STHLM DELETE

JENSLAPIDUS

STHLM DELETE

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Jens LapidusOriginalens tittel: STHLM DELETE

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Copyright © Jens Lapidus 2015Published by agreement with Salomonsson Agency

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50359-8

1. utgave, 1. opplag 2016

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i 9.5/12 Indigo og trykt på 70 g Enso Lux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Värmdö

Tony Catalhöyük elsket ikke jobben sin, men den var helt ok.Han drømte egentlig om å bli politimann. To ganger haddehan søkt politiskolen uten å komme inn. Men det var feil. Hanhadde perfekt syn og hørsel, og klarte lett de fysiske testene. Ådra en dukke på åtti kilo over opptaksenhetens linoleumsgulv,hadde bare vært morsomt. Han hadde heller ingen sykdom-mer som ikke ble godtatt, karakterene hans var gode nok oghan hadde aldri vært dømt for lovbrudd. Han hadde ikke en-gang prøvd narkotika, til tross for at mange av kameratene hanspå ungdomsskolen og videregående hadde ment at det var merinteressant å røyke rev enn å sjekke damer.

Det var psykologtestene som hadde gått dritt. De sa at detvar en mulighet for at han ikke i tilstrekkelig grad ville bidratil sin egen og andres utvikling, at han ikke så seg selv som endel av helheten. De påsto han kunne oppfattes som en indivi-dualist. Da han ringte opptakskontoret, måtte han snakke meden som bare gjentok hele dritten som en papegøye: hun gjen-tok de samme ordene som i avslaget om og om igjen. Tonymaste, presset på. Han sa: «Hvis du ikke gir meg en ordentliggrunn, kommer jeg faen meg til å eksplodere.» Til slutt sa regist-reringskvinnen: «I tillegg til det jeg allerede har sagt, kan jegtilføye at det virker som om du har alvorlige samarbeidsproble-mer.»

Det var ren og skjær bullshit. Tony hadde trent lagsport halvelivet, før han begynte med submission wrestling. Selvfølgeligkunne han være en del av et team, fungere i en gruppe. Mende helvetes psykologkjerringene som håndterte testene og in-tervjuene, ville av en eller annen grunn ikke at han skulle få

5

begynne på politihøyskolen. De ville ikke at han skulle hjelpetil.

Han kunne bare spekulere på hvorfor.

Himmelen begynte å lysne, men skogen rundt var fortsattmørk. Han kjørte godt over fartsgrensen, men sjefene hanspleide å oppmuntre til å kjøre for fort, i hvert fall om natta, selvom de aldri ville innrømme det offisielt. «Vi kan jo ikke lateoss ute på veiene», sa de. «Vi skal være på alarmsentralen ellerhos kundene, der vi gjør nytte for oss. Og folk setter pris på atvi kommer raskt til dem, selv om vi er mest vaktmestere i uni-form.»

Tony hatet den karakteristikken: vaktmester i uniform. Hanvar ingen vaktmester, han var der for å bekjempe pøblene, ak-kurat som den politimannen han hadde tenkt å bli en dag.

Alarmmeldingen hadde kommet for omtrent et kvarter siden,fra et hus i skogen utenfor Ängsvik, nord på Värmdö – dendreide seg om et strømbrudd der strømmen hadde kommet til-bake igjen etter cirka et minutt. Det var ingen trafikk på veien,og ifølge Robin, en av arbeidskameratene hans, var fotobokseneslått av på denne strekningen. Dessuten hadde Tony kjørt hermange ganger, og GPS-en guidet ham fint.

Ved et hus svingte han til høyre og inn på en mindre vei, utenå senke farten. Han hadde imidlertid aldri vært der før, mensjansen for å møte en annen bil var praktisk talt lik null. Ifølgekartet var det nesten ikke bebyggelse langs denne strekningen.

Nå var det bare fire hundre meter igjen til huset. Skogen stosom en mørk mur ved siden av veien. Han skimtet noe i vei-kanten bak en stor busk lenger borte. En bil: det sto en bil til-synelatende parkert på høyre side. Kanskje han burde stoppe ogse om det hadde skjedd noe? Men nei, alarmen skulle sjekkes iløpet av tjuefem minutter uansett vær og hvor huset lå, det stoi kundegarantien.

Det knaste i grusen på gårdsplassen da han kjørte inn. Detrødmalte huset med hvite karmer minnet om fotballskolen hanhadde gått på da han var barn. De to første ukene av sommerfe-rien hadde han og broren reist ut til Väddö i den nordre skjær-gården og spilt fotball og bodd i små, røde hus fem somre på

6

rad. De kom fra Fisksätra, og foreldrene deres hadde ikke gjortmye for å bevege seg derfra. Det var faktisk en av grunnene til athan ikke hadde noe imot å jobbe på Värmdö: når de innbrudds-sikrede husene skulle sjekkes etter en varsling, som i nitti pro-sent av tilfellene var falsk alarm, fikk han ofte den samme godefølelsen som på fotballskolen om somrene.

Det sto en carport lenger borte på tomten, men han kunne ikkese noen bil i den.

Han hørte ingen sirene. Tony tenkte at eieren hadde slått denav, det var vanlig. De hadde også kontrollringt fra alarmsentra-len uten at noen hadde svart, men det var heller ikke uvanlig.Denne typen alarmer kom som regel av strømbrudd, og når deskjedde midt på natta, pleide kundene bare å sovne igjen.

Men på en eller annen måte var det for rolig her, for stille.Som om alt holdt pusten i påvente av ham. Han fikk en dårligvibb. Han tok opp mobilen og tastet nummeret til kunden endaen gang. Det ringte, men ingen svarte.

Ytterdøra var gulmalt og hadde et lite vindu i overdelen. Detvar mørkt innenfor. Tony trykket lenge på ringeklokka og hørteen mild ringelyd.

På trammen sto det et par støvler, og på en stol lå det noensitteputer som antagelig skulle ligge i en båt eller et utemøbelnå når været ble bedre.

Ingen åpnet, han trykket på ringeknappen igjen. Denne gan-gen holdt han den inne enda lenger.

Han visste hva som gjaldt i slike situasjoner: SP, standardpro-sedyren skulle følges. Visuell besiktigelse av bygningens utside,kontroll av omstendighetene. Dokumentering. Tilbakemeldingtil alarmsentralen.

Mistenkelige biler, innbruddsverktøy etterlatt i det fuktigegresset, ødelagte sikringsskap. Oppbrutte dører, leirete skoav-trykk på verandaen, knuste vinduer.

Det var sånt han skulle se etter.

Blikket hans falt på en typisk kilde til falske alarmer – et avvinduene i første etasje sto på gløtt. Det kom ofte av at kundenhadde glemt å lukke haspene så vinduet hadde blåst opp. Det

7

var bare det at her hadde alarmen gått på grunn av strømbrudd,ikke fordi et vindu var blitt åpnet.

Tony gikk bort til vinduet, gresset var halvhøyt, og militær-støvlene hans ble våte, men det gjorde ingenting, de tålte detmeste. Rommet innenfor var mørkt.

Da han stilte seg på tå for å se inn, oppdaget han at det varskåret et sirkelrundt hull i begge delene av det doble vindusglas-set. Det var en klassisk, men ganske avansert innbruddsteknikk,som han bare hadde sett to ganger tidligere. Det var antage-lig blitt skåret med glasskjærer rundt en sugekopp, som så blebrukt til å løfte bort de runde bitene. Deretter hadde vedkom-mende stukket hånden inn og åpnet haspen.

Dette var åpenbart ikke falsk alarm. Grunnen til at det varsendt en alarm til sentralen, var sannsynligvis at noen haddeforsøkt å kutte strømtilførselen for å sette sensorene i huset utav spill, men denne kunden hadde såkalt sabotasjealarm. Detvar akkurat slik den skulle fungere. Tony kjente at pulsen økte.

Han gikk noen meter bort fra huset, ringte sentralen igjen ogfortalte hva han hadde oppdaget – det dreide seg helt klart omet innbrudd.

«Pågående eller avsluttet?» spurte Robin som jobbet påkommunikasjonssentralen i natt.

«Jeg vet ikke. Det kan jo være noen der inne som fortsattleter etter verdisaker.»

«Ja visst. Er kunden hjemme?»«Aner ikke, har ikke fått noe svar, selv om jeg har ringt på

som bare det.»Tony puttet mobilen ned i hylsteret og gikk rundt huset, mot

ytterdøra.De fikk stadig flere innbruddsalarmer mens folk var hjemme.

Som regel gikk gjerningsmannen inn i overetasjen, siden defleste ikke hadde sensorer der. Lumske, listige parasitter. Destakkars kundene fortjente ikke det.

Tony bestemte seg for å sette en stopper for denne dritten,hvis den nå fortsatt pågikk.

Han så på ytterdøra igjen. Nå kjente han på håndtaket ogoppdaget at døra var ulåst.

Han gikk inn i huset.

8

Frakkene eller kappene som hang på knaggene i den lille ent-reen, blafret da han åpnet døra, og det luktet gammelt treverkog åpen peis.

Han famlet opp lommelykten. Den lyste på noe posete somlå på gulvet: det så ut som en bag.

Til høyre gikk det en trapp opp til andre etasje. Rett fram såhan kjøkkenet.

Han tok opp teleskopbatongen og holdt den i hånden. Svart,herdet stål, den lengste varianten: tjueseks tommer. På trenin-gen øvde de ofte på både forsvar og kamp med batong. Hanhadde faktisk aldri blitt nødt til å bruke den i tjeneste, men hanhadde hatt den oppe i beredskap noen ganger når det dreideseg om narkomane som var i ferd med å dra ut hjemmekinoan-legget til en stakkars huseier, eller drikke opp alt brennevinet.Uansett – en gang må jo bli den første, tenkte han.

Han tok et skritt fram. Hørte at det knaste i knust glass. Hanbøyde seg ned og lyste, det lå små glasskår utover entrégulvet.

Kjøkkenet så velstelt ut. Han fikk øye på det åpne vinduetigjen, denne gangen inne fra spiseplassen. På veggen hang deten stor, rund klokke. Den viste kvart over fire.

Planløsningen var åpen, stua lå til høyre.Det var ikke så veldig mye møbler der.En lenestol. Et stuebord.Det lå noe bak stuebordet.Han gikk nærmere.Det var en kropp.Tony lyste.Det var det jævligste han hadde sett.Han kjente brekningen komme som et støt gjennom krop-

pen.Vedkommendes hode. Ansiktet var borte: noen hadde skutt

skallen av denne personen.Oppkastet hans traff teppet.Han kikket ned på gulvet.Blod overalt.

Tony skrek og gråt i telefonen.«Rolig nå, jeg hører ikke hva du sier,» prøvde Robin.

9

«Et jævla drap, en massakre. Jeg er sikker, han puster ikke.Send politiet, ambulanse, dette er det sykeste jeg har opplevd.»

«Er det noen andre på stedet?»Tony så seg rundt. Det hadde han fortrengt. Den som hadde

gjort dette kunne jo fortsatt være der.«Jeg ser ingen, skal jeg gjennomsøke huset?»«Det får du avgjøre selv. Så du noe bemerkelsesverdig uten-

for?»«Nei, egentlig ikke.»«Så du noe underlig på vei til huset?»Han løp ut på trammen igjen. Han hadde nesten glemt det

– men spørsmålet fra Robin minnet ham på det.«Hva gjør du, Tony? Hva skjer?»Lenger borte på veien der han hadde kommet.«Fuck, Robin, det sto en bil i veikanten da jeg kom hit.»Han begynte å løpe.«Jeg ringer politiet, men ha telefonen klar,» sa Robin, og

Tony hørte at han begynte å snakke med 112 på en annen linje.Det var bedre nå, ute i den friske luften. Han prøvde å

glemme det han hadde sett i huset, det fikk de ordentlige poli-tifolkene ta seg av, akkurat nå var han glad han ikke var en avdem.

En vaktmester i uniform.

I det svake morgenlyset så det nesten ut som om den mørke-blå bilen var i ferd med å bore seg ned i bakken ved busken.Da han løftet bort buskaset, så han at halve fronten var tryk-ket inn. Bilen måtte ha kjørt minst femten meter bortover igrøfta.

Tony så den opprevne jorden i sporene etter bilen. Gran-trærne i bakgrunnen var fortsatt mørke. Busken hadde skjultskadene på bilen da han kjørte forbi tidligere.

Han gikk bort til bilen. Med batongen klar i hånden igjen.Det så ut som om det røyk fra panseret, eller så var det bare

støv som danset i lyset fra lommelykten.Han gikk ned i gjørma og måtte holde seg i det tynne gresset

for ikke å miste balansen.Det var en Volvo, en V60.

10

Han prøvde å se om det satt noen i bilen, men det var vans-kelig.

Han gikk opp på siden av bilen og kikket inn.Nå så han at det satt et menneske i førersetet, framoverbøyd.«Hallo?»Vedkommende rørte seg ikke.Frontruta var trykket inn, og de tusen sprekkene i glasset

minnet om is, men ruta hang fortsatt sammen.Tony bøyde seg ned og åpnet førerdøra. Airbagen var utløst.Det så ut til å være en yngre mann, kanskje i tjueårene, blondt

hår.Den slappe kollisjonsputa lignet en hvit plastpose noen hadde

lagt over rattet.Bevisstløs, eller død.Tony prikket på mannens arm med tuppen av batongen.Ingen reaksjon.

DEL I

Mai

1Spise dritt.

Nikola hadde tatt imot dritt lenge nå.Han hadde sittet her i et år.Men snart var det slutt. I morgen: siste dagen. Gudskjelov

– han var nesten klar for å bli med morfar Bojan i kirken.Han var nitten år. Sverige var et sykt land – her kunne man

bli tatt hånd om til tross for at man var myndig. Men det varhans majkas skyld. Linda – the never ending masemamma. Hunhadde truet med å kaste ham ut, bryte kontakten. Og endaverre: hun hadde truet med Teddy. Egentlig: det sistnevnte vardet eneste som hadde bitt på Nikola – risikoen for at Teddyskulle bli skuffet. Han elsket Teddy mer enn den ferskeste por-sjonssnusen i butikken, mer enn alle verdens jointer, noen gan-ger til og med mer enn kompisene. Gutta han hadde vokst oppsammen med, brødrene hans.

Teddy: onkelen hans.Teddy: idolet hans. Et ikon. Et forbilde. Han visste bare om

én person som kunne sammenlignes med Teddy – Isak.Likevel hadde det ikke vært nok. Det ble for mye tull og for

mange timer med ungdomstjeneste. Bøtene ble for høye. Masetfra sosialen for høylytt. Linda ønsket at han skulle bli tatt håndom. Hun ville at hennes egen sønn skulle plasseres på et narko-tikafritt, gledefritt, helt jentefritt behandlingshjem.

Så det var der han hadde vært det siste året. Spillersboda be-handlingshjem for unge.

Behandling skal vedtas hvis den unge utsetter sin helse eller utvik-ling for betydelig risiko for skade gjennom misbruk av vanedannendemidler, kriminell virksomhet eller annen sosialt nedbrytende atferd.

15

Fuck LVU – ungdomsomsorgen: han hadde hørt den paragra-fen fjorten millioner ganger nå.

Den hadde fortsatt null verdi.

Hvert annet minutt: samme tanke kvernet i hodet hans. Somen ihjelspilt hit av en eller annen kjedelig house-DJ. Refrengetpå repeat: Jævla mamma. Jævla mamma. Jævla mamma.

«Jeg har prøvd å gjøre alt for deg, Nikola,» pleide hun å sinår han kom hjem på permisjon. «Kanskje det ville blitt anner-ledes hvis du hadde hatt en far som var til stede.»

«Men jeg har jo hatt Teddy.»Mamma ristet på hodet: «Syns du det? Onkelen din har sittet

inne i åtte av de ni siste årene. Er det å være til stede?»Nikola satt bakerst i klasserommet. Som vanlig. Han spiste

d-r-i-t-t. De prøvde virkelig å trykke ham ned.Av og til kom det en ny frase inn i refrenget: Jævla Sandra.

Jævla Sandra. Jævla fitte-Sandra.Sandra var hans såkalte kursveileder. Hun snakket om jobb-

søknader. Du må kunne presentere deg godt, skrive et person-lig brev, slikke en ræv ren. Nikola hadde vanskelig for å forstådet vesentlige i all denne praten: Han hadde valgt et yrkes-rettet program nettopp fordi han ikke ville fortsette med tullog tøys. Dessuten hadde han ingen planer om et ni-til-fem-liv,eller svarte jobber som håndverker. Det fantes betydelig raskereveier til spenn. Det visste han av egen erfaring. De greiene degjorde for Yusuf betalte seg umiddelbart.

En minisamtalegruppe: bare Nikola og fem andre gutter engang i uka. Resten av tiden var det forventet at han skulleinnfinne seg på en praksisplass de hadde ordnet i Åkersberga:George Samuels Elservice. Det var ikke noe galt med George,men Nikola orket bare ikke.

Ifølge forstanderen på Spillersboda og moren hans var dettydeligvis bra for ham med noen gruppetimer i tillegg til prak-sisen. «De øker dine muligheter for konsentrasjon. Du får kan-skje ikke godkjent i svensk, men det er i hvert fall bra å kunnelese ordentlig.» De surret mer enn alkisene på parkbenkene iRonna. Klart han kunne lese. Morfaren hans var den verste bok-ormen: lesegeniet fra Beograd. Han hadde lært Nikola litterær

16

bokstavmagi da han var seks år, sittet ved senga hans og pløydgjennom flotte, gamle greier. Skatten på sjørøverøya, En verdens-omseiling under havet, Den hemmelighetsfulle øya.

Nikola ville gli under radaren, flyte som olje på vannet. Hanville være en skygge, leve livet som det passet ham. Ikke buretinne i et klasserom. Ikke kontrollert av ekle instanser med akro-nymer.

Men som sagt: tiden var snart inne. Hans tolv måneder ikjedsomhetens sørgelige rasshøl var snart over.

Livet ville få mening igjen.Livet skulle bli Livet: ting hadde allerede begynt å skje. De

visste at han var på vei. Yusuf hadde tatt kontakt og spurt omNikola kunne være med på et opplegg om noen dager.

Et vaktoppdrag. Men ikke en hvilken som helst løpegutt-jobb: det var en forhandling. En egen domstol. En rettergangmellom stridende falanger i Södertälje.

Og Isak skulle være dommer. Det var han som skulle avgjøresaken – i stedet for det systemet som hadde valgt å sperre Nickoinne her.

Isak, liksom. Det var et steg opp.Likevel hadde ikke Nikola takket ja ennå.

Politietaten i Stockholms lenAvhør av Mats Emanuelsson, 10. desember 2010Avhørsleder: Joakim SundénSted: Varetekten KronobergTid: 14.05–14.11

AVHØRUtskrift av dialogavhør

js: Det vil foregå slik at jeg gjør opptak av det som blir sagt.me: Ja vel.js: Da befinner vi oss i avhørsrommet på varetekten Krono-berg, og det er den tiende desember 2010, og med meg harjeg mistenkte Mats Emanuelsson, 44 år gammel. Det stemmer,eller hva?me: Ja.js: Og du samtykker til at dette avhøret holdes uten advokat?me: Ehh, hva innebærer det?js: Det er ikke uvanlig. Du vil komme mye fortere herfra hvis vislipper å kontakte tingretten, som deretter må få tak i en advo-kat som har tid til å komme hit. For å si det slik: Skal du ha enadvokat, kan jeg ikke love at det blir noe av dette avhøret verkeni dag eller i morgen. Og da blir du sittende her i påvente av det.me: Men … jeg får panikk av å sitte innelåst. Jeg har vært kid-nappet en gang, visste du det?js: Nei, det var jeg ikke klar over. Hva skjedde?me: Menneskerov, de spikret meg inne i en kasse. Det var forfem år siden omtrent. Jeg klarer ikke slikt … Jeg har gått tilpsykolog på grunn av klaustrofobien min, jeg må komme megut herfra så fort som mulig.js: Da syns jeg i hvert fall vi skal begynne uten advokat, og hvisdu føler for å avbryte, så gjør vi det.me: Ja, vi må gjøre det sånn. Jeg må vekk herfra.js: Da vil jeg begynne med å forklare deg siktelsen. Du eraltså mistenkt for medvirkning til narkotikalovbrudd i forgårs,i Gamla stan, ved at du bevisst sammen med Sebastian Petro-vic, eller Sebbe som vi mener han blir kalt, håndterte en ukjentmengde narkotika. Forstår du?

18

me: Narkotikalovbrudd?js: Ja, det er det du er mistenkt for.me: Er du sikker?js: Helt sikker. Skulle jeg ikke være det?me: Er jeg mistenkt for noe annet?js: Det kan jeg ikke gå inn på for øyeblikket. Jeg vil imidlertidvite hvordan du stiller deg til siktelsen.me: Jeg har ikke noe med det der å gjøre.js: Du nekter altså for lovbruddet?me: Ja, selvfølgelig.js: Da har jeg noen spørsmål jeg vil stille.me: Ok.js: Hva gjorde du egentlig i Gamla stan?me: Ikke noe spesielt, jeg bare var der.js: Kjenner du Sebastian Petrovic?me: Det har jeg ingen kommentar til.js: Vet du hvem han er?me: Ingen kommentar. Men er han pågrepet?js: Du vil ikke kommentere om du kjenner ham, men du lurerpå om han er pågrepet?me: Ja.js: Da kan jeg informere deg om, siden det likevel vil bli offent-lig kjent dersom han må varetektsfengsles, at han ikke er pågre-pet, han er på frifot. Men jeg har flere spørsmål til deg.me: Ja vel.js: Er Range Roveren med registreringsnummer MGF 445 din?me: Det har jeg ingen kommentar til.js: Vet du hvem Sebbe møtte i Gamla stan?me: Ingen kommentar.js: Vet du i hvilket ærend han var der?me: Ingen kommentar.js: Du har ingen kommentar til noe som helst?me: Nei, egentlig ikke. Som sagt har jeg ikke noe med dette ågjøre. Jeg vet ikke hvorfor jeg sitter her. Jeg må bare ut, hodetmitt holder på å sprenges innefra …js: Du var involvert i hendelsen i forgårs.me: Men jeg vet ingenting. Det er ikke min verden, narkotika-lovbrudd …

19

js: Nei, jeg forstår det. Jeg er ærlig talt overrasket selv. Vi fårkanskje gjøre dette på en annen måte. Vent her, jeg stopper opp-tageren, så kan vi ta en liten pause.

Avhøret avsluttet kl. 14.11.

MEMORANDUM 1Utskrift av dialog

js: Opptageren er av, så nå er det ikke et formelt avhør lenger.Jeg kaller dette for en samtale. Det er bare mellom deg og meg.m: Hva betyr det?js: Det betyr at vi kan være friere med det vi sier til hverandre.Jeg rapporterer ikke dette til noen, hvis du ikke vil. Og jeg skalvære ærlig mot deg, Mats, jeg har undersøkt litt om deg. Du harto barn, du har hatt en helt vanlig jobb, og det stemmer at du blekidnappet for noen år siden, det må ha vært grusomt. Du skalikke sitte på et sted som dette.m: Kan du ikke bare løslate meg da? Jeg har snart sittet her i todager. Jeg er traumatisert fra tidligere. Jeg har opplevd for myedritt. Vær så snill, jeg ber deg. Jeg har det virkelig dårlig herinne.js: Men du må forstå at dette handler om narkotikalovbrudd.Vi har brukt hemmelige tvangsmidler mot enkelte i denne et-terforskningen, ikke mot deg, men mot andre.m: Hva betyr det?js: Hemmelig romavlytting, telefonavlytting, spaning. Vi harsterke beviser. Du kommer til å bli dømt for dette, det kan jeg simed sikkerhet. Du får minst ti år på soningsanstalt. Og jeg trorheller ikke fengsel er det rette stedet for deg.m: Altså … (lyden av gråt) … jeg kan ikke sitte her … det harpågått i flere år.js: Du vil først havne på Kumla noen år, Sveriges tyngste an-stalt, og du skjønner jo selv hva som skjer med sånne som degder, det er ikke morsomt for myke folk …m: Men … men … (ikke hørbart).js: Jeg forstår. Det kan ikke være lett det her. Vent litt, så skaljeg hente servietter.

20

m: (Ikke hørbart)js: Vær så god.m: Takk … (snufselyder).js: Jeg skjønner at det føles jævlig, men jeg er en tydelig mann.Saken er den at jeg har et tilbud til deg. Dette ligger litt utenforboksen, men jeg syns som sagt at du ikke passer inn her.m: Fortell, vær så snill. Jeg gjør hva som helst.js: Det er ganske enkelt. Vi har forstått at du har hatt omfat-tende kontakt med enkelte personer som vi er interessert i, dethar vi både sett og hørt, for å si det sånn. Derfor vil jeg vite altom dem, jeg vil vite alt dere har hatt fore. Og hvis du kan hjelpemeg med det, lover jeg å holde det på dette planet. Utenforavhør, utenfor opptak, påtalemyndigheter og advokater. Nav-net ditt vil ikke forekomme noe sted. Og da kan jeg også til gjen-gjeld hjelpe deg.m: Blir jeg løslatt?js: Hvis du går med på dette, løslater jeg deg og vil ikke for-følge saken din videre. Vi gjør en avtale, du og jeg, skjønner duhva jeg mener?m: Jeg vet ikke …js: Tenk over det. Vurder de forskjellige alternativene. Åtte, tiår på Kumla mot å snakke med meg noen timer.m: Det kan bli rart … det er farlig. Tro meg, jeg har vært medpå mye.js: Ja, jeg hadde mistanke om det. Men du er ikke en del av detrasket, du er normal. Og hvis du går med på forslaget mitt, mådet være din egen avgjørelse. Jeg kan ikke tvinge deg til å sam-arbeide. Men jeg kan ordne de garantiene du trenger.m: Men hva med barna mine?js: Jeg kommer bare til å bruke det du sier som underlag for vi-dere etterforskning, du vil aldri behøve å vitne eller bli navngittpå noen måte. Du vil gå under et alias, «Marina», som bare jegvet om. Hundre prosent hemmelighold. Du skal ikke bekymredeg for verken deg selv eller dine barn. Men vi kan ta en pause,jeg går ut en stund, så kan du tenke deg om.m: Ja, kanskje.js: Bra. Bare ikke glem; ti år minst. Kumla. Eller noen timerenkle samtaler med meg.

21

2De hadde sittet og småpratet i de fløyelstrukne lenestolene ogsofaene. Emelie kjente noen av juristene fra før, enkelte av demhadde hun studert sammen med, andre hadde hun møtt på kur-sene til Advokatsamfundet, en av dem var til og med kollega avhenne på byrået.

Men under jovialiteten lå det en spenning. Selvfølgelig: deble ropt inn til eksamineringene og sensorene etter tur. Dehadde fått beskjed om å legge fra seg mobiltelefonene sine i småplastposer på et bord i begynnelsen av korridoren. Det enestesom var tillatt, var papir, penn og permen med de advokatetiskereglene og disiplinærnemndens avgjørelser.

Nå var tiden inne: hun ville snart bli innkalt til eksaminering.Den muntlige eksamenen skulle vise om hun kunne bli advo-kat eller ikke. Alle studiene fram til nå hadde mer eller mindrevært en reise mot dette målet. Tolv år med grunnskole ogvideregående, etterfulgt av et studieår i Paris – der hun riktig-nok mest hadde festet i Bastille-området, men også lært seg fly-tende fransk. Deretter tre og et halvt år med jusstudier fram tiljuridisk embetseksamen. Og til slutt: jobben som assisterendejuristassistent i drøyt tre år hos Leijons advokatbyrå. I mellom-tiden hadde hun tatt Advokatsamfundets kurs i etikk og yrkes-regler. Samtidig hadde hun samlet alle referanser hun ville fåbehov for. Det var ikke akkurat som når man søkte en vanligjobb og oppga kontaktopplysningene til sine to favorittsjefer.Nei, Sveriges advokatsamfund ville ha navn og adresse på allemotpartsjurister og dommere man hadde møtt i karrieren, samten redegjørelse for hvilken sammenheng møtene hadde skjeddi. For Emelie hadde det for så vidt ikke vært altfor omfattende,det var i praksis deleierne som hadde frontet de sakene hunhadde jobbet med. Men det dreide seg likevel om over tjue per-soner. Alle skulle kontaktes av Samfundet, og alle skulle kommemed sitt syn på om hun var verdig til å tre inn i deres hellige ge-makker.

Og i dag: den endelige prøven. Klarte hun dette, ville restenvære en formalitet. Da ville hun snart kunne titulere seg somadvokat.

22

«Emelie Jansson,» ropte en stemme fra korridoren.Det var hennes tur.

Eksaminatoren rakte henne et enkelt A4-ark med tekst. Nåhadde hun tjue minutter på seg til å tenke over spørsmålene ogforberede seg til sin presentasjon og eksaminatorens utspørring.Hun gikk inn i et separat rom med grønn tapet, kun møblertmed et eikeskrivebord og en skrivebordsstol. På veggen hang detet kobberstikk som forestilte en eller annen gammel domstol.Hun leste raskt igjennom det første punktet.

SPØRSMÅL AGrei ut om de spørsmålene av etisk og yrkesteknisk art som dukker oppi situasjonene som forekommer i redegjørelsen under.

Den engelske forretningsmannen Mr. Sheffield har tatt kontakt medadvokatbyrået Vipps og bedt om hjelp til kjøp av et leilighetskompleks iGöteborg.

Mr. Sheffield forteller advokat Mia Martinsson at han fikk hjelp avadvokatbyrået for rundt ti år siden. Den gang var det den tidligere del-eieren Sune Storm som hjalp ham med en komplisert sak. Mr. Sheffieldsier at han «faktisk føler seg som en klient av byrået, og forventer be-handling deretter.»

Etter noen uker med korrespondanse med Mr. Sheffield begynnerMia å lure litt på hvem Mr. Sheffield egentlig er. Han ønsker ingenbankfinansiering i det hele tatt, og vil overføre hele kjøpesummen på220 millioner kroner til en klientkonto hos advokatbyrået. Overførin-gen skjer imidlertid ikke fra Mr. Sheffields konto i Storbritannia, menfra et selskap på De britiske jomfruøyene.

Emelie understreket noen ord i oppgaven og tok opp regelhef-tet, men la det snart ned igjen. Før hun begynte å bla etter klau-suler, måtte hun tenke selv. Identifisere spørsmålsstillingene.De etiske fallgruvene.

Burde ikke byrået og advokaten ha foretatt en kontroll av kli-enten? Tatt en kopi av identitetspapirene, gjort et søk i byråetshabilitetsdatabase? Kunne virkelig Mr. Sheffield anses som kli-ent av byrået bare fordi han hadde vært det for ti år siden?Når oppsto egentlig et klientforhold? Og hvordan var det med

23

finanstilsynets regler for kontroll og forhindring av hvitvas-king?

Hun begynte å notere på collegeblokka.

Det banket på døra: tiden var ute. De tjue minuttene hadde gåttfortere enn hun hadde trodd. Hun hadde tatt seg av oppgavene,fire lignende situasjoner som den med advokat Martinsson ogMr. Sheffield. Alle inneholdt forskjellige problemområder. By-råfellesskap, håndtering av vitner, styrespørsmål. Habilitet.

Eksaminatoren var en advokat i sekstiårsalderen, med nes-ten uvirkelig velpleid bart, og sensoren som antagelig var ti åryngre, prøvde å se ut som om hun var tjue. De var formeltkledd: Han i mørkeblå dress og slips, og hun i vinrød drakt.

«Ja, vi kan vel begynne med Mia Martinsson. Hvordan børhun gå fram?» spurte eksaminatoren.

Det var tre uker siden.I dag satt Emelie på byrået. Hun burde jobbe, men kon-

sentrasjonen var et annet sted. De kunne ta kontakt når somhelst.

Telefonen ringte.«Hei, det er mamma.»«Hei.»«Hvordan går det?»«Jeg trodde det var en annen som ringte. Jeg skal få beskjed

i dag.»«Om hva da? Noe på jobben?»«Det kan man si. Hvis jeg har bestått prøven og søknaden

min har gått gjennom, blir jeg advokat.»«Nei, så morsomt. Gratulerer. Får du lønnsforhøyelse da?»«Jeg har jo ikke fått svar ennå. Og høyere lønn blir det nok

ikke, det betyr ikke så mye i dette byrået. Å være advokat har enviss formell verdi for dem som jobber med strafferett, da kan debli oppnevnt som forsvarere og sånt. For meg har det mer sym-bolsk betydning. Jeg blir fullverdig, for å si det sånn.»

«Ja, men det blir jo spennende likevel.»Emelie hørte på stemmen at noe var i veien.«Hvordan går det med dere, da?»

24

«Sånn passe.» Mamma snakket saktere. «Jeg har knapt settnoe til pappa på tre dager.»

«Som før?»«Ja, som før. Han deiser inn midt på natta, og her forleden

kom han ikke hjem engang. Kan ikke du komme ned til oss ihelgen?»

«Dere?»«Ja, oss.»«Kommer pappa til å være der da?»Det ble stille i telefonen.Det var sånn Emelies verden hadde sett ut under hele opp-

veksten. Pappas perioder med spriten. Hun hadde ikke heltskjønt det før hun flyttet hjemmefra, studerte ved universiteteti Stockholm og virkelig begynt å tenke. Men hun visste hvordanhan kunne være. Hvordan hun selv kunne være.

Det måtte aldri komme ut på byrået.Emelie fikk avsluttet samtalen med mamma. Hun gransket

seg selv i det runde speilet som hang på kortsiden av bokhylla.Det mørkeblonde håret hennes var gredd i sideskill og festet bakørene. Kanskje hun hadde sminket seg for lite i dag, faktisk ikkei det hele tatt når hun tenkte seg om, men de grønne øynenehennes så likevel store ut. Hun burde virkelig reise ned til Jön-köping. Finne pappa. Prøve å få ham til å forstå en gang for alle.

En time senere. Døra ble åpnet og Josephine tumlet inn. Dedelte kontor på byrået til tross for at Jossan var senior associateog burde fått eget kontor for lengst. Kanskje det skulle tolkessom et negativt signal for henne.

Men Emelie likte å dele kontor, selv om Jossan kunne væreekstremt selvopptatt og snakke omtrent sju ganger så mye ommanikyristen sin i Sibyllegatan og salget på Net-a-Porter, ennom viktige ting. Av en eller annen grunn liksom snublet hun all-tid inn gjennom døra – som Kramer i Seinfeld – og bare det varverdt minst én latter om dagen.

«Pippa,» ropte Josephine da hun hadde lukket døra. «Jeg serpå deg at det har skjedd noe bra. Du har smilehull selv om duikke smiler. Ringte de nå nettopp?»

Emelie nikket. For fem minutter siden hadde de endelig ringt

25

fra Samfundets sekretariat og fortalt at hun var tatt opp sommedlem av Sveriges advokatsamfund.

Nå hadde hun tittelen: reisen var over.«Gratulerer, Pippa. Du er advokat. Dette må vi feire med et

glass Bollinger til middagen.»Jossan kalte henne alltid for Pippa, siden hun var av den opp-

fatning at Emelie var usedvanlig lik Pippa Middleton.«Du vet jo hva favorittforfatteren min pleier å si: ’Lykken

multipliseres når den deles’.»«For noe møl, hvem kommer det fra?»«Det er ikke møl, det er verdens mest innsiktsfulle mann.

Paulo Coelho.» Jossan blunket. Så begynte hun å fortelle omalle bøkene hun hadde lest av denne mannen, og hvordan dehadde forandret livet hennes. Hun hadde funnet seg selv, hunkunne glede seg selv i motgangstider, hun hadde blitt mye meroppmerksom på sitt åndelige jeg og kunne gi slipp på sin mate-rialistiske livsstil.

Emelie pekte på de tre håndveskene som hang på knaggen påveggen bak Josephine – Céline, Chanel, Givenchy. «Hva medde der?»

Jossan strøk hånden over skinnet i Céline-vesken, det så utsom om hun kjærtegnet den. «Det regnes ikke som materia-listisk,» sa hun. «En kvinne må jo ha noe å bære tingene sinei.»

Klokka halv åtte: på vei til Riche tente Emelie en sigarett. Derinne satt Jossan og ventet på å få skåle med henne.

Hun stoppet opp. Nølte. Kanskje hun ikke hadde tid til dette.Hun jobbet som en gal. Oppdelingen av Husgrens AB – derde inntektsbringende delene skulle selges til et kinesisk indu-strikonglomerat, og tapsandelene skulle overtas av en av EQTsopportunityfonds – hadde medført fjortentimers forhandlingermed kineserne tre uker på rad. Salget av Airborne Logisticstil en stor amerikansk industriell kjøper medførte attentimersøkter i DD-rommet uten pause på søndager. Emelie var lederfor de andre assisterende juristene – luften i rommet var så tungat hun delte ut hodepinetabletter til teamet hver kveld.

26

Telefonen hennes ringte. Skjult nummer.Hun svarte med fornavnet sitt.«Hei, kriminalbetjent Johan Kullman her. Har jeg kommet

til advokat Emelie Jansson?»Advokat Emelie Jansson, det hørtes bra ut. Samtidig lurte hun

på hvorfor en kriminalbetjent ringte henne.«Det stemmer, hva gjelder det?»«Jeg ringer fra avdeling seks i varetekten Kronoberg, vi har

en mistenkt her som har bedt om å få deg som forsvarer.»«Hva sa du? Er det en pågrepet mistenkt som vil ha meg som

forsvarer?»«Svar: Jesus Adam.»«På denne tiden?»«Det er hans rett å kreve en advokat. Og vi oppfatter det slik

at han har bedt om å få deg. Da er det vår plikt å kontrollere omdu vil påta deg oppdraget.»

«Men jeg driver ikke med strafferett.»«Det vet jeg ingenting om. Det eneste jeg vet, er at mistenkte

har bedt om å få deg.»«Hva gjelder siktelsen?»«Drap. Han er mistenkt for drap på en mann ute på Värmdö

i går natt.»«Og hvorfor vil han ha meg?»«Det er litt vanskelig å svare på, er jeg redd. Han er nemlig

mer eller mindre bevisstløs, han har vært i en bilulykke.»Emelie tok et siste trekk av sigaretten.Hun var framme ved inngangen til restauranten nå.Det så varmt og trivelig ut der inne.

3Han hadde sittet i bilen siden klokka fem om morgenen.Snust General og tygd xylitoltyggegummi. Ventet på FredricMcLoud.

Mannen som han overvåket fulgte ikke sitt vanlige mønsteri dag. Klokka var nå ti over ni.

Teddy lurte på hvordan det ville bli, hva han skulle gjøre forå nå målet med denne jobben – å få noe alvorlig på McLoud

27

– uten å sette seg selv i en vanskelig situasjon. Hva som ennskjedde, hadde han bestemt seg: han skulle leve et annet liv.Han skulle ikke tilbake i buret.

Han la inn en ny pris. Snus og tyggegummi: kombinasjo-nen han alltid brukte nå for tiden. Det var som om snusen blefor jordaktig ellers. Som om det grove måtte balanseres av noe,presses tilbake.

Banérgatan en vanlig morgen i mai var ikke verdens mestinteressante sted. Gata hadde vært folketom fra klokka fem tilklokka sju, som om det ikke bodde noen i de luksuriøse leilig-hetene i dette strøket. Han hadde også vært her for et drøytår siden, i et annet ærend. Det hadde vært en merkelig og litehyggelig start på hans liv som nylig løslatt. Men det føltes påen måte fjernt: Teddy hadde vært en fri mann i nesten et og ethalvt år nå.

De første menneskene som hadde kommet ut gjennom yt-terdørene, var hundeeierne. Eldre herrer i hatt og grønne olje-frakker, som ventet tålmodig mens de små dachshundene derestisset på nærmeste lyktestolpe. Yngre kvinner i joggesko og lettedunvester, som bøyde seg raskt ned og skrapte hundemøkkaopp i poser før de fortsatte mot Djurgårdsbroen med golden ret-rieverne sine. Rundt kvart på åtte begynte de dresskledde her-rene og businesskledde damene å komme ut, de tok raske skrittmot de kostbare bilene som sto parkert i nærheten, eller gikktil fots ned mot sentrum. Et kvarter senere var det skolebarnasom strømmet bortover gata, bortsett fra de som ble plukketopp av taxier rett utenfor ytterdørene sine. Men det var ikke ak-kurat Taxi Stockholms klimanøytrale Volvoer eller Kurirs mil-jøsertifiserte Toyota Prius som ventet på sjuåringene – det varandre biler, andre firmaer. Teddy visste ikke hva de het, menhan hadde hørt om dem. Bilene var forhåndsbestilt, ble booketmed den tilhørende appen og betalt direkte med kredittkort.

Helt øverst, i en totalrenovert loftsleilighet på over tre hundrekvadratmeter, bodde familien. Det hadde gått fort for FredricMcLoud de siste årene. Men nå var det kanskje i ferd med å taslutt. Avhengig av hvordan Teddy gjorde jobben sin.

28

Klokka halv ti kom han endelig ut: Fredric McLoud. Ikke kleddi dress og slips som man kanskje kunne forvente av den be-driftslederen og milliardæren han faktisk var. I stedet gikk han inoe som lignet joggebukser og pikétrøye, med store seilmerkerpå.

Teddy så det umiddelbart: Fredrics oppførsel var annerledesi dag. Han sto stille i flere sekunder og bare kikket før han gikkover til fortauet på den andre siden og begynte å gå nedoverRiddargatan. For omtrent hver hundrede meter stoppet hanopp og så seg rundt.

Teddy gikk ut av bilen i samme øyeblikk som spanings-objektet hans passerte. Han gikk bort til parkeringsautomatenog begynte å famle med betalingskortet sitt. Samtidig fortsatteMcLoud bortover gata bak ham.

Betal med mobilen, EasyPark, sto det på automaten. Teddytenkte: neste gang jeg spaner, tar jeg faen meg sykkelen.

Etter noen sekunder begynte han å gå sakte etter McLoud.Med det samme Fredric senket farten, tok Teddy opp mobilensin og lot som om han stoppet for å skrive en SMS.

Dette var hverdagen hans nå for tiden. Han var blitt tilbudtjobben i advokatfirmaet Leijon av en deleier som kjente hamfra tidligere, Magnus Hassel. Han ble ikke ansatt i byrået, detsyntes Hassel ville vært for drøyt, men de hadde et slags be-manningsfirma som de brukte til såkalte frilansjobber, LeijonJuridiktjänst AB. Avtalen var faktisk sjenerøs. Firmaet sto fortjenestebil, og hjalp også til med et Visa-kort, til tross for at allekredittvurderinger tydelig måtte ha vist at hans utlignede inn-tekter de siste ti årene ikke engang var i nærheten av eksistens-minimum.

Oppdragene for byrået besto for det meste av såkalt personaldue diligences.

Fredric McLoud var en av de to grunnleggerne av Superia, ennettbasert betalingstjeneste som tydeligvis hadde vokst enormtde siste årene. Ifølge Magnus Hassel var selskapet taksert til merenn «en jard», som han sa, «og da mener jeg euro».

Byråets klient ville kjøpe seg inn i selskapet med tjue pro-sent. Saken var bare den at det ble hvisket om at unge Fred-

29

ric McLoud var kokainavhengig. Og ifølge de samme ryktenedreide det seg ikke om litt festbruk en gang i måneden, nei, dethandlet om daglig snorting der fyren ikke taklet et formiddags-møte uten å dra i seg to striper på toalettet først.

Teddy hadde skygget ham nå i tre uker uten å se noe be-merkelsesverdig. Enten hadde McLoud et kjempelager medkola hjemme, eller så fikk han varene levert på en måte Teddyikke forsto. Alternativet var faktisk at han ikke holdt på idet omfanget som ryktene sa. Rykter var tross alt bare ryk-ter, og de ble ofte spredd bevisst for å ødelegge karrieren forfolk.

Men i dag hadde Teddy fått los. Nå gjaldt det bare at ingen-ting skar seg.

Spaningsobjektet fortsatte over Nybrogatan og ned mot Bir-ger Jarlsgatan. Hvis McLoud hadde opptrådt noe mer forsiktig,kunne det blitt vanskelig for Teddy å følge ham, men alle fak-tene og bevegelsene hans var overtydelige. Han saktnet fartenflere sekunder før han stoppet, sto stille et øyeblikk og så segderetter rundt til alle kanter. Så lenge Teddy gikk sakte, villehan ikke forstyrre McLoud.

På hjørnet av Nybrogatan og Riddargatan satt det en tiggermed fargerikt hodeplagg i kontrast til mørk, furet hud. Papp-biter som underlag under det bølgende lilla skjørtet. Kvinnennynnet på en melodi: en sørgevise fra en annen verden. Dethadde ikke vært tiggere i Stockholm på den måten da Teddy blesatt inn, det var noe nytt. Han så øynene til de forbipasserende:de slo blikket ned, snudde ansiktet bort. Lot som om hun ikkefantes.

Leijons advokatbyrå lå bare noen kvartaler lenger borte. MenTeddy behøvde ikke å gå dit i dag. Han hadde ikke noe kontorder, og det var han glad for. Disse granskningene utførte hanmer eller mindre selv, og ofte var det nok at han rapporterte påe-post eller ringte den ansvarlige advokaten. Dessuten ville hanhelst ikke støte på Emelie Jansson.

De hadde avtalt å spise middag sammen for omtrent et årsiden, på hennes initiativ. Men så hadde hun ringt og gjort ompå avtalen, og han var blitt nødt til å forskyve neste anledning,

30

som hun i sin tur hadde avlyst i siste øyeblikk. Middagsplanenerant ut som såpe i dusjavløpet.

Siden klokka bare var kvart på ti, var det tomt på de flesteuteserveringene. Likevel var det påtagelig mye folk ute i ga-tene. Teddy kunne ikke la være å tenke på at de som tjentealler mest – de som jobbet i strøket her – så ut til å tadet mest med ro. For enkelte begynte ikke arbeidsdagen førnå.

Mange var velkledde, mennene som skyndte seg forbi haddeslanke dresser med buksebein som så for korte ut – men detskulle kanskje være sånn. Kvinnene hadde høyhælte sko, luftignyvasket hår og Rolex-klokker med rosa urkasse.

Han tenkte på søsteren sin, og på nevøen, Nikola. Teddyhadde vært hjemme hos Linda og spist middag i går. Hun haddehåret satt opp i en topp og var solbrun. Teddy lurte på om hunhadde blitt solariumsnarkoman igjen.

«Nikola slipper ut i morgen,» sa hun. «Og jeg vet ikke hvajeg skal gjøre.»

Teddy delte en potet som han nettopp hadde skrelt, og la påen smørklatt. «Han er voksen nå, han er ikke ditt ansvar. Menhan kommer til å klare seg.»

«Hvordan vet du det?»«Jeg vet ingenting. Men vi må ha tro på ham. Han trenger at

vi støtter ham.»Linda skar pannebiffen sin møysommelig opp i fem like store

deler, hendene hennes så ikke unge ut lenger. «Han ser opp tildeg, han vil bli som deg. Men jeg håper bare at han ikke blir somdeg.»

«Som jeg var, mener du vel?»Linda så ned i tallerkenen sin. «Jeg vet ikke hva jeg mener,»

sa hun.

Fredric McLoud gikk inn på Espresso House.Teddy stoppet opp. Skulle han følge etter og risikere å vekke

mistanke hos objektet sitt? Fredric burde ha merket seg denstore mannen som hadde gått etter ham helt hit. Foreløpig vardet ikke noe underlig ved det, men hvis Teddy skulle dukke opp

31

på samme kafé, kunne det unektelig virke som et altfor usann-synlig sammentreff.

Likevel gikk han inn – objektets mønster var brutt i dag. Detbetydde noe.

Dessuten virket det faktisk som om Fredric McLoud var såfjern at han kunne hatt halvparten av Stockholms sivilspanereetter seg uten å registrere at det var andre i gata enn ham selv.

Teddy stilte seg i køen ved disken. Han så at Fredric satte segved et bord der det allerede satt en ung mann med en flaskeCola Zero foran seg.

Det sto en plastpose under bordet.Fredric håndhilste på gutten. Han så ung ut, mørkt hår,

mørke øyne. Kledd i vindjakke og myke Adidas-bukser.Joggebukser: Teddy husket da han selv var i den alderen.

Dejan hadde en gang vært tiltalt for vold på en T-banestasjon.En fillesak, men Teddy og noen av de andre kompisene haddebestemt seg for å overvære rettssaken. For å støtte Dejan, menogså for moro skyld, de hadde ikke noe bedre fore den dagen.I pausen kom Dejans advokat bort til Teddy og sa: «Stikk av,jeg vil ikke ha en gjeng med sånne bukser på tilskuerplass.»

«Hva mener du med sånne bukser?» spurte Teddy.«Dere ser jo like ut alle sammen, og dommeren vet nøyak-

tig hva slags typer dere er. Forsvinn. Det gagner ikke kamera-ten deres å bli forbundet med joggebukser. Tro meg.»

Det ironiske i dag: Fredric McLoud så like mye ut som enjoggebuksefyr som det joggebuksefyren gjorde.

Teddy hadde telefonen sin i hånden, videofunksjonen var på.Han lot som om han tastet på mobilen igjen, mens han egentligrettet linsen mot Fredric og joggebuksefyren. Man kunne nær-mest trylle med disse nye telefonene.

Dokumenter alt: det var et av budene han hadde fått med segfra Leijon. Dette handlet om bevisinnsamling. Bevisinnsamlinguten å fucke opp for seg selv.

Det tok bare noen sekunder. Fredric sa noe. Joggebuksefyrennikket. Fredric tok posen under bordet, reiste seg med den ihånden og gikk ut.

Teddy så ham ute på gata gjennom de store vinduene: et

32

unaturlig syn – en av Stockholms rikeste trettisjuåringer meden dvask Ica-pose i hånden. Men han hadde fanget det hele påfilm.

Han sto fortsatt ved glassdisken. Nå var det hans tur. Ma-cadamianøtter, rawfoodboller og grønn juice. Før i tiden, preburet, hadde godsakene inneholdt mel og sukker.

«Hva skal det være?» spurte jenta i kassa.«Har dere en vanlig bolle?»«Ja, bakt på surdeig.»«Det høres for sunt ut.»Jenta flakket med blikket.Teddy gikk ut fra kafeen.

Ti meter foran ham gikk Fredric kolahuet McLoud opp Riddar-gatan igjen.

Teddy lurte på hvorfor det var så viktig for Magnus at hangjorde dette, men deleieren hadde vært tydelig på at han ville hahundre prosent bevis, selv om det skulle røpe granskningen.

Været var klart. Solen gnistret i vinduene lenger oppe i byg-ningene. Teddy kjente at stresset økte. Han gikk bort til en mid-delaldrende kvinne som sto ved en av parkeringsautomatene.

«Beklager at jeg forstyrrer deg. Men kan jeg be deg om en tje-neste?»

Kvinnen snudde seg. Hun så stresset ut – lurte kanskje påhvilken app som ville løse problemet hennes – men svarte medmild stemme: «Ja visst.»

«Så bra. Ser du den mannen som går der borte?»Teddy pekte mot Fredric.«Ja, hvordan det?»«Bare følg med nå.»Han tok opp telefonen sin igjen, men denne gangen slo han

på lydopptageren. Han hadde fått den av Leijon advokatbyrå,og det hadde faktisk gått fortere å lære seg hvordan den fun-gerte enn han hadde trodd. Samtidig hadde han av og til barelyst til å kaste denne dingsen i vannet, eller slippe den fra en bal-kong. Men selv om Teddy nektet å ha en kalender, hadde hankapitulert for enkelte funksjoner: i denne jobben var telefonenet fantastisk verktøy.

33

Han tok igjen Fredric og prikket ham på skulderen.«Unnskyld, men du har ikke tilfeldigvis fått med deg min

pose?»Fredric dro til seg posen.«Hvem er du? Hva er det du snakker om?»«Jo, jeg har mistet posen min, den der er vel ikke tilfeldigvis

min?»Fredric glante på ham. Det rykket i den ene øyekroken hans.«Er du gal? Den er overhodet ikke din.»«Kan jeg få se i den?»«Aldri i livet.»Teddy handlet kjapt. Han tok et fast grep rundt armen til

Fredric og strakte den andre hånden etter posen.Fredric hevet stemmen. «Hva faen er det du gjør? Ligg unna

posen min.»«Jeg vil bare se i den, det er vel ikke noe problem?»«Ikke faen. Det er MIN POSE.»Teddy måtte ikke gi seg. Han måtte inn i riktig modus – bare

handle, ikke analysere. KBK, kjør, bare kjør, som Dejan pleideå si.

Han tok etter posen igjen samtidig som han dro Fredric i denandre armen for å få ham ut av balanse. De snublet rundt.

Teddy var kraftigere, sterkere. Men Fredric McLoud varingen liten flis. Og han kjempet for selskapet sitt, familien sin.Livet sitt.

De fortsatte å tumle rundt.Så kjente Teddy en voldsom smerte i hånden som holdt i

posen. Han kikket ned. Fredric hadde bitt seg fast i tommelenhans.

Nei. Nei, han måtte ikke skrike. Måtte ikke brøle. Dettemåtte gå pent for seg. Det hadde han lovet seg selv.

Han kunne stukket en finger i øyet på Fredric. Slått til hamover nesen med full kraft. Tatt tak i adamseplet hans og barerøsket ut hele dritten. I stedet presset han hodet til Fredricned, trykket den store hånden sin mot kinnet hans og prøvde åklemme ham til å lystre.

Til slutt slapp Fredric taket rundt tommelen hans. Teddy såat fyren hadde blod på tennene.

34

Nå måtte han få kontroll. Roe ned situasjonen. Han sto tettinntil McLoud.

Kvinnen ropte noe i bakgrunnen. «Hold opp med det der.Jeg har ringt politiet.»

Teddy prustet. «Du hørte henne. Jeg er ganske sikker på atdu ikke vil at politiet skal komme hit og oppdage hva du har iposen din. Bare la meg se i den.»

Utvidelsen. Panikken i øynene til McLoud. Han skjønte det.For sent – for Teddy. Fredric McLoud begynte å løpe.Teddy hadde trodd det ville være over nå. Han sprang etter.Bortover Riddargatan. Til venstre inn i Artillerigatan.En motbakke. McLoud hadde lange bein. Og Teddy visste at

han trente med PT tre ganger i uka på overeksklusive Takkeived Grand Hôtel.

Han kjente hvor tung han selv var.Først opp bakken. Armémuseet til venstre. Deretter en bu-

tikk med hjemmeelektronikk til høyre.Inn i Storgatan. Han ville ikke holde ut stort lenger.Folk så etter dem. Noen ropte.Deretter mistet Teddy ham av syne.Hvor faen var det blitt av Fredric McLoud?Han fikk øye på en politibil lenger borte i gata.Faen, faen, faen. Det måtte ikke ende slik.Han saktnet farten. Svenskt Näringslivs kontor til venstre.

En butikk med herreklær til høyre. Det første purken ville be-fatte seg med, var en mann som løp. Han prøvde å få igjen pus-ten. Analysere.

Hvor hadde McLoud gjemt seg? Han måtte være her et sted,noen meter unna. Han kunne ikke bare forsvinne.

Nå var politibilen tretti meter bak Teddy. Den kjørte veldigsakte.

Han måtte gjøre noe.Tjue meter.Teddy så fram og tilbake. Folk hadde sett ham løpe, de kunne

peke ham ut. Han hadde ikke noe valg. Så stille og rolig hanklarte, gikk han inn i butikken med herreklær.

Tweedblazere, kordfløyelsbukser, jaktinspirerte capser. Herinne var det ikke akkurat vårstemning. Han tok noen skritt inn

35

i lokalet – fortsatt helt fokusert på det som skjedde bak ryggenhans ute i gata.

Politibilen: han håpet at den kjørte forbi.Da begynte han nesten å le. Lenger inne i butikken, ved

dresshengerne, sto Fredric McLoud med ryggen mot ham. Hanholdt fortsatt i plastposen. Han hadde tydeligvis fått samme idésom Teddy.

Teddy prikket ham på skulderen og sa: «Jeg tror den kjørerforbi. I hvert fall hvis du og jeg holder oss i ro.»

Det var ikke lenger panikk i ansiktet til McLoud. Nå var hanpå gråten.

«Hvem er du? Hvorfor gjør du dette?»Teddy sa: «Jeg har dessverre taushetsplikt.»

4Da dagens samtaletime var over, sto Nikola allerede utenforklasserommet. Han i et nøtteskall hele livet: alltid først ut. Etbilde han hadde i hodet fra oppveksten, øyeblikket like etter atskoletimene var over: den tomme korridoren, de nedkludreteskapene, stillheten før resten av klassen stormet ut sekundet se-nere. Nikola: alltid for mye maur i rumpa til å pakke sakene sinerolig sammen og bli sittende noen sekunder og prate med kom-pisene. Alltid stresset av en usynlig kraft til å få et mikrosekundav en stille korridor. En flik av stillhet.

Men det var lenge siden: de siste årene hadde det ikke blittmye skole i det hele tatt for hans del.

Mamma og forstanderen kalte atferden hans for liten ADHD.Men Nikola tok verken Ritalin eller selvmedisinerte seg medhasj, som flere av de andre guttene her. De ville bare sette enmerkelapp på den livskraften som brant under gullkorset påbrystet hans. Gullkorset fra Teddy: før han ble satt inn i åtteår.

Men alt det kukksugeriet bleknet i dag. Livet: fett nok – fori dag var dagen. SISTE dagen.

Chamon skulle snart hente ham og kjøre ham bort fra dettemøkkastedet.

36

Det eneste lille minuset: før Nicko fikk reise, måtte han gjen-nom avslutningssamtalen med forstanderen.

På en eller annen måte klarte Anders Sanchez Salazar å få kon-toret sitt til å se nøyaktig likt ut hver gang Nikola måtte inn dit.

Det var ikke bare det at de to gjestestolene sto skjøvet innunder skrivebordet hans på samme måte, eller at gardinene varhalvveis trukket for akkurat som sist. Alt var en nøyaktig kopi avforrige gang. Papirhaugen, penneskrinet bak dataskjermen, bil-det av barna hans: alt sto på samme sted. Til og med kaffekop-pen med Hammarby-emblemet var plassert i nøyaktig sammehjørne av skrivebordet som sist gang han var der.

Det eneste som var annerledes, var fargen på strikkejakka tilAnders. I dag var den knallrød. Forrige gang var den vinrød.

«Nå, Nikola, hvordan føles det?»Nikola prøvde å la være å smile altfor bredt.«Det føles faktisk kjempebra.»«Det kan jo være litt skremmende å forlate Spillersboda når

man har vært her så lenge som du har, eller hva?»Nicko måtte holde seg for ikke å le igjen.«Ja,» sa han. «Litt.»«Men det går nok bra. Og jeg har forstått at du skal bo hos

moren din nå?»«Ja, hun har lovet å slippe meg inn. Og jeg har lovet henne å

skjerpe meg.»«Og forholdet til moren din er bedre nå?»«Absolutt. Hun er verdens beste.»År av kontakt med barnevernskjerringer, rektorer, kuratorer

og purk – han: ekspertenes ekspert. Det var ikke vanskelig åskjønne hva de ville høre. Problemet var å si det på en trover-dig måte. Det eneste som var sant, var at han faktisk på en måtesyntes mamma var verdens beste mor.

«Og du, Nikola,» sa Anders. «Hold deg unna de gamle ka-meratene dine. De er sikkert gode gutter, det er ikke det. Mendet blir jo bare tull. Kødd, som dere sier.»

Chamon plukket på bønnelenken sin. Han hadde fått førerkortfor under tre måneder siden, men Audien han lente seg mot så

37

ut til å være yngre enn som så, 20-tomsfelgene skinte som gull-korset til Nikola da det var nytt. Han visste at A7-en tilhørtekompisens fetter, men når man kjørte til et sted som dette, villeman markere at man levde et annet liv.

«Meksthina?»Nikola flirte og la inn en snus. Han svarte på samme språk.

«Abri, vi stikker, vi gjør som Zlatan.»For de fleste var han bare kjent som Nicko. Men brødrene

kalte ham av og til for Bibelmannen, fordi de syntes han snak-ket syrisk som lød som i de gamle bøkene. Men alle var impo-nert: Nikola var den eneste ikke-syriske fyren de visste om somkunne språket deres. Men var det egentlig så rart? Han haddejo vokst opp sammen med dem. Morfaren hans hadde lært hamå følge skikkene der man var.

«Hva mener du som Zlatan?»«Hat-trick, bror. Jeg har fått tre jointer av en fyr her inne

som skyldte meg en tjeneste. Vi drar dem på rad nå vi kommerhjem.»

«Du er bare herlig. Du blir med på opplegget, ikke sant?»Nikola visste hva han snakket om. Spørsmålet fra Yusuf. Opp-

legget.Direkte for Isak. Ekte saker.

De begynte å gå mot porten.Guttene på gårdsplassen vek unna da Nikola og Chamon

gikk forbi.«Har du fått deg noe ligg, da? Jeg rakk jo ikke å treffe deg en-

gang under den siste permisjonen.»«Hell yeah, jeg fikk mer rumpe enn doringen på dametoalet-

tet på The Strip.»Chamon lo. «Walla.»De åpnet porten og gikk ut. Vårlyset var sterkt i dag. Løvet

på trærne utenfor var lysegrønt og minnet litt om marihuana ifasongen, bare større. Sandra sa at de het kastanjetrær.

«Dæven, jeg skal ta en Insta av bladene og legge ut for å feire,dette er siste gang jeg setter mine bein her, og jeg har stirret påde trærne fra vinduet mitt i et år.»

«Har du Instagram?» spurte Chamon.

38

Før han rakk å svare, hørte de en stemme bak seg. «Nikola,kan du komme hit litt?»

De snudde seg. Det var Sandra, hun sto ved porten og smiltemed hele ansiktet. Merkelig: hun var faktisk ganske søt.

«Hva er det?» spurte Nikola.«Jeg skulle gjerne snakket med deg om en siste ting. Det

hadde vært fint om det lot seg gjøre.»«Men jeg er jo ferdig her, utskrevet av selveste Anders for et

kvarter siden. Nå bestemmer jeg over meg selv.»«Jeg vet det, du har rett. Men dette er viktig.»Nikola så på Chamon. «Hun maser så jævlig.»«Har hun vært kul eller bitch?»«I dag?»«Nei, mens du har vært her?»«Det er egentlig ikke noe i veien med henne. Hun vil det

beste, du vet hvordan de er …»«Jeg skjønner, men da kan du vel vise henne litt respekt. Du

er en fri mann. Bare gå bort til henne og hør hva hun vil, så drarvi.»

Sandra gikk foran mot hovedbygningen. Nikola fulgte etter.

Med det samme han gikk inn, skjønte han at noe var helt feil.Han kunne ikke si hvorfor, det var bare en sterk følelse somkom over ham. Likevel fulgte han etter henne inn i et av de så-kalte veilederrommene.

Her inne var det både roligere og renere enn i klientenes lo-kaler. Det hang en informasjonsplakat på veggen: Elevers integ-ritet på nettet. Meld deg på til Internettdagene nå!

«Tror du at du kommer til å fortsette på praksisplassen?»spurte Sandra.

«Jeg vet ikke.»«Det er vel elektro og TV du driver med?»«Ja.»«Og snart er det sommer, deilig ikke sant?»«Yes.»«Hvordan føles det?»«Hva?»Hva faen var dette? Sandra prøvde å småprate som om de var

39

kompiser eller noe sånt – han var for faen ferdig med dette ste-det: han tok tak i dørhåndtaket for å gå.

Så skjønte han det. En sidedør gikk opp, og Simon fitta Mur-ray kom inn.

Sandra måtte ha visst om det. Simon Murray var purk. Sivil-purken som alltid hadde holdt øye med Nikola og gutta. Somstoppet bilene deres og besøkte foreldrene. Som alltid dukketopp som troll-i-eske utenfor huset til Chamon, på spilleklub-ben, inne på O’Learys. Han var en del av prosjekt Hipogrif– Samhandling i Söderort for en tryggere by – som de kalte på-funnet sitt.

Simon vinket med den ene hånden.«Nå, hvordan står det til med Nikola?»Sandra viste dem inn i et adskilt rom. Det sto noen kaffe-

kopper på bordet.Simon lukket døra og satte seg. Nikola ble stående. Han

kunne gå herfra så lett som bare det. Simon hadde ingen rett tilå holde ham innesperret eller avhøre ham. Han hadde ingentingå si til denne purken.

Simon: kortklipt, blondt hår. Svarte støvler. En pulsklokkeav gummi på armen. Passe trange blå olabukser og en grå col-legegenser som det sto G-star på. Han så ut som han all-tid hadde gjort: den fødte purk. Det måtte være noe i porenehans, DNA-et. Nikolas skjønte ikke hvordan denne fyren kunnejobbe som sivilpurk når det var så tydelig for alle hva han var.

«Jeg vil bare stille deg noen spørsmål, Nikola, er det greit?»«Nei, det er ikke greit. Jeg har nettopp blitt utskrevet her-

fra.»«Ja, Sandra fortalte meg det. Gratulerer, kan jeg kanskje si?»«Si hva du vil.»«Det er ikke noe merkverdig med dette, Nicko. Bare fem mi-

nutter. Kan du høre på meg?»«Dere er som slanger.»«Hater du politifolk?»«Jeg har aldri møtt en god purk.»«Jeg blir litt lei meg når du sier det. Jeg vil deg ikke noe

vondt. Ærlig talt.»«Ikke snakk. Har du tenkt å pågripe meg for noe?»

40

Nikola tenkte på de stjålne datamaskinene han hadde hjulpettil med å frakte rett før han kom hit, eller den pisseredde fyreni rommet ved siden av, som han hadde innkassert ti laken frafor noen måneder siden fordi han hadde prøvd å bli korridorensordensmann. Deretter tenkte han på den greia i skogen, da detnesten hadde røket for Chamon. Da hadde de skutt en mann.Men faen heller – det var jo over et år siden. Dette kunne ikkedreie seg om det.

«Jeg er ikke her for å bure deg inn,» sa Simon. «Jeg har bareet spørsmål.»

Nikola ble stående. Yusuf pleide å si at det av og til kunnevære lurt å høre på purkens spørsmål for å finne ut hva de visste.

«Jeg lurer på denne rettergangen det blir snakket om,» saSimon. «Har de spurt deg om å være med på den?»

Det sved i skallen. Rumlet i magen. Hvordan i helvete kunneSimon Murray vite om det? Det var jo en intern greie. Høyesteprioritet. Isak-nivå og det hele.

«Jeg vet faen ikke hva du prater om. Er det en forhandling itingretten, eller?»

«Nei, jeg tror du vet det. Du har fortsatt kontakt med Yusufog Chamon. Problemene som har oppstått mellom Metim Tsa-demir og Bar-Sawme-familien, dem kjenner du vel til?»

«Jeg aner ikke hva du babler om.»«Vet du ingenting om det?»«Jeg sa jo at jeg ikke aner. Hva er det som feiler deg?»«Ta det rolig, jeg er ikke her for å ta deg for noe. Jeg vil bare

si dette til deg, og du må gjerne bringe det videre til Chamonogså, men ham er det verre å få til å lytte …»

Simon reiste seg fra stolen: ansikt til ansikt med Nikola. Øy-nene hans var små og så ut til å være grå.

«Dere to har ingenting der å gjøre. Dere er for unge, den ret-tergangen kan ende virkelig ille. Jeg vet ikke hvor dere har tenktå holde den, eller nøyaktig hvem som kommer til å være tilstede. Men hold deg unna, Nikola. Lov meg. Vær så snill. Ikkedra dit.»

Nikola tok tak i dørhåndtaket for å gå ut. Han ville ikke høremer på denne bullshiten.

Simon sa: «Og en ting til, Nikola, ta det rolig i kveld – for jeg

41

antar at du har tenkt å feire at du er ute. Ikke gjør noe dumt. Duvil ikke inn igjen, eller hva?»

Kendrick Lamars nasale stemme på høyt volum. Chamon satt iførersetet og trommet med hendene på rattet. Nikola satte segved siden av. Audis S var preget i skinnet.

«Faen så lang tid det tok.»«Ja, faen.»«Alt i orden?»«Jo da, ikke noe problem.»Chamon smilte. «Jeg har planer for deg i kveld. Skikkelig

fest, mann, den feteste løslatelsesfesten. Med spesialeffekter, forå si det sånn.»

«Det høres fett ut.»«Du skal få se, bror, du skal få se. Jeg har ordnet alt.»