birte sandvik og margareth sandvik rett på tråden

II III

101061_rett paa traaden_cc14_.indd 2 27/07/15 09:34

II III


IV


IV

Rett på Fargerik strikk

Birte Sandvik

Margareth Sandvik


2 3

Forord side 4

Intro side 6

Appelsin kjole side 14

Sitronskall lue side 18

Pepita skjerf side 20

Sjakk skjørt side 24

Twist sjal side 28

Bål genser side 32

Horisont skjerf side 34

Pepper pulsvanter side 36

Jade portemoné side 38

Karusell kjolegenser side 40

Solstreiftunika side 44

Bølger portemoné side 46

Bobler jakke side 48

Kamel cape side 52

Komposisjon kjole/bolero side 54

Sus sjal side 60

Mose hals side 62

Søndag genser side 64

Rabarbra skjerf side 66

Sprell poncho side 68

Fanaglam genser side 72

Spindel portemoné side 78

Diamant bolero side 80

Disco skjørt side 82

Kompis skjerf side 84

Innhold49 antrekk


2 3

Nysnø kjole side 86

Pudder skjerf side 88

Rødtopplue side 90

Jippi genser/skjørt side 92

Pendel skjerf side 96

Regnbue pledd side 98

Høst genser/skjørt/skjerf side 100

Kaprifol skjerf side 104

Iris jakke side 106

Sennep genser side 1 10

Rå skjerf side 1 12

Sebra tubehals side 1 16

Jordbær skjerf side 1 18

Polka skjerf side 120

Lakris vest side 122

Frost genser/skjørt side 124

Planet

skjerf side 128

Drops pulsvanter side 130

Månelyst kjole side 132

Syrin minikjole side 134

Sol kjole side 136

Lun tunika/bukse side 140

Sirkel løs hals side 144

Bris vest side 146

Rauma side 150

TilleggKilder og anbefalt

litteratur side 152


4 5


4 5

ForordRett på tråden - ei fargerik strikkebok

Rett på tråden er ei strikkebok for den som liker å strikke – eller for den som vil begynne å strikke. Du må ikke være ekspert, her er oppskrifter av ulik vanske- lighetsgrad. Rett på tråden har plagg og tilbehør for kvinner i alle aldre. Siden vi alltid har savnet strikkede skjørt, kjoler og tunikaer, har vi mange slike plagg i boka, men vi har også mer tradisjonelle plagg som gensere, jakker, topper og småplagg.

Rett på tråden er ei strikkebok, det vil si en oppskriftsbok, men vi vil at den samtidig skal være ei inspirasjonsbok. Vi håper du vil følge oppskriftene, men vi vil utfordre deg og oppfordre deg til å lage din egen vri. Det ville vi gjort!

Alle oppskrifter i boka har en tilleggstekst enten av strikkehistorisk, motehistorisk eller språkhistorisk karakter. Her vil du få ta del i vår faglige kompetanse, til glede og nytte, som det kan ha stått i de gamle strikkebladene. Så følger oppskriften, sammen med informative og forførende bilder.

Alle oppskrifter er strikket i Raumagarn. Ingen tilfeldighet – forfatterne har et be- visst og lidenskapelig forhold til fabrikken, ikke langt fra Åndalsnes, siste stopp på Raumabanen, nederst i Romsdalen. En begynnelse og en slutt for reiser ut i verden, for begge søstrene.

Søstrene Sandvik har alltid strikket, alltid laget egne oppskrifter, alltid hatt haugevis med garn og restegarn, alltid elsket garnbutikker, alltid sett strikke-prosjekter og fargekombinasjoner i til-budskurvene, alltid sett potensialet i det stygge for å skape det pene. Strikkingen har fulgt oss hele livet, fra stramme og svette pikemasker, inn i de voksne avan-serte og utforskende maskene. Søstrene har strikket inne og ute, i klasserom, på møter og konferanser, på bussen og badestranda, til lands og til vanns.

Lillesøster Birte er konservator og kultur- historiker på Norsk Folkemuseum. I til-legg er hun strikkesamler. Hun samler på oppskrifter, bøker, strikkeblad, strikke- pinner, strikkeklær og strikketilbehør. Hun har jobbet med strikkeutstilling på Norsk Folkemuseum og foreleser om strikking i Norge.

Storesøster Margareth er professor i norsk, språkforsker og lærer, med sans for tekster av alle typer – særlig strikke- tekster!

Søstrene Sandvik ønsker deg lykke til med Rett på tråden – ei fargerik strikkebok!

Pins up!


66 7


6

Utdrag fra Et Dukkehjem (1879), av Henrik Ibsen. (Helmer og den hardt arbeidende Fru Linde oppholder seg i dagligstuen).

HELMER. Deres, det strikketøj? FRU LINDE. Ja; tak; det havde jeg så nær glemt. HELMER. Strikker De altså? FRU LINDE. Å ja. HELMER. Vet De hvad, De skulde heljer brodere. FRU LINDE. Så? Hvorfor det? HELMER. Jo, for det er langt smukkere. Vil De se; man holder broderiet således med den venstre hånd, og så fører man den med højre nålen, således ud i en let, langstrakt bue; ikke sandt? FRU LINDE. Jo, det kan vel være — HELMER. Mens derimod at strikke — det kan aldrig bli´e andet end uskønt; se her; de sammenklemte arme, — strikkepin-derne, som går op og ned; — det har noget kinesisk ved sig.

Henrik Ibsen lar ikke Helmer figurere som verken klok, moderne eller tolerant, så vi kan trygt smile over utsagnet om strikking som uskjønt og «noget kinesisk». Vi er som damer flest, vi be- stemmer hva fingrene skal produsere, og vi lener oss til Fru Linde og sier «Å ja, – klart vi strikker!». I denne boka vil vi oppfordre til strikking av alt fra portemonéer til langbukser, fra luer til kjoler, fra små skjerf til store skjerf, smale skjerf, brede skjerf og ponchoer med og uten åpning. Det er nesten bare paraplyer vi ikke strikker.

Det er dametøy som kommer fra strikkepinnene her i boka, men de første som strikket, var ikke bare damer. Det var mennene som var de profesjonelle, og de var organisert i laug, på linje med tøm-rere, skipsbyggere, buntmakere og repslagere. Damene fikk ikke organisere seg i laug, og ergo var de ikke profesjonelle strikkere.

Vi var sent ute i Norge. I Syria strikket de allerede 250 år e.Kr., mens det i Egypt er funnet rester av strikket tøy ved utgravninger datert til mellom 400 og 600 e.Kr. Mange tror at nordmenn har strikket siden vikingtida, men da vi tok i bruk denne teknikken på 1600-tallet, var vi blant de siste i Europa. I nabolandene

Danmark og Sverige hadde de strikket siden 1500-tallet, og på Island og Færøyene siden 1200-tallet.

Det er kanskje ikke kostbar silke vi forbinder med strikking her oppe i nord. Men to strikkede putetrekk i silkegarn fra 1200- tallet, funnet i kongelige graver i Spania, er de eldste bevarte eksemplene på at teknikken har nådd Europa. Putetrekkene er såpass flott utført, at strikking må ha vært et yrke på et høyt håndverksmessig nivå — trolig utført av menn som var organi-sert i strikkelaug, slik det hadde vært i Paris siden 1200-tallet.

En av de aller tidligste bildeframstillingene som viser strikketeknikken, er et alterbilde fra Tyskland med en strikkende Jomfru Maria, malt av Mester Bertram (1340-1415). Jomfru Maria strikker rundt på fem pinner, og i kurven hennes ligger det nøster i tre farger. Det er sikkert selve Jesusbarnet som skal få seg ny barnetrøye!

De første spor av strikkeplagg i Norge er fra 1400- og 1500- tallet: En liten glattstrikket rest av et strikket plagg funnet under utgravninger av Bryggen i Bergen. Plagget har trolig tilhørt en av byens mange utlendinger, for på denne tiden var det uvanlig med strikkede klær i Norge. Det er først i siste halv-del av 1500-tallet at kilder som skifteprotokoller og toll-lister viser at strikkeplagg ble brukt her til lands. Men disse plaggene (strømper, votter, løsermer og silketrøyer) ble trolig importert. Noen kom sikkert fra Island, som hadde stor eksport av strikkede ullstrømper og ullvotter.

Heksestrikk Den første norske strikkersken vi kjenner navnet på, ble brent på bålet som heks! Hun het Lisbet Pedersdatter. Vi møter henne i forbindelse med en rettssak i Stavanger i 1634, da hun ble anklaget for trolldom og fengslet. Hun hadde vært i tjeneste hos

IntroStrikking - Noget Uskjønt?

