nla magasin nr 3.2015

1 NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 3 2014

SUPERLAGETDE VIKTIGE MINUTTENE

Kristin opplevdemarerittet da hun ble

revet av en hest i galopp.

ENDELIG EVENES!

Den nye basenpå Evenes styrker

Nord-Norge.

LIVET PÅ VAKT

Selv en løpetur kan ende med redningsaksjon. Følg redningsmann Asles råd.

Lege Oddvar, flyger Liss og redningsmann Bjørn er trent til å gjøre hverandre sterke. Et målrettet samspill redder liv.


Ansvarlig utgiver STIFTELSEN NORSK LUFTAMBULANSE

Ansvarlig redaktør HANS MORTEN LOSSIUS

Redaktør ELINE [email protected] Redaksjonssekretær ERLAND KROKEN [email protected]

Design/produksjon TeftTrykk Aller Trykk Opplag 420 000ISSN 1503-951X Coverfoto Fredrik Naumann/Felix Features

MedlemsserviceTelefon: 090 44E-post: [email protected] Luftambulanse alarm- og rådgivningssentral for utlandetAlarmtelefon: +47 64 90 99 99

Hans Morten Lossiusgeneralsekretær, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Mye står på spill

HVORDAN VILLE LUFTAMBULANSETJE-NESTEN I NORGE sett ut uten Norsk Luftam-bulanse? Det er vanskelig å forestille seg.

Da den idealistiske legen Jens Moe og hans venner i 1977 pantsatte boligene sine

for å opprette luftambulansetjeneste i Norge, fantes det ingen ordning hvor lege ble brakt ut til pasienten med helikopter. Helsemyndighetene kalte luftambulanse luksusmedisin, men innbyggerne i Norge forsto hvor livsviktig luftambulansen er i et land som Norge. De skapte en folkebevegelse gjennom Norsk Luftambu-lanse, og luftambulansen er nå en hjørnesten i den akuttmedisinske beredskapen.

I DAG ER LUFTAMBULANSETJENESTEN et offentlig ansvar, og meget godt organisert. Likevel vil det alltid være viktig med et solid folkelig bidrag for å utvikle tjenesten videre. Med over 700 000 medlemmer er Norsk Luftambulanse en vakthund og pådriver som presser på for at akutt syke og skadde skal få den best tenkelige medisinske hjelpen så raskt som mulig.

At Norsk Luftambulanse er operatør på de fleste legeheli-kopterbasene her i landet, har vært et mål og en forutsetning for dette arbeidet. Vi driver nå ni av tolv baser på oppdrag fra staten. Det er ingen selvfølge at det skal være slik i fremtiden.

I disse dager legger staten driften av alle landets lege-helikopterbaser ut på anbud. En rekke internasjonale helikopterselskaper står i kø for å drifte basene i Norge.

I KONKURRANSEN MED DISSE skiller Norsk Luftambu-lanse seg ut på flere viktige områder. Vi er den eneste ideelle aktøren og pasienten er vår eneste drivkraft.

Norsk Luftambulanse skiller seg fra de andre fordi vi ønsker å gi innbyggerne mer enn hva statens kontrakter inneholder. Hvert år bruker vi 220 millioner kroner, til-svarende en TV-aksjon, til videre utvikling og forbedring av luftambulansetjenesten i Norge.

Med medlemmene i ryggen gir vi den statlige luf-tambulansetjenesten mulighet til å kontinuerlig bedre tilbudet til akutt syke eller skadde utover det stramme helsebudsjett kan makte.

Vi sørger for legebiler på alle baser, vi gir luftam-bulansepersonell ekstra opplæring, trening, faglig utvikling og bedre utstyr. Vi sørger for at det stadig forskes på og utvikles bedre behandlingstilbud og vi gir ambulansepersonell, politi og brannmannskaper livsviktig opplæring i livreddende førstehjelp. Vi setter opp ekstraberedskap der vi mener behovet fortsatt ikke er dekket av den statlige luftambulansetjenesten, og vi leder an i kampen mot værbegrensningene.

NORSK LUFTAMBULANSE MAGASIN NR. 3 2015 3

Om Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Stiftelsen Norsk Luftambulanse er en ideell medlemsorganisasjon med over 700 000 medlemmer, med målsetting å utvikle luftambulansetjenesten gjennom forskning, undervisning og utviklingsprosjekter til beste for akutt syke og alvorlig skadde pasienter.

