ikke lenger alene - stiftelsen alternativ til vold · familievernkontoret i fredrikstad. videre har...

1

lenger alene

Ikke

Veileder i gruppebehandling av barn som lever med vold i familien

2

Gruppeveilederen er utgitt av prosjektet «Barn som lever med vold i familien» – et samarbeidsprosjekt mellom Alternativ til Vold (ATV) og Senter for Krisepsykologi i Bergen (SFK). Prosjektet er finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet (BLD).

Veilederen kan lastes ned fra nettsidene til ATV, SfK og Bufetat.Hjemmeside ATV: www.atv-stiftelsen.noHjemmeside SFK: www.krisepsyk.noHjemmeside BUF ETAT: www.bufetat.no

Redaktører: Øivind Aschjem ([email protected])og Wenche Tobiassen Sanna ([email protected])Form og ombrekking: Millimeterpress asTrykk: Rolf Ottesen as

3innholdMandat 5Erfaringer veilederen bygger på 5Innledning 6•Å vokse opp i utrygge og belastende familiesituasjoner har alvorlige konsekvenser for barns utvikling og liv 6

DEL1: Definisjoner, målsettinger og avklaringer 7Hvilke barn er denne veilederen tenkt å kunne hjelpe? 9Hvordan definerer vi vold? 9Hvor mange barn er berørt av vold i familien? 10Anbefalte bruksområder 11

DEL 2: Teoretisk bakgrunn 13Vold er farlig 15Hva forteller barn selv om å leve med vold i familien? 15Forstyrret tilknytning og oppfatning av mellommenneskelige forhold 16Barna er traumatiserte 17Hva vet vi om virksomme faktorer i samtaler med barn med voldserfaringer? 18• Finne noen å dele livserfaringene sine med 18• Erfare økt forståelse av opplevelsen, samt å se mening og sammenheng i det som har skjedd 19• Få anerkjennelse for de valg barnet gjorde mens volden pågikk 19• Arbeide med de vonde minnene 19• Knytte sammen hukommelse og følelser 20• Bli gitt tid og trygghet 20

Temaer i barnegrupper 20• Å bryte hemmeligheten om vold i familien 20• Følelser knyttet til volden og til omsorgspersoner 21• Å møte andre barn med lignende erfaringer 21• Plassering av ansvar og skyldspørsmål 21• Å snakke om vold og normalreaksjoner hos barn som lever med vold i familien 21• Barnas trygghet 21• Å være i første fase i traumearbeidet 21• Å ha fokus på barnas egne ressurser og mestringsstrategier 21• Barnas selvbilde 21

Faglige vurderinger i forhold til utforming av og deltagelse i barnegrupper 22• Volden må være avsluttet 22• Ønsker og tillater de voksne at barnet skal få nødvendig hjelp? 22• Hvordan vil barnet bli ivaretatt av sine omsorgspersoner mens de går i gruppe? 23• Ønsker barnet å delta i gruppen? 23• Etnisitet og fremmedspråklighet 23• Har barnet andre tilbud? 24• Har barnet utviklet en atferd som vanskelig kan håndteres i en gruppe? 24• Oppsummering av eksklusjons kriterier fra deltagelse i barnegrupper 24• Hvilke unike voldserfaringer bærer barnet med seg? 25

4

• Kontinuerlig vurdering av sikkerhet og etablering av sikkerhetsplaner for mor og barn 26• Valg av gruppeform 26• Alderssammensetting og gruppestørrelse 26• Antall gruppeledere og roller dem imellom 27• Tidspunkt – dag og klokkeslett 27• Fysisk miljø/nødvendig utstyr 27• Rekruttering 28• Forslag til rekrutteringstiltak 28

Samtaletilbud til omsorgsperson 28

Forberedelser til gruppestart 29• Nødvendig kunnskap hos gruppeledere 29• Barns utvikling 29• Omsorgssvikt 29• Vold 29• Traumer og behandling av disse 29• Kartleggingssamtaler og vurdering av sikkerheten 30• Kartleggingssamtale med daglig omsorgsperson 30• Samtale med daglig omsorgsperson og barnet 30• Samtale med voldsutøvende forelder 31• Informasjon til barnas lærere 31• Samtaletid for gruppeledere før og etter gruppemøte 32

Del 3: Gjennomføring av samtalegrupper 33• Gruppemøte 1–10 35

Mal for hvert gruppemøte 36Forholdet mellom gruppestruktur og gruppeprosess 36Arbeid med mødre og fedre parallelt med barnegruppene 37•Parallelle mødregrupper 37•Samtaletilbud for far som har utøvd vold i familien 38

Uforutsette situasjoner 39• Barnet uteblir 39• Når det er mye uro i gruppen 39• Ikke nok påmeldte barn 39• Alvorlige konflikter og vold mellom de voksne 39• En av gruppelederne blir syk 39• Sterke følelsesmessige reaksjoner oppstår i gruppen 39• Gruppelederne får nye, alvorlige opplysninger vedrørende barnets situasjon 40• Gruppelederne blir truet av voldsutøver 40• En av foreldrene trekker samtykket til gruppebehandling 40• Barnet flytter tilbake til voldsutøveren 40• Barnet må avslutte gruppen 40

innhold

5

GrUppEMøTE 1: OppSTArT 41Målsetting: Skape et trygt gruppeklima 41

GrUppEMøTE 2 43Målsetting: Hva er vold? 43

GrUppEMøTE 3 46Målsetting: Identifisere følelser knyttet til vold 46

GrUppEMøTE 4 48Målsetting: Utforske barnas viktigste relasjoner 48

GrUppEMøTE 5 50Målsetting: «Konsekvenser av volden i min familie» 50

GrUppEMøTE 6 51Målsetting: «Hva har volden gjort med meg?» 51

GrUppEMøTE 7 53Målsetting: Sikkerhet 53

GrUppEMøTE 8 54Målsetting: «Hvem er mamma og pappa?» 54

GrUppEMøTE 9 55Målsetting: Samtaler om fremtid 55

GrUppEMøTE 10: SISTE MøTE 57Målsetting: Avslutning og evaluering 57

Avsluttende kommentarer 59referanser 60Fagskriv som kan lastes ned fra våre hjemmesider 61Anbefalt litteratur og hjelpemidler 61Filmer 61Nyttige skjemaer 63

7

Mandat

Prosjektet «Barn som lever med vold i familien» er et samarbeidsprosjekt mellom Alternativ til Vold (ATV) og Senter for Krisepsykologi (SfK). Prosjektet er finansiert av Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) og avsluttet i desember 2006 sin første treårsperiode. Det ble forlenget i ytterligere tre år fra januar 2007.

Prosjektet består i hovedsak av 3 deler: 1) En systematisk gjennomgang av kunnskap på området, 2) etablering av samtaletilbud for barn som har erfart vold i sine familier og 3) formidling av kunnskap til sentrale aktører innen hjelpe- og rettsapparat. Det er også igangsatt et forskningsprosjekt hvor målsettingen er å bidra til økt kunnskap om voldsutsatte barn, deres livskvalitet og fremtidsgrunnlag.

Denne veilederen om samtalegrupper for voldsutsatte barn inngår i prosjektet og er en del av mandatet gitt av BLD.

Erfaringer veilederen bygger på

Gruppeveilederen bygger primært på samtalegrupper gjennomført i Norge de siste årene, men samsvarer i stor grad med internasjonale erfaringer. Norske erfaringer med samtalegrupper for barn som har levd med vold i familien er begrenset. Det første tilbudet ble ledet av Halldis Leira, som gjennomførte «Kurs i barns rettigheter» (1988, 1989a, 1989b, 2003). Hennes arbeid inspirerte flere til å sette i gang gruppeprosjekter, først og fremst innenfor noen av krisesentrene. Alternativ til Vold i Telemark startet opp sine første barnegrupper i 2002. Fra samme tid har søskengrupper for barn som lever med vold i familien vært et tilbud ved Familievernkontoret i Sør-Trøndelag. Det er gjennom de siste årene utviklet lignende gruppetilbud for voldsutsatte barn ved flere krisesentre og familievernkontor.

Totalt sett er det i prosjektet «Barn som lever med vold i familien» gjennomført 10 barnegrupper – først i Telemark, dernest i Oslo, Drammen og Bergen. I prosjektperioden fra 2004–2007 ble det dannet en prosjektgruppe rundt arbeidet med barn i gruppe. Denne gruppen hadde 10 samlinger gjennom denne perioden. Prosjektgruppen besto av prosjektansatte og medarbeidere innenfor ATV som arbeidet med barnegrupper, og i tillegg to prosjektmedarbeidere fra SfK. Veilederen bygger på de oppsummerte erfaringene fra prosjektgruppen. Innholdet i veilederen trekker også på fagkunnskapen og erfaringene til kollegaer ved Familievernkontoret i Vest-Agder, ABUP i Kristiansand, Krise- og incestsenteret i Fredrikstad, krisesentrene i Follo, Moss og Oslo og Familievernkontoret i Fredrikstad. Videre har psykolog Haldor Øvreeide bidratt med verdifulle råd og veiledning. Fra Senter for Krisepsykologi er vi blitt inspirert av deres langvarige arbeid med utvikling av metoder til bruk i terapigrupper for barn i krise og barn i krig. Marianne Straume og Magne Raundalen har gjennom flere år arbeidet med grupper for barn etter tap av søsken eller foreldre. Metodene brukt i de gruppene er senere blitt tilpasset et omfattende arbeid for oppfølging av krigstraumatiserte barn. (Magne Raundalen et al 2005)

Gjennom prosjektperioden er det også gitt ut en rekke bulletiner som på ulike måter bygger opp under og supplerer innholdet i gruppeveilederen (ref: www.krisepsyk.no og www.atv-stiftelsen.no).

Vi takker alle som har bidratt i prosessen med denne veilederen.

Øivind Aschjem og Wenche Tobiassen Sanna ved Alternativ Til Vold – TelemarkRedaktører

8

Innledning

Trygghet er en grunnmur i barns utvikling, og familievold påfører dette fundamentet harde påkjenninger. Å leve i en familie der det utøves vold, gjør at barnets atferd blir organisert rundt det å være oppmerksom på faresignaler. Dette kan skape en konstant «på vakt»-holdning fordi volden preger all samhandling i familien. Utrygghet blir en normaltilstand der barnet lever under konstant stress. Uforutsigbarheten i foreldrenes atferd og temperament oppleves som en vedvarende belastning for barna. Gjennom atferd som å være snill, grei og pliktoppfyllende eller ved sinne eller aggresjon prøver barnet – bevisst og ubevisst – å regulere volden.

Å vokse opp i utrygge og belastende familiesituasjoner har alvorlige konsekvenser for barns utvikling og liv

● Hjernen blir påvirket gjennom traumer og kronisk stress. Barnets hjerne bygges og utvikles i et tett samspill mellom gener og erfaringer.

● Dersom barnets tilknytningsprosesser blir skadd, viser dette seg blant annet gjennom vansker med å knytte seg på en god måte til andre mennesker.

● Traumer og kronisk stress kan svekke immunsystemet og gjennom det gjøre barn mer sårbare for fysiske plager.

● Den kognitive utviklingen blir påvirket. Hukommelsesprosesser, læreprosesser og evnen til konsentrasjon blir forstyrret.

● Reguleringssystemet for affekt blir påvirket. Mange barn med denne type erfaring viser impulsiv destruktiv atferd og svekket evne til å regulere eller håndtere negative/ubehagelige følelser. Når barnet lever i konstant beredskap og utrygghet, får det konsekvenser for hjernens mestringsevne i forhold til regulering av affekt.

● Barnas atferd endres også direkte som følge av volden, og uttrykkes for mange gjennom aggressive handlinger, impulsivitet, tilbaketrekking, vansker med å knytte seg til andre barn, seksualisert destruktiv atferd, rusmisbruk m.m.

● Barnets opplevelse av seg selv, egne muligheter og tro på fremtiden blir grunnleggende påvirket.

● Barnet har det ikke bra som barn.

Disse punktene vil bli utdypet under avsnittet «Teoretisk bakgrunn for barnegrupper».

9

Definisjoner, målsettinger og avklaringer

del1

11

Hvilke barn er denne veilederen tenkt å kunne hjelpe?I denne veilederen har vi et spesielt fokus på barna som er vitne til eller direkte utsatt for vold. I forhold til gruppetilbudet som skisseres, begrenser vi oss til barna som har en mor som er utsatt for vold av barnets far/stefar. Siden vi har liten erfaring med barn som har vært vitne til eller utsatt for vold fra sin mor, har vi valgt å utelate disse i forhold til et gruppetilbud og heller valgt å gi dem et individuelt tilbud.

Skadene på barna er like alvorlig enten det er far eller mor som utøver denne volden mot den andre. Derfor mener vi at veilederen kan tjene som et nyttig redskap også for denne gruppen. Selv om vi i vår utprøving ikke har inkludert disse, mener vi at dette området bør utforskes nærmere for så å iverksette tilbud også for disse barna.

I gruppearbeidet må vi også ta høyde for, og være sensitive for, at flere mødre som er utsatt for vold av sin partner, på sin side kan utøve vold eller destruktiv foreldreatferd overfor sine barn. Dette vil berøres under et senere avsnitt om rekruttering til gruppene.

Hvordan definerer vi vold?

I boka «Aggresjonens psykologi» (2001) diskuterer Stål Bjørkly hvordan man kan definere aggresjon og vold som en undergruppe av dette begrepet. Han understreker at enhver definisjon av vold vil innebære mange dilemmaer. Dersom definisjonen blir for snever, kan mange former for psykisk mishandling og terrorisering falle utenfor, og den komplekse dynamikken mellom aktørene i en familie vil i liten grad bli fanget opp. Dersom vi velger en bred definisjon, kan vi stå i fare for å favne alle former for krenkelser mellom familiemedlemmer, og begrepet kan dermed bli for utvannet i forhold til de fenomener vi ønsker å beskrive.

American Psychological Assosiation (APA) definerer vold som «aggressiv atferd som forårsaker eller truer med fysisk skade på andre» (APA, DSM-IV, 2000). Denne definisjonen er relativt snever ved at den relaterer voldsbegrepet mot direkte eller trussel om fysisk skade. Per Isdal (2000) definerer vold som «enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre noe den vil.» Denne definisjonen beskriver ikke spesifikke voldshandlinger, men vektlegger voldens funksjon: at den utsatte blir kontrollert, ydmyket og nedverdiget (Råkil, 2002). Volden kan være fysisk, psykisk, seksualisert eller materiell, eller oppleves som en kronisk følelse av utrygghet. Europarådet (1986) definerer vold i nære relasjoner som «enhver handling eller forsømmelse som undergraver livet, den fysiske eller psykologiske integriteten, eller friheten til annet familiemedlem, eller som alvorlig skader utviklingen av hans eller hennes personlighet.»

Når vi forholder oss til vold i nære relasjoner, mener vi at det er viktig med en vid definisjon for å fange opp den komplekse virkeligheten som de voldsutsatte beskriver og som ikke kun begrenser seg til den fysiske volden. For eksempel trenger ikke det å slå døren hardt igjen eller knuse

12

en dør isolert sett å være en voldelig handling. For barn med tidligere voldserfaring vil imidlertid observasjonen av slike handlinger kunne assosieres med tidligere erfaringer. Barnets redsel blir da aktivert og knyttet til den sammenhengen som handlingen utspiller seg i. Derfor mener vi at for eksempel en slik handling kan falle inn under voldsbegrepet.

Isdal (2000) fremhever den konstante frykten som den dominerende voldsformen i en familie. Dette betyr å leve i konstant spenning og frykt for nye voldsangrep. Risikoen for ny vold kan komme til å styre alt de utsatte gjør, og atferden blir dermed strategisk for å unngå ny vold. For barn som vokser opp i et hjem med vold, vil volden være en kronisk livsbetingelse (Østvold & Gudmundson, 2006). En sentral dimensjon ved Isdals definisjon er distribuering av makt i en familie. Volden spiller seg i stor grad ut fra de som har mer makt mot de som har mindre makt. Barna vil i en slik forståelsesramme stille nederst i makthierarkiet og være de som blir utsatt for den største andelen av volden, enten som vitner eller som direkte utsatte.

Voldsbegrepet vil naturlig tangere andre begreper, ikke minst traumebegrepet. Som Atle Dyregrov påpeker, trenger ikke barn selv å være utsatt for en alvorlig hendelse for å bli traumatisert. Å være vitne til alvorlige hendelser, andres død eller alvorlige skader, kan også medføre traumatiske ettervirkninger. Ikke minst er det å være vitne til gjentatt vold mot foreldre en traumatisk opplevelse (Dyregrov, 1997). I nyere forskningslitteratur omtales denne formen for traumer som Type II-traumer eller komplekse traumer.

Vi vil samtidig understreke at reaksjoner på traumer kan se svært ulike ut. En hendelse kan være nok til å utvikle et reaksjonsmønster ensbetydende med kompleks traumatisering, samtidig som man ikke trenger å utvikle et komplekst traumatiseringsmønster dersom man er utsatt for gjentatt vold eller gjentatte overgrep. Relatert til den gruppen av barn som denne veilederen omhandler, er det viktig å vite at vedvarende traumer i et barns liv, innenfor barnets eget omsorgssystem, på flere måter er forskjellig fra enkeltstående traumer i barns liv. Det er forskjellig både i forhold til skadeomfang og i forhold til strategier for hjelpeintervensjoner (Raundalen, 2009). Dette vil bli ytterligere utdypet i den teoretiske delen.

Hvor mange barn er berørt av vold i familien? Hvor mange barn som lever med vold i familien, er et spørsmål vi ikke har tilfredsstillende svar på. Den eneste store omfangsundersøkelsen om dette i Norge ble presentert av NOVA høsten 2007.

Ideelt ville våre konklusjoner om omfang vært mer valide dersom vi bygde på en rekke undersøkelser i Norge, bygd på data fra flere metodiske innfallsvinkler og fra barn i ulike aldersgrupper. Omfanget som vedrører vold mellom voksne i nære relasjoner vet vi noe mer om. Ut fra undersøkelser om vold mellom voksne, kan det estimeres i hvilken grad barn har vært berørt av denne volden. Vi anbefaler NIBRs undersøkelse av vold mellom voksne i nære relasjoner for diskusjon av omfang (Haaland, Schei & Clausen, 2005).

13

Vi har her valgt å begrense diskusjonen om hvor mange barn i Norge som blir utsatt for eller er vitne til vold i sine familier gjennom å vise til to undersøkelser. Den ene er Justisdepartementets tre målinger om vold i nære relasjoner. Den første fant sted i 2003 og den andre ble foretatt i 2005 og sist gjentatt høsten 2008. I en tilfeldig valgt uke ble det målt henvendelser til politiet og det øvrige hjelpeapparat i Norge. Hovedfunnene fra undersøkelsene i både 2003 og 2005 viste at det ble registrert 1600–2000 barn hos ulike instanser i løpet av den aktuelle uken. Disse barna var berørt av vold og trusler fra noen de hadde nære bånd til. De fleste berørte barna var under 15 år, og mange av dem var under skolealder (Lingås, 2004).

Den andre sentrale undersøkelsen vi vil vise til, er NOVAs omfangsundersøkelse om vold mot barn i 2007 (Mossige & Stefansen 2007). Svarprosenten var på 77 %, og ungdommene var elever i siste klasse på videregående skoler (17-åringer) spredt over hele landet. Det ble målt direkte vold, vitne til vold og seksuelle overgrep. 2 % oppga høyfrekvent vold, det vil si ti ganger eller oftere. 9 % fortalte at de hadde vært vitne til vold fra far mot mor, mens 4 % oppga at de hadde sett vold fra mor mot far. 6 % oppga at de hadde vært vitne til grov partnervold mot en av foreldrene. 16 % hadde vært utsatt for grov krenkelse minst en gang. Det er i tilknytning til denne undersøkelsen viktig å være klar over at svært få ungdommer vil kunne huske vold påført dem i løpet av de fire første leveårene. Likeledes er det grunn til å anta at mange barn som er utsatt for vold ikke befinner seg i gruppen ungdommer som avslutter videregående skole. Forskerne gjør også dette helt klart i sine kommentarer.

Tar vi utgangspunkt i den høyfrekvente volden i denne siste undersøkelsen, som ca. 2 % av norske barn er utsatt for, snakker vi om ca. 20 000 barn. Det er et omfattende tall. Ser vi på definerte populasjoner barn, eksempelvis alle barn som kommer i kontakt med barnepsykiatrien og barnevernet, snakker vi om helt andre tall. En undersøkelse fra BUP-populasjonen konkluderte med at ca. 60 % av barna svarte at de hadde blitt utsatt for alvorlig vold i sine familier, enten direkte vold eller seksuelle overgrep. Barn som var vitne til vold mellom foreldrene, var ikke med i denne undersøkelsen (Reigstad B., Jørgensen K. & Wichstrøm L., 2006). Ut fra det vi i dag kjenner til fra norsk og internasjonal sammenheng, kan vi trygt konkludere med at vold i barns liv utgjør et stort samfunnsproblem. Svært mange barn lever i utrygghet i sine familier på grunn av vold, og vi trenger å utvikle kunnskap om og strategier for hvordan disse barna kan hjelpes.

Anbefalte bruksområder

Veilederen er primært utarbeidet til bruk i arbeid med barn som har levd i familier hvor det har vært utøvet vold mellom foreldrene. Den er utformet som et konkret verktøy for de som ønsker å starte barnegrupper og inspirere hjelpere i denne prosessen. Veilederen har hovedfokus på grupper, men kan også være nyttig i individuelle samtaler med barn. Konkrete forslag til tiltak og metoder vil bli presentert og kan suppleres med egne ideer og aktiviteter. Metodene kan tilpasses barn i ulike aldre og kan brukes av hjelpere i ulike instanser, som familiekontor, BUP og krisesentre. Det

14

må understrekes at dette arbeidsverktøyet ikke må betraktes som eneste tiltak for barn og unge med voldserfaring, men kan sammen med andre hjelpetiltak for barn være et av flere nødvendige tilbud.

Det finnes mange modeller for dette arbeidet i Norden og internasjonalt, blant annet Leira (1989a, 1989b), Roseby et al. (2005) og Peled et al. (1995). Som i terapifeltet ellers er det en del skillelinjer mellom modellene ut fra hvilket teoretisk grunnlag de baserer seg på. Samtidig ser vi at de fleste modellene er preget av større likheter enn forskjeller. I flere av de utenlandske manualene legges det opp til et bestemt antall samlinger der ulike temaer er i fokus. Dette kan være et godt utgangspunkt når man ikke er erfaren gruppeterapeut på området.

Når man begynner med grupper for barn som har erfart vold mellom foreldrene, er det lett å forholde seg rigid til konkrete terapeutiske modeller. Etter hvert som gruppelederne blir mer erfarne, vil det bli integrert elementer fra ulike modeller og fra klinisk praksis med barn generelt. Det viktigste er at de sentrale temaene i barnas liv og utvikling blir berørt og arbeidet med i gruppene. Hovedfokus er rettet mot de hendelsene barna påføres og de følelsesmessige skadene dette skaper. Vi presenterer en form for tenkning og modell som først og fremst ønsker å fremme gode terapeutiske prosesser hos det enkelte barn. Selve gruppekonseptet brukes aktivt til å fremme dette.

I litteraturen er det flere som argumenterer sterkt for parallelle mødregrupper (Roseby et al., 2005; Peled et al., 1995). Det er viktig å ha en strategi for å møte mødrene før, under og i etterkant av gruppeprosessen for å understøtte mødrenes betydning for barna i deres terapeutiske prosess. I Kristiansand har Familiekontoret og BUP prøvd ut en modell der de arbeider med barn og trygg forelder sammen i gruppe (Steinkopf et al., 2006) Ved to av ATV-kontorene er det gjort erfaringer med parallelle mødregrupper ledet av to terapeuter. En annen modell vi har prøvd ut er å danne uformelle nettverk for mødrene mens de venter på at barna får gjennomført sitt gruppetilbud.

Denne veilederen er rettet mot barn i skolealder. Selv om førskolebarn ikke er omtalt i denne veilederen, vil vi peke på at det også er prøvd ut grupper for disse barna. Blant steder som har prøvd ut dette er Bågen BUP i Stockholm. Videre erfaring med gruppen førskolebarn vil være nyttig og ønskelig å utvikle.

15

del2Teoretisk bakgrunn

17

Vold er farlig

De neste sidene frem til avsnittet om; Barn er traumatiserte bygger på psykologene Maren Østvold og Per G. Gudmundsen sin oppsummering av det teoretiske grunnlag for barnegrupper som de redegjør for sin hovedoppgave i psykologi «Min, din og vår historie. Gruppeterapi med barn vitne til vold i familien.» (2006).

En rekke studier av barn som har vært eller er vitne til vold i familien viser at barna har økt risiko for tilpasnings- og atferdsproblemer (Sternberg et al 2006). Barna rapporteres å ha flere emosjonelle problemer – depresjon og angst, de viser sosial tilbaketrekning, mindre sosial og kognitiv kompetanse og har flere helseproblemer enn andre jevnaldrende barn (Onyskiw, 2003; Calder, 2004). Å oppleve vold i familien kan virke inn på læringsevnen på skolen, og det kan også påvirke barnas relasjonelle kompetanse og føre til antisosial atferd, ungdomskriminalitet, rusmisbruk og psykisk sykdom (Calder, 2004). De fleste barn som har vært utsatt for eller vitne til vold i familien sliter med posttraumatiske problemer, og ca. 25 % oppfyller kriteriene for diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) (Sternberg et al 2006). I en studie av barn diagnostisert med PTSD fant man at de to mest fremtredende stressorene var seksuelt misbruk og det å være vitne til kronisk vold i hjemmet (Groves, 2002).

Hva forteller barn selv om å leve med vold i familien?Flere kvalitative studier gir beskrivelser av hvordan barn erfarer og er påvirket av å leve med vold i familien. Studiene viser stor variasjon i barnas opplevelser, men det finnes noen områder der barnas fortellinger viser sammenfallende trekk.

Barn forteller først og fremst at de er redde og trenger å føle seg trygge (Roseby et al 2005). Redselen for å bli forlatt er for mange en større trussel enn volden. Ettersom barna ikke kan stole på de voksne, prøver de å påvirke situasjonen for å sørge for trygghet. De forsøker å distrahere, trøste eller løse problemene for foreldrene og bruker mye krefter på å forsøke å bestemme hvor det er trygt og hvor det er farlig å være (Groves, 2002; Roseby et al., 2005). Barna føler omsorg for foreldrene, og fokuseringen på deres emosjonelle tilstand kan føre til at de overser egne behov og følelser. Barna forteller at de ikke vet når volden vil opphøre og at trusler som ofte er rettet mot moren blir tatt svært alvorlig. Mange lever lenge med det de oppfatter som aktuelle dødstrusler mot moren (Metell et al., 2001).

Barna trenger og ønsker noen å snakke med, men hva og hvor mye barna forteller er avhengig av følelsen av trygghet (Mullender et al., 2002; Forsberg, 2005). Barna har et stort behov for å snakke med moren sin om det som har hendt, men i mange familier er alle familiemedlemmene en del av et «hemmelighetsnettverk» der trusler om straff fra voldsutøveren gjør at barna ikke snakker med noen (Forsberg, 2005). Over tid betror en del av barna seg til en person de stoler på, mens andre lukker seg inne og skjuler aktivt volden for andre (Roseby et al., 2005).

18

Mange barn forteller at den psykiske volden oppleves som verst. Barna beskriver en hverdag med uforutsigbarhet, en konstant følelse av beredskap i dagene før den voldelige hendelsen inntreffer og nærmest total stillhet i dagene etterpå (Weinehall, 2005).

Barn beskytter seg selv og andre på ulike måter. Passiv adferd er vanligst for de yngste barna. En del forsøker å stenge volden ute og later som om den ikke eksisterer, for eksempel ved å være opptatt med bråkete aktiviteter eller det som er vanligst – ved å være helt stille (Mullender et al., 2002; Weinehall, 2005). Eldre barn har et videre spekter av strategier og mulige handlinger, som det å holde seg unna huset, bli hjemme for å påvirke hendelser, løpe og gjemme seg, rope etter hjelp og å fysisk gå imellom foreldrene for å forsøke å beskytte søsken eller mødre. Barna forsøker å tilgi fedrene eller holder følelsene i sjakk ved å aktivt nekte dem å slippe til. De benekter virkeligheten ved hjelp av fantasi, ved å skape nye virkeligheter og ved å lyve overfor seg selv (Weinehall, 2005). Noen barn forteller også om alkohol, rus og selvmordsforsøk som taklingsstrategier (Weinehall, 2005; Mullender et al., 2002).

Barna uttrykker både positive og negative følelser overfor forelderen, og mer positive følelser overfor mor enn far (Weinehall, 2005). Følelsene for foreldrene – og særlig faren – forandrer seg i takt med barnets og familiens situasjon (Forsberg, 2005). Mange barn fortsetter å være redde for faren selv om de ikke lenger bor sammen med ham (Metell et al., 2001). Samtidig forteller barn om gode opplevelser og fredelige tider, og beskriver ikke faren bare som ond og slem, men også med mange positive karakteristikker (Forsberg, 2005; Weinehall, 2005; Peled, 2000).

Barna forteller om følelser av skyld og ansvar (Roseby et al., 2005), som kan oppleves som en stor byrde. Eldre barn forteller om mer skyldfølelse enn yngre barn (Groves, 2002; Roseby et al., 2005). De forteller også om følelser som frykt, skam, svik og forakt (Weinehall, 2005).

Forstyrret tilknytning og oppfatning av mellommenneskelige forhold Barna vi har møtt i gruppene, har alle vært vitne til at mor er blitt slått og truet av far/stefar. Studier viser at en oppvekst under slike belastende forhold kan få alvorlige konsekvenser for barns tilknytning (Kagan, 2004; Mullender et al., 2002). Barn som lever med vold i familien står overfor et paradoks, der de som gir dem trygghet og kjærlighet også er de som utsetter dem for fare. Volden mellom foreldrene «stjeler» psykologisk sett foreldrene fra barna hvor den ene forelderen er den skremmende aggressive og den andre den redde forelderen (Groves, 2002). Ifølge Bowlbys tilknytningsteori er barn biologisk forhåndsinnstilt på å knytte seg til sine omsorgspersoner. Tilknytning er et bånd som skal sikre overlevelse og trygghet. Barn vil nær sagt uansett søke kjærlighet og omsorg hos foreldrene, men volden svekker foreldrenes kompetanse til å utøve omsorg ( Bowlby, 1988). Mange av barna utvikler en følelse av å ikke være kompetente eller viktige for andre, og de kan utvikle et sårbart selvbilde (Groves, 2002; Mullender et al., 2002; Roseby et al., 2005).

Erfaringen med de nærmeste tilknytningspersonene kan bidra til en forstyrret oppfatning av mellommenneskelige forhold (Roseby et al., 2005;

19

Mullender et al., 2002; Calder, 2004; Groves, 2002). Barna kan oppleve de nære relasjonene som uforutsigbare og utvikle et stort behov for å sørge for at livet blir mest mulig forutsigbart. En måte å oppnå dette på, er ved å begrense de sansemessige og følbare områdene slik at deres informasjon, ideer og konklusjoner forblir enkle, forutsigbare og konkrete. En følge av dette kan være at opplevelsen av andre, og av seg selv, kan svinge mellom fullstendig god og fullstendig dårlig (Roseby et al., 2005).

Vold mellom foreldrene, som er barnets primære voksenmodeller, lærer barn at aggresjon er en del av nære relasjoner (Metell et al., 2001; m.fl.). En slik læring virker hemmende på barnas sosiale evner og på fungeringen blant jevnaldrende (Groves, 2002; Metell et al., 2001). Barna har lett for å feiltolke de jevnaldrenes oppførsel, særlig i retning av planlagt og målrettet aggresjon, og de kan oppleve at de alltid må være på vakt. Dette kan føre til at de oppfører seg på en mistenksom og aggressiv måte.

Barna er traumatiserte

Skadevirkningene av å leve med vold i familien er alvorlige på alle alderstrinn, og må adresseres så tidlig som mulig. Barnet rammes dobbelt fordi deres egen utvikling blir destabilisert, men også fordi foreldrenes sensitivitet og omsorgskapasitet blir betydelig svekket.

Barn som lever med familievold gjennomlever en serie med traumatiske hendelser. Et traume kan forklares som overveldende og ukontrollerbare hendelser som innebærer en ekstraordinær psykisk påkjenning for barnet (Dyregrov, 1997). Barn trenger ikke selv å være direkte utsatt for alvorlige hendelser for å bli traumatisert; å være vitne til alvorlige hendelser, andres død eller alvorlige skader kan også medføre traumatiske ettervirkninger. Ikke minst er det å være vitne til vold mot foreldre en traumatisk opplevelse. Det er individuelle forskjeller på barn for hva som oppleves traumatisk. Dette må man se i sammenheng med barnas historie, hvilken sammenheng hendelsen skjer i, den mening barnet tillegger hendelsen samt barnets utviklingsnivå og historie. Jo tidligere volden debuterer og desto lengre barna må leve i den, jo mer alvorlig blir skadene. I internasjonal forskning snakker man i dag ofte om Type I- og Type II-traumer, eller enkle og komplekse traumer. Komplekse traumer er gjentatte traumer innenfor barnets omsorgssystem. Å leve med ulike former for vold i familien, med gjentatte voldsepisoder over tid, er en vanlig form for komplekse traumer ( Cook et al, 2003). Vanlige traumereaksjoner hos barn er gjenopplevelser, mareritt, søvnproblemer, uro, konsentrasjonsproblemer, angst, oppmerksomhetsproblemer, slitenhet, tristhet, hukommelsessvikt og forstyrret tidsopplevelse.

Når vi jobber med traumer, er målet at barna skal kunne ta kontroll over minnene og integrere disse i sin hukommelse i stedet for at minnene kontrollerer dem. Da er det viktig at barna får bekreftelse, støtte og blir tatt på alvor i forhold til hva de har opplevd. Her trenger barna aktiv støtte fra sine foreldre på at det er lov å snakke om volden som har skjedd hjemme. Det som hjelper barn best er å få slutt på volden og at barna blir trygge. Denne tryggheten innebærer ikke bare at volden opphører, men også at barna får fortalt sine historier. Videre blir det viktig for barnet å få en sammenhengende historie med en begynnelse og slutt. Dette blir vanskelig å få til der volden

20

fortsatt pågår. Følelsene knyttet til traumene kan oppleves overveldende for barnet. Det kan gjøre at barnet ikke «orker» å forholde seg til dem. For å overleve kan barnet trenge å «spalte av» følelsene, eller «flykte» til et annet sted (Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006). Dette er en helt naturlig overlevelsesmåte barn har for å beskytte seg selv. Noen ganger når vi snakker om vold med barn kan vi oppleve at «vi mister dem». Plutselig er det som om de er «en annen plass». Det kan oppleves som et fjernt blikk ut av vinduet eller at de ikke hører når vi snakker til dem. Denne utkoblingsmekanismen kan være helt nødvendig for barnet for å overleve traumene og for å klare å beskytte seg så godt som mulig. Utkoblingen kan skje når noe i tilknytning til traumet blir for tøft å tenke eller føle på, eller at man blir minnet på noe i forhold til traumet. Barnet trenger ikke selv å være bevisst over at dette skjer. Påminnere til traumet kan være en lyd, lukt, stemme, situasjon, minne osv. Her vil hjernen instinktivt reagere og settes i aktivitet.

Hva vet vi om virksomme faktorer i samtaler med barn med voldserfaringer?Barn trenger først og fremst at volden tar slutt, at sikkerheten blir ivaretatt og at omsorgspersonene tar ansvar for å gjøre nødvendige valg. Dette er grunnleggende behov som barnet har, og som må være et fundament i våre samtaler med voldsutsatte barn.

Barn som inviteres til samtalegrupper bærer med seg smertefulle erfaringer når de møter oss som hjelpere. Barnets tanker om seg selv og andre er formet av utallige situasjoner preget av avmektighet over volden som har funnet sted. Mange av barna vi har møtt sier at de ikke har noen erfaring med at volden er blitt snakket om, verken med deres omsorgspersoner eller ulike hjelpeinstanser. Barn er svært lojale overfor sine foreldre, og er ofte «verdensmestre» i å holde på familiehemmeligheter. Barnet kan ha liten erfaring med å bli trodd, i tillegg til liten tro på at forandring er mulig. Som voksne hjelpere blir vi gitt en mulighet til at barn kan snu disse erfaringene.

For å greie dette, trenger barnet hjelp til å:

Finne noen å dele livserfaringene sine medI barnegruppene får de møte profesjonelle hjelpere som gir barnet anledning til å dele sine voldshistorier i sitt eget tempo. Noen ganger kan det være nødvendig å gå via en indirekte tilnærming til barnets egne voldshistorier. Barnet inviteres da til å snakke om volden via historier om andre barn, bilder, bøker osv. som kan knyttes til egne erfaringer. Her viser barna i gruppene forskjeller på hvor mye de selv deler av egne erfaringer. Det er viktig å gå i barnets eget tempo i forhold til hva det selv vil fortelle. Dette avhenger blant annet av hvor trygt barnet føler seg. I gruppen er det viktig å normalisere barnets reaksjoner og overlevelsesmekanismer, og å støtte barnet på å gå i eget tempo i forhold til hva de vil fortelle i gruppen. Noen barn vil fortelle mye, andre lite. Begge deler skal aksepteres og må forstås som nødvendige valg som barnet gjør.

Barna vi har hatt i grupper sier selv at de trenger noen å snakke med. Å møte andre barn med lignende erfaringer som dem selv, og se at de ikke er alene, har vært av stor betydning for de barna vi har møtt i gruppene. Det kan

21

også være viktig at barnets opplevelser kan deles med andre som barnet stoler på. Det kan f.eks. være en lærer, en klassekamerat eller et annet familiemedlem som kan være en støtte for barnet.

Erfare økt forståelse av opplevelsen, samt å se mening og sammenheng i det som har skjedd Barn som lever med vold er ofte alene med å prøve å forstå hva som skjer. For barn kan dette oppleves veldig forvirrende, skremmende og vanskelig. For å beskytte seg selv, kan barna skape mening i det som skjer ved for eksempel å legge skylden på seg selv. På den måten kan barnet oppleve mer kontroll. Et barn kan for eksempel fortelle at «jeg prøver å være så flink jeg kan til å gjøre lekser og rydde slik at pappa ikke blir sint.» Barna trenger voksne som kan hjelpe dem til å sette sammen en historie hvor forvirringen erstattes med anerkjennelse om at barnet har gjort det som er mulig. Barnet trenger å bli fratatt et ansvar for å stanse volden, bl.a. gjennom å få kunnskap om at andre voksne skal ha denne oppgaven, som f.eks. barnevern eller politi. Gjennom å få et språk om vold og muligheter til å snakke om egne voldserfaringer kan barna få positive erfaringer om at det tabubelagte går an å snakkes om og at de ikke er alene. Dette sier barna virker lettende og støttende. Gjennom å snakke om volden og høre andre barn fortelle, kan barna etter hvert få en sammenhengende historie og mer kontroll over de vonde minnene. Mange barn går med et ønske om at ting skal bli bra igjen i familien. Ofte er det imidlertid slik at volden kan ha ødelagt muligheten for dette. Dette er også noe barn kan ha behov for å snakke om.

Få anerkjennelse for de valg barnet gjorde mens volden pågikk Barn som lever med vold i familien gjør bestandig det beste de kan når volden oppstår. Barna gjør det de kan for å skape kontroll og mening i det som skjer. Det kan være å gjemme seg under bordet, flykte til en fantasiplass, løpe til et annet rom, beskytte mamma eller lignende. Denne grunnleggende sannheten kan imidlertid stå i sterk kontrast til barnets egen skyldfølelse eller opplevelse av ikke å strekke til. Det setter krav til gruppelederne å forsikre barnet om at det gjorde det som var mulig, og å snakke med barnet om plassering av ansvar for volden hos utøver.

Arbeide med de vonde minnene Traumeminner lagres på en annen måte i hjernen og hukommelsen enn «vanlige» minner. Med vanlige minner tenker vi for eksempel på første skoledag, fotballtreningen sist onsdag osv. På grunn av det sterke emosjonelle trykket traumeminner har, integreres ikke disse minnene i den vanlige hukommelsesprosessen. Traumeminnene er rå og ubearbeidede. En forutsetning for at barna skal kunne begynne å bearbeide traumer, er at barna kjenner seg trygge. Gruppen kan for barna være første fase av et traumearbeid, der man kan jobbe for å etablere trygghet og et rom for å snakke om volden og ulike normalreaksjoner hos barn. På den måten kan man jobbe for å skape et skille mellom fortid, nåtid og fremtid. Dette kan gi barna større kontroll, ved at det skapes et skille mellom nåtiden og traumeminnene som tilhører fortiden.

Mange av barna har ikke snakket med andre om volden før de møter i gruppen. Litt etter litt kan vi i barnets tempo hjelpe det til å skape en sammenhengende historie – som å legge et puslespill som til sammen lager et

22

helt bilde, med en begynnelse og en slutt. Dette kan være med på å gi barnet spirer av håp og tro på at fremtiden kan bli annerledes.

Knytte sammen hukommelse og følelser En del av barna vi møter, ønsker å beskytte seg mot de vonde minnene ved å prøve å ikke tenke på dem. Noen ganger kan dette være vanskelig, og de bruker ulike unngåelsesmekanismer for å beskytte seg mot de vonde minnene. En gutt på 10 år sa at han ville være en glad gutt, og hver gang de vonde minnene kom, hoppet han rundt på luftskyer. For mange barn er det skummelt å huske. Det kan vekke til live redselen, angsten og traumene de har forsøkt å beskytte seg mot. Å vise forståelse og respekt for den måten barnet tar vare på seg selv er viktig. Etter vår erfaring er dette et tema som det er bra å snakke om med barna i gruppen. Her er det viktig å kunne gi aksept til barna om at man har ulike måter å ta vare på seg selv på – også i gruppen – og at alle disse måtene er ok.

Et annet viktig tema i gruppene er barnets regulering av følelser i forhold til sine voldserfaringer. Her har barna ulike erfaringer, og en del har gjerne hatt behov for å beskytte seg mot å føle ved å bedøve følelsene sine – dissosiere. Gjennom å bevisstgjøre barna på hvordan følelser og kropp henger sammen, samt ulike graderingsøvelser av ulike følelser, kan barna bli gitt muligheter til å jobbe med følelsene sine i tilknytning til volden. Barnet må gis støtte når følelsene blir vanskelige. Barnet vil da kunne oppleve mer kontroll hver gang historiene gjenfortelles. Dette vil hjelpe barnet til gradvis å kunne mestre symptomene, så som angst, sinne, hjertebank, svimmelhet og andre reaksjoner på å ha vært utsatt for ekstreme situasjoner.

Bli gitt tid og trygghet Mange av barna har en lang voldshistorie med seg, og vil kunne trenge tid til å kjenne seg trygge nok til å dele sine livserfaringer. Noen vil også kjenne på en motvilje til å fortelle andre om det de har opplevd. Dette må vi som hjelpere være klar over, og vi må tåle å ta imot barnets historie når det er klart for å fortelle det. At barn ikke forteller om vold, kan som tidligere omtalt skyldes barnets grad av uttrygghet, pågående vold og traumetrykk. Barnet kan også oppleve det vanskelig å snakke om volden hvis omsorgspersonene og de rundt barnet ikke makter å ta inn over seg det barnet forteller og unngår å møte barnets uttalelser eller signaler.

Temaer i barnegrupper

Ut fra de overordnede vurderingene vi hittil har gjort rede for, vil målsettingene med barnegrupper være:

n Å bryte hemmeligheten om vold i familien Gjennom å snakke med andre barn og høre barns historier, kan barn lettere klare å bryte tabubelagte «murer» og gjennom det hjelpes til å skape en egen erfaringshistorie om eget liv som i større grad vil være preget av stolthet, egenverdi og pågangsmot heller enn skam og skyld.

23

n Følelser knyttet til volden og til omsorgspersoner

Volden som utspilles i familien kan være svært vanskelig for barn å forstå. Følelsene som utspiller seg kan være forvirrende og kaotiske. Barn sliter ofte med motstridende følelser og opplevelser med begge foreldrene. Hvilke følelser er legitime å vise og hvilke er ikke? Barn trenger hjelp til å snakke om og sortere i dette landskapet.

n Å møte andre barn med lignende erfaringerBarna trenger å oppleve at de ikke er alene. Dette kan ha en sterkere terapeutisk effekt enn å møte en voksen hjelper til enkeltsamtaler.

n Plassering av ansvar og skyldspørsmål Disse følelsene blir håndtert forskjellig av ulike barn. Gjennom dialog om skyld og ansvar i gruppen, kan barna få støtte av hverandre.

n Å snakke om vold og normalreaksjoner hos barn som lever med vold i familien Barna snakker ofte nedsettende om egne reaksjoner og atferd når vold skjer. Barna trenger å vite at dette er normalreaksjoner på sterke erfaringer og at ulike barn håndterer disse reaksjonene på ulike måter for å overleve i ekstreme situasjoner.

n Barnas trygghet Fordi hverdagen til barna i så stor grad er preget av utrygghet, vil de være svært sensitive for forhold og situasjoner som ikke er trygge. Det blir derfor vesentlig å skape et trygt rom for barna i gruppene.

n Å være i første fase i traumearbeidet Som en del av arbeidet for å skape større grad av trygghet, vil det være nyttig å benytte strukturerte øvelser med sikte på å fremme opplevelsen av trygghet, sammenheng, mening og anerkjennelse.

n Å ha fokus på barnas egne ressurser og mestringsstrategier Som for alle barn med smertefulle erfaringer, kommer egne ressurser og positive mestringsstrategier ofte i bakgrunnen for alle negative hendelser og opplevelser. Disse må derfor fremheves med sikte på å øke barnets positive opplevelse av seg selv, sin livssituasjon og sine fremtidsmuligheter.

n Barnas selvbilde Barna har ofte et grunnleggende lavt selvbilde, formet gjennom direkte og indirekte voldserfaringer og gjennom opplevelser av at det ikke finnes håp og muligheter. Arbeidet med å bedre barnets selvbilde er et gjennomgående tema i alle gruppemøtene. Samtaler med barn i grupper gir mange muligheter for så vel læring som trening. Fokus på positive mestringsopplevelser kan være et viktig bidrag til dette.

24

Faglige vurderinger i forhold til utforming av og deltagelse i barnegrupperVurderingene av følgende kriterier/avklaringer for deltagelse i gruppe bør ikke gjøres alene, men sammen med en kollega eller i et team.

Volden må være avsluttet For deltagelse i grupper, har vi satt som kriterium at barn ikke skal leve i familier der volden er pågående. Den viktigste forutsetningen for vellykket terapi må være at alt som kan gjøres for at volden blir brakt til opphør blir gjort. Dette kan skje enten ved at voldsutøveren erkjenner sitt problem og søker hjelp, og/eller flytter vekk fra hjemmet. En annen løsning vil kunne være at utøveren avstår fra samvær mens behandlingen finner sted. Det må gjøres grundige undersøkelser i arbeidet med barna for å vurdere utsatthet i forhold til lojalitetskonflikter og risiko for ny vold. Vurdering av sikkerheten og nært samarbeid med lokalt barnevern er nødvendig i disse sakene. Å si at volden skal være avsluttet er en ønskesituasjon som i praksis har vist seg vanskelig, siden volden kan være pågående selv om ikke barnet lenger bor sammen med den som har utøvd vold. Barnet kan fortsatt ha samvær med den forelder som har utøvd vold, og barnet kan fortsatt leve med psykisk og latent vold. Dette har vært et stadig drøftingstema i utvelgelse til grupper. Det har også vist seg at endringer i livssituasjonen til barnet raskt kan endres mens barnet går i gruppe, f.eks. at far som har vært i utlandet i lengre tid kommer tilbake, at far slipper ut av fengsel, at stefar oppsøker og truer mor osv. Vi tenker at det ofte er slik at voldsutøveren ikke har tatt et grunnleggende ansvar for volden, og at vi derfor i denne situasjonen må stille visse kriterier som må drøftes for hvert enkelt barn. Viktige kriterier er omtalt i de følgende punktene.

Ønsker og tillater de voksne at barnet skal få nødvendig hjelp? Barn trenger å høre fra sine omsorgspersoner at det er ok å snakke om volden og det som har skjedd hjemme. Som tidligere nevnt er barn svært lojale overfor sine foreldre, så derfor er det ekstra viktig at barna får støtte og får høre fra sine foreldre at det er ok å snakke om volden. Så langt som mulig er det ønskelig å treffe begge foreldrene til separate samtaler om gruppetilbudet dersom begge har samvær med barnet. I en slik samtale kan man informere om tilbudet og viktigheten av at barnet får hjelp. Juridisk sett skal de som har foreldreansvar for barnet samtykke til behandlingen. Dersom en av foreldrene som barnet har samvær med ikke samtykker til behandlingen, er dette et dårlig utgangspunkt for hjelp til barnet. I verste fall kan behandlingen utsette barnet for større belastning og fare. Flere samtaler med voldsutøvende far for å fremme barneperspektivet og vise til viktigheten av gruppetilbudet, kan mange ganger føre til at han endrer standpunkt og i beste fall også begynner en prosess hvor han selv søker hjelp for sin voldsatferd. I situasjoner hvor dette ikke skjer, må det vurderes om det skal fremmes en sak til barnevernet eller rettsapparatet hvor behandling pålegges og barnet blir tilstrekkelig ivaretatt under og etter behandlingen.1

1 Et regjeringsoppnevnt utvalg har foreslått endringer når det gjelder krav om at begge foreldre må samtykke til behandling. NOU2008: 9 «Med barnet i fokus – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær»

25

Hvordan vil barnet bli ivaretatt av sine omsorgspersoner mens de går i gruppe?

Barn trenger aksept fra foreldrene på at det er lov å snakke om volden. Det anbefales ikke at barnet har samvær med den som har utøvd vold mens behandlingen pågår hvis far/stefar ikke har tatt ansvar for volden. Barna trenger at omsorgspersonene kjenner til gruppeopplegget og er forberedt på barnets reaksjoner, følelser og tanker som behandlingen kan skape. Barna trenger at deres omsorgspersoner tåler å høre barnas egne ord på sine opplevelser og det de har opplevd. Foreldre blir ofte overrasket over at barna har fått med seg så mye av volden og husker dette så godt, langt tilbake i tid. Barn er svært sensitive, og får ofte med seg mye mer enn det foreldrene tror. Det er viktig at mor får støtte og et terapeutisk tilbud parallelt med barna som går i gruppe. Når det gjelder vurderinger knyttet til mor og barnets sikkerhet, kan dette drøftes med ev. barnevern og politi.

Ønsker barnet å delta i gruppen? Barna som begynner i gruppe har ulik motivasjon. Noen barn viser nysgjerrighet og ønsker med en gang å begynne i gruppen, mens andre barn trenger lengre tid og er mer skeptiske. I denne prosessen spiller barnets omsorgspersoner en viktig rolle. Barna trenger at foreldrene er motivert for behandlingen. På den måten spiller foreldrene en viktig rolle i å motivere barnet til gruppen. Noen ganger er det slik at de voksne har større ønsker for barnets deltagelse enn barnet selv. Dette må forstås ut fra en erkjennelse hos den voksne om at volden har skadet barnet alvorlig, eller at det for noen skyldes et press fra andre. Enkelte barn trenger å bli motivert før det er i stand til å fortelle sin historie, og et gruppetilbud må derfor ikke presses på barnet. Å gi barnet god informasjon om gruppetilbudet og varighet på forhånd, kan være med på å gi barnet forutsigbarhet og en større forståelse av hva gruppen handler om. Dette kan virke trygghetsskapende for barnet. Vår erfaring er at de fleste barn, etter å ha vært med på de første gruppemøtene, fort finner seg til rette og ønsker å fortsette.

Etnisitet og fremmedspråklighet I noen av gruppene har vi hatt barn med ulik kulturell bakgrunn. Vi har ikke brukt tolk i arbeidet med barna, men i mødregruppene er det blitt brukt tolk. Dette omtales nærmere under kapittelet om mødregrupper. Vi har bare gode erfaringer med å blande barn med ulik kulturbakgrunn. For barn med annen etnisk bakgrunn, gjelder generelt de samme vurderinger som for barn med etnisk norsk bakgrunn. Vi trenger å være oppmerksomme på en del praktiske forholdsregler, som mattradisjoner og feiring av ulike høytider, for at alle barna skal kjenne seg sett og ivaretatt. I familier med annen etnisk bakgrunn må vi ofte gjøre sikkerhetsvurderinger som går ut over mor, far og barn – men også inkludere det øvrige nettverk som kan være sterkt involvert i barnets livssituasjon. Det vil noen ganger være viktig i forberedelsen til gruppen å snakke med sentrale personer i dette nettverket for å sikre barnets trygghet i gruppen.

26

Har barnet andre tilbud?

Det bør vurderes i hvilken grad det er nyttig for barn som tilbys gruppebehandling å forholde seg til flere hjelpetilbud på samme tid. Dette bør avklares og diskuteres individuelt i forhold til hvert enkelt barn. Det bør vurderes nøye hvorvidt flere tilbud på samme tid har en positiv virkning eller om det kan virke forstyrrende. Dersom flere tilbud opprettholdes, er det viktig med god samordning mellom tjenestene og avklaring av ansvarsområder.

For noen barn vil tilbud om gruppesamtaler ikke være tilstrekkelig. Vår erfaring viser at noen av barna kan slite med alvorlige PTSD-symptomer, som gjør det nødvendig å tilby individuelle samtaler i løpet av gruppeperioden. Det bør derfor settes av tid til individuelle samtaler i tillegg til gruppe, slik at denne muligheten innfris.

Flere av barna vi har møtt i gruppene har behov for videre individuell oppfølging etter at gruppen er avsluttet for å jobbe med bearbeiding av komplekse traumer.

Har barnet utviklet en atferd som vanskelig kan håndteres i en gruppe?Her tenker vi på ulike former for psykiske og atferdsmessige vansker, som alvorlig uro og utagering, alvorlig tvangsatferd, utpreget sosial tilbaketrekning, psykoseproblematikk osv. Kartleggingen før oppstart kan vise at barnets atferd ikke er forenlig med deltagelse i gruppe, og at barnet av den grunn må gis et individuelt tilbud. Vi vil likevel påpeke at vi i gruppene har hatt rimelig høy toleranse for barn som beskrives som relativt urolige, og opplever at også disse barna har profittert på gruppetilbudet. Til barn som har utviklet alvorlige vansker, kan vi gi et individuelt tilbud eller henvise til psykisk helsevern for barn og unge. Det blir da viktig at den instans vi henviser til får detaljert informasjon om den volden i barnets liv som vi kjenner til, og at vi eventuelt kan innlede et samarbeid gjennom arbeid med andre deler av familien.

Oppsummering av eksklusjons kriterier fra deltagelse i barnegrupper

● Dersom barn har samvær med en forelder som aktivt ikke støtter barnas behandlingstilbud, vil dette kunne skape vanskeligheter. Barna kan oppleve å komme i en lojalitetskonflikt til den av foreldrene som ikke støtter tilbudet.

● Lever barnet i pågående vold, der barnet bor sammen med voldsutøver, tenker vi ikke at barnet bør gå i gruppe. Her trenger man først å jobbe for å få barnet i sikkerhet og å få slutt på volden.

● Er barnet svært traumatisert med aktive PTSD-symptomer, som har en helt annen alvorlighetsgrad enn resten av barna i gruppen, er det nødvendig å først jobbe individuelt med stabilisering og trygging av barnet før det på sikt kan ha nytte av et gruppetilbud.

● Barnet har utviklet alvorlige psykiske og atferdsmessige vansker som vanskelig kan håndteres innenfor et gruppeformat. I noen situasjoner vil dette være mulig å fastslå gjennom de første samtalene med barnet, men det kan også vise seg etter hvert i gruppeprosessen. Da bør det vurderes å henvise barnet videre til andre relevante instanser.

● Hvis barnet opplever ny vold i hjemmet mens gruppen pågår, må dette vurderes i hvert enkelt tilfelle. Situasjoner som kan oppstå er at

27

f.eks. mor flytter tilbake til voldsutøver og at volden fortsetter, mor blir sammen med en ny kjæreste som utøver vold osv. Dette vil endre barnets muligheter for trygghet. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes hvilke tiltak man skal sette inn og hvilket tilbud barnet trenger. I slike situasjoner må det vurderes om barnet skal tas ut av gruppen og gis et individuelt tilbud. Det er i denne sammenheng viktig å ha kunnskap og forståelse om at barn i gruppen knytter seg sterkt til de andre barna, og at det for barnet kan oppleves som en avvisning og lite ønskelig å bli tatt ut av gruppen. Det er gitt at man sender en bekymringsmelding til eller kontakter barnevernet dersom man er bekymret for barnets omsorgssituasjon.

Hvilke unike voldserfaringer bærer barnet med seg?Barn som vokser opp i familier med vold, opplever volden på forskjellige måter. Noen eksponeres gjentatte ganger for ulike voldshandlinger, mens andre forteller om sjeldnere episoder. Felles for barna er at de kan fortelle om den spenningen som preger et hjem med vold, og hvordan barna blir svært sensitive på å tolke signaler og atferd. Hvordan lukker pappa opp døren når han kommer hjem fra jobb, hvordan er stemmen til mamma? Noen barn forteller om psykisk eller materiell vold, andre om fars fysiske eller seksualiserte vold mot mor. Barn har også i ulik grad selv vært utsatt for fysisk vold. Forskning viser at ca. 50 % av barn som har vært vitne til vold også har vært utsatt for vold (Geffner et al., 2003). Noen barn vil i detalj kunne gjenfortelle voldsepisoder, mens andre barn bare delvis vet hva som skjedde. Barn kan også prøve å beskytte seg ved å prøve å koble ut minnene. Mestringsstrategier som barn her kan benytte, er å koble ut egne følelser, dissosiasjon, eller prøve å få fokuset over på noe annet, f.eks. tegning, høre på musikk, bråke osv. For noen barn vil de voksnes fortellinger om hva som skjedde etter hvert kunne bli barnets egen oppfatning om hva som foregikk.

For en gruppe barn kan det også være slik at de ikke har en klar oppfatning om hvem som er utøver og hvem som er utsatt. Gruppelederne må på bakgrunn av nøye kjennskap til det enkelte barn vurdere om barn med ulik voldserfaring skal i samme gruppe eller om gruppetilbudene skal differensieres. Et eksempel på dette kan være at noen barn bærer med seg erfaringer hvor far er voldsutøver, mens andre barn kan fortelle om mor som den voldsutøvende.

Det må også foretas valg om søsken skal være i samme gruppe eller gis separate tilbud. Dette tenker vi avhenger av hvor mange søsken det er og søskengruppens alderssammensetting. Vi har erfaring med at søsken har vært med i gruppene der hvor aldersforskjellen har vært liten. Ved søskengrupper fra tre personer og oppover kan en egen søskengruppe være et godt alternativ. Familievernkontoret i Sør-Trøndelag har gjennom flere år hatt søskengrupper, og kan kontaktes for ytterligere informasjon.

28

Vurdering av sikkerhet og etablering av sikkerhetsplaner for mor og barnVed å få kunnskap om familiens voldserfaringer og nåværende situasjon, kan man gjøre faglige vurderinger basert på farlighet og sikkerhetstenkning rundt familien. Arbeid med sikkerhetsspørsmål er nødvendig gjennom hele terapien med både voksne og barn (Steinsvåg, 2007). I dette arbeidet inngår å lage konkrete sikkerhetsplaner. Dette er også et tema vi har i barnegruppene, og vi spør da etter barnas egne erfaringer og hva de tenker en sikkerhetsplan for barn som lever med vold bør inneholde. Dette har ofte barna klare tanker om.

I noen situasjoner vil begge foreldrene være enige om at volden har skadet barnet og at de derfor legger til rette for at barnet skal få nødvendig tilbud. Ut fra de opplysninger vi får presentert, vil det også kunne være mulig å gjøre vurderinger i forhold til mors mulighet til å yte god nok omsorg for sitt barn i den aktuelle situasjonen. Mor kan selv være i stor krise og ha behov for et hjelpesystem rundt seg for å klare å ta vare på seg selv og barna. Her kan samarbeid med barnevernet i forhold til ulike hjelpetiltak være nyttig, samt at mor kan få et eget individuelt hjelpetilbud for egne traumeminner. I tillegg kan det for noen mødre være til hjelp med foreldreveiledningsprogram som barnevernet kan hjelpe til med å få igangsatt.

Valg av gruppeformDet er gjort ulike erfaringer med hensyn til åpen eller lukket gruppe. De fleste gruppemodellene internasjonalt har valgt å definere gruppene som lukket og med et bestemt antall gruppemøter (10–12 møter). Noen modeller har vært organisert som åpne grupper. Enkelte krisesentre driver åpne grupper for barn – hvor nye barn kommer til hele tiden, mens andre flytter bort fra krisesenteret. Vår erfaring bygger både på åpne og lukkede grupper, men vi har i denne veilederen valgt å beskrive en lukket gruppe med et bestemt antall gruppemøter og med et bestemt tematisk innhold for hvert møte.

Alderssammensetting og gruppestørrelse Gruppene vi beskriver i denne gruppeveilederen er rettet mot barn fra skolealder og opp til 13 år. Et viktig spørsmål er hvor stor aldersspredning det skal være i gruppene. Internasjonal erfaring er ikke entydig på dette spørsmålet. Noen har satt sammen grupper med stor aldersspredning, mens andre deler det inn i mer snevre aldersgrupper.

Det optimale i forhold til barns kognitive utvikling er å ikke ha større sprang enn to år mellom den yngste og eldste i gruppen, eks. 7–9 år eller 10–12 år. På grunn av at rekrutteringen til gruppene kan være vanskelig, er det naturlig at man diskuterer sammensettingen i hvert enkelt tilfelle. I noen grupper kan det gå helt fint at en 9-åring er med i en gruppe med 10- og 11-åringer; i andre tilfeller vil ikke dette passe i forhold til hvor barnet er i utviklingen. Med hensyn til gruppenes størrelse, anbefales en øvre grense på seks barn og minst fire barn i gruppen. Dette på bakgrunn av at barna i tilstrekkelig grad skal få mulighet til å bli sett og fulgt opp i sin prosess.

29

Antall gruppeledere og roller dem imellom

Både i prosessen før gruppestart, i arbeidet underveis og i oppsummeringen og formidlingene av erfaringene i etterkant, er det nødvendig å være to i dette arbeidet. Vold som tema i barns liv er komplekst og opprivende, og vi har kjent på det sterke behovet for å dele erfaringene med hverandre. Sikkerhetsvurderingene som må gjøres forut for og underveis i behandlingen krever et kollegafelleskap hvor man inngående kan drøfte og vurdere dette. Under selve gruppegjennomføringen er vår erfaring at man trenger å være to, for å kunne spille på hverandre og sammen bidra til å trygge barna i gruppen. Ved å være to gruppeledere, er det også enklere å gi individuell støtte til de barna som trenger det i gruppeprosessen, f.eks. dersom barna blir overveldet av traumeminner.

Vi har prøvd ut ulike måter å fordele rollene mellom oss. Det kan gjøres et valg hvor en av terapeutene har det overordnede ansvaret for rammene og gjennomføringen av gruppen. Denne har ansvar for at viktige vurderinger om sikkerhet og andre forhold er gjort ved gruppestart. Videre leder terapeuten gruppeprosessen, og delegerer og spiller på den andre terapeutens deltagelse. Disse rollene avtales klart på forhånd og gjennomføres gjennom hele gruppeprosessen. Et annet valg kan være å fordele de ulike oppgavene mellom gruppelederne. Det viktigste å påpeke er at ingen av terapeutrollene i sin form er tenkt å være autoritære og skremmende, men varme, omsorgsfulle og støttende.

Tidspunkt – dag og klokkeslett I en arbeidssituasjon preget av mange arbeidsoppgaver og stort arbeidspress, er det viktig at ledelsen og kollegaer gir sin aksept og tilslutning slik at barnegruppene gis høy prioritet. Barnegruppene bør ha faste dager og faste klokkeslett. I forkant av gruppen er det viktig å bruke god tid på planlegging av gruppen og programmet, samt god tid på kartleggingsarbeid med foreldre og barn som kan være aktuelle for gruppen. En idé er å sette opp en semesterplan over hvordan man vil legge opp arbeidet, og plotte inn alle gruppemøtene samt legge inn god tid til forarbeid og etterarbeid etter hvert møte. I tillegg bør det settes av god tid til evaluering av gruppetilbudet etter at gruppen er ferdig. Vi anbefaler å dele ut en oversikt til både foreldre og barn over antall gruppemøter, samt tidspunkt for gruppen. Dette gir barna en forutsigbarhet for hvor lenge gruppen vil vare. I grupper med mindre barn (7–9 år) anbefales det å lage en kalender som viser hvor mange gruppemøter som gjenstår, og som kan vises i starten av hvert møte.

Fysisk miljø/nødvendig utstyr Det må letes frem lokaliteter som tilfredsstiller aldersgruppen og de arbeidsoppgavene som skal gjennomføres i gruppen. Det er hensiktsmessig om grupperommet er det samme gjennom hele perioden – både for at barna lett skal kjenne seg igjen og at de gis muligheten til å prege rommet med tegninger, bilder o.a., men også fordi nødvendig utstyr ikke behøver å bli flyttet fra gang til gang. Store barn kan greie seg med et vanlig grupperom, mens de minste barna kan ha behov for større muligheter til fysisk utfoldelse. Med nødvendig utstyr menes blant annet tegne- og malesaker, papir, flippover, bøker og mapper til tegninger barna har laget.

30

Rekruttering

En viktig erfaring er at det er knyttet store utfordringer til rekruttering av deltagere. Dette viser med tydelighet at barn som lever med vold i familien lever i et skyggelandskap, og at vi som hjelpere i urovekkende liten grad greier å nå frem til dem. Noen gruppeledere vil arbeide i sammenhenger hvor krenkede barn finnes i stort antall, men også innenfor slike rammer kan det by på problemer å rekruttere tilstrekkelig antall barn.

Forslag til rekrutteringstiltak ● Annonser i avisene om gruppetilbudet som skal starte. ● Sende ut informasjon til aktuelle samarbeidspartnere i god tid før planlagt gruppestart.

● Tilby å informere på ulike møter hos samarbeidspartnere. ● Be om tid på planleggingsdager i barnehager og skoler for å informere om tilbudet.

● Spør voksne klienter dere selv har om deres barn kan ha behov for samtalegrupper.

● Spør om de voksne klientene til kollegaer har barn som trenger et gruppetilbud.

● Mist ikke motet selv om disse forslagene ikke fører frem. Start rekrutteringsarbeidet forfra igjen.

Samtaletilbud til omsorgsperson

En bred erfaring forteller oss at det beste for barnet er at mor også får hjelp. Mor trenger hjelp for egen del som en partner utsatt for vold. Volden som har angrepet hennes rolle som omsorgsperson for barnet gjør at hun trenger hjelp til å bli sensitiv overfor barnet sitt for å bli oppmerksom på barnets erfaringer, barnets utvikling og barnets videre behov. Da vil hun i større grad være i stand til å gjøre det hun kan for å gjøre livet til barnet trygt og støtte barnets terapeutiske prosess. At mødre har andre hjelpere enn oss i livet sitt, er en god ramme for barnet. Vi vil senere beskrive en utprøvd modell for parallelle mødregrupper. Dersom det ikke finnes rammer/ressurser for å drive parallelle mødregrupper, noe som ofte er tilfelle på mindre arbeidssteder, kan noen av de samme prinsippene/erfaringene innarbeides i en mindre ressurskrevende modell der vi møter mødrene felles ved gruppestart, underveis og ved gruppeslutt.

31

Forberedelser til gruppestart

Nødvendig kunnskap hos gruppeledere

For mange gruppeledere vil møtet med barn som lever med vold i familien være en ny erfaring. Det er viktig å ha kunnskap på ulike områder for best mulig å forstå barnets behov og reaksjoner og møte disse på en trygg og riktig måte. De følgende punktene er beskrevet mer utfyllende andre steder i veilederen, men vi vil nok en gang understreke betydningen av disse.

Barns utvikling Barn blir forstyrret i sin normale utvikling ved å oppleve vold i familien. Dette kan gi seg uttrykk på ulike måter, så som problemer med innlæring, konsentrasjon, regulering av følelser, uro i kroppen og et negativt selvbilde. Å leve med vold preger også barnets hjerneutvikling. Vi vet at barnehjernen er sårbar for tilstander i omgivelsene. For barn som lever i en vedvarende konfliktsituasjon med foreldrene vil hjernens utvikling bli skadet.

Omsorgssvikt Barn som lever med vold i familien, utsettes for omsorgssvikt i varierende grad. Det er viktig for gruppelederne å ha kjennskap til de ulike reaksjonene barn kan få som følge av dette.

VoldMan må kjenne voldens psykologi og konsekvenser av vold i nære relasjoner. For å kunne forstå barnets situasjon, er det nødvendig å ha grunnleggende kunnskap både om voldsutøver og den voldsutsatte. Det er altså ikke tilstrekkelig å bare ha kunnskap om barns reaksjon på vold, men også hva som kjennetegner de voksnes situasjon.

Traumer og behandling av disse Barna i gruppene er preget av å ha levd med vold i familien, og de trenger å få god faglig hjelp. Det er viktig at man som gruppeterapeut har kunnskap om traumer og traumebehandling. Gruppene tilbyr barna muligheter gjennom ulike terapeutiske metoder til å snakke om sine erfaringer. For mange av barna vil gruppene fungere som første fase i traumearbeidet, der et viktig mål er å etablere et trygt rom for barna. Samtaler om skyld og ansvar er sentrale begreper i gruppene.

Kravet til kunnskap må imidlertid ikke oppfattes som så omfattende at dette hindrer oppstart av grupper for barn. Parallell eller forutgående veiledningserfaring fra andre kollegaer eller andre instanser som innehar den kunnskapen gruppelederne ikke har, vil i de fleste situasjoner være tilstrekkelig.

32

Kartleggingssamtaler og vurdering av sikkerheten

Kartleggingssamtale med daglig omsorgsperson For å kunne gjøre et best mulig arbeid med barna i gruppen, er det nødvendig med en grundig kartleggingsfase før barna inviteres. Forberedende samtaler med den av foreldrene som har den daglige omsorgen er den første samtalen som finner sted. Dette er et viktig arbeid, så beregn god tid på dette. Vi vil anbefale å sette av 1–3 timer til kartlegging med barnets daglige omsorgsperson. I tillegg til informasjon fra gruppelederne om det planlagte innholdet i gruppen, er det av stor betydning at omsorgspersonen gir informasjon og detaljert kunnskap om barnets voldserfaringer, barnets utvikling og reaksjoner. For mange voksne er det en ny erfaring at deres barn får anledning til å fortelle om volden til andre. Av den grunn settes det også av tid til å fortelle den voksne om naturlige reaksjoner som kan forventes hos barnet i tilknytning til gruppesamtalene. Brosjyren «Små vitner til vold» (Netland Simonsen & Steinsvåg, 2007) kan være nyttig i dette arbeidet. I samtalene blir det vektlagt å spørre om barnas ulike kompetanseområder, ressurser og interesser som vi underveis i gruppen benytter oss av. Like viktig som å snakke med barna om volden de har opplevd, er det å styrke barnas sterke sider. Et annet tema i denne samtalen er at barnets omsorgsperson får vite betydningen av at barnet må gis frihet til å fortelle sin versjon av hva det har opplevd og at barnets historie i så liten grad som mulig skal farges av den voksnes erfaringer.

Det vil også være slik at noen barn har høy motivasjon for å delta, mens andre barn trenger å motiveres, noe det kan gis råd om under denne samtalen. Med hensyn til motivasjon, kan dette også gjelde den voksne. I denne innledende fasen møter gruppelederne både foreldre som er oppfordret av barnevernet eller andre hjelpere til å ta imot tilbudet og foreldre som av eget initiativ har tatt kontakt. Det er derfor viktig under dette møtet å få den voksnes aksept og forståelse for behandlingen, og videre å få samtykke til at gruppelederne kan møte barnets lærere.

Samtale med daglig omsorgsperson og barnetDet må legges mye arbeid i å skape en trygg inngang for barnet til gruppesamtalene. Noen barn har selv bedt om å få snakke med noen, mens det for andre barn er et valg som er foretatt av den voksne. Barn som vokser opp i familier med vold, har lang læring i at hemmeligholdelse og taushet har vært en måte å overleve på i en uholdbar situasjon. Barn er svært lojale overfor sine foreldre. Det er nettopp på grunn av dette at barn trenger å få høre fra foreldrene sine at det er ok å snakke om volden.

Barn har inngått en taushetens allianse med begge foreldrene, og vil derfor kunne oppleve friheten og til og med oppmuntringen fra en av foreldrene om å dele voldserfaringen med andre som vanskelig. Et tidligere sett med regler som styrte familien blir erstattet, og barnet må gis tid til å forholde seg til dette. Det første møtet med barnet og den som har daglig omsorg må derfor ha som hovedpoeng å gi barnet tro på

33

at hjelperen ønsker å forstå barnets situasjon, anerkjenne barnet for alt det har holdt ut med og gi det håp om at forandring er mulig. Dette kan bare gjøres dersom barnets situasjon og behov er i hjelperens bevissthet. Allerede på dette tidspunktet må barnet få vite at det ikke har skyld og at det er de voksnes ansvar.

Barnet trenger å få høre det vi vet om hva det har opplevd. Videre trenger barnet informasjon om hvordan gruppemøtene er tenkt lagt opp, hvor mange som skal være med, hvor lenge møtene varer, få se rommet hvor gruppen skal være hvis dette er mulig, samt få vite navnet eller hilse på den gruppelederen som ev. ikke har mulighet til å være med på denne samtalen.

Samtale med voldsutøvende forelderDet er viktig at voldsutøver – i de tilfellene der dette er mulig – også får god informasjon om gruppens innhold og betydningen av at barnet får mulighet til å snakke om volden og sine opplevelser, samt at utøver støtter opp om dette.Barn som får tilbakemelding om at utøveren går med på eller ønsker at barnet skal delta i en barnegruppe, kan få en lettere inngang og kjenne seg tryggere i gruppen. Denne samtalen kan være vanskelig å gjennomføre, men det viser seg også at mange voksne som har utsatt barnet sitt for vold anerkjenner barnets behov for hjelp.

Som tidligere nevnt kan det være situasjoner hvor barnets deltagelse i en gruppe ikke harmonerer med utøverens ønske. Dette vil kunne representere en stor hindring for barnet. Den endelige avgjørelsen i forhold til om barnet skal delta i behandlingstilbudet må ligge hos den som har det daglige omsorgsansvaret. Det må imidlertid gjøres vurderinger og eventuelle beslutninger i forhold til om deltagelse i barnegruppe bidrar til å skape ytterligere konflikter for barnet i tilknytning til samværsordninger. Det må da tas avgjørelser på om barnet ikke skal tas inn i gruppen eller om samværet innstilles i tiden gruppetilbudet varer. Det anbefales i disse tilfellene å søke råd og veiledning hos kollegaer eller barnevernet.

Informasjon til barnas lærereBarnegrupper vil noen ganger kunne foregå på dagtid, og kan derfor føre til fravær. Dersom det er mulig, anbefaler vi å legge gruppemøtene til etter skoletid. Uansett om møtet legges til skoletiden eller ikke, bør hovedlærer til hvert av barna i gruppen inviteres til en informasjonssamtale med gruppelederne. Det kan vurderes om barnets omsorgsperson skal delta på denne samtalen.

Hensikten med denne samtalen er å informere om gruppens innhold og å gi en kort innføring om barn som vokser opp med vold i familien og konsekvenser av dette. Et annet viktig mål er å få informasjon fra skolen om barnet – hvordan barnet oppfattes, reaksjoner hos barnet og barnets sterke sider. For noen barn vil det være nødvendig å få ekstra leksehjelp og oppfølging dersom enkelte fag blir ekstra skadelidende ved fravær fra skolen.

Lærere trenger også å få informasjon om mulige reaksjoner hos barna. Noen barn vil ønske å fortelle sine medelever hvorfor de er borte fra skolen ukentlig, mens andre ikke vil at noen skal vite det. Gruppelederne

34

bør også søke informasjon om hvordan det enkelte barn fungerer på skolen. Alt som gis av informasjon om barnet, vil være av verdi når gruppen settes i gang. Vi har god erfaring med å gi lærer/sosiallærer mulighet til å kontakte gruppelederne underveis når det er behov.

Samtaletid for gruppeledere før og etter gruppemøteGjennomføring av samtalegrupper for barn som har opplevd vold i familien er tidkrevende. Vi har tidligere fremhevet at det må settes av tid til blant annet forberedelser internt, kartleggingssamtaler og evaluering. Under gjennomføringen av gruppemøtene er det nødvendig for gruppelederne å møtes i god tid før gruppestart, i tillegg til å sette av tid til samtale etter at barna har gått hjem. Dette skyldes dels forberedelser og rydding av praktisk karakter, men like viktig er den mentale forberedelsen i forkant og oppsummeringen etter gruppeslutt.

Det skjer mye i hvert gruppemøte, og mange hendelser her kan være av avgjørende betydning for barnet. Det å sette av god tid etter gruppemøtet, vil bidra til å knytte det avsluttede møtet sammen med neste møte i gruppen. Av den grunn bør det settes av god tid til både forberedelser og etterarbeid for å kunne møte det enkelte barn med respekt.

35

del3Gjennomføring av

samtalegrupper

37

Kort presentasjon av innhold og målsetting for gruppegangeneSom anført tidligere i veilederen, anbefales det i forhold til lukkede grupper et bestemt antall gruppemøter hvor sentrale temaer gjennomføres. Erfaringer viser at 10 møter kan være et tilstrekkelig antall for å oppnå den ønskede effekt. Vi vil imidlertid presisere at for noen barn vil dette være et utilstrekkelig antall møter. Behandling av traumer krever ofte lang tid både hos barn og voksne, og setter krav til gruppelederne om å være nøye i sin observasjon i forhold til forandringer hos barnet. Et oppsett for 10 gruppemøter kan for eksempel se slik ut:

n Gruppemøte 1Åpning og presentasjon av gruppen og det enkelte barn. Informasjon om stedet, taushetsplikt og hvorfor man er samlet. Oversikt over antall gruppemøter. Skape trygghet.

Et av de viktigste målene er at barnas historie og erfaringer skal være i sentrum og få rom. Dette medfører som tidligere nevnt at gruppelederne må ha kunnskap om barnas voldserfaringer, og videre at det utvises stor grad av innlevelse og forståelse for det enkelte barn. Det første møtet kan for mange være både vanskelig og spennende, og hvordan gruppelederne møter barnet og den voksne vil være av betydning. En måte å ivareta dette første møtet på kan være at gruppelederne i forkant av møtet skriver ned navnene på barna, danner et bilde av hvert enkelt barn og tenker gjennom hvordan de tror barnet ønsker å bli møtt. Søren Kierkegaards beskrivelse av hemmeligheten i all hjelpekunst er nettopp å finne barnet og hjelpe der det er for å kunne lykkes i å føre det til et bestemt sted. Dette stedet skal for barnet oppleves trygt og forutsigbart.

n Gruppemøte 2Hva er vold? Utforske temaet vold sammen med barn. Bryte hemmeligheten – på ulike måter dele erfaringene med vold, og dermed vise for barna at de ikke er alene og at det de har opplevd er galt.

n Gruppemøte 3Identifisere følelser knyttet til vold. Følelsesbarometer. Snakke om ansvar og skyld.

n Gruppemøte 4Familien og vennene mine. Utforske barnas viktige relasjoner. Tegne mamma, pappa og søsken. Finne måter å beskrive dem på.

n Gruppemøte 5Hva har volden gjort med min familie? Om livet i familien – og hvilken rolle barnet har i familien. Hva er lov og hva er ikke lov? I hvilken grad blir atferden styrt av volden i familien?

n Gruppemøte 6Hva har volden gjort med meg? Normalreaksjoner på vold. Frata ansvar og skyld.

38

n Gruppemøte 7Sikkerhet. Fokusere på hva barna kan gjøre når volden oppstår. Hvilke råd har de til andre barn?

n Gruppemøte 8Hvem er mamma og pappa? Møte forskjellige reaksjoner og følelser barna har i forbindelse med mor og fars atferd.

n Gruppemøte 9Fremtidshåp, drømmer og viktige beslutninger.

n Gruppemøte 10Avslutning og evaluering.

Mal for hvert gruppemøte ● Innledning/oppstartsritual: Samme hver gang, utenom den første gangen ● Målsetting: Hvilket hovedtema ønskes det å arbeide med i gruppen denne gang?

● Materialer: Hvilke hjelpemidler trengs for arbeidet i gruppen? ● Prosedyre/metoder: Hvilke metoder benytter vi for å arbeide med hovedtemaet?

● Avslutning: Samme hver gang, utenom den siste gangen

Første og siste gruppemøte skiller seg fra hovedmønsteret fordi temaet da nettopp handler om oppstart og avslutning. I begynnelsen kan det oppleves trygt å holde seg til den foreslåtte strukturen i manualen. Etter å ha gjennomført noen grupper, vil mange oppleve å stå mye friere i forhold til form og innhold, og i større grad integrere egen klinisk erfaring. De temaene vi skisserer som fokustema i gruppene, kan med andre ord arbeides med på en rekke forskjellige måter. Vi vil videre i veilederen presentere ulike metoder for å jobbe med de forskjellige temaene.

Forholdet mellom gruppestruktur og gruppeprosessVår erfaring er at det trengs en relativt høy grad av struktur for å fremme trygghet til barn som i utgangspunktet er lite trygge på andre mennesker, men ikke så mye struktur at barnas kreativitet og formidlingsbehov blir kneblet eller låst. Det er utfordrende å finne denne balansen.

Tilnærmingsmodellen vi presenterer er preget av en relativt fast struktur som kan understøtte barnas trygghet til å formidle viktige erfaringer, men samtidig ikke så rigid at den hemmer barnas mulighet til å uttrykke seg. Strukturen er ment å legge forholdene til rette slik at det enkelte barn kan få uttrykke seg på sine premisser og arbeide med sine individuelle utviklingsbehov. Det er viktig her å understreke at struktur ikke er synonymt med strenghet, men med aktiviteter, gjøremål og metoder som gjør det lettere for barna å oppholde seg i gruppen, bli kjent med de andre og få mulighet

39

til å uttrykke egne erfaringer. Strukturen kan brukes aktivt når gruppen blir «utflytende» for å få barna til å samle seg om det felles arbeidet. Strukturen kan løses opp noe når barna etter hvert blir tryggere på hverandre og i større grad klarer å regulere atferden selv i forhold til målsettingene med gruppen.

Arbeid med mødre og fedre parallelt med barnegruppeneFør vi går videre med å beskrive det direkte arbeidet gjennom de 10 gruppemøtene, vil vi skissere noen erfaringer vi har i forhold til et parallelt arbeid med mødrene og fedrene gjennom den perioden behandlingen pågår.

Parallelle mødregrupperFor enkelte av barnegruppene gjennomførte vi parallelle mødregrupper med to terapeuter. Bakgrunnen for å starte disse gruppene var kunnskapen om at morsrollen svekkes når mor utsettes for vold, lever med trusler om vold eller lever med ettervirkningene av vold. Barn har behov for en mor som evner å erkjenne og anerkjenne voldens virkninger på sitt barn og som gjenerobrer morsrollen. Gjennom å ha en parallell mødregruppe, ønsker vi å styrke mors rolle generelt, samt gjøre henne bedre i stand til å møte de spesifikke behovene barna har etter å ha levd med vold.

Gruppen må ha en klar målsetting. Det er nødvendig at mødrene får hjelp til å se barnas situasjon tydeligere, og at de hjelpes til å bli tryggere i sin utøvelse av morsrollen med tanke på de voldsrelaterte problemene barna deres har. Dette må tydelig formidles til mødrene, både gjennom forsamtaler før gruppen starter og når mødrene møtes felles første gang.

I det første møtet inviteres mødrene til å presentere seg og hvordan volden har påvirket dem som familie og i særdeleshet hvordan den har påvirket barnet. Ønsket er gjennom denne presentasjonen å tydeliggjøre at temaene i løpet av gruppemøtene vil være barna, deres opplevelser og mødrenes relasjon til barna, og at voldstemaet vil stå sentralt.

Sentrale temaer i mødregruppene vil være vold, virkninger av vold, trygghet, hvordan bearbeide vonde opplevelser, hvordan stille seg til/regulere samvær med faren og hvordan styrke morsrollen. Det vil være ulike måter å arbeide med temaene på. Et forslag er å veksle mellom samtale og enkle oppgaver. Eksempler på slike oppgaver kan være: Hva er vold? Hva tror du barnet ditt oppfatter som vold? Erfaringsmessig vil mødrene ha mange tanker om disse spørsmålene. Et tilbakevendende tema i gruppene er: Hva er bra for barna i forhold til det de har opplevd? Spesielt nevnes bekymringen for om barna vil få det vanskeligere ved å bli minnet om volden.

Et annet viktig tema i gruppene er trygghet. I mødregruppen handler dette temaet i stor grad om hvordan mor kan ivareta barnets og egen sikkerhet på best mulig måte. Videre vil et sentralt tema være mødrenes tanker om fars samvær med barna. Dette er store og vanskelige spørsmål, som mødrene ofte vil være ambivalente til. Mor kan for eksempel vurdere at barnet ikke har godt av samværet med far, men samtidig være redd for

40

at det vil være for farlig å nekte samvær. Hun kan også ha tanker om at barnet trenger å ha kontakt med sin far. I disse samtalene blir det viktig å hjelpe mor til å gjøre vurderinger knyttet til hva som er til barnets beste. I mange tilfeller vil hun ha vært utsatt for sterkt press fra far. Dette er et vanskelig tema, som gjør at mor raskt kan kjenne seg utilstrekkelig og maktesløs i sin mulighet til å beskytte barnet. For at dette temaet skal bli ivaretatt på en god måte, kreves det at gruppelederne har god kjennskap til hvilke andre instanser som kan spille en rolle i beskyttelsen av barn i disse situasjonene.

En utfordring i slike grupper er å holde fokus på barna. En metode vi brukte i arbeidet med mødregruppen var at gruppelederne tok med materiell og oppgaver fra barnegruppen hvor disse mødrenes barn var deltagere. Dette dannet grunnlag for samtaler om hvordan mødrene tenkte barna ville reagere og forholde seg til oppgavene. Ofte viste dette seg å være en god innfallsvinkel til samtaler om hvordan mødrene tolker og forstår barna sine og hvordan de kan møte barnas behov. Erfaringsmessig vil også mange mødre stille spørsmål om hvorvidt barnets bekymringsfulle oppførsel er et resultat av barnets forsøk på å håndtere en vanskelig livssituasjon eller om det heller er snakk om vanskelige, men normale utviklingsfaser i barnets liv. I disse samtalene gis gruppelederne muligheter til å flette inn kunnskap og erfaring om voldens virkninger. Foreldre med barn som har vært vitne til vold vil ha en tendens til å tenke at virkningene av volden på barna er mindre enn de faktisk er. Samtaler i gruppen om dette temaet vil derfor ofte føre til at mødrene blir tvunget til å se tydeligere hvilke skader volden har påført barna. For at disse samtalene ikke skal være overkjørende, må de føres på en måte som gjør at mødrene opplever seg støttet og at de ser at de kan bidra med noe overfor barna sine i dag.

Arbeid med slike grupper krever en viss «krisemobilisering» for gruppelederne. Man må forvente at det kan skje kriser i mødrenes liv som vil gjenspeile seg i gruppen, og som man må finne løsninger på underveis.

Samtaletilbud for far som har utøvd vold i familienI den grad det er mulig og relevant å komme i kontakt med far, er dette ønskelig. I noen tilfeller har ikke far lenger kontakt med barnet og heller ikke foreldreansvar, noe som gjør at det ikke er naturlig å treffe far til samtale.

Målet for disse samtalene må være å få en forsikring om at voldsutøveren har forstått hvilken skade barna er blitt påført, og at disse skadene ofte vil forsinke og vanskeliggjøre et nært og trygt forhold mellom utøveren og barna. Dette må tas i betraktning når de ønsker å bygge opp et forutsigbart og omsorgsfullt forhold til sine barn. Uten erkjennelsen av ansvar for volden, vil ethvert forsøk på forsoning med sine barn være en nytteløs prosess.

Samtaler med far kan også være et viktig terapeutisk bidrag i hans liv i retning av å ta ansvar for volden. Underliggende og direkte kan vi i samtalene med fedrene informere og oppmuntre dem til å søke hjelp. På tilsvarende måte som barnets omsorgspersoner ofte opplever det, vil også voldsutøverne kunne få en ny og utvidet forståelse for hva barnet har sett og hørt. De mest positive gruppeprosessene med barn kan vi se hos de som har fedre som selv går til behandling for sine vansker.

41

Sjelden bor barnets foreldre sammen når barnet begynner i samtalegruppen. Konfliktnivået vil ofte være høyt, og risikoen for fortsatt vold vil være til stede. Vi anbefaler derfor at nødvendige samtaler om barnet foregår ved at terapeuten møter mor eller far hver for seg til individuelle samtaler. Dette vil ivareta barnet og den voldsutsattes sikkerhet på best mulig måte.

Uforutsette situasjoner

I løpet av gruppetiden vil det alltid oppstå uforutsette situasjoner. Det vil ikke være mulig å forutse slike utfordringer, og vi har derfor valgt å presentere noen av de problemstillingene som kan oppstå. Det anbefales at disse gjennomgås før oppstart. Ved å ha tenkt gjennom spørsmålene, vil vi som gruppeledere kunne opptre med størst mulig grad av tydelighet og trygghet.

n Barnet uteblirDiskuter med en kollega. Ta kontakt med mor for å få vite bakgrunnen for uteblivelsen umiddelbart etter gruppemøtet. Vurder om det er tilrådelig å gjøre et nytt forsøk på å ta barnet inn i gruppen igjen. Dersom uteblivelser gjentar seg uten forhåndsinformasjon, bør videre deltagelse i gruppen revurderes. Dersom et av barna i gruppen slutter, må de andre få en forklaring.

n Når det er mye uro i gruppenBruk strukturen i gruppen til å «holde ro i rekkene». Skift aktivitet dersom det glir helt ut. Barna er oversensitive for strenghet og sinne – dette kan fremkalle sterk angst og uttrygghet. Spill på hverandre som gruppeledere. Sitt nær de mest urolige barna. Prøv ut om et klapp på skulderen eller direkte og varm dialog hjelper. Dersom det er en urolig gruppe, husk også å ivareta de som er stille og som kanskje ikke sier noen ting.

n Ikke nok påmeldte barnSe under avsnitt om rekruttering. Prøv nye runder for å gjøre tilbudet kjent i hjelpeapparatet. Det er best å fortelle om det til andre hjelpere direkte. Invitér deg inn i ulike sammenhenger.

n Alvorlige konflikter og vold mellom de voksneDet må da vurderes om barnet skal bli værende i gruppen eller ikke. Det kan i slike tilfeller være bedre å føre barnet over i en individuell behandlingsrelasjon, frem til den nye konflikten har roet seg. Barnet vil selv ha en viktig stemme i denne avgjørelsen, spesielt dersom dette skjer mot slutten av gruppeprosessen.

n En av gruppelederne blir sykDersom en av gruppelederne blir syk, er det vår anbefaling at gruppemøtet avlyses. Nødvendigheten av at det er to voksne til stede understrekes. Mangel på to gruppeledere kan skape utrygghet og utageringer, noe som kan være skadelig for en videre trygg prosess. Blir en gruppeleder syk over tid, må det hentes inn en erstatning for denne.

42

n Sterke følelsesmessige reaksjoner oppstår i gruppen

Det vil kunne komme sterke følelsesmessige reaksjoner i gruppen, noe som vil utfordre oss gjennom gruppeprosessen. En viktig strategi er – som beskrevet under gruppemøtene – å systematisk gjennomføre ulike avslapnings- og «trygt sted»-øvelser. Det forebygger uhåndterbare reaksjoner. Er det barn som reagerer sterkt på et tema vi er inne på, er det viktig at dette barnet får tid og omsorg av den ene gruppelederen. Ofte kan det være bra å ta barnet ut på et naborom alene, inntil barnet har samlet seg igjen. Det er i situasjoner som dette viktig å formidle at slike reaksjoner er helt vanlig for barn som har opplevd sterke hendelser i familiene sine og formidle det som normalreaksjoner på traumer.

n Gruppelederne får nye, alvorlige opplysninger vedrørende barnets situasjonDet må vurderes hvilken informasjon det er snakk om. Barnevern, politi eller andre instanser må koples inn om nødvendig.

n Gruppelederne blir truet av voldsutøverDersom dette skjer, bør vi ha lav toleranse og anmelde forholdet til politiet. Det må også vurderes om det må settes inn ekstra sikkerhetstiltak for mor og barn.

n En av foreldrene trekker samtykket til gruppebehandlingI utgangspunktet er dette et dårlig grunnlag for barnet til å fortsette. Barnet trenger – på et visst nivå – foreldrenes støtte til at de kan gå i gruppen. Vi viser til tidligere kommentarer om faglige vurderinger knyttet til deltagelse i barnegrupper.

n Barnet flytter tilbake til voldsutøverenOm dette skulle hende, blir det spesielt sentralt å arbeide nært med voldsutøver for å motivere han til å støtte barnet sitt og gjøre livet trygt for barnet videre. Vi får anta at i de sakene dette skjer, er dette fordi far blir vurdert som en trygg omsorgsperson for barnet. Om vi har grunn til å tro at dette ikke er tilfelle, må situasjonen vurderes på nytt. Dette gjelder også i forhold til barnevernet og rettsapparatet.

n Barnet må avslutte gruppen Det kan skje at barnet flytter fra stedet underveis, eller at andre ting gjør at barnet vil/må slutte. Forklar de andre barna grunnen til dette, og marker avslutningen for barnet det gjelder.

43

GRUPPEMØTE 1: OPPSTARTI

Vær bevisst på følgende punkter ved gruppemøte 1: ● Be omsorgspersonen om å følge barnet til gruppemøtet, for gjennom det å bidra til tryggheten.

● Gruppelederne må være til stede umiddelbart når barnet kommer. Ikke la det vente.

● Ønsk det enkelte barn velkommen med håndtrykk og navn. ● Vis den samme respekten for barnets omsorgsperson. ● La barnet bestemme om omsorgspersonen skal være med de første gangene (mest aktuelt for de mindre barna).

● Gruppelederne kan introdusere barna for hverandre med fornavn. ● Det er viktig å gi god og tydelig informasjon om plassen barnet er kommet til, gruppetilbudet, taushetsplikten og grupperegler.

MÅLSETTING: SKAPE ET TRyGT GRUPPEKLIMAMålsettingen med første gruppemøte er at barna skal overvinne sin angst i forhold til gruppestart, og begynne prosessen med å skape et trygt og samlende gruppeklima. I tillegg presenteres volden som felles tema for hvorfor barna er samlet i denne gruppen.

● Materialer ● Mat og drikke ● Permer/bokser til å samle ark i ● Lys til lysritualet ● Ark og tegnesaker ● Flippoverark ● Navneskilt

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens for gruppen evt. med mødrene tilstede. ● Bli kjent-prosedyre ● Tegne navneskilt – «Hva er unikt for deg i familien?» ● Regler for gruppen ● «Trygg plass»-øvelse. (Beskrivelse av denne øvelsen se side 45)

I denne veilederen presenteres ulike muntlige innledninger til diverse oppgaver og temaer. Disse er i kursiv og er ment som forslag.

VelkommenVelkommen til oss. Dette har vi gledet oss til, samtidig som vi har vært litt spente. Det har kanskje dere også vært? Vi skal være sammen mange ganger, og det tror vi er lurt fordi det vi skal snakke om kan være veldig vanskelig for noen. Vi (navnet på terapeutene) har jo møtt dere før og vet at dere ikke kjenner hverandre, men vi vet at dere alle sammen har opplevd noe likt. Dere har alle sammen vært redde hjemme og opplevd at pappa har utøvd vold mot mamma. Det er nettopp derfor dere er samlet her i denne gruppen – fordi dere har ganske like erfaringer i familiene deres. Og det vet vi at mange barn setter pris på å snakke om med hverandre.

Vi ønsker at dette rommet skal være et trygt sted, selv om det vil bli fortalt historier som kan være vanskelige både å fortelle og å høre. Noen av dere

44

synes kanskje det kan være lett å fortelle om det som har skjedd hjemme. Andre synes det kan være vanskelig å fortelle. Begge deler er like mye lov. Det er ingen som skal presse dere til å snakke i gruppen – det bestemmer dere helt selv.

Mat og drikkeNår det gjelder å servere mat i gruppen, bør det tenkes gjennom hva som skal være hensikten med serveringen. Dersom det er fordi barna er sultne, kan det være lurt å starte opp med mat. Dersom hensikten skal være å gi barna et pusterom og et hyggelig sosialt samvær, kan pauser med mat legges midt i gruppemøtet eller eventuelt som en avslutning.

Regler for gruppenForslag: Vi ønsker ikke å ha så mange regler i denne gruppen, men det er viktig at dere vet at det som blir fortalt i dette rommet, skal vi ikke snakke med andre om. Noen ganger kan det allikevel komme frem viktige ting som vi som voksne må gjøre noe med. Da er det viktig å vite at vi hele tiden vil samarbeide med dere om det som må gjøres. Og så er det viktig at vi er snille mot hverandre og så langt som mulig ikke snakker mer enn én om gangen i gruppen.

Vi tenker at det er fint å lage felles grupperegler i løpet av første gruppemøte. Barna kan selv være med på å komme med forslag til grupperegler, som en av gruppelederne skriver opp på flippover. Dette er med på å gi struktur til gruppen. Vår erfaring her er at vi begrenser oss til tre til fem regler. De reglene som er blitt felles for alle gruppene er følgende:

● Vi skal ikke snakke om hverandre utenom gruppen. ● Vi skal ikke snakke stygt om hverandre. ● Vi skal snakke en om gangen. ● Vi skal høre på de andre når de snakker.

Presentasjon av det enkelte barnLa det enkelte barn presentere seg med navn, alder, hvor det kommer fra og kanskje en ting barnet liker å gjøre. Finn en presentasjonsform som er ledig og ikke høytidelig. En fin form er at barna tegner sine personlige navneskilt, og i tillegg til navnet skriver på en ting som er helt spesielt for dem i familien. «Jeg er flink til å synge.» «Jeg er eneste jente i familien utenom mamma.»

Dersom det er naturlig, kan det være en god idé å spørre om noe av det vanskelige allerede så tidlig. Barna vet hvorfor de er invitert, så derfor kan de ofte kunne utfordres tidlig. Let allerede på dette tidspunktet etter noe ved barnet som du vil anerkjenne.

Lysritualet Forslag: Vi har med et lys til hver av dere. Det vil vi tenne hver gang vi møtes, og vi begynner i dag. Vi tenner et lys for deg, Mari, og vil takke deg for at du vil være sammen med oss i gruppen. Vi vil også tenne et lys for deg, Morten, og takke deg for at vi fikk vite at du både hadde gledet og gruet deg til å være sammen med oss.

Fortsett lystenningen til alle barna har fått sin personlige takk og sitt lys tent.

45

VelkomstsangI noen av gruppene har vi hatt en sang vi har sunget hver gang i begynnelsen av gruppen og som har bidratt til å samle gruppen. Barn i samtalegrupper lærer seg å vente på faste ritualer, som en fast sang, og etterlyser dem om de mangler.

AvslutningBarna har gjennomført en stor prestasjon etter gjennomføring av gruppemøtet. For første gang kan de kanskje ha satt ord på ekstreme påkjenninger og kommet i nærheten av sterke følelser. Like viktig som en god og trygg inngang til gruppen, er det å gjøre avslutningen trygg. Dette kan gjøres på flere måter. Avslutningen kan inneholde høytlesning fra en bok, en fortelling, en kort oppsummering av hva som har skjedd denne gangen eller en annen samlende handling (se liste over anbefalt litteratur).

Takk for i dagForslag: Nå skal vi avslutte gruppen for i dag. Vi skal reise oss og lage en ring, og så skal vi holde hverandre i hendene. Jeg vil gjerne begynne.

Snu deg mot barnet ved siden av deg og fortsett: Maria, takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!

Maria snur seg mot den neste i ringen, og så gjentar alle det samme til alle har sagt takk for i dag. Hjelp barna til å fullføre denne avslutningen.

Morten, takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!

GRUPPEMØTE 2I

MÅLSETTING: HVA ER VOLD? Utforske temaet vold sammen med barn. Bryte hemmeligheten, og på ulike måter dele erfaringene med vold. Dermed viser man at barna ikke er alene, og at det de har opplevd er galt.

Materialer ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Flippover ● Tegnesaker ● Sinna Mann-bok ● Filmen «Sinna Mann.»

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Flippover med overskriften «Hva er vold?» ● EMDR-øvelse, ressursinstallering (s. 47) ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsritual

46

Innledning: LystenningTenn et lys til hvert enkelt barn, og si en positiv kommentar fra forrige gruppemøte til hvert barn for å styrke barnas selvbilde og skape en atmosfære av anerkjennelse og trygghet: Jeg så at du hørte så fint på Lisa når hun fortalte om mammaen sin forrige gang, og det synes vi er veldig bra. Det gjør så godt for Lisa og for alle å bli lyttet til på den måten du gjorde det.

Ukeskjema Til hvert gruppemøte får barna utdelt et ukeskjema, inndelt i dager med en «klokke» under, med ordene veldig bra, bra, litt dårlig og veldig dårlig, der barnet kan tegne inn med visere hvordan dagene i uken har vært for dem. Gå gjennom denne øvelsen i starten av hvert gruppemøte (se vedlegg, barometer).

Tema: Hva er vold?Barna i samtalegruppen har vært utsatt for ulike voldsformer, og bærer derfor med seg forskjellige erfaringer. Tidlig i gruppeprosessen er det derfor viktig at barna gis anledning til å presentere sin forståelse av begrepet. Snakk med barna og forklar ulike voldsformer. Skriv ned ulike voldsformer på flippover, og spør barna om de har noen eksempler på psykisk vold (f.eks. bruk av stygge ord osv.), materiell vold (f.eks. knusing) og latent vold (hvordan volden virker i kraft av å ha vært til stede og skapt utrygghet). Gi barna eksempler, som Mari på 12 år som så mamma bli slått av pappa da hun var 9 år. Pappa har ikke slått mamma etter dette, men Mari blir veldig redd for at pappa skal slå mamma igjen når han blir sint.

Barn i samtalegrupper skal ikke presenteres for en gitt definisjon. Det er barnets fortellinger om volden som skal danne et fundament for alt videre arbeid i gruppen. Ofte vil barnas fortellinger og oppfatninger om vold uttrykkes på andre måter enn de vi som voksne vil gjøre.

Forslag: Tegn huset og vold som skjer i husetSom vi har snakket om tidligere, er dere alle sammen forskjellige. Dere kommer fra ulike familier, fra ulike steder, har ulike navn og forskjellig alder. Men én ting har dere felles, og det er at dere har vært redde eller lei dere for det som har skjedd hjemme.

I dag skal vi begynne å snakke sammen om det som har vært vondt og vanskelig for dere, og det skal vi gjøre ved å bruke det store arket vi har hengt opp på veggen. Som dere ser, har vi tegnet et stort hus på arket, men ikke noe mer. Det vi vet er at inne i dette huset har det skjedd noe som har gjort at dere er blitt redde.

Vi vil at dere skal begynne å fortelle oss hva dere tenker på når vi skriver ordet VOLD helt øverst på arket. Vold er et vanskelig ord, fordi det kan bety så mye forskjellig. Hva betyr det for dere?

Vi har god tid også i dag. Blir vi ikke ferdig denne gangen, kan vi fortsette neste gang. Det kan godt hende at vi har noen spørsmål til dere underveis. Vi vet at dette er en vanskelig oppgave og at det kan kjennes litt skummelt å snakke om det, men vi gjør et forsøk.

Etter hvert som hustegningen på veggen blir fylt med ord som beskriver hva vold er for barna, kommer det frem et mangfoldig bilde av

47

voldsbegrepet. Skriv gjerne det enkelte barns navn i tilknytning til de ulike voldsformene. Fordelen ved å bruke en felles tegning, er at det gir barna en anledning til å se volden på avstand samtidig som de kan oppleve et fellesskap som binder dem sammen. Ved å se hva andre barn i gruppen har opplevd, kan dette være med på å gi barna en opplevelse av at de ikke er alene om sine erfaringer. Gruppelederen kan stille spørsmål åpent i gruppen om hvorvidt flere av barna kan kjenne seg igjen i det som skrives opp på flippoveren. Barna kan rekke opp hånden hvis de kjenner seg igjen, og gruppelederen kan oppmuntre barna til å se seg rundt i rommet og se at andre også har opplevd noe av det samme som dem. Dette kan gi barna en viktig opplevelse av fellesskap og av ikke å være alene om sine opplevelser. Vår erfaring er at dette gir barna en trygghet på at det er i orden å snakke om vold i gruppen, og åpner opp for at barna etter hvert kan dele flere av sine voldserfaringer i gruppen.

Introduksjon til øvelser For mange av barna vil det være en helt ny erfaring å snakke om vold. De fleste barna har etter vår erfaring ofte vært svært alene om å holde på familiehemmeligheten. Vold som tema vekker gjerne mange følelser og minner hos barna. Det er viktig å være oppmerksom på dette som gruppeleder, og formidle til barna at det er normalt å reagere på ulike måter når vi snakker om et så vanskelig tema som vold. Gi barna eksempler på at barn kan reagere med å bli lei seg, urolige, stille, miste konsentrasjonen, «flykte til et annet sted» eller få opp bilder i hodet av ulike episoder med vold hjemme – og at dette er helt normalt. Gi også barna informasjon om at noen kanskje kan føle seg slitne etter gruppen eller huske mer av hva som har skjedd hjemme. Gi støtte til barna på at dette er helt normalt.

Presiser også at barna ikke trenger å snakke om det de har opplevd dersom de ikke vil. Erfaringen viser at de over tid likevel vil fortelle etter hvert som volden snakkes om i gruppen. Mange av barna har ikke klare ord for det de har opplevd. Erfaringene er ofte ikke satt i en meningsfull sammenheng og lagret i hjernen på en måte som gjør at barna uten videre kan hente frem disse minnene. Å sette et – om aldri så mildt – press på dem om å huske og snakke om episoder, vil skape stress og opplevelse av smerte hos mange. Det må vi forklare barna med forståelige ord.

Forslag: Vi vet at det kan gjøre vondt å snakke om volden og alt som har skjedd hjemme. Det er som med et sår på armen. Når du tar på desinfiserende salve eller væske, kan det gjøre vondt – det svir. Men dersom du ikke desinfiserer såret og bare lar det være i fred, kan det utvikle seg til en infeksjon, og da kan man over tid bli mye sykere. Slik er det også med vold hjemme. Det vil i begynnelsen ofte være vondt å tenke på det eller snakke om det, men over tid vil det gjøre mindre vondt. Det sier andre barn med slike erfaringer som vi har snakket med tidligere.

Introdusere trygghetsøvelse for barna Dette kan gjøres på ulike måter. En måte er å hjelpe barna til å finne et sted der de kan føle seg trygge. La dem tenke seg det tryggeste stedet i hele verden. Dette kan være et sted de har vært eller et fantasisted. Ved å knytte dette trygge stedet til ulike sanseinntrykk som lukt, smak, temperatur eller lyd, vil effekten av øvelsen kunne bli sterkere. Deretter kan de puste

48

tre ganger helt ned i magen. La barna deretter fortelle om sitt trygge sted. Merker de en forandring? Si til barna at denne øvelsen kan de også selv gjøre når de trenger det for å skifte fokus og få kontroll på vonde tanker og følelser. Gruppeledere må være oppmerksomme på at ikke alle barn vil greie å gjennomføre en slik øvelse med ønsket resultat. Det vil da være viktig at gruppelederne tar ansvar for å trygge relasjonen sammen med barna i øyeblikket, og definere det til å være det trygge stedet her og nå.

Forslag til selvbildeøvelse (bygd på EMDR-prinsippet) Be barna gå sammen to og to, og be dem si til hverandre mens de klapper på hverandres hender – annenhver i kryss og annenhver på egne skuldre i kryss, som i en klassisk barnelek – «Det er ikke min skyld – jeg er god nok som jeg er!»

Avslutning ● Lesing fra en historie. ● Kort runde der barna sier noe om hva de likte med gruppen i dag og hva de ikke likte.

● Avslutte med å stå i ring og holde hverandre i hendene og si: «Takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!»

GRUPPEMØTE 3I

MÅLSETTING: IDENTIFISERE FØLELSER KNyTTET TIL VOLDHjelpe barna til å identifisere følelser de kan ha kjent på i forbindelse med vold. Snakke om ansvar og skyld. Bruke historier om andre barn og deres tanker rundt skyld og skam.

Materialer ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Flippover ● Stor papirrull, med store nok ark til å kunne lage et omriss av hver barnekropp i gruppen

● Malesaker ● Tegnesaker ● Sinna Mann-bok ● Sinna Mann-film

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Flippover med idémyldring over følelsesord knyttet til vold ● Maleoppgave: «Hvor i kroppen sitter følelsene knyttet til vold? Hvor stor plass har de i kroppen min?»

● Følelsesbarometer

49

● Øvelse: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!» ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsritual

Gjennomføring/metoderLage en liste på flippover sammen med barna over flest mulig følelsesord som de har til vold. Tegne omriss av barna, mens de ligger på gulvet. La barnet skrive navnet sitt øverst. La barnet male inn i papirkroppen sin ulike følelser de har kjent på i forbindelse med vold, hvor i kroppen disse sitter og hvor stor plass de tar i barnets kropp.

FølelsesbarometerBarna får utdelt hvert sitt ark, med et opptegnet barometer fra 0 til 10. La barna skrive navnet på f.eks. tre følelser under barometrene, f.eks. trist, sint, glad. Jobb med nyansering av følelser. Spør barna om de kan huske en episode de var trist, en der de var sint og en der de var glad, og be dem skissere på barometeret hvor trist, sint og glad de var på en skala fra 0 til 10, der 0 er å ikke kjenne følelsen i det hele tatt og 10 er å kjenne følelsen mye.

Når barna er ferdig med dette, tar man en fellesrunde der de som vil kan dele det de har skrevet ned. Noen gode spørsmål knyttet til denne øvelsen kan være:

● Hva gjør du vanligvis når du føler denne følelsen? ● Kan du noen ganger føle en annen styrke på denne følelsen? ● Hva gjør du da, og hvordan er det ulikt? ● Hva får deg til å få denne følelsen? ● Når du føler deg svært …, hva kan få deg til å føle deg litt annerledes? ● Hva når du kjenner deg bare litt …, hvordan er det?

Øvelse/ressursinstallering«Jeg er god nok som jeg er. Det er ikke min skyld.» Barna kan stå eller sitte i ring. Legg høyre hånd på venstre skulder, venstre hånd på høyre skulder og klapp rytmisk annnenhver gang samtidig som du sier; «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld.»

En annen måte er å klappe seg vekselsvis på høyre og venstre lår samtidig som den samme setningen uttales. Prinsippet er bilateral stimulering. Bruk fantasien og finn din måte. Denne øvelsen kan også barna oppfordres til å bruke hjemme.

Introduksjon til tema skyld og skam Vis til eksempler der andre barn har trodd at volden var deres skyld fordi de f.eks. ikke hadde lagt seg da pappa ba dem om det, og så begynte mamma og pappa å krangle, og så endte det med at pappa slo mamma. Hva tenker dere om dette? Har dere opplevd noe lignende? Når disse temaene snakkes om i gruppen, er det viktig å huske på å

● formidle til barna at volden er utøvers ansvar ● snakke om ansvar og skyld ● avslutte denne sekvensen med: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!»

50

Avslutning ● Lese en historie ● Hva likte du med i gruppen i dag, og var det noe du ikke likte? ● Avslutte med å stå i ring og holde hverandre i hendene, og si til hverandre på rundgang: «Takk for at du var her i dag – du er god nok som du er!»

GRUPPEMØTE 4I

MÅLSETTING: UTFORSKE BARNAS VIKTIGSTE RELASjONERUtforske barnas viktige relasjoner – familien og venner. Tegne mamma, pappa og søsken. Finne måter å beskrive dem på.

Materialer ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Store tegneark ● Tegnesaker ● Malesaker ● Family Dialogue Set ● Sinna Mann-bok ● Sinna Mann-film

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Tegne familien ● David Kvebæks skulpturtest ● Family Dialogue Set ● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!» ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsritual

Gjennomføring: «Dette er familien og vennene mine»Barna lever i en situasjon preget av ubalanse. Mange vil kjenne seg ensomme, og samhandlingen med andre familiemedlemmer og venner vil ofte være vanskelig. Med ønske om å bli kjent med barnet, og ikke minst å la barnet få presentere viktige personer som det forholder seg til, anbefales dette å være et av hovedtemaene i gruppene. Av erfaring er det knyttet sterke følelser til denne utfordringen – følelser av både negativ og positiv karakter. Det kan være følelser knyttet til tristhet i situasjoner hvor barnet presenterer viktige personer det ikke lenger har kontakt med, sinne eller frykt når voldsutøver blir vist frem, glede når en god kamerat eller et kjæledyr blir fortalt om eller tristhet når navn og fortellinger om voldsutsatte personer i familien blir snakket om. I tillegg vil temaet kunne være vanskelig fordi barnet kan bli minnet på voldshendelser når familien blir presentert. En viktig erfaring er at mange barn synes dette er en

51

spennende og flott oppgave, ikke minst fordi barnet da også får anledning til å fortelle om vennlige familiemedlemmer og venner. Det kan også hjelpe barnet til å huske bedre – ikke bare når det gjelder voldshendelser, men også at de gode minnene får bedre plass.

Det er viktig at barna får mulighet til å vise alle disse sidene i all sin kompleksitet, ikke minst også overfor voldsutøver. Målsettingen med en helhetlig intervensjon i barnas liv over tid, er at de gode sidene ved omsorgspersonene – de som gjør barna trygge – skal fremmes på bekostning av volden og de sidene som gjør barna uttrygge.

I det følgende gis forslag til gjennomføring av dette temaet:Forslag: Vi kjenner jo nesten ingen i familiene deres, selv om vi har møtt noen av dem før gruppen startet. I dag og noen ganger fremover vil vi gjerne at dere skal fortelle oss litt om de andre i familien og venner dere har. Hva betyr hver av dem for dere? Hvem er eller var pappa/stefar for dere? Hva vil dere fortelle om mamma? Kan dere snakke med dem om det som er vanskelig? Det må ha vært kjempevanskelig å være alene når dere var redde, men kanskje noen av dere har hatt et kosedyr som har gjort det litt lettere. Kosedyrene er også på en måte med i familien, så vi vil gjerne vite litt om dem også.

Som dere forstår er det ikke bare familien deres vi ønsker å vite litt om, men også venner dere har. Venner er kjempeviktig, og for mange er det å kunne ha en god venn å snakke med det aller viktigste. Kanskje har noen av dere også voksne venner – på skolen, i idrettslaget eller andre steder – som er viktige for dere?

Som dere ser, har vi satt noen figurer dere kan bruke. Noen av dere har stor familie, men det er det ikke sikkert alle har. Kanskje dere ikke husker navnet på alle engang, men det er ikke så farlig. Har noen lyst til å begynne? Om det blir vanskelig, skal vi hjelpe dere.

I forbindelse med dette temaet er det viktig å benytte hjelpemidler. Det blir lett uoversiktlig å bare skulle fortelle. Det er gjort gode erfaringer med David Kvebæks skulpturtest og Family Dialogue Set. En ide kan også være å tegne de forskjellige familiemedlemmene og venner, og la tegningene henge på veggen så lenge gruppen varer. Dette kan tjene som en påminning om at barnet ikke er alene. Det kan også tas bilder av familien slik den fremstilles gjennom figurer, og la disse henge på grupperommet.

Denne oppgaven tar ofte lang tid, og gir gruppelederen gode muligheter til å bli godt kjent med barnet. De andre medlemmene i gruppen vil delta med stor nysgjerrighet og iver, og er vel så ivrige etter å spørre som de voksne.

Ta hensyn til barnas alder under arbeidet med dette temaet. De yngste barna vil ha mindre tålmodighet og gjøre det nødvendig å bruke kortere tid på denne sekvensen enn de eldre barna.

Å fortelle om familie og venner tar den tid det tar. Foran oss på et bord eller på gulvet er vi vitne til et barns liv. Husk å behandle Lego-figurer, dukker og treskulpturer med respekt. For barnet er de levende.

52

Avslutning ● Øvelser: «Det er ikke min skyld – jeg er god nok som jeg er!» ● Historielesing ● Hva likte du med gruppen i dag? Noe du ikke likte? ● Avslutte med å stå i ring og holde hverandre i hendene og si: «Mohammed, takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!»

GRUPPEMØTE 5I

MÅLSETTING: «KONSEKVENSER AV VOLDEN I MIN FAMILIE»«Hva har volden gjort med min familie?» Om livet i familien – og hvilken rolle barnet har i familien. Hva er lov og hva er ikke lov? I hvilken grad blir atferden styrt av volden i familien? Frata ansvar og skyld.

Materialer ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Flippover ● Store tegneark ● Tegnesaker ● Malesaker ● Videokamera ● Enkle kostymer

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Tegne en voldsepisode jeg husker godt, og hvor jeg var da volden pågikk. ● Rollespill: Lage en historie sammen med barna om vold i familien, der barna kan komme inn og spille ulike alternative løsninger.

● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!» ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsritual: «Hans, takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!»

Gruppemøte 4 og 5, slik vi har skissert, går over i hverandre, og gruppemøte 5 overlapper med gruppemøte 6. I gruppemøte 5 ønsker vi i større grad å fokusere på barnas liv i familien og hvordan familien som helhet fungerer i hverdagen i lys av volden. Hvordan forholder de seg til de ulike familiemedlemmene, og hvordan forholder familiemedlemmene seg til hverandre? Hva gjør barna for å regulere volden i familien? Barna har mange unike eksempler på dette når vi snakker med dem om det. Her må vi som i gruppemøte 2 gå frem svært forsiktig, og være oppmerksom på at barna kan bli overveldet av egne og andres historier. Da må vi stoppe opp og innføre pusteøvelser og trygghetsøvelser som kan hjelpe barna til å få kontroll over kroppslige angstreaksjoner.

53

Tegne/filme en voldsepisode

Det er mange måter å gjøre dette på. Barna kan tegne en voldsepisode som vi forteller om eller en fra deres eget liv. I noen av gruppene ble barna bedt om å regissere en voldsepisode som hadde skjedd; de andre barna ble tildelt roller og alt ble filmet på DVD. Etter å ha tegnet, spilt og/eller filmet en episode, kan barna snakke om denne episoden sammen. I gjennomgangen kan vi stille spørsmål som: Hvordan er det å være Lisa/deg i denne situasjonen? Hadde Lisa/du noen å snakke med etterpå om det som hadde skjedd? Fikk Lisa/du snakke om dette senere med noen? Hvilke konsekvenser fikk denne voldsepisoden i familien? Tenker dere at alle barn har det slik som Lisa?

Teater/ RollespillMange barn liker å spille teater. Sammen kan man finne frem til en episode som skjer i familien, fra barnas liv eller en tenkt episode. Så kan barna spille ut ulike hendelsesforløp og snakke om det som skjer i en trygg ramme. I samtalene rundt denne øvelsen kan vi hjelpe barna til å plassere ansvaret der det hører hjemme: hos den som utøver volden. Videre kan øvelsen gi barna trening i å tenke alternative måter å håndtere vanskelige situasjoner og følelser på, som et ledd i det å ikke bringe volden videre i eget liv.

GRUPPEMØTE 6I

MÅLSETTING: «HVA HAR VOLDEN GjORT MED MEG?»Normalreaksjoner på vold. Hvordan har jeg klart å overleve? Hvor henter jeg krefter fra? Barns overlevelsesmekanismer. Frata ansvar og skyld.

Materialer ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Flippover ● Store tegneark ● Tegnesaker ● Malesaker ● Film: «Jag sa att jag hadde en mardrøm.» ● Sinna Mann-film

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Skrive normalreaksjoner på vold på flippover. Forklare normalreaksjoner som mareritt, konsentrasjonsvansker, gjenopplevelser.

● Spørre barna om de har kjent på noen reaksjoner. Hvordan har de reagert? Spørre om noen kjenner seg igjen i det som kommer opp. Ha håndsopprekning. Se at andre barn også har reagert på samme måte.

54

● Vise filmen «Jag sa at jag hadde en mardrøm». Snakke om hvordan barn gjør så godt de kan for å overleve.

● Spørre om hva barna har gjort for å overleve. ● Lag en tegning om dette. ● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!» ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsrituale: «Mette, takk for at du har vært her i dag – du er god nok som du er!»

Barna har et stort behov for å sette egne reaksjoner inn i en «normalramme». De trenger å få bekrefte at de ikke er unormale, men reagerer på en normal måte i en livssituasjon som er skremmende og ikke er som den skal være. Og de trenger å få snakke om hva de selv og andre barn i tilsvarende livssituasjoner gjør for å overleve med vold.

«Hva har volden gjort med meg?»Vold påvirker barn på ulike måter. Noen har vært til stede gjennom å være øyenvitner, mens andre har hørt volden fra andre rom enn der den foregikk. Voldens ettervirkninger har alle i gruppen erfart gjennom fysiske, psykiske og materielle skader. For de aller fleste har dette på samme tid vært en skjult virkelighet som de nå inviteres til å dele med andre. Det er et vågestykke og en heltemodig handling som barna står overfor i møte med dette spørsmålet.

Noen hovedpunkter kan det være fornuftig å minne om og som kan brukes i samtale med barna i dette gruppemøtet:

● Frykt/bekymring for selv å kunne bli skadet under voldsutøvelsen. ● Ulike psykiske/fysiske reaksjoner ved å tenke på volden. ● Frykt/bekymring for at andre skulle kunne bli skadet. ● Skyld over ikke å ha forhindret volden. ● Frykt for at noen skal få vite om hva som har skjedd hjemme. ● Frykt for oppbrudd i familien. ● Volden hjemme vil ha påvirket forhold til venner og prestasjoner på skolen.

● Barna kan ha kjent seg ensomme og erfart tap av venner. ● Barna kan ha mistet muligheten til å ta del i vanlige aktiviteter, enten fordi kreftene ikke strekker til eller fordi de har tatt på seg oppgaven med å forsøke å forhindre volden.

● Frykt/bekymring for fremtiden. ● Sinne mot foreldrene.

Forslag: Dere har latt oss få vite en del om hva dere har opplevd hjemme og hva som har gjort dere redde. I dag skal vi snakke om hva volden har gjort med dere. Dette vet vi er vanskelig å snakke om. Noen av dere vil sikkert kjenne inni dere at det gjør vondt, og kanskje dere ikke vil fortelle oss mer enn dere har gjort. Det er helt greit. Du bestemmer hva du vil at vi skal få vite og når vi skal få vite det.

Vi vet jo litt om hva vold gjør mot barn, selv om vi ikke har opplevd det samme som dere, så vi kommer til å hjelpe dere underveis.

Som dere ser, ha vi hengt opp et bilde av et barn på veggen i dag. Det

55

kan være både en gutt og en jente. Alderen på barnet på veggen vet vi heller ikke, men det gjør ikke noe. Sett deg godt til rette sammen med de andre, og kikk bort på bildet av det barnet. Tenk deg at det barnet er deg, og at du skal fortelle oss hva som skjer med det barnet når det er redd eller lei seg for det som skjedde hjemme. Hvis du vil, kan du godt skrive det opp på tegningen eller be en av oss om å gjøre det.

GRUPPEMØTE 7I

MÅLSETTING: SIKKERHETJobbe med sikkerhet som tema. Fokusere på hva barna kan gjøre når vold oppstår. Lage en sikkerhetsplan. Hva trenger barna av hjelp når de er redde?

Materialer ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Flippover ● Tegneark ● Tegnesaker ● Videokamera for ev. å filme deler av gruppemøtet.

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Introdusere temaet sikkerhet. Spørre barna hva de kan gjøre når vold oppstår. Spørre om noen har noen erfaringer som de selv har opplevd som de ønsker å dele. Lage en sikkerhetsplan sammen med gruppen. Skrive ned på flippover.

● La barna lage sin egen sikkerhetsplan og skrive ned tre ting som de synes er viktigst. Denne sekvensen kan gjerne filmes og ev. vises ved gruppens avslutning.

● Øvelse: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!» ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsritual

Vi behandlere er ofte usikre på om vi skal lage sikkerhetsplaner for barn, fordi vi – med rette – mener at det ikke er barnas ansvar å få slutt på eller regulere volden på noen måte. Den samme holdningen hadde vi når vi begynte å arbeide med denne gruppen barn. Realiteten er derimot at det ofte ikke er 100 % slutt på volden i barnas liv. Selv de mest motiverte voldsutøvende foreldre – som går i terapi og arbeider aktivt med å få slutt på volden – klarer ikke dette over natten. Det tar tid, og for mange tar det flere år. I denne perioden – hvor barna enten møter voldsutøvende foreldre i samvær eller bor sammen med dem – er det fare for nye voldsepisoder i barnas liv. For mange barn vil realiteten være at det kan være fare for nye voldsepisoder i hele deres oppvekst, fordi voksenverdenen ikke klarer å

56

beskytte dem tilstrekkelig. Da er det ikke rart at mange av barna spør oss direkte: «Hva er best for meg å gjøre dersom han blir voldelig igjen?»

Samtidig må vi understreke at det er i samtale med foreldrene at sikkerheten først og fremst skal arbeides med. I gruppen kan vi gjennom konkrete eksempler snakke med barna om hvordan de best mulig kan ta vare på seg selv i situasjoner med vold. Og vi kan sammen formulere konkrete punkter som kan være lurt å huske på. Gjentatte punkter som har kommet opp i disse samtalene er følgende:

● Ha klart telefonnummeret til noen kjente å ringe til – og til politiet. ● Ikke gå mellom mor og far i episodene (fratar også skyld for ikke å gjøre det).

● Søke hjelp hos andre i familien eller naboer/venner. ● Puste dypt og si til seg selv at det går over – at mamma klarer seg. ● Fortelle om det til oss så snart som mulig. ● Fortelle det til noen på skolen – helsesøster, lærer eller sosiallærer.

GRUPPEMØTE 8I

MÅLSETTING: «HVEM ER MAMMA OG PAPPA?»Hvem er mamma og pappa (eventuelt stefar/stemor)? Møte barnas beskrivelser av foreldre/steforeldre. Videre gi barna anledning til å fortelle om ulike reaksjoner de har hatt i møte med sine omsorgspersoner og deres atferd. Viktig å vise stor åpenhet både for negative og positive fortellinger – dette av respekt for barnets forhold til sine nærmeste.

Materiale ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Flippover ● Tegneark ● Tegnesaker

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Hvem er mamma og pappa? Tegne mamma og pappa. ● Følelsesbarometer. Følelser jeg kjenner på når jeg tenker på mamma og pappa. Ulike skaleringer. Snakke om ambivalente følelser, både gode og vonde i forbindelse med mamma og pappa/stefar.

● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!» ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsritual

«Hvem er mamma/pappa?»Barn i voldsfamilier lever ofte i skyggen av sine foreldre. I denne rollen er de tvunget til å observere begge sine foreldre – ikke minst for å kunne beskytte seg selv når ny vold oppstår.

57

Andre oppgaver de blir påtvunget kan være å skulle megle mellom foreldrene, trøste dem eller beskytte søsken. I disse situasjonene skaper barna bilder og forestillinger om de voksne som de sjelden eller aldri får anledning til å fortelle til andre. Mange barn vil ikke belaste foreldrene med sine tanker om dette, og bildene blir derfor en konstant belastning for barnet.

Barnas følelser knyttet til de voksne trenger å bli formulert, noe som er hensikten med å invitere barna inn i dette temaet.

ForslagDe fleste av dere har vært veldig alene når dere har vært redde eller triste. Noen ganger har dere sikkert blitt trøstet, men ofte har de voksne nesten glemt at dere har vært der. Vi tror at dere har tenkt mye på både mamma og pappa. Vi vet at dere har vært redde, og kanskje også sinte, og noen ganger veldig triste. Men dere har sikkert ikke bare hatt det vanskelig hjemme. Mamma og pappa har vært glade, dere har ledd sammen og også gjort vanlige ting sammen.

I dag har vi lyst til å få vite litt om hva slags bilder eller tanker dere har om mamma og pappa. Det gjelder forresten ikke bare mamma og pappa; for noen kan det være mammas kjæreste eller pappas kjæreste det handler om.

Dere har fått farger og hvite ark foran dere, og vi ber dere sette dere hver for dere og tegne mamma og pappa, eller de nye kjærestene deres, slik dere ønsker. Ansikter kan kanskje være lurt å tegne. Noen vil tegne ett ansikt, mens andre vil tegne to. Det bestemmer dere. Det er for eksempel lov å være sint på og glad i samme person. Ta dere god tid, og spør oss om dere trenger hjelp underveis. Etterpå skal vi snakke sammen om det dere har tegnet.

Dette er også en krevende øvelse for barna. For første gang blir de gitt anledning til å fargelegge, tegne og fortelle om erfaringer de har vært helt alene om. Innestengte følelser – som kan ha mer intensitet i seg enn barnet kanskje er klar over – må bli forstått, tatt vare på og respektert av gruppelederne.

GRUPPEMØTE 9I

MÅLSETTING: SAMTALER OM FREMTID Snakke om barnas fremtidshåp, drømmer og viktige beslutninger. Snakke om gruppeavslutningen neste gang. Planlegge denne sammen med barna.

Materiale ● Mat og drikke ● Lys til hvert barn ● Permer til å samle materiale i ● Fine brevark og konvolutter ● Tegneark ● Tegnesaker

58

Prosedyre/metoder ● Åpningssekvens ● Lysritual ● Ukeskjema ● Snakke om barnas fremtidshåp og drømmer. Hvordan er livet ditt om 10 år? Hva ønsker du for fremtiden? Hvordan vil du ha det?

● Skriv et fremtidsbrev til deg selv om hvordan du vil ha det som voksen. Hva er drømmene dine? Brevet er bare ditt, og du bestemmer selv om du vil dele noe av det du har skrevet med gruppen eller ikke.

● «Trygt sted»-øvelse. ● Snakke om at neste gang er siste gruppemøte. Planlegge dette gruppemøtet sammen med barna. Hva ønsker de å spise? Spørre barna: «Hvordan er det for deg å tenke på at gruppen nå nærmer seg slutten?»

● Øvelser: «Jeg er god nok som jeg er – det er ikke min skyld!» ● Avslutning: Lese en historie ● Avslutningsritual

Fremtidshåp, drømmer og viktige beslutningerBarnets tanker om fremtiden formes i møte med betydningsfulle voksne. Tidlige trygge erfaringer peker mot en trygg fremtid, mens utrygge erfaringer bærer med seg risikoen for det motsatte. Håpet om en god fremtid har imidlertid plass hos alle barn. Barn som lever med vold i familien trenger vår hjelp til å kunne våge å skape ønsker om en god fremtid og å ta viktige beslutninger som kan trygge dem fra å oppleve nye krenkelser.

Som barnets hjelpere er vi de betydningsfulle voksne som kan være avgjørende for hvorvidt barnet får anledning til å oppleve en trygg fremtid. Dette temaet er godt å arbeide sammen med barna om. På tross av vold, skal det arbeides frem muligheter for at barnet skal kunne se fremover med forventning. Selv om barnet har et sviktende selvbilde, kan kreftene til å overleve komme til syne gjennom møtet med andre barn i gruppen og oss som hjelpere.

ForslagVi har frem til i dag snakket mye sammen om ting som har skjedd i livet deres. Nå nærmer vi oss slutten på samtalene våre og skal se fremover.

Vi håper at dere har fått litt mer tro på at fremtiden kan bli tryggere og bedre enn mange av dere forestilte dere før dere kom med i samtalegruppen. I dag skal vi snakke om ønsker dere har for fremtiden og valg dere har bestemt dere for etter at vi har vært sammen disse ukene.

Som dere ser, har vi hengt opp store, hvite ark på veggene i rommet. Bare navnene deres står skrevet der. I tillegg står det to overskrifter: HÅP og VIKTIGE TING JEG HAR BESTEMT MEG FOR. Det betyr at dere skal få to spørsmål av oss i dette gruppemøtet. Det første spørsmålet er: «Hva er mitt største håp for fremtiden?» Det andre spørsmålet er: «Kan jeg bestemme meg for én ting som kan hjelpe meg til å nå dette målet?»

Etterpå skriver vi opp på de hvite arkene de svarene dere har kommet frem til. Husk at det behøver ikke være så store mål – kanskje noe veldig lite. Det bestemmer dere selv.

59

Dette er et tema av stor betydning, og det kan ha bærende kraft i lang tid. Gjør derfor mye ut av å markere hvor verdifullt det er å formulere ønsker om en god fremtid. La barnet stå på en stol, klapp for det, gi en medalje eller på andre måter forsterk barnets valg.

GRUPPEMØTE 10: SISTE MØTEI

MÅLSETTING: AVSLUTNING OG EVALUERING

Materiale ● Mat og drikke (f.eks pizza og brus siden det er siste møte, avklart sammen med barna i forrige møte)

● DVD og TV for å vise evt.videoer barna har laget ● Diplomutdeling ev. annen markering

Prosedyre/metoder ● Ønske velkommen til gruppens avslutning ● Lysritual ● Invitere med barnas omsorgspersoner til gruppeavslutningen ● Ev. vise video som barna har laget ● Utdeling av materiale barna har laget i løpet av gruppen ● Evaluering ● Avslutningsritual

Avslutning og evalueringBakteppet for barnas deltagelse i gruppen er hemmeligholdelse og maktesløshet. Alt arbeid som er gjennomført i løpet av gruppetiden har hatt som mål å motvirke disse negative kreftene gjennom å løfte opp barnas historie og behov. For de aller fleste av barna i gruppen har denne perioden vært den viktigste i kampen for å gjenvinne troen på egen verdi. Avslutningsmøtet vil derfor ofte være preget av glede, men også tristhet over at noe verdifullt nærmer seg en avslutning.

Det anbefales å bruke god tid på å gå gjennom tiden dere har vært sammen i gruppen. Se etter forandringer fra første gang dere møttes til dere nå skal gå fra hverandre. Hjelp barnet til selv å se hva som har skjedd i løpet av gruppetiden, og legg vekt på og anerkjenn disse forandringene. Endringer som anerkjennes har ofte langt større kraft enn det som fremkommer i dialog med en selv.

I denne fasen er det også av stor betydning å se om barnet trenger mer hjelp enn gruppetilbudet har maktet å tilby. Sentrale spørsmål er om behovet for å fortsette i en ny gruppe eller tilbud om individuelle tilbud er til stede. Det er også viktig å få klargjort om det er forhold i barnets liv som forhindrer trygghet og forutsigbarhet. Det kan være en utrygg samværsordning, sviktende omsorg fra en eller begge av foreldrene eller om skadene barnet er påført fortsatt hemmer det betydelig.

Et samtaletilbud for barn vil ikke være like betydningsfullt for alle deltagerne. For noen vil det være livreddende, for andre et skritt i retning av å gjenvinne trygghet i livet. Felles for alle skal være en stolthet over at en eller flere biter i et krenket liv er kommet på plass.

60

Evaluering av samtaletilbudet kan gjøres på flere måter. Det kan spenne over et utall metoder, fra en uformell samtale til mer formaliserte metoder. Forslaget som følger er ment som en inspirasjon, og har vært brukt i noen barnegrupper.

EvalueringForslag: Det var ikke mye vi visste om hverandre den første gangen vi møttes, men når vi nå har vært sammen så mange ganger er det helt annerledes. Vi har ledd sammen, vært triste og alvorlige sammen, men også lekt sammen.

Det har vært noen spennende uker, hvor dere har fortalt oss om hemmeligheter som har vært skumle; vi har delt historier som har vært triste, men også fortellinger som har fortalt oss at dere har vært modige og sterke.

I dag vil vi gjerne vite hvordan det har vært for dere å være med i gruppen og hva som har forandret seg for dere.

Når vi nå skal avslutte tiden sammen, har vi tenkt å gjøre det på følgende måte…

Heng opp et flippoverark med barnets navn skrevet øverst og med følgende overskrifter under barnets navn: FØR – NÅ – DE ANDRE.

Tegn en søyle under hvert navn og skaler fra 0 til 10, og inviter barna en og en opp til sitt ark.

Spørsmål 1: «Hvordan hadde du det før du kom inn i gruppen? 0 betyr at du hadde det kjempedårlig, mens 10 betyr at du hadde det helt topp.

Spørsmål 2: «Hvordan har du det nå etter at vi har vært sammen i gruppen?»

Spørsmål 3: «Hvordan tror du vennene dine oppfatter deg nå? 0 betyr at de ikke har merket noen forandring, mens 10 betyr at de har merket at du har forandret deg.»

Under hvert av spørsmålene er det viktig å spørre om detaljer knyttet til det tallet barnet kommer frem til.

Avsluttende samtaler med barnas omsorgspersoner og lærereVed gruppeavslutning inviteres både omsorgspersonene og barnas lærere på nytt. Dette kan gjøres på et felles møte for begge gruppene eller holdes atskilt. For noen av barnas omsorgspersoner vil det være best om denne samtalen er en individuell samtale. Viktige punkter i disse samtalene vil være om barna har fått en bedre livssituasjon eller om det fortsatt er hindringer som må forseres for at barna skal få tilbake sine rettmessige behov for trygghet og stabilitet. Om nødvendig må videre hjelp defineres og planlegges sammen med barnas omsorgspersoner.

61

Avsluttende kommentarer

Barn som lever med vold i familien befinner seg ofte i et skyggelandskap og stemmene deres blir sjelden hørt. Denne tausheten har skjebnesvangre følger som ikke bare forstyrrer barndommen, men som kan gjøre et helt liv vanskelig å leve. Gjennom gjenkjennelse og anerkjennelse av andre barn kombinert med et trygt voksent lederskap vil skadene kunne reduseres.

Gruppeveilederen er å betrakte som en invitasjon til hjelpere som på ulike måter ønsker å bidra til at redde barn skal få tilbake en trygg livssituasjon. Vi har ønsket å dele av våre erfaringer, gi ideer og skape inspirasjon til å etablere samtalegrupper for barn som har levd med vold i familien. For noen av leserne vil mye av det som er omtalt i veilederen være gjenkjennbart i forhold til samtaler med barn i ulike livssituasjoner, mens det for andre vil være å bevege seg ut i et ukjent landskap.

Uansett erfaringsbakgrunn er det imidlertid slik at det barn ikke kan snakke om, har de ofte vondt av.

Dette er det et felles ansvar for oss som hjelpere å gjøre noe med. Lykke til.

Langesund, august 2009Wenche Tobiassen Sanna og Øivind Aschjem

62

REFERANSER

Anstorp, T., Bernum, K. & Jakobsen, M. (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer. Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørkly, Stål. (2001). Aggresjonens psykologi. Psykologiske perspektiver på aggresjon. 143 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2001

Bowlby, John (1988): A secure base. New York. Basic Books

Calder, Martin C. (2004) Towards a framework for assessment and intervention. Russell House Publ. Dorset.

Cook, Blaustein, Spinazzola og van der Kolk, dir. (2003). http://www.nctsnet.org/nctsn_assets/pdfs/edu_materials/ComplexTrauma_All.pdf (Norsk sammendrag: www.k©risepsyk.no/Temasider/cptsd/komplekse%20traumer.htm)

Dyregrov, A. (1997). Barn og traumer. Bergen: Sigma forlag. Ny utgave år 2000 på Fagbokforlaget.

Forsberg, H. (2005). Talking feels like you wouldn’t love Dad anymore: Children’s emotions, close relations and domestic violence. In M Eriksson, M. Hester, S. Keskinen, & K. Pringle, K. (eds) Tackling Men’s Violence in Families. Nordic Issues and Dilemmas (pp. 49-67). The Policy Press: Bristol.

Geffner, Robert; Igelman, Robyn Spurling & Zellner, Jennifer. (2003). The effect of intimate partner violence on children. The Haworth Maltreatment & Trauma Press, New York.

Groves, Betsy McAlister (2002). Children who see too much. Lessons from the child witness to violence project. Beacon Press. Boston.

Haaland T, Clausen Sten-Erik, Schei B. NIBR-rapport 2005:3, Vold i parforhold – ulike perspektiver

Isdal, P. (2000). Meningen med Volden. Oslo: Kommuneforlaget.

Kagan, Richard (2004). Rebuilding Attachments with Traumatized Children: Healing from Losses, Violence, Abuse, and Neglect. Haworth Maltreatment & Trauma Press, New York.

Leira, H.K. (1988). Kan anerkjennelse av det umulige bli erkjennelse av det mulige? Fra tabubelagte traumer til kurs i barn og unges rettigheter. Prosjekt-rapport til NAVF

Leira, H.K. (1989a). Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Del I. Om arbeid med barn som har erfart vold i familien. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 27, s.16-22

Leira, H.K. (1989b). Fra tabuisert traume til anerkjennelse og erkjennelse. Del II. EN modell for intervensjon med barn og unge som har erfart vold i familien. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 27, s. 99-105

Leira, H. K. (2003). Det gode nærvær. Kulturens psykologiske betydning. Fagbokforlaget Oslo

Lingås, Vibeke Stang (2004). En uke med vold. Et øyeblikksstudie av hjelpeapparatets arbeid i saker om vold i nære relasjoner. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Oslo. (Det er senere av KVTS gjennomført tilsvarende undersøkelser i 2005 og 2008)

McCloskey, Laura Ann; Walker, Marla (2001). Posttraumatic Stress in Children Exposed to Family Violence and Single-Event Trauma. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry: January 2000 – Volume 39 – Issue 1 – pp 108-115 Metell, Barbro; Eriksson, Maria; Isdal, Per; Lyckner, Birgitta og Råkil, Marius (2001). Barn som ser pappa slå. Gothia forlag.

Mossige, Svein og Stefansen, Kari (2007): Vold og overgrep mot barn og unge. En selvrapporteringsstudie blant avgangs-elever i videregående skole. NOVA rapport 20/2007

Mullender, A., Hague, Iman, U., Kelly, L., Malos, E., and Regan, L. (2002). Children’s Perspectives on Domestic Violence. Sage Publications.

Netland Simonsen, Hanne og Steinsvåg, Per Øystein (2004) Små vitner til vold.Informasjonshefte til barn som lever med vold i familien. (www.bufetat.no/?module=Articles;action=ArticleFolder.publicOpenFolder;ID=2213)

Onyskiw, J. E. (2003). Domestic Violence and Children’s Adjustments: A Review of Research. In R. Geffner, R. Spurling Igelman, & J. Zellner (eds) The Effects of Intimate Partner Violence on Children (pp.11-47). The Haworth Maltreatment & Trauma Press. An Imprint of The Haworth Press, New York.

Peled, Einat og Davis, Diane. (1995). Groupwork With Children of Battered Women. A practitioner’s Manual. SAGE Publications, Thousand Oaks.

Peled, Einat (2000). Parenting by men who abuse women: Issues and dilemmas. British Journal of Social Work. Vol.30.

Raundalen, Magne; Lorentzen, Gustav & Dyregrov, Atle. (2005) Gruppearbeid i flyktningfamilier. Barnegrupper og foreldreveiledning. Pedagogisk Forum. Oslo.Raundalen, M. (2009) Bulleteng 6: Om skadevirkninger. Utgitt i prosjektet; Barn som lever med vold i familien. Kan lastes ned fra SfK eller ATV sine nettsider.

Reigstad, B., Jørgensen, K., Wichstrøm, L. (2006) Diagnosed and self-reported childhood abuse in national and regional samples of child and adolescent psychiatric patients: prevalences and correlates. Nord J Psychiatry. 2006;60(1):58-66.

Roseby, Vivienne; Johnston, Janet; Gentner, Bettina; Moore, Erin. (2005) A safe place to grow. A group treatment manual for children in conflicted, violent, and separating homes. HMTP, New York.

Råkil, M. (red.) (2002). Menn som mishandler kvinner – norske behandlings-erfaringer og kunnskapsstatus. Oslo: Universitetsforlaget.

Steinsvåg, Per Øystein (2007) Få slut på våldet – om säkerhetsarbete för barn. Kapitel:I Eriksson, Maria (red.) Barn som upplever våld. Nordisk forskning och praktik.Stockholm: Gothia Förlag.

Steinkopf, Heine; Laukvik Leite, Ragnhild; Gjedrem Spikkeland, Gunhild; Karlsen, Linda og Lunde, Paul Magne (2006) Kontroll, terapi eller begge deler? – Samarbeid om familievold mellom politi, barnevern og familiekontor. Fokus på familien, Årgang 2006, Nr 04

Sternberg, K.J., Baradaran, L.P., Abbott, C.B., Lamb, M.E., & Guterman, E. (2006). Type of violence, age, and gender differences in the effects of family violence on children’s behaviour problems: A mega-analysis. Developmental Review, 26, 89-112.

Østvold, Maren & Gudmundson, Per (2006) Min, din og vår historie. En studie av gruppeterapi med voldsutsatte barn. Hovedoppgave Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo.

Weinehall, K. (2005). «Take my father away from home»: children growing up in the proximity of violence. In: E. Eriksson, M. Hester, S. Keskinen & Pringle, K. Tackling men’s violence in families. Nordic issues and dilemmas. Bristol, UK: The Policy Press.

63

FAGSKRIV SOM KAN LASTES NED FRA VÅRE HjEMMESIDER

Alternativ Til Vold www.atv-stiftelsen.no

Senter for Krisepsykologi www.krisepsyk.no

Bulleteng 1: Introduksjon til temaBulleteng 2: SikkerhetsarbeidBulleteng 3: Om arbeid med barn i gruppeBulleteng 4: Voldsutsatte mødre og omsorgBulleteng 5: Fedre som utøver vold og

omsorgBulleteng 6: Om skadevirkninger

Små vitner til vold: Et informasjonshefte om barn og vold til foreldre berørt av voldSluttrapport fra prosjektet 2004 – 2007 (sendes ved henvendelse pr mail)

Barnefordelingssakerder det er påstander om voldPsykologfaglig informasjon til dommere,advokater og sakkyndige. Gitt ut av BLD og Justisdep. (Den kan lastes ned fra BLDs , ATVs og SfKs nettsider).

Kartleggingspakke for voksne og barn; de som utøver vold og de som blir utsatt for vold (kan sendes ved henvendelse pr mail)

En manual for individuelt arbeid med barn vil bli ferdig snarlig – og vil da legges ut på våre nettsider.

ANBEFALT LITTERATUR OG HjELPEMIDLER

Eriksson, Maria (red. 2007) Barn som upplever våld. Nordisk forskning och praktik. Stockholm: Gothia Förlag.

Eriksson, Maria., Källström, Cater, Åsa, Dahlkild-Öhman, Gunilla., Näsman, Elisabet (red, 2008). Barns röster om våld: Att tolka och förstå. Gleerups, Malmö

Mullender, Audrey (2006) What Children Tell Us: ‘He Said He Was Going to Kill OurMom’. Kapitel i: Humphreys, Cathy & Stanley, Nickey (eds.) Domestic Violence and Child Protection – Directions for Good Practice. London: Jessica Kingsley Publishers Ltd.

Schultz, Raundalen (2008) Kan vi snakke med barn om alt? Pedagogisk forum.

Raundalen og Jon-Håkon Schultz Hjelp – pappa slår: en trist historie som ender bedre enn ventet. Forfattere: Magne. Utgiver: Pedagogisk forum. 2008

Magne Raundalen. Barna på Krisesenteret – en samtaleguide. Pedagogisk Forum. 2008

Barometer «måleinstrument for sinnsstemninger» (eksempler vedlagt, kan skaffes ved henvendelse til SfK)

Family Dialogue Set (ved bestilling, bruk e-postadresse [email protected])

David Kvebæks skulpturtest (Modum Bad, på forespørsel)

Forslag til evalueringsmetode hentet fra arbeidet med barnegrupper ved Senter for Krisepsykologi

Sagakort, OH-kort, Cope (interaktive kort): www.OH-Cards.com

Terapeutiske historier (UNIPUB forlag, ISBN 82-7477-080-3)

Terapeutiske bilder utarbeidet ved Senter for Krisepsykologi. Inngår som ekstramateriell (DVD) til boka. Barn på Krisesenter- samtaleguide. Pedagogisk Forum 2008.

Magne Raundalen Merete Holmsen. Vi bor her fordi pappa slår mamma. Veiledningshefte for samtaler med barn på Krisesenter. Henvendelse til Krisesenteret i Moss. Postboks 2093, 1521 Moss. Tlf 69250550.

FILMER

Annka Ernst, «Jag sa at jag hadde en mardrøm», Sveriges Kvinnojourers Riksförbund, tlf. +45 (0)8-642 64 01 Denne filmen anbefaler vi å vise. Den illustrerer på en god måte hva barn tenker og gjør i situasjoner med vold. Samtidig er den en god illustrasjon på samtaler med barn hvor de anerkjennes for sine overlevelsesstrategier. Gjennom samtaler rundt denne filmen, kan barna få hjelp til å se seg selv og sin familie bedre, bli fratatt sin skyldfølelse og få styrket sitt selvbilde. «Sinna Mann» Anita Killi. www.filmbutikken.no Om filmen Sinna Mann: Filmatiseringen av Sinna Mann er laget av Anita Killi. Den bygger på boka av samme tittel skrevet av Gro Dahle og illustrert av Svein Nyhus. I denne filmen følger vi Boj som lever i en

familie med vold. Filmen gir et nært bilde av hvilke påkjenninger redde barn utsettes for og at de er avhengig av andre for å bli sett og beskyttet. I filmen sender Boj et brev til kongen hvor han spør om det er hans skyld at pappa slår. Brevet fører til at kongen reiser hjem til Boj og inviterer pappaen til slottsparken hvor han skal få den hjelpen han trenger.

I Skuggan av våldetFilmen kan kjøpes gjennom www.masenfilm.se, [email protected] film om barn som vokser opp i hjem der en mor utsettes for vold fra en far/stefar og om barn som ofte blir glemt og hvor barnets stemme sjelden blir hørt.

64

Nyttigeskjemaer

65

INVITASjON TIL SAMTALEGRUPPER FOR BARN (uten parallell mødregruppe)

Sted og dato ___________________________________

Vi, ___________________________________, inviterer ___________________________________ til å delta i en

barnegruppe som skal ha oppstart (dato og klokkeslett).

Gruppen skal ha faste møtedager.

Målsettingen med samtalegruppene er at barna som har felles opplevelser kan se at de ikke er alene om å ha

opplevd vold. Videre at barna selv, sammen med de voksne, kan hjelpe hverandre til å finne gode løsninger

for å mestre hverdagen.

Vi ønsker at du som omsorgsperson gir samtykke til at ___________________________________kan delta i

gruppen og til at vi kan snakke med deg noen ganger underveis i prosessen med barnegruppen.

Fyll ut den nederste delen og lever den til en av gruppelederne, enten før eller ved oppstart av gruppen.

Velkommen til barnegruppen !

Hilsen

___________________________________

Jeg, ___________________________________, samtykker til at ___________________________________

(omsorgspersonens navn) (barnets navn)

deltar i samtalegrupper i regi av ___________________________________

66

INVITASjON TIL SAMTALEGRUPPER FOR BARN (med parallell mødregruppe)

Sted og dato ___________________________________

Vi, ___________________________________, inviterer ___________________________________ til å delta i en

barnegruppe og en parallell mødregruppe som skal ha oppstart (dato og klokkeslett).

Barne- og mødregruppen skal ha faste møtedager.

Målsettingen med samtalegruppene er at barna som har felles opplevelser kan se at de ikke er alene om å ha

opplevd vold. Videre at barna selv, sammen med de voksne, kan hjelpe hverandre til å finne gode løsninger

for å mestre hverdagen.

Vi ønsker at du som omsorgsperson gir samtykke til at ___________________________________ kan delta i

barnegruppen, og at du samtidig forplikter deg til å delta i den parallelle mødregruppen og gjennom det

støtter opp om den hjelpeprosessen som barnet ditt vil gå gjennom.

Fyll ut den nederste delen og lever den til en av gruppelederne, enten før eller ved oppstart av gruppen.

Velkommen til barnegruppen !

Hilsen

_________________________________________________________________________

Jeg, ___________________________________, samtykker til at ___________________________________

(omsorgspersonens navn) (barnets navn)

deltar i samtalegrupper i regi av ___________________________________

Jeg forplikter meg også samtidig til å delta i parallell mødregruppe.

67

SAMTyKKE TIL OPPHEVELSE AV TAUSHETSPLIKTEN

Jeg ___________________________________ samtykker til at ___________________________________ lærer

fritt kan uttale seg til terapeutene for barnegruppen i regi av ___________________________________

Dersom det vurderes nødvendig for mitt barns beste, kan også informasjon gå fra

___________________________________ til skolen.

___________________________________

(foresatt)

___________________________________

(sted og dato)

68

INVITASjON TIL INFORMASjONS- OG SAMARBEIDSMØTE

Vedr: ___________________________________

(barnets navn)

Sted og dato ___________________________________

___________________________________ starter opp med nye barnegrupper fra dato ______________________

Barnegruppene vil vare frem til ______________________ med evalueringspunkter underveis.

I den forbindelse ønsker vi å invitere deg som ___________________________________ sin lærer til et

fellesmøte for lærere her hos oss (dato og klokkeslett).

__________________________________ (navn) er et av barna som skal være med i en barnegruppe.

Målsettingen er å bearbeide negative opplevelser og hendelser hvor barna har erfart å ha vært redde på

grunn av sterke konflikter og ulike former for vold i hjemmet. I forbindelse med bearbeidingen som vil skje i

gruppene, kan barna få ulike reaksjoner som kan påvirke deres atferd. Slike ting ønsker vi å snakke med dere

lærere om, samt å fortelle dere litt om hvem vi er og hvordan vi tenker å jobbe med barna.

Den som har det daglige omsorgsansvaret for barnet har gitt fritak fra taushetsplikten slik at vi på et fritt

grunnlag kan snakke sammen til beste for barnet.

Vi ønsker deg velkommen til oss. Dersom du ikke har anledning til å komme, er det fint om du kan gi

tilbakemelding til oss.

Vennlig hilsen

___________________________________

69

BEKREFTELSE PÅ GRUPPEDELTAGELSE

Sted og dato ___________________________________

Det bekreftes herved at ___________________________________ deltar i gruppebehandling. Dette er et tiltak i

regi av ___________________________________. Gruppebehandlingen hadde oppstart ____________________

Det vil i starten være ukentlige møter. Etter hvert går vi over til annenhver uke frem til jul.

Da vil gruppene bli evaluert, og det vil bli gjort en vurdering om gruppen skal fortsette etter jul og videre

utover vårhalvåret ___________________________________

Vennlig hilsen

___________________________________

70

EVALUERINGSSKjEMAHvordan var det å være i gruppen? (sett ring rundt tallet)

VIKTIG0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

NYTTIG0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

VANSKELIG Å VÆRE I GRUPPEN0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

BRA FOR MEG0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

HJELPER Å SNAKKE OG SKRIVE0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

HAR LÆRT NOE0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

VIKTIG Å TREFFE ANDRE0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

FOR MANGE GANGER0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

FOR FÅ GANGER0________1________2________3________4________5________6________7________8________9________10

SKULLE HA SNAKKET MER OM:

________________________________________________________________________________________________

________________________________________________________________________________________________

________________________________________________________________________________________________

ikke lenger alene - stiftelsen alternativ til vold · familievernkontoret i fredrikstad. videre har...

Documents