6 7


8 9

Karen Eriksdatter, som var anklaget for tyveri. De to kvinnene omtales som landstrykere i rettsprotokollen, og her kommer det fram at en av Lisbets arbeidsoppgaver var å bære Karens ting, samt strikke strømper for henne. Som lønn fikk hun mat og klær. Det er sannsynlig at det ikke bare var Karens eget strømpebruk hun skulle dekke, men at hun også strikket for salg. Kanskje dette var grunnen til at strikketeknikken vant innpass i Norge – at det var en aktivitet kvinner kunne tjene penger på? De eldste strikkeplaggene som er bevart i Norge, er såkalte nattrøyer strikket med ensfarget tynt silkegarn i relieffstrikk. Hovedmønst- eret er åttebladsroser, og flere har flotte metallbroderier. Dette var det mest eksklusive strikkeplagg man kunne ha på seg på 1600-tallet. De ble brukt av både kvinner og menn, og var ikke som navnet indikerer til nattbruk, men til dagbruk. Selve navnet tyder på at de tidligere var forbeholdt konger og andre fornemme personer som brukte dem som nattøy. Silkestrikkede trøyer er bevart i mange land i Europa, og utgjorde sammen med strikkede strømper den største gruppen strikkevarer som ble importert til Norge på 1600-tallet.

Gjennombrudd På 1700-tallet var strikketeknikken endelig på frammarsj i hele Norge, trolig først i byene og deretter på landsbygda. I Bergen fikk de importerte nattrøyene fra England, som hittil hadde vært forbeholdt overklassen, hard konkurranse med tilsvarende trøyer strikket av bergenskvinner. Nattrøyene blir etter hvert en del av folks dagligdrakt både i byene og på landet. Det er bevart et rikt utvalg av både strømper, votter og nattrøyer fra denne perioden, men også en del vakre hjelperedskaper for strikking fra slutten av 1700-tallet. Overdådig utformede nøstekroker og nøstearmbånd i filigransarbeid viser at også overklassens kvin-ner gikk og strikket – men først og fremst innendørs i selskape-lige sammenhenger. Dette var nyttige redskaper, siden man fikk festet garnnøstet til en krok i beltet eller i en armbåndskule. De må ha vært kostbare på denne tiden, og ble ofte gitt bort som fine gaver. Dette tyder på at strikketeknikken nå har fått en viss utbredelse innenfor høyrere sosiale lag. Her ble det imidlertid strikket mer for fornøyelsens skyld, selv om det som ble strikket

kom familien eller hjemmet til gode. På landsbygda var nøste- krokene gjerne enklere og laget av en tynn metalltråd. For her gikk man ute og strikket, samtidig som man passet barn og gjette kyr.

Den som strikker synder ikke! Legpredikanten Hans Nielsen Hauge (1771–1824) er den tidligste kilden til at også menn strikket i Norge. Han reiste landet rundt til fots og talte i forsamlinger. Han var en praktisk mann som mente ørkesløshet var en synd, og på sine mange vandringer benyttet han anledningen til å strikke! Når hans forkynnelsesvirksomhet førte ham i fengsel, fortsatte han å strikke. Hans strikkeferdigheter var såpass godt kjent at han i fengselet fikk bestillinger på vanter fra Christianias finere fruer. De leverte selv garnet, og han tjente penger til penn og papir. Det er først på 1800-tallet strikketeknikken sprer seg til alle sosiale lag i by og land. Økt tilgang på bomull gjør strikkingen aktuell innenfor nye områder, siden den økende fasthet som fulgte med bomullsgarnet, ga andre og større muligheter til mønstre. Fra første halvdel av 1800-tallet er det bevart en god del kunstferdige arbeider strikket i bomullsgarn, som vesker og pengepunger med flerfargede glassperler, hodekapper, sjal, sengetepper og ulike blondeeffekter, strikket på synålspinner.

By og bygd Strikking i byene var i stor grad inspirert av internasjonale motetrender, mens det på landsbygda utviklet seg stedegne strikketradisjoner. Strikketrøyer av ull var blant de mest dekora-tive plaggene som ble brukt her. De fleste som er bevart er fra 1800-tallet og er strikket av hjemmespunnet garn, men bygger på eldre tradisjoner. Kvinnetrøyene var oftest ensfarget med mønster i relieffstrikk, mens mannstrøyene var mønsterstrikket i to eller flere farger, hvorav den nederste delen var ensfarget.