Stiftelsen representerer et av Europas største forsknings-miljøer innen akuttmedisin.

Stiftelsens heleide dattersel-skap, Norsk Luftambulanse AS, er et operatørselskap som driver legehelikoptervirksomhet på oppdrag fra Helseforetakenes nasjonale luftambulanse-tjeneste ANS. Norsk Luftam-bulanse AS er operatør på 9 av Norges 12 luftambulansebaser. Luftambulansetjenesten er nasjonal og offentlig finansiert.

Vårt oppdrag Alt vi gjør, gjør vi for at befolkningen skal

få riktig hjelp så raskt som mulig ved akutt og livstruende sykdom eller skade utenfor sykehus.

Dette skal vi gjøre ved å levere den best mulige luftambulansetjenesten og alltid lete etter måter å gjøre luftambulansen enda bedre på.

Vi har satt en høy standard på luftambulansetjenesten i Norge, og har som mål å høyne denne ytterligere.

Norsk Luftambulanses hovedsamarbeidspartner

Bankgiro for gaver

1617 20 74689

MILJØMERKET

241 Trykksak 684

Norsk LuftambulansePostboks 94, 1441 DrøbakTelefon: 64 90 44 44Telefaks: 64 90 44 45

www.norskluftambulanse.noE-post: [email protected]

Foto

: Fre

drik

Nau

man

n/Fe

lix F

eatu

res

NORSK LUFTAMBULANSE HAR SNART 40 ÅRS ERFARING i utvikling og drift av luftambulansetjeneste i Norge, og internasjonalt regnes vi som ledende. Et tett samarbeid med våre redningsmenn og flygere, og helseforetakenes leger på basene er helt nødvendig for å identifisere nye utfordringer som er mulig å løse. Vi er helt avhengig av å drive baser for å utvikle løsninger som kommer pasien-tene til gode. Det er med et slikt tett samarbeid med vår oppdragsgiver at navigasjonssystemet «Points in Space» (se egen artikkel) kan utvikles. Et annet eksempel er bruk av små ultralydapparater som legene kan bruke til å undersøke og overvåke pasientene i lufta. For å være i stand til å skape slike nyvinninger er vi avhengig av å fly selv, under alle forhold. Og vi må møte mange pasienter.

Uten å drive basene selv, og uten et tett og godt samar-beidet med vår oppdragsgiver, Luftambulansetjenesten ANS, er det ikke gitt at Norsk Luftambulanse kan klare å bidra med løsninger som sparer livsviktige minutter, liv og helse for pasienter.

DETTE ARBEIDET VIL VI GJERNE FORTSETTE. Vi kommer aldri helt i mål, og tror vi kan bli enda bedre. Raskere behandling av slagpasienter og muligheter til å fly i all slags vær, er utfordringer vi arbeider intenst med å løse.

Norsk Luftambulanse er ikke redd for konkurranse. Det skjerper oss. Vi har lenge vært en del av et internasjo-nalt marked, og vi vet hva vi har å tilby. Men når basene for legehelikopter skal ut på anbud, vil vi at medlemmene våre og politikerne skal vite hva som står på spill.

MÅLET VÅRT ER IKKE KRONER OG ØRE. Vi sikter langt høyere enn det. Når en pasient ligger hardt skadet og det står om minutter, så er det best mulig hjelp på raskest mulige måte som gjelder.

Derfor håper vi at helsemyndighetene er enige med oss i at kvalitet må veie tyngst når de skal velge hvem som skal fly legehelikoptre i Norge i framtiden. Vi håper og tror at de vil utvikle tjenesten videre sammen med oss.

Vi i Norsk Luftambulanse vil alltid være tro mot opp-gaven vår, nemlig at det vi gjør, skal gjøre livet tryggere for oss alle. Nå trenger vi din støtte for å fortsette å gjøre denne jobben.


48% av innbyggerne i Lom kommune i Oppland er medlemmer i Norsk Luftambulanse.

INTERNASJONALT BIDRAG

Flygesjefen og generalsekretæren i styret for europeisk luftambulanseFlygesjef Erik Normann i Norsk Luftambulanse AS og generalsekretær Hans Morten Lossius fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse ble i vår valgt inn i styret i organisasjonen for europeisk luftambulanse, EHAC.

Hans Morten Lossius sitter allerede i styret og leder den medisinske arbeidsgruppen i organisasjonen. Han tror Erik Normann i EHACs styret

vil bidra til at organisasjonen ser på luftambulansetjenesten mer som en medisinsk tjeneste og ikke bare som effektiv transport. EHAC står for European HEMS & Air Ambulance Commitee og har stor innflytelse på beslutningsmyndigheter i Europa.

Asker kommune nummer 100 med livreddende akutteamAsker og Bærum brannvesen sørget, med god hjelp fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse, for at vi nå snart har lært opp lokale akutteam i en fjerdedel av landet!

Med støtte fra Fagforbundet og Gjensidigestiftelsen har Stiftelsen Norsk Luftambulanse lært opp og etablert lokale akutteam over hele Norge gjennom prosjektet «Mens du venter på ambulan-sen». Over 1 500 mennesker rykker ut til og tar hånd om alvorlige syke og skadde de kritiske minuttene frem til profesjo-nell hjelp kommer. Asker kommune er kommune nummer 100 i Norge med denne beredskapen.

– Vi har nå etablert en lokal akuttbered-skap i nesten en fjerdedel av landets kom-muner. Dette har ført til at hundrevis av hardt skadde og alvorlig syke mennesker og deres pårørende har fått uvurderlig hjelp i svært akutte situasjoner. I flere til-feller har disse lokale akutteamene også reddet liv, sier prosjektleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Tom Hanssen.

Fra v. generalsekretær Hans Morten Lossius og flygesjef Erik Normann.

Brannmannskapene i Asker og Bærum brannvesen øver hjerte-lungeredning med hjertestarter.


Foto

: NH

O/M

omen

t Stu

dio

KJENDISMEDLEM

MEDLEM SIDEN 15.8.2006

ÅGE SKINSTAD (51)

Han har vært aktiv langrenns løper på høyt nivå, ekspertkommentator i NRK og jobbet i Adidas, men er al-ler mest kjent som langrenns-sjef i Norges Skiforbund de siste årene. Skisportens ansikt utad, Åge Skinstad (51), har fått mye av æren for sportens store suksess. 3. august gikk han over i ny jobb som regi-ondirektør Innlandet i NHO. I ni år har han vært medlem i Norsk Luftambulanse.

Hvorfor meldte du deg inn i Norsk Luftambulanse?Jeg har sett nytten, og vet at Norsk Luftambulanse gjør en fantastisk jobb. Det er rett og slett noe jeg vil støtte.Har du lært førstehjelp?I 1984 var jeg i garden og sanitetstroppen. Der hadde vi et 14 dagers kurs. Ellers har jeg hatt diverse kurs, blant annet hjertestarterkurs. I smøretraileren vår har vi to hjertestartere.Du har reist verden rundt med ski-sirkuset. Har du opplevd å være førstemann til en plutselig syk eller ska-det person?Ja, for mange år siden kom vi til en person med hjertestans under en samling på Grotli. Legehelikoptret fra Dom-bås måtte gjøre vendereis på grunn av været. Vi drev hjerte-lungeredning helt til ambulansen kom.Når hadde du dine viktigste minutter?Det må ha vært da jeg første gang slo opp øynene og forstod at jeg var født i Norge. Vi er utrolig heldige i dette landet.

TEKST ERLAND KROKEN

MEDLEMSTALL

Fylker med mange medlemmerNorsk Luftambulanse er en orga-nisasjon som hele landet bryr seg om, skal vi tro medlemstallene.

Har du ikke meldt deg inn ennå? Du kan gjøre det ved å ringe medlemsservice på 09044 eller gå

inn på norskluftambulanse.no.Her er fem fylkers medlems-masse i prosent.

20,0%

0,0%

40,0%

10,1%Akershus

10,1%Finnmark

19,2%Nord-Trøndelag

15,1%Aust-Agder

23,0%Rogaland

NY UTSTILLING

Helikoptret skal på museumEtter elleve år på sokkel utenfor hovedkontoret i Drøbak skal den rødhvite maskinen nå nordover.

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har inngått et samarbeid med Norsk Luftfartsmuseum i Bodø i forbindelse med en ny utstilling fra 2016. Nå skal helikoptret lånes ut. Maskinen har stått utstilt utenfor hovedadministrasjonen i Drøbak siden 2004. Helikoptret, som er av typen BO 105, har tusenvis av timer i livredningens tjeneste bak seg. Nå skal det lånes ut og settes på museum.

