KAMAL ANWARKRIG ER GØY

© 2013 Kagge Forlag ASOmslagsdesign: Harvey Macaulay / ImperietOmslagsillustrasjon: Imperiet / iStockphoto / ShutterstockLayout: akzidenz asPapir: Holmen Book Cream 80 g 1.8 bBoka er satt med Sabon 11/15Repro: Løvaas Lito ASTrykk og innbinding: ScandBook AB, Falun

ISBN: 978-82-489-1352-8

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

5

Prolog

Politivanen hadde rygget rett over den lille hunden hen-nes. Den lå paddeflat med hvite krøller badende i blod. Ei-eren var en gammel dame med blå hatt og ullkåpe. Kåpen var for tykk til at hun klarte å bøye seg, og hun ble stående og hulke over det lille hundeliket. En kortvokst politimann hadde stilt seg ved siden av henne og så mot partneren sin for å få et hint om hva som var riktig reaksjonsmåte. Partne-ren var en større kar med synlig nakketatovering. Han trakk likegyldig på skuldrene og snudde seg mot demonstrantene med et mysende blikk og gnissende kjeve. En maktkåt jævel som gjorde seg klar til å banke noen uromakere. Stian lo rått. Han prøvde ikke å være tøff, uvanen med å le i upas-sende situasjoner hadde vært der siden barnehagen. Inge-Øyvind hadde løftet opp hetta og sett på Martin med et fjernt og spørrende blikk. De hadde begge røyket for mye til å skjønne hva som hadde skjedd. Det blodige bilsporet hadde ikke vært indikator nok. Det var ulmende kaldt. As-falten var dekket av et tynt lag is som glitret og så ut som

6

glasskår. Tidvis avbrutt av sigarettstumper eller godteripa-pir. Gradestokken viste -15 da jeg dro hjemmefra. Det pas-set med dagen, den femtende. En gysende kald februar var halvveis forbi. Vi var på Karl Johan sammen med 60 000 nordmenn i demonstrasjonstog. Den amerikanske aggresjo-nen hadde utløst koordinerte demonstrasjoner over hele ver-den, i alle byer, i alle land. Hele verdens befolkning stilte seg bak kravet om fred. Det var ingen som ville ha den freden som ble skapt gjennom krig, og Saddam Husseins regime ble ansett som den minste av to onder. Det luktet dyrepels og rått kjøtt. Vi trasket sammen i kulden og hutret, jeg, Stian, Martin og Inge-Øyvind. Vi hadde ikke noe bedre å gjøre. De antok at jeg hadde peiling på hva som skjedde her siden jeg var brun og derfor visste mer om Irak. Og siden fattern alltid så på CNN eller BBC når vi var hos meg, snurrende på den gråsvarte sirkusdirektørbarten. Men jeg var like blank som dem. Eneste jeg tenkte på var at det kun var én sigarett igjen i tipakningen og kiosken der jeg fikk kjøpt røyk uten å vise legitimasjon, lå langt unna. I tillegg bekymret det meg at pappa også var her og kunne ferske meg. At han blant disse 60 000 personene selvfølgelig skulle skumpe borti meg etter jeg hadde trukket inn et gigantisk trekk. Frostrøyk unn-skyldte ikke lukten.

Fattern pleide aldri å gjøre noe annet enn ting han abso-lutt måtte. Du kunne bare glemme å få ham til å se fotball-kampen din eller delta på foreldremøter. Det minst ideelle offeret for gruppepress eller propaganda. Han pleide å spise, jobbe og se på tv, men mest jobbe. Det var alt. All ferie og hobbyer var kjedelig eller sløsing av penger. Men nå var han her, han også. Araberne er drittsekker, men de er litt som oss,hadde han sagt. Uken før var vi indo-ariere uten noe til felles med araberne. Men han hadde trosset kulden for å komme

7

ut, med lua forsiktig plassert på hodet for å spare sveisen. Det var viktig for ham å beholde et luftig mellomrom mel-lom håret og lua slik at håret ikke ble presset helt ned. Da vistes for mye av den voksende månen når han tok den av.

Hyling av slagord, flaksing med fargerike og skarpt for-mulerte plakater, blitzere med aggressive blikk og rasende palestinsk ungdom. Jeg sto i nærheten da åtte–ni av de sist-nevnte kastet steiner mot McDonalds og skrek: Død over Israel.

«Død over Israel», ropte jeg. Tumultene løste seg opp umiddelbart. Stian stakk hendene hardt ned i den røde bo-blejakken og så paranoid rundt seg.

«Kjeft’a, har joint i lomma», hisset han med svett panne som kokte i kulden.

«Hvem er gutta med hjelmer og skjold? Politi, SWAT, mi-litæret eller vektere?» spurte Martin. Han hadde tapt finalen i en PlayStation 2-turnering dagen før, NM i tv-spill, og var fortsatt hissig over tapet. Han dekket halvparten av ansiktet med genseren og så ut som han ville havne i slagsmål med skjoldveggen. Det dampet fra sikkelet i den grå genseren.

«Sikkert noe av alt siden de er så mange», svarte Inge-Øyvind og kalkulerte styrken deres med iltert blikk. Martin var den som startet slåsskampene, mens Inge-Øyvind avslut-tet. Allerede i den alderen lå han og gynget mellom 90 og 100 kilo.

Jeg trakk på skuldrene og pustet inn den tørre lufta. Tem-peraturen hadde senket seg over Karl Johan for å minne oss om det kalde gufset krig medførte. Triks for å få kalde nord-menn i Nord til å bry seg om den kommende krigen i Sør. Trikset fungerte – vi nordmenn hadde møtt opp mannsterke og klare for å rope ut for fred. Smadre burgersjapper, flakke

8

hissig med fargerike plakater og vise langfingeren til politiet for fred.

*Dagen etter bombingen av Irak begynte – til tross for iherdige demonstrasjoner én måned før – ble det skapt en umiddel-bar aksept for vår allierte USA. Fordømmelsene ble trukket tilbake i påvente av utfallet. Det norske Forsvaret klargjorde en ingeniørbataljon til deployering. Hvis det gikk bra, kunne man hevde sin støtte fra starten av. Vi visste at krigen kom og hadde allerede rukket å kjede oss i hjel over det. Jeg hus-ker vi satt i kantinen på ungdomsskolen og så direktesen-ding på CNN. Kantinen var full av nysgjerrige elever og lærere, og vaskedamen. Sløydlærer Ståle satte volumet på full guffe. Det var som å se actionfilm – amerikanske styrker hadde invadert sentrum av hovedstaden Bagdad. Til og med vi små drittunger luktet svindleriet fra mils avstand – det var innleide irakiske skuespillere og amerikanske soldater som sto sammen for å rive ned en statue av Saddam. Første høydepunktet kom da en rølpete iraker gjøv løs på platået av statuen med slegge. Han ropte illsint og gestikulerte med armene. Etter det mislykkede forsøket kjørte en amerikansk stridsvogn opp til platået. De heiste opp en soldat som dra-perte et amerikansk flagg rundt ansiktet til statuen, ansiktet til Saddam Hussein. Flagget ble der ikke lenge før de fjernet det igjen, muligens på grunn av buing fra irakerne – som CNN sensurerte fra direktesendingen for å skåne stoltheten. I stedet ble statuen påført kjettinger – før stridsvognen vant den påfølgende dragkampen. Sporenstreks kom de hissige irakiske skuespillerne og angrep statuen med sandaler som våpen, hodet ble revet av og dratt rundt i Bagdads gater – og

9

der. Akkurat der. Et ikonisk øyeblikk var født. Et symbol på en tyranns undergang og demokratiets seier.

«Så tyyyyydelig propaganda», flirte Martin. Sløydlærer Ståle humret stolt over barna sine. De er smarte nok til å for-stå propaganda, sto det i blikket. Men det virket. Det virket på meg. Det var jo helt fantastisk å kunne ha vært der – på den vinnende siden. Nærværet var fantastisk. Bli valgt av en ideologi, en politisk linje, en tankegang, et holdningssett. Jeg lo fortsatt i kor med gutta, men denne dagen forandret livet mitt. Jeg var bombesikker. Det er krig, og krig er spennende. Jeg tok av skyggeluen i respekt for øyeblikket og plasserte den ved hjertet.

Skoleleksene forble uløste den kvelden, jeg tok ikke mobilen da Thomas ringte og lurte på hvorfor jeg ikke møtte opp på boksetrening. Ingenting fungerte – hele kroppen var lamslått. Jeg lå på senga og stirret i taket. Det var skremmende, men livet hadde funnet retning. En sjelden luksus for et barn opp-vokst under rike, vestlige kår. Jeg og Stian hadde lagt planer om å fullføre Asia og Sør-Amerika i året etter videregående – til og med pønsket ut hvordan vi skulle få fedrene våre til å betale for gildet. Globalisert selvutvikling skulle vi kalle det. Inge-Øyvind, Rami og Martin ville også være med. Det var ikke aktuelt lenger – jeg visste akkurat hva jeg ville – trengte ingen surrete backpackertur med gutta for å finne meg selv. Soldaten som bandt det amerikanske flagget rundt ansiktet til Saddam var ikke bare en ignorant bondetamp fra Texas. Han hadde utført noe som skulle inn i historiebøkene. Han hadde betydd noe for verdenshistorien og blitt en del av noe uendelig større enn seg selv. Han kunne aldri ha gjort noe be-tydningsfullt på noen annen måte. Han ville aldri oppfinne noe eller vinne Nobelprisen, men ville alltid være kjent som

10

typen som ydmyket Saddam i sentrum av Bagdad. Jeg kom heller ikke til å vinne Nobelprisen, men kunne bli husket som kriger. Jakten var over, klar for krigen som ungdoms-skolejypling, med en eneste gang, helt gratis, til og med villig til å betale for det. 6 500 kroner på sparekonto, PlayStation 2 med 14 spill, en bortgjemt sekspakning øl, alt som kunne bæres vekk, så lenge jeg fikk muligheten til å kjempe. For frihet – mitt Liv for Frihet. Tenåringsfantasiene besto ikke lenger av å penetrere skuespillerinner eller jenter i klassen. Drømmene handlet ikke om materiell luksus, penger og pa-lass. Men om krig og død. Om døden i krigen. Pusten som gradvis sluknet på slagmarken. Den ærerike og prestisjefylte døden som ville tilfalle meg ved det riktige tidspunktet. Hik-stende etter luft, blod rennende ut av 16 hull i kroppen og skytende tilbake mot de overlegent mannsterke fiendene. Det skulle bli flott. Det skulle skje en dag. Bli en av dem som drepte, skjøt, stakk, kvelte og slo. Slikke det varme blodet til de døde motstanderne fra mine kalde fingre – eie fiendens sjel. Jeg ventet disiplinert, holdt kjeft om fantasiene og gikk på videregående. Være normal. Hele tiden gikk dagdrøm-mene frem til det øyeblikket rettferd skulle oppfylles. Da jeg skulle gå fra å være en av de patetiske feigingene som satt i varmen og så Saddams statue bli revet ned den hete dagen i april 2003. Til å bli en av dem som var der selv. I gørra. Stolt fjærpryd. Flakse rundt med tunge, konsentrerte blikk. Ta del i nøktern stolthet over et vellykket oppdrag. Vite at uansett hva det politiske utfallet ble, var mine gjerninger noble og modige. En del av noe større enn meg selv, noe større enn dem der hjemme. Det var ikke bare en statue, men et symbol for evigheten. Livet var ikke ment til å leves altfor perfekt, det skulle ikke alltid være beskyttet og trygt, vi var ikke født og utviklet gjennom evolusjonen for å leve som huskatter

uten bekymringer. Livet var grimt og måtte kjennes for den betydning det hadde hatt for oss mennesker, for vår histo-rie. Krig definerte vår historie, og deltagelse i krig var den enkleste måten å legge fra seg et spor på jordkloden, før dø-den innhentet en. Drømmene kunne undertrykkes. Ordentlig utdanning. Gjøre mor, far og samfunnet fornøyd. Master i statsvitenskap, økonomi eller jus – henge på Blindern eller BI. Bli med Stian, Thomas, Inge-Øyvind, Rami, Martin og Francisco på rundrunde i Lånekassen, billig pils på student-puber og sikre fremtidsvisjoner med barn og kone. Frivillige verv og musikkfestivaler. Kontorjobber og byliv. Lyse skjor-ter og mørke slips. Plakater med pene mennesker som smilte og minst én ga tommelen opp. Jeg lo av tanken, fikk latter-krampe, hikstet frem banning. Gapte høyt og gaulte, hostet, gråt, men fortsatte å le. Den gangen fred var bedre enn krig. Fordi fred skulle være svaret på verdens problemer. Feil. Krig er svaret. Oljete våpen og uker uten dusj. Nærkamp og blo-dige hender. Nyte fuktig jungel og tørrsprukken ørken. Det er realismens melding til jordkloden. Det er alltid en krig å finne, og krig er det mest spennende som finnes. Krig er gøy.

DEL 1

15

Kapittel 1

Døden var rosa. Og gul, blå, grønn, oransje, lilla – alle fargene i regnbuen var inkludert. Men til slutt ble kun én enslig del av fargespekteret igjen. Rødt. Blodrødt. Alt gikk så fort, veibomben gikk av, og der lå han. Død. Jeg fikk oppleve fargene slå mot netthinnen i et kjapt, praktfullt blaff. Fikk Christoffer se det samme? Eller dominerte rødfargen full-stendig allerede i det nanosekundet som gikk fra veibomben eksploderte til han døde?

Jeg satt skamfull i den myke, erkenorske marskulden og pattet forsiktig på en Marlboro Light i munnviken. Skamfull fordi jeg igjen merket en mild form for ekstase hver gang jeg tenkte på hans død. Følelsen av å være levende, virkelig levende. Det var ingen logikk, kun dette ene. At jeg levde og han var død – heller ham enn meg. Jeg kunne aldri ha sagt det høyt, men det var slik det var. Den samme skam-fulle og frydefulle følelsen lå i øynene til alle medsoldatene våre. Jo bedre de kjente Christoffer, jo tydeligere var det at de skammet seg. For de var lettet over livets gave, og glade