Forsoningen

Hannah Widellog

Amanda Schulman

ForsoningenFørste del av trilogien To søstre

Oversatt av Henning Gundersen

Hannah Widell og Amanda SchulmanOriginalens tittel: Försoningen

Oversatt av Henning J. Gundersen

Copyright © Schulman & Widell 2015

Published by agreement with Lennart Sane Agency ABNorsk utgave:

© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50483-0

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: Getty Images

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2016Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

1

Vanessa skyndet seg opp trappa som snodde seg rundtgitteret til heisen. Som vanlig tok hun to trappetrinn avgangen når hun hadde kommet halvveis opp. Hun leng-tet etter moren sin. Etter roen i barndomshjemmet. Ogetter Alicia.

Alicia pleide å komme først, men hun hadde vært sentute de siste gangene. Og da hun omsider kom, var hunikke helt seg selv. Taus og litt fraværende.

Vanessa ringte på, selv om hun hadde nøkkel. Det varnoe behagelig og trygt ved at mamma åpnet døra. Huntrykket inn knappen på ringeklokka et par ganger til, oglike etter hørte hun moren rope at hun var på vei. Hunhadde den litt gneldrende tonen som hun fikk når hunble stresset. Vanessa flirte.

Døra gikk opp, og i samme øyeblikk slo det hennehvor gammel moren så ut, litt sliten og med smale ryn-ker rundt munnen. Deretter ble mammafilteret aktivert,og nå så hun bare Susanne igjen, den vakre moren hen-nes som alltid hadde vært der for dem.

Mamma ga henne en god klem.«Er ikke Alicia her?» spurte Vanessa.«Nei, hun har ikke kommet ennå.»Var vi der nå igjen? Nok en periode der Alicia holdt

seg unna.«Hvordan har du det?» spurte moren hennes med et

granskende blikk.«Bra, bare jævlig fyllesyk.»Vanessa visste at moren hennes hatet at hun festet

5

for hardt, og derfor var hun nesten nødt til å provoserelitt.

«Jeg liker ikke at du flyr så mye på byen», sa morensom forventet, før hun gikk tilbake til kjøkkenet. «Du eralltid fyllesyk når du kommer.»

«Det er ikke så rart når vi alltid møtes på søndager.»Vanessa slengte fra seg skinnjakka, og i samme øye-

blikk som den landet på stolen i entreen, hørte hunmoren rope:

«Vanessa, heng opp jakka.»«Ja, mamma.»Det var deres egen rutine. En god tradisjon.Vanessa gikk inn i kjøkkenet. Det var et stort kjøkken,

bygget for at man skulle kunne oppholde seg der. I denene enden av rommet var det et stort bord med god plasstil ti personer, og i den andre enden en kjøkkenbenk imassivt tre og en komfyr.

Vanessa elsket dette kjøkkenet. De hadde tilbrakt såmange timer her. Ledd og grått sammen.

Bak seg hørte de at en nøkkel ble satt i ytterdøra.«Hallo!» ropte Alicia. «Beklager at jeg er sen.»Hun kom inn i kjøkkenet, trakk en hånd gjennom det

honninggule håret og skjøv en hårlokk bak øret. Halv-slitte jeans, en småblomstret bluse, en pastellfarget kasj-mirjakke og et par ballerinasko.

Hvordan var det mulig å være så perfekt og opplagtpå en søndag? Det var som om Alicia kom inn med enfrisk duft av vår. Vanessa hadde på seg de samme svartejeansene som i går og stinket antakelig røyk.

Alicia tok av seg jakka og ga Vanessa og moren enkjapp klem før hun gikk bort til kjøkkenbenken for åbegynne på salaten. Moren gikk tilbake til komfyren ogfortsatte å røre i en kjele spagetti med kjøttsaus. Somvanlig.

Vanessa ble lei av å se på ryggene deres og gikk ut istua. På veien passerte hun sitt og Alicias gamle soverom

6

som nå hadde blitt til et kombinert arbeids- og gjeste-rom. Hun kjente et stikk av savn etter den tiden da helefamilien bodde sammen. Den gangen alt var så mye enk-lere.

Hun la seg langflat i en av de to store sofaene i stua.Moren elsket puter, og sofaene var dekket av puter ialle mulige fasonger og stoffer. Hun smilte av det gamleloppemarkedsfunnet av en gulvlampe med den digreskjermen som nærmest bøyde seg over den andre sofaen.Skjermen var så slitt at det ikke lenger var mulig å sehva slags mønster den en gang hadde hatt. I et forsøk påå gi den litt liv hadde moren knyttet to små halstørklærrundt den, men i årenes løp hadde også de mistet nestenall farge.

Det var litt sjarmerende at foreldrenes gamle hippiestilhadde fått leve videre samtidig som alle vennenes hjemhadde blitt stadig mer nordisk stilrene med årene. Akku-rat som lillesøsteren hennes.

Alicia kom inn i rommet og la seg forsiktig ned påden andre sofaen. Hun hadde virkelig jobbet hardt medå fjerne alle spor av den hun var da de var små. Forvand-let seg til en Vanessa knapt kjente lenger.

Navnene deres hadde skilt seg ut da de vokste opp, defleste på Södermalm hadde helt vanlige Svensson-navn.Vanessa var oppkalt etter en feministisk frihetskjempersom hadde vært noe av en revolusjonskjendis på syttital-let, og Alicia hadde fått sitt navn etter farens favorittsan-gerinne.

Alicia snudde seg mot Vanessa.«Har du hatt en bra helg?»«Den var helt ok. Jeg var ute med Donna og Simone

både i går og på fredag, så jeg er rimelig sliten. Hva meddeg?»

Alicia rettet på blusen.«Philip var helt utslitt på fredag, så jeg lagde middag

til oss. I går var vi invitert hjem til Lojsan og Ulrik på

7

drinker, og deretter var vi på middag hos Philips gamlestudiekamerat Fredrik Leijon.»

Vanessa lo høyt.«Og da hadde de vel dekket på i spisestuen i apaaart-

menten sin?»«Kutt ut. Men ja, de hadde det.»Alicia skar en grimase, og Vanessa svelget latteren.Hun merket at Alicia ble irritert.«Det ble en rolig middag, antar jeg.»Alicia trakk på skuldrene.«Ikke direkte, men jeg drakk for det meste vann. Ville

være i god form i dag.»Alicia bet seg i underleppa. Trakk på skuldrene og

grøsset. Som hun alltid gjorde når hun følte seg utilpass.«Hvordan går det, Alicia? Egentlig?»Alicia svarte ikke. Det velsminkede ansiktet hennes

avslørte ingenting om hvordan hun faktisk hadde det.Jo mer velpleid Alicia var, desto mer angst forsøkte

hun å skjule. Vanessa var en av de få som virkelig visstehva som foregikk i søsterens indre. Hun rynket pannenog så på Alicia som fiklet med et av armbåndene, trakkdet fram og tilbake. Hadde visst, rettet hun seg selv.

Mamma ropte at maten var klar, og uten å si noe mergikk de tilbake til kjøkkenet.

«Hvordan har det gått med nettdatefyren, da?» spurteVanessa da de hadde satt seg.

Under middagen forrige søndag hadde de mast påmoren om å logge seg på en nettdatingside. Hun haddevært veldig skeptisk, men ga til slutt etter for presset fraVanessa og Alicia. Hun hadde selvsagt fått svar. Opptilflere. Moren var tross alt ganske flott til å være såpassopp i årene.

Etter å ha mailet fram og tilbake noen ganger haddehun invitert ham hjem til seg på middag.

«Lagde du spagetti med kjøttsaus?» spurte Vanessa.Moren pekte på henne med gaffelen.

8

«Jeg kan faktisk lage andre retter også», sa hun. «Detble lam med ovnsbakte potetbåter.»

Alicia nikket anerkjennende.«Men hvordan var det, da?» spurte hun.Hun hadde ikke vært like pågående som Vanessa, men

kunne ikke skjule at hun var nysgjerrig.Moren rynket pannen.«Jo da. Det var en stilig kar. Veldig hyggelig, faktisk.

Men da vi hadde spist ferdig, begynte noe å rumle underbordet. Jeg måtte jo spørre hva det var.»

«Hva var det, da?» spurte Vanessa.«Han hadde en pose på magen.»Vanessa lo, mens Alicia tømte i seg resten av vannglas-

set med en grimase.«Å, herregud», sa hun og begynte å le hun også.Hun gikk bort til overskapene for å hente desserttal-

lerkenene.«Det var jo ikke hans feil!» sa moren. «Men jeg sa

likevel at jeg var trøtt og sliten. Det ble liksom for myeinformasjon å ta inn på et første møte.»

Vanessa reiste seg, samlet sammen tallerkenene ogstrøk moren over kinnet idet hun gikk forbi henne. Baredet ikke avskrekket henne fra å gjøre det igjen. Hunhadde vært ensom så lenge, ikke sluppet noen helt innpåseg etter … etter det med faren.

Hun stilte seg ved siden av Alicia. Nå virket hun heltlukket igjen. Hva skulle hun gjøre for å nå inn til henne?

Hun kikket på Alicia, hun virket så anspent.Blikket gled nedover, og plutselig gispet hun.«Hva faen er det der?» spurte hun.«Hva mener du?» svarte Alicia og rettet på blusen.Men det var for sent. Vanessa hadde allerede sett stre-

kene.«Du har jo tusjstreker rundt brystene!»«Det er ingenting», sa Alicia.Moren vred seg på stolen.

9

«Hva er det dere snakker om?»Hun hadde fått den bekymrede rynken mellom øye-

brynene. Leppene beveget seg nervøst.«Alicia har sånne streker rundt brystene som man får

når man skal forstørre dem.»Vanessa trakk i blusen til Alicia for å vise moren.«Gi deg!» sa Alicia og skjøv bort hånden hennes.«Har du virkelig tenkt å operere brystene?» spurte

Vanessa. «Er det Philip som står bak dette?»«Hva mener du?»«Du kan ikke tilpasse deg ham hele tiden, ingen skal

få lov til å forandre på deg.»«Ro dere ned, nå», sa moren.«Jeg bestemmer selv over min egen kropp», sa Alicia.Hun trengte seg forbi Vanessa og skyndet seg ut av

kjøkkenet.«Gjør du virkelig det?» ropte Vanessa etter henne.

«Det ser faen ikke sånn ut!»

*

Alicia så på seg selv i speilet på toalettet, kneppet oppblusen så hun kunne se merkene etter tusjpennen. Desyntes veldig tydelig. Selvfølgelig hadde Vanessa oppda-get dem, hva hadde hun egentlig trodd?

Hun strøk hånden langs strekene. Husket legens grans-kende blikk, at han nynnet mens han tok fram pennen ogtegnet opp strekene.

Sykepleieren hadde et behagelig vesen. Hun haddeknallrøde lesebriller, en stilig frisyre og hun luktet godt.De prøvde bh-er med innlegg, og snakket om fordelermed mindre bryster og hva som passet til akkurat henneskroppsform. Hun hadde følt seg rolig, dette skulle nokgå bra likevel.

Men da legen kom inn, forandret stemningen seg irommet. Alicia måtte stå med bar overkropp foran etspeil så han kunne ta bilder av brystene hennes og tegne

10

tusjstrekene sine. Han var kald på hendene og hadde påseg en operasjonshette i sterke farger. Som om han medden ville si at han ikke tok dette særlig alvorlig. At dettevar et sted der man forbedret folks utseende og hørtepå høy musikk mens man opererte. Kanskje stoppet oppunderveis og tok en tangosving med pleieren mens restenav operasjonsteamet så på og applauderte.

De kalde hendene klemte og strakk, samtidig som hanhele tiden gransket henne med et analyserende blikk.

Hun hadde fått se på en dataskjerm der fotografiet avden nakne overkroppen hennes var lagt inn i et program.Legen jobbet lenge med innstillingene før han viste treforskjellige størrelser som han syntes ville passe henne.Hun fikk med seg utskrifter for i fred og ro å kunneavgjøre hvilke bryster hun ville ha.

Hun skulle vise Philip bildene i kveld.Alicia sukket.Det var så typisk Vanessa å motsette seg absolutt alt

det Alicia gjorde eller mente. Alicia kunne ramse opptusen ting som hun syntes Vanessa hadde gjort feil i livet,men det sa hun ikke til henne. Hvorfor skulle da Vanessaalltid kritisere hvordan hun levde livet sitt?

Hun kneppet blusen. Fortrengte legens blikk, nynnin-gen og bildene han viste av bryster som var finere ennhennes egne.

Da hun kom ut fra toalettet, hadde moren satt dessert-tallerkenene på bordet som Alicia hadde satt fra seg påkjøkkenbenken, og var på vei til å servere eplekaka.

Plutselig kjente hun at hun ikke orket å fortsette søn-dagsmiddagen. Hun snudde seg og skyndet seg ut ientreen, tok på seg jakka, åpnet døra og lukket den stilleetter seg. Hun sa ikke engang ha det.

2

Vanessa satte seg opp i senga. Tankene spant som småalarmer. Hun trodde hun hadde forsovet seg, gått glippav alt sammen. Hun famlet etter mobiltelefonen. Øyneneklarte ikke helt å få orden på tallene. Hun leste dem omog om igjen, null fire førtito, null fire førtito, null fireførtito. Det var fortsatt natt.

Hun trakk pusten dypt et par ganger, men pulsen villeikke gå ned, så hun tente leselampa og sto opp for ådrikke et glass vann. Visste at hun ikke ville klare å sovneigjen nå.

Deretter fortsatte hun inn i stua. Der lå mappa, akku-rat der hun hadde lagt den da hun gikk og la seg. Pitchensom Hart TV jobbet med for øyeblikket.

Da hun fikk tilbudet om å bli en del av den inner-ste kreative kretsen, hadde hun takket ja på stående fot.Det var jo sånt hun gjorde. Kastet seg uti det. Påtokseg ville oppdrag. Tenkte seg ikke om før det var forsent.

I morgen skulle de pitche «Dansen er din» for TV4.Flere ganger i året hadde de store tv-kanalene såkaltepitchperioder. Jobben til Vanessa var å komme med debeste ideene og de mest kreative presentasjonene. Hunbåde elsket og hatet det. Ingenting var bedre enn å gjøreen god pitch, men tanken på ikke å gjøre sitt aller besteeller å glemme noe viktig, gjorde henne kvalm.

Før en viktig pitch hadde hun veldig vanskelig forå sove. Da hun begynte i den første jobben sin somassistent for et produksjonsselskap, hadde moren måt-

12

tet være vekkerklokka hennes. Ellers hadde hun ikkefått sove i det hele tatt. Da våknet hun på denne måtenklokka fem, og fortsatte sånn hvert tiende minutt.

For bare en måneds tid siden ville hun ha ringt Aliciaog snakket om tankene sine, hadde kunnet ringe hennenår som helst på døgnet. Men de så stadig mindre tilhverandre, og Alicia ble så sint sist søndag, gikk uten etord. Hun som nesten aldri mistet besinnelsen.

Vanessa strøk det korte håret vekk fra pannen. Tenkikke mer på det nå.

Med en dårlig film flimrende på tv-en i bakgrunnen,la Vanessa seg ned på sofaen og leste pitchen en gangtil. Presentasjonsmaterialet, kjøreplanen for presentasjo-nen, promoen for programmet. Ja, det satt virkelig. Menhun gikk gjennom den enda en gang for sikkerhets skyld.

Vanessa strøk seg over øynene og la fra seg mappa.Deretter strakte hun seg etter den lille blomstrete bok-sen som hun hadde englekortene sine i. De som farmorhadde gitt henne.

Under oppveksten hadde farmor bedt henne ta et korthver gang Vanessa var hjemme hos henne, og så tolketde kortet sammen. Vanessa hadde fått overta kortene ogbenyttet seg av dem så fort hun trengte råd. Det var påen måte som om det var farmor som svarte.

Vanessa stokket dem som alltid med venstre hånd,lukket øynene og trakk et kort. På det vesle lilla kortetsto det: AKSEPT

Se på deg selv og andre med kjærlighet og aksept.På den måten inspirerer og løfter du andre slik at de

kan nå sitt fulle potensial.

Hun leste kortet et par ganger og prøvde å fokusere påat det var på tide at hun aksepterte seg selv som hun var.På et tidspunkt der, med tv-en på i bakgrunnen, sovnethun igjen.

13

Lyden av bølgeskvulp hørtes stadig høyere. Vanessa fam-let etter mobilen og slo av alarmen. Så på klokka somakkurat skiftet sifrene til null sju null to.

Herlig.Vårsola falt inn gjennom stuevinduet, tv-en sto fort-

satt på og viste nå Nyhetsmorgen. Programlederne losammen med et slags humorpanel. Hun så på i et parminutter før hun gikk i dusjen. Det gjorde godt etter denurolige natta. Vannet skylte vekk alle spekulasjonene.

Hun vasket håret grundig to ganger, som frisøren hen-nes hadde lært henne, og deretter tellet hun, som alltid,langsomt til ti før hun gikk ut av dusjen. Tok sats for åkunne forlate den varme tryggheten.

Hun la en lett sminke, fønet det korte, svarte håret ogtrakk på seg et par tettsittende skinnbukser. Til dette tokhun på seg en svart, løstsittende bluse, og over den enny svart jakke som gjorde at hun følte seg litt mer busi-ness. Det var noe hun hadde måttet lære seg nå som hunjobbet med sjefene i tv-kanalene, framfor alt de kvinne-lige sjefene. De var alle velkledde med en personlig stil,gjerne i merkeklær. Hun hadde studert dem nøye og gjortdet samme med sin egen litt pønkete stil, justert den mednoen dyre detaljer og noe som var mer forretningsmes-sig.

Prikken over i-en i dag var støvlettene med den per-fekte hælen. De gjorde at hun følte seg sikker. Utrolighva litt hæler kunne gjøre. Hun så på seg selv i speilet ogtrakk et englekort. SEIER. Yes, tenkte hun, dette kom-mer til å bli en bra dag.

Vanessa prøvde å lytte til Jack, men hørte bare suset fraprojektoren oppe i taket, kunne bare se de konsentrerteuttrykkene i ansiktene til programlederen og produsen-tene fra TV4. Snart ville vel pc-en bli overopphetet også.

Jack hadde stått for den innledende delen, nå var dethun som skulle presentere innholdsstrukturen.

14

«Som dere allerede har skjønt, så er dette et helt nyttkonsept innen reality-tv», begynte hun.

Stemmen bar. Hun hørtes ikke engang nervøs ut.Jack gliste mot henne, smilehullene syntes tydelig, fikk

de siste sommerfuglene til å legge seg til ro i magen. Hunfortsatte å presentere opplegget. Marika Sjöwall nikketflere ganger, smilte på nøyaktig de rette stedene.

Stemmen ble sterkere jo lenger hun snakket. Jack gahenne tommelen opp bak ryggen på utviklingslederne.Dette gikk jo strålende, gjorde det ikke det, da?

Til slutt var det visning av promoen som hun og redi-gereren hadde montert i løpet av flere kvelder den sisteuka. Hun begynte å bli hes, lei av å høre sin egen stemme,men nå var det endelig over.

Jack smilte til henne igjen da promoen begynte. I detsmilet lå beviset på at hun hadde gjort en god jobb.

Da hun begynte å jobbe med ham, var flere av kol-legene sjalu på henne, ikke bare fordi hun var den hansmilte til flere ganger om dagen, men også fordi han vardritlekker og den alle ville klore til seg. Kanskje var defortsatt furtne, men det var verdt det, for hun hadde aldrimøtt noen som hadde så stor tro på henne som Jackhadde.

Vanessa satt ved skrivebordet sitt, rett overfor Jack i detåpne kontorlandskapet. Etter en stor pitch pleide luftaå gå litt ut av ballongen. Hun satt og surfet i kjendis-vrimmelen for å finne en eller annen form for inspirasjontil noe å jobbe videre med, men klarte ikke å konsen-trere seg. Mobilen til Jack ringte. Han viste displayet tilVanessa, ukjent nummer, så svarte han på sin vanlige,sjarmerende måte. Deretter ble han alvorlig og gikk inni møterommet ved siden av.

Etter et par minutter kom han tilbake med et sammen-bitt uttrykk.

«Hvem var det?» spurte Vanessa.

15

«Det var TV4.»Jack hadde et så tungt gravalvor i ansiktet at Vanessa

rakk å tenke på alt hun hadde gjort feil. Alt fra pin-lige stavefeil til begredelig casting og feilklipp i promoen.Rett utfor stupet.

«De var slett ikke …», ny ubehagelig pause, «… mis-fornøyde.»

Vanessa kikket opp.«De elsket oss,» sa han, og smilehullene kom til syne

igjen.«Din jævla Idol-jury-frik, det der er jo ren tortur!»

skrek Vanessa.Jack lo og strøk hånden fort over kinnet hennes.«Helt ærlig, hva sa de?»«De vil gjerne ha et nytt møte i neste uke for å disku-

tere detaljene. Sjefen selv var imponert over promoen.»Vanessa kastet seg om halsen på Jack og hoppet opp

og ned. Noe så utrolig fantastisk.«Nå syns jeg at vi skal gi blaffen i å sitte her på kon-

toret og gnure», sa Jack. «Vi stikker ut på byen og feirerat vi er et vinnerteam.»

«Beste beslutningen du har tatt siden du ansatte megpå dette bruket.»

«Få med deg greiene dine, så ringer jeg etter en taxi.»Jack trakk på seg jakka mens han snakket med sentra-

len.Vanessa følte at hun virkelig levde. Knallgod pitch,

fredagskveld og en hel helg framfor seg, der hva somhelst kunne skje.

Taxien kjørte i høy fart fra industribygningen i Fri-hamnen der produksjonsselskapet holdt til. Stockholmsgater flimret forbi. Like etter satt de på uteserveringen påSturehof.

Det var tydelig at det var fredag, og at flere ennVanessa og Jack hadde bestemt seg for å tilbringe etter-middagen med et glass i den nesten varmende vårsola.

16

Jack bestilte en flaske champagne. Han elsket å feire,levde i luksus. Når Vanessa spiste lunsj på jobben, kunnehan noen ganger bli skuffet over henne fordi hun var såkjedelig, kaste matpakka hennes, sukke over hennes inn-vendinger om at enkelte måtte sette tæring etter næringeller hva det nå het, og trekke henne med seg til en avbyens beste restauranter. Selvfølgelig tok han regningen.Han avskydde alt som luktet hverdagslig. Champagnenkom på bordet.

«For at vi er det beste teamet i en ellers forvitrende tv-bransje», sa Jack og hevet glasset.

«Helt enig!» Hun sendte et slengkyss over bordet.«Dette må på Instagram.»

Vanessa tok et bilde av Jack, og skrev Fest på freda-ger burde alltid starte etter lunsj. Hun tagget Simone ogDonna.

Donna svarte umiddelbart i kommentarfeltet: Så hyg-gelig. Har ett møte igjen før jeg kan stille.

Simone, som ikke var like utadvendt på sosiale medier,svarte med en sms: Skal bare hjem og få på meg leppe-stift og høye hæler, så kommer jeg.

Vanessa hadde kjent Donna og Simone siden hunbegynte på Monster Media, den første jobben hun haddei mediebransjen. De hadde overlevd utekvelder og klartseg gjennom kjærlighetsforhold sammen, både lykkeligeog mislykkede.

Vanessa viste fram meldingene fra Simone og Donna.«Da skal jeg også få med noen venner ut», sa Jack, og

tastet noen kjappe meldinger.Han ba en servitør om å få menyen og sa til Vanessa:

«Nå syns jeg vi skal bestille østers.»

Den bleke vårsola var på vei ned, men de ble sittende påuteserveringen. Kulørte lykter spredte sitt trivelige lys,og de hadde slått på varmelampene som bidro til at detføltes som en varm sommerkveld.

17

På hver av stolene hang det et pledd til dem som varekstra frosne, men Vanessa var bare varm og lykkelig.Verden hadde åpnet seg for henne. Hun elsket følelsen avå være på vei inn i en ordentlig fyllekule.

Det var god stemning rundt bordet, folk kom og gikkhele tiden. Noen drakk drinker og champagne mensandre spiste middag. En venn av Jack hadde akkuratkommet og gikk rundt og hilste på bekjente.

Det var noe ved ham som tiltrakk seg blikket tilVanessa. Da han kom fram til Vanessa, stoppet han opp.

«Du må være Vanessa som Jack skryter så mye av. Hei,jeg heter Martin.»

Vanessa fikk ikke fram et eneste ord. Han smilte tilhenne mens hun prøvde å finne på noe smart å si.

«Ja, det er jo ikke så rart, siden Jack er min størstefan», sa hun til slutt. «Eller så er det fordi jeg er den besteslaven hans.»

Jack lente seg fram.«Jeg er din største fan fordi du er så jævla dyktig»,

ropte han.Nå elsket Vanessa Jack mer enn noensinne.«Ser man det», sa Martin. «Håper jeg kan bli medlem

av fanklubben en dag.»Han smilte mot henne, og Vanessa merket at hun

svarte med et fjollete flir.Faen.Hun reiste seg og sendte Donna et blikk som sa: Nå

går vi på toalettet sammen.Det var lang kø ved dametoalettet, så Vanessa og

Donna smatt inn på handikaptoalettet. Mens Donna tis-set, la Vanessa på leppestift.

«Husker du da vi var på den konserten i Göteborg?»fniste Donna.

Vanessa begynte å le og måtte legge på leppestiften engang til.

Siden de ikke hadde hatt noe sted å bo, måtte handi-

18

kaptoalettet på et av hotellene i Göteborg bli omkled-ningsrommet deres for kvelden. Vanessa hadde gått innpå det ene toalettet, og Donna på det andre. MensDonna sminket seg, oppdaget hun at det var en lang kømed pensjonister utenfor det toalettet Vanessa var på, ogsendte den senere så berømte meldingen: Mann med rul-lator vil inn.

«Følte du det samme som jeg?» spurte Vanessa og kik-ket på Donna i speilet.

«Følte og følte, men ja, jeg la merke til at du holdt påå dø på deg av begjær bare du så på han Martin-fyren.»

«Ja! Jeg ble helt satt ut allerede da han kom inn i loka-let, og holdt på å skli av stolen da det viste seg at detvar oss han skulle henge sammen med. Det er jo hansom spiller gitar i det bandet alle snakker om, ikke sant?Sidestep eller hva det heter.»

«Sidewalk. Og de kommer til å sope med seg minst trepriser på Grammis-gallaen om en ukes tid.»

Donna hadde vært musikkjournalist siden hun gikk påvideregående, men nå hadde hun gått over til mote. Hunhadde likevel full kontroll på alle aktuelle band og artis-ter.

«Han virket interessert i deg også, så det er vel bare åkjøre på», fortsatte hun.

Vanessa smurte på et lag til med leppestift og la littmer svart kajal rundt øynene. Hun kysset speilet så detble et merke etter leppene hennes før hun snudde seg motDonna.

«Nå er jeg klar for verdens herligste natt.»Da de kom tilbake til bordet, befant Martin seg irrite-

rende langt unna. Vanessa sa at hun skulle gå til barenog kjøpe et glass til seg og Donna. Hun forlot bordet oggikk med selvsikre skritt mot baren. Det var noe spesieltmed å stå ved en bar og kjenne pulsen av kvelden somkunne føre henne hvor som helst. Når hun våknet i mor-gen, kunne livet være annerledes. Det var sjelden hun

19

ventet på at noe skulle skje, hun sørget for at det skjedde,at det ble fest.

Plutselig kjente hun en arm rundt livet. Da hun snuddeseg, sto Martin der. Hun gispet.

«Jeg trodde et øyeblikk at du hadde dratt», sa han oglot armen bli liggende.

Det gikk et behagelig grøss gjennom kroppen hennes.«På ingen måte, jeg skulle bare bestille et par glass. Du

kan gjerne holde meg med selskap.»Hun sa det siste mens hun lente seg mot ham og kjente

hvor godt han luktet.«Gjerne det», svarte han og bestilte en øl.Hver gang han sneiet borti henne, gikk det et støt gjen-

nom kroppen.Vanessa så i øyekroken at Jack, Donna og Simone

betalte og gjorde seg klare for å dra videre til en ellerannen nattklubb.

«Vent på oss!» ropte Martin til dem.«Vi trodde dere turtelduer ville være for dere selv», sa

Jack og trakk på seg jakka.Martin kikket på Vanessa.«Skal vi ikke bli med en stund?»Vanessa elsket at han sa «vi».«Klart vi skal.»De fikk på seg ytterklærne og kom ut i den kjølige vår-

lufta. De gikk arm i arm bort til Spy Bar, der de skulle gåinn på Gubberommet.

Martin nikket til dørvakta, og de fikk passere helekøen. Vanessa kunne ikke la være å føle seg stolt da hungikk inn i baren med en arm rundt midjen hans.

Gjør dette meg til en groupie? tenkte hun og flirte.Vel inne på Gubberommet havnet Vanessa og Martin

igjen ved bardisken.«Vi trenger en skarp en», sa Vanessa og bestilte to Fer-

net og Fanta.Da bestillingen ble satt fram på disken, så Martin

20

spørrende ut. Der sto det to store shotglass med Fernetsammen med to likedanne glass med Fanta.

«Først hiver du i deg Ferneten, deretter shoten medFanta», sa hun. «Magi oppstår og all den vonde smakenforsvinner.»

Martin lo og Vanessa hevet glasset.«Skål for at vi er vi», sa hun og helte i seg begge glas-

sene på rappen.Den perfekte fylla nådde nå et høyere nivå. Vanessa

danset lett til musikken ved baren. Martin var endapenere enn for bare noen minutter siden.

Han tok hånden hennes og trakk henne med seg gjen-nom lokalet. Han holdt henne i et fast grep, og hun nøtat han førte henne bort fra de andre, spent på hva somville skje nå.

Han trakk henne inn i et hjørne, la armene rundthenne og begynte å kysse henne. Vanessa ville bare hamer.

Snart befant de seg inne på et av toalettene. Martin tokfram en liten konvolutt fra innerlomma, helte ut litt hvittpulver på klosettlokket og hakket i det med kredittkor-tet sitt. Like etter lå det to fine linjer der.

«Er det kokain?» spurte Vanessa.Martin nikket. Han rullet sammen en hundrelapp og

sniffet i seg den lengste, trakk pekefingeren over resteneog gned det mot tannkjøttet. Vanessa fulgte nøye med,hun hadde bare prøvd kokain et par ganger.

Han rakte henne den sammenrullede seddelen med etstort smil.

Hun nølte et lite øyeblikk, men så trakk hun i seg linja,gjorde som Martin og samlet opp restene med fingertup-pen. Hun måtte anstrenge seg for ikke å grine på nesa dahun gned det mot tannkjøttet.

Først skjedde det ingenting, men etter hvert bredte detseg et vidunderlig velvære i hele kroppen.

«Nå ble denne kvelden enda mer magisk», sa hun.

21

Vanessa følte seg uimotståelig og ville slett ikke kastebort denne rusen i en bar.

«Vi drar hjem til meg og fortsetter festen, bare du ogjeg», sa hun.

De hoppet inn i en taxi og klinte som tenåringer heleveien. Da de kom opp i leiligheten gikk Vanessa rundt ogtente stearinlys før hun åpnet en flaske champagne somhun hadde fått av Jack forrige gang hun lagde en brapitch.

Mer dekadent på en god måte kan det ikke bli, tenktehun. «Du er klar over at du er forferdelig deilig, ikkesant?» sa Martin.

Han kysset Vanessa på halsen.«Du er ikke så verst selv.»Martin strøk den ene hånden gjennom det korte håret

hennes. Berøringen sendte et gys gjennom hele kroppen.«For en gangs skyld føler jeg at jeg kunne slippe alt og

bare være sammen med deg», sa han.«Du trenger bare å love at du ikke slipper meg i natt.»Vanessa trakk av seg genseren, merket at han lot blik-

ket gli over kroppen hennes. Bh-en hennes hadde svarteblonder som satt perfekt for å vise stjernefallet som hunkalte de tre tatoverte stjernene som var plassert over rib-beina på venstre side. Han tok tak i henne og kyssethenne over brystene og ned mot magen. Vanessa lukketøynene.

Dette er for godt til å være sant.

Vanessa våknet av at døra ble lukket. Senga var tom.Shit, hadde han dratt?

Hun spratt opp med pulsen brusende i ørene. Hankunne da ikke bare dra. Så fikk hun øye på lappen somlå stukket inn under champagneflaska på stuebordet.

Hei darling! Jeg måtte dra til øvingslokalet, og villeikke vekke deg. Du er fantastisk. Ringer senere. Mar-tin.

22

Vanessa la seg på gulvet og presset lappen mot hjertet.Hun tok opp mobilen og bladde fram nummeret til Ali-cia. Hun ville så gjerne dele dette med henne.

Men plutselig så hun for seg det mørke blikket til Ali-cia, hørte sinnet i stemmen hennes. Hun la fra seg mobi-len med et sukk.