7

Kari SommerSeth JacobSen

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden

I år er det 90 år siden den aller første nordlandsbunaden ble vist frem på årsmøtet til Hålogaland ungdomslag som fant sted i ungdomslokalet Nybrotsheimen i Meisfjord i Leirfjord en av de første dagene i juli 1928. Bunadsbroderiet var inspirert og kopiert fra et gammelt broderi på to tøystykker som ble kalt «en bringeklut og en lomme». Det var Dina Kulstad som hadde skaffet disse broderiene fra «kona i Røyten» forteller historien. Da jeg ble ansatt som avdelingsleder i Vefsn Museum i februar 2016, visste jeg hverken hvor Røyten lå eller hvem «kona i Røyten» egentlig var. Ei heller hadde jeg særlig god greie på bringekluter. Men en nordlandsbunad har jeg hatt siden jeg ble konfirmert for mange år siden, brodert av min egen farmor. Den bærer jeg med stolthet fremdeles.

Dina Kulstads datter Oddbjørg var mannekeng på årsmøtet i Meisfjord da prøvebunaden ble vist frem for aller første gang. Her er hun ved en senere anledning.Foto tilhører Beret Kulstad FossBerg.

Årbok for Helgeland 20188

Disse to rokokkobroderiene fra Røyten inspi-rerte bunadsnemnda i Hålogaland ungdoms-lag som kopierte og fornyet dem i bunaden de komponerte. Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

I dette fine ungdoms lokalet i Meisfjord i Leir-fjord, ble det viktige årsmøtet til Hålogaland ungdomslag avholdt i juli 1928. Her ble prøve-bunaden godkjent. Huset brant ned på 1990-tallet. Foto avFotograFert Fra en Kalender.

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 9

Hvor lå Røyten?

Nysgjerrigheten brakte meg snart ut til Røyten i Vefsnfjorden, ca. fire km nord for Mosjøen, og stor var min over-raskelse da jeg fikk vite hva dette var for et sted opprinnelig: en husmannsplass under Rynes, beliggende midt mellom Kulstadsjøen og Rynes. I dag er det ikke noe igjen hverken av det gamle Rynes eller av Røyten. Rynes ble ødelagt av jernbanesporet som ble anlagt over tunet på 1930-tallet, og de siste restene i Røyten ble revet da riksveien forbi ble utvidet for noen år siden. Men bil-der viser at dette var en plass med fine bygninger og vakker beliggenhet ned til fjorden.

Her er husmannsplassen Røyten i Vefsnfjorden. Dukkestuen der broderiene var hengt opp som «ma-leri» på veggen, lå innenfor det hvite stakittgjerdet lengt til venstre.Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

Nikoline (1881-1964) som brud sammen med Gustav Thomassen.Foto tilhører torill thoMassen.

Årbok for Helgeland 201810

Hvem var «kona i Røyten»?Mitt neste spørsmål var å finne ut hvem som bodde her og hvem som var «kona i Røyten». I bunadsheftet som Vefsn Museumslag utga i 2015, var hun bare omtalt som «kona i Røyten». Også dette pirret nysgjerrigheten. Hun må da ha hatt et navn! Og jo ganske riktig: Hun het Nikoline Marie Thomassen, var født i 1881 og døde i 1964. Takket være god hjelp fra Kjell Jacobsen, tidligere bygde-bokforfatter, fikk jeg tak i et barnebarn og avtalte et møte i juni 2017.

I mellomtiden hadde jeg gjort flere un-dersøkelser og funnet ut dette: Husman-nen i Røyten på midten av 1800-tallet var jekteskipper og husmann Anders Jørgen Olsen. Han var født på hoved-gården Rynes et stenkast lenger nord i 1818, sønnen til Maren Hass Larsdat-ter Agersborg (som hadde arvet halve Rynes etter faren Lars Petersen Agers-borg) og hennes mann Ole Henrichsen. Eldstebroren til Anders var den 14 år eldre odelsgutten Peter Andreas som ble neste eier, og som i 1864 flyttet sitt

tun opp i lia; Ryneslia. Anders Jørgen var gift med Helena Hansdatter, og de fikk i 1852 en datter som var oppkalt etter farmor Maren Hass. Det ble Maren Andersdatter som skulle overta Røyten etter foreldrene. Hun fikk Nikoline Ma-rie i 1881 sammen med Bendigt Mathias Pedersen fra Brattbakken i Drevja. I sin tur var det Nikoline som overtok Røyten etter foreldrene, og hun giftet seg med Gustav Thomassen (1882-1955) og de fikk syv barn. Før vi går videre må vi en tur innom Rynes som Røyten-familien stammer fra.

Familien på RynesSlekten Gyth kom til Vefsn da den skot-ske skredderen Alexander Jacobsen kjøpte Rynes i 1670. Han giftet seg med prestedatteren Birgitte Arctander fra Dolstad prestegård i Vefsn, søsteren til Margrethe som giftet seg med selveste Petter Dass. Alexander og Birgitte fikk en datter i 1674 som het Sophie. Hun giftet seg i 1702 med danske Jørgen Agersborg som hadde vært hovmann (skriver) hos dikterpresten på Alstahaug

Den gamle odelsgården Rynes lå på et nes i Vefsnfjorden. Herfra kom Anders Jørgen Olsen som bo-satte seg på husmannsplassen Røyten med sin familie. Eldstebror Peter Andreas overtok sin halvpart av Rynes og flyttet tunet opp i Ryneslia i 1864 der også moren Maren Hass bodde sammen med fami-lien til hun døde 1867.Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 11

i seks år. De over-tok Sophies barn-domsgård Rynes etter at faren døde i 1704, og Jørgen ble utnevnt til lensmann. Fra da av var Rynes lensmannsgård i tre gene-rasjoner i til sammen 137 år. Sophie og Jørgens sønn ble oppkalt etter sin berømte grandonkel, Petter Dass Agersborg, lensmann nummer to på Rynes. Han hadde to kull med barn, den eldste het Lars Petersen Agersborg og han arvet halve Rynes. Den andre halvparten arvet en yngre halvbror, Knud Andreas Agersborg, som ble den tredje lensmannen og han som flyttet inn i det nybygde og påkostede huset fra 1798, det som nå står på bygdetu-net i Mosjøen.1 En bror av Sophie Gyth bodde på Hellesvig i Alstahaug, og en av hans etterkommere er kanselliråd Pe-ter Andreas Jensen Gyth i Kalunborg i Danmark, Sigrid Unsets morfar. Hun ble født i den danske Gyth-gården i 1882.2

Rynes var på denne tiden et klyngetun med flere bolighus for de to familiegre-nene. Lars Petersen Agersborg og hans kone Maren Andersdatter fikk fem døtre, men bare den eldste Maren Hass vokste opp. Hun var en ettertraktet gårdjente må vi tro. Det var Ole Henrichsen som var den heldige og fikk gifte seg med henne. Dette skal vi komme tilbake til.

Besøk hos barnebarnetTorill Thomassen i Mosjøen er full av gode minner om sin snille bestemor Nikoline. Da de dro ut til henne i Røy-ten hun og kusina Karin, slo hun alltid hendene sammen og sa: «Å kjæm dere på besøk, så hyggelig». Torill hørte aldri noe prat hverken om bunaden og eller de gamle broderiene som bestemoren hadde fått til dukkestuen sin da hun var liten, og hatt som «maleri» på veggen. Dukkestuen sto her heller ikke lenger da Torill var på besøk.

Nikoline kledte seg alltid gammeldags, hadde sort og sid stakk og hvit fin blon-debluse. Torill lurte på hvorfor hun gikk slik, men fin syntes hun bestemoren alltid var. Oss forteller dette at Nikoline var en tradisjonsbunden kvinne. Hun feiret jul med sønnen Bjarne og barne-barna som da bodde på Skjervengan i Mosjøen. Bestemor Nikoline hadde et så godt smil som Torill aldri glemmer,

Gustav og Nikoline Thomassen på sine eldre dager.

Foto tilhører torill thoMassen.

Årbok for Helgeland 201812

hun var lys og glad til sinns. Hun hadde langt grått hår som hun flettet i en lang flette og satt opp i en topp bak. Når hun gikk til butikken på Halsøy for å handle, hadde hun alltid på seg et skaut.

Heller ikke da Torill selv broderte en nordlandsbunad mens hun gikk på husmorskolen i Alstahaug i 1959, var det noen som fortalte henne om tilblivelsen av bunaden tretti år tidligere, og hennes egen bestemors nære relasjoner til drak-ten. Først etter at bestemoren var død, fikk hun høre historien av damen som bodde i nabohuset ute på Røyten, Else i Røyten, som arbeidet på Husfliden i Mosjøen.

Faren til Torill, Bjarne Thomassen, var ofte ute i Ryneslia husker Torill, og be-søkte slektningene der. Han var den som så etter huset i Røyten etter at den ugifte søsteren Hjørdis og den ugifte broren Artur bodde der. Da de var døde, ble Røyten stående tom og forlatt. Det var ingen som tenkte på å bruke det eller sette det i stand.

Bringeklut og lomme?Den første som sa til meg at hun ikke trodde noe på at et av de gamle origi-

nalbroderiene var en bringeklut, var min kollega Jorunn Vrålstad i Helge-land Museum avdeling Leirfjord. Hun sa at bringekluten i så fall var opp-ned, altså gal vei hvis det hadde vært en bringeklut. Både hun og jeg trodde på denne tid at bringekluten var det halv-runde tøystykket, og lommen var det rektangulære.

Sist sommer kom bunadseksperten Bjørn Sverre Hol Haugen hit til Vefsn Museum og holdt et foredrag om nord-landsbunaden og dens plass i norsk bunadshistorie. Tidligere samme dag hadde vi dratt opp til bygdetunet og sett bunadsutstillingen der de gamle bro-deriene blir vist frem. Her kom det for en dag at heller ikke han hadde festet lit til at det ene av de gamle broderiene var en bringeklut. Han sjekket i sitt eget bunadsleksikon som lå fremme, og så til sin fornøyelse at han hadde kalt dem «gamle tøystykker med broderi». Her på Helgeland var det ingen tradisjon med bringekluter fra 1700-tallet og fremover, de finnes på Vestlandet.

Vi tok oss også tid til å dra ned i maga-sinet for å kikke på noen av de mange gamle draktplaggene som finnes i mu-

Bjørn Sverre Hol Haugen holder fore-drag på Ja-cobsenbryg-ga 4. juli 2017. Foto: Kari soMMerseth JacoBsen.

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 13

forskjell på 0,5 cm. Og det rektangulære broderiet stemmer ganske overens med størrelsen på fremstykket eller panne-stykket både på den vinrøde silkelua og den hvite konehetta.

Hvor er feilkilden?At ingen før har tenkt tanken at disse to gamle broderiene kan være to av delene til en kvinnelue, er heller merkelig. Nå vet vi jo ikke om tanken har vært der, og det får vi nok heller aldri vite. Men i det skriftlige kildemateriale finnes det ingen spor av denne muligheten. Hvem som fastslo at dette var en bringeklut og en lomme, vet vi heller ikke. Kanskje det var kvinnene i den lokale bunads-nemnda, eller så var det de som arbeidet i Heimen i Oslo. Åse Floa Steinrud født i 1928, som dermed er like gammel som nordlandsbunaden og som i mange år var leder av den lokale bunadsnemda,

seet. Særlig ble han begeistret for en vin-rød lue i silkedamask fra 1700-tallet. Mens vi satt og beundret denne, så vi plutse-lig på hverandre og sa omtrent samtidig: «Ser du hva det ene halvrunde broderte tøystykket kan være for noe?» Vi hadde den jo friskt i minne: den lignet bakstykket på silkelua!!

Bjørn Sverre oppfordret oss til å foreta en skikkelig undersøkelse: måle opp de to gamle tøystykkene og den vinrøde silkelua.

Dagen for undersøkelsenOnsdag den 18. oktober 2017 møttes Jorunn Vrålstad og jeg på magasinet for å foreta oppmålingen. Vi hentet frem de gamle broderiene og den vinrøde silke-lua, samt en hvit konehette, også den fra 1700-tallet og også den har tilhørt Nikoline Thomassen i Røyten. Før vi tok frem målebåndet, la vi silkelua over det halvrunde broderiet, og det var full klaff i bakstykket!

