april%20 %20%d8st

Sak 503/13-123 – 01.04.2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR LEGEMSKRENKELSE OG UTILBØRLIG OPPTREDEN

A anmeldte en polititjenesteperson (B) for å ha fremsatt rasistiske uttalelser og for å ha slått henne i

bakken.

Spesialenheten innhentet relevante dokumenter fra politidistriktet og videoopptak fra arrestlokalet

hvor legemskrenkelsen skulle ha funnet sted. B ble avhørt som mistenkt. A og to vitner ble avhørt

A var blitt pågrepet mistenkt for ransforsøk, og polititjenestemennene B og C kjørte henne inn til

arresten.

C forklarte at da A under transporten ble stygg i munnen, ga B ham beskjed om å filme A med

mobilkamera. Av opptaket fremgikk at A reagerte på å bli filmet og kom med bemerkninger om at B

og C var pedofile. B uttalte da at A var så lite fristende og appetittlig at det ikke fantes verre, og

senere at A ikke gjorde noe riktig. A spurte etter hvert også etter sekken sin, hvorpå B svarte at de

hadde kastet den i en søppelbøtte.

Da de kom til arresten, satte A seg til motverge. B tok da tak rundt A med begge sine armer og førte

henne foran seg inn til arresten. De ble stående i venterommet i arresten foran døren til

inkvireringsrommet. B sto rett bak A og holdt tak rundt henne, mens C stod på siden av A og holdt

tak i henne. A var opprørt og snakket høylydt. Plutselig skallet hun hodet bakover og traff B i ansiktet.

B trakk sin venstre arm ut av grepet han holdt rundt A og slo A på venstre side av hodet med knyttet

neve. A falt umiddelbart ned mot gulvet, mens B holdt henne fast med sin høyre arm. Deretter satte

både B og C seg over henne.

Spesialenheten fant at slaget fra B ikke kunne anses som en nødvendig tjenestehandling og mente at

heller ikke straffelovens bestemmelse om nødverge kunne komme til anvendelse. Det ble lagt til

grunn at B slo som følge av at A hadde skallet bakhodet sitt i ansiktet hans. Spesialenheten vurderte

derfor om Bs slag kunne lates straffri på grunn av provokasjon. Spesialenheten mente at Bs reaksjon

gikk utover hva som kunne anses som en akseptabel og tilbørlig gjengjeldelse. Det ble også vist til at

politiets bruk av slag som maktmiddel som hovedregel bare er tillatt i nødstilfeller. Spesialenheten

mente at vilkårene for straff for legemsfornærmelse var oppfylt.

Spesialenheten mente også at Bs uttalelser til A under transporten til arresten samlet sett innebar en

overtredelse av straffeloven § 325 første ledd nr. 3 om utilbørlig opptreden.

B ble ilagt et forelegg på kr. 12.000,-. Forelegget ble ikke vedtatt og hovedforhandling er berammet i

tingretten i oktober 2014.

Sak 47/14 – 02.04.2014

ANMELDELSE FOR ULOVLIG BESLAG I ÅRSPRØVEKJENNEMERKER

På vegne av sin samboer B anmeldte A politiet for ulovlig å ha tatt prøvekjennemerkene på Bs bil.

Spesialenheten innhentet politiets sak mot A for å ha hindret en offentlig tjenestemann, samt

oppdragsloggen knyttet til hendelsen.

Det fremgikk av denne at en patrulje ved kontroll av bilens årsprøvekjennemerke opp mot

kjøreseddelen, meldte bilens understellsnummer inn til operasjonssentralen. Operasjonssentralen

tok kontakt med Tollvesenet, som opplyste at det manglet betaling for en engangsavgift på bilen

etter import, og at den ikke kunne kjøres på norske veier før avgiften var betalt. På dette grunnlag

tok patruljen på stedet skiltene i beslag.

B kom kort tid etter til stedet og opplyste at avgiften var betalt. Da operasjonssentralen sjekket dette

på ny, ble alt funnet i orden. B fikk ta med seg bilen med dagsprøvekjennemerker, mens politiet

beholdt årsprøvekjennemerkene og informerte Tollvesenet.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til

straffansvar. Det var ikke holdepunkter for at det var opptrådt så kvalifisert klanderverdig at

handlingen ble rammet av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå

straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 783/13-123 – 02.04.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte politiet etter ransaking på hans bopel fordi han savnet en Ipad, to GPS’er og et

armbåndsur som politiet ikke ville utlevere. Han hadde vært i kontakt med politiet, og de hadde sagt

at tingene ikke var beslaglagt i saken.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A. To polititjenestepersoner (B og C) som deltok

under ransakingen ble avhørt som vitner. Politiets dokumenter i straffesaken mot A (mistanke om

omsetning av narkotika) ble innhentet.

B og C forklarte at de hadde ransaket hos A etter beslutning fra jurist. Årsaken var mistanke om

omsetning av narkotika. De beslagla marihuana, telefoner og vekter. B og C benektet å ha tatt beslag

i de tingene som A anførte. Disse tingene hadde ingen av dem sett, men de opplyste at dersom de

hadde sett gjenstandene i leiligheten eller i bilen, ville de blitt beslaglagt idet de kunne tjene som

bevis i saken.

Spesialenheten fant det ikke bevist at gjenstandene var beslaglagt, ei heller at de senere var rotet

bort. Det var heller ikke grunnlag for å mistenke B og C for på annen måte å ha hatt befatning med de

savnede gjenstandene.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 64/14 – 02.04.2014

ANMELDELSE FOR ULOVLIG BRUK AV MAKT

A anmeldte politiet for fire måneder tidligere å ha brukket armen hennes. I følge A hadde hun vært

på karaokebar og gått litt rundt i byen før hun havnet utenfor byens legevakt. Der kom en patrulje

bort til henne og viste henne vekk. Hun hadde vært ufin i språkbruken og spyttet etter politiet, og

hadde senere fått et forelegg for dette. Hun satte seg på bakken, og da politiet skulle hjelpe henne

opp, hadde det sagt ”knekk” i armen. Hun ble tatt med til legevakten, og fikk da opplyst at armen var

brukket. I følge A hadde hun i etterkant fått regninger på 10 000 kroner på grunn av armbruddet.

Hun hadde ikke betalt disse, da hun mente politiet burde gjøre det. Kopi av regningene fulgte

vedlagt.

Spesialenhetens undersøkelser viste at A ikke var omhandlet i straffesaker eller oppdragslogger i det

aktuelle politidistrikt. Hun var imidlertid omhandlet i nabodistriktet, hvor hun på grunn av hendelser

den aktuelle dagen var blitt ilagt forelegg for bruk av narkotika og forulemping av offentlig

tjenesteperson. Spesialenheten innhentet straffesakene. Det fremgikk at en politipatrulje hadde vært

i kontakt med A i forbindelse med at hun var blitt kastet ut fra en bolig. A hadde vært ruset, sint og

lite samarbeidsvillig. Politiet var i kontakt med institusjonen hvor hun bodde og fikk opplyst at A

hadde forlatt institusjonen flere ganger tidligere og at hun pleide å ringe politiet når hun ville tilbake.

A ble av polititjenestepersonene vurdert til å kunne ta vare på seg selv, og de ønsket ikke å kjøre

henne tilbake. A hadde da blitt sint.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at polititjenestepersonene hadde brukket As arm. Det var

heller ikke godtgjort at hun hadde brukket armen. Noen av de fremlagte kvitteringene stammet fra

konsultasjoner forut for den påståtte hendelsen.



Sak 639/13-123 – 04.04.2014

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN

A anmeldte en polititjenesteperson B for brudd på taushetsplikten. A hadde blitt anmeldt for voldtekt og A var på politistasjonen fordi han hadde behov for å snakke med noen. C var til stede samtidig med A i vakten. C skulle anmelde et båttyveri. Mens A ventet på å få snakke med noen, hørte han B omtale A som ”voldtektsmannen” da B snakket med kollega D. A mente at dette ble sagt slik at C hørte det, og at dette representerte brudd på taushetsplikten. Spesialenheten åpnet etterforsking, og avhørte B med status som mistenkt. C og D ble avhørt som vitner.

D husket ikke dagen i det hele tatt. B benektet at han noen gang ville si noe slikt som han var anmeldt for. C husket episoden der han skulle anmelde båttyveriet. Han husket også at en ung mann kom inn i vakta og snakket med politiet også. C kunne imidlertid ikke huske at han hadde hørt ordet ”voldtektsmann” eller noe annet kompromitterende om A. Spesialenheten fant det ikke bevist at B hadde brutt sin taushetsplikt, og saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Saken ble påklaget til Riksadvokaten. Klagen har ikke ført frem.

Sak 837/13-123 – 04.04.2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED ETTERFORSKING

AV DØDSFALL

Et politidistrikt og flere polititjenestepersoner ble av As etterlatte anmeldt for etterforskingen av As

dødsfall. Det ble anført at etterforskingen hadde vært mangelfull og at det forelå en rekke uavklarte

spørsmål som politiet skulle ha forfulgt og forsøkt utredet.

Spesialenheten innhentet politidistriktets sak om mistenkelig dødsfall.

A ble funnet død i sitt hjem og forholdet ble etterforsket av politiet som et mistenkelig dødsfall.

Etterforskingen ble ferdigstilt tre måneder senere og saken ble henlagt av statsadvokaten som intet

straffbart forhold, i tråd med politidistriktets forslag. Henleggelsen ble påklaget av As etterlatte.

Riksadvokaten opprettholdt henleggelsen. Det ble vist til at dødsårsaken i henhold til foreliggende

obduksjonsrapport var forgiftning, og at det ikke var grunnlag for mistanke om at andre enn A selv

hadde tilført medikamentene. Riksadvokaten fant heller ikke at det var etterforskingsskritt som var

egnet til å gi opplysninger av avgjørende betydning for påtalespørsmålet.

Spesialenheten mottok anmeldelsen fra As etterlatte over fire år etter at politiets etterforsking av

dødsfallet var avsluttet, og tre og et halvt år etter at saken var endelig avgjort av Riksadvokaten. De

anmeldte forhold ble antatt å være foreldet, og det ble derfor ikke funnet rimelig grunn til å

iverksette etterforsking. Saken ble henlagt, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 46/14-123 – 04.04.2014

ANMELDELSE FOR UTILBØRLIG OPPTREDEN

A anmeldte polititjenesteperson B for trakassering i forbindelse med kontroll av prøvekjennemerker

på bilen hun disponerte.

A hadde ringt politiet for bistand i forbindelse med at hun hadde låst nøklene inne i bilen. Da politiet

kom til stedet ønsket de å se kjøreseddelen som tilhørte prøvekjennemerkene på bilen. Denne lå

imidlertid inne i bilen, og politiet hadde ikke utstyr for å åpne bilen. B og makkeren (C) ønsket å prate

med A, og de gikk inn på As arbeidsplass siden det var kaldt ute. Der inne sa B at de ville knuse ruten

på bilen for å få tak i kjøreseddelen og at de ikke hadde tid til å vente på at As samboer skulle komme

med nøkkel. I følge A snakket B høylydt slik at både kunder og kolleger hørte samtalen. Kort tid

senere kom samboeren til stedet og åpnet bilen. De fikk kjøre hjem, uten at kjøreseddelen ble

kontrollert.

En uke senere kom B og en kollega over As bil på ny. De hadde ønsket å kontrollere kjøreseddelen

siden den ikke hadde blitt kontrollert forrige gang. De oppsøkte A på arbeidsplassen, og A ble med ut

og viste dem kjøreseddelen før hun gikk inn igjen. På bakgrunn av mottatt informasjon om bilen

besluttet tjenestepersonene å avskilte denne. De måtte i den forbindelse ha bilens kilometerstand,

og oppsøkte på ny A på arbeidsplassen for å få tilgang til bilen. A hadde opplyst at hun ikke kunne

forlate arbeidsplassen før en kollega kom og overtok, og ba politiet om å vente til samboeren kom.

Hun ville heller ikke gi fra seg nøklene til bilen slik at politiet selv kunne kontrollere

kilometerstanden. Etter gjentatte pålegg ble A informert om at politiet ville taue inn bilen. Politiet

forlot deretter stedet.

Spesialenheten innhentet politiets sak mot A for å ha hindret en offentlig tjenesteperson, samt kopi

av politiets oppdragslogg.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Det fantes ikke holdepunker for at Bs opptreden hadde vært av en slik karakter at den kunne rammes

av straffebestemmelsen om utilbørlig opptrenden.



Sak 72/13-123 – 04.04.2014

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT

I forbindelse med en sak som et politidistrikt etterforsket mot person A, opplyste A i avhør at hans

bror B som var ansatt i politiet hadde formidlet informasjon til ham fra politiets registre. A var sivilt

ansatt som konsulent i et annet politidistrikt.

Spesialenheten avhørte B som mistenkt og A som vitne. Videre hadde Spesialenheten bistand fra

Kripos til å undersøke As søk og innhenting av data fra politiets registre.

I følge A hadde B fortalt om hendelser i nabolaget som omhandlet forsøk på selvdrap, psykiatri og

vold. Disse opplysningene skulle B ha lest om i politiets oppdragslogg.

B bekreftet i avhør at han hadde fortalt broren om disse forholdene, men benektet at han hadde fått

informasjonen fra politiets systemer. Han hadde fått informasjonen fra en bekjent i helsevesenet.

Den bekjente hadde gitt ham denne informasjonen fordi B hadde kjennskap til de omhandlede

familiene fra tidligere, både som nabo og gjennom barnas vennskap.

Kripos avdekket at B hadde søkt i politiets registre èn enkelt gang per familie.

A hadde også forklart at B pleide å varsle ham, og trolig også andre personer, om at trafikkontroller

som skulle avholdes i politidistriktet etter å ha hørt om dette på paroler e.l. B erkjente at han hadde

varslet broren om dette, men det ble ikke funnet bevist at han hadde varslet andre personer om

dette. Det var imidlertid uklart når dette hadde funnet sted og om forholdene dermed var foreldet.

A opplyste at han tidligere hadde arbeidet med innkreving av husleie for et eiendomsselskap. I den

forbindelse hadde B hjulpet ham med å spore opp vedkommende person m.m. B benektet dette. A

hadde i avhør gitt et konkret eksempel på en person som B skulle ha søkt opp. Undersøkelser foretatt

av Kripos viste at B ikke hadde søkt på vedkommende i politiets registre.

A mente også at B i 2007 hadde opplyst om at det forelå en pågripelsesbegjæring på A. Dette fordi

han ikke hadde møtt til soning av en dom. A hadde flyttet, og hadde derfor ikke mottatt innkallingen.

A tok da selv kontakt med politiet og fortalte hvor han var og hvorfor han ikke hadde møtt til soning.

Spesialenheten fant det ikke bevist at B hadde brutt sin taushetsplikt ved å ha videreformidlet

opplysninger til sin bror om naboer etc. eller bistått broren med å søke på personer i forbindelse med

hans arbeid med å kreve inn husleie. Det innebar brudd på taushetsplikten at B hadde gitt A

opplysninger om trafikkontroller, men det var usikkert når dette hadde funnet sted og om det var

strafferettslig foreldet.

Det ble videre funnet bevist at B hadde foretatt søk uten tjenestelig grunn, men Spesialenheten fant

ikke Bs opptreden av så graverende karakter at den ble rammet av straffeloven § 324. Det ble lagt

vekt på at det var gjort få oppslag, at det ikke vedrørte alvorlige straffesaker under etterforsking og

at B allerede var kjent med opplysningene.

Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Sak 143/14-123 – 07.04.2014

ANMELDELSE FOR MAKTMISBRUK

A anmeldte politiet for maktmisbruk. A viste til at politiet hadde reist til hans bolig og avskiltet hans

kones bil uten at det forelå begjæring om avskilting. Politiet hadde også ønsket DNA-prøve av ham.

Han hadde ikke mottatt beslutning om DNA-registrering og mente det var et overtramp fra politiets

side å møte opp hos ham for å ta prøven.

Det var fattet vedtak om avskilting av bilen grunnet manglende betaling av omregistreringsavgift. Det

manglet også EØS-godkjenning. Vedtaket var sendt til As kone. Hun hadde forut for vedtaket blitt

tilskrevet og informert om hva Statens vegvesen manglet for å kunne registrere henne som eier.

Av politiets oppdragslogg fremgikk at politiet hadde oppsøkt A på bopel for å se etter biler som var

begjært avregistrert og for å ta DNA-prøve av A. DNA-prøven var besluttet av jurist med bakgrunn i

dom. A var ikke hjemme, og patruljen avregistrerte en bil. De var i kontakt med As kone.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til

straffansvar.



Sak 25/14-123 – 07.04.2014 ANMELDELSE AV POLITIET FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED KONTROLL En person (A) anmeldte politiet for grov uforstand i tjenesten. A viste til at han ble stanset av politiet på gaten og fikk pålegg om å bli stående hos politiet. Politiet tok hans asylsøkerbevis og undersøkte innholdet i hans sekk. Etter en halvtime ble han bedt om å forlate stedet. A opplevde politiets opptreden som nedlatende. Han gikk til politistasjonen for å få en skriftlig beklagelse for det han hadde vært utsatt for. En slik beklagelse fikk han ikke til tross for at han ventet i ca 15 minutter. Etter dette ble han bedt om å forlate politistasjonen. Dette ble sagt på en aggressiv måte. Spesialenheten innhentet oppdragslogg knyttet til hendelsen. Det fremgikk av den at politiet hadde stanset flere personer som fortløpende hadde blitt sjekket ut av saken etter at én av to gjerningspersoner hadde rømt etter et butikktyveri. I følge oppdragsloggen gikk det ca 23 minutter fra A fikk pålegg om å stanse, til han ble sjekket ut av saken og kunne forlate stedet. Politiet har i henhold til politiloven rett til å gripe inn for å avverge eller stanse lovbrudd. I slike tilfeller kan politiet blant annet regulere ferdsel, forby opphold på bestemte områder og visitere personer eller kjøretøy. Ut fra opplysningene i oppdragsloggen om bakgrunnen for at A ble stanset, fant Spesialenheten ikke

holdepunkter for at politiets opptreden overfor A kunne utgjøre en straffbar handling. Saken ble

henlagt fordi det ikke var rimelig grunn til å iverksette etterforsking, jf. straffeprosessloven § 224

første ledd.

Sak 555/13-123 – 07.04.2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR MOTARBEIDING AV ETTERFORSKING

En person (A) anmeldte to forhold som han antok representerte straffbare forhold for politi eller

påtalemyndighet.

A ble i 2005 dømt til 11 års fengsel for innførsel og salg av narkotika. A hadde begjært saken

gjenåpnet fordi han hevdet at ansvarlig etterforsker og ansvarlig statsadvokat hadde holdt tilbake

opplysninger under behandlingen av saken.

A viste til at han etter domfellelsen hadde mottatt en sms fra hovedetterforsker i straffesaken der

vedkommende beklaget sakens utfall og opplyste at statsadvokaten hadde pålagt politiet å gjøre A til

syndebukk.

Spesialenheten innhentet kopi av Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse av As sak. Det fremkom

der at telefonen som sms-en ble mottatt på var sendt til analyse og at de sakkyndige mente at flere

forhold ved sms-ens tidsstempel og lagring virket unormale, og at det ble vurdert som mindre

sannsynlig at sms-en var ekte.

Gjenopptakelseskommisjonen konkluderte med at det ikke var sannsynlighetsovervekt for at

ansvarlig etterforsker eller behandlende statsadvokat hadde holdt tilbake informasjon eller

påvirket/instruert vitner til uriktig å utpeke A som gjerningsmann.

På bakgrunn av opplysningene i Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse, fant Spesialenheten det

ikke sannsynlig at det var opptrådt straffbart i forbindelse med de forhold som var beskrevet i

anmeldelsen. Saken ble henlagt, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 49/14-123 – 07.04. 2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR TRUSLER, ÆREKRENKELSER, DRAPSFORSØK MV.

Ekteparet A og B anmeldte flere polititjenestepersoner for trusler, brudd på taushetsplikt,

drapsforsøk, grov trakassering av privatlivets fred, ærekrenkelse, brudd på menneskerettighetene,

usanne beskyldninger, falske anmeldelser og ansvarsunnlatelse.

Spesialenheten innhentet flere straffesaker mot A og gjorde undersøkelser i straffesaksregisteret

knyttet til A og B.

Av den innhentede informasjonen fremgikk det at A ved rettslig beslutning var ilagt kontaktforbud

overfor en annen kvinne i fem år. As kone B var også ilagt kontaktforbud overfor samme kvinne, men

av kortere varighet.

Kvinnen hadde anmeldt A og B for brudd på kontaktforbudet. A var blitt ilagt flere forelegg for dette,

som han hadde vedtatt. Saken mot B var henlagt, men ikke påklaget.

Som følge av brudd på kontaktforbudet var A ved to anledninger blitt pågrepet av politiet på sin

bopel. Det forelå skriftlig beslutning fra påtalejurist ved begge tilfellene. Ved et av tilfellene var det

også besluttet ransaking med sikte på å sikre bevis, da kontaktforbudet var brutt ved bruk av e-post.

A og B anførte i anmeldelsen til Spesialenheten at politiet i forbindelse med ransakingen stjal en

datamaskin som tilhørte B. Det fremgikk imidlertid av saksdokumentene at de to datamaskinene som

politiet beslagla i forbindelse med ransakingen ble utlevert til A samme dag, etter at han hadde

vedtatt et forelegg og ble løslatt.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ble ikke funnet sannsynlig at

politiet eller påtalemyndigheten hadde gjort seg skyldig i straffbare forhold knyttet til de

opplysninger som fremgikk i anmeldelsen. Saken ble henlagt, jf. straffeprosessloven § 224 første

ledd.

Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som har opprettholdt Spesialenhetens henleggelse.

Sak 583/13-123 – 07.04.2014

ANMELDELSE FOR Å IKKE HA UTLEVERT BESLAGLAGT ROLEX-KLOKKE

A anmeldte politiet for å nekte å utlevere en Rolex-klokke som ble beslaglagt fra ham i 2006.

Spesialenheten innhentet kopi av tre straffesaker som omhandlet A.

A var sammen med flere andre tiltalt i et større sakskompleks som blant annet omhandlet heleri av

eiendommer, biler, bankinnskudd, smykker og klokker. Blant klokkene var det i komplekset

beslaglagt fire Rolex-klokker. Det fremgikk av den rettskraftige dommen i saken at klokkene hadde

blitt overdratt mellom de tiltalte flere ganger og at retten fant det bevist utover enhver rimelig tvil at

klokkene ikke var kjøpt med midler som stammet fra lovlige kilder. Alle Rolex-klokkene ble derfor

besluttet inndratt til fordel for statskassen.

Den aktuelle klokken som ble beslaglagt fra A ble besluttet inndratt fra en av de andre tiltalte i saken.

Dette ble ansett å være uten betydning, da det avgjørende var at klokken var besluttet inndratt ved

en rettkraftig dom og at det således ikke var grunnlag for politidistriktet å utlevere den beslaglagte

klokken til A.


Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som har opprettholdt Spesialenhetens henleggelse.

Sak 817/13-123 – 07.04. 2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR LEGEMSKRENKELSE OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte polititjenesteperson B for vold i tjenesten i forbindelse med at han ble pågrepet og

innsatt i arrest åtte måneder i tidligere. Han viste til at B hadde slått ham og at håndjernene var

stramme slik at han fikk merker etter dem. Han klaget også over polititjenesteperson C og anmeldte

politiet for ikke å ha sikret videoopptak av hendelsen. A anmeldte senere B og C for å ha løyet i

retten om hvem som slo først av ham og B. Han anmeldte også manglende tilsyn i arresten under et

annet arrestopphold.

Fra det aktuelle politidistrikt innhentet Spesialenheten dokumenter fra straffesaken som lå til grunn

for pågripelsen av A. Saken hadde to vedleggssaker opprettet av C og B som følge av As atferd ifm

innbringelsen, hhv trusler og vold mot polititjenesteperson. Spesialenheten innhentet også

straffesakene som lå til grunn for den senere pågripelsen og politiets oppdraglogger og

arrestjournaler knyttet til hendelsene. Endelig innhentet Spesialenheten politidistriktets instruks for

sikring av videoopptak. Siden det av sakens dokumenter fremgikk at A husket svært lite fra

pågripelsen foretatt av B og C, fant Spesialenheten det ikke hensiktsmessig å avhøre ham åtte

måneder senere. Det ble heller ikke funnet nødvendig å avhøre B og C, da saken ble ansett

tilstrekkelig opplyst ved sakens dokumenter.

A ble pågrepet på et utested mistenkt for å ha slått en person slik at vedkommende brakk nesebenet.

B og C kjørte A inn til arresten. I bilen fremsatte A en rekke trusler mot C, som satt sammen med A i

baksetet. Da C sa at politiet måtte flytte håndjernene bak på As rygg om han ikke roet seg, forsøkte A

selv å føre armene bak på ryggen. Han lyktes ikke i dette og ble sittende med håndjernene bak

knærne resten av bilturen. Spesialenheten fant at politiet hadde hjemmel for å anvende håndjern i

den aktuelle situasjonen, og det var ingen opplysninger som tilsa at disse var stramt påsatt i

utgangspunktet. Smertene og merkene A fikk som følge av håndjernene ble funnet å kunne skyldes

As egen atferd ved at han selv forsøkte å få armene bak på ryggen.

Inne i garasjen til arresten løsnet B håndjernet fra As venstre hånd, slik at A skulle kunne gå inn. A la

seg da ned på ryggen på gulvet og nektet å etterkomme pålegg om å reise seg. B tok da tak i den

høyre armen og dro A med seg noen meter inn mot arresten. Spesialenheten fant ikke at dette kunne

anses som straffbar maktbruk. Det ble vist til at A på dette tidspunktet hadde motsatt seg

innbringelsen, unnlatt å etterkomme pålegg om å reise seg og fremsatt trusler mot B.

A ble igjen bedt om å reise seg, uten at han etterkom pålegget. Han begynte å sparke og slå mot B og

C. B bøyde seg ned for å få kontroll på As armer, og A slo da B i ansiktet med knyttet hånd. B fikk en

liten blåveis som følge av slaget. B skvatt som følge av slaget og slo A i ansiktet. Ifølge B kom hans

slag som en reflekshandling. Spesialenheten bemerket at polititjenestepersoner ikke bør reagere

med slag som en reflekshandling. Det ble lagt til grunn at situasjonen på stedet ikke var avklart

ettersom A lå på gulvet uten håndjern og slo og sparket rundt seg, noe som måtte få betydning for

vurderingen av om B hadde opptrådt straffbart. Slaget fra B syntes å være en impulspreget handling,

og Spesialenheten viste til at det i følge rettspraksis skal levnes polititjenestemenn en forholdsvis

romslig ramme når en slik handling skal vurderes i ettertid. Bs slag ble ikke ansett å utgjøre en

straffbar handling.

Sak 539/13-123 – 08.04.2014

VURDERING AV POLITIETS TJENESTEUTØVELSE I FORBINDELSE MED AT ARRESTANT FORSØKTE Å TA

SITT LIV I ARRESTEN

Spesialenheten mottok fra et politidistrikt melding om at en person (A) hadde forsøkt å ta sitt liv ved

hjelp av en skolisse inne på en celle i arresten.

A, som var pågrepet og satt i arrest, ble hentet på cellen av polititjenesteperson B og tatt med til

avhør. Etter avhøret ble han plassert på en annen celle, en såkalt røykecelle, som kun skal benyttes til

korte røykepauser. B låste A inne på denne cellen og forlot arresten. A hadde på seg sko med lisser.

Da A var ferdig med å røyke, banket han i celledøren og ropte for å få kontakt med personalet. Dette

gjentok han flere ganger over en periode på ca. 10 minutter, men ingen kom. A knøt da den ene

skolissen rundt halsen og strammet til. Han ble etter hvert liggende på gulvet. Ca 40 minutter etter

innsettelse på røykecellen ble han funnet av en arrestforvarer, som var i arresten på en ordinær

inspeksjonsrunde. Han fjernet lissen rundt halsen på A, og A ble senere fraktet til legevakten.

B, som hadde avhørt A, hadde ikke i oppgave å føre tilsyn med A mens A var på celle. Først i overkant

av 15 minutter etter at A var satt inn på celle tok B kontakt med operasjonsleder, men

operasjonsleder oppfattet ikke at A var satt på celle.

Spesialenheten la til grunn at kommunikasjonen mellom B og operasjonsleder hadde sviktet, og at

operasjonsleder dermed ikke oppfattet at A var satt tilbake på celle etter avhøret. Spesialenheten

kunne ikke se at denne kommunikasjonssvikten alene kunne legges B til last. Spesialenheten mente

at B måtte bebreides for at han lot A ha på sko da han ble innsatt i arrest etter avhøret. Han burde

også ha orientert operasjonsleder om at A var satt på en annen celle enn den han opprinnelig var satt

på. Spesialenheten mente imidlertid at disse forholdene ikke kunne karakteriseres som kvalifisert

klanderverdig opptreden og lede til straffansvar. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses

bevist.

Sak 429/13-123 – 08.04.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN I FORBINDELSE MED UTRYKNINGSKJØRING

A anmeldte polititjenesteperson B for grov uforstand i tjenesten etter biljakt med sirener og blålys i et boligområde. A viste til at det er smalt, svingete og uoversiktlig i området, og at tjenestebilen hadde holdt for høy fart etter forholdene. Han mente at B skulle ha avbrutt forfølgelsen da de kjørte inn i boligområdet. Spesialenheten innhentet kopi av politiets oppdragslogg, samt opptok utdypende forklaring fra A. B ble avhørt med status som mistenkt. B forklarte at de hadde fulgt en motorsyklist som ikke hadde overholdt fartsgrensen, og som ikke hadde stanset ved politiets stoppsignal. B forklarte at han avbrøt forfølgelsen inne i boligområdet idet han vurderte det som uforsvarlig å fortsette. Han benektet å ha holdt så høy fart som A hadde anført. Spesialenheten viste til at utrykningskjøretøy kan fravike bestemmelser i vegtrafikkloven, men at vegtrafikkloven § 3 om aktsom og hensynsfull kjøring ikke kan fravikes. Videre ble det vist til instruks om utrykningskjøring og forfølging hvor det fremgår at forfølgning kun kan skje når det vurderes forsvarlig og ubetinget nødvendig. Spesialenheten fant det ikke bevist at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Han hadde avbrutt forfølgelsen da han fant det uforsvarlig å fortsette. Videre var det ikke bevismessig grunnlag for å hevde at Bs kjøring forut for avbrytelsen var av slik karakter at den var i strid med vegtrafikkloven § 3. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 839/13-123 – 08.04.2014

MELDING OM TRAFIKKUHELL MED PERSONSKADE – PÅKJØRSEL I FOTGJENGERFELT

Spesialenheten mottok et politidistrikts anmeldelse av vegtrafikkulykke. Av anmeldelsen fremgikk at

en polititjenesteperson (A) hadde kjørt på en fotgjenger.

Spesialenheten innhentet politiets rapporter og fotografier fra åstedet. Tjenestebilen A kjørte ble

undersøkt av Statens vegvesen. A ble avhørt med status som siktet. Fornærmede og to vitner ble

avhørt.

Spesialenheten fant det hevet over enhver rimelig tvil at påkjørselen skyldtes manglende

oppmerksomhet fra As side. Det ble lagt til grunn at A var klar over at han ville krysse et gangfelt og

således ha vikeplikt for eventuelle fotgjengere. Da han kom mot fotgjengerfeltet holdt han en fart på

ca 30 km/t. Han fikk redusert sikt mot venstre på grunn av solen, bilens A-stolpe og en bropilar, og

burde da ha avpasset farten slik at han fikk full oversikt, om det så innebar å stoppe bilen helt foran

gangfeltet. Det at fornærmede kunne ha vært utenfor gangfeltet da påkjørselen fant sted, kunne

etter Spesialenhetens mening ikke få betydning for aktsomhetsvurderingen etter vegtrafikkloven § 3.

Spesialenheten mente at det ikke var tale om et øyeblikks feilfordeling av oppmerksomhet, men at A

kjørte inn i fotgjengerfeltet uten å sørge for at han hadde tilstrekkelig overblikk over hele lengden av

det fotgjengerfelt som lå foran ham. Spesialenheten kom til at A hadde handlet i strid med

aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven § 3. Han ble ilagt et forelegg på kr. 10.000,- og tap av førerett

ble i forelegget satt til seks måneder.

A vedtok ikke forelegget og saken ble behandlet i tingretten som tilståelsesdom. Tingretten dømte A i

henhold til forelegget og fastsatte tapstiden til 5 måneder, i tråd med Spesialenhetens påstand under

rettsmøtet. A har anket dommen til lagmannsretten. Lagmannsretten har nektet anken fremmet.

Sak 235/13-123 – 08.04.2014

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN OG ULOVLIG MAKTBRUK

A via sin advokat anmeldte to polititjenestepersoner (B og C)for grov uforstand i tjenesten og ulovlig

maktbruk i forbindelse med at hun ble tatt med tilbake til sykehuset. A, som var psykiatrisk pasient,

hadde rømt fra sykehuset, og befant seg ved en gate på Gardermoen for å ta fly til en annen by. A

mente hun hadde blitt lagt hardt i bakken slik at hun slo hodet. At den ene tjenestepersonen hadde

holdt hånden foran munnen hennes for å hindre henne i å rope, samt at hun ble satt på celle og ble

”truet” med at de ville hente noe de skulle ta over ansiktet hennes for å hindre henne i å spytte.

Spesialenheten var i kontakt med As advokat. Hun hadde ikke ytterligere kommentarer til

anmeldelsen. B og C ble avhørt som mistenkt. Polititjenesteperson D ble avhørt som vitne. Videre ble

politiets oppdragslogg innhentet.

Politiet kontaktet A. Hun satte seg til motverge ved å sparke og spytte. Hun ble lagt i bakken og

påsatt håndjern. Siden hun fortsatte å sparke, stripset de As ben før A ble kjørt i rullestol til

politiposten. Her satt A på venterommet sammen med B til ambulansen kom og kjørte henne tilbake

til sykehuset. B og C forklarte at A ble lagt kontrollert i bakken. Begge avviste at hun hadde slått

hodet. Heller ikke D oppfattet at hun hadde skadet seg. B holdt hånden over As munn for å hindre

henne i å spytte. B og C avviste at A ble satt på en celle. Hun satt i et venterom sammen med B. Det

var ingen som sa at de skulle hente noe som A skulle få over ansiktet.

Spesialenheten fant ikke å betvile B og Cs forklaringer og oppfatninger av hendelsen, og fant det ikke

bevist at A hadde blitt utsatt for ulovlige tjenestehandlinger. Det ble vist til As oppførsel, at hun

skulle tilbakeføres til sykehuset, samt at de oppholdt seg på et område hvor det var mange folk og

derfor av hensyn til A var ønskelig å raskt få kontroll over henne og bringe henne ut av situasjonen.


Sak 504/13-123 – 08.04.2014

ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE

A anmeldte at han hadde blitt sprayet med pepperspray og slått med batong i forbindelse med at

han hadde vært på fest.

Spesialenheten forsøkte å komme i kontakt med A for utdyping av anmeldelsen. Polititjenesteperson

B ble avhørt med status som mistenkt. Polititjenesteperson C ble avhørt som vitne. Videre ble

politiets straffesak mot A, hvor han var anmeldt for vold mot offentlig tjenestemann, politiets

oppdragslogg og arrestlogg innhentet.

Det fremgikk at politiet hadde stanset en privatfest grunnet bråk. A, som var åpenbart beruset, var

en av festdeltakerne. Han måtte tvinges ut av festlokalet, og på sin vei bort dunket han eller sparket

til en politibil. A løp fra stedet. B ba ham om å stanse, men A fortsatte å løpe. B fulgte etter og tok

ham igjen. A slo etter B, og B slo etter hvert A med batong. B hadde gitt A flere pålegg som A ikke

etterkom. A løp fra stedet, men ble kort tid etter stanset av B som sprayet ham med pepperspray.

Saken ble vurdert i forhold til straffeloven § 228 om legemsfornærmelse og straffeloven § 325 første

ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten.

Spesialenheten fant ikke å betvile Bs forklaring om at A ikke hadde etterkommet flere pålegg, at A

hadde slått etter B og at A var beruset og aggressiv. Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag

for å hevde at Bs bruk av batong var uforholdsmessig eller unødvendig. Videre ble bruken av

pepperspray ikke ansett å representere et straffbart forhold. B var eneste tjenesteperson på stedet

sammen med A, bruk av batong hadde ikke gitt effekt og A ville fortsatt ikke etterkomme Bs pålegg.

Det ble ikke funnet bevist at B hadde benyttet ulovlig makt mot A.


Sak 612/13-123 – 08.04.2014 VURDERING AV ET POLITIORGANS OPPBEVARING AV VÅPEN OG AMMUNISJON MV. Et politiorgan anmodet Spesialenheten om etterforsking av deres oppbevaring av våpen og ammunisjon, samt notoriteten over bruk og forbruk. Det ble opplyst at politiorganet allerede hadde igangsatt intern gransking av forholdene. De mente å ha avdekket at oppbevaring og loggføring ikke var i tråd med våpeninstruksen. Spesialenheten mottok relevante dokumenter fra politiorganet. Polititjenestepersonene A og B ble avhørt som mistenkte. Det ble også avhørt to vitner. Spesialenheten viste til de plikter som påligger virksomhetsledelsen i politiorganet etter våpeninstruksen og Politidirektoratets rundskriv 2010/001 ”Direktiv for forvaltning av politiets tjenestevåpen og ammunisjon, senere videreført i rundskriv 2013/013. Etterforskingen viste at politiorganets våpenhåndtering ikke var i tråd med regelverket. Det var ikke utarbeidet lokale retningslinjer for våpenforvaltningen, det syntes ikke å ha vært gjennomført inspeksjoner minst to ganger årlig, og status for våpen og ammunisjon var heller ikke innrapportert til Politiets data- og materielltjeneste (PDMT)/Politidirektoratet. Det ble videre lagt til grunn at kravene til oppbevaring av våpen og ammunisjon ikke var oppfylt. Spesialenheten fant imidlertid ikke holdepunkter for at våpenoppbevaringen ved politiorganet over tid hadde vært i strid med regelverket. Det ble ikke funnet bevist at enkeltpersoner hadde begått straffbare handlinger i forbindelse med våpenforvaltningen. De mangler og avvik som ble avdekket

syntes å ha skjedd på samtlige nivåer hos de som etter regelverket og intern arbeidsfordeling skulle ha ansvaret for våpenforvaltningen. Spesialenheten understreket at enkeltansatte vanskelig kunne gjøres strafferettslig ansvarlig for manglende utførelse av oppgaver når ledelsen ikke tilrettela for dette ved å sørge for det nødvendige instruksverk og kontrollfunksjoner. Spesialenheten la til grunn at A hadde ansvar for våpen og politimateriell, men at det ikke forelå noen skriftlig stillingsinstruks som utpekte A som våpenforvalter og klart anga at han var tillagt det ansvar som en våpenforvalter er gitt i våpeninstruksen og Politidirektoratets rundskriv. Det ble videre lagt til grunn at A hadde hatt en arbeidssituasjon med en betydelig arbeidsmengde. De omfattende oppgavene han var tillagt syntes å ha blitt utvidet gjennom muntlige ordrer. Det ble også lagt til grunn at B, som avdelingsdirektør, ikke hadde mottatt informasjon om uregelmessigheter knyttet til våpenoppbevaringen. Det fremsto uklart hvem som faktisk var tildelt ansvar for oppfyllelse av regelverkets krav til inspeksjoner og årsrapporter. Selv om mye kunne tyde på at alt ansvar relatert til våpenforvaltningen i politiorganet var tillagt den avdeling B ledet, syntes de påviste mangler å være et resultat av uklare ansvarslinjer. Saken ble henlagt for A og B som intet straffbart forhold anses bevist. Spesialenheten kom til at det heller ikke kunne foreligge straffansvar for politiorganet som foretak.

Det ble vist til at ingen våpen var på avveie, og at rommene som våpnene ble oppbevart i var

godkjente for slik oppbevaring. Videre ble det bemerket at verken PDMT eller Politidirektoratet

hadde reagert eller fulgt opp manglende årlig innrapportering fra politiorganet. Det ble også vist til at

de selv avdekket og meldte inn forholdene, samt at det umiddelbart ble gjennomført en rekke tiltak

for å sikre en korrekt oppbevaring og håndtering av våpen og ammunisjon ved politiorganet.

Spesialenheten la til grunn at politiorganets interne gransking av våpenforvaltningen hadde ført til at

det ble igangsatt arbeid med og gjennomført flere tiltak for å bringe forholdene i tråd med

regelverket. Av den grunn ble det ikke ansett nødvendig å oversende saken for administrativ

vurdering.

Sak 118/14-123 – 09.04.2014

ANMELDELSE FOR ULOVLIG VISITASJON

A anmeldte polititjenesteperson B for ulovlig visitasjon. I følge A var han på det lokale senteret

sammen med noen kamerater da politiet kom og anholdt to av vennene hans. De sa at han ikke

burde være der, og A trakk seg litt vekk. Noe senere gikk A tilbake og sa at han og noen andre måtte

gå for å rekke T-banen. Da kjeftet politiet på ham og ba ham gå vekk.

Da politiet var ferdige på stedet, tok han kontakt og beklaget hendelsen. Under samtalen ba politiet

om hans personalia, hvilket han oppga. Da de ba om å få se identitetspapirer, stilte han derimot

spørsmål ved hvilken hjemmel de hadde for det. Den andre polititjenestepersonen sa at det ikke var

nødvendig å se det, men B stod fast på sitt. A protesterte videre, og til slutt stakk B hånden i lommen

hans og tok opp legitimasjonen.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde begått en straffbar handling i tjenesten. Det ble

vist til at enhver plikter å oppgi personalia til politiet og etterkomme politiets pålegg, og at As atferd

overfor polititjenestepersonene ga dem grunn til å tro at opplysningene han hadde gitt var uriktige,

jf. politiloven § 10.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Sak 92/14-123 – 09.04.2014


A anmeldte ansatte i politiet for å ha påført ham livsvarige traumer. Han viste til at politiet hadde

hengt ham ut i internasjonal media for å være en av de verste pedofile, til tross for at han var

uskyldig og var blitt frikjent av internasjonale domstoler flere ganger. Videre anførte A at politiet

hadde gått ut i mediene og hengt ham ut for å ha en sammenkobling med den domfelte i 22. juli-

saken, og at politiet hver dag i en lang periode hadde sagt på radioen at han skulle på psykiatrisk

forvaring.

Spesialenhetens undersøkelser i politiets registre viste at A kun var registrert med èn sedelighetssak i

strafferegisteret. For 16 år siden var A siktet for voldtekt, men saken var blitt henlagt etter bevisets

stilling etter en måned. Øvrige straffesaker som A var registrert med i nyere tid var i all hovedsak

relatert til ulovlig befatning med narkotika, og var blitt avgjort ved påtaleunnlatelse eller henlagt

grunnet tvil om tilregnelighet.

Spesialenheten henla saken da det ikke var sannsynlig at ansatte i politiet hadde begått en straffbar

handling.

Sak 749/13-123 – 09.04.2014

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN OG FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte ansatte i et politidistrikt for flere brudd på taushetsplikten og for politiets manglende

vilje til å bistå ham og familien i forbindelse med en konflikt A hadde med naboene/personer i bygda.

A sendte flere e-poster til Spesialenheten for å utdype anmeldelsen.

Spesialenheten viste til at forsettlig eller grovt uaktsomt brudd på taushetsplikten er straffbart, jf.

straffeloven § 121. Videre plikter politi og påtalemyndigheten å hindre at andre får kjennskap til

straffesaksopplysninger om noens personlige forhold, jf. straffeprosessloven § 61a.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde begått straffbart brudd på

taushetsplikten idet de opplysninger som var gitt ikke var taushetsbelagte, evt. kunne oppgis i

medhold av straffeprosessloven § 61 c. nr. 1-3. Videre hadde A selv opplyst at politiets opplysninger

om hans helse var sagt i ”god mening”.

Spesialenheten fant det heller ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt kvalifisert klanderverdig, jf.

straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Politiet hadde forsøkt å bedre situasjonen og As anmeldelser var

registerte og behandlet. Hans anførsler var også behandlet av politimesteren og av Politidirektoratet

i forbindelse med hans klage.



Sak 213/14-123 – 10.04.2014

ANMELDELSE FOR DIVERSE FORHOLD

A anmeldte politiet og et statsadvokatembete for bevisst å ha ødelagt bevis i to straffesaker. I sak nr. 1 anmeldte A skadeverk på sin bil. Saken ble henlagt av politiet med begrunnelsen manglende opplysninger om gjerningsmannen. Etter klage opprettholdt statsadvokaten henleggelsen. A mente at gjerningsmannen kunne ha blitt identifisert ved hjelp av kameraovervåking i området. Siden politiet ikke hadde innhentet bildeopptak hadde de avskåret viktig bevis i saken. I sak nr. 2 anmeldte A innbrudd i bil som stod i garasjen på bopel. Saken ble henlagt av politiet grunnet manglende opplysninger om gjerningsmannen. I bekreftelsen på anmeldt forhold hadde politiet notert feil gjerningstidspunkt. A oppfattet at politiet derved hadde forsøkt å avskjære bevis. Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til

straffansvar.



Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som ikke tok klagen til følge.

Sak 337/13-123 – 22.04.2014

ANMELDELSE AV POLITITJENESTEPERSON FOR Å HA FORÅRSAKET TRAFIKKUHELL

En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for uaktsom kjøring på E6 ved å legge seg helt

opp i bilen til A og presse ham til å svinge til høyre. I det A gjorde dette traff han en annen bil (C) som

allerede lå i høyre kjørefelt. Politiet hadde fotografert skadene på begge kjøretøyene. Det var en

skrape- /innpressingsskade på A`s bakre, høyre, hjulbue, og en tilsvarende skade på C`s fremre,

venstre, hjulbue.

Spesialenheten etterforsket saken og avhørte et vitne (D) til hendelsen og B som mistenkt.

D forklarte at hun så at politibilen kom veldig fort og la seg helt opp i bilen foran som tydeligvis ikke

hadde oppdaget den. D så også at politibilen la seg helt ut til venstre mot vegens midtdeler som om

den forsøkte å kjøre forbi. Plutselig svingte A over mot høyre og traff kjøretøy C.

B forklarte at han kjørte utrykning og forfulgte føreren av et annet kjøretøy lengre fremme i det han

innhentet flere biler. A oppdaget ikke B selv om han brukte blålysene i grillen på den sivile politibilen

han kjørte. For å skaffe kontakt med A svingte han til venstre inn mot vegens midtdeler, men

benektet å ha forsøkte å passere A på innsiden for det var det ikke plass til. Da A oppdaget at det lå

en politibil under utrykning rett bak ham, svingte han umiddelbart til høyre. B kjørte videre fordi han

ikke hadde oppdaget at A hadde kollidert med C.

Spesialenheten fant ikke bevismessig grunnlag for at B hadde opptrådt slik at han var skyld i at A

hadde svingt over og kollidert med C. Saken ble henlagt etter bevisets stilling i det B hadde hatt kort

avstand til A. Det var således grunnlag for at politimesteren skulle vurdere saken administrativt i det

kort avstand til forankjørende ikke skulle brukes som ”metode” for å varsle utrykningskjøring.

Spesielt ikke i situasjoner hvor politiet ikke hadde krevd fri veg ved bruk av blålys og sirene over tid.

Sak 179/14-123 – 22.04.2014

ANMELDELSE FOR Å UNNLATE Å BESVARE HENVENDELSER OG IKKE FORETA ETTERFORSKINGSSKRITT

A anmeldte en statsadvokat (B) for å ha unnlatt å besvare henvendelser fra ham og gjennomføre

etterforskingsskritt i form av vitneavhør som A hadde begjært for å bevise sin uskyld i en straffesak

mot ham.

Spesialenheten gjorde undersøkelser i politiets registre og innhentet dommen mot A hvor B hadde

vært aktor.

Høsten 2011 ble A i stedlige lagmannsrett domfelt til fire års fengsel, hvorav to var gjort betinget. A

hadde anket avgjørelsen til Høyesterett, som nektet anken fremmet. A begjærte også gjenåpning av

saken, men den ble forkastet da det var åpenbart at den ikke kunne føre frem.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde opptrådt straffbart ved sin behandling av politiets

straffesak mot A. De vitnene A mente kunne bevise hans uskyld kunne han ha selv ha ført for

domstolen som hadde behandlet saken i to instanser.

Saken ble henlagt uten etterforsking.

Sak 399/13-123 – 23.04.2014

ETTERFORSKING AV TRAFIKKUHELL UNDER UTRYKNINGSKJØRING

Spesialenheten ble på bakgrunn av avisoppslag kjent med at en politibil under utrykning hadde

kollidert med en møtende bil i det politibilen hadde kommet over i motgående kjørefelt, og

Spesialenheten iverksatte etterforsking av forholdet.

Polititjenesteperson A som kjørte tjenestebilen ble avhørt som mistenkt. Polititjenesteperson B og

sjåføren av den møtende bilen (C) ble avhørt som vitner. Videre ble politiets oppdragslogg og lydlogg

som viste bakgrunnen for politiets utrykning innhentet.

Patruljen hadde rykket ut i forbindelse med melding om et trafikkuhell, og hvor et av de involverte

kjøretøyene delvis sperret vegbanen. Det var vanskelige føreforhold med svært glatte og snødekte

veier. Politiet kjørte utrykning og brukte blått blinkende lys til å varsle annen trafikk med. I en sving

kom politipatruljen over i motsatt kjørefelt og kolliderte med en motgående bil. Det ble ingen

personskader, kun materielle skader.

Spesialenheten var i tvil om vilkårene for å kjøre utrykning var til stede, men dette var uansett ikke

avgjørende for utfallet i saken. Spesialenheten fant at A hadde holdt høyere hastighet enn

føreforholdet på stedet tilsa, og at han ved dette hadde overtrådt grunnregelen i vegtrafikkloven § 3

om ”aktpågivende og varsom” opptreden i trafikken.

A ble ilagt forelegg på kr 6 000 subsidiært 12 dagers fengsel, og han vedtok dette.

Sak 649/13-123 – 23.04.2014


A ble stanset av polititjenesteperson B i en trafikkontroll. B beslagla førerkortet hans på grunn av

fartsoverskridelse. Fartsoverskridelsen var målt ved hjelp av speedometeret i B`s bil. Noen timer

senere orienterte B om at A likevel kunne fortsette å kjøre motorvogn, og at han i stedet ville få et

forenklet forelegg uten tap av førerrett. Et par dager senere fikk A tilbake førerkortet, men nektet å

vedta det forenklede forelegget han fikk tilbudt. A anmeldte B for å ha brukt beslaget av førerkortet

som et pressmiddel for å få ham til å vedta et forenklet forelegg.

Spesialenheten avhørte A og B, samt jourhavende jurist C. B ble avhørt med status som mistenkt.

I kraft av å være polititjenesteperson hadde B den formelle kompetansen til å ta beslag i førerkortet,

jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Bestemmelsen pålegger polititjenestepersonen å forelegge beslaget

snarest mulig for en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten. Etterforskingen viste at B kort

tid etter at han hadde tatt beslaget kontaktet jourhavende jurist som muntlig opprettholdt beslaget.

Det viste seg at det ikke forelå en speedometertest av politiets kjøretøy, og at det måtte gjøres. Det

var da usikkert hvilken hastighet som kunne bevises, og jourhavende jurist bestemte at A skulle få

førerkort tilbake og tilbys et forenklet forelegg. Imidlertid nektet A å vedta det forenklede forelegget

han ble tilbudt 2 dager senere. B klarte ikke å innhente speedometertest på bilen fordi den hadde

firehjulstrekk og fordi NAF hadde sluttet med å foreta slike kontroller.

Spesialenheten fant det ikke bevist at beslag av førerkortet ble benyttet som pressmiddel for å få A

til å erkjenne straffansvar. A hadde allerede fått tilbake førerkortet da han ble presentert for

forelegget.

Spesialenheten mente også at det ikke var grunnlag for å utstede et forenklet forelegg til A i ettertid

idet foreliggende instruks ikke åpnet for dette i den aktuelle saken.

Saken mot B ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd om grov uforstand i tjenesten.

Spesialenheten vurderte at de tjenestefeil som var begått ikke var så grove at de ledet til

straffansvar.

Saken for B ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist, men saken ble sendt til

politimesteren i politidistriktet for administrativ oppfølging siden det var avdekket kritikkverdige

forhold.

Sak 884/13-123 – 23.04.2014

ANMELDELSE FOR FORFALSKNING AV DOKUMENT

A anmeldte polititjenesteperson B for å ha forfalsket hastighetsangivelsen i en avhørsprotokoll i en

vegtrafikksak. A viste til at hastigheten hadde blitt endret fra 142 km/t til 157 km/t.

Spesialenheten innhentet politiets dokumenter i den aktuelle straffesaken, samt tingrettens dom.

Det fremgikk av dokumentene at A hadde blitt stanset av B i trafikkontroll etter å ha kjørt for fort. To

gjennomsnittsmålinger viste 157 km/t og 142 km/t i 100 km/t sone. A ble avhørt på stedet. Han ble

forevist målingen på 142 km/t, og dette ble angitt på avhørsprotokollen. A hadde forklart at han

hadde kjørt i 130-135 km/t. A gikk deretter inn i en forretning for et ærend. Da han kom ut foreviste

B ham den andre målingen på 157 km/t. B endret den angitte hastigheten på avhørsrapporten til 157

km/t og A hadde ikke på daværende tidspunkt hatt innvendinger mot dette. A ble senere domfelt av

tingretten. Tingretten la til grunn at A hadde kjørt i 142 km/t idet retten var usikker på om målingen

som viste 157 km/t var gjennomført i tråd med instruksen.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt med begrunnelsen at det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger

straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

Sak 261/13-123 – 24.04.2014

ANMELDELSE FOR ULOVLIG MAKTBRUK

I mars 2013 anmeldte A politiet for ulovlig maktbruk i forbindelse med at han ble anholdt og innbrakt

til politiarrest. A hevdet blant annet at han ble slått i ansiktet og sprayet med pepperspray på cellen.

Spesialenheten avhørte A for utfyllende forklaring. De to polititjenestepersonene som innbrakte A

ble avhørt, samt en arrestforvarer.

Politiets saksdokumenter viste at A dagen etter ble ilagt et forelegg for å ha forulempet en

tjenestemann under utøvelse av tjenesten og for å ha unnlatt å etterkomme pålegg fra politiet.

A ble innbrakt fordi han ikke etterkom pålegg fra politiet som var tilkalt for å rydde opp i et

pågående husbråk. A var på tidspunktet åpenbart beruset, drakk øl åpenlyst, og nektet å forlate

stedet selv om han ble bedt om det flere ganger. A satte seg deretter fysisk til motverge for å unngå

å bli innbrakt, og det var flere polititjenestepersoner som bisto kollegaen med dette.

Polititjenestepersonene måtte bruke makt for å få på ham håndjernene og for å få plassert ham i

politibilen. Under transporten sparket A kraftig i døren/veggen på politibilen, og han falt ned på

gulvet i bilen idet han forsøkte å få hendene med håndjern foran seg. Den ene polititjenestepersonen

måtte holde A for munnen for å unngå at A spyttet på ham. Senere på natten ble det oppdaget at A

forsøkte å drepe seg selv ved å knytte en t-skjorte rundt halsen. Han nektet arrestforvarerne fysisk i å

fjerne klesplagget og prøvde å bite dem. Siden det var knapt med tid, brukte den ene

arrestforvareren pepperspray mot ham. Deretter fikk de fjernet t-skjorten.

Spesialenheten anså at det var grunnlag for å innbringe A, og at det ikke var bevismessig grunnlag for

at polititjenestepersonene hadde anvendt unødvendig og uforsvarlig bruk av makt.


Sak 7/14-123 – 24.04.2014

ANMELDELSE FOR MAKTMISBRUK OG RASISME

A anmeldte polititjenesteperson B for maktmisbruk og rasisme etter at A hadde hengt opp en plakat i

en rundkjøring. A hadde blitt stanset av B og fått beskjed om at det var forbudt å henge opp plakat i

rundkjøringen. A hadde også fått beskjed om å fjerne plakatene. A hadde da svart at det ikke var

politiets oppgave å passe på dette. A hadde også nektet å fjerne de plakatene som ikke var hans. B

hadde etterpå ønsket å se As vognkort og legitimasjon. A hadde ikke hatt dette, og B hadde dratt

ham ut av bilen.

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg. A ble innkalt for utdypende forklaring, men møtte

ikke.

Det fremgikk av politiets oppdragslogg at A fikk gebyr for manglende førerkort og at han ville bli

anmeldt for fornærmelig opptreden mot offentlig tjenestemann. For øvrig fremkom ikke hva som

hadde skjedd på stedet.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Det ble i vurderingen sett hen til

at A ikke hadde møtt for å forklare seg om forholdet.

Saken ble henlagt med begrunnelsen at det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger

straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt Spesialenhetens henleggelse.

Sak 32/13-123 – 25.04.2014

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT

A anmeldte politiet for å ha gitt taushetsbelagte opplysninger om ham til hans barns mor C. Etter å

ha snakket med C, anmeldte A politiet for å ha gitt C opplysninger om etterforskingen,

tvangsinnleggelse, at han ikke ville ta medisiner mv. A visste ikke hvem i politiet som hadde gitt C

opplysningene.

Spesialenheten henla saken 13. januar 2014 etter bevisets stilling. A ved advokat påklaget

avgjørelsen, og Spesialenheten besluttet å omgjøre vedtaket og å returnere saken til

etterforskingsavdelingen for avhør av C.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra A, samt snakket med As advokat. Videre var

Spesialenheten i kontakt med C og Cs advokat. C var først ikke villig til å forklare seg i saken, men ble

etter omgjøringen av vedtaket likevel avhørt. Hovedetterforskeren i straffesaken mot A,

polititjenesteperson B, ble avhørt med status som mistenkt.

B kunne ikke huske å ha snakket med C og avviste at han hadde gitt C opplysninger om A. Han kunne

ikke utelukke at han hadde vært i kontakt med C av praktiske grunner i forbindelse med at A ble

innlagt. Siden det stort sett var han som jobbet med saken til A, trodde ikke B at C hadde vært i

kontakt med andre i politiet.

C forklarte at hun ikke hadde fått opplysninger fra B eller fra andre i politiet. Hun hadde blitt

informert om As innleggelse av sykehuset og barnevernet, men detaljene i saken hadde hun lest i

aviser. Videre hadde også A fortalt henne en del.

Spesialenheten fant ikke bevismessige holdepunkter for å hevde at B eller andre ansatte i politiet

hadde utgitt taushetsbelagte opplysninger om A.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 121 som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 327/13-123 – 25.04.2014

BRUDD PÅ TJENESTEPLIKT OG BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT

Spesialenheten mottok anmeldelse fra A mot en ansatt (B) i politiet for brudd på taushetsplikten.

Bakgrunnen for saken var at A var blitt kjent med en kvinne (C) som B deretter ble kjæreste med. C

ønsket da ikke ytterligere kontakt med A som fortsatte med å oppsøke henne, og hun gjorde ham

kjent med at han tidligere var anmeldt for å ha utvist skremmende/plagsom adferd overfor en annen

kvinne i 2003. Denne opplysningen hadde hun fått fra B som hadde funnet denne informasjonen ved

søk i politiets registre.

Spesialenheten etterforsket saken og avhørte B som mistenkt. Han erkjente at han hadde foretatt

søk mot A men at det i all hovedsak var i de sakene han og C hadde anmeldt A for å ha begått

skremmende/plagseom opptreden mot dem.

Spesialenheten fikk bistand fra Kripos og Politiets data- og materielltjeneste til å avdekke om og evt.

når B hadde søkt på A`s person i politiets registre. Det ble konstatert at B hadde søkt på A flere

ganger.

Spesialenheten fant etter dette at B hadde søkt på A ved gjentatte anledninger i politiets registre og

at disse søkene ikke var tjenestelig relatert. Imidlertid var søkene i all hovedsak gjort i sakene hvor

han selv og/eller C hadde anmeldt A, og hvor de likevel var berettiget til å motta samme informasjon

fra etterforsker eller påtalejurist på saken. B hadde også foretatt søk på A som viste at han var

mistenkt for et tilsvarende forhold mot en daværende kjæreste i 2003, og dette hadde han opplyst til

kjæresten C.

Spesialenheten vurderte forholdet etter straffeloven § 121 om brudd på lovbestemt taushetsplikt og

straffeloven § 324 om brudd på en tjenesteplikt ved at han hadde søkt i politiets registre uten

tjenestelig grunn.

På bakgrunn av sakens opplysning fant Spesialenheten at det ikke var bevismessig grunnlag for at

forholdene kunne belegges med straff. Det ble særlig vist til at samme informasjon også var inntatt i

de to straffesaker mot A, og at B og C på grunn av sin partsstilling kunne fått samme informasjon fra

politiets etterforsker og påtalejurist ved å henvende seg dit. Dessuten var B`s handling uaktsom, og

straffebestemmelsen krevde at gjerningsmannen enten hadde handlet forsettlig eller utvist grov

uaktsomhet.

Saken mot B ble henlagt etter bevisets stilling.

Sak 55/14-123 – 28.04. 2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR UTILBØRLIG OPPTREDEN I FORBINDELSE MED KONTROLL PÅ FLYPLASS

A klaget over politiets håndtering av ham i forbindelse med at han ble pågrepet på en flyplass og

kroppsransaket. I følge A ble han rektalundersøkt, og bagasjen hans ble endevendt. Han ble senere

løslatt, men rakk ikke flyet.

Spesialenheten innhentet straffesaken mot A. Det fremgikk av denne at A den aktuelle dagen hadde

blitt anmeldt for å ha stjålet diamantringer til en verdi av flere hundre tusen. Anmelder opplyste til

politiet at hun var kjent med at A skulle reise utenlands samme dag.

På bakgrunn av opplysningene ble det funnet skjellig grunn til mistanke mot A, og en påtalejurist

besluttet at han skulle pågripes og ransakes. I henhold til rapporten om ransaking ble klærne og

bagasjen til A undersøkt. Da det ikke ble funnet tyvegods, ble A løslatt.

Spesialenheten bemerket at en pågripelse og ransaking kan fremstå som krenkende. Det var

imidlertid ikke sannsynlig at politiet eller påtalemyndigheten hadde gjort seg skyldig i straffbare

handlinger knyttet til beslutningen om og gjennomføringen av pågripelsen og ransakingen av A.

Spesialenheten mente at det ikke forelå rimelig grunn til å iverksette etterforsking og saken ble

henlagt, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 820/13-123 – 28.04.2014

MELDING OM TRAFIKKUHELL MED MATERIELLE SKADER – POLITITJENESTEPERSON KJØRTE AV VEIEN

OG TRAFF EN HUSVEGG

Spesialenheten fikk fra et politidistrikt melding om et trafikkuhell der en tjenestebil ført av A hadde

kjørt av veien og truffet et hus. Uhellet hadde skjedd i forbindelse med utrykningskjøring.

Spesialenheten innhentet oppdragslogg knyttet til hendelsen, illustrasjonsmappe utarbeidet av

politiet og lydlogg. A ble avhørt som mistenkt, og det ble avhørt to vitner.

Det ble lagt til grunn at politiet opptok forfølgelse av en bil etter at den stakk fra politiet som ønsket

å foreta en kontroll av den fordi det var påmontert blå lysdioder på bilens panser. Forfølgelsen ble

igangsatt og gjennomført i et område med boligbebyggelse og smale veier. Videre var det den

aktuelle kvelden Halloween og erfaringsmessig mange barn ute i gatene. Spesialenheten la til grunn

at A igangsatte forfølgelsen etter å ha forsikret seg om at det verken var biler eller mennesker i

gaten, og mente at det ikke var uforsvarlig å iverksette forfølgelsen. Det forelå ikke tilstrekkelig bevis

for at A opptrådte i strid med instruks for utrykningskjøring og forfølgelse av kjøretøy eller overtrådte

vegtrafikkloven § 3 i den første fasen av forfølgelsen.

Spesialenheten kunne ikke se bort fra at grus som lå i veibanen var årsaken til ulykken, og at det da

oppsto en upåregnelig situasjon som det ikke kunne kreves av A forutså og tok høyde for å unngå.

Spesialenheten var i tvil om tjenestebilens hastighet var årsak til ulykken.

Det forelå ikke tilstrekkelig bevis for at A hadde opptrådt på et vis som kunne lede til straffansvar, og

saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Sak 84/14-123 – 28.04.2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR URETTMESSIG BESLAG AV FØRERKORT, OFFENTLIG HÅN OG

LATTERLIGGJØRING

A anmeldte tre polititjenestepersoner for urettsmessig å ha beslaglagt førerkortet hans og for

offentlig hån og latterliggjøring i tilknytning til at han ble stanset for uforsvarlig last. Han krevde

700 000 kroner i erstatning.

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg og straffesaken knyttet til hendelsen. Det fremgikk

av denne at politiet den aktuelle dagen var blitt varslet om at en varebil kjørte med en sofa stikkende

ut av bakdørene og med møbler plassert på taket. En politipatrulje påtraff bilen, som ble ført av A.

Han ble avhørt på stedet og erkjente straffeskyld for at bilen han kjørte ikke var forsvarlig lastet.

Jourhavende jurist besluttet at As førerkort skulle beslaglegges, og A skrev under på at han

samtykket til dette. Bilen ble avskiltet fordi det forelå avskiltningsbegjæring grunnet ubetalt årsavgift.

Det fremgikk at A noen dager senere tok kontakt med politiet. Han forklarte da blant annet at han

var opprørt over at de tre fra politiet hadde ledd av måten bilen var lastet på. Han hadde følt dette

veldig ubehagelig og syntes videre det var svært belastende at bilen hans var blitt avbildet i en

riksavis og i flere lokalaviser.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å iverksette etterforsking på grunnlag av As anmeldelse.

Det ble vist til at A hadde vedtatt både forelegg og inndragning av førerrett som følge av hendelsen.

Selv om tjenestepersonene skulle ha ledd av billasten slik A hevdet, fant Spesialenheten det ikke

sannsynlig at slik opptreden kunne lede til straffansvar.

Saken ble henlagt, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som ikke har tatt klagen til følge.

Sak 904/13-123 – 30.04.2014

ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG FRIHETSBERØVELSE OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN I

FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE FOR UTTRANSPORT

Tjenestemenn i politiet ble anmeldt for ulovlig frihetsberøvelse og/eller grov uforstand i tjenesten i forbindelse med at en person (A) skulle uttransporteres fra Norge. Det ble vist til at A ble pågrepet ut fra hensyn som tingretten tidligere hadde benyttet som begrunnelse for løslatelse. Spesialenheten la til grunn at A, fem dager før planlagt uttransport, ble fremstilt for tingretten med begjæring om varetektsfengsling. Tingretten mente det forelå konkrete holdepunkter for at A ville unndra seg vedtaket om å forlate Norge, men anså at varetektsfengsling ville være uforholdsmessig. Dagen før planlagt utsendelse ble A pågrepet av politiet. Av beslutningen om pågripelsen fremgikk at det var nødvendig med pågripelse dagen før utsendelse blant annet fordi A skulle fremstilles for lege. Spesialenheten viste til at begrunnelsen for pågripelsen av A var å sikre gjennomføringen av uttransporten, herunder undersøke om hun helsemessig var i stand til å tåle utsendelsen, ved en kortvarig frihetsberøvelse. Det forelå ikke holdepunkter for at tjenestepersoner i politiet hadde gjort seg skyldig i straffbare handlinger i forbindelse med det forhold som var beskrevet i anmeldelsen. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. Saken ble påklaget til Riksadvokaten, som ikke har tatt klagen til følge.

april%20 %20%d8st

Documents