Val McDermid

HevnenOversatt av Henning Kolstad

Nemesis er tam, men hun er av voldsomt format slik som gu-dene, og noen ganger, når hun ennå ikke har trukket sitt sverd,strekker hun ut den enorme venstrearmen og griper sitt offer.Den mektige hånden er usynlig, men offeret vakler under detfryktelige grepet.

george eliot: Scenes of Clerical Life

1

Unnslipningskunst var som tryllekunster. Hemmeligheten lå ivilledning. Noen unnslipninger ble gjennomført ved å skapeen illusjon gjennom grundig planlegging, mens andre var ba-sert på ekte kraftprestasjoner, dristighet og smidighet, og atterandre var kombinasjoner av begge deler. Men uansett metodespilte villedningselementet alltid en viktig rolle. Og når detgjaldt villedning, sto han ikke tilbake for noen.

Aller best var villedningen som tilskuerne ikke engangskjønte foregikk. Skulle man få til det, måtte man få avlednin-gen til å føye seg inn i det normales spektrum.

I enkelte settinger var dette vanskeligere enn i andre. Ta foreksempel et kontor hvor alt gikk som et velsmurt maskineri.Der ville det være vanskelig å kamuflere en avledning, sidenalt uvanlig ville skille seg ut og bli lagt merke til. Men i fengselvar det så mange uberegnelige variabler – ustabile personer,innviklede maktstrukturer, trivielle konflikter som kunne eks-plodere hemningsløst på et blunk, og oppdemmet frustrasjonsom aldri var langt fra å sprekke som en moden kvise. Nestenhva som helst kunne bryte løs når som helst, og hvem kunnevel avgjøre om det var en bevisst hendelse eller bare hundresmå, lokale vanskeligheter som kokte over? Enkelte ble ner-vøse av disse variablenes blotte eksistens. Men ikke han. Forham bød enhver vekslende situasjon på nye muligheter, et nyttalternativ å studere inntil han til slutt fant den perfekte kom-binasjonen av omstendigheter og skikkelser.

Han hadde vurdert å iscenesette det. Betale et par av guttafor å ryke i tottene på hverandre i nærheten. Men det haddefor mange ulemper. Én ting var at jo flere som visste om pla-

11

nene hans, desto større fare var det for å bli forrådt. En annenting var at de fleste innenfor murene var der fordi de tidligereforsøkene deres på forstillelse hadde skåret seg totalt. Neppede beste personene å satse på for en overbevisende forestilling.Og ren dumhet kunne en aldri gardere seg mot, selvfølgelig.Så iscenesettelse var uaktuelt.

Men det manglet aldri tråder å trekke i, det var det fine medfengselslivet. De som satt innenfor murene, var alltid uroligefor hva som foregikk utenfor. De hadde kjærester, koner, barnog foreldre som kunne være utsatt for vold eller fristelse. Ellerbare for trusselen om slike ting.

Derfor hadde han fulgt med og ventet, samlet data og vur-dert dem, funnet ut hvor mulighetene bød på størst sjanse forå lykkes. Det hjalp at han ikke var prisgitt sine egne observa-sjoner. Støtteapparatet hans utenfor murene hadde skaffet et-terretningen som tettet de fleste hullene i hans egen innsikt.Det hadde i grunnen ikke tatt så lang tid å finne det perfektetrykkpunktet.

Og nå var han klar. I kveld skulle han slå til. I morgenkveld skulle han sove i en bred, bekvem seng med dunputer.En perfekt avslutning på en perfekt kveld. En blodig biff medhvitløkmarinert sopp og röstipoteter, perfekt ledsaget av enflaske rødvin som nok bare var blitt enda bedre i løpet av detolv årene han hadde vært borte. En tallerken sprø kjeks ogStilton for å fjerne den vonde smaken av det de kalte ost i feng-selet. Så et langt, varmt bad, et glass konjakk og en kubanskCohiba. Han skulle nyte hver minste del av sansespekteret.

En krass kakofoni av hevede stemmer trengte inn i fantasienhans, en rutinekrangel om fotball som braste frem og tilbakei korridoren. En vokter brølte at de skulle dempe seg, og le-venet avtok litt. Fjern mumling fra en radio fylte oppholdenemellom ukvemsordene, og det slo ham at friheten fra andresspetakkel ville smake enda bedre enn biffen, drammen og si-garen.

Det der var det eneste folk aldri nevnte når de snakket omhvor forferdelig det måtte være å sitte i fengsel. De snakket omde ubekvemme forholdene, den manglende friheten, fryktenfor medfangene og tapet av personlig komfort. Men selv ikke

12

de mest fantasirike kommenterte marerittet det var å miste mu-ligheten til stillhet.

I morgen skulle det marerittet være over. Han kunne væreså stille eller så bråkete han bare lystet. Men da ville det værehans eget bråk.

For det meste hans eget, i alle fall. Det ville være andre lyderinne i bildet. Lyder han gledet seg til. Lyder han hadde drømtom når han trengte en ansporing for å holde det gående. Lyderhan hadde drømt om enda lenger enn han hadde pønsket påfluktmetoden. Skrikene, gråten, de stammende bønnene omnåde som aldri ville bli gitt. Hevnens lydspor.

Jacko Vance, som hadde drept sytten tenåringsjenter og enpolitikvinne i tjeneste, han som i sin tid hadde vært kåret tilden mest sexy mannen i britisk fjernsyn, gledet seg intenst.

2

Den storvokste mannen satte to breddfulle halvlitere medkobberfarget øl på bordet. «Piss,» sa han og senket sitt bredekorpus på en krakk som forsvant av syne under lårene.

Doktor Tony Hill hevet øyenbrynene. «En advarsel? Ellerer det sånt dere kaller humor i Worcester?»

Kriminaloverkonstabel Alvin Ambrose løftet glasset i enskål. «Ingen av delene. Bryggeriet ligger i en landsby som heterWyre Piddle, og med et stedsnavn som betyr piss, synes de atde har rett til å kalle ølet det samme.»

Tony drakk lenge og vel av ølet, så betraktet han det etter-tenksomt. «Greit nok,» sa han. «Det er slett ingen dårlig halv-liter.»

Begge ga ølet et øyeblikks respektfull taushet, så tok Am-brose til orde. «Hun har terget sjefen min noe fenomenalt, dingode Carol Jordan.»

Selv etter alle disse årene strevde Tony Hill med å holde po-kerfjes når Carol Jordan ble nevnt. Men det var et strev han såall grunn til å fortsette med. Han hadde aldri vært noen tilhen-ger av å utfordre skjebnen, det var én ting. Men viktigere vardet at han aldri hadde klart å definere hva Carol betydde forham, og han aktet ikke å gi andre sjansen til å trekke gale slut-ninger. «Hun er ikke min Carol Jordan,» sa han mildt. «Huner ikke noens Carol Jordan, sant å si.»

«Du sa at hun skulle bo i huset ditt her nede hvis hun fikkjobben,» sa Ambrose, han la ikke skjul på bebreidelsen i tonen.

Det var noe Tony angret på at han hadde avslørt. Det haddeglippet ut av ham under en av de sene kveldssamtalene somhadde styrket dette usannsynlige vennskapet mellom to vakt-

14

somme menn med lite til felles. Tony stolte på Ambrose, mendet betydde ikke at han ville slippe mannen inn i den labyrin-ten av motstridende forhold og komplikasjoner som var fø-lelseslivet hans. «Hun leier allerede kjellerleiligheten min. Deter ikke så annerledes. Det er et stort hus.» Stemmen hans varnøytral, men fingrene var stive rundt glasset.

Ambrose ble stram i øyekrokene, men resten av ansiktetholdt seg uttrykksløst. Tony gikk ut fra at den instinktivepolitimannen i ham lurte på om det var verd å grave videre idette. «Og hun er veldig tiltrekkende,» sa Ambrose til slutt.

«Det er hun.» Tony beveget glasset mot Ambrose i en litenmedholdsmarkering. «Men hvorfor er kriminalinspektør Pat-terson så forbannet på henne?»

Ambrose trakk på den ene kraftige skulderen i en fakte somtruet jakkesømmene. De brune øynene mistet vaktsomhetenda han slappet av i et trygt tema. «Det vanlige. Hele karrierenhar han tjenestegjort i West Mercia, og mest her i Worcester.Da stillingen som kriminalsjef ble ledig, trodde han at hanpraktisk talt hadde beina på plass under skrivebordet. Men såkunngjorde din gode – så kunngjorde kriminalsjef Jordan athun var interessert i en forflytning fra Bradfield.» Smilet hansvar like forvridd som sitronskiven på kanten av et cocktail-glass. «Og hvordan kunne vel West Mercia si nei til henne?»

Tony ristet på hodet. «Si det.»«Med en sånn merittliste som hun hadde? Først London-

politiet, så noe mystisk med Europol, og så ledet hun sitt egetstorsakavsnitt ved landets fjerde største politikammer og sloantiterrordustene i deres eget spill … det er bare en hånd-full politifolk i hele landet med hennes erfaring som fortsattvil være i skarp tjeneste i stedet for å sitte bak et skrivebord.Straks de første ymtene kom over jungeltelegrafen, skjøntePatterson at løpet var kjørt.»

«Ikke nødvendigvis,» sa Tony. «Enkelte sjefer vil kanskje seCarol som en trussel. Kvinnen som vet for mye. De vil kanskjebetrakte henne som reven i hønsehuset.»

Ambrose humret; det var som en dyp, underjordisk rumling.«Ikke her. Her tror de at de er selve kremen. De ser på de elen-dige krekene i nabodistriktet West Midlands og er stolte som

15

haner. I deres øyne er kriminalsjef Jordan en premiedue somkommer tilbake til dueslaget hvor hun hører hjemme.»

«Riktig poetisk.» Tony tok en slurk av ølet og nøt den bitrehumlesmaken. «Men det er ikke slik kriminalinspektør Patter-son ser det?»

Ambrose bøttet ned det meste av halvliteren sin mens hantenkte ut svaret. Tony var vant til å vente. Det var en teknikksom fungerte like godt i jobbsammenheng som på fritiden.Han måtte utvise stor tålmodighet når han holdt på med pasi-entene. Ville man være en kompetent klinisk psykolog, kunneman ikke vise for mye iver i jakten på svar.

«Det er vanskelig for ham,» sa Ambrose til slutt. «Det ervondt å vite at du er blitt forbigått fordi du er nest best. Der-for må han finne på noe som retter opp selvfølelsen hans.»

«Og hva har han kommet frem til?»Ambrose senket hodet. Med den mørke huden ble han en

eneste stor skyggeflekk i den dunkle belysningen på puben.«Han slenger dritt om motivene hennes for å flytte. Sier foreksempel at hun ikke bryr seg en dritt om West Mercia. Hunfølger bare etter deg nå som du har arvet det store huset ogbestemt deg for å komme vekk fra Bradfield …»

Det var ikke hans sak å forsvare Carol Jordans disposisjo-ner, men å tie stille var heller ikke noe alternativ. Taushet villestyrke Pattersons bitre analyse. Det minste Tony kunne gjørevar å gi Ambrose et alternativ å legge frem i kantinen og vedavsnittet. «Kanskje. Men jeg er ikke grunnen til at hun reiserfra Bradfield. Det er kontorpolitikk, det har ikke noe med megå gjøre. Hun har en ny sjef, og han syntes ikke teamet hennesga god valuta for pengene. Hun hadde tre måneder på seg tilå vise at han tok feil.» Tony ristet på hodet og smilte bedrø-vet. «Vanskelig å tenke seg hva annet hun kunne gjort. Huntok en seriemorder, oppklarte to drap fra tidligere år og rul-let opp en menneskehandelsliga som hentet inn ungdommertil sexbransjen.»

«Det vil jeg kalle en solid oppklaringsprosent,» sa Ambrose.«Ikke solid nok for James Blake. De tre månedene er omme,

og han har kunngjort at han oppløser avsnittet hennes vedmånedsskiftet og sprer etterforskerne i den generelle kriminal-

16

avdelingen. Hun hadde allerede kommet til at hun ikke vil laseg omplassere på den måten. Så hun visste at hun skulle bortfra Bradfield. Hun visste bare ikke hvor hun skulle. Det varda denne jobben i West Mercia ble utlyst, og dermed behøvdehun ikke engang skifte husvert.»

Ambrose sendte ham et lattermildt blikk og tømte glasset.«Er du klar for en til?»

«Holder fortsatt på med denne,» sa Tony. «Men det er minrunde,» innvendte han da Ambrose gikk til baren igjen. Hanoppfattet blikket den unge servitrisen kastet mot dem; det varsvake rynker i den myke pannen. Han gikk ut fra at de haddesett ut som en underlig duo, han og Ambrose. Ambrose, svartog kraftig med barbert hode og fjes som en tungvektsbokser,løst slips og svart dress som strammet over grove muskler, gaet mektig inntrykk som nok svarte til de flestes forestilling omen skikkelig livvakt. Mens Tony ikke engang så ut til å kunnevokte seg selv, og slett ikke noen andre, regnet han med. Mid-dels høy, spinkelt bygd, mer senete enn han fortjente å være,i og med at mosjonen hans hovedsakelig besto i å spille Ray-man’s Raving Rabbids på Wii. Skinnjakke, hettegenser, svartdongeri. I årenes løp hadde han erfart at øynene var det enestefolk husket ved ham; de var slående, gnistrende blå, sjokke-rende mot den bleke huden. Ambrose hadde også øyne manhusket, men bare fordi de antydet en mildhet som ikke var åspore noe annet sted i væremåten hans. Det var noe de fær-reste la merke til, tenkte Tony. De var for opptatt av det over-fladiske. Han lurte på om servitrisen hadde lagt merke til det.

Ambrose kom tilbake med en ny halvliter. «Du drikker ikkeså mye i kveld?»

Tony ristet på hodet. «Jeg skal tilbake til Bradfield.»Ambrose så på klokken. «Så sent? Klokken er over ti alt.»«Jeg er klar over det. Men det er nesten ingen trafikk så-

pass sent på kvelden. Jeg kan være hjemme på under to timer.Jeg har pasienter i morgen på Bradfield Moor. De siste time-avtalene før jeg overlater dem til noen som forhåpentligvis vilbehandle dem som de skakkjørte vrakene de er. Å kjøre omkvelden er mye mindre stressende. Nattmusikk og veien forseg selv.»

17

Ambrose humret. «Høres ut som en countrylåt.»«Av og til føler jeg at hele livet mitt er en countrylåt,»

brummet Tony. «Og ikke av den muntre typen.» Mens hansa det, begynte telefonen hans å ringe. Han klappet seg hek-tisk på lommene til han greide å spore den opp i hoftelommenpå buksen. Han gjenkjente ikke mobilnummeret i displayet,men lot tvilen komme innringeren til gode. Hvis personaletpå Bradfield Moor hadde problemer med en av skrullingenehans, brukte de av og til sine egne telefoner til å ringe ham.«Hallo?» sa han vaktsomt.

«Er det doktor Hill? Doktor Tony Hill?» Det var en dame-stemme, og den rørte ved noe i kanten av hukommelsen hans,men falt ikke riktig på plass.

«Hvem snakker jeg med?»«Det er Penny Burgess, doktor Hill. Fra Evening Sentinel

Times. Vi har snakket sammen tidligere.»Penny Burgess. Han husket en kvinne i trenchcoat, med kra-

gen brettet opp mot regnet, et hardkokt uttrykk i ansiktet oglangt, mørkt hår som smøg seg løs fra der det skulle være. Hanhusket også hvordan hun på forskjellige måter hadde forvand-let ham i artiklene, fra allvitende vismann til idiotisk synde-bukk. «Ikke fullt så mye som du prøver å gi leserne inntrykkav,» sa han.

«Gjør bare jobben min, doktor Hill.» Tonen hennes var at-skillig varmere enn den tidligere befatningen deres tilsa. «Enny kvinne er blitt drept i Bradfield,» fortsatte hun. Hun varikke stort bedre i utenomsnakk enn ham, tenkte Tony; hanprøvde å unngå å tenke på hva utsagnet hennes innebar. Dahan ikke svarte, kom hun med en tilføyelse: «En sexarbeider.Som de to for en måned siden.»

«Det var leit å høre,» sa Tony, han valgte sine ord som skrittgjennom et minefelt.

«Grunnen til at jeg ringer deg … kilden min sier at dettedrapet har samme signatur som de to foregående. Jeg lurte påhvordan du tolker det?»

«Jeg aner ikke hva du snakker om. For tiden har jeg ingenoperativ tilknytning til Bradfields kriminalavdeling.»

Penny Burgess laget en lav lyd i halsen, nesten en klukk-

18

latter, men ikke helt. «Jeg er sikker på at dine kilder er likegode som mine,» sa hun. «Jeg kan ikke tenke meg at krimi-nalsjef Jordan holdes utenfor denne saken, og hvis hun kjen-ner til den, kjenner du til den.»

«Du har underlige forestillinger om verdenen min,» sa Tonybestemt. «Jeg aner ikke hva du snakker om.»

«Jeg snakker om en seriemorder, doktor Hill. Og når detgjelder seriemordere, er du rette mann.»

Brått brøt Tony samtalen og kjørte telefonen ned i lommenigjen. Han kikket opp og møtte Ambroses vurderende blikk.«Bladsmører,» forklarte han. Han svelget en slurk øl. «Nei,forresten. Hun er bedre enn som så. Carols folk har gjorthenne til skamme mange ganger, men hun opptrer bare somom det er en yrkesrisiko.»

«Like fullt …» sa Ambrose.Tony nikket. «Sant. Du kan respektere dem uten å være vil-

lig til å gi dem noe.»«Hva var hun ute etter?»«Hun fisket. Vi har hatt to drap på gateprostituerte i Brad-

field de siste ukene. Nå har det skjedd et tredje. Så vidt jeg varklar over, var det ingen grunn til å koble sammen de to første– helt forskjellige fremgangsmåter.» Han trakk på skuldrene.«Nåja, det sier jeg, men offisielt vet jeg ikke noe. Sakene erikke Carols, og selv om de hadde vært det, ville hun ikke for-talt noe.»

«Men journalisten din sier noe annet?»«Hun sier det er en signaturforbindelse. Men det har fort-

satt ingenting med meg å gjøre. Selv om de kommer til at detrenger en profil, blir det ikke meg de spør.»

«For noen tosker. Du er den beste som finnes.»Tony drakk ut. «Det kan godt hende. Men etter James

Blakes mening er det billigere å holde seg til kammerets egnekrefter, og dessuten innebærer det at han beholder kontrol-len.» Et skjevt smil. «Jeg forstår jo poenget hans. Hvis jeghadde vært ham, ville jeg nok heller ikke gitt oppdraget tilmeg. Mer trøbbel enn det er verd.» Han skjøv seg klar av bor-det og reiste seg. «Og med denne muntre observasjonen gir jegmeg motorveien i vold.»

19

«Ønsker du ikke på et vis at du var med på dette, at du varpå åstedet?» Ambrose drakk ut sin andre halvliter, reiste segog trakk seg bevisst litt unna, slik at han ikke skulle ruve overvennen.

Tony tenkte seg om. «Det skal ikke benektes at jeg er fasci-nert av folk som gjør slikt som dette. Jo mer sinnsforvirret deer, desto sterkere ønsker jeg å finne ut hvordan de fungerer.Og hvordan jeg kan hjelpe dem å få mekanismen til å fungerelitt bedre.» Han sukket. «Men jeg er lei av å skjele til driftsre-sultatet. I kveld drar jeg hjem og legger meg, Alvin, og det erikke noe sted jeg heller vil være, kan du tro.»

3

Det tryggeste stedet en kunne skjule noe, var åpent og midt isynet. Folk ser bare det de venter å se. Dette var noe han haddelært lenge før tilværelsen hans ble krympet av fengselsmurer.Men han var oppvakt, og han var besluttsom, så han haddeikke sluttet å lære bare fordi de fysiske omgivelsene hans varblitt begrenset.

Enkelte gikk i dvalemodus med det samme de havnet baklås og slå. De ble forført av en mindre kaotisk tilværelse, be-roliget av beregnelighet. Et av fengselslivets mindre kjente as-pekter var den høye forekomsten av tvangsnevroser. Fengslenevar fulle av folk som fant trøst i en ensformig atferd som aldrihadde falt dem inn utenfor murene. Helt fra første stund haddeJacko Vance stålsatt seg mot å bli forført av rutine.

Ikke at han hadde hatt så mye rutine i begynnelsen. Det eringenting innsatte liker bedre enn å være jævlige mot en kjen-disfange. Da George Michael ble satt inn, holdt hele fløyenham våken ved å brøle tonløse gjengivelser av de mest po-pulære låtene hans, og de endret teksten i tråd med sin egenstemning utover natten. I Vances tilfelle hadde de begynt åplystre kjenningsmelodien fra TV-programmet hans så snartde ble stengt inne for natten, om og om igjen som et lydsporpå repetisjon. Da de ble lei av Vances visitter, begynte de medmonoton, fotballaktig sang om kona hans og den kvinneligekjæresten hennes. Det hadde vært et ubehagelig møte medfengselslivet, men det hadde ikke gått ham på nervene. Ommorgenen hadde han gått ut i korridoren like rolig og fattetsom han hadde vært kvelden før.

Det var en grunn til at han var så fattet. Helt fra første stund

21

hadde han vært fast bestemt på at han skulle ut. Han skjønteat det ville ta flere år, og det hadde han tvunget seg til å godta.Han hadde juridiske muligheter å utforske, men var ikke såsikker på om de ville føre frem. Derfor måtte han få Plan Bpå plass så fort som mulig for å ha noe å konsentrere seg om.Noe å ta sikte på.

Fattetheten var første trinn på veien. Han måtte vise at hanfortjente respekt uten å se ut som om han prøvde å tråkkenoen på tærne, særlig siden alle visste at han hadde drept ten-åringsjenter, noe som gjorde ham til en halvforskrudd pervo.Ikke noe av dette hadde vært enkelt, og han hadde gjort et ogannet feiltrinn underveis. Men utenfor murene hadde Vancefortsatt kontakter som tviholdt på sin overbevisning om at hanvar uskyldig. Og han hadde ingen skrupler med å utnytte dekontaktene maksimalt. Å holde alfahannene innenfor mureneunder kontroll var ofte et spørsmål om å smøre maskinerietutenfor murene. Og Vance hadde fortsatt nok av smurning derdet telte.

Å holde sin sti ren innenfor systemet var et annet viktig ele-ment i planen. Uansett hva han pønsket på, måtte han få dettil å se ut som om han holdt seg til reglene. God oppførsel, detvar det han ville la fengselspersonalet se. Finn deg i faenskapetog vær snill gutt, Jacko. Men det var et skuespill like mye somalt annet.

For flere år siden, da han fulgte TV-programmet ekskonahans var programleder for, hadde han sett et innslag hvorhun intervjuet direktøren for et fengsel hvor det hadde værtet voldsomt opprør; de innsatte hadde i praksis tatt kontrollover fengselet i tre dager. Direktøren hadde en livstrett væ-remåte, og Vance husket fortsatt mannens utseende på skjer-men da han tenkte på det han hadde sagt: «Hvilke sikringerdu enn oppretter, finner de en vei utenom dem.» Den gangenvar Vance blitt mildt interessert, han lurte på om det var noehan og hans eget team kunne lage et TV-program av. Men nåforsto og utnyttet han det som virkelig lå i utsagnet.

I fengsel hadde man selvfølgelig ikke så mange muligheternår det gjaldt å finne veier utenom noe som helst. Man varprisgitt sin egen oppfinnsomhet. Dette ga Vance et forsprang

22

på de fleste av medfangene, som ikke hadde stort å ruttemed i så måte. Men de egenskapene som hadde gjort ham tilden mest populære programlederen på britisk TV, var perfektegnet til fengselslivet. Han hadde utstråling, flott utseende,sjarm. Og siden han hadde vært idrettsutøver i verdenselitenfør ulykken som i siste instans førte til fjernsynskarrieren hans,kunne han påberope seg å være et skikkelig mannfolk. Og såvar det Georgskorset, som han hadde fått tildelt etter å ha risi-kert livet for å redde små barn etter en kjedekollisjon i tåke påmotorveien. Eller kanskje det var ment som en trøst for at hanhadde mistet armen i det mislykkede forsøket på å få en fast-klemt lastebilsjåfør ut av det knuste førerhuset. Uansett troddehan ikke at det var noen annen fengselsfugl i landet som varblitt tildelt den høyeste utmerkelsen for sivile heltedåder. Altdette telte positivt for ham.

Sentralt i planen hans hadde det ligget et ganske enkelt ele-ment – gjøre seg til venns med dem som hadde makt til åforandre verdenen hans. Anførerne som ledet de innsatte, vok-terne som bestemte hvem som skulle få goder, psykologen sombestemte hvordan du skulle sone straffen. Og hele tiden varhan på utkikk etter nøkkelspilleren han ville trenge for å få alttil å fungere.

Stein for stein hadde han bygd opp grunnlaget for flukten.Barbermaskinen, for eksempel. Han hadde med overlegg for-stuet håndleddet for å kunne hevde at det var umulig for en en-armet mann å barbere seg på noen annen måte. Og så var detden svært beleilige menneskerettighetsloven som hadde sikretham tilgang til hypermoderne proteseteknologi. Pengene hanhadde tjent før han ble dømt som seriemorder av tenårings-jenter, var ikke et utbytte av lovstridige handlinger. Følgeligkunne ikke myndighetene røre dem. Derfor var protesen hansden beste som kunne skaffes, med intuitiv kontroll og indivi-duelle fingerbevegelser. Den syntetiske huden var så overbevi-sende at folk ikke trodde den var falsk hvis de ikke visste det.Var man ikke på utkikk etter falsk hud, la man ikke merke tilden. Blikk for detaljer, det var det som telte.

Det hadde vært et øyeblikk da han trodde at alt arbeidethans var bortkastet. Men bortkastet på en positiv måte. Til de

23

flestes forbauselse hadde ankedomstolen til slutt omstøtt dom-men mot ham. Men det satans politiet hadde trædd en annendrapssiktelse ned over hodet på ham før han rakk å slippe ut.Og den hadde vært umulig å vri seg unna, akkurat som hanhadde fryktet. Dermed måtte han tilbake til cellen og jobbe vi-dere med planen.

Det hadde ikke vært lett å være tålmodig og holde segtil planen. År hadde sivet vekk uten at han hadde oppnåddstort. Men han hadde holdt ut påkjenninger før. Å komme tilhektene etter ulykken som hadde fratatt ham drømmene omolympisk gull og kvinnen han elsket, det hadde gitt ham enviljestyrke som få kunne oppvise maken til. Mange års treningfor å komme opp i spissen av idrettsgrenen hadde lært hamverdien av utholdenhet. I kveld skulle han få utbytte av alt detder. Om noen få timer ville alt sammen ha vært bryet verd.Nå måtte han bare treffe de siste forberedelsene.

Og så skulle han gi visse personer en lærepenge de aldri villeglemme.

4

Det var vanskelig å se offeret tydelig på grunn av de hvitkleddekriminalteknikerne som jobbet på åstedet. Men det var bare enfordel, etter kriminaloverinspektør Pete Reekies oppfatning.Ikke at han var pinglete; han hadde sett nok blod i årenes løptil å være noenlunde immun mot brekningspotensialet som låi slikt. Han tålte hva som helst av ren vold. Men når han blekonfrontert med det perverse, gjorde han hva han kunne forå unngå slik øyekontakt med de døde som kunne etse de øde-lagte og skjendede levningene deres inn i hukommelsen hans.Kriminaloverinspektør Reekie likte ikke å gi syke sinn adgangtil hodet.

Det var ille nok at han allerede hadde måttet høre kriminal-inspektøren gjennomgå det hele i telefonen. Reekie hadde hatten aldeles utmerket kveld foran den enorme flatskjermen sin,med en boks Stella i den ene hånden og en sigar i den andre,og sett Manchester United klamre seg til en ettmålsledelse motstiligere motstandere i Europacupen, da mobiltelefonen ringte.

«Det er kriminalinspektør Spencer,» sa stemmen i den andreenden. «Unnskyld at jeg forstyrrer, men vi har en stygg sakher ute, og jeg tenkte du kanskje ville underrettes.»

Helt siden Reekie hadde overtatt Bradfield-krimmens Divi-sjon Nord, hadde han gjort det klart for sine underordnede athan ikke ville overrumples av en sak mediene valgte å lage etleserfrieri av. Dette var ulempen med jobben – å bli dratt vekkfra en viktig kamp et kvarter før sluttsignalet. «Kan det ikkevente til i morgen tidlig?» spurte Reekie, men han visste sva-ret allerede før spørsmålet var fullført.

«Jeg tror du bør ta en tur ut hit,» sa Spencer. «Det er et

25

nytt horedrap, med samme tatovering på håndleddet, ifølgelegen.»

«Mener du at vi har med en seriemorder å gjøre?» Reekiegjorde ikke noe forsøk på å skjule sin forundring. Helt sidenHannibal Lecter hadde absolutt alle etterforskere ivret etter ågi seg med i seriemorder-hylekoret.

«Vanskelig å si. Jeg har ikke sett de to første, men legen sierat det ser likedan ut. Det er bare at …»

«Kom med det, Spencer.» Med tungt hjerte hadde Reekieallerede satt ølboksen fra seg på bordet ved siden av stolen ogstumpet sigaren.

«Fremgangsmåten … ja, den er ganske radikal i forhold tilde to andre.»

Reekie sukket og gikk baklengs ut av stuen med halve opp-merksomheten på den trege midtspissen som tuslet mot en full-kommen luke. «Hva faen mener du med det, Spencer? ’Ganskeradikal’?»

«Hun er korsfestet. Og stilt opp ned. Og strupeskåret. I denrekkefølgen, sier legen.» Spencers tone var kort og hard. Re-ekie visste ikke riktig om det var fordi Spencer var sjokkertselv, eller fordi han prøvde å få fart på sjefen. Uansett haddedet så absolutt virket på Reekie. Det sved i halsen; alkohol ogmagesyre forvandlet til et surt oppstøt.

Derfor hadde han visst allerede før han dro hjemmefra athan nødig ville se på dette liket. Nå sto Reekie med ryggen tildet uhyggelige tablået og hørte på Spencer, som prøvde å fånoe konkret ut av de beskjedne brokkene av informasjon dehadde foreløpig. Da Spencer begynte å slippe opp for damp,brøt Reekie inn. «Legen er sikker på at dette er det tredje avtre, sier du?»

«Så vidt vi vet. Det kan være flere enn som så, mener jeg.»«Nettopp. Et jævla mareritt. For ikke å snakke om hva det

kommer til å gjøre med budsjettet.» Reekie strammet seg opp.«Ikke ta det ille opp, kriminalinspektør Spencer, men jeg trordette er en sak for spesialistene.»

Han så hvordan forståelsen demret i Spencers øyne. Kri-minalinspektøren hadde en mulighet til å unngå de endeløsetimene med ubetalt overtid, det stadige mediepresset og den

26

psykiske belastningen på etterforskerne sine. Spencer var ingenunnasluntrer, men alle visste hvordan saker av denne typenfrynset opp sjelen. Og det var ingen grunn til å la det skje, ikkeså lenge det fantes folk med appetitt på slikt som dette. Ogregler som sa at visse typer saker skulle formidles sidelengs isystemet.

Reekie nikket og gikk vekk fra de grelle lyskasterne og dendempede lyden av bevegelser som markerte åstedet. Han vissteakkurat hvem han skulle kontakte.