Forvandlingen

John Grisham

Forvandlingen

Oversatt av Truls Holst Kopperud

John GrishamOriginalens tittel: Gray MountainOversatt av Truls Holst Kopperud

Copyright © 2014 by Belfry Holdings, Inc.All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50799-2

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i Sabon 10,5/12,6 pkt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne omRick Hemba1954–2013

Ha det bra, Ace

KAPITTEL 1

Det redselsfulle var ventetiden – det ukjente, søvnløshe-ten, magesårene. Kolleger overså hverandre og gjemteseg bak låste dører. Sekretærer og advokatassistenterspredte rykter og unngikk øyekontakt. Alle var i hel-spenn, funderte på: «Hvem blir neste?» Partnerne, destore gutta, syntes å være rammet av granatsjokk ogønsket ingen kontakt med sine underordnede. De kunnesnart få ordre om å slakte dem.

Sladderen hadde ingen ende. Ti fullmektiger i pro-sessavdelingen var sluttet; delvis sant – bare syv. Heleeiendomsavdelingen stengt, partnere og alle ute; sant.Åtte partnere i antitrustavdelingen hadde hoppet av ogbegynt i et annet firma; ikke riktig, i hvert fall forelø-pig.

Atmosfæren føltes så giftig at Samantha forlot bygnin-gen så ofte det lot seg gjøre og jobbet på laptopen fra kaf-febarer rundt om på nedre Manhattan. Hun satt på enparkbenk en deilig dag – dag ti etter Lehman Brothers’fall – og betraktet den høye bygningen litt lenger nede igaten. Den ble kalt bare 110 Broad, og den øverste halv-parten var utleid til Scully & Pershing, det største advo-katfirmaet verden noen gang hadde sett. Det var der hunjobbet, i hvert fall nå, selv om fremtiden var alt annetenn sikker. To tusen advokater i tyve land, halvpartenav dem i New York City alene, tusen kolleger stuet sam-men fra etasjene 30 til og med 65. Hvor mange av demvurderte å hoppe? Det ville være som å tenke på et tall,men hun var ikke den eneste. Verdens største advokat-

7

firma sank i grus i kaos, i likhet med konkurrentene. Detvar kjent som «Big Law», men var like grepet av panikksom hedgefondselskapene, investeringsbankene, hypo-tekbankene, forsikringskonglomeratene, byråkratene iWashington og så videre nedover næringskjeden til demsom drev varehandel i Main Street.

Dag ti kom og gikk uten blodsutgytelser, det sammegjorde den neste. På dag tolv kom det et blaff av opti-misme da Ben, en av Samanthas kolleger, formidlet etrykte om at kredittmarkedene i London så litt lysere pådet. Låntakerne kunne kanskje tross alt klare å finnemidler. Men sent på ettermiddagen hadde ryktet mistetall fremdrift. Det var ingenting i det. Og så var det bareå vente.

To partnere drev avdelingen for næringseiendom hosScully & Pershing. Den ene nærmet seg pensjonsalderenog var allerede blitt satt på porten. Den andre var AndyGrubman, en førti år gammel skrivebordsslave som aldrihadde sett innsiden av en rettssal. Fordi han var part-ner, hadde han et brukbart kontor der han kunne skueutover Hudson River i det fjerne, vann han ikke haddelagt merke til på flere år. På en hylle bak skrivebordetog nøyaktig midt på det som var skryteveggen, sto deten samling skyskrapere i miniatyr. «Bygningene mine,»likte han å kalle dem. Alltid når en av bygningene hansvar ferdig, ga han en skulptør i oppdrag å modellere deni liten skala slik at han sjenerøst kunne overrekke et endamindre trofé til alle som var med i «gruppen min». Ettertre år hos S & P besto Samanthas samling av seks byg-ninger, og større enn det kom den aldri til å bli.

«Sitt ned,» beordret han idet han lukket døren.Samantha satt i en stol ved siden av Ben, som haddeIzabelle på den andre siden. De tre advokatfullmek-tigene studerte skotuppene sine og ventet. Samanthafølte trang til å gripe fatt i hånden til Ben lik en angst-fylt fange som stilles opp foran en eksekusjonspelo-

8

tong. Andy falt ned i stolen, unngikk å se på dem, villefor all del få seansen overstått, og begynte med å opp-summere elendigheten de var havnet i.

«Som dere vet, klappet Lehman Brothers sammen forfjorten dager siden.»

Jaså, Andy, sier du det? Finanskrisen og kreditter somforsvant, hadde ført verden til randen av katastrofe, ogalle visste det. Men hva Andy angikk, tenkte han sjeldenoriginale tanker.

«Vi har fem prosjekter gående, alle er finansiert avLehman. Jeg har hatt lengre samtaler med eierne, og allefem har gitt stoppordre. Det lå an til ytterligere tre frem-tidige prosjekter, to av dem med Lehman, et med Lloyd’s,og … ja, alt av utlån har opphørt. Bankfolkene sitter ibunkerne sine og er livredde for å låne ut en eneste cent.»

Ja, Andy, vi vet det også. Det står på alle forsidene.Bare få det overstått før vi hopper.

«Styret kom sammen i går, det ble noen nedskjærin-ger. Tredve førsteårsfullmektiger blir overflødige, noengikk med det samme, andre sa opp. Alle nye ansettelserlegges på is på ubestemt tid. Bo- og skifteseksjonen ernedlagt. Det er dessverre ingen enkel måte å si dette på,men hele divisjonen vår ligger tynt an. Det kuttes over-alt. Elimineres. Hvem vet når eierne begynner å byggeigjen, om de i det hele tatt gjør det. Firmaet er ikke vil-lig til å ha dere på lønningslisten mens verden venter påat kredittsystemet skal komme i gang igjen. For alt jegvet, kan vi være på vei mot en større helvetes depresjon.Dette er sannsynligvis bare den første runden med ned-skjæringer. Jeg kan bare beklage, folkens. Jeg er svært leifor det.»

Ben var den første som sa noe. «Betyr det at vi fårsparken med en gang?»

«Nei. Jeg kjempet deres sak, folkens. Først hadde detenkt å gi dere sparken direkte. Jeg trenger ikke minnedere på at avdelingen for næringseiendom er firmaets

9

minste og trolig den som er hardest rammet akkurat nå.Jeg overtalte dem til noe vi kaller permittering. Dere slut-ter nå, men kommer tilbake senere. Kanskje.»

«Kanskje?» gjentok Samantha. Izabelle tørket en tåre,men bevarte fatningen.

«Ja, kanskje med stor K. Ingenting er endelig akkuratnå, Samantha, du skjønner vel det? Vi løper etter halenvår, alle sammen. Om seks måneder møtes vi kanskje ikøen foran suppekjøkkenet. Dere har sett de gamle foto-ene fra 1929.»

Ærlig talt, Andy, suppekjøkken? I egenskap av partnerhentet du hjem 2,8 millioner dollar, noe som var fjerdebest blant partnerne. Og fjerdeplass var ikke bra nok, detvar i hvert fall ikke det før Lehman gikk nedenom ogBear Stearns ramlet sammen og boliglånsboblen sprakk.Plutselig så fjerdeplass ganske bra ut, i hvert fall fornoen.

«Hva betyr permittering?» spurte Ben.«Det funker slik: Firmaet beholder dere som ansatte

de neste tolv månedene, men dere får ingen lønn.»«Herlig,» mumlet Izabelle.Andy overhørte henne og braste videre. «Dere behol-

der helseforsikringen, men bare hvis dere skaffer derenoe å gjøre hos en kvalifisert ideell organisasjon. Perso-nalavdelingen holder på å sette opp en liste over god-kjente steder. Dere forsvinner, gjør det dere må forfellesskapet, redder verden og håper som helvete på atøkonomien tar seg opp, for da er dere tilbake her om etårs tid uten å ha mistet ansiennitet. Dere kommer ikketilbake til avdelingen for næringseiendom, men firmaetvil finne en jobb til dere.»

«Er jobbene våre garantert når vi ikke lenger er per-mittert?» spurte Samantha.

«Nei, ingenting er garantert. Ærlig talt er det ingensom er klok nok til å forutse hvor vi befinner oss omet år. Vi står midt oppe i et valg, Europa går til helsike,

10

kineserne holder på å tørne, bankene klapper sammen,markedene stuper, ingen kjøper noe, ingen bygger noe.Verden holder på å gå under.»

De satt et øyeblikk i den dystre stillheten i Andys kon-tor, alle fire tynget av vissheten om verdens undergang.Endelig spurte Ben: «Du også, Andy?»

«Nei, de overfører meg til skatteavdelingen. Kan dufatte det? Jeg avskyr skatt, men det var enten skatt ellerå kjøre taxi. Men jeg har en master i skattespørsmål, såde tenkte de ville spare meg.»

«Gratulerer,» sa Ben.«Jeg beklager, folkens.»«Nei, jeg mener det. Jeg gleder meg på dine vegne.»«Kanskje jeg er borte om en måned. Hvem vet?»«Når må vi gå?» spurte Izabelle.«Med en gang. Prosedyren går ut på å undertegne en

permitteringsavtale, pakke sammen sakene, rydde skri-vebordene og komme seg ut. Personal sender dere ene-post med oversikt over steder dere kan kontakte, plussnødvendige papirer. Jeg beklager dette, folkens.»

«Ikke si det der mer, er du snill,» sa Samantha. «Det eringen ting du kan si som gjør denne situasjonen bedre.»

«Sant nok, men det kunne vært verre. Det store flertal-let av folk i deres situasjon fikk ikke noe tilbud om per-mittering. De måtte gå på dagen.»

«Jeg er lei for det, Andy,» sa Samantha. «Det blir littfølelsesladet akkurat nå.»

«Det er greit. Jeg skjønner det. Dere har all rett til åvære sinte og oppbrakte. Her står dere – alle tre medeksamen fra ærverdige New England-universiteter, og såblir dere snart fulgt ut av bygningen som om dere vartyver. Satt på porten som fabrikkarbeidere. Det er forfer-delig, helt forferdelig. Noen av partnerne tilbød seg å gåned til halv lønn for å avverge noe sånt.»

«Skal vedde på at det ikke var veldig mange av dem,»sa Ben.

