1 1 . F E B R U A R 2 0 2 1 K L . 1 9 . 3 0

Grieg & Sibelius

facebook.com/Trondheimsymfoniorkester

instagram/trondheimsymfoniogopera

SamarbeidspartnereSamarbeidspartnere

PROGRAM

To lyriske stykker, op 68Aften på HøyfjelletBådnlåt

Hornkonsert, B-dur, op 91, 1. sats Allegro

Symfoni nr. 1, e-moll, op 39Andante, ma non troppo. Allegro energicoAndante (ma non troppo lento)Scherzo. AllegroFinale: Quasi una Fantasia. Andante. Allegro molto

Dirigent -

Solist -

Eivind Aadland

Eirik Baardsen Haaland, horn

Konsertmester - Camilla Kjøll

Jean Sibelius(1865-1957)

Reinhold Glière (1875-1956)

Edvard Grieg(1843-1907)

Eivind AadlandHan var sjefdirigent for Trondheim Symfoniorkester i syv sesonger fra 2003 til 2010. I sin sjefstid gjennomførte han bl.a. samtlige av Mahlers og Beethovens symfonier, og ledet i sin siste sesong TSO på den store turneen til Kina. Aadland har hovedansvaret for undervisningen av mesterklassene i talentutviklings-programmet Unge Dirigenter ved Barratt Due Musikkinstitutt. Han arbeider regelmessig med Oslofilharmonien, Bergen filharmoniske, Stavanger Symfoniorkester, Göteborg Symfoniker og Svensk Kammarorkestern. På Den Norske Opera har han dirigert Don Giovanni, Figaros bryllup, Tryllefløyten og Flaggermusen. Aadland gjester også Radiosymfoniorkestrene i Sverige og Finland, WDR Sinfonieorchester Köln og SWR Sinfonieorchester Stuttgart. Eivind Aadland er sjefdirigent og kunstnerisk leder for Tasmanian Symphony Orchestra i Australia.

Eirik Baardsen HaalandEirik Baardsen Haaland (f. 1992) har de siste årene etablert seg som en av de fremste hornistene i Norge, både som orkestermusiker og solist. I 2015 ble han ansatt som solohornist i Trondheim Symfoniorkester & Opera, og siden har han vikariert i de fleste norske orkestrene i samme kapasitet. I fjor vinter ble han invitert på Europa-turné som solohornist med London Symphony Orchestra og Sir Simon Rattle, og har utover engasjementer i London vikariert i blant annet BBC Philharmonic, Konzerthausorchester Berlin, Melbourne Symphony og Göteborg Symfoniker. I høst stod han på scenen under Trondheim Kammermusikkfestival, og som solist spiller han jevnlig med nasjonale korps og orkestre, blant annet Forsvarets Stabsmusikkorps, TrondheimSolistene og Trondheim Symfoniorkester & Opera.

GriegAften på høyfjellet og Bådnlåt ble opprinnelig skrevet for klaver i 1898 som nr. 4 og 5 i Griegs niende hefte med Lyriske Stykker , op 68. Kveldens to veltrufne og finslepne bearbeidel¬ser¬ stammer fra 1899. En tidlig klaverversjon av det første stykke Aften på Høyfjellet , med tittelen Kulokk, sendte Grieg til sin venn Frants Beyer, idet han minnet ham om deres tur i Jotunheim i 1887, da de ble bergtatt av en seterjente som tryllet frem naturens egne toner på bukkehorn. Melodien er en vár og følsom naturskildring. Et lite stykke ekte norsk stemningsbilde med stilisert folketonepreg møter vi Bådnlåt , som er for strykeorkester. Aften på Høyfjellet er for obo og horn i tillegg til strykeorkesteret

GlièreHans liv som komponist fulgte i den russiske revolusjonens spor, fra tsarveldets fall til noen år etter Stalins død. Han hadde den 11-årige Prokofjev som privatelev. Og under hans kateter som lærer ved konservatoriet i Moskva satt Aram Khatsjaturjan. Glière var fra 1939 også formann i Den sovjetiske komponistforeningen og unngikk Stalins onde øye. Han var aktiv innenfor sitt hjemlands musikkliv, og skrev for film, ballett, symfonier, opera, kammermusikk; alt svært lite spilt i Vesten. Hans musikk forble trofast mot den sosialrealistiske stilen, kritisk til modernismen og formalismen i musikken. Idealet var funksjonell og lettfattelig musikk i en lett folkloristisk og anakronistisk stil (‘’altmodische’’ tone). Det hører vi i den romantiske og virtuose hornkonserten fra 1950. Det er en av de mest omfangsrike på hornistene repertoar. I tre satser utforsker Glière nær sagt ethvert aspekt av instrumentets klangverden, og utnytter det store dynamiske område fra et mildt piano til et smellende forte. Konserten ble tidlig anerkjent som et hovedverk innenfor sjangeren.Første sats åpner med ekte romantisk schwung, og lener seg mot tradisjonen fra Tsjaikovskij med iørefallende melodier. Selv om det er bare første sats som spilles i kveld, er det vel verdt å nevne, for den som vil sjekke innspillinger av verket, den føleleseladede andre sats (Andante), og ikke minst den folkloristiske og dansante tredjesats (Allegro vivace) der den russiske innflytelsen ikke fornekter seg. Hornkonserten ble skrevet til solohornisten i Bolsjoiteatrets solohornist Valery Polekh, som urfremførte den i Leningrad 10. mai 1951.

Thomas Ramstad

Sibelius I sin tidlige periode var Sibelius særlig opptatt av nasjonalt stoff. Han skrev sine symfoniske dikt hentet fra det finske nasjonaleposet Kalevala med sin sagaverden. Debussy hadde nettopp erklært symfoniformen for død, da Sibelius i 1898 begynte på sin første symfoni. Ved å skrive ‘’nr.1” i partituret markerte han at nå kom han med noe nytt. Sibelius ville vise at det fortsatt gikk an å skape livskraftige og sterke personlige komposisjoner i denne formen.

I april kom det første utkastet under et opphold i Berlin. Uheldigvis reiste hans kone hjem til Finland før ham, og samtidig ankom en god venn, maleren Axel Gallén-Kallela. Så det ble en durabelig rangel i kjent stil og arbeidet med symfonien ble satt på vent.

I juni dro Sibelius tilbake til hjemlandet der trykket fra det russiske tsardømmet var hardnet betydelig. Tsaren hadde innsatt en ny guvernør: landet skulle russifiseres. Det pustet til den nasjonale flamme. Kampviljen var sterk. Sibelius var nasjonalsinnet, men kanskje mer i kulturell enn i politisk forstand: ‘’Mine symfonier er musikk, avfattet og utarbeidet i musikalske termer og uten noe litterært underlag. Jeg er ingen litterær musiker; for meg begynner musikken der ordene opphører’’. Denne forklaringen var fra Sibelius side et forsøk på å få publikum bort fra litterære tolkninger, men det hindret ikke samtiden fra å forestille seg adskillige hendelser fra Kalevala også i symfonien.

Om man ikke kan følge noe detaljert program i denne symfonien, så finnes det åpenbart både gammelmodige og nordiske skygger her. Noen har påpekt det åndelige slektskapet denne symfonien har med Tsjaikovskijs Pathétique-symfoni, særlig i andantesatsen, noe Sibelius avviste i et intervju: ‘’Hans symfonier representerer den myke siden ved den menneskelige natur, mine de harde’’.

I februar 1899 var den første symfonien på det nærmeste ferdig. Men så skjedde det noe på det politiske plan som krevde handling også av Sibelius. Da utstedte den russiskinnsatte guvernøren det såkalte februar-manifestet hvor de ennå relativt uavhengige finske forhold med et pennestrøk ble slettet. Det brakte Finland på randen av opprør, og Sibelius’ bidrag var Finlandia. I april 1899 kunne han imidlertid selv dirigere førsteoppførelsen av sin første symfonien.

Soloklarinettens vemodig innledende melodi over en bølgende paukevirvel gir inntrykk av et ødslig landskap. Det leder til det energiske hovedtemaet i fiolinene, med et lysende sidetema i obo solo, imitert av fløyter og klarinetter. Det er snakk om en meget fargerik og senromantisk orkestersats med kontrasterende stemninger man kan dikte sin egen historie til. Andanten presenterer et tema som beveger seg med rolige, men dramatisk skritt, innadvendt og grublende. I midten av satsen endrer musikken karakter i et livlig avsnitt, før vi brått beveger oss i et blidt og bølgende landskap. Denne elegiske stemningen kontrasteres mot den rytmisk stramme, men vitale scherzoen, rustikk som den er. I finalens langsomme innledning dukker det ødslige klarinett-temaet fra første sats opp, men nå i mektige unisone strykere. Vi hører to kontrasterende motiv: ett hardt og pregnant med skeive betoninger i klarinetter og fagotter og en lyrisk og bredt syngende melodi i strykerne som munner ut i en triumferende gest. Den er som en stor musikalsk bukett med mange ulike blomster i flotte farger. Her har Sibelius skrevet Quasi una fantasia slik Beethoven også titulerte sin Måneskinnssonate.

Da den første symfonien ble uroppført i Helsingfors den 26. april 1899, ble den mottatt med ovasjonsartet bifall. Kritikerne mente på at Sibelius her, i motsetning til de tidligere mytologisk-romantiske verkene, trer frem for verden og røper sitt eget jeg i sterke personlige toner. To år senere fortsatte Sibelius fremgangen med sin andre symfoni.