– Det er flere grunner til at vi ønsker å låne ut helikoptret. Vi er glade for at Norsk Luftambu-lanse skal få en sentral plass når luftfartsmuseet skal lage ny utstilling. Det er derfor naturlig at vi

bidrar, sier Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

– Samtidig ser vi at tidens tann tærer på helikoptret. Vi mener det er på tide at det får stå under tak. Det nasjonale luftfartsmuseet er det beste til å ta vare på helikoptret i fremtiden.

Helikoptret blir del av en større utstilling. – Det er viktig å få frem betydningen Norsk Luft-ambulanse, gjennom medlemmene, har spilt som pådriver for å skape den luftambulansetjenesten befolkningen har i dag. Vi er svært glade for at vi kan bidra på denne måten, sier generalsekretær Lossius, som gleder seg veldig til den nye utstillin-gen åpner neste år.

TIL MUSEUM: Før sommerferien ble helikoptret som stod foran hovedinn-gangen i Drøbak, tatt ned av Forsvaret. Neste år er det på plass i Norsk Luft-fartsmuseum i Bodø.


SUPERLAGET


SUPERLAGETAKTUELT

TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIXA MEDIA FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURESILLUSTRASJON EVA LØVAAS/GIRAFF DESIGN

En er lege, en er flyger og en er redningsmann. Men det er ikke tre

individer som møter deg i Norsk Luftambulanses helikoptre. Det er et team. De er trent til å spille

hverandre gode. I samarbeid skaper de superkrefter som redder liv.


Alarmen går. Et menneskes liv er i fare. Det står om minutter. Flyger Liss Amdal, red-ningsmann Bjørn Carlsen og anestesilege Oddvar Uleberg gjør seg lynraskt klare til å rykke ut fra basen i Trondheim.

De har i utgangspunktet tre ulike og klart definerte oppgaver, og kommer fra yrkesgrupper kjent for store egoer og utpregede alfamennesker. Men når de røde kjeledressene kommer på, og de klyver inn i helikoptret, skjer det noe. Ego og alfa legges igjen i hangaren. Ute på oppdrag blir de ett samstemt superlag – som forsterker hverandres krefter.

SPILLER HVERANDRE GODE –De andre skal gjøre meg bedre, og jeg skal gjøre dem bedre.

Slik oppsummerer Liss Amdal arbeidsmetoden som gjennomsyrer hverdagen på Norsk Luftambulanses baser.

Den innebærer at de tre i crewet er hverandres beste assistenter og støttespillere, hverandres øyne, ører og hender. Et finstemt samspill de stadig får bekreftet at kan være avgjørende for utfallet – for pasientens mulig-het til å komme fra skade og plutselig sykdom med liv og helse i behold.

Flygeren flyr, redningsmannen redder og legen behandler. Det er utgangspunktet. Men ingen er alene i sin jobb. I praksis overlapper rollene. Flygeren kan gi hjertekompresjoner og medisiner. Legen kan geleide redningsmann og flyger i underhengende operasjoner. Redningsmannen kan lande helikoptret om flygeren får et illebefinnende i luften.

OVERLAPPENDE ROLLER – Vi forstår hverandres arbeidsoppgaver og har kompe-

tanse og trening utover vårt eget fagfelt, sier anestesile-ge Oddvar Uleberg.

– Ethvert oppdrag går gjennom ulike faser, der rollene skifter og der vi er helt avhengige av hverandre etter tur, sier redningsmann Bjørn Carlsen.

«Når vi forstår hverandres roller og arbeidsoppgaver, blir vi mer tålmodige overfor hverandre. Vi skjønner hva de andre gjør, hvorfor det tar tid, og det skaper færre gnisninger. Det gjør det også lettere for meg å hjelpe de andre slik at arbeidet går raskere.»

ODDVAR ULEBERG

ODDVAR ULEBERG ER LEGE

ODDVAR ULEBERG ER LEGE


MIN PRIMÆROPPGAVE

Å gi livreddende me-disinsk behandling og stabilisere pasienten for transport til sykehus og videre behandling. Jo tidligere vi kan starte avansert diagnostikk og behandling, jo bedre prog-nose vil pasienten ha.

