da kar - uit— her er en skannet dagbok fra en overvintring på sval-bard i 1929. håndskriften til...

DAKAR

N17°32’21.46” / W013°28’48.80”

—TROMSØ

N69°42’28.32” / E019°26’52.29”

UNNI GJERTSEN

DAKAR—

TROMSØ

UNNI GJERTSEN

Jeg må forestille mig, at universets kemi ligesom er snublet over sig selv og har udskilt biologien som et særligt forsøgs-felt, der inkluderer menneskets bevidsthet.

"Del af labyrinten", Inger Christensen

Dakar – Tromsø er et kunstverk som består av denne boka og av to glassmontre i Teknologibygget på Universitetet i Tromsø. Den ene monteren inneholder et eksemplar av boka, i den andre ligger et stykke jern som Unni Gjertsen anskaffet i Dakar under en reise i desember 2013. Boka er fortellingen om reisen og om jernet.

Dakar – Tromsø is an artwork consisting of this book and two showcases in The Technology Building at the University of Trom-sø, Norway. One of the showcases contains a copy of the book, and in the other showcase there is a piece of iron that Unni Gjertsen obtained in Dakar during a journey in December 2013. The book tells the story of the journey and the piece of iron.

KORO - Kunst i offentlig rom / Public Art Norway 2014UIT, Universitetet i Tromsø / University of Tromsø

5

DEL I

PÅ FLYET TIL TROMSØ, 20. NOVEMBER 2013

Vi sirkulerer i lufta mens brøytemannskapet måker landings-banen. Her er det sol, der nede er det snøstorm. Flyplassen i Tromsø er stengt. Fra mitt sete har jeg oversikt over flyvertin-nen som sitter foran i kabinen.

Yngve Birkeland og Sylvi Labugt venter på meg ved Insti-tutt for ingeniørvitenskap og samfunnssikkerhet. Institut-tet skal flytte inn i det nye Teknologibygget sammen med Nordlysobservatoriet. Jeg samler informasjon til kunstverket jeg skal lage for nybygget. Etter timeplanen skulle jeg vært på bakken, men jeg svever fortsatt med de andre passasjerene over Kvaløya.

“Når afrikanerne venter,” skriver Ryszard Kapuściński, “fal-ler de inn i en dyp fysiologisk form for søvn: De spiser ikke, drikker ikke, later ikke vannet.” Han venter på en bussholde-plass i Accra i 1958.

Jeg lukker boka. Om tretten dager reiser jeg til Dakar, hovedstaden i Senegal i Vest-Afrika.

I dag er det 20. november. Nordpolen snur seg bort fra sola. Mørketida i Tromsø inntreffer 27. november. Sola blir borte, og dukker ikke opp igjen før 15. januar.

Maskinen sirkler innover land. Skylaget letter, og fjelltop-pene under vingen blir synlige. De er snødekte, med mørke render der snøen ikke legger seg. Tjue mil lengre sør ligger Sjøvegan der jeg er oppvokst.

DEL IDAKAR - TROMSØ

76

Er det formen — den minner om en fransk smørkjeks — eller navnet som klinger som Madame Bovary? Bouvetøya må ligge i Sørishavet. Eller?

Kapuściński besøker kultur- og utdanningsministeren i Ghana på slutten av 50-tallet. Han tolker omgivelsene gjen-nom sin egen kamp med heten. Er man heldig fins mulighet for skygge og lufting. Brisen blåster best i høyden. Ministeren han besøker, har sitt departement øverst i en beskjeden byg-ning som teller fire etasjer. Det er en ivrig minister, besatt av foto; han eier femten kameraer. Han inviterer Kapuściński med seg over alt, med på banketten, med i bilen.

— Kom så går vi.Akkurat som når jeg følger etter Bao Pao i Beijing — han

som bare kan beskrives gjennom støvet han virvler opp mens jeg følger etter — mellom verkstedene og butikken, opp trap-pen til tredje etasje i huset der han bor.

Der samler han minner fra sin tid i Den røde armé. Jeg er på jakt etter noe som kan gjøre historie virkelig for meg, og finner det i denne mannen. Han holder fram en drikkekopp med Maos propaganda trykket på innsiden, og beskriver messingen av påbud fra høyttaleranlegg over hele Beijing.

Kapuściński gjør historie virkelig når han beskriver brisen, og fraværet av den i Accra i 1958. I de nedre etasjene i husene er fraværet uutholdelig. De stedene der alminnelige folk har mulighet til å oppholde seg, er det vibrerende varmt og stillestående.

“Så lenge luften står stille, representerer den ingen verdi,” skriver han, “men det er nok at den rører på seg, så stiger den straks i pris.”

Trær gir skygge, men tiltrekker seg også malariamygg.

TROMSØ GEOFYSISKE OBSERVATORIUM, NORDLYSOBSERVATORIET AUGUST, INTERVJU MED TRULS LYNNE HANSEN

Midt i en setning sitter Trus Lynne Hansen plutselig med te-lefonkontakten i hånden. Han har nappet den ut så han ikke risikerer oppringning fra Madrid. Som observatorieleder er

Jeg har begynt å se på Norge rundt, med øde steder, og vær som vi hamler opp med. Pappa er opptatt av sikkerhet. Sik-kerhet som i forholdsregler. Ikke jeg, jeg bor på Østlandet og vil ikke ha gelender mot skråninga på hytta.

Hele barndommen går snøplogene mens jeg sover. Om morgenen står jeg opp til nymåket vei. Kanskje er det storm på kysten, men på Sjøvegan blåser det mindre. Bak huset ligger innlandet som en rygg mot bakholdsangrep. Det er uansett ganske øde på skyggesida av huset.

På framsida mot fjorden derimot, dukket det en gang opp et krigsskip ut av tåka. Amerikanske soldater som aldri hadde hatt ski på beina før, vinglet ustødig rundt i fjæra. Det var NATO-øvelse, forklarte de voksne.

Flyvertinnen løsner sikkerhetsbeltet og reiser seg. Hun løfter telefonrøret som henger på veggen ved siden av setet, og gir beskjeder til kollegaen sin bak i flyet. Så åpner hun døra til cockpiten og konfererer med pilotene. Hun henter et par svarte skinnhansker fra skapet, setter seg og tar dem på.

Jeg holder veska i et hardt grep. Jeg har ingen grunn til å tvile på pilotene, mannskapet i flyet eller på bakken. I Nord-Norge finnes det kompetanse på vær. Ved om det skulle knipe, ulltøy og vindjakker, lommelykt, batteri, og kom-munikasjon, som i militæret. Det fins forholdsregler. Blåser det opp, fortøyer folk løse gjenstander, kommuniserer med brøytebilen, og vet at det bor en enslig kvinne ytterst, som ikke kommer seg til butikken. Alle vet hva de skal gjøre.

PÅ KONTORET, OSLO, 19. NOVEMBER

Hvilende på albuene framfor dataskjermen studerer jeg Po-larinstituttets bildearkiv på internett. Det ene bildet av snø, is og hav er knapt til å skille fra det andre. Jeg trenger flere innfallsvinkler. Å finne på søkeord er som å gjette koder til en lås. Jeg klapper igjen lokket på datamaskinen.

Forresten. Var det et bilde av Bouvetøya?Hva er det med den?


98

maurerne i Spania fra 800- til 1400-tallet, ikke kom uteluk-kende fra Nord Afrika, men lengre sør, fra Senegal.

— Er dette noe du kjenner til, spør jeg Truls som er histo-risk interessert.

— Nei, men det fins et geomagnetisk observatorium i Sene-gal, i en by som heter M’bour, ikke langt fra Dakar.

Jeg skrinlegger oldtiden. Observatoriet i M’bour er et utmerket reisemål.

FRA INTERVJUET MED EMANUEL LIMA, POSTENS ØSTLANDSTERMINAL, LØRENSKOG, VÅREN 2012

Hver ettermiddag i barndommen på Kapp Verde hører Ema-nuel Lima lyden av mais som blir knust i en stor morter av to kvinner som kommer for å lage Cachupa til middag.

Kapp Verde -øyene ligger på kysten av Vest-Afrika sør for Krepsens vendesirkel. Senegal er nærmeste fastland.

TILBAKE TIL INTERVJUET MED TRULS

Nytt ark. — Kan vi snakke om metaller og magnetisme? Jeg vil ta

med meg noe fra Senegal, en stein eller et metall.Kanskje jeg kan integrere det i trapperommet på Teknolo-

gibygget. — Jern er et metall med pussige magnetiske egenskaper, for-

teller Truls, jernatomene stiller seg opp i helt parallelle rekker.Han legger trykk på helt og på parallelle. Jeg vet ikke hva

det innebærer, men attraheres av tanken på parallelle rekker.— Det spiller ingen rolle hvor jern kommer fra, sier han.

Jern er helt identisk hvor som helst på kloden. Jern har ingen egen identitet, det er utbyttbart.

— Så om jeg tar med en bit jern fra Dakar, er det kun reisen som utgjør en forskjell, at jeg gjør den, og skriver om det?

— Akkurat.

Truls mener at naturvitenskap er kultur.Når jeg spør om hvorfor man forsker på det ene eller an-

han ønsket i en videokonferanse.— Landegrenser er et fenomen som er helt irrelevant i mo-

derne vitenskap, konstaterer han, med trykk på irrelevant.Jeg får nye A4-ark å notere på hver gang jeg bestemmer at

nå er vi inne på et nytt tema.Jeg spør om den tidlige historien til studiene av geofysikk. — Fins det muligens en innflytelse fra Afrika?Jeg håper det. Jeg vil vite hvordan verden så ut før geogra-

fien ble formet av kolonimaktene, finne forbindelser som går på tvers av stater, og kanskje også historiske epoker.

— Det var araberne som gjenoppdaget den antikke kul-turen ettersom de rykket inn i land nord for Middelhavet, opplyser han.

Den arabiske gullalderen varte fra 900-tallet til 1300-tal-let. De oppfant dagens tallsystem og den moderne vitenska-pens metoder. De gjorde kontrollerte forsøk og brukte logisk argumentasjon.

— Men det stoppet opp. Man vet ikke hvorfor. De ble dog-matiske, sier han som om det er en uforklarlig gåte.

Jeg er nysgjerrig på Dogonfolket i Mali som er kjent for sin eldgamle kunnskap om astronomi, kanskje også atomer? Kan de ha funnet andre veier til innsikt om kosmos?

Men jeg tviler på dette sporet. Historien om magnetis-mestudiene som Truls presenterer for meg, går tilbake til 1600-tallet, ikke mye lenger. Det er nå den systematiske nye vitenskapen skyter fart:

“Jorden er selv en stor magnet”, skriver engelskmannen William Gilberts i den første avhandlingen om jordens mag-netfelt som blir publisert i år 1600.

Det er de store sjøreisene og kompassets tid.Truls leter i bokhyllen etter et dikt om kompasset skrevet

på gammelengelsk. Han finner det ikke.Jeg gjør et siste forsøk på å fiske etter en ledetråd som

kanskje kan følges bakover til middelalderen og ut av den europeiske geografien. Under en forelesning i Oslo antyder nemlig den senegalesiske filosofen Souleyman Bachir Diagne, at den tidlige kulturelle påvirkningen på Europa sørfra, med


1110

heter, men om begivenheten inntreffer eller ei, avhenger jo av mennesket.”

Når Kapuściński skal beskrive den europeiske tiden site-rer han Newton:

“Den absolutte, sanne, matematiske tid forløper i seg selv og i kraft av sin natur ens, ubunden av enhver ytre gjenstand.”

TROMSØ, 20. NOVEMBER, ETTER MØTET MED SYLVI LABUGT OG YNGVE BIRKELAND

Jeg har en ambisjon om å motivere Afrika-reisen, ikke bare ut fra en kobling til Tromsø Geofysiske Observatorium, men også til Institutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet, der de — forstår jeg under møtet — studerer blant annet navigasjon.

For å finne historisk materiale går jeg så videre til Norsk Polarinstitutt, som ligger 200 snøslapsmeter bortover Strand-veien. Vel framme, lar jeg arkivaren ta meg med inn på kjøle-rommet der han oppbevarer permene med papirbilder. Han stabler den ene permen etter den andre på mine framstrakte underarmer. Jeg bærer dem bort til det vindusløse bakrom-met der han har pulten sin. Ved siden av seg har han bunker med bilder han skal skanne.

Jeg åpner permene og begynner å bla, fram og tilbake mel-lom bilder av skip, polekspedisjoner, flere båter, mer hav.

— Er det bare bilder av Nordpolferder, spør jeg. Har det ikke gått ekspedisjoner til andre steder?

Arkivaren vinker meg over til skjermen sin. — Her er en skannet dagbok fra en overvintring på Sval-

bard i 1929.Håndskriften til skipperhustruen Hansine Hansen er

tiltalende. Men, jeg må røre meg og kommer på at jeg har et ærend; et kort besøk hos Truls. Jeg griper jakken på stolryg-gen, samler penn og notatbok, og fortsetter påkledningen på vei ut, gjennom biblioteket. I resepsjonen taster jeg num-meret til taxi på mobilen. Det ringer. Klokka er ett, og mørket faller på. De store vindusflatene reflekterer interiøret.

dre, eller en mening med det hele, blir det stille, som om han ikke hører.

Det formålstjenlige er ikke vårt bord, forstår jeg. — Forskning kommer av nysgjerrighet, sier han. Det er

ingen tilfeldighet at de vi tenker på som vitenskapsfolk hadde stillinger som leger eller prester før i tiden. De var nysgjerrige og ville forske. Men de måtte jo ha noe å leve av.

Jeg blar i de seks arkene for å finne noe han sa:Vitenskap baserer seg på at det fins en objektiv virkelighet som

vi alle vil oppfatte tilnærmet likt.Jeg er vant til å tenke ut fra persepsjon, subjektivitet og

relativitet, hvordan et kunstverk kan påvirke betrakteren og få noe til å skje. Min oppmerksomhet er rettet mot verden som formbar ved hjelp av persepsjon. Truls sin innlysende konstatering av objektivitet truer med å kortslutte tankeba-nen min.

Likevel, når jeg har lagt ut på reiser og intervjuet mennes-ker fra alle verdens hjørner, har også jeg lagt til grunn at folks stedsbevissthet er lik, om ikke objektiv.

Bao Pao beskriver Beijing og Emanuel Lima Kapp Verde — de har minner fra å være små og kunne stå under et bord, de relaterer til foran og bak, ørken og hav. Min kropp gjenkjen-ner beskrivelsene selv om jeg aldri har vært på Kapp Verde, eller i en hutong i Beijing på 40-tallet.

LEILIGHETEN PÅ SANDAKER I OSLO, 24. NOVEMBER

Det er sol i senga. Når jeg setter meg opp og strekker nak-ken, dukker balkongkassene fram over vinduskarmen. En stivfrossen ringblomst står oppreist.

Sola sitter fast i takhorisonten.Før eller senere vil den reise seg og stige høyere på himme-

len, selv om dette er Nord-Europa.Kapuściński skriver om tiden i Afrika at den ikke fins uten

bevegelsen. Det er aktiviteten som manifesterer tiden:“Tiden er sogar noe som mennesket kan skape, for dens

eksistens kommer ganske visst til uttrykk gjennom begiven-


1312

GPS’en på mobilen ligger i håndflaten og lyser. Den andre hånda styrer jeg med. Men styrer hvor? Den blå prikken vet hvor jeg er, når jeg flytter meg, flytter den seg. Det er selskap i det, men det tar meg ikke hjem.

Jeg burde sette hele min lit til GPS’en, men i mellomtiden har jeg begynt å studere gatene og aktivere min egen stedsfor-nemmelse. Det er to systemer. Jeg vingler mellom dem.

“Den moderne fysikkens naturbilde, som begynner å ta form med Galilei, og som oppsto i og med at man begynte å stille spørsmål ved det menneskelige sanseapparatets evne til å formidle virkeligheten,” skriver Hannah Arendt, “viser oss et univers som vi ikke lenger kan vite noe mer om enn at det på en bestemt måte påvirker våre måleinstrumenter.”

Jeg har fortsatt et sanseapparat. Selv om jeg bruker GPS, og forflytter meg med fly og tenker på verden i fugleper-spektiv, kan jeg også sette den ene foten foran den andre og erfare rommet.

Arendt igjen:“I motsetning til erfaringsevnen, kan forstanden frigjøre

seg fra jorden og innta et universelt, kosmisk standpunkt utenfor jorden og operere ut fra det.”

Vi vingler videre.

I ARKIVET

— Hva med Bouvetøya, spør jeg arkivaren.Jeg så en plansje på en søyle i biblioteket, en mini-temaut-

stilling om fuglelivet der. Det er andre gangen på kort tid at øya dukker opp fra intet.

— Det går en ekspedisjon ned dit nå.Epler og kanoner, tenker jeg, en ekspedisjon til Bouvetøya!— Polarinstituttet skal sette opp en ny forskningsstasjon.

Den forrige blåste på havet.Forskerne flyr til Sør-Afrika i januar, og går om bord på et

forskningsskip i Cape Town.— Båten med utstyr bør være på vei allerede, sier arkivaren.En helt virkelig båt — det er ikke usannsynlig at den be-

Jeg børster snø av hetta på jakken, og går inn i entreen på observatoriet i Prestvannvegen.

Truls kommer meg i møte med diktet om kompasset i en rosa plastlomme. Han har fått en e-post fra Benoit Heumes på Institut de Physique du Globe de Paris som administre-rer observatoriet i M’bour. Benoit trenger en bekreftelse på hvem jeg er, før han kan lage en avtale med personalet lokalt i Senegal.

Truls ønsker seg et foto fra observatoriet i M’bour når jeg kommer tilbake derfra.

Han har kontakt med forskningsstasjoner over hele ver-den, men selv reiser han bare til Grønland.

Vi kunne utvekslet denne informasjonen per e-post, men her står jeg i entreen.

På bakrommet på Polarinstituttet skanner arkivaren frem-deles. Jeg må komme i bla- modus, og går ut blant hyllene i biblioteket.

Det er blitt mørkt og vindusflatene speiler bokhyllene som står på diagonale rader. Jeg fester blikket i øyehøyde, og følger en tilfeldig hylle helt til enden. Så lar jeg blikket falle ned på raden under og går tilbake.

Arktis, Arktis, Arktis.Jeg svinger rundt hylla.Her er det Geologi og Sedimentologi. Jeg plukker fram en

kompakt bok: Carbonate Diagenesis and Porosity.Nå vet jeg at jeg kommer til å finne en løsning.Jeg snur meg og skimter en ny kategoribetegnelse, Kar-

tografi. Jeg følger bokryggene videre: GPS. Med den ledige hånden drar jeg ut Practice and Theory of GPS, Global Positio-ning System.

Dette er min dag!

BERLIN, OKTOBER

Jeg sykler langs en mørk kanal i Berlin. Dekkene må pumpes. Uten demping kjenner jeg hver småstein på asfalten. S-Bahn går forbi på traseen over bakken. Men jeg er “lost” og uten lykt.


1514

av signaler fra satellitter som går i bane rundt jorda, forkla-rer Dagfinn.

God geometri, kaller han det når en mottaker på bakken får signaler fra et flertall satellitter.

Geometri er bilder av ordnede, harmoniske forhold. Det gir en avstand til de kroppslige premissene for menneskelivet, som gnagsår og frost. God geometri er mer enn jeg forventer meg i en verden der skjøre mennesker styrer etter beste evne.

— Satellitter har atomur, fortsetter han. Avstanden mellom en satellitt og en mottaker beregnes ved å måle tiden det tar for signalene å nå fram.

Å se GPS for seg, som et geometrisk mønster av signaler, i luften, og at mønstret forandrer seg når jeg beveger meg nede på bakken med en mobil mottaker, er ganske lett. Men tiden gjør det komplisert. Tiden utgår jo fra døgnet og jordens bane rundt seg selv.

Når jeg tenker på lange avstander og sakte fart, som et skip på havet, mister jeg fotfeste. Det har jeg til felles med Dag-finns studenter.

— De har problemer med å navigere framover i tid og rom, å se det for seg, forklarer han.

Han liker astronomisk navigasjon. Det går ut på å finne et skips posisjon ved hjelp av høydemåling av himmellegemer med en sekstant, og bruk av tidtabeller. Slik lærte faren hans å navigere. Også de nye kapteinene er nødt til å lære astrono-misk navigasjon som sikkerhet.

Johannes Kepler er astronomiens gudfar. Dagfinn lover å sende en lærebok i emnet.

Dagfinn Husjord synes det er vanskelig å beskrive følelsen av å seile over Stillehavet.

OSLOMARKA, NOVEMBER

Det blåser laber bris fra nordvest. Jeg går hurtig innover stien i motvind. Mørket veller fram. Det skummer på Maridalsvan-net. Jeg løper et stykke, ser meg over skulderen. Solnedgangen

finner seg utenfor kysten av Senegal mens jeg er der. Vinter på Nordpolen betyr sommer i sør og høysesong for ekspedi-sjoner til Sydpolen. Fra Cape Town er det fem dagers seilas til Bouvetøya. Den ligger mellom Sør-Afrika og Antarktis — et av verdens mest øde steder.

Imidlertid ligger den ganske nær våre meridianer.Skyt en pil rett sør og den skulle kunne treffe.

SJØVEGAN

På Sjøvegan kommer ikke sola over horisonten på vinteren, månen tar over, og alt får et blått skjær. Som barn sto jeg med nesen inntil et kjølig panoramaglass og så ut på måneland-skapet. I øst var fjellene jevne, hvite halvkuler, den ene bak den andre, med synkende kurver mellom seg. Et streif av dagslys i sydøst gjorde konturene av fjellrekken markant.

Hadde landskapet vært flatt, ville det likevel være umulig å se sola. Den befinner seg helt og holdent på en annen del av jorda. Det forteller meg at jeg er på et fjernt sted på kloden. Jeg vet det jo også fordi jeg har kartene.

Å se på kart betyr å sette seg i en fugls sted.Eller et fly, eller en satellitt. Erkjennelsen av avstand styrkes når jeg slipper meg ned

på bakken igjen etter en slik imaginær luftferd. Da er den kalde nesetippen mot ruta, og mangelen på røntgensyn, høyst informativ.


Jeg legger på røret, og er ennå varm i øret.Dagfinn Husjord underviser i navigasjon på Institutt for

ingeniørvitenskap og sikkerhet. Vi lokaliserer lasteskipet Mary Arctica i Kattegat via en hjemmeside for sporing av skipstrafikk som heter Marine Traffic.

Jeg tror det er dette skipet som skal til Bouvetøya. Jeg taster inn skipsnavnet i feltet fartøy og får: Latitude 57.04817, Longi-tude 10.05283.

