Atlanterhavskysten har en helt annen historie og etnisk sammen-setning enn resten av Nicaragua. Der bor tre urfolksgrupper, garí-funas og kreoler som er etterkommere etter afrikanske slaver, samtmestiser. Samlebetegnelsen de bruker på seg selv er «costeños».Hver av de første fem etniske gruppene har sitt eget språk, mensmestisene snakker spansk. I til legg snakker de fleste enten engelskeller spansk eller begge deler. Språk er bare ett av karaktertrekkenesom minoritetene på den karibiske kysten arbeider for å bevaregjennom Autonomiloven. Alle språkene er offisiel le.

Urfolk og minoriteter mot sandinisteneAtlanterhavskysten ble i praksis aldri kolonisert av spanjolene, selvom den ble det på kartet. Denne delen av landet, som dekker 40prosent av Nicaraguas landareal (men som i dag har kun 15 prosentav befolkningen), var fram til 1 860 et britisk protektorat. Engelsk-mennene brukte området som utgangspunkt for handel, menbefolket det aldri nevneverdig. De opprettet et miskitu-konge-dømme (miskitufolket er den største urfolksgruppen i regionen) og

trente miskituene i våpenbruk for å holde spanjolene unna. De ble,i motsetning til de fleste urfolk i Latin-Amerika, ikke utsatt formisjon eller tvangsarbeid i denne perioden.

Den moraviske kirken sendte misjonærer fra USA til denkaribiske kysten først i 1 849. Fram til 1 960-årene sto kirken for"velferd-tjenester", som helse og skole, og bidro til å bevaremiskitu-språ-ket. På slutten av 1800-tal let ankom nordamerikanskeselskaper som eksporterte gull , mahogni og bananer. Dennicaraguanske staten var fraværende, men fra 1940-tal let begyntefattige mestis-bønder å flytte østover fra Stil lehavsdelen av landet.Migrasjonen har vært sterk også de siste tiårene og mestiseneutgjør i dag den største befolkningsgruppen på Nicaraguas østkyst.

Først etter sandinistrevolusjonen i 1979 fikk Nicaragua styres-makter som var interesserte i å integrere Atlanterhavskysten ogdens befolkning i resten av landet. Men selv om intensjonene bakintegrasjonen var gode, glemte sandinistene å lytte til hvordan denkaribiske befolkningen selv ønsket å leve. De satte i gang enalfabetiseringskampanje og skolegang på spansk, noe som be-

Autonomi på NicaraguasAtlanterhavskystEtter en blodig kamp mot sandinistene, fikk befolkningen på den Atlanterhavskysten i Nicaraguaanerkjent sin annerledeshet og rett til selvstyre gjennom Autonomiloven av 1987.

Tekst: Elin Rømo Grande, Prosjektleder for Latin-Amerikagruppene i Norges solidaritetsbrigader.

Fiskebestanden synker på grunn av klimaendringer og forurensning. Den er livsgrunnlaget for store deler av befolkningen.

SiljeDagslott

folkningen opplevde som et forsøk på assimilering av minoritets-gruppene. Konflikten som oppsto mellom sandinistene og befolk-ningen på østkysten ble katastrofal med sterk maktbruk fra beggesider. De amerikansk-støttede Contras-styrkene som kjempet motsandinistene under borgerkrigen i Nicaragua på 80-tal let visste åutnytte situasjonen. En stor del av den karibiske befolkningenendte dermed opp med å kjempe mot sandinisthæren underkrigen, som en del av, el ler al l iert med Contras.

Autonomilov og autonomiprosessUnder borgerkrigen innså sandinistene etter hvert at det ikke varnoen vei utenom å anerkjenne kravene til befolkningene i øst om åstyre sine egne samfunn slik de selv ønsket. I tett konsultasjon medbefolkningen, der aktivister gikk fra hus til hus for å snakke medfamil ie for famil ie, landsby forlandsby, ble en lovtekst utformet.Autonomiloven ble undertegneti 1 987, og var en historisk aner-kjennelse av minoritetenes rett tilselvstyre.

En av ildsjelene som gikk frahus til hus og var med på åforhandle frem Autonomilovenvar historiker, sandinist og kreol,Johnny Hodgson. Undertegnedeoppsøkte ham i Bluefields i juni for å høre hvordan det går medimplementeringen av loven, el ler autonomiprosessen. Han kunnefortel le at svært l ite ble gjort fra 1990 – 2006, da liberale partierstyrte landet. Liberalistene var imot loven, men kunne ikke fjerneden. I stedet stakk de kjepper i hjulene for implementeringen ved å

utnytte svakheter i den. For eksempel må parlamentet i Managuagodkjenne vedtakene i de regionale autonome parlamentene, noesom ikke ble gjort. Kun etter at sandinistene ble valgt inn iregjeringsapparatene igjen i 2007 har det blitt skapt et størrespil lerom for autonomiprosessen. En hovedpritoritet har i følgeHodgson vært å dele ut skjøter på jord. Det er grunnleggende åvite hvem som har rett til hvilken jord for å utvikle selvstyre. Dethandler om befolkningens kontroll over sine områder, blant annetfor å unngå at uvedkommende tar for seg av de rike natur-ressurserne i regionen. Urbefolkningen i området har en langtradisjon med kommunale landområder som skal ivaretas gjennomprogrammet. Et annet satsingsområde er helsetjenester ogutdanning på flere språk, noe som er avgjørende da regionenmangler alt fra egne lærere og administrasjonspersonell til folk

med teknisk utdannelse ogutdannelse innen helse og natur-forvaltning. Dessuten arbeidesdet for å utvikle demokratiet.Vestl ig demokrati er nytt for defleste. De første valgene fantsted i 1 990. Med Autonomilovenhar befolkningen fått rett til åvelge sine representanter på alledemokratiske nivåer.

Matproduksjon vs ol jepalmeplantasjerVidere er det en prioritet å øke matproduksjonen. Det meste avmaten importeres fra andre deler av landet eller fra utlandet. Storedeler av befolkningen er avhengig av fisk, men fiskebestanden hargått ned. Ved et besøk i garífunalandsbyen Orinoco i Pearl

Det autonome territoriet i Nicaragua er en verden som rommer mange verdener. Autonomien er annerkjent ved lov. Nå må den settes ut i praksis.

SiljeDagslott

«Autonomiloven var en historiskanerkjennelse av minoritetenes

rett til selvstyre.»

Lagoon, bekreftet befolkningen reduksjonen i fiskebestanden ogfortalte at de ofte så fisk flyte i vannet med buken opp. De mentedet kunne skyldes varme havstrømmer, men også de storemengdene med plantevernmidler brukt på palmeol jeplantasjene.Plantasjene, mange av dem eid av selskaper fra Costa Rica,fortrenger stadig større skogområder på Atlanterhavskysten ogtrenger seg inn på de kommunale landområdene, i til legg til åforurense vannet.

Organisasjonen Fundación para la Autonomía y el Desarollo dela Costa Atlántica de Nicaragua (FADCANIC) er en av aktørenesom arbeider med å fremme alternativer for å snu denne ut-vikl ingen. De har opprettet en skogsjordbruksskole med det mål åutvikle en ny form for forvaltning av skogen som både kan styrkematproduksjonen, gi økonomiske alternativer til befolkningen,samtidig som den rike regnskogen og det biologiske mangfoldetblir ivaretatt. Med skogsjordbruket er plantevernmidler og kunst-gjødsel erstattet med økologiske metoder. Dette er et klartalternativ til palmeol jeproduksjonen som er konsentrert på fåhender og som ødelegger skog og forurenser vann og jord.

BistandslandEn av de store utfordringene for de autonome styresmaktene i deto autonome regionene Región Autónoma Atlántica Norte(RAAN) og Región Autónoma Atlántica Sur (RAAS) er mangelpå kapital. Skatteinntektene er minimale, til tross for at landsdelener meget rik på naturressurser. Naturressursene blir i stor gradutnyttet av internasjonale selskaper. Ved et besøk på Universidadde las Regiones Autónomas de la Costa Caribe Nicaragüense(URRACAN) beklaget viserektor Zafiret Bolaños Chow at pengerfra staten som de har krav på i stor grad ikke kommer dem til gode.Staten argumenterer gjerne med at med autonomi må regionensørge for å finansiere sl ike institusjoner selv. Når det gjelderutnyttelse av naturressurser er staten derimot svært delaktig, menuten at det nødvendigvis kommer de autonome regionene tilgode. På grunn av dette mangler det finansiel le ressurser til ågjennomføre Autonomiloven. Det er også en av årsakene til atregionen er svært avhengig av bistand.

Autonomi– med ulike forutsetningerI Nicaragua har en verden som rommer mange verdener blittanerkjent ved lov. Det er radikalt og oppsiktvekkende, blant annetmed tanke på hvordan andre minoriteter i Latin-Amerika fortsattkjemper en knallhard kamp for å få anerkjent sin annerledeshet ogrett til selvstyre, for eksempel sl ik zapatistene gjør det i Chiapas iMexico. I Chiapas har zapatistene likevel, tross mye motstand ogmangel på anerkjennelse, utviklet en standhaftig modell forselvstyre og lever ut autonomien hver dag i sine områder.Autonomi kan ikke bare bestemmes ved lov. I Nicaragua har defått loven, men befolkningen har fortsatt en stor utfordring medvirkelig å ta kontroll over sine områder og skape den utvikl ingen deselv ønsker.

Elin

Rød

moGrand

e

Panga kalles denne båten som er det desidert viktigste transportmiddelet på Atlanterhavskysten som har veldig få veier.

«Autonomi kan ikke barebestemmes ved lov. Befolkningenhar fortsatt en stor utfordringmed virkelig å ta kontroll over

sine områder.»

Brigadeprosjektet har en lang historie i Nicaragua, men haralltid samarbeidet med organisasjoner i Stil lehavsdelen avlandet. I 2013 skal LAG for første gang samarbeide medorganisasjoner på Atlanterhavskysten.

De første LAG-brigadene reiste til Nicaragua i 1 982 i kjølvannetav revolusjonen i 1979. I ti år etter revolusjonen raste en blodigborgerkrig og LAG sendte arbeidsbrigader til nordvestl ige delerav landet for å hjelpe til på kaffeplantasjene. Mye av arbeids-kraften var sendt til fronten med sandinisthæren. LAG sendtebrigader hvert år fram til 1 996, deretter i år 2000 og i 2006, menda som informasjonsbrigader og de jobbet ikke på kaffeplan-tasjene lenger. Brigadene i 2006 fikk sjansen til å bli kjent mednoe av virkeligheten på den karibiske kysten. Der ble det arran-gert språkkurs i samarbeid med organisasjonen Fundación para laAutonomía y el Desarollo de la Costa Atlántica de Nicaragua(FADCANIC). Sammen med lokalbefolkningen jobber de påden karibiske kysten for å fremme autonomiprosessen. I 2013 blirFADCANIC LAGs nye partner i Nicaragua. De skal ta imot tobrigader fra Norge, og samtidig sende ungdommer til Chiapas påSør-Sør-brigade til våren og ta i mot ungdommer fra vår partnerFrayba i Chiapas. Både Frayba og FADCANIC skal sendedeltakere til Norge på Sør-Nord-brigade neste høst.

FADCANIC ble opprettet etter at Autonomiloven ble opprettetog arbeider for å fremme en god implementering av loven påAtlanterhavskysten. Viktige arbeidsområder er å sikre retten tilterritorier og beskytte dem mot inntrengere. For eksempel

jobber de for å beskytte jorda mot internasjonale palmeol je-selskaper som omdanner regnskog til ol jepalmeplantasjer. Måleter å garantere en god forvaltning av naturressursene for lokalbe-folkningens beste, samt å sikre demokratisk deltakelse blantbefolkningen og reell selvbestemmelse.

LAGs solidaritetsbrigader vil i 2013 følge dette arbeidet på gras-rota gjennom lengre opphold i ul ike lokalsamfunn i den sørl igeautonome regionen RAAS (Región Autónoma del AtlánticoSur). Det ca fem måneder lange oppholdet i Nicaragua vil ogsåinnebære språkkurs og politisk program der brigadistene blantannet skal møte aktivister fra ulike organisasjoner, politiske ogandre aktører på Atlanterhavskysten og andre regioner iNicaragua. Målene med brigaden er at deltakerne skal få innblikki aktivisters og folks hverdagsliv og kampsaker på grasrota, menogså å lære om den politiske situasjonen i Nicaragua i en nasjonalog regional kontekst.

Noe av det viktigste med å dra på solidaritetsbrigade er infor-masjonsarbeidet som brigaden gjør i løpet av ett semester etterhjemkomst. Tanken er at det er i Norge vi som bor her kan gjøreen forskjel l ved å opplyse våre folk og politiske opinion om viktigehendelser og prosesser i Latin-Amerika og utøve politisk press foren ønsket og rettferdig utvikl ing. Brigadens arbeid er en viktig delav LAGs informasjonsstrategi. Informasjonsarbeidet skjer pådeltid, og det er opp til hver brigade å bestemme målgruppe ogvirkemidler.

Vårbrigaden skal reise i januar og har søknadsfrist 4. november(ny) 2012, mens høstbrigaden skal reise i august og harsøknadsfrist 1 . mai 2013.

Solidaritetsbrigadertil Nicaragua 2013

De første brigadene var rene arbeidsbrigader sent for å avlaste familier hvis menn deltok i borgerkrigen. Dette bildet viser brigadister på en kaffeplantasje i Nicaragua i 1992.