8 9


10 11


10 11

Noen mannstrøyer fikk navn etter geografiske områder, som Fanatrøya og Setesdalskofta. På 1860-tallet ble det organisert håndarbeidsundervisning i skolen. Samfunnsforskeren Eilert Sundt konkluderte på slutten av 1860- tallet med at alder og sosial status avgjorde hvilken måte man strikket på, noe som bekrefter at strikketeknikken nå var allment kjent. Og det var ikke bare kvinner som strikket! I områder hvor håndstrikking hadde stor økonomisk betydning, strikket også mennene. Strikkebøker eller oppskrifter var ikke vanlig. Det ble i stedet laget strikkeprøver i forskjellige mønstre, og modeller ble spredt via personlige kontakter og ved kopiering av strikkede plagg. Strik-kenyheter ble etter hvert formidlet i moteblader, aviser og tids- skrifter, og i siste del av 1800-tallet kom egne håndarbeidsblader fra utlandet i salg i Norge, som det tyske modellbladet Bazar. På slutten av 1800-tallet fikk byfolk øynene opp for landlivets gleder. De begynte å gå i fjellet og å gå på ski. Dermed oppsto et behov for mer bekvemme klær til slike aktiviteter, som strikke-kofter, strømper, vanter og luer, og byfolk lot seg inspirere av de ulike strikkeplaggene på landsbygda.

Husfliden Den Norske Husflidsforening ble etablert i 1891 som et resultat av frykt for at gamle håndverkstradisjoner skulle gå i glemmeboka – blant annet strikking. Husflidsutsalget i Oslo solgte allerede fra da av strikkede varer. Plaggene kom fra håndstrikkersker over hele landet, enten direkte fra produsentene eller via mellommenn, og var underlagt en sterk kvalitetskontroll. Husfliden engasjerte mønsterdesignere, utga mønster- og modellhefter og drev utstrakt kursvirksomhet. I 1909 produserte de sin første barnegenser for salg, men det var først på 1920-tallet salget av håndstrikkede kofter og gensere fikk større omfang. Da var strikkekunnskapen blant folk flest på retur, og flere strikkebøker ivret for at kvinner skulle ta opp strikkingen på nytt.

En av dem som arbeidet for Husfliden i Oslo var Annichen Sibbern Bøhn. I 1928 reiste hun landet rundt og samlet inn gamle norske strikkemønstre, og i 1929 ble mønstrene samlet i boka Norske Strikkemønstre. Boka ble nærmest en bibel for strikkeglade damer! Den kom ut i flere opplag og bidro til at strikking ble allemannseie i Norge på 1930-tallet. Like etter begynte Husfliden å benytte fabrikkspunnet garn og inn- ledet samarbeid med Rauma Ullvarefabrikk for levering av garnet. Designeren Else Poulsson skal ha mye av æren for Husflidens mønsterproduksjon i denne perioden. Hun utviklet nye mønstre basert på gamle og utarbeidet en mengde håndkolorerte mønsterark for kofter og gensere med detaljerte beskrivelser.

Strikking blir 'haute couture' På begynnelsen av 1900-tallet overtok trikotasjefabrikker og håndstrikkemaskiner mye av den tidligere nyttestrikkingen som folk hadde brukt mye krefter på tidligere. Nå kunne man kon-sentrere seg om mer kreative strikketøy enn sokker, votter og undertøy!

Fra 1930-tallet ble norsk strikkemote sterkt inspirert av internasjonale strømninger. Det var særlig franske Coco Chanel (1883–1971) og Madeleine Vionnet (1876–1975), samt italienske Elsa Schiaparelli (1890–1973) som gjorde strikkeplagg til high fashion i Europa.

Oppskrifter på det nye moteplagget jumperen dukket opp i alle varianter, også i norske dameblader og mønsterhefter. Her fantes også oppskrifter på plagg som knapt tidligere hadde vært strikket – alt fra selskapskjoler til badedrakter. Dette førte til en demokra-tisering av moten, ettersom man på en enkel og billig måte kunne strikke moteriktige plagg selv.


12 13

Fra nytte til lyst Under andre verdenskrig stoppet garnproduksjonen opp, og på landsbygda gjenopptok mange hjemmeproduksjon av garn med karding, spinning og farging. Gamle og utslitte plagg ble også rekket opp, slik at garnet kunne bli benyttet til nye plagg. Det er først på 1950-tallet garn- og mønsterproduksjonen tok seg opp igjen og man fikk kjøpt garn og mønster til blant annet kofter og gensere fra en rekke ullfabrikker rundt omkring i landet. Under Vinter-OL 1952 i Oslo ble de norske idrettsutøverne oppmuntret til å markedsføre norske strikkeplagg, og etterspørselen etter norske strikkekofter og -gensere ble enorm også utenfor landets grenser. Året etter vinterolympiaden designet Unn Søiland Marius- genseren, for Sandnes Uldvarefabrikk AS. Unn Søiland hadde i likhet med andre latt seg inspirere av det gamle mønsteret til Setesdalskofta gjengitt i boka Norske Strikkemønstre fra 1929, men Mariusgenseren var strikket i flaggfargene rødt, hvitt og blått og var uten lus. Et nasjonalt moteplagg basert på ei gammel strikkekofte var født! Utover 1950-tallet ble det strikket som aldri før. Hjemmestrikkede klær var langt billigere enn kjøpeklær, og barna lærte å strikke både hjemme og på skolen. Mønstrene på gamle kofter ble omarbeidet og tilpasset moderne snitt, garn var rimelig, og mange kunne følge med på moteendringene ved å strikke plagg selv uten at det kostet for mye. De mønsterstrikkede genserne ble populære som aldri før, også utenfor landets grenser. Med økt masseproduksjon av klær på 1960- og 70-tallet ble moten demokratisert og klærne billigere. Flere fikk råd til å kjøpe klær i stedet for å lage dem selv. Samtidig gikk stadig flere kvinner ut i arbeidslivet, og tiden til strikking ble mer begrenset. Med fjern- synets inntog på 1960-tallet, fryktet mange at strikketøyet rett og slett ville forsvinne. Hvordan skulle man klare kombinasjonen strikking og tv-titting? Dette kan være en forklaring på en forenkling av strikkeoppskrifter på den tiden, samtidig som det kommer tykkere garn og tykkere pinner på markedet.

Det ble etter hvert dyrere å strikke egne klær enn å kjøpe ferdige klær, og for å kjøpe mønster i garnbutikkene måtte man også kjøpe garn. Slik var det også i Danmark. Et opprør mot denne standardiseringen kom med boka Hønsestrikk i 1975, som skapte en nordisk strikkebevegelse ledet av forfatteren selv, Kirsten Hofstätter. Her var alt lov, mønstrene gjengitt i boka kunne brukes fritt etter innfallsmetoden, og restegarn i alle farger passet perfekt til mønstrene. Strikkingen overlevde på tross av endringen i klesindustrien, men svingningene har vært store de siste tiårene. På 1970- og 80-tallet var de tradisjonelle norske mønstrene fremdeles populære, og garnprodusentene og strikkedesignerne laget stadig nye mod-eller basert på disse. Det var fremdeles obligatorisk håndarbeids- undervisning i skolen, men da det tykke mohairgarnet kom på markedet, kunne også de som hadde slitt med maskene klare å lage seg en genser på kort tid. Mange populære strikkegensere og -mønstre ble lansert utover 1980-tallet. Per Spook-genseren ble en enorm suksess, og VM-genserne, som Dale Fabrikker siden 1956 har spesialdesignet for arrangøren av ski-VM, Norges Skiforbund, beholdt sin popularitet. På 1990-tallet avtok interessen for strikking. Strikkeopplæring var ikke lenger obligatorisk i skolen, strikkekunnskapen blant unge var på retur og strikkegarn ble stadig dyrere. Strikkeduoen Arne & Carlos skal ha mye av æren for at strikkingen tok seg opp igjen på 2000-tallet, men det var ikke ungdommen som hev seg på trenden med å strikke julekuler. De kastet seg over garn og pinner først i 2012, da tv-kjendisen Dorthe Skappel strikket en enkel genser som døtrene lot seg avbilde i. Med ett ville alle strikke denne genseren, garnbutikkene gikk tomme for garn, og mange ungdom-mer lærte seg å strikke via YouTube! Ta opp tråden! Om det ikke er lett, er det hjelp å få, både i bilder og oppskrifter.


birte sandvik og margareth sandvik rett på tråden

Documents