Val McDermid

Skjelettets veiOversatt av Henning Kolstad

Val McDermidOriginalens tittel: The Skeleton Road

Oversatt av Henning Kolstad

Copyright © Val McDermid 2014

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-47806-3

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsfoto: © Silas ManhoodDesign and art direction: Sean Garrehy – LBBG

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min Jo:«Men denne dedikasjonen

er skrevet for å leses av andre:Dette er personlige ord, rettet til deg

i et åpent medium.»

Geografi dreier seg om makt.Selv om verdens geografi ofteoppfattes som uskyldig, er denikke et produkt av naturen,men derimot et produkt avhistorier om konkurrerendemyndigheters kamp for åorganisere, oppta ogadministrere plass.

Critical GeopoliticsGearóid Tuathail

Forord

Solnedgangen er ofte en praktfull affære i feriebyen Chaniapå kysten av Kreta. Gylne og røde og rosa reflekser skvetterlangs skrogene på passbåter, større lystbåter og cabincrui-sere. Den ytre havnens historiske murer ruver bastante motden skjøre himmelen som skygger projisert på en skjerm, ogdovenskapen hviler over kaier hvor turister slentrer avslap-pet fra gatekunstner til smykkebod, fra restaurant til suve-nirbutikk.

Rundt havnen har bygninger flokket seg hulter til bul-ter innover i byen; noen klorer seg fast i fjellsiden, andretrenger seg sammen som romerske insulabygninger. Ferie-leiligheter og pensjonistboliger har utsikt mot svermen avbåter og mennesker som streifes av solens siste dovne strå-ler.

Ved et av utebordene sitter en mann og ser på turistene,uttrykksløs i ansiktet. Foran seg har han en stor sjustjernersMetaxa. Han er i begynnelsen av sekstiårene, etter utseen-det å dømme. Bredskuldret og noen kilo overvektig. Han erkledd i mørk marineblå shorts og en flaskegrønn pologen-ser som viser muskuløse underarmer solbrunet til sammetone som drinken. De mørktonede brillene er klart mer mo-teriktige enn resten av antrekket. Det sølvgrå håret er kort-klippet, og han har en kraftig bart som han tørker medhåndbaken fra tid til annen. Det er noe han gjør oftere enndrikkingen krever, som om han kanskje er litt sjenert overbarten. Det er det eneste trekket som danner en brist i denellers så gjennomført sikre fremtredenen.

9

Han er overhodet ikke klar over at han overvåkes, noesom er overraskende, for han later til å være av den vakt-somme typen.

Han drikker ut, tørker munnen en siste gang og reiserseg. Han går langs kaia med sikre skritt. Folk viker til side,men ikke fryktsomt. Respektfullt, ser det ut til. Bare et parmeter bak ham går en annen. En skygge som utnytter fol-kemylderet til å holde seg tett bak ham.

Noen gater innover i byen fra havnen svinger mannen innlangs en smal sidevei. Han kaster et raskt blikk rundt segog går inn i en moderne leiegård. Ikke så altfor flott, ikkeså altfor billig. Akkurat et slikt sted som en pensjonert his-torielærer kunne tenkes å kjøpe for å nyte den kretiske le-vemåten. Og det er akkurat det naboene tror han er.

Overvåkeren smetter inn i bygningen bak ham og gårstille opp trappen etter ham. Å fare umerkelig frem er heltnaturlig i denne bransjen, og i kveld er intet unntak. En knivglir ut av sliren uten en lyd. Ligger balansert i hånden ogventer. Så skarp at den kunne kløyve et papirark.

Mannen stopper foran døren til leiligheten. Han har al-lerede nøkkelen i hånden og er klar til å gå raskt inn. Hanstikker nøkkelen i låsen, dreier den rundt og skyver dørenopp. Han skal til å gå over terskelen da en stemme upas-sende nær inntil ham sier et navn han ikke har hørt påmange år. Sjokkert begynner han å snu seg mens han går inngjennom døren.

Men han er ikke rask nok. Uten å nøle sveiper knivbladeti en glimtende bue og snitter mannens hals fra øre til øre.Blodet fosser ut og spruter en annen rødfarge over døren ogveggene og gulvet.

Innen han er ferdig med å dø, er attentatmannen uteblant turistene igjen, på vei mot en bar og et velfortjentglass. En sjustjerners Metaxa, kanskje. Og en skål for detenslige endeliktet som ikke kommer i nærheten av å gjøreopp for alle de andre dødsfallene.

1

Fraser Jardine ville bare dø. Magen hadde knytt seg hardt ipanikkens motbydelige grep. En svettedråpe trillet nedovervenstre tinning. Stemmen i hodet flirte foraktelig av svak-heten hans, slik den hadde gjort siden guttedagene. Fraserbet seg i leppen i skam mens han presset opp takluken ogskjøv den utover. Han gikk opp de tre siste stigetrinnene ettfor ett og tok seg forsiktig ut på skråtaket.

Det fikk ikke hjelpe at turister ville betalt for denne feno-menale utsikten over en by klassifisert som verdensarvsted.Fraser klarte ikke å tenke på annet enn hvor langt han varfra bakken.

Han hadde aldri likt høyder. Som barn hadde han gjortsitt beste for å unngå den høye sklia i parken. Den svim-lende trappen hvor trinnene skramlet som illevarslendeklokkeklemt for hvert skritt. Rekkverket kaldt og klamtunder den svette hånden hans. Lukten av svette og metallga ham brekningsfornemmelser. (Og det skulle tatt seg ny-delig ut å spy en skur av flerfarget oppkast over ungene ogforeldrene nedenfor.) Men av og til hadde det ikke nyttet åvri seg unna. Han hadde stått på den ørlille metallplattfor-men øverst med en vemmelig fornemmelse i blæra, en viss-het om at buksevæting var like om hjørnet. Så hadde hanknepet igjen øynene, dumpet ned på baken og rutsjet utfor,ikke kikket igjen før han føk utfor enden av den blanke me-tallbanen og traff hardpakket sand. Å skrubbe opp knærneføltes som en velsignelse; det betydde at han hadde kontaktmed fast underlag igjen.

11

Denne livsvarige redselen for høyder hadde vært hanseneste betenkelighet da han vurderte karrierevalget. En be-siktigelsesmann i rivningsbransjen kunne vel umulig unngåå gå ut på tak av og til? En kunne ikke lukke øynene for atenkelte bygninger kunne innebære risiko for selve rivnings-mannskapet eller føye ekstrakostnader til jobben. Han varikke dum; han hadde spurt spesielt om dette på karriere-messen. Mannen som representerte byggebransjen haddebagatellisert det og hevdet at det var en sjeldenhet. Førstetter tre måneder av læretiden hadde Fraser skjønt at yr-kesrådgiveren ikke hadde ant hva han snakket om. Men ar-beidsmarkedet var elendig, særlig hvis du var en ung mannmed middels resultater fra et lite betydningsfullt universitet.Så han hadde bitt tennene sammen og holdt ut.

I løpet av de seks siste årene var han blitt god til å for-utse hvilke kommende oppdrag som ville by på de versteutfordringene, og smyge seg elegant unna dem. For mye ågjøre med en annen besiktigelse, tannlegetime for å fikse enbrysom jeksel, et kurs han måtte være med på. Han haddegjort det til en kunst å lure seg utenom bøygen, og så vidthan visste hadde ingen lagt merke til det.

Men den formiddagen – lørdag var det også, til alt over-mål – hadde sjefen trædd dette ned over hodet på ham. Enhastejobb for en klient de gjerne ville gjøre inntrykk på. Ogalle andre var allerede opptatt på annet hold. Jobben medå sjekke John Drummond Schools gotiske murtinder, tårnog fialer fra attenhundretallet hadde dumpet ned på Frasersvernesko.

Tørr i munnen og sleip av håndsvette i arbeidshanskenekrøp han forsiktig nedover det bratte skifertaket. «Detkunne vært verre,» sa han høyt mens han automatisk sjek-ket takets tilstand og merket seg åpninger der taksteinhadde glippet ut av leiet eller forsvunnet totalt. «Det kunnevært mye verre. Det kunne regnet. Det kunne vært somen jævla skøytebane.» Den falske oppstemtheten ville ikkelurt Frasers toårige datter. Og den lurte absolutt ikke Fra-ser selv.

12

Kunsten var å holde pusten i gang, sakte og jevnt. Ogikke se ned. Aldri se ned.

Han kom seg ned på litt mindre risikabelt underlag ien grunn, blybeslått gradrenne bak den krenellerte murenlangs kanten av taket, og der konsentrerte han seg om opp-gaven. «Det er bare en mur, det er bare en mur,» mumlethan. «En jævla drittmur,» tilføyde han da han så den smuld-rende mørtelen. Blæresprengen økte da han tenkte på hvor-dan vær og vind hadde svekket bygningen. Det nyttet ikkeå oppdage skadene nedenfra. Hva mer lå og ventet på hampå dette falleferdige faenskapet av et tak?

Fraser hadde kjørt forbi John Drummond School utal-lige ganger og undret seg over at den fortsatt så like impo-nerende ut på avstand, selv om den hadde stått tom inærmere tjue år. Den var et landemerke i Edinburgh; denforseggjorte fasaden kneiset dominerende og praktfull overet lite grøntområde ved en av de sørgående hovedårene.Selve omfanget på en eventuell renovering av den nedlagteprivatskolen hadde i mange år virket avskrekkende på ut-byggere. Men den eksponentielle økningen i byens stu-dentbefolkning hadde lagt press på boligmarkedet og øktfortjenesten for utbyggere som våget seg på store prosjek-ter.

Slik hadde det seg at Fraser måtte ut på dette forfalnetaket en kald lørdag formiddag. Han begynte å ta seg for-siktig frem langs kanten av bygningen mens han delte opp-merksomheten mellom brystningsmuren og taket. Av og tilsnakket han inn notater på den stemmeaktiverte diktafo-nen som satt festet med en klemme til den gule sikkerhets-vesten. Da han kom til det første av de høye, pseudogotiskeminiatyrtårnene som sto på hvert hjørne av bygningen,stoppet han og gransket det grundig. Det var formet somen spiss kjegle, omtrent fire meter høyt og ikke stort merenn en meter i diameter nederst. Utvendig var det pyntetmed ekstravagante ornamenter hugget i stein. Fraser lurtepå hva det skulle være godt for. All denne overdrevne de-taljrikdommen som ingen noensinne kom til å se på nært

13

hold, kuler og kruseduller som tegnet seg grelt mot him-melen. Noen hadde falt av i årenes løp. Heldigvis haddeingen stått under da det skjedde. I høyde med taket vardet en liten bue i steinstrukturen, antakelig for å gi at-komst til innsiden av tårnet. Atkomst for den yngste ogminste av murerlærlingene, tenkte Fraser. Han tvilte på athan i det hele tatt kunne få skuldrene gjennom den bre-deste delen av bueåpningen. Likevel burde han egentlig taen titt.

Han la seg i gradrennen, tente hodelykten i anleggshjel-men og ålte seg frem. Da han fikk hodet inn, kunne hangjøre en forbausende god vurdering av innsiden. Gulvet varbelagt med teglstein i fiskebeinsmønster, og innerveggenevar i teglstein. De hadde begynt å sige litt der fugemørtelenhadde smuldret vekk, men ble holdt på plass av tyngdensom presset på ovenfra. En fjærbunt i det ene hjørnet mar-kerte stedet hvor en due hadde tapt kampen mot sin egendumhet. I luften hang en skarp eim Fraser tilskrev skadedyrsom hadde holdt til i bygningen. Rotter, flaggermus, museller hva det nå enn var.

Da Fraser hadde forsikret seg om at det ikke var mer avbetydning å se, rygget han ut og reiste seg varsomt. Hanrettet på sikkerhetsvesten og fortsatte inspeksjonen. Nesteside. Neste tårn. Ikke se ned. Tredje side. Her var et partiav den krenellerte muren så oppsmuldret at det visst barehang sammen av gammel vane. Fraser var glad ingen var tilstede og så svetten som dryppet fra nakkehåret da han laseg på alle fire og krøp forbi faresonen. Den muren måtterives før den falt ned av seg selv. Ned. Fy til rakker’n, baretanken var nok til at det svimlet for ham i denne høy-den.

Det tredje miniatyrtårnet sto der som en trygg havn. Sta-dig på alle fire tente Fraser hodelykten igjen og stakk hodetinn gjennom atkomstbuen. Denne gangen møtte han et sliktsyn at han steilet til og skallet i bueåpningen så hjelmen tril-let bortover gulvet og lyktekjeglen danset veggimellom førden gynget litt frem og tilbake og stoppet.

14

Fraser klynket. Endelig hadde han funnet noe på et taksom var mer skremmende enn høyden. Inne på teglsteins-gulvet gliste en hodeskalle mot ham; den lå på en beinhaugsom åpenbart hadde vært et menneske i sin tid.