du er ondskap

RobeRto Costantini, født 1952 i tripoli, er ingeniør og forretningskonsulent. Han underviser i Master of business administration ved LUiss Guido Carli universitetet i Roma.

Du er ondskap er hans første bok. en klassisk thriller om en seriemorder, politisk konspirasjon og uventede hendelser.

«Du er ondskap er en av disse sjeldne krimbøkene som kombinerer de beste elementene i litteraturen: Den er full av fascinerende politisk historie, gnistrer av psykologisk innsikt i alle karakterene og er så spennende at den får leseren til å sluke boken fra første til siste side. bravo, Roberto Costantini!»

Jeffery Deaver

Utdrag fra boken:Hvis det hadde gått annerledes første gang, hadde jeg kanskje ikke drept alle de andre. Jeg tenkte ofte på det i begynnelsen. etter alle disse årene vet jeg ikke engang hvor mange de er, og spørsmålet har endret seg: Ville jeg vært et bedre menneske hvis jeg bare hadde drept henne, i et øyeblikks vanvidd? i dag hater jeg ikke lenger de kvinnene jeg har drept, etter alle disse årene er de ikke annet enn filledukker.

i stedet hater jeg alle disse kloke mennene, menn som alltid setter seg på sin høye hest. Hvem som helst av dem kunne vært i mitt sted den aller første gangen. og det er dem, som har levd uten samvittighetsnag og uten ære, jeg skal konsentrere meg om nå. om én bestemt.

Originaltittel: Tu sei il male

Copyright © 2011 by Marsilio Editori S.p.A. in Venezia

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av Marsilio Editori 2011

Printed in Slovakia

Trykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2013

Papir: 70g Holmen Book Cream 1,6

Boken er satt med Minion 10,5/12 pkt.

Omslagsdesign: Andy Hine, Little Brown

Oversetter Hilde Sophie Plau er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-42056-4

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C2, 130x205 mm, Minion, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 28499)Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 18. januar 2013 - 9:24 (side 4 av 565)

NOT PRINT READY!

Roberto Costantini

Du er ondskap

Oversatt fra italiensk av

Hilde Sophie Plau


NOT PRINT READY!

Bare lys og klarhet kan endre menneskets oppfatninger,og lyset utvikler seg aldri som følge av påført legemlig lidelse

eller ytre straff.

J. Locke


NOT PRINT READY!

9. juli 2006Den usynlige mannen

Hvis det hadde gått annerledes første gang, hadde jeg kanskje ikkedrept alle de andre. Jeg tenkte ofte på det i begynnelsen. Etter alledisse årene vet jeg ikke engang hvor mange de er, og spørsmålet harendret seg: Ville jeg vært et bedre menneske hvis jeg bare hadde drepthenne, i et øyeblikks vanvidd? I dag hater jeg ikke lenger de kvinnenejeg har drept, etter alle disse årene er de ikke annet enn filledukker.I stedet hater jeg alle disse kloke mennene, menn som alltid setterseg på sin høye hest. Hvem som helst av dem kunne vært i mittsted den aller første gangen. Og det er dem, som har levd uten sam-vittighetsnag og uten ære, jeg skal konsentrere meg om nå. Om énbestemt.

9. juli 2006Moren

Da venstrebacken på det italienske laget tok sats før straffesparket ifinalen i fotball-VM, reiste Giovanna Sordi seg fra den slitte diva-nen i den lille leiligheten hvor hun hadde bodd i femti år. Hun haddeingen å juble sammen med, ektemannen Amedeo var blitt gjenfo-rent med Elisa ti år tidligere. Fra da av hadde hun hver dag gått ogsatt friske blomster på graven deres. I alle disse årene hadde hun ven-tet på rettferdighet, men nå skulle hun omsider få vite sannheten.Uten å forhaste seg gikk hun gjennom dagligstua. Hun gikk forbi

9


NOT PRINT READY!

den stengte døra til rommet der drømmen hennes både var født ogforsvunnet. Hun gikk ut på balkongen uten å bry seg om jubelbru-set fra folk som trengte seg sammen i gatene: Hun visste hva hunhadde å gjøre. Hun traff brolegningen tjue meter lenger nede menshele Italia eksploderte i ustyrlig glede.


NOT PRINT READY!

Del en


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

Januar 1982

«Pott.» Det var det første ordet jeg hørte Angelo Dioguardi si.Den eneste grunnen til at jeg hadde gått inn i det røykfylte

rommet, var at det sto en bar der, og jeg ville fylle opp glassetmitt fra flaska med Lagavulin maltwhisky som jeg hadde fått øyepå.

Tre av de fire pokerspillerne som satt der, hadde jeg sett før,men ikke den høye fyren med langt, blondt hår, kinnskjegg og blåøyne. Han hadde nesten alle chipsene samlet foran seg i en haug.

«Faen heller, Angelo, det der er mer enn jeg tjener på enmåned,» mumlet den unge advokaten som han kjempet ompotten med. Advokaten tjente altså ti ganger mer enn meg.

Lysluggen smilte skyldbevisst, nesten som om han ba om unn-skyldning. Han var den eneste som ikke røykte, den eneste utenet whiskyglass foran seg. Jeg kastet et blikk på bordet mens jegforsynte meg med Lagavulin. En runde stud poker. De åpne kor-tene gjorde advokaten til vinner. Det gjensto bare ett, og hvis hanshadde vært skjult, ville den blonde hatt en hånd som advokatenikke kunne slå.

Jeg så kjapt på ham, og han smilte elskverdig tilbake. Deretterforlot jeg rommet uten å vente og se hva advokaten bestemte segfor.

Utenfor ventet Camilla på meg. Det var på grunn av hennejeg befant meg der den kvelden. Kveldens vertinne, Paola, varjeg blitt kjent med da hun kom til den lokale politistasjonen forå melde fra om at schnauzeren hennes sannsynligvis var stjålet.Den hadde forsvunnet mens den løp omkring i parken. Paola varlitt for tertefin etter min smak, men kjempesøt likevel. Dermedsørget jeg for å finne igjen hunden hennes, som bare hadde rotet

13


NOT PRINT READY!

seg bort, og inviterte henne med på en pizza. I ni av ti tilfellerpleier min lett skrudde sjarm, kombinert med politiskiltet, å gjøresusen. Hun smilte fornøyd og svarte: «Jeg er veldig forlovet, tro-fast er jeg også. Men jeg har en søt venninne du må hilse på. Hunliker sånne litt skumle machotyper som deg. Kom hjem til meg imorgen kveld …»

Hun bodde i en luksusleilighet i Vigna Clara, et av Romas bedrestrøk. Den lå i fjerde etasje og vendte ut mot et rolig, lite torg medtrær og god plass, fritt for støy. Foreldrene i Palermo betalte, såhun kunne studere i Roma. Venninnen Camilla var slett ikke versthun heller, litt for snobbete hun òg, riktignok. Men i de siste tolvårene hadde jeg levd etter følgende prinsipp: Bortsett fra når detgjaldt den ene kvinnen som virkelig hadde betydd noe for meg,var jeg fornøyd med å nyte godt av alle de andres fortrinn. Nå varjeg trettito, og greide alltid å finne noe positivt hos en søt kvinnenår jeg fikk henne på skuddhold. Med årene hadde jeg naturlig-vis forstått at den eneste måten å oppdage en kvinnes «fortrinn»på, var ved å ha sex med henne. Ellers kan bevegelser, blikk, ord,og sukk hjelpe en godt på vei.

Men denne kvelden var det ikke mulig å oppdage noe sær-lig. Paolas venninne skulle overnatte der, og dermed fikk jeg ikkesjansen til å konkludere. Da det gikk mot midnatt, begynte jegå lete etter en unnskyldning for å pigge av. Jeg var ung politi-fullmektig, de andre tilhørte overklassen. I dette selskapet var jegganske sikkert den eneste som måtte opp klokka halv åtte nestemorgen. Akkurat idet jeg forberedte sortien, kom pokerspillerneinn i stua igjen: tre prylte bikkjer samt den blonde. Sistnevntemed blått, lett sløret blikk.

Alle hilste på vertinnen. «Paola, forloveden din har griseflaks,»sa advokaten.

Den blonde slengte seg ned i lenestolen rett overfor den jeg satti. Nå som han hadde ribbet hele gjengen, hadde han godt grepom Lagavulin-flaska. Han skjenket seg en sjenerøs drink, og dahan fikk øye på det tomme glasset mitt, fylte han det opp utenå spørre. Så hevet han sitt og skålte. Antrekket, det ustelte håret,det lange kinnskjegget, hele pakka, fikk ham til å virke malplas-sert i dette huset og i dette selskapet. Omtrent som meg. Bare at

14


NOT PRINT READY!

jeg hadde gjort hykleriet til en kunst. Jeg var en kameleon, og i Dehemmelige tjenester hadde jeg lært å skjule alt som lignet forakt.Han var fra en forstad, og tydelig på feil sted.

«For denne herlige whiskyen. Og for dem som har sansen,» sahan med klar forstadsaksent.

Han tilbød meg en sigarett. Han røykte noen jævlige Gitanesuten filter, sånne som du får tobakk på tunga av, og som set-ter igjen stank overalt. «Men de smaker kjempegodt,» sa hanoppmuntrende. «Og dessuten teller jeg dem. Aldri mer enn tiom dagen.» Ingen i Romas bedre kretser røykte sånne sigaretter.Marihuana var kult, men ellers var røyk uten filter altfor folke-lig. Lysluggen hørte kort og godt ikke hjemme i dette selskapet,det var opplagt. Men jeg tenkte at når Paola hadde valgt ham, ogdessuten var trofast, så måtte han ha skjulte kvaliteter. Jeg kunneikke forestille meg annet enn at det var i senga de kom for en dag.

«Tok du potten?» spurte jeg. Han nikket, temmelig likeglad, sådet ut til.

«Da har du virkelig griseflaks. Det skulle mye til at du fikk enstraight. Av minst ti muligheter …»

Han svarte ikke. Det gikk med mye whisky før jeg greide å lirkeut av ham at han ikke hadde sittet med annet enn to niere.

«Yrkeshemmelighet,» sa han, for å gjøre meg oppmerksom påat han betrodde meg noe særdeles viktig. Men advokaten haddefått nok på det tidspunktet, og var gått.

Mens Paola og Camilla skravlet på kjøkkenet, begynte Angeloå spørre meg ut om jobben min.

«Ikke verst, Michele. Du har i det minste en grunn til å stå oppom morgenen.»

Jeg ristet på hodet. «Egentlig er det rutine alt sammen. Noe avdet mest spennende jeg har vært med på her i strøket, var å finneigjen schnauzeren til forloveden din.»

«Å, var det du som fant den. Og til gjengjeld …» Han nikketsmilende mot kjøkkenet.

«Tja, Camilla er slett ikke verst. Synd at hun skal overnatteher.»

Han tenkte seg om et øyeblikk. Plutselig reiste han seg ustøtt ogstyrtet ut på badet, uten å lukke døra etter seg. Der ute brakk han

15


NOT PRINT READY!

seg, stønnet og holdt på. Jentene styrtet til, og det samme gjordejeg. Han lå likblek på gulvet, og hadde kastet opp i vasken.

«Vi må ringe etter lege,» sa Paola redd.«Nei, nei,» stønnet han. «Michele, få dem ut og hjelp meg litt

her. Og vær så snill å lage litt svart kaffe til meg, jenter.»Helt ute av seg gikk Paola og Camilla ut på kjøkkenet igjen.

Angelo blunket til meg.«Ta det med ro, det er ingenting i veien. Jeg må bare skremme

dem litt til.»Han satte fingeren i halsen. Flere stønn og brekninger på badet.«Vi ringer etter lege,» sa Paola, enda mer bekymret.Jeg anla den samme, skråsikre tonen som da hun kom og

meldte schnauzeren sin savnet. Bestemt, rolig, trøstende. Jegvisste hva jeg gjorde. «Nei, det verste er over nå. Jeg tar meg avdette her.»

Han fortsatte en stund til, med veldig bra simulerte brekningerog stønn. Så slengte jeg Angelo over skulderen og bar ham inn idobbeltsenga til Paola.

«Fy faen så tung du er,» sa jeg.«Litt må du slite for moroa …» Han så på meg igjen, og

begynte på ny frisk med sukk og svake stønn.Jentene kom med svart kaffe. Angelo smakte og jamret i avsky.«Hva gjør vi?» Lydig avventet jentene ordre. Jeg var like rolig

midt i elendigheten.«Få ham til å bli her i natt,» sa Angelo og grep Paolas hånd.

«Hvis jeg blir dårlig igjen, så har vi ham …»Tappert tilbød jeg meg å sove i stua med bikkja, siden Camilla

okkuperte gjesteværelset. En gest de satte stor pris på. Utpå nattable Camilla bekymret for om schnauzeren kanskje snorket, ogdermed fikk hun meg inn i sin seng.

Slik ble jeg kjent med Angelo Dioguardi.

Politistasjonen i Vigna Clara var omtrent like full av fres som etspa. I dette spissborgerlige, romerske boligstrøket var livet sompolitimann rene pensjonisttilværelsen. Ryddige gater, pene hus,mye grønt, velutdannede mennesker som hadde oppnådd øko-nomisk suksess med alle mulige midler, både lovlige og mindre

16


NOT PRINT READY!

lovlige, skattesnusk, bestikkelser, velsmurte entreprenørkontrak-ter. Knep som italienerne, særlig i Roma, hadde findyrket heltsiden slutten av krigen. Velstand var målet, koste var det kosteville.

Jeg hadde kommet meg inn der for nesten to år siden, takketvære min bror Alberto og hans forbindelser i det kristeligdemo-kratiske partiet. «Det blir en hviletid, Michele. Nå kan du brukeet par år på å ta deg inn og tenke over hva du vil gjøre med detkaotiske livet ditt. Finne ut av deg selv.» Det var trøsten han gada jeg begynte.

Som om han kunne slå en strek over lillebrors liv fram til nå,trettito turbulente år. Men sånn hadde Alberto bestandig vært.Optimistisk, superintelligent, energisk. Akkurat som pappa, somhadde reist fra Palermo til Tripoli etter andre verdenskrig. Ensicilianer av småborgerlig familie som hadde studert til ingeniøri Roma, var blitt en rik forretningsmann i Libya, og mer drevenenn de fleste når det gjaldt å navigere i den italienske politikkensgjørmete farvann. Man innrømmet den ikke mer enn absoluttnødvendig, og brukte den når man hadde utbytte av den. Pappavar mer katolsk enn paven, av overbevisning og av bedagelig-hetshensyn. For å komme raskt inn i de rette kretsene, giftet hanseg med datteren til Libyas største grunneier. Med venstre håndgjorde han forretninger med jødene, med høyre med araberne.Når det gjaldt Vesten, brukte han begge.

Alberto hadde arvet pappas arbeidskapasitet, men han var etmye bedre menneske: fornuftig, avbalansert, raus, rettferdig. Denperfekte sønn. Jeg, derimot, var den som fra jeg var guttungeog motstrebende gikk på den katolske skolen, kunne more megi timevis med å skyte turtelduer på hundre meters avstand meden Diana 50 hagle. Jeg var den som ble flyttet opp en klasse barefordi kommandør Balistreri var en viktig mann.

Min urolige barndom – delvis i selskap med en altfor klåfing-ret prest, i tjeneste som altergutt og i krangel med mine arabiskeog italienske jevnaldrende – gled over i en ensom, opprørsk ograsende ungdomstid. Min åndelige næring i disse årene besto avHomer, Nietzsche og Mussolinis tidlige skrifter. Fornuftig reson-nement og kompromisser kunne du dra lenger ut på landet med.

17


NOT PRINT READY!

Ære, handling og mot var det eneste som gjaldt. Veien videre varbestemt: Sytten år gammel la jeg de første dødsofrene i Kairo bakmeg, den gang byen var i opprør etter seksdagerskrigen. Attenår gammel, i Tanzania, skjøt jeg min første løve. Som nitten-åring konspirerte jeg mot Gaddafi, som nettopp hadde kommettil makten. Som tjueåring tilranet jeg meg retten til å dømmeforrædere til døden.

Siden ble det Roma, universitetet. I 70-årene enkelte eksame-ner, som jeg til og med besto. I tidas løp hadde jeg med størsteselvfølgelighet gått fra den Italienske sosiale bevegelse som varnyfascistisk, til det ytterste utenomparlamentariske høyre. Ordinenuovo, den tveeggete øksa, SS-mottoet min ære er troskap. I tre årsloss jeg mot de røde, hengte opp manifester om natta og deltoki oppglødde møter om dagen. Så, mot slutten av 1973, opp-løste en kristeligdemokratisk minister Ordine nuovo, og arrestertelederne. Dermed gikk noen titalls ungdommer amok i raseri.Enkelte av dem var for unge og naive til å forstå at det er forskjellpå kamp og undergang. Mange av vennene mine valgte væpnetkamp, og motstandere drepte hverandre. Da stanset jeg opp ogbegynte å tenke. Jeg innså at vi hadde gått fra å bombe vanligefolk til å samarbeide med kriminelle miljøer og svike våre idea-ler. Dermed gikk jeg med på å hjelpe De hemmelige tjenestermed å stanse dem. I fire år var jeg kameleon, infiltrerte miljøerfor Tjenesten, og hadde fremdeles en slags idé om at jeg var påde godes side og beskyttet uskyldige mot å bli massakrert. Så,i 1979, kidnappet De røde brigader Aldo Moro. Og kriminali-teten på høyresiden eksploderte i takt med terroren fra venstre.Informasjon ble ignorert. Aldo Moro ble drept, jeg protesterte,og beskyttelsen min forsvant. Jeg var nå kommet til et punkt derjeg kunne fortsette å holde på mitt og ende opp i en sementblokkpå havets bunn – eller gi opp tanken på å forandre verden og bebroren min om hjelp.

Det var han, ingeniør Alberto Balistreri, som fikk trukket meginn fra kanten av stupet. Innenriksministeren skyldte ham en tje-neste, og jeg hadde faktisk greid å ta en universitetseksamen ifilosofi. Med litt hjelp fikk jeg tatt igjen de fagene jeg hadde drop-pet ut av på begynnelsen av syttitallet. Deretter kom jeg meg inn i

18


NOT PRINT READY!

politiet, og vant konkurransen om jobben som fullmektig. I 1980hadde jeg altså greid å kare til meg min første jobb, den i VignaClara. Et av Romas roligste distrikter.

Men om natta ville jeg vekk fra denne tvers igjennom falskedelen av Roma; jeg ville vekk fra det rike borgerskapet og fra detsom var enda verre: gamlebyen, der trafikkaoset og dekadansenskar enda mer i øynene. Jeg fikk leid en ettroms leilighet i Garba-tella, et arbeiderstrøk bygd av il Duce. Der var det svært billig åbo, og når vaskeekte romere ville trekke frisk luft om våren satt degjerne der, utenfor en kneipe som serverte mat og byens beste vin.

Jeg konsentrerte meg helt og fullt om den eneste virkeligelidenskapen jeg fremdeles hadde: kvinner. Alle kvinner, uansetttype, rase, alder, bare de var pene og jeg slapp å kaste bort tid påde vanlige scenene. Jeg var grådig og verken ute etter vennskap,støtte eller omsorg. Forholdene var så korte at jeg ikke engangrakk å lære damenes navn. Det jeg hadde behov for, var å bli minstmulig kjent med dem. For en ung politibetjent med bra utseendebød ikke det på problemer. Tut og kjør for Michele Balistreri,glem synd, anger og samvittighetsnag. Jeg tilhørte de utvalgte,dem som verden ikke forstår, de som hever seg over verdens dom.Jeg tilhørte Guds utvalgte.

Som Alberto sa, og som han faktisk gjentok med jevne mel-lomrom, var dette bare et hvileskjær. Jeg skulle navigere langsomtpå en rolig elv, drevet framover av en lett strøm. Etter de uro-lige årene jeg hadde bak meg, var det akkurat det jeg trengte.Ensomhet tynnet ut med en grei jobb, spise godt, knulle mye,spille poker og ikke tenke på noe som helst. Den hårfine balansenmellom atspredelse og kjedsomhet. Ingen følelsesmessige bånd.Kjærligheten var et landskap der det hadde regnet salt. Nå lå detøde.

Men jeg gjentok også for meg selv at jeg måtte videre så fortsom mulig. Jeg skulle aldri bli en gammel, senil politimann somsatt innestengt på kontoret sitt i tjeneste for en feig og korruptstat. Jeg ville vende tilbake til Afrika og jakte på løver og tigre,langt fra det borgerlige, falske og skinnhellige Italia. Langt fra altjeg avskydde. Langt fra alle mine nederlag.

*

19


NOT PRINT READY!

Bare noen dager etter vårt første møte ble Dioguardi uten videremed på å spille poker med meg og to av mine politivenner. Jegsyntes det var merkelig, siden vi nesten ikke kjente hverandre. Jegville aldri tatt sjansen på å legge penger på bordet i selskap medtre fremmede som kjente hverandre godt. Men jeg oppdaget snartat Dioguardi var totalt forskjellig fra meg på mange måter. Foreksempel hadde han tillit til sin neste.

Etter middag satt vi på bakrommet til en liten pianobar rettved Spansketrappa og spilte helt til to om natta. Før det var gåtten halvtime, forsto jeg at han stilte i en klasse for seg. Han haddeteknikk, fantasi, dristighet. Etter to timer hadde han vunnet enmasse. I løpet av den siste timen tapte han mer enn halvparten avdet han hadde vunnet.

«Du begynte å tape med vilje,» sa jeg da de andre var gått.Han ristet sjenert på hodet. «Jeg eksperimenterte litt, bare for

å bli bedre. Jeg pleier å gjøre det når jeg vinner mye.»«Den utvalgtes vennlige gest mot dilettantene …»Han smilte og betrodde meg at han spilte sjelden, og bare mot

rike drittsekker. Når han vant veldig mye, skammet han seg litt.Gevinsten ga han til veldedige formål, oppdaget jeg etter en stund.All den eventyrlige bløffen han serverte, så han på som svindel.Som god katolikk var han ikke det minste stolt av det.

Vi gikk inn i den proppfulle pianobaren. En gjeng med ung-dommer, ledet av ei fantastisk vakker, farget jente, sang sammenmed pianisten. Med det samme vi viste oss, ropte hun: «Angelo,Angelo, kom hit.»

Han ville helst slippe, men hun ga seg ikke. Til slutt kom hanbort, og straks sugde jenta leppene sine fast mot munnen hans.Jeg så at han rødmet og trakk seg unna. Så løftet hun armen hansi været, som for å utrope ham til seierherre, og vendte seg motpublikum. «Dette er min venn Angelo, en hemmelig skatt! Ingenhar hørt om ham, men han er Romas beste sanger, og nå skal hansynge for oss.»

Også på denne arenaen var han i en klasse for seg. Han gjordenoe ekstra ut av hver eneste sang publikum ba ham synge, ogavsluttet med My Way, nesten på høyde med Sinatra. Etter denneoppvisningen av vellyd presenterte han meg for sangerinnen, og

20


NOT PRINT READY!

lot oss være alene lenge nok til at jeg rakk å få henne til å gi megtelefonnummeret sitt. Han hadde allerede oppdaget hva jeg varfor en.

Klokka var over tre da vi forlot baren.«Michele, hva sier du om en tur ut til Ostia?»«Til Ostia? Nå i januar? Hva skal vi på stranda nå?»«Det er et lite bakeri der. Klokka seks om morgenen er de beste

croissantene i Roma og omegn klare.»Han hadde behov for å prate. Det hadde jeg også, og det var

mer enn merkelig, for i løpet av de siste årene hadde mitt behovfor å kommunisere med menn så å si forsvunnet. Vi satte ossinn i hans skranglete Fiat 500, og en halvtime senere parkertevi på strandpromenaden. Det var en stjerneklar natt, kald, menvindstille. Vi rullet ned vinduene for å røyke. Havet var som etoljemaleri. Vi kjente duften av det, og hørte bølgeskvulpene noenmeter unna. Det var ikke et menneske å se.

I motsetning til meg, snakket Angelo mer enn gjerne om segselv. Han var født i fattigdom, i et Roma der alle, også foreld-rene hans, skaffet seg penger på mer eller mindre lovlig vis. Engutt fra Romas forsteder. Sønn av en kafésanger og en spåkvinnesom leste folks framtid. To blakke tusenkunstnere. Etter hvertflyttet de til et småsted på landet. Etter tidas sosiale normer varde tapere, og begge døde av skrumplever da Angelo var i puber-teten. Men han sa at begge hadde gitt ham mye. Fra faren haddehan sangstemmen, og fra moren, spåkvinnen, evnen til å bløffeog improvisere.

Han hadde gjort to erobringer: Paola, som han var forlovetmed. Hun var velstående, hun forgudet ham, og de skulle gifteseg om et års tid. Dessuten ledet han et lite eiendomsbyrå, takketvære henne. Kardinal Alessandrini, som var litt over femti på dentida, hadde som oppgave å skaffe husvære til tusenvis av presterog nonner mens de var i Roma. Noen studerte der en stund, andrevar på pilegrimsreise eller besøk, og trengte tak over hodet i noendager. Angelo Dioguardi hadde hoppet av studiene, men som godkatolikk fikk han likevel oppdraget med å stå for innkvartering ihundrevis av klostre, herberger og leiligheter som Vatikanet eide.Det hjalp også at han var forlovet med kardinalens niese. Han

21


NOT PRINT READY!

egnet seg selvsagt ikke for en kontorjobb som denne, men gikkhelhjertet og energisk inn for den. Altså akkurat det motsatte avhva jeg gjorde med jobben min. Når det gjaldt kvinner, var hanogså min motsats. Han kjente en masse jenter, men utnyttet ingenav dem. Hans trofasthet mot Paola var fjellstø. I kjærlighet varhan en idealist på leting etter det ene, perfekte forholdet. Situa-sjonen som oppsto, var ideell for meg som var på evig jakt: Angelovar fluepapiret de ble trukket mot, jeg kjørte løpet.

«Er du virkelig fullstendig trofast mot Paola?» Jeg ventet megen panegyrisk utlegning om kjærlighetens vesen, men Angelooverrasket.

«Hun er vakker, snill, intelligent, rik, og niese av en kardinalsom til og med gir meg jobb. Jeg er en fattiglus, jeg kan ikke noesom helst, har ikke fullført gymnaset engang. Jeg har bare å takkeog bukke. Jeg har ingen rett til å begjære andre kvinner.»

Da sola gikk opp, var vi der fremdeles. Vi gikk ut av bilenfor å strekke på bena. Fra bakeriet, som ennå ikke hadde åpnet,strømmet lys og en himmelsk duft av gjærbakst. Jeg åpnet en nysigarettpakke. Han hadde ikke flere igjen, jeg bød ham en av mine.

«Nei takk, Michele. En pakke Gitanes annenhver dag. Aldrimer.»

«Du legger for mye bånd på deg, Angelo. Man må slippe segløs en gang iblant.»

Han dro hånden gjennom det blonde, bustete håret, sendtemeg et blikk og nikket mot sjøen.

«Blir du med og tar et bad?»«Er du gal? I soloppgangen, i januar?»«Du fryser ikke når du først er uti. Og etterpå får du perfekt

appetitt.»Han sa akkurat det, perfekt appetitt. Så tente han lyktene på

Fiaten, slik at de få strandmeterne mellom oss og vannet bleopplyst. Rett etterpå sto han i bare trusa.

«Kom igjen, slipp deg løs, Michele,» sa han. Så tok han sats ogstupte uti. Jeg fulgte ham med blikket der han svømte i rasendefart i skinnet fra billyktene.

Jeg aner ikke hva som gikk av meg. Jeg hadde ikke gjort noe lig-nende på mange år. Rett etterpå var jeg i vannet. Det var så kaldt at

22


NOT PRINT READY!

jeg mistet pusten, men ettersom jeg svømte meg varm, kjente jegen glede jeg hadde glemt fantes. En skamløs, uimotståelig gledesom inntok hele kroppen min.

De varme croissantene med vaniljekrem ble en verdig avslut-ning på natta.

Jeg ble bedre kjent med ham etter hvert. Under det følsomme,strålende englefjeset fantes et hjerte som var blitt overlatt til segselv altfor tidlig, og som nå var på leting etter en trygg havn. Til-flukten var kjærligheten og jobben. Ingen sære ambisjoner, ingeneventyr. Et forutsigbart liv. Ikke mer enn ti Gitanes om dagen,ikke mer enn to whisky. Det gjaldt å være klar i toppen når hanspilte poker. Hver gang vi kom inn på en av Romas pianobarer, ogdet gjorde vi ofte i månedene som kom, gjentok den samme sce-nen seg. Sangeren kjente Angelo, og ba ham synge. Sangerinneneprøvde å sjekke ham opp, men han var urokkelig. På det områdetvar han virkelig min motsats, eller kanskje han var det jeg kunneha vært. Angelo var uangripelig.

I poker innførte vi strenge regler oss imellom. Vi hadde vårefaste, avgrensede roller, og når kvelden var over, ble alle kort somvar kastet, delt i forhold til chipsene som hver enkelt satt med.Han vant nesten bestandig, og de få gangene han tapte, var jegoverbevist om at han gjorde det med vilje, slik han gjorde heltfra vårt første parti av. Til å begynne med spilte vi med minbror Alberto og en annen ingeniør, Albertos kollega. De for-søkte å overtale Angelo til å bruke den fete gasjen og aksjenehan hadde investert i, til å sprenge et kasino, men det ville hanaldri høre snakk om. Det stemte ikke overens med hans katolskemoralkodeks.

Vi møttes nesten hver kveld. Standardprosedyren innebar enpizza på fire: meg, Angelo, Paola og den jenta jeg hang med forøyeblikket. Deretter en kort spasertur blant Trasteveres muntrenatteranglere. På den nydelige plassen foran kirken Santa Mariatok vi en røyk og en siste øl. Til slutt disse variantene: Entengikk jeg min vei sammen med den aktuelle jenta, eller så sa jegog Angelo, med Paolas velsignelse, ha det til jentene. Så kjørte virundt i Roma, enten i min Alfa Romeo Duetto eller i hans Fiat

23


NOT PRINT READY!

500. Men det skjedde bare når jeg ikke var hypp nok på den aktu-elle venninnen til å fortsette natta sammen med henne. Vi blesittende i bilen og snakke. Eviglange, iskalde vinternetter, mednedrullede vinduer på grunn av røyken fra sigarettene. Milde vår-netter der vi slo i hjel årets første mygg. Samtalene våre kunnebestå av alt, fra banalt preik om sport og politikk til dypere, eksis-tensielle problemer. Selv om Angelo hadde avbrutt skolegangen,var han fantastisk god til å argumentere for sitt kristne livssyn ien verden som var splittet mellom godt og ondt.

Vi ble uatskillelige i løpet av disse overnaturlige, magiskenettene, som av en eller annen ukjent grunn fylte tida i våre liv.


NOT PRINT READY!

RobeRto Costantini, født 1952 i tripoli, er ingeniør og forretningskonsulent. Han underviser i Master of business administration ved LUiss Guido Carli universitetet i Roma.

Du er ondskap er hans første bok. en klassisk thriller om en seriemorder, politisk konspirasjon og uventede hendelser.

«Du er ondskap er en av disse sjeldne krimbøkene som kombinerer de beste elementene i litteraturen: Den er full av fascinerende politisk historie, gnistrer av psykologisk innsikt i alle karakterene og er så spennende at den får leseren til å sluke boken fra første til siste side. bravo, Roberto Costantini!»

Jeffery Deaver

Utdrag fra boken:Hvis det hadde gått annerledes første gang, hadde jeg kanskje ikke drept alle de andre. Jeg tenkte ofte på det i begynnelsen. etter alle disse årene vet jeg ikke engang hvor mange de er, og spørsmålet har endret seg: Ville jeg vært et bedre menneske hvis jeg bare hadde drept henne, i et øyeblikks vanvidd? i dag hater jeg ikke lenger de kvinnene jeg har drept, etter alle disse årene er de ikke annet enn filledukker.

i stedet hater jeg alle disse kloke mennene, menn som alltid setter seg på sin høye hest. Hvem som helst av dem kunne vært i mitt sted den aller første gangen. og det er dem, som har levd uten samvittighetsnag og uten ære, jeg skal konsentrere meg om nå. om én bestemt.

du er ondskap

Documents