bikkjene i bakken

DN Magasinet | 6. april 2013

22 |Reportasje

BIKKJENE I BAKKEN

Vinteren og våren har vært full av men nesker som må reddes ut av skred. Når

ski- og scooterkjørerne tar mer ekstreme sjanser,må Norske Redningshunder følge etter.

Tekst Solveig Schanke EikumFoto Hampus Lundgren

Tyin/Nittedal/Oslo

– Hva gjør du når du blir parkert på toppen av etskred og står der og ser ned i avgrunnen? Skal du ventepå sikring eller risikere å ende opp som mos der nede?

Instruktør Martin Bøe (59) forbereder laget av hunde-førere på en luftig start på vinterens hovedkurs i NorskeRedningshunder (NRH). Der skisporene tidligere gikkinn i skredet fra siden, stuper de nå ofte loddrett inn isnømassene. For dem som venter på hjelp, teller hvertsekund. Tyngden fra snøen og mangelen på oksygengjør at den såkalte kvelningsfasen inntrer raskt.

– Presset er stort når du står der og vurderer om dumå vente på skikkelig sikring. Det presset er livsfarlig.

Det er høysesong for snøskred, og hundeekvipasjeneer kommet til Tyin, vest i Jotunheimen, for å være bedreforberedt neste gang savnede må reddes ut. Ved hjelpav målrettet trening og skarpe neser kan redningshun-dene få ferten av et menneske halvannen meter under snøen. I midten av mars er de allerede kalt ut til 25 lete-aksjoner i skred, mot 13 på samme tid ifjor. Denne pås-ken ble det syv aksjoner til. Det frivillige mannskapet er i beredskap 24 timer i døgnet og gjør alt for å korte nedde lange minuttene og sekundene som koster liv ute isnøen.

– Vi blir oftere og oftere dumpet rett fra helikopteretog ned i skredet for å spare tid, sier Anders Sten Nessem(42), nasjonal beredskapsleder i NRH.

– Derfor ønsker vi mer kompetanse på sikring av hundene og oss som førere. Det finnes spesialgrupper på alpin redning endel steder, men vi må også bli flin-kere, så vi ikke begir oss ut på noe vi ikke har helt kon-troll på, sier han.

De lavinegodkjente ekvipasjene har ukesvakter isamarbeid med flere av Norsk Luftambulanses baser. Debor hjemme som normalt, men må være klare til å rykkeut på fem minutters varsel. Da går de aldri langt fra bilenog ser konstant etter steder et helikopter kan lande. Beredskapssekken og hunden er alltid innen rekkevid-de. På kort tid kan en vanlig dag på jobben være byttet utmed mange minusgrader og livsviktige avgjørelser.

– Adrenalinet pumper litt da. Det første du gjør, er å fåoverblikk, tenke sikkerhet og avtale hvor du skal startesøket, sier Nessem.

– Men vi risikerer aldri egne liv.

H ▶ Frivillig humanitærredningsorganisasjon somtar i bruk hunders skarpe luktesans i søk ettersavnede.▶ Utdanner hunder og hundeførere til systematisk søking for bruk i rednings-tjenesten og organiserer beredskap for disse ekvipasjene gjennom kontakt med hovedred-ningssentralene og lokale politimyndigheter (LRS).▶ Ekvipasjene deltar oftei søk og redningsaksjoner i samarbeid med Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp og andre redningstjenester. ▶ Hundeførerne har 24timers beredskap hele året. ▶ Det tar to til tre år åtrene opp en hund til førstegangs godkjennelse.Deretter må den godkjen-nes på nytt annethvert år.▶ Ekvipasjene kan bligodkjent i tre kategorier: ruingodkjennelse for søk i jordskjelv, sammenraste hus og lignende; lavinegod-kjennelse for søk i snøskred og ettersøkning for søk på barmark. ▶ I dag har NRH rundt 200ekvipasjer til ettersøkning,i underkant av 100 lavine-godkjente og 23ruingodkjente.▶ Aksjoner.no informe-rer om pågående aksjonermed NRH involvert.Kilde: NRH

NORSKE REDNINGS-HUNDER (NRH)


| 23

TØFF REDNINGSTJENESTE. Ski- og brettkjørerne når stadig nye høyder. Dermed må hundene som skal søke etter dem i skred,også lære å håndtere luftige arbeidsforhold. På årets vinterkurs på Tyin øver Norske Redningshunder på å søke med sikring.


