Lisa Jewell

Barndomshjemmet

Oversettes av Åse Feiring Cave

Lisa JewellOriginalens tittel: The house we grew up in

Oversatt av Åse Feiring Cave

Opprinnelig utgave:Copyright © 2013 by Lisa Jewell

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-47568-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan

for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Denne boken er tilegnet Guy og Celia Gordon,med kjærlighet

1

Tirsdag 2. november 2010

Hei, Jim!

Detmå jeg si, aldri i verden om jeg trodde at du skulle hete noe så

jordnært som Jim! Barbour-jakken og den smarte vesten i profil-

fotoet ditt får deg til å se mer ut som en Rupert eller en Henry, et

eller annet alvorlig med to stavelser! Apropos stavelser, og siden

du spurte, nei, jeg heter ikke egentlig Rainbowbelle. SELVFØLGE-

LIG IKKE! Jeg heter Lorelei, og navnet mitt har tre eller fire sta-

velser, avhengig av hvordan man uttaler det. (Foreldrene mine

oppkalte oss etter mytiske frøkner. Søsteren min heter Pandora.

Det fantes en Athena, men hun var dødfødt, så vet du det.) Uan-

sett, Lor-e-lei-i. Eller Lor-e-lei. Jeg er ikke så nøye på det.

Jeg er sekstifem år gammel, og jeg bor i en av de peneste

landsbyene i Cotswolds, i et stort, skrøpelig gammelt hus som er

fullt av det jeg kaller SKATTER og barna mine kaller SKROT. Vi har

sannsynligvis RETT, alle sammen.J

Jeg har fire barn.Megan er førti, Bethan er trettiåtte, og tvillin-

gene, Rory og Rhys, er trettifem. Og takket være særlig min eld-

ste datters hektiske formering, er jeg også bestemor til flere! Har

du noen barn? Du nevnte dem ikke, så jeg antar at du ikke har

det? Folk forteller gjerne om barna sine før noe annet, ikke sant?

Jeg ser dem dessverre ikke så ofte, for de har det alle så travelt,

7

og jeg, ja, jeg holder meg vel stort sett for meg selv i disse dager.

Jeg mistet partneren min for omtrent fire år siden, og man kan si

at det gikk litt over styr for meg da.

Så hva kan jeg fortelle deg om meg selv? Jeg elsker naturen,

jeg elsker landsbygda, jeg elsker barn, jeg elsker å bade. Jeg er i

god form for alderen. Jeg har beholdt figuren min gjennom åre-

nes løp, og det er jeg takknemlig for. Enkelte kvinner jeg har kjent

i årevis, blir bare til hårete mammuter så snart de har passert

overgangsalderen! Og som du kan se på bildet, har jeg beholdt

det lange håret mitt. Ingenting aldrer en kvinne fortere enn en

hårklipp!!

Uansett, nok om meg. Fortell om deg selv! Du sier at du er

enkemann. Det beklager jeg. Og hvor i nord bor du? Jeg ser på bil-

det at du har en hund. For en vakker retriever. Hva heter den? Vi

hadde hund da barna var små,men da alle hadde flyttet hjemme-

fra, så jeg ikke lenger noe poeng i å ha kjæledyr.

Jeg skal se hva jeg kan gjøre med bilder. Jeg er ikke så vel-

dig teknisk avansert når det gjelder andre ting enn laptopenmin.

Men det må være noe annet jeg kan sende deg. Jeg skal sjekke

det.

Uansett, takk for at du tok kontakt, Jim. Internett er jammen

fantastisk, særlig for gamle knarker som oss, er du ikke enig? Jeg

vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Jeg vil gjerne høre fra deg igjen,

men føl nå endelig ikke at du må, hvis du syns jeg høres skrekke-

lig ut!!

Vennlig hilsen

Lorelei Bird

8

April 2011

Den fuktige heten kom som et sjokk etter den kjølige luften fraklimaanlegget i bilen de siste to timene. Meg smelte igjen dørenbak seg, dro opp ermene på bomullsgenseren, trakk ned solbril-lene og stirret på huset.

«Jøsses.»Molly kom opp ved siden av henne på fortauet og glodde bak

limegrønne Ray-Bans. «Herregud.»De sto der en stund sammen, side om side, like høye nå. Molly

hadde tatt henne igjen i fjor sommer, til hennes store begeist-ring. Begge var nå 1,72 meter høye. Molly var lang og slank somen motetegning, med solbrune bein i korte dongerishorts, hon-ninggult hår som var samlet på toppen av hodet i en kunstferdigsåte, hvite Havaianas, en lett bomullsskjorte over en rosa sing-let, og spinkle ankler og håndledd smykket med vennskapslenkerog gummiarmbånd. Meg på sin side, var kraftig som en quar-terback, og fornuftig kledd i trekvartlange, marineblå chinos oglangermet genser i Breton-striper. Det eneste tegnet på den uvan-lig sene hetebølgen, var et par FitFlop-sandaler med sølvpaljetterog en hastemanikyr. Mor og eneste datter, i de siste stadiene aven marerittaktig klisjé av en tenåringskatastrofe som hadde varti mer enn tre år. Nesten venner nå. Nesten. Noen hadde en gangsagt til Meg at man får tilbake datteren når hun er nitten. Barefire år igjen å vente.

«Dette er verre enn jeg trodde. Jeg mener mye verre.» Meg ris-tet på hodet og tok et nølende skritt mot huset. Der sto det, mur-stein på murstein, nøyaktig slik det hadde stått den dagen hunble født, for førti år siden. Tre lave vinduer vendte ut mot gaten,og tre vinduer over. To ytterdører, en i hver ende, og til høyre forsidedøren var det et dørskilt, laget av en lokal håndverker som forlengst var død, en oval form med de påmalte ordene Bird-huset

9

og et par turtelduer med nebbene tvinnet sammen. Den grønn-malte porten på venstre side av huset som førte til en gruslagtsti som gikk til bakdøren, klistremerkene i vinduet som erklærtemedlemskap i velforeningen (hva hadde skjedd med velforenin-gene, tenkte Meg intetsigende), støtte til fugleforeningen og neitakk til dørsalg.

Alt var der, akkurat som det hadde vært for evig og alltid.Unntatt …«Dette er det verste huset jeg noen gang har sett,» sa Molly.

«Det er verre enn de man ser på TV.»«Vi har ikke vært inni ennå, Moll, så hold litt på fordømmel-

sen.»«Og på nesen min, sikkert?»«Ja, sikkert.» Hun sukket.Vinduene som hun aldri kunne huske at hadde blitt vasket,

var nå så møkkete at de var helt ugjennomsiktige. De var faktisksvarte. Den pastellgule Gloucester-steinen var misfarget og ska-det. Den grønne porten hang fra stolpen i en enslig spiker, ogden gruslagte stien var full av diverse skrot: to gamle barnevog-ner, en rusten sykkel, et dødt juletre i en sprukken krukke, eneske med blader som var vasstrukne og svulmet opp til dobbelstørrelse.

Siden huset var helt flatt på forsiden, fant man det meste avsærpreget innenfor og på baksiden, men selv med såpass lite ågå etter, var det tydelig at dette huset hadde en sykdom. Lands-byen hadde blitt stadig mer pusset opp gjennom årenes løp. Allede gamle husene var blitt skrubbet til en skinnende gulfarge, alledører og vinduskarmer malt i Farrow & Ball, og der, klemt mel-lom dem som en råtten tann, sto Bird-huset.

«Herregud, det er pinlig,» sa Molly. Hun skjøv Ray-Baneneopp i håret og rynket på den lille nesen. «Hva må folk tro?»

Meg hevet øyenbrynene. «Hmm,» sa hun. «Jeg vil si at det sik-

10

kert ikke er noe mer enn folk i landsbyen forventer, med tankepå vårt lokale omdømme. Kom igjen, da.» Hun smilte nervøsttil datteren. «Skal vi gå inn? Få det overstått?»

Molly smilte bistert og nikket.

April 1981

Megan dyttet eføyen unna og stakk fingertuppene inn i en litensprekk i veggen.

«Fant et til!» ropte hun ut til Bethan og tvillingene.«Bra jobbet, Meggy!» ropte moren fra baktrappen. Hun sto

der i forkleet med jordbærmotiv og så på det som foregikk medet fornøyd smil. «Bravo!»

Megan tok ut det lille folieinnpakkede egget og slapp det nedi kurven. «Det er rosa!» sa hun utfordrende til lillesøsteren.

«Gjør ikke noe,» sa Bethan. «Jeg har tre rosa allerede.»Megan så opp på himmelen. Den var skyfri, kompakt blå,

varm som juli. Mamma hadde sagt at de måtte finne eggene fort,før de smeltet. Hun søkte hagen med øynene. Hun hadde funnetalle eggene i vedstabelen, hvor hun hadde plukket dem varsomtopp ved siden av seige skrukketroll. Det hadde vært flere i bedenemed påskeliljer og svibler som kranset stiene rundt drivhuset,og hun hadde funnet et stort gullegg i grenene til kirsebærtreetutenfor kjøkkendøren. Hun telte eggene, og det viste seg at hunhadde tolv. Bethan og tvillingene lette fortsatt rundt huset, menMegan mistenkte at den øverste delen av hagen var blitt tom foregg nå, så hun hoppet ned skifertrinnene til den nederste delenav hagen. Lyden av søsknene og moren svant straks hen til enmumling. Det var varmere her nede, dempet og dunkelt. Gressethadde striper der pappa hadde klippet det i går, frem og tilbake,

11

og små hauger med tjafsete gressavklipp som allerede hadde blittbleket av den brennende solen. En kameliabusk som var blitt for-virret av det tidlige sommerværet, hadde allerede blomstret. Defrodige blomstene veltet ut over plenen hvor de lå visnende ogovermodne, halvveis på vei til å bli stygge. Megan gikk til detlavflekkede soluret midt i plenen. Det lå tre folieinnpakkede eggtil oppå det, og hun feide dem ned i kurven med siden av hån-den.

Hun hørte at Bethan trippet ned trinnene bak henne i flamen-coskoene sine. Megan snudde seg og smilte. Av og til ble hunoverveldet av kjærlighet når hun så på lillesøsteren. Hennes verstefiende og beste venn.

Meg og Beth så identiske ut. De hadde begge det moren kalte«Bird-ansiktet». Det var det samme som farens og det sammesom tante Lornas og det samme som bestemor Birds. Eplekinn,høye panner, brede smil. Den eneste forskjellen var at Meganshår var brunt og krøllete som mammas, og Bethans var stritt ogsvart som pappas. Rory og Rhys, tvillingene, så ut som moren.De hadde «Douglas-ansikter». Lave panner, lange neser, pene,fyldige lepper og smale blå øyne som kikket nysgjerrig ut baklange, lyse lugger.

Folk sa alltid: «Å, slike pene barn.» De sa: «Du må være så stolt,Mrs. Bird.» De sa: «For noen engler.»

Og mamma sa: «Du skulle sett dem når de er hjemme,» og him-let med øynene med én hånd i håret til Rory og den andre rundthånden til Rhys, og med kjærlighet i stemmen.

«Hvor mange har du?» ropte Meg til søsteren.«Elleve. Hva med deg?»«Femten.»Moren deres dukket opp i bunnen av trappen med tvillingene

på slep. «Guttene har ni hver, så jeg tror vi er nesten ferdige,»sa hun. «Tenk gult,» la hun til og blunket overdrevent. Gut-

12

tene slapp hendene hennes og løp mot sklien med gule hånd-tak nederst i hagen. Bethan løp mot en bøtte som sto på hodetog egentlig var oransje. Men Megan visste akkurat hvor morenmente. Johannesurten som sto rett foran dem. Hun gikk mot denog lot blikket vandre over skyene med gule blomster som sum-met av fete humler, til det landet på en rekke med terrakottakruk-ker under. De var stappfulle av egg og små, gule dunete kyllingermed påklistrede øyne. Hun skulle til å måke opp eggene og kyl-lingene, da moren rørte ved skulderen hennes. De myke, tørrehendene var faste mot Megs solfregnete hud. «Del dem,» hviskethun lavt, «med de små. Gjør det rettferdig.»

Meg skulle til å klage, men så trakk hun pusten og nikket.«Her!» ropte hun til søsknene. «Se! Kjempemange.»

Alle tre styrtet mot johannesurten, hvor moren delte de gjen-værende eggene i fire hauger og ga dem til hvert barn etter tur.«Har allerede begynt å smelte,» sa hun og slikket litt sjokoladefra tommelkanten. «Best å få dem innendørs.»

Kjøligheten inne i huset var et sjokk etter heten utenfor. Denla seg over Megs bare hud som en kald klut. Pappa helte safti plastglass ved kjøkkenbordet. Hunden døste i vindussetet. Degule kjøkkenveggene var helt dekket av barnetegninger. Megandro fingeren langs kantene av en tegning som hun hadde tegnetda hun var fire. Hun syntes alltid det var rart å tenke på at denhadde vært limt til veggen der, på samme sted, med samme bitenav teip i seks hele år. Hun husket knapt da hun var fire. Hun hus-ket i hvert fall ikke at hun hadde sittet og tegnet dette portrettetsom hadde fått tittelen «megn og mama», og besto av to strek-mennesker med vilt hår, todelte smil og hender som var dobbeltså store som kroppene. De hang i en verden uten tyngdekraftog med taggete blå trær og svevende dyr. Veggen med tegningerble et samtaleemne for alle som kom inn i huset; den strakk segover alle tre veggene, fortsatte over skapdørene, over dørkarmer,

13

rundt hjørner og til og med inn i spiskammeret. Pappa gjorde avog til et forsøk på å ta noen ned, for å «oppdatere veggen» som hansa. Men mamma smilte bare som en uskikkelig liten jente, og sa:«Over mitt lik.» Hvis pappa så et av barna produsere et kunst-verk, snappet han det til seg så snart det ble vist til ham, og sa:«Det er så flott at jeg må legge det i den spesielle mappen min.» Også tryllet han det bort et sted (av og til gjemt under klærne sine)før mamma så det og limte det på veggen.

«Nå,» sa hun mens hun festet det flokete håret i en hestehaleog tok av seg forkleet, «dere kan spise så mange egg dere vil, sålenge dere lover at dere fortsatt orker lunsj. Og husk, spar sølv-papiret til hobbykassen!»

«Hobbykassen» var en annen av de tingene som irritertepappa. Den hadde en gang vært en liten verktøykasse av plastsom var pent fylt med paljetter og piperensere og bladgull. I åre-nes løp hadde den utvidet seg til en stadig voksende samling avstore plastkasser som bodde i et stort skap i gangen, fylt med enhåpløs floke av gamle hyssingbiter, garnrester, tomme sukkertøy-papir, doruller, gammelt undertøy klippet i strimler, pakkechipsog brukt gavepapir. Megan drev ikke med formingsaktiviteterlenger – hun var nesten elleve – og Bethan hadde aldri vært likekreativ som søsteren. Guttene ville heller flakke omkring i hageneller løpe rundt i huset, enn å sitte med en limstift og en hånd-full ispinner. Ingen brukte egentlig hobbykassen lenger, men dethindret ikke Lorelei i å stadig fylle på med alt mulig slags skrot.

Nå tok hun tok ivrig sølvpapiret fra barna etter hvert som dekastet det, og glattet det ut med fingertuppene til tynne remser,mens ansiktet lyste tilfreds. «Så pene,» sa hun og bunket demsammen, «som små stykker av regnbuen. Og de vil selvfølgeligminne meg om i dag. Denne perfekte dagen med mine flottebarn, da solen skinte og alt var godt i verden.»

Hun så på hvert barn etter tur og smilte smilet sitt. Hun strøk

14

håret til Rhys ut av øynene hans. «Mine flotte barn,» sa hun igjen,og ordene omfattet dem alle fire, men det kjærlige blikket lå godtplantet på hennes sistefødte.

Rhys hadde vært den minste av alle Loreleis babyer. Megan ogBethan hadde begge veid over fire kilo. Rory hadde vært førstetvilling ut og veide respektable 3,1 kilo. Og så, som moren så oftehadde fortalt, smatt stakkars Rhys ut som en ribbet vaktel, bare1,8 kilo, blå og rynkete og så vidt i stand til å puste selv. De haddelagt ham under lys – eller «stekt ham lett» som Lorelei ofte sa – ogerklært ham frisk nok til å dra hjem etter bare tre lange dager.

Lorelei bekymret seg fortsatt mer over ham enn de andre tre.I en alder av seks var han mindre enn Rory, mindre enn de flesteav barna i klassen. Han var blek og hadde lett for å bli smittet avforkjølelser og magesjauer. Han klenget seg til moren når de varute blant folk, hylte som en baby når han slo seg, og i motsetningtil broren likte han ikke å leke med andre barn. Han virket barefornøyd når han var her, hjemme, med broren på den ene siden,moren på den andre. Megan visste ikke hva hun skulle mene omham. Av og til skulle hun ønske at han aldri hadde blitt født. Avog til følte hun virkelig at de ville hatt det bedre uten ham. Hanpasset ikke inn. Alle i Bird-familien var morsomme, selskapelige,tullete og oppvakte. Rhys trakk dem bare ned.

Megan klemte fraværende hånden rundt gullfolien som hunnettopp hadde skrellet av det store egget hun hadde funnet i kir-sebærtreet, og skvatt litt da morens hånd klasket ned mot henne.

«Folie!» ropte Lorelei. «Folie!»Hun åpnet hånden øyeblikkelig, og moren tok den sammen-

krøllete folien med et smil. «Takk, vennen min,» sa hun søtt.Hun så ned på folien og sa: «Se på den, så pen, så blank, så …glad.»

*

15

Påskeferien strakte seg ut en hel uke til. Hetebølgen fortsatte, ogBird-barna kom bare inn for å få saft, brødskiver med smør ognødturer på do.

Venner kom og gikk, det var en dagstur til stranden i Weston-super-Mare, og den siste helgen av ferien fikk de besøk av Lore-leis søster Pandora og de to tenåringssønnene hennes. Pappa fylteplaskebassenget, og de voksne drakk glass med Pimms hvor det låfruktformede isbiter i plast og duppet. Megans fetter Tom spilteDavid Bowie-låter på gitaren som var full av klistremerker. Rorystakk hull på plaskebassenget med en pinne, og vannet fløt tungtut over plenen som ble vasstrukken og myraktig. Pappa sa: «Ja,det var det.» Lorelei løftet de slappe restene av det punkterte bas-senget opp i armene som et skadet barn, og bar det inn i garasjenmens hun mumlet: «Pappa skal fikse det.» Pappa sa: «Du og jegvet begge at pappa ikke kommer til å fikse det. Jeg aner ikke hvor-dan man reparerer plaskebassenger, og jeg har ennå ikke reparertdet som fikk hull i fjor.» Og Lorelei smilte og sendte et slengkysstil ham over hagen.

Pappa sukket og sa: «Ja ha. Vi har nå tre punkterte plaskebas-senger i garasjen. Dette huset er rene avfallsplassen.» Og så him-let han med øynene.

Pandora smilte og sa: «Akkurat som faren vår. Han klarte aldriå kaste noe.»

Megans andre fetter, Ben, smilte og sa: «Fortell igjen om hvaLorelei pleide å samle på da hun var barn.»

Pandora rynket pannen, og så smilte hun. «Høstløv. Boks-ringer. Merkelapper fra nye klær. Kinobilletter. Sølvfolien framammas røykpakker.»

«Og hår!» sa Ben frydefullt. «Ikke glem håret.»«Ja,» sa Pandora, «hver gang noen i familien klippet håret, ba

Lorelei om å få beholde det. Hun hadde en handlepose full undersengen. Det var ganske uhyggelig.»

16

De voksne og tenåringene lo, og Megan så nysgjerrig på dem.De hadde hatt denne samtalen før – hver gang de var samlet,virket det av og til som – og hver gang hun hørte om moren pådenne måten, hørtes det annerledes ut. Jo eldre hun ble, destomindre morsomt syntes hun det var, og desto mer merkelig.Fordi hun var nå på samme alder som moren hadde vært da hunsamlet på disse merkelige tingene, og hun kunne ikke forestilleseg å samle på gammelt hår noe mer enn hun kunne tenke seg åbe om å få gå på skolen på lørdager.

«Ler dere av meg?» spurte moren godlynt da hun kom tilbakefra garasjen.

«Nei, nei, nei!» sa Ben. «Absolutt ikke. Vi sier bare gode tingom deg.»

«Hmm,» sa Lorelei og tørket de fuktige hendene på det langedongeriskjørtet. «Det tviler jeg sterkt på.»

Og så spredte hun armene oppover slik at hun åpenbarte ubar-berte armhuler med frodige brune krøller, og forkynte: «Se påden himmelen, bare se på den. Hvor blå den er. Jeg får lyst til ågripe tak i noen håndfuller og putte dem i lommen.»

Megan så at det for et uttrykk over ansiktet til faren akkuratda. Kjærlighet og bekymring. Som om han verket etter å si noeunevnelig.

Uttrykket myknet mens Megan så på, og så smilte han og sa:«Hvis kona mi fikk det som hun ønsket, ville lommene hennesvært fulle av biter fra hver eneste ting i verden.»

«Å, ja!» strålte Lorelei. «Det ville de vært. Helt og fullstendigstappfulle.»

Pandora hadde tatt med hjemmelagde muffins med smørkremog flere bitte små gule kyllinger på toppen.

Lorelei serverte dem i hagen med te fra en tekanne og sco-nes og krem. Det var mer Pimms og en plastbolle med jordbær.

17

Tvillingene løp barføtt frem og tilbake fra hageslangen for å fyllevannpistolene, som de etter flere omganger med skjenn, bruktetil å sprute bare på hverandre. Tom og Ben hadde trukket seg til-bake til bunnen av hagen for å røyke sigaretter i hengekøyen ogutveksle hemmelige vitser. Megan og Bethan satt side om side oglyttet til at de voksne snakket.

Når Megan selv ble voksen og folk spurte henne om barndom-men, var det ettermiddager som denne som drev henne til å si:«Barndommen min var perfekt.»

Og den var det. Perfekt.De bodde i et honningfarget hus som sto rett ved fortauet

i en idyllisk landsby i Cotswolds. Bak huset strakte det seg enstor og uoversiktlig, halvstelt hage på omtrent tre mål. Morenderes var en vakker hippie som het Lorelei, og hadde langt, flo-kete hår og glitrende grønne øyne, og behandlet barna sine somdyrebare edelstener. Faren deres var en snill, hengslete mann somhet Colin og fortsatt så ut som en tenåring med langt hår ogugleaktige, runde briller. De gikk alle på landsbyskolen, de spistehjemmelaget middag sammen hver dag, storfamilien var varmog oppvakt, det var penger nok til fester og nye padlebassenger,men ikke helt nok til utenlandsreiser, men det spilte ingen rolle,for de bodde i paradis. Og selv da hun var barn, visste Megan atdette var paradis. Fordi moren sa det til henne, skjønte hun nå.Moren eksisterte fullstendig i øyeblikket. Og hun fikk hvert øye-blikk til å glitre. Ingen i Megans familie fikk glemme hvor hel-dige de var. Ikke i et øyeblikk engang.

Det gikk en sky over solen akkurat da, og Lorelei lo og pekteog sa: «Se! Se på den skyen! Er den ikke vidunderlig? Den serakkurat ut som en elefant!»

*

18