SLIK GIR CREWET MEG SUPERKREFTER

Både flygeren og redningsmannen er mine medisinske assistenter. Begge er trent i å fylle sprøyter med medisiner, gi hjertekompresjoner eller følge med på overvåkningsutstyr. De er også mine håndlangere, som for eksempel rigger til båren eller henter oksygen og medisiner.

På bakken holder flygeren seg i nær-heten av meg og redningsmannen, slik

at han eller hun lett kan fange opp hva vi trenger av assistanse.

Når jeg arbeider intenst for å stabi-lisere en pasient, passer flygeren tiden og været, og sørger for at vi kommer oss avgårde før uvær gjør det umulig å fly. Redningsmannen formidler infor-masjonen til meg, mens flygeren holder helikoptret stand-by.


– På tur ut blir vi enige om en slagplan så vi vet hvem som skal gjøre hva. Har man jobbet lenge sammen, går ofte ting av seg selv, uten at man trenger å fortelle hverandre hva vi trenger. Med et «nytt» crew må man kunne kommunisere godt, sier Liss Amdal.

MANGE CREWDe snakker som de jobber. Samkjørt. Overlappende. Men de tre er ikke alltid sammen på vakt. Mange jobber ved flere baser og legene har kortere turnus enn rednings-mann og flyger; crew-kombinasjonene er derfor variable og mange.

– Det er ganske artig å se hvordan samspillet fungerer, uansett hvem vi er sammen med på vakt, sier Uleberg.

Det er ikke tilfeldig. Når nye folk skal ansettes jak-ter Norsk Luftambulanse systematisk på lagspillere, som makter å gå balansegangen mellom å ta ansvar for eget fagområde, være lydhøre for innspill og å se andres behov.

Standardisering av prosedyrer sikrer dessuten at alle vet hvordan oppgavene skal løses. Men viktigst av alt er kontinuerlig trening – jevnlig på basene og årlig på kurssenteret på Torpomoen.

DEN MENNESKELIGE RESSURSEN – Vi har tilgang på avanserte helikoptre og det ypperste

innen medisinsk utstyr, men det er den menneskelige faktoren som er utslagsgivende, i følge Bo Conneryd.

Han er flyger og ansvarlig for den såkalte ACRM-trenin-gen – Aeromedical Crew Resource Management. Norsk Luftambulanse bidrar til å utvikle dette treningsopplegget som er mer omfattende enn hva myndighetene krever.

– Vi fokuserer ikke bare på flysikkerhet, men også på hvordan vi kan sikre pasienten best mulig behandling. Derfor tar vi med hele crewet i treningen. Det er unikt. For oss dreier det seg om å utnytte alle de menneske-lige ressursene til fulle og til beste for pasienten, forteller Conneryd.

«En litt formalisert gjennomgang etter et oppdrag gjør det lettere å se på seg selv med kritiske øyne. Jeg prøver å se hvilken rolle jeg hadde, om mitt bidrag var bra nok eller om jeg har forbedringspotensiale. Målet er å gjøre det beste ut av crewet og de ressursene vi har å spille på.»

BJØRN CARLSEN

BJØRN CARLSEN ER REDNINGSMANN

BJØRN CARLSEN ER REDNINGSMANN


MIN PRIMÆROPPGAVE

Styrmann i helikoptret, bistår flygeren med navigasjon og kom-munikasjon med AMK, ambulanse, politi, brannvesen og andre sa-marbeidspartnere. På bakken har jeg ansvaret for å sikre pasientene – blant annet ved å hente dem ut av bilvrak, ned fra fjellhyller og opp av vannet – og å bistå med medi-sinsk behandling før transport til sykehus.


Når jeg henger i en line under he-likoptret for å hente opp en pasient, er både flygeren og jeg helt avhen-gig av legen, som står i døren og er våre øyne og ører.

Flygere hjelper til med å sikre skadestedet og å ivareta sikker-heten til lege og redningsmann – for eksempel ved å slå av kjøretøy som ligger veltet i terrenget. Det er lett å få skylapper når man er fullt

opptatt med å behandle en pasient. Da er det betryggende å ha en ru-tinert flyger med fullt overblikk.

Flygeren kan også ta seg av pårørende, berolige dem og innhente viktig informasjon, slik at legen og jeg kan konsentrere oss om å redde liv.

Særlig når man er ny i tjenesten, er det betryggende å vite at fly-geren og legen utfyller din egen manglende erfