Kami Garcia og Margaret Stohl

Beautiful CreaturesVakkert mrke

Oversatt avGry Wastvedt

Kami Garcia og Margaret StohlOriginalens tittel: Beautiful Darkness

Oversatt av Gry Wastvedt

2010 Kami Garcia og Margaret StohlFirst published in the United States of America by Little, Brown and

company, Hachette Book Group, New York, 2010.Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB.

Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-39992-41. utgave, 1. opplag 2013

Omslagsdesign: David CaplanOmslagsfoto: Paul Knight / Trevillion Images

Sats: Type-it AS, Trondheim 2013Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt p 80 g Munken print cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av ndsverklovensbestemmelser. Uten srskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til ndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medfre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

TilSarah Burnes, Julie Scheina og Jennifer Bailey Hunt

fordi de av en eller annen latterlig grunnikke ville ha navnene sine p coveret

Det er lett tilgi et barnsom er redd for mrket;

livets virkelige tragedie oppstrnr menn er redd for lyset.

PLATON

F FR f

Manerjente

Fr mente jeg at byen vr, begravd i South Carolinas bak-evje der den satt fast i den srpete Santee-elvens dalbunn,l midt uti hutiheita. Et sted hvor ingenting skjedde og tingaldri endret seg. Akkurat som i gr vil den strlende solenstige opp og g ned over byen Gatlin uten bry seg med lage s mye som en liten bris. I morgen vil naboene sitte igyngestolene sine p verandaene mens varmen og sladde-ren og det dagligdagse drypper som smeltende isterningerned i den ste teen, slik de har gjort i over hundre r. I byenvr var tradisjonene s tradisjonelle at det var vanskelig sette fingeren p dem. De var vevd inn i alt vi gjorde, ellersnarere ikke gjorde. Du kunne bli fdt eller gift eller be-gravd metodistene sluttet aldri synge.P sndager skulle man g i kirken, mandager skulle

man handle p Stopp & Shop, den eneste matbutikken ibyen. Resten av uken dreide seg om ganske mye ingentingog litt mer pai hvis man var s heldig bo sammen meden som husholdersken vr, Amma, som vant kakebake-konkurransen p markedet hvert r. Gamle fire-fingredeMiss Monroe arrangerte fremdeles debutantball hvor hunvalset bortover gulvet med debutantene sine mens en tomfinger i de hvite hanskene hang og slang. Maybelline Sut-

9

ter klippet fremdeles hr i salong Klipp & Krll selv omhun praktisk talt har vrt blind siden hun fylte sytti, og nstadig glemte regulere klipperen slik at folk gikk rundtmed en kort-kort stripe i bakhodet. Carlton Eaton glemtealdri, uansett vr, pne posten til folk fr han leverteden. Hvis den brakte drlige nyheter, s fortalte han degdet selv. Best hre det fra en av sine egne.Denne byen eide oss, det var bde det positive og det ne-

gative. Den kjente hver eneste centimeter av oss, hver synd,hver hemmelighet, hvert eneste skrubbsr. Det var grun-nen til at noen sjelden tok seg bryet med dra herfra, ogat de som gjorde det, aldri kom tilbake. Fr jeg traff Lena,trodde jeg at jeg skulle bli en av dem, fem minutter etterat jeg gikk ut fra Jackson High. Forduftet.Men s ble jeg forelsket i ei manerjente.Hun viste meg at det fantes en annen verden i sprekkene

i det ujevne fortauet. En verden som hadde vrt der heletiden, gjemt godt synlig. Lenas Gatlin var et sted hvor tingskjedde umulige, overnaturlige, livsendrende ting.Av og til livsavsluttende ting.Mens vanlige folk var travelt opptatt med klippe rose-

hekkene sine eller prvde finne de ferskenene som ikkevar markspiste hos gateselgeren, var Lyse og Mrke ma-nere med unike og mektige evner lst i en evig kamp enovernaturlig borgerkrig uten hp om at noen skulle viftemed et hvitt flagg. Lenas Gatlin var hjem for demoner ogfare og en forbannelse som hadde preget slekten hennes iover hundre r. Og jo tettere innp Lena jeg kom, jo tet-tere kom hennes Gatlin p mitt.For noen f mneder siden var jeg overbevist om at

ingenting noensinne ville forandre seg i denne byen. N vetjeg bedre, og jeg kunne bare nske at det hadde vrt sant.For fra det yeblikket jeg forelsket meg i denne maner-

jenta, var ingen jeg var glad i, trygge lenger. Lena mente athun var den eneste som var rammet av forbannelsen, mender tok hun feil.Fra n av var det vr forbannelse.

10

F 15.2 f

Evig fred

Regnet dryppet fra bremmen p Ammas svarte finhatt.Lenas bare knr falt ned i slen foran graven. Nakkeh-rene mine strittet fordi jeg sto altfor nr s mange av Ma-cons slag. Inkubuser demoner som ernrte seg p van-lige ddeliges minner og drmmer, snne som meg, mensvi sov. Den lyden de lagde, helt ulik noe annet i universet,nr de rev opp den siste biten av mrk himmel og forsvantrett fr daggry. Som om de var en flokk svarte krker somletter helt synkront fra en strmledning.Slik var Macons begravelse.Jeg kunne huske detaljene som om det skjedde i gr,

enda det var vanskelig tro at enkelte ting faktisk haddeskjedd. Begravelser er problematiske snn. Og livet, antarjeg. De viktige delene blokkerer man helt, men tilfeldige,litt skjeve yeblikk hjemsker deg, spilles om og om igjeninni hodet ditt.Dette er det jeg husket: Amma som vekket meg mens det

enn var mrkt for at vi skulle rekke komme oss til Hanshage av evig fred fr morgengry. Lena frossen og knust ogville fryse og knuse alt rundt seg. Mrket p himmelen ogi halvparten av alle folkene som sto rundt graven, de somi det hele tatt var folk.

11

Men bak alt det der var det noe jeg ikke kunne huske.Det l der og ulmet i bakhodet mitt. Jeg hadde prvd tenke p det helt siden Lenas bursdag, hennes sekstendemne, den natten Macon dde.Det eneste jeg visste, var at det var noe jeg mtte huske.

Om morgenen p begravelsesdagen var det bekmrkt ute,men enkelte mnestrler skinte mellom skyene og inn gjen-nom det pne vinduet mitt. Det var iskaldt i rommet, mendet brydde meg ikke. Jeg hadde latt vinduet st pent deto nettene siden Macon dde, i tilfelle han ville dukke oppp rommet mitt og sette seg i svingstolen min en stund.Jeg husket den natten jeg hadde sett ham st borte ved

vinduet mitt, i mrket. Det var da jeg fikk vite hva han var.Ikke vampyr eller et mytologisk vesen fra bkenes verden,slik jeg hadde fryktet, men en ekte demon. En som kunneha valgt ernre seg av blod, men valgte drmmene mineisteden.Macon Melchizedek Ravenwood. Folkene her i byen

kalte ham gamle gubben Ravenwood, byens eremitt. Hanvar ogs Lenas onkel, og den eneste faren hun hadde kjent.Jeg holdt p kle p meg i mrket da jeg kjente et varmt

drag inni meg som betydde at Lena var der.L?Lena snakket fra dypet av sjelen min, s nr som det

er mulig vre og omtrent like fjernt. Dette var kel-ting, vr tause kommunikasjonsmte. Det hviskende spr-ket som manere lik henne hadde delt lenge fr soverom-met mitt ble erklrt ligge sr for Mason-Dixon-linjen.Det var et hemmelig sprk som hadde vokst fram pgrunn av intimitet og ndvendighet, fdt i en tid da det vre annerledes kunne ende med at du ble brent p b-let. Det var et sprk vi egentlig ikke skulle ha kunnet dele,for jeg var bare en vanlig ddelig. Men av en eller annenuforklarlig grunn kunne vi det, og det var det sprket vi

12

brukte til si det usagte og det som ikke kunne snakkesom.Jeg klarer ikke dette. Jeg kommer ikke til g.Jeg ga opp knyte slipset og satte meg p sengen igjen,

de gamle fjrene i madrassen klagde under meg.Du m g. Du kommer aldri til tilgi deg selv hvis du

ikke gr.Det tok litt tid fr svaret kom.Du vet ikke hvordan det fles.Jo, det gjr jeg.Jeg husket den gangen da det var jeg som satt p sen-

gen og var redd for reise meg, redd for ta p meg dres-sen, slutte meg til bnnesirkelen og synge O bli hos megog kjre i den dystre paraden av billykter gjennom kirke-grden for begrave mamma. Jeg var redd for at det villegjre det virkelig. Jeg orket ikke tenke p det, men jeg p-net tankene og viste det til Lena Du kan ikke g, men du har ikke noe valg, for Amma

legger hnden sin p armen din og leder deg til bilen, tilplassen i kirkebenken, til srgeparaden. Selv om det gjrvondt nr du beveger deg, for hele kroppen verker somdu skulle hatt feber. Blikket ditt stanser ved de mumlendeansiktene foran deg, men du hrer egentlig ikke hva noensier. De kan ikke overdve skrikene inni hodet ditt. S dular dem legge hnden sin p armen din, du setter deg inni bilen, og det skjer. For du klarer deg gjennom dette hvisnoen sier at du kan.Jeg la hodet i hendene.Ethan Jeg sier at du kan, L.Jeg dyttet knyttnevene inn i ynene, og de var vte. Jeg

skrudde p lyset og stirret p pren, nektet blunke frtrene var brent vekk.Jeg er redd, Ethan.Jeg er rett ved siden av deg. Jeg gr ingen steder.Det kom ingen flere ord da jeg fortsatte fomle med

slipset mitt, men jeg kunne merke at Lena var der, som om

13

hun satt i hjrnet av rommet mitt. Huset virket tomt nsom pappa ikke var her lenger, og jeg hrte Amma i gan-gen. Et yeblikk senere sto hun stille i dren og tviholdtp finvesken sin. De mrke ynene hennes skte mine, ogden lille skikkelsen virket hy, enda hun ikke rakk meg tilskulderen. Hun var den bestemoren jeg aldri hadde hatt,og den eneste moren jeg hadde igjen n.Jeg stirret p den tomme stolen ved siden av vinduet,

hvor hun hadde lagt fram findressen min for litt mindreenn et r siden, og s tilbake p den nakne pren i natt-bordslampen.Amma rakte ut hnden, og jeg ga henne slipset. Noen

ganger fltes det som om Lena ikke var den eneste somkunne lese tankene mine.

Jeg tilbd Amma armen da vi gikk oppover den slete bak-ken i Hans hage av evig fred. Himmelen var mrk, og detbegynte regne fr vi ndde opp til toppen. Amma haddep seg sin mest respektable begravelseskjole og en bred-bremmet hatt som tok av for det meste av regnet, bort-sett fra akkurat der hvor den hvite blondekraven stakk utunder bremmen. Den var festet i nakken med den finestekambrosjen, et tegn p respekt. Jeg hadde sett den i aprili fjor, akkurat som jeg hadde kjent finhanskene p armenmin da hun stttet meg opp denne bakken en gang fr.Denne gangen var det ikke lett si hvem det var som stt-tet mest.Jeg var fremdeles ikke sikker p om Macon hadde ns-

ket bli begravd p kirkegrden i Gatlin, med tanke palt det folk her hadde sagt om ham. Men i flge Bes-ta, Lenas bestemor, hadde Macon etterlatt seg detal-jerte instruksjoner hvor han spesifikt ba om bli grav-lagt her. Han hadde kjpt plassen selv for flere r siden.Lenas familie virket ikke srlig fornyd med det val-get, men Besta hadde satt foten ned. De skulle utfre

14

alt slik han hadde villet, som enhver god srstatsfami-lie.Lena? N er jeg her.Jeg vet det.Jeg kunne fle at stemmen min roet henne, det var som

om jeg hadde lagt armene rundt henne. Jeg kikket oppp bakketoppen hvor paviljongen over selve graven villedukke opp. Det ville se ut som en hvilken som helst begra-velse i Gatlin, ironisk nok, siden dette var Macons begra-velse.Det var ikke helt lyst enn, og jeg kunne bare skimte

skyggene p denne avstanden. Alle var litt skeive, alle varforskjellige. De eldgamle, ujevne radene av sm gravstei-ner som markerte barnegravene, de overvokste familie-kryptene, de forfalne, hvite obeliskene merket med smmessingkors, satt opp for hedre de falne konfderasjons-soldatene. Selv general Jubal A. Early, hvis statue voktetover Generals Green midt i byen, var gravlagt her. Vi gikkutenom familiegraven til noen mindre kjente fra familienMoultries, som hadde vrt der s lenge at de glatte mag-noliastammene som var plantet rundt familiegraven, haddevokst seg helt inn til den hyeste gravsteinen og gjort nav-nene uleselige.Og hellige. Alle var hellige, noe som viste oss at vi hadde

kommet til den eldste delen av kirkegrden. Mammahadde fortalt meg at det frste ordet gravert inn i de gamlegravsteinene var Hellig. Men etter hvert som vi nrmetoss og ynene mine vennet seg til mrket, visste jeg hvorden slete stien ville fre oss. Jeg husket at den gikk forbisteinbenken som sto i gresskrningen full av magnoliaer.Jeg husket at pappa satt p den benken, helt ute av standtil snakke eller bevege seg.Fttene mine ville ikke g lenger, for de hadde skjnt det

samme som jeg. Macons Hage av evig fred var bare skiltfra mammas av en magnolia.De svingete veiene gr rett mellom oss.Dette var en stladen linje fra et enda mer stladent dikt

15

jeg skrev til Lena til Valentinerdagen. Men her p kirke-grden ble den sann. Hvem ville trodd av foreldrene vre,eller det nrmeste Lena kom en forelder, skulle bli naboeri graven?Amma tok hnden min og frte meg bort til Macons

store grav. Forsiktig her.Vi gikk innenfor det midjehye gjerdet rundt graven,

som i Gatlin var reservert for de beste gravstedene og fun-gerte som et slags stakittgjerde for de dde. Det hendte fak-tisk at det var et hvitt stakittgjerde. Dette var av smijern,den skjeve porten var skjvet inn over det overgrodde gres-set. Macons gravplass hadde liksom sin egen atmosfre,akkurat som Macon selv.Innenfor gjerdet sto Lenas familie; Besta, tante Del, on-

kel Barclay, Reece, Ryan, og Macons mor, Arelia, p denene siden av den utskrne, svarte kisten under det svartepaviljongtaket. P den andre siden, og i god avstand frabde kisten og paviljongtaket, sto en gruppe menn og kvin-ner i svarte, lange frakker skulder mot skulder i regnet.Alle var knusk trre. Det var som et kirkebryllup delt avmidtgangen hvor brudens slekt satt p den ene siden ogbrudgommens p den andre, som to krigende klaner. Detsto en gammel mann i den ene enden av kisten, ved sidenav Lena. Amma og jeg stilte oss i den andre enden, s vidtinnunder taket.Ammas grep om armen min ble strammere, og hun dro

gullamuletten hun alltid bar, fram fra blusen og gned pden med fingrene. Amma var mer enn overtroisk. Hun varen seer og kom fra en lang rekke formdre som hadde lesttarotkort og kommunisert med ndene, og Amma haddeen amulett eller dukke for enhver anledning. Denne barhun for beskyttelse. Jeg stirret p inkubusene foran oss,vannet rant av skuldrene deres uten etterlate seg spor.Jeg hpet at de ogs tilhrte dem som bare ernrte seg avdrmmer.Jeg prvde kikke vekk, men det var ikke lett. Det var

noe ved inkubusene som trakk deg inn som et edderkopp-

16

nett, i likhet med alle flinke rovdyr. Det var umulig se desvarte ynene deres i mrket, derfor s de nesten ut som engjeng helt vanlige folk. Noen av dem var kledd snn somMacon alltid gikk kledd, i mrke dresser og frakker soms dyre ut. En eller to av dem s mer ut som bygningsar-beidere p vei for ta en l etter jobb i sine jeans og ar-beidsstvler, og med hendene dypt nede i lommene p jak-kene. Damen var antakelig en succubus. Jeg hadde lest omdem, i tegneserier for det meste, og jeg hadde trodd at debare var en myte p linje med varulver. Men jeg visste atjeg hadde tatt feil, for hun sto ute i regnet, like trr somalle de andre.Inkubusene var en sterk kontrast til Lenas familie. De sto

innhyllet i regnbueskinnende svart stoff som fanget og brtdet svake lyset, som om de selv var lyskilden. Jeg haddealdri sett familien slik fr. Det var et merkelig syn, srligmed tanke p at kvinner her i srstatene er underlagt enstreng kleskode for begravelser.I midten sto Lena. Hun s alt annet enn magisk ut. Hun

sto foran kisten og hvilte fingrene forsiktig p den, somom Macon holdt henne i hnden. Hun var kledd i detsamme glitrende stoffet som resten av familien, men dethang rundt henne som en skygge. Det svarte hret var sur-ret i en stram topp, ikke en eneste velkjent hrlokk p vill-str var se. Hun virket nedbrutt og litt malplassert, somom hun sto p feil side av midtgangen.Som om hun hrte sammen med Macons andre familie

som sto ute i regnet.Lena?Hun lftet hodet, og ynene hennes mtte mine. Siden

bursdagen hennes, da det ene yet hennes hadde antatt engylden nyanse mens det andre forble dypgrnt, hadde far-gene blandet seg til en nyanse jeg aldri hadde sett makentil. Fra nesten hasselbrunt i enkelte yeblikk til nesten una-turlig gylne i andre. N var de mest hasselbrune, blasse ogfylt av smerte. Det var ikke til holde ut. Jeg hadde barelyst til lfte henne opp og bre henne vekk.

17

Jeg kan hente Volvoen, s kan vi kjre nedover kystenhelt til Savannah. Vi kan gjemme oss litt hos tante Caro-line.Jeg tok et skritt nrmere henne. Familien hadde samlet

seg rundt kisten, og jeg kunne ikke komme meg bort tilLena uten g forbi rekken av inkubuser, men det bryddemeg ikke.Hold opp, Ethan! Det er ikke trygt En hy inkubus med et arr nedover hele fjeset som s ut

som resultatet av en angrep fra ville dyr, snudde p hodetfor se p meg. Luften liksom blget mellom oss, omtrentsom ringer som brer seg i vann nr man kaster en stein.Den traff meg, slo luften ut av lungene mine like sikkertsom om jeg var blitt sltt, men jeg kunne ikke reagere, forjeg flte meg helt lammet armer og bein var slappe ogubrukelige.Ethan!Amma smalnet ynene, men fr hun rakk ta et skritt,

la succubusen en hnd p skulderen til Arrfjes og klemtenesten umerkelig. Jeg ble yeblikkelig sluppet fri fra grepethan hadde over meg, og blodet strmmet tilbake til lem-mene mine. Amma sendte henne et takknemlig nikk, mendamen med det lange hret og den enda lengre frakken,ignorerte henne og forsvant inn i rekken sammen med deandre igjen.Inkubusen med det stygge arret snudde seg og blunket

til meg. Jeg tok poenget, selv uten ord. Vi ses i drmmenedine.Jeg holdt fremdeles pusten da en hvithret eldre herre i

en gammeldags dress og lisseslips gikk bort til kisten. y-nene hans sto i sterk kontrast til hret, og det gjorde at hans ut som en skummel karakter i en gammel svart-hvitt-film.Gravmaner, hvisket Amma. Han s mer ut som en

som graver gravene.Han strk over det glatte, svarte treverket, og en utsk-

ret halvmne p toppen av kisten begynte glde med et

18

gyllent lys. Det s ut som et gammelt vpenskjold, snnesom man kan se i museer eller slott. Jeg s et tre med vidt-rekkende greiner og en fugl. Under der var det skret innen sol, og en halvmne.Macon Ravenwood fra Huset Ravenwood, av ravn og

eik, luft og jord. Mrke og Lys. Han tok hnden vekk frakisten, og lyset fulgte med, slik at kisten ble mrk igjen.Er det Macon som gjr det der? hvisket jeg til Amma.Lyset er symbolsk. Det er ingenting i den kisten. Var

ikke noe igjen begrave. Det er slik med snne somMacon til jord skal de ogs bli, slik som oss. Bare veldig myeraskere.Gravmaneren hevet stemmen igjen. Hvem sender

denne sjel over til Annenverdenen?Lenas familie tok et skritt fram. Det gjr vi, sa de i

kor, alle unntatt Lena. Hun bare sto der og stirret ned ibakken.Og vi. Inkubusene trakk nrmere kisten.S la ham manes over til den andre siden. Redi in pace,

ad Ignem Atrum ex quo venisti. Gravmaneren holdt lysethyt over hodet sitt, og det blaffet opp og skinte enda kraf-tigere. G i fred, tilbake til Mrkets ild som du kom fra.Han kastet lyset opp i luften, gnistene regnet ned over kis-ten og lagde svimerker i treet der de traff. Som p stikkordslengte Lenas familie og inkubusene armene opp i luften ogslapp fri sm slvaktige objekter som knapt var strre ennfemtiringer, som ogs regnet ned over Macons kiste mel-lom de gylne flammene. Himmelen begynte skifte farge,fra nattens svarte til morgengryets bl. Jeg anstrengte megfor se hva de tingene var, men det var for mrkt.His dictis, solutus est. Med disse ord er han satt fri.Et hvitt lys s skarpt at det nesten var blendende, steg opp

fra kisten. Det var bare s vidt jeg kunne se gravmanerennoen f skritt foran meg, det fltes som om stemmen hanstok oss med p en reise, og at vi ikke lenger sto p en kir-kegrd i Gatlin.Onkel Macon! Nei!

19

Et kraftig lysglimt, som fra et lyn, s var det borte. Vivar alle tilbake i sirkelen igjen og stirret p en haug av jordog blomster. Begravelsen var over. Kisten var borte. TanteDel la armene beskyttende rundt Reece og Ryan.Macon var borte.Lena falt ned p kne i det slete gresset.Porten inn til Macons grav smalt igjen bak henne, uten

at s mye som en finger hadde rrt ved den. Det var ikkeover for henne. Ingen fikk lov til g.Lena?Regnet kte i styrke nesten yeblikkelig, vret var frem-

deles knyttet til hennes evner som unikum, manerverde-nens ypperste styrer av elementene. Hun dro seg opp pbeina.Lena! Dette kommer ikke til forandre noe som helst.Luften ble fylt av hundrevis av billige hvite nelliker og

plastblomster og palmeblader og flagg fra alle graver somhadde hatt besk den siste mneden, alt fly i lse luftenog virvlet luftbrne nedover bakken. Om femti r vil folki byen fremdeles snakke om den dagen vinden blste nedhver eneste magnolia i Hans hage av evig fred. Vinden vars kraftig og kom s brtt at den fltes som et slag i an-siktet p alle som var der, et slag s hardt at man mttekjempe for ikke ramle. Bare Lena sto rett og strunk derhun holdt seg fast i gravsteinen ved siden av. Hret haddelsnet fra den harde knuten og pisket rundt henne i vin-den. Hun var ikke lenger bare mrke og skygge. Hun vardet motsatte det eneste lyspunktet i uvret, som om detgulaktige gull-lynet som fikk himmelen over oss til revne,kom fra hennes kropp. Boo Radley, Macons hund, klyn-ket og la rene flate der han l ved Lenas ftter.Han ville ikke ha nsket dette, L.Lena la hodet i hendene, og et plutselig vindkast fikk

hele paviljongen til lsne enda den var stukket godt nedi bakken, og sendte den kast i kast nedover bakken.Besta stilte seg foran Lena, lukket ynene sine og la en

eneste finger p barnebarnets kinn. I det samme som hun

20

rrte ved Lena, stanset alt, og jeg visste at Besta haddebrukt sine evner som empat til absorbere Lenas krefterfor en liten stund. Men hun kunne ikke suge opp i segLenas raseri. Ingen av oss var mektige nok til det.Vinden lyet, og regnet avtok til et duskregn. Besta trakk

hnden vekk fra Lena og pnet ynene sine.Succubusen, som s uvanlig uflidd ut, stirret opp mot

himmelen. Solen str opp snart. Solen var i ferd med brenne seg vei gjennom skyene og opp over horisonten ogspredte enkelte strimer av lys og liv over de ujevne radenemed gravsteiner. Noe mer trengte ikke bli sagt. Inkubu-sene begynte dematerialisere seg, sugelyder fylte luften.Det minnet meg om en slags dirring nr de pnet himme-len p sin sregne mte og forsvant.Jeg begynte g mot Lena, men Amma dro meg i ar-

men. Hva er det? De er borte n.Ikke alle. Se der Hun hadde rett. I utkanten av graven sto en enslig in-

kubus igjen og lente seg mot en vrbitt gravstein som varpyntet med en grtende engel. Han s ut til vre eldreenn meg, kanskje nitten, med kort, svart hr og den sammebleke huden som alle andre av hans slag. Men i motset-ning til de andre inkubusene, hadde han ikke forsvunnetfr soloppgang. Mens jeg stirret p ham, flyttet han seg utav skyggen fra eiketreet og stilte seg midt i det sterke mor-genlyset med lukkede yne og ansiktet vendt mot solen,som om den skinte bare for ham.Amma hadde nok tatt feil. Han kunne ikke vre en av

dem. Han sto der og koste seg i solen, en umulighet for eninkubus.Hva var han? Og hva gjorde han her?Han kom nrmere og fanget blikket mitt, som om han

merket at jeg stirret p ham. Det var da jeg fikk se ynenehans. De var ikke svarte som inkubusenes.De var grnne som manernes.Han stanset foran Lena, stakk hendene i lommene og

tippet litt p hodet. Ikke et bukk, men en keitet mte vise

21

rbdighet p, og det virket mer rlig, p en mte. Hanhadde krysset den usynlige midtgangen, og i et yeblikkav ekte srstatshflighet, kunne han ha vrt selve MaconRavenwoods snn. Og det fikk meg til hate ham.Kondolerer.Han pnet hnden hennes og la en liten slvgjenstand i

den, lik de som alle hadde kastet p Macons kiste. Fing-rene hennes lukket seg rundt den. Fr jeg rakk rre smye som en muskel, var den umiskjennelige dirringen derog lagde en revne i luften, og han var borte.Ethan?Jeg s at beina hennes var i ferd med gi etter under

tyngden av denne morgenen sorgen, uvret, selv dennesiste dirringen i himmelen. Innen jeg rakk bort og fikk ar-men rundt henne, var hun ogs borte. Jeg bar henne ned-over bakken, vekk fra Macon og kirkegrden.Hun sov sammenkrllet p sengen min, til og fra, i en

natt og en dag. Noen sm kvister satt fast i hret, og an-siktet var fremdeles flekket av sle, men hun ville ikke drahjem til Ravenwood, og ingen ba henne g hjem. Jeg haddegitt henne min eldste, mykeste genser og pakket henne inni det tykkeste lappeteppet vi hadde, men hun sluttet aldri skjelve, selv ikke i svne. Boo l ved fttene hennes, ogAmma dukket opp i dren av og til. Jeg satt i stolen vedvinduet, den jeg aldri pleide sitte i, og stirret ut p him-melen. Jeg kunne ikke pne det, for uvret hadde ikke gittseg helt.Mens Lena sov, pnet knyttnevene hennes seg. Inni den

ene hnden l en rliten slvfugl, en spurv. En gave fraden fremmede i Macons begravelse. Jeg prvde ta den frahnden hennes, men akkurat da krllet fingrene seg rundtden igjen.Det var to mneder siden, og jeg kunne fremdeles ikke se

en fugl uten at jeg samtidig hrte lyden av himmelen somrevnet.

F 17.04 f

Brente vafler

Fire egg, fire skiver bacon, en kurv hjemmelagde kjeks (ogAmma-standarden krever at deigen aldri har vrt i nr-heten av en sleiv), tre forskjellige typer hjemmelagd sylte-ty og en klatt smr med litt honning over. Og etter duf-ten dmme var vaffelrre med helmelk i ferd med bliforvandlet til firkanter i det gamle vaffeljernet. De siste tomnedene hadde Amma lagd mat bde natt og dag. Detsto en mengde med ildfaste former fulle av mat p benken havregrt med ost, gryterett med grnne bnner, stektkylling, og selvflgelig kirsebrsalat, som egentlig bare eret fint navn p gele med kirsebr, ananas og Coca-Colai. Bortenfor der kunne jeg se en kokoskake, wienerbrdmed appelsinfyll og noe som s ut som brdpudding medbourbon i, men jeg visste at det fantes mer. Siden Macondde og pappa dro, hadde Amma fortsatt med lage matog bake og lagre opp som om hun kunne kokkelere borttristheten. Vi visste begge at det ikke var mulig.Amma hadde ikke vrt s mrk siden mamma dde.

Hun hadde kjent Macon Ravenwood et helt liv lenger ennjeg, til og med lenger enn Lena. Uansett hvor usannsyn-lig eller uforutsigbart deres forhold var, s hadde det vrtviktig for dem begge. De var venner, men jeg trodde ikke

23

at noen av dem hadde villet innrmme det. Men jeg vissteat det var sant. Det sto skrevet over hele Ammas fjes, oghun stablet det rundt i hele kjkkenet.Dr. Summers ringte. Pappas psykiater. Amma s ikke

opp fra vaffeljernet, og jeg unnlot nevne at man faktiskikke trenger stirre p et vaffeljern for at det skal virke.Hva sa han? Jeg gransket ryggen hennes fra plassen

min ved det gamle eikebordet, forkleslyfen satt midt pryggen. Jeg husket alle gangene jeg hadde prvd snikemeg innp henne og lsne den slyfen. Amma var s kortat snorene rakk nesten ned til forklekanten, og jeg tenktep det s lenge jeg kunne. Alt var bedre enn tenke ppappa.Han mener at faren din er frisk nok til komme hjem.Jeg holdt opp et tomt glass og stirret gjennom det, og

ting s like forvridd ut som de faktisk var. Pappa haddevrt p et sted i Columbia som het Blue Horizons i to m-neder. Da Amma fikk hre om den ikke-eksisterende bo-ken han hadde latt som han skrev p i et r, og episoden,som hun n omtalte det at pappa nesten hadde hoppet nedfra en veranda, som, ringte hun til tante Caroline. Tantekjrte ham til Blue Horizons samme dag hun kalte detet spa. Et snt spa som man sender de grne slektningenesine til nr de trenger det folk i Gatlin pleier kalle indi-viduell oppflging, eller alts det alle utenfor srstateneville kalt terapi.S bra.S bra. Jeg kunne ikke se for meg at pappa skulle komme

hjem til Gatlin og vandre rundt i andepysjamasen sin. Detvar nok galskap her med Amma og meg, klemt inn mellomkremede srgeretter som jeg ville mtte levere til metodist-kirken ved middagstid, slik jeg gjorde hver eneste kveld.Jeg var ingen ekspert p flelser, men Ammas var knaddgodt inn i kakedeig, og hun ville ikke snakke om det. Hunville heller gi bort kakene.Jeg prvde ta det opp med henne en gang, dagen

etter begravelsen, men hun avbrt samtalen fr den rakk

24

komme i gang. Gjort er gjort. Borte er borte. MaconRavenwood er n p et sted hvor det er lite sannsynlig at vivil treffe ham igjen, bde i denne verdenen og i den neste.Hun hrtes ut som hun hadde forsont seg med det, men tomneder senere mtte jeg fremdeles dele ut kaker og gryte-retter. Hun hadde mistet begge mennene i sitt liv p en ogsamme natt pappa og Macon. Pappa var ikke dd, meni kjkkenet vrt ble det ikke skilt p slikt. Som Amma sa,borte var borte.Jeg lager vafler. Jeg hper du er sulten.Det var nok det eneste jeg nsket hre fra henne denne

morgenen. Jeg tok kartongen med sjokolademelk som stoved siden av glasset mitt og skjenket det fullt av gammelvane. Fr pleide Amma klage nr jeg drakk sjokolade-melk til frokost. N ville hun ha servert meg karamellkakeuten si et ord, og det fikk meg bare til fle meg endaverre. Desto mer avslrende var det at sndagsutgaven avNew York Times ikke var oppsltt p kryssordet, og densvarte, ekstra skarpe nr. 2-blyanten var gjemt vekk i skuf-fen. Amma stirret ut av kjkkenvinduet p skyene somkvalte himmelen.L.A.K.O.N.I.S.K. Sju vannrett, og det betyr at jeg ikke

trenger si et ord, Ethan Wate. Det var det Amma villesagt en hvilken som helst annen dag.Jeg drakk litt sjokolademelk og holdt p sette den i hal-

sen. Sukkeret var for stt, og Amma var altfor stille. Detvar da jeg skjnte at ting hadde endret seg.Det, og ryken fra de brente vaflene som kom sivende

fra vaffeljernet.

Jeg burde ha kjrt rett til skolen, men isteden svingte jeg utp riksvei 9 og satte kursen for Ravenwood. Lena haddeikke vrt p skolen siden fr bursdagen. Etter at Macondde, hadde rektor Harper sjenerst nok gitt henne lovtil arbeide hjemme sammen med en privatlrer til hun

25

flte seg i stand til begynne p Jackson igjen. Siden hanhadde hjulpet Mrs. Lincoln i hennes kamp for f Lenautvist etter juleballet, er jeg sikker p at han hpet at detville bli dagen etter aldri.Jeg innrmmer at jeg var litt misunnelig. Lena trengte

ikke hre Mr. Lee utmale mer om Nordstatenes aggre-sjonskrig og konfderasjonens vanskelige situasjon ellersitte p det gode yets side i engelsk. Abby Porter og jeg varde eneste som satt der n, s vi mtte svare p alle sprs-ml om Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Hva er det som utlser atdr. Jekyll forvandles til Mr. Hyde? Var de egentlig s ulike?Ingen hadde den ringeste anelse, derfor l alle som satt pglassyets side over pulten og sov.Men Jackson var ikke det samme uten Lena, i hvert fall

ikke for meg. Etter to mneder tagg jeg henne derfor om begynne p skolen igjen. I gr, da hun hadde sagt at hunskulle tenke p det, sa jeg til henne at hun kunne tenke pdet p vei til skolen.S n sto jeg ved veikrysset igjen. Det var den gamle

veien vr, min og Lenas. Den som hadde frt meg bort frariksvei 9 og opp til Ravenwood den kvelden vi mttes. Denfrste gangen jeg skjnte at det var henne jeg hadde drmtom lenge fr hun flyttet til Gatlin.I det samme jeg s veien, hrte jeg sangen. Den kom dri-

vende inn i Volvoen like naturlig som om jeg hadde skruddp radioen. Samme sang. Samme ord. Den samme sangenjeg hadde hrt i to mneder nr jeg skrudde p iPoden,stirret i taket eller leste en eneste side i Silver Surfer om ogom igjen uten overhodet se den.Seventeen Moons. Den var der alltid. Jeg prvde stille

p radioen, men det spilte ingen rolle. N durte den innihodet mitt istedenfor komme ut av hyttalerne, som omen eller annen keltet sangen til meg.

Seventeen moons, seventeen years,Eyes where Dark or Light appears,Gold for yes and green for no,Seventeen the last to know

Sangen var borte. Jeg visste at det ikke nyttet ignorereden, men jeg visste ogs hvordan Lena hadde oppfrt seghver gang jeg prvde snakke om det.Det er en sang, pleide hun si i en avvisende tone.

Den betyr ingen ting.Snn som Sixteen Moons ikke betydde noe? Den hand-

ler om oss. Det spilte ingen rolle om hun visste det ellerom hun var enig. Uansett s var det i det yeblikket Lenapleide g fra vre i forsvarsposisjon til g til angrep,og da gikk samtalen av sporet.Du mener at den handler om meg. Mrk eller Lys? Om

jeg kommer til bli akkurat som Sarafine? Hvis du alle-rede har bestemt deg for at du tror at jeg vil bli Mrk, skan du vel bare innrmme det?Og da pleide jeg si noe teit og snakke om noe helt an-

net. Til jeg til slutt lrte at jeg ikke skulle si noe i det heletatt. S da snakket vi ikke om sangen som durte inni ho-det mitt, akkurat som i hennes.Seventeen Moons. Vi kunne ikke unng den.Sangen var ndt til handle om at Lena skulle bli krevd,

det yeblikket da hun ville bli Mrk eller Lys for evig ogalltid. Og det kunne bare bety n ting: at hun ikke varkrevd. Enn. Gull for ja og grnt for nei? Jeg visste hvasangen betydde de gylne ynene til en Mrk maner ellerde grnne til en Lys. Siden den natten Lena fylte r, hen-nes sekstende mne, hadde jeg forskt si til meg selv atalt var over, at Lena ikke trengte bli krevd, at hun var etunntak. Kunne det ikke vre annerledes for henne sidenalt annet ved henne var s eksepsjonelt?Men det var ikke annerledes. Seventeen Moons var be-

viset. Jeg hadde hrt Sixteen Moons i flere mneder i for-kant av Lenas bursdag, et varsel om det som skulle skje.

27

N hadde sangen ftt nye ord igjen, og jeg sto nok en gangoverfor en uhyggelig profeti. Vi mtte ta et valg, men Lenaville ikke. Sangene ly aldri. De hadde i hvert fall ikke gjortdet fram til n.Jeg ville ikke tenke p det. Mens jeg kjrte oppover den

lange bakken som frte til porten til Ravenwood Manor,hrtes det til og med som om lyden av dekkene mot gru-sen gjentok den uunngelige sannheten. Hvis den syttendemnen var et faktum, s hadde alt vrt til ingen nytte.Macons dd hadde vrt til ingen nytte.Lena ville likevel mtte kreve seg selv Lys ellerMrk, be-

stemme sin skjebne for evig og alltid. Det fantes ingen veitilbake for manere, man kunne ikke skifte side. Og nr hunhadde tatt dette endelige valget, var konsekvensen at halvefamilien hennes ville d. De Lyse manerne eller de Mrke forbannelsen lovet at bare den ene siden ville overleve.Men i en slekt hvor generasjoner av manere ikke haddehatt fri vilje og var blitt krevd av Lyset eller Mrket p sinsekstende fdselsdag uten selv ha noe si i sakens anled-ning, hvordan skulle Lena klare ta et slikt valg?Det eneste hun hadde nsket seg her i livet var kunne

velge sin egen skjebne. N kunne hun det, og det var somen ondskapsfull kosmisk spk.Jeg stanset utenfor porten, skrudde av motoren og luk-

ket ynene, husket den stadig sterkere panikken, synene,drmmene, sangen. Denne gangen ville ikke Macon vreher for stjele den ulykkelige slutten. Det var ingen igjensom kunne hjelpe oss ut av problemene som kom mot ossi full fart.