Tekst til utstillingen: Five Monologues From the Past. Walk Around Here, Look ThroughThere, ListenAkershus Kunstsenter 2013

tataJeg sa til henne se, vi frøs i et skur utenfor en by, vi var på vei etsted, hadde krøllete kart i sidelommen, skrivebøker vi skulleskildre reisen i. Men det var så tomt. Du gråt i soveposen et stedutenfor Frankfurt. Vi hadde sett hjortekalver fra togvinduet, mendet hjalp ingenting.

Det lå bundet opp i meg. Et rift, et sagblad, jeg tegnet ikkelenger streker, forlot materialet, gikk ut i det åpne, solte megunder institusjonslampene, så byen fra en annen vinkel, så gikkjeg hjem og tilkalte deg. En mørk båt er på vei over havet.

Ville bare beskrive dette hjørnet. Stuas hjørne der lampauopphørlig står og stirrer mot samme punk (eller felt?). I stedetblir det dette: min far tar ned min mors pyntefat, hennesbibelsitat og spikrer opp et dyrehode i tomrommet. Når hunkommer hjem fører han henne inn i stua med bind for øynene,og idet han fjerner det sier han tata:

En hvit lapp ble sendt rundt i klasserommet. Til slutt var det dusom tok ansvaret og svelget den. For en tid følte du deg fylt oppmed mening, du tok den døde fuglen inn i huset. Tømte båtenfor vann med hendene.

Dette mennesket gir ikke lenger fra seg livstegn: se de forsiktignedtrukne øyenlokkene, håret gredd ut til sidene, kjenn detsmittsomme pigmentet, spikrene som fester skjøtene, kjennvarmen i papiret, vær nøye med å bytte ut lysene med jevne

mellomrom. Sitt hos dette mennesket, len deg over det, kjennbalansen i fallet. Bytt lysene.

Jeg tenkte på den blå veggen på soverommet ditt, og at når duspiste blåbær så det ut som om du hadde bitt over ei blekkpenn.Magesekken i den døde kroppen, som en støvsugerpose i enavslått støvsuger. Det luktet sprit av munnen din når du komhjem. Jeg la meg et annet sted i huset for å straffe deg. Jeg haddehele natten en følelse av at noen sto bøyd over meg. Dettemarkerte foreløpig slutten på de blå arbeidene.

12 femten-tonns anker henger i endene på to tusen meter langekjettinger fra oljeriggen. Dyr avlives pågrunn av sin eiers alder,ethoppeslått sprekker i lekeparker i Zaqatala. I dyrehagen i Dar-Es-Salaam fødes en bengal-tiger langt fra de sibirske sletter,langt fra Royal Albert Hall.

Det verdiløse papiret, det stensilerte Vizma Belševica diktet somen opphøyet tristesse: å stille ut en tyngde på noe nesten heltvektløst. Ideen om det bakterieløse, syntetiske og rene, alle demsom aldri kommer til å kjenne gleden av å bli slikket ren av engatehund. Alt omkring har en vekt, alt som gis vekt har enbetydning, all betydning er i midlertidig. Vi sto på høyden overbyen. Alt føltes fremmed, men vi var vendt mot hverandre. Jegsto på en pidestall i deg, og du på en pidestall i meg. Vi trodde vihadde funnet lykken.