Tor Edvin Dahl

Det mørke huset

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-47982-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslag: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015

Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Sykkelen til Ørjan står ikke der.En DBS. Som står for Den Beste Sykkel. Mens jeg har en

blå Diamant. At Ørjan har den beste, er en selvfølge. Hanhoverer ikke. Snarere kan han virke irritert.

Den pleier alltid å stå lent inntil den rødmalte garasjen. Påhøyre side. Den er aldri låst. Folk stjeler ikke sykler, sier Ør-jan. De stjeler sykkelbjeller og speil og seter. Men aldri helesykler.

Min far har imidlertid innprentet meg alltid å låse. Så gjørjeg det. Postkassa, kjellerdøra og selvfølgelig ytterdøra. Ør-jan ser likegyldig på meg når jeg trer den gamle kjettinglåsenrundt ramma og bakhjulet.

Nå står jeg over skrevs på Diamanten min og kikker overden lave treporten mot garasjen. Sykkelen til Ørjan er ikkeder. Minnet er litt merkelig. For plutselig ser jeg den likevel.Det kan ikke stemme. Likevel, plutselig ser jeg den.

Det er over femti år siden dette skjedde. Vi skriver juni1957.

Rett innenfor porten ser jeg to mørke biler og en flokkmenn. Noen av mennene er i uniform. Politi. Et øyeblikkoppdager jeg fru Løkås midt i flokken, det lyse håret bustete,i en gul og hvit sommerkjole jeg kjenner godt. Men så blirhun borte.

En mann kommer bort til meg. Han har oppkneppet

7

brun kordfløyelsjakke med hvit skjorte under. Det grå slip-set henger skjevt. Han holder meg fast med blikket, stop-per på den andre siden av treporten og spør hva jeg he-ter.

– Arnstein Weide.Han ser lenge på meg uten å si noe. Jeg føler at jeg må

komme med en forklaring på hvorfor jeg står der. – Jeg kjen-ner de som bor her.

Han nikker, tar fram en notisbok fra jakkelomma og blaropp. – Hvordan skriver du det? spør han.

– Hva da?– Navnet ditt.Jeg rødmer. Jeg har lett for å rødme. Stammer mens jeg sta-

ver navnet mitt. Han skriver. Sakte. Ser opp og spør hvor jegbor.

– Granveien tolv. Rett ved siden av brannstasjonen.Han skriver ned det også, og nikker.– Og du kjenner de som bor her?– Ørjan er kameraten min.Han nikker. Rødmen min gir seg.Jeg ser over skulderen hans. To menn går opp steintrappa

og inn i huset. Hovedinngangen er på forsiden, mellom to di-gre blomsterpotter. I hver av pottene står det en mørkegrønnkuletuja. Det er fru Løkås som har lært meg navnet. Hun erflink med blomster og planter.

Mennene tar kjøkkenveien, som fører via en smal entréinn i det avlange kjøkkenet. Det har vinduer over hele denene veggen og ligner en innebygd veranda. Kjøkkenet gir ut-sikt mot både drivhuset og sommerpaviljongen. Til og medgarasjen kan du se lengst til venstre. Bak det alt sammen lig-ger Myggtjern. Det ser du også.

Det oppstår en bevegelse i flokken av menn. Igjen oppda-ger jeg fru Løkås. En mann tar tak i armene hennes. De er

8

lyse, tynne og bare. Hun bøyer hodet. Og blir igjen borte iflokken.

– Hvor gammel er du?– Fjorten. Fjorten år og tre måneder.Noen roper noe, og mannen med kordfløyelsjakka snur på

hodet. Løfter den venstre hånden, den som holder notisboka.Så snur han seg til meg igjen: – Det er best du kommer deg

hjem.Jeg protesterer ikke, spør ikke. Rygger sykkelen opp på

veien. Han sier: – Kanskje vi kommer og snakker med degsenere.

