elsebeth egholm

Personskade

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Originalens tittel: PersonskadeCopyright © Elsebeth Egholm, 2005

Published by agreement withLeonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, 2014Oversatt av: Lene Stokseth, MNO

Omslagsdesign: JuveRepro: RenessanseMedia ASSats: Type-it AS, Trondheim

Satt med: Sabon 10,1Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-5893-5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

For my Philipwith all my love

always

1

«Irak?» Dicte hørte at det lød som navnet på en planet i etfjernt og hittil ukjent solsystem når hun sa det på den måten,men fortsatte i samme tone likevel:

«Det var litt av en overraskelse. Du kunne ikke funnet etlitt fredeligere sted, da?»

India, kanskje. Tibet, Sør-Afrika eller Tyrkia, for den saksskyld. Navn på langt mer passende land dalte ned i den som-merhete hjernen, men hun rakk ikke å formulere dem før Bolente seg over bordet, støttet til fatølen han hadde sittet medden siste halvtimen fordi han skulle kjøre hjem.

«Jeg har naturligvis vurdert Norge,» sa han rolig. «Det erbare ikke så mange krigsbilder å ta oppe i høyfjellet. Der erdet bare sporadiske kamphandlinger.»

Dicte strakte seg etter vinglasset, men valgte i siste øye-blikk glasset med vann i stedet. Dette gikk jo bra, tenkte huntørt. Romantisk middag på byen, my ass. Maten var abso-lutt god nok, men den påfølgende samtalen levde ikke opptil forventningene. Den sporet av i samme sekund som Bofortalte om telefonen fra redaksjonen i København. Invita-sjonen lød på tre ukers reportasjereise med Jens Peter Hald,som foruten å være journalist også var Bos kamerat.

«Når skal det skje?»Hun forsøkte å skjule motviljen. Hun hadde faktisk lenge

tenkt at han trengte en slik tur, slik at han kunne slippe bortfra tommeltvinningen i redaksjonen og den evige kampen

7

om samvær med barna, som ekskona nødig ville gi slipp på.Kanskje han trengte å komme bort fra henne også?

Dicte drakk vann og prøvde å kjempe seg fram til en vissnøkternhet, men det gjorde ikke saken bedre, for selvfølgeligvar svaret ja. Hun hadde forandret seg. Det visste hun godt.Etter de dramatiske opplevelsene i vinter hadde hun klamretseg til ham. Vært som klistret til denne mannen. Det var bareen overgang – håpet hun. En lang overgang som foreløpighadde vart i over et halvt år.

«Om en ukes tid,» fortalte Bo. «Vi må bare forberedeturen først. Teknikk. Sikkerhet. Slike ting.»

Hun hørte lyden av en sirene et sted i byen og tenkte påskuddsikre vester, pansrede kjøretøy og bomber som eksplo-derte midt på gaten, sydd inn i døde hunder. Hun tenkte påkidnapping, terror og død, og klarte ikke å forholde seg tildet, slik Bo kunne. Han elsket det. Ikke døden, naturligvis,men spenningen – som den guttungen han var.

Hun bestemte seg for å skifte samtaleemne og så seg rundti den franske kafeen. De hadde spist på restauranten vegg ivegg.

«Den er fortsatt byens beste.»Bo smilte med munnen, men de grå øynene var allerede

om bord i flyet til Bagdad.«Bortsett fra adressen, da.»«Adressen?»Han lente seg fram igjen. Nå var han der igjen, til stede i

øyeblikket, med sansene rettet mot henne, som om han varen forsker som skulle studere reaksjonen til et forsøksdyr.

«Graven.»Hun grøsset og så at han angret med en gang. Det kjølige

i blikket forsvant og ble avløst av ømhet. Han strakte segover bordet og tok hånden hennes.

«Jeg kommer jo hjem igjen. Det er ikke snakk om enevighet.»

8

Dicte hørte den halvkvalte lyden fra mobiltelefonen nedei vesken. Det kunne være viktig. Huset kunne ha brent ned,eller så kunne det ha skjedd noe med Rose. Herregud. Nåmåtte hun gi seg.

Hun lette, fant det iltre apparatet og så at det var Rosesmobilnummer. Klokken halv to om natten?

«Ja?»«Mamma,» sa Roses stemme. Den lød opphisset og ble

akkompagnert av bakgrunnsstøy som det var umulig å tyde.«Dere må komme. Det er helt sykt. Det er politi overalt.»

«Hvor? Hvor er du, vennen min?»«Showboat,» svarte Rose utålmodig. «Du vet jo det. Vi

hadde fått gratisbilletter, men …»Støyen overdøvet resten av setningen. Endelig begynte

hjernen å fungere igjen, sparket i gang av Roses stemme.Showboat. Den gamle Kalundborg-fergen ved Århus Havnsom var gjort om til diskotek. Rose hadde fortalt at hunskulle dit med noen venner fra videregående. Dicte haddeikke vært så glad for det, for det var ofte mye tull der medlugubre dørvakter og andregenerasjons innvandrere og tilog med narkotika. Hun reiste seg med telefonen til øret ogsignaliserte til bartenderen at de ville betale.

«Pass på deg selv. Vi er på vei.»«Jeg ringer ikke fordi jeg vil reddes, mamma,» opplyste

den svært voksne datteren på snart atten. «Jeg ringer fordijeg tror det er en god historie.»

De hørte bråket helt fra Kystvejen. Ulende sirener og enmenneskemengde i opprør i augustnatten, som fremdeles varvarm etter enda en dag med nådeløs sol. I Paris døde etter-latte bestemødre av heteslag i leilighetene sine, mens restenav familien var på sommerferie ved kysten. I California her-jet skogbranner og ødela for milliarder, og i København bleen uskyldig italiensk turist stukket ned på åpen gate. Nå lot

9

det til at hetebølgens tvilsomme bieffekter hadde nådd Århusogså.

Bo kjørte tvers over Kystvejen og svingte til høyre langshavnen, ned mot Korn- og Foderstof Kompagniets høye silo,som sto som et lyst spøkelse i natten.

«Herregud.»Plassen foran Showboat og havnebassenget lignet et film-

sett. Dicte forventet nesten å få se en regissør på en høy stolsom ropte ordrer til lysfolk og kameramenn med megafon.

I halvmørket kunne de se flere unge hoppe rundt på poli-tibiler og knuse ruter. En lenke betjenter med hunder foranstrakte seg tvers over havneområdet fra jernbanen til hav-nekaien. Brostein og flasker fløy gjennom luften, og skjells-ordene haglet.

«Fuck politiet! Faens rasister!»Dicte stirret inn i mengden. Rose. Hvor var Rose? Var hun

i sikkerhet, eller befant hun seg i sentrum av kaoset?Menneskemengden bølget fram og tilbake. Hun gjettet på

at det måtte være tre–fire hundre mennesker der. Det varsom en flodbølge tilsatt lyden av hundeglam, sirener og høyerop. Aggressiviteten lå som giftgass over forsamlingen.

«Holy shit!» mumlet Bo og svingte mot Pakkhus 35, der detdanske trelastkompaniet holdt til.

Han parkerte bilen på baksiden av to gigantiske havne-kraner, og de gikk ut. Bo åpnet bagasjerommet, fant framkameraet og forsikret seg om at det var ladet. Så stakk handet inn under jakken, og de begynte å gå mot kaoset.

«De dreper meg hvis de får øye på det,» hvisket han iøret hennes og klappet på bulen under jakken. «Jeg går enrunde.»

Hun ville protestere og be ham om å hjelpe henne medå lete etter Rose, men han forsvant i mengden, drevet avadrenalinet og instinktet som hadde innbrakt priser fra all

10

verdens brennpunkter. Et kort sug av ensomhet skyllet overhenne, men så tok hun seg sammen og fikk blokken opp fravesken. Hun gikk mot en gruppe innvandrergutter som stoog hang i utkanten av masseslagsmålet, borte ved KFK-byg-ningen og på den andre siden av noen betongblokker medpåskriften «Århus Havn».

«Jeg er journalist,» sa hun. «Kan dere fortelle meg hvasom har skjedd?»

En ung, svarthåret gutt med sinte, sammenvokste øyen-bryn knuste en sigarett under hælen på joggeskoen. Hanskulte mistenksomt på henne.

«Ingen fotografer,» beordret han. «Vi vil ikke i avisen.»«Helt i orden,» lovet hun og håpet at Bo ville holde seg

unna.Øynene til den unge mannen lynte i halvmørket.«De ville ikke slippe oss inn. Det ble bråk, og politiet ble

tilkalt. Nå har de satt inn hunder også,» la han lakonisk til.«Det er alltid vi som får skylden.»

Hun noterte, selv om han ikke sa noe hun ikke visste frafør. Dicte nikket forståelsesfullt i et forsøk på å berolige ogfortelle at hun var på deres side, selv om hun langt fra varsikker på det.

«Hvem var det som tilkalte politiet?»Gutten ved siden av han som hadde snakket først, trakk

på skuldrene.«Det var sikkert dørvaktene. Vi gikk inn bakdøren, og da

ble de dritredde.»Plutselig begynte de å snakke i munnen på hverandre.

Ordene kom i strie strømmer, og hun noterte så fort hunkunne, men klarte ikke å få med alt. Festen på fergen haddeøyensynlig vært lukket til midnatt. Da ble dørene åpnet, ognoen ble avvist selv om de hadde gratisbilletter. Politiet komog dempet gemyttene, men en time senere dukket de avvisteopp igjen med forsterkninger og kjempet seg inn i diskote-

11

ket via en bakdør. Da politiet stengte hele diskoteket, blus-set volden og frustrasjonen opp for alvor, og noen bestemteseg for å utløse brannalarmen for å få diskotekgjestene ut.

«Det er noe dritt. De overreagerer helt vilt,» sa en avguttene. «De gjør alltid det med oss.»

«Noen har blitt bitt av politihundene,» fortalte en annenog nikket inn i slagsmålet med de verste slåsskjempene, somvar i ferd med å bli trengt innover mot sentrum. «De slårmed køller også, de fascistsvina.»

«Faen ta dem!»Den første gutten sendte en sint spyttklyse i asfalten. «Jeg

må pisse.»Han rev seg løs fra gruppen og forsvant ut av syne bak

en blå container for matavfall. Dicte skulle til å fortsette åspørre da hun hørte et halvkvalt skrik. Gutten som skulletisse, kom farende, likblek og med åpen gylf.

«Helvete! Det er faen ikke sant!»Han ble taus, knakk sammen og brakk seg så det klasket i

asfalten. Hostende og prustende kom han omsider på beinaigjen.

«Det ligger en dame bak der,» hikstet han. «Jeg tror huner død.»

Det var som om gruppen frøs til is et kort sekund. Såfikk nysgjerrigheten overtaket, og ungdommene myldretbortover mot containeren. Dicte løp etter.

Først kunne hun ikke se hva det var. Et slags teppe lå halv-veis viklet rundt skikkelsen, som lå i en forvridd stilling somingen naturlig ville lagt seg i. En hvit arm lå i en merkeligposisjon over hodet, og et bein strittet besynderlig og umo-tivert, mens det andre lå klemt inn under kroppen. Over-kroppen og ansiktet var dekket av teppet, som ikke kunneskjule det lange, lyse havfruehåret som bølget ut under stof-fet. Underlivet så ved første øyekast ut til å være noenlunde

12

tekkelig tildekket, men det var ikke slik det skulle være. Dennederste delen av kroppen var klebrig og rød, og Dicte kjenteplutselig at det luktet søtlig av menneskeblod.

«Hva faen …?»En av de unge gikk fram, bøyde seg ned og trakk teppet

over underlivet til den døde.«Nei!»Dicte hørte at stemmen hennes skingret av opphisselse.

Gutten reiste seg fort og så skremt på henne.«Hun kan da ikke ligge sånn,» protesterte han. Stemmen

lød gråtkvalt.«Dere må ikke røre noe,» fortsatte hun, litt roligere nå.

«Få tak i politiet.»Hun visste ikke hvor lang tid som gikk. Ryktet spredde

seg med noen åndedrags hurtighet, og plutselig sto en ringav mennesker rundt containerfunnet. Så kom endelig politietog jaget dem bort. Henne også. Dicte fjernet seg helt auto-matisk og forsøkte å holde kvalmen nede ved å tenke på noepraktisk.

Noen trakk henne i ermet.«Mamma? Hva er det som skjer?»Rose sto og så ubegripelig yndig ut i florlett, lysegrønn

sommerkjole og med utslått hår over bare skuldre. Hav-fruehår, tenkte Dicte et sekund og tvang sammenligningentil side. Først da la hun merke til den unge mannen somsto tett inntil datteren hennes. Mørke mandeløyne og enansiktsfarge som lys sjokolade. Og svarte rastafletter.

«Dette er Aziz,» fortalte Rose sjenert. «Vi skulle ha værtinne på diskoteket.»