side1 

 

 side2 

 

 side3 

InnholdsfortegnelseForord ...................................................................................................................................................... 5 

Hilsen fra Ordfører .................................................................................................................................. 6 

Generelt om pensjonsforhold før 1919 ................................................................................................... 7 

Enkekassen .......................................................................................................................................... 7 

Barnas plikter ...................................................................................................................................... 7 

Fattigkassen siste utvei ....................................................................................................................... 7 

Private pensjonsordninger .................................................................................................................. 7 

Ulykkesforsikringsloven ................................................................................................................... 7 

Fiskeriforsikringsloven ..................................................................................................................... 8 

Sykeforsikringsloven ........................................................................................................................ 8 

Gjaldt ikke for alle ........................................................................................................................... 8 

Lov om uførhet‐ og alderdomstrygd ................................................................................................... 8 

Forholdene i Haugesund før 1919 ........................................................................................................... 9 

Haugesund kommunale alderdomspensjon ....................................................................................... 9 

Bykassepensjonister ............................................................................................................................ 9 

Arbeidet med kommunal pensjonskasse .......................................................................................... 10 

Problemområder ............................................................................................................................... 11 

"Blandede stillinger" .......................................................................................................................... 11 

Spørsmålet om innskuddsplikt .......................................................................................................... 11 

Tilbakebetaling .................................................................................................................................. 11 

Aldersgrense for lærerinner .............................................................................................................. 12 

Arbeidere i ingeniørvesenet .............................................................................................................. 14 

Vaskekonene ved folkeskolen ........................................................................................................... 14 

De første årene ...................................................................................................................................... 15 

Startkapital ........................................................................................................................................ 15 

Aldersgrensen .................................................................................................................................... 16 

Pensjonsytelsene ............................................................................................................................... 16 

Tilsyn og administrasjon .................................................................................................................... 16 

Forvaltningsfeil .................................................................................................................................. 16 

Arbeid med nye vedtekter..................................................................................................................... 17 

Krigen stoppet arbeidet ..................................................................................................................... 18 

Viktige forandringer .......................................................................................................................... 18 

Harmonisering med statens pensjonskasse .......................................................................................... 20 

 side4 

Samordningsloven ................................................................................................................................. 21 

Nye vedtekter ........................................................................................................................................ 21 

Pensjonsinnskudd på 6 % .................................................................................................................. 22 

Alle måtte betale premie ................................................................................................................... 22 

Omorganisering av administrasjonen ................................................................................................... 22 

Personalkontoret ............................................................................................................................... 22 

Skiftende tilværelse ........................................................................................................................... 23 

Tilpasning til folketrygden ..................................................................................................................... 23 

Aldersgrenser og pensjonsalder ........................................................................................................ 24 

Bruken av overskuddet .......................................................................................................................... 24 

Overføringsavtaler ................................................................................................................................. 26 

Kommunal Finans‐ og Pensjonsservise ................................................................................................. 26 

Pensjonsregulering ................................................................................................................................ 28 

Pensjon og lønn i utakt ...................................................................................................................... 28 

G‐ reguleringen .................................................................................................................................. 29 

Etterslepsregulering .......................................................................................................................... 29 

"Knekkpunktet" ................................................................................................................................. 29 

Vedtektsendringer pr.1.1.1988 ............................................................................................................. 30 

Pensjonskassens midler. Forvaltning m. m ........................................................................................... 31 

Forvaltning av midlene ...................................................................................................................... 31 

1.boliglånene ................................................................................................................................. 32 

2.  Rente på bankinnskudd ......................................................................................................... 32 

Overskuddene ................................................................................................................................... 32 

Forsikringsteknisk Oppgjør ................................................................................................................ 33 

Nye Rammevilkår .................................................................................................................................. 34 

Hvorfor kommunal pensjonskasse? ...................................................................................................... 35 

Offentlige pensjonskasser. Hoved fellestrekk ................................................................................... 35 

Konklusjon ......................................................................................................................................... 35 

Pensjonskassens formenn og styremedlemmer: .............................................................................. 40 

Vedlegg 3 ............................................................................................................................................... 43 

1. Fordeling av inntektene i 1993 ...................................................................................................... 43 

Fordeling av utgiftene i 1993............................................................................................................. 44 

 

 side5 

ForordStyret for pensjonskassen har bedt meg om å forfatte et jubileumsskrift til Haugesund kommunale pensjonskasses 75-års jubileum. Det har vært en spennende oppgave å granskegamle bystyredokumenter, styreprotokoller og regnskaper, og jeg har kommet over mye interessant stoff fra "gamle" dager. Hovedproblemet mitt har vært å avgrense det materiale som burde høre hjemme i et jubileumsskrift samtidig som framstillingen ble noenlunde oversiktlig. Målgruppene for skriftet er nåværende og tidligere styre, bystyre, medlemmer av pensjonskassen, alle pensjonistene samt byens administrasjon. Jeg håper skriftet er blitt leseverdig og ikke alt for teknisk preget. Jeg takker Aud Bjønsaas på byarkivet, admin.sjef John Syre og førstesekretær Unni Thorbjørnsen som har hjulpet meg å finne fram i arkivene og gitt meg råd og vink. Takk for oppdraget!

Haugesund april 1994

Knut Morland Haugesund kommunale pensjonskasse fyller 75 år den 1.juli 1994. I den anledning vedtok styret i pensjonskassen etter forslag fra administrasjonssjefen å utgi et jubileumsskrift, som kunne gi en historisk gjennomgang av pensjonsreglene fra den spede begynnelse i 1919 fram til de meget gode ordningene vi har i dag.

Vårt førstevalg som forfatter av jubileumsskriftet var skolesjef Knut Morland, som til vår store glede påtok seg oppdraget.

Styret i pensjonskassen er Morland som takk skyldig, og vi vil takke for et velredigert og meget interessant jubileumsskrift.

Styret

 side6 

HilsenfraOrdfører

75 år er gått siden Haugesund kommunale pensjonskasse ble opprettet, og det er gått enda lengre

tid siden det første initiativet ble tatt. 75 år er kanskje ikke så lang tid i historisk sammenheng, men det har skjedd en revolusjonerende sosialøkonomisk utvikling i landet i dette tidsrommet. De uverdige forholdene som er beskrevet på de første sidene av jubileumsskriftet er avløst av muligheter for en trygg og god pensjonsalder for alle kategorier kommunale arbeidstakere. Dette skyldes i høyest grad initiativtakernes og pionerens vilje til nytenkning og handlekraft.

Det kontinuerlig arbeidet, som har ført til de gode pensjonsreglene vi har i dag, er imponerende. Vi får

også stor respekt for de mange ansatte og folkevalgte som i årenes løp har forvaltet pensjonskassens verdier på en så god måte. De har tatt vare på, og bygget opp pensjonskasse er solid økonomisk fundert, og den gir derfor stor sikkerhet for både nåværende og fremtidige pensjonister.

Jeg gratulerer Haugesund kommunale pensjonskasse med 75-års jubileet, og samtidig vil jeg rette en

ærbødig takk til alle dem som gjennom disse årene har bidratt til at vi har denne livskraftige institusjonen i Haugesund kommune

Turid Dalland

 side7 

Genereltompensjonsforholdfør1919Pensjoner i gamle dager var et ukjent begrep for folk flest. En må til embetsverket for å finne noe som kunne ligne på pensjonsordninger. Det var slik embetsmann hadde ingen aldersgrense. De kunne sitte i embetet til sin dødsdag. Uvanlig var det dog ikke at det satt igjen en enke, og hun skulle forsørges. Det ble etterfølgerens plikt, og var han ikke gift, tok han like gjerne og giftet seg med en enke. Det var en praktisk ordning som mange benyttet seg av.

EnkekassenFør 1814 var det en felles dansk/norsk enkekasse for enkene etter embetsmenn og enkelte andre grupper. Så tidlig som 14.mars 1814 ble den alminnelige norske enkekasse opprettet ved regnskapsplakat underskrevet av prinsregent Christian Fredrik. Alle embetsmenn måtte nå tegne forsikring for enken, og dermed slapp etterfølgerens å overta forpliktelsene for henne. Enkepensjonen var som hovedprinsipp fastsatt til 1/5 av embetsgasjen, men med visse maksimumsbeløp for de høyeste stillingene. Denne ytelsen må karakteriseres som en ren "overlevelsespensjon" som ble gjort opp ved en engangspremie når embetet ble overtatt eller når embetsmannen giftet seg. Embetsmannen selv derimot kunne ikke forsikre seg. For han fantes nå to muligheter, han kunne fremdeles sitte i embetet til han forlot dette livet. Men han kunne også søke stortinget som en enkel pensjon, en praksis som en mange kritiserte og som litt etter litt redet grunnen for lovendringer. Enkekasseloven ble derfor endret en rekke ganger i det forrige århundre, både slik at personkretsen for pliktige medlemmer ble utvidet, og slik at reglene ble gunstigere for forsikringstakerne. Enkekassen ble avviklet i 1917 da statens pensjonskasse ble opprettet, men slik at opparbeide rettigheter ble respektert. Derfor fantes det enker helt opp til 1980-årene som fikk sine pensjoner fra statens pensjonskasse samordnet med rettigheter fra den tidligere enkekassen.

BarnasplikterEtter norsk lov skulle barna som hadde anledning til det forsørge foreldrene sine om det var nødvendig. Dette kunne imidlertid være en tung plikt for mange fordi inntektsnivået var lavt og barneflokkene store. Det er heller ikke vanskelig å forstå at dette måtte være en uverdig ordning for de eldre som slik hadde mistet både selvstendighet og handlefrihet.

Fattigkassensisteutvei For de eldre som ikke hadde selvhjulpne barn, ar løsningen å ty til fattighjelpen etter privat velgjørenhet, begge deler like uverdig for mennesker som kanskje gjennom et lagt liv hadde utfør samfunnsnyttig arbeide. Fattighjelpen var den ytterste tilflukt når alle andre utveier var stengt, når ikke behov kunne tilfredsstilles på andre måter. Ingen kunne gjøre krav på at noen bestem ytelse. Det var opp til fattigvesenets skjønn om og i tilfelle på hvilken måte det skulle ytes hjelp. Den understøttede sto under fattigstyrets tilsyn. Hvis ytelsene ble gitt av en kommune vedkommende ikke hadde hjemstavn i, kunne kommunen i alminnelighet kreve ¾ refusjon av hjemstavnskommunen. Ble understøttelse varig, kunne den fattige visse vilkår sendes til hjemstavnskommunen enten han selv ønsket det eller ikke.

Privatepensjonsordninger Vi skjønner at dette var ordninger som hverken var tilfredsstillende for den enkelte eller verdig for samfunnet. Sosialpolitikken var derfor ved århundreskiftet opptatt av hva som kunne gjøres i et sivilisert samfunn for å gi de eldre et anstendig liv enten en gjennom lovgivningen utviklingen gikk. Men vi vet også at enkelte yrkesgrupper trygghet sin alderdom gjennom private pensjonsordninger. La oss ta en titt på dem.

UlykkesforsikringslovenUlykkesforsikringsloven av 23.juli 1894 med senere forandringer forsikret industriarbeidere og enkelte løsarbeidere mot bedriftsulykker. Den helt arbeidsuføre kunne få utbetalt 60 % av arbeidsfortjenesten sin som dog ikke kunne settes høyere enn 1.200 pr.år. Delvis arbeidsuførhet førte til forholdsvis mindre utbetalinger. Hvis en familieforsørger døde ved bedriftsulykke, fikk han etterlatte inntil 50 % av årslønnen.

 side8 

Fiskeriforsikringsloven Fiskeforsikringsloven av 8.august 1908 med senere forandringer forsikret fiskere mot bedriftsulykker. Ved dødsfall etter hel arbeidsuførhet ble utbetalt en engangserstatning på 1000, eller om avdøde etterlot seg enke, kr 2000. Ved delvis arbeidsuførhet ble det betalt av forsikringstakerne selv og delvis av havneavgifts fond.

Sykeforsikringsloven Sykehusforsikringsloven av 18. august 1909 med tilleggslover forsikret lønnede arbeidere og funksjonærer med en årslønn på inntil kr 3000 mot sykdom. Forsikringen omfattet fri kur og pleie samt sykepenger i alminnelighet i inntil et halvt år. Utgiftene ved forsikringen ble utredet av premier fordelt på staten/ kommunen, arbeidsgiveren og den forsikrede selv.

Gjaldtikkeforalle Lovene nevnt ovenfor forsikret kun nevnte grupper av befolkningen slik at det var mulighet og "leve" når bedriftsulykke og sykdom inntraff. Men noe pensjonsordning eller forsikring som gjaldt for alle offentlig ansatte og hele befolkningen var fremdeles sterk savnet.

Lovomuførhet‐ogalderdomstrygd Etter mange års arbeid ble det i 1919 lagt fram kgl, proposisjon til " Lov om uførhet og alderdomstrygd" for det norske folk. Lovforslaget ble vedtatt av stortinget i 1923, og loven bygget på forsikringsprinsippet: Alle- både menn og kvinner- skulle fra fylte 16 år tre inn som medlem av trygdeverket å betale innskudd til dette. De innbetalte innskuddene skulle legges opp og brukes til dekning av den forsikredes pensjon (livøre) når han ble 70år gammel eller før den tid hvis han ble arbeidsufør. Det ble presisert under behandling av loven at det var viktig at man årlig fikk in tilstrekkelige inntekter til å dekke utgiftene slik at man ikke overførte utgiften ved trygden til de kommende slekter, en problemstilling som i høyeste grad også eksisterer i dag.

Loven ble imidlertid ikke satt i kraft angivelig på grunna v den svake økonomien i disse årene. Først etter at spørsmålet var utredet av "sosiallovkomiteen av 1935", fikk man i 1936 Lov om alderstrygd og lov om hjel til blinde og vanføre.

 side9 

ForholdeneiHaugesundfør1919 De generelle forholdene beskrevet ovenfor, passer i store trekk også for Haugesunds innbyggere.

Haugesundkommunalealderdomspensjon I Haugesund bar det imidlertid større vilje til å gjøre noe. Her var nemlig økonomien svar god. I 1918 var skatteprosenten på 10 %. Likevel var det slik at budsjettkomiteen under budsjettarbeidet i 1918 opererte med så stor skatteinngang at den hadde vansker med å bruke opp midlene. 5. september 1918 oppnevnte formannskapet i Haugesund en komite til å utrede spørsmålet om kommunal alderdomspensjon. I komiteen satt følgen (se ellers vedlegg1 side 50):

Bysekretær Håkon Duckert, Formann Banksjef Knut Jacobsen Lærerinne Helene Skarvethun Lærer Olav Sætre.

Komiteen la fram et forslag til vedtekter for en kommunal alderdomspensjon i 1919. Bystyret vedtok 28.11.1919, og virkningsdatoen ble satt til 1.3.1920. Ifølge vedtektene var den normale aldergrensen 65 år. Formannskapet kunne sette denne grensen ned i helt spesielle tilfeller, men noen generell invalidepensjon ble ikke tatt med i vedtektene. For å få pensjon måtte en ha hjemstavnsrett i Haugesund og ha bodd her de siste 10 årene. Men pensjonene va for små, de var satt ned til 60 % av hva vedkommende manglet på kr 1000 i inntekt for enslige og kr 1500 for ektepar, altså maksimalt kr 600 og kr 900 henholdsvis. 530 personer over 65 år fikk ved starten nyte godt av den kommunale pensjonsordningen, av den kosten kommunen ca. 125.000 det første året. Ordningen bar hele tiden preg av sosial understøttelse til dem som hadde minst. Men de dårlige tidene innhentet dessverre også Haugesund. I 1924 ble aldersgrensen på forhøyet 70 år, og under budsjettbehandlingen i 1927 ble det vedtatt å redusere alderspensjonene med 20 %, samt at nye pensjoner ikke lenger skulle gis. Dermed ble ordningen gradvis avviklet, og ble til slutt avløst av lov om alderstrygd som stortinget vedtok i |936.

Bykassepensjonister

Lærerne i folkeskolen hadde sin egen pensjonskasse opprettet av bystyret i 1901. Den var basert på innskuddsplikt både fra den enkelte og fra kommunen. Pensjonene var garantert av kommunen. Ellers hadde bystyret på søknader fra enkeltpersoner innvilget en del pensjonister for kommunale tjenestemenn og kvinner. 1B.st.sak 164/1919. Om forhøyelse av de nu løpende pensjoner. Ser vi 28 pensjonister/enker hadde kommunale pensjoner inklusiv dyrtidstillegg. Noen eksempler i tabellen figur 1 Viser pensjonenes størrelse eller forhøyelsen:

Stillingskategori Lønn Pensjon Prosent pensjon

Lærer 5.600 2.910 51,9

Fløttmann 4.000 1.200 27,3

vaktmester 3.750 1.360 36,3

Oppsynsmanns enke 3.750 800 21,3

Brannkonstabel 4.200 1.000 23,8

 side10 

Figur 1: Eksempler på bykassepensjonister i 1919

Vi ser at det var stor forskjell i pensjonsutbetalingene i prosent av lønn ved fratredelse. Pensjonene ble bevilget over bykassen og særklassene. Det ble årlig innvilget pensjoner av bykassen helt fram til 1974. Fra det tidspunktet omfattet de nye vedtektene alle kommunale funksjonærer og arbeidere i fast stilling. By- og særklassepensjonistene- heretter kalt "bykassepensjonister"- beholder fremdeles sine rettigheter. Pensjonene er imidlertid samordnet med folketrygden- slik alle offentlige pensjoner er blitt det siden folketrygden ble innført i 1967. De blir dessuten nå utbetalt av Haugesund kommunes pensjonskasse.

Arbeidetmedkommunalpensjonskasse

De alle fleste kommunale tjenestemenn var imidlertid uten pensjonsrettigheter, og kravet om en pensjonsordning som var til "å leve av" for funksjonærer, var påtrengende i midten av det andre tiåret. Dels fordi andre kommuner hadde etablert kommunale pensjonskasser, og dels fordi staten arbeidet med å få opprettet en statlig pensjonskasse. Spørsmålet om opprettelse av pensjonskassen ble derfor behandler allerede i 1915, og den 14. februar s.å. ble det nedsatt en komite til å utrede saken.

Opprettelsen komiteen besto av (se ellers vedlegg 1, siden 50): Skoleinsp. Svein Folkestad, formann O.r. saksfører Gabriel faye Fru Constanse Lothe Fattigforstander N. Fixdal Vaktmester Johan Pedersen

Direktør Andor Hoel ble engasjert som teknisk sakkyndig. Saken ble grundig uendret, og foreløpig vurdert av formannskapet før flertallet i komiteen foreslo i sin innstilling av 20.september 1918 at pensjonskassen bare skulle omfatte de kommunale "bestillingsmænd" og altså ikke arbeidere. Hvem var det så som omfattet av begrepet bestillingsmænd? Kommunale funksjonærer var ikke et helt dekkende ord. Ved siden av kontorpersonalet og de ledende stillingene på de forskjellige kontorene innbefattet nemlig begrepet også vaktmestre, fergemenn, brannvesenets folk, sykehuspersonale inklusiv oldfrue og kjøkkenbestyrerinne, lagermann ved det kommunale bakeriet, personalet ved E-verket m.m. Flertallet mente videre at det ikke skulle betales innskudd (se neste side).

Borgemester Thv. Klaveness – som for øvrig var byens første borgemester – fulgte flertallet i sin stilling til formannskap/ bystyre, og opprettelse av Haugesund kommunale pensjonskasse ble vedtatt av bystyret 14. mars 1919 (B.st.sak 52/1919). Pensjonskassen skulle tre i kraft fra 1.7.1919, og det var bystyret som til en hver tid bestemte hvilke stillinger som skulle innlemmes i pensjonskassen. Medlemstallet ble på det tidspunktet 130 funksjonærer av en total arbeidsstokk på ca. 290.

Det var nøye beskrevet regelverk som ble vedtatt i vedtekter som omhandlet 12 paragrafer, og vi vil i det følgende se litt på innholdet. Men først vil vi dvele litt grundigere ved de sodene av vedtektene det var uenighet om fordi dette gir oss et godt bilde av den tids måte å tenke og argumentere på.

 side11 

Problemområder

En rekke byer hadde utarbeidd vedtekter for kommunale pensjonskasser, og komplisert arbeid komiteen satte i gang med, og det var nødvendig med konsulentbistand. I aktuar Andor Hoel hadde komiteen funnet en meget kvalifisert mann. Han var på det tidspunktet direktør for Bergen kommunale pensjonskasse. Interesser og "andragender" fra flere kommunale grupper påvirket også komiteen og bystyret. Dermed delte de seg i et flertall og mindretall på flere punkter.

"Blandedestillinger"

Hva skulle gjøres med de såkalte "blandede stillingene"? Det var stillinger som løntes dels av staten og dels av kommunen. Hele komiteen var enig i at slike stillinger ikke skulle tas med i den kommunale pensjonskassen fordi disse stillingene (bl.a. lærerne) ville bli innlemmet i statens pensjonskasse. Det hadde som før nevnt allerede vært en pensjonskasse for lærere siden 1.juli 1901.

(Folkeskolens pensjonskasse). 1.juli 1918 gikk imidlertid lærerne i folkeskolen inn i statens pensjonskasse som ble opprettet i 1917. De som var gått av med pensjon før dette tidspunktet, gikk imidlertid inn i den kommunale pensjonskassen.

Spørsmåletominnskuddsplikt Spørsmålet om innskuddsplikt eller ikke kom til å dele komiteen. Flertallet gikk inn for å sløyfe innskuddsplikten. Som hovedargument for dette ble anført at det ville forenkle administrasjonen av pensjonskassen betydelig. Direktør Hoel skriver om dette i sin redegjørelse:

"En av fordelene ved indskuddenes sløfning skulde være en forenkling av administrationen. Naar tjenestemændene ikke længer har nogen forpligtelse, men bare rettigheter, kan det neppe være paakrævet at anordne noget styre, hvori tjenestemændene har respræsentanter, valgt etter mer eller mindre inviklende valgregler. Og heller ikke av hensyn til kassens almindelige administrasjon skulde noget styre være nudvendig. Det vil neppe være mere paakrevet her end f.ex. For kæmneriets forretninger Jeg tænker mig derfor pensjonskassen. Administration besørget paa den samme maate som enhver anden sak. Videre besørges alle utbetalinger av pensioner og idethele alle kasseforretninger av kæmneren. Sluttelig engangeres en forsikringsteknisk konsulent, som man i alle tilfælder maa ha, som raadgiver for magistraten i tekniske spørsmaal og til besørgelse av det forsikringstekniske regnskapshold, oppstilling av budgetforslag o.lign."

Kommunale tjenestemenn øvet også påtrykk på de bevilgende myndighetene til støtte for flertallsinnstillingen. De var samlet til massemøte 29. desember 1918 og ga der sin fulle tilslutning til å sløyfe innskuddene. Det ble dermed slik som konsulenten foreslo bortsett fra at borgemesteren ble fritatt administrasjonen etter kort tid. Mer om det på side 15 og 22.

 side12 

Tilbakebetaling

Allerede fra 1916 hadde en del kommunale tjenestemenn innbetalt innskudd av lønn i påvente av kommunal pensjonsordning. Bystyrets flertall gikk inn for at de som hadde betalt innskudd, skulle få dette tilbake selv om det neppe var juridisk grunnlag for det. Pr. 1.7.1918 dreidde dette seg om et beløp på totalt kr 35.800.

Administrasjon

Vedtektsforslaget bestemte altså § 9 at forvaltningen og den daglige administrasjon skulle utføres av borgemesteren. Dette gikk borgemesteren sterkt imot både fordi kontoret ikke hadde kapasitet til å påta seg mer arbeid og på prinsipielt grunnlag. Han skriver bl.a. om kontorsituasjonen: "Kontorpersonalet er nu saa overlæsset, at der kan hengaa en uke fra en skrivelse er diktert indtil jeg får den tilbake til underskrivning, almindelige avskriftsarbeider" som tages efter tur", maa ligge i ukesvis likesom der kan gaa flere dage, forinden den ankomme post kan bli journalisert. Dette til trods for at assistenten er ualmindelig dyktig og rask."

Situasjonsbeskrivelsen til borgemesteren vil sannsynligvis mange kjenne seg igjen i dag også, dessuten fant borgemesteren det prinsipielt uriktig og uheldig at den direkte ledelsen av spesielle administrasjonsgrener skulle legges over på borgemesteren, som jo innehadde sentralledelsen av den kommunale administrasjonen:

"Under smaa forhold er en saadan splittelse av magistratens arbeidskraft mindre betænkelig, men under større forhold, eller hvor forholdene er i sterk uvirkelig, maa henlæggelsen av detaljerne til magistraten nødvendigvis bevirke, at overblikket over de viktigste ting specielt finanserne, gaar tapt."

Argumentasjonen til borgemesteren fikk gjennomslag og førte til at vedtektene ble endret på det punktet.

Aldersgrenseforlærerinner

Pensjonskomiteen hadde (før statens pensjonskasse var opprettet), som forutsetning at lærere og lærerinner skulle inn i det kommunale pensjonssystemet. Disse arbeidstakerne hadde som før nevnt hatt sin egen pensjonsordning siden 1901. I vedtektene sto det intet om aldersgrense, men lærerinnene hadde rett til å fratre ved fylte 55 år. Nå var det o de foreløpige vedtektene foreslått aldersgrense på 66 år og 60 år for lærere og lærerinner henholdsvis. Dette vil ikke lærerinnene være med på. I et skriv datert 20.4.1917 til "det ærede kommunestyre" ber tre lærerinner på vegne av standen i Haugesund at aldersgrensen bli den samme for lærere og lærerinner. Selv om saken løste seg "av seg selv" i og med opprettelsen av statens pensjonskasse, kan det kan være interessant å se litt på den argumentasjonen som ble ført, særlig da mot en slik ordning som lærerinnene ba om, fordi den forteller ikke lite om forholdet mellom kvinner og menn.

Ved siden av likestillingsaspektet hadde det nok visse økonomiske fordeler med 60 års grense og med rett til å kunne tre av ved 60 års- alderen som var lærerinnenes krav. Direktør Hoel fikk saken til uttalelse. Han imøtegikk lærerinnenes anmodninger punkt for punkt. Og jeg siterer fra dir. Hoel:

1. "Der anføres fra en statistik over fratrædelsesaldrene for lærere og lærerinder i kristiania kommunale pensjonskasse nogle tall, som skal vise, at lærerinderne har like stor evne til at "holde ut" som mændene, og der gjøres gjældende, at lærerinderne ved den siste revisjon av pensjonsvedtægterne i Kristiania fik samme aldersgrænse som lærerne (66 aar).

 side13 

Dette imøtegikk dir. Hoel både ved å vise til at andre statistikker klart synlig gjorde lærernes større evne til å holde ut samt til det faktum at alle innstillende myndig heter Kristiania hadde foreslått ulik aldersgrense.

"Til trods for disse kjendsgjerninger lykkedes det imidertid en ihærdig "kvindesaks" – agitation i Kristiania at drive igjennom i bystyret med knepen majoritet en bestemmelse, som tilsynelatende men ogsaa kun tilsynelatende- stillerlærere og lærerinder ens. I vedtægternes §4blev nemlig bestemt: Lærerindernes aldersgrænse sættes til 66aar, dog saaledes at de lærerinder, som ansættes efter de nye vedtægters ikrafttræden, betaler præmie, som om aldersgrænsen var 60aar. Hvis imidlertid aldersgrønsen ved fornyet prøvelse av heromhandlede bestemmelse, som forutsættes at finde sted efter 10 aars foreløp, blir endelig fastsatt til 66aar, faar vedkommende læreromder tilbakebetalt, hvad de efter pensjonskassens styres beregning og bestemmelse har erlagt formeget i i præmie.

Det vil herav sees, at der heller ikke Kristiania i virkeligheten erens regler for læreres pg lærerinders pensionering, og at den nu vedtagne regel kun er foreløbig gjældende og senere skal underkastes ny prøvelse.

2. Der anføres at Porsgrund er aldergrænsen 65 aar baade for lærere og lærerinder. Jeg har ikke nærmere kjenskap til pensioneringen i Porsgrund; men i motsætning hertil kan jegs meddele, at aldersgrensen for lærerinder er 60 og for lærere 66 aari Bergen , Trondhjem, Drammen, Sarpborg, Kongsberg og Hønefoss, likesom disse aldersgrænser av bykomiteen foreslaat for den prosjekterte gjennomsidige kommunale landspensionskasse. 1. Det paastaaes, at aldersgrænsen i stockholm er 65 aar baade for lærere og lærerinder.

Jeg har i anledning av denne anførsel gjennom skoleinspektøren i stockholm skaffet meg reglementerne for folkeskolepersonalets pensionering i denne by. Det fremgaar herav at overnævnte oplysnig ikke er korrekt. Aldersgrænsen i Stockholm er 60 aar baade for lærere og læreringder; men overstyrelsen har adgang til, efter at vedkommende skoleraad er hørt, og naar vedkommende ansees fremdeled paa tilfredsstillende maate at kunne utføre sit arbeide, at utskyte fratrædelsen med et aar om gangen, dog ikke utover 65de aar. Der eksisterer saades ikke i stockholm nogen adgang for vedkomende funktionærer til efter eget forgodtbefindende at fravike den almindeøoge aldersgrænsebestemmelse. Det er vedkommende myndigheter, som- ganske som foreslaat for Haugesund pensionskasse- kan innrømme utskytelse av aldersgrænsen. Og at denne er ens, men 60 aar i for begge køn kan ikke tages til indtægt for at sætte den til 66 aar i Haugesund baade for mandlige og kvindelige lærere. Fællesregelen i Stockholm viser kun, at man der ved sætte ogsaa lærernes aldersgrænse til 60 aar har lagt endnu større vægt paa sikre seg en effektiv tjenestemandsvestand i folkeskolen, end man har gjort i de norske byer. Men der er dyrt, da præmien for en pension fra det 60ede aar gjennemgaaende er dobbelt saa stor som forpensioner fra det 66ede.

2. Det henvises til, at stortinget i den nylig vedtagne aldersgrænselov ha sat aldersgrænsen

til 65 aar baade for lærere og lærerinder, naar de opptas i den nylig opprettende statspensionskasse. Hertil er for det første at bemerke, at ikke alle tortingsbeslutninger er idieelle. De er ofte altfor generelle, uten berettigede lokale hensyn, saaledes ogsaa her. Det siger seg nemlig selv, at en aldersgrænse, som kanske kan passere ute paa landsbygden under de rolige og idylliske forhold, som der hersker, og hvor lærerpersonalets arbeidstid er inskrænket til en brøkdel av aaret, ikke passer i bykommunene med det hele opslitende og enerverende arbeide, disse funktionærer der har hele aaret rundt."

 side14 

Så imøtegikk direktør Hoel sterkt at lærerinnene- etter eget godtykke- skulle kunne gå av før den ordinære aldersgrensen.

3. "jeg vil imidlertid ingelunde bestride, at der er lærerinder, som tilfredstillende kan øve

sin gjerning utover det 60de aar. Evnen til at"holde ut" er som bekjent individuel. Men derfor har man den regel i vædtekterne, at aldersgrænsen kan utskytes. En saadan utskytelsen betyr kun en økonomisk fordel for denne, siden den i tjenesteaarenee utover aldersgrænsen slipper at utbetale pensionerne. Avgørelsen maa sje utelukkende under hensyntagen til tjenestens tarv. Det kan kanske i denne forbindelse være rigtig at minde om, at der fra arbeidsgiverens (kommunens) synspunktikke bare kommer an paa, at en funktionær kan "holde ut". Det kommer vel saa meget ann paa, hvorledes han holder ut. Og det overalt og almindelig anerkjendt at pensionsordning, ligger i den større effektivitet i ar beidsytelsen, som rimelige og efter forholdene vel avpassede aldersgrænsebestemmelser medfører. Ikke mindst gjælder dette i folkeskolen. Efter mine egne erfaringer im fratrødelser inden lærerindekorpset p.g.a. nervøsitet, svækkelse og utslitthet of efter de sikre statistiske kjendsgjærninger, man her kan bytte paa andestedsfra, er det min sikre overbevisning, at vedtagelsen av lærerindernes forslag vil være et reaktionert skridt, som ikke vil være til gavn for skolens arbeide. Vi er nu egngang to køn med forskjellige egenskaper og dette faktum lar seg ikke ændre ved lovbestemmelser."

Direktøren viste til slitt i sin uttalelse til lærerinnes skriv at forslaget utvilsomt ville få skjebnesvangre følger for pensjonskassens økonomi. Han hevdet at all erfaring viste at lærerinnene ville ha benyttet seg av sin rette tiø å gå av tidligere, og dermed ville pensjonskassen tape store inntekter, også fordi det dreidde seg om den største av de etatene som ville bli innlemmet i den kommunale pensjonskassen. Som sagt løste hele saken seg ved at lærerpersonalet ble innlemmet i statens pensjonskasse, og der var aldergrense til å begynne med 70 år for menn og 65 år for kvinner.

Arbeidereiingeniørvesenet Permisjonskomiteen brakte på bane spørsmålet om å innlemme byinginørenes "faste arbeidere" i den kommende pensjonskassen. Stadsingeniøren svarte på henvendelse: "samtlige arbeidere ved Haugesund inginørvesen med untagelse av stadsinginørens kontorpesonalet, veivesenets opsynsmænd, færgemændene opsynsmanden ved Eivindsvandet og brandvæsenets funktionære som er fast ansatte, er daglønnere, der indtas og avkrediges av stadsinginøren med 8 dagers opsigelse, og det er formentlig neppe hensigtsmæssig at indlemmene disse i pensjonskassen. Naar man engang komme ind i normale forhold, turde det muligens hensigtsmæssig at ansette f.eks. 10 faste arbeidere ved vegvæsenet, men under de nuværende forhold ander jeg dette ikke tilraadelig." Borgemesteren tiltrådte dette synspunktet, og komiteen fulgte det siden opp i sin stilling.

Vaskekonenevedfolkeskolen Vaskekonene ved folkeskolen ba også om å få bli medlem av pensjonskassen. Dir Hoel hadde et ord med laget der også, og idet han viste til vedtektene i Bergen, kunne han ikke anbefale dette, Han uttaler i brevet til komiteen 4.mai 1917: "De er jo ikke kommunale funktionærer i dette ords almindelige betydning, men maa nermest sidestilles med løsarbeidere, riktignok saakaldte "fast løsarbeidere". Stillingerne er for øvrig av den art, at det vil være hensigtsmæssig at kunne besætte dem uten at være bunden hver til "normal ansættelsesalder" eller aldersgrænse. De alderdomsunderstlttelser, som maatte bli ydet vaske konerne, kan derimot overtas av pensionkassen, naar de blir aktuelle, idet kommunen inskydter deres kapitalværdi."

Eksemplene ovenfor viser tydelig at mange hadde ansettelsesforhold som kommunen ikke ville tilbudt eller arbeidstakere vill ha akseptert i dag. Og vi må helt til 1947 før de fleste som hadde arbeid i kommunen, fikk medlemskap. Da fikk endelig "arbeidsbistilling, og ikke før vi kommer til 1974 ble e tatt opp i pensjonskassen. Vi minner dog igjen om at kommunen behandlet enkeltsøknader om pensjon helt fram til det tidspunktet også for rengjøringspersonalet.

 side15 

Deførsteårene Pensjonskassen for folkeskolens lærerpersonale ble avsluttetsamtidig med opprettelsen av den kommunale pensjonskassen. Allerede 1.7.1918 var- som før nevnt- lærerne gått inn i statens pensjonskasse. Folkeskolens pensjonskasse hadde en restbeholdning på kr 21.828,23 etter at tilbakebetaling av innbetalt premie hadde funnet sted til de lærerne som gikk over i statens pensjonskasse. Dette restbeløpet ble overført til den kommunale pensjonskassen. I tillegg til dette beløpet var det tidligere på bystyrets budsjetter avsatt kr 392.065,72 til den pensjonskassen som skulle opprettes.

StartkapitalDen kommunale pensjonskassen hadde dermed sammen kr 413.893,75 i startkapital, og midlene sto i Haugesund Sparebank. Det skulle vise seg å skape problemer senere hen.

Ved bystyrebehandlingen i 1919 ble altså innstillingen fra pensjonskomiteen i det vesentlige vedtatt. Samtidig ble vedtekter og regulativ for pensjonskassen vedtatt. De viktigste bestemmelsene var:

Pliktigemedlemmer Det var bystyret som vedtok hjem som skulle vær pliktige medlemmer i pensjonskassen. I figurene 2 og 3 ser vi hvor mange medlemmer pensjonskassen har hatt gjennom årene.

Figur 2: Haugesund kommunale pensjonskasse. Medlemsmassens bevegelse

Antall løpende

pensjoner

Årstall aldersp uførep ektefellep barnep Oppsatte aldersp Sum

1919 31 130 161

1935 38 141 179

1947 47 19 1 153 220

1950 46 23 207 276

1955 49 38 2 285 374

1960 46 1 40 338 425

1966 59 14 51 7 311 442

1971 63 18 53 7 358 499

1976 79 10 28 2 511 630

1980 159 45 95 0 829 1128

1983 149 64 84 12 1015 1324

1988 207 123 116 8 1278 1732

1990 291 128 134 0 1538 2040

1992 243 144 137 9 1733 2266

1994 253 156 142 9 1988 2548

 side16 

Aldersgrensen Den ordinære aldersgrensen var 66 år. Visse stillinger bl.a. på sykehuset, i politiet og i brannvesenet hadde 60 år som grense. Ellers fantes muligheter til å fravike grensene på spesiell søknad. Normalt forlangtes det 25 år i tjeneste i kommunen for å få full pensjon.

Pensjonsytelsene Et eget regulativ som opererte i 14 pensjonsklasser, regulerte pensjonene. Regulativet ble lagt til grunn for framtidige pensjoner og er gjengitt i figur 4

Som vi forstår av denne tabellen varierte pensjonen i prosent av lønnen ganske mye avhengig av den lønnen en hadde innenfor den enkelte klasse.

Vedtektene inneholdt ellers bl.a. bestemmelser om "uførepensjon", enkepensjon, barnepensjon og vartpenger til tjenestemenn som fratrådte før aldersgrensen av en eller annen grunn.

Tilsynogadministrasjon Formannskapet skulle ha tilsyn med pensjonskassen, og vedtektene foreskrev at den daglige administrasjonen skulle ivaretas av sjefen for folkeregisteret som også var ligningssjef. Formannskapet var kassens styre som ble forelagt alle viktige spørsmål til avgjørelse. Folkeregisteret ble imidlertid først opprettet 1.mai 1920, og fram til det tidspunktet var administrasjonen underlagt borgemesteren på tross av hans dårlige kontorkapasitet.

Sjef for folkeregisteret og altså pensjonskassen administrator var fra 1920:

Til 1922: O.r. Saksfører H. Duckert Til 1928: Lign.sjef F.W. Knutsen Til1950: " " TT. Kongshavn

Alle utbetalingene fra pensjonskassen skjedde ved kemneren etter attestasjon av foleregistersjefen og anvisning av borgemesteren. Utgiftene til administrasjon ble belastet av bykassen, og ført opp på de årlige budsjettene. I samsvar med vedtektene førte kemneren det alminnelige kassaregnskapet over inn- og utbetalinger.

Forvaltningsfeil Ved siden av kasseregnskapet skulle det i henhold til vedtektene også vært ført et forsikringsteknisk regnskap. Dette ble gjort etter 2-3 første årene, men så sviktet det p.g.a uklare forhold og manglende bevilgninger. Etter påbud fra myndighetene skulle det hvert 5. år også foretas et forsikringsteknisk oppgjør- en avregning av pensjonskassen- som hadde det forsikringsteknisk oppgjør- en avregning av pensjonskassen- som hadde det forsikringstekniske regnskapet som basis. Det forsikringstekniske oppgjøret viste hvilke rettigheter medlemmene hadde opptjent i pensjonskassen. Var det opparbeidd et overskudd, skulle det brukes primært til å begge opp pensjonskassens fond for å sikre framtidige pensjonsutbetalinger. Viste regnskapet underskudd, pliktet kommunen og dekke det. (se for øvrig side 45).

Det forsikringstekniske oppgjøret fant først sted pr. 1.7.36 etter svært dårlige økonomiske tider både for kommunen, bankene og byens næringsliv for øvrig. Siden har det minst hvert 5. år funnet sted den avregning som var påbudt.

 side17 

I bystyresak 19/37 kan vi lese om vanskeligheten i 20-30 årene og om forvaltningen av pensjonskassens midler. I samsvar med vedtektene § 9.7 var det sjefen for folkeregisteret med formannskapets godkjenning som skulle forvalte kassens kapitalformue. I samme paragrafs punkt 8 var det bestemt at midlene kun måtte settes i norske statspapirer, norske kommuneobligasjoner, hypotekbankobligasjoner eller pantobligasjoner med sikkerhet som umyndiges midler bestemt. Samtlige verdipapirer skulle være forsynt med prohibitiv påtegning (urådighetspåtegning). Denne siden av kassens virksomhet var av største betydning. Den avgjorde nemlig den økonomiske basis for kassen. (se sidene 43 f.f om forvaltning av pensjonskassens midler)

På grunn av forskjellige forhold ble denne siden av virksomheten aldri overlatt den vedtektsbestemte administrasjonssjefen (ligningssjefen/sjefen for folkeregisteret). Det var formannskapet som var styret for pensjonskassen. Formannskapet fattet beslutninger om kassens midler uten at spørsmålet ble forelagt ligningssjefen eller uten at han var til stede under behandlingen. Ligningssjef Kongshavn skiver i sin beretning til formannskapet at han er ikke sikker på om forvaltningen av midlene ville blitt annerledes om ligningssjefen hadde hatt del i behandlingen. Det var jo formannskapet som fattet vedtak og dessuten til enhver tid handlet slik det fant riktigst å gjøre, når det altså senere viste seg at det oppsto et betydelig tap på pensjonsfondet på grunn av bankplasseringen, skyldtes dette spesielle omstendigheter som formannskapet ikke hadde fullt herredømme over. Fondsmidlene ble i de vanskelige årene fra midten av 20- tallet låst fast i Haugesund Sparebank, Da banken ble satt under offentlig administrasjon 5.juli 1927, var det intet mer å gjøre før i 1934 da det ble inngått forlik med banken. I forliket inngikk bl.a. at pensjonskassen måtte avskrive kr 389.151,20 på fondsmidlene, dvs nesten 35% av kapitalen som før avskrivningen var på kr 1.119.400. Ligningssjef Kongshavn skriver i sin redegjørelse til formannskapet: "… Pensjonskassens midler har ikke noensinde vært anbragt som i vedtektene bestemt. Dette er selvsagt galt og bør ikke gjenta sig, men hvorvidt det har vært uheldig for kassen i nærværende tilfelle er et annet spørsmål. Det hadde jo i tilfelle pensjonskassens midler vært frie, ligget nær for en del iallfall å plassere dem i Haugesund kommunes egne obligasjoner som i den tid det her ville være tale om, nemlig 1920-1922, ble ansett å være en betryggende pengebringelse. En sådan anbringelse – som også den gang ble pekt på – vilde kanskje ha brakt større tap for pensjonskassen enn det nu viser seg å bli."

Diagrammene i figur 5 og 6 viser oversikt over midlene gjennom prene 1919-1935 og fra 1950-1993. Nedgangen i 1935 skyldes altså forliket med banken.

Arbeidmednyevedtekter Årene fram til 1931 gikk uten endringer i vedtektene. Men i 1931 oppnevnte formannskapet et utvalg som skulle se på en eventuell revisjon av pensjonsvedtektene av 1919. Spørsmålet om arbeidernes rettigheter lå imidlertid stadig på kommunen som et uløst problem, og det ble eter hvert påtrengende og gjøre noe med det også. I 1937 ble derfor utvalgets mandat utvidet til også å omfatte innlemmelse i pensjonskassen de kommunale arbeiderne, stillinger ved E- verket og kinematografene. Årsaken til at arbeidet hadde trukket ut i langdrag, var at direktør Hoen, som først var ansatt, ikke fikk drevet arbeidet fra p.g.a. sykdom. Ellers ser vi av protokollen at utvalget besto av følgende personer:

Skoleinsp. Svein Folkestad, formann Direktør Rasmus Bakkevig Forretningsfører Carl J. Westerlund

 side18 

Ligningssjef Trygve Kongshavn Fergefører Hans Næss

Utvalget ansatte direktør Vilhelm Nome som ny forsikringsteknisk konsulent i 1939. Nome har den nye direktøren i Bergen Kommune. Pensjonskasse. Han gikk straks i gang med å utarbeide forslag til nye vedtekter med analyse over de økonomiske konsekvensene nye vedtekter ville føre med seg.

Krigenstoppetarbeidet I løpet av 1939 forelå utredninger og forslag til nye vedtekter som ble oversendt formannskapet i januar 1940 til videre behandling. Imidlertid ble saken utsatt enda en gang fordi kommunearbeidernes representant i utvalget reiste spørsmål om å få forhøyet pensjonene mot at arbeiderne betalte en del av premien. Pensjonssaken var sikkert blitt ordnet i 1940 dersom ikke krigen hadde satt en stopper for den. Nå ble imidlertid saken stilt i bero så lenge krigen varte. Etter 1945 ble den tatt opp igjen. Sammensetningen av utvalget som ble oppnevnt i 1931 hadde endret seg, og etter krigen hadde utvalget bestått av: Direktør Rasmus Bakkevig, formann Skolebestyrer Helge Tindeland Forvalter J. L Johansen Ligningssjef Trygve Kongshavn Lektor Simen Simensen

Som personlig varamann for stortingsmann Carl J. Westerlund. Fra april 1948 møtte dessuten Elektriker Karl Pettersen som representant for de kommunale arbeiderne. I 1948 forelå forslag til nye vedtekter. Bystyret gjorde positiv vedtak i møte 22.juni 1948 (B.st.sak 51/48), og virkningsdato ble satt til 1.juli 1947. Reglementet var delt i to hovedeler:

1. Vedtekter for pensjonskassen 2. Pensjonsreglement for Haugesund kommunes arbeidere og andre ikke fast ansatte tjenestemenn.

Viktigeforandringer De nye vedtektene var helt omarbeidet. Det var en forutsetning at de nye vedtektene ikke skulle gjelde for nåværende pensjonister. Dessuten ble det åpnet adgang for alle som var tilsatt etter det gamle reglementet å beholde den gamle aldersgrensen dersom en ba om det, De viktigste forandringene var:

1. Aldersgrensen. Aldersgrensen ble forslått til 63 år for kvinner og 68 år for menn. Mot før 66 år for både kvinner og menn. Begrunnelsen for kvinnene vedkommende var de erfaringer en hadde gjort andre steder, erfaringer som klart tenderte i retning av 63 år som den riktigste aldersgrensen. Når det gjaldt mennene, var argumentasjonen en helt annen. Nå ble det for det første vist til den alminnelige økningen i levealderen som skyldtes de stadige forbedringene i helsetilstanden i befolkningen. For det andre spilte mangelen på arbeidskraft en betydelig rolle, og det ble understreket behovet for å nyttiggjøre seg at aldersgrensespørsmålet ikke ble klarlagt med dette vedtaket. Departementet sa nei idet det besluttet at alle kommunale pensjonskasser skulle harmoniseres med statens pensjonskasses aldersgrenser som var satt til 70 år for menn og 65 år for kvinner. Dette måtte bystyret bøye seg for da det ble sak 23/50- som sitt subsidiære forslag- vedtok statens aldersgrenser.

 side19 

2. Pensjonsgrunnlaget. Tabellen fra 1919 med de 14 pensjonskassene ble forlatt nå var det 14 lønnsklasser som var utgangspunktet for pensjonsgrunnlaget. Pensjonen for funksjonærene skulle være 60 % av lønnen opp til en grense på kr 7.500, skulle bare beregnes 30 % i pensjon. Høyest oppnåelige alderspensjon var tidligere kr 3.600, men ble nå satt til kr7.600. For øvrig anordnet § 8 at det va bystyret som skulle fastsette og eventuelt endre pensjonsgrunnlaget for stillinger som ikke kom som gjaldt fastsettelse av høyeste pensjonsgrunnlag for de høyeste avlønnende stillingene i kommunen. Ellers må det nevnes at det ble betydelig forbedringer i uførepensjonen og barnepensjonen.

3. Styre De forrige vedtektene bestemte i § 2 at formannskapet skulle være pensjonskassens styre. Nå hadde det imidlertid utviklet seg slik at det utvalget som var satt til styre for pensjonskassen. Dette ble nå legalisert i en ny § 2 som bestemte at pensjonskasse skulle ledes av et styre på 5 medlemmer, 3 valgt av formannskapet, 1 av og blant funksjonærene og 1 av blant arbeiderne slik at de to medlemsgruppene nå ble representert i styret. Valg på styret skulle gjelde som for den kommunale valgperioden, men gjenvalg kunne foretas. At styret skulle være det administrative bindeleddet til kommunen. Formannskapet skulle bestemme hvem som skulle stå for pensjonskassens daglige ledelse og styres sekretær. I § 2 finnes for øvrig klart formulert punktvis styrets ansvars- og virkeområder, og at styret selv skulle velge formann. I vedlegg 2, side 51, finnes oversikt over formenn og styremedlemmer som har fungert til d.d..

4. Administrasjonen Formannskapet skulle bestemme hvem som skulle stå for pensjonskassens daglige ledelse og være styrets sekretær. Ligningssjef Kongshavn fortsatte med dette arbeidet fram til 1950. Da gjorde formannskapet vedtak om at overformynderiet skulle overta administrasjonen av pensjonskassen. Overformynderiet forvaltet dermed det daglige ansvaret for pensjonskassen fra til 1963 da en administrativ omorganisering som gjaldt flere kontorer fant sted. Mer om det på side 31 og 32.

5. Arbeidere og andre ikke fast ansatte tjenestemenn ble altså nå opptatt i pensjonskassen. Men det var på spesielle vilkår som ble beskrevet i eget pensjonsreglement. Dette betød imidlertid en økning i medlemsmassen på 23 %, og nå var antallet steget til 220 (i 1935 var tallet 179). Inn under reglementet kom faste arbeidere ved de forskjellige kommunale virksomhetene som veg., vann, og kloakkvesen, sykehus, bygningsvesen osv. Arbeidere med fulle ordinære arbeidsuke fikk bli medlemmer. Dog var det i § 4 gitt særregler for sesongarbeidere. Som pensjonsgrunnlag ble fastsatt kr 4150, for vesentlig lavere lønninger ble det fastsatt tilsvarende lavere pensjoner. Rengjøringspersonalet ves skoler og de kommunale kontorene var fremdeles holdt uten for fordi dette var såkalte bistillinger. Dette personalet var derfor som tidligere nevnt, ennå i noen år henvist til å søke bykassen om pensjon etter søknad.

Saken ble sendt via fylkesmannen til justisdepartementet som hadde en del bemerkninger til

vedtaksforslaget. Bl.a. ble det bemerket at særreglene for arbeiderne burde vært innarbeidet i vedtektene. Det ble nå en ny omgang i utvalg, formannskap og bystyre, og det meste av departementets bemerkninger ble etterkommet. I tillegg ble det gjort en del rettelser av redaksjonell karakter, men en holdt fast ved eget pensjonsreglement for arbeiderne, etter samme mønster som i Bergen og Oslo.

 side20 

Først i 1950 kom saken opp på nytt i bystyret, og utvalgets forslag til reviderte vedtekter ble vedtatt (B.st.sak 8/50 og 23/50). De økte utgiftene som reformen føre med seg, ble dekket av bykassen og de impliserte særklassene,( E-verket, havnevesenet og kinoene).

Harmoniseringmedstatenspensjonskasse Vedtektsendringene av 1947-1950 innebar vesentlige forbedringer. Men årene gikk og satsene sto i ro, og behovet for å vurdere vedtektene på nytt begynte å bli påtrengende. Statens pensjonskasse hadde nemlig gunstigere regler å tilby sine medlemmer på flere punkter, og med denne som mønster, hadde mange kommuner tatt vedtektene sine opp til revisjon. I 1953 besluttet derfor pensjonskassens styre å gi aktuar Nome oppdaget å vurdere en omlegging av pensjonskassen ytelser med sikte på å få disse lagt så nær som mulig opp til ytelsene i statens pensjonskasse. Aktuar Nome foreslo etter dette endringer på følgende punkter. 1. Bortfall av eget pensjonsreglement for arbeidere. 2. Nye satser for alderspensjonen, enke – og barnepensjonen og endring av opptjeningstiden. 3. Instituering av pensjonsinnskudd. 4. Endringer av aldersgrensene for en del tjenestemenn.

Punkt 1 Bestemmelsene om medlemskap ble foreslått forandret slik at arbeiderene ble medlemmer på særvilkår uten eget reglement. Det spesielle reglement for arbeiderne ble tatt ut, og § 2 i vedtektene ble endret slik

at arbeidernes rettigheter og vilkår framkom der. Vilkåret om full arbeidsuke ble fremdeles ansett som nødvendig for arbeidernes medlemskap i pensjonskassen, dessuten at de ved ansettelsen ikke var

over 35 år. På tross av aktuar Nomes forslag om 3 års prøvetid, ville flertallet i bystyret ha det særkravet at prøvetiden ble satt til minst 5 års sammenhengende tjeneste. For tjenestemenn for øvrig var prøvetiden 1 år.

Punkt 2 Alderspensjonen for funksjonærer skulle heretter bli 66 % av regulativlønnen ved fratredelse(det er det den dag i dag) pluss eventuelle fyrtidstillegg. Maksimumspensjonsgrunnlaget skulle følge statens satser, som da var kr 17.500 samtidig ble det alminnelige pensjonsgrunnlaget for kommunens arbeidere hevet til kr 7.167. år. Det kan her nevnes at det jevnlig etter hvert lønnsoppgjør, og etter innstilling fra pensjonsutvalget, var sak i bystyret om å regulere pensjonistenes pensjoner (både pensjonskassens og bykassens pensjonister). Først i 1986 ble det vedtatt at pensjonistene skulle få justert pensjonsutbetalingene i samsvar med reguleringen av grunnbeløpet i folketrygden. Den største prosentvise økningen fikk enkeltpensjonen som ble 60 % (som i dag) av alderspensjonen mot før 50 %. Også barnepensjonen ble hevet. Opptjeningstiden hadde hittil vert 25 år, men ble nå foreslått satt til 30 år som i statens pensjonskasse.

Punkt 3 I Haugesund kommunale pensjonskasse hadde medlemmene til denne tid ikke hatt innskuddsplikt, og pensjonsytelsene ble beregnet av den nettolønnen som ble utbetalt. Medlemmene i statens pensjonskasse hadde innskuddsplikt i pensjonskassen med 10 % av lønnen som ble trukket ved lønnsutbetaling. Pensjonen ble beregnet av bruttolønn. Forholdet var da det at ved samme stillinger i stat og kommune, var lønnen i en kommune uten innskuddsplikt lavere enn i en tilsvarende stilling i staten. Forskjellen var lik pensjonsinnskuddet, og

 side21 

kommunetjenestemannen hadde dermed et lavere pensjonsgrunnlag. For å få rettet opp i dette, mente aktuar Nome at lønningene i kommunen måtte forhøyes med pensjonsinnskuddet som var 11,11 % av nettolønnen. Da ville det bli like forhold som i statens pensjonskasse. Dette ble nå bestemt. I det Vedtektsforslaget som ble lagt fram (B.st.sak. 42/55) hadde § 14,1 i en bestemmelse om innskuddsplikt med 10 % av pensjonsgrunnlaget. Pensjonsgrunnlaget skulle være fast lønn pluss de til enhver tid opptjente alderstillegg. For at kontantlønnen ikke skulle bli redusert, ble lønnen forhøyet med 11,11 %. Ellers ble det vedtatt at medlemmer som sluttet i stillingen før aldersgrensen og som hadde mindre enn 10 års tjenestetid, skulle få tilbakebetalt pensjonsinnskuddet.

Punkt 4 Forslag om å heve aldersgrensene for brannvesenets tjenestemenn og for syke pleiere ble vurdert. Imidlertid fikk ikke forslaget flertall, og aldersgrensen forble 60 år for disse gruppene. Forslaget til reviderte vedtekter ble vedtatt av bystyret i møte 16.9.1955 og gjort gjeldene fra 1.7.s.å. kommunal departementet stadfestet vedtektene i det store og hele i 1956.

Samordningsloven Det hadde helt siden 1951 vært arbeid på gang fra statens side for å få utbygd trygdeordninger som ikke var behovsprøve. Det ble da behov for å få utredet spørsmålet om hvordan statlige trygdeytelser skulle koordineres og tilpasses andre pensjons- og bindelse ble samordningsutvalget oppnevnt i 1953. Grunnleggende spørsmål en måtte ta stilling til var:

Hva skulle samordnes? Hvem skulle samordne?

Det var flertall i stortinget for at sosialtrygdene skulle være primære og ubetalesuavkortet. All tilpasning skulle skje i tjenestepensjonen som på den måten ville få karakteren av en supplerende ytelse. Dette prinsippet har siden vært retningsgivende for all samordning.

Samordningsloven ble vedtatt av stortinget 6.juli 1957, samtidig som de ble vedtatt lov om alderstrygd uten behovsprøving. Begge lovene trådte i kraft 1. januar 1959. Etter samordningslovens bestemmelser gikk pensjonen fra alderstrygden til fradrag i tjenestepensjonen med 3/4 av beløpet, forutsatt at tjenestepensjonen var beregnet ut fra full tjenestetid. Med kortere opptjeningstid ble fradraget avkortet forholdsmessig.

 side22 

Nyevedtekter                                   Samordningsloven og alderstrygdloven gjorde det nødvendig for kommunen å se på vedtektene på 

nytt. Det ble derfor foreslått nye endringer i 1959 som i det vesentligste dreidde seg om 

pensjonsytelsene. Departementet returnerte saken uten godkjenning og anmodet kommunen om å 

vurdere spørsmålet om overgang til departementets normalvedtekter. På styrets anbefaling fant 

bystyret i møte 2.3.1962 ikke å ville gå over til normalvedtekter på det tidspunktet. Det ble 

begrunnet med at normalvedtektene ikke var så fyldige som kommunens egne vedtekter som nå 

inneholdt de vesentlige elementene i statens pensjonskasse vedtekter. 

Pensjonsinnskuddpå6% Overgang til 6 % pensjonsinnskudd skjedde ikke som vedtektsendring. Det fant imidlertid sted ved tariffoppgjøret 1.7.1961 da kommunen gikk over til det offentlige lønnsregulativet. Men vedtektene måtte forandre i samsvar med bestemmelsen i lønnsregulativet, og det skjedde også i 1962.

Allemåttebetalepremie Lovene om alders- og uføretrygd til tilpliktet altså alle å betale premie. De nye kommunale vedtektene gav same rett for alle arbeidstakerne i Haugesund kommune til ¾ refusjon av alders- og uføretrygdpremien, enten de var medlemmer av pensjonskassen eller ikke. Men alle måtte også betale premie til pensjonskassen, en premie som nå ble fastsatt til 6 % av bruttolønn. En tjenestemann som sluttet i arbeid, kunne på visse vilkår gjøre krav på ¾ av alders og uføretrygdpremien til fradrag.

Innskuddssatsen på 6 % ble stående til 1.1.1967. Da ble folketrygden innført, og både i stat og kommune ble premien nå satt til 2 % av bruttolønnen. Regelen om ¾ refusjon av alders- og uføretrygdpremien bortfalt fra samme tidspunkt.

Omorganiseringavadministrasjonen Boligrådskontoret Vi husker at overformynderiet hadde hatt det administrative ansvaret for den kommunale pensjonskassen siden 1950. I begynnelsen av 1963 ble det imidlertid fremmet sak om omorganisering av en rekke virksomheter på rådhuset. Det dreidde seg om administrasjonen av boligrådet, leiegårdsstyret, pensjonskassen og overformynderiet, og spørsmålet var om ikke disse kontorene nå ville kreve en ledelse som hadde juridisk kompetanse. Samtidig ble det vurdert om en sammenslåing av nevnte kontorer ville gi en rasjonaliseringsgevinst. Finansrådmannens forslag var en sammenslåing til et felleskontor med en kontorsjef som leder. Forslaget ble utrådt av de impliserte kontorene, og bystyret som gjorde positivt vedtak i november møtet (sak 49/63). Dermed ble administrasjonen av pensjonskassen overført til boligrådskontoret, og der ble den til 1978.

Personalkontoret personalsakene i kommunen var et arbeidsfelt som ble stadig mer arbeidskrevende. Finansrådmannen vurderte det slik at det var blitt påkrevet å få opprettet et eget personalkontor. Han fremmet sak for bystyret som gjorde positivt vedtak 21.oktober 1976. Kontoret kom i drift i mai 1977. Spørsmålet om forvaltningen av pensjonskassen skulle legges til personalkontoret, ble drøftet med boligsjefen, som: "antar at pensjonskassens gjøremål bør overføres til et kontor som steller med personalspørsmål, idet det er en naturlig sammenheng mellom pensjonskassens gjøremål og personalforvaltningen

 side23 

for øvrig?"

Finansrådmannen var enig med boligsjefen. Men overføringen til personalkontoret var ikke et faktum før 1.7.1978 etter at det også var blitt gjort vedtak om å opprette ny saksbehandlerstilling ved kontoret.

Skiftendetilværelse Pensjonskassen har dermed vært administrert av følgende kontorer:

Borgemesteren det første året Ligningskontoret de neste 31 årene Overformynderiet de neste 13 årene Boligrådskontoret de nesten 15 årene Personalkontoret de siste 16 årene

Som vi ser, har pensjonskassen hatt vekslende tilværelse under forskjellige administrasjoner.

1 vedlegg 2, side 51, finnes for øvrig en liste over de personene som har administrert pensjonskassen.

Tilpasningtilfolketrygden Folketrygden ble innført fra 1.1.1967. Det førte til at samordningslovens av 1959 måtte revideres og at de offentlige pensjonskassene måtte justere sine vedtekter igjen. Derfor måtte Haugesund kommunale pensjonskasse revideres atter en gang, og som så mang en gang før ble aktuar Vilhelm Nome kontaktes. Han var fremdeles pensjonskassens forsikringstekniske konsulent. Han la fram forslag til endringer som ble behandlet i de impliserte kommunale organer før bystyret gjorde vedtak. Endringene var i det vesentligste av teknisk karakter bortsett fra bestemmelsene om aldersgrenser. For å beholde oversikten, kan vi stille opp følgende sammenligning

Yrker Før Nå Stasjonsbetjent. I roterende skift ved E-verket 60år 65 år E-verkets stasjonspersonale øvrig 66år 65 år Brannformenn og brannkonstabler 62år 62 år Mannlige arbeidstakere generelt 70år 70 år Kvinnelige arbeidstakere generelt 65år 68 år Figur 7. Aldersgrenser fra 1.1.1967

Endringene ble gjort gjeldene fra 1.1.1967, dog slik at arbeidstakerne som var medlemmer på det tidspunktet, fikk velge om de ville gå over til nye bestemmelser. Vi registrerer for øvrig at tendensen gikk i retning av høyere aldersgrenser, og minner om at innskuddspremien for medlemmene fra nå av var 2 % av bruttolønnen, men arbeidsgiver betalte 8 %.

 side24 

Like opptaksvilkår Før kommunal- og arbeidspartementet godkjente vedtektene, ble de sendt over til forsikringsrådet til uttalelse. Ved siden av noen anmerkninger av teknisk karakter, ble det pekt på at det eksisterte ulike opptaksregler for tjenestemenn og arbeidere (opptaksreglene av 19747). Forsikringsrådet bemerket: "Det synes som om arbeider som ved ansettelsen er over 35 år ikke skal tas opp i pensjonskassen. Bestemmelsen bør endres på samme måte som for tjenestemennene, Videre nevner man at det bør være samme opptaksvilkår for alle arbeidstakere."

Styret i pensjonskassen besluttet enstemmig å anbefale at en strøk bestemmelsen om 35 års grense. Forbedringen ville føre til øke utgifter på 120.000 kr pr. år. Finansrådmann og bystyret fulgte opp styrets innstilling, og de nye vedtektene ble gjort gjeldene fra 1.7.1070.

Men det gjensto en ulikhet, og det var kravet om 5 års prøvetid for arbeiderne. Etter initiativ fra Haugesund kommunale arbeiderforening ble saken tatt opp igjen idet det ble vist til departementets forutsetning om like opptaksvilkår for alle arbeidstakere. Etter nok en runde i de impliserte organer ble saken endelig ordnet med virkning fra 1.1.1973. Fra sanne dato ble samtlige faste stillinger med minimums tjenestetid 18 timer pr. uke gjort pensjonsberettiget. Dermed var også veien ryddet for bl.a. reingjøringsassistentenes medlemskap i pensjonskassen.

Aldersgrenserogpensjonsalder Vi har sett at synet på hva som er høvelig aldersgrense for offentlige tjenestemenn har endret seg, og at det i 50- og 60- årene var en tendens til høyere aldersgrenser både i stat og kommuner. Det var bl.a. Lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn av 21.desember 1956 med senere tilpasninger for spesielle grupper som anordnet de aldersgrensene som gjaldt i de offentlige pensjonskassene. Et hovedprinsipp i denne loven var og er at samme generelle aldersgrense på 70 skal gjelde likt for både kvinner og menn. Det er kanskje riktig her å presisere forskjellen på de to begrepene aldersgrense og pensjonsalder. Den første angir den grensen arbeidstakeren normalt må gå av. Den andre angir den alderen arbeidstakeren eventuelt kan fratre. Aldersgrensespørsmål ble grundig drøftet i 70- og 80- årene. Arbeidstakerorganisasjoner og et statlig oppnevnt utvalg foreslo å senke aldersgrensen. Nå hadde imidlertid dårligere tider innhentet det norske samfunnet, og under henvisning til de rådene økonomiske forholdene ble saken lagt på is av departementet. Vi har fremdeles 70 år som generell aldersgrense for arbeidstakere i offentlig tjeneste., med spesielle grenser for politiet, brannetaten, militær personell m.fl. Når det gjelder pensjonsalder, har det likevel skjedd justeringer nedover. I 1973 ble det bestemt at alle hadde adgang til å fratre ved fylte 66år etter 1.januar 1989 og ved fylte 65 år etter 1. januar 1990. Og ved oppgjøret i 1993 ble det inngått avtale mellom de samme partene om rett til å gå av ved fylte 64 år fra 1.10.1993 på nok et sett av nye vilkår. Som kjent blir både kommunal Landspensjonskasse og de andre kommunale pensjonsordningene nå justert etter statens regelverk.

Brukenavoverskuddet Reformene som ble iverksatt i 60- og 70 årene ville koste penger. Hvor skulle pengene tas fra? Kunne midlene hentes fra pensjonskassen overskudd? Denne problemstillingen var blitt aktualisert fordi finansrådmannen ville bruke overskuddet på et gitt tidspunkt til kapitalinvesteringer. Vi husker at det hvert 5. år ble foretatt et forsikringsteknisk oppgjør. Oppgjørene etter krigen hadde gitt overskudd som ble lagt t il fondsmidlene, og oppgjøret pr. 31.12.1966 viste et overskudd på kr 692.411. Styret foreslo at dette overskuddet skulle overføres til pensjonskassens reguleringsfond. Det stod imidlertid i pensjonskassens vedtekter § 19.5, at hvis det framkom overskudd, ble dette å anvende etter bystyrets nærmere bestemmelse. I forbindelse med dette oppgjøret reiste finansrådmannen sak om å anvende det til delfinansiere nytt vannverk.

 side25 

I møte 7.november 1968 utsatte bystyret saken. Dette ble gjort fordi formannen i mannskapet betvilte lovligheten av en slik disponer av overskuddet. Han mente nemlig at det kunne brukes til pensjonskassens egne formål. Dette var en prinsippsak av største betydning, og den ble sendt over til departementet til vurdering. Kommunaldepartementet lot forsikringsrådet se på saken. Forsikringsrådet viste i brev av 14.november 1968 til vedtektenes § nr.2 der det er bestemt at kassens "inntekter eller formue kan ikke for noen del tilfalle kommunen eller dens kreditorer". Overskuddet er en del av pensjonskassens midler slik formannen i pensjonskassen har gitt uttrykk for i sitt brev til formannskapet. Her er det klart slått fast at pensjonskassen er eget rettssubjekt. Kommunaldepartementet erklærte seg enig med forsikringsrådet, samtidig som det uttalte at det ikke hadde noe å innvende mot at overskuddet burde kunne brukes til framtidige dyrtidsreguleringer av pensjoner. Slike reguleringer, som jevnlig fant sted, var hittil blitt dekket av bykassen over de årlige budsjettene. Både styret i pensjonskassen og bystyret fulgte opp saken, og resultatet ble altså opprettelsen av et særskilt dyrtidsreguleringsfond innenfor pensjonskassens regnskap til delvis dekning av framtidig økning av dyrtidstillegg av pensjonene til pensjonskassens pensjonister. Dermed fant saken sin løsning foreløpig. Men finansrådmannen ville etter å ha konferert med kommunens øvrige jurister og med ordføreren- at saken ble vurdert av justisdepartementets lovavdeling. Men først uttalte forsikringsrådet seg igjen:

"forsikringsrådet finner ikke grunn til å komme inn på sakens juridiske side, men vil nevne at når man i sin tid anbefalte vedtektene godkjent, gikk man ut fra at de omtalte bestemmelser var slik å forstå som nevnt i brev av 14. november 1968. Forsikringsrådet kjennet ikke til at det tidligere har vært hevdet at overskuddsmidlene ikke er pensjonskassens midler. Heller ikke er man kjent med at det noensinne har vært reist krav om å få anvende overskuddsmidler eller ander midler i kommunale tjenestepensjonskasser til andre formål enn pensjonsformål. Man kan ikke se at det i de dokumenter som forsikringsrådet er i besittelse av er antydet at bestemmelsene skulle tolkes på den måte som finansrådmannen nå gjør."

Saken ble forelagt justisdepartementets lovavdeling. I brev av 26.oktober 1970 kan vi lese følgende: Justisdepartementet legger til grunn at det spørsmål som det ønskes uttalelse om, er fortolkningen av § 19 nr.5 tredje ledd i vedtektene for Haugesund kommunale pensjonskasse sammenholdt med vedtektene § 1 nr.2. "Etter vedtektenes § 19 nr. 5 tredje ledd skal overskudd som fremkommer ved det forsikringstekniske oppgjør av forsikringsfondet, ordinær hvert femte år, anvendes etter bystyrets nærmere bestemmelse. Ordlyden i § 19 nr.5 angir ikke noen begrensing av hva bystyret i slike tilfelle kan beslutte å anvende overskuddet til. Etter vedtektenes § 1 nr.2 kan imidlertid pensjonskassens inntekter eller formue ikke for noen del tilfalle kommunen eller dens kreditorer. Regelen omfatter etter ordlyden også overskudd som er nevnt i § 19.5, og justisdepartementet kan ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å tolke regelen innskrenkende på dette punkt. Overskuddet vil derfor ikke kunne tilbakeføres til kommunen for å anvendes til andre ordinære kommunale oppgaver over kommunens budsjett. Vedtektene har på den annen siden ikke noen positiv angivelse av hva overskuddet skal anvendes til. Det synes rimelig som utgangspunkt å legge til grunn at overskuddet bør anvendes til formål som har tilknytting til pensjonskassen, men justisdepartementet antar at det er i den forelagte sak ikke er grunn til å foreta en detaljert gjennomgåelse av dette spørsmål. Man peker imidlertid på at regler med tilsvarende ordlyd som vedtektenes § 1.nr 2 i offentlige og private pensjonsordninger ikke har vært ansett til hinder for at slikt overskudd anvendes bl.a. til dekning av arbeidsgiverens fremtidige tilskott til pensjonsordningen."

 side26 

Kommunaldepartementet sluttet seg til justisdepartementets tolkning at overskuddet skulle brukes til pensjonsmessige formål. Dvs. også til kommunens framtidige skudd til pensjonsordningen. Dette var også rådmannen fornøyd med idet han sier orientering til bystyret:

"(Dette) er tilfredsstillende for bykassen og særkassene, og man risikerer ikke at de årlige regninger som i realiteten er en form for å kontoinnbetalinger, skulle innebære at pengene tilfalt pensjonskassen uten videre, når kommunen hadde betalt inn for meget.

Ordningen ble nemlig som kjent finansiert fra 3 kilder: 1. Ved renter av kapital 2. Ved fast trekk i medlemmenes lønn -2 % - 3. Ved tilskudd fra kommunen Ved det forsikringstekniske oppgjøret pr. 31.12.1971 var det et overskudd på kr 2.090 .410,70. Det var ikke bare høyere rentesatser på fondet som hadde økt overskuddet for pensjonskassen, men samordningen med folketrygden hadde i ikke liten grad bidratt til det. Kommunen hadde imidlertid fått øke utgifter ved finansieringen av folketrygden. Den lå da nærliggende å angripe det nevnte overskuddet igjen. Aktuar V. Nome hadde foreslått at hele overskuddet skulle tillegges reguleringsfondet. Administrasjonssjefen for pensjonskassen ville vurdere å bruke det til pensjonskassens budsjett. I styret for pensjonskassen ville et mindretall på 2 av 5 medlemmer føle opp aktuarens forslag. Det ble dog til at styret samlet seg om å foreslå et kompromiss:

4. kr 317.557 skulle anvendes til dekning av kommunens merutgifter som skyldtes opptakelse av nye medlemsgrupper.

5. Resten av beløpet, kr 1.772.853,70 skulle overføres reguleringsfondet.

Finansrådmannen fant det ikke rimelig og tillegge reguleringsfondet midler denne gangen idet han pekte på kommunens økte utgifter til folketrygden. Flertallet i bystyret fulgte siden opp dette, og således ble det altså vedtatt å bruke kr 1.772.853 i forbindelse med pensjonskassens budsjett.

Overføringsavtaler Arbeidstakere i pensjonsberettigede stillinger som går over fra f.eks. stat til komme eller omvendt har behov for også overfører opptjente pensjonsrettigheter. Statens pensjonskasse, fikk ved lovendring i 1971 i hjemmel for å inngå avtaler med bl.a. kommunale pensjonskasser om overføring av medlemmer. Statens pensjonskasse og kommunal landspensjonskasse utarbeidde deretter i felleskap en standardavtale om overføring av pensjonsrettigheter mellom statlige og kommunale pensjonsordninger. Avtalene gjaldt overføring av tjenestetid, aldersgrenser, pensjonsberegning, samordninger m.m., og bygget på nye standardvedtektene for pensjonsordningene. De selvstendige kommunale pensjonskassene hadde også i samme periode fornyet vedtektene sine i samsvar med den nye normen. Når nye vedtekter ble godkjent av statens pensjonskasse som akseptabel for avtalesystemet, og kredittilsynet godkjente at pensjonskassen var forsikringsmessig og finansielt i orden, ble det inngått avtale med den kommunale pensjonskassen. Slik avtale ble inngått mellom statenes pensjonskasse og Haugesund kommunale pensjonskasse i februar 1979.

KommunalFinans‐ogPensjonsservise Kommunal Landspensjonskasse var stiftet i 1949. Nesten alle kommunene i landet, særlig landkommunene, hadde ordnet pensjonsbehovet sitt i kommunal landspensjonskasse. Imidlertid var det i overkant av 30 kommuner som hadde sine egne pensjonskasser, bl.a. Haugesund kommune. I forbindelse med innføringen av folketrygden i 1967 og endringene i samordningsloven fikk kommunal Landspensjonskasse sterk pågang fra kommunene om å yte hjelp i de mange og vanskelige problemene som dukket opp. I et notat fra 1966 skriver kommunal Landspensjonskasse (KLP):

 side27 

"Hittil har vært KLP som har ytet servicearbeidet for kommunene i forbindelse med folketrygden både for kommuner som helt eller delvis er med i KLP og for kommuner som ikke er med i KLP. Når man nå vil få et langt større behov for pensjonsservice både på kort og lengre sikt, vil det ikke være rimelig at KLP belastes for dette. Det vil ikke være riktig at KLPs medlemmer betaler servicen for andre. Videre er det tvilsomt om KLP har anledning til å drive en servise virksomhet for ikke- medlemmer".

Det gikk altså i retning av et eget organ til å ta seg av det klart uttrykte behovet for hjelp til kommunene, og i begynnelsen av 1967 var kommunal finans- og pensjonsservice opprettet. Kommunal finans- og pensjonsservise har omfattet følgende oppdrag:

Forsikringsteknisk konsulentoppdrag(aktuartjenester), bistand ved vedtektsendringer, bistand ved fastsettelse pensjonene, inkludert samordning, registreringsarbeid, forsikringsteknisk arbeid, utbetaling av pensjoner, EDB- arbeid, generell informasjon om endringer av regelverket for offentlige pensjonsordninger.

Alle kommuner som ønsket det kunne nå kjøpe tjenester av kommunal finans og pensjonsservise. Haugesund kommune beholdt imidlertid sin forsikringstekniske konsulent Vilhelm Nome til og med 1976. Han hadde da utført oppdrag for den kommunale pensjonskassen siden 1939, altså i 37år. Fra 1.1.1977 ble kommunal finans og pensjonsservise engasjert til å overta ette aktuar Nome. Fra høsten 1978 har kommunal Finans- og pensjonsservise også utført samordningsberegninger for nye tilkomne pensjonister og for dem som pensjonskassen ellers har måtte søke samordningsberegning for. Samtlige pensjonister har fra 1.1.1979 blitt registrert ved kommunal finans- og pensjonsservice datamaskinsystem, som automatisk omregnet pensjonen ved eventuelle endringer i folketrygdens ytelser eller tarifflønnsendringer. Pensjonskassen har også mottatt nødvendige datalister etc. som har forenklet informasjonsrutinene overfor pensjonistene. Samtidig var de månedlige pensjonsutbetalingene lagt om til kommunens lønnssystem. Der ble alle rapporter automatisk framstilt. Denne forenklingen å muntligjorde nå en delegering fra styret til administrasjonen når det gjaldt innvilgning av vanlige alders- og ektefellepensjon etter gjeldene vedtekter. Styret har derfor fra 1979 ikke behandlet slike enkeltsaker, men har fått som referat en liste ved hvert årsskifte over nye pensjonister.

 side28 

Pensjonsregulering Vi har tidligere nevnt at pensjonene har vært regulert gjennom årene. Pensjonsreguleringene har dels skjedd ved dyrtids- eller indekstillegg, dels ved at den enkelte pensjon er blitt omregnet etter den lønnsklasse i det nye regulativ som tilsvarer den pensjonisten ville ha hatt om han hadde fortsatt i tjenesten. Vi må imidlertid være oppmerksom på det viktige prinsippet at pensjonsreguleringer bar har omfattet generelle endringer i regulativet. Justeringer og normeringer av en stilling eller stillingsgruppe med virkning fra et tidspunkt etter fratredelse får ingen virkning for dem som allerede er blitt pensjonister. Etter vedtektene var det bystyrevedtak som regulerte pensjonene. I mars 1963 vedtok bystyret følgende retningslinjer for regulering av pensjonene. "Dersom bystyret forhøyer tjenestemennenes regulativmessige lønninger eller andre tilsvarende tillegg til disse, skal spørsmålet om å forhøye pensjonene eller gå å bevilge tillegg til digge legges fram for bystyret. Bestemmelsen gjelder tilsvarende dersom de regulativmessige lønninger eller tidligere bevilgede tillegg til disse settes ned. Ved reduksjon av pensjonene som følge herav må likevel ikke gjøres inngrep i opparbeidede pensjonsrettigheter. Bystyret kan fastsette tilsvarende tillegg til endringer i pensjonene også for andre som har pensjon etter disse vedtekter".

Disse retningslinjene ble nå gjort gjeldene for både pensjonskassens og bykassens pensjonister. Vi merker for øvrig at det va bykassen som bevilget de nødvendige økte utgiftene som følge av reguleringene. Men allerede 1963 nevnte finansrådmannen tanken om ikke utgiftene kunne dekkes av pensjonskassens overskudd. Vi husker imidlertid at dette skjedde først i 1971. I slutten av 60- årene var en imidlertid kommet opp i en usedvanlig situasjon for bykassepensjonister som fikk pensjon etter de rettlingslinjene som formannskapet vedtok i 1951. I de retningslinjene sto det nemlig i 2. avslitt: "pensjonsytelse er etter full tjenestetid, 25 år, det samme som full alderstrygd for enslige. Sterke økninger av alders- og utføretygdsatsene i 60- årene førte til følgende forhold: Søker på kommunal pensjon fra bykassen ville – etter retningslinjene fra 1951- kunne oppnå betraktelig høyere pensjon enn den lønnen vedkommende hadde ved tjenestetidens opphør. Et eksempel kan belyse forholdet: En reingjøringsassistent hadde pr 1.1.1969 ved oppnådd aldersgrense og med 25 års tjenestetid en lønn på kr 4.600 pr. år, vedkommende ville fått en pensjon på kl 6.400, altså kr 1.800 mer enn full lønn ved fratredelse.

Pensjonskassens styre tok initiativ til å få rettet opp dette forholdet slik at retningslinjene fikk et tillegg som begrenset pensjonen til maksimum 66 % av lønnen ved fratredelse.

Pensjonoglønniutakt I løpet av 1970- årene hadde en ny praksis for lønnsregulering etablert seg i offentlig sektor. Det første til at den etablerte reguleringsmetoden ikke ga de ønskende resultater. En vesentlig del av lønnsstigningen foregikk ved at enkelte stillinger, eller hele stillingsgrupper, ble flyttet til nytt høyere lønnstrinn, mens det enkelte stillinger, eller hele stillingsgrupper, ble flyttet til nytt høyere lønnstrinn i regulativet ble svakere regulert. Når pensjonene hele tiden ble omregnet etter samme lønnstrinn som pensjonen opprinnelig ble regnet av, sank pensjonene stadig i forhold til dem som var pensjonert senere. Pensjonsreguleringen var dermed kommet i utakt med den alminnelige samordningssystemet førte til at mer og mer av tjenestepensjonene ble "spist opp" av økte samordningsbeløp uten at pensjonistene fikk noe igjen for økningen i folketrygdpensjonen. Dette var situasjonen i mange år, og den kulminerte ved lønnsreguleringene i 1984 og 1985. De offentlige regulativene ble da forhøyd med ca. 4 %, mens folketrygden økte med over 7 %. Misnøyen med systemet økte sterkt blant pensjonistene, og noe måtte gjøres.

 side29 

G‐reguleringen Den 15. april 1984 ble det oppnevnt et utvalg som skulle lage ny reguleringsmåte for de offentlige tjenestepensjonsordningene. Utvalget konkluderte med at den beste og enkleste metoden ville være å regulere de offentlige tjenestepensjonene med samme prosent som folketrygdens grunnbeløp (G), en såkalt G- regulering. Stortinget behandlet saken i juni 1986, og prinsippet om G- regulering ble vedtatt og gjennomført første gang fra og med lønnsreguleringen 1.mai samme år. Styret i Haugesund kommunale pensjonskasse vedtok allerede i august samme år å tilrå bystyret å tiltre G- reguleringsprinsippet, og det ble gjort i byst.sak 119/86 med virkningsdato 1.mai 1986.

EtterslepsreguleringReguleringen av de løpende pensjonene ble altså ordnet i 1986. Men hva med de eldre pensjonene? På grunn av det tidligere reguleringssystemet var de blitt liggende etter. Å regulere opp disse ville koste mange penger, og staten var til å begynne med lite villig til å gjøre noe. I kommunesektoren har pensjonskassene bygget opp et fond. En høy rente i en årrekke hadde gitt de kommunale pensjonskassene med kommunal landspensjonskasse i spissen en relativ rommelig økonomi. I kommunesektoren var en derfor langt meg villig til å gi kompensasjon til eldre pensjonister, og dette ble da foreslått. Imidlertid nektet kredittilsynet og sosialdepartementet og godkjenne det foreslåtte etter oppgjøret. De viste til at den kommunale pensjonsordningen var forpliktet til å følge staten, og slik regulering ville ikke skje for statens pensjonskassens pensjonister. For kommunal side ble det trukket i tvil om staten hadde lovlig rett til en slik nektelse, og de ble anlagt sak ved Oslo byrett. Der fikk staten medhold i sitt standpunkt. De kommunale pensjonskassene begynte likevel å utbetale kompensasjon for etterslepet fra 1.november 1986 Etter vedtak i bystyret 12. mars 1987 var pensjonskassen i Haugesund med på dette. Det var da slik at pensjoner som hadde begynt å løpe i 1976 eller tidligere, ble forhøyet med 12 % med gradvis fallende sats for pensjoner som startet senere. Reguleringen ga litt forskjellig kompensasjon alt etter pensjonens plassering i regulativet. I gjennomsnott ble kompensert noe over halvparten av den lønnsglidningen som hadde finnet sted.

"Knekkpunktet" Den maksimale pensjonen en offentlig tjenestemann kan oppnå i dag ligger på ca. 230.000kr. Det skyldes for det første at en bestemt lønnsgrense- "knekkpunktet"- medregnes bare 1/3 av lønnen i pensjonsgrunnlaget. For det andre er grunnen at det eksisterer et tak for hvor høy lønn det kan regnes pensjon av. Fra 1.januar 1971 innførte folketrygden at 8 ganger grunnbeløpet,(8G), skulle være knekkpunktet, og 12G ble satt til høyeste pensjonsgivende inntekt. Det tok noen år før statens pensjonskasse fulgte opp dette prinsippet som først trådte i kraft 1. januar 1988 for de offentlige pensjonsordningene. Beregninger har vist at utgiftene til folketrygden etter hvert ville bli svært store. For å få ned utgiftene, vedtok stortinget at knekkpunktet i folketrygden skulle settes til 6G. Dette ble gjort fra 1.1.92. Imidlertid har de offentlige pensjonskassene i praksis fremdeles 8G som knekkpunkt.

 side30 

Vedtektsendringerpr.1.1.1988Pensjonsvedtekter fra Haugesund kommunale pensjonskasse ble siste revidert med virkning fra 1.1.1979. I årene etterpå har det vært foretatt en del endringer i enkelte bestemmelser, men ikke en gjennomgang av hele regelverket. I februar 1979 ble som tidligere omtalt også en overføringsavtale inngått mellom de offentlige pensjonskassene. Dette aktualiserte behovet for å omarbeidet og tilpasse pensjonskassens vedtekter til de såkalte "Normalvedtekter for pensjonskasser". I 1987 forelå det et forslag til nye normalvedtekter fra kommunal finans- og pensjonsservice. Disse normalvedtektene er lagt til grunn for styrets forslag til nye vedtekter som ble vedtatt av formannskapet 22.juni 1987. Virkningsdato ble satt til 1.1.1988. Endringene er stort sett av teknisk karakter, samtidig som de er forenklet. Etter dette har det funnet sted noe mindre endringer. Etter vedtektsendring av.1.94 kan midlertidig ansatte med ukentlig arbeidstid som minst utgjør 14 timer bli medlemmer av pensjonskassen. Det forutsettes at arbeidsforholdet skal være i minst 6 måneder. Midlertidig ansatte for et kortere tidsrom enn 6 måner, har ikke rett på medlemskap. De er imidlertid risikodekket som om de var medlemmer i tilfellet av uførhet eller død. Disse siste endringene er også i samsvar med reglene i kommunal landspensjonskasse og får betydning særlig for lærlinger. Finansdepartementet har forøvrig nå krevd at vedtektene skal bringes i samsvar med kredittilsynet standardvedtekter. Disse standardvedtekter er under arbeid, og når de foreligger, vil de bli behandlet i styret for pensjonskassen.

 side31 

Pensjonskassensmidler.Forvaltningm.m

Forvaltningavmidlene

Det har alltid vært vedtektsbestemt og i samsvar med lovverket for øvrig hvorledes pensjonskassens midler skulle plasseres på en sikker måte. Et overordnet prinsipp var at sikkerheten skulle gå foran hensynet til avkastning. Historien har imidlertid vist oss at det ikke har vært mulig å gradere seg 100 % mot tap. Som vi husker rammet de generelle samfunnsforholdene i 20- 30- årene pensjonskassen også. (se kapitlet om forvantlingsfeil, side 22).

Plasseringavmidlene

Fra starten av og helt til i dag har pengene i hovedsak vært plassert i bankinnskudd- begrenset til sparebanker pantelån statsobligasjoner Gradvis har imidlertid pensjonskassen investert midlene sine på andre måter enn de tradisjonelle. I 1993- regnskapet ser vi midlene er plassert på følgende måte figur 8 ):

Figur 8: plassering av midlene

Som det fremstår av tabellen i figur 8, investeres det i dag også obligasjoner utstedt av kommuner, privat industri og av finansinstitusjoner. Det er også styrevedtak på at det kan kjøpes aksjer for et beløp på inntil 2 millioner kroner. I tillegg har administrasjonen kjøpt opsjoner og futures- finansinstrumenter- som kan gi god avkasting med liten risiko. Dette siste kan ikke kalles

investeringer i vanlig forstand, men det må stilles bankgaranti for å kjøpe opsjoner futures. Pensjonskassens inntekter Vi husker at det er tre hovedinntektskilder for pensjonskassen. Det er innskudd fra medlemmene, arbeidsgiverinnskudd og avkastningen på fond. Det er avkastningen på fond som har bidratt til en pen stigning i de årlige overskuddene. Før vi ser litt på overskuddene, vil vi kort peke på de forholdene som har bidratt til bedre avkastning.

Plasseringssted  % av totalen  Beløp plassert (beløp millioner) 

Lån til bykassen  5,0  11,3 

Statsobligasjoner  11,0  25,1 

Kredittforeningsobligasjoner  7,5  17,1 

Andre ihendehaverobligasjoner  30,2  68,5 

Pantelån til medlemmer  32,8  74,3 

Pantelån til ikke‐medlemmer   0,2  0,5 

Aksjer  0,7  1,5 

Bankinnskudd  2,5  28,5 

Utestående  0,1  0,2 

Sum aktiva   90,0  227,0 

 side32 

1.boliglånenePensjonskassen har hele tiden gitt boliglån til sine medlemmer til gunstige lånevilkår. Over 50 % av pensjonskassens midler har i enkelte perioder vært plassert i boliglån hos medlemmene. Fram til 1988 var renten på boliglån lav i forhold til markedsrenten. Det første bl. a. Til kommunen måtte betale arbeidsgiveravgift på den såkalte "rentefordelen" som medlemmene ble beskattet av. I 1988 vedtok styret at renten på boliglån i pensjonskassen skulle følge markedsrenten. Det ble vedtatt en opptrappingsplan fra 9 % til 12,5 % rente. Etter den tid har renten stort sett fulgt den grensen som utløser beskatning.

2. Rentepåbankinnskudd Pensjonskassens hadde tidvis store midler stående i byens banker. På 1980- tallet var renten på bankinnskuddene lave i forhold til markedsrenten. Bankene forsvarte det lave rentenivået med at kommunen fikk tilsvarende gunstige vilkår på sine lån i bankene. Dette var en sammenbinding som styret i pensjonskassen ikke kunne akseptere, og fra 1988 har pensjonskassens midler blitt forrent uavhengig av kommunens lånevilkår. Men konkuranse bankene imellom har det til nå ikke vært mulig å oppnå. Det er nemlig slik at bankene imellom har det til nå ikke vært mulig å oppnå. Det er nemlig slik at bankene har en avtale seg imellom at kun en bank skal betjene pensjonskassen!

3. Obligasjonsrenten Obligasjonsrenten har de siste årene vært svært høye. De har til tider vært oppe i 14-16 % på kortsiktige avtaler. Det siste året har imidlertid rentenivået sunket betraktelig, og det betyr at avkastningen på obligasjonene vil normalisere seg og overskuddet synke til svarende.

Overskuddene

Overskudd de siste 6 årene fremstår av figur 9.

Figur9:

Overskudd (beløp i millioner kroner)

Vi ser at overskuddet har en vist en pen stigning i perioden.

Inntekts‐ogutgiftsfordelingsisteregnskapsåret. I vedlegg 3, side 54, finnes oversikter som viser hvorledes inntektene og utgiftene fordeler seg ifølge regnskapet for 1993. Tallene viser med all tydelighet at Haugesund kommunale pensjonskasse er tuftet på en solid økonomisk basis, selv om nedgang i rentenivået ikke vil gi de store overskuddene i de nærmeste årene.

1988  13,4 

1989  13,5 

1990  15,5 

1991  19,8 

1992  19,3 

1993  27,8 

 side33 

ForsikringstekniskOppgjør Vi gjentar at det forsikringstekniske oppgjøret er en avregning av pensjonskassen- som har det forsikringstekniske regnskapet som basis. Det forsikringstekniske oppgjøret viser hvilke rettigheter medlemmene har opptjent i pensjonskassen. Er det opparbeidd et overskudd, skal det brukes primært til å bygge opp pensjonskassenes fond for å sikre framtidige pensjonsutbetalinger. Viser regnskapet underskudd. Plikter kommunen å dekke det. Fra vedtektene § 28 heter det ellers om forsikringsteknisk oppgjør:

1. Premien skal utgjøre en fast prosent av pensjonsgrunnlaget. Kommunens tilskudd skal være så stort at det sammen med medlemmenes pensjonsinnskudd og det oppsamlende forsikringsfond, må anses tilstrekkelig til å dekke pensjonskassen forpliktelser. Det nødvendige tilskudd bestemmes ved en forsikringsteknisk beregning, etter prinsipper og forutsetninger som må godkjennes av kredittilsynet. Slik beregning skal foretas minst hvert 4.år. (tidligere hvert 5.år)

2. Aktuarens rapport om forsikringsteknisk oppgjør skal sendes kredittilsynet sammen med pensjonskassens årsregnskap. '

Det siste forsikringstekniske oppgjøret er pr 1.1.94 og det viser også at Haugesund kommunale pensjonskasse står sterkere enn noensinne i jubileumsåret. Det fremgår også av begrepet DEKNINGSGRAD som brukes i det forsikringstekniske oppgjøret. Forpliktelsene i form av opptjente pensjonsrettigheter. Det vil si at jo høyere dekningsgrad, jo sikrere er medlemmenes fremtidige pensjoner. Dekningsgrad var det ved siste oppgjør på 91,1 % tilsvarende tall pr. 1.1.92 var 82,6 %. Pensjonskassens økonomiske stilling er m.a.o blitt styrket også siste året.

Dekningsgrad for noen årstall siden 1981 finnes figur 11, (bygget på tall fra forsikringstekniske oppgjør).

Figur 11: Dekningsgraden

ÅRSTALL  DEKNINGSGRAD i %

1981  39,8 

9183  51,5 

1987  61,8 

1988  69,8 

1990  72 

1992  82,6 

1994  91,1 

 side34 

NyeRammevilkår

Gjennom en rekke forskrifter har staten på 90-tallet gitt pensjonskassene nye rammevilkår. Kort beskrevet har de kommunale pensjonskassene fått de samme rammevilkår. Kort beskrevet har de kommunale Pensjonskassene fått de samme rammevilkårene som banker og forsikringsselskaper. Bl.a. kan nevnes at pensjonskassene fra 1.1.95 også skal ha egenkapital. Størrelsen på egenkapitalen avhenger av hvor store fond pensjonskassen har og hvordan pengene er plassert. Det er laget en opptrappingsplan for innbetaling av egenkapitalen. Fra 1.1.94 må Haugesund kommunale pensjonskasse ha innbetalt fra kommunen en egenkapital i størrelsesorden 5-7 millioner kroner. Dette er penger kommunen må betale, og beløpet vil måtte øke fram mot 1997. Vi kan altså registrere rammevilkårene blitt strengere samt at kravene til kommunen engasjement øker.

 side35 

Hvorforkommunalpensjonskasse?Offentligepensjonskasser.Hovedfellestrekk Vi har altså sett at ved siden av folketrygden eksisterer det i dag 3 offentlige pensjonsordninger: statens pensjonskasse, kommunal landspensjonskasse og ca. 25 selvstendige kommunale pensjonskasser. Pensjonskassen i Haugesund hører til den siste kategorien. For arbeidstakeren koster medlemskapet det samme, 2 % av bruttolønn begrenset oppad til 12G. Pensjonsordningene har de samme ytelsene, og grunnlaget for pensjonen er den lønnen en har ved fratredelse. For å få full pensjon som er 66 % av lønnen, må en ha en opptjeningstid på 30 år. Kortere opptjeningstid gir tilsvarende avkortet pensjon. Full etterlattepensjon gir 60 % av alderspensjonen. Pensjonsrettighetene samordnes på den måten at medlemmene tar dem med seg ved skifte av arbeidsgiver. Pensjonisten får utbetalt samlet pensjon av siste arbeidsgiver. Denne får så dekket deler av sine utgifter av tidligere arbeidsgivere etter hvor lang til en har opparbeidet rettigheter hos den enkelte. De offentlige pensjonsordningene må følge de reglene som gjelder i statens pensjonskasse, og ingen ordning kan være bedre enn statens når det gjelder aldersgrenser, ytelser m. m En kan stille spørsmål om nødvendigheten av 3 store hovedgrupper av offentlige pensjonsordninger som nå er så like hverandre. Kommunal Landspensjonskasse har ved flere anledninger (i 1974, 1984, 1988 og i 1990) hatt kontakt med Haugesund kommunale pensjonskasse for en eventuell fusjon.

Konklusjon Student ved sogn og Fjordane distriktshøgskule, Per- Arne Vik, har gjennom en prosjektoppgave våren 1992 drøftet dette spørsmålet inngående. Han har sette på argumenter for og imot under bl.a. Overskrifter som økonomiske forhold, sikkerhet for medlemmene, støtte til lokale tiltak, nærhet og tradisjoner. Uten å gå mer i detaljer kan en lese fra Haugesund kommune vil være tjent med å opprettholde sin egen pensjonskasse og ikke gå inn i kommunal landspensjonskasse. Ikke så mye på grunn av de økonomiske forholdene. Men på grunn av de "nære" ting. Fordelen med lokal styring er åpenbar. Videre gir en lokal pensjonskasse bedre muligheter for individuell vurdering av ulike sakstyper, samtidig støtte til lokale tiltak og være et best utgangspunkt for god og tilstrekkelig informasjon. Det siste er ikke minst viktig for medlemmene.

Kilder

Bystyre- og formannskapsprotokoller. Protokollene for pensjonskassens styre.

 side36 

Pensjonskassens regnskaper Overlærer L. Halvorsen: Haugesund 50 år. Trygve Kongshavn og Margit Westbøe: Haugesunds kommunale administrasjon i 75 år. Norsk kollektiv pensjonskasse A. S 50 års jubileumsskrift 1988. Statens pensjonskasse 75år, 1992. Sorenskr. Søren Caspersen: 4 beretninger om byens akkordforretninger 1927-34. Per- arne vik: Prosjektoppgave v/Sogn og Fjordane Distriktshøgskule

 side37 

Vedlegg1 Håkon Duckert, o.r. Salsfører, sjef for folkeregisteret 1920‐22, førte regnskapene til 

pensjonskassen fra 1920‐23, venstrepolitiker. Flyttet til Oslo. 

 

Banksjef Knut Jacobsen, høyrepolitiker, Stortingsmann. 

 

Lærerinne Helene skarvethun, lærerinne på Breidablik skole.

Lærer Olav Sætre, lærer på breidablik skole. Arbeiderpartipolitiker.

Pensjonskassekomiteenav1915 Skoleinspektør Svein folkestad, formann. Lærer på breidablik skole til 1919. Bøe bestyrer på den nye lillesund skole i 1919, og skoleinspektør i 1931. Venstrepolitiker O.r. Saksfører Gabriel Faye, ordfører i en periode. Frisinnede venstre. Varepr. Til stortinget. Fru Constanse Lothe. Venstrepolitiker. Aktiv i hvite bånd. Sjømannshjemmet-

Fattigforstander N.Fixdal, senere forsorgsjef og sosialsjef.

Vaktmester Johan Pedersen. Arbeiderpartipolitiker

Aktuar Andor Hoel. Cand. Real. Direktør for Bergen kommunale pensjonskasse

1908-21. Adm.direktør for statenes pensjonskasse 1921-38.

Det ble oppnevnt et utvalg i 1931 for å vurdere nye vedtekter. Ifølge budsjettøkonomiteens protokoll bestod utvalget av: Skoleinsp. Svein Folkestad. Ligningssjef Trygve Kongshavn. Underfogd Ingvald Førre. Arbeiderpolitiker. Stortingsmann. Brøt ut av pertiet var O.r saksfører Gabriel Faye. En representant oppnevn av tjenestemannsforeningen: fergefører Hans Næss, arbeiderparti politiker.

 side38 

I 1973 bestod utvalget av: Skoleinsp. Svein Folkestad Direktøre Rasmus Bakkevig, Haugesund sjøforsikring Forretningsfører Carl J. Westerlund. Forretn.fører for trygdekassen. Arbeiderparti politiker, stortinget. Ligningssjef Trygve Kongshavn Fergefører Hans Næss

 side39 

Vedlegg2 Administrasjonenavpensjonskassen:  

1919: Borgemesterens kontor

1920-1922: Ligningskontoret Or.saksfører H. Duckert

1922-1928: Ligningskontoret Lign.sjef F. W. Knutsen

1928-1950: Ligningskontoret Lign.sjef T. Kongshavn

1950-1963: Overformynderiet Ellif Bertelsen

1963-1978: Boligrådskontoret Overkontorsjef Leiv Nilsson(1963-1969) Boligrådskontoret Åsmund Storhaug (1976-1978)

Boligrådskontoret Vidar Lindefjeld (1987-1979)

Boligrådskontoret Tor Auestad (1979-1986)

Boligrådskontoret John J. Syre (1986- d.d.)

 side40 

Pensjonskassensformennogstyremedlemmer: Formenn i pensjonsutvalget: Direktør Rasmus Bakkevig 1938-1960 statsaut.revisos Torvald Staalesen 1961-1971 Logoped Ole A. Røssehaug 1972-1975 1.sekretær Jon Aase 1976-1979 faglærer Dagfinn Iversen 1980-1987

avd.leder Reidar Korsnes 1988-1989 kontorsjef Sverre Hovland 1989-

Styremedlemmer fra 1938

Direktør rasmus Bakkevig, formann forretningsfører Carl J. Westerlund. ligningssjef Trygve Kongshavn fergefører Hans Næss Skolebestyrer Helge Tindeland som var oppnevnt av formannskapet etter at Svein Folkestad hadde bedt seg fritatt.

Styremedlemmer fra 1945 Direktør Rasmus Bakkevig, formann skolebestyrer Helge Tindeland forvalter J.L. Johansen lektor Simensen som personlig varamann for stortingsmann Carl J. Westerlund. Fra april 1948 hadde dessuten elektriker Karl Pettersen fått love å møte representant for de kommunale arbeiderne.

Styremedlemmer 1950-51 Formannskapsvalgte: direktør Rasmus Bakkevig, formann forretningsfører Carl J. Westerlund kontorsjef Arne Ellingsen Funksjonærvalgt: Sekretær Aug. Birkeland Arbeidervalgt: komm.arbeider Petter Westerlund

Styremedlemmer 1952-55 Formannskapsvalgte: direktør Rasmus Bakkevig, formann forretningsfører Carl J. Westerlund. kontorsjef Arne Ellingsen Funksjonærvalgt: sekretær Aug. Birkeland Arbeidervalgt: komm.arbeider Petter Westerlund

 side41 

Styremedlemmer 1956-60 Formannskapsvalgte: Direktør Rasmus Bakkevig, formann direktør Arne Ellingsen maskinist Einar Johnsen Funksjonærvalgt: sekretær Georg Nyborg Arbeidervalgt: Komm.arbeider Petter Westerlund

Styremedlemmer 1960-1963 Formannskapsvalgte: Statsaut.revisor Torvald Staalesen, formann fullmektig Oskar K. Olsen mekaniker Monrad Klausen Funksjonærvalgte: kontorsjef John Bie Arbeidervalgt: Komm.arbeider Petter Westerlund

Styremedlemmer 164-67 Formannskapsutvalgte statsaut.revisor Torvald Staalesen, formann kontorsjef Jan Kalland Politifullmektig Egil Jensen Funksjonærvalgt: Rådm.sekretær Knut Hanesand Arbeidervalgt: komm.arbeider Otto Sivertsen

Styremedlemmer 1972-75 Formannskapsutvalgte: logoped Ole A. Røssehaug, formann soussjef Tor edv. Hestvik statsaut.revisor Torvald Staalesen Funksjonærvalgt: skolesekretær John Aase Arbeidervalgt: kommuneform. Otto Sivertsen

Styremedlemmer 1976-79 Formannskapsvalgte: revisor Halvor Aasland soussjef Tor Edv.Hestvik faglærer Dagfinn Iversen Funksjonærvalgt: kontorsjef John Aase, formann Arbeidervalgt: fagarbeider Olav Olsen

Styremedlemmer 1980-83 Formannskapsvalgte: faglærer Dagfinn Iversen, formann konsulent Kjell Gunnarshaug Statsaut.revisor Roald lund Eriksen Fra de ansatte fagarbeider Olav Olsen avd.leder Reidar Korsnes

 side42 

Styremedlemmer 1984-87 Formannskapsvalgte: faglærer Dagfinn Iversen, formann Konsulent Kjell Gunnarshaug kontorsjef Sverre Hovland Fra de ansatte fagarbeider Olav Olsen avd.leder Reidar Korsnes

Styremedlemmer 1988-91 Formannskapsvalgte Kontorsjef Sverre Hovland, formann fra mai 1989 Overingeniør Ansgar Fyllingsnes konsulent Kjell Gunnarshaug Fra de ansatte avd.leder Reidar Korsnes, formann (til mai 1989) Fra mai 1989: overbrannmester Tore Larsen fagarbeider Olav Olsen

Styremedlemmer 1992-95 Formannskapsvalgte: kontorsjef Sverre Hovland, formann konsulent Kjell Gunnarshaug avd.leder Brit Aksnes Fra de ansatte overbrannmester Tore Larsen oppsynsmann Sverre Duesund

 side43 

Vedlegg3

Inntekter og utgifter regnskapsåret 1993

Totalsum inntekter 45,1 millioner

Totalsum utgifter 17,3 millioner

overskudd 27,8 millioner Ser vi litt nærmere på disse tallene, kan vi stille opp følgende tabell og diagram:

1.Fordelingavinntektenei1993 Hovedinntektspostene fordeler seg slik:

Renter 20,9 millioner

Arbeidsgiverinnskudd 14,3 millioner

Pensjonsinnskudd 3,6 millioner

Kursfirtjeneste 6,3 Millioner

SUM 45,1 Millioner

Figur 13 Fordeling av inntektene

 side44 

Fordelingavutgiftenei1993 Hoved utgiftspostene fordeler seg slik:

ADMINISTRASJON 0,97 MILLIONER PENSJONER 15,4 MILLIONER ANDRE UTGIFTER 0,87 MILLIONER SUM 17,24MILLIONER

Figur 14 Utgiftsfordeling