Dagen er 3. juni 1957.Det er en fin dag, med varm, blå himmel mellom granene

på hver side av porten. Vindstille. Skyggene har nesten for-svunnet, for sola er rett over hodet på meg, høy og stor ogsterk. Jeg kjenner den brenne mot halsen og nakken. Det ermandag, men både Ørjan og jeg har fri fra skolen, for læ-rerne har lærerråd. Søndag var vi på Ingierstrand og badet.Vi tok buss og trikk tilbake, og jeg lovet å komme til hamneste dag.

I dag.– Ikke kom før elleve. Jeg er lat.Derfor er jeg her. Mannen med kordfløyelsjakka står fort-

satt og ser på meg. Han vil vite noe, men har ikke funnetspørsmålet. Et øyeblikk har jeg lyst til å fortelle at Ørjanhadde sagt jeg kunne komme. Men jeg rekker det ikke førmannen rister på hodet og snur ryggen til. Går tilbake til deandre. Noen sier noe til ham.

Jeg gjør meg klar til å snu sykkelen. Det siste jeg ser, ergarasjeporten. Den står åpen, og jeg kan skimte den bruneForden der inne i halvmørket. Den har tredører og avtak-bart tak, og både Ørjan og jeg synes den er en ener. Beund-ringen for bilen til faren hans er ikke bare noe vi er enigeom, der er vi en steinhard enhetsfront. Faren til Ørjan bareler av oss. – Dere vet ikke hva dere snakker om, sier han.

10

Selv omtaler han den brunlakkerte kabrioleten som Vra-ket.

Det tre etasjer mørke trehuset er blitt hva det en gang var,stort og utilgjengelig. Det tilhører en annen verden enn min,en verden der jeg ikke lenger har noen adgang. De mangeutspringene og karnappet på hjørnet mot drivhuset, denstengte porten og alle mennene på plassen ved siden av gara-sjen gjør at huset igjen er mystisk og fjernt. Med hemmelig-heter bak mørke vinduer. Med en skrå gressplen der jeg engang så herr og fru Løkås spille badminton. Det var en sol-varm dag for nokså nøyaktig ett år siden, en like fin dag somdenne, og de lo og danset på hver sin side av nettet. De varsom lekne svaner, hadde hver sin hvite solskjerm, hvite skjor-ter, hvite kortbukser og hvite turnsko. Jeg var en fremmedda, og våget ikke engang å stoppe. Synet var fint og ikke tilå tro, det mørke, strenge og utilgjengelige huset, de to somlekte seg på den velstelte gressplenen. Jeg hadde aldri tidli-gere sett noe liknende, og da jeg syklet videre, tenkte jeg atjeg kanskje aldri ville se noe liknende igjen.

Nå legger jeg nok en gang huset bak meg, og vet at noeavgjørende har skjedd. Men hva?

Jeg er vist bort.Det føles ikke urimelig. Jeg har alltid vært en fremmed der,

enda foreldrene til Ørjan flere ganger forsikret meg om at jegmå føle meg hjemme. Jeg var takknemlig for det, men ogsåbrydd. De var så flotte. På hver sin måte.

Ørjan liker dem ikke. Ørjan liker nesten ingen. Jeg er ikkeengang sikker på om han liker meg. Men vi har hengt sam-men det siste året.

Faren til Ørjan heter Christer og vil være kamerat medmeg. Han har brunt, bølgende hår og brune øyne. Leggergjerne en hånd på skulderen min og spør om jeg ikke erenig. Jeg er ikke vant til at voksne vil vite min mening. Men

11

Christer stiller meg stadig spørsmål jeg ikke vet hvordan jegskal besvare. Når han ikke får noe svar, smiler han: – Du fårtenke på det.

Han har ikke bare bil, han har båt også. I begynnelsen avmai i år tok han Ørjan og meg med på sjøsettingen. Båten eren hvit plattgatter med blå kalesje. Den hadde ligget i opplagpå Hovedøya. Vi sto ved slippen og så den skli ut i vannet.Faren til Ørjan hadde skipperlue og hvit genser med v-for-met hals og et brunt silkeskjerf. Han lo og vinket fra bakdek-ket. Lot som om han var redd for at båten skulle synke. Menden la seg pent på vannet, motoren startet og litt etter la dentil ved en brygge like i nærheten. Så fikk vi komme om bord.Tøffet over til Frognerkilen.

– Arnstein må bli med på jomfruturen, synes du ikke? saChrister til Ørjan. – Vil du det? fortsatte han, henvendt tilmeg.

Nok et av disse spørsmålene jeg var altfor forvirret til åbesvare.

– Hvorfor liker du ham ikke? spurte jeg Ørjan en gang visatt oppe på loftet og stirret ut gjennom spionvinduet.

– Derfor.– Han er snill. Mye snillere enn faren min.Jeg har ikke noe imot faren min. Han er den han er. Kort,

mørk og kraftig. Sveiser. Vi snakker sjelden sammen. Hanforetrekker å gi beskjeder. En gang kom jeg med karakter-boka mi for å få den undertegnet. Han så lenge på den, be-merket at jeg hadde fått ng, som sto for nogenlunde og barevar hakket over lite godt, i oppførsel. Jeg nikket. Ville for-klare hvorfor, men han bare ristet på hodet, skrev under ograkte meg boka: – Det der får du ordne opp i selv.

Jeg liker ham bedre enn moren min. Det tror jeg hanskjønner, og kanskje også forstår. Men vi snakker aldri omhenne.

12

Ørjan rakte meg kikkerten. Jeg så over mot huset på denandre siden av gata. Det var grønnmalt, hadde bare to eta-sjer og en ganske rufsete hage.

– Ser du noe? spurte han.– Hva skal jeg se etter?– Jeg tror jeg så noe.– Hva da?Han var opptatt av å finne ut hva de to naboene egentlig

drev med. Noe var det. Høyst sannsynlig noe ulovlig.Rommet vi oppholdt oss i, var umalt, støvete og fullt av

kasser og skap. Det hadde lavt skråtak, og du kunne bare ståoppreist i den ene halvdelen.

Ørjan er spion i sitt eget hus. Av og til må vi sitte musestilleog lytte. Når han hører morens stemme, hvisker han: – Hungår i trappa.

Han er aldri redd for at hun skal finne oss. Men han vilvite hva hun holder på med.

Jeg tror hun har god oversikt over hvor vi er og hva vi gjør,men hun vil ikke trenge seg på. Det er alltid vi som kommertil henne. Vi finner henne i hammocken på glassverandaen,ved oppvaskbenken på kjøkkenet, i kjelleren med alle syl-teglassene eller i drivhuset med alle plantekassene. Hun harstadig et eller annet fore, leser, strikker, syr eller rydder. Mennår vi dukker opp, stopper hun og smiler. Spør om hun kanhjelpe oss med noe, om vi vil ha saft, om vi har noen spen-nende planer.

Når Ørjan ikke svarer henne, synes jeg at jeg må svare,og da blir hun glad. Smiler bredt, uansett hva jeg fortellerhenne. Hun kommer aldri med formaninger og prøver aldriå forhøre seg nærmere om planene våre eller spørre når vikommer tilbake.

– Så flott! pleier hun å si.Eller: – Pass godt på Ørjan, da!

13

Det siste er ikke en formaning. Det er ment som en spøk,for Ørjan greier seg selv. Det sier både moren og faren hans.De er ikke bekymret for Ørjan.

Nå er han borte.Det vil si, sykkelen hans er borte.Og det er fullt av fremmede mennesker utenfor huset hans.Jeg har så vidt fått et par glimt av fru Løkås. Faren til Ør-

jan – som alltid vil at jeg skal kalle ham Christer – har jegikke sett i det hele tatt. Bare bilen hans er der, Vraket, bilenhan bruker når han er på jobb.

Er han hjemme, enda klokka ikke er mer enn elleve?Jeg sykler avsted med en klar følelse av at det som har

hendt, vil forandre alt.

Denne sykkelturen, som er på knapt en kilometer, står ty-delig for meg. Synet av bilene, mennene, garasjen og hu-set til Ørjan har detaljer jeg ikke er sikker på. Men sykkel-turen kan jeg gjengi helt nøyaktig. Jeg kan kjenne pedaleneunder beina, se brosteinene og forhjulet på sykkelen min,løvetennene som klumper seg i grøftekanten, skiltene medhøyspenning livsfare på trikkestolpene. Jeg tar ikke den ras-keste veien, men gjør en sving ned mot stadion og en runderundt parkeringsplassen foran kjøttbutikken, kjolebutikkenog kiosken. Håper jeg at jeg skal få øye på Ørjan? Ser jegetter sykkelen hans? Drar jeg ut tida i håp om at han vildukke opp? Tenker jeg på muligheten for at han kan sitte påtrappa inn til boligblokka jeg forlot for bare noen minuttersiden? Jeg tror ikke det. Jeg tror merkelig nok at jeg ikke ten-ker på noe som helst, og at det er derfor jeg husker alt så ty-delig. Venter han på meg? Han vil sjelden hjem til meg. Selvom hans egne foreldre irriterer ham, vil han helst være der.Hos dem. Han liker huset sitt. Ikke spesielt det rommet somer hans, et hjørnerom med utsikt både mot veien og baksi-

14

den av huset. Jeg har ikke noe eget rom, bare en skrivepultog noen trehyller på soverommet jeg deler med foreldrenemine. Han har et digert hus han sniker seg rundt i, enda detikke er noen grunn for det. Huset har ingen låste dører ogingenting vi ikke får lov til å røre. Ikke engang symaskinentil fru Løkås. Ikke engang skuffene inne på soverommet hen-nes. Ørjan tok meg inn dit en gang for å vise meg undertøyethennes. Mens han dro ut den ene skuffen etter den andre,oppdaget jeg at hun dukket opp i døra og så på oss. Men dahun skjønte at jeg så henne, skyndte hun seg bare videre.

Jeg sykler langs trikkelinja. For et par vintre siden var deten spennende sport å hekte på trikkene når bakken var is-lagt. Da jeg fortalte Ørjan om denne øvelsen en gang i ja-nuar, håpet jeg at han hadde lyst til å prøve, for bakken varisete. Men han trakk på skuldrene og sa at det var barns-lig.

Jeg sa at det var gøy å huke seg ned, holde seg godt fast imetallkroken som slang løst bak på trikken, og skrubbe i fullfart på skobesparerne mellom skinnene fra den ene holde-plassen til den neste. Enkelte steder hadde veivesenet strødd,og da hendte det jeg lå der før jeg fikk sukk for meg. Jegprøvde å gjøre det til en vanskelig prøve, men det nyttet ikke.Ørjan lot seg ikke utfordre.

Dagen er underlig stille. Sola regjerer alene. Jeg ser ingentrikker, hører ingen biler. Trærne beveger seg ikke, ingen stårutenfor postkontoret. Jeg tråkker hardt på pedalene bort-over Rogneveien og ser ikke et eneste menneske. Gresset i vil-lahagene er skinnende grønt, lufta full av varme og blomster-duft. Ei dyne henger ut av et vindu høyt oppe på en husvegg.Men jeg ser ikke et menneske. Jeg kan se potteplantene i vin-duene, familieportrettene på veggene inne i stuene. Ingentingbeveger seg, ikke et vindpust. Skramlingen fra sykkelen minsynes øredøvende. Men når jeg stopper å tråkke, og sykke-

15

len triller sakte nedover mot trikkeholdeplassen, blir det såstille at jeg må holde pusten.

Kan Ørjan stå på hjørnet utenfor huset mitt med sin flun-kende nye DBS og vente på meg, flirende, fordi han vet at nåhar han virkelig forvirret meg?

Nei, det er ikke det jeg tenker. Det er tomt oppe i hodet.Hva har skjedd?Jeg svinger inn i min egen vei. Ørjan sitter ikke på trappa.

Sykkelen hans står ikke parkert mot nettinggjerdet. Klokkaer kvart over elleve, 3. juni 1957.