Den nøyaktige målingen viste det samme: det gamle halvrunde broderiet stemmer overens med størrelsen på bak-stykket av den vinrøde silkelua med en

Fra undersøkelsen i okto-ber 2017: avdelingsleder i Leirfjord Jorunn Vrålstad. Foto: helgeland MuseuM/ tore nyheiM.

Årbok for Helgeland 201814

Sommeren 1928 ble den første nordlandsbuna-den vist frem i et av de store bu-tikkvinduene til handelshuset Karl Jacobsens Enke (som før 1913 het Jacob-sen & Elnan). I dag er dette po-pulære Kultverk-stedet.Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

Astrid Langjord skrev dette i Nordlands Folkeblad 18. juni 1938, ti år etter at bunadsarbeidet var utført:

«Men blå var han no, den fyrste bunaden som vi synte frem på stemna i Meisfjor-den 1928. – «Blå som våre fjorde»,8 deklamerte fru Knudsen på Apoteket med det same ho fekk sjå han utstilt hjå Jacobsen. Og då hadde eg hug til å klappa».

Bunaden ble altså utstilt hos Jacobsen får vi vite her, og det kan ikke ha vært noe annet sted enn i de store butikkvinduene til Karl Jacobsens Enke i Sjøgata som var Mosjøens hovedgate. Enken Elisabeth Jacobsen (som var min oldemor- se artikkel i Årbok for Helgeland 2006) bodde fremdeles i leiligheten i annen etasje rett over butik-

har aldri hørt noe annet enn at dette var en bringeklut og en lomme.3

Ved å gå tilbake til kildene og det som er etterlatt av skriftlig dokumentasjon fra kvinnene i bunadsnemnda, særlig fra den skriveføre Astrid Langjord, ser vi at det er det halvrunde broderiet de kal-ler for lomme, og det rektangulære for bringeklut. Dette er vi flere som i senere tid har misforstått. Men dette betyr ikke så mye nå lenger.

Med all respekt for fortolkning og mu-lige feilkilder, mener både Jorunn Vrål-stad og jeg at vår undersøkelse bekrefter at dette nok hverken er en lomme eller en bringeklut, men heller to av delene til en kvinnelue.

Hvem kan ha brodert kvinnelua?Det er lov å leke seg med tanken om hvem som kan ha sydd disse fine bro-

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 15

deriene. De er utført av en person som kunne håndtere nål og tråd; dette er meget profesjonelt utført håndarbeid.

Barnebarnet til Nikoline Thomassen fortalte mye interessant i løpet av vår samtale: Hun mente å ha hørt at brode-riene var brodert av Bendigt i Røyten, altså Nikolines egen far. Men dette kan ikke stemme rent tidsmessig, han var født i 1849, og broderiene er langt eldre. Ut fra stilen er det snakk om rokok-

kotiden, dvs. at vi må tilbake til slutten av 1700-tallet/tidlig 1800-tallet. Hvis vi følger det muntlige sporet at dette skal være brodert av en mann, er det èn som særlig utmerker seg. Dette er fremdeles en mann i Nikolines egen familie, nem-lig hennes oldefar Ole Henrichsen. Han var født i 1774, og giftet seg 18. oktober 1803 med den fem år yngre ettertrak-tede Maren Hass Larsdatter Agersborg som skulle arve halve Rynes. Når vi vet at han var skredder, er dette nok en

ken. Om Elisabeth (som var født på Rynes og oppvokst i Ryneslia) visste noe om de gamle broderiene fra Røyten vet vi ikke. Men det er mulig hun gjorde det, hun kjente i hvert fall slektningen Nikoline i Røyten som var datteren til hennes kusine. Jacobsen-firmaet ble på denne tiden drevet av sønnen Kristoffer Jacobsen, så det var nok han de hadde spurt kvinnene i bunadsnemda som ønsket at flest mulig skulle få se den nye og fine bunaden. I dag holder Vefsn Husflidslag til i den gamle daglig-stua i annen etasje til Jacobsen-familien, og her holder de kurs for alle som vil lære seg å brodere nordlandsbunaden.

Tegning av Mur-gården (fra 1920) som tilhør-te Karl Jacobsens Enke. Her hadde niesen til enken, Karen Aas, sin broderiforret-ning som solgte mange bunads-pakker til de før-ste som broderte nordlandsbuna-den selv. tilhører arne JacoBsen.

Årbok for Helgeland 201816

positiv indikator på at vi kan være på rett spor. Ole Henrichsen var i tillegg sønnen til en skred-der, Oluf Smith som bodde i Kulstad og Halsøy, altså i nærheten av Rynes. To generasjoner med skreddere gir gode ferdigheter med nål og tråd. Det er ikke gitt at mannlige skreddere også drev med prydsøm, dette vet vi lite om. Men utelukke det kan vi ikke.

Det gjeveste for en kvinne på denne tiden var nok å ha en lue av silke. Det var dyr kjøpevare, eksportert fra England og Frankrike, forbeholdt de som hadde råd til å kjøpe slike tøystoffer. Silkelu-ene var enten ensfargede som den vinrøde silke-lua ved Vefsn Museum, eller stormønstrede med blomstermotiv.

Hvis vi resonerer slik: Ole Henrichsen giftet seg opp i det gamle klassesamfunnet med en velståen-de Agersborgdatter på Rynes. Han ville gi henne noe riktig fint å ha på seg på bryllupsdagen den 18. oktober 1803 - noe han selv hadde laget. Og da broderte han en lue som lignet på de mønstrede silkeluene. Han fikk enkelt tak i grønt, vevd ull-stoff, og lintrådene farget han selv. Og så la han sjelen sin i den fineste prydsømmen han noen gang hadde brodert. Slik kan det ha skjedd hvis vi leker oss med tanken, men noe belegg for at det faktisk var slik, har vi ikke.

I en samtale 3. januar 2018 med et annet barne-barn av Nikoline Thomassen, Ragnhild Stordal Heggstad født i 1950, bekreftes at både broderi-ene og det andre draktmateriale fra Røyten skal være laget av noen i familien, og at dette var klær til fest. Tidligere bygdebokforfatter Kjell Jacobsen mener at vår hypotese med å knytte skredderen som giftet seg til Rynes med broderiene i Røyten, kan ha noe for seg og dermed er plausibel.

Denne vinrøde silkelua fra 1700- tallet som ble gitt av Dina Kulstad til Vefsn Museum, var det som satte oss på sporet av nye tolkninger av de gamle broderte tøystykkene fra dukke stuen i Røyten. Foret er i stor-blomstret bomullsstoff.Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

Slik ser den ut den hvite konehetta fra slutten av 1700-tallet. Også denne kommer fra samlingen etter Nikoline Thomassen i Røyten. I følge draktforsker Åse Elstad ble slike hvite kniplingskanter båret av «Den som var høgast på strå». I Vefsn var det blant andre familien på Rynes. Kanskje denne konehetta ble båret under den grønne broderte lua som Maren Hass Agersborg gikk med?Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 17

foret på den vinrøde silkelua vi har på museet, den er av stormønstret og im-portert bomullsstoff, med store blomster som stor-rosa og mindre blå blomster som blåblomsten på nordlandsbunaden. Stenglene svinger seg elegant rundt med sine små og store blader.

Slik kan den broderte kvinnelua ha havnet i RøytenHvis det er slik at det var Ole Henrich-sen som broderte en vakker lue til sin kommende viv, Maren Hass på Rynes, hvordan og hvorfor havnet den så i Røy-ten?

Maren og Ole fikk til sammen ni barn, hvorav Peter Andreas var eldst, og An-ders Jørgen nummer syv i rekken (vi ser at navnene Peter og Jørgen fortset-ter nedover i alle generasjoner senere). Maren Hass ble enke i 1839 da hun var

Kulstadlia med gården Kulstad lengst til høyre der Dina Kulstad bodde. Høla sees til venstre, og her bodde en annen sønn fra Rynes, ordfører Ole Olsen som regjerte Vefsn i mer enn 20 år midt på 1800-tallet. Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

Stilmessige forbilder for broderiet

Folk i Vefsn og på Helgeland sto i nær kontakt med Bergen takket være all jek-tefarten med fisk via denne store hav-nebyen på Vestlandet. I handelshusene i Bergen kom vefsningene i nærkon-takt med den siste moten fra Europa. På 1700-tallet var det rokokkostilens storblomstrede mønster som gjaldt. På veveriene i England og i Frankrike ble de fineste stoffer produsert i ull, silke og bomull, og de havnet ganske så fort både i Bergen og innerst i Vefsnfjorden. De fulgte godt med på moten fra det sto-re utlandet, og de var motebevisste folk i Vefsn også. Tanken om at de gikk ned i fjæresteinene for å finne blomster som de så kopierte, er nok langt fra sannhe-ten. Både vefsninger og helgelendinger kopierte de utenlandske stoffene, og det ser vi også på den gamle prydsømmen fra Røyten/Rynes. Her er klare forbil-der. Vi behøver ikke å gå lenger enn til

Årbok for Helgeland 201818

60 år. Hun skulle leve lenge som enke, i hele 28 år til hun var 88 – en høy alder på denne tiden. Hun bodde sammen med eldstesønnen og hans familie på Rynes, og de siste årene i Ryneslia som tilhører samme familie fremdeles. Og så hadde hun den yngre sønnen Anders Jørgen like ved, i Røyten. De kunne bare gå langs bygdeveien seg i mellom, Maren Hass var heldig slik. Hun kunne være en nær farmor som gledet seg over barnebarna som kom hos begge sønn-ene. Da Anders Jørgen fikk en datter i 1852 som han kalte Maren, ble kanskje

Brudetrøye fra tiden rundt 1800 i glanset ullstoff med smale striper importert fra England, gitt av Ni-koline Thomassen til Vefsn Museum. Den har mest trolig tilhørt Maren Hass Agersborg på Rynes, så nå begynner vi å danne oss et godt bilde av hvordan hun kan ha gått kledt da hun giftet seg i 1803.Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

farmor Maren på Rynes ekstra glad. Maren Hass hadde gjemt den gamle lua, den som mannen hennes hadde brodert til henne for mange år siden. Nå var det på tide å gi den videre til neste genera-sjon, og det ble til barnebarnet Maren som var oppkalt etter henne. Dermed kan lua ha kommet til Røyten, også der oppbevart som en kjær skatt får vi tro. Ettersom Maren Andersdatter fortsatte å bo i Røyten som voksen, forble lua der. Og da Marens datter Nikoline ville ha noe fint å henge i dukkestuen sin, sprettet Maren opp den gamle lua etter

Rekonstruert rokokkodrakt med rød lasketrøye og svart stakk i ulldamask, storblomstret bomullsforkle og silkelue. Tilhører forfatteren, her på vei inn i Ry-nesstua på bygdetunet.Foto: helgeland MuseuM/tore nyheiM.

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 19

I en brosjyre som ble utgitt av bunadsnemda i Hålogaland ungdomslag i 1992, skriver Åse Floa Steinrud følgende:«På ei utstilling under festspela i Harstad sommaren 1980 vart det vist fram ein stakk fra Stø i Vesterålen. Stakken var over 200 år gamal, og var i glansa ull, matlasert og hadde to smale, broderte bordar nede. Broderiet hadde same roser og var sauma med same fargar som Nordlandsbunaden.»Takket være en forespørsel om denne stakken sendt til førstekonservator Åse Elstad i januar 2018, forskningsleder i Museum Nord og leder av Sortland museum, fikk vi tilsendt opplysninger om dette skjørtet med et foto. Åse Elstad opplyser at skjørtet tilhører den rikholdige Bruun-samlingen på Vesterålsmuseet i Melbu som stammer fra jekteskipper- og handelsfamilien Bruun som var i drift i Hadsel i Vesterålen fra rundt 1760-1840. Broderiet på dette skjørtet, særlig blomstene, er slående likt broderiene fra Røy-ten, der er vi enige med Åse Floa Steinrud. Åse Elstad som har forsket på drakthistorie i området, ser ikke bort fra at skjørtet er importert handelsvare fra utlandet.9 Vi skal heller ikke utelukke denne muligheten når det gjelder broderiene fra Røyten; at de også er importvare og altså produsert i utlandet. Men også denne muligheten uteluk-ker ikke at vi havner på Rynes og den velstående Agersborgfamilien som bodde her. Klær viste makt og rikdom den gang som i dag. Maren Hass Larsdatter som var født i 1774, kunne veldig gjerne ha fått ei fin brodert lue fra utlandet, kjøpt i Bergen av sin vel stående far eller den enda mer velstående bestefaren lensmann Petter Dass Agersborg. Hun kan ha gått med denne lua da hun var gifteklar med sin Ole Henrich-sen i 1803. Gild var hun, og det syntes nok Ole også.

Her er det broderte skjørtet fra Hadsel i Vesterålen. Det har likheter med de broderte tøystykkene fra Røyten, men blomstene er mindre. Foto: Åse elstad.

Årbok for Helgeland 201820

sin farmor, og hengte den opp på veggen som et fint «maleri». Heldig var Nikoline som både hadde dukkestue og «maleri» på veggen. Moren hadde for-talt henne om hvem det var som hadde sydd det i sin tid, slik man fortalte hverandre før i tiden. Hun hadde aldri tenkt tanken å kaste det.

På 1920-tallet ble gamle broderier etterlyst av kvinnene i bunadsnemn-da. Astrid Langjord skrev dette i Nordlands Avis 10. februar i 1927:

«-- har de klæde lig-gjande fraa gamle dagar, så kast dei endelig ikkje burt um de er slitne! Serleg hvis det er saum på deim».4

Nikoline kan ha lest denne oppfordringen i avisen. Hun tok frem sine egne gamle brode-rier. Hun var godt oppe i 40-årene, og det var lenge siden hun hadde lekt i dukkestuen. Men broderi-ene hadde hun tatt vare på. Kanskje det var dette de var ute etter?

I følge barnebarnet til Dina Kulstad, Beret Kul-stad Fossberg, var det Nikoline som kom med de gamle broderiene til Dina.5 De bodde jo ikke langt fra hverandre, bare en kort spasertur opp fra Røyten lå gården Kulstad som Dina hadde giftet

Dette er den aller første nordlandsbunaden (også kalt prøvebu-naden) fra 1928 som i dag er i Vefsn Museums eie. Den ble bro-dert av Astrid Langjords datter Åslaug og venninnen Ragnhild Værdalshaug. Foto: helgeland MuseuM avdeling veFsn.

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 21

seg til. Folkene i Kulstad var i nær slekt med folket både i Røyten og i Ryneslia, en yngre sønn av Maren Hass og Ole Henrichsen, Ole Olsen, hadde giftet seg til nabogården Høla. Oles datter hadde i sin tur giftet seg til Kulstad, så her var nære slektsbånd. Nikoline var tremen-ningen til mannen til Dina. Ole Olsen var for øvrig ordfører i Vefsn kommune fra 1844-1862, og 1865-66, i til sammen

20 år, litt av en bragd som sier mye om posisjonen til den gamle Agersborg-ætten fra Rynes.

På Vefsn Museum har vi flere ting etter Nikoline Thomassen i Røyten i tillegg til de to broderte tøystykkene og den hvite konehetta. Vi har en rød brudetrøye i silke fra tiden rundt 1800, også denne kan Maren Hass Agersborg ha båret

Nikoline Thomassen med barnebarna Marianne og Ragnhild Stordal utenfor huset i Røyten en gang på 1950-tallet. Øyfjellet sees i bakgrunnen. Jernbanesporet lå mellom husene og sjøen. Foto tilhører ragnhild stordal heggstad.

Årbok for Helgeland 201822

da hun giftet seg med skredderen sin. Nikoline ga også et vakkert silkeforkle og en grønn verkenskjole. Nikoline vis-ste å ta godt vare på det gamle drakt-materiale, og det var datteren Hjørdis som ble boende i Røyten som fortsatte å ta vare på dette etter at moren døde i 1964. Da også Hjørdis døde, var det søsteren Sigrid Stordal som ryddet huset og etter hvert ga de broderte tøystyk-kene og det andre draktmaterialet som moren ennå ikke hadde levert, til Vefsn Museum.6 I følge datteren Marianne Stordal var det mye gammelt og fint i Røyten som hadde vært der fra oldefo-reldrene Maren og Bendigt sin tid. Dette

er med på å forsterke hypotesen om at det eldste draktmaterialet i Røyten kom fra Rynes.7

SluttordDe driftige kvinnene i bunadsnemnda i Hålogaland ungdomslag, Astrid Langjord, Anne Svare, Astrid Valberg, Inga Rørvik godt assistert av Dina Kulstad og Kirsten Benum på Toppen folkehøgskole, traff et heldig valg da de bestemte seg for de gamle broderiene fra Røyten som utgangspunkt for den kommende bunaden som senere flere ganger er kåret til landets vakreste bu-nad. Men de var nok mer interessert i

Solrun Pedersen Vrålstad med prøvebunaden fra 1928. Foto: helgeland MuseuM/tore nyheiM.

Nye funn omkring originalbroderiet til nordlandsbunaden 23

Kari Sommerseth JacobsenFødt 1953 i Sandnessjøen. Utdannet etnolog ved UiO, arbeidet med å bygge opp Kongsvinger Museum og Kvinnemuseet fra 1978-2015. Avdelingsleder i Helgeland Museum avde-ling Vefsn fra 2016.

det arbeidet de selv skulle gjøre enn å dokumentere og finne ut mest mulig om de gamle broderiene. Hadde de vært litt mer påpasselig med drakthistorien, og vi kan være litt lei oss for at de ikke var det, ville mer av den historiske doku-mentasjonen som fantes den gang vært nedskrevet for ettertiden. De kunne ha foretatt et intervju med Nikoline Thomassen som vi må tro visste alt om hvem som hadde brodert tøystykkene og hvem som hadde eid dem i sin tid. Og kanskje hun også visste hva slags klesplagg de opprinnelig hadde vært en del av? Men kvinnene i bunadsnemnda var interessert i å lage en bunad, ikke å forske på drakthistorie. Det ble først moderne blant bunadsfolk etter annen verdenskrig, i følge draktforsker Bjørn Sverre Hol Haugen.

All heder og ære til Nikoline Marie Tho-massen som både tok vare på de gamle broderiene, og som bestemte seg for å vise dem til Dina Kulstad som var i tett kontakt med kvinnene i bunadsnemnda. «Kona i Røyten» vil fra nå av ha et navn som vil bli husket.

Noter1. Jacobsen 1989, side 412. Gyth 2017, side 863. Intervju med Åse Floa Steinrud i januar 20184. Øksendal 2015, side 42.5. Samtale i mars 2018.6. Fortalt av Ragnhild Stordal Heggstad i januar

2018.7. Fortalt av Marianne Stordal i januar 2018.8. Øksendal 2015, side 21.9. Korrespondanse med Åse Elstad i januar

2018

Kilder:Elstad, Åse 2016: «Tre generasjoner jekteskipparar

– sett gjennom ei museumssamling», i Malstrøm

Gyth, Dagfinn 2017: «Den danske greina av Gythslekta». Far etter fedrane, Mosjøen.

Haugen, Bjørn Sverre Hol Haugen 2006: Norsk bunadsleksikon, Oslo.

Jacobsen, Kjell 1975: Vefsn bygdebok bind II, Mosjøen.

Jacobsen, Kjell 1989, «Husa på bygdesamlinga, Rynes-stua». Far etter fedrane, Mosjøen.

Øksendal, Kjell (red) 2015: Nordlandsbunaden for kvinner, Vefsn Museumslag Småskrift.

Korrespondanse med draktforsker Åse Elstad i januar og april 2018.

Muntlige samtaler med Torill Thomassen, Kjell Jacobsen, Beret Kulstad Fossberg, Bjørn Sverre Hol Haugen og Jorunn Vrålstad i 2017, samt Ragnhild Stordal Heggstad, Marianne Stordal og Åse Floa Steinrud i 2018.