Matthew Quirk

De fem hundre

Oversatt fra engelsk avEinar Blomgren

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: The 500Copyright © 2012 by Rough Draft Inc.

This edition published by arrangement with Little, Brown and Company, New York, NY, USA through Ulf Töregård Agency.

All rights reserved.© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014

Oversatt fra engelsk av Einar Blomgren

Omslagsdesign: Nils Olsson, Katslosa DesignForfatterfoto: Mark Finkenstaedt

Sats og grafisk form: Hamar MaskinsetteriSatt med: Minion 10,8/14,5 pt

Trykk og innbinding: TBB, SlovakiaTrykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 2,0

ISBN 978-82-8087-443-6

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver

eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekningdet er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesse-

organisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid medlov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og

kan straffes med bøter og fengsel.

Til Heather

Prolog

Miroslav og Aleksandar fylte forsetene i Range Roveren på denandre siden av gaten. De var iført de vanlige diplomatuniformene –mørke Brioni-dresser, tettsittende – men de to serberne så sintereut enn vanlig. Aleksandar løftet høyre hånd høyt nok til at jeg fikket lite glimt av Sig Saueren hans. En mester i det subtile, denne Alex.Jeg var imidlertid ikke spesielt opptatt av de to tøffingene som sattforan. Det verste de kunne gjøre, var å drepe meg, og akkurat nåframsto det som et av de bedre alternativene mine.

Bakvinduet gled ned, og der satt Rado og glodde. Han foretrakkå formidle truslene sine ved hjelp av servietter. Nå løftet han opp enog tørket seg lett rundt munnvikene. De kalte ham Hjerterkongenfordi, ja, han spiste altså folks hjerter. Slik jeg hørte historien, haddehan lest en artikkel i The Economist om en eller annen 19 år gammelkrigsherre i Liberia med lignende tilbøyeligheter. Rado fant ut atden slags ondskap ville gi den kriminelle merkevaren hans det lilleekstra den trengte i et overfylt globalt marked, så han la seg tilsamme vane.

Jeg var ikke engang særlig bekymret for at han ville sette tennenei mitt hjerte. Slikt er vanligvis dødelig, og som jeg sa, ville dette gjøredilemmaet mitt svært mye enklere. Problemet var at han visste omAnnie. Og det at enda en person som sto meg nær, kunne bli dreptpå grunn av mine feilgrep, var noe av det som fikk Rados gaffel til åvirke som en grei utvei.

Jeg nikket til Rado og begynte å gå oppover gaten. Det var ennydelig maimorgen i hovedstaden, med en himmel som blått porse -len. Blodet som hadde trukket gjennom skjorten min, var tørt nå

7

og gjorde stoffet så stivt at det klødde. Jeg trakk venstre bein ettermeg langs asfalten, for kneet mitt hadde hovnet opp og var stort somen rugbyball. Jeg prøvde å konsentrere meg om kneet for å holdetankene borte fra skaden i brystet, for hvis jeg tenkte på den – ikkeakkurat smerten, men mer fordi det var så avsindig nifst – var jegsikker på at jeg kom til å svime av.

Etter hvert som jeg kom nærmere, så kontoret like stilig ut somfør: et fireetasjes herskapshus fra tidlig 1800-tall, tilbaketrukket mellom trærne i Kalorama, blant ambassader og ambassadørboliger.Her holdt Davies Group til, Washingtons mest respekterte firmainnen strategisk konsulent- og rådgivningsvirksomhet for stats -forvaltningen, der jeg antar at jeg rent formelt muligens kunne væreansatt fremdeles. Jeg fisket fram nøklene mine fra lommen og holdtdem opp foran en liten grå boks ved siden av dørlåsen. Ingentingskjedde.

Men Davies ventet meg. Jeg så opp på overvåkningskameraet.Det summet i låsen.

Inne i vestibylen hilste jeg på sikkerhetssjefen og la merke til denlille Glocken han hadde trukket opp fra hylsteret og holdt tett inntillåret. Så snudde jeg meg mot Marcus, sjefen min, og nikket. Han stopå den andre siden av metalldetektoren, vinket meg igjennom ogkroppsvisiterte meg fra topp til tå. Det var våpen og avlyttingsutstyrhan kjente etter. Marcus hadde skapt seg en fin, lang drapskarrieremed de hendene.

«Kle av deg,» sa Marcus. Jeg gjorde som han sa og tok av skjorteog bukser. Til og med Marcus grøsset litt da han fikk se huden påbrystet mitt, der den snurpet seg rundt stiftene. Han kikket rasktinnenfor underbuksene mine og lot så til å være overbevist om atjeg ikke hadde avlyttingsutstyr på meg. Jeg fikk på meg klærne igjen.

«Konvolutten,» sa han og pekte på den brune konvolutten jeghadde med meg.

«Ikke før vi har en avtale,» sa jeg. Konvolutten var det eneste somholdt meg i live nå, så jeg ville nødig gi slipp på den. «Dette bliroffentliggjort hvis jeg forsvinner.»

8

Marcus nikket. Den typen forsikring var vanlig praksis i bransjen.Han hadde lært meg dette selv. Han førte meg opp trappene tilDavies’ kontor og tok oppstilling ved døren da jeg gikk inn.

Der, ved vinduet, skuende ut over det sentrale Washington, stodet eneste jeg bekymret meg for, det alternativet som virket myeverre enn å bli kuttet opp av Rado: Det var Davies, med et beste -faderlig smil.

«Godt å se deg, Mike. Det gleder meg at du bestemte deg for åkomme tilbake til oss.»

Han var ute etter en avtale. Han ønsket å føle at han eide megigjen. Og det var dette jeg var redd for, mer enn noe annet: at jegkom til å si ja.

«Jeg vet ikke hvordan det ble så ille som dette,» sa han. «Farendin … jeg kondolerer.»

Død, kvelden før. Marcus’ håndverk.«Jeg vil du skal vite at vi ikke hadde noe med det å gjøre.»Jeg sa ingenting.«Kanskje du bør spørre dine serbiske venner om det. Vi kan

beskytte deg, Mike, vi kan beskytte menneskene du er glad i.» Hankom litt nærmere. «Bare si fra, så er alt dette over. Kom tilbake tiloss, Mike. Det trengs ikke mer enn ett ord: Ja.»

Og det var det som var så snålt med alt narrespillet hans, all torturen. Til syvende og sist trodde han faktisk at han gjorde megen tjeneste. Han ville ha meg tilbake, betraktet meg som en sønn,en yngre versjon av seg selv. Han måtte korrumpere meg, eie meg,ellers var alt han trodde på, hele den skitne verdenen hans, en løgn.

Faren min valgte å dø i stedet for å spille på lag med Davies. Døstolt, framfor å leve korrupt. Han kom seg ut. Det gikk så pent ogryddig for seg. Men jeg hadde ingen slik luksus. Min død ville barevære begynnelsen på smerten. Jeg hadde ingen gode alternativer.Det var derfor jeg var her og snart skulle ta djevelen i hånden.

Jeg holdt opp konvolutten og gikk nærmere vinduet. I konvolut-ten lå det eneste som Henry var redd for: bevis for et nærmest glemtdrap. Hans eneste feilgrep. Det eneste uforsiktige i Davies’ lange kar-

9

riere. Han hadde mistet en bit av seg selv 50 år tidligere, og han villeha den tilbake.

«Dette er den eneste ekte tilliten, Mike. Når to mennesker kjennerhverandres hemmeligheter. Når de har presset hverandre opp i ethjørne. Er sikre på gjensidig utslettelse. Alt annet er sentimentaltpisspreik. Jeg er stolt av deg. Det er det samme spillet jeg spilte dajeg begynte en gang i tiden.»

Henry sa bestandig at alle har sin pris. Han hadde funnet min.Hvis jeg sa ja, ville jeg få tilbake livet mitt – huset, pengene, vennene,den respektable fasaden jeg alltid hadde ønsket meg. Hvis jeg sa nei,var alt over for meg, for Annie.

«Nevn din pris, Mike. Du kan få den. Alle som betyr noe, harinngått en slik avtale på vei opp. Det er slik spillet spilles. Hva sierdu?»

Det var en gammel måte å kjøpslå på: Selg sjelen din i bytte forall verdens kongeriker og all deres prakt. Det ville selvsagt bli littpruting om detaljene. Jeg kom ikke til å selge meg billig, men detteble raskt avgjort.

«Jeg skal gi deg dette bevismaterialet,» sa jeg og kakket med fin -geren på konvolutten, «og garantere at du aldri behøver å bekymredeg om det mer. Som motytelse skal Rado bort. Politiet skal la megvære i fred. Jeg får livet mitt tilbake. Og jeg blir fullverdig partner.»

«Og fra nå av er du min,» sa Henry. «Fullverdig partner i møkka -jobbene også. Når vi finner Rado, kutter du strupen over på ham.»

Jeg nikket.«Da er vi enige,» sa Henry. Djevelen selv holdt fram hånden.Jeg grep den, og overrakte sjelen min sammen med konvolutten.Men det var pisspreik, mer sjansespill. Dø i skjensel, med æren

intakt; eller leve i ære, korrumpert. Jeg valgte ingen av delene. Detlå ingenting i konvolutten. Jeg prøvde å prute tomhendt med djeve-len, så jeg hadde egentlig bare én mulighet: å slå ham på hans egenbanehalvdel.

Kapittel 1

Jeg var sent ute. I et av de digre speilene med gullramme de haddehengende overalt, sjekket jeg hvordan jeg tok meg ut. Jeg var mørkunder øynene av søvnmangel og hadde et ferskt skrubbsår i pannen.Ellers så jeg ut som alle de andre streberstudentene som strømmetut fra det juridiske fakultetet på Harvard.

Seminaret het «Politikk og strategi». Jeg gikk inn. Man måtte søkeom plass – 16 deltakere – for seminaret hadde ord på seg for å væreet springbrett for fremtidige ledere i finansverdenen, diplomatiet,forsvaret og regjeringen. Hvert år hentet Harvard inn noen tung-vektere fra Washington og New York som hadde passert middags-høyden i karrieren, for å lede seminaret. Kurset var hovedsakelig ensjanse for studenter med en fremtidig superkarriere i de liberaleyrker – og det var ingen mangel på slike studenter her – til å visesine evner til å «tenke stort». De håpet på at en eller annen kakse fraestablishmentet skulle ansette dem og pense dem inn på en strå-lende karriere. Jeg så hvem som satt rundt bordet: stjernestudenterfra jus, økonomi, filosofi, til og med et par stykker med doktorgrad.Luften i rommet var stinn av ego.

Det var tredje året mitt på jus – jeg skulle ta en kombinert jus-og statsvitenskapseksamen – og jeg ante ikke hvordan jeg haddeklart å trikse til meg en plass på Harvards juridiske fakultet ellerdette seminaret. Men slikt har vært ganske typisk for de ti siste åreneav livet mitt, så jeg tenkte ikke mer på det. Kanskje det hele bareskyldtes en lang rekke saksbehandlingsfeil. Min vanlige holdningvar at jo færre spørsmål som ble stilt, desto bedre.

11

Dressjakke, skjorte med snippknapper, kakibukser: Stort settklarte jeg å gli inn i rollen, om enn litt slitt og frynsete. Vi var midti diskusjonen nå. Temaet var første verdenskrig. Og professor Daviesstirret forventningsfullt på oss og lirket svaret ut av oss svettendestudenter, som en inkvisitor.

«Altså,» sa Davies. «Gavrilo Princip går fram og slår til en tilskuermed sin lille Browning 1910. Deretter skyter han erkehertugen ihalspulsåren, og skyter så hans kone i magen idet hun skjermer erke-hertugen med kroppen sin. Og dermed klarer han å utløse verdens-krigen. Spørsmålet er: Hvorfor?»

Han glodde olmt rundt bordet. «Ikke bare gulp opp det dere harlest. Tenk.»

Jeg så de andre krympe seg. Davies kvalifiserte absolutt somtungvekter. Med en misunnelig besettelse hadde de andre studen-tene i gruppen studert karrieren hans. Jeg visste mindre om ham,men likevel nok. Han var en veteran i Washington. Han hadde holdtpå i 40 år og kjente alle som betydde noe, og alle på de to nivåeneunder dem som betydde noe, og viktigst av alt: hvor alle likene varbegravd. Han hadde jobbet for Lyndon Johnson, gikk over til Nixon,og begynte så for seg selv i fikserfaget. Nå drev han et firma i øvreprisklasse, i «strategisk rådgivning». Det het Davies Group, noe somalltid fikk meg til å tenke på The Kinks (og det burde gi deg en visspekepinn om hvor godt egnet jeg er til knallhard karriereklatring iWashington). Davies hadde innflytelse, og han kunne utnytte dentil å skaffe alt han ønsket seg, deriblant, som en av medstudentenepå seminaret påpekte, et herskapshus i Chevy Chase, en eiendom iToscana og en ranch på 40 000 mål ved kysten midt i California.Han hadde vært gjesteforeleser på seminaret et par uker nå. Minemedstudenter nærmest sitret av spenning. Jeg hadde aldri sett demså ivrige etter å imponere. Det fikk meg til å tro at alle som haddesin omløpsbane i Washingtons offisielle kretser, var utsatt for Davies’tiltrekningskraft, like sterk som solens.

Davies’ vanlige undervisningsmetode var å sitte rolig og gjøregode miner for ikke å vise altfor tydelig at han kjedet seg, som om

12

han lyttet til en gjeng unger på barneskolen lire av seg trivial -opplysninger om dinosaurer. Han var ikke en spesielt diger mann,kanskje 1,75 eller 1,80, men han liksom … ruvet. Tiltreknings -kraften hans, det var nesten så man kunne se den spre seg utover i rommet. Folk sluttet å snakke, alles blikk ble vendt mot ham, ogsnart hadde alle tatt oppstilling rundt ham, som jernfilspon rundten magnet.

Men stemmen hans: Det var den som var rar. Man skulle tro at denville runge, men han snakket bestandig lavt. Han hadde et arr påsiden av halsen, akkurat der kjevebeinet møtte øret. Det ga opphavtil en del spekulasjoner om at en gammel skade kanskje hadde noeå gjøre med den lavmælte tonen hans, men ingen visste hva somhadde skjedd. Det spilte ingen stor rolle, for det ble stille i de flesterom når han åpnet munnen.

Men på seminaret var studentene desperate etter å bli hørt, å blilagt merke til av læremesteren. Alle hadde forberedt svar på Davies’spørsmål. Det å oppføre seg riktig på et seminar er en kunst: vitenår man skal la andre plapre i vei, når man skal bryte inn. Det ersom boksing … eller fekting eller squash eller en av de andre fritids -syslene for studenter ved prestisjeuniversitetene, antar jeg. Fyrensom alltid tok ordet først og aldri hadde et poeng å komme med,begynte å si et eller annet om Unge Bosnia-bevegelsen, helt tilDavies’ stirring skremte ham. Gutten begynte å mumle. Da blestemningen stadig mer oppjaget etter hvert som alle fikk ferten avsvakhet og begynte å skravle i munnen på hverandre og dure i veiom Stor-Serbia mot de sørlige slaverne, bosniere mot bosniakere,serbiske irredentister og Trippelententen og tomaktsstandarden.

Jeg var mektig imponert. Det var ikke bare alle faktaene de haddesamlet sammen (og noen av disse karene lot til å vite bokstavelig taltalt; jeg ville aldri ha klart å lokke dem ut på dypt vann), det var være-måten deres. Man kunne se den naturlige overlegenheten i enhverbevegelse: Det var som om de som smårollinger hadde stabbet rundti arbeidsværelsene der fedrene satt og nippet til skotsk maltwhisky

13

og diskuterte nasjonenes skjebne, som om de hadde brukt de siste25 årene på flittige studier av diplomatiets historie bare for å slå ihjel tiden til pappa ble lei av å styre verden og overlot roret til dem.De var bare så … så helsikes respektable. Vanligvis hadde jeg moroav å betrakte dem, jeg elsket det lille fotfestet jeg hadde klart å få idenne verdenen, likte å tro at jeg omsider kunne passere som en avdem.

Men ikke i dag. Jeg hadde trøbbel. Jeg klarte ikke å henge med idette gi-og-ta-spillet, alle poengene og pareringene, og langt mindreovergå dem. På gode dager hadde jeg en sjanse. Men hver gang jegprøvde å tenke på hundre år gammel mikropolitikk på Balkan, såjeg bare for meg et tall, stort og rødt og blinkende. Det var det enestejeg hadde notert i skriveboken min: 83 359 dollar, med ring rundtog strek under, og etterfulgt av noen andre tall: 43 23 65.

Jeg hadde ikke sovet natten før. Etter jobben – jeg var barmannpå et jappete sted som het Barley – dro jeg hjem til Kendra. Hunhadde sendt meg et innbydende kom-og-knull-meg-blikk ved baren,og jeg hadde tenkt at jeg skulle ta henne på ordet, for jeg ville ha mergodt av det enn den halvannen timen med søvn jeg kunne ha prøvdmeg på før jeg måtte opp og lese 1200 tettskrevne sider med teoriom internasjonal politikk. Hun hadde svart hår som man kunnedrukne i, og en figur som innbød til lidderlige tanker. Men det somtiltrakk meg aller mest ved henne, kan ha vært at jenter som heterKendra, som jobber uten lønn, bare for driks, og som unngår øye-kontakt i sengen, er nøyaktig det motsatte av alt jeg innbiller meg jeg vil ha.

Jeg dro fra Kendras leilighet og kom hjem rundt klokka sju i morges. Jeg visste at et eller annet var galt da jeg så noen av T-skjor-tene mine ute foran huset og den råtne gamle lenestolen til farenmin ligge veltet på fortauet. Ytterdøren til leiligheten min var bruttopp, ikke særlig pent. Det så ut som om en olm svartbjørn haddegjort det. Borte var sengen min og det meste av møblene, lampeneog små kjøkkenapparater. Tingene mine lå strødd utover.

Folk drev og rotet igjennom de bedritne eiendelene mine på

14

fortauet som om de forsynte seg av gratis, tiloversblevent rask etteret loppemarked. Jeg føyset dem vekk og samlet sammen det somfortsatt fantes. Den gamle lenestolen var trygg, den veide like myesom en liten lastebil, og det ville kreve mye planlegging og et parkarer for å frakte den vekk.

Da jeg ryddet opp inne i leiligheten, la jeg merke til at Crenshawsinkassobyrå ikke hadde sett verdien i Thukydids Peloponneserkrigeneller den ti centimeter tykke bunken med lesestoff til seminaret somskulle begynne om to timer. De hadde lagt igjen et lite kjærlighets-brev til meg på kjøkkenbordet: «Innbo tatt som delbetaling. Ute -stående beløp: 83 359 dollar.» Utestående. Enestående, til og med.På dette tidspunktet hadde jeg lært såpass mye jus at jeg med ettblikk så omtrent 17 fatale feil ved Crenshaws metoder for gjelds -innkreving, men firmaet var like innpåslitent som klegg, og jeghadde vært for opptatt med å prøve å betale for studiene til å kunnesaksøke dem sønder og sammen. Men den dagen ville komme.

Når ens foreldre dør, er det meningen at gjelden deres skal dømed dem, at det de eventuelt skylder, skal dekkes av boet. Men ikkei mitt tilfelle. 83 000 dollar er det beløpet som fortsatt er uteståendeetter at moren min fikk behandling for magekreft. Hun er borte nå.Og hvis jeg skulle komme med ett råd, er det dette: Hvis moren diner døende, må du ikke betale regningene hennes av din egen lomme.

Enkelte ufyselige kreditorer, folk som Crenshaw, vil nemlig brukedette som påskudd til å gå løs på deg etter at hun er død. Du harstilltiende overtatt gjelden, sier de. Det er ikke helt lovlig, men deter ikke slike ting du er klar over når du er 16 år gammel, og regnin -gene for strålebehandlingen begynner å komme, og du prøver åholde liv i moren din ved å jobbe overtid hos Milwaukee FrozenCustard, og faren din soner en dom på 24 år i Allenwood-fengselet.

Jeg hadde opplevd dette maset altfor ofte til at jeg gadd å sløsebort tiden på å bli sint. Jeg skulle gjøre det jeg alltid gjorde. Jo meralt dette fra fortiden prøvde å trekke meg ned, desto mer skulle jegjobbe for å heve meg over det. Og det innebar å bygge en mur rundtdenne lille katastrofen, å pløye igjennom så mye jeg kunne slik at

15

jeg ikke kom til å lyde som en tulling på seminaret til Davies. Jegtok med meg lesestoffet ut på fortauet, rettet opp lenestolen, strakteføttene ut og gravde meg ned i noen essayer av Churchill mens trafikken strømmet forbi.

Da jeg kom til seminaret, var jeg imidlertid helt utslitt. Jeg haddevært oppe hele natten, men den yre etter-knull-energien var bortenå, og borte var også det glimtet av begeistring jeg hadde følt ved å trosse Crenshaw og komme meg til seminaret. For å komme inn måtte jeg dra ID-kortet mitt ved inngangen til Langdell Hall.Jeg stilte meg i den lange køen av studenter som dro kortet ogklumpet seg sammen ved inngangssperrene og skyndte seg til forelesningene. Men kortet mitt fikk det lille lyset til å blinke rødt,ikke grønt. Metallstangen i sperren låste seg og skjøv knærne minebakover. Den øvre halvparten av meg fortsatte forover i et av disseulidelig langsomme fallene der man skjønner hva som har hendt,uten å kunne gjøre noe med det i de ti minuttene som det tilsyne-latende tar før man havner på trynet i møkka på et tynt teppe medsementgulv under.

Den søte studinen bak skranken i vestibylen var hyggelig nok tilå forklare at jeg kanskje burde gå til økonomikontoret og spørre omjeg var på etterskudd med betaling av studieavgifter. Så unte hunseg et lite pumpetrykk på en dispenser med desinfeksjonsmiddelfor hendene. Crenshaw måtte ha angrepet bankkontoene mine ogkøddet med betalingen av studieavgiften min, og Harvard er likepåpasselig med å få betalt som Crenshaw er. Jeg måtte gå ut ogrundt til baksiden av Langdell-bygningen og snike meg inn bakryggen på en fyr som skulle ut og ha seg en røyk ved varemottaket.

Jeg antar at tåketilstanden min nå var ganske tydelig for de andrepå seminaret. Det føltes som om Davies så rett på meg. Og så kjentejeg det komme. Jeg kjempet imot med alle muskler i kroppen, mennoen ganger må man bare gi etter. Jeg måtte gjespe. Og dette var etstort gjesp, som hos en løve. Det var ikke mulig å skjule det bak enhånd.

Davies spiddet meg med et dolkeblikk han hadde skjerpet i gud

16

vet hvor mange stirrekonkurranser – han pleide å stirre i senk tøffefagforeningsbosser og KGB-agenter.

«Kjeder vi Dem, Mr. Ford?» spurte han.«Nei, sir.» En fryktelig, vektløs følelse spredte seg i magen min.

«Beklager så mye.»«Da kan De vel dele Deres tanker om drapet med oss?»De andre prøvde å skjule sin fryd: én streber mindre å klatre

over. Tankene som opptok og distraherte meg, var disse: Klarer ikkeå bli kvitt Crenshaw før jeg har en universitetsgrad og en skikkeligjobb, og får ingen av delene før jeg blir kvitt Crenshaw, noe sombetyr at jeg stadig skylder Crenshaw 83 000 og Harvard 160 000,og ingen muligheter til å tjene pengene. Alt jeg hadde slitt meg halvti hjel i ti år for å oppnå, all respektabiliteten som fylte dette seminar -rommet, var i ferd med å glippe for meg, bli borte for alltid. Oggrunnen til alt sammen: faren min, straffangen, som først rotet segbort i Crenshaw, som gjorde meg til husets herre i en alder av tolvår, som burde ha gjort verden en tjeneste og tatt livet av seg selv istedet for moren min. Jeg så ham for meg, så for meg gliset hans,og uansett hvor mye jeg prøvde å la være, klarte jeg ikke å tenke påannet enn …

«Hevn,» sa jeg.Davies førte den ene stangen på brillene sine opp til leppene. Han

ventet på at jeg skulle fortsette.«Jeg mener, Princip er dritfattig, ikke sant? Han hadde seks

søsken som døde, og foreldrene hans må sette ham bort, for de kanikke fø ham. Og han mener at hele grunnen til at han ikke kommernoen vei i livet, er at østerrikerne har tråkket på familien hans heltfra han ble født. Han er tørr og mager, geriljasoldatene lo ham utav rommet da han prøvde å verve seg. Han var bare et null somprøvde å skape litt oppstyr. De andre attentatmennene mistet motet,men han … han var, vel, fullstendig dritforbanna. Han hadde noeå bevise. Tjuetre år med sinne. Så han gjorde det han var nødt til ågjøre for å skaffe seg et navn, om det så betydde å drepe. Særlig hvisdet betydde å drepe. Jo farligere målet var, desto bedre.»

17

De andre studentene så vekk i avsky. Jeg snakket ikke særlig myepå seminarer, og når jeg gjorde det, prøvde jeg å bruke et polert,høyttravende Harvard-språk som alle andre, ikke den proletæretonen jeg nettopp hadde sluppet ut av meg. Jeg ventet på at Daviesskulle rive meg i filler. Jeg hørtes ut som en gategutt, ikke en ungoppadstrebende fyr i establishmentet.

«Ikke dårlig,» sa han. Han tenkte seg om litt, og så seg rundt irommet.

«Storslagne strategier, verdenskrig. Dere henger dere opp i detabstrakte. Dere må aldri miste av syne at til syvende og sist dreierdet seg om mennesker. Noen må trykke på avtrekkeren. Hvis du villede nasjoner, må du begynne med å forstå en enkelt mann, hansønsker og hans frykt, hemmelighetene han ikke vil ut med, kanskjeikke vet om selv engang. Det er disse spakene som beveger verden.Hver mann har sin pris. Og når du finner den, eier du ham medbåde kropp og sjel.»

Etter seminaret ville jeg komme meg av sted for å få pyntet på utseendet og ordne opp etter katastrofen hjemme i leiligheten. Enhånd på skulderen min stoppet meg. Jeg ventet meg nesten at detskulle være Crenshaw, klar til å ydmyke meg i nærvær av de godemennesker på Harvard.

Det ville kanskje ha vært å foretrekke. Det var Davies, med dolke -blikket og den hviskende stemmen. «Jeg vil gjerne snakke med deg,»sa han. «Kvart på elleve, mitt kontor?»

«Flott,» sa jeg og gjorde mitt beste for å virke rolig. Kanskje hanhadde spart overhøvlingen til et privat møte. Slikt er det stil over.

Jeg trengte mat og søvn, og kaffe ville dekke begge behov enstund. Jeg hadde ikke tid til å dra tilbake til leiligheten, og utenegentlig å tenke over det, spaserte jeg bort til Barley, baren der jegjobbet. Det eneste som sto i hodet på meg, var det beløpet: 83 359dollar, og de endeløse og ynkelige regnestykkene som viste at jegaldri ville klare å betale det.

Baren var en pretensiøs kasse med altfor mange vinduer. Den

18

eneste som var til stede nå, var Oz, den daglige lederen som jobbetsom bartender noen skift per uke. Det var først da jeg lente meg motbardisken av eik og nippet til den bitre kaffen, at det gikk opp formeg. Jeg hadde ikke kommet hit på grunn av koffeinbehovet. Dissetallene kvernet rundt i hodet på meg: 46 79 35, 43 23 65 osv. De varkombinasjoner til en Sentry-safe.

Oz, svoger av innehaveren, åt av lasset. Og ikke bare litt her ogder, det vanlige «svinnet» i all varehandel. Han ranet stedet. Enstund hadde jeg holdt øye med ham og observert hvordan han drevpå, solgte drinker uten å slå inn beløpet i kassa og stakk pengene ilommen, strøk halve regningen for stamkundene sine, og aldri blenoe registrert på kassaapparatet. Det å fiske så mye stjålne pengerut av kassaskuffen hver kveld, må ha begynt å bli litt vanskelig, forhan måtte gjøre det mens vi andre sto og ventet på å få vår andel avkveldens driks. Jeg var altså sikker, fullstendig sikker, på at dennedrittsekken oppbevarte penger i safen. Jeg bare visste det. Sannsyn-ligvis fordi dette opplegget hans bare var en klønete versjon av detjeg selv ville ha gjort hvis jeg var ham og ikke hadde sverget å liggeunna tjuveri for lenge siden. Faguttrykket er «våken opportunisme».Det betyr at hvis du har et forbryterblikk, betrakter du verden på enspesiell måte: Den er ikke annet enn en stor godteridisk som stårubevoktet. Jeg begynte å bli bekymret for meg selv, for nå som jegtrengte penger, desperat, dukket alt dette opp foran meg igjen: ulåstebiler, åpne dører, løse pengepunger, billige låser, mørke inngangs-dører.

Uansett hvor mye jeg prøvde, klarte jeg ikke å glemme læretidenmin, fagkunnskapen jeg hadde ervervet meg på ulovlig vis. Folklater til å tro at innbruddstyver må dirke opp låser og klatre oppovernedløps rør og åpne vinduer ved hjelp av trolldom. Men vanligvistrenger de bare å holde øynene åpne. Ærlige folk lar pengene liggemer eller mindre åpent framme, folk som ikke helt kan tro at sånnesom meg går omkring. Nøkkelen som er gjemt, garasjen som stårulåst, PIN-koden som er en bryllupsdato. Det er bare å forsyne seg.Og det var det rare: Det var som om de konstant økte fristelsene

19

for å sette meg på prøve etter alle disse årene som lovlydig. Som enharmløst utseende og pent antrukket student kunne jeg sannsyn-ligvis ha spasert ut av Cambridge Savings & Trust med en søppel-sekk full av 100-dollarsedler og en revolver i beltet, og fått dørvak-ten til å holde døren åpen for meg og ønske meg god helg.

Våken opportunisme. Det var slik jeg oppdaget at Oz daglåstesafen, som betyr at man bare behøver å taste inn det siste tallet for å åpne den. Det var slik jeg visste at tallet var 65. Det var derfor jeg husket at selv om Oz faktisk skulle slette kombinasjonen, blirSentry-safene levert fra produsenten med bare en håndfull for-håndsinnstilte koder – de kalles prøvekoder – og at hvis hans kodeender på 65, er det nesten helt sikkert at en eller annen ikke har giddet å endre den opprinnelige fabrikkinnstilte kombinasjonen fra 43-23-65. Det var slik jeg merket at Oz knapt klarte å regne utdriksen, for ikke å snakke om å holde styr på naskingen fra kassa,og at drikkingen hans hadde gått fra ille til verre: Klokka 10.30 påformiddagen var han allerede halvveis gjennom en solid dose Jame-son i et krus med en liten kaffeskvett øverst. Selv om han skulle oppdage at det manglet noen penger i safen, hvem kunne han si det til? Det finnes ingen ære blant tyver, ikke sant?

Oz hadde satt fram kassaskuffene på bardisken. Han tok demmed seg inn på kontoret. Jeg hørte safen bli åpnet og lukket. Hankom tilbake og sa: «Jeg skal ut og kjøpe røyk. Kan du holde øye medbaren?»

Anledningen bød seg. Jeg nikket.Jeg gikk inn på kontoret og prøvde håndtaket på safen. Safen var

åpen. Jøss. Han praktisk talt tryglet meg. Jeg tok et overblikk overinnholdet og telte opp rundt 48 000 dollar i seddelbunter med båndrundt, og kanskje 10 000 til som bare lå løst i hauger. Oz skulle havært i banken med disse pengene for lenge siden.

Jeg hadde to muligheter: Jeg kunne forsyne meg litt av fløten hanallerede hadde skummet, og holde Crenshaw på avstand lenge noktil at jeg fikk tatt eksamen på universitetet. Eller jeg kunne bare flerreplasteret av såret, komme hit før daggry og renske ut alt sammen.

20

Bakdøren var som Fort Knox, men hoveddøren kunne åpnes medet brekkjern på halvannet minutt – typisk. Hvis det finnes tegn tilinnbrudd, betaler forsikringsselskapet. Ingen ville komme til skade.Jeg sjekket de øverste skuffene i skrivebordet og deretter korktavlen,og ganske riktig, der var den, satt opp med tegnestift og Oz’ tredje-klassinghåndskrift: 432365 – kombinasjonen. Den tryglet meg.

Jeg måtte i det minste betale Harvard den uken. Ellers ville detikke bli noen eksamen. All den jobbingen til ingen nytte. Pulsen gikkfort. Det sitret i meg. Det føltes godt. Veldig godt. Jeg hadde savnetdet. I ti år hadde jeg vært lovlydig, en hederlig streber. Jeg haddeikke hatt tilbakefall, hadde ikke engang nasket en kjærlighet påpinne fra godterihyllene i matbutikken.

Det føltes godt å stå foran den åpne safen. Det føltes så altforgodt. Det lå i blodet. Og jeg visste at sånn dritt som dette ville ødelegge meg – slik det hadde ødelagt faren min, familien min –hvis jeg ga det den minste sjanse. Jeg så ned på den omhyggeligstrøkne skjorten, mokasinene, Thukydid som stirret opp på meg frabokomslaget.

«Faen ta meg,» mumlet jeg. Kunne jeg liksom narre meg selv? Jeg var altfor respektabel til å være kjeltring. Og liksom fremdelesfor mye av en kjeltring til å være respektabel. Jeg svelget den sistekaffe slurken og så ned på det tomme kruset. Jeg hadde for lengesiden valgt å være ærlig, å overleve, og jeg skulle holde meg til detteom det så tok livet av meg.

Jeg lukket døren med et knepp.

Jeg hadde innbilt meg at kontoret til Davies skulle se ut som i enfilm om annen verdenskrig: et kartrom med globuser i menneske -størrelse, og han som sto og flyttet på hele armeer ved hjelp av encroupier-rake. I stedet hadde Harvard plassert ham i et reserve -kontor i Littauer Hall. Møblene kom fra en lavpriskjede og var avkirsebærtrefinér, og rommet hadde ikke vinduer.

Der jeg satt rett overfor ham, fikk jeg en nifs følelse av déjà vu.Det var som om han vokste mens han gransket meg, og fra langt

21

tilbake husket jeg hvordan det er å stå midt i en rettssal med endommer som stirrer ned på en.

«Jeg må rekke et fly tilbake til Washington snart,» sa Davies.«Men jeg ville snakke med deg. Du hadde sommerjobb som advo-katfullmektig hos Damrosch & Cox?»

«Ja, sir.»«Du har planer om å jobbe for dem etter eksamen?»«Nei,» sa jeg.Slikt er temmelig uvanlig. På jusstudiet foregår alt det viktigste

arbeidet i løpet av det første halvannet året, når man leter som engal etter sommerjobb i et advokatfirma. De spanderer middag medvin og betaler deg altfor godt for å gjøre ingenting, liksom for å veieopp for de sju årene med helvete du får når du senere blir ansatt hosdem som fullmektig. Når du først har fått en sommerjobb, er du mereller mindre garantert en jobb etter avsluttet studium, med mindredu er helt usedvanlig klønete. Damrosch & Cox inviterte meg ikketilbake.

«Hvorfor ikke?» spurte Davies.«Stram økonomi,» sa jeg. «Og jeg vet at jeg ikke er noen typisk

kandidat.»Davies fant fram et par ark og kikket på dem. CV-en min. Han

måtte ha fått den fra karriereveiledningskontoret.«Sjefen din hos Damrosch & Cox sa du var glimrende, en natur-

kraft.»«Det var veldig snilt sagt.»Davies ordnet papirene pent og la dem på skrivebordet.«Damrosch & Cox er et jævla snobbefirma,» sa han.Dette var også min teori om årsaken til at de ikke ansatte meg,

men det tok meg et sekund å svelge utsagnet når det kom fra Davies.Hans eget firma hadde et renommé som langt overgikk selv de bestejævla snobbefirmaene.

«Du går inn i Marinen i en alder av nitten. De fleste av studie -kameratene dine her tok seg antagelig et friår, dro til Europa ogdrakk seg fulle. Du var en glimrende underoffiser. Et år på Pensacola

22

Junior College, deretter til Florida State University der du går ut sombestemann i ditt årskull etter bare to år. Bortimot perfekte resultaterpå opptaksprøven til jus. Nå en kombinert grad fra Kennedy Schoolog Harvards juridiske fakultet. Og …» – han sjekket enda et ark –«… du tar et fireårs studium på tre år. Hvordan betaler du for dette?»

«Lån.»«Omtrent hundre og femti tusen dollar?»«Pluss minus. Og jeg jobber som bartender.»Det virket som om Davies så etter mørke ringer under øynene

mine. «Hvor mange timer per uke?»«Førti, femti.»«Best i ditt årskull.» Han ristet på hodet. «Jeg skal stille deg dette

spørsmålet, for du var ganske god til å forklare hva som fikk Principtil å handle: Hva er det som får ditt bål til å brenne?»

Dette var altså tydeligvis et jobbintervju. Jeg prøvde å komme påde vanlige banalitetene om arbeidsmoral, å vekke til live min indrestreber, men jeg visste egentlig ikke hvordan jeg skulle takle dette.Davies gjorde det lett for meg.

«Jeg ville foretrekke at du ikke serverer meg pisspreik,» sa han.«Jeg ba deg komme hit, for ut fra hva du sa på seminaret, virker detfaktisk som om du vet noe om den virkelige verden, hva som driverfolk. Hva er det som driver deg?»

Han kom til å finne det ut før eller senere, så jeg tenkte jeg likegodt kunne få det overstått. Det var strøket fra protokollen, men jeg kunne aldri egentlig viske det helt ut. Folk, som for eksempelpartnerne i Damrosch & Cox, klarte alltid å finne det ut. Det varsom om jeg utsondret en lukt de kunne merke.

«Jeg havnet i noe trøbbel da jeg var ung,» sa jeg. «Dommeren gameg et enkelt valg: inn i militæret, eller ende opp død, eller i fengsel.Marinen fikk skikk på meg, og disiplinen festet seg. Jeg likte rutinen,energien, og jeg tok med meg dette til studiene.»

Han løftet mappene fra skrivebordet, la dem i stresskofferten ogreiste seg. «Bra,» sa han. «Jeg liker å vite hvem jeg jobber sammenmed.»

23

Jeg så på ham, litt forvirret på grunn av dette med «jobber sam-men med». Når folk begynte å skjønne hvem jeg egentlig var, vistede meg vanligvis døren («stram økonomi» eller «ikke vår type»).Men ikke Davies.

«Du begynner hos meg,» sa han. «Begynnerlønn blir to hundre i året. Tredve prosent bonus, prestasjonsbasert.»

«Ja.» Jeg hørte meg selv si det før jeg i det hele tatt hadde fåtttenkt.

Den natten sov jeg på en lekkende luftmadrass i den tommeleilig heten min. Annenhver time måtte jeg stå opp og pumpe mer luft i madrassen. Daggryet brukte lang tid på å komme, og jeghusker at det på et eller annet tidspunkt gikk opp for meg at daDavies sa jeg skulle komme til Washington, var det en ordre, ikkeet spørsmål.

Kapittel 2

Mahognikassen var ikke en likkiste, men etter at jeg hadde værtinnesperret i den i fire timer, begynte den absolutt å føles som engrav. Men jeg syntes det var vanskelig å finne hvile. Det kan ha hattnoe å gjøre med at de fleste mennesker i lignende situasjoner liggerpå ryggen og er døde. Etter en stund oppdaget jeg imidlertid at hvisjeg la hodet litt til siden og inn i et hjørne, kunne jeg få meg enhøneblund.

Historien om hvordan jeg havnet i den kassen er litt komplisert.Den korte versjonen er at jeg skygget en fyr som het Ray Gouldfordi jeg var forelsket – først og fremst i en jente som het AnnieClark, og dernest i min nye jobb.

Jeg hadde vært i Davies Group i nesten fire måneder. Det firmaetvar et merkelig sted, og hvis det virket uoversiktlig, var det medhensikt. Spurte man, svarte de at de jobbet med statsanliggenderog strategisk rådgivning. Vanligvis er dette en eufemisme for lobby -virksomhet.

Tenker du på en lobbyist, ser du sannsynligvis for deg en tvil-som drittsekk som er kjøpt og betalt, som tasser rundt i slitte mo -kasiner og kanaliserer bestikkelser fra storkonserner og interesse-grupper til politikerne og beholder en solid andel selv, og som tilsyvende og sist liksom skal befri verden for lungekreft og forgif-tede vassdrag. Det finnes en mengde slike typer. Men den hektiskegull alderen fra 1970- og 1980-årene, da bestikkelser og synd flo-rerte, er for lengst over. Nå tilbringer de fleste lobbyistene dagenpå møter, der de klikker seg gjennom PowerPoint-plansjer med

25

obskure stra tegier mens noen kongressansatte på lavere lønnstrinnsitter rundt bordet og kjeder seg og sjekker smarttelefonene sine ismug.

Disse typene er røkla. Å sammenligne dem med folkene iDavies Group er som å sammenligne billig smykkejuggel med Tiffany og Cartier. Davies er blant en håndfull firmaer som driverveldig lite formell lobbyvirksomhet. Disse firmaene ledes av tung-vektere i Washington – tidligere speakere i Representanthuset, tid-ligere utenriksministere, tidligere nasjonale sikkerhetsrådgivere – og de har en mye sterkere og mer lukrativ form for innflytelsegjennom de bakre kanalene opp til de aller øverste nivåene i sta-ten. De er ikke registrert som lobbyister. De driver ikke i storevolumer. De averterer ikke. De har forbindelser. De er diskré. Ogde er veldig, veldig dyre. Hvis du virkelig trenger å få utrettet noei Washington og har penger til det og kjenner folkene du måkjenne for i det hele tatt å bli henvist til et toppfirma, er det til dissedu går.

Davies Group befinner seg helt øverst i denne koselige, lille verdenen. De holder til i et herskapshus i Kalorama, tilbaketrukketblant trærne og de gamle europeiske ambassadene, langt fra KStreet nede i sentrum der de fleste lobbyistene slåss seg imellom.

I løpet av de første dagene i Washington begynte jeg å forstå atDavies Group ikke egentlig betraktet seg som en forretnings -virksomhet, men mer som et hemmelig selskap eller en skygge -regjering. Folk jeg var vant til å se på førstesiden av WashingtonPost, eller i historiebøker, for pokker, kunne spasere fram og tilbakei gangene eller stå ved en laserskriver og banne på grunn av papir-krøll.

I likhet med andre sjefer tilbrakte Davies dagene sine med stortsett det samme arbeidet som han hadde hatt da han satt i regje-ringen. Han trakk veksler på flere tiår med herredømme over byrå-kratiet: visste nøyaktig hvilken tråd han skulle trekke i, hvilkentjeneste mann han skulle legge press på. Det var et mirakel å obser-vere hvordan han fikk liv i dette trege, uhåndterlige, allmektige appa-

26

ratet, som likevel knapt nok fungerte – det føderale makt apparatet– og hvordan han omgjorde sine nykker og luner til realiteter.

Før i tiden måtte han stå til ansvar overfor velgerne og penge -bidragsyterne og politiske partier. Nå sto han til ansvar bare overforseg selv. Han fikk tilbud om mange flere oppdrag enn han kunnepåta seg, og derfor hadde han den luksus det var å si ja bare til deklientene som passet inn i hans egen agenda.

Selvfølgelig ble ingenting av dette sagt høyt. Man måtte lære segrutinene og ritualene bare ved å holde øynene åpne og stille de riktige spørsmålene. Davies Group var av den gamle skolen. Defleste slike firmaer har fremdeles et lite preg av gentlemansstil – dressene, biblioteket, møblene av dyre tresorter. Men tallknuser -ne hadde for lengst presset ut alt det fornemme. Alle menneskermåler livet i rubrikker på et regneark: antall fakturerte timer. Manmå levere riktige tall. Fra første dag løper man som hamsteren ihjulet. Hos Davies var det annerledes. Det fantes ingen orientering,ingen kvoter eller retningslinjer. Det var bare fem–seks nye ansatte.Enkelte år var det ingen.

De ga oss nykommere et kontor, en sekretær og en lønnsslipp på4600 dollar annenhver uke. Ut over dette var det opp til oss. Manmåtte finne jobbene selv. Sjefene og partnerne i firmaet holdt til i tredje etasje – jeg syntes det lignet på en fløy av Versailles – ogsenior fullmektigene i andre. Vi var juniorfullmektigene, ferskingene,og vi ble parkert i første etasje sammen med administrasjons-, per-sonal- og researchfolkene. En juniorfullmektig var egentlig ansattpå prøve. Man fikk et halvt år, kanskje et år, på seg til å vise selskapetat man dugde, ellers var det ut. Ingen opplæring å få. Man måttemase og trenge seg inn på fullmektigenes kontorer for å lære spilletsregler, men man måtte aldri virke framfusende. Takt og diskresjonvar kardinaldydene i Davies Group.

I begynnelsen måtte man prøve å tuske til seg et lite prosjekt, ogdet typiske var at man ble satt til å finne bakgrunnsinformasjon omet offer – nei unnskyld, det er slikt som den gamle Mike ville si –en «beslutningstaker» som firmaet ville påvirke. Det innebar at man

27

måtte finne ut alt som fantes å vite, både i den offentlige og den private verden, om offeret, og snevre det inn til bare de tingene sombetydde noe for den aktuelle saken og ingenting annet. Dette ble såskrevet inn i et notat, maks én side. De kalte det «å koke havet». Oghva slags ting var det som betydde noe? Vi juniorfullmektiger anteikke, men det var pokker så klart at vi helst burde gjøre det riktig.

Og det var dette som var det verste. Partnerne og seniorfullmek-tigene visste at hvis de lot deg svette litt, ville du bare jobbe hardereog desperat ønske et klapp på skulderen. Derfor sa de aldri nøyaktighva som var riktig eller galt. De bare satte fingertuppene mot hver-andre foran leppene og sa: «Kan du ikke gjøre et nytt forsøk?» Såskjøv de produktet av endeløse netter og helger på kontoret tilbakeover skrivebordet, og alltid ville de ha mer. Hvis du var heldig, fikkdu den sjeldneste av alle gaver, et «ikke verst» – noe som i DaviesGroup tilsvarte en pesende orgasme. Og hvis du trakk ut de galesaltkornene etter å ha kokt havet? Da var du ferdig. Synk eller svøm.

Jeg hadde tenkt å svømme. Jeg var blitt tynt ganske hardt da jegbegynte i Marinen, så hvis de ikke hadde noe verre til meg enn atjeg måtte stirre på en dataskjerm, kom jeg til å klare meg bra. Hvisjeg var våken (og det var jeg 18–19 timer i døgnet), jobbet jeg.

Betalingen var nok til at jeg holdt Harvard og Crenshaw fra livet,og selv når jeg sparte 20 prosent (jeg var fortsatt overbevist om atteppet kunne bli trukket vekk under føttene på meg når som helst),satt jeg igjen med mer enn jeg klarte å bruke opp. Jeg måtte vennemeg til å gå ut og spise middag uten matkuponger, og å ha en leilig -het som var strøken nok til å invitere folk hjem uten å skamme meg.

Penger var ikke det eneste som trakk. I løpet av den korte tidenjeg var hos Davies, begynte jeg å få frynsegoder jeg ikke engang visste om, ting jeg aldri ville ha skjønt at jeg ønsket meg engang. De sendte flyttefolk opp til Cambridge for å pakke ned den gamleleiligheten min. Unge fyrer, de var hyggelige nok til ikke å le av denribbede leiligheten. Det tok dem en halvtime å overbevise meg omat jeg ikke kunne hjelpe til. Det eneste jeg behøvde å gjøre, var åpakke en bag til meg selv og kjøre min 15 år gamle Jeep Cherokee

28

ned til Washington. Støtdemperne var borte, så den hoppet på fjærene som en huske når jeg kjørte fortere enn 90 kilometer itimen. Davies plasserte meg i firmaets egen leilighet på Connecti -cut Avenue, en ettroms på mer enn 80 kvadrat, med sovealkove,balkong, dørvakt og vaktmester.

«Bruk så lang tid du vil på å finne deg noe,» sa Davies til megden første dagen. «Vi kontakter gjerne en megler for deg, men hvisdu vil fokusere på å jobbe i stedet for å gå på visninger, er det greitfor oss.»

Uansett om jeg hadde penger til overs eller ikke, fantes det ingen -ting jeg trengte å kjøpe. Firmaet hadde egne biler, og de fleste dage -ne endte det med at vi spiste frokost, lunsj og middag som etcatering firma leverte til kontoret.

Den første uken på jobb traff jeg assistenten min, Christina, ennett liten ungarsk dame. Hun var så ryddig og effektiv at jeg nestenmistenkte henne for å være en robot. Hun var alltid til stede. Hvisjeg spurte hvor postkontoret var, eller nærmeste renseri, rakte hunut hånden mens hun så litt paff ut fordi jeg prøvde å gjøre slikeærender selv, og så fikset hun alle de småtingene jeg måtte få unnagjort.

«Beklager, det er harde bud, Mr. Ford. Ikke se på dette som noenluksus. Se på det som at Davies sikrer seg at du konsentrerer degom oppdragene dine, at han får valuta for pengene.»

Det gjorde det litt enklere. De 50 irriterende småtingene manmå huske å ordne når man flytter – melde adresseforandring over-alt, vente på teleinstallatøren – det bare skjedde. Og slik fortsattedet, alle livets små irritasjonsmomenter var borte. Det var da jegbegynte å forstå. Jeg hadde alltid trengt penger for å overleve, til alt det nødvendigste fra måned til måned. Jeg stoppet egentlig aldri opp for å tenke over hva de faktisk innebar, alle disse utalligegodene som folk legger i ordet «velsituert».

Alt dette gjorde at jeg følte meg litt ubekvem, til og med bløt. Jeglikte å betrakte meg selv som sulten, jaget. Men når man har tolvintervjuer og 1400 sider dokumenter å pløye igjennom per dag, to

29

rapporter hver uke som kan avgjøre hele karrieren, og partnere somkan finne på å stikke innom når som helst og «ta en liten sjekk»som kan bli ens siste, har man egentlig ikke tid til å bekymre segfor om man blir bløt. Man begynner å innse at Christina har rett:Når Davies bestilte litt thaimat til møterommet og skaffet leilighetmed firmabil, var det en rimelig utgift for å sørge for at de ansattejobbet jevnt og trutt og fakturerte kundene for 200 eller 300 dollari timen, 70 timer per uke.

Jeg trengte pengene og jeg likte frynsegodene, men det var ikkedette som fikk meg til å stå opp klokka 5.45 hver morgen. Det varritualet med nypussede sko og ren skjorte. Det var å kunne krysseav åtte arbeidsoppgaver unnagjort før klokka 9. Det var lyden avsålene på mine Johnston & Murphy-sko mot marmorgulvet i vestibylen til Davies Group, og gjenklangen fra eikepanelte veg -ger. Det var å gå gjennom korridorene og se kloke menn utføremeningsfylt arbeid, se Henry Davies og en forhenværende CIA-sjef stå på gårdsplassen og le som gamle studiekamerater, og detvar å innse at hvis jeg jobbet ræva av meg, kunne jeg kanskje endag bli en av dem. Det var det samme som hadde drevet meg heltsiden en dommer ga meg et valg: Jeg måtte finne noe som varstørre enn meg selv, noe å være en del av, et ærlig arbeid å gå opp i, noe som kunne holde forbryteren i blodet mitt på avstand.

Jeg ville gjøre hva som helst for å lykkes hos Davies, å sørge forat jeg ble værende i den respektable verdenen. Og det var slik jeghavnet i den gjenspikrede mahognikisten.

De første månedene var som å avlegge ed i et broderskap. Ingensa nøyaktig hvordan det skjedde, men man visste at hvert skritt mantok, ble gransket. Rett som det var kunne en eller annen forsvinne,og man fikk følelsen av at det kvelden før var holdt en avstemninginne i det aller helligste i Davies Group, og at det var krotet ned etsvart merke ved navnene til de uegnede.

Det var i hvert fall slik praten gikk blant juniorfullmektigene. Jegsyntes det var litt overdrevet. Men det som jeg faktisk kunne tro på,var at det første skikkelige oppdraget man fikk, avgjorde hele ens

30

framtid i firmaet. Er du i bransjen «statsanliggender», setter du enpolitiker eller byråkrat til veggs for å få vedkommende til å gi degdet klienten din er ute etter, og da kommer det et øyeblikk som kalles «spørringen». Uansett hvor innfløkt saken er, dreier det segtil syvende og sist om ett eneste spørsmål: Kommer han til å gi degdet du vil ha? Ja eller nei.

Den konkrete spørringen foretas av en partner. Han er selskapetsærverdige ansikt utad. Men den egentlige jobben overlates helt ogholdent til fullmektigen. Og når du får din første sak, eier du den.Hvis offeret sier ja, er du forgylt. Hvis nei: Ut med deg.

William Marcus ga meg min første ordentlige sak. Han haddekontor ved siden av Davies i tredje etasje. Det var sjefenes kor -ridor. På den ene siden lå et eikepanelt styrerom. På den andre låseks–sju suiter, hver av dem like stor som leiligheten min. Allehadde utsikt over Washington fra denne høyden i Kalorama. Enmarsj nedover den korridoren fikk håret til å stritte på hodet mitt.Jeg kunne få flashbacks til øvelser i militæret og marsjere med 75 centi meters skritt, med øyne og kropp i stram givakt.

Mennene i den korridoren hadde bokstavelig talt styrt den frieverden, og hver dag kunne de sikre eller knekke karrieren til dusin-vis av slike strebere som meg, og de skjenket det ikke en ekstratanke engang. De fleste av sjefene i firmaet hadde CV-er så langesom en arm, det var dette klientene betalte for. Men Marcus’ bak-grunn var et mysterium. Så vidt jeg visste, var jeg den eneste junior -fullmektigen han holdt øye med. Dette var enten veldig bra ellerveldig dårlig for meg, men gitt kaliberet på det talentet jeg sto overfor, antok jeg at det var sistnevnte som gjaldt.

Marcus var i slutten av førtiårene, kanskje litt eldre, det var vanskelig å si. Jeg antok at han drev triatlon, eller etter kropps -bygningen å dømme, kunne han være en av disse hvitsnipptype -ne som fire kvelder i uka dunker løs på punchingballer i enbokse klubb. Han hadde rødbrunt, kort hår og kraftig kjeve ogvar dradd i kinnene. Han lot alltid til å være i godt humør, noesom reduserte skremselsfaktoren litt, men bare til han fikk deg

31

på tomannshånd på kontoret sitt. Da forsvant smilene og denjoviale væremåten.

Han ga meg mitt første oppdrag. Et kjempemessig multinasjonaltkonsern med hovedkvarter i Tyskland (jeg bør vel ikke si rett ut hvadet heter, så jeg kaller det bare det vi kalte det internt på kontoret:Keiseren) hadde fikset seg et smutthull i toll- og avgiftsreglene ogbrukte dette til å underby amerikanske selskaper og ta alle oppdra-gene fra dem. Det var en typisk kompleks internasjonal skattesak,men til syvende og sist dreide den seg om dette: Utenlandske sel-skaper som yter tjenester til amerikanere, betaler mye mindre tollog avgifter enn selskaper som selger fysiske varer til USA. Og detvar sikkert og visst at Keiseren solgte varer til USA. De påsto imid-lertid at de bare tilbød en tjeneste ved å etablere kontakt mellomamerikanske kunder og utenlandske selgere og produsenter, og derfor skulle de bare behøve å betale den lave avgiftssatsen for tjenester. Keiserens argument var at de bare var et mellomledd somaldri faktisk overtok eiendomsretten til varene. Men straks man såpå leveransekjeden deres, var det klart at de solgte varer akkuratsom alle andre, og bare lurte seg unna de høyeste avgiftssatsene.

Fremdeles våken? Bravo. De amerikanske firmaene som dermedmistet oppdrag, hadde engasjert Davies Group. De ville at vi skullese nærmere på smutthullet og skape like vilkår i konkurransen medKeiseren. Det betydde at vi måtte få en eller annen byråkrat inne iWashingtons innerste irrganger til å undertegne på et ark der detsto at Keiseren solgte varer, ikke tjenester.

Ett lite ord. Og for dette fikk Davies Group minst 15 millionerdollar. Ifølge ryktet som verserte blant juniorfullmektigene, vardette minimumsbeløpet som måtte til for å sikre seg firmaets oppmerksomhet og skrive kontrakt.

Marcus forklarte saken for meg, med noen flere detaljer, menikke mange: min første «spørring». Han fortalte meg ikke enganghva han ville jeg skulle komme tilbake til ham med – «produktet»,som det ble kalt internt. Nå var ræva mi offisielt klar til å sparkes,og jeg hadde null peiling på hva jeg drev med.

32

Men jeg hadde vært på dypt vann de siste ti årene. Det haddefungert forbausende bra, så jeg antok at jeg bare fikk gjøre det jegalltid gjorde: trikse og fikse. 150 arbeidstimer og ti dager senere,etter samtaler med enhver ekspert som ville svare på en bønn omhjelp, og etter å ha lest alle lovtekster og tidsskriftartikler som had -de det fjerneste med saken å gjøre, kokte jeg saken mot Keiserenned til ti sider, deretter fem, deretter én. Jeg kokte havet. Åtte kule-punkter. Hvert av disse hadde i seg selv kraft nok til å knekkeKeise ren. Det var papirversjonen av ren heroin, og jeg hadde stolt-het og søvnmangel nok til å gi det til Marcus i den tro at det villegi ham bakoversveis.

Han skumleste det i et halvt minutt, gryntet litt og sa: «Dette holder faen meg ikke. Du kan ikke vite noe om hvorfor før du vethvem. Disse tingene handler alltid om én mann som alt dreier segrundt. Ikke sløs bort mer av min tid før du finner krumtappen.»

Jeg ønsket meg marsjordre. Jeg fikk Konfucius. Altså brettet jegopp ermene igjen. Blant de andre juniorfullmektigene som var uteetter å grafse til seg en fast jobb i Davies Group, var sønnen til for-svarsministeren, en fyr som i en alder av 30 år allerede hadde værtnestleder for valgkampen til en presidentkandidat, samt to akade-mikere fra Rhodes, en av dem sønnesønn til en tidligere CIA-sjef.Til syvende og sist handlet denne jobben om å kjenne Washington.Det gjaldt riktignok å kjenne sakene også, men viktigst var det åkjenne stedets dype antropologi, personlighetene, hvem folk elsketog hatet, og de skjulte navene der makten samlet seg, hvem somhadde innflytelse over hvem, hvem som skyldte noen noe. Dettevar slikt som man kunne lære etter å ha brukt et helt liv på å skaffeseg forbindelser og gå dypt inn i hovedstadseliten. De andre karenehadde alt dette. Jeg hadde det ikke. Men jeg skulle ikke la det hindremeg. For også jeg hadde lært et og annet underveis. Det jeg faktiskhadde, var vilje, i bøtter og spann.

Altså kom jeg meg ut av kontoret, bort fra lovdatabasen på pc-en og endeløs googling, for heller å snakke med noen mennesker(for mange av mine ganske unge kolleger var dette en kunst like

33

mystisk som levitering eller slangetemming). Jeg jobbet ut fra denpremissen at uansett hvor sær statsadministrasjonen fortonte seg,kunne den til syvende og sist forstås som en hvilken som helst bydeleller nabolag.

Det var seks offentlige etater som hadde et ord med i laget nårdet gjaldt beslutningen om hvorvidt Keiseren kunne fortsette åbenytte seg av smutthullet. Men siste holdeplass viste seg å være et typisk eksempel på Washingtons byråkrati: et underorgan somhet noe i retning av Handelsdepartementets tverretatlige interim -arbeidsgruppe for industrispørsmål.

Det tok omtrent en uke å knekke arbeidsgruppen. Alt ble littvanskeligere fordi Marcus sa at inntil videre måtte det ikke finnesnoen tydelige tegn på at vi jobbet med saken. Jeg måtte snakke medfire–fem underordnede personer i staben før jeg fant en skravle-bøtte, et stort ego, som ikke visste noe av betydning for meg. Menhan henviste meg videre til en advokatassistent som for moro skyldjobbet svart som bartender på Stetson’s – en bar på U Street, dernoen fra personalet i Det hvite hus under Clinton hadde vanket,men som nå hadde gått i frø. Hun var rødhåret og hadde en fin, littguttejenteaktig væremåte, så vennlig man bare kunne ønske seg,men hun snorket som en motorsag og hadde det med å «glemme»ting hjemme hos meg.

Hun forklarte hele greia for meg. Det var to frontfigurer somskulle undertegne vedtaket, men egentlig var det tre personer iarbeidsgruppen som traff beslutningen. To var typisk trauste offent-lig ansatte, brevpresser i menneskeform. De betydde ingenting. Dentredje – en fyr som het Ray Gould – var den virkelige beslutnings-takeren, den som holdt Keiserens smutthull åpent. Gould var vise-assisterende statssekretær (dvs. under assisterende statssekretærunder understatssekretæren under visestatssekretæren som erunder statssekretæren under den faktiske handelsministeren. Gøy,hva?). Jeg resiterte dette tungebrekkende organisasjonskartet formeg selv i fullt alvor. Hvis jeg trengte noe som kunne hindre meg iå tenke på at alt sammen var noe latterlig småplukk fra politikkens

34

trivialiteter, kunne jeg bare tenke på at hvis jeg klarte dette, betyddedet minst 15 millioner til sjefen min, og enda viktigere: Det villeredde meg fra å måtte tilbringe resten av livet med å tørke av bar-disker og gjemme meg for Crenshaws inkassobyrå.

Dessuten begynte jeg virkelig å trives. Personene var mindreinteressante her, og lønnen var bedre, men ellers var det ikke så veldig forskjellig fra svindelen og narrespillet jeg kjente fra opp -veksten. Det betydde at jeg var både opprømt og bekymret, like myeav hvert.

Jeg hadde funnet krumtappen. Marcus lot ikke akkurat til åvære fornøyd med meg da jeg fortalte ham om Gould, men i detminste virket han litt mindre sint. Han ba meg begynne om igjenfra begyn nelsen i smutthullsaken. Jeg måtte skreddersy det helemed tanke på ett eneste mål: få Gould til å skifte mening. Jeg lesteGoulds oppgaver og avhandlinger fra college og universitet. Jegfant ut hvilke aviser og tidsskrifter han abonnerte på, hvilke vel -dedige formål han ga penger til, hver eneste beslutning som hanhadde tatt og som noen hadde dokumentert eller kunne huske. Jegbegynte å snevre inn feltet, finjusterte hvert eneste argument motKeiserens smutthull, slik at det ville appellere nettopp til Gouldsvaner og holdninger. Jeg kokte ned argumentene igjen og igjen,helt til jeg hadde redusert dem til én side. Det siste notatet var renheroin. Dette var et designerdop. Gould ville bli nødt til å gi ossdet vedtaket vi ønsket.

«Du får håpe på det,» sa Marcus.Uansett hvor mye jeg hadde lest og hvor mange jeg hadde inter-

vjuet, fikk jeg liksom ikke noe inntrykk av fyren, hva som drevham, helt til jeg traff ham selv. Da jeg jobbet med å sette sammenGoulds profil, er det mulig jeg overdrev det litt. Jeg visste hvilkeskoler ungene hans gikk på, hva slags bil han kjørte, hvor han spistemiddag på bryllupsdagen hvert år, de vanlige lunsjstedene hans.Disse befant seg i øvre sjikt: Michael Richard Central, Prime Rib,The Palm, men annenhver torsdag gikk han på Five Guys, enburger sjappe.

35

Uken etter at jeg hadde overlevert den nye rapporten om Gould,kalte Marcus meg opp til seg. Han førte meg inn i suiten til Davies,som ga tegn til at Marcus skulle vente utenfor. Det var dette kon toret,der selve universets herre holdt til, som jeg hadde sett for meg dengangen på Harvard, bortsett fra at Davies selvsagt hadde bedre smakenn min fantasi tilsa. Det var bøker fra gulv til tak langs tre vegger.De var lest også, de var ikke bare falske bokrygger i skinn, som teater -rekvisitter. Alt var utført i mahogni. Og egoveggen – obligatorisk iWashington, fotografier av håndhilsing og smil med alle de inn -flytelsesrike du noensinne har møtt – var langt hinsides alt jeg tidli-gere hadde sett. Han hadde bilder av seg sammen med verdensledereflere tiår bakover i tid, og det var ikke de vanlige bildene av to fyreri dress på en pengeinnsamlingsmiddag. Her var han, yngre enn jegvar nå, og spilte bowling med Nixon, han fisket fra en liten båt sam-men med Jimmy Carter, han sto på ski sammen med …

«Er det paven?» datt det ut av meg før jeg fikk tenkt meg om.Davies sto bak skrivebordet sitt. Han så ikke fornøyd ut. «Gould

har ikke rikket seg,» sa han.De hadde gitt notatet mitt – med argumentene som var skred-

dersydd spesielt for Gould – til den gruppen av selskaper som kjem-pet mot Keiseren, og de hadde lagt fram saken for Goulds arbeids-gruppe. Davies hadde folk på innsiden i handelsdepartementet somville få vite det hvis Gould begynte å mykne. Han hadde ikke rikketseg en tomme.

«Jeg skal gjøre mer,» sa jeg.Han løftet opp notatet jeg hadde laget. «Dette er perfekt,» sa han,

og så lot han meg henge der et minutts tid. Ut fra tonen hans løddet ikke som en kompliment.

«Jeg har allerede hundre og tjue personer i etasjen under somkan gi meg det perfekte. Jeg trenger ikke én til. Vet du hva dennekontrakten er verdt?»

«Nei.»«Vi har fått til avtaler med hver eneste nærings- og bransje-

gruppe som er berørt av saken. Førtisju millioner.»

36

Jeg kjente at blodet forsvant fra ansiktet. Han så på meg en litenstund.

«Vi fakturerer ikke per time her, Mike. Vinner vi, får vi de førti-sju millionene. Taper vi, får vi ingenting. Vi skal ikke tape.»

Han gikk litt nærmere og ruvet over meg. «Jeg tok en risiko meddeg, Mike. Jeg ansatte deg av samme grunn som andre ikke ansetterdeg, fordi du ikke er noen vanlig kandidat. Jeg frykter at det kanskjevar et feilgrep av meg å hente deg hit. Bevis at det ikke var det. Vismeg hva du har å tilby som andre ikke har. Gi meg mer enn det perfekte. Overrask meg.»

Det er enklere aldri å ha hatt noe enn å få noe og deretter miste det. Og hele tiden mens jeg var i Davies Group, betraktet jeg allepengene og privilegiene som en feil som snart måtte korrigeres. Jegvåget ikke å tro at jeg virkelig fikk beholde dette, jeg våget ikke åtenke på det som livet mitt. Men man finner jo til slutt noe manvirkelig vil ha. Noe man trenger. Da sitter man i saksa. Man klareraldri å gi slipp på det livet.

Mitt liv var ikke særlig fancy. For meg kom øyeblikket i augustdet første året hos Davies, tre måneder etter at jeg hadde flyttet tilbyen. Jeg slentret gjennom Mount Pleasant, en ti minutters spaser-tur fra kontoret. Strøket har én hovedgate, med et 80 år gammeltbakeri og en jernvarehandel som har ligget der i tiår. Det var heritalienerne, grekerne og latinoene først slo seg ned i byen, og atmo-sfæren var som i en liten landsby. I sidegatene var det trær og grønt,det ga meg en forstadsfølelse. Husene var små, og jeg så ett som vartil leie, med to soverom, og veranda og bakhage med utsikt ned påtrærne i Rock Creek Park, en stripe med bekker og skog som delerWashington i to fra nord til sør. Mens jeg gikk forbi huset en kveld,så jeg en hel hjortefamilie som bare sto der, rolige, uredde, og kikkettilbake på meg.

Mer skulle det ikke til. Jeg hadde ikke hatt en bakhage siden jegvar tolv. Faren min fikk jevnlig inn noen penger – den gangen visstejeg ikke hvor de kom fra. Vi hadde omsider flyttet ut av leilighets-

37

komplekset i Arlington der jeg hadde vokst opp – det lignet litt pået motell, og jeg husker at det alltid luktet propan der – til et sted iManassas, et lite ranchhus. Og jeg vet at dette er litt tåpelig, menjeg minnes at vi hadde noen husker der, bare noen rustne alumi -niumsrør som skar seg inn i håndflaten hvis man grep rundt dempå feil sted. Vi bodde ikke lenge der, men jeg husker sommerkveldernår foreldrene mine og vennene deres satt rundt et bål og lo ogdrakk øl. Jeg pleide å sitte på husken hele kvelden, og beina minegikk som hjulene på et lokomotiv, og jeg kom høyt opp, helt opp tiltverrstangen, og så ut over trærne, jeg ble vektløs, og kjettingeneble slakke, og jeg sverger på at jeg bare kunne ha lettet og fløyet inni natten.

Så ble faren min buret inne for tyveri, og det bar tilbake dit hvorvi hørte hjemme: motellet med propanlukten.

Etter at jeg var ferdig på jobben hos Davies, klokka 22 eller 23,noen ganger enda senere, pleide jeg å gå gjennom det strøket ogforestille meg at jeg satt i bakhagen, med et lite bål, et par fluktstoler,en fin jente. Det føltes som å begynne på nytt, å få orden på tingigjen.

Tanken på å miste alt sammen tente en ild i meg. Etter møtet medDavies i suiten hans gikk det en uke før jeg gikk tilbake til Marcus’kontor. Jeg la ned to mapper til. En av dem profilerte Goulds men-tor i innenriksdepartementet, der Gould hadde vært i ni år før hangikk over til handelsdepartementet. Den andre fokuserte på for -loveren i Goulds bryllup, en romkamerat fra studietiden, som nådrev privat advokatpraksis. Han var fremdeles den som Gould gikktil for å få råd, de spiste middag sammen omtrent annenhver uke,et av de få sosiale innslagene i Goulds liv.

«Og?» sa Marcus.«Disse typene er enklere …» – jeg unngikk så vidt å si «ofre» –

«… å påvirke. Hvis du ser på beslutningene de har tatt, ser du at desannsynligvis vil være velvillig innstilt til våre argumenter. Jeg harskreddersydd argumentene mot smutthullet slik at de appellerer til

38

hver enkelt av dem. Den første har allerede et forhold til DaviesGroup. Hvis vi ikke kan påvirke Gould, kan vi påvirke folk rundtham. Hvis vi får dem til å skifte mening, kan vi få Gould til å endreoppfatning uten at han i det hele tatt vet at det var vi som hvisket iøret hans.»

Marcus var taus. Jeg visste hva som kom. Jeg hadde gitt ham mer enn han ville ha om Gould. Jeg hadde gjort alt unntatt å drivespaning rundt huset til den stakkars jævelen, men det hadde jegtenkt å gjøre neste kveld. Marcus flyttet litt på seg i stolen. Jeg krym-pet meg i påvente av en bøtte med kjeft.

I stedet smilte Marcus. «Hvem har lært deg det?»Det var nok min fars gamle venn, Cartwright. I sine yngre dager

brukte han en lignende teknikk for å lure sparepengene fra ensom -me damer i slutten av trettiårene som hadde arvet en slant.

«Det bare liksom kom til meg,» sa jeg.«Det er en variant av en teknikk vi kaller å toppkutte gresset,»

sa Marcus. «Langsomt og forsiktig driver man lobbyvirksomhetmot beslutningstakerens nærmeste krets – kona, de viktigste penge -innsamlerne, til og med voksne barn – helt til han endrer oppfat-ning.»

«Toppkutte gresset?»«Det er når vi får det til å se ut som om vi har bred, folkelig støtte

– fra grasrota – men vi bare simulerer. Man trenger ikke å kastebort tid på røttene når lovgiveren bare kan se toppene.»

«Vil du at jeg skal gå løs på de neste trinnene? Og faktisk påvirkepersonene rundt Gould?»

«Nei,» sa Marcus. «Jeg setter noen folk på det.»Jeg oppfattet et eller annet i stemmen hans, noe jeg ikke likte.«Vi begynner å få dårlig tid her, ikke sant?» spurte jeg.Marcus tidde. Han sa aldri mye og tenkte seg alltid godt om før

han snakket. Men jeg kunne se at han ikke ønsket å servere megpisspreik, og kanskje det endog var et snev av respekt der.

39

Uken etter var det over og ut med en av Rhodes-akademikerne.Fyren var hyggelig nok, med disse bakoverkjemmede blonde krøl-lene og en naturlig eierholdning i væremåten som alle slike typerfra dyre kostskoler har. Noen fortalte meg, og jeg kunne tro på det,at fyren ikke engang eide ett par jeans. Jeg kunne vel ha mislikt hampå grunn av alle privilegiene han hadde fått servert rett i hendene,men han hadde en selvironisk humor, og jeg var bare nødt til å likeham.

Han var en streber som meg, og den første i vår gruppe som fikken spørring. Men «beslutningstakeren» lot seg ikke påvirke. Og dermed var det slutt. Rhodes-fyren prøvde å framstille det som athan uansett hadde bestemt seg for å gå videre til andre beitemarker,men stemmen hans sprakk litt idet vi sa farvel, som om han haddegrått. Det var vondt å se på. Jeg antar at fyren aldri hadde mislyktesmed noe. Han hadde gjort alt han kunne, men hadde rett og slettikke fått det til.

Jeg hadde aldri egentlig trodd at disse kontraktene på flere millioner dollar faktisk sto og falt med en gjeng dustete junior -fullmektiger som ikke ante hva de drev med. Men etter alt å dømmevar det slik. Man kan vel si at det ikke er rettferdig. Kanskje de girdeg en sak som ikke kan vinnes. Det er grenser for hvor mye dukan utrette, og deretter blir saken tatt fra deg. Men jeg har vanskeligfor å hisse meg opp over at noe er urettferdig. Sånn er livet, jeg haraldri opplevd noe annet. Man kan syte og klage over det, men mininnstilling var bare å sørge for at jeg vant, uansett. Jeg hadde lengeholdt det gående på ren trass og en abstrakt drøm om det gode liv.Nå var jeg nær. Jeg kjente lukten og smaken av det. Jo virkeligeredet ble, desto mer ufattelig ble tanken på at det skulle tas fra meg.

For å illustrere: Annie Clark, seniorfullmektig i Davies Group.Jeg hadde aldri hatt særlig vanskelig for å snakke med kvinner, aldritenkt noe spesielt på det. Men i nærvær av akkurat denne kvinnensviktet min vanlige, slentrende tar-det-som-det-kommer-holdning.Fra første øyeblikk jeg så henne i andre etasje, ble hjernen min pakket full av all slags idiotisk sprøyt og visvas.

40

Hver gang hun og jeg snakket sammen – og vi jobbet sammenganske ofte – begynte jeg å tenke at hun var alt det jeg noensinnehar vært tiltrukket av hos en kvinne – hun hadde svarte krøller, etuskyldig ansiktsuttrykk og lure blå øyne – og en del ting jeg ikkeengang visste at jeg burde se etter. Etter å ha observert hvordan hun hele dagen tvinnet alle de selvgode typene rundt lillefingerenpå møter og fikk unnagjort telefonsamtaler på tre–fire fremmed-språk, kunne jeg spasere ut av bygningen sammen med henne, ogdet eneste jeg hadde lyst til, var å buse ut med det jeg tenkte: at hunvar den jeg lette etter, selve legemliggjørelsen av livet jeg ønsketmeg, men aldri hadde fått. Det var helt sprøtt.

Jeg begynte å lure på om hun kanskje var for perfekt, overlegenog bortskjemt og umulig å komme innpå. Første gang vi jobbet helenatten igjennom – hun og jeg og to andre juniorfullmektiger – vardet hun som tok ledelsen. Vi satt rundt et møtebord, og mens hunvar helt nedsunket i tanker, skjøv hun den rullende kontorstolenbakover og skulle til å forklare oss andre enda en spissfindig detaljinnenfor påvirkningsbransjen.

Men i stedet bikket hun over; sakte, men sikkert forsvant hunbak bordkanten og ramlet bakover på teppet. Jeg ventet halvveis athun skulle hyle eller reise seg og være fly forbanna. I stedet hørtejeg henne le for første gang. Og da jeg hørte henne ligge der og bryteut i latter – løssluppen, utvungen, uten forlegenhet og uten tankefor noen eller noe – skar det tvers gjennom den furtne holdningenmin som skyldtes at jeg hadde trodd hun hang så høyt og var så sur.Hver gang jeg hørte henne le, visste jeg at dette var en kvinne somikke hadde sans for skuespill, som tok livet som det kom og nøt detsom bare faen.

Den latteren førte meg ut i farlig terreng. Bestandig når jeg traffpå henne, fikk jeg lyst til å hive notatet jeg hadde brukt den sistemåneden på å skrive, ut av vinduet, gå ned på ett kne og be henneom å stikke av med meg og tilbringe resten av livet med meg.

Det ville sannsynligvis ha vært en bedre metode enn det somfaktisk til sist skjedde. Jeg befant meg på pauserommet etter et møte

41

og prøvde å diskutere Annie Clark-strategien min med den gjen-værende Rhodes-akademikeren uten å lyde som en halvtomsing(stort sett uten hell). Uheldigvis sto Annie Clark selv bak en søylemindre enn tre meter unna, ute av syne, idet Rhodes-akademike-ren, en fyr som het Tuck og som jeg var blitt venner med, ga meget ikke uklokt råd angående romanser på jobben:

«Ikke drit i matfatet, mann.»«Sjarmerende,» sa Annie, holdt opp en tomflaske og pekte på

vannkjøleren. «Unnskyld, jeg skal bare …»Altså lå jeg ikke særlig godt an hos Annie Clark. Men som jeg

sa: vilje i bøtter og spann. Jeg behøvde bare å ta meg sammen. Ogda jeg begynte å se henne for meg, ved siden av meg en fin juli-kveld i hagen bak huset som jeg drømte om å kjøpe oppe i MountPleasant, bestemte jeg meg for å klamre meg fast til dette ordentligelivet jeg hadde oppnådd, om det så skulle ta min siste pust fra meg.Jeg hadde tenkt å nagle Gould.

Neste gang jeg så Marcus – han satt i spisesalen og drakk kaffeog leste – nøyde jeg meg med noen få innledende fraser før jegspurte ham rett ut.

«Når skal spørringen skje?»«Har noen fortalt deg eventyr etter skoletid nå?» svarte han. Hele

den pinefulle prøvelsen som det var å overleve det første året hosDavies, skulle liksom være en svart boks. Å spørre om hva som var inni, var litt dristig, men jeg tror at alle partnerne var klar overat juniorfullmektigene hadde begynt å sette sammen noen pusle -spillbiter angående skjebnen vår.

«Om tre dager,» sa han. «Davies skal på besøk til Gould. Vi harlangsomt bearbeidet hans nærmeste krets.»

«Og hvis det ikke virker? Hvis han ikke endrer oppfatning omsmutthullet?»

«Du har gjort alt du kan, Mike. Og jeg håper for din skyld at hansier ja.»

Jeg lot det ligge der. Jeg kunne lese det i Marcus’ ansikt. Businesser business.

42

Jeg hadde ikke tenkt å sitte stille og håpe og krysse fingrene. Henryhadde fått meg hit fordi han trodde jeg visste noe om hva som drevfolk. Han hadde sagt at alle har sin pris, en spak du kan trekke i forå få dem til å gjøre som du vil. Jeg hadde tre dager på meg til å finneGoulds.

Jeg trakk meg litt vekk fra all politikken og strategien, alle haug -ene med rapporter fra handelsdepartementet, alt det offentlige Washington-pisspreiket jeg trodde jeg måtte kjenne til for å gjørejobben min. I stedet tenkte jeg bare på Gould, denne korpulentebyråkraten som bodde ute i Bethesda, på hva han ønsket og hvahan fryktet.

Jeg hadde holdt øye med ham de siste ukene, og det var noenting jeg hadde merket meg, dumme småting som jeg hadde mentikke var verdt å nevne for sjefene, for jeg var ikke hundre prosentsikker på hva de betydde. Goulds hus var beskjedent til å ligge i Bethesda, og han kjørte en fem år gammel Saab 9-5. Men fyren varsærdeles opptatt av klær – to eller tre ganger i uka handlet han hosJ. Press eller Brooks Brothers eller Thomas Pink. Han kledde segsom en sosietetsløve i en Billy Wilder-film: bare tweed, med dan-sende hvaler på bukseselene og tversoversløyfe i kontrastfarge. Hanvar en matmons også, og bidro med innlegg på et nettforum somhet Don Rockwell, under signaturen LafiteForAKing, der han fordet meste utgjøt seg om kelnere som var høye på pæra. Hver ukebrukte han sikkert hundrevis av dollar på lunsj: Han hadde stam-bord på Central og var svak for hummerburgeren.

Men så, annenhver torsdag, regelmessig som et urverk, går den -ne gourmanden på Five Guys, som er en frityrstinkende, men helthimmelsk burgersjappe. Den første ble åpnet i Washington, mennå finnes de på hele østkysten. Alltid bestilte han den lille cheese-burgeren – bare én kjøttkake – og gikk derfra med en ta-med-hjem-pose. Jeg er den siste person i verden som løfter pekefingeren moten mann fordi han unner seg en hjertestanser av en burger av ogtil. Men det var noe som ikke stemte her. At han gikk derfra medrester i en pose, tydet på en overmenneskelig selvbeherskelse som

43

jeg visste at Gould ikke hadde. Og alle pengene han brukte på matog klær, stemte heller ikke. Derfor ble jeg mistenksom. Men egentligvar jeg desperat, og kanskje var det bare skygger jeg sloss mot: hvasom helst for å redde mitt eget skinn.

Davies’ møte med Gould, spørringen, var nå én dag unna. Deteneste jeg kunne gjøre, var å holde øye med Gould og håpe på etguddommelig mirakel. Jeg observerte ham på vei ut av kontoretmed kurs for Five Guys. Helt etter timeplanen. Jeg skulle gjerne troat det var mine lure, Colombo-aktige oppdagelsesevner – at jegmerket meg det litt nervøse ganglaget hans, at han stirret ned ibordplaten hele tiden, at hans ta-med-hjem-pose var den eneste jeghadde sett forlate Five Guys som ikke var halvt gjennomsiktig avfettflekker. Kanskje det bare var desperasjon og flaks. Eller kanskjedet lovlydige livet begynte å føles som et altfor stort press, og jegbare ville si faen heller og sørge for å bli arrestert for å ha gjort noedumt. Uansett hva grunnen var, var jeg helt nødt til å finne ut hvasom befant seg i den brune posen Gould bar på.

Han gikk rett fra lunsj til klubben sin – The Metropolitan Club,en diger mursteinsbygning et kvartal fra Det hvite hus. Klubben blegrunnlagt under borgerkrigen, og med noen få unntak hadde hvereneste president siden Lincoln vært medlem. Den er det sosialemøtestedet for toppene fra finansdepartementet og Pentagon ognæringslivet. Folk fra kulturlivet og de liberale yrker – journalister,akademikere, forfattere – vanket heller i Cosmos Club i DupontCircle. Medlemskap i The Met var et uomtvistelig tegn på at manvar noen. Siden jeg var et null, måtte jeg improvisere.

Gould gikk rett inn gjennom inngangen, forbi resepsjonen ogdreide til venstre mot en salong. Jeg prøvde å følge etter ham. Firevakter, små tette karer fra det sørlige Asia, sto i givakt i resepsjonen.De stoppet meg som en mursteinsvegg. «Kan jeg hjelpe, sir?»

Det tok meg et sekund å innse hvor tilhørende jeg faktisk så ut.Assistenten min hadde sendt en italiensk skredder til kontoret mittden andre uken etter at jeg begynte der. Hun sa jeg ikke skulle tadet personlig, men jeg trengte et par ordentlige dresser. Jeg hadde

44

faktisk aldri truffet en italiensk skredder (jeg trodde at alle slikeskredderverksteder var blitt overtatt av sørkoreanere og omgjorttil renserier en gang i 70-årene), men der sto han og tok mål avræva mi. Under siste prøving sa han: «Detta blir en fin-a dress.»Altså så jeg ut som om jeg godt kunne være medlem av klubben.Dermed fikk jeg et halvt sekund til å improvisere noe overforgurkhaene.

Jeg saumfor plakettene og fotografiene på veggen ved siden avskranken så diskré jeg kunne, på jakt etter en passende kakse franæringsliv eller regjeringsapparat. Breckinridge Cassidy så ut til åvære såpass gammel (på plaketten sto det «1931–») at det var enstor sjanse for at han ikke befant seg i klubben. Jeg håpet bare athan befant seg blant oss i det hele tatt. Kanskje klubben bare ikkehadde hatt tid til å inngravere dødsårstallet på plaketten.

Jeg så på klokka og gjorde mitt beste for å opptre med den størsteselvfølgelighet.

«Breckinridge Cassidy,» sa jeg. «Er han kommet?»«Admiral Cassidy er ikke kommet ennå, sir.»«Godt. Vi skulle ta noen drinker sammen. Jeg venter i biblio -

teket.»Jeg spankulerte inn … og ingenting skjedde, ingen grep meg i

armer og bein og bar meg ut, ingen tok meg hardt i krave og belteog hev meg på dør. Jeg var inne. Heldigvis levde Cassidy. Uheldig -vis var han en jævla admiral, og det lød som om han faktisk kunnedukke opp når som helst. Jeg fant meg en plass i salongen og lamerke til at en av vaktene kikket på meg omtrent hvert minutt.Klubben hadde et åpent atrium med en nydelig dobbelttrapp. Helemiljøet her – relieffene på veggene, de ti meter høye korintiskesøyle ne, de stillfarne tjenerne ved hver dør – gjorde én ting full-stendig klart: Dette var maktens hjem.

Jeg syntes jeg så Gould på en av mesaninene, og så kikket jegmot resepsjonen igjen. Vakten sto der og pekte på meg og snakketmed admiral Cassidy, som virket svært forvirret og hadde et frykt-inngytende utseende.

45

På tide å gå.I andre etasje fikk jeg et glimt av Goulds bakhode og fulgte etter

ham ned en trapp. Jeg kjente en svak lukt av klor og hørte gnissingav joggesko mot tre, og skjønte at jeg var på vei mot en slags gymsal.Da så jeg skiltet. Squash, selvfølgelig. Det offisielle tidsfordrivet forWashingtons tungvektere. Jeg gikk etter ham inn i garderoben.

Det er grenser for hvor lenge man kan henge og slenge i nær -heten av en gjeng halvnakne verdensledere før noen begynner åheve et øyebryn. Altså kledde jeg av meg, grep et håndkle og fanten fin plass i badstua mellom forsvarssjefen og en fyr jeg ikke kjenteigjen, men som viste seg å være konsernsjefen i Exxon-Mobil, veldigpratsom.

Gjennom badstuvinduene så jeg ingen Gould passere forbi, såjeg gikk ut og satte kursen for garderoben. Båsene der inne var avmahogni med små messingplaketter med eiernes navn. Jeg fant Ray Goulds. Den lå rett overfor Henry Davies’. Å bruke lås virketlitt tåpelig på et sted som Met Club – skulle noen liksom stjele dinCartier og legge igjen sin Rolex der isteden? – men likevel varGoulds bås utstyrt med en hengelås av merket Sargeant & Green-leaf. Det er slikt utstyr som forsvarsdepartementet bruker til å låseinn hemmelighetene sine med, og Gould trengte tydeligvis å sikresine uspiste pommes frites.

Man vet aldri nøyaktig hvor grensen går. Gikk den ved å følgeetter Gould? Krysset jeg den da jeg løy for vakten? Da jeg smatt inni en av gjestebåsene i det innerste hjørnet av garderoben? Eller dajeg ble værende der, i flere timer, helt til jeg hørte den siste gjestenkremte, da jeg så lysene bli slukket gjennom de små ventilasjons-åpningene og hørte døren smelle igjen og bli låst så ekkoet gjalletgjennom de flislagte lokalene?

Uansett hvor grensen gikk, var jeg nå sikker på at den lå langtbak meg. Og dette var ikke guttestreker som ruteknusing ellerbutikktyveri. Jeg innbilte meg at disse topplederne i verdenspolitik -ken som vanket her, ikke ville se med blide øyne på at jeg trengtemeg inn. Den gangen jeg åpnet safen på kontoret på Barley, fikk jeg

46

en magefølelse som ba meg komme meg til helvete vekk og holdemeg til den smale sti, men av en eller annen grunn fikk jeg ikkesamme følelse her. Det var et eller annet ved å befinne seg underHenrys respektable dekke, jeg hadde liksom legitime mål med minetvilsomme midler. Jeg hadde trengt meg inn i denne klubben på enureglementert måte, men hvis jeg spilte kortene mine riktig, kunnejeg bruke denne inntrengningen til virkelig å skaffe meg adgang tildenne verdenen.

Eller kanskje jeg hadde klart å skravle meg inn i hva som helst,der jeg lå innesperret i en mahognikasse med fem–seks timer til åtenke.

Da klokka ble 23.30, mente jeg at jeg var trygg. Jeg gikk ut. Detvar ikke mulig å bryte opp Sargeant & Greenleaf-låsen, ikke utenflytende nitrogen. Innestengt i kjelleren hadde jeg hatt masse tid tilå vurdere andre framgangsmåter. Goulds bås hadde felles bakveggmed den tilstøtende båsen bak, som var tom. Den som hadde bygddette huset, hadde vært mer opptatt av ferniss og krimskrams ennav sikkerhet. Det dreide seg ganske enkelt om å skru ut omtrent 36skruer fra treverket, noe som er lettere sagt enn gjort når man etterå ha lett grundig etter et redskap, konkluderer med at man må klareseg med spissen på en nøkkel.

Fem timer. Fingertuppene mine var røde og hovne etter skruin -gen. Nervene mine var i helspenn og fikk meg til å bykse tilbake tilsikkerheten i gjestebåsen hver gang jeg hørte et knirk i den gamlebygningen eller så et lysglimt i nærheten av døren til garderoben.Jeg visste at disse gamle verdensherskerne likte å våkne tidlig. IDavies Group foreslo de alltid frokost klokka seks om morgenen(etter squash, altså). Da det gråblå lyset som innvarslet daggry, komtil syne i kjellervinduet, begynte jeg å svette. Da jeg hørte klirringenog raslingen som betydde at vaktene kom på jobb, steg pulsen mintil samme hastighet som kolibriens vingeslag. Jeg hadde slitt sånnmed skruene at blodet samlet seg rundt neglebåndene mine. Jegkunne høre stemmer i etasjen over da jeg røsket løs den siste skruenog fikk løsnet bakveggen.

47

I Goulds bås lå det en susp og en gammel squashbag. I bagenbefant det seg tolv brune poser, 120 000 dollar i alt, i pene seddel-bunter. Ikke så rart at jeg ikke klarte å påvirke ham.

Vend aldri tilbake til et åsted. Det er et godt råd. Men da jeg hadde klart å ta meg ut fra The Met Club og kom på jobb, hadde jeg uheldigvis ikke noe annet valg.

Jeg spurte Marcus om hvor Davies skulle møte Gould.«The Metropolitan Club,» sa han. Jeg ble kvalm.«Lunsj?»«Frokost,» sa han og så på klokka på skrivebordstelefonen.

«Omtrent nå, antar jeg.»Fremdeles stinkende av kaldsvette etter min lange natt med

innbruddsvirksomhet, spaserte jeg altså oppover 17th Street og HStreet NW, der Secret Service glodde ned fra takene på høyhusenerundt Det hvite hus. Det var kameraovervåkning på hvert hjørne.Og så sto det en politimann og undersøkte den ødelagte låsen påbaksiden av The Metropolitan Club, der jeg hadde kommet ut totimer tidligere. Det sto fem–seks politimenn i vestibylen, og natur-ligvis den samme vakten som dagen før.

Han sendte meg et ikke altfor vennlig blikk. Jeg sa til ham at jegvar der for å treffe Henry Davies og fant meg en plass i biblioteket.Han stirret ufravendt på meg mens han gikk tilbake for å si noe tilpolitifolkene. Fra der jeg satt, kunne jeg se inn i spisesalen. Den varpå størrelse med en fotballbane, så det tok en stund før jeg fikk øyepå Davies, som satt ved et bord og smurte syltetøy på en croissantmed Gould overfor seg.

Hva kunne jeg gjøre? Gå rett inn på The Met Club, i all offent-lighet beskylde Gould for å ta imot bestikkelser, og deretter høfligforklare de tilstedeværende dignitærene, Davies og diverse gorilla-lignende representanter for Washington-politiet, at jeg rent tilfeldighadde funnet disse indisiene mine ved å luske etter fyren og brytemeg inn i og ut av disse fornemme lokalene? Det var Davies sombekymret meg mest. Han behandlet meg anstendig, og jeg gjorde

48

gjengjeld ved å begå en forbrytelse. Jeg var bare en vanlig svindler.Det lå i blodet mitt. Ethvert forsøk jeg hadde gjort på å leve ethederlig liv, var et stort feilgrep, som snart ville bli korrigert.

Jeg prøvde å følge med i Davies’ og Goulds samtale ut fra hånd-bevegelsene, og så at den gikk fra småprat til noe med mer innholdetter hvert som Davies flyttet seg litt nærmere og bøyde seg framover bordet. Jeg ventet på spørringen, dette ja eller nei som villeavgjøre min skjebne. Jeg så Davies lene seg enda nærmere, derettersette seg tilbake. Deretter ingenting. Gould så tankefull ut. Ingenav dem sa noe. Hadde det skjedd?

Jeg betraktet dem så intenst at det tok litt tid før jeg oppdaget atto av politimennene nå stirret på meg. Da jeg vendte blikket tilbake,så jeg at Gould hadde et plaget ansiktsuttrykk og løftet hendene.Det talte sitt tydelige språk. Han sa nei. Og bare sånn, helt utenvidere, glapp det anstendige livet for meg.

Men hva i helvete hadde jeg å tape?Tre politimenn sto nå og hadde en alvorlig diskusjon, med

blikket festet på meg. Jeg fisket fram mobilen og ringte klub bensnummer. Snart begynte telefonen på resepsjonsskranken å ringe.Jeg sa til dem at jeg var assistenten til Goulds sjef og at jeg ringteangående en hastesak. Deretter så jeg vakten krysse det sjakk -brettmønstrede gulvet for å avbryte møtet mellom Davies ogGould.

Idet Gould forlot spisesalen, gikk jeg inn, fort, forbi politifolkene.En av dem flyttet seg og stilte seg mellom meg og utgangsdøren.Idet jeg nærmet meg bordet, virket Davies merkelig lite overrasketover å se meg der.

Jeg bøyde meg fram og hvisket: «Gould tar imot bestikkelser»,og så viste jeg ham et bilde jeg hadde tatt med mobilen: seddel -buntene i bagen. Davies stilte ingen spørsmål. Han beholdt roen.

«Gå,» hvisket han. En politimann sørget for at så skjedde. Hangrep meg i armen på en svært overbevisende måte, et bli-med-her-grep, og geleidet meg tilbake mot biblioteket, der den andre politi-mannen og vakten ventet.

49

«Var du her i disse lokalene i går?» spurte en sivilkledd etter -forsker meg. Det var vel han som var sjefen.

«Ja.»«Vent her sammen med oss.»Politifolkene spurte vakten etter admiral Cassidys telefonnum-

mer. Flere patruljebiler stanset utenfor med snurrende blålys. Jeghadde en politimann på hver side av meg. Jeg var ferdig. I tankeneså jeg for meg hver eneste etappe framover – håndjern, politibil,ventecellen med klosettet midt på gulvet og all den verste bermenfra hovedstaden, avhørene, den bedritne kaffen, den ubrukeligeoffentlig oppnevnte forsvareren, fengslingsmøtet: dommeren somser ned på meg, slik han hadde gjort ti år tidligere. Men denne gangen ville jeg ikke få noen ny sjanse. Omsider ville de se meg somden jeg var, en kjeltring i en dress jeg ikke hadde betalt for. Jegkunne ikke engang se gjennom muren av blåkledde politifolk for åfinne ut hva som foregikk mellom Davies og Gould.

«Kan jeg hjelpe dere, mine herrer?» Det var Davies, som sto bak meg. Vakten visnet for hans åsyn. Politifolkene trakk seg noencenti meter tilbake.

«Kjenner De denne mannen?» spurte en.«Selvsagt,» sa Davies. «Han er medarbeider i firmaet mitt. En av

de beste jeg har.»«Og han er en bekjent av admiral Cassidy?»«Jeg håpet å kunne presentere dem for hverandre over en drink

i går, men jeg ble forsinket på kontoret. Jeg hadde tenkt å anbefaledenne herren som medlem her i Met. Anup, dette er Michael Ford.»

«Hyggelig å treffe deg,» sa vakten. Jeg kunne se at han reiste bustunder det innøvde smilet.

«Samme her,» sa jeg.«Hva dreier alt dette seg om, da?» spurte Davies.«Bare en misforståelse, sir,» svarte vakten.«Da vil dere kanskje ha oss unnskyldt, mine herrer?»«Naturligvis,» sa etterforskeren.Davies opptrådte føyelig og snilt, men det var tydelig at han

50

hadde kommandoen her. Jeg fikk omsider en sjanse til å kikke inn i spisesalen. Gould satt fremdeles ved bordet. Han stirret ned ikaffen sin som om den ville si ham noe om fremtiden hans. Detvirket som om han hadde fått seg et brått og uventet slag i magen.

«Det er nok best for deg at du går,» hvisket Davies til meg. Hanhadde et uutgrunnelig sfinxuttrykk jeg ikke klarte å tyde. Jeg varfremdeles ikke sikker på om det lille innbruddet mitt hadde reddetdagen eller kom til å sprenge karrieren min i fillebiter. Kanskje hanbare hadde ryddet politifolkene unna slik at han selv kunne avsidommen over meg. Like før jeg gikk, sa han til meg: «Vær på kontoret mitt klokken tre.»

Suiten hans lå for enden av den tilsynelatende endeløse sjefs -korridoren. Jeg visste at jeg tok dette litt dramatisk, men jeg klarteikke å riste av meg scenen jeg hadde sett i et dusin filmer, der hansom skal henrettes, går gjennom korridoren mellom ventecellenefor siste gang. Davies hadde latt meg vente i en liten forgang uten-for kontoret hans til klokka 15.20. Jeg hadde vært våken i omtrent34 timer, trøttheten lå tungt over meg som et blyteppe hos tann-legen. Omsider så jeg Davies komme gjennom gangen. Han gikkrett inn på kontoret og ga tegn til at jeg skulle følge etter. Jeg blestående der idet han stanset ved siden av skrivebordet.

En stund gransket han meg med det samme uutgrunnelige blikket, og så tok han noe fra en lomme og holdt det opp mellomtommelen og pekefingeren. Det var en liten skrue, og den så fryk-telig kjent ut. Jeg hadde satt på plass mange nok skruer til at bak-veggen i båsen var festet, og de øvrige hullene hadde jeg dekketmed fliser og spon fra treverket. Men jeg hadde vel glemt ett.

«Har du spilt squash i det siste, Ford?»Jeg holdt munn til jeg kunne se hvor dette bar hen. Davies sto

der og dreide skruen langsomt mellom tommel og peke finger, også kastet han den opp i luften mot meg. Jeg grep den da den var 30centimeter foran brystet mitt.

«Gould sa ja,» sa Davies.

51

«Og politiet?»Davies viftet det vekk. «Og ikke bekymre deg for admiralen. Han

begynner å bli litt bløt, han hilser på sitt eget speilbilde.»«Jeg må unnskylde at –»«Glem det. Du har kanskje brukt noen mer cowboyaktige meto-

der enn jeg ville ha gjort, men det viktige er at vi fikk et ja. Femtiåttemillioner dollar.»

«Femtiåtte?»Han nikket. «Jeg har ansatt flere folk denne uken.»«Og hva skjer med Gould? Går du til revisoren i handelsdeparte -

mentet, eller til politiet?»Davies ristet på hodet. «Nittini prosent av disse sakene blir hen-

lagt. Hadde han hatt en masse kroppsdeler fra et menneske der inne i båsen, ville det ha vært noe annet, men det triste faktum erat smøring verdt hundre og tjue tusen bare er skillemynt i dennebyen. Men jeg er glad for at du fant det ut.»

«Hvordan overtalte du ham? Bare truet med å avsløre ham? Erdet omtrent som …» Jeg prøvde å finne et pent ord for det.

«Utpressing?» sa Davies.«Nei, sir, jeg mente ikke å antyde –»«Jeg blir ikke fornærmet,» sa Davies og lo litt. «Utpressing er

et litt for grovt uttrykk for det arbeidet vi gjør. Skjønt det ville værtet forfriskende direkte ord å bruke. Se det for deg. Du viser en fyret bilde av ham, han ligger med ræva opp og dunker løs på en pros -tituert på et motell, og du sier: ’Stem for reform av valgkampfinan-sieringen nå, ellers er det kvelden for deg!’»

Davies tenkte litt på det en stund. «Det er så enkelt og greit atdet har en viss appell, jeg må innrømme det. Men nei. Gould er ensmarting. Man trenger bare å si at man har hørt han er litt ille ute.Man sier man kanskje kan hjelpe ham slik at han unngår ubehage-ligheter. Vanligvis trenger man ikke engang å si såpass. Plutselig erhan lutter øre, plutselig så hyggelig. Folk får ikke makt ved å væresløve, i hvert fall ikke når det handler om deres egeninteresse.»

Davies fortsatte: «Det er vinn-vinn. I det typiske tilfellet lirer

52

fyren av seg alle rampestrekene han har drevet med, fortere og sikrere enn noen granskning av hans etiske standard ville ha opp-nådd. I mellomtiden presenterer vi våre anliggender. Vi gjør detbeste ut av deres dårlige oppførsel.»

Jeg sto ved vinduet og betraktet den lille skruen mellom de frem-deles såre fingertuppene mine.

«Du ble slengt inn på banen ganske brått, Mike. Du ser aldri slikt i avisene. Men det er slik ting foregår. Jeg tror du egner deg tildette.»

Det føltes ikke riktig. Kanskje var det den merkelige motviljen:Når man ønsker seg noe så sterkt i så lang tid, er man redd for å taimot det når det kommer. Eller kanskje jeg bare ville at alt skullevære svart eller hvitt. Jeg ville ha det anstendige livet uten fnugg avgråsoner. Og nå hadde jeg oppdaget at det jeg flyktet mot, var filtretinn i det jeg flyktet fra.

«Det er noe du bør vite, sir. Full åpenhet. Angående de proble-mene –»

«Jeg vet alt jeg trenger å vite om deg, Mike. Jeg ansatte deg …vel, ikke på grunn av det, men på grunn av det gode du kan utrettemed det.»

Han holdt fram hånden. «Er du fremdeles om bord?»Jeg kunne se himmelen over hovedstaden gjennom vinduet bak

ham. All verdens kongeriker og all deres prakt.«Ja, sir,» sa jeg. Vi tok hverandre i hånden.«Bra,» sa han. «Nå kaller du meg Henry. Måten du sier ’sir’ på,

får meg til å føle meg som en jævla sersjant. Og si til eiendoms -megleren at du tar det huset i Inglewood Terrace.»

Huset i Mount Pleasant. «Det er mulig jeg ser det an litt, finneret sted med lavere leie, legger meg opp litt mer penger.»

«Leie?» sa Davies. «Nei. Hvis du liker det, kjøper du det. Du må forstå dette, Mike: Du behøver aldri mer å bekymre deg ompenger.»

«Vel, jeg har jo noe gammel gjeld, studielån. Kanskje tiden ikkeer inne –»

53

Han skjøv en mappe over skrivebordet. «Den sivile saken motCrenshaws inkassobyrå. Kan arkiveres nå. Straffesaken berammesinnen onsdag. Vi skal knuse dem fullstendig.»

Han geleidet meg mot et par fløydører før jeg i det hele tatt registrerte hva som foregikk.

«Marcus skal være mentoren din, men jeg tenkte jeg skulle presentere deg for resten av gjengen.»

Han åpnet dørene til et møterom som stilte The Met Club helt iskyggen. Sjefene – et galleri av de tyngste tungvekterne av dem alle – satt og ventet på meg.

«Hør her, alle sammen. Det gleder meg å presentere MichaelFord, vår nyeste seniorfullmektig.»

De klappet, og så måtte jeg gå runden og håndhilse og klappespå skulderen. Jeg hadde vært hos Davies i fire måneder – fra maiog ut august. En eller annen fortalte meg at det var den raskeste forfremmelsen i firmaets historie.

Davies holdt opp hånden, og det ble stille i rommet. «Nå går vi,»sa han med den halvt hviskende stemmen sin. «Jeg ser dere allesammen om en halv time på Brasserie Beck. Vi har rommet heltinnerst.»

Sjefene gratulerte meg etter hvert som de toget ut. Davies fulgtemeg ned til andre etasje og et nydelig kontor, like koselig som etbibliotek i Oxford.

«Vi flytter deg opp hit på mandag.»Han merket at jeg vurderte avstanden, ikke mer enn 15–16

meter, til Annie Clarks dør. Han smilte sitt vageste smil, men saikke et ord. Fyren visste virkelig hvilke spaker han skulle trekke i.

«Hva vil du ha, Mike? Si det.»Jeg var helt tom. Jeg hadde alt jeg hadde strevd for. Et anstendig

liv, en god jobb, respekt. Og mer enn det, noe jeg aldri hadde troddvar mulig. Jakten på Gould hadde gitt meg en spenning som jeghadde savnet i flere år, helt siden jeg sluttet med kjeltringvirksom-heten. Og Davies var fornøyd med det, både det ærlige arbeidet ogde ikke-fullt-så-ærlige vanene jeg aldri kunne legge av meg. Jeg

54

kunne være den mannen jeg ønsket å være, uten å måtte legge skjulpå hvor jeg kom fra.

«Jeg er fornøyd, sir. Virkelig. Dette er altfor mye.»«Hva som helst,» insisterte han. Dette var ingen øvelse i inspira-

sjon, forsto jeg. Han mente alvor. Jeg var taus en stund, før jeg vågetå ta ham på ordet.

«Jeg vet ikke om dette er rette …» Jeg lot setningen henge. Hantrodde sannsynligvis at jeg vurderte hva slags ønske som var realis -tisk: en Mercedes SLK 230, mitt eget private toalett. Men det enestejeg kom på, var vanskeligere, fordi jeg hadde holdt det skjult sålenge, og fordi, om jeg skal si den harde sannheten, en liten del avmeg ville ikke engang ha det.

«Faren min,» sa jeg. «Han …» Jeg tidde.«Jeg vet om faren din.»«Han skal vurderes for prøveløslatelse om en tid. Han har sittet

inne i seksten år og har åtte igjen. Kan du hjelpe meg med å få hamut?»

«Jeg skal gjøre alt jeg kan, Mike. Alt.»