— GPS beregner posisjonen til en mottaker på bakgrunn


1716

hva mer jeg skal spørre om. Jeg legger på, takk Mr. Guldahl, takk, takk.

Jeg sjekker været i Århus. Det er som i Oslo, nullføre og skyer. Sjøen må være for varm for årstiden, brisen for klam. Mary Arctica kjeder seg sikkert og vil ut av havna. Jeg kjenner på meg at mannskapet har brakkesjuke, de lengter til havs.

Selv skal jeg fly, fly og lande på bakken i Dakar. Der skal jeg organisere meg i et rom, tenke på Mary Arctica i frisk fart og ha orden på alle koordinater.

Det er snø på værvarslet for Tromsø, våt og kornete snø.

CASABLANCA, 1992

Vet jeg noe om Vest-Afrika? Jeg besøker Marokko i 1992. Jeg husker at jeg våkner på et hotell i Casablanca av fem-bønnen om morgenen, og at det er et uvanlig lys –hvitaktig med en iboende trussel. Byen ligger og venter.

Enn så lenge er varmen fuktig og pirrende, men det gjelder å ha veskene ferdigpakket og klare for rask avgang. Dagen har en vilje til å gå over styr, bli en rockekonsert som jeg helst vil spare trommehinnene for.

Jeg husker reisen fra Fes kvelden før. Khalid, min “svoger” på denne tiden, skaffer oss seter på b≠ussen, betaler, gjør seg uunnværlig, og meg og kjæresten min hjelpeløse. Det er en lettelse å slippe fri.

Halvvegs til Casablanca stopper bussjåføren i lyset fra en lyktestolpe på en rasteplass. Passasjerene kan benytte stådoen som fins i et avlukke i utkanten av lyskjeglen. Ved siden av hullet i gulvet står en rød bøtte med vann til å skylle seg med.

Fra rasteplassen må reisen ha fortsatt. Jeg husker at jeg våkner i Casablanca.

LEILIGHETEN PÅ SANDAKER I OSLO, 12. NOVEMBER

Jeg ligger med hodet på puta og ser jeg over taket til den andre siden av gårdsrommet. Det er klarvær utenfor det sydvendte soveromsvinduet. Foreløpig er det for mørkt til å se ordentlige

over byen ser ut som en fjern gressbrann.Jeg holder et ildorkester i den ene hånda, i den andre et

blått dragsug.I dagtidlig hørte jeg på nyhetene at trafikken står fast mel-

lom Trondheim og Oslo. Været velter inn fra havet, fra kysten utenfor Kristiansund.

Uten å dumpe ned i dalene på innlandet feier vinden over fjelltoppene og er fremdeles fuktig når den når Oslomarka. Det er minst 50 mil til Norskehavet, mil som vinden tilbake-legger på et øyeblikk.

Hadde jeg sanset kysten i marka i dag om jeg aldri hadde sett et satellittbilde?


Jeg halvsover på kontoret, kryper ned på gulvet, slokker lyset, slanger meg halvt opp så jeg kan strekke ut en arm og dra ned tastaturet og fortsette å skrive under bordet.

Jeg har glemt ideen jeg hadde for to minutter siden.Farvel.Tap. Savn.Velkommen nye sjanser.Jeg åpner for gjennomtrekk i hodet. To vidåpne dører på

hver side; ørene. Vær så god, blås gjennom meg. Jeg stopper ingen, heller ikke John E. Guldahl, Avdelingsdirektør for Operasjon- og logistikkavdelingen på Polarinstituttet. Noe stopper han. Jeg trenger å vite om ekspedisjonen er virkelig, tenk om Mary Arctica er feil båt? Jeg kan ikke overvåke feil båt! Han svarer ikke på telefon, kikker bare på meg fra bildet på nettsiden, med rød nese og rim i barten, midt i en snø-storm, og uten lue foran en hær av fullpakkede snøskutere.

Suksess. Guldahl ringer tilbake, jeg farer opp. — Mary Arctica laster i Århus i dag, forteller han. Stål,

proviant og utstyr skal med på ekspedisjonen.Det fins dessuten et annet skip, Agulhas, som skal ta for-

skerne fra Cape Town til Bouvetøya.— Mary Arctica legger fra havn klokka fire, avslutter han.

Det er om 110 min! Jeg har ligget under bordet, og vet ikke


1918

I alle fall, når jeg leser Enquist er det med en følelse av jern og metall. Grunnstoffer. Naturvitenskap. Jeg er besatt av stein og jord.

Når jeg våkner om morgenen etter å ha lest Enquist på senga før jeg legger meg, er oppvåkningen som å drive opp til overflaten igjen — opp fra et uendelig dyp – med minnespor fra den flytende metallkjernen i jordens indre.

Albert Einstein forestiller seg — en sommerdag på kontoret i Bern i 1907 — at en mann i huset på den andre siden av gaten ramler ut av vinduet. Jeg hører på radio.

Mens mannen er i fritt fall, må han en stund oppleve vekt-løshet, tenker Einstein.

Einstein har en annen dagdrøm hvor han sitter på en buss i Bern der han bor. Plutselig setter bussen av gårde i lysets hastighet. Einstein ser klokketårnet på torget i Bern for-svinne bak seg. Viserne roterer i sitt vanlige tempo. Tiden i bussen derimot går saktere jo mer bussen akselererer.

Tiden og rommet henger sammen, tenker Einstein, de er relative størrelser.

Jeg klarer å forestille meg rekkevidden av denne tanken et kort sekund, før døren klapper igjen.

Det korte blaffet ligner opplevelsen av Liv Bugges film Into The Wreck på Kunstnernes Hus i Oslo, en følelse av å falle bakover gjennom historien. En lavfrekvent lyd setter kinosa-len i vibrering. Kamera panorerer over nærbilder av interiør. En kvinne forklarer igjen og igjen om et trykk kun kjenner over nakken, at hun vil ha det bort. Jeg tenker på tyngdekraft, på tunge ting, jern og stein som faller tungt. Trekkes vi mot jordens indre?

— Mennesker fins ikke magnetiske, sier Truls. Det må bety at vi ikke kan trekkes mot bakken av en mag-

netisk kraft.Gravitasjon er noe annet, men hva er det? Newton visste

faktisk ikke. Einstein mente det var rommet som presset legemer mot jorden.

farger. En fugleflokk beveger seg i raske vendinger.Femti hurtigbankende hjerter.Flokken forsvinner nede i det høyre hjørnet, i neste øye–

blikk dukker den opp igjen.

24. NOVEMBER

Når jeg kommer hjem fra kontoret på kvelden tikker det inn e-poster. Dataskjermen lyser opp soveromsmørket.

Liv fløy over Atlanteren i dag, hun har vært i Baltimore og forelest. Vi skal reise sammen til Senegal. Nå spiser hun mid-dag i leiligheten sin i Stockholm. Etterpå skal vi snakke om hva vi skal pakke. Om litt over en uke møtes vi i Brussel og tar samme fly derfra.

Jeg leser en beskjed fra biblioteket. Carbonate Diagenesis and Porosity kan hentes på filialen på Sandaker.

26. NOVEMBER

Jeg sykler fra kontoret klokka halv sju. Det er lys i vinduene på filialen. Fra gata kan man se folk som sitter og leser. Foran skranken står en liten gutt. Lånet registreres og jeg legger bøkene i sykkelkurven, tar på ullvottene og sykler opp den siste bakken.

Hjemme leser jeg e-post, og får vite at Benoit Heumes har hatt kontakt med direksjonen på observatoriet i M’bour i dag. En sjåfør fra Raw Material Company, kunstsentret vi skal bo på i Dakar, skal hente oss på Leopold Sédar Senghor Interna-tional Airport. En ny e-post fra biblioteket: Boka om GPS har også kommet. Den har reist helt fra Tromsø.

27. NOVEMBER

Bunken med bøker på nattbordet vokser. Chimamanda Ngozi Adichies En halv gul sol er for kokett. Jeg våkner ikke med et lodd ned i undergrunnen som når jeg leser Per Olof Enquists Styrtet Engel. Likevel er det noe med miljøene, støvet på veg–ene, eller er det Kapuściński jeg har det fra?


2120

Er trykket over nakken som kvinnen føler i filmen, rom-met som presser seg på? Umulig å vite.

Nå har man forresten registrert gravitasjonsbølger som drar i og former selve rommet. Det viser at Einstein tenkte rett der han satt og drømte.

HYTTA VED VANSJØ, JULI

Treplankene er fuktig under tærne på flytebrygga klokka åtte om morgenen. Sittende på huk, observerer jeg fuglene som slipper seg ned og henter yngel under vannflata.

Elva er full av fisk, ål, alger. I jorda i skråninga lever små dyr, bakterier, biller, mikrober og meitemark uforstyrret. De svarte buormene har egne ganger i de eldste segmentene i kvisthaugene mine. Fluer balanserer på vannskorpa. Fuglene stikker hodene gjennom den.

LEILIGHETEN PÅ SANDAKER, 1. DESEMBER

I dag er Mary Arctica borte. De siste dataene på Marine Traf-fic er fra i går ettermiddag klokka sju.

Jeg våkner tidlig og sitter med datamaskinen i senga. Jeg fører pekeren over hundrevis av grønne båtmarkører på skjermen, spisse og med en liten strek foran, som en pen-nesplitt. Hver markør indikerer posisjonen til et skip. De flokker seg som insektsvermer i havner som Guangzhou og Cape Town, hvert skip med sin spesielle rute og oppgave. I den engelske kanalen klemmer pennesplittene seg sammen og lager tette køer.

John Guldahl har fortalt at Mary Arctica kan lokaliseres på rederiets hjemmeside. Jeg søker etter henne hos Royal Arctic Lines.

Treff. Hun seiler med kurs for havnen Zeebrugge i Belgia og befinner seg for øyeblikket nord for Nederland. På kartet ser jeg en rekke smale øyer som danner et bånd utenfor kys-ten, en psykologisk beskyttelse om ikke annet, mot sjøen som truer med å oversvømme det flate landskapet. At havet stiger — nederlenderne må være minst like redd for det som meg.

På rederiets hjemmeside fins en link til et webkamera som er montert på broen av Mary Arctica. Kameraet viser grå skyer, med solgløtt, noen dråper på frontruta, snill sjø. Hun er et beve-gelig holdepunkt på sjøen, mens jeg beveger meg på tørt land.

— Holdepunkt, spør redaktøren.Hun spør alltid om punkter. Jeg forteller at et punkt er

alltid et sted, et virkelig sted, og i tillegg, en abstrakt angivelse av et sted.

28. NOVEMBER

Jeg trenger myggnett. Har jeg ett på hytta? Det skal snø i mor-gen. I dag er det sol med advarsel om sterk vind i kastene. Jeg har vasket på kontoret og hengt opp et trykk fra tegneskuf-fen, det jeg laget etter intervjuet med Emanuel Lima. Det har et lavasort fargefelt mot et blått mønster nederst. Den korte teksten om kjøkkenet på Kapp Verde er felt inn på midten, og øverst er det en kritthvitt flate.

Hvorfor tenker jeg på Mørekysten?Fordi Annelie skriver til meg og forteller at hun skal jobbe

på et sykehus i Kristiansund. Og, fordi Ane Brun sier på Skavlan, på Moldedialekten sin, at hun lengter etter kysten. Nordsjøen strekker seg til Belgia og Nederland i sør. I nord, ved den 51. breddegraden, begynner Norskehavet, rett etter–på: Mørekysten.

Jeg kan lage geometri av dette, leke, forbinde. Amsterdam er bygget av tømmer som ble fraktet fra Norskekysten under Hollendertiden.

Kartene gir et fugleperspektiv, men det var de store sjø-reisene på trappene til den nye tiden, som gjorde det mulig å kartlegge verden.

Mary Arctica er mitt øye, et øye som beveger seg langs jordskorpen, på havet, mellom kyster, uten at jeg behøver å bli våt.

Jeg lurer på hvem som styrer båten. Et navn. Hvor er kap-teinen født?

DAKAR - TROMSØ

2322

DEL II

FLYPLASSEN I BRUSSEL, 3. DESEMBER

Solkula står så vidt over den lave belgiske horisonten når jeg kommer ut av flyet. Det stiger røyk fra skorsteinene på bolighusene som grenser til flyplassen. Frost eller røyk. Det er ikke lett å si.

Det er flatt, flatt, flatt. Helt bort til Mary Arctica som ligger i Zeebrugge. Står folk virkelig opp og fyrer i ovnen?

Å ikke besvime når man reiser seg for å gå ut på badet klokke fire om morgenen, det er hva det handler om, og grun-nen til reisefeberen. Men nå er det over.

Himmelen over flyplassen er full av skimrende eksosstri-per. Flyene boltrer seg i et tredimensjonalt rom. Sjøtrafikken får pent dele på et felles plan. Det nytter ikke å krysse over og under når du er en båt.

Mary Arctica laster fremdeles i Zeebrugge. Jeg har krysset hennes breddegrad, for øyeblikket ligger hun på N 51.20.29.58.

Breddegrad angis med N nord for ekvator og S sør for ekvator, så kommer tallene som beskriver grader, minutter og sekunder. Zeebrugge ligger litt nord for Brussel.

Jeg har GPS-boka med meg i bagasjen. Tørr informasjon, jeg vet det. Men tallene viser til steder — posisjoner. En posi-sjon gir straks muligheter for sammenheng. Noen har vært her før, mennesker med navn. En sjømann het kanskje Hol-

NOTAT

Flytter jeg kroppen bare litt så endres linjene — en skygge, et hjørne, et kratt — det endrer hvilke steder i hjernen som blir opplyst.

Strekkes lillefingeren ut, endres universet. Forklaring følger ikke.

BERLIN, OKTOBER

Jeg treffer Lidwien van de Ven på Markthalle Neun i Kreutz-berg. Vi prater på hjørnet av et langbord i den overbefolkede mathallen, holder hodene tett sammen for å høre. Konflikten mellom høyre og venstre er tilspisset i Nederland. Fremmed-frykt på ene siden og liberal kulturtradisjon på den andre. Hva har dette med steder, kart og persepsjon å gjøre?

Jeg kan ikke svare på det, heller ikke legge det fra meg. Nederland har hatt sine kolonier spredt over hele kloden, alle etablert på 1600-tallet. De tapte Sør-Afrika til britene i Boer-krigen, beholdt Indonesia til 1945, og Surinam i Sør Amerika til 1975. Hva har det å si for persepsjonen av verdenskartet for en nederlender?

DEL IIDAKAR - TROMSØ

2524

DAKAR

På vei fra flyplassen ser vi gutter som jogger langs fortauene. Alle er like veltrente som mennene på flyet. Sjåføren fra Raw Material Company — kunstsenteret som han bare kaller Raw — forklarer at det er en helsetrend. Liv lener seg fram mel-lom bilsetene og oversetter fra fransk. Han legger turen om kysten så vi skal få se havet.

Havet opptar stadig større plass av det jeg tenker på som jorda.

Fra fugleperspektiv ser omrisset av Dakar ut som et asymmetrisk telt spent opp mellom barduner. Hovedstaden i Senegal er Afrikas vestligste punkt, bare Kapp Verde - øyene ligger lengre ut. Det kommersielle sentrum ligger på sydspis-sen. Vi bor i Midtbyen, et område med toetasjes hus og gater av gul sand.

RAW MATERIAL COMPANY, 4. DESEMBER

Den første morgenen går Liv ned til Mamadou Sow’s kiosk og kjøper baguetter til frokost. Vi spiser under stråtaket på tak-terrassen på Raw. Etterpå børster vi bort smulene og åpner kontoret, henter fram datamaskiner, penn og papir.

Jeg leser e-post fra Benoit Heumes. Mr. Duval, leder for Institut de la Recherche et du Développement i Dakar, har godkjent besøket på observatoriet i M’bour, men har ikke latt høre fra seg om tidspunkt.

Benoit antyder at han kan ringe Aboubacry, en forsker som jobber på selve observatoriet. Jeg er litt nevrotisk når det gjelder framdriften, understreker hvor glad jeg er for denne muligheten, og håper iherdig at han kan tenke seg å ringe al-lerede samme dag.

Liv har en avtale med Madou Diol, som driver en forum-teatergruppe. Kanskje han vet hvor jeg kan få tak i jern?

Jeg står på balkongen og pusser tenner.Hva skal jeg si? Å komme til en helt annen temperatur, be-

høve elementære ting, kontanter, en matbutikk, noen franske

ger, var han dansk? Kom han fra vestkysten av Danmark, der Babettes Gjestebud ble filmet, der hvor de knøttsmå kirkene ligger med noen få kilometers mellomrom?

Selv vanndråper har historie. En vannmolekyl i kaffen min kan ha vært i Holgers spytt, det han plasserte da han fortøyde i Zeebrugge for to hundre år siden.

Ensomhet bortfaller som en mulighet.

Liv kommer gående gjennom glassdøra i terminalbygningen.Vi møtes her, ved T-gatene som er for avganger til Afrika.Våre koordinater sammenfaller. Vi klemmer og oppdaterer

hverandre, rekker en kaffe før vi går om bord på flyet til Da-kar. Kvinnen i kassa er oppgitt over kundene før oss som ikke forstår språk, ifølge henne. Selv snakker hun fransk, engelsk og nederlandsk, med afroamerikansk selvtillit.

Ombordstigningen pågår i et jevnt, sakte tempo. En mann med distinkte fingre støtter hodet i hånden og hviler. Foran oss sitter en mafiaboss med gullkjede, hatt og Rolex. Liv og jeg er enig om at det er teater, et kostyme han tar på seg når han tar fri fra studenttilværelsen i Oxford. En samling av unge menn fra Dakars overklasse er med på denne flyvnin-gen. De har velsittende jakker og bukser, gensere og skjorter med smakfulle farger. En mager kvinne med halvkort grå fri-syre, utstråler autoriteten til en overdommer. Hun holder do-kumentmappen inntil kroppen for å samle kjortelen når hun setter seg. Noen kvinner har fargerike kjoler og tøystykker på hodet som de får til å peke i alle retninger. Med på reisen er også tre amerikanske ungdommer med fjellsko og skjørt.

Jeg åpner kompasset på mobiltelefonen og finner vest-nordvest. Jeg fotograferer ut vinduet. Ikke mer enn kanskje 10 mil herfra, ligger Mary Arctica. Kan hun ha lagt fra land nå? Et animasjonsprogram viser flyet vårt fra ulike fugleper-spektiv på skjermen på stolryggen foran. Jordkloden snurrer. Jeg blir svimmel og slår av.

Jeg har aldri flydd så langt uten å forskyve døgnet. Tids-forskjellen mellom Norge og Senegal er bare en time. Vi flyr på en linje mellom polene. “90 prosent av verdens befolkning lever i varme land,” skriver Kapuściński.


2726

ner neste uke. Da fortsetter de å utvikle innholdet videre sammen med skuespillerne, som er ungdom fra nabolaget.

Samtalen foregår på en blanding av fransk, wolof og engelsk. Stemmen til Madou er dyp. Det er Liv og han som snakker mest. Madou vil vite hva som er på nyhetene i Skan-dinavia, og høre om været.

Han vurderer svarene i detalj.Ved lunsjtid kommer sønnen hans med en metallbolle med

gul ris, fisk og kokte grønnsaker. Han stiller den på en krakk midt i rommet. Madou, Seydou, Liv og jeg trekker stolene bort til krakken og Madou deler ut skjeer. En teaterelev forbereder te på en primus. Når jeg beskriver prosjektet mitt, assosierer Madou til de lokale fiskerne:

— Fiskerne navigerer uten utstyr. De drar ofte veldig langt ut — hvordan vet de hvor de skal, filosoferer han liksom ut i luften.

— Fugler bruker visst jordmagnetisme til å navigere, sier jeg.

Han smiler. Vi sitter tause med teglassene våre en lang stund.

Kveldstrafikken tilbake til sentrum er tett. Eksosen er klaus-trofobisk og hovedgatene ikke til å unngå. Jeg glemmer pun-gen med senegalesiske sedler i bilen. Det er surt, men i hvert fall er jeg på sporet av jernet. Madou skal gjøre undersøkelser i nabolaget, og har forhåpentligvis funnet et verksted når jeg kommer tilbake i neste uke.

På Raw leser jeg mail fra Benoit. Han har avtalt med Aboubacry at Liv og jeg kan få omvisning på observatoriet på mandag.

Mary Arctica befinner seg i The Celtic Sea og runder snart kysten av Normandie i Frankrike. Det franske språket lever i beste velgående i Senegal, som en beklemmende påminnelse om volden som brakte det hit. Å snakke fransk gir mulig-heter, kontakter, tilgang til den franske kultursfæren, jobb i institusjonene. Jeg antar at det har en bismak, men at det samtidig gir status.

fraser, det er både vanlig og uvanlig. Jeg er lettet over at det fins vann og en ren seng. Da er det bare å nyte at det også fins palmer og sol — og folk.

Jeg ser på folk. Jeg skal ikke skrive om folk, men jeg kan ikke la være.

To jenter feier fortauet foran nabohuset med vifteformede koster. De jobber fra hver sin side av porten og utover mot side-gatene. De går i T-skjorter og har mønstrede tøystykker rundt hoftene. En mann i fotsid kjortel og spisse sandaler kommer ut av en bildør. Det mørke materialet i klærne glinser når han beveger seg. I systua som ligger mellom kiosken og bolighuset, jobber tre skreddere. Skreddermesteren har en blå fes på ho-det, rundt halsen et hvitt skjerf. En gutt henter gassflasker fra skapet utenfor kiosken. Det stikker fram en gul singlet under T-skjorta. Han har armbånd og topplue. En kvinne skrider majestetisk nedover gaten i kongeblå gevanter fra topp til tå. Hun kommer hitover. Det er hun som vasker på Raw.

Alle holder på med konturer, proporsjoner, farger og kon-traster. Livet ser ut til å handle om det man står og går i. Hva vet jeg — jeg bare ser og ser.

HAHN, BYDEL I DAKAR

Taxien stopper ved en sandfylt plass der det foregår aktivite-ter som ballspill og lekselesing – en geit står tjoret til et tre. I utkanten av området sitter grupper av eldre menn og drikker te eller kaffe i hvite plastkrus som selges fra boder overalt.

Jeg vil ikke stirre, men registrerer turkise og røde gevin-ster i øyekroken, på klessnorene. Inntil moskéen står en høy minaret med lyseblå dekor på toppen. Den minner om Kardemomme by. På den andre siden avgrenses plassen av en lav skolebygning. Madou Diol har oppdaget oss og vinker. Jeg siler sand gjennom sandalene når jeg går.

Hahn er en bydel i Dakar og er fremdeles et fiskersamfunn. Teateret, Kaddu Yaraax, skal sette opp et stykke om medi-emanipulasjon. Seydou Ndiaye sitter og jobber med manus-kriptet ved en datamaskin inne på kontoret. Øvelsene begyn-


2928

Huset fungerte som et oppsamlingssted for slaver. Ved den tilhørende bryggen la skipene til, og slavene ble ført inn i mørket under dekk, bort fra alt kjent, uten anelse om bestem-melsessted. Uten en eneste eiendel til å bære med seg minnet om en fortid, ble de ble rykket ut av tid og rom, plassert i et nøtteskall og satt på havet.

Den voksne datteren i familien står ved kanten av døråp-ningen i ytterveggen.

— Mama, this is The Door of No Return. But mama, you returned.

Det er noe dobbelt ubehagelig ved dette. Den skammelige forbrytelsen mot afrikanerne, men også den Disney-aktige dramaturgien som den besøkende familien iscenesetter hver-andre i. De har afrikanske forfedre, men i dette kapittelet av historien er de amerikanere.

I første etasje leser jeg på et skilt ved inngangen til et vindu-løst avlukke: CHambre de Petites Filles. Rom for små jenter. Det fins rom for menn og for kvinner, sikkert for gutter også.

Vi går opp trappa fra den indre gården og opp til andre etasje. Trappa svinger seg som en dobbel harpe. Arkitekturen har myke linjer som i et barokkteater. Murveggene har en matt, karminrød farge, alt er smått.

I andre etasje, der administrasjonen må ha holdt til, er det lysegul interiørmaling. Beige kveldslys siver inn fra de høye doble dørene mot sjøen. Sjøen er hvit — som plast. Der ute går trålere, lastebåter og noen av de lave, dekorerte fiskebåtene.

Goréeøya er en pittoresk, grotesk verdensarv. Vår oppgave er å være turister, men vi kjenner oss ikke helt i humør. Vi dropper badeplanene for å slippe unna antikvitetsselgerne som holder til i bukta. De følger etter oss til restauranten der vi har bestemt oss for å spise lunsj, legger fram masker og armbånd på den blårutede duken. En jente står og henger ved bordet i en halv time. Hun viser fram alle nøkkelringene hun har, én etter én.

I morgen er det lørdag, og da har de sikkert rikelig med besøkende her. Nå er det fredag og langt mellom turistene, all oppmerksomhet er på oss.

PÅ RAW

Skrivetid er et problem nå. Etter at vi støter på Keba og Michael mangler vi aldri selskap, og flyr mellom floraen av tilstelninger som kulturlivet i Dakar bugner av og som Keba har full oversikt over. Han hjelper Michael, som er en mexi-kansk filmskaper, men adopterer oss i samme slengen. Det blir mer effektivt på den måten synes han nok. Hvorfor være to når man kan være fire, eller ti? I hvert fall må det unngås for enhver pris at noen er alene.

Vi ler alltid når vi sitter sammenklemt i baksetet på en taxi med Keba og Michael, for eksempel av at Liv blir ringt opp fra et nummer hun har slått feil på mobilen, og Keba vil spørre den fremmede om han vil være med. Når bilen stopper velter vi ut med magemusklene verkende av latter.

UTFLUKT TIL GORÉEØYA, 6. DESEMBER

Fergehallen summer av stemmer. Det siver inn sjøluft. En eldre mann med blå kjortel peker megetsigende med stokken sin på skolesekkene som noen gutter har slengt på setene ved siden av seg. Guttene ordner opp. Jeg nikker til mannen og setter meg.

Goréeøya er et minnesmerke over slavehandelen. Overfar-ten fra Dakar tar en halv time. Jeg har aldri tenkt på havene før. Jeg har tenkt på land.

Land, land, land.Jeg synes at havet er skremmende. Men nå framtrer det med

forbindende egenskaper. Hvis du seiler den korteste veien over Atlanteren fra Vest-Afrika og til det amerikanske kontinent, en-der du opp i Brasil. Dit ble også det største antallet slaver trans-portert. I 2011 bad Brasils president Lula om unnskyldning for slavehandelen da han var på offisielt besøk på Goréeøya.

Millioner av mennesker ble også ført fra kysten av Vest-Afrika og til de Karibiske øyene og Sørstatene.

En afroamerikansk familie ankommer samtidig med oss til Slavehuset som nå er gjort om til et museum.


3130

Har Janis Joplin brukt opp kreftene ved soloppgang? Nei, snarere tvert imot, hun synger om mulig enda mer inderlig.

Alt dette mens jeg vrir meg i sengen i svette, og med tilta-gende kvalme.

Kapuściński beskriver hvordan mennesker som ikke har varme tepper å ty til når malariaen rir dem — kanskje ligger de i veikanten — kan hjelpes med det trykket de føler at de behøver, ved at noen legger en trekasse oppå dem og setter seg på den.

Jeg skal til M’bour på søndag, bilen kommer klokka elleve. Tanken på å sette meg i en bil i den tilstanden jeg er i nå, gjør meg enda mer elendig. Kommer jeg ikke av gårde, må avtale-ne lages på nytt og turen forskyves. Da rekker jeg ikke tilbake til Dakar for å finne jernbiten.

De første polekspedisjonene og kryssing med slaveskip over Atlanteren var i går. Det nytter ikke å falle ut et sekund. Mens jeg blunker, ligger i svime i senga, blir avstandene kortere, jorden mindre.

“…enhver reduksjon av avstanden på jorden, kan bare skje ved at mennesket øker avstanden til jorden,” skriver Hannah Arendt og tenker på flyet. På grunn av flyet er jeg i Dakar. Det får også historien til å krympe.

I dag er det fest, raketter skytes opp, temperaturen stiger.— Før var det 25 grader her i desember, sier en mann på

ferga til Goréeøya, nå er det 30 grader på den kaldeste årstiden.Hvordan kan man eksistere her på sommeren? Tiden er

snart slutt. Hjemme er det storm. Yngve Birkeland på Insti-tutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet jobber med vindmøl-ler. I går gjorde Don Quijote det samme.

Jeg slår vilkårlig opp i GPS-boka på sengekanten: “Dyna-mic times. The time systems derived from planetary motions in the solar system are called dynamic times.”

På morgenkvisten klarer jeg å spy og kjenner meg lettet, men den seige kvalmen som gjør det umulig å sove, er snart tilbake.

Omsider på ettermiddagen avtar elendigheten. Jeg kobler

Etter maten går vi inn i kvartalene bak havna. Mursteinsar-beidet er detaljert og omsorgsfullt gjort. I enden av det smale gateløpet vaier palmetrær. På baksiden av øya er det små berg av spiss lavastein, og mellom dem en liten sandbukt.

Her er det ingen, vi hopper uti. Atlanteren er kald, dessu-ten forurenset, men det synes ikke, så vi later som ingen ting. Etterpå kler vi raskt på oss og berger oss ut på moloen før vi blir oppdaget. Hvem vet hva som passer seg når det gjelder bading her. Det meste føles fritt når det gjelder kleskoden, men én ting ser man ikke, nakne lår.

PÅ ROMMET I DAKAR, 6. DESEMBER

Rett før jeg legger meg, besvimer Kapuściński av malaria på et hotellrom i Kampala, Uganda.

Jeg har en ide om at bønneropene skal vugge meg i søvn, og redde meg fra en kvalme som ligger på lur. Fredagsbønn hø-res jo uskyldig ut, men dette er Dakar. Shantingen begynner allerede tidlig på ettermiddagen. Først holder kvinnene på en time, så fortsetter mennene. De sitter antakelig på et torg i nærheten. Imamene kan heller ikke vente og skrur på høytta-lerne tidligere enn vanlig, ivrigere enn vanlig, inspirert. Dette er bare oppvarmingen. Minareter som ligger lenger bort, klinger i bakgrunnen, er med i koret.

Sangeren i den nærmeste moskeen lar plutselig stemmen brekke, og forsetter liksom med innsiden ut som Janis Joplin. Det er menneskelig inderlighet, glede og smerte rettet mot Gud. Han er ett med uttrykket. Snart bygger han seg opp til et nytt crescendo.

Så starter en afrikansk reggaekonsert, den svaier litt my-kere, enda mer godslig og tilfreds enn reggae som jeg kjenner den. Folk koser seg helt tydelig på denne konserten. For hver låt løftes stemningen enda et hakk og tilropene blir enda litt gladere. Konserten slutter ikke når raden av morgenbøn-ner skal sette i gang. I dag hopper vi forresten like godt over pausen mellom bønnene og kjører jam mellom moskeene. Det er jo fredag, ja, det har sågar blitt lørdag.


3332

HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 9. DESEMBER

Mary Arctica har krysset grensen til Senegal og befinner seg nord for Dakar.

Stranden nedenfor terrassen er mennenes strand. Ingen jenter bader. Gutter tørrtrener og bygger seg opp for grandio-se fotballkarrierer. Rushet er på morgenen og ettermiddagen, når sola tar mindre.

En eldre mann sklir umerkelig forbi. Han har en hvit fes og gul, lang kjortel med bukser under. Et esel trekker en kjerre. En etternøler etter morgentreningen stikker fram fra en bunker som ligger rett nedenfor hotellet. Han graver en grop med hendene så han kan gjøre armhevinger mot tyngdekraften. Etterpå setter han seg for å hvile. To tenår-ingsjenter passerer. Det er armer og bein, ledd og retninger i bevegelse, inn og ut av synk.

DET GEOMAGNETISKE OBSERVATORIET I M’BOUR

Fra hotellet går vi noen hundre meter langs den støvete veien som er transportåren i byen. Morgensola brenner i ansiktet. Observatoriet ligger i en park med trær som gir skygge.

Jeg holder fram notatboka med Aboubacry Diallos navn til vakten som står i et lite vakthus ved innkjørselen til området.

Livs fransk veksler daglig mellom ganske bra og helt ubetydelig — alltid ispedd tysk. I dag har hun ikke kommet i gang, det er forresten uvisst om vakten egenlig snakker fransk. Vi holder en diskusjon på tegnspråk.

Er Aboubacry kommet eller er han på vei?Vakten peker i lufta, vi peker også og forsøker å stille

spørsmål om tid med hendene, mener han før eller etter nå? Spørsmålet blir avklart ved at Aboubacrys hvite pickup svin-ger inn porten.

— Vi kan klare å tilpasse oss to graders temperaturøkning, sier Alain, den franske gjesteforskeren som har skrivebord-plass inne på kontoret til Aboubacry i hovedbygningen, — men fire eller seks som man snakker om nå – umulig –finans-

jeg meg opp, og finner Mary Arctica utenfor Marokko, syd for Casablanca, snart på høyde med Marrakech.

HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 8. DESEMBER

Terrassen foran det lille hotellet ligger på toppen av en skrå-ning med kaktuser og trær. En bratt steintrapp fører ned til stranden. Den har en lav port av tre ved terrassekanten.

Noen har tenkt og brydd seg om hver lille hjemmelagede mosaikk og pute på dette hotellet; hver tallerken, hver krok, hver reke du skal få til lunsj — i all enkelhet og med utsyn over Atlanteren.

— Var det en kaffe til, eller var det ikke-en-kaffe til? Den unge servitøren kommer tilbake til bordet og lurer på om hun har forstått rett.

— En til, s’il vous plait.— C’est bon. Merci. Haha. Trés bien.Den praktfullt oppsatte frisyren hennes er en parykk. Hun

kler den perfekt og tar den av og på som et hvilket som helst hodeplagg.

Jeg tror det er antennene til observatoriet jeg ser når jeg går ytterst på terrassen og strekker hals. Det er fem timer siden jeg lokaliserte Mary Arctica utenfor den ytterste av Kanariøyene, på høyde med grensen til Vest-Sahara. Om den fortsetter i samme fart, passerer den M’bour i løpet av de to dagene vi er her.

En bit jern i Dakar og en båt på vei til Bouvetøya. To kryss på kartet, en linje mellom, hvorfor er det vakkert? Det er så lite.

Tromsø og M’bour, det blir geometri, noe å holde seg fast i, i det skjelvende — for mennesker livsfarlige — universet, der et skrubbsår under skjerpende omstendigheter er nok til å gjøre ende på deg og alle dine relasjoner. Men Babatreet husker deg, det er veldig tykt og oppbevarer alle minner. Langs veien til M’bour står tykke, rare Babatrær spredt i tørkende buskas.

Rett her borte på observatoriet måler de jordmagnetisme. For en foretaksomhet. I mellomtiden tørker landskapet ut.


3534

Vi går sammen gjennom parken, sakte — man går sakte her. De andre målestasjonene ligger i mindre bygg spredt på området. I en innhegning langs stien står små planter i plast-krukker. Det er trær og blomster — babatrær til og med. Flere voksne trær på området vannes, parken er et grønt reservat. Ifølge Thierno er dette det eneste området med sammenheng-ende trær på mils avstand.

Seismografen ligger under jorda i en bunker. Den måler rystelser forårsaket av jordskjelv og eksplosjoner. Inngangen er en oval kjellerdør med en blendende hvit murramme. Tre luftetårn stikker opp av den runde jordhaugen som dekker installasjonen. Hver av de hører til en registrator inne i bun-keren.

Vi går ikke inn, dataene kan leses av på skjermer i et hus lenger bort. For å få nøyaktig bestemmelse av sentrum for et skjelv, sammenstiller forskerne data fra stasjoner som ligger på andre kontinenter. For å utsi et punkt trengs data fra an-dre punkt, som med GPS.

Det er ikke jordskjelvaktivitet i Vest-Afrika. Senere leser jeg om Rift Valley i Øst-Afrika. Riften er et søkk i jorda som går helt fra Syria til Mosambik, gjennom land som Etiopia og Kongo. Riften et resultat av en kontinentalplate som sprek-ker opp. Det skaper jordskjelv og vulkaner. Det må de kunne registrere i bunkeren.

Det siste observatoriet er det hvor de samler magnetisme-dataene. Aboubacry og Thierno kontrollmåler manuelt. De kaller det absolutte measurement. Etterpå sammenstiller de den absolutte målingen med den digitale, legger sammen tal-lene og deler på to. Summen er resultatet.

Alt på jorda beveger seg.Vi måler og tegner grafer. På kunsthistoriestudiet lærte jeg

at øyet søker grunnformer, perfekte sirkler og trekanter.Før vi forlater parken, får vi omvisning i samlingen av

fugler som befinner seg i et lite hus ved utkjørselen. Orni-tologen jobber alene; han stopper selv ut, arkiverer og viser rundt. I det luftkondisjonert rommet står hylleseksjoner i tre

krisen er en bagatell i dette perspektivet.Han beskriver vekstslag som ble dyrket før i tiden i Afrika,

og som kan klare et noe varmere klima. Alain liker å snakke og gjør det mer enn gjerne på engelsk. De to andre holder seg respektfullt i bakgrunnen, antakelig usikre på hvordan vi skal forstå hverandre på fransk.

I frykt for å bli ledet bort fra måleinstrumentene som jeg er mest interessert i, gjør jeg meg besluttsom og insisterer på å gå med Aboubacry og Thierno opp på taket der de gjør sandmålinger.

I den øverste delen av trappa, ligger det sand i hjørnene. Her slipper ikke vaskehjelpen opp. Hun kan virvle opp støv og påvirke instrumentene. Men en gang i uka får hun lov, da kan de rapportere inn kilden til mulig forurensning av dataene.

Liv tolker, stiller spørsmål og oversetter oppe på taket mellom instrumentene og utsikten. Hun er oppe i marsjfart nå. Jeg tenker at jeg må huske alt som sies, så jeg kan skrive det ned senere, innimellom prøver jeg å skyte inn spørsmål. Samtidig fotograferer jeg som en gal og ser alt gjennom linsa. Det gjør det ganske vanskelig å følge med.

Jeg knipser og knipser. Nå eller aldri, tenker jeg. Jeg har til og med kjøpt et nytt kamera for akkurat dette, vil gjerne ha med sjøen i bakgrunnen. De praktfulle måleinstrumentene er veldig fotogene, men Liv kommer inn i bildet hele tiden. Det kan jeg ikke hindre siden hun spør og oversetter så bra nå, og dessuten har god peiling på teknologi i motsetning til meg.

Aboubacry og Thierno registrerer data om jordmagnetisme, seismologisk aktivitet og sandforekomst i lufta 365 dager i året.

Reiser den ene bort — til Frankrike for å snakke med hovedinstituttet — holder den andre vakt, måler sandinnhold i lufta, lagrer prøver med ulike fargenyanser i hvite smykke-esker, og sender til universitetet i Dakar. Kommer sanden fra Sahara, er det som det var i gamle dager. Kommer den over Atlanterhavet, er det nytt og kan ha med skiftende havstrøm-mer å gjøre.


3736

Jeg kjenner en svak opphisselse.Jeg tror ikke det blir mulig å se Mary Arctica passere. Selv

om terrassen er tjue meter over bakken, er ikke sikten lang nok. Jordkrummingen setter en stopper for utsikten.

Om noen timer kommer bilen og henter oss.På et tidspunkt vil båten og jeg bevege oss i hver vår ret-

ning, bort fra hverandre. Det gjør meg kortpustet.

Skal jeg gå bort for å treffe Alain igjen, kanskje vil jeg se lenger fra taket på observatoriet?

Jeg kjenner meg som Mattis i Fuglane: — Eit rugdetrekk, synes ikkje Hege at dette er noko?Er båten en fiks ide?Noko er det i alle fall. Alain er en forsker med eventyrmo-

tivasjon, han synes nok det er noe. Men det er ikke han som styrer på taket, det er Aboubacry og Thierno. De har plikter å passe, og jeg fikk så mye av deres tid i går.

Synes jeg selv at det er noe, det er vel det egentlige spørsmålet.Til forskjell fra mine landsmenn, har jeg et anti-tindebe-

stiger-kompleks. Jeg leter ikke etter sterke følelser, og om jeg gjorde det, hvorfor skulle de oppstå på toppen av en tinde? Et kunstig klimaks. Å faktisk se båten. Hvilken forskjell gjør det?

Jeg vet at den er der.Jeg står i vinduet i andre etasje på hotellet og speider.Mary Arctica passerer M’bour hvert øyeblikk.Det er ikke realistisk at jeg skal kunne se den med egne

øyne. Den går ytterst i leia, selv skipene som går innenfor er ikke synlige fra land. Jeg lurer på hvor langt opp jeg måtte komme fra bakken for at jorda ikke lenger skygger for sikten.

Det er over.Båten fortsetter sørover, jeg drar tilbake til Dakar med

Guenolé, den samme sjåføren som kjørte oss til M’bour. Han har en spilleliste som begynner ved leirbålet med trommer og fortsetter med fransk hip hop, stadig våtere, villigere. Snart

langs veggene. De har glassdører øverst og skuffer nederst.Ornitologen drar ut skuffene og viser fram fugler som

ligger tett mellom små skillevegger, sortert etter farger. Han løfter forsiktig opp en fugl med turkis fjærdrakt og holder den fram for oss. I en annen skuff har fuglene samme sorte og brunhvite mønster som de store konkyliene jeg finner blant plasten på stranden.

HOTEL KEÜR MARRAKIS

Jeg ser plutselig fugler overalt. En lurvete fugl med majeste-tisk nebb sitter i et tre ved terrassen. Den er stor og liksom støvfarget.

Om kvelden løper det lodne dyr over steinhellene her ute. De ligner på teddybjørner, men har spisse ører og snuter. Jeg teller åtte små og litt større firfirsler. De piler i vei, fryser et øyeblikk, piler videre.

PÅ TERRASSEN, NESTE DAG

Mary Arctica er i ferd med å runde det vestligste punktet på ruta, Dakar. Hun går ganske nærme land. Jeg kopierer posi-sjonene som et minne.

10/12 2013Tid: 14:00:00 UTCPosition: 15.0100 N, 18.9980 VKurs: 181°Fart: 16 knobStatus: SE2-2 ETA Cape Town 20/2200

Bildet fra webkameraet viser den samme middagsbrisen på broa av båten som jeg føler på kroppen på terrassen. Sjøen glitrer hysterisk, og fargen ligner på den sjøen har i Venezia, liksom leiraktig og mild grønn.

På en flat fiskebåt henger de opp et mørkt segl. Refleksene spiser seg inn i silhuetten.


3938

kommer lydsporet med fornærmelser på amerikansk. Idet vi nærmer oss byen, en techno-finale. Dakar, vær så god. Her feirer alle, alle høytider. Plastjulenissen i bagasjerommet har Guenolé kjøpt til jul.

Båten drar sørover i frisk bris. Jeg er tilbake i Dakar, naga-dif. Jeg vil hilse på butikkmannen og fruktselgerne, ringe alle kjente. Jeg har savnet dere, har dere savnet meg?

Mary Arctica har lagt Guinea Bissau bak seg, på veg langs Guinea vender hun østover og går langs Sierra Leone. Jeg oppdager firfirsler på takterrassen på Raw. Øyet har stilt seg inn etter nye kjennetegn.

HAHN IGJEN, 11. DESEMBER

Madou har funnet ut at de antakelig kan hjelpe meg med jernbiten på metalltallverkstedet som ligger vegg i vegg med Kaddu Yaraax.

Vi ankommer i taxi som sist. Verksmesteren er ute og Madou tar oss med på let over den sandfylte plassen mellom klessnorene. Flaff, flaff, jeg blir aldri mett av de blafrende mønstrene. Ungene dukker fram under de tørkende farge-feltene. Når vinden tar tak og løfter stoffene, kommer geiter til syne. Den lyse bukken med runde horn står fremdeles bundet til treet. Verksmesteren kommer gående.

Inne i verkstedet trenger øynene tid til å venne seg til mørket.Tre gutter — praktikanter eller unge smeder — drar fram

et bordunderstell i metall. På den ligger det en skakk og rus-ten jernplate med en fin tykkelse.

Jeg ser for meg et passe stykke inni plata.Madou har foreslått en pris som jeg skal forhandle ut fra.

Verksmesteren og jeg taster inn tall på kalkulatoren på min mobil. Når vi er blitt enige, instruerer han den som jeg antar er den mest erfarne av guttene i verkstedet.

Mesteren selv trekker seg tilbake. Alle de andre, nå syv i tal-let, flokker seg rundt svennen med slipemaskinen. Gnistene fy-ker, jeg rygger ut på plassen. Guttene bryr seg mer om hvordan vernebrillene tar seg ut i baklomma enn å beskytte øynene.

Den rustne platen er snart skinnende stål.Idet svennen skal til å gi seg på metallet med et nytt slipe-

verktøy blir jeg redd biten skal forsvinne, og sier stopp.

På veg tilbake til Raw henger jeg ut av bilvinduet, våt i blik-ket: Komposisjon, lag, proporsjon. Silhuetter farer forbi solnedgangen.

PÅ ROMMET, RAW, 12. DESEMBER

Jernbiten er tung og fin, en vekt i hånda som trekker meg ned mot jorda.

Jeg speider fra balkongen. Senegaleserne har tyngde-punktet lenger ned i kroppen. Hvite mennesker i Dakar har tyngden sugd opp i brystet og skulderpartiet.

— Skal det være et lodd, en bit jern?Vekten på jernbiten er som en baby, 3-4 kilo. Den graviterer

— hva nå det er. Jeg slår opp: “Gravitasjon er tiltreknings-kraften mellom legemer slik det ble formulert av Newton i gravitasjonsloven.”

Og så Hannah Arendt igjen (Vita Activa):“…Newtons allmenngyldige gravitasjonslover…ennå i dag…

et av de mest storartede eksemplene på den moderne sam-mensmeltningen av astronomi og fysikk.”

Astronomi og fysikk blir ett — hm. Jeg vil ha kroppen med i regnestykket. Det ser ut til å være min intuitive plan.

Når det gjelder jernbiten så har den en tendens til å gra-vitere bort fra meg. Eller snarere, jeg føler for å skyve den bort. Jeg vil ikke være mellom jernbiten og hva-det-nå-er den virker på.

Mary Arctica befinner seg sør for Liberia i ferd med å frigjøre seg fra landbeltet og krysse bukta.

Jeg sliter med jernbiten, den har en fin tyngde, ja, men jeg gremmes over det modernistiske snittet den har fått, i og med at jeg beholdt noen hakk på siden. Jeg angrer på at jeg stoppet håndverkerne i slipeprosessen. Jeg vil ha den blankere allike-vel, slipe bort ripene. Jeg må gå tilbake med den.


4140

Om natten våkner jeg av at jernbiten ligger og lyser på bordet.Jeg står opp og pakker den inn i gråpapiret fra verkstedet.

Pakken legger jeg inn i en plastpose og plasserer den bak balkongdøra, lengst mulig bort fra senga. Så legger jeg meg og sover.

NESTE DAG

Om morgenen setter jeg meg opp i senga og skuler bort i jern-kroken. Balkongdøra har slått igjen.

Uansett hvordan jeg snur og vender på det, gjør jernet motstand. Det vil ikke produsere bilder og assosiasjoner på samme måte som Mary Arctica. Det sladrer ikke om sjørei-sende som krysser kanaler, slik koordinatene fra båtloggen. Jernet er så definitivt, selvtilstrekkelig, så…magnetisk.

Så lenge jernet ligger i min sekk, peker kompassnålene mot meg. Men jeg vil selv være et kompass, ikke en magnet. Jeg vil være den som peker, ikke den som blir pekt på. Jeg vil styre mot andre sentrum, ikke selv være et.

Jeg må bli kvitt magneten, jeg må miste jernet, kaste det lang bort. Kan jeg virkelig frakte denne biten til Tromsø og deret-ter reise min vei? Har jeg samvittighet til det?

Jernet kommer til å trekke ting til institusjonen, studen-ter, forskere, tanker. Det er en magnet. Det er sikkert masse jern i bygget, og jern er — vet vi — utbyttbart, likegyldig, som i like gyldig.

Denne biten har altså noe ekstra, noe brennbart — spør meg ikke hva — men det gjør at jeg ikke fort nok kan få gitt den fra meg.

PÅ DET FRANSKE INSTITUTTET

Det er fredag ettermiddag og kjøligere. Utendørsrestauranten på Det franske instituttet er et samlingssted i Dakar. I skyg-gen under telttaket er temperaturen — for første gang på reisen — behagelig.

Jeg søker opp båtpilene på Ipaden. Mary Arctica er sør for

Elfenbenskysten –liksom under. Avstanden ser ut til å være den samme som sist jeg sjekket inn. Har båten ligget stille?

Jeg drar en tenkt linje inn til vestkysten. Den treffer Angola.

Mary Arctica har så visst flyttet seg. Den åpne bukta er bare så enorm. Den lille prikken av en båt i det store havet, så langt fra land bringer fram følelsen av å bade midtfjords. Hva som helst kan befinne seg nede i avgrunnen, stige opp og trekke deg med.

Mary Arctica har passert Kongo-deltaet der den belgiske Kong Leopolds folk, med velsignelse fra Berlin-konferansen 1885, tok seg inn, tømte gummiressursene og lemlestet eller drepte bortimot halvparten av befolkningen. Da syntes den belgiske regjeringen, etter protester fra omverdenen, det fikk være nok og fratok kongen ansvaret. I 1960 ble Patrice Lumumba demokratisk valgt til president, for å bli drept året etter av amerikansk- og belgiskstøttede styrker. De støttet også innsettingen av Joseph Mobuto viss korrupte regime varte helt til 1997. Før kontakten med Europa eksisterte det velfungerende kongedømmer i Kongo.

Ingenting av dette er hemmeligheter, men plutselig står det klart for meg. Jeg kan plassere det i tid og rom. Mary Arctica er en kikkert og en tidsmaskin. Kongo-deltaet er blodåren som Joseph Conrad beskrev i Heart of Darkness. Det fører inn i det hjerteformede landet.

Vi er i Sentral-Afrika, opprinnelsesstedet for homo sapi-ens. Lave fjellplatåer skråner mot vest.

De enorme naturressursene er landets ulykke. Hele verden er interessert i Kongos olje, bly, zink, gull, diamanter, kobber, kobolt, tre og kaffe. Ensidige økonomiske strukturer, desig-net av belgierne for utbytting, bidrar til å gjøre Kongo til et av verdens fattigste land.

PÅ RAW

Helgen er over, men likevel ikke. Det er shanting, tromming, hele kvelden — så et lite opphold.


4342

eneste hun hadde interesse for glitter og glamour. Bryllup var de eneste tilstelningene hun kunne tenke seg å gå på. Min melankoli trenger denne glansen.

TO DAGER IGJEN

Den siste kvelden kjører vi med Keba og Michael til en for-stad nord i Dakar. Michael skal vise filmen sin, jeg vet ikke i hvilken sammenheng.

Jeg observerer at det er et spennende sted vi kommer til, men jeg har vanskelig for å engasjere meg nå på tampen av alt. Jeg sitter i en patio under åpen himmel og ser på film. Lo-kalene tilhører en filmskole som drives frivillig på kveldstid.

Et klasserom er oppkalt etter filmskaperen Ousmand Sem-bene. Sembenes film Ceddo fra 1977 var min introduksjon til senegalesisk film i en kinosal på Haus der Kulturen der Welt i Berlin i oktober. Den er absurd og realistisk på samme tid – forteller liksom naivistisk — en kompleks historie om fransk og muslimsk kolonisering og om lokale intriger. Lydsporet klinger som avantgarde barne-TV på 70-tallet — modernistisk xylofon. Kostymene, forstår jeg nå, var ikke eksperimentelle, men naturalistiske.

Filmen slo an en tone — det er tonearten Dakar går i, sol og sand — men det er mer enn lokalt. Det er lyden av internasjonalismen på 70-tallet, de første TV-sendingene, visjonene til kunstnerne som skapte dem, en strøm av nye historiefortellinger.

En understrøm drev helt inn i Salangen, fjorden der Sjøve-gan ligger innerst.

PÅ RAW

Mary Arctica nærmer seg Namibia. Det er sand på værmel-dingen i Dakar. Det blåser fra Sahara, luften er tett av fint sandstøv, kjøligere.

Jeg vil hjem til vinteren, gå i hi med geologiboka. Kanskje den vil gjøre det lettere å filosofere om jern.

I mellomtiden, ordkompott fra GPS-boka, eksempler på

Jeg sovner.Når morgenbønnene begynner i to-tiden våkner jeg igjen.

Det kom setninger til meg, men de er borte nå. Jeg må lese om sufisme når jeg får tid. Nesten alle senegalesere, mer enn 80 prosent, tilhører sufismen.

Jeg dro tilbake til verkstedet i går og fikk slipt jernet på nytt. Et øyeblikk ser jeg det skarpe knekket etter saga.

Jeg trekker inn pusten, dette er bra, hvorfor?Så begynner de å pusse og er ikke til å stoppe. De får holde

på litt, så blir jeg streng: — Arrêt, c’est bon, finit!Den er blitt kvadratisk, det er til å holde ut.

Oppbrudd. Snart energi, snart matthet.Je ne parle française, tenker jeg, slår av vekkeklokka og

sover en time til.

Jeg begjærer tekstiler, vil eie, ha med hjem. Jeg henter en prik-kete bukse som skredderen over gata har sydd av tøy jeg fant på tekstilmarkedet. Jeg vil ha spisse, gule tøfler også. Jeg kve-les i taxien av eksos og sandstøv på en ekstra tur til markedet.

Hvor kommer all denne sanden fra? Den har kommet gradvis, men nå er luften helt beige, og tett.

TRE DAGER IGJEN

Jeg blir alltid deprimert når det er tre dager til jeg skal reise hjem.

Keba ordner billetter til premiere på en senegalesisk gang-sterfilm på Grand Théâtre National de Dakar.

Filmpalasset setter en tilbake til det elegante 70-tallet. To vertinner kledd i haute couture introduserer filmstjernene, regissøren, scenografen, ja, ingen Oscar-kategorier er glemt. Jeg følger samtidig med på publikum som fortsetter å komme enkeltvis, i små grupper eller par, slik at det liksom blir en rad med entreer. Deres festantrekk står ikke det minste til-bake for oppvisningen på podiet foran sceneteppet.

Da min bestemor var 96 og til slutt mistet gnisten, var det


4544

mild, kreativ og hyperaktiv, kveldstrøtt, masete, respektfull, lekfull, alvorlig, forfengelig og oppmerksom. Han vil gråte, men tar seg sammen. Jeg gjør avskjeden kort, men snur meg når vi går ut porten og søker blikket hans. Det er den dype, milde Keba jeg bekrefter, han som drar ut til en øy om mor-genen og sitter på stranda og mediterer før det kommer noen, og kobler seg på de ekspanderende kreftene i universet.

I går var det avskjed i Hahn: Stor, tørr håndflate mot min, nytt grep, venstre hånd krysser over høyre. Lillefingrene tvinner vi rundt hverandre. Jeg husker ikke hva mannen he-ter som lærer meg dette. Det er første gang jeg treffer han.

Seydou klemmer, jeg kjenner underhudsfettet på den magre kroppen gjennom kjortelen. Han må være eldre enn jeg har trodd. Madou er solid — høy, han har på seg gråblå basketballsko i skinn. Med alt dette klemmer han — lett, nær-værende. Jentene i teatergruppa flørtet skamløst med ham på øvelsene. Han vil ikke avrunde.

— Kan vi ringes igjen i morgen og si adjø?

LÉOPOLD SÉDAR SENGHOR INTERNATIONAL AIRPORT 17. DESEMBER

På flyplassen syns jeg alle hvite ser ut som albinoer. En mann-lig albino på rundt 60 år sitter ved siden av meg og tar opp ubegripelig mye plass med vidt sprikende bein. Reiseveskene sine skyver han gradvis langt inn i min intimsone. Jeg flytter meg over mot den andre siden av benken, og søker tilflukt i auraen til en eldre senegalesisk mann med blindestokk.

Flyplassen er oppkalt etter Senghor som var poet og Senegals første president (1960-1980). Han var skolert i fransk kultur, og insisterte på fransk som offisielt språk. Mot han sto Ousmand Sembene, den innflytelsesrike filmregissøren, som brant for wolof som nå snakkes av 85 prosent av befolkningen.

I Hahn utnevner de en konge om litt. Den forrige døde for ti år siden, men nå har de endelig bestemt seg for en ny. 25 000 mennesker skal godkjenne den nye kongen ved å gi sitt hand-trykk, det tar flere måneder.

tidssystemer:Solar and sidereal (sidereal!) timesDynamic times, atomic times.Polar motion.Det fins en formel for The rotation matrix for Polar motion.

Den krever tegneprogram for å gjengis, men jeg lover at den er nydelig, med parenteser og x-er og p-er i tre etasjer, R-er opphøyd og nedsenket med M-er og S-er og alt dette kan leses, av noen.

GPS handler om å korrigere for avvik, alt er flytende og multidimensjonalt, det er tiden man måler etter og den er jo som vi vet, bevegelig. Ambiguity resolution heter et kapittel.

Metall er den rake motsetningen, det endrer seg evinnelig sakte og under uhyrlige oppvarming, eller annen vold.

EN DAG IGJEN

248 280, det er summen av Senegalesiske Fcfa som jeg skal betale for fjorten dager på rommet på Raw.

Det blåser gjennom huset, frisk sand, vaskehjelpen kom sent. Hun fikk et nytt barnebarn i går.

Vi slår i hjel tiden på markedet i hagen på Det franske kul-turinstituttet. Keba dukker opp, hvordan kan han være alle steder på en gang? Broren hans har en stand på markedet med klær som han designer selv. Keba har tydeligvis en kon-torplass her på instituttet.

— Nei, jeg blir ikke med opp på kontoret, non merci, jeg vil sitte her og skrive etter lunsj.

Jeg har ikke flere kysser på kinnet, ikke mer blondt nær-vær, ikke mer snø å by på. Det er for mye for meg. Jeg trenger en øde øy, et protestantisk kirkerom, en ordløs middag på vestlandet for 100 år siden.

En forfatter som Liv har avtalt møte med, kommer bort til bordet vårt.

— Merci beaucoup, madame. ça bien? Bien. ça va?Senere kommer Keba tilbake og tar farvel. Han er lettrørt,

en mann med multiple personligheter: Overfladisk, dyp og


4746

I den andre enden av kafeen er det et slags sofahjørne. Jeg flytter meg dit, kanskje jeg kan krype inn der og ta en høne-blund. Men hvert tiende minutt går en mekanisk klovn i gang med en metallisk latter.

Jeg savner firfislene. Jeg vil skyve omgivelsene fra meg — det nybonede gulvet, støvlettene som spaserer fram og tilbake, de blå ullskjørtene og pumpsene. Jeg vil tenke på utsikten fra min frokostplass på balkongen, Mamodou Sow og hans kiosk.

I mellomtiden er det blitt liv i datasjappa vis à vis kafeen, sjefen har kommet. Hun har pumps, marineblå bukser og beige kardigan. Hun julepynter, har med seg bomull og sølv-kuler som hun danderer på podiene der Ipader og tilbehør er stilt ut.

Alle i butikken får fart på seg, de setter på et gladere lydspor, det svinger, de ler. I butikken jobber en amerikansk jente, en belgisk gutt og to gutter som kunne ha vært senega-lesiske — eller kongolesiske?

Hvordan er det å være kongolesisk i Belgia?Nå når jeg har ankommet fra Afrika, opplever jeg innde-

lingen av passkøen — en rask kø for europeiske og en sakte kø for ikke-europeiske passinnehavere — mer absurd enn noensinne.

Det er blått utenfor flyvinduet på vei til Oslo. Jeg har kjøpt belgisk sjokolade.

Først etterpå kommer jeg i tanker om hvor kakaoen kom-mer fra.

Dette forteller Madou under et av våre besøk. Det er nem-lig kongen og teaterets beskytter som står i døra på kontoret og snakker om løst og fast på wolof. En spesiell båt skal byg-ges til innsettelsesseremonien som skal foregå på sjøen.

Var det virkelig slik at båten skulle senkes som en del av seremonien, eller er det noe jeg har drømt?

Etter 14 nedbørsfrie dager i Dakar, regner det idet vi går på flyet som skal ta oss tilbake. Det må være en lettelse for de som blir igjen når støvet blir bundet av fukten, og forhåpent-ligvis legger seg på bakken.

Vel av gårde, halvannen time forsinket, er det voldsomme tumulter i luftlagene over Sahara. Flypassasjerene konsen-trerer seg tappert om å holde på mageinnholdet. Påfyll av mat kan det ikke bli snakk om i den ristende flymaskinen. Først når vi er godt inn i natten, kommer lukten av dagens varmrett sivende.

Kapuściński begir seg i båt fra Zanzibar en stupmørk mon-sunnatt. Det er 1964 og revolusjon. Han holder på å om-komme i forsøket på å ta seg fra øya, for å oppdage følgende morgen, at båten driver i land på samme øy.

Sist jeg sjekket webkameraet til Mary Arctica sto solen på og det skummet for baugen.

FLYPLASSEN I BRUSSEL, 18. DESEMBER

Jeg venter alene i ni timer på flyplassen i Brussel etter at Liv har gått på Stockholmsflyet. Jeg spiser frokost i flere omgan-ger, først juice og kaffe, og litt senere, for å dra ut tiden, noe som selges som en bacon & egg toast. Det smaker tørt brød.

Jeg har shantingen i kroppen, og nå skjønner jeg ikke hvordan noen kan leve uten å bli sunget for minst 12 av døgnets 24 timer.

Den trimmede jernbiten er i kofferten, forhåpentligvis på en tralle et eller annet sted på flyplassen. Jeg har ikke sjekket posisjonen til Mary Arctica ennå, men på flyplassen i Dakar var den fremdeles utenfor kysten av Namibia.

DAKAR - TROMSØ

4948

DEL III

LEILIGHETEN, SANDAKER, OSLO

Hjem til en ny bok av Enqvist, julefeiring er fremdeles en fjern tanke. I Dakar har jeg notert oppblåsbare nisser og en blinkende plastgran lent opp til vannflasketårnet på super-markedet, det er alt.

I Oslo er det vått og mørkt så langt langtidsvarselet rekker.Jeg merker ikke mye til det, for jeg går ikke ut.Jeg holder meg inne med mine nye afrikanske duker,

usymmetriske boller, skjell fra stranden med mønster på ryggen. Skjellene har jeg lagt i en ruvende kurv med topp-lue–lokk som jeg måtte bruke all min overbevisningskraft for å få gjennom sikkerhetskontrollen som handbagasje. Når jeg trenger hjelp til å ignorere desemberregnet, løfter jeg bare av toppluelokket, betrakter den lille skjellfamilien og trekker pusten dypt.

En gang i tiden var jeg asket, nå legger jeg til mer og mer stimulans, farger, lukter, mønster. Hjernen glupsker det i seg og lar seg lede ut i verden igjen, til The Orange River, som utgjør grensen mellom Namibia og Sør-Afrika. Der er Mary Arctica nå. Webkameraet viser lav sol fra vest og friske bøl-ger. The Orange River har sitt utspring i Drakefjellene 3000 meter over havet i Leshoto, der den kalles The Senqu River.

I Oslo er det uendelig mørkt, bare billykter og gatelys skjærer gjennom den tomme vinterverdenen, og speiler seg i våt asfalt.

DEL III DAKAR - TROMSØ

5150

grense ikke når helt ut til Ishavet; der ligger Norge og Finland som to klubber.”

Han bekymrer seg for hvor isolert Norrland ligger. Dette er under krigen og konvoier blir beskutt der oppe. Etter et stort antall langsomme utvidelser lar han den jämtlandske gren-sen gå helt ut til Atlanterhavet. “Norge blir riktignok kuttet over, som en pølse, men det øker mulighetene for den norske motstandsbevegelsen.”

De geografiske utbedringene avsluttes med at han krymper det gjerrige Skåne. Han er nøye med alltid å plassere Hjogg-böle omhyggelig i sentrum.

Mary Arctica ligger i havn i Cape Town ved Nelson Man-dela Boulevard.

Der er det alltid solskinn.

FREMDELES 25. DESEMBER

Jeg har sett for meg at Mary Arctica skal ligge i Cape Town hele julen, men nei, den har stukket til havs!

Her nytter det ikke å drømme seg bort. I 15 knop bærer det rett mot Antarktis, hun er allerede uendelig langt fra der afri-kanske kontinentet, og fullstendig avskåret fra alt som heter trafikk og annet menneskeliv.

Informasjonen om posisjoner finner jeg på hjemmesiden til rederiet Royal Arctic Lines. På Marine Traffic derimot, har det ikke vært oppdateringer siden lille julaften. Da hadde Mary Arctica akkurat lagt ut fra havn i Cape Town.

Det romsterer i innvollene, det er for mye bevegelse, jeg går i land her. Jeg har deponert jernbiten på kontoret, Carbonate Diagenisis and Porosity tok jeg med hjem. Den får ligge og skinne på nattbordet.

Mary Arctica har ingenting å holde seg i nå, hun er på det det mest åpne hav man kan forestille seg. Det er svimlende, som å svømme i vannskorpen på et dypt hav, eller gå på en slette på vestkysten av Danmark. Det er så flatt at man blir yr og kvalm og vil legge seg ned på bakken, flyet er ute av kontroll, bøy hodet mot knærne.

Jeg går i land. (Er å finne i Västerbotten.)

I morgen er det julaften.Keba spør på Facebook om kulden. Hadde det bare vært så

vel at det var kaldt.

Jernbiten skled ut blant tekstilene og la seg på bunnen av kof-ferten. Jeg våger ikke å åpne det grå papiret, jeg tar den med i bilen en dag og kjører til kontoret med den.

HJEMME, 20. DESEMBER

Mary Arctica nærmer seg Cape Town, og det er snart slutt på å logge seg inn på posisjoner langs kysten stadig lenger sør, og den jevne bildestrømmen jeg skaper meg på hvert punkt.

På denne strekningen er det ingen tidsforskjell som ved reiser til øst eller vest. Forskjellen er årstiden. Den speilven-des fra det tidspunktet Mary Arctica krysser ekvator. Kvelde-ne på båten blir stadig lengre og lysere. Jeg ser for meg at hun ligger i havn i Cape Town over jul. Der er det høysommer.

I januar bærer det til Bouvetøya, det er nesten i Antark-tis. Så spoles ferden tilbake. Det blir kaldere og mørkere for hver breddegrad hun krysser på vei nordover til hjemme-havnen i Århus.

Det er meldt regnstormer og 20 mm nedbør på julaften. En morgen er kanten på værfronten elektrifisert av lav sol og en isblå himmelverden tegner seg bortenfor.

Så forsetter regnet.

25. DESEMBER

I romjula fantaserer jeg om geografi inne i den renskurte var-men, mellom papir og presanger, med pauser for inntak av surt, søtt og fett. Mens gatene ligger øde og alle har reist vekk, er verdenskartene et flak for projeksjoner. Det fins uante omformingsmuligheter i tid og rom, uten at man behøver å flytte mer enn en finger. Enquist tegner kart i barndommen i Hjoggböle i Vesterbotten. Et problem er Jämtlands grense mot Norge:

“Den kan og bør utvides med tanke på at Sveriges nord-


5352

I virkeligheten er det motsatt. Kontinentene beveger seg bort fra hverandre. Separasjonen startet for 200 millioner år siden og pågår fremdeles. Men mentalt, med besøket på Goréeøya, og sydspissen av Argentina som plutselig dukker opp på kartet når jeg skal se etter Bouvetøya, blir avstanden stadig mindre; og Thor Heyerdahls strabaser med å ta seg over Atlanteren slett ikke så voldsomme. Stillehavet er det uendelige havet, Atlanteren er akkurat passe bred og fin.

Jeg er innlogget på Mary Arcticas posisjon.Vent litt.Vi panorerer tilbake, er ikke det Bouvetøya?Hun gikk forbi! Du godeste. Mary Arctica seiler i 7 knop

og nærmer seg Dronning Mauds land i Antarktis. Dette er mystisk.

FUGLEFLOKKEN

Fugleflokken er utenfor soveromsvinduet igjen.Plutselig vender de om. De bevegelige små harlequin-rutene

går fra svart til sølvgrått idet flokken skifter retning og reflekte-rer lyset fra en ny vinkel, som en metallpersienne som flippes.

29. DESEMBER

Jeg leser av posisjonen. Mary Arctica er omtrent på samme sted. Kursen er nordlig. Har hun vært på Dronning Mauds land i natt og så snudd? Hun holder bare 3 knops fart.

PÅ ETTERMIDDAGEN

Endelig, jeg fikk bildet fra webkameraet. Mary Aectica virrer rundt blant isflakene der nede — snart nordover nord, snart sørover — hun kommer ikke fram.

3. JANUAR 2014

Hun losser på Antarktis, haha. To hvite containere som før sto på dekket, står nå på land — på iskanten. Tynt skydekke.

Fra Dagfinns astronomibok, de vakreste kapitteloverskrif-tene man kan forestille seg:

Himmelens polerTussmørke Intervall til middagDet tropiske og det borgerlige år (man tror det ikke!) Den sanne horisontDe daglige venstresidene (en komedie…?) StjernedøgnetMånens forsinkelse

Jeg vil skrive en bok til hver og en av disse titlene.

28. DESEMBER

Baugen peker vestover, når jeg zoomer ut ser jeg spissen av Argentina komme inn i kartets synsrand, du verden. På etter-middagen peker den sørover igjen og Mary Arctica er adskil-lig nærmere isens ytterste bredder i Antarktis enn kysten av Sør-Afrika.

Selv er jeg dypt inne i Vesterbotten, jeg skriver bøker og skuespill og høster enorme suksesser på Broadway. Unnskyld. Det er selvfølgelig Enquist som gjør det. Men vi har noe felles, Enquist og jeg, kompassnålen virrer i sentrum, skriver han.

Nettopp. På Nordpolen virrer den, og på Sørpolen.Jernbiten er en vandrende pol.Et forvirret sentrum.Nok om det, skriver Enquist.Nok om det.

Ekvator ligger lenger sør enn jeg har forestilt meg, godt nedenfor Guineabukta. Jordens lengste breddegrad går gjen-nom Kongo, Uganda og Kenya. Det er flere uker siden Mary Arctica passerte linjen.

I vest på den andre siden av Atlanterhavet, går ekvator gjennom Colombia og Brasils nordlige del. Atlanterhavet har, som sagt, krympet de siste ukene. Brasil og Nigeria ligger snart i skje med hverandre.


5554

Ekspedisjonen ankom Bouvet 15. jan kl 05:45 UTC / ekspedisjonen forlot Bouvet kl 14:35 den

24. jan 2014 Deltakere:EkspedisjonslederEkspedisjonslegeAnleggslederAnleggsarbeider / sveiserAnleggsarbeider / maskinkjørerTekniker / montørElektro ingeniør2 stk helikopter crew

Ekspedisjonen er avsluttet og folket er på tur hjem

Bouvetøya går opp i røyk.Isbreen ligger som en smørkjeks over fjellene på øya. I

kantene brekkes kjeksen opp og steinrøyser renner ut i havet. På nordkysten ligger noen bratte odder. Innhyllet i tåke det meste av året og omkranset av fugler — flekkpetrell, svart-bukstormsvale, sørhavsjo og rødnebbterner — er Bouvetøya et selvforsynt univers som ikke spør etter mennesker.

Jeg vil ikke vite mer. Jeg bryr meg ikke om Hanelie Gouws blogg, puddingen i spisesalen på Agulhas eller Stig Mathi-sens informasjon.

LEILIGHETEN PÅ SANDAKER, 8. FEBRUAR

Min sympati er hos Mary Arctica. Jeg fortsetter å følge hen-nes bevegelser. Hun bakser fremdeles ved kysten av Dron-ning Mauds land, blir sittende fast i isen og må rygge for å finne åpninger.

Etter en uke med virring, som et kompass i et magnetsen-ter, vender hun nordover for alvor. Hjemreisen, tilbake langs kysten av Afrika, er en baklengs reprise på geografileksa. Den 24. februar er hun tilbake i Århus.

Sola bryter igjennom inne på land.

PÅ KONTORET, 21. JANUAR 2014

Jeg må ha tatt feil, Mary Arctica skal kanskje ikke til Bouvet-øya?

Jeg ramlet av lasset i jula. Det må være Agulhas jeg skal følge med på. Sa ikke John E. Guldahl at Agulhas er fors-kningsskipet som går fra Cape Town? Mary Arctica er bare et containerfartøy. Hun kan ha losset utstyr på Aghulhas i Cape Town uten at jeg merket det. Hun skal kanskje slett ikke til Bouvet.

Jeg ringer Polarinstituttet og blir henvist til Stig Mathisen, seksjonsleder på informasjonsavdelingen. Informasjonen er sparsom. Ekspedisjonen kom til Bouvetøya forrige uke, onsdag eller torsdag, det er det hele, ingen navn. Jeg blir irritert, men forsøker å ikke hisse meg opp, nøyer meg med tilbudet om å sende mine spørsmål skriftlig. Etterpå googler jeg innbitt, besatt av å finne ut mer om ekspedisjonen enn det informasjonsavdelingen vil ut med.

Det er ikke veldig vanskelig: Den sør-afrikanske journalis-ten Hanelie Gouws reiser sammen med Bouvet-ekspedisjo-nen fra Cape Town og skriver om det på bloggen A journey to the middle of nowhere. Hun er allerede kompis med Brynjulf Barextein, ekspedisjonslegen.

“This afternoon, the Norwegians have an info session to explain to the cadets (and the rest of us) what they are going to do on Bouvet. […] And if that isn’t enough excitement, there’s also malva pudding on the menu tonight.”

Mer spennende blir bloggen ikke.

PÅ KONTORET, 6. FEBRUAR

Etter 16 dager kommer følgende informasjon på e-post fra Stig Mathisen:


5756

Den lille ternefuglen hekker langs kysten av Nord-Norge, leser jeg på en blogg for ornitologer. Det er søndag formiddag og jeg skriver i senga med åpen balkongdør.

Kan det være rødnebbterna som skrek så illsint i hekketida da jeg var barn? Jeg finner mobilen som ligger ved fotenden og ringer pappa:

— Rødnebbterna kommer den 22. mai klokka to hvert år, forteller han.

— Tuller du, er det virkelig så nøyaktig?— Senest halv tre. Det er et par som har bygd rede på Ter-

nesteinen i alle år. Steinen er stor som et hus og ligger i fjordkanten. Dit turte

vi aldri å gå i hekketida. Fuglene stupte med de spisse røde nebbene mot hodene til mennesker som nærmet seg.

Jeg ble født 16. mai 1966. Noen dager etterpå kom to rød-nebbterner flygende og landet på Ternesteinen.

0

Jeg følger halvhjertet Agulhas tilbake til Cape Town mens jeg egentlig befinner meg i Inger Christensens essay Sindet har ingen tid. Hun skriver om Christine som sitter i sitt kjøkken i Praha i 1602:

“…det vigtigste der foregår i mitt sind er min forfærdelse og glæde, så underlig blandet; fordi jeg aldrig i mitt liv skal vende tilbage til Danmark, nu da min elskede mand, Tyge Brahe, er blevet begravet så fint her i Prag, så jeg ikke kan forlade ham.”

Brahe hadde akkurat tatt imot Johannes Kepler som sin assistent i Praha men dør kort tid etterpå. Christine sitter og skriver og “har således begynt,” som det står, “en sommerdag i mit køkken, mens tjenestefolkene sover.”

Og senere:“…et verdensbillede, lille eller stort, kan vi allesammen få,

men afgrunden følger med.”

PÅ KONTORET, 10. FEBRUAR

Jeg bearbeider råteksten fra begynnelsen, og stiller meg tilbake til Tromsø-reisene i fjor høst. Ser opp på diktet jeg fikk av Truls, The Magnes or Lothestones challenge, som jeg har hengt opp på veggen på kontoret. Det er skrevet av Robert Norman i 1581:

Glue place ye glitteryng sparcles ye glimmeryng Saphires bright.

Kompass heter Lothestones på Gammelengelsk. Jeg kunne oversatt diktet, men jeg liker best de delene jeg ikke forstår, leser det inni meg som et Shakespeare-drama.

LEILIGHETEN PÅ SANDAKER, 16. MARS 2014

Rødnebbternene trekker fra Antarktis i mars. Da flyr de over Bouvetøya og videre nordover.

Ternene følger altså den samme ruta som Mary Arctica.

I can’t help but imagine that the chemistry of the universe sort of tripped over its own feet and separated biology out as a spe-cial experimental field that includes human consciousness.

"Part of the Labyrinth", Inger Christensen

DAKAR - TROMSØ

7170

PART I

ON THE PLANE TO TROMSØ, 20 NOVEMBER 2013

We circle in the air while the snow crew clears the runway. It’s sunny up here, down there is a snowstorm. The airport in Tromsø is closed. From my seat I have a view of the steward-ess seated in front in the cabin.

Yngve Birkeland and Sylvi Labugt are waiting for me at the Institute of Engineering and Public Safety. The Institute is to move into the new Technology Building along with the Northern Lights Observatory. I’m gathering information for the artwork I’m to make for the new building. According to schedule I should have landed, but I’m still hovering with the other passengers above Kvaløya.

“When the Africans wait,” writes Ryszard Kapuściński, “they fall into a deep physiolo gical kind of sleep: they do not eat, do not drink, do not make water.” He is waiting at a bus stop in Accra in 1958.

I close the book. In thirteen days I travel to Dakar, the capi-tal of Senegal in West Africa.

Today is the 20th of November. The North Pole is spinning away from the sun. The dark season in Tromsø begins on 27th November. The sun disappears and doesn’t appear again until 15th January.

The plane circles in over the land. The cloud cover clears and the mountaintops beneath the wings become visible.

PART IDAKAR - TROMSØ

7372

They are snow-clad, with dark channels where the snow doesn’t settle. Twenty Norwegian miles farther south lies Sjøvegan, where I grew up.

I’ve begun to watch Round Norway, with desolate places, and weather that we have to struggle with. My father is preoc-cupied with safety. Safety as in precautions. I’m not; I live in southeastern Norway, and don’t want a railing against the slope at the cabin.

All through my childhood the snow ploughs run while I sleep. In the morning I get up to a freshly cleared road. Maybe there’s a storm at the coast, but at Sjøvegan it’s less windy. Behind the house the hinterland lies like a back raising its hackles against ambushes. All the same, it’s very desolate on the dark side of the house.

At the front against the fjord, on the other hand, a warship once loomed out of the fog. American soldiers who’d never had skis on their feet before staggered around unsteadily in the shallows. It was a NATO exercise, the grown-ups explained.

The stewardess loosens her seat belt and gets up. She lifts the telephone receiver that hangs on the wall beside the seat and calls her colleague at the back of the plane. Then she opens the door to the cockpit and confers with the pilots. She fetches a pair of black leather gloves from the cabinet and puts them on.

I keep a firm grip on my bag. I have no reason to doubt the pilots, the flight crew or the ground crew. In northern Nor-way they know about weather. They know, if the need arises, about woollen clothing and windcheaters, torches, batteries and communication, as in the military. There are precau-tions. If the wind blows up, people tether loose objects, com-municate with the snowplough and know that farthest out a single woman lives who doesn’t come to the shop. Everyone knows what to do.

AT THE OFFICE, OSLO, 19 NOVEMBER

Leaning on my elbows in front of the computer screen I study the picture archives of the Polar Institute on the Internet. One picture of snow, ice and sea is hardly distinguishable from another. I need more angles of approach. Finding the right search words is like guessing the combination for a lock. I put the cover back on the computer.

By the way – was that a picture of Bouvet Island? What is it about that island? Is it the shape – it reminds you of a French cookie – or the

name, which sounds like Madame Bovary? Bouvet Island must be in the South Arctic Ocean. Or what?

Kapuściński visits the Minister of Culture and Education in Ghana at the end of the fifties. He interprets the surroundings in the light of his own struggle with the heat. If you’re lucky there’s a possibility of shade and air. The breeze blows best in the heights. The minister he is visiting has his ministry at the top of a modest building with four storeys. He’s an enthusi-astic minister, obsessed with photography; he owns fifteen cameras. He invites Kapuściński to go with him everywhere. To the banquet, in the car.

— Come on, let’s go. It’s like when I follow Bao Pao around in Beijing – he can

only be identified through the dust he stirs up all around him as I follow after – between the workshops and the shop, upstairs to the third floor of the house where he lives.

There he collects souvenirs from his time in the Red Army. I’m hunting for something that can make history real to me, and I find it in this man. He holds out a cup with Mao’s propaganda printed on the inside, and describes the chanting of commands from the loudspeaker systems all over Beijing.

Kapuściński makes history real when he describes the breeze and its absence in Accra in 1958. On the lower floors of the houses its absence is unbearable. In the places where ordinary people can live, the air quivers, hot and motionless.

“As long as the air stands still, it represents no value,” he


7574

writes, “but it is enough for it to stir, then its price immedi-ately rises.”

Trees provide shade, but they also attract malaria-carrying mosquitoes.

TROMSØ GEOPHYSICAL OBSERVATORY, AT THE NORTHERN LIGHTS OBSERVATORY, AUGUST. INTERVIEW WITH TRULS LYNNE HANSEN

In the middle of a sentence Truls Lynne Hansen suddenly sits with the telephone jack in his hand. He’s pulled it out so he doesn’t risk getting a call from Madrid. As head of the obser-vatory he’s wanted at a video conference.

— National boundaries are a phenomenon that is quite irrelevant in modern science, he notes, with the emphasis on irrelevant.

I take a new sheet of A4 paper to make notes every time I decide we’re into a new theme.

I ask about the early history of the study of geophysics. — Is there possibly an influence from Africa? I hope so. I’d like to know what the world looked like be-

fore its geography was shaped by the colonial powers. To find connections that cross the boundaries of states and perhaps also historical epochs.

— It was the Arabs who rediscovered the culture of antiq-uity as they moved into the countries north of the Mediterra-nean, he tells me.

The Arab Golden age lasted from the tenth to the four-teenth century. They invented the numerical system used today and the methods of modern science. They conducted controlled experiments and used logical reasoning.

— But that stopped. We don’t know why. They became dogmatic, he says, as if it’s an inexplicable enigma.

I’m curious about the Dogon people in Mali, who are known for their ancient know ledge of astronomy, maybe even atoms? Could they have discovered other paths to insight about the cosmos?

But I have my doubts about this line of thought. The

history of the studies of magnet ism that Truls presents for me goes back to the seventeenth century, not much more. That’s when the new systematic science picks up speed:

“The Earth itself is a great magnet,” wrote the Englishman William Gilbert in the first treatise on the magnetic field of the Earth, published in the year 1600.

This was the age of the great sea voyages and the compass. Truls scans the bookshelf for a poem about the compass

written in the English of the age. He doesn’t find it. I make a last attempt to fish for a clue that could be fol-

lowed back to the Middle Ages and out of European geog-raphy. For in the course of a lecture in Oslo the Sene galese philosopher Souleyman Bachir Diagne suggested that the early cultural influence on Europe from the south that came through the Moors in Spain between the ninth and fifteenth century didn’t come exclusively from North Africa, but also from farther south, from Senegal.

— Is this something you know about? I ask Truls, who is interested in history.

— No, but there is a geomagnetic observatory in Senegal, in a town called M’bour, not far from Dakar.

I drop antiquity for the moment. The observatory in M’bour is an excellent destination.

FROM THE INTERVIEW WITH EMANUEL LIMA, EAST NORWAY POST OFFICE TERMINAL, LØRENSKOG, SPRING 2012

Every afternoon of his childhood on Cap Verde, Emanuel Lima hears the sound of maize being crushed in a large mor-tar by two women who come to make cachupa for dinner.

The Cap Verde islands are off the coast of West Africa south of the Tropic of Cancer. Senegal is the nearest mainland.

BACK TO THE INTERVIEW WITH TRULS

New sheet. — Can we talk about metals and magnetism? I want to take

something back with me from Senegal, a stone or a metal.


7776

Maybe I can integrate it in the stairwell of the Technology Building.

— Iron is a metal with curious magnetic properties, Truls tells me; the iron atoms arrange themselves in completely parallel rows.

He stresses completely and parallel. I don’t know what that involves, but I’m attracted by the thought of parallel rows.

— It doesn’t matter where the iron comes from, he says. Iron is identical any where on the planet. Iron has no specific identity, it’s interchangeable.

— So if I take a piece of iron from Dakar, only the journey makes a difference – the fact that I go on it, and write about it?

— Exactly.

Truls believes that science is culture. When I ask why one researches this or that, or for a point

with it all, he gets quiet, as if he doesn’t hear. Utility isn’t our thing, I understand. — Research comes from curiosity, he says. It’s no coinci-

dence that those we think of as scientists had jobs as doctors or priests in the past. They were curious and wanted to do research. But they had to have something to live on.

I leaf through the six sheets to find something he said: Science is based on the idea that there is an objective reality that

we all want to perceive in roughly the same way. I’m used to thinking on the basis of perception, subjectiv-

ity and relativity, how an artwork can affect the viewer and make something happen. My attention is directed at the world as something that can be shaped by perception. The way Truls clearly asserts objectivity threatens to short-circuit my thought process.

All the same, whenever I’ve set out on journeys and interviewed people from all corners of the world, I’ve also as-sumed that people’s sense of place is the same, if not objective.

Bao Pao describes Beijing and Emanuel Lima Cap Verde – they have memories of being small and being able to stand

beneath a table, they relate to front and back, desert and sea. My body recognizes the descriptions, even though I’ve never been to Cap Verde, or in a hutong in Beijing in the 1940s.

THE APARTMENT AT SANDAKER IN OSLO, 24 NOVEMBER

There’s sun in my bed. When I sit up and stretch my neck, the window-boxes on the balcony appear over the window frame. A frozen marigold stands erect.

The sun seems stuck to the horizon of the roof. Sooner or later it will move and rise higher into the sky,

even though this is northern Europe. Kapuściński writes of time in Africa that it doesn’t exist

without motion. It is activity that manifests time: “Time is even something that people can create, for while

its existence may come to expression through events, wheth-er the event takes place or not, depends on the people.”

When Kapuściński wants to describe European time he quotes Newton:

“Absolute, true, mathematical time, of itself and from its own nature, flows equably without regard to anything external.”

TROMSØ, 20 NOVEMBER AFTER THE MEETING WITH SYLVI LABUGT AND YNGVE BIRKELAND

I have an ambition to justify the African journey, not only with a link to the Tromsø Geophysical Observatory, but also to the Institute of Engineering and Public Safety, where – as I understand during the meeting – they study among other things navigation.

So in order to find historical material I carry on to the Nor-wegian Polar Institute, 200 slushy metres away on Strandveien. Arriving safely, I let the archivist take me into the cold stor-age chamber where he stores the folders of pictures on paper. He stacks one folder after another on my outstretched arms. I carry them off to the windowless back room where he has his desk. Besides him he has heaps of pictures he has to scan.


7978

I open the folders and start to browse, forward and back, among pictures of ships, arctic expeditions, more ships, more sea.

— Are there only pictures of voyages to the North Pole? I ask. Haven’t there been expeditions to other places?

The archivist motions me over to his monitor. — Here’s a scanned journal from a winter spent on Sval-

bard in 1929. The handwriting of the captain’s wife, Hansine Hansen,

is appealing. But I have to get moving and I remember I have business to attend to: a short visit to Truls. I grab the jacket on the back of the chair, collect pen and notebook, and con-tinue donning clothes on the way out, through the library. In Reception I key the number for a taxi into my mobile. It rings. It’s one o’clock and darkness is falling. The large window surfaces reflect the interior.

I brush snow from the hood of the jacket, and go in through the entrance to the observa tory on Prestvannvegen.

Truls comes to meet me with the poem about the compass in a pink plastic folder. He has received an e-mail from Benoit Heumes at the Institut de Physique du Globe de Paris, which manages the observatory in M’bour. Benoit needs a confirma-tion of who I am before he can make an appointment with the local staff in Senegal.

Truls wants a photo from the observatory in M’bour when I get back from there.

He has contacts with research stations all over the world, but he himself only travels to Greenland.

We could have exchanged this information by e-mail, but here I am standing in the entrance.

In the back room of the Polar Institute the archivist is still scanning. I have to get into browse mode and go out among the shelves in the library.

It has become dark, and the window surfaces reflect the bookshelves, which stand in diagonal rows. I fix my gaze at eye level, and follow a random shelf right to the end. Then I

let my gaze fall on the row below and go back the other way. Arctic, Arctic, Arctic. I turn around the shelf. Here we have GEOLOGY and SEDIMENTOLOGY. I pick

out a compact book: Carbonate Diagenesis and Porosity. Now I know I will be able to find a solution. I turn and glimpse a new category name, CARTOGRA-

PHY. I follow the book spines further: GPS. With my free hand I pull out Practice and Theory of GPS, Global Position-ing System.

This is my day!

BERLIN, OCTOBER

I’m cycling along a dark canal in Berlin. The tyres need pumping. Without cushioning I feel every pebble in the asphalt. The S-Bahn passes by on the track over the ground. But I’m lost and have no lights.

The GPS on the mobile lies in my palm glowing. I steer with the other hand. But where to? The blue dot knows where I am – when I move, it moves. There’s company in that, but it won’t get me home.

I ought to put all my trust in the GPS, but in the meantime I’ve begun to study the streets and activate my own sense of place. There are two systems. I vacillate between them.

“Modern physics’ image of nature, which begins to take form with Galilei, and which arose as man began to question the ability of the human sensory apparatus to convey reality,” writes Hannah Arendt, “shows us a universe about which we can no longer know any more than that it affects our measur-ing instruments in a certain way.”

I still have a sensory apparatus. Even though I use GPS, and transport myself by air and think about the world in a bird’s-eye view, I can also put one foot in front of the other and experience space.

Arendt again:“Unlike the ability to experience, reason can free itself from

the earth and adopt a universal, cosmic point of view beyond


8180

the earth and operate on that basis.”We stagger on.

IN THE ARCHIVES

— What about Bouvet Island? I ask the archivist. I saw a chart on a column in the library, a miniature the-

matic exhibition about bird life there. That’s the second time in a short period that the island has appeared out of the blue.

— An expedition is going down there now. Son of a gun, I think, an expedition to Bouvet Island!— The Polar Institute is to set up a research station. The

last one blew out to sea. The researchers are flying to South Africa in January, and

will board a research ship in Cape Town.— The boat with the equipment should already be on its

way, says the archivist. An absolutely real boat – it isn’t unlikely that it will be off

the coast of Senegal while I’m there. Winter at the North Pole means summer in the south, and the high season for expedi-tions to the South Pole. From Cape Town it’s a five-day voyage to Bouvet Island. It’s between South Africa and the Antarctic – one of the world’s most desolate places.

All the same it’s quite close to our own meridians. Shoot an arrow due south and it should hit it.

SJØVEGAN

At Sjøvegan the sun doesn’t come up over the horizon in the winter; the moon takes over, and everything gets a blue sheen. As a child I stood with my nose against a chilly picture window and looked out at the moon landscape. In the east the mountains were regular, white hemispheres, one behind the other, with descending curves between them. A glint of daylight in the southeast pointed up the contours of the mountain range.

If the landscape had been flat it would still have been im-possible to see the sun. It simply exists in another part of the

earth. That tells me I’m on a remote part of the planet. I also know that because I have the maps.

Looking at a map means putting yourself in the place of a bird.

Or a plane, or a satellite. The awareness of distance is strengthened when I let my-

self down on the ground again after such an imaginary flight. Then the cold tip of my nose on the windowpane and the absence of X-ray vision are highly informative.

AT THE OFFICE, OSLO, 25 NOVEMBER

I put down the receiver, and still have a warm ear. Dagfinn Husjord teaches navigation at the Institute of

Engineering and Public Safety. We localize the freighter Mary Arctica in the Kattegat via a website for tracking shipping called Marine Traffic.

I think this ship is going to Bouvet Island. I enter the ship’s name in the field vessel and get “Latitude 57.04817, Longitude 10.05283”.

— GPS calculates the position of a receiver on the basis of signals from satellites that orbit the earth, explains Dagfinn.

Good geometry, he calls it when a receiver on the ground gets signals from several satellites.

Geometry is images of ordered, harmonious conditions. It keeps you at a distance from the bodily conditions of hu-man life, like chafing and frost. Good geometry is more than I expect in a world that frail human beings run to the best of their ability.

— Satellites have an atomic clock, he continues. The distance between a satellite and a receiver is calculated by measuring the time it takes for the signals to reach it.

It’s quite easy to envisage GPS as a geometrical pattern of signals in the air and the pattern changing when I move down on the ground with a mobile receiver. But time makes it complicated. After all, time comes from the 24-hour cycle and the earth’s orbit.


8382

When I think about long distances and slow speed, like a ship on the sea, I lose my footing. I share that feeling with Dagfinn’s students.

— They have problems navigating forward in time and space – envisaging it, he explains.

He likes astronomical navigation. That’s about finding a ship’s position by measu ring the height of celestial bodies with a sextant, and using timetables. That was how his father learned to navigate. The new captains also have to learn as-tronomical navigation as a back-up.

Johannes Kepler was the godfather of astronomy. Dagfinn promises to send a text book on the subject.

Dagfinn Husjord thinks it’s difficult to describe the feeling of sailing over the Pacific.

OSLO COUNTRYSIDE, NOVEMBER

A moderate breeze from the northwest. I walk quickly along the path against the wind. The darkness wells up. The lake – Maridalsvannet – is choppy. I run for a bit, look back over my shoulder. The sunset over the city looks like a faraway grass fire.

I have a fire orchestra in one hand, a blue undercurrent in the other.

Earlier today I heard on the news that the traffic is stuck between Trondheim and Oslo.

The weather sweeps in from the sea, from the coast off Kristiansund. Without sinking into the valleys inland the wind sweeps over the mountaintops and is still wet when it reaches the countryside around Oslo. It’s at least 50 miles to the Norwegian Sea, miles that the wind covers in a moment.

Would I have sensed the coast inland today if I’d never seen a satellite image?

AT THE OFFICE, OSLO, 29. NOVEMBER

I doze at the office, crawl down to the floor, switch off the light, coil halfway up so I can stretch out an arm, pull down

the keyboard and continue writing under the table. I’ve forgotten the idea I had two minutes ago. Goodbye. Loss. Absence. Welcome, new chances. I open up to get the air flowing through my head. Two

wide open doors, one on each side; my ears. There you go, blow through me. I’m not stopping anyone, including John E. Guldahl, Director of the Operations and Logistics Division of the Polar Institute. But something is preventing him. I need to know whether the expedition is real. Imagine if Mary Arcti-ca is the wrong boat? I can’t monitor the wrong boat! He isn’t answering on the phone, just looks at me from the picture on the website, with a red nose and frost in his moustache, in the middle of a blizzard, without a hat in front of an army of packed snow scooters.

Success. Guldahl calls back, I jump up. — The Mary Arctica is loading in Aarhus today, he says.

Steel, provisions and equipment for the expedition.There’s also another ship, Agulhas, that will be taking the

researchers from Cape Town to Bouvet Island. — The Mary Arctica leaves the harbour at four o’clock, he

concludes. That’s in 110 minutes! I’ve been lying under the table, and don’t know what else I should ask about. I hang up – thank you Mr. Guldahl, thank you, thank you.

I check the weather in Aarhus. It’s the same as in Oslo, just above freezing point and cloudy. The sea must be too warm for the time of year, the breeze too humid. The Mary Arctica is probably bored and wants to get out of the harbour. I sense that the crew are suffering from cabin fever, they’re longing to get to sea.

Myself, I’ll fly, fly and land on the ground in Dakar. There I’ll get organized in a room, think of the Mary Arctica churn-ing ahead and get a grip on all the coordinates.

It’s snow in the weather forecast for Tromsø – wet, grainy snow.


8584

CASABLANCA, 1992

Do I know anything about West Africa? I visited Morocco in 1992. I remember waking up in a hotel in Casablanca at the crack of dawn and that there was an unusual light – whitish with an inherent threat. The city lay waiting.

So far the heat was humid and stimulating, but I had to fin-ish packing my bags and getting ready for a quick departure. The day has a tendency to get out of control, become a rock concert I’d rather spare my eardrums.

I remember the trip from Fez the previous evening. Khalid, my brother-in-law at the time, got us seats on the bus, paid, made himself indispensable and me and my partner feel help-less. It was a relief to get away.

Halfway to Casablanca the bus driver stopped in the light from a lamp-post on a lay-by. The passengers could use the loo in a cubicle at the edge of the light beam. Beside the hole in the floor there was a red can of water to wash yourself.

From the lay-by the journey must have continued. I re-member waking in Casablanca.

THE APARTMENT AT SANDAKER IN OSLO, 12 NOVEMBER

I lie with my head on the pillow and look across the roof at the other side of the yard. It’s clear weather outside the south-facing bedroom window. It’s still too dark to see proper colours. A flock of birds moves in quick turns.

Fifty hearts beating fast. The flock disappears down in the right-hand corner, the

next moment it appears again.

24 NOVEMBER

When I get home from the office in the evening, e-mails are ticking in. The computer screen lights up the bedroom darkness.

Liv flew across the Atlantic today, she’s been in Baltimore lecturing. We’ll be travelling together to Senegal. Now she’s

eating dinner in her apartment in Stockholm. Afterwards we’ll talk about what we have to pack. In just over a week we’ll met in Brussels and take the same flight from there.

I read a message from the library. Carbonate Diagenesis and Porosity can be fetched from the branch in Sandaker.

26 NOVEMBER

I cycle from the office at 6:30. There’s light in the windows of the library branch. From the street you can see people sitting reading. In front of the counter stands a little fellow. The loan is registered and I put the books in the cycle basket, put on my woollen mittens and cycle up the last hill.

Back home I read my e-mail and find out that Benoit Heumes has been in contact with the management at the observatory in M’bour today. A driver from the Raw Material Company, the art centre we’ll be staying at in Dakar, will fetch us at Leopold Sédar Senghor International Airport. A new e-mail from the library: the book about GPS has also come. It has travelled all the way from Tromsø.

27 NOVEMBER

The pile of books on the night table is growing. Chimamanda Ngozi Adichie’s Half of a Yellow Sun is too coquettish. I don’t wake up sounding out the depths as I do when I read Per Olof Enquist’s Fallen Angel. All the same there’s something about the milieus, the dust on the walls, or is it Kapuściński I have it from?

At all events, when I read Enquist it’s with a sense of iron and metal. Elements. Science. I’m obsessed with stone and earth.

When I wake up in the morning after reading Enquist on the bed before going to sleep, waking is like drifting up to the surface again – up from an endless depth – with memory traces from the liquid metal core in the earth’s interior.

Albert Einstein imagines – one summer day at the office in Berne in 1907 – that a man in the house on the other side of the


8786

street is falling out of the window. (I’m listening to the radio.)While the man is in free fall, he must experience weight-

lessness for a moment, Einstein thinks. Einstein has another daydream where he’s sitting in a bus

in Berne, where he lives. Suddenly the bus shoots off at the speed of light. Einstein sees the clock tower on the square in Berne disappearing behind him. The hands rotate at their usual speed. Time in the bus, on the other hand, goes slower the more the bus accelerates.

Time and space are related, Einstein thinks – they are rela-tive entities.

I manage to envisage the scope of this thought for a brief sec-ond before the door closes again.

That short flash is like the experience of Liv Bugge’s film Into The Wreck at Kunstnernes Hus in Oslo, a feeling of falling backwards through history. A low-frequency sound starts the cinema vibrating. The camera pans over close-ups of the interior. A woman explains again and again about a pressure she feels at the back of her neck, that she wants it to go away. I think about gravity, about heavy things, iron and stone falling heavily. Are we being pulled down to the interior of the earth?

— People aren’t magnetic, says Truls. That must mean that we can’t be pulled to the ground by a

magnetic force. Gravitation is something different, but what is it? Newton

didn’t actually know. Einstein thought it was space pressing the bodies against the earth.

Is the pressure at the back of the neck that the woman feels in the film space pressing down? Impossible to know.

Now they have incidentally registered gravitational waves that pull in and shape space itself. That shows that Einstein got it right when he sat dreaming.

CABIN AT VANSJØ, JULY

The wooden planks are damp beneath my toes on the floating jetty at eight in the morning. Crouching down, I observe the

birds gliding down and fetching the small fry from beneath the water surface.

The river is full of fish, eels, algae. In the soil on the slope small animals, bacte ria, beetles, microbes and worms live un-disturbed. The black ringed snakes have their own passages in the oldest parts of my piles of dead branches. Flies skim the water surface. The birds stick their heads through it.

THE APARTMENT AT SANDAKER, 1 DECEMBER

Today the Mary Arctica has gone. The last data on Marine Traffic are from yesterday evening at seven.

I wake up early and sit in bed with my computer. I run the cursor over hundreds of green boat markers on the screen – pointed, with a small line in front, like a pen nib. Each marker indicates the position of a ship. They flock together like insect swarms in harbours like Guangzhou and Cape Town, each ship with its specific route and mission. In the English Chan-nel the nibs squeeze together and form dense queues.

John Guldahl has told me that the Mary Arctica can be localized on the website of the shipping line. I search for her at Royal Arctic Lines.

A hit. She is sailing on course for the harbour Zeebrugge in Belgium and is at present north of the Netherlands. On the map I see a line of small islands forming a band off the coast – psychological protection, if nothing else, from the sea which threatens to flood over the flat landscape. That the sea rises – the Dutchmen must be at least as afraid of that as I am.

At the line’s website there is a link to a webcam that is mounted on the bridge of the Mary Arctica. The camera shows grey clouds, with a glimpse of the sun, some drops on the front windowpane, a calm sea. She is a moving reference point on the sea, while I am moving on dry land.

— Reference point? asks the editor. She is always asking about points. I tell her that a point is

always a place, a real place as well as an abstract indication of a place.


8988

28 NOVEMBER

I need a mosquito net. Do I have one in the cabin? It will snow tomorrow. Today it’s sunny with a forecast of gusts of high wind. At the office I have washed and hung up a print from the batch that I did after the interview with Emanuel Lima. It has a lava-black colour field against a blue pattern at the bot-tom. The brief text about the kitchen at Cap Verde inserted in the middle, and at the top there is a chalky-white area.

Why am I thinking about the Norwegian Møre coast? Because Annelie writes to me and says that she will be

working at a hospital in Kristiansund. And because Ane Brun says on the Skavlan show in her Molde dialect that she is longing for the coast. The North Sea goes all the way to Belgium and the Netherlands in the south. In the north at the 51st parallel, the Norwegian Sea begins, and right after wards, the Møre coast.

I can make geometry of this, play with it, connect. Amster-dam is built of timber that was transported from the Norwe-gian coast in the Dutch era.

The maps give you a bird’s-eye view, but it was the great sea voyages on the threshold of the new era that made it pos-sible to map the world.

The Mary Arctica is my eye, an eye that moves along the crust of the earth, on the sea, between coasts, without me having to get wet.

I wonder who is steering the boat. A name. Where was the captain born?

NOTE

If I move my body just a little, the lines change – a shadow, a corner, a thicket – it changes the parts of the brain that are illuminated.

If I stretch out my pinkie, the universe changes. No expla-nation follows.

BERLIN, OCTOBER

I meet Lidwien van de Ven at Markthalle Neun in Kreutz-berg. We chat at the corner of a long table in the overpopu-lated dining hall, keep our heads close together so we can hear. The conflict between right and left is critical in the Netherlands. Xenophobia on the one hand and the liberal cultural tradition on the other. What does this have to do with places, maps and perception?

I can’t answer that, nor can I put it aside. The Dutch have had their colonies scattered all over the globe, all established in the seventeenth century. They lost South Africa to the Brit-ish in the Boer War, kept Indonesia until 1945, and Surinam in South America until 1975. What does that tell us about the perception of the world map for a Dutchman?

DAKAR - TROMSØ

9190

PART II

THE AIRFIELD IN BRUSSELS, 3 DECEMBER

The disc of the sun is well above the low Belgian horizon when I get out of the plane. Smoke rises from the chimneys of the houses that border the airfield. Frost or smoke. It isn’t easy to say.

It’s flat, flat, flat. All the way off to the Mary Arctica, which is berthed in Zee brugge. Do people really get up and stoke the stove?

Not collapsing when you get up to go out for a bath at four in the morning – that’s what it’s all about, and the reason for the excitement of travelling. But now it’s over.

The sky above the airfield is full of glinting vapour trails. The planes are gambol ling in a three-dimensional space.

The sea traffic has to share politely with others on the same plane. It’s not an option to cross over and under when you’re a boat.

The Mary Arctica is still loading in Zeebrugge. I’ve crossed her latitude, at present she’s at N 51.20.29.58.

Latitude is indicated with N north of the Equator and S south of the Equator, then come the figures that describe degrees, minutes and seconds. Zeebrugge is slightly north of Brussels.

I have the GPS book with me in my luggage. Dry informa-tion, I know, but the figures point to places – positions.

PART IIDAKAR - TROMSØ

9392

A position immediately permits a context. Some people have been here before, people with names. A seaman was maybe called Holger, was he Danish? Did he come from the west coast of Denmark, where Babette’s Feast was filmed, where the tiny churches lie at intervals of a few kilometres?

Even drops of water have a history. A water molecule in my coffee may have been in Holger’s spittle that he deposited when he moored in Zeebrugge two hundred years ago.

Solitude vanishes as a possibility.

Liv walks through the glass door in the terminal building. We meet here at the gates, which are for departures for

Africa. Our coordinates converge, we hug and update each other,

have time for a coffee before we board the plane for Dakar. The woman at the desk has given up with custo mers before us who don’t understand languages, according to her. She herself speaks French, English and Dutch, with Afro-Ameri-can assurance.

Boarding takes place at an even, slow pace. A man with distinctive fingers sup ports his head in his hand and rests. In front of us sits a mafia boss with a gold chain, hat and Rolex. Liv and I agree that this is theatre, a costume he puts on when he takes time off from his student life in Oxford. A gathering of young men from the Dakar upper class are on this flight. They have well-fitting jackets and trousers, pullovers and shirts in tasteful colours. A lean woman with a semi-short grey hairdo exudes the authority of a high court judge. She holds the attaché case close to her body to keep her coat together when she sits down. Some women have colourful dresses and headdresses that stick out in all directions. On the flight there are also three young Americans in mountain boots and skirts.

I open the compass on the mobile phone and find west-north west. I photograph out of the window. No more than maybe 10 miles from here lies the Mary Arctica. Can she have set sail now? An animation program shows our plane from different bird’s-eye views on the screen on the back of the seat

in front. The planet spins. I get dizzy and switch off. I’ve never flown so far without a change in the time zone.

The time difference between Norway and Senegal is just one hour. We are flying on a line between the poles. “90 per cent of the world population lives in hot countries,” writes Kapuściński.

DAKAR

On the way from the airfield we see young men jogging along the pavements. They are all as fit as the men on the plane. The driver from Raw Material Company – the art centre he simply calls ‘Raw’ – explains that there’s a fitness trend. Liv leans forward between the car seats and translates from French. He takes the route along the coast so we get a chance to see the sea.

The sea takes up more and more of what I think of as the earth. From a bird’s-eye view the outline of Dakar looks like an

asymmetrical tent stretched between guy ropes. The capital of Senegal is the westernmost point of Africa – only the Cap Verde islands lie farther out. The commercial centre is on the south point. We live in the town centre, an area with two-storey houses and streets of yellow sand.

RAW MATERIAL COMPANY, 4 DECEMBER

On the first morning Liv goes down to Mamadou Sow’s kiosk and buys baguettes for breakfast. We eat on the thatched roof terrace at Raw. Afterwards we brush away the crumbs and open the office, take out computers, pen and paper.

I read an e-mail from Benoit Heumes. Mr. Duval, the head of the Institut de la Recherche et du Développement in Dakar, has approved the visit to the observatory in M’bour, but has not said anything about the time.

Benoit suggests that he can call Aboubacry, a researcher who works at the actual observatory. I’m a little neurotic when it comes to our progress, emphasize how happy I am about this opportunity, and have a stubborn hope that he might already call the same day.


9594

Liv has a meeting with Madou Diol, who runs a forum theatre group. Maybe he knows where I can get hold of iron?

I stand on the balcony brushing my teeth. What am I to say? Coming to a quite different temperature,

needing elementary things, cash, a food shop, some French phrases – it’s both familiar and unfamiliar. I’m relieved to find there’s water and a clean bed. So it’s just a matter of en-joying that there are also palms and sun – and people.

I look at people. I’m not supposed to be writing about peo-ple, but I can’t help it.

Two girls are sweeping the pavement in front of the neighbouring house with fan-shaped brooms. Each works from her own side of the gate and over towards the side streets. They’re wearing T-shirts and have patterned pieces of cloth around their hips. A man in a floor-sweeping coat and pointed sandals comes out of a car door. The dark material in the clothes glistens when he moves. In the workshop that lies between the kiosk and the house, three tailors work. The master tailor has a blue fez on his head, a white scarf around his neck. A lad fetches gas flasks from the cabinet outside the kiosk. A yellow vest peeps out beneath the T-shirt. He wears bracelets and a cap. A woman stalks majestically down the street in royal blue robes from top to toe. She comes over. She’s the one who does the washing at Raw.

Everybody maintains contours, proportions, colours and contrasts. Life seems to be about what you wear and walk around in. What do I know? I just watch and watch.

HAHN, A NEIGHBOURHOOD IN DAKAR

The taxi stops at a sandy area with activities like playing ball games and doing home work – a goat stands tethered to a tree. At the edge of the area groups of elderly men sit and drink tea or coffee in white plastic mugs that are sold from booths everywhere.

I don’t want to stare, but I register turquoise and red garments out of the corner of my eye, on the clotheslines.

Up against the mosque stands a tall minaret with light blue ornamentation at the top. It reminds me of a child’s storybook town. On the other side, the square is demarcated by a low school building. Madou Diol has noticed us and waves. I filter sand through my sandals as I walk.

Hahn is a neighbourhood in Dakar and is still a fishing com-munity. The theatre Kaddu Yaraax is to put on a play about media manipulation. Seydou Ndiaye sits working on the script at a computer in at the office. The rehearsals begin next week. Then they con tinue to develop the content further with the actors, who are young people from the neigh bourhood.

The conversation takes place in a mixture of French, Wolof and English. Madou’s voice is deep. It’s Liv and he who talk most. Madou wants to know what’s in the news in Scandina-via, and to hear about the weather.

He considers the answers in detail. At lunchtime his son comes with a metal bowl of yellow

rice, fish and boiled vegetables. He places it on a stool in the middle of the room. Madou, Seydou, Liv and I pull the chairs over and Madou distributes spoons. A theatre student makes tea on a Primus. When I describe my project, Madou makes an association with the local fishermen:

— The fishermen navigate without instruments. They often sail very far out – how do they know where they are go-ing? – he philosophizes as if into thin air.

— Birds seem to use geomagnetism to navigate, I say. He smiles. We sit silently with our tea glasses for a long time.

The evening traffic back to the centre is dense. The exhaust fumes are claustrophobic and the main streets are unavoida-ble. I forget my purse with Senegalese notes in the car. That’s annoying, but at least I’m on the track of the iron. Madou will be making inquiries in the neighbourhood, and will hopefully have found a workshop when I come back next week.

At Raw I read an e-mail from Benoit. He has made an agreement with Abou bacry that Liv and I can have a tour of the observatory on Monday.


9796

The Mary Arctica is in the Celtic Sea and will soon be rounding the coast of Normandy in France. The French lan-guage is still going strong in Senegal, as a dis hear tening re-minder of the violence that brought it here. Speaking French means oppor tunities, contacts, access to the French cultural sphere, jobs in the institutions. I suppose it has a slightly bit-ter taste, but at the same time it brings status.

AT RAW

Having time to write is a problem now. After we run into Keba and Michael we are never short of company, and we flit around among the flora of events that abound in this culture centre, and of which Keba has a full overview. He helps Mi-chael, who is a Mexican film-maker, but adopts us as part of the same gang. It’s more effective that way, he seems to think. Why be two when you can be four, or ten? At any rate you have to prevent anyone being alone at all costs.

We always laugh when we sit squeezed into the back seat of a taxi with Keba and Michael, for example when Liv gets a call from a wrong number she has entered on her mobile, and Keba wants to ask the stranger if he would like to join us. When the car stops we pile out, belly muscles aching with laughter.

A TRIP TO GORÉE ISLAND, 6 DECEMBER

The ferry terminal abuzz with voices. Sea air filters in. An elderly man in a blue coat points meaningfully with his stick at the schoolbags that some boys have thrown on the seats beside them. The boys tidy up. I nod to the man and sit down.

Gorée Island is a monument to the slave trade. The passage over from Dakar takes half an hour. I’ve never thought about the sea before. I’ve thought about land.

Land, land, land. I think the sea is scary. But now it appears to have connec-

tive qualities. If you sail the shortest route across the Atlantic from West Africa to the American continent, you end up in Brazil. And that was where the largest number of slaves were

transported to. In 2011 the President of Brazil, Lula, apolo-gized for the slave trade when he was on an official visit to Gorée Island.

Millions of people were also taken from the coast of West Africa to the Caribbean islands and the southern states.

An Afro-American family arrives at the same time as us in the Slave House, which has now been turned into a museum.

The house functioned as a collection point for slaves. Ships moored at the related quay and the slaves were herded into the darkness below decks, away from everything they knew, with no idea of their destination. Without a single possession to carry the memory of a past with them, they were wrenched out of time and space, crammed into a nut-shell and sent out to sea.

The grown-up daughter of the family stands at the edge of the doorway in the outer wall.

— Mama, this is The Door of No Return. But Mama, you returned.

There’s something doubly unsettling about this. The shameful crime against the Africans, but also the Disney-like roles in which the visiting family dramatize one another. They have African ancestors, but in this chapter of history they are Americans.

On the first floor I read on a notice by the entrance to a win-dowless enclosure: CHAMBRE DE PETITES FILLES. Little Girls’ Room. There are rooms for men and for women, prob-ably for boys too.

We walk upstairs from the inner courtyard to the second floor. The staircase curves like a double harp. The architec-ture has soft lines as in a Baroque theatre. The walls have a matte crimson colour, everything is small.

On the second floor, where the administration must have been, there is light yellow interior paint. Beige evening light filters in from the tall double doors towards the sea. The sea is white – like plastic. Out there sail trawlers, cargo ships and some of the low, decorated fishing boats.


9998

Gorée Island is a picturesque, grotesque piece of world herit-age. Our job is to be tour ists, but we don’t really feel in the mood. We drop our bathing plans to avoid the antique ven-dors who frequent the bay. They follow us to the restaurant where we have decided to eat lunch, displaying masks and bracelets on the blue-checked tablecloth. A girl hangs around the table for half an hour. She shows us all the key rings she has, one after another.

Tomorrow it’s Saturday, and then they’ll probably have plenty of visitors here. Now it’s Friday and the tourists are thin on the ground, all the attention is concentrated on us.

After eating we walk into the neighbourhoods behind the harbour. The brickwork is detailed and meticulously done. At the end of the succession of narrow streets, the palm trees wave. At the back of the island there are little moun-tains of sharp pumice stones and between them a small sandy bay.

Here there is no one – we jump in. The Atlantic is cold, and polluted too, but you don’t see it, so we pretend not to care. Afterwards we dress quickly and get out on to the breakwa-ter before we are discovered. Who knows what is considered decent when you’re bathing here? Mostly it seems free when it comes to the dress code, but there’s one thing you don’t see – naked thighs.

IN THE ROOM IN DAKAR, 6 DECEMBER

Just before I go to bed, Kapuściński faints with malaria in a hotel room in Kampala, Uganda.

I have an idea that the shouted prayers will rock me to sleep and save me from a nausea that is threatening. The Friday prayers sound innocent enough, but this is Dakar. The chant-ing already begins early in the afternoon. First the women take an hour, then the men carry it on. They seem to be sitting on a square nearby. The imams can’t wait either, and turn up the speakers earlier than usual, more enthusiastically than usual, inspired. This is just the beginning. Minarets that lie farther off sound in the background, are part of the chorus.

The singer in the closest mosque suddenly lets his voice break loose and conti nues as if he has turned his insides out like Janis Joplin. This is human fervency, joy and pain ad-dressed to God. He is one with his expression. Soon he builds up to a new crescendo.

Then an African reggae concert begins; it sways a little more softly, even more good-natured and contented than reg-gae as I know it. People are quite clearly having a good time at this concert. With every song the mood is elevated a notch more and the shouts get a little happier. The concert doesn’t end when the sequence of morning prayers is to start. Today in fact we skip the break between the prayers and go directly to jamming among the mosques. After all it’s Friday, in fact it has already turned into Saturday.

Does Janis Joplin run out of steam at dawn? No, rather the opposite, if possible she sings even more intensely.

All this while I twist and turn in bed, sweating, and with growing nausea.

Kapuściński describes how people who don’t have warm blankets to resort to when the malaria rides them – maybe they’re lying at the edge of the road – can be helped with the pressure they feel they need if someone puts a wooden box on top of them and sits on it.

I’m going to M’bour on Sunday, the car comes at eleven o’clock. The thought of sitting in a car in the state I’m in makes me even more miserable. If I don’t get out there the appointments will have to be made all over again and the trip will be delayed. Then I won’t make it back to Dakar to find the piece of iron.

The first polar expeditions and the crossings in the slave ships over the Atlantic were just yesterday. It’s no use nod-ding off for a second; while I blink, lie unconscious in bed, the distances get shorter, the earth smaller.

“..any reduction of distance on the earth can only take place by mankind increasing the distance from the earth,” writes Hannah Arendt and is thinking about the aeroplane.


101100

Because of the aeroplane I am in Dakar. And that also makes history shrink.

Today there are festivities, rockets are shot up, the tem-perature rises.

— Before, it was 25 degrees here in December, says a man on the ferry to Gorée Island; now it’s 30 degrees in the cold-est season.

How can one exist here in the summer? Our time is soon over. Back home there’s a storm. Yngve Birkeland at the Institute of Engineering and Public Safety is working with windmills. Yesterday Don Quixote was doing the same.

I look up the GPS book at random on the edge of the bed. “Dynamic times. The time systems derived from planetary motions in the solar system are called dynamic times.”

In the early morning I manage to throw up and feel relieved, but the persistent nausea that makes it impossible to sleep is soon back.

At last, in the afternoon, the misery eases off. I connect up and find the Mary Arctica off Morocco, south of Casablanca, soon to be level with Marrakesh.

HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 8 DECEMBER

The terrace in front of the small hotel is at the top of a slope with cactuses and trees. A steep stone stairway leads down to the beach. It has a low gate of wood at the edge of the terrace.

Someone has thought and cared about every little home-made mosaic and cushion in this hotel; every plate, every corner, every shrimp you get for lunch – in all its simplicity, with a view of the Atlantic.

— Was it another coffee, or was it not-another-coffee? The young waitress comes back to the table wondering whether she has understood properly.

— One more, s’il vous plait.— C’est bon. Merci. Haha. Très bien. Her magnificent coiffure is a wig. She suits it perfectly and

takes it off and puts it on like any old headdress.

I think it’s the aerials of the observatory I see when I go to the limit of the terrace and stretch my neck. It’s five hours since I localized the Mary Arctica off the outermost of the Canary Islands, level with the border of West Sahara. If it continues at the same speed, it will pass M’bour in the course of the two days we are here.

A piece of iron in Dakar and a boat on its way to Bouvet Island. Two crosses on the map, a line between then, why is that beautiful? It’s so little.

Tromsø and M’bour, that will be geometry, something to hold on to, in this trem b ling universe that is perilous for peo-ple – where a graze, in aggravated circumstances, is enough to put an end to you and all your relations. But the baobab tree remembers you, it’s very thick and it stores all memories. Along the road to M’bour thick, friendly baobab trees are scattered among dried-out scrub.

Just over there at the observatory they are measuring geo-magnetism. What an enterprise. In the meantime the land-scape is drying up.

HOTEL KEÜR MARRAKIS, M’BOUR, 9 DECEMBER

The Mary Arctica has crossed the border to Senegal and is now north of Dakar.

The beach below the terrace is the men’s beach. No girls are bathing. Boys are working out, building themselves up for grand football careers. The rush hours are in the morning and the afternoon, when the sun is less intense.

An elderly man shuffles imperceptibly by. He has a white fez and a long yellow coat with trousers beneath it. A donkey is pulling a cart. A straggler from the morning exercises pro-jects from a bunker lying right beneath the hotel. He is dig-ging a trench with his hands so he can do push-ups against gravity. Afterwards he sits down for a while. Two teenage girls pass by. Arms and legs, joints and directions of motion, in and out of synch.


103102

THE GEOMAGNETIC OBSERVATORY IN M’BOUR

From the hotel we walk a few hundred metres along the dusty road that is the main traffic artery in the town. The morning sun burns our faces. The observatory is in a park with trees that provide shade.

I hold out the notebook with Aboubacry Diallo’s name to the guard who is standing in a little sentry box by the en-trance to the area.

Liv’s French varies daily between very good and quite insig-nificant – always with elements of German. Today she hasn’t got going yet; in fact it’s uncertain whether the guard actually speaks French. We have a discussion in sign language.

Has Aboubacry come or is he on his way? The guard points into the air, we point too and try to ask

the question about time with our hands – does he mean be-fore or after now? The issue is resolved by Abou bacry’s white pickup turning in through the gate.

— We can manage to adapt to a two-degree temperature rise, says Alain, the visiting French researcher who has a desk in by Aboubacry’s office in the main building – but four or six, as they’re talking about now, impossible! The financial crisis is a trifle in this perspective.

He describes crops that were grown in the past in Africa, and which can tolerate a rather warmer climate. Alain likes to talk and does so more than willingly in English. The other two stay respectfully in the background, presumably uncer-tain of how we would understand one another in French.

Out of a fear of being distracted away from the measuring instruments I’m most interested in, I stand firm and insist on going with Aboubacry and Thierno up on to the roof, where they take sand measurements.

In the upper part of the staircase sand is lying in the cor-ners. The washerwoman is not allowed up here – she may stir up dust and affect the instruments. But once a week they make an exception – then they can report on the source of possible contamination of the data.

Liv interprets, asks questions and translates up on the roof

between the instru ments and the view. She’s up to speed now. I think that I must remember everything that is said so I can write it down later; now and then I try to get questions in. At the same time I photograph like a madwoman and see every-thing through the lens. That makes it very difficult to follow what’s going on.

I click and click. It’s now or never, I’m thinking. I’ve even bought a new camera for this very reason – I would like to have the sea in the background. The splendid measuring instruments are highly photogenic, but Liv gets into the pic-ture all the time. I can’t prevent that, since she is asking and translating so well now, and she also has a good grasp of the technology, unlike me.

Aboubacry and Thierno register data about geomagnetism, seismic activity and sand content in the air 365 days a year.

If one of them travels away – to France to talk with the main institute – the other one keeps watch, measures the sand content in the air, stores samples with different colour shades in white jewellery cases, and sends them to the uni-versity in Dakar. If the sand comes from the Sahara, it’s the way it was in the old days. If it comes from across the Atlan-tic, that’s new and may have something to do with changing sea currents.

We walk together through the park, slowly – you walk slowly here. The other mea su ring stations are in smaller buildings scattered over the area. In an enclosure along the path there are small plants in plastic pots. There are trees and flowers – baobab trees, even. Several full-grown trees in the area are wa-tered, the park is a protected green zone. According to Thierno this is the only area with continuous trees for miles around.

The seismograph is underground in a bunker. It measures vibrations caused by earth quakes and explosions. The en-trance is an oval cellar door with a dazzling white wall frame. Three ventilator towers stick op from the round earth mound that covers the installation. Each of them belongs to a data recorder inside the bunker.


105104

We don’t go in; the data can be read off on monitors in a building farther away. To get an accurate determination of the centre of an earthquake, the researchers com pare data from stations on other continents. To specify a point you need data from other points, as with GPS.

There is no seismic activity in West Africa. Later I read about the Rift Valley in East Africa. The Great Rift is a depression in the earth that runs all the way from Syria to Mozambique, through countries like Ethiopia and the Congo. The Rift is the result of a continental plate splitting. It creates earthquakes and volcanoes. They must be able to register that in the bunker.

The last observatory is where they collect the magnetism data. Aboubacry and Thierno check the measurements manually. They call it absolute measurement. Afterwards they compare the absolute measurement with the digital one, add the figures and divide by two. The average achieved is the result.

Everything on the earth is in motion. We measure and draw graphs. When studying art history

I learned that the eye seeks out basic forms, perfect circles and triangles.

Before we leave the park we are given a guided tour of the collection of birds that is kept in a small building by the exit. The ornithologist works alone; he does his own taxidermy, keeps the records and shows people around. In the air-con-ditioned space, wooden shelf sections stand along the walls. They have glass doors at the top and drawers at the bottom.

The ornithologist pulls out the drawers and shows us birds that are kept close together between small partitions, sorted by colour. He carefully lifts out a bird with turquoise plumage and holds it out for us. In another drawer the birds have the same black and brownish-white pattern as the large conch shells I find among the plastic on the beach.

HOTEL KEÜR MARRAKIS

Suddenly I see birds everywhere. A scruffy bird with a ma-jestic beak sits in a tree by the terrace. It is large and sort of dust-coloured.

In the evening shaggy creatures run across the flagstones out here. They look like teddy bears, but have pointed ears and snouts. I count eight small and slightly larger lizards. They scurry off, freeze for a moment, then scurry on again.

ON THE TERRACE, NEXT DAY

The Mary Arctica is now rounding the westernmost point on the route, Dakar. She comes very close to land. I copy the positions as a memento.

10/12 2013Time: 14:00:00 UTCPosition: 15.0100 N, 18.9980 VCourse: 181ESpeed: 16 knotsStatus: SE2-2 ETA Cape Town 20/2200

The picture from the webcam shows the same midday breeze on the bridge of the boat as I feel on my body on the terrace. The sea glints hysterically, and the colour is like the one the sea has in Venice, sort of clayey and moderately green.

On a flat fishing boat they hang up a dark sail. The reflec-tions eat their way into the silhouette.

I feel a faint excitement. I don’t think it will be possible to watch the Mary Arctica

passing. Even though the terrace is twenty metres above ground level, the view doesn’t extend far enough. The curva-ture of the earth puts a stop to the view.

In a few hours the car comes and fetches us. At some point the boat and I will be moving each in our

own direction, away from each other.


107106

That takes my breath away.

Should I go off to meet Alain again – maybe I’ll see farther from the roof of the observatory?

I feel like Mattis in Tarjei Vesaas’ The Birds: — A woodcock flight, doesn’t Hege think this is something?Is the boat an idée fixe? It is something at any rate. Alain is a researcher with adven-

turous motives; he must think it is something. But he is not the one in charge on the roof, Aboubacry and Thierno are. They have duties to take care of, and I was given so much of their time yesterday.

Do I myself think it’s something? I suppose that’s the real question.

Unlike my fellow-countrymen, I have an anti-mountain-eering complex. I don’t go searching for powerful emotions, and if I did, why should they come at the top of a mountain peak? An artificial climax. Actually to see the boat. What dif-ference does that make?

I know it’s there. I stand at the window on the second floor of the hotel and

scan the horizon. The Mary Arctica will be passing M’bour any moment. It isn’t realistic to expect to see it with my own eyes. It’s

sailing at the outermost limit – even the ships that sail inside that limit aren’t visible from land. I wonder how far up I would have to get from the ground for the horizon not to obscure the view any longer.

It’s over. The boat continues south, I go back to Dakar with Gue-

nolé, the same driver who drove us to M’bour. He has a playlist that starts at the campfire with drums and con tinues with French hip-hop, always wetter and wilder. Soon we’re into a part of the soundtrack that crackles with insults in American. As we approach the city, a techno finale. Dakar, there you go. Here everyone celebrates all the feast days. The

plastic Christmas elf in the boot is something Guenolé has bought for Christmas.

The boat sails south in a fresh breeze. I’m back in Da-kar, nagadif. I want to say hello to the shopkeeper and the fruit-sellers, call everyone I know. I’ve missed you, have you missed me?

The Mary Arctica has put Guinea Bissau behind her. On her way along the Guinea Coast she turns east and sails along Sierra Leone. I discover lizards on the roof terrace at Raw. My eye has become fine-tuned to new features.

HAHN AGAIN, 11 DECEMBER

Madou has found out that they can probably help me with the piece of iron at the metalworks situated wall-to-wall with Kaddu Yaraax.

We arrive in a taxi like last time. The head of the works is out and Madou takes us on the short cut across the sandy yard between the clotheslines. Flap, flap! I never tire of the flapping patterns. The kids peep out under the drying swathes of colour. When the wind takes hold and lifts the cloth, the goats appear. The light-coloured billy-goat with curving horns still stands tethered to the tree. The head of the works comes towards us.

Inside the works my eyes need time to get accustomed to the darkness.

Three lads – trainees or young fitters – pull out a table frame of metal. On it lies a lopsided, rusty iron plate with a fine thickness.

I look out a suitable piece in the sheet. Madou has suggested a price I should negotiate from. The

head of the works and I enter figures in the calculator on my mobile. Once we’ve agreed, he gives his instruc tions to someone I assume is the most experienced of the lads in the workshop.

The boss himself withdraws. All the others, now seven of them, flock around the metalworker with the grinding


109108

machine. The sparks fly, I back out into the yard. The lads care more about how their protective goggles look in their back pockets than about protecting their eyes.

The rusty sheet is soon shining steel. Just as the craftsman is about to go to work on the metal

with a new grinding tool, I get afraid the piece will disappear, and I say stop.

On the way back to Raw I lean out of the car window, teary-eyed: composition, layering, proportion. Silhouettes rush past the sunset.

IN THE ROOM, RAW, 12 DECEMBER

The piece of iron is heavy and fine, a weight in my hand that pulls me down towards the ground.

I scan the area from the balcony. The Senegalese have their centre of gravity farther down in the body. White people in Dakar have their weight drawn up into the chest and shoul-der area.

— Can I offer you a piece of iron? The weight of the bit of iron is like a baby, 3-4 kilos. It

gravitates – whatever that means. I look it up. “Gravitation is the force of attraction between bodies as formulated by New-ton in the law of gravitation.”

And so Hannah Arendt again (Vita Activa): “...Newton’s universal laws of gravitation... to this very day

one of the most magnificent examples of the modern fusion of astronomy and physics.”

Astronomy and physics become one – hmm. I want the body to be part of the equation. That seems to be my intuitive plan.

As for the piece of iron, it has a tendency to gravitate away from me. Or rather, I feel like shoving it away. I don’t want to be between the bit of iron and whatever it is it works on.

The Mary Arctica is now south of Liberia, escaping from the land zone and crossing the bay.

I toil with the piece of iron – it has a fine weight, yes, but I’m annoyed with the modernist look it has taken on, inas-much as I kept some notches on the side. Now I regret that I stopped the craftsmen in the grinding process. I want it smoother after all, I want to polish away the scratches. I’ll have to take it back to the works.

During the night I am woken up by the piece of iron lying shining on the table.

I get up and wrap it in the grey paper from the works. I put the package in a plastic bag and place it behind the balcony door, as far as possible from the bed. Then I lie down and sleep.

THE NEXT DAY

In the morning I sit up in bed and glower at the iron hook. The balcony door has snapped back.

No matter how I twist and turn it, the iron resists. It will not produce images and associations in the same way as the Mary Arctica. It doesn’t tell tales of seafarers crossing chan-nels, like the coordinates from the ship’s log. The iron is so definitive, self-sufficient, so ... magnetic.

As long as the iron lies in my bag, the compass needles point at me. But I want to be a compass myself, not a magnet. I want to be the one that points, not the one that’s pointed at. I want to guide things towards another centre, not to be one myself.

I have to get rid of the magnet, I have to lose the iron, throw it far away. Can I really lug this bit of metal to Tromsø and then travel away? Do I have the conscience?

The iron will attract me to the institution, students, re-searchers, ideas. It’s a mag net. There’s probably lots of iron in the building, and iron – as we know – is interchangeable, indifferent, as in it’s all the same to me.

In other words this piece has something extra, something flammable – don’t ask me what – but it means that I can’t get rid of it fast enough.


111110

AT THE FRENCH INSTITUTE

It’s Friday afternoon and it’s cooler. The outdoor restau-rant at the French Institute is a meeting-place in Dakar. In the shade under the canopy the temperature – for the first time on the journey – is pleasant.

I look up the boat arrow on the I-pad. The Mary Arctica is south of the Ivory Coast – sort of beneath it. The distance looks the same as when I last checked in. Has the boat been becalmed?

I draw an imaginary line in to the west coast; it hits Angola. The Mary Arctica has certainly moved, then. The open bay

is just so huge. The little dot of a boat in the great sea, so far from land, evokes the feeling of bathing out in the middle of the fjord. Anything could be down in the depths, rise up and pull you under.

The Mary Arctica has passed the Congo Delta where the Belgian King Leopold’s people, with the blessing of the Berlin Conference, 1885, went in, exhausted the rubber resources and maimed or killed something like half of the population. The Belgian Govern ment, after protests from the surround-ing world, decided enough was enough and took the re-sponsibility from the King. In 1960 Patrice Lumumba was demo cra tically elected president, only to be killed the next year by American and Belgian-supported forces. They also supported the installation of Joseph Mobuto, whose corrupt regime lasted until as late as 1997.

Before contact with Europe, smoothly functioning king-doms existed in the Congo.

All this is no secret, but suddenly it’s very clear to me: I can place it in time and space. The Mary Arctica is a telescope and a time machine. The Congo Delta is the artery that Joseph Conrad described in Heart of Darkness. It leads into the heart-shaped country.

We are in Central Africa, the place of origin of Homo sapi-ens. Low mountain plateaux slope to the west.

The enormous natural resources have been the bane of

the country. The whole world is interested in the Congo’s oil, lead, zinc, gold, diamonds, copper, cobalt, timber and coffee. One-sided economic structures designed by the Belgians for exploitation help to make the Congo one of the poorest coun-tries in the world.

AT RAW

The weekend is over – and yet it is not. There is chanting, drumming, all evening – and then a small pause.

I fall asleep. When the morning prayers begin at about two I wake up

again. Sentences came to me, but they are gone now. I must read about Sufism when I have time. Almost all the Senega-lese, more than 80 percent, belong to Sufism.

I went back to the works yesterday and had the iron pol-ished again. For a moment I see the sharp break from the saw.

I draw in my breath. This is fine, why? Then they begin polishing and can’t be stopped. I let them

carry on a little, then I say sternly: — Arrêt, c’est bon, fini! It has become square – that’s tolerable.

Departure. Now energy, now fatigue. Je ne parle français, I think, switch off the alarm clock and

sleep for another hour.

I desire textiles, want to own them, take them home with me. I fetch dotted trousers that the tailor across the street has sewn from cloth I found in the textile market. I want pointed yellow slippers too. In the taxi I am stifled by exhaust fumes and sand dust on an extra trip to the market.

Where does all this sand come from? It has come gradu-ally, but now the air is completely beige and dense with it.


113112

THREE DAYS LEFT

I always get depressed when there are three days until I have to go home.

Keba fixes the tickets for the premiere of a Senegalese gangster film at the Grand Théâtre National de Dakar.

The cinema takes you back to the elegant 70s. Two host-esses dressed in haute couture introduce the film stars, the director, the stage designer – in fact no Oscar cate gory is forgotten. At the same time I keep up with the audience, who come individually, in small groups or in pairs, so it becomes like a succession of entrées. Their gala dress isn’t the least bit less impressive than the display on the platform in front of the stage curtain.

When my grandmother was 96 and in the end lost the spark of life, the only thing she took an interest in was glitter and glamour. Weddings were the only events she felt like go-ing to. My melancholy craves this kind of lustre.

TWO DAYS LEFT

On the last evening we drive with Keba and Michael to a sub-urb in the north of Dakar. Michael is going to show his film, in what context I don’t know.

I observe that it’s an exciting place we come to, but I have difficulty getting involved now at the end of everything. I sit on a patio under the open sky and watch the film. The prem-ises belong to a film school run voluntarily in the evenings.

A classroom is called after the film-maker Ousmand Sembene. Sembene’s film Ceddo from 1977 was my introduc-tion to Senegalese film in a cinema at the Haus der Kulturen der Welt in Berlin in October. It is absurd and realistic at the same time – telling a complex story about French and Muslim colonization intrigues in a kind of naivistic style. The soundtrack reminds you of avant-garde children’s TV in the seven ties – modernistic xylophone. The costumes, I now understand, were not experimental but naturalistic.

The film struck a note – it’s in the key of Dakar, sun and

sand – but it’s more than local. It’s the sound of international-ism in the 70s, the first TV broadcasts, the vision of the artists who created then, a flood of new storytelling.

An undercurrent flowed all the way in to Salangen, the fjord where Sjøvegan is at the head.

AT RAW

The Mary Arctica is approaching Namibia. There’s sand in the weather forecast in Dakar. It blows from the Sahara, the air is thick with fine sand dust, cooler.

I want to go home for the winter, to hibernate with the geology book. Maybe it will make it easier to philosophize about iron.

In the word-stew from the GPS book, examples of time systems:

Solar and sidereal (sidereal!) times Dynamic times, atomic times. Polar motion. There is a formula for the rotation matrix for Polar motion.

It would take a graphics program to reproduce it, but I can promise that it’s extremely beautiful, with brackets and x’s and p’s in three floors, R’s superscript and subscript with M’s and S’s, and all this can be read – by someone.

GPS is about adjusting for deviations; everything is fluid and multidimensional; it’s time we measure by, and as we know, time is in motion. Ambiguity resolution, one chapter is called.

Metal is the direct opposite, it changes with eternal slow-ness and extreme heat or other violent treatment.

ONE DAY LEFT

248.280 – that’s the amount of Senegalese CFA Francs I have to pay for fourteen days in a room at Raw.

It’s blowing through the house, fresh sand, the washer-woman came late. She got a new grandchild yesterday.


115114

We kill time in the market in the garden of the French Cultural Institute. Keba turns up – how can he be everywhere at once? His brother has a stand in the market with clothes that he designs himself. Keba clearly has an office here at the Institute.

— No, I won’t be coming up to the office, non merci, I want to sit here and write after lunch.

I have no more kisses on the cheek, no more blonde pres-ence, no more snow to offer. It’s too much for me. I need a desert island, a Protestant church interior, a word less dinner on the west coast of Norway 100 years ago.

An author that Liv has arranged a meeting with comes over to our table.

— Merci beaucoup, madame. Ça bien? Bien. Ça va?Later Keba comes back and says goodbye. He is easily

moved, a man with mul tiple personalities: superficial, deep and gentle, creative and hyperactive, tired out in the evening, bothersome, respectful, playful, serious, vain and attentive. He’s about to cry, but pulls himself together. I make the good-bye short, but turn around as we walk out the gate and seek out his gaze. It’s the deep, gentle Keba I confirm, the one who goes out to an island in the morning and sits on the beach and meditates before anyone comes along, and links up with the expansive forces of the universe.

Yesterday it was goodbye in Hahn: a big, dry palm against mine, a new grip, left hand crossed over right. We intertwine pinkies. I don’t remember what the man’s name was who taught me this. It was the first time I met him.

Seydou hugs, I feel the subcutaneous fat on the thin body through the coat. He must be older than I thought. Madou is solid, tall; he is wearing grey-blue basketball shoes of leather. With all this he hugs – with an easy presence. The girls in the theatre group flirted shamelessly with him at the rehearsals. He won’t round things off.

— Can we call each other again tomorrow and say goodbye?

LEOPOLD SÉDAR SENGHOR INTERNATIONAL AIRPORT, 17 DECEMBER

At the airport I think all whites looks like albinos. A male albino of 60 or thereabouts sits beside me and takes up an incomprehensible amount of space with his legs very much akimbo. Gradually he shoves his bags far into my intimate sphere. I move over to the other side of the seat and seek refuge in the aura of an elderly Senegalese man with a blind man’s stick.

The airport is called after Senghor, who was a poet and Senegal’s first president (1960-1980). He was trained in French culture, and insisted on French as the official lan-guage. Against him stood Ousmand Sembene, the influential film director who was fervent about Wolof, which is now spoken by 85 per cent of the population.

In Hahn they will be appointing a king soon. The last one died ten years ago, but now they have finally decided on a new one. 25,000 people must confirm the new king by shak-ing his hand – it takes several months.

Madou tells me this during one of our visits. For it is the King and Patron of the Theatre who is standing in the doorway at the office talking about this and that in Wolof. A special boat has to be built for the instatement ceremony, which will take place at sea.

Is it really true that the boat has to be sunk as part of the ceremony, or is that something I have dreamed?

After 14 shower-free days in Dakar, it rains as we board the plane that will take us back. It must be a relief for those left behind when the dust is bound by the moisture and hopefully settles on the ground.

Well on our way, an hour and a half delayed, there is heavy turbulence in the air strata above the Sahara. The passengers concentrate bravely on keeping their stomach content down. There can be no question of food refills in the shaking plane. Only well into the night does the smell of the hot meal of the day come wafting in.

Kapuściński goes off in a boat from Zanzibar on a pitch-black monsoon night. It’s 1964 and there’s a revolution. He


117116

almost perishes in the attempt to get away from the island, only to discover the following morning that the boat is drift-ing ashore on the same island.

The last time I checked the webcam on the Mary Arctica the sun was up and it was foaming at the bows.

THE AIRPORT IN BRUSSELS, 18 DECEMBER

I wait alone for nine hours at the airport in Brussels after Liv has boarded the Stockholm plane. I eat breakfast in several sessions, first juice and coffee and a little later, to kill time, something sold as bacon & egg toast. It tastes of dry bread.

I have the chanting in my body, and now I can’t imagine how anyone can live without being sung to for at least 12 of the 24 hours of the day.

The trimmed piece of iron is in the suitcase, hopefully on a trolley somewhere in the airport. I haven’t checked the posi-tion of the Mary Arctica yet, but at the airport in Dakar it was still off the coast of Namibia.

At the other end of the café there’s a kind of sofa corner. I move over there, maybe I can crawl in there and take a snooze. But every ten minutes a mechanical clown starts up with metallic laughter.

I miss the lizards. I want to push the surroundings away from me – the freshly waxed floor, the ankle boots stroll-ing back and forth, the blue woollen skirts and the pumps. I want to think about the view from my breakfast place on the balcony, Mamo dou Sow and his kiosk.

In the meantime the computer shop opposite the café has come to life, the boss has arrived. She wears pumps, navy blue trousers and a beige cardigan. She is doing the Christmas dec-orations, she has cotton wool and silver balls that she arranges on the stands on which I-pads and accessories are displayed.

Everyone in the shop gets busier, they put on a happier soundtrack, it sings, they laugh. Working in the shop are an American girl, a Belgian lad and two guys who could be Sen-egalese – or Congolese?

What’s it like to be Congolese in Belgium? Now that I’ve arrived from Africa, I experience the segre-

gation of the passport queue – a quick queue for Europeans and a slow queue for non-European passport holders – more absurd than ever.

It’s blue outside the window on the way to Oslo. I’ve bought Belgian chocolate.

Only afterwards do I think about where the raw cocoa comes from.

DAKAR - TROMSØ

119118

PART III

THE APARTMENT, SANDAKER, OSLO

Home to a book by Enqvist. Celebrating Christmas is still a faraway thought. In Dakar I noticed inflatable Christmas elves and a flashing plastic Christmas tree leaning against the tower of bottled water in the supermarket, that’s all.

In Oslo it’s wet and dark as far as the long-range weather forecast goes.

I don’t feel it much – I don’t go out. I stay in with my new African cloths, asymmetrical bowls,

shells from the beach with patterns on their backs. I’ve put the shells in a huge basket with a pointed lid that I had to use all my powers of persuasion to get through the security check as hand baggage. When I need help to ignore the December rain, I just lift off the pointed lid, look at the small shell family and breathe deeply.

Once upon a time I was ascetic, now I go in more and more for stimulation, colours, scents, patterns. My brain laps it all up and allows itself to be guided out into the world again – to the Orange River, which forms the boundary between Namibia and South Africa. That’s where the Mary Arctica is now. The webcam shows a low sun from the west and choppy waves. The Orange River has its source in the Drakensberg mountains 3000 metres above sea level in Lesotho, where it is called the Senqu River.

In Oslo it’s endlessly dark, nothing but car headlights and

PART III DAKAR - TROMSØ

121120

street lights cut through the empty winter world, and are reflected in the wet asphalt.

Tomorrow is Christmas Eve. Keba asks on Facebook about the cold. If only it had been

cold!

The piece of iron slid out among the textiles and settled in the bottom of the suitcase. I don’t dare open the grey paper, I take it with me in the car one day and drive to the office with it.

BACK HOME, 20 DECEMBER

The Mary Arctica is approaching Cape Town, and soon there’ll be no more logging in to positions along the coast ever farther south, or the steady flow of images I create for myself at each point.

On this stretch there’s no time difference as on journeys east or west. The difference is the seasons. The order reverses from the time the Mary Arctica crosses the Equator. The evenings on the boat get longer and lighter. I envisage her berthed in Cape Town over Christmas. It’s high summer there.

In January the course is for Bouvet Island, which is almost in the Antarctic. Then the whole process rewinds. It gets colder and darker for every degree of latitude she crosses on the way north to her home harbour in Aarhus.

They’re promising rainstorms and 20 mm of rainfall on Christmas Eve. One morning the edge of the weather front is electrified by low sun and an ice-blue sky-world is contoured out there.

Then the rain continues.

25 DECEMBER

Between Christmas and New Year I fantasize about geog-raphy here in the clean warmth, among paper and presents with pauses for consumption of sweet and sour and greasy. While the streets are deserted and everyone has gone away, the world maps are a surface for projections. There are

undreamt-of possibilities in time and space without having to move more than a finger. Enquist drew maps in his childhood at Hjoggböle in Vesterbotten in Sweden. One problem was Jämtland’s border with Norway:

“It can and should be extended in view of the fact that Swe-den’s northern border does not reach all the way to the Arctic Ocean; Norway and Finland lie there like two clubs.”

He worries about how isolated Norrland is. This was dur-ing the war and convoys were being shot at up there. After a large number of slow extensions he makes the Jämt l and bor-der go all the way out to the Atlantic. “Norway, it is true, will be cut in half, like a sausage, but that increases the chances for the Norwegian resistance movement.”

He concludes the geographical improvements by shrinking greedy Scania. He always takes care to place Hjoggböle care-fully at the centre.

The Mary Arctica lies in the harbour at Cape Town by the Nelson Mandela Boulevard.

It’s always sunny there.

STILL 25 DECEMBER

I had imagined that Mary Arctica would be at Cape Town all through Christmas, but no, she’s put to sea!

No point now in flights of the imagination. At 15 knots she’s on course for the Antarc tic, she’s already infinitely far from the African continent, and completely cut off from anything you could call traffic and other human life.

I find the information about positions at the website of the shipping company Royal Arctic Lines. At Marine Traffic on the other hand there have been no updates since the night before Christmas Eve. Then the Mary Arctica had just set out from the harbour at Cape Town.

There’s a rumbling in my stomach – too much motion – I go ashore here.

I’ve deposited the piece of iron at the office. I took Carbon-ate Diagenesis and Porosity home with me. It can lie there shin-ing on the night table.


123122

The Mary Arctica has nothing to fence her in any more, she’s on the most open sea you can imagine. It’s a dizzying sensation, like swimming on the water surface in deep sea, or walking on a plain on the west coast of Denmark. It’s so flat that you get dizzy and nauseous and want to lie down on the ground.

The plane is out of control – put your head between your knees.

I go ashore again. (You’ll find me in Västerbotten.)

From Dagfinn’s astronomy book, the most beautiful chapter headings you can imagine:

The celestial poles Twilight Interval to noon The tropical and the civil year (who’d have thought it?) The true horizon The daily left-hand pages (a comedy...?) The star day The moon’s retardation

I want to write a book for every one of these titles.

28 DECEMBER

The bows are pointing west; when I zoom out I see the point of Argentina appearing on the map’s horizon – hi, world! In the afternoon it points south again and the Mary Arctica is much closer to the outermost banks of the ice in the Antarctic than to the coast of South Africa.

Myself, I’m deep within Vesterbotten, I’m writing books and plays and scoring huge successes on Broadway. Sorry, of course it’s Enquist who’s doing that. But we do have some-thing in common, Enquist and I: the compass needle is quiv-ering at the centre, he writes.

Exactly. At the North Pole it quivers, and at the South Pole. The piece of iron is a wandering pole. A confused centre.

Enough of that, writes Enquist. Enough of that.

The Equator is farther south than I imagined – well below the Gulf of Guinea. The longest latitude line on earth goes through the Congo, Uganda and Kenya. It’s several weeks since the Mary Arctica crossed the line.

In the west on the other side of the Atlantic, the Equator goes though Colombia and the northern part of Brazil. The Atlantic Ocean has, as I mentioned, shrunk in the past few weeks. Brazil and Nigeria will soon be lying snugly against each other.

In reality the opposite is true. The continents are moving away from each other. The separation started 200 million years ago and is still going on. But mentally, with the visit to Gorée Island, and the southern point of Argentina suddenly appearing on the map when I have to look for Bouvet Island, the distance is getting ever smaller; and Thor Heyerdahl’s ef-forts to get across the Atlantic seem nowhere near as trouble-some. The Pacific is the endless sea, the Atlantic just about the right width.

I’ve logged in to the Mary Arctica’s position. Wait a minute. We pan back – isn’t that Bouvet Island? She sailed past! Good Lord. The Mary Arctica is sailing at

7 knots and is approa ching Queen Maud Land in Antarctica. This is mysterious.

THE FLOCK OF BIRDS

The flock of birds is outside the bedroom window again. Sud-denly they turn around. The small moving Harlequin lozeng-es go from black to silvery-grey as the flock changes direction and reflects the light from a new angle, like a metal Venetian blind being flipped.


125124

29 DECEMBER

I read off the position. The Mary Arctica is in approximately the same place. The course is north. Has she been at Queen Maud Land last night and then turned? She keeps up a speed of just 3 knots.

IN THE AFTERNOON

Finally, I go the picture from the webcam. The Mary Arctica is dodging around among the ice floes down there – now north-ward, now southward – she isn’t getting anywhere.

3 JANUARY 2014

She is unloading in the Antarctic, aha! Two white containers that were on the deck before are now on land – on the edge of the ice. Thin cloud cover. The sun breaks through inland.

AT THE OFFICE, 21 JANUARY 2014

I must have been wrong – maybe Mary Arctica isn’t going to Bouvet Island?

I lost the plot during Christmas. It must be the Agulhas I have to follow. Didn’t John E. Guldahl say that the Agulhas is the research ship that sails from Cape Town? The Mary Arc-tica is just a container vessel. She may have unloaded equip-ment on to the Aghulhas in Cape Town without me noticing. Maybe she isn’t going to Bouvet at all.

I call the Polar Institute and am referred to Stig Mathisen, head of the Information Section. The information is scanty. The expedition arrived on Bouvet Island last week, Wednes-day or Thursday, that’s all – no name. I am irritated, but try not to get worked up, content with the offer that I can send my questions in writing. Afterwards I google determinedly, obsessed with finding out more about the expedition than the Information Section wants to part with.

It isn’t very difficult; the South African journalist Hanelie

Gouws is travelling with the Bouvet expedition from Cape Town and is writing about it on the blog A journey to the mid-dle of nowhere. She is already chummy with Brynjulf Barex-tein, the expedition doctor.

“This afternoon, the Norwegians have an info session to explain to the cadets (and the rest of us) what they are going to do on Bouvet [....] And if that isn’t enough excitement, there’s also malva pudding on the menu tonight.”

The blog doesn’t get any more exciting.

AT THE OFFICE, 6 FEBRUARY

After 16 days the following information comes by e-mail from Stig Mathisen:

The expedition arrived at Bouvet 15 Jan 05:45 UTC / The expedi-tion left Bouvet at 14:35 on 24 Jan 2014

Participants:Head of expeditionExpedition doctor Head of construction Construction worker / welder Construction worker / machine operatorTechnician / fitter Electrical engineer 2-member helicopter crew The expedition is over and the guys are on their way home

Bouvet Island goes up in smoke. The glacier lies like a cookie over the mountains on the is-

land. At the edges the cookie breaks and heaps of stones run out into the sea. On the north coast lie some steep headlands. Enveloped in fog most of the year and surrounded by birds – speckled petrel, black-bellied storm petrel, brown skua and arctic tern – Bouvet Island is a self-sufficient universe that


127126

I have hung up on the wall at the office. It was written by Robert Norman in 1581:

Give place ye glitteryng sparkesye glimmeryng Saphires bright.

The compass was called lothestone in Elizabethan English. I could translate the poem, but the bits I like best are the bits I don’t understand. I read it inside my own mind like a Shake-spearean drama.

THE APARTMENT AT SANDAKER, 16 MARCH 2014

The arctic terns migrate from Antarctica in March. Then they fly over Bouvet Island and on to the north.

In other words the terns follow the same route as the Mary Arctica.

The small tern nests along the coast of northern Norway, I read at a blog for ornithologists. It’s Sunday afternoon and I’m writing in bed with the balcony door open.

Could it have been the arctic tern that screeched so omi-nously in nesting time when I was a child? I find my mobile, which is lying at the foot end, and call my father:

— The arctic tern comes on the 22nd of May at two o’clock every year, he tells me.

— Are you kidding, is it really so punctual? — No later than half past two. There’s a pair that has built

a nest on ‘Tern Rock’ every year. The rock is as big as a house and lies at the edge of the

fjord. We never dared go there in nesting time. The birds dived with their sharp red beaks at the heads of people who got too close.

I was born on 16th May 1966. A few days later two arctic terns came flying in and landed on the Tern Rock.

0

can do without humans. I don’t want to know more. I don’t care for Hanelie Gouw’s

blog, the pudding in the mess on the Agulhas or Stig Mathis-en’s information.

THE APARTMENT AT SANDAKER, 8 FEBRUARY

My sympathy is with the Mary Arctica. I continue to follow her movements. She is still manoeuvring along the coast of Queen Maud Land, getting stuck in the ice and must back out to find openings.

After a week of confusion, like a compass at a magnetic centre, she turns north wards in earnest. The voyage home, back along the coast of Africa, is a backward reprise of the geography lesson. On 24 February she is back in Aarhus.

I half-heartedly follow the Agulhas back to Cape Town but my real location is in Inger Christensen’s essay The mind has no time. She writes about Christine, who sits in her kitchen in Prague in 1602:

“...the most important thing that happens in my mind is my terror and joy, so strangely mixed; because never in my life shall I return to Denmark, now that my beloved husband, Tycho Brahe, has had such a fine burial here in Prague, so I cannot leave him.”

Brahe had just accepted Johannes Kepler as his assistant in Prague, but died shortly afterwards. Christine sits writing and has begun to do so, as it says, “on a summer’s day in my kitchen while the servants are asleep.”

And later: “...an image of the world, small or great, is something we

can all have, but the abyss comes with it.”

AT THE OFFICE, 10 FEBRUARY

I work on the raw text from the beginning, and take myself back to the Tromsø trips last autumn. I look up at the poem I was given by Truls, The Magnes or Lothestones challenge, which

IMPRESSUM / IMPRINT

UNNI GJERTSEN

DAKAR — TROMSØ

Takk til / Thank youYngve Birkeland, Keba Danso, Daniel Ferdman, Åsmund

Wivestad Engesland, Yngvild Færøy, Marit Gjertsen, Therese Lagerstedt, Truls Lynne Hansen, Marianne Heier, Dagfinn

Husjord, Victoria Pihl Lind, Diol Mamadou, Christine Petersen, Liv Strand

Kunstutvalget / The Art Committee:Ole John Aandal & Ellen Johanne Røed, KORO

Sylvia Labugt, Liv Ragna Garden & Unni Grøneng, UiTOle-Martin Hartløfsen, Arkitektstudio AS

Per Mathisen, Statsbygg

Redaktør / Editor: Ina ÅsheimBok design / Book design: Matthias Hübner–possible.isEngelsk oversettelse /English translation: James Manley

Norsk korrektur / Norwegian proofreading: Mette Eriksen / Bokarbeid

Trykk / Printed by Printon Trükikoda AS, Tallin 2014Papir / Paper: Munken Pure Rough

Font / Typeface: GT Haptik, Farnham TextOpplag / Edition: 400

ISBN 978-82-93033-10-3

Text©Unni Gjertsen 2014Publication©KORO 2014

da kar - uit— her er en skannet dagbok fra en overvintring på sval-bard i 1929. håndskriften til...

Documents