kongshaugb l a d e t

num

mer

1 -

2011

:tanker fra rektors kontor

Kongshaug trenger givere og mange som ber.Hadde det ikke vært for giverne og alle som ber for Kongshaug, ville det ikke vært noe kristent musikkgymnas på Lepsøy. Men vi fikk et kall gjennom en mulighet som nesten var umulig å realisere. Misjonsvenner over hele landet, tidligere elever, foreldre og besteforeldre, ansatte og andre har på ulike måter løftet fram dette skoleeventyret. Et musikkgymnas som vil hjelpe ungdom til å tjene Gud og sin neste gjennom sangen og musikken. Takk til alle dere som ber for oss. Vi trenger fortsatt deres forbønn og omtanke!Takk til alle faste givere. I 2010 ble det gitt gaver for kr. 394.199,-. Det var ca kr. 100.000,- mindre enn i jubileumsåret 2009. For oss som skole betyr gavene at vi kan ruste opp skoleanlegget og fornye utstyr og inventar. Men jeg vil gjerne utfordre tidligere elever, ansatte, foreldre og besteforeldre til å bli faste givere, om du ikke allerede er det. Dersom 100 personer gir 100 kr fast pr. måned ville det gi kr. 120.000,- ekstra pr. år. Det er over 300 takknemlige elever som har gått på Kongshaug Musikkgymnas. Mange takknemlige foreldre og besteforeldre. Kongshaug trenger deg som forbeder og giver! I år har vi pusset opp matsalen, dagligstua og hallen. Nå trenger vi nye møbler i spisesalen og

peisestua. Toalettene i gymbygget er pusset opp. I musikkpaviljongen skal ventilasjonsanlegget fornyes. Låven er et eget kapittel. Etter år med forfall er den i ferd med å få nytt liv. Alt innvendig er revet, fasaden skal pusses opp og låven blir et tjenlig verksted, uthus og lager for vaktmester. Men skal vi makte dette økonomisk trenger vi flere givere! Og vi trenger en ny generasjon som i dag kan være med og bygge for framtiden. Vi vet at nye og spennende muligheter ligger foran oss.Gjennom et godt skoleanlegg ønsker vi å gi ungdommen det beste vi har. Et faglig godt opplegg, et trygt miljø som gir hver enkelt mulighet til å utfolde seg, og et varmt kall til frelse og tjeneste. Dette har jeg gleden av å invitere deg til å være med på. Jeg håper mange som leser dette tar utfordringen. På forhånd takk for hjelpen!

Oddvar RotvikRektor

Utgitt av Kongshaug musikkgymnas, eid av Norsk Luthersk Misjonsamband

I redaksjonen for dette nummeret:

Sindre MindeKristoffer EknesOlav BrennsæterSveinung Moi

Layout: Sveinung MoiTrykk: Grafisk Forum AS

Kongshaug musikkgymnas, 5216 LepsøyTelefon/fax: 56 30 37 80 - 56 30 38 81

orotvik@kongshaug.nosmoi@kongshaug.nowww.kongshaug.no

”abonnement” og gaver til kongshaug:bankgiro: 8220.02.90468

Forsidefoto og foto side 3: Kristoffer Eknes Hun som synger heter Anneli Asphaug VG3

skapt til utfoldelse

innhold:side to: Rektorside fire: Judasside seks: Veien videreside åtte: londonside ti: Hva gjør du nå Eirik?side tolv: Messiasside fjorten: Nytt fra lærerrommetside seksten: Fast giver

Forråder du Menneskesønnen med et kyss?

Påskehistoriens bad-boy, inkarnasjonen av sviket, mannen som var til salgs, Judas – han visste nok ikke hvilken plass historien hadde reservert for ham, den solvarme dagen han sa ja til å følge Jesus. Men hva var det som skjedde med Judas? Hva skjedde fra han en dag sa ja til Jesus, og til den dagen han bøyer seg fram mot Guds sønn for å gi ham forræderens kyss? Han var jo med i båten da han kom gående på vannet, han så at noen få fisker og brød ble mat til tusenvis. Han hadde sittet i seine kveldstimer og hørt på når Jesus fortalte, han så hvordan menneskeliv ble forvandlet i møte med denne mannen, men likevel valgte han sviket. Hva var det? Var det pengene – det var velkjent at han var glad i penger. Var det dette jaget etter stadig mer som førte til fallet? Hadde han trodd at de tretti sølvpengene skulle kjøpe ham sjelefred? Var han skuffet av Jesus – trodde han at Jesus skulle bli en ny David på Israels trone, at han skulle samle landet og frigjøre dem fra romerne? Var han trøtt og lei av at Jesus hele tiden maste om et Guds rike som ikke var av denne verden? Eller var det slik at han ble besatt av en ond ånd? Evangelistene mener i alle fall det. Og der står han i hagen, flankert av de romerske soldatene som han hater, og bøyer seg fram og forråder menneskesønnen med et kyss. Det er tegnet han har valgt seg ut: ”Den jeg kysser, han er det”, forklarer han på forhånd. Og etterpå angrer han. En bunnløs anger.-Hva har jeg gjort – forrådet en uskyldig mann? Han stormer tilbake til øver-stepresten med pengene, og vil ha det ugjort. Men det er ikke så lett for oss å ta tilbake det vi har gjort. Det står der, hogd i stein. Vi har ingen delete-knapp i livet, som bare stryker ut det vi har gjort. Det jeg har gjort blir stående. Så, hvilke alternativer har vi igjen? Judas var sluppet opp for alternativer, han kunne bare unnslippe gjennom sin egen død. Alle andre dører var stengt – trodde han. Han fikk ikke møte igjen den oppstandne – han som strakte armene ut til Peter og de andre som hadde sviktet. Det var Judas sin største tabbe, ikke sviket, men at han ikke hadde blitt kjent med han som kan tilgi alt.God Påske!

Forråder du Menneskesønnen med et kyss?Tekst: Smoi - Bilde: Jesu pågripelse (1603) av Caravaggio - italiensk barokkmaler (1571-1610)

I flere år har det pågått diskusjoner på Kongshaug om det er aktuelt å utvide skolen. Skal vi fortsette å være en skole for 90 elever, eller skal vi doble antallet til 180. Det finnes en god del argumenter for å utvide skolen, og det finnes også innvendinger mot å gjøre det. Styret for Kongshaug ønsket å ta denne saken ett skritt videre og satt ned en komité som skulle gjøre noen sonderinger for å finne ut om det var mulig å få til. Denne gruppen består av rektor Oddvar Rotvik, inspektør Olav Hundvin og styremedlemmene Øivind Grytås og Else Tveiten. Det første problemet som må avklares er om vi har råd til en slik investering, for skolen vår er ikke dimensjonert for 180 elever. Det må bygges nærmere 100 internatrom, klasserom, øvingsrom, grupperom og kontorer for en større stab. Komiteen har engasjert et arkitektkontor for å få et bilde av hvordan en slik utbygging kan tilpasses områ-det, og til hvilken kostnadsramme vi kan få dette til. Neste hindring på veien er å få godkjenning til en slik utvidelse. Det er langt fra sikkert at dagens regjering vil gi oss en slik godkjenning – vi må kanskje vente på et regjeringsskifte før en slik godkjenning kan komme. En siste hinder i veien er om vi får godkjenning fra NLM sentralt til å ta opp et betydelig lån. Hvis alt går etter planen så kan Kongshaug musikkgymnas være dobbelt så stor i 2017-2018. Men slik saken står i dag, har ikke styret konkludert om de ønsker en utvidelse – de ønsker kun en kartleg-ging for å finne ut om dette er mulig å få til. I midten av mars hadde de ansatte og styret et felles møte der en eventuell utvidelse av skolen var hoved-saken.

Styreleder Astrid Byrknes innledet til samtale om saken og hennes viktigste argument for å forsøke å doble kapasiteten på skolen er at Kongshaug musikkgymnas er et veldig godt produkt – det er en skole som har et godt rykte, og som har mange søkere. Dessverre er det slik at vi hvert år må si nei til mange velkvalifiserte søkere som ønsker å gå hos oss. Da bør vi finne ut om det er mulig å få til en utvidelse. Det er ingen tvil om at en skole som har dobbelt så mange elever vil bli en annerledes skole. Det blir et større miljø – og det er det både fordeler og ulemper med , men det er viktig i en slik prosess å ikke bare se på begrensingene. Vi må også se på mulighetene en slik utvidelse kan gi oss. Men først må vi finne ut om det er mulig å få til, sier styrelederen.

VEIENVIDERE,

Tekst: Smoi - Bilde: KE

eller; hvor mange slike skal det være plass til?

I låven er det en stor glede for tiden.Låven har fått beskjeden: Du skal få leve! Du skal ikke bli til et gnistrende bål, men du skal få være låve. Du trenger ikke lenger å være redd for den eføyen som prøver å klemme livs-kraften ut av deg. Du skal bli rød og tett igjen. Og i tårnet ditt skal du atter få en klokke av klingende malm. Låven har lenge vært nervøs. Når den siste kua forlot henne med et sørgmodig raut, og de siste hønene kaklet av gårde, så var det som det kom en skygge over låven. Den begynte rett og slett å frykte for sitt liv. Denne frykten har ikke vært ubegrunnet – selv om den har vært brukt som et trekkfullt inter-nat i en periode, har det sakte og sikkert gått den veien som det går med låver som ikke blir tatt vare på: Nedover og nedover.Flere ganger har det vært vedtatt å rive hele sulamitten, men hver gang er det en tvil som har lirket seg på plass og spurt om det er rett å sende denne flotte bygningen på skraphaugen. ”Skal jeg være den rektoren som river låven, sier Oddvar Rektor– nei, det skal jeg ikke. Det er jo områdets nest fineste bygg. “Nå er det en det en renovasjonsprosess på gang for å fjerne alt skrot og overflødige konstruk-sjoner innvendig. All eføy som har snodd og snirklet seg mellom planker og sperr skal bort. Når dette er gjort skal noen seksjoner som er skadet av fukt og råte skiftes. Noe av kledningen utvendig skal skiftes, og så skal vaktmesteren få innrede låven slik han vil. For det er vaktmester Eilif Kåre Haugland som skal regjere i låven. Han skal ha sin base her, og mye av det arealet som vaktmester har lagt beslag på i andre bygg kan frigjøres til andre formål. Og låven den får være låve.Er du interessert i å være med å restaurere en låve? Ta kontakt med skolen.

LÅVENigjen

smoi

«Nå går vi inn i fastetida, og vi sier nei til alt anna frem til søndag.»

Stemmene smelter sammen; rommet resonerer.For andre gang på fem år fremfører skolekoret på Kongshaug deler av Händels «Messias», til glede for noen og karakter-styrkelse for andre i elevflokken. Dette er et verk som de store profesjonelle korene verden over jobber med. Händel skrev «Messias» på 24 dager i 1741 og det sies han var i ekstase hele perioden.Verket er et sant mesterverk og en hyll-est til Gud. Det består av en rekke satser med tekster fra Bibelen. Det verdenskjente «Halleluja-koret» er en av disse.

«Det er ikke noe demokrati å synge i kor, og det blir ikke mindre diktatorisk jo

MØTE MEDMESSIAS

nærmære konserten vi kommer. Du må innstille deg på å like det.» Koret er under ledelse av rektor, som med sine mange ildfulle apeller maner til utholdenhet og pågangsmot. Å frem-føre «Messias» er på mange måter som å føde et barn: smerte-fullt og dramatisk, men vi vet at når det er over, kan vi se tilbake og vite at vi har vært med på noe stort.

Et halvt år med korøvinger fulgt av et oppløp med intense øvingsdager med finpussing og klangjustering. 90 elever fra det ganske land forenes om dette ene. Resultatet på de to konsertene i Nore Neset kirke ble utrolig bra: «Glory to God!»

Tekst: Sindre Minde - Bilder: KE og Terje Kleppe

Erik Nerheim kjem frå Suldal i Rogaland, og gjekk på Kongshaug musikkgymnas i sin ungdom. Han var elev i det fjerde kullet i heile musikkgymaset si historie, og har dermed vore ei god stund ute i den store verda. Men han har stadig dukka opp på Kongshaugfes-tivalen, som saxofonist i forskjellige band, og er framleis eit kjent fjes for mange elevar.

Kva driv du med akkurat no?Til våren er eg ferdig med utdanninga mi får Noregs Musikkhøg-skule, der eg har studert saxofon og komposisjon. Planen vidare er å halde fram med å skape og spele musikk på alle mogelege måtar. Eg har ein del prosjekt på gang, mellom anna ein elektronikatrio med Kristian Harnes og Kurt Andre Aase. Eg satsar og på å få komponert litt framover, og skal i sumar for eksempel på ein kon-feranse for unge nordiske komponistar og framføre mitt eige verk for solo stemme, basert på «Kjærleikens kapittel».

Etter Kongshaug flytta eg straks til Oslo for å studere. Då var eg ung og rådvill. På Kongshaug lever ein i eit vakuum. Eit flott vaku-um, der ein et, søv, går på skule, sosialiserer og driv med musikk. Når eg var ferdig måtte eg plutseleg finne ut kva eg skulle. Eg byrja å studere musikk, og musikken fekk etter kvart eit strammare grep. No har musikken eit slikt fast grep om meg, heldigvis. Eg gjer rett og slett ikkje anna, og har ikkje gjort anna dei siste åra. Eg har spelt mykje med band som Synkoke og Pony the Pirate i tillegg til diverse andre prosjekt. Det har vore givande å få jobbe med både klassisk, samtidsmusikk og i band.Du er frontfigur i eit band som kanskje låter litt utanom det van-lege. Kan du prøve å forklare kva slags musikk de speler i SynKoke?Sjangrar er jo så herlege å forhalde seg til; musikken vår har utvikla seg frå å vere eksperimentell jazz til å noko meir i nærleiken av støyete progressiv rock. Det som er mykje viktigare enn sjangrar er energien som kjenneteiknar musikken vår. Me har spelt mykje live, og platene våre er spelt inn live i studio. Me prøver å halde på energien så godt me klarer.

Når du seier «platene våre», kva tenkjer du på? Er det fleire?Hausten 2009 gav me ut debutplata vår, «Hokjønn», og no er altså neste plate, «The Ideologist», ferdig innspelt. Me reknar med at den kjem ut i løpet av våren. Det nye materialet er meir støyete og meir samla i uttrykket. Det er framleis like energisk og aggresivt, men kanskje litt meir kontemplativt på ein veldig utagerande måte.

Korleis starta dette musikalske eventyret?

Det starta på Kongshaug. Eg gjekk siste året saman med Ole Ådland, gita-risten. Kristian Harnes jobba som sivilarbeidar på skulen og Kurt André Aase arbeida i Bergen. Dei hadde fullført Kong-shaug to år tidlegare, og spelte tangentar og trom-mer. Kristian ville ha oss med å starte eit jazz/rock prosjekt og drog i gong dei fyrste øvingane

: hva gjør du nå?

Tekst: Olav Brennsæter Bilde: Solveig Selj

Eirik Nerheim

Kongshaug2002-2005

i foredragssalen. I byrjinga var det veldig riffbasert; Kristian lærte oss eit riff og me andre improviserte litt rundt. I løpet av året hadde me nok materiale til å debutere på Orangu-tangfestivalen (som er ein intern musikkfestival for elevane på Kongshaug). Det vart ein stor suksess. Men det var først då me flytta basen til Oslo at me vart ein kvintett. Bassist Ellen Andrea Wang byrja på musikkhøgskulen samstundes med Kurt Andre og meg, og me fekk huka ho inn i SynKoke. Etter at Ellen vart med vart deet lettare å utvikle soundet, noko som me gjorde og har fortsett med.

På plata Hokjønn er det tatt med ein del tekstar av Olav H. Hauge. Korleis kom de på å blande modernistiske dikt i musikken dykkar?

Eg har lenge hatt ein fas-cinasjon for diktninga til Olav H. Hauge, og eg har formidla dette og dikta til resten av bandet. (Kristian Harnes påstod i eit intervju med magasinett.no at det året han budde med Erik vart det servert «Hauge-dikt til frukost kvar dag».)Me laga nokre låtar der me gav rom for diktroping, og dette fungerte veldig godt somme stader. Det enda med at me spelte det inn. Ein kan jo kanskje sei at vår solking av Hauge er litt meir aggresiv og utagerande enn det ein ser føre seg ut frå dikta. Det er viktig å alltid lage og spele musikk ein likar sjølv, og det var det me gjorde og framleis gjer. Det flotte med å vere musikar er at det alltid er rom for fornying.

: Fra miljøet

Soga ompikenes aften

Tekst: Olav Brennsæter

På bildet: Othalia Husøy VG1

Bilde: Kristoffer Eknes

I to uker har miljøTeamet mast om “Den store hemmelige tingen”. Kongshaug.no gir deg hele historien. Eller, som det høver seg å seie, heile soga.

Dette er soga om tredve unge, staute menn. Og det må vere klart; dei var skikkelege menn, høveleg oppsedne og kunnige i mykje som er godt å kunne noko om. Somme seier endåtil, at desse tredve unge mennene, på den tida soga vart til, ikkje var nokon ringare enn sjølve kong-shauggutane! Dei hadde det godt, der på haugen. Dei arbeidde dagleg saman til alles beste, og det vanta dei ikkje på noko, korkje på fine rettar eller svalande drykk. Ja ein skulle tru dei hadde alt dei kunne ynskje seg i livet. Og likevel var det noko anna desse unge mennene sette hugen sin til. Dette som var så skjønt og vakkert at det trollbandt dei, og kunne taka opp i seg heile deira merksemd. For på Kongshaug hadde dei verdas vakraste, klokaste og aller elskverdigaste piker!So hende det, då det tolvte året av Rektor Oddvar den Vidsynte si regjeringstid tok til, at dei unge mennene sette seg i hovudet å stella til eit gjestebod for pikene sine. Det skulle vera ein fest så stor og vakker som ingen hadde sett maken til. For slik måtte det vere, når ein skulle feire nokon som var så eineståande. Men dei ville gjerne over-raske pikene, så alt måtte gå føre seg løynd, for at ingen skulle ane kva som venta dei. I fleire veker heldt dei seg stille og sa ikkje noko, mens dei tolsamt arbeidde fram mot dagen dei hadde sett seg ut. Dei skreiv talar, baka kaker, spelte og song. Nokon skreiv dikt, nokon førebud-de seg mentalt på å taka oppvasken etter gildet, og atter andre laga bordpynt. Dette og endå mykje anna gjorde dei, og alt med den største vørdnad, i det dei alltid passa på og såg til at det ikkje var piker i nærleiken som kunne sjå eller høyre dei.

Og endeleg opprann dagen for det store selskapet, i den andre måneden, og på den treogtjuande dagen i det tolvte året av Oddvar den Vidsynte si regjering. Og det vart verkeleg ein fest som mangla sidestykke. Ein storslagen middag med ein “pikenes tale”, som var audmjuk og full av ros, var berre byrjinga på kvelden. Dessutan fekk kvar einaste pike eit lite kort med oppløftande lovord om henne. Etter dette vart alle pikene fotografert, slik det

høver seg når piker er pynta opp i all si prakt.Ikkje lenge etter fotografer-inga var dei unge mennene klare med fleire overraskingar. I den storslagne villaen som kalles “fuglesang” vart pikene samla. Og her vart det framført mangt og mykje som kunne vere både fint og morosamt. Dei unge men-nene spela og song, dei leika og lo, og så song dei litt til. Ein av dei hadde endåtil laga eit dikt, til den av pikene som han hadde sett hugen til.

Til slutt song mannskoret der på staden ein song som var på eit fr-amand språk, som mennene kalla engelsk. Og den songen kjem difor ikkje soga ved, for engelsk er, om ein skal tru det folk seier, eit språk som vert tala i eit fjernt land, vest for havet. Men det vert óg sagt, at denne songen var det som verkeleg kunne uttrykkje kva mennene følte for pikene sine, og at om ein forstod kva teksten tydde, ville ein verta fylt av age for pikene som var så fagre at dei fortente desse orda. Og dette kan det vera mykje sant i.

Og dette er den rette soga om “Den store hemmelige tingen”, slik den er overlevert oss frå Olav Øysteinsson, sogediktar, skribent for kongshaug.no, og skald om ettermiddagane.

Soga om

:NYTT FRA LÆRERROMMET

Klokka er snart tre og jeg har bare gått 1401 skritt. Det betyr at det adskillige skritt som skal gås før jeg kan legge meg til ro i kveld med skolens velsignelse. Nærmere bestemt 8599 skritt. Fokuset på skolen har flyttet seg fra sang og musikk til skrittelling og bevegelse.Skolen har nemlig, i likhet med et utall av forskjellige andre NLM-avdelinger, meldt seg på et finurlig opplegg der vi hver dag skal gå ca 10000 skritt, og slik sett legge ut på en imaginær vandring i Peru.Vel, særlig imaginært er det ikke når vi går der og stamper rundt. Nå er det ikke så viktig lenger hva jeg sier i klasserommet – det viktigste er at jeg går mens jeg sier det. På en god dobbeltime med konstant bevegelse fram og tilbake langs tavlen og innimellom pulter

og pc-vesker kan jeg glatt komme opp i et par tusen skritt. I historiefaget tvinger jeg nå elevene inn i et prosjektarbeid om å gå. Hvor mange skritt gikk egentlig Mao pr dag, når han på 370 dager dro med seg en hær 9660 kilometer på kryss og tvers av Kina i dårlige joggesko? Den som gidder, og har en kalkula-tor for hånden kan finne ut hvor mange skritt det ble pr. dag. Onde tunger skal ha det til at han for det meste satt på en hest, mens han oppmuntret sine revolusjonære brødre med historier om hvor bra det var for helsen å gå minimum 10000 skritt pr dag. Gandhi gikk også, i sine sandaler og luftige gevanter – i protest mot britene. Og Mussolini; han nærmest jog-get gjennom Italia sammen med

:NYTT FRA LÆRERROMMET

sine sympatiske svartskjorter – til Roma for å ta makten. Hvordan har det seg at når store menn vil ha noe gjort – da legger de ut på vandring?Kan det være så enkelt at de som går får en slags makt over de som ikke går. De proklamerer gjennom føttene? Nei, dette får elevene finne ut mer av.Vi går også. Ikke for å befri land el-ler å ta makt.Ikke for å protestere mot dårlige tilskuddsordninger til private skoler i arbeiderpartistaten. Vi går fordi vi har fått en befaling om å gå. -Gå ut, sa rektor. Ta kun med dere èn kjortel og èn skritteller – og innbill dere at dere går en plass i Sør-Amerika.Og vi – vi forlot tavler og gryter, og så gikk vi.

Mao “går” den lange marsjen.

Gandhi i gang med den såkalte Saltmarsjen.

Mussolini gatelangs i Italia.

Tekst: Smoi

B - post AbonnementReturadresse:Kongshaug musikkgymnas5216 LEPSØY

Automatisk betaling av faste regninger

JA TAKK! Jeg ønsker å bli fast giver til Kongshaug musikkgymnas.

Mottaker: Kongshaug Musikkgymnas

Beløpsgrense pr trekkmåned:Mottakers konto: 8220.02.90468

Jeg ønsker å gi kr pr. måned. Fast trekkdato er satt til den 15de.

Belast mitt kontonummer:

Jeg ønsker ikke å motta varsel i forkant av betaling.

KID nr:

(KID-nummeret blir fylt ut av betalingsmotakeren.)

Send skjemaet til: Kongshaug musikkgymnas, Lepsøyneset 10 - 5216 LEPSØY

Navn:Adr:Postnr/sted:

Dato/sted:Underskrift: