Natten drømmerom dagen

Ingvar Ambjørnsen

Natten drømmerom dagen

Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2012

ISBN 978-82-02-39252-91. utgave, 2. opplag 2012

Diktet «Skriftstøpersken» på side 201 er hentet fra Cecilie Løveidsdiktsamling Gartnerløs, utgitt på Kolon Forlag 2007 – og er gjengitt

med tillatelse fra forfatter og forlag.

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012Satt i 10,8/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Livet i mitt bryst var en helt spesiell verden,et annet blod, uten slektskap med de andre.

Halldor Laxness

Del I

September 2010

1

Jeg kom over de lange myrene i skumringen, og da jegbegynte å ta meg nedover mot Veggli, så jeg taket på hyttainne mellom dvergbjerkene; det var tekket med torv, høst-farget mose og eng. Jeg ventet til det var blitt mørkt. Såtok jeg meg inn på den beste måten: Med nøkkelen jeg fantunder hellen.

Det er gjerne der de gjemmer den. Der, eller oppe på list-verk, eller under store blomsterpotter, dersom de har sliktstående utenfor. Det finnes et dusin andre steder også. Jegkan dem.

Jeg ble stående helt stille i vindfanget etter at jeg haddelåst meg inn. Det luktet tyri og grønnsåpe, og ikke av folk.Det var ei hytte etter min smak. Enkel og oversiktlig. Tosoverom, og et oppholdsrom med kjøkkenkrok. Et lite baduten dusj. Peisovn i stua.

Helt stille. Bare vinden i trærne; den la seg nå motkvelden. Jeg har gjort det til en vane å stå slik oglytte og lukte i noen minutter. Gjøre meg kjent med ste-det.

Jeg var sulten. Jeg visste at jeg ville bli liggende våkendersom jeg ikke fant noe spiselig.

9

På kjøkkenbordet sto det en lysstump i en messingstake,jeg tente den med Zippoen. Bar lyset med meg bort til kjøk-kenskapet på veggen. Der var det ikke stort, bare noen tørrekjeks og te-poser, men i underskapet fant jeg hermetikk ogto poser med potetstappe.

Jeg fyrte i ovnen, og tok resten av runden. En halvfullflaske calvados i et hjørneskap. Fire pils i den bitte lillekjelleren ved kjøkkenbenken.

Jeg skulle få det godt i kveld.

Jeg hadde holdt meg så lenge denne gangen. Det kan godthende de trodde at de hadde meg. Hele vinteren og våren.Hele sommeren. Men når skolene begynte, ble jeg skaptom til en annen, og så bare gikk jeg. Nå sto halve hytte-Norge tomt. Jeg måtte passe meg litt i helgene. Ellers lå altåpent. Denne dagen hadde jeg gått over fjellet, og senereover myrene nedover i dalen, og det eneste mennesket jeghadde sett var speilbildet av meg selv når jeg drakk megutørst. Å gå i en så stor ensomhet gjorde meg glad. Detgjorde meg til den jeg ville være.

Og alle disse tomme rommene som sto og ventet påmeg … Det var en voldsom dragning i dem, jeg klarte ikkeå finne de rette ordene når de spurte meg om dette. Omhvorfor jeg ikke kunne la det være.

Det var noe i meg som ikke var i dem.

Jeg spiste. Kjøttkaker i brun saus, og potetmos. Jeg haddetatt med meg kaldt vann fra bekken. Senere ville jeg drikkeav brennevinet, men bare litt.

Etter maten ble jeg sittende og røyke.Jeg tenkte at nå skulle de ha sett meg. Og så: At nå ser

10

de meg ikke lenger. Nå er jeg i det skjulte. I det jeg ikke vilat de skal forstå.

Fra hytteboken:3. september 2010Svend og jeg har vært her oppe siden forrige fredag. Bareoss to. Svend har holdt på med veden, og jeg har etterbeste evne forsøkt å rydde opp i villniset bak boden.Været har vært godt hele tiden, dog kjølig om nettene, vihar vært nødt til å ha panelovnen på inne på soverom-met. Det er vemodig å tenke på at Tulla aldri mer skalbli med oss oppover!Siw

Siw. Jeg går ut i vindfanget. Det henger en strikkejakke der,som jeg snuser litt på. Skog. Og på en spiker: En nøkkel i enhyssing, med en trebrikke merket Bod. Når jeg kommer utpå trammen merker jeg at vinden har lagt seg, men nå hørerjeg i stedet raslingen av bitte små regndråper som faller ibladene og gresset. I boden finner jeg veden til Svend pentstablet opp fra gulv til tak, samt øksa i stabben. En litenmotorsag, olje og bensin i hver sin plastdunk. Jeg bærerinn en åtte, ti vedtrær, så har jeg alt jeg trenger i kveld. Jegbehøver dessuten ikke å engste meg. Dette er et slikt sted.Trygt. Det er langt mellom hyttene her oppe i dalen. Ogenda lenger mellom menneskene på denne tiden av året.

Eplebrennevinet er kostbart. En rund, fin smak. Jeg lardet hvile i munnhulen før jeg svelger det. Drikker bitte småslurker av gangen. Et sted har jeg lest at de franske bøn-dene bruker de sureste eplesortene når de lager calvados.Likevel virker det som om de har klart å destillere sollyset.

11

Her er ingen bøker. På enkelte hytter er det slik, det erforresten sjeldent. Hytteboken er bare pjatt. De er som regeldet. Jeg blir sittende og røyke, og lese litt i noen gamle uke-blader, de er fra begynnelsen av åttitallet, og fulle av fortel-linger om det som skal være vanlige menneskers virkeligeliv. Jeg orker ikke. Det er så likt alt sammen. Narkotikaen.Utroskapet. De uønskede svangerskapene.

Jeg leser tegneseriene, og i en times tid holder jeg megbeskjeftiget med et kryssord.

Etter det sitter jeg og tenker på Siw. Som med dendobbelte v-en sender mine assosiasjoner i retning Sverige.Skjønt linjene i hytteboken ikke levner noen tvil om at huner norsk. Jeg tenker at her har hun sittet. Jeg tenker alltidslik. På kvinnene som har vært her før meg. Jeg vet ikkehvorfor det er sånn, og ikke er jeg opptatt av det heller.

Når jeg skal legge meg, blir jeg stående inne på soverom-met og betrakte de to sengene. Gjette meg til hvem somholder til hvor. Det andre soverommet er et gjesterom, deter ribbet for sengetøy. De nakne dynene brettet sammen.Her, i rommet nærmest stua og varmen, ligger sengetøyetpå. Blå og hvite ruter. Midt mellom de smale sengene stårdet et enkelt nattbord. Det deler de. Skuffen er tom. Tømt.Bare en gul knapp, sannsynligvis fra et annet sengetøy-sett.

Jeg setter meg prøvende på høyre seng. Her. Dette er Siwsseng. En svak duft av parfyme når jeg legger ansiktet nedi den myke puten.

Jeg er helt slått ut. Segneferdig.

Likevel blir jeg liggende våken en stund. Jeg gjør alltid detden første natten på et nytt sted. Det er som om sinnetmå stemmes etter hytta og landskapet. Jeg ligger i mørket

12

og merker hvordan søvnen kryper på meg, det er som entung rus som suser i blodet, jeg vet at når jeg faller inn iden, vil den være som våt, varm ull, og helt uten bildereller drømmer, og når jeg begynner å våkne i korte glimtut over morgensiden, vil jeg være som bedøvd; jeg kallerdette morfinsøvn, selv om nettopp denne søvnen er denreneste, mest helsebringende av alle varianter, frembraktetter mange timer med sekken på ryggen.

Jeg ligger og gjenopplever det landskapet jeg har gåttgjennom. Høstfargene oppe på fjellet og nedover liene. Dethar falt mye nedbør i høst, ja helt siden i midten av august,overalt sildrer det fra bekker og vannfall. Mesteparten avdagen har jeg hatt sol, og det har dampet av skogen og avmyrene, vinden har revet opp det lave skylaget og sendtdet oppover dalsidene som foranderlige lappetepper, halvtgjennomsiktige fantasifigurer, trolske og underlige.

Men fugl har jeg nesten ikke sett eller hørt. Det liggerjeg også og tenker på. At det har vært en stille og rar dag.

Jeg tenker ikke på byen. Kommer bildene fra byen, stø-ter jeg dem bort. Det er ikke noe mystisk med det. Det erenkelt. De bildene jeg slipper til når jeg ligger slik som nå,er de jeg kan hente opp fra den tiden jeg har vært i tråkket.Eller forestillinger om det som venter meg. Og rene fanta-sier, naturligvis.

Jeg kan jo lukte henne i sengetøyet her jeg ligger.

Dagen etter sover jeg lenge, jeg er halvvåken innimellom,jeg ligger i noen sekunder og lytter etter stemmer, så syn-ker jeg igjen. Men klokken elleve står jeg opp. Jeg savneregg. Og brød. Alltid mangler man noe. Det er en fin disip-lin. Det verste er å savne salt. Der går jeg sjelden tom. Jeg

13

koker opp vann, og mens teen trekker, spiser jeg en halvboks med bønner i tomatsaus. Det er tre til. Og en boksmed trøndersodd. Jeg kan bli en dag og en natt til. Minst.Det lønner seg. Å være i ro og spise rent bord. Det gir enfin rytme å holde på slik fra hytte til hytte. Noe er det nes-ten alle steder. Det er slik hyttenordmannen er. Han er etekorn. En spettmeis. En samler.

Men jeg savner noe skikkelig å lese. Det lar seg gjerneordne, det også.

Jeg tar tekruset med meg ut på verandaen. Den har gjortlite av seg i nattemørket, men til meg alene er den roms-lig.

Det damper av skogen. Det vil bli en varm høstdag.Gjennom kvistverket ser jeg det glitre i et lite vann, kan-skje bare et tjern.

Fra her jeg står kan jeg se takene på ytterligere to hytterlenger ned i lia. Jeg setter fra meg den tomme koppen pået lavt skiferbord, og går femti meter opp i bakken. Lenermeg mot fjellveggen og tenner den første sigaretten. Jeg serenda ei hytte et par hundre meter lenger øst.

Altså tre. Jeg får ta en titt.Det er ikke folk her oppe nå. Slikt føler man. Jeg har

aldri tatt feil av slikt.Det er bra med sopp. For det meste steinsopp og forskjel-

lige risker. Jeg plukker hatten full, og en papirpose halvmed store blåbær.

Jeg setter lunsjen fra meg på kjøkkenbordet.Så tar jeg runden.

Jeg har hatt klaff i halvmørket kvelden før. Ingen av detre nabohyttene er nøkkelhytter. Jeg leter aldri mer enn i

14

ti minutter. Finner jeg ikke nøkkelen innenfor det tidsrom-met, er det lite sannsynlig at den er der.

Greit. Jeg skal ikke inn nå.Jeg skal ta én i kveld, og to i morgen tidlig. Så skal jeg

gå så langt som jeg orker i retning Notodden.

2

Jeg svever. Jeg ligger og svever i en dam nede på jor-den, og over meg velter himmelen seg med drivende god-værsskyer. Høyt over alt annet liv ligger en musvåk i denvarme luftstrømmen som ennå stiger opp av september-skogen, og fra fjell og stein som sommeren har varmetopp.

Jeg renser neglene med en spiss pinne som jeg har fun-net drivende. Fjerner smale, grønne render. Jeg har værtnede i kjelleren etter en av de kalde ølene, og der har jegfunnet et halvt spann med beis, og koster satt i vann i enmalingpøs.

Hvorfor ikke? Jeg har hele dagen, og sørveggen kan godttrenge et strøk. Det hele tar meg tre timer, og så kan jegsitte på verandaen med kjellerkaldt øl og rulletobakk, somen annen arbeider. Eller for eksempel som en nevø som erher oppe for å lese til en eksamen, og som kanskje vil gjørelitt nytte for seg. Jeg kjenner denne nevøen temmelig godt.Han har vært grei å ha fra tid til annen.

Det er kaldt. Jeg må tvinge meg til å være i vannet. Deter en ren, fin tilstand, på grensen til smerte. Til lunsj harjeg spist stekt sopp med grovt salt, og hakkede urter. Berg-

16

mynte og bukkeblad. Blåbærene skal få vente. Jeg har suk-ker – og fremdeles en god skvett calvados.

Jeg snur meg over på magen og drar en åtte, ti lengderover den vesle pytten. Kanskje tredve meter. Når jeg blåserut, ser jeg ned i det stummende mørket under meg. Jeg vethvordan det ser ut der nede på bunnen. For lengst sunknetrestammer, mettet av vann, nå i ferd med å synke viderened gjennom ukjente dyp av gjørme og gammel myr. Ogsollyset som glitrer på vannspeilet når jeg bryter det og fyl-ler lungene med ny luft. Fuglesangen. Insektenes summendetravelhet.

Etterpå står jeg naken på ei flytende halvøy av torv, ogkjenner grunnen gynge under meg. Frotterer meg med tohåndklær som jeg har lånt av Siw. Setter lokket på plasspå såpekoppen.

Da hører jeg torden fra langt borte. Ikke så mye som enmørkeblå sky, men torden.

Når mørket kommer tar jeg den hytta som ligger lengstborte. Kanskje tre hundre meter å gå gjennom skogen. Nårdet er mørkt her oppe, er det så godt som helt utelukketat det vil komme noen. Jeg har vært her før. Det er langtned til parkeringsplassen. Det er ekte hyttefolk som hol-der til her. De bærer maten på ryggen opp lia. Jeg går gjen-nom skogen med hodelykt. Den blåhvite lysstrålen danseri bladverket, og over de sorte stammene.

Jeg gjør det kjapt og greit. Jeg gir låsen et voldsomt sving-slag med øksa til Svend. Slik forholdene er, er det bare tøyså stå og fomle. Og bare fulle ungdommer knuser ruter nårdet ikke er nødvendig.

Igjen blir jeg stående helt stille på innsiden av døren.

17

Som her fører rett inn i oppholdsrommet. Jeg har sett detfra vinduet tidligere på dagen. Her er det bokhylle.

Men først går jeg gjennom alle skap og skuffer.Ikke våpen av noe slag. To fine kniver, dem lar jeg ligge.

Kniv er det overalt.I redskapsboden, som her er inne i hytta, henger det et

fenalår. Det skjærer jeg ned, og slipper i seilduksskreppa.Jeg tar med meg en liten eske med hjemmelagde fluer også.De er fine. Han eller hun er flink.

Hermetikk: Jeg tar to halvbokser med røde bønner.I skjenken er det godt med vin; jeg lar alt sammen stå, menplukker med meg en helflaske Morgan rom, som så vidter åpnet. Det er bare brennevin jeg bærer gjennom skogenog over fjellet.

Bokhyllen er en skuffelse. Krim, og gamle eksemplarerav «Rutebok for Norge».

Og en liten biografi over Harald Hårfagre. Bildet på for-siden er tegnet av Erik Werenskiold, og viser hvordan kongGryting føres frem for kong Harald etter fiaskoen i Ork-dalen.

Den tar jeg med meg.Før jeg går tilbake gjennom skogen, driver jeg to seks-

toms skrått gjennom døren og inn i dørstokken, så ikkeuvedkommende skal ta seg inn på impuls.

Senere ligger jeg og leser om Harald Hårfagre. Det stårat han var i fostring hos moren Ragnhild på en av mor-farens kongsgårder i Sogn, da far hans, Halvdan Svarte,gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet. Et følgeveltrente krigere gikk da over fjellet fra dalene i Valdresfor å hente barnekongen. De brukte fem døgn hver vei, på

18

vinterføre. Jeg tenker at den løypa kjenner jeg. Den løypahar jeg gått på sommerføre, alene og med liten oppakning.Fem døgn. Godt gjort, hvis det er sant. Med eller uten enliten gutt.

Og uten at jeg vet det har jeg sådd et frø. En kime.Ut over natten drikker jeg litt mer enn strengt tatt nød-

vendig. Jeg snakker med Fålme. Han er skodd for etannet tempo enn meg. Styres av en uro jeg ikke kjen-ner. Han vil vestover allerede i natt. Jeg ber om en natttil.

Jeg drømmer meg inn i en by av jern. Jeg er kledd i enuniformsliknende frakk, blågrå, fotsid, den minner megom første verdenskrig, bandasjert er jeg også. Hele denvenstre hånden er surret inn i blodige filler. Det er kaldt.Jeg går nedover fortau av rustne jernplater som er festettil jorden med digre bolter og skruer, husene holdt sam-men på samme vis, det er som å bevege seg rundt i et fros-sent mareritt av jern og stål. Og dører og vinduer svei-set igjen, alt lukket og låst. Jeg har en følelse av at jeggår her og leter etter et stykke lys levende kjøtt. Og at jegmå inn. I ly. Men alt er lukket og låst med brede svei-sesømmer, de minner om arr etter operasjoner, stivnedekrigsarr, rustne ruer, og jeg snubler i bolter og muttere,i ujevne skjøter og spleiser, det hangler og går, og det ernatt, jeg leter etter levende kjøtt og ly for en elektrisk vindsom pisker om hjørnene så gnistregnet kastes halvt ut igaten.

Og jeg har en stor frykt for noe jeg ikke vet hva er, ogsom befinner seg enda lenger ute enn meg selv. Noe sombeveger seg med voldsom kraft. Det er ikke Fålme, mennoe annet, skarpskodd og sært.

19

Litt over klokken seks slår jeg meg inn i de to siste hyttene,i den første er det ikke annet enn to bokser med makrell itomat, i den andre finner jeg ei hagle i et kleskott. Det eren splitter ny Beretta 686 Silver Pigeon.

Null ammo.

3

Ennå finnes gammel urørt skog. Det er som å bevege seginn i en levende katedral. Bare tidens erfaringer, pinlig nøy-aktig nedtegnet i årringer, skjult bak skjegget bark. Herinne bor en underlig tvekjønnet ånd, Tvi. Jeg går gjerne enomvei for den. Skjønt vei … Her er bare et dyretråkk gjen-nom skogbunn dekket av tykk mose.

Jeg kom hit som ganske ung. Jeg kom tilbake så mangeganger. Som oftest i tankene. Når det var strid og kav.Eller om natten, mens jeg lå og ikke kunne sove. Da fan-taserte jeg meg innover halvt usynlige stier, til hemme-lige lysninger og stille tjern. Menneskeløst, men fylt av liv,av fugl og insekter, lyden av en sommerskog: Summingenav veps og fluer, store lilla biller, som flyvende edelste-ner inn mellom de gråsorte granstammene, inn over gjæ-rende myrer og søkk. Og det skulle være gammel, gåte-full elg som sto og tygde inne i mørke kjerr, og ekkoetav storfuglens klukking. Sommer skulle bli til høst, medbarfrost og rim i den visnede geitramsen. Jeg kunne se althelt tydelig. Snøen som falt her inne en tidlig, tidlig vin-termorgen. Og lyden av bekkene om våren. Spillende orr-fugl.

21

Jeg lå der og visste, at straks jeg ble gammel nok, var dethit jeg skulle. Alene, og aldri med noen.

På en hylle i en bergvegg har jeg en gang bygget en huk.Den er usynlig fra skogbunnen, og vond å ta seg frem tilfor den som ikke kan hvert skritt fra før.

Nå går jeg dit.

Det er en voldsom fart i skyene, de farer over himmelen,det suser i skogen under meg, men her oppe hvor jeg liggerer det nesten helt stille. Bergveggen over meg heller utover,og gulvet skrår nedover, huken jeg har bygget er halvt enhule, og ikke rare prestasjonen. Eller: Prestasjonen ligger iå finne et slikt sted.

Se det. Få gjør det.Det har ikke vært folk her siden jeg var her sist høst,

rett før snøen kom. Jeg kan se mine egne spor. Restene avbålet. Sigarettsneipene.

Jeg gjør opp bål helt innerst ved fjellveggen; her trekkerrøyken naturlig opp langs en revne, og jeg tenker som jegså ofte har tenkt, at her har folk bodd før meg. Eller sittetog ventet på at stormen skal legge seg. Jeg koker buljong,og har i sopp som jeg har plukket på veien. Spiser rett frakjelen, liggende på det duftende granbaret. Jeg tenker ather vil jeg ligge i ro helt til jeg har møtt Tvi, at jeg ikkekan gå videre før. Jeg har et helt sett av slike ideer, som jegdyrker og degger for. Holder hellige. De skaper system ien ellers løst fundert tilværelse. Da jeg var yngre laget jegmeg religioner. Det har jeg for lengst holdt opp med.

Jeg savner brød. Og egg. Det er det eneste. Det er godt åligge i skogen og se lyset svinne over tretoppene, mens mansavner brød og egg. Hvis man vil kan man drive frem en

22

regelrett besettelse når det er noe man savner under slikeomstendigheter. Man kan tirre opp seg selv, dersom manhar glede av slikt. Tenke: Ferskt, grovt brød, med et tyktlag smør. Skikkelig bondesmør. Det spørs om ikke brødeter varmt, til og med. Lunkent i det minste. Og med sprøskorpe. Ja. Lunkent grovbrød som får det fete bondesmø-ret til å smelte. Og hva eggene angår: Så gul en plomme!Har noen sett en så gul eggeplomme noen gang? Nei. Fordette er verdensrekord. Verdens guleste plomme. Kokt …Smilende. Eller speilegget. Kniven som dras gjennom dengule plommen. Som så flyter utover i stekefettet. Og fremmed brødet igjen. Det varme brødet som samler opp denflytende eggeplommen, har man sett noe så gullende gult isitt eget liv på jorden, nei aldri!

Eller man kan slå seg til ro med at man rett og slett måklare seg uten egg og brød til skogen slipper tak i en, ogman igjen kan nærme seg sivilisasjonen.

Jeg synes begge deler kan ha noe for seg.Det er leker å leke.Det blir helt mørkt mens jeg ligger slik. Jeg tenker ikke

på byen, og jeg tenker ikke fremover. Jeg bare ligger på enfjellhylle og lytter til vinden i tretoppene under meg.

Så får jeg en grå dag med litt regn i luften. Det var heroppe jeg lærte meg å sitte stille i timevis. Nå gjør jeg det.En ravn kommer forbi og holder litt halloi med noe somser ut som et kjevebein. Mister det og henter det. Hopperbortover fjellsiden med beinet i nebbet. Over i en gammeltørrfuru. Legger hodet på skakke og titter opp på meg.Smart gutt. Når jeg er i byen snakker jeg med kråkene. Herute tier jeg sammen med ravnen. De er mystikere, begge to.

23

De har prosjekter på gang som vi ikke kan gjennomskue.Kråketingets kompleksitet. Den sorte avgrunnen i ravnensblikk.

Ingen Tvi.Vann er det ikke her oppe. Jeg har ei plastkanne lig-

gende, og når kaffetørsten blir stor nok, klatrer jeg ned avfjellet med den i lerretsposen.

Vått. Glatt. Vanskelig.Det dyretråkket jeg har fulgt hit fortsetter til et navnløst

vann en halv kilometer østover. På veien kommer jeg overflotte buketter med kantareller, de er våte, jeg må steke demmed en gang når jeg kommer tilbake. En gave. Jeg plukkerdem med det samme, det er loven i tråkket. Være hund.Ikke vente. Slå til med det samme.

Skogbunnen er myk og svaiende, jeg får en fin fjæringinnover. Stor, tung granskog, med sort skjegg hengendefra grenene, overgrodd med lav og mose av alle slag og ialle farger; alt fuktig og duftende, jeg kan stoppe og lukkeøynene, og være så intenst til stede at det nesten svimlerfor meg. Sette meg på huk og stryke hånden over bakken.Flere centimeter med gamle barnåler før man kommer nedtil jorden, som er sort, sur og fet.

Det er så stille. Nesten ingen fuglesang. En spett arbei-der med en tørrstokk langt inne i skogen.

Tjernet er i ferd med å gro helt igjen. Ti år fra nå vilher være myr. Tidligere har det vært bever her, det synes påskogen rundt, men sporene etter beverens tenner har forlengst blitt grå, ja nesten sorte. Jeg setter meg på en vel-tet bjerk, halvt skjult av bjørnemose, og ruller en røyk. Viskriver september, da er det vel høst, men jeg opplever sen-sommer. Insekter som summer over vannet. Denne under-

24

lige mettheten som er sensommerens vesen, fornemmelsenav overflod, bær og frukter, er ennå til stede. Varmt er detogså. Jeg kaster skjorten, og lyser godt opp i terrenget, detvar en trasig sommer.

Sitte slik på en død stokk og røyke. Tyne Fålme som hardårlig tid, og vil videre. Jeg fyller plastdunken med vann,og går tilbake.

Tvi kommer helt uten varsel når jeg igjen nærmer megdet stedet der jeg plukket soppen. Jeg går i mitt eget, deter slik jeg tenkte; nå er landskapet et annet, og mer soppfinner jeg overalt. Takker Gud, dessuten. Faller tilbake idet gamle. Det er sånn det er med meg og Gud. Jeg fin-ner stadig på noe nytt i forhold til ham, men selv er hanmer bestandig, jeg har dessuten inntrykk av at han stortsett bærer over med meg. Jo, sier jeg, der har du sanneligsatt enda en sopp, det var da både galant og passende, entraktkantarell til og med. Man takker for øyet som ser, ogfor fingrene som lystrer viljen. Takker litt for eget stivsinn,dessuten. For Fålme som står og stanger. Og for det i megsom holder kustus på ham.

Men hva er det med Tvi? Fornemmer jeg henne før huntrer fysisk frem? Nei, først er det et svare styr med en ring-due som kommer brasende ut av et hasselkratt, der den velhar sittet og meditert. Det er noe underlig ved disse store,klumpete fuglene og deres forkjærlighet for å slå seg nedpå tynn kvist. Det er ikke jeg som har skremt den opp,det må være døden tenker jeg, for den raser på kryss ogtvers innover mellom granstammene, og ikke før har jegtenkt døden, så kommer den som en torpedo, skrått oven-fra, hun har sittet øverst i en gran, eller sett byttet fra enav sine usynlige jakttråder over himmelen, det er den store

25

gamle hunnen, en fryktinngydende skygge som farer inn-over skogen i en nesten ufattelig fart, inn i den tette vege-tasjonen av tørrpinner og kratt, mens hun ikke så mye somsneier en kvist, hun går klar av alt, det er ikke til å tro,det går så fort, det er allnaturen som har sendt meg enav sine ypperste artister, selveste storskogens drapsmaskin,Accipiter gentilis, hønsehauken, og det jeg ser nå får nes-ten ingen mennesker oppleve. Det er jeg av alle som stårder på stien når hauken slår duen, og det søkker i meg nårdet mørke skogsdypet farges av hundrevis av lyse fjær somhenger igjen i luften.

På en kvist: En dråpe blod som alt har fanget en flue.