24 |

HUNDER I HØYDEN. Wenche Osborg (53) fra Ørsta gjør som de andre og snur ryggen til den angripen-de nysnøen. Hun bøyer seg beskyttende over labrado-ren Luna og prøver å holde henne rolig i bråket fra detgigantiske Sea King-helikopteret fra Luftforsvarets red-ningstjeneste. Politihunden Nalle velger en annen stra-tegi. Han møter fienden ansikt til ansikt og bjeffer tap-pert mot monsteret som går inn for landing.

Før de vet ordet av det, sitter Luna, Nalle og fire andrehunder inne i Sea Kingen iført seler som festes til fører-ne når de skal ut i friluft. Fjellene passeres på få minut-ter, og hundeførerne prøver å orientere seg i landskapetde snart skal heises ut i. Det gjelder å se opp, om høyde-skrekken skulle ta tak. Holde seg fast i selen og sjekkeat himmelen fortsatt er blå. En etter en forsvinner deut helikopterdøren, og de forvirrede hundene ser ut tilå skjønne at de ikke kan påvirke skjebnen før de lander på snøfast grunn.

Den frivillige, humanitære redningsorganisasjonenhar i underkant av 100 lavinegodkjente ekvipasjer som

rykker ut i skred. NRH har også ekvipasjer som er trent isøk på barmark og i sammenraste hus og ruiner. De fin-ner demente damer med gullvesker, leter opp fornær-mede femåringer på ville veier og følger sporet av et par tøfler i nysnøen. Ekvipasjene stilte opp både 22. juli 2011og lette etter den savnede Sigrid Giskegjerde Schjetne.

Noen ganger handler det om å finne noen før barne-hagebarn på skogstur får se noe de ikke skulle sett.

ET BLÅTT TAU. Regnvåte trær og grå himmel blir lukket ute idet tunnellsynet tar over. Det er som om hun zoo-mer inn og ut på et øyeblikksbilde mens hjernen prøver åskjønne at det stemmer, det hun ser. Ubehaget fester segsom en prikkende varme i kroppen. Det er bare henne, labradoren Tika og det ufattelige synet mellom trærne.

– Det blå tauet. Det er det som sitter igjen. Blåfargensyntes veldig godt, sier Sølvi Trovåg (40).

– Det var første gang jeg så hunden min ved et dødtmenneske. Tika dyttet litt i hånden, men fikk ingenrespons.

Trovåg vrenger av seg ytterklærne inne i den bonde-romantiske resepsjonen til Filefjellsstuen på Tyin. Hunjobber litt med kombinasjonen av stivfrosne fingre ogsnøringen på kraftige vintersko.

– Jenta så fredelig ut med regndråper i ansiktet, menhun hang så lavt. Det var som om hun hadde en angre-mulighet hun ikke brukte.

Minnet om det første funnet hun gjorde som frivil-lig i NRH, er alltid med, men i dag er den psykiatriskesykepleieren fra Elverum lettet. Labradoren Ulrik har nettopp markert på to nedgravde dansker i et konstru-ert snøskred oppe i høgget. Alle kveldene, helgene ogferiene med intensiv trening har betalt seg i form av en ny godkjennelse i den blå boken. Det tar to til tre år å trene hunden opp til godkjennelse første gang. Der-etter må de gjennom nye godkjennelser annethvertår. Nå har Ulrik bevist at han fremdeles er på høydensom lavinehund, og belønningen er at de kan fortset-te å bli utkalt til alle døgnets tider for å bistå politi ogredningsmannskap.

Bikkjene i bakken

DUMPES I SKREDET. Hvert sekund teller når noen ligger begravd i snømassene. Stadigoftere heises hundeekvipasjene fra helikopteret og rett ut i skredet for å spare tid.


| 25

1000 TIMER. De frivillige bruker grovt regnet 1000 timer i året på trening, kurs og aksjoner. Nåløyet for å bli godkjent som hundeekvipasje er trangt, og rutinene må være på plass før utrykningen blir reell. Mannskapet fra Norsk Luftambulanse instruerer hvordan sele og munnkurv skal på før ekvipasjene kan gå inn i helikopteret.

ADRENALIN. Det gjelder å beholde både roen og bikkja idet snøenvirvles opp og et bråkete helikopter går inn for landing.

LIVSVIKTIG SAMARBEID. Hund og fører knyttes nært sammengjennom søk i tøffe forhold og sterke opplevelser av å finne både levende

og døde. Alvhild Bjørlykke (32) har trent opp lavinehunden Emil.

DN Magasinet | 6. april 201326 |

Anders Sten Nessem (42) ↑Nasjonal Beredskapsleder i Norske Rednings-

hunder og ansatt i Den Norske Turistforening ▶ Gift med hundefører Åshild Woie. Har sønnen Rasmus(4) og to schæfere, redningshunden Jelp og eleven Ino.

– I skred blir det fort mye trøkk, for alt må skje så raskt. Adrenalinet pumper litt da.

Bikkjene i bakken


| 27

Sølvi Trovåg (40) ↑Psykiatrisk sykepleier på Sykehuset Innlandet

▶ Singel. Har labradoren Ulrik

– Det å finne noen i live, oppveier alt. Å kunne si til noen at de skal bli med meg og få hjelp. Den følelsen er ubeskrivelig.

Kari Olli Helgesen (31) ↑Doktorgradsstipendiat ved Norges

veterinærhøgskole. forsker på lakselus▶ Singel. Har golden retrieveren Heilo

– Du kan gå en meter unna og ikke finne den savnede hvis du er på feil side av vinden. På leteaksjoner skal du holde styr på hvor du er, hvor du har vært, ha radiokontakt, disponere hunden riktig og bruke

øynene. Det er ikke da du tenker på hva du skal ha til middag.

LIDENSKAP I LUFTEN. Det begynte med syv manni 1956. Under en redningsaksjon etter et snøskred vedUpsete i 1947 så Kaare Skalstad en hund bli veldig inter-essert i ett bestemt punkt. Hunden, som tilhørte en hyt-teeier i området, gravde litt med poten og dro frem envott. Senere ble det gjort et funn der hunden markerte. Skalstad kunne ikke glemme denne observasjonen, ogideen til det som først ble kalt Foreningen Norske Lavi-nehunder, var født. Siden har organisasjonen blitt livgi-vende på flere måter.

Lille Sigurd på seks uker er med på sin første hun-detrening i Babybjörn på pappa Jon Leiros’ (37) mage. Schæferen Hero venter ivrig på tur til å finne mennes-kene som har gjemt seg et sted oppe mellom trærne, men akkurat nå er det hunden Exita og Sigurds mam-ma Trine som har dratt til skogs. Leiros husker godtda han oppdaget henne for første gang. Det var på ethovedkurs for sommersøk.

– Hero fant henne en regntung augustdag bak enmaurtue. Da jeg kom frem, så jeg en pen dame som låder og lekte med hunden min, forteller han.

Nå har de fylt huset med schæfere og prøver å kom-binere småbarnslivet med hunder og redning.

– Det er en altoppslukende livsstil, langt mer enn enhobby. Skal du lykkes med både samliv og rednings-hund, er du nesten avhengig av at dere deler lidenska-pen, tror Leiros.

Han har ingen beviser, men det føles som om sav-netmeldingene kommer ekstra ofte idet han trykker på fjernkontrollen for å se Premier League, når maten

akkurat er løftet av grillen eller klokken fire om morge-nen. Slikt krever sin familie, og av ti på Leiros’ trenings-lag er seks par.

Leiros er blant de heldige som har fått konkretebekreftelser på at treningen redder liv. Han og Hero har også gjort funn utenfor søksområdet. I ettertid fikk Lei-ros vite at den savnede jenta ikke ville overlevd hvis dehadde funnet henne 20 minutter senere.

– Da fikk jeg igjen alt. Alle treningstimene gjennommange år betalte seg. Jeg hadde til og med litt til overs.

LIVREDDERNE. Det eneste NRHs mannskaper deler, er et liv med hund og i beredskap. De stikker av fradepartementer, skynder seg ut av dommerkappen, for-later elevene lærerløse eller tar igjen regnskapet sene-re. Idet savnetmeldingen tikker inn, rykker de ut. Deleter og leter og må være forberedt på å finne alt. Fjor-året endte på 39 direkte funn. 31 «positive» og åtte«negative».

– Vi kan ha kurs og forsøke å forberede folk, men detblir noe annet når de opplever det selv, sier Anders StenNessem.

Han har opplevd både positive og negative funn oghusker spesielt en 17 år gammel jente de kom for senttil å redde.

– Det virker så urettferdig. Disse unge skulle hatt etlangt liv.

Nessem blir stille. Følelsene kommer når han tenker på synet i lyset fra hodelykten. Og med dem kommer tårene.

– Hver gang jeg tenker tilbake på henne, reagerer jegslik.

Nessem deler erfaringene sine med de andre hunde-førerne for at sjokket ikke skal bli for stort når de selv gjør negative funn.

– Det er nok en større mental påkjenning å være utemed hodelykten en novembernatt i regn og tåke medskygger mellom trærne, enn å finne en sopplukker somhar fått hjertestans på høylys dag.

I tillegg til den uformelle hjelpen, har NRH en orga-nisert kameratstøtte med erfarne hundeførere. Dessu-ten er de blitt flinkere til å søke sammen når de er påaksjoner. Mange hundeførere som jobber frem mot god-kjennelse, tar følge med allerede aktive ekvipasjer for åfå følelsen av hva som venter dem. Noen ganger settesogså profesjonell hjelp inn, som for hundeførerne påUtøya 22. juli 2011.

Mange aksjoner ender også godt. Sølvi Trovåg husker sporene av et par tøfler i nysnøen, sparepengene som låstrødd rundt på skogbunnen og mannen som satt der, forvirret og fryktelig kald. Det var i siste liten, men tids-nok til at hun kunne si at han skulle få hjelp. Tidsnoktil at hun kunne se ham dra med helikopteret hun fikkdirigert ned på en lysning og senere få høre at hun had-de reddet et liv.

– Den følelsen er helt ubeskrivelig. Det oppveier alletimene med trening og føles som å vinne i lotto.

PÅ KANTEN. Alvhild Bjørlykke (32) fra Åram er såvidt synlig over snøkanten, iført klatresele. Nede i bratt-


28 |

henget snuser hunden Emil frem og tilbake, godtsikret av dem som venter på toppen. Bjørlykke er tildaglig jurist i Bergen kommune og har fått Emil god-kjent både som lavinehund og til søk på barmark.

– Det er mye tau å holde styr på, kommenterer hun.De andre hundene varmes av Jervenduker mens de

venter på tur i bratta. På tross av strålende sol er detsviende kaldt her oppe. Wenche Osborg er ekstra opp-merksom på dager som denne.

– Jeg forfrøs og mistet litt av fingertuppen på en tidli-gere øvelse, sier hun.

53-åringen angrer likevel ikke på at hun ble med iNRH for fire år siden.

– Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke begynte før, så jeg kunne hatt flere aktive år.

Treningen med klatreutstyr har gjort henne mer nervøs med tanke på en reell utrykning. Det er ikke all-tid de har folk som kan sikre dem, og noe av hovedpo-enget er å lære å sette grenser hvis det blir for farlig. Med Sunnmørsalpene som naboer hjemme i Ørsta, er det ikke utenkelig at noe kan skje. Luna ble først god-kjent ifjor, og foreløpig er flyplassen det nærmeste hunhar kommet en skredaksjon. Osborg vet at sjansene er små hvis folk ligger under snøen til redningsmannska-pet kommer frem.

– Vi kan finne dem, men om de er i live, er en annensak.

Statistikkene snakker sitt tydelig språk. Ifølge AlbertLunde i ressursgruppen for skred i Norges Røde KorsHjelpekorps er responstiden for redningstjenesten iNorge på rundt 50 minutter. Etter 35 minutter er 70 pro-sent av dem som er totalt begravd i snø, omkommet. I Norge dør også et økende antall av at de faller utfor skrenter, krasjer med stener eller treffer trær i tumulte-ne. De fleste som kommer levende fra snømassene, blir reddet av turfølget eller folk på stedet.

Enkelte ganger samarbeider tilfeldighetene for å for-telle en annen historie.

Mot alle odds. Øvre Årdal, torsdag 3. februar 2011.

Lærer Knut Skår (52) er tilfeldigvis hjemme da telefo-nen ringer denne ettermiddagen. Torsdager pleier hanå ta hunden Dino med på skitur, men denne dagen reg-ner det litt, og Skår er sliten etter en leteaksjon dagenfør. Beredskapsleder Kjell Tore Bakketun forteller at tobrettkjørere er tatt av skred i Aurlandsdalen, og medtelefonen på øret springer Skår ned i kjelleren og griper det varme undertøyet i skapet der de ligger klare. Hanskifter mens Bakketun informerer, skyver beredskaps-sekken og Dino inn i pickupen og kjører avgårde.

– Da hadde det gått i underkant av syv minutter fratelefonen ringte, sier Skår.

I og med at han ikke hører noe mer i bilen, regner Skår med at redningsapparatet er i full sving oppe iskredet. Hans jobb blir da å støtte dem og se om Dinofår ferten av noe. Det var allerede gått en time sidenden ene brettkjøreren, halvt begravd, hadde klart å fåtak i mobiltelefonen og slå nødnummeret med nesen. Kameraten hans, en tysk lege, hadde vært lenger nededa snømassene veltet mot ham. Skår vet at sjansene er små for å finne ham i live.

