149

Jardar Seim

Sosialistpartier i Romania- en historisk oversikt konsentrert om de ikke-kommunistis- ke partiene

Da det etter Ceausescus fall i desember 1989 igjen ble tillatt med andre politiske partier i Romania enn det kommunistiske, tok det ikke lang tid før det vrimlet av partier, nye og gamle. Et av de partiene som etter over 40 års avbrudd kunne gjenoppta sitt lovlige virke, var Det sosialdemokratiske partiet (Partidul So- cial-Democrat, PSD). Sosialdemokratene hadde i m ellomkrigstiden vært det viktigste politiske talerør for den lille, men voksende rumenske industriarbeiderklassen. I likhet m ed andre sosialdemokratiske partier i Øst-Europa ble det slått sammen med kommunistpartiet etter annen verdenskrig, og opphørte dermed å eksistere som selvstendig parti. Formelt hadde samlingen av de to partiene fulgt “demokratiske” regler, med kongresser i hvert av partiene, som med flertallsavgjørelser vedtok å gå sammen. Den sosialdemokratiske kongressen fant sted i oktober 1947, og sammenslåingen var gjennomført i februar 1948. Det nye, “forente” partiet skiftet for sikkerhets skyld navn for å markere at det nå var noe annet enn det tidligere kom m unistpartiet. Navnet ble D et rumenske arbeiderparti (Partidul Muncito- resc Roman), et navn det beholdt til 1965. Fra da av var det også i navnet et kommunistparti, Det rumenske kommunistparti (Partidul Comunist Romån, PCR).

Den politikken som ble ført av det “nye” partiet fra 1948, var den samme som kommunistene hadde stått for, med økende grad av ensretting og politisk undertrykking i samfunnet. De borgerlige partiene hadde, for å bruke en typisk formulering fra Romanias kommunistiske historieskrivning, allerede i annet halvår av 1947 “blitt isolert fra massene og forsvunnet fra landets politiske arena”.1 Overfor sosialdemokratene ble tvangen i større grad forsøkt kamuflert som “frivillighet” inntil sammenslutningen var skjedd. (Jeg kom m er litt tilbake til dette til slutt i artikkelen.) Deretter ble de vanlige politiske terrormid- lene satt inn mot det m indretallet hos sosialdemokratene som hadde kjempet mot sammenslutningen, med Constantin TiteI Petrescu i spissen. Han var advokat, utdannet i Paris, og hadde vært generalsekretær i partiet i store deler av mellomkrigstiden, helt til 1938, da kong Carol innførte sitt personlige diktatur og

Motstående side: Romania-kart fra Arbeidernes Leksikon 1936

150

oppløste partiene. Fra 1944, da partipolitisk aktivitet igjen ble tillatt i Romania, til 1946 var han partiformann. Da han så hvordan sosialdemokratiet ble fravristet kontrollen over sitt eget organisatoriske apparat, grunnla han Det uavhengige sosialistparti (Partidul Socialist Independent), et forsøk som på det tidspunkt ikke hadde noen sjanser mot de kommunistiske myndighetene. Petrescu ble arrestert i mai 1948. Han ble holdt fengslet uten å bli stilt for retten, og døde i 1957. 2

Hans psevdonym i partiorganet “Lum ea Noua” i m ellomkrigstiden hadde vært “Dr. Stockm an” . For kommunistene var det nettopp det han var: en “folkefiende” fordi han sa ubehagelige sannheter om deres metoder. Når dagens regjeringsparti i Romania, Den nasjonale redningsfronten (Frontul Salvarii Nationale), der mange av lederne har en karriere i kommunistpartiet bak seg, forsøker å definere seg i pakt med ideene i det internasjonale sosialdemokrati, savner medlemmene i det reorganiserte og autentiske sosialdemokratiske partiet et oppgjør med det som skjedde med kom m unistenes politiske motstandere, inkludert sosialdemokratene, på slutten av 1940- tallet og utover på 50-tallet.

Den vanskelige begynnelsenForsøkene på å etablere en sosialistisk bevegelse i Romania begynte tidlig. Men det tok lang tid før den fikk noe særlig omfang. Og den fikk aldri noen avgjørende politisk betydning - før den kommunistiske m aktovertakelsen, på tross av en kortvarig sterk framgang rundt første verdenskrig.

Alt i 1830-årene forsøkte to rumenere som hadde studert i Paris, Theodor Diamant og M anolache Balaceanu, å introdusere ideer fra den såkalte utopiske sosialisme i Romania. De hadde deltatt i en krets som studerte Saint-Simons ideer, og var opptatt av Fouriers tanker om å konstruere middelstore idealsamfunn hvor samarbeid og utfoldelse av den enkeltes evner skulle komme i stedet for konkurranse og underordning. M en forsøket på å bygge en slik “phalanstére” i Scaeni fikk en kort levetid. Godseierne i distriktet klagde over at bøndene ble smittet av farlige ideer, og det ble sendt soldater som rev ned det som inntil da var bygd opp. De to initiativtakerne ble arrestert.3

Det fantes også andre rumenere som i ungdommen ble påvirket av ideer fra den utopiske sosialisme under studieopphold eller eksil i Frankrike, bl.a. en etter hvert relativt konservativ pol itiker som Ion Heliade Radulescu (1802-1872), også kjent som litterat og språkforsker. Han var opptatt av de religiøse sidene ved saint-simonismen, og forsøkte å tilpasse dem til en ortodoks kirkelig bakgrunn.4

151

Samfunnsforholdene i 1800-tallets Romania lå ikke til rette for noen sosialistisk bevegelse av særlig omfang, enten den var “utopisk” eller marxistisk. Landet var dom inert av jordbruk basert på storgodsdrift, som m er og m er ble innrettet på korndyrking for eksport. Selv om det helt fra 1700-tallet forekom reformer, var bøndenes posisjon i forhold til godseierne så svak at reformene ikke formådde å skape noen økonomisk og sosialt selvstendig bondestand. Det murret imidlertid under overflaten. I 1907 eksploderte motsetningene i et stort bondeopprør. Flere tusen bønder ble drept før opprøret var slått ned. Etter første verdenskrig ble det i Romania gjennomført en omfattende jordreform som gjorde slutt på godseierveldet.

Utbyggingen av industrien på 1800-tallet var beskjeden, som i andre land i Sørøst-Europa. Men det ble etter hvert utviklet enkelte industrimiljøer, med oljeindustrien som det mest kjente. Rundt århundreskiftet var en vekstprosess tydelig i gang. Industriutbyggingen var ikke bare et økonomisk fenomen, den var også et av de viktigste tema i rumensk politikk. Det ble livlig diskutert hvor nødvendig det var med en sterk industri for en moderne stat, og hvilke politiske midler som i tilfelle burde settes inn for å få til en slik utvikling.

1893: PartidannelseUt fra den økonomiske og sosiale utvikling i Romania som er skissert her, og på bakgrunn av datidens generelle europeiske impulser i sosialistisk retning, er det ikke overraskende at det i 1890-årene oppstod en mer varig sosialistisk bevegelse også i Romania. Selv om den foreløpig hadde et svakt grunnlag, var den noe mer enn løsrevne forsøk på å plante avanserte sosiale og politiske ideer fra utlandet inn i rumensk virkelighet, slik tilfellet bl.a. var med de “utopiske” sosialister. Senere var også marxistiske ideer blitt kjent, og det ble gjort flere forsøk på politisk og faglig organisering, samt publisistvirksomhet. Det første sosia- listbladet i Romania kom i 1879 under navnet “Basarabia” (Bessarabia). M er varig ble “Contemporanul” (Den samtidige), som utkom i Iasi fra 1881, først annenhver måned, så månedlig. Direkte propaganda blant arbeiderne begynte midt i 1880-årene, og fra da av ble det utgitt en rekke publikasjoner m ed kortere eller lengre levetid, bl.a. “Drepturile om ului” (M enneskerettene) i Bukarest og “M uncitorul” (Arbeideren) i Iasi.5 Sosialistiske ideer ble ofte oppfattet som moderne og interessante, og så tidlig som i 1888 lyktes det to sosialister å bli valgt til Parlamentet som uavhengige representanter fra byene Iasi og Roman i M oldavia, på tross av en svært begrenset stemmerett.6 I flere byer fantes det mindre sosialistiske grupper utover i 1880-årene.

152

Constantin Dobrogeanu-Ghe- rea (1855-1920) kom opprinnelig fra en jødisk fam ilie i Ukraina, men ble en betydelig skikkelse i rumensk åndsliv. Han bidro mye ti! å spre marxistiske ideer i Romania og hans teoretiske bidrag om sosialismen og bøndene fikk stor betydning fo r sosialistpartiets strategidiskusjoner.

Da representanter for slike grupper for første gang kom sammen til et landsmøte våren 1893,7 ble det første sosialistiske partiet grunnlagt under navnet Arbeidernes sosialdemokratiske parti i Romania (Partidul socialdemocrat al muncitorilor din Romania). I den første tiden hadde grupper av intellektuelle en sterk innflytelse i det nye partiet. Men det var ikke lenger slik at sosialistiske impulser bare kom vestfra (etter hvert mest fra tyske sosialister), de kom også østfra. Det hendte flere ganger at revolusjonære fra Russland fant et fristed i Rom ania på flukt fra tsarens hemmelige politi.

Den m est kjente av dem var Constantin Dobrogeanu-Ghe- rea (1855-1920)8. Han hadde vært en åndelig far for “Contem- po ranuf’ i Iasi, og bidro mye til å spre marxistiske ideer i Romania etter at han kom dit i 1875. Han lærte raskt rumensk, og ble en betydelig skikkelse i rum ensk åndsliv, både som politisk teoretiker og litteraturkritiker. Hans omskiftelige og eventyrlige livshistorie omfattet til og med et kort besøk i Nord- N orge! Etter at han hadde bosatt seg i Romania, livnærte han seg med forskjellige jobber. En tid drev han et vaskeri i en av Donau- havnebyene. Under den russisk-tyrkiske krig, der også Romania var med, ble han i 1878 arrestert på rum ensk jord av tsarens politispioner (han hadde påtatt seg vaskeoppdrag for russiske militære) og ført tilbake til Russland, hvor han var innom flere fengsler og fangeleirer, til slutt ved Kvitsjøen. Derfra greide han å rømme sjøveien, og kom til Vadsø. Russland krevde å få ham utlevert, og omtalte ham som en vanlig forbryter som hadde rømt fra sin fortjente straff. I virkeligheten hadde han ikke en gang vært stilt for retten. Affæren ble livlig kom m entert i norsk presse, hvor meningene var delte, med Dagbladet og M orgenbladet på hver sin side. Dobrogeanu-Gherea ble ikke utlevert, og han reiste etter noen dager sørover med dampskip og videre til England og Kontinentet, før han igjen fant sin plass i Romania. I mange år drev han en jem banerestaurant, et utmerket utgangspunkt for politiske konspirasjoner og kontakter.

Sosialismen og bøndeneBåde gjennom sin bakgrunn som revolusjonær i Russland og sin nye tilværelse i det lite industrialiserte Rom ania var Dobrogeanu-Gherea opptatt av hvilken strategi som var riktig for sosialisme i slike samfunn, og hva som var karakteristisk for den samfunnsform som preget den rum enske landsbygda.9 Hans m est innflytelsesrike studie om dette kom i 1910 under tittelen “Ny-livegenskapet” (Neoiobagia). Hans hovedtanke var at det ved innføringen av kapitalisme i et tilbakestående jordbrukssamfunn ble etablert en ny samfunnsform, som han kalte ny-

153

livegenskapet. Produksjonsforholdene var i burrn og grunn fortsatt føydale, men kamuflert av liberal-borgerlig lovgivning etter vestlig mønster. Det gamle livegenskapet var blitt m odernisert og ble uttrykt gjennom det som formelt sett var kontrakter. På den måten ble bøndene, i teorien frie, utsatt for de mest negative følgene av begge systemer, men uten noen av deres positive sider. De var i praksis avhengige av og bundet til godseierne, men uten den typen gjensidige forpliktelser som ville ha hørt med i et førkapitalistisk samfunn. Og de var utsatt for de negative følgene av kapitalistiske markedsforhold, men uten selv å kunne nyte godt av den friheten til å velge som er en del av et fungerende kapitalistisk marked. Når storgodsene styrket sin stilling på bekostning av fattige bønder, var det ikke fordi denne driftsformen var overlegen i en konkurransesituasjon, men på grunn av de spesielle sosiale bånd og eiendom sforhold av tradisjonell art som favoriserte godseierne.

Dobrogeanu-Gherea ønsket en utvikling som befridde landsbyene fra de føydale trekk, og åpnet for en reell kapitalistisk utvikling der. Som marxist la han imidlertid størst vekt på viktigheten av å industrialisere, og skilte seg slik fra en annen hovedretning blant opposisjonelle, populistene, som så med skepsis på industrikapitalism en.10 For Dobrogeanu-G herea ville et land som hovedsakelig baserte seg på jordbruk, forbli fattig og sosialt og økonomisk tilbakestående. Fattigdomspro- blemet på landsbygda kunne bare løses ved at samfunnsøkonomien som helhet ble basert på mer produktive næringer.

På tross av innlevelsen i bøndenes situasjon og kampen mot den urett de var utsatt for, var Dobrogeanu-Gherea, ut fra sitt overordnede syn, skeptisk til sosialistisk agitasjon blant bøndene. Det var ikke bare fordi det tok oppmerksomhet fra nødvendigheten av å satse på industri, men også fordi han fryktet de praktiske følgene av en slik agitasjon. Det kunne være lett nok å sette i gang en sosialistisk bevegelse blant bøndene, med populære slagord mot all uretten de var utsatt for. Men det ville være mye vanskeligere å beholde styringen over en sosial bevegelse som kunne oppstå i landsbyene ut fra en slik propaganda. Det kunne lett slå over i en opprørssituasjon, som til sjuende og sist ville bli like farlig for bøndene selv som for det sosialistiske partiets framtid. Og dersom et bondeopprør mot formodning skulle lykkes, ville resultatet heller bli dypt borgerlig, reaksjonært og anti-sosialistisk enn revolusjonært. På partikongressen i 1898 oppsummerte Dobrogeanu-Gherea sitt syn slik: “De vanlige revolusjonære slagord, som har små virknin- ger i byene, kan bli svært farlige i landsbyene.” 11

Selv om han hadde stor autoritet i partiet, kom Dobrogeanu-

154

Gherea på dette punkt i m indretall. Alt før partiet var blitt stiftet i 1893, hadde små, lokale sosialistgrupper (vesentlig fra Iasi) gått inn for å etablere kontakter mellom by-sosialister og bønder. Denne måten å arbeide på ble godkjent i det nye partiet. Flertallet mente at et sosialistisk parti ville miste troverdighet som talerør for de undertrykte i sam funnet dersom det ikke engasjerte seg direkte for - og m ed - landsbybefolkningen. Dessuten var et av partiets viktigste politiske krav innføring av allmenn stemmerett. Dersom den kampen lyktes, ville det være ødeleggende for partiets fram tid blant velgerne om det ikke i tide hadde skaffet seg sympati og støtte fra den tallmessig dominerende bondebefolkningen.

Etter partikongressen i 1898 fikk landsby-arbeidet et stort oppsving, og det ble m er vellykt enn noen hadde tenkt seg. I flere fylker ble det dannet såkalte landsby- eller bonde-klubber. I løpet av noen m åneder var tallet kommet opp i flere hundre. Klubbene prøvde ikke bare å spre sosialistiske ideer. Like viktig var allmenn folkeopplysning. M edlemmene måtte bl.a. forplikte seg til å sende barna sine på skole. Og dersom de selv ikke var for gamle, skulle de gjøre sitt beste for å lære av sine barn, iallfall å lese og skrive. Klubbene spredte også opplysning om grunnloven, valgloven og borgernes retter og plikter i samfunnet. Andre emner var m er praktiske, f.eks. husdyrsykdommer. 12

Til sammen ble dette for mye for myndighetene. I januar 1899 ble partiets landsby-agitatorer arrestert (men uten at det hadde vært tegn til sosial uro i forbindelse med arbeidet), klubbene stengt og arkivene beslaglagt. Dobrogeanu-Gherea hadde fått rett i sin skepsis mot å satse på bøndene, men på en annen måte enn han selv hadde tenkt. Aksjonen var et hardt slag for partiet og en av hovedårsakene til at partiarbeidet i de kommende år nærmest opphørte.

Det andre store slaget mot partiet på dette tidspunkt kom fra dets egne rekker. Blant de ledende intellektuelle i partiet var det ikke bare folk som var påvirket av den revolusjonære tradisjon i Russland, det var også mange som hadde studert ved vestlige universiteter (særlig i Frankrike) og der blitt preget av åndsfrihet og tidens nye ideer. M ange slike etablerte seg i hjemlandet som journalister, vitenskapsmenn osv., gikk inn i det sosialdem okratiske partiet og kom til å dominere ledelsen (bl.a. V.G. Mortun, Iosif Nadejde, G. Diamandi). De stammet gjem e fra velstående familier, og fikk som gruppe tilnavnet “de sjenerøse” . Etter hvert ble mange av dem desillusjonerte, noen hadde arbeidet for sosialismen i opptil 20 år uten synderlige resultater, og de mistet troen på at det var mulig å endre noe i Romania gjennom et så perifert parti som det sosialdemokratiske. Eventuelle personlige

am bisjoner om en politisk karriere var også vanskeligere å oppfylle enn opprinnelig antatt. Våren 1899, kort tid etter at landsby-arbeidet var stanset av myndighetene, meldte mange av de intellektuelle i partiet seg inn i Det nasjonal-liberale partiet, som de betraktet som den moderne middelklassens parti, og det som best kunne gi Romania den kapitalistiske utvikling som var en forutsetning for overgangen til sosialisme.

“Avhoppingen” hadde også en viss logikk i forhold til marxismens historieforståelse om kapitalisme og sosialisme som nødvendige etapper i utviklingen. Problemstillingen om hvordan sosialister skal forholde seg til dette i økonomisk tilbakestående land, er ikke minst velkjent fra det russiske sosialdemokratiske partiet (bolsjeviker, mensjeviker). “De sje- nerøse” holdt fast ved at en utviklet kapitalisme var en forutsetning for et sosialistisk samfunn, men konkluderte til slutt med at det var lettere å arbeide for en kapitalistisk utvikling i et borgerlig parti enn i et sosialistisk. At de selv dermed omsider vendte “hjem ” sosialt, hører med i bildet.

At partiarbeidet etter disse to slagene i praksis opphørte i flere år, sier noe om hvor sårbart partiet var, og om dets smale sosiale basis, men reflekterer også innebygde motsetninger i m arxismen når den skulle anvendes i lite industrialiserte land. Partiarbeidet hadde i stor utstrekning vært avhengig av intellektuelle, og myndighetenes toleranse rakk bare så lenge de anså partiet som ufarlig, på tross av formelt sett avanserte grunnlovs- festede rettigheter. Forsøket på å skaffe partiet en massebasis i landsbyene, i det samfunnslag der de store, undertrykte massene virkelig befant seg, var ideologisk omtvistet. Gjennom myndighetenes aksjoner mistet dette teoretiske problemet foreløpig sin aktualitet. Men da kom m unister og sosialdemokrater senere stod mot hverandre og sloss om kursen for partiet, gav myndighetenes inngrep i 1899 argumenter for å følge en revolusjonær linje framfor å arbeide på borgerskapets nåde.

Konsolidering før første verdenskrigPartiet ble etter noen år reorganisert. Opptakten skjedde i 1905, da rumenske sosialister etter oppfordring fra Den sosialistiske internasjonale kom sammen for å protestere mot tsarens terror i forbindelse m ed urolighetene i Russland.13 Men først i 1910 kom et regulært organisasjonsarbeid i gang igjen.14 Forsinkelsen hadde direkte sammenheng m ed det store bondeopprøret i 1907. Da det var slått ned med ca. 10 000 drepte, var myndighetene fortsatt på vakt, og brøt opp alle organisasjoner og grupper som de mistenkte for å kunne undergrave ro og orden. Sosialistiske grupper var blant dem. Samtidig ble enkelte sosialistledere

156

: | ^ R o m å n i a = p n M u n c i t o a r c

« m niTiDiLoi iotm-uiiKiiiciiiHsii siiku

/ 1910 holdt det rumenske sosialistparti sin første kongress siden 1899. Partiet antok nå navnet Det sosialdemokratiske partiet i Romania (Partidul So- cial-Democratdin Romania) og det fikk et langt sterkere arheid- erpreg enn i 1890-åra.

utvist fra landet. En av dem var Christian Rakovski. Han var opprinnelig fra Bulgaria, m en kom som gutt til Romania da familien flyttet dit. Han var utdannet som lege i Vest-Europa, og var aktiv både i bulgarsk og rumensk arbeiderbevegelse. Fra 1905 var han en av de faktiske lederne i den rumenske bevegelsen, bl.a. som redaktør i partiorganet “Romania M uncitoare” (Arbeider-Romania). Han var i Russland fra 1917, og fikk viktige stillinger i den sovjetiske utenrikstjenesten. Han stod Trotskij nær, ble utrensket i 1927 og senere dømt under Moskva- prosessene.

Det reorganiserte rumenske partiet (kongressen i 1910 var den første siden 1899) hadde et langt sterkere arbeiderpreg enn i 1890-årene, selv om partinavnet nå var blitt forkortet slik at ordet “arbeider” ikke lenger var med. Nå het partiet Det sosialdemokratiske parti i Romania (Partidul Social-Democrat din Romania). Etter sammenbruddet i 1899 var det blitt organisert flere sosialistiske sirkler rundt om i landet, noen av dem (bl.a. i Bukarest) mest preget av arbeidere. Denne utviklingen fortsatte, og hadde nær sammenheng m ed framveksten av fagforeninger og fagforbund og m ed en rekke arbeidskonflikter. Selv om antallet fagorganiserte var beskjedent (ca. 8-9000 rett før første verdenskrig),15 var det nå for første gang en m assebasis av arbeidere for partiet, og en partiledelse hvor også arbeidere spilte en viktig rolle. Det partiprogram m et som ble vedtatt i 1910, var sterkt preget av forbilder fra det tyske sosialdem okratiet, men fortsatt spilte Dobrogeanu-Ghereas tanker om hva som var særpreget for samfunnsutviklingen i Romania, en viktig rolle. Det var også en viss innflytelse fra fransk revolusjonær syndikalisme.

Dette oppsvinget for arbeiderbevegelsen fikk et midlertidig avbrudd med første verdenskrig. På tross av alliansetilknytning til sentralmaktene valgte regjeringen å sitte på gjerdet til 1916 (jfr. tilsvarende opptreden fra Italias side), da Romania gikk med på den motsatte siden for å vinne Transilvania fra Østerri- ke-Ungam i stedet for å satse på å ta Bessarabia tilbake fra Russland. (Sluttresultatet ble likevel at begge provinsene ble rumenske.) I krigsårene 1916-18 var det nesten umulig å drive sosialistisk organisasjonsarbeid.

Oppsving, radikalisering og represjonEtter krigen så med ett utsiktene for den rumenske arbeiderbevegelsen lysere ut enn noen gang. I likhet med det som skjedde i mange andre land, førte krigserfaringene til en radikalisering (reaksjon mot dyrtid og inflasjon osv.). I arbeiderbevegelsen ble dette sterkt stimulert av den russiske revolusjon. Et spesielt

trekk ved situasjonen i Romania var følgene for arbeiderbevegelsen av innlemmelsen av de nye provinsene, særlig Transilva- nia, Banat og Bukovina, i Stor-Romania. I Transilvania og Banat, som hadde hørt under den ungarske del av Habsburg- monarkiet, var industrien bedre utbygd enn i det gamle kongeriket Romania. Det samme gjaldt den organiserte arbeiderbevegelsen der. Også i Bukovina, som hadde hørt under den østerrikske delen av riket, var det solide sosialistiske tradisjoner. Bessarabia (tidligere russisk) hadde ikke industri av betydning, m en ble et viktig påvirkningsledd for bolsjevikiske ideer inn i det øvrige Romania. Sammen med det forhold at de store borgerlige partiene var relativt svakt organisert etter krigen, førte alt dette til at arbeiderbevegelsen for første gang måtte regnes som en m aktfaktor i Romania, gjennom sin styrke i byene. Enkelte ledende borgerlige politikere (bl.a. general Averescu, den store krigshelt som også kom til å spille en politisk rolle etter krigen) tok til og med kontakt med sosialist- ledem e for å diskutere et mulig regjeringssamarbeid, et initiativ som ble avvist av sosialistene.16 Tallet på fagorganiserte i Stor- Romania var i 1919 oppe i 200000. Av partim edlem m er var det nesten 50 000. 17

Partiet i det gamle Romania var blitt reorganisert i november 1918 undernavnet Sosialistpartiet i Romania (Partidul Socialist din Romania), og det ble umiddelbart innledet samarbeid med de sosialdemokratiske partiene i Transilvania/Banat og Bukovina. Veksten var så rask at mulighetene for politisk skolering og diskusjon av strategi var små. Samtidig bidro både innflytelsen fra det revolusjonære nabolandet Russland og den brå veksten i seg selv til overdrevne forestillinger om egen styrke. Den dominerende stemningen i de nyrekrutterte massene var for å handle raskt og radikalt. Oppfordringer om moderasjon ble lett oppfattet som forræderi m ot det som virket som arbeiderklassens enestående mulighet til å erobre nytt terreng.

At bevegelsen etter kort tid mistet mye av sin oppslutning og igjen befant seg i utkanten av det politiske liv, en situasjon som varte i hele m ellomkrigstiden, er på denne bakgrunn ikke overraskende. To faktorer bidro direkte til det: myndighetenes inngrep m ot den voksende arbeiderbevegelsen, og indre strid om forholdet til den russiske revolusjon og Komintern.

M yndighetenes frykt for en styrket og radikal arbeiderbevegelse umiddelbart etter krigsavslutningen hadde sammenheng med at statsapparatet i seg selv var nokså desorganisert etter at den sørlige delen av landet hadde vært under langvarig tysk okkupasjon, mens regjeringen hadde måttet flykte til Iasi, helt øst i landet. Samtidig ventet omfattende og vanskelige oppgaver

158

Generalstreiken i oktober 1920 krevde større respekt fo r individuelle og organisatoriske rettigheter fo r arbeiderbevegelsen. Myndighetene brukte streiken fo r å ta et generaloppgjør og arresterte hundrevis av arbeiderledere. Det store oppsvinget arbeiderbevegelsen hadde hatt, tok brått slutt.

m ed å stable en ny, felles administrasjon på beina for Stor- Romania. M yndighetenes nervøsitet kom til uttrykk ved måten en demonstrasjon ble slått ned på utenfor Nasjonalteatret i Bukarest 13.desember 1918, da 16 m ennesker ble skutt ned og drept. Over 200 ble arrestert og 35 stilt fo rre tten .18 En av de mest kjente sosialistledeme, I.C. Frimu, døde i fengsel av skader han var påført.

Det virkelig store anslaget mot arbeiderbevegelsen skjedde likevel noe senere, i forbindelse med generalstreiken som ble erklært i oktober 1920. Før det hadde det vært en urolig periode i arbeidslivet med mange konflikter og framgang for kommunistiske ideer. Samtidig provoserte m yndighetenes bruk av erklært eller faktisk unntakstilstand, sensur osv. opposisjonen, både den sosialistiske og ikke-sosialistiske. Det første parlam entsvalg i Rom ania med allmenn stemmerett (for menn) fant sted i novem ber 1919, og førte til at det ble dannet en koalisjonsregjering hvor sensasjonelt nok de tradisjonelle makthavere i det gamle Romania ikke var med. (Sosialistpartiet boikottet valget, men fikk likevel over 270 000 stem m er og sju mandater i Deputertkammeret [av ialt 568], igjen et uttrykk for partiets relativt store popularitet da.) Regjeringen satte i gang m ed en

159

rekke reform er i demokratisk retning. De tradisjonelle m akthavere reagerte etter hvert mot dette, og kongen nektet å underskrive regjeringsvedtakene. Etter noen m åneder (mars 1920) fikk regjeringen avskjed, men uten at det forelå noen parlamentarisk mistillit til den. Det ble innsatt en ny regjering under den “sterke m ann”, den fortsatt populære general Averescu, for å skape “orden” og begrense reformarbeidet til det mest nødvendige. Kort tid etter ble det holdt nyvalg, hvor det ble sørget for at regjeringen fikk et passende flertall i Parlamentet. Ved dette valget (mai-juni 1920) fikk Sosialistpartiet 20 plasser (av 369, som Deputertkammeret da var redusert til).

Under regjeringen Averescu var det stadig inngrep mot arbeiderbevegelsen og dens arbeid, så som arrestasjoner, avis- konfiskasjoner, angrep på møtefriheten, utplassering av soldater i fabrikker, avskaffing av selvstyret for de arbeiderstyrte sykekassene i de nye provinsene osv. Til slutt forsøkte parti og fagbevegelse i fellesskap å få satt en stopper for overgrepene ved å true m ed generalstreik. Kommunistisk agitasjon spilte en viktig rolle her, men kravene var ikke revolusjonære. De gjaldt for det meste respekt for individuelle og organisatoriske rettigheter av betydning for arbeiderbevegelsen (og politisk opposisjon generelt). Streikevarselet og utbruddet av streiken gjorde det lettere for myndighetene å ta et generaloppgjør med arbeiderbevegelsen. Hundrevis av arbeiderledere ble arrestert, m ange ble også idømt fengselsstraffer. (Sju av sentralstyrets 35 medlemmer fikk fem års fengsel. Straffen ble senere redusert til ett år.) Flere tusen vanlige arbeidere ble også satt fast for kortere tid, mange ble slått og m ishandlet.19

M yndighetene oppnådde det de ville. Det store oppsvinget som arbeiderbevegelsen hadde hatt de siste årene, hadde brått tatt slutt. Arbeiderne var skremt bort. Fagbevegelsen lå i ruiner, særlig i det gamle Romania. Men også i Transilvania og Banat, der over halvparten av medlemmene forlot sine fagforeninger.20

For eller mot KominternRomania ønsket å framtre som et vestlig preget, demokratisk land. Det kom derfor ikke noe direkte forbud mot fortsatt virksomhet for fagbevegelse eller sosialistparti. Men Sosialistpartiet var ikke bare truet utenfra. Den indre striden om forholdet til Komintern lammet mye av det som var igjen av politisk styrke, og gjorde sammen m ed m yndighetenes aksjoner sitt til at den rumenske arbeiderbevegelse aldri mer fikk den innflytelse blant arbeidere og i det rumenske samfunn generelt som den første etterkrigsperioden hadde brakt bud om. (Sovjetunionens okkupasjonsdiktatur gjennom Det rumenske kommunistpartiet

160

etter 2.verdenskrig regner jeg ikke som uttrykk for en autentisk arbeiderbevegelse.)

Striden om forholdet til Komintern utspant seg med samme argumentasjon som i andre lands arbeiderpartier. Striden gikk parallelt med kampen mot myndighetenes repressive tiltak, og endte med en partisplittelse, hvor den største grupperingen gikk inn for medlemskap i Komintern. Under de rådende politiske forhold hadde utvilsomt tilhengerne av en revolusjonær linje og solidaritet med den russiske revolusjon gjennom Komintern mange kort på hånden.

Det var tre hovedretninger. Tilhengerne av ubetinget m edlemskap i Komintern stod sterkest i det gamle Romania. Høyrefløyen, som blankt avviste Komintern, stod sterkest i de nye provinsene (Transilvania, Banat, Bukovina), der den industrielle basis var eldre og m er solid, der veksten i arbeiderbevegelsen ikke hadde vært så brå som i det gamle Romania, og der bevegelsen var blitt til innenfor rammene av det østerrikske og ungarske sosialdemokratiet. Det fantes også en sentrumsretning (uten noe spesielt geografisk tyngdepunkt), som ønsket en betinget tilslutning til Komintern. Med Serban Voineas ord: “Sentrumsretningen forsøkte å forene det ekstreme venstres teori med sosialdemokratiets praksis.” 21 (Voinea var partiets ledende teoretiker, og tilhørte selv høyrefløyen. Utypisk nok kom han fra det gamle Romania, ikke fra en av de nye provinsene.)22 Sentrumsretningen var spesielt opptatt av å holde partiet sammen, og kalte seg også “enhetssosialister”, som i enkelte andre land.

Etter at en delegasjon fra partiet hadde vært i Russland for å diskutere M oskva-tesene i slutten av 1920, ble det innkalt til et felles rådsmøte for parti og fagbevegelse i januar 1921. Venstrefløyen gikk inn for å innkalle en partikongress som skulle omdanne Sosialistpartiet til et kommunistisk parti, og få det til å gå med i Komintern. Høyrefløyen svarte med å vise til det vedtatte partiprogrammet av 1919, og krevde at de som ikke respekterte det, måtte ekskluderes. Det lyktes ikke for sentrums- fløyen å forene motsetningene. Avstemningen gav mindretall for høyrefløyen, som etter det erklærte at de betraktet seg som satt utenfor partiet.23

Sentrumsfløyen forble en tid i partiet, men kunne ikke forhindre at det på partikongressen i mai 1921 ble flertall for venstrefløyens forslag om å omdanne partiet til et kommunistisk parti og gå inn i Komintern. Kongressen var til å begynne med preget av en del tvil, men sterke innlegg for overgang til kommunistparti - også visstnok fra politiagenter som hadde infiltrert og håpet å få et skikkelig grunnlag for arrestasjoner -

161

tok bort tvilen, slik at det ble stort flertall for forslaget. Da kongressen fortsatte sitt arbeid neste dag, rykket politiet inn og arresterte alle som uten forbehold hadde stemt for tilslutning til K om intern.24

Det rumenske kommunistparti, som nå var grunnlagt, hadde en m er eller mindre legal tilværelse til 1924. Da ble det forbudt, vesentlig som følge av det standpunkt partiet inntok i nasjona- litetsspørsmålet, som et pålegg fra Komintern: selvbestemmelse for nasjonalitetene inntil atskillelse fra den eksisterende rumenske stat. Fra sovjetisk synspunkt innebar det muligheten for at Bessarabia kunne bli utskilt fra Romania igjen, samtidig som foreningen mellom det gamle Romania og Transilvania, Banat, Bukovina og Sør-Dobrudsja skulle kunne gjøres om. For det offisielle og nasjonalistiske Romania var dette det samme som oppfordring til landsforræderi.

Den illegale tilværelsen for partiet varte helt fram til 1944. Det første året etter grunnleggelsen (1921-22) kalte partiet seg D et sosialistisk-kommunistiske parti (Partidul Socialist-Comu- nist). Fra 1922 var navnet D et rumenske kommunistparti (Partidul Comunist Roman).25 Ikke bare de vanskelige arbeidsforholdene i illegaliteten, m en også de M oskva-pålagte standpunktene i nasjonalitetsspørsmålet gjorde partiet til en politisk sekt i mellomkrigstiden. Det betyr ikke at partiet ikke ble fryktet av myndighetene, selv om en del av det som ble sagt om kommu- nistfaren, først og fremst hadde til hensikt å berettige autoritære tiltak mot opposisjonen generelt.

Kommunistene lyktes likevel ved enkelte anledninger, gjennom kommuniststyrte frontorganisasjoner, i å få en viss oppslutning. Ved parlamentsvalget i 1931 klarte Arbeider- og bonde- blokken (Blocul Muncitoresc si Taranesc) å få valgt fem representanter til Deputertkammeret. Dette ble regnet som en politisk skandale, og de juridiske krum springene for å ta fra dem plassene virket lite overbevisende. (Man “fant ut” at et par av dem hadde noe på rullebladet som gjorde at de ikke var valgbare. Så ble deres stemmer trukket fra det totale antallet stemmer, og dermed kom hele partiet under sperregrensen, slik at alle fem falt ut.) På slutten av 1920-tallet opererte partiet med egne fagforeninger, de kalte seg betegnende nok “enhetsfagforeninger” (sin- dicate unitare), m en hadde klart mindre oppslutning enn den øvrige fagbevegelsen (som i seg selv var svak nok). I enkelte større arbeidskonflikter spilte kommunistiske arbeidere en viktig rolle, spesielt gjaldt dette jem banearbeider-konflikten i Bukarest februar 1933, da det ble erklært unntakstilstand, og flere arbeidere ble drept av soldater og politi. En av dem som stod bak konflikten, var den senere partilederen Gheorghe Gheorghiu-

Moskva-tesene splittet også den rumenske arbeiderbevegelsen. Gheorghe Gheorghiu-Dej < 1901 - 1965) var med på å organisere jernbanearbeiderkonflikten i Bukarest i 1933.1 1945 ble han kommunistpartiets generalsekretær og senere Romanias po litiske leder.

162

i it.} -v >, r K l (> A! i ;—rvTTTrrrn-n—rrr—rn-rrT—tttt—r—-i '• 1—-B Y W t ) R K i R S ’ OR .*• , ; J; » • -»fr< n nujfm la, psiim m «mm ée

d f ,t B-;- ar?$*

Dej (Ceausescus forgjenger), som betalte med 11 år i fengsel for sin medvirkning.

Sosialdemokrati på nyttEtter at Sosialistpartiet var blitt kom m unistisk i 1921, tok det lang tid før de øvrige sosialistiske krefter i Rom ania fant sammen til et nytt, felles parti. 1 juni 1921 ble Føderasjonen av sosialistiske partier i Romania opprettet (Federatia Partidelor Socialiste din Romania). Der deltok de sosialistiske partiene i Transilvania og Banat, det sosialdemokratiske partiet i Bukovina og sosialdem okratiske grupper fra det gamle Rom ania.26 Sentristene grunnla i begynnelsen av 1922 Sosialistpartiet i Romania (Partidul Socialist din Romania). Leder var Ilie Mos- covici (han satt riktignok fortsatt i fengsel). Partiet fikk etter en stund tilslutning også fra enkelte enhetssosialister som hadde forblitt i Kommunistpartiet. I august samme år gikk Sosialistpartiet inn i Føderasjonen gjennom en fusjon med sosialdemokratene i det gamle Romania. Navnet på det fusjonerte partiet ble også Sosialistpartiet i Romania.21 \ juni 1927 ble Føderasjonen omgjort til et enhetlig parti, D et sosialdemokratiske parti i Romania (Partidul Social-Democrat din Romania), det samme navnet som hadde vært brukt m ellom 1910 og 1918. Det

163

sosialdemokratiske partiet ble representert i Parlamentet, og utfoldet en omfattende aktivitet gjennom underavdelinger, aviser, tidsskrifter osv. I 1928 gikk partiet i valgkartell med Det nasjonale bondepartiet for å få gjort slutt på Det nasjonal- liberale partiets upopulære styre.

Sosialdemokratene hadde et nært samarbeid med hoveddelen av det som var igjen av den rumenske fagbevegelsen etter de store rystelsene på begynnelsen av 1920-tallet. Represaliene etter generalstreiken i 1920 satte fagbevegelsen langt ti lbake, og bedre ble det ikke gjennom stridighetene mellom kommunister og sosialdemokrater om kontroll over de enkelte fagorganisasjoner de følgende år.

Sosialdemokratene kom aldri mer på offensiven i rumensk politikk.28 Med sin relativt beskjedne tallmessige basis ble de lett klemt mellom faren for å bli slått i hartkorn m ed kom m unistene hvis de ble for radikale, og anklagen om å være for borgerlige når de forsøkte å bedre arbeidernes kår innenfor det bestående system. Sett fra et borgerlig synspunkt var det ønskelig med et sosialdemokrati som var attraktivt nok for arbeiderne til å demme opp for kommunistisk propaganda, samtidig som et sterkt sosialdemokrati ville ha blitt fryktet.

Når de ikke-kommunistiske sosialistene skulle forsøke å samle seg i ett parti igjen, skulle de ikke bare bygge bro over de motsetningene som var oppstått og blitt utdypet mellom ulike ideologiske retninger (høyrefløy, sentrister). I et land som Romania, som fikk grensene sterkt utvidet etter første verdenskrig, var det også regionale forskjeller som skulle bygges ned, noe som først lyktes organisatorisk i 1927. Slike regionale problem er var også kjent i andre østeuropeiske land som hadde blitt utvidet eller nydannet etter første verdenskrig (Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia). Den viktigste motsetningen var likevel den samme som i Europa generelt: en lammende strid mellom kom m unister og sosialdemokrater nettopp i de årene da bevegelsen hadde hatt sin raskeste framgang.

At flertallet i det rumenske partiet ved partisplittelsen gikk i kommunistisk retning, som et av de relativt få i Europa, henger trolig sammen med reaksjonen på m yndighetenes autoritære og repressive politikk overfor arbeiderbevegelsen fra 1918, og at partiet, særlig i det gamle Romania, hadde hatt en svært rask vekst, hvor en stor del av de nye medlemmene stod uten gamle fagforenings- eller sosialdemokratiske tradisjoner, og hvor det var liten tid til skolering og teoretisk debatt. At kom m unistpartiet i så liten grad lyktes i å holde på sin oppslutning fra grunnleggelsen, har selvsagt sammenheng med m er generelle forhold som gjorde det vanskelig for kom m unister (brå linje

skift, M oskva-bestemte standpunkter som passet dårlig med lokale forhold osv.). I Rom ania kom dette spesielt til uttrykk gjennom Komintems nasjonalitetspolitikk, som framstod som landsforrædersk sett fra rum ensk synspunkt. M yndighetenes forbud mot partiet bidro ytterligere til å svekke det.

Andre arbeiderpartierI Rom ania ble det ikke dannet egne arbeiderpartier blant de nasjonale minoritetene. M ed sin bakgrunn i ulike regionale partier la Det sosialdemokratiske partiet stor vekt på å fungere i forhold til både rumenere, ungarere og tyskere, for å ta de største nasjonalitetene. Det ble utgitt aviser på alle disse språkene (Socialismul [rum.], Arbeiter Zeitung, Romåniai Népszava [ung.] m.fl.). I Transilvania, Banat og Bukovina var det et stort innslag av ungarere og tyskere i fagforeningene, og flere av fagbladene ble trykt i flerspråklige utgaver.

Blant ungareme oppstod det likevel en utbrytergruppe i deres viktigste politiske organisasjon, Det ungarske partiet. Den var først (fra 1933) organisert som en opposisjongruppe innen partiet, men etablerte seg i 1934 som et parti under navnet Unionen av ungarske arbeidsfolk i Romania (M agyar Dolgozok Orszågos Szovetsége), mest kjent under forkortelsen MADOSZ. Denne organisasjonen spilte i stor grad rollen som en kom m unistisk frontorganisasjon, og deltok bl.a. i forsøkene på å danne en antifascistisk “folkefront” i Rom ania i 1935, etter de nye signalene fra Komintern. Den viktigste rumenske partner var Småbrukerfronten (Frontul Plugarilor), en organisasjon som var dannet i 1933 av Petru Groza, tidligere statsråd i borgerlige regjeringer, og den fikk en viss oppslutning blant småbønder i deler av Transilvania. Groza selv ble for øvrig den første statsminister etter at kommunistene hadde fått det politiske overtaket i Etterkrigs-Romania, eller som det offisielt gjem e ble uttrykt, statsminister i den første revolusjonær-demokratiske regjering (fra 6.mars 1945).29Han hadde den stillingen til 1952, og var deretter president til 1958.

Det fantes flere mindre sosialistiske partier eller arbeiderpartier enn dem som her er nevnt. I 1918 ble det grunnlagt et Arbeidets parti (Partidul M uncii), vesentlig av intellektuelle, m ange med en sosialistisk bakgrunn. Partiet bestod bare til 1919, og hadde først og fremst som mål å sikre en virkelig gjennomføring av store demokratiske reform er som allmenn stemmerett og jordreform en. Partiet fant ikke særlig fotfeste i opinionen, og ledem e gikk nokså snart over i andre partier. Sosialistpartiet fikk noen av dem, men de fleste havnet andre steder. De som hadde en sosialistisk fortid fra sin ungdom, fulgte

165

stort sett eksemplet fra “de sjenerøse” i 1899 (i mange tilfeller deres jevnaldrende) og gikk over til Det nasjonal-liberale partiet. En annen viktig gruppe ble med i det nye Bondepartiet, som i 1926 gjennom en fusjon ble til Det nasjonale bondepartiet, et av Romanias to store partier fra da av.30

En annen type arbeiderpartier var splittelsespartier etter at hovedm ønsteret med et legalt sosialdemokratisk parti og et illegalt kommunistisk parti var etablert. Det første ble grunnlagt av Leon Ghelerter, en lege som hadde tilhørt sentristene (enhets- sosialistene). Partiet er mest kjent som Det sosialistiske enhetspartiet (Partidul Socialist Unitar), et navn det tok i 1932. Fra starten i 1928 til 1931 het det Arbeidernes sosialistparti (Partidul Socialist al Lucratorilor), og fra 1931 til 1932 D et uavhengige sosialistpartiet (Partidul Socialist Independent). Ghelerter og hans folk var m isnøyd med høyreorienteringen i det sosialdemokratiske partiet, og ønsket å gjøre front både mot sosialdemokratenes opportunisme og kommunistenes sekterisme. Politikken skulle bygge på klassekampens grunn og ta sikte på samling av arbeiderbevegelsen. Partiet forble et lite parti, men fikk en viss oppslutning i enkelte deler av fagbevegelsen.31

Et annet utbryterparti, også det med “sam ling” som mål, ble dannet i 1933, da en fraksjon ledet av Constantin Popovici gikk ut av Det sosialdemokratiske partiet og anklaget det for å samarbeide for mye med borgerskapet og glemme klassekampen. Popovici m ente at dette for en stor del skyldtes innflytelsen fra de sosialdemokratiske partiene i Transilvania og Bukovina på bekostning av tradisjonene fra partiet i det gamle Romania. Partiet til Popovici tok like godt navnet Det rumenske sosialistpartiet (Partidul Socialist Roman), som da var ledig. Han oppnådde en beskjeden form for samling da hans parti i senere i 1933 gikk sammen med Ghelerters parti. Ekteskapet varte bare til 1935.32

Disse utbryterpartiene kan delvis sees på som et utslag av vanskene med å velge en ideologisk kurs som kunne gi positive resultater for arbeiderklassen. Slik forholdene var, med en fortsatt svak industri og relativt fåtallig industriarbeiderklasse, med gjentatte kraftige repressive tiltak mot arbeiderbevegelsen, og med mange autoritære trekk i det formelt sett demokratiske systemet, var det lett å være kritisk og konstatere at politikken til de ulike partiene ikke førte fram, men at en annen linje kanskje ville gi bedre resultater. I tillegg til dette kom m er at også arbeiderbevegelsens politikere ble påvirket av visse trekk ved det rumenske partivesen rent allment. Det fantes m ange politiske partier, de fleste små, og ofte m er som en klientgruppe rundt en dominerende personlighet enn en fungerende partiorganisa-

166

Motstående side:Ceausescus propanganda fo r seg selv om kommunistpartiets politikk maktet lenge å skjule systemets undertrykkelse. Etter Ceausescusfall i desember 1989 gjenoppstod også Det sosialdemokratiske partiet som hadde vært industriarbeiderklassens talerør i mellomkrigsåra.

sjon med innflytelse nedenfra. Det sosialdemokratiske partiet hadde et annet utgangspunkt og var ikke bygd opp rundt en bestemt person. Men for ambisiøse politikere som var uenig med partiet, kunne det være nærliggende å følge mønsteret fra mye av den borgerlige politikken og starte for seg selv.

De åpne diktaturers tidDet rumenske partivesen kom brått til opphør i 1938, da kong Carol (far til den nåværende ekskonge Mihai) innførte sitt personlige diktatur, der det ikke var plass for andre partier enn den statsbærende Fronten for nasjonal gjenfødelse. Med overgangen til åpent diktatur fulgte Romania et m ønster som en rekke andre østeuropeiske land hadde gjort bruk av tidligere i mellomkrigstiden. Diktaturet var inspirert både av Mussolinis Italia og inntrykk fra andre østeuropeiske land. Det var rettet mot de demokratiske partiene, m en også mot den alvorlige konkurrenten lengst til høyre, den fascistiske Jerngarden. Nettopp denne rivaliseringen mellom ulike ekstreme høyrekrefter gjorde at enkelte demokratisk innstilte politikere, både i borgerlige partier og i sosialdemokratiet, valgte å samarbeide med Carol, fordi de anså Jerngarden som en farligere trussel. Men dette var individuelle valg. Alt partiarbeid utenom Carols “front” var forbudt, og vedble å være det etter at Carol hadde abdisert i 1940, da Romania måtte avstå bl.a. Bessarabia til Sovjetunionen og halve Transilvania til Ungarn. Det nye regimet under marskalk Antonescu (til å begynne med sammen med Jerngarden) hadde heller ingen plass for politiske partier. Først i august 1944, da Romania gikk ut av alliansen med Hitler-Tyskland, var det igjen plass for demokratiske partier, et kort pusterom før landet på ny ble et diktatur, denne gangen helt fram til desem ber 1989.

Til grunn for kuppet i 1944, da Antonescu ble arrestert og Romania skiftet side i krigen, lå et samarbeid mellom kong M ihai, de to store borgerlige partiene, sosialdemokratene og kommunistene. Kommunistpartiet, som hadde rundt 1000 m edlem m er da krigen sluttet, skrøt av å ha 800 000 medlemmer ett år senere.33 (Mange av dem ble snart utrensket.) Som nevnt innledningsvis endte Det sosialdemokratiske partiet sin uavhengige tilværelse i 1948 gjennom sammenslutningen med Kom munistpartiet til D et rumenske arbeiderpartiet (Partidul Munci- toresc Roman). Bak denne sammenslutningen lå det flere år med infiltrasjon av kommunister, trakassering av sosialdemokrater på arbeidsplasser (f.eks. ved utdeling av rasjoneringskort eller tildeling av arbeid), samtidig som antikommunistiske sosialde- m okraters muligheter til å tilkjennegi sitt syn offentlig eller innad i partiet stadig var blitt redusert.34

167

!Mic»laeCEA U SESCl

Seewfcs te!»! > «»?•>«P*>»

«**#*\aOVff TIAOVgBPt'

H EZQTERKHnOVTKHT H IK M 1 A N IA I

SM Ot AE OLVt̂ ESCi

NAGE*.

: SCiV *< £ X.;.: ^

$oM m$M

168

Perspektiver i fortid og nåtidSom det går fram av denne oversikten, har arbeiderpartienes historie i Romania i liten grad vært preget av jevn vekst. De tre dype bølgedalene er mer iøynefallende: 1899, rundt 1920 og de første årene etter annen verdenskrig (for ikke-kommunistene). Generelt henger sårbarheten og det ustabile sammen med industriens svake stilling i hele denne perioden (industriarbeiderne utgjorde en liten minoritet i samfunnet), og med mangelen på fundamentale forpliktelser overfor demokratiske verdier fra makthavemes side. Dersom vi sam m enlikner de tre nedgangs- fasene med hverandre mer konkret, ser vi at tilbakegangen alle tre ganger kom da bevegelsen hadde hatt en klar framgang med lovende utsikter videre, og at den ble utløst både gjennom myndighetenes maktbruk mot arbeiderbevegelsen og på grunn av uenighet eller utbrudd i egne rekker:

I 1899 slo myndighetene til mot bondeklubb-bevegelsen omtrent samtidig m ed at “de sjenerøse” forlot partiet, til sam men et knusende slag for en ung og svak bevegelse som nettopp hadde begynt å oppleve framgang.

Rundt 1920, etter den kraftigste vekst i bevegelsens historie til da, ble virkningene av myndighetenes represalier mot generalstreiken forsterket gjennom den indre strid om forholdet til den russiske revolusjon og Komintern.

Og etter annen verdenskrig, da m an endelig var ferdig med krigen og det som da føltes som et langvarig diktatur (nesten sju år), da mange for en stakket stund trodde på en ny giv for sosial utjevning og demokrati, da ble det igjen en opprivende strid mellom kom m unister og sosialdemokrater, samtidig som de nye m yndighetenes m aktmidler ble satt inn mot sosialdemokratene - og langt mer knusende enn noen borgerlig regjering hadde gjort.

På mange m åter hadde altså disse tre situasjonene flere parallelle trekk. I dette perspektivet kan det særegne for den siste av de tre situasjonene (1945-48) uttrykkes slik: For første gang var det identiske krefter som kom til uttrykk i de to faktorene som stadig lammet den dem okratiske arbeiderbevegelsen: M yndighetenes undertrykking og motstanderne i egne rekker var nå to sider av samme sak.

Nå står nok en gang arbeiderbevegelsen overfor en ny start. Romanias lengste og hardeste diktatur i moderne tid - bittert nok i arbeiderklassens navn - er slutt. Foreløpig er det organiseringen av frie fagforeninger som har størst medvind. Skepsisen overfor partipolitisk virksom het er stor, mange er etter så mange år med partidiktatur allergiske m ot selve ordet “parti” , på samme måte som ordet “sosialisme” føles kompromittert. (Ordet

169

“sosialdem okrati” er mer positivt ladet i opinionen, uten at det sosialdemokratiske partiet dermed har fått så stor oppslutning ennå.)

Sosialt sett er det også en fundamentalt ny situasjon for arbeiderbevegelsen: For første gang i sin historie har Romania og andre sent industrialiserte land i Øst-Europa en tallmessig sterk arbeiderklasse og et fritt partivesen samtidig. Oppgaven som alle partier er enige om at de står overfor, borgerlige som sosialistiske, er å føre samfunnet over i kapitalismen. Det kan virke paradoksalt, men behøver ikke være det, hvis utgangspunktet er å sikre arbeidernes livssituasjon heller enn å oppfylle abstrakte ideologiske krav. En slik sikring krever et økonomisk system som fungerer med vekst og kvalitet, og som samtidig er preget av rettigheter som tar vare på menneskets verdighet i rollen som produksjonsfaktor.

Dermed er vi tilbake til det som var en av hovedproblemstillingene for den første arbeiderbevegelsen i Romania og andre agrarland i Øst-Europa: sosialistenes rolle i et samfunn der innføring av kapitalisme sees på som progressivt og nødvendig for å skape en allsidig sosial og økonomisk utvikling. Ringen er sluttet.

Noter1. Den samme tilslørende måten å presentere kneblingen av de store par

tiene på kan finnes i mange framstillinger. Denne pregnante formuleringen er hentet fra Mic dictionar enciclopedic, Bucuresti 1972, s. 1484, og er brukt enslydende i separate artikler om Det nasjonal-liberale partiet og Det nasjonale bondepartiet. Partiene ble oppløst ved dekret i august 1947. Høsten 1947 var det flere store politiske rettssaker, blant annet mot bondepartiledeme Iuliu Maniu og Ion Mihalache.

2. Henry L. Roberts, Rumania. Political problems o f an agrarian state, Y ale U.P.. 1951, s. 309-310

3. Politics and political parties in Roumania. London 1936, s. 241. I dette verket henvises det til undersøkelser som den sosialdemokratiske journalisten Nicolae Deleanu har foretatt.

4. Mic dictionar enciclopedic, Bucuresti 1972, s. 12855. Iasi hadde vært hovedstad i fyrstedømmet Moldavia, som i 1859/62

hadde gått i union med fyrstedømmet Valakia (de to såkalte Donau-fyr- stedømmene, fortsatt under tyrkisk overhøyhet, men med sterk russisk innflytelse på 1800-tallet). Slik ble staten Romania til (fra 1877/78 fullt uavhengig av Tyrkia, fra 1881 kongedømme), med Valakias hovedstad Bukarest (Bucuresti) som hovedstad. I 1918 ble kongeriket Romania sluttet sammen med Transilvania, som hadde vært en del av Østerrike- Ungam, og Bessarabia, som i eldre tider hadde vært en del av Moldavia, men som siden 1812 hadde vært russisk. Bessarabia ble innlemmet i Sovjetunionen i 1940 parallelt med anneksjonen av de baltiske stater, og utgjør i dag sovejetrepublikken Moldavia. 2/3 av befolkningen har rumensk som morsmål (kalt “moldavisk” i Sovjetunionen).

6. Politics and political parties in Roumania, London 1936, s. 2427. Ghita Ionescu, Communism in Rumania, London 1964, s. 18. Hans opprinnelige navn var Constantin Cass, noen steder også oppgitt

som Mikhail eller Solomon Katz. Han kom fra en jødisk familie i Ukraina.

170

9. Constantin Dobrogeanu-Gherea, Opere complete, vol. 1-8, Bucuresti 1976-1983. En interessant sammenlikning mellom Dobrogeanu-Ghe- reas og Lenins syn på jordbruksspørsmålet er å finne hos Henry L. Roberts, Rumania. Political problems o f an agrarian state, Yale 1951, s. 281 fg.

10. Den fremste representant for populismen i Romania var Constantin Stere, en rumener født i det russisk-styrte Bessarabia og eksilert til Sibir i sin ungdom, før han slo seg ned i Romania. Han var sterkt påvirket av den russiske populismen (bl.a. gjennom skriftene til Vorontsov og Mikhajlov- skij), og delte de russiske populisters syn på at tilbakestående land som Russland (og Romania) ikke var nødt til å følge den samme vei til et sosialistisk samfunn som de vestlige landene med sin industri-kapitalis- me. Dette var teorien om den særskilte utviklingsveien. Samtidig skilte den rumenske populismen seg fra den russiske ved at Romania ikke hadde bondekommunale tradisjoner som den russiske m ir'en å bygge på. For Stere bestod derfor hovedmotsetningen ikke mellom en kapitalistisk og bondekommunal produksjonsmåte, men mellom industri og jordbruk. Økonomisk vekst måtte ha utgangspunkt i et modernisert jordbruk bygd på mindre og middelsstore bruk, med en underordnet rolle for industrien. Steres hovedpoeng var ikke å unngå kapitalistiske produksjonsforhold, men at den strukturelle tilbakeliggenheten ikke kunne avhjelpes ved å satse på industrien som nøkkelnæring. Stere hadde gjennomgående et godt forhold til de rumenske sosialister og deres organisasjoner, men han tok avstand fra deres tro på at industrikapitalismen var et nødvendig utviklingstrinn for Romania. Steres populisme var en viktig del av det ideologiske grunnlaget forden politiske bondebevegelsen i Romania, og Stere selv ble medlem av Det nasjonale bondepartiet da det ble dannet. En god innføring i Steres politiske tenkning gir Michael Kitch i “Constantin Stere and Rumanian Populism”, The Slavonic and East European Review, 1975, s. 248-271.

11. Serban Voinea, “Socialismul”, Enciclopedia Romåniei, Bucuresti 1939- 43, vol. 3, s. 288

12. Politics and political parties in Roumania, London 1936, s. 24313. Samme sted, s. 24414. Serban Voinea, “Socialismul”, Enciclopedia Romåniei, Bucuresti 1939-

43, vol. 3, s. 28915. Samme sted, s. 28916. Constantin Titel Pe.tre.scu, Socialismul in Romånia, Bucuresti 1945, s. 314

og s. 35717. Serban Voinea, “Socialismul”, Enciclopedia Romåniei, Bucuresti 1939-

43, vol. 3, s. 28918. M. Musat og I. Ardeleanu, Romånia dupa marea unire, vol. 2, bd. 1,

Bucuresti 1986, s. 226-227, med lange utdrag fra I.G. Ducas memoarer (statsminister fra Det nasjonal-liberale partiet 1933) og tyske diplomatiske rapporter fra Romania til Berlin

19. Constantin Titel Petrescu, Socialismul in Romånia, Bucuresti 1945, s. 35620. Politics and political parties in Roumania, London 1936, s. 25321. Serban Voinea, “Socialismul”, Enciclopedia Romåniei, Bucuresti 1939-

43, vol. 3, s. 29122. Ghitalonescu, i s inCommunism in Rumania, London 1964, s. 13, opererer

med fire grupperinger, idet han også setter et skille mellom en sosialdemokratisk høyrefløy (en del fagforeningsledere, samt partifolk fra de nye provinsene) og Voineas fløy, som fortsatt var influert av Dobrogeanu- Ghereas syn på det rumenske samfunn. Voinea selv slo i sin oversikt (forrige note) altså disse to gruppene sammen som en høyrefløy. Ionescu har ikke brukt Voineas artikkel i sin bok.

23. M. Musat og I. Ardeleanu, Romånia dupa marea unire, vol. 2, bd. 1, Bucuresti 1986, s. 169

24. Ghita Ionescu, Communism in Rumania, London 1964, s. 1925. M. Musat og I. Ardeleanu, Romånia dupa marea unire, vol. 2, bd. 1,

Bucuresti 1986, s. 17426. Serban Voinea, “Socialismul”, Enciclopedia Romåniei, Bucuresti 1939-

43, vol. 3, s. 29127. M. Musat og I. Ardeleanu, Romånia dupa marea unire, vol. 2, bd. 1,

Bucuresti 1986, s. 208 og s. 21128. Det høyeste stemmetallet oppnådde partiet i 1932 med 101 068 stemmer,

som utgjorde 3,4 % av de avgitte stemmer. Det gav 7 plasser i Deputertkammeret (av 387). Det var mye valgfusk ved rumenske valg i mellomkrigstiden, og alle offisielle resultater må tas med forbehold.

29. Mic dictionar enciclopedic, Bucuresti 1972, s. 127030. Constantin Titel Petrescu, Socialismul in Romånia. Bucuresti 1945,

s. 312 fg.31. Politics and political parties in Roumania, London 1936, s. 262 fg.32. Samme sted, s. 266 fg.33. Ghita Ionescu, Communism in Rumania, London 1964, s. 11934. Samme sted, s. 122 fg.

Arbeiderhistorie1990_11 17Arbeiderhistorie1990_12