11

«Det stemmer. Svært få, dessverre. Og beslutningen ertatt.»

En kvinne kledd i svart drakt og slips sto ved den fir-kantede båsen som Samantha delte med tre andre, inklu-dert Izabelle. Ben befant seg litt lenger nede i korridoren.Kvinnen forsøkte å smile idet hun sa: «Jeg heter Carmen.Skal jeg hjelpe deg med noe?» Mellom hendene holdthun en tom pappeske uten logo på noen av sidene, slik atingen skulle vite at den utgjorde Scully & Pershings for-melle forvaringssted for kontorskrotet etter dem som blepermittert eller oppsagt eller hva som helst.

«Nei takk,» svarte Samantha, og hun klarte å si detpå en høflig måte. Hun kunne svart nebbete og værtuhøflig, men Carmen gjorde bare jobben sin. Samanthabegynte å åpne skuffene og fjerne alt som var hennes.I en av skuffene lå det noen arkivmapper merket Scully& Pershing, så hun spurte: «Hva med disse?»

«De blir liggende der,» svarte Carmen som fulgte medpå hver bevegelse hun gjorde, som om Samantha kunnetenkes å rappe med seg en eller annen verdifull eiendel.Sannheten var at alt av verdi var lagret i datamaskinene– en stasjonær modell hun brukte på kontoret og enlaptop hun hadde med seg nesten overalt. En Scully &Pershing-laptop. Den måtte også bli stående igjen. Hunkunne skaffe seg tilgang til alt fra sin egen laptop, menhun visste at adgangskodene var endret allerede.

Søvngjengeraktig ryddet hun ut av skuffene og la for-siktig ned de seks miniatyrskyskraperne hun hadde sam-let seg, skjønt hun hadde lurt på om hun skulle hivedem i søppelbøtten. Izabelle dukket opp og fikk sin egenpappeske. Alle andre – fullmektiger, sekretærer, advo-katassistenter – var plutselig blitt opptatt et annet sted.Reglene var raskt blitt tilpasset – når noen rydder skri-vebordet, gi dem fred til å gjøre det. Ingen vitner, ingenglaning, ingen halvt hjertelige farvelscener.

12

Øynene til Izabelle var røde og hovne, hun haddeåpenbart vært inne på toalettet og grått. Hun hvisket:«Ring meg. La oss ta en drink i kveld.»

«Helt klart,» sa Samantha. Hun presset alt på plassi pappesken, i dokumentmappen og i den digre desig-nerbagen, og uten å se seg tilbake marsjerte hun etterCarmen bortover korridoren mot heisdørene i åtteogfør-tiende etasje. Mens de ventet, nektet hun å snu seg ogta synet inn over seg en siste gang. Døren åpnet seg, ogheldigvis var heisen tom. «Jeg kan ta den,» sa Carmenog pekte på pappesken som allerede føltes tyngre og meromfangsrik. «Nei,» svarte Samantha og gikk inn. Car-men trykket på knappen der det sto vestibyle. Hvorforble hun egentlig eskortert ut av bygningen? Jo lenger hunfunderte på svaret, desto sintere ble hun. Hun hadde lysttil å gråte, til å slå vilt rundt seg, men det hun virke-lig ønsket, var å ringe moren. Heisen stanset i treogfør-tiende etasje, og en velkledd ung mann kom inn. Hanbar på en identisk pappeske, hadde en stor bag hengendefra skulderen og en dokumentmappe av skinn under denene armen. Han hadde det samme lamslåtte uttrykket avfrykt og forvirring i ansiktet. Samantha hadde sett hami heisen før, men aldri hilst på ham. For et firma. Såmammutdigert at fullmektigene måtte gå med navneskiltunder det grufulle juleselskapet. Nok en sikkerhetsvakti svart dress kom inn, og da alle var vel inne, trykketCarmen nok en gang på knappen der det sto vestibyle.Samantha studerte heisgulvet, var fast besluttet på ikkeå svare selv om hun ble snakket til. I niogtredevte eta-sje stanset heisen enda en gang, og inn kom Mr. KirkKnight med nesen i mobiltelefonen. Straks døren haddeglidd igjen, så han seg rundt, oppdaget de to pappeskeneog prøvde å undertrykke et gisp mens han ble ståendesom paralysert. Knight var seniorpartner i avdelingen forfusjoner og oppkjøp og medlem av styret. Ved brått å hablitt stilt overfor to av sine ofre svelget han dypt og stir-

13

ret i gulvet. Så plutselig trykket han på knappen til åtte-ogtyvende etasje.

Samantha var for følelsesløs til å si noe fornærmendetil ham. Da heisen stanset, strøk Knight på dør. Etterat døren hadde lukket seg, husket Samantha at firmaetleide kontorer i etasjene fra 30 til og med 65. Hvorforskulle Knight brått av i nummer 28? Hvem brydde segom det?

Carmen førte henne gjennom vestibylen og døren ogut i Broad Street. «Jeg er lei for det,» mumlet hun for-sagt, men Samantha svarte ikke. Med en oppakning somet muldyr drev hun med folkehavet langs fortauet utenå skulle noe bestemt sted. Da husket hun avisfotogra-fiene av ansatte i Lehman og Bear Stearns som forlotkontorene med pappesker fulle av sakene sine, som ombygningene sto i brann, og de måtte flykte for livet. På etav bildene, et stort et i farger på forsiden av New YorkTimes’ seksjon B, var en av Lehmans aksjemeglere blittknipset mens hun sto hjelpeløs på fortauet med tårernedover kinnene.

Men bildene var gamle nå, og Samantha så ingenkameraer. Hun satte pappesken fra seg på hjørnet avBroad Street og Wall Street og ventet på en taxi.

KAPITTEL 2

Vel inne i sin snertne takleilighet i SoHo, som kostethenne 2000 dollar i måneden, slengte Samantha kontor-skrotet på gulvet og lot seg falle bakover i sofaen. Hunholdt mobiltelefonen i et fast grep, men ventet. Hun pus-tet tungt, holdt øynene lukket, merket at hun på sett ogvis hadde følelsene under kontroll. Hun trengte morensberoligende stemme, men hadde ikke lyst til å virke svak,krenket og sårbar.

Lettelsen kom da det brått gikk opp for henne at hunnettopp var blitt befridd fra en jobb hun avskydde. Klok-ken syv i kveld satt hun kanskje og så en film eller var utemed venner og spiste middag i stedet for å slite og strevepå kontoret mens taksameteret gikk. Søndag kunne hunreise ut av byen uten å skjenke Andy Grubman og stabe-len av papirer han trengte før sin neste livsviktige avtale,en eneste tanke. Firmaets telefon, kalt FirmFone, enuhyrlig liten dings som hadde sittet klebet fast til krop-pen i tre år, var tilbakeført til eieren. Hun følte seg fri-gjort og vidunderlig fri for alle byrder.

Angsten skyldtes tapet av inntekt og at karrieren plut-selig var blitt penset inn på et sidespor. Som tredjeårs-fullmektig hadde hun 180 000 dollar per år i grunnlønn,pluss en hyggelig bonus. Masse penger, men livet i stor-byen hadde en egen evne til å fortære dem. Halvpartenfordampet i skatt. Hun hadde en sparekonto som hunbare halvhjertet fulgte opp. Når du er niogtyve, singel oguten bånd i en storby, og jobber i en bransje der neste årsbelønning vil overgå årets lønn pluss bonus, trenger man

15

da å tenke altfor mye på å spare penger? Hun hadde enbekjent fra jusstudiet ved Columbia som hadde jobbet iS & P i fem år, nettopp var blitt juniorpartner og kom tilå tjene en halv million i inneværende år. Samantha haddefulgt det samme sporet.

Hun hadde også venner som etter tolv måneder gla-delig hadde flyktet fra forretningsjussens forskrekkeligeverden. En av dem, nå skilærer i Vermont, en eks-redak-tør i studentavisen ved juridisk fakultet ved Columbiaog flyktning fra Scully & Pershings indre, bodde nå i enhytte ved en elv og svarte bare sjelden hvis noen ringteham. På bare tretten måneder hadde han gått fra å væreen ambisjonsrik ung fullmektig til å bli en mentalt for-styrret tomsing som sov ved skrivebordet. Rett før perso-nalavdelingen skulle gripe inn, fikk han sammenbruddetog reiste fra byen. Samantha tenkte ofte på ham, vanlig-vis med et stikk av misunnelse.

Lettelse, frykt, ydmykelse. Foreldrene hadde betaltfor et kostbart, forberedende studieår i D.C. Hun stu-derte statsvitenskap ved Georgetown og tok eksamentil laud. Hun feide gjennom jusstudiet og fullførte medbeste karakter. Et titalls megafirmaer tilbød henne jobbetter et års praktikantopphold ved en føderal domstol.De første niogtyve årene av livet hadde vært preget avoverveldende suksess og få problemer. Å ha fått spar-ken på en slik måte virket knusende. Å bli ledsaget utav bygningen var nedverdigende. Dette var ikke bare enmindre snublestein langs veien til en lang og lønnsomkarriere.

Det var en viss trøst å finne i antallet. Da Lehman brøtsammen, var tusenvis av unge økonomer og advokaterblitt satt på porten. Felles skjebne er en trøst og alt detder, men akkurat nå klarte hun ikke å mønstre særligsympati for noen andre.

«Karen Kofer, er du snill,» sa hun inn i telefonen. Hunlå på sofaen, helt stille, forsøkte å roe pusten. Og så:

16

«Mamma, det er meg. De gjorde det. Jeg har fått spar-ken.» Hun bet seg i leppen og presset tårene på retrett.

«Det var synd, Samantha. Når skjedde det?»«For cirka en time siden. Ble ikke egentlig overrasket,

men det er vanskelig å fatte likevel.»«Jeg vet det, kjære deg. Jeg er så lei for det.»Den siste uken hadde de ikke snakket om annet enn

sannsynligheten for å miste jobben. «Er du hjemme?»spurte Karen.

«Ja, og det går greit. Blythe er på jobb. Jeg har ikkesagt det til henne ennå. Jeg har ikke sagt det til noen.»

«Jeg er så lei for det.»Blythe var en venninne og studiekamerat fra Colum-

bia som jobbet i et annet enormt firma. De delte leilighet,men ikke mye av hverandres liv. Når en jobber femog-sytti til hundre timer per uke, er det lite å dele. Ting gikkikke så bra der Blythe jobbet heller, så hun hadde for-beredt seg på det verste.

«Det går greit, mamma.»«Nei, det gjør det ikke. Kan du ikke komme og bo hos

meg noen dager?»«Hjem» var et begrep fylt av vekslende forventninger.

Moren bodde i en vakker utleieleilighet i nærheten avDupont Circle, og faren leaset en liten selveierleilighet iAlexandria, ikke langt fra elven. Samantha hadde ikketilbrakt mer enn en måned på noen av stedene, og haddeingen planer om det nå.

«Jeg skal det,» svarte hun, «men ikke akkurat nå.»En lang pause, og deretter et lavmælt: «Hva har du

tenkt å gjøre, Samantha?»«Jeg har ingen planer, mamma. Jeg er i sjokk og klarer

knapt å se en time fremover.»«Jeg skjønner. Jeg skulle ønske jeg var hos deg.»«Det går greit, mamma, helt sikkert.» Det siste

Samantha trengte akkurat da, var sin mors trykkendenærvær og endeløse råd om hva hun nå burde gjøre.

17

«Er det avskjedigelse eller en eller annen form for per-misjon?»

«De kaller det permittering, en ordning der vi skalgjøre nytte for oss i en ideell organisasjon et år eller touten å miste helseforsikringen. Og hvis alt går bedre da,ansetter de oss igjen, uten tap av ansiennitet.»

«Høres ut som et ynkelig forsøk på holde dere hen-gende for enden av et snøre.»

Takk, mamma, for din vanlige ufølsomhet. Karen fort-satte: «Hvorfor sier du ikke til de slubbertene at de barekan ryke og reise?»

«Fordi jeg gjerne vil beholde helseforsikringen, og fordijeg liker å tenke på at jeg en dag kanskje kan begynne derigjen.»

«Du kan skaffe deg en jobb hvor som helst.»En typisk bemerkning fra en karrierebyråkrat. Karen

Kofer var senioradvokat i justisdepartementet i Washing-ton, den eneste jobben innen jussen hun noen gang haddehatt i løpet av tredve år, faktisk. Hennes posisjon, i likhetmed alle hennes kollegers posisjoner, var grundig beskyt-tet. Uavhengig av lavkonjunkturer, kriger, regjeringskri-ser, nasjonale katastrofer, politisk uro eller hvilken somhelst annen elendighet var Karen Kofers lønnsutbetalingukrenkelig. Av dette hadde hun utviklet den likegyldigearrogansen som preger så mang en rotfestet byråkrat.

Vi er så verdifulle fordi vi er så nødvendige.Samantha sa: «Nei, mamma, det finnes ingen jobber

akkurat nå. Hvis du altså ikke har hørt det, er vi midtinne i en finanskrise, og rett rundt hjørnet står nedgangs-tidene og lurer. Advokatfirmaene sparker fullmektiger ibøttevis før de låser døren etter seg.»

«Jeg tviler på at situasjonen er så ille.»«Å, jaså, ja. Scully & Pershing har lagt alle nyan-

settelser på is, noe som betyr at et drøyt titall av demest oppvakte på jusstudiet ved Harvard nettopp harfått beskjed om at jobben de ble lovet i september, ikke

18

lenger eksisterer. Det samme gjelder Yale, Stanford ogColumbia.»

«Men du er så evnerik, Samantha.»Diskuter aldri med en byråkrat. Samantha trakk pus-

ten dypt og gjorde seg klar til å runde av samtalen daen viktig telefon «fra Det hvite hus» ble meldt, og Karenmåtte legge på. Hun lovte å ringe tilbake med en gangetter at hun nok en gang hadde berget nasjonen. Heltgreit, mamma, svarte Samantha. Hun fikk all den opp-merksomheten av sin mor som hun kunne tenkes å ønskeseg. Hun var enebarn, helt fint sett i ettertid og i lysav vrakrestene etter foreldrenes skilsmisse som lå strøddhøyt og lavt.

Det var en klar og vakker dag hva været angikk, ogSamantha hadde behov for å gå en tur. Hun gikk påkryss og tvers gjennom SoHo, fortsatte deretter gjennomWest Village. Fra en tom kaffebar ringte hun endelig tilsin far. Marshall Kofer hadde en gang vært en hardt-slående sivilrettsadvokat, en spesialist på erstatnings-søksmål som tok ut stevning mot flyselskaper etter enflystyrt. Han opparbeidet seg et pågående og vellykketadvokatfirma i D.C. og tilbrakte seks kvelder per ukepå hotellrom verden rundt på jakt etter saker eller i ret-ten med dem for å få dem prøvd. Han skapte seg en for-mue, brukte pengene nesten like fort, og som barn haddeSamantha vært svært klar over at familien hennes haddemer enn foreldrene til mange av barna i klassen hen-nes på barneskolen i D.C. Mens faren sprang omkringmellom den ene høyprofilerte saken etter den andre, bleSamantha i all stillhet oppdratt av moren, som samti-dig hardnakket ivaretok sin egen juridiske karriere. Hvisforeldrene kranglet, var ikke det noe Samantha merket;faren var ganske enkelt aldri hjemme. På et eller annettidspunkt, ingen skulle noensinne få vite nøyaktig når,kom en ung og vakker advokatassistent inn i bildet, ogMarshall tok steget. Sidespranget ble til en affære, der-

19

etter et romantisk forhold, og etter et par år ble KarenKofer mistenksom. Hun spurte sin mann rett ut om hvasom foregikk, han løy til å begynne med, men valgteetter kort tid å si sannheten. Han ville ha skilsmisse, hanhadde funnet sitt livs kjærlighet.

Omtrent på samme tid som Marshall skapte kom-plikasjoner i sitt privatliv, traff han tilfeldigvis også etpar andre dårlige beslutninger. Den ene av dem omfat-tet en plan om å kanalisere et større salær til en kontoi et skatteparadis. En jumbojet fra United Asia Airlineshadde styrtet på Sri Lanka med blant andre førti ameri-kanere om bord. Det fantes ikke overlevende, og typisknok kom Marshall Kofer frem til åstedet før noen andre.Mens forhandlingene om erstatning pågikk, etablertehan en rekke stråselskaper på forskjellige steder i Kari-bien og i Asia som skulle motta, videreføre og rett ogslett skjule det betydelige honoraret.

Samantha satt på en tykk mappe full av avisartikler ogetterforskningsrapporter om farens forholdsvis kløneteforsøk på å unndra seg inntektsskatt. Det kunne blitt enfascinerende roman, men hun hadde ingen interesse avå skrive den. Han ble knepet, ydmyket, hengt ut på avi-senes førstesider, fratatt advokatbevillingen og idømt treårs fengsel. Han ble benådet to uker før hun gikk ut medeksamen fra Georgetown. Nå for tiden jobbet Marshallsom en eller annen form for konsulent fra et lite kontori den gamle delen av Alexandria. Det han sa, var at hanholdt kurs for andre advokater om gruppesøksmålenesspesielle karakter, men han var alltid svært sparsom meddetaljer. Samantha var, i likhet med sin mor, overbevistom at Marshall hadde klart å grave ned en del av byttetet eller annet sted i Karibien. Karen hadde gitt opp å leteetter det.

Selv om Marshall alltid kom til å ha en mistanke omdet, og Karen alltid kom til å benekte det, hadde hanen sterk følelse av at hans ekskone hadde hatt en finger

20

med i straffesaken mot ham. Hun jobbet i justisdeparte-mentet, hadde en ledende stilling samt massevis av ven-ner.

«Jeg fikk sparken, pappa,» sa hun lavt inn i mikro-fonen på mobilen. Kaffebaren var tom, men baristaenbefant seg på kloss hold.

«Å, Sam, så leit å høre,» svarte Marshall. «Få høre hvasom skjedde.»

Så vidt hun visste, hadde faren lært bare én ting underfengselsoppholdet. Men det var hverken ydmykhet, tål-modighet, forståelse, tilgivelse eller noen av de andrevanligste egenskapene man ofte tilegner seg etter pin-lige feiltrinn. Han var like energisk og ambisjonsrik somfør, ennå ivrig etter å gi seg i kast med dagen og over-kjøre dem foran seg som nølte for lenge. Men av en ellerannen grunn hadde Marshall Kofer lært seg å lytte, ihvert fall til sin datter. Hun fortalte langsomt hele his-torien fra ende til annen, og han slukte hvert ord. Hunforsikret ham om at det gikk greit med henne. På et tids-punkt hørtes det ut som om han var nær ved å begynneå gråte.

Vanligvis ville han kommet med spydige kommenta-rer om hvordan hun hadde valgt å bruke sin juridiskeutdannelse. Han avskydde store advokatfirmaer fordihan hadde kjempet mot dem i årevis. Han så på demsom anonyme selskapsstrukturer, ikke som et partner-skap av ekte advokater som sto på for å ivareta sine kli-enters interesser. Han hadde et repertoar av historier omhvilken ondskap som var knyttet til de store firmaene.Samantha hadde hørt hver eneste en, og var ikke i humørtil å høre dem igjen.

«Skal jeg komme og være hos deg, Sam?» spurte han.«Jeg kan være der i løpet av tre timer.»

«Takk skal du ha, men ikke nå. Ikke ennå. Gi meg endag eller to. Jeg trenger en pause og lurer på om jeg skalreise bort i noen dager.»

21

«Jeg kommer og henter deg.»«Kanskje, men ikke nå. Det går fint med meg, pappa,

helt sikkert.»«Nei, det gjør det ikke. Du trenger faren din.»Det var fremdeles underlig å høre nettopp det fra en

person som hadde vært fraværende de første tyve åreneav livet hennes. Men nå forsøkte han i hvert fall å stilleopp.

«Takk for det, pappa. Jeg ringer snart igjen.»«La oss ta en tur, finne en strand et eller annet sted og

drikke rom.»Hun måtte le, for de hadde aldri reist noe sted sam-

men, i hvert fall ikke bare de to. Det hadde forekom-met noen hastige ferier da hun var liten, gjerne til byeri Europa, som oftest var de blitt avsluttet for tidlig pågrunn av viktige forretninger hjemme. Tanken på å til-bringe tid på en strand sammen med faren var ikke umid-delbart tiltalende, uansett hvilke omstendigheter som låbak.

«Takk, pappa. Kanskje senere, men ikke nå. Jeg harmye å ta meg av her.»

«Jeg kan skaffe deg jobb,» sa han. «En skikkeligjobb.»

Nå er vi gang igjen, tenkte hun, men lot bemerknin-gen passere. Faren hadde nå i mange år forsøkt å lokkehenne over i en skikkelig juridisk praksis, skikkelig i denforstand at den ville omfatte søksmål mot store advo-katfirmaer for all verdens maktmisbruk. Etter MarshallKofers oppfatning måtte alle firmaer av en viss størrelseha begått ekstreme synder for å overleve i den vestligekapitalismens verden der alle var alles fiender. Det varet kall blant advokater (og kanskje eks-advokater) somham å avdekke uretten og gå til søksmål som gale.

«Takk, pappa. Jeg ringer deg senere.»Det var ironisk at faren fremdeles var så ivrig etter

å få henne til å praktisere den samme formen for juri-

22

disk virksomhet som hadde ført ham selv i fengsel. Hunhadde ingen interesse av rettssaler eller konflikter. Hunvar egentlig ikke sikker på hva hun ønsket, sannsynlig-vis en fredelig skrivebordsjobb med en hyggelig lønn.Hovedsakelig fordi hun var kvinne og i tillegg smart,ville hun hatt en brukbar sjanse til å bli partner i Scully& Pershing. Men til hvilken pris?

Kanskje hun ønsket seg en slik karriere, kanskje ikke.Akkurat nå ønsket hun ikke annet enn å streife gate-langs på nedre Manhattan og klarne tankene. Hun slen-tret gjennom Tribeca mens timene gikk. Moren ringte toganger og faren én, men hun avviste samtalene. Izabelleog Ben meldte seg også, men hun hadde ikke lyst til åsnakke. Hun befant seg plutselig utenfor Moke’s Pub,ikke langt fra Chinatown, og et øyeblikk ble hun ståendeog kikke inn. Den første drinken sammen med Henryhadde de tatt på Moke’s Pub, det var svært lenge siden.Venner hadde presentert dem for hverandre. Han var enlovende skuespiller, en blant millioner i storbyen, og hunvar fersk fullmektig hos S & P. De var sammen i et år førforholdet dovnet hen under hennes nådeløse arbeidstidog hans arbeidsledighet. Han flyktet til L.A. der han, såvidt hun visste, kjørte limoer for ukjente skuespillere ogsporadisk hadde tause roller i reklamefilmer.

Hun kunne elsket Henry om omstendighetene haddevært annerledes. Han hadde tid, interesse og lidenskap.Hun hadde vært altfor utkjørt. Det var ikke uvanlig forkvinner i store firmaer å våkne opp i en alder av førtiog brått innse at de fortsatt var single, og at et tiår vargått.

Hun vendte ryggen til Moke’s og gikk nordover motSoHo.

Anna i personalavdelingen viste seg å være bemerkel-sesverdig effektiv. Klokken 17.00 mottok Samantha enlang e-post som omfattet navnene til ti ideelle organi-

23

sasjoner der man anså det som passende at slagne ogmedtatte sjeler brått permittert fra verdens største advo-katfirma kunne utføre sin ubetalte praktikantinnsats.Våtmarksvokterne i Lafayette, Louisiana. Krisesenteretfor kvinner i Pittsburgh. Immigrantinitiativet i Tampa.Fjellklinikken Fri Rettshjelp i Brady, Virginia. Eutanasi-foreningen i Tucson. En organisasjon for hjemløse i Lou-isville. Forsvarsforeningen for Lake Erie. Og så videre.Ingen av de ti lå i nærheten av sentrum av New YorkCity.

Hun ble sittende og stirre lenge på oversikten menshun grublet over hvordan det måtte være å legge Citybak seg. Hun hadde bodd der i seks av de siste syvårene – tre som student ved Columbia, tre som advo-katfullmektig. Etter studiet hadde hun vært sekretær foren føderal dommer i D.C. før hun skyndte seg tilbaketil New York. Hun hadde aldri bodd andre steder ennunder storbyens glitrende lys.

Lafayette, Louisiana? Brady, Virginia?Med en språkbruk som var altfor munter for anled-

ningen, gjorde Anna de permitterte oppmerksom på atdet kunne være begrenset plass ved enkelte av de nevnteideelle organisasjonene. Med andre ord, meld dere i enfart, ellers får dere kanskje ikke sjansen til å flytte langtut i gokk og jobbe gratis de neste tolv månedene. MenSamantha var altfor sjokkskadet til å gjøre noe som helsti en fart.

Blythe stakk som snarest innom for å si hei og spisepasta fra mikrobølgeovnen. Samantha hadde varslet denstore nyheten i en tekstmelding, og romkameraten varnesten gråten nær da hun kom. Men etter noen minut-ter klarte Samantha å roe henne ned og forsikre henneom at livet kom til å gå videre. Firmaet Blythe jobbeti, representerte en gruppe pantelånsytere, og stemningender var like dyster som hos Scully & Pershing. I fleredager hadde ikke de to snakket om annet enn faren for å

24

få sparken. Da pastaen var halvspist, begynte mobilen tilBlythe å vibrere. Det var sjefspartneren hennes som villeha tak i henne. Klokken 18.30 løp hun panisk av sted tilkontoret, full av frykt for at selv den minste forsinkelsekunne utløse en oppsigelse.

Samantha skjenket i et glass vin og fylte badekaretmed varmt vann. Hun la seg i bløt og drakk og bestemteseg for at hun, på tross av pengene hun tjente, avskyddestore advokatfirmaer og aldri mer ville jobbe der. Hunville aldri mer tillate å la seg bli kjeftet på fordi hun ikkebefant seg på jobb etter mørkets frembrudd eller før sol-oppgang. Hun ville aldri mer la seg forføre av en fet lønn.Det var mange ting hun aldri ville mer.

På finansfronten rådet det en viss usikkerhet, men detvar langt fra dystert. Hun hadde 31 000 dollar i ban-ken og var gjeldfri, bortsett fra ytterligere tre månedersleie av loftsleiligheten. Hvis hun reduserte utgiftsnivåetbetraktelig og ordnet en form for inntekt gjennom del-tidsjobber, kunne hun muligens holde seg flytende tilstormen la seg. Forutsatt naturligvis at verdens ende like-vel ikke ble noe av. Hun kunne ikke se seg selv som serve-ringsdame eller skoselger, men så hadde hun heller aldrisett for seg at den prestisjefylte karrieren skulle få en såbrå slutt. New York City ville snart flyte over av endaflere serveringsdamer og butikkekspeditører med univer-sitetsutdannelse.

Tilbake til karrieren i S & P. Målet hadde vært å blipartner i en alder av femogtredve, bli en av få kvin-ner helt på toppen, og innta et hjørnekontor der hunkunne konkurrere med gutta, nådeløst og aggressivt.Hun skulle ha en sekretær, en assistent, noen medhjel-pere, en sjåfør som sto klar når hun trengte ham, en gyl-len utgiftskonto, og en garderobe full av designerklær.Hundretimers arbeidsuker ville krympe til et eller annethåndterbart. Hun skulle skåre to mill pluss bonuser ityve år, deretter trekke seg tilbake og reise omkring i ver-

25

den. På et eller annet tidspunkt ville hun finne seg enmann, få et barn eller to, og ha et storartet liv.

Alt var planlagt og syntes å være innen rekkevidde.

Hun skulle ta en martini med Izabelle og traff henne ilobbyen på Hotel Mercer fire kvartaler unna der hunbodde. De hadde invitert Ben også, men han hadde nykone og var opptatt med andre ting. Permitteringene slobegge veier. Samantha hadde begynt mestringsprosessen,var i ferd med å riste sjokket av seg og tenke på hvor-dan hun skulle overleve. Men hun var heldig, hun haddeikke studielån. Foreldrene hennes hadde hatt råd til åbetale for den gode utdannelsen. Men Izabelle ble nes-ten kvalt av gamle lån og så mørkt på fremtiden. Hunslurpet i seg martinien, og ginen gikk rett til hodet påhenne.

«Jeg kan ikke gå ett år uten inntekt,» sa hun. «Kan dudet?»

«Muligens,» sa Samantha. «Hvis jeg kutter ned på altog lever på suppe, kan jeg spinke og spare og bli boendei City.»

«Det kan ikke jeg,» sa Izabelle trist og tok en ny svelg.«Jeg kjenner en fyr i prosessavdelingen. Han gikk innpå den permitteringsavtalen sist fredag. Han har allerederingt til fem av de ideelle organisasjonene, og alle fem saat plassene de hadde, allerede var tatt av andre fullmek-tiger. Kan du fatte det? Så han ringte til personalavde-lingen, kjeftet dem huden full, og de sa at de holdt på åutvide listen, at de fortsatt mottar forespørsler fra orga-nisasjoner som er ute etter ekstremt billig arbeidskraft.Så den lille permitteringsordningen funker altså ikke såbra. Ingen vil ha oss selv om vi jobber gratis. Det erganske sykt.»

Samantha nippet forsiktig til drinken, nøt den bedø-vende væsken. «Jeg er tilbøyelig til ikke å ta imot permit-teringstilbudet.»

26

«Men hva gjør du med helseforsikringen? Du kan ikkegå naken.»

«Kanskje jeg kan det.»«Men hvis du blir syk, mister du alt.»«Jeg har ikke så mye.»«Det er bare tåpelig, Sam.» En ny slurk av martinien,

litt mindre denne gangen. «Så du gir altså opp en lysendefremtid hos kjære, gamle Scully & Pershing.»

«Firmaet har gitt opp meg og deg og en hel del andre.Det må finnes et bedre sted å jobbe, og et bedre alterna-tiv å leve av.»

«Det vil jeg skåle for.» En servitør dukket opp, og debestilte en ny runde.