Fremme i Aurlandsdalen, 104 kilometer fra Skårs hus, får han beskjed av Røde Kors-lederen om at de må lageen scootertrasé før de kan ta ham med opp. Rednings-mannskapene står hjelpeløse og venter. Den gode nyhe-ten er at en hyttenabo har klart å redde brettkjørerensom ringte etter hjelp, men de aner ikke hvor tyskerener blitt av.

– Da hørte vi plutselig helikopteret. Jeg og MarianneHolme fra Røde Kors ble løftet opp i skredet.

Helikopteret drar ned for å hente flere, men den enelysningen er alt de kommer til å få denne kvelden. Deter allerede to timer siden skredet gikk, klokken er femog det begynner å bli mørkt.

Beredskapssekken veier 10–12 kilo, og rasstedet er bratt. Skår legger fra seg sekken og går uten. 300 meter opp i skredet må han kjøre trugetuppene inn i snøen ogdytte Dino oppover. Det er bare 100 meter igjen til top-pen, og Skår har begynt å tenke på hvordan de skal søkeseg nedover igjen. Plutselig blir Dino borte. Skår roper

til Marianne Holme og får henne til å lyse i retningen Dino forsvant.

– Hunden gravde så spruten sto. Det var ingen tvil.Nå er det tre timer siden skredet gikk, og de tror de

graver etter en død person. Snart finner de en fot.– Plutselig flyttet foten på seg. Hadde vi gravd fort før,

ble det enda fortere nå. Vi fikk løs hodet, og han gispetetter luft.

Tyskeren er sterkt nedkjølt, men overlever. Han låcirka halvannen meter under snøen, noe som ga isola-sjon samtidig som trykket ikke drepte ham. Det hjalpogså at ryggsekken med trugene skled opp i nakken ogbeskyttet hodet mot snømassene. I tillegg hadde hanhjelm og briller, og han fikk laget en luftlomme foranansiktet med den ene hånden.

Dessuten lot lærer Knut Skår være å gå på skitur den dagen. Derfor klarte han å være på veien etter syv minutter. Derfor rakk han det ene helikopterløftet.

Hannes Henry, den tyske brettkjøreren, ringte ogtakket Skår etterpå. Han fortalte hvordan det var å lig-ge under snøen, mens smertene skar gjennom kroppen, og tenke at det var ufattelig så lang tid det skulle ta å dø. Det gikk en stund før Knut Skår fikk tatt det hele innover seg.

– Hadde jeg brukt ti minutter mer på å kle på meg, ville han ikke levd i dag. ●[email protected]

Jon Leiros (37) →Markedssjef i Jula

▶ Samboer med hundefører Trine (til venstre),som jobber i politiet. Har sønnene Sigurd

(6 uker) og Sindre (5) og schæferne Hero ogSjef, i tillegg til Trines schæferff Exita.

– Det gnager litt i samvittigheten hver gang jeg sier nei til en aksjon. Alle er like viktige å få hjem, men etter at jeg ble far, er det blitt ekstremt vanskelig

når barn er savnet. Da relaterer jeg tvert.

Eirik Stenhaug (47)Jobber i Norsk Rikstotos

markedsavdeling▶ Singel. Har malinoisen Marshall

– Vi havner som oftest på en av naboteigene. Det er tilfeldig hvem som søker der den savnede

befinner seg, men jo flere som kan søke av området, jo fortere får vi funn.

Kathrine Hauge (27)Jobber i Sivilforsvaret

▶ Singel. Har golden retrieveren Spiff

– Det er en livsstil og tar over alt. Økonomien din, feriene og fritiden. Hvis du først er frelst,

er det vanskelig å komme ut av det.

Knut Skår (52)Lærer ved Årdal videregående skole og

arbeidslivskontakt. Styreleder i NRH ▶ Gift, tre barn. Har schæferen Dino

– Jeg er veldig rasjonell. Kanskje litt for rasjonell av og til. Men jeg har alltid med håpet om å berge et liv.

Bikkjene i bakken


| 29

FUNN I NATTEN. Tunnelsynet i lyset fra hodelykten, kombinert med vissheten om at ikke alle de savnedeønsker å bli funnet, gjør at enkelte leteaksjoner blir tøffere enn andre. Noen ganger handler det om å gjøre

funnet før barnehagebarn på skogstur får se noe de ikke skulle sett.

bikkjene i bakken

Documents