Ingegerd Henriksen

I MIN FARS HUS

Roman

© juritzen forlag as 2018, Oslowww.juritzen.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillattnår det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov

eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar.

Omslagsdesign: Passion&Prose bokdesign / Trygve SkograndOmslagsfoto: © Sandra Cunningham / Trevillion Images og iStockphoto

Tilrettelagt for ebok av eBokNorden as

ISBN 978-82-338-0124-3 (ePub)ISBN 978-82-338-0123-6 (trykk)

Prestekjolen hang midt i stuen.

Jeg skjønte ikke det med kjole. Det var jo damer som brukte kjole, ikke menn. Og far var mann. Mendet var fordi far var nesten prest at han snart skulle bruke kjole, sa mor. Den dagen, når han ble ferdigprest, skulle vi i kirken på gudstjeneste.

Jeg visste hvor gudstjenesten var, for jeg hadde vært der mange ganger. Jeg gruet meg alltid, for detvar kjedelig, men det kunne jeg ikke si til mor. Da ble hun sint. Og så måtte jeg huske å ikke gjespe ikirken. Da ble hun veldig sint og stygg i ansiktet, og sa at jeg var stor nå, snart seks.

Prestekjolen var svart, glatt og stor. Den gikk fra gulvet til taket på hengeren i det lille huset vårt. Nåsto Gunstein og far og bare så på kjolen.

Gunstein lo den lange latteren sin og sa at Gud ville le når han så dem i kjolene, særlig fordi han,Gunstein, hadde en liten kulemage.

Jeg satt i sengen til mor og far og så på dem; sengen som var divan om dagen og seng om natten. Morvar veldig streng med de ordene, divan og seng. Jeg måtte huske, sa hun, at det ikke het seng omdagen. Da var sengen slått sammen og var divan, sa hun. Det var den ikke i dag.

Jeg så ut av vinduet. Det var ganske mørkt ute, men jeg visste at det var dag, for det hadde jeg akkuratspurt Gunstein om. Han hadde klappet meg på kinnet og sagt «høstmørke, lille Catharin»,«høstmørke».

Han hadde det snille smilet i ansiktet, det uten de rare øynene.

Far tok i prestekjolen. «Flott stoff», sa han. «Utenlandsk.» «Finnes ikke sånt her til lands», saGunstein.

«Sydd i Norge», sa far. «Bedre sømmer enn de mutter’n lager.»Gunstein lo den snille latteren igjen.«Vi prøver den igjen», sa far.«Ikke nå», sa Gunstein. «Vi må spare den.»Gunstein så redd ut.«Jo», sa far. «Nå skal du prøve min prestekjole. Din egen får du visst ikke kjøpt. «Jeg skal også

prøve den.»«Jeg stryker til eksamen», sa Gunstein, redd igjen. «Jeg tror ikke jeg kommer til å trenge den.»

Far hadde allerede tatt av seg snippen som mor hadde gjort stiv dagen før, skjorten og buksen. Nå stohan i de lange underbuksene. Han hadde store og rare føtter. Kalde var de også. Det hadde jeg kjentmange ganger.

«Kom igjen, da», sa far.Gunstein dro skjorten sin langsomt over hodet. Han hadde nettopp sett på meg. Nå så han ikke

lenger på noen.Far tok prestekjolen ned fra veggen. Det knirket i den. Han tok den fort på seg.

«Hjelp meg med snippen», sa han. «Den ligger i esken sin på bordet, tjukken.»Hånden til Gunstein skalv.«Du er så fomlete, Gunstein», sa far.Snippen satt skjevt da Gunstein hadde hektet den på ham.«Jeg er pen», sa far. «I prestekjole også.»Han lo, og samtidig fikk han øye på meg.«Og der sitter eksamenstulla mi», sa han.Far dro prestekjolen fort av seg.

Jeg hadde trøye, liv og underbukse på. Skjørtet lå på gulvet. Jeg hadde tisset for en stund siden ogglemt å ta det på. Han kom bort og pillet på livet mitt. Gunstein hostet borte fra den grå ovnen.

«Kom med prestekjolen, da», sa Gunstein, litt redd i stemmen.

Far tok forsiktig av seg den stive snippen. Så tok han av seg prestekjolen. Underbuksen hans sto rettut.

«Ikke nå, Simon», sa Gunstein, veldig redd i stemmen. «Prøv kjolen, du», sa far.Far dro av seg underbuksen.«Det er ikke riktig å ha på seg prestekjole og være sammen med henne», sa Gunstein.«Ti stille», sa far. «Det er all right. Hun bryr seg ikke om det. Hun liker det. Hun elsker deg.»«Det er helligbrøde, Simon.»

Jeg lukket øynene.Langt der borte så jeg at Gunstein ikke tok på seg prestekjolen.

Gunstein og far kom oftest om nettene. De arbeidet og studerte om dagen, for de skulle jo bli prester.De vekket meg, men ikke helt. Jeg ville sove, men jeg visste at det fikk jeg ikke når det var natt, og dehadde kommet inn i rommet.

Mor sov i sengen som hadde vært divan om dagen. Hun snudde seg litt vekk, pustet og sukket.I natt hadde de med seg den brune flasken. Den åpnet de alltid før de kom bort til meg. Gunstein

fikk det ikke til. Korken ville ikke av. Han pleide ikke å banne. Han skulle jo bli prest. Men i dagbannet han. Faren min lo.

Han så på meg og sa: «Du har fått så lange ben. Men så er du jo snart seks år.»Korken kom av flasken. Gunstein blåste på fingeren sin. Det rant en brun dråpe nedover flasken.«Her», sa han og hentet frem en skje fra ingensteds. «En stor skje, Catharin. Så er du liksom ikke

her så mye.»Jeg var så trett. Jeg sov inni meg. Jeg så på mor, som sov. Hun skulle ha en baby, så hun sov nesten

alltid nå. Og hun brydde seg ikke så mye om det som kom til å hende nå igjen. Dynen lå langt overhodet hennes. Jeg reiste meg opp i sengen. Så på bena mine. Likte dem ikke.

Jeg hadde veldig stygge tær. De var lange og rare. Liknet på fars tær.Jeg drakk av den store skjeen. Det brune rant nedover halsen. Skjeen var rar denne gangen. Stor og

skarp i kantene. Det smakte rart. «Sølv», hadde mor sagt. Mor likte sølv. Det var ikke mye av det ilandet, sa hun. Det hadde jo vært krig.

Gunstein kledde av seg. Han var rar og blank i øynene. Han hostet.«Ikke host på henne, din gris», sa faren min og lo. Han begynte å kle av seg, han også.Gunstein la seg på sengen. Tissen hans var i veien. Jeg lukket øynene. Det brune i flasken gjorde at

jeg ble glad, pleide de å si. Jeg ble bare mer trett.«Du kan ikke ha på deg trøye og liv, Catharin», sa Gunstein.«Så kle av henne, da», sa far.Jeg likte ikke meg selv naken. Jeg hadde ikke pupper, og det snakket de alltid om. «Hadde hun ikke

vært fin med små pupper?» sa de til hverandre og lo litt.Faren min lo mest.«Da hadde det blitt barn der også», sa han og sukket.

Jeg lurte på hva de mente. Mor skulle ha barn, og det barnet kom fra Jesus, sa de alltid.Jeg frøs. Gunstein tok på meg. Far bøyde seg ned og tok på meg, han også. Han tok tak i begge

knærne mine og dro bena mine litt fra hverandre. «Gud», sa Gunstein. «Jesus.»«Gunstein er fet», sa mor alltid. Tykk, var visst det.Magen hans skalv.«Fort deg litt», sa far.«Gud», sa Gunstein. «Hun er så liten.»Det gjorde så vondt, men det hadde gjort vondt så mange ganger før. Helt siden vinteren, og nå var

det høst. Det kjentes ut som om kroppen sov og skrek på samme tid. Jeg så ikke noe. Jeg hørte nestenikke. Jeg ville ikke gråte. Da tok så lang tid, og jeg fikk ikke krølle meg sammen og sove. Jeg varkvalm.

«Jesus», sa Gunstein. «Jesus Frelser.»Han gråt. «Dette er feil, Simon», sa han.Far hadde liksom grøt i halsen. «Gud har gitt oss denne jenta», sa han. «Hun skal hjelpe oss å ta

eksamen. Eksamenstulla vår.»

Jeg la bena sammen under dyna. Jeg frøs veldig. Kanskje jeg ble syk? Da slapp jeg kanskje å værenaken.

Det smakte brunt i munnen min, og det luktet vondt.«Kjære Gud», sa jeg inni meg. «La meg slippe å være eksamenstulla deres.»

Noen ganger var det litt mørkt og ikke natten, bare kveld. Lyset i taket med lampen som så ut som omdet hadde et gjerde rundt seg, skinte bare litt. Mor sa det var fordi det hadde vært krig ogelektrisiteten ikke var sånn den hadde vært før.

Jeg lurte på det med før. Da hadde jeg ikke levd, og mor og far hadde ikke møtt hverandre. Gudhadde villet at de skulle møte hverandre, sa mor bestandig.

Far kom gjennom forhenget mellom stuen og den lille salongen. Jeg likte aldri at han kom inn derhvor jeg skulle sove. De ville hjelpe meg til å sove, sa de.

Mor sto ved forhenget. Hun så litt trist ut, men øynene hennes skinte. Hun så mest på far. Hun såliksom far og ikke meg. Jeg lå på ryggen. De ville at jeg skulle ligge sånn. Jeg fikk ikke puste. Jeg lameg på siden.

«Ikke sånn», sa de.Jeg la meg på ryggen igjen med hodet til siden.

Far sto med kluten i hånden. Den luktet sterkt sånn som når doktoren kom og stakk en nål i ørene mine,fordi jeg hadde ørebetennelse. Nå hadde jeg ikke ørebetennelse. Jeg ville ikke sove, jeg ville ikke kleav meg, jeg ville ikke være i den sengen. Så jeg gråt og skrek litt. Men ingen hørte, ingen kom.

Mor sto og så på meg. Hun så rar ut med den store magen. Som en and i det bladet farfar hadde lestfor meg om de tre endene og andeonkelen i Amerika.

Far hadde øyne som glassrutene i stuen. Han la kluten med den sterke lukten over nesen min. Hanklappet meg på magen. «Ikke rør henne før hun sover», sa mor og gikk ut av rommet.

Morgenen etter var jeg kvalm. Mor sa: «I går måtte vi gi deg noe å sove på. Du er så urolig ellers, ogvil ikke sove av deg selv.»

Jeg lurte på hvorfor de sa jeg ikke kunne sove. Jeg var alltid trett, og jeg ville sove mye mer enn delot meg. Dessuten lurte jeg på hvorfor de voksne ga meg brun flaske noen ganger og den vondeluktekluten andre ganger, men mor ble så sint i ansiktet hvis jeg spurte, at jeg bare lurte på det innimeg.

Hun vasket meg med en stor, gul, kald såpe. Den svidde i tissen. Det rant noen såpebobler fra dengule såpen. De var pene. Jeg lurte på hvorfor denne såpen var så vond, og den hos farmor så god. Hosfarmor fikk jeg vaske meg selv. Såpen var stor og gul, men den gjorde ikke vondt.

«Skynd deg», sa mor sint og dro meg inntil seg. «Jeg har annet å gjøre enn å drive med deg heledagen.»

Jeg vil til farmor, tenkte jeg, men sa det ikke.

«Du husker feil», sa mor.Jeg gikk i gaten og holdt henne i hånden.Vi skulle til farmor og farfar.«Jammen, det var jo før jeg skulle sove for noen dager siden. Jeg fikk medisin av den brune

flasken. Og så var far og onkel Gunstein nakne i sengen, og de hadde stive tisser. Og noen ganger girdu og far meg den vonde luktekluten, og så går du.»

Mor snudde seg mot meg og dro meg i hånden så jeg holdt på å falle.«Nå tier du stille», sa hun. «Jeg har en baby i magen, og jeg tar den bort hvis du ikke er snill og

slutter å snakke.»Slutte å snakke? De hadde alltid sagt at jeg var så flink til å snakke til bare å være nesten seks år.

De sa aldri at jeg var pen, som jeg ville de skulle si. Bare tynn og flink til å gjøre som de sa. Jeg såpå kåpen min. Den var brun og nådde nesten helt ned til gaten. Da jeg fikk den, sluttet jeg å fryse nårjeg var ute. Den var sydd av en sydame som hadde satt knappenåler i den først og lagt seg på kneforan meg med enda flere knappenåler i munnen.

Folk lå også på kne i kirken der hvor far og Gunstein ofte var og øvde seg på å bli prester. De varlangt foran i kirken, og mor og jeg langt bak.

Jeg ville ha den babyen, for da hadde jeg en søster eller bror. Men da måtte jeg slutte å snakke.Hvorfor kunne jeg ikke snakke? Og hvorfor ble hun så sint når jeg snakket om far og Gunstein som varnakne i sengen og rare i ansiktet? Kunne jeg si det til farmor, som vi skulle til nå? Jeg ville gjernesnakke om at far og Gunstein var nakne, og spørre farmor om det var nakne barn i sengen hennes ogfarfars også.

Jeg så på mor. Hun var pen og liten og passe tynn, sa alle. Tante Nora sa at mor var for tynn, mentante Nora var dum, sa de andre voksne. Snill, men dum.

«Jeg husker ikke feil», sa jeg og så opp i ansiktet til mor. «Du var der du også. Du sov i den andresengen.»

Hånden hennes traff kinnet mitt idet jeg så på kåpen min. Det brakte i hodet mitt, og jeg holdt på åfalle.

«Nå tier du HELT stille», sa hun. «Ellers går vi ikke til farmor.»Det ble veldig trangt i halsen, og jeg ville skrike og gråte. Men hvis jeg gjorde det, kalte hun meg

gal og slo mer. Det visste jeg fra før. Derfor holdt jeg hendene foran ansiktet og tenkte. Gunstein sajeg var klok når jeg tenkte. Det sa han når han hadde klær på. «Og så er du snill som englene ihimmelen», sa han.

Jeg så opp mot himmelen. Englene var der sikkert nå. De passet på meg, sa de voksne. Og djevelenville brenne meg hvis jeg døde og ikke hadde vært snill.

Jeg så opp på husene, som het gårder i byen, at vi snart var fremme hos farmor og farfar. Hun varsikkert alene, for farfar jobbet om dagen. Bare jeg ikke snakker, blir alt bra igjen, tenkte jeg. Eller jegkunne snakke lite eller prøve å snakke som om jeg var et annet barn. Jeg kjente ikke mange andre småbarn nå. De hadde sluttet å komme til huset vårt. Kanskje alle barn i huset vårt måtte være nakne, også ville andre barn ikke det.

Mor stanset, tok hardt i kåpen min, spyttet på et lommetørkle og gned på en flekk.«Hvorfor har du ikke hatten på?»Jeg hadde lyst til å si at hun ikke hadde funnet den frem, men jeg sa ikke noe.«Du må ikke snakke hele tiden, skjønner du», sa hun og så litt snillere ut i ansiktet. «Det er ikke alt

som skal snakkes om, og du har så mye fantasi også, vet du», fortsatte hun.Jeg skjønte ikke det med fantasi, og jeg var sliten i bena.

«Bena er vonde», sa jeg.«Det er langt fra Østbanen til farmor», sa hun og hørtes snill ut.

Vi kom til farmors port. Mor ringte på. Farmor kom i vinduet, så oss og kastet ned nøkkelen. Mordyttet på døren og gikk foran meg opp trappen.

«Ikke snakk, Catharin», sa jeg til meg selv. «Ikke snakk. Ikke til farmor, engang.»

Farmor sto i døren med hvitt forkle og grå-sort hår som aldri hang ned. Hun så først på meg. Hunhadde farmorøyne bak brillene.

«Lille Catharin», sa hun. «Du blir tynnere for hver gang jeg ser deg. Får du ikke mat?»«Hun får mat», sa mor og smilte det pene smilet sitt. «Og så vokser hun opp med en sykepleier og

en prest. Krigen er slutt, og det er mat.»Farmor så ikke på mor da hun spurte. «Er hun syk? Hun har vel ikke fått tæring, vel?»Mor sluttet å smile. «Nå går vi inn og drikker kaffe. Alt er bra. Men Catharin er blitt så skravlete i

det siste.» Jeg så ned på skoene mine. Jeg likte dem ikke. De var for store og for brune. «Ikke snakk,Catharin», sa en stemme inni meg. «Ikke snakk, så blir alt bra.»

Farmor klemte meg. «Tiss», ville jeg si. «Tiss.» Men jeg sa det ikke. Jeg var så trett. Jeg ville sovepå farmors sofa og være der for alltid. Farmor tok meg opp fra gulvet og bar meg inn på sofaen istuen. Hun tok av meg sko og kåpe og børstet noen hårstrå vekk fra pannen min.

«Ta en høneblund, Catharin», sa hun. «Så skal din mor få kaffen sin.»

Jeg hadde klatret opp på stolen ved pulten til far. Han leste mange bøker og skrev mye ved den pultensiden han skulle bli prest. På pulten hadde han en skrivemaskin. Egentlig var det ikke plass til en pulti det lille huset, sa mor. Men fars embetseksamen var viktigere enn alt annet, og derfor måtte den ståder borte ved vinduet ut mot naboen. De bodde der bare om sommeren.

Jeg ville skrive. Jeg kunne bokstavene på maskinen. Jeg hadde lært meg dem selv. Bokstavene varlettere der enn i avisen far leste, for de var RETTE der på maskinen.

«De var STORE», sa de voksne.De små bokstavene, de som skulle bli til det mor kalte skjønnskrift, skjønte jeg ikke helt. Jeg ville

skrive tiss. Jeg fikk ikke lov til å si det, men de hadde ikke sagt noe om å skrive det, og jeg hadde lysttil å se på bokstavene når det sto på det hvite papiret. Jeg fant bokstavene og trykket dem ned påpapiret. Jeg visste akkurat hvor T I S var.

Da kom han bakfra. Han kom stille gjennom stuen. Fra den lille salongen. Gjennom forhenget. Han såpå meg og på papiret. Rev meg opp fra stolen. Dro papiret med TIS ut av maskinen. Det gjorde vondtder han holdt meg med hånden sin. Han krøllet sammen papiret med den andre hånden. Han var veldigstygg i ansiktet. Han skrek.

Han skrek «fitte». Det ordet hadde jeg hørt før da jeg var naken med Gunstein og ham i sengen, menda hadde de sagt det med en annen stemme, som om de likte å si det. Så slo han meg i ansiktet. Hardt.Det gjorde mest vondt i det ene øyet. Men jeg gråt ikke. Det hjalp aldri. Så jeg tenkte på Jesus påkorset, som hadde hatt det så vondt. Han hadde tornekrone på hodet og blødde. Far slo igjen. Jeg varredd for å dø, men da kom jeg kanskje til englene i himmelen, så jeg var ikke så veldig redd.

Telefonen ringte i salongen. Han slapp meg rett i gulvet. «Ja, mor», sa han etter å ha hørt på lenge.«Hun er her. Ja visst har hun det bra. Tynne er vel alle barn som ikke er seks år.»

«Ja, hun er vakker og flink. Ja, vi ses på lørdag.» Så la han på røret.Jeg tok på kinnet og øyet med hånden. Det blødde ikke. Jeg var heldigere enn Jesus. Far kom

krabbende fra salongen og telefonen.«Jenta mi», sa han. «Eksamenstulla mi. Far slår både deg og den deilige moren din litt når han er

sint. Når du og hun er ulydige. Jeg er så gla’ i deg», sa han. «Du er min kjæreste.»Han klappet meg med hånden fort over øyet. Hånden var kald og litt våt.«Lov meg at du aldri skriver mer», sa han. «Ellers må du få ris», fortsatte han, og så ut i øynene

som når han var naken i sengen.Jeg tenkte mest på Jesus og hørte nesten ikke hva han sa.«Svar!» skrek han.«Ja», sa jeg. «Aldri mer.»

Kommer ikke mor? tenkte jeg. Men jeg gråt ikke.

Mor hadde fått babyen sin. Det ble en jente. De var på klinikken, et slags sykehus, for de måtte hvilebegge to. Far og jeg var på besøk hos tante Marie ute på landet. Jeg satt naken i badekaret med etgullkors rundt halsen som jeg pillet på. Vannet var varmt. Jeg frøs ikke. Jeg frøs alltid ellers, selv ommor hadde på meg mange ullklær. Jeg likte ikke ullklær. De stakk.

Tante Marie satt på en krakk ved siden av meg. Hun var snill og pen i ansiktet. Det var hun nestenalltid. Nå satt hun og sang for meg. Tante Marie hadde pen stemme.

Jeg så på kroppen min i badekaret. Den var feil. Jeg visste ikke om den var for tynn eller for tykk,men jeg likte den ikke.

«De har stive tisser», sa jeg.Tante Marie så på meg. Hun hadde sluttet å synge. Hun så redd ut. «Hvem da?» sa hun. «Far og

onkel Gunstein og en gang onkel Kåre. Ikke onkel Kåre hadde det, forresten. Han var naken i sengen,men han hadde ikke stiv tiss.»

Tante Marie lente seg litt mot meg og det varme vannet i badekaret. «Lille skatten min», sa hun.«Har du fortalt dette til mamma?»

«Mamma vil ikke høre», sa jeg. «Hun vil sove.»«Hvor er hun når de har stive tisser, da?»«I butikken, i sengen og sover, eller hun har reist til byen for å besøke noen.»«Gud», sa tante Marie, «Gud.» Øynene hennes var enda større enn vanlig.Hun løftet meg opp av badekaret. Vannet rant fra kroppen min og ned på gulvet. Jeg skalv og frøs.«Jeg skal passe på deg», sa hun og tok hånden min, bøyde seg ned og tørket meg. «Så tynn du er,

lille venn», sa hun snilt, ikke sånn som alle andre som sa det sånn at jeg ble lei meg.

Tante Marie plukket opp klærne mine, som lå i et hjørne av badet; trøye, liv, strømper, underbukse,strikkeskjørt.

«Jeg skal vaske underbuksen», sa hun. «Du kan få låne en av Maja.»Maja var kusinen min. Hun var snill, pen og hyggelig mot meg. Tante Marie kledde på meg sånn at

det ikke gjorde vondt, og kneppet knappene forsiktig.«Jeg fryser», sa jeg.«Jeg skal finne en golfjakke til deg», sa tante og så veldig trett ut i ansiktet. «Kom da, lille venn»,

sa hun og ville gå ut av badet.

Jeg ville ikke ut av badet, ut i huset. Der var far et eller annet sted. Han sov kanskje eller røkte ogdrakk kaffe. Jeg håpet han sov. Hvis han snorket, var det lenge til han våknet. Vi gikk ut i gangen. Dervar det kaldt.

«Onkel Ole må fyre mer», sa hun. «Vi må ikke fryse.»En kaffekopp klirret i stuen. Jeg holdt tante Marie hardt i hånden. Han var oppe. Han satt i stuen.

Han hadde tatt kaffe på skålen og drakk av den. Han slurpet. Mor sa alltid at det var rampete, og farsvarte alltid at han gjorde som han ville. Han brydde seg ikke om hva hun mente, sa han.

Korset jeg hadde rundt halsen, kjentes kaldt ut. Jeg puttet det i munnen. Tante Marie sa ikke noe.Vanligvis ble mor og far veldig sinte hvis jeg puttet noe i munnen. Der skulle det være mat, sa de, ikke

noe annet. Kanskje tante Marie ikke så det. Hun så rar ut i ansiktet. Borte, liksom.Far kom ut av stuen med en sigarett i hånden. Han smilte det smilet alle sa var så pent. Tante Marie

smilte ikke.«Jeg har sagt det», sa jeg og tygget på korset. «Jeg har sagt at du og onkel Gunstein har stive tisser

og er nakne sammen med meg i sengen i huset vårt. Tante Marie skal passe på meg.»Han slo hardt. Hånden var stor og veldig hard. Han traff et veldig vondt sted høyt oppe i ansiktet.

Sigaretten var borte, og nå dro han meg vekk fra tante Maries hånd, ut av den varme gangen, inn i enkald gang, opp trappen til loftet. Han sparket opp døren til loftet, smelte den igjen med foten, slengtemeg bort til veggen og sa: «Jeg skal drepe deg. Jeg skal drepe deg med mine egne hender. Jeg skalkvele deg eller stikke deg med en kniv eller drukne deg. Du skal aldri bli seks år.»

Så gikk han.Jeg frøs og skalv. Loftet var stort. Det luktet sagmugg. Det var en god lukt.

Nede på kjøkkenet klirret tante Marie. Jeg visste det var hennes klirring, for det var alltid hun somgjorde noe på kjøkkenet. Far skulle drepe meg. Jeg skulle ikke bli seks år. Jeg var fem og noenmåneder nå, for det hadde de sagt da den lille søsteren min ble født, og hun var akkurat født. Kanskjejeg bare kunne bli hos tante Marie. Hun hadde jo tre barn, og med meg ville det bli fire. Jeg kunnevære snill og stille så hun ikke merket at jeg var der.

Det ble stille på kjøkkenet. Jeg ble redd. Tante Marie måtte ikke gå fra meg. Hvis hun gikk, kom jegtil å dø. Jeg tenkte litt på Gud. Det gjorde jeg ofte. Gud var jo snill og hjalp alle som var snille. Menjeg var visst ikke snill. Så var det Jesus. Han hang på korset og så sørgelig ut i øynene og på hendene.Han hjalp alle, bare man trodde, sa de voksne.

Jeg trodde på Jesus. Tante Marie trodde på engler. Mor og de fleste voksne trodde på engler. Dethang mange engler på barnerommet til Maja, kusinen min. De hang på barnerommet til andre jegkjente også. Kanskje de passet godt på meg, hvis jeg trodde på dem. Kanskje jeg kunne være flink tilå tro slik at de passet godt på meg. De voksne sa at jeg var flink.

Jeg reiste meg fra gulvet. Rumpa, eller stumpen, som mor og far alltid sa, var veldig kald. Denkjentes som den ikke var der. Jeg visste at det var varmt nede. Jeg hørte tante Marie klirre. Jeg villened. Jeg åpnet døren til trappen som gikk ned. Den knirket litt. Bena var stive da jeg begynte å gå itrappen. Jeg holdt i rekkverket. Jeg ville ikke falle. Da kunne jeg dø. Jeg ville leve.

Nede var det stille. Ingen som gikk, ingen som klirret. Jeg ble stående nederst ved trappen. Holdtmeg i rekkverket. Så mot den lille døren og doen som lå ved døren til den andre, varme gangen. Jeghadde alltid vært redd den doen. Nå var jeg enda reddere. Der inne sto en flaske mor hadde sagt varveldig farlig. Hvis jeg drakk av den, kom jeg til å dø. Et barn hun visste om, hadde drukket av en sånnflaske og dødd. Hvis jeg ikke døde, ville halsen min i hvert fall bli veldig liten, og så kunne jeg ikkespise og puste. Jeg lukket øynene så mye jeg orket og bestemte meg for å gå veldig fort. Det gjordevondt i ryggen og rumpa. Bena kunne nesten ikke gå.

Døren til doen sto litt åpen. Øynene mine var lukket og litt åpne. Jeg så flasken på gulvet. Den varblå. Jeg løp forbi døren, inn i den varme gangen. Det var ingen der. En liten lyd kom fra værelset tilkusinen min, Maja. Jeg ville sette meg der. Jeg var så sliten i hele meg.

Maja satt i sengen sin. Langt, svart hår, store øyne. Hun gikk på skolen, spilte piano, og kunne turne.Hun hadde fortalt meg at hun var åtte år. Jeg ble stående i døråpningen og se på henne. Kanskje kunnejeg sette meg i den andre sengen, som jeg hadde sovet i om natten, og snakke med henne?

Maja så opp på meg. Jeg gikk til sengen min. Det luktet såpe og uteluft av dynetrekket. Jeg laansiktet ned i dynen og så litt på Maja.

«Jeg skal på søndagsskole», sa hun. «Det er søndag. Det er ikke med en gang og tidlig, sånn somnår vi skal på skolen. Jeg kan pynte meg først med sløyfe i håret og sånn.»

Sløyfe i håret! Det hadde jeg nesten aldri, for mor sa at sløyfer var så vanskelige å knyte riktig. Dettok så lang tid, sa hun, og jeg sto dessuten aldri stille.

Jeg kjente at jeg var veldig trett, nesten som før natten. Maja tok bena frem fra dynen. De var pene.Passe lange. Hun så litt på meg med de pene øynene sine, og tok håret sitt litt bort fra øynene.

«Jeg skal børste deg litt», sa hun. «Jeg har en børste som ikke lugger. Du har pent hår, du.»Pent hår! Mor sa alltid at det var for langt. Dessuten var det knuter i det, sa hun. Jeg skjønte ikke

hvordan det kunne være knuter i hår. Jeg hadde aldri knytt dem der. Jeg kunne ikke knyte.«Jeg vil sove», sa jeg.Maja så forskrekket på meg.«Det er jo morgen», sa hun. «Alle står opp. Snart Pia og faren min. Babyen også.»Jeg hadde glemt begge de to. Pia var så stor at jeg nesten aldri så henne. Babyen lå i et rom langt

unna. Når jeg så ham, var han pen og hadde krøller. Ellers var han bare borte.«Jeg henter børsten», sa Maja. «Den er av sølv. Den ligger inne hos mor.»Jeg vil også si mor, tenkte jeg. Ikke mamma. Kanskje jeg er stor når jeg sier mor og ikke sier

mamma. Kanskje jeg kan late som jeg er mer enn fem år; kanskje jeg kan late som jeg er Maja.Kanskje far ikke dreper meg da, og jeg blir seks år.

Puten var veldig myk. Dynen luktet så godt. Jeg hørte to mennesker hviske til hverandre. TanteMarie er der ute, tenkte jeg. Maja finner børsten og skal børste meg. Jeg sovnet.

Da jeg våknet, sto Maja ved sengen min. Hun hadde stor, hvit sløyfe i håret og noe som liknet en bok ihånden.

«Nå MÅ du komme», sa hun og smilte, «for vi skal gå snart.»Jeg følte meg så rar inni meg. Det var akkurat som om jeg ikke visste om jeg var våken eller sov.

Far, tenkte jeg, skal drepe meg så jeg ikke blir seks år.«Nå ser du rar ut i ansiktet», sa Maja. «Kom da, vel.»Kanskje jeg kunne prøve å ikke tenke på det far hadde sagt. Kanskje jeg kunne prøve å late som det

ikke hadde hendt. Kanskje det ikke hadde hendt og jeg hadde drømt? Nei – jeg hadde ikke drømt. Jegtok meg til kinnet og kjente på kulen.

«Hva er det du har der?» sa Maja. «Har du slått deg?»Jeg så ned og svarte ikke. Maja tok meg i hånden.«Nå børster vi», sa hun. Børsten lå på et bord like ved sengen min. Jeg sto forsiktig opp. Det

gjorde vondt i ryggen, og rumpa var liksom borte.Maja tok tak i håret mitt og børstet. Det gjorde ikke vondt.

«Så fint og tykt det er», sa hun.Jeg frøs på bena og orket ikke å svare takk.«Mor kan sette sløyfe i håret ditt», sa hun. «Hun kommer snart. Hun må bare stelle babyen først. Nå

skal vi spise. Det står mat på bordet på kjøkkenet. Brød og pålegg og sånn. Kom da, somla», sa hunog lo til meg med de pene tennene og øynene sine.

Jeg ville ikke ut i selve huset igjen. Jeg ville være her på rommet til Maja. Jeg var redd for alt derute: den varme gangen, den kalde gangen, den lille doen, den blå flasken. Jeg kom sikkert til å drikkeav den blå flasken og dø. Maja dro i meg så jeg måtte gå.

Jeg hørte stemmer: tante Marie, onkel Ole, babyen som skrek litt, langt borte. Maja fortsatte å dra imeg. Jeg var langt bak henne. Jeg så på armen min som hun dro i. Nå var det akkurat som om den varenda lengre og styggere enn vanlig.

Tante Marie sto på kjøkkenet, ved kjøkkenbordet, med ryggen til den åpne døren. Hun snudde seg motoss da vi kom inn. Så på meg, så på Maja. «Lille Catharin», sa hun bare. Øynene hennes var blanke.

Maja satte seg ved kjøkkenbordet og smurte på en brødskive. Hun klarte det uten å lage hull ibrødet. Jeg hadde prøvd å smøre på brødskiver mange ganger når jeg var hos farmoren min i byen, forhun lot meg få lov. Det ble alltid hull i midten. Maja tok ostehøvelen og geitosten til seg og lagde tofine skiver.

«Vil du ha?» spurte hun snilt. Jeg nikket. Det var som om alle ordene mine var borte.De voksne har alltid sagt at jeg er så flink til å snakke, tenkte jeg. Kanskje jeg ikke kan snakke mer.

Men jeg har jo fått en liten søster som er på sykehuset sammen med mor. Jeg må snakke, for jeg skaljo snakke med henne.

«Og her er hele familien samlet.» Far sto i kjøkkendøren. Han hadde kommet inn uten å lage en enestelyd. Han smilte det pene smilet sitt til tante Marie, som nettopp hadde satt seg ved bordet med enhalvfull kaffekopp i fanget. Hun skvatt og så opp. Kaffekoppen liksom skalv i fanget hennes før denveltet og ble liggende på skålen. Kaffen rant ut av koppen, ned på skålen, ut i fanget. Hun ble sittendesom om kaffen og fanget ikke var der.

«Jeg tror du er gær’n, jeg, konemor», sa onkel Ole. Han var kommet gjennom døren fra stuen, inn ikjøkkenet. «Sitter du her og søler og brenner deg?»

Tante Maja reiste seg og gikk til vasken med koppen, tok av seg forkleet, så på skjørtet som haddefått en stor, mørk flekk.

«Så grisete», sa hun bare. «Jeg må gå og skifte. Pass på Catharin. Hun må ha mat.»Jeg hadde lyst til å gråte da tante Marie gikk. Men hvis jeg gråt, ble far og mor ofte sinte, særlig

far: «Du som er så stor», sa de da. «Det er bare småunger som skriker.»«Små BARN», sa mor og så strengt på ham.Så jeg gråt ikke.

Far hadde spist en brødskive. Nå tente han pipen sin. Maja hostet litt, og jeg ble kvalm. Det ble jegofte når han tente pipen eller en sigarett.

«Blir du prest nå, da?» spurte onkel Ole og så på far med snille øyne bak tykke briller.

Far sugde på pipen, tok seg god tid før han blåste ut mer røk og smilte.«Gunstein, du har møtt Gunstein, og jeg blir jo ferdige samtidig. Vi kommer til å slå an blant

damene», sa han og så på meg som om han plutselig oppdaget at jeg var der.Onkel Ole lo en rar liten latter. Det var som om det var noe han ikke helt forsto.«Vi drar hjem i dag», sa far og sugde videre.Det var som om hele magen min løsnet. Jeg prøvde å dytte den ned igjen, men kastet den opp og i

fanget mitt, over føttene og langt ut på gulvet.«Herregud», sa far. «Omgangssyke nå når vi skal hjem til den lille. Det kommer ikke mor til å

like.»Han så på meg med strenge, rare øyne. Smilet var borte. Kanskje jeg dør, tenkte jeg. Kanskje jeg

blir engel i himmelen slik som søsteren til mor som døde da hun var enda mindre enn meg, eller sommormor og morfar til mor og mange andre som er blitt engler og er sammen med Gud og Jesus.

«Skal du ikke tørke opp?» spurte Maja. Hun holdt seg for nesen og snakket til piperøken rundtansiktet hans. Han la fra seg pipen med et smell på bordet og svarte sint: «Kanskje frøken Neseviskan vise meg hvor bøtten og kluten er, da.»

Mens han snakket, strøk han seg gjennom håret. Alle sa det var så vakkert. «Usedvanlig vakkert»,pleide de å si.

Maja ble lei seg i øynene. Hun så på faren sin, som skjøv stolen sin sint bakover, tok av seg jakken,hengte den på stolen og gikk. Jeg hørte at det klirret i bøtter.

Tante Marie kom inn i kjøkkenet med et nytt, stort forkle over hele seg. Hun så på meg og på gulvet.Så satte hun bøtten ned. Det klirret veldig i hanken. De to klutene hun hadde båret på, slengte hun fraseg, ut på gulvet. Hun sa ikke noe, bare løftet meg ned fra stolen og klemte meg inntil seg. Jeg laarmene omkring henne og hodet på skulderen hennes. Tante Marie er kanskje en engel, tenkte jeg, endajeg visste at englene ikke bodde på jorden. Hun passer på meg sånn som englene.

Tante Marie snakket ikke, bare holdt rundt meg mens hun gikk med raske skritt til sengen jegnettopp hadde ligget i, tok av meg klærne og bredde over meg dynen. Puten luktet like godt som før.

Jeg våknet av mange stemmer utenfor rommet mitt. Fars stemme var høyest: «Du får finne tøyethennes, du, og pakke, er du snill. Hun er en rotekopp og rydder aldri på plass etter seg.»

Tante Maries stemme var liksom ikke hennes, det var som om hun prøvde å ikke være sint da hunsvarte. «Maja er over åtte og roter verre enn verst.»

«Jeg har ikke tid til dette her», nesten skrek han og trampet med foten.Tante Marie var rød i ansiktet da hun kom inn til meg. Hun gikk med veldig raske skritt mens hun

plukket opp klær som var mine.«Føler du deg bedre?» spurte hun dynen jeg hadde dratt over hodet.Jeg vil ikke hjem, tenkte jeg, selv om den lille babyen er der. Jeg vil ikke reise med far noe sted.

Jeg vil være hos deg. Jeg tittet over kanten av dynen.«Lille venn», sa hun og kom bort til sengen min med et skjørt i hånden. Hun klappet meg på hodet

og det ene kinnet. «Dette skal du få», sa hun og så på skjørtet. «Det har vært Majas, men hun er blittfor stor.»

Jeg tok dynen helt vekk. Så pent skjørtet var!«Kvalitetsull», sa tante Marie. «Sydd etter krigen», la hun til.Skjørtet til Maja! Da kunne jeg være Maja og slippe å være meg selv. «Jeg vil ha det på meg», sa

jeg. Stemmen min hørtes rar ut. Borte, liksom. Tante Marie så glad på meg. «Så fint at du sier litt, lillevenn», sa hun og klemte meg, dro meg forsiktig ut av sengen, satte meg på fanget og dro skjørtet overhodet mitt. På gulvet lå trøye, liv, strømper og en underbukse.

«Det er ikke mine klær», sa jeg.«Du kan låne dem. Og så kan du levere dem tilbake når du kommer neste gang», svarte tante Marie

og var litt trett i stemmen.Neste gang! Det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg kunne dra hjem til mor og babyen og komme tilbake hit

om ikke lenge. Jeg måtte bare være snill og gjøre alt de sa hjemme, så kunne jeg komme hit og snakkemed tante Marie og ligge i sengen på rommet til Maja.

Far kom inn i rommet uten en lyd.«Sitter dere her og skravler bort tiden?» sa han og smilte sånn som når han var i kirken. «Tog

venter ikke, vet du, jenta mi», fortsatte han.Tante Marie dro fort på meg underbukse, trøye, liv og strømper, kneppet strømpene fast til

knappene i livet og satte meg ned på gulvet. Hun var rød i ansiktet, og stemmen skalv da hun svarte:«Da må du ta et annet tog, for nå må du tenke litt på denne lille her. Hun er likblek, som du ser, ogikke frisk. Jeg tror egentlig hun burde undersøkes av lege.»

«Lege!» Han hørtes rar ut i stemmen. Det var som om han hadde tenkt å være veldig sint, men varblitt redd før han fikk det til.

«Jeg synes søsteren min burde få henne til lege når hun kommer seg etter fødselen. Eller så kan jegspørre mor i byen om hun vil følge Catharin», sa tante Marie med sterk stemme.

Jeg hadde sittet helt stille og hørt på tante Marie snakke. Jeg likte ikke leger. Det gjorde alltidvondt å være hos dem. Og jeg hadde ikke lyst til at mormor skulle følge meg. Hun luktet rart og varsammen med meg og liksom borte på samme tid. Men nå da tante Marie sa «mor» og «lege», hørtesdet fint ut.

Far tente en sigarett. Tante Marie løftet meg opp, tok med seg en golfjakke som lå under sengen tilMaja, og gikk med raske skritt bort til badet. Der fylte hun et tannglass med vann og sterke dråper fraen flaske. Så sa hun stille, bare til meg:

«Skyll munnen din, lille venn. Så er du klar for toget og din far.»

Onkel Ole hadde bil. Den var stor og sort inni og utenpå. Nå sto motoren og brummet utenfor denstore døren inn til huset. Det var sne på bakken.

«Onkel Ole venter på dere i bilen», sa tante Marie. «Nå er dere vel klare?»Jeg var ikke klar. Jeg hadde lyst til å ligge på gulvet og skrike og sprelle med bena. Men jeg var

redd for å åpne munnen. Da var jeg sikker på at jeg ville kaste opp igjen. Så jeg gikk bort til tanteMarie, tok henne i hånden som jeg hadde lært, og neide. Tante Maries øyne var større enn de pleide.Hun løftet meg opp fra bakken. Sneen falt fra støvlene mine og ned på forkleet hennes. Hun klemtemeg hardt og sa: «Vennen min …» Jeg trodde hun ville si noe mer, men ordene liksom forsvant før de

kom ut av munnen hennes. Hun slapp meg pent ned på bakken, tørket nesen med et lite lommetørkle fraforklelommen og sa med rar stemme: «Hils mor og den nye lille tulla.»

Den nye lille tulla! Henne hadde jeg glemt litt igjen. Hun var hjemme i det nye huset og ventet påmeg. Hun var sikkert liten. Jeg gikk ikke mange skritt fra huset til bilen og snudde meg ikke for å se påtante Marie. Da jeg var helt borte ved bilen, hørte jeg Majas stemme. «Kom snart igjen, da, Catharin.Vi må på søndagsskolen sammen, vet du.» Hun var så pen i ansiktet at det gjorde vondt å se på henne.Jeg orket ikke å smile, så jeg vinket og klatret inn på det sorte setet. Ut av vinduet så jeg far gå bort tiltante Marie, ta henne i hånden, bukke dypt og se lenge inn i ansiktet hennes. Han la hodet litt påskakke for å se inn i øynene hennes. Hun så ned på forkleet sitt. Så slapp han hånden hennes fort. Hanså sint ut da han satte seg ved siden av onkel Ole i bilen. Jeg vinket, men tante Marie hadde tatt Majai hånden og begynt å gå tilbake, inn i huset.

Far hadde tatt opp sigarettene sine, bød onkel Ole, som sa «nei, takk», og puttet en mellom leppenesine. Jeg lukket munnen, prøvde å ikke puste inn den rare, vonde lukten av bil og sigaretter. Jeg vissteat turen til stasjonen tok kort tid, men at jeg ikke kunne holde pusten så lenge. Mor hadde sagt at når vikjørte bil, skulle jeg se ut av vinduet hele tiden, så ville jeg ikke kaste opp. Jeg stirret ut av vinduet, utog opp himmelen. Setet var mykt, og føttene mine nådde helt ned til gulvet.

Kanskje jeg har vokst, tenkte jeg og hørte far snakke mye om noe som het liturgi, og som varvanskelig.

«Vanskeligst er det å synge», sa han.Det skjønte jeg ikke. Synge kunne jo jeg. Da måtte jo han, som var voksen, klare det.«Tonene går så høyt», sa han og røkte veldig, «og organistene er ofte udugelige.»Onkel Ole sa veldig lite, bare «ja» og «nei» og satt bøyd over rattet med hele kroppen.

«Her er vi», sa han etter en stund, og stemmen hans var lysere. «Toget går om nøyaktig ti minutter.»Han stanset bilen, gikk fort ut, hentet koffertene våre; en liten en som var min, og en stor som far

hadde fått av mor for å bære prestekjolen til og fra kirkene. Far sto og så på. Så løftet onkel Ole megforsiktig ut av bilen, klappet meg over begge kinnene og sa med lav stemme: «Kom snart igjen, lille,tapre venn, og ta med mor og den nye babyen din.»

Jeg prøvde å smile litt til ham og hadde lyst til å spørre hva tapper betydde.Far kom med smilet sitt og hånden foran seg. Onkel Ole tok den og så lenge på ham. Han smilte

ikke.«Du får ha lykke til med ordinasjonen, da», sa han bare.Far så forbauset på ham.«Jeg ser deg da lenge før det. Ordinasjonen er ikke før til sommeren.»Onkel Ole så på meg og svarte: «Ta vare på Catharin. Hun er en skjønn jente.»Far tok meg hardt i hånden, tok den ene kofferten under armen og den andre i den ledige hånden.

Jeg orket ikke å vinke. Jeg tenkte på babyen i det lille huset. Hun kunne nok ikke snakke. Babyerkunne jo ikke det. Jeg syntes det var greit, for jeg ville egentlig ikke snakke med noen mer.

Far løftet meg fra perrongen og inn på toget uten å se på meg. Så kom han selv med beggekoffertene. Han presset meg til siden, gikk forbi meg og sa «faen» høyt. En gammel dame så stygt påham. Inne i kupeen hvor alle menneskene satt, snudde han seg mot meg og sa pent: «Sett deg her ved

vinduet du, jenta mi.»Jeg akte meg langs setet og satte meg ved vinduet. Toget hadde begynt å gå. Jeg lente meg mot den

kalde ruten og kjente at jeg var trett igjen.«Kan du sitte pent her mens jeg går inn i røkevogna og tar en blås, vennen min?» sa far.Jeg nikket og så ned på hendene mine. De så lange og rare ut.«Altfor tynne», sa mor. «Du må spise litt, så blir du tykkere.» Jeg ville ikke spise mer. Jeg likte

ikke annet enn brødskiver med geitost.Det gjorde vondt i ansiktet. Jeg kjente på kinnet mitt med fingrene. Det var en stor hump der. Da

husket jeg at far hadde sagt han skulle drepe meg så jeg ikke skulle bli seks år. Jeg ble redd og trettsamtidig. Jeg lukket øynene, men åpnet dem litt da han kom tilbake og luktet veldig røk. Han så medstore øyne på en ung dame som satt like ved oss. Han la armen rundt meg og sa: «Dette er tulla mi. Ognå har hun fått en søster.»

Jeg sovnet.

Toget stanset.«Nå er vi gud skje lov i byen», sa han høyt, som om han snakket til alle i kupeen. «Skynd deg litt»,

sa han til meg. «Vi skal ha et nytt tog.» Han tok tak i koffertene og liksom gled ut av kupeen.Jeg hadde vondt i magen og det rare, store kinnet med hump, og gulvet på toget lå ikke stille. Men

jeg visste at han ville bli veldig sint hvis vi ikke rakk toget hjem.Damen far hadde snakket med, slapp meg foran seg, smilte og sa: «Har du slått deg, du da, vennen?

Din far er slik en sjarmerende mann. Slik skulle alle menn være.»Jeg så på støvlene mine og husket at jeg hadde hatt vanter da jeg reiste til tante Marie. Nå ble nok

mor sint.«Min mann», sa damen, «er ikke slik i det hele tatt.» Så knep hun munnen sammen. Jeg visste ikke

hva jeg skulle si, så jeg neide.Far så på damen, løftet på hatten, satte på hatten og sa, mest til damen: «Nå må vi løpe, jenta mi.»Jeg kunne navnet på alle stasjonene fra Oslo til det lille huset. Det hadde jeg nettopp lært, og det

var morsomt å kjøre det toget. Far så ut av vinduet.«I morgen begynner maset», sa han til vinduet.Jeg torde ikke la være å svare, så jeg så på ham og sa «ja». Stemmen var nesten borte.«Du må snakke tydeligere», sa han. «Ellers er det ingen som hører deg.»«Ja», sa jeg igjen.«Og med to unger skal jeg nok få kjørt meg.»«Kjørt?» sa jeg.«Ikke sånn kjørt», sa han. «Jobbe hardt. Jeg må jobbe for deg og mora di og den lille. Du vet vel at

jeg er lærer for å tjene penger, ellers ville vi jo sulte i hjel.»Jeg skal ikke spise mye, tenkte jeg og sa «ja» en gang til.«Mora di har jo nok med deg og huset», sa han. «Så hun kan jo ikke tjene penger. Og nå er det den

lille nye. Nei, jeg får slite meg ut», sa han og så på hendene sine.

De var lange og stygge.

Jeg prøvde å tenke på om det var noe jeg kunne gjøre utenom å ikke spise mye. Jeg skjønte ikke heltdet han hadde sagt: Jeg visste at mor hadde tjent penger før de giftet seg, for hun var sykepleier, ogdet hadde hun sagt til meg mange ganger. «Din far var bare unggutten da vi traff hverandre», pleidehun å si. «Og så gikk han på skole, og det var krig og han lå på sykehus der mor arbeidet.»

Jeg skjønte ikke hvorfor mor ikke kunne arbeide og tjene penger på sykehus mer. Kanskje ingen varsyke siden krigen var slutt?

Toget var fremme på riktig stasjon.«Vi tar drosje til huset», sa han. «Det får være grenser for hva en stakkar skal tåle. Jeg orker ikke å

gå med disse blytunge koffertene og deg på slep.»Det sto en drosje ved stasjonen. Far løp over veien, snakket lenge med mannen i drosjen, lo høyt og

la koffertene bak i bilen. Så snudde han ryggen mot meg.Nå har han glemt meg, tenkte jeg, glad og redd samtidig. Hvis han hadde glemt meg, kunne jeg gå

alene opp bakkene til huset. Det hadde jeg gjort mange ganger sammen med dem eller alene med mor:Først måtte jeg gå rett bortover på den siden av veien hvor vannet var, så måtte jeg gå opp veien frader butikken med alt strikkegarnet var. «Manufakturen», sa mor hver gang vi var der. Etter det var detingen hus før vi kom til herr og fru Jensen. De hadde telefon sammen med oss og en stor, svart hundsom het schæfer og hadde mange sinte tenner.

På den andre siden av veien, oppe på toppen av et lite fjell, lå et annet lite hus. Der bodde det toschæfere. De bjeffet alltid når vi gikk forbi. Mor pleide å ta meg i hånden med en gang den førstebegynte å bjeffe.

En gang kom begge løpende ned på veien. Mor begynte å skrike høyt, og jeg skrek også. En mannkom ned fra huset hvor hundene bodde. Han smilte og så ut i ansiktet som om det var morsomt at vivar redde. Siden sa mor hver gang vi gikk forbi, at de hundene var livsfarlige, og at neste gang skullehun ringe til politiet.

Jeg fikk ikke tenkt ferdig hvor jeg skulle gå hvis det var sånn at far hadde dratt fra meg. Han kom utenkoffertene og dro meg over veien. Han hadde visst snakket ferdig med drosjemannen, for drosjenstartet og vi kjørte uten at noen av dem sa noe.

Jeg tenkte veldig på alle de tre schæferhundene da vi kjørte forbi, og lurte på om alle som varfarlige, var svarte i pelsen.

Det var ingen hunder på veien, bare litt sne.

Vi stanset utenfor porten. Far betalte mannen drosjen. Vi gikk opp bakken til huset. Det var helt stille.Far ringte på dørklokken. Mor åpnet. Hun så sint ut, sa ikke «morn» til noen av oss, så på far.

«Kunne ikke du kommet og hentet meg på klinikken? Det så merkelig ut at din far kom.»«Jeg kan ikke være to steder på en gang», skrek far til henne og dyttet meg inn i gangen.Da så hun meg.«Har du slått deg?» spurte hun med redd stemme.

«Hun er ei ordentlig vimse», sa far. «Detter og roter og holder på. Skal vi gå inn her, eller skal vistå her i gangen?»

Jeg var glad for at jeg slapp å svare, men syntes det var rart at han løy mens han smilte til mor.«Kom inn», sa mor med snill stemme og så ganske lenge på bare meg. «Du er helt blå. Og tykkere

blir du visst aldri.»

I stuen sto en liten seng jeg aldri hadde sett. Den hadde samme farge som vedkubbene de la i ovnen.Det kom noen rare lyder fra sengen.

«Gå bort til ovnen først», sa mor. «Så du ikke drar all den kalde luften over til babyen.»Hun gikk bort til sengen, bøyde seg ned og løftet opp et stort, lyserødt teppe. Inni teppet var det et

lite, sort hode, like stort som dukken min, Lise. Hodet hadde to små hender, en på hver side.«Har ikke babyen ben?» spurte jeg og var redd. Mor hadde fortalt meg at noen ganger ble babyer

født uten fingre og tær eller uten armer eller ben.«Hun har alt», sa mor og så på far. «Hun er en liten Guds engel.»«Jeg vil ikke ta i henne», sa far. «Jeg kunne slippe henne.»Jeg ville heller ikke holde henne. En gang hadde jeg fått holde fetteren min, da han var baby. Han

sprellet og falt i gulvet, og alle de voksne skrek. Mormor sa at nå hadde jeg kanskje ødelagt hodethans. Jeg ville ikke ødelegge hodet til denne babyen.

Babyen var veldig pen.«Hun er et lite Guds under», sa mor. Det visste jeg ikke hva var, men jeg hørte på mors stemme at

det var bra.

«Jeg vil ha kaffe og en sigarett», sa far. «Jeg er utslitt og skal tidlig opp i morgen. Hos søstera di erdet bare mas, vet du, og dattera di er en hysterisk unge. Prater tull til søstera di, kaster opp og lagermasse arbeid for meg.»

Jeg så på ansiktet til mor og ville at hun skulle si at jeg ikke pratet tull når jeg pratet. Hun så på dennye lille babyen, som hadde åpnet øynene, og smilte til henne.

Hva slags tull var det jeg hadde pratet? Og hva var dette arbeidet han snakket om? Arbeid var detjo når han tok med seg vesken og dro til byen for å tjene penger eller for å bli prest.

Den nye lille babyen begynte å skrike. Mor satte seg i en stol med henne og dro opp genseren.Under hadde hun pupper. Babyen fikk mat av dem. Mor hadde fortalt meg for lenge siden at sånn vardet, og jeg hadde sett fettere og kusiner suge pupp. Jeg sto midt på gulvet og lurte på om mor ikke såat jeg hadde på meg kåpe og støvler. Jeg var trett og ville sove med klærne på.

Neste dag var far borte. Babyen skrek. Jeg våknet og så mor stå bøyd over sengen hennes. Ansiktet tilbabyen var helt rødt, og hun sparket med armer og ben.

«Hun er sint», sa mor. «Babyer er sinte når de vil noe.»«Hva vil hun, da?» spurte jeg.«Ha mat», sa mor. Hun sto med en kopp i hånden.«Skal babyen drikke av koppen min?» spurte jeg.«Nei, men hun må få tillegg. Hun får ikke nok melk av meg. Hun må mates med skje fra en kopp

med melk og vann også.»Mor tok babyen opp av sengen. Den sparket litt mindre. Mor så veldig snilt på henne. Så ga hun

henne melk av en pupp og så melk av koppen med skje. Det var visst vanskelig, for mor så redd ut.«Hun er stor, denne her», sa mor. «Hun trenger mye melk.»

Jeg satt og tenkte på at jeg ikke likte melk. De voksne sa at jeg måtte drikke mye siden jeg var så tynn.Jeg ble alltid rar i magen og drakk den opp så fort jeg kunne.

«Far slo meg», sa jeg. «Da jeg sa at jeg hadde fortalt tante Marie om tissen hans og tissen til onkelGunstein.»

Mor slapp skjeen hun holdt i hånden. Teppet til babyen falt på gulvet. Øynene hennes var helt blåog veldig store. «Gud», sa hun. «Store Gud.» «Tante Marie kommer til å fortelle det til allemennesker hun snakker med. Hun er en ordentlig sladrekjerring. Hun lyver også.» Det siste sa hunsom om hun fant det på akkurat da.

Jeg tok på kinnet mitt for at hun skulle se kulen og si at det var synd på meg.«Han sa at han skulle drepe meg også», sa jeg.«Slutt», sa hun og så ikke på meg. «Ti stille og kle på deg. Du må ikke snakke sånn til noen. Du må

i det hele tatt ikke snakke så mye. Din far», sa hun og så redd ut, «skal ordineres til våren, om noenmåneder. Han kommer til å bli prest i Den norske kirke. Vi kan flytte til et stort hus eller en leilighethvor du kan leke med babyen når den blir større. Vær så snill. Ikke ødelegg alt», ba hun med snill oglitt pipete stemme.

Jeg har ikke sagt at han skal drepe meg før jeg blir seks, tenkte jeg.Men jeg så på mors ansikt at hun ikke ville høre på meg mer, at hun ville begynne å skrike hvis jeg

ikke holdt opp å snakke, og at hun kanskje ville slutte å være glad i meg. Det ville jeg ikke. Mor varveldig snill noen ganger og den peneste jeg visste. Men det var akkurat som om hun ble en annen mornår hun snakket om far, eller når han var sammen med oss.

Jeg hadde vondt i hodet og magen, og jeg var trett som om jeg ikke hadde sovet.«Kle på deg», sa mor igjen. Denne gangen sa hun det så pent hun kunne. «Babyen sover. Kan vi

ikke snakke sammen om noe hyggelig?»«Jeg har vondt i magen», sa jeg. Mor så redd ut. «Ikke på høyre side, vel?»Jeg visste ikke hvor høyre var, men jeg visste at mor var redd noe hun kalte blindtarm, som var det

samme som høyre side.«Jeg har vondt i hodet også», sa jeg.

Mor så enda reddere ut, og jeg visste at nå tenkte hun på søsteren sin som døde avhjernehinnebetennelse da hun var veldig liten og mor var litt større.

Mor ble alltid redd for hjernehinnebetennelse når jeg sa «vondt i hodet».«Vil du sove litt igjen?» sa mor.Jeg ville ikke sove. Jeg ville at mor skulle være så redd at hun tok meg opp på fanget sitt og sang

for meg. Alle sa at mor sang som en engel. Jeg ville at hun skulle synge som en engel for meg, menbabyen sov på fanget hennes, og det var ikke plass til meg.

Hun reiste seg, la babyen i sengen og så strengt på meg.«Jeg må stelle dette rotehuset, og du må hjelpe meg», sa hun. «Men du må være veldig stille», sa

hun, «for babyen sover.»

Det knirket i ovnen. Jeg hørte at det blåste i de store trærne utenfor. Mor sa alltid at hun ikke skjøntehvorfor hun måtte bo i en stor skog på landet når hun hadde bodd i byen hele sitt liv. Og at en dag nårdet blåste, kom de trærne som sto nær huset, til å falle ned og knuse taket og oss.

Jeg likte trærne. De het grantrær, og jeg visste at fargen var grønn. En gang da jeg var liten, haddejeg stått og sett på dem mens det blåste veldig.

De falt ikke ned, så jeg var ikke så redd de trærne nær huset som mor var.«Jeg vil ut», sa jeg. «Kan jeg gå ut?»«Det er for kaldt», sa mor. «Tyve kuldegrader. Du kan fryse i hjel. Kom hit og puss støv for meg.»«Pusse støv» var noe mor og jeg hadde funnet på sammen. Det betydde å tørke vekk støvet og pusse

møblene samtidig. Egentlig het det visst tørke støv og polere møbler. Jeg så på mor og var så veldigglad i henne.

«Du kan gå ut en annen dag», sa hun. «Hjelp meg. Vær så snill!»Så hentet hun pusseskinnet.