«Orringer får oss til å bry oss dypt om menneskene i sin nesten altfor virkelige fiksjonsverden. I tiden det tar å lese denne store romanen, og i lang tid etterpå, blir det vår verden også.»The New York Times Book Review

«Den usynlige broen er en fortelling om elskere revet fra hverandre av krig, familie og de heldiges overlevelse … Praktfullt.» Chicago Tribune

«Virkelig hjerteskjærende … en fest for sansene.»San Francisco Chronicle

«Et uforglemmelig, viktig arbeid … Ekstraordinært.»The Miami Herald

Julie Orringer (f. 1973) er vokst opp iNew Orleans og Ann Arbor i Michigan. I dag bor hun i Brooklyn. Julie Orringer er utdannet ved Iowa Writers’ Workshop og Cornell University. Hun har hatt flere noveller på trykki anerkjente tidsskrifter, inkludert The Paris Review,

The Yale Review og Best New American Voices.

Hennes skjønnlitterære bokdebut kom med novellesamlingen Puste under vann (Gyldendal, 2007). Boken fikk strålende anmeldelser.

Orringer spiller fiolin og elsker å stå på ski.Hun arbeider for tiden på en ny roman.

Forfatterfoto: Christa ParravaniDesign: Bjørn Kulseth

RomanRoman

JulieOrringer

Denusynlige

broen

Paris, 1937: Andras Lévi, en ung, jødisk arkitektstudent, ankommer fra Budapest med et stipend, en enkel koffert og et mystisk brev han har lovet å levere til en C. Morgenstern. Men da han innleder et innviklet forhold til brevets adressat – den vakre enken og ballettdanserinnen Klara – blir han samtidig innviet i en mørk hemmelighet som skal komme til å forandre livene deres for alltid.

Mens Europa beveger seg stadig nærmere den uunngåelige krigen, blir det stadig vanskeligere å være utlending – og jøde – i Paris. Snart lukkes alle dører for Andras og vennene hans, og de tvinges tilbake til et Ungarn som er i ferd med å bli dratt inn i krigen på Hitlers side.

Fra den ungarske landsbyen Konyár til de storslåtte operahusene i Budapest og Paris, fra den bitende kulden på Andras' loftsrom til den varme liden-skapen hos Klara i rue de Sévigné, fra den håpløse karpatiske vinteren til det skjebnesvangre livet i arbeidsleirene – Den usynlige broen forteller historien om kjærlighet satt på prøve, og om en jødisk families kamp mot tilintetgjørelse.

Julie Orringer har skrevet en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest.

«Orringers triumf av en roman er like mye en sterk påminnelse om en tid som ikke er så langt borte, som det er en lysende historie om kjærlighetens evne til forsoning.»Publishers Weekly

Rygg: 52 mm Format: 133 x 211 mm

Originaltittel: The Invisible Bridge

Copyright © Julie Orringer 2010

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av

Alfred A. Knopf, New York

Published by arrangement with

Sane Töregård Agency AB

Printed in Sweden

Trykk/innbinding: ScandBook AB

Sats: Type-it AS, Trondheim 2011

Papir: 70 g Norbook Cream (1,6)

Boken er satt med Minion 10.5/12 pkt.

Omslag: Bjørn Kulseth & Co.

Oversetterne Kari og Kjell Risvik er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-39779-8

Julie Orringer

Den usynlige broen

Oversatt fra engelsk av

Kari og Kjell Risvik

Innhold

Del I: Skolegaten

1. Et brev 132. Vesteuropaekspressen 253. Quartier Latin 354. École Spéciale 435. Théâtre Sarah-Bernhardt 636. Arbeid 737. En lunsj 848. Gare d’Orsay 969. Bois de Vincennes 11010. Rue de Sévigné 11611. Vinterferie 130

Del II: Knust glass

12. Hva som skjedde i atelieret 15313. Gjesten 17114. Hårklipp 19615. I Tuileriene 20116. Steinhuset 21417. Synagogue de la Victoire 24118. Café Bédouin 25119. Et mørkt smug 25820. En død mann 276

9

Del III: Noen kommer, noen går

21. Et middagsselskap 28922. Signorina di Sabato 29623. Sportsklubben Saint-Germain 32024. SS «Île de France» 34425. Det ungarske konsulatet 359

Del IV: Den usynlige broen

26. Subcarpathia 37527. Snøgåsa 39528. Permisjon 40729. Bánhida leir 42830. Barna og generalen 46931. Tamás Lévi 48732. Szentendre stasjon 51433. Ferden går østover 541

Del V: Ved ild

34. Turka 56935. Tatarene i Ungarn 59736. Et bål i snøen 61337. En som slapp unna 63238. Okkupasjon 65339. Farvel 66040. Mareritt 66741. De døde 68442. Et navn 701

Epilog 709

1. kapittel

ET BREV

Siden skulle han fortelle henne at historien deres egentlig begyntei Den kongelige ungarske opera, kvelden før han tok Vest-Europa-ekspressen til Paris. Året var 1937; måneden var september, kvel-den kald for årstiden. Broren hadde absolutt villet ha ham medi operaen, som en avskjedsgave. Forestillingen var Tosca, og deskulle sitte helt øverst. De tre marmorbuene over hovedinn-gangen, fasaden med de korintiske søylene og det bombastiskeentablementet var ikke for sånne som dem. De fikk ta til takke meden beskjeden sideinngang med en rødmusset billettkontrollør, etnedslitt gulv, vegger overklistret med frynsete operaplakater. Jen-ter i knekorte kjoler var på vei opp trappene arm i arm med ungemenn i loslitte dresser. Pensjonister kjeklet med de hvithåredekonene sine mens de stavret opp de fem smale trappeløpene.Helt øverst, et feststemt spetakkel: Salongen der de solgte for-friskninger, med speil og trebenker langs veggene, luften stinn avsigarettrøyk. En dør i den andre enden førte inn til selve konsert-salen, den store, elektrisk opplyste grotten, med freskomalerietav greske udødelige guder i taket, og gullforsirede benkerader.Andras hadde aldri trodd han skulle se en opera her, og ikkeville han ha gjort det heller om ikke Tibor hadde spandert bil-letter. Men Tibor var av den mening at enhver som hadde værtbosatt i Budapest, måtte ha opplevd minst én aften med Puccinii Operaház. Nå bøyde Tibor seg frem over gelenderet og pekte påadmiral Horthys losje, som sto tom den kvelden, bortsett fra eneldgammel general i husarjakke. Langt der nede gikk smoking-kledde plassanvisere og fulgte menn og kvinner til plassene deres,herrene i kjole og hvitt, kvinnene med glitrende smykker i håret.

«Dette skulle Mátyás ha sett,» sa Andras.

13

«Det får han se, Andráska. Han kommer til Budapest når hanhar tatt studenteksamen, og før året er omme, vil han være lutalei av dette stedet.»

Andras måtte smile. Både han og Tibor hadde flyttet til Buda-pest straks de var ferdige på gimnázium i Debrecen. Alle varoppvokst i Konyár, et tettsted på slettelandet i øst, og også dehadde en gang sett på hovedstaden som verdens midtpunkt. Nåhadde Tibor planer om å studere medisin i Italia, og Andras, somhadde bodd her bare et år, skulle gå på skole i Paris. Før beskjedenfra École Spéciale d’Architecture kom, hadde alle trodd at Tiborskulle bli førstemann som dro. De tre siste årene hadde han jobbetsom ekspeditør i en skobutikk i Váci utca, spart til skolepen-gene og hengt over de medisinske lærebøkene utover kveldene,så desperat at man skulle tro han prøvde å redde sitt eget liv. DaAndras flyttet inn hos ham året før, trodde de at Tibor alleredesto på reisefot. Han hadde tatt alle eksamener og søkt om opptakpå det medisinske fakultetet i Modena. Han trodde det kunne taet halvt års tid å få papirene i orden og få utstedt studentvisum. Istedet hadde universitetet satt ham på en venteliste for utenland-ske studenter, og han hadde fått beskjed om at det kunne ta bådeett og to år før han ble immatrikulert.

Tibor hadde ikke sagt et ord om sin egen situasjon siden Andrasfikk beskjed om stipendet, og han hadde heller ikke vist antyd-ning til misunnelse. I stedet hadde han kjøpt disse operabilletteneog hjulpet Andras med planene. Nå, idet lyset ble dempet ogorkesteret begynte å stemme instrumentene, ble Andras overvel-det av skamfølelse: Han visste jo at han ville vært glad på Tiborsvegne om situasjonen hadde vært omvendt, men det spørs omhan hadde vært så flink til å skjule sjalusien.

Fra en dør på siden av orkestergraven dukket en høy, spjæletemann med hår som hvite flammer frem og trådte inn i rampe-lyset. Publikum huiet begeistret mens mannen skrittet bort tilpodiet. Tre ganger måtte han ta imot bifallet med et bukk, for så åløfte hendene som tegn på at han ga opp, før de stilnet; så snuddehan seg mot musikerne og løftet taktstokken. Etter et øyeblikksdirrende stillhet rullet en storm av musikk fra messingblåserneog strykerne og trengte inn i Andras’ bryst, fylte brystkassen så

14

han nesten ikke fikk puste. Fløyelsteppet gikk opp og åpenbartedet indre i en italiensk katedral, hvor interiøret var gjenskapti fullendte og intrikate detaljer. Glassmalerier strålte ravgult ogasurblått, og en halvferdig freske av Maria Magdalena fremstospøkelsesaktig mot en pusset murvegg. En mann i stripete feng-selsdrakt snek seg inn i kirken og gjemte seg i et av de mørkekapellene. En maler kom inn og begynte å arbeide på fresken,fulgt av en kirketjener som maste på maleren og ville ha ham tilå rydde unna penslene og duken han hadde lagt på gulvet for åfange opp drypp: Det skulle snart være gudstjeneste. Så kom ope-raens diva, Tosca, som sto modell som Maria Magdalena, medde karminrøde skjørtene flagrende rundt anklene. Sangen steg tilværs og svevde under den malte kuppelen i Operaház: den klari-nettlignende tenoren til maleren Cavaradossi, den runde bassentil rømlingen Angelotti, den varme, aprikosaktige sopranen tilden fiktive divaen Tosca, spilt av den ekte ungarske divaen ZsuzsaToronyi. Lyden var så massiv, så håndgripelig, at det for Andraskjentes som om han kunne strekke seg frem over kanten på bal-kongen og fylle nevene med den. Bygningen var i seg selv blitt etinstrument, tenkte han. Arkitekturen videt ut lyden og fullendteden, forsterket den og omsluttet den.

«Dette glemmer jeg aldri,» hvisket han til broren.«Du kunne bare våge!» hvisket Tibor tilbake. «Når jeg besøker

deg i Paris, regner jeg med at du tar meg med i operaen.»I pausen drakk de små kopper svart kaffe i salongen og disku-

terte det de hadde sett. Når maleren nektet å forråde vennen sin,var det da et uttrykk for uselvisk troskap eller selvforherligendebravader? Da han så ikke lot seg knekke av torturen som fulgte,var det å forstå som en sublimering av den seksuelle tiltreknin-gen til Tosca? Ville Tosca selv ha dolket Scarpia hvis ikke hennesfag hadde gitt henne en så grundig innføring i melodramaetslover? Det fulgte en bittersøt glede med denne meningsutveks-lingen. Som guttunge hadde Andras sittet i timevis og lyttet nårTibor drøftet filosofi eller sport eller litteratur med vennene sine,og hadde lengtet seg syk etter den dagen da han kunne si noesom Tibor ville oppfatte som vittig eller skarpsindig. Nå somhan og Tibor var blitt likemenn, eller noe sånt, skulle Andras

15

reise, sette seg på et tog og bli brakt hundrevis av kilometer avsted.

«Hva er det?» sa Tibor og la hånden på ermet til Andras.«For mye røyk,» sa Andras, hostet og vendte blikket bort fra

Tibor. Han ble lettet da lysene blunket for å signalisere at pausenvar over.

Etter tredje akt, da de utallige fremkallelsene var over – dendøde Tosca og Cavaradossi var på mirakuløst vis vekket til liveigjen, den onde Scarpia smilte blidt da han fikk favnen full av røderoser – trengte Andras og Tibor seg frem mot utgangen og nedden myldrende trappen. Der ute skimret noen svake, spredte stjer-ner over lysskjæret fra byen. Tibor tok ham i armen og geleidetham til Andrássy-siden av bygningen, der publikum fra balkon-gen og orkesterplass strømmet ut gjennom de tre marmorbueneover hovedinngangen.

«Jeg vil at du skal ta en titt på hovedfoajeen,» sa Tibor. «Vi sierbare til plassanviseren at vi har glemt noe inne.»

Andras fulgte etter ham gjennom den midtre inngangen og innunder lysekronen i gangen, hvor en marmortrapp spredte fløyenesine opp mot et galleri. Menn og kvinner i selskapsantrekk varpå vei ned, men Andras hadde bare øye for arkitekturen: egge-stavornamentikken i gesimsene langs trappen, korshvelvet overden, de rosa korintiske søylene som bar galleriet. Miklós Ybl, enungarer fra Székesfehérvár, hadde vunnet en internasjonal kon-kurranse om å tegne operaen. Andras’ far hadde gitt ham en bokmed Ybls arkitektoniske tegninger på åtteårsdagen, og han haddesittet mange lange ettermiddager og studert dette rommet. Menspublikum strømmet forbi ham på vei ut, stirret han opp i taketog strevde med å få det tredimensjonale hvelvet til å stemme medstrektegningene, slik han husket dem. Derfor enset han det knaptda noen stanset foran ham og sa noe. Han måtte blunke og tvingeseg til å rette blikket mot vedkommende, en ferm kvinne somledet tankene hen på en due, og som øyensynlig unnskyldte segfor et eller annet. Han bukket og trådte til side for å slippe hennefrem.

«Nei, nei,» sa hun. «Du står akkurat der jeg vil ha deg. Tenk atjeg skulle treffe deg her! Jeg ville aldri klart å oppspore deg ellers.»

16

Han strevde med å huske når og hvor han kunne ha truf-fet damen. Et diamantkjede glitret rundt halsen, og skjørtet i enrosenrød silkekjole foldet seg ut under skinnkåpen. Det mørkehåret var satt opp i en hette av tettsittende krøller. Hun tok tak iarmen hans og trakk ham med seg ut på trappen foran operaen.

«Det var du som var i banken forleden dag, ikke sant?» sa hun.«Du var den med francs i en konvolutt.»

Nå kjente han henne igjen. Det var Elza Hász, banksjefenskone. Andras hadde sett henne noen ganger i den store synago-gen i Dohány utca, hvor han og Tibor noen ganger stakk innom tilgudstjenesten om fredagskveldene. Forleden dag i banken haddehan skumpet borti henne idet hun skrådde gjennom vestibylen.Hun hadde mistet den stripete hatteesken hun bar på, og papir-folderen med francs glapp ut av hendene hans. Folderen haddeåpnet seg, så rosa og grønne sedler skled ut, og pengene haddeflagret rundt føttene deres som konfetti. Han hadde børstet avhatteesken og rakt henne den, og fulgt henne med blikket da hunforsvant inn av en dør det sto PRIVAT på.

«Du ser ut til å være på min sønns alder,» sa hun nå. «Og ettervalutaen å dømme vil jeg tro du skal av sted til Paris og studere.»

«I morgen ettermiddag,» sa han.«Da må du gjøre meg en stor tjeneste. Min sønn studerer ved

Beaux-Arts, og jeg lurte på om du kunne ta med en pakke til ham.Tror du det ville være til altfor mye bry?»

Det gikk et øyeblikk før han kom seg til å svare. Om han saseg villig til å ta med en pakke til noen i Paris, betydde det at hanvirkelig skulle reise, at han hadde tenkt å forlate brødrene og for-eldrene og landet sitt og begi seg ut i det vidstrakte og ukjenteVest-Europa.

«Hvor bor sønnen din?» spurte han.«I Quartier Latin, selvsagt,» sa hun med en latter. «I en malers

kvistværelse, ikke i en deilig villa som vår Cavaradossi. Men hansier jo at han har varmt vann og utsikt til Panthéon. Ah, der harvi bilen!» En grå sedan svingte inn til fortauskanten, og fru Hászløftet armen og gjorde tegn til sjåføren. «Kom innom i morgenfør tolv. Benczúr utca 26. Jeg skal ha alt klart.» Hun strammetkåpekragen og løp ned til bilen uten å snu seg etter Andras.

17

«Nå?» sa Tibor, som hadde fulgt etter ham ut på trappen. «Kandu fortelle meg hva dette skulle bety?»

«Jeg skal være internasjonal kurer. Madame Hász lurte på omjeg kunne ta med en pakke til sønnen hennes i Paris. Vi møttes ibanken forleden dag, da jeg skulle veksle pengo til franc.»

«Og du sa ja?»«Det gjorde jeg.»Tibor sukket og gløttet på de gule trikkene som gikk langs

bulevarden. «Det kommer til å bli fryktelig kjedelig her uten deg,Andráska.»

«Tøys. Jeg tenker du vil få deg en kjæreste før det er gått enuke.»

«Klart det. Alle jenter er helt ville etter en blakk skoselger.»Andras smilte. «Endelig litt selvmedlidenhet! Jeg holdt på å bli

sur for at du var så raus og nøktern.»«Absolutt ikke. Jeg kunne gjerne myrde deg for at du reiser.

Men hva skulle det være godt for? Da kunne jo ingen av oss drautenlands.» Han smilte, men øynene var alvorlige bak de sølv-innfattede brillene. Han stakk armen inn under Andras’ og trakkham med ned trappen mens han nynnet noen takter fra ouver-turen. Det var bare tre kvartaler hjem til Hársfa utca. Da de komtil døren, stanset de litt og pustet inn natteluften før de gikk oppi leiligheten. Himmelen over Operaház var blekt oransje i gjen-skjæret fra byens lys, og trikkens klemting gjenlød fra bulevarden.I halvmørket syntes Andras at Tibor var like flott som en film-legende, med hatten kjekt på snei og det hvite silkeskjerfet slengtover skulderen. Akkurat da så han ut som en mann som var klartil å ta fatt på et spennende og ukonvensjonelt liv, en mann langtmer egnet enn Andras til å stige ut av en jernbanevogn i et frem-med land og gjøre krav på sin plass der. Så blunket han og toknøkkelen opp av lommen, og i neste øyeblikk stormet de oppovertrappene som gimnázium-gutter.

Fru Hász bodde like ved Városliget, byparken med sitt eventyr-slott og det enorme utendørs badet i rokokkostil. Huset i Benczúrutca var en villa i italiensk ånd, med kremgul stukk, omgitt på tresider av skjulte hager. Toppen av noen trær i espalier raget opp bak

18

en hvit steinmur. Andras skjelnet lyden av lett plaskende vann ien fontene, den skrapende lyden fra en rive. Det slo ham at dettevar et usannsynlig sted for jøder å bo, men ved inngangen var deten mesusa spikret til dørkarmen – en sølvsylinder omkranset avforgylt eføyløv. Da han ringte på dørklokken, lød det et femtonerssignal der inne. Så klapret hæler over marmor, og en tung slå bleskjøvet til side. En sølvhåret hushjelp lukket opp og geleidet haminn. Han trådte inn i en hvelvet entré med rosa marmor på gulvet,et intarsiabord, en kvast stuekala i en kinesisk vase.

«Madame Hász er i stuen,» sa hushjelpen.Han fulgte etter henne gjennom hallen og bortover en hvelvet

korridor, og de stanset rett utenfor en dør hvor han kunne hørekvinnestemmers crescendo og decrescendo. Han oppfattet ingenord, men det var tydelig at en trette var i full gang. Den ene stem-men steg, nådde klimaks og sank; en annen, stillere først, steg,insisterte og forstummet.

«Vent her et øyeblikk,» sa hushjelpen og gikk inn for å meldeAndras. Idet beskjeden ble gitt, utvekslet stemmene enda en kortsalve, som om tretten hadde noe med Andras å gjøre. Så kom hus-hjelpen ut igjen og fulgte Andras inn i et stort, lyst rom hvor detluktet toast med smør, og blomster. På gulvet var det rosa og gylnepersiske tepper. Hvite damaskstoler førte en samtale med et parlakserøde sofaer, og på et lavt bord sto det en bolle med gule roser.Fru Hász hadde reist seg fra stolen i hjørnet. Ved et skrivebordforan vinduet satt en eldre kvinne i enkesvart, med håret dekketav et kniplingssjal. Hun holdt i et voksforseglet brev, som hun lapå toppen av en bokstabel og tynget ned med en brevpresse avglass. Fru Hász skrådde over gulvet for å møte Andras, og trykkethånden hans i sin egen store og kalde.

«Takk for at du kom,» sa hun. «Dette er min svigermor, deneldste fru Hász.» Hun nikket mot damen i svart. Hun var spedlem-met, med et dypt furet ansikt som Andras syntes var nydelig, trossdets aura av sorg. De store grå øynene utstrålte en stille smerte.Hun nikket og hilste formelt: Kezét csókolom, Jeg kysser din hånd.

Den eldste fru Hász nikket også. «Du har altså påtatt deg å tamed deg kassen til József,» sa hun. «Det var snilt av deg. Du harsikkert meget å tenke på fra før.»

19

«Det gjør jeg da med glede.»«Vi skal ikke hefte deg lenge,» sa den yngste fru Hász. «Simon

pakker de siste sakene nå. Imens ringer jeg etter noe å spise. Duser skrubbsulten ut.»

«Å nei, jeg vil ikke være til bry,» sa Andras. Men lukten avtoast hadde faktisk minnet ham på at han ikke hadde spist påhele dagen, men han var redd for at selv det minste måltid i dettehuset ville kreve en omstendelig seremoni, med regler som varfremmede for ham. Og han hadde det travelt. Toget gikk om tretimer.

«Unge menn kan alltid spise,» sa den yngste fru Hász og ba hus-hjelpen komme. Hun ga henne noen instrukser og sendte henneut.

Den eldste fru Hász reiste seg fra plassen ved skrivebordet ogvinket Andras bort til seg på en av de lakserøde sofaene. Han satteseg, engstelig for at buksene skulle sette merker på silken. Hanskulle tydeligvis hatt en helt annen form for klesdrakt for å kunnetilbringe en time i dette huset. Den eldste fru Hász foldet de smalehendene i fanget og spurte Andras hva han skulle studere i Paris.

«Arkitektur,» sa Andras.«Du sier ikke det. Du blir klassekamerat med József på Beaux-

Arts, da?»«Jeg skal gå på École Spéciale,» sa Andras. «Ikke Beaux-Arts.»Den yngste fru Hász slo seg ned i sofaen rett overfor dem. «École

Spéciale?» sa hun. «Jeg har ikke hørt József snakke om den.»«Det er mer en yrkesskole enn Beaux-Arts,» sa Andras. «Så vidt

jeg har forstått. Jeg har fått stipend fra Izraelita Hitközség. Detvar et rent lykketreff, faktisk.»

«Et lykketreff?»Andras forklarte: Redaktøren i Fortid og fremtid, det bladet

der han arbeidet, hadde sendt inn noen av Andras’ omslagsteg-ninger til en utstilling i Paris, hvor man viste arbeider av ungemellomeuropeiske kunstnere. Omslagene hans var blitt plukketut og utstilt. En lærer fra École Spéciale hadde sett utstillingen ogforhørt seg om Andras. Redaktøren hadde fortalt at Andras gjerneville bli arkitekt, men at det var vanskelig for jødiske studenterå komme inn på en arkitektskole i Ungarn. En bestemmelse om

20

adgangsbegrensning – numerus clausus – som nå var avskaffet,hadde holdt antall jødiske studenter nede på seks prosent, menopptakene til ungarske universiteter ble fremdeles styrt av denne.Læreren fra École Spéciale hadde skrevet brev, hadde henstilt tilopptakskomiteene om å gi Andras en plass i den neste klassen.Budapests Jødiske forening, Izraelita Hitközség, hadde bevilgetskolepenger, kost og losji. Alt dette hadde skjedd på noen uker,og hvert øyeblikk hadde det virket som om alt kunne falle i fisk.Men det hadde det ikke gjort; han skulle av sted. Undervisningenbegynte om seks dager fra nå.

«Åh!» sa den yngste fru Hász. «Så heldig! Og stipend attpåtil!»Men hun slo blikket ned da hun sa de siste ordene, og Andras følteigjen noe av det han hadde gjort under skoledagene i Debrecen:en plutselig skam, som om noen hadde revet av ham under-tøyet. Noen ganger, om ettermiddagen i helgene, hadde han værthjemme hos gutter som bodde i byen, slike som hadde fedre somvar advokater eller bankierer, og som slapp å bo på hybel hosfattige familier. Disse guttene sov alene i sengen sin om nattenog gikk med strøkne skjorter på skolen og spiste formiddagsmathjemme hver dag. Noen av disse guttenes mødre behandlet hammed omtenksom medynk, andre med høflig avsmak. I deres nær-vær hadde han også følt seg naken. Nå tvang han seg til å se påJózsefs mor mens han sa: «Ja, det var kjempeheldig.»

«Og hvor skal du bo i Paris?»Han gned de klamme håndflatene over knærne. «I Latinerkvar-

teret, antar jeg.»«Men hvor skal du bo når du kommer frem?»«Da får jeg vel bare spørre noen hvor studenter pleier å ta inn.»«Tøys,» sa den eldste fru Hász og la hånden sin over hans. «Du

skal dra rett til Jószef, det er det du skal.»Den yngste fru Hász kremtet og glattet håret. «Det er ikke verdt

vi lover noe på Jószefs vegne,» sa hun. «Det er jo ikke sikkert hanhar plass til en gjest.»

«Elza, da! Du er en skrekkelig snobb,» sa den eldste fru Hász.«Herr Lévi gjør Jószef en tjeneste. Jeg tror sikkert József kan avseen sofa til ham, iallfall for noen dager. Vi sender et telegram iettermiddag.»

21

«Her er smørbrødene,» sa den yngste, synlig lettet over forstyr-relsen.

Hushjelpen trillet et tebord inn i rommet. Foruten teservisetvar det en glassoppsats med en stabel smørbrød så lyse at de såut som de var av snø. Det lå en sakslignende sølvklype ved sidenav denne pidestallen, liksom for å antyde at smørbrød som detteikke skulle berøres av menneskehånd. Den eldste fru Hasz tok opptangen og dynget smørbrød på Andras’ tallerken, mer enn hanville ha våget å forsyne seg med. Da den yngste fru Hász selv tok etsmørbrød uten å gjøre bruk av sølvtøy eller tenger, dristet Andrasseg til å spise et av sine egne. Det besto av en kremost med dill påmykt hvitt brød som skorpen var skåret av. Papirtynne skiver avgul paprika var det eneste som vitnet om at smørbrødet var blitttil innenfor Ungarns grenser.

Mens den yngste fru Hász skjenket i en kopp te til Andras, gikkden eldste bort til skrivebordet og hentet et hvitt kort hvor hunba Andras skrive navn og reiserute. Hun skulle sende telegramtil József, som ville vente på stasjonen i Paris. Hun rakte ham englasspenn med en gullsplitt som var så fin at han nesten ikke tordebruke den. Han bøyde seg over det lave bordet og skrev opplys-ningene med blokkbokstaver, livredd for å brekke splitten ellerdryppe blekk på det persiske teppet. I stedet fikk han blekklatterpå fingrene, noe han oppfattet først da han kikket på det sistesmørbrødet og så at brødet ble blårødt. Han lurte på hvor lengedet skulle vare før Simon, hvem nå det var, dukket opp med pak-ken til József. Lyden av hammerslag kom fra enden av gangen.Han håpet det var kassen som ble lukket.

Den eldste fru Hász var øyensynlig tilfreds med at Andras haddespist opp brødskivene. Hun sendte ham et smil der sorgen haddeskåret seg dype furer. «Så dette blir første gangen du er i Paris?»

«Ja,» sa Andras. «Første gangen utenlands.»«Du må ikke la barnebarnet mitt fornærme deg,» sa hun. «Han

er en god gutt, bare du lærer ham å kjenne.»«Jószef er en gentleman til fingerspissene,» sa den yngste fru

Hász og rødmet ved røttene til de tettsittende krøllene.«Det er snilt av deg å telegrafere til ham,» sa Andras.«Skulle bare mangle,» sa den eldste fru Hász. Hun skrev Józsefs

22

adresse på et annet kort og rakte det til Andras. Litt senere kom enmann i en hushovmesters livré inn i stuen med en diger trekassei armene.

«Takk skal du ha, Simon,» sa den yngste fru Hász. «Du kan setteden fra deg der.»

Mannen satte kassen på gulvteppet og trakk seg tilbake. Andraskikket på gullklokken på kaminhyllen. «Takk for smørbrødene,»sa han. «Jeg må nesten gå nå.»

«Bare et øyeblikk, er du snill,» sa den eldste fru Hász. «Deter én ting til jeg gjerne vil spørre deg om.» Hun gikk bort tilskrivebordet og lirket det forseglede brevet løs fra brevpressen.

«Unnskyld meg, herr Lévi,» sa den yngste. Hun reiste seg, gikkbort til svigermoren og la hånden på armen hennes. «Vi harallerede diskutert dette.»

«Jeg akter altså ikke å gjenta meg selv,» sa den eldste fru Hászog senket stemmen. «Vennligst ta bort den hånden, Elza.»

Den yngste fru Hász ristet på hodet. «György ville vært enigmed meg. Det er uklokt.»

«Min sønn er et godt menneske, men han vet ikke alltid hvasom er klokt og hva som ikke er det,» sa den eldste. Hun trakkarmen lempelig løs fra den yngste kvinnens grep, gikk tilbake tilden lakserøde sofaen og rakte konvolutten til Andras. På forsidensto det skrevet et navn: C. Morgenstern, og en adresse i Paris.

«Det er en beskjed til en venn av familien,» sa den eldste fruHász og så på Andras med et fast blikk. «Du vil kanskje mene atjeg er overdrevent forsiktig, men for visse oppdrag stoler jeg ikkepå det ungarske postvesenet. Ting kan komme bort, vet du, ellerfalle i gale hender.» Hun så ufravendt på ham mens hun snak-ket, liksom for å be ham om ikke å lure på hva hun mente, ellerhvilke saker som var så ømtålige at de krevde slike forsiktighets-regler. «Jeg må be deg om ikke å nevne det for noen. Især ikke forbarnebarnet mitt. Bare kjøp et frimerke og legg det i en postkassenår du kommer til Paris. Du ville gjøre meg en stor tjeneste.»

Andras puttet brevet i brystlommen. «Ingen sak,» sa han.Den yngste fru Hász sto stivt rett opp og ned ved skrivebordet,

og kinnene blusset under sin patina av pudder. Den ene håndenhvilte fremdeles på bokstabelen, som om hun kunne kalle brevet

23

tilbake gjennom rommet og ha det der igjen. Men det var ingen-ting hun kunne gjøre, skjønte Andras. Den eldste fru Hász haddevunnet, og den yngste måtte nå bære seg ad som om det ikke haddehendt noe utenom det vanlige. Hun la ansiktet i de rette folder,glattet på det grå skjørtet og kom tilbake til sofaen der Andrassatt.

«Ja, ja,» sa hun og foldet hendene. «Da er vi visst ferdige. Jeghåper min sønn vil være til hjelp for deg i Paris.»

«Ja. Takk for all hjelp,» sa Andras. «Er det den kassen jeg skulleha med meg?»

«Det er det,» sa den yngste fru Hász og vinket ham bort til den.Kassen var stor nok til å romme et par piknikkurver. Da Andras

løftet den, kjente han at det rykket til i magemusklene. Han gikknoen vaklende skritt mot døren.

«Du store min,» sa den yngste fru Hász. «Klarer du det?»Andras tok sjansen på å nikke stumt.«Å nei, du må ikke overanstrenge deg.» Hun trykket på en

knapp på veggen, og Simon dukket straks opp. Han tok kassenfra Andras og skrittet ut av ytterdøren foran ham. Andras fulgteetter, og den eldste fru Hász slo følge med ham til oppkjørselen,der den lange grå bilen ventet. De hadde åpenbart tenkt å sendeham hjem i den. Det var et engelsk bilmerke, en Bentley. Hanskulle ønske at Tibor hadde vært der og sett den.

Den eldste fru Hász la hånden på ermet hans. «Takk skal duha,» sa hun.

«Bare en glede,» sa Andras og bukket til avskjed.Hun klemte armen hans og gikk inn igjen; døren lukket seg

lydløst etter henne. Idet de kjørte av sted, vred Andras seg i setetog så seg tilbake. Han speidet opp mot vinduene, uten helt å vitehva han ventet å se. Det var ingenting som rørte på seg, det flag-ret ikke i gardiner, ikke noe ansikt som gløttet ut. Han så for segat den yngste fru Hász gikk tilbake til stuen i stum frustrasjon,mens den eldste trakk seg enda lenger inn bak den smørfargedefasaden og gikk inn i et rom med overstoppede møbler som truetmed å kvele henne, et rom med vinduer som hadde en trøstesløsutsikt. Han snudde seg bort, la hånden over kassen til József ogoppga adressen i Hársfa utca for aller siste gang.

24

«Orringer får oss til å bry oss dypt om menneskene i sin nesten altfor virkelige fiksjonsverden. I tiden det tar å lese denne store romanen, og i lang tid etterpå, blir det vår verden også.»The New York Times Book Review

«Den usynlige broen er en fortelling om elskere revet fra hverandre av krig, familie og de heldiges overlevelse … Praktfullt.» Chicago Tribune

«Virkelig hjerteskjærende … en fest for sansene.»San Francisco Chronicle

«Et uforglemmelig, viktig arbeid … Ekstraordinært.»The Miami Herald

Julie Orringer (f. 1973) er vokst opp iNew Orleans og Ann Arbor i Michigan. I dag bor hun i Brooklyn. Julie Orringer er utdannet ved Iowa Writers’ Workshop og Cornell University. Hun har hatt flere noveller på trykki anerkjente tidsskrifter, inkludert The Paris Review,

The Yale Review og Best New American Voices.

Hennes skjønnlitterære bokdebut kom med novellesamlingen Puste under vann (Gyldendal, 2007). Boken fikk strålende anmeldelser.

Orringer spiller fiolin og elsker å stå på ski.Hun arbeider for tiden på en ny roman.

Forfatterfoto: Christa ParravaniDesign: Bjørn Kulseth

RomanRoman

JulieOrringer

Denusynlige

broen

Paris, 1937: Andras Lévi, en ung, jødisk arkitektstudent, ankommer fra Budapest med et stipend, en enkel koffert og et mystisk brev han har lovet å levere til en C. Morgenstern. Men da han innleder et innviklet forhold til brevets adressat – den vakre enken og ballettdanserinnen Klara – blir han samtidig innviet i en mørk hemmelighet som skal komme til å forandre livene deres for alltid.

Mens Europa beveger seg stadig nærmere den uunngåelige krigen, blir det stadig vanskeligere å være utlending – og jøde – i Paris. Snart lukkes alle dører for Andras og vennene hans, og de tvinges tilbake til et Ungarn som er i ferd med å bli dratt inn i krigen på Hitlers side.

Fra den ungarske landsbyen Konyár til de storslåtte operahusene i Budapest og Paris, fra den bitende kulden på Andras' loftsrom til den varme liden-skapen hos Klara i rue de Sévigné, fra den håpløse karpatiske vinteren til det skjebnesvangre livet i arbeidsleirene – Den usynlige broen forteller historien om kjærlighet satt på prøve, og om en jødisk families kamp mot tilintetgjørelse.

Julie Orringer har skrevet en storslått og gripende roman som tar tak i leseren og ikke slipper før lenge etter at siste side er lest.

«Orringers triumf av en roman er like mye en sterk påminnelse om en tid som ikke er så langt borte, som det er en lysende historie om kjærlighetens evne til forsoning.»Publishers Weekly

Rygg: 52 mm Format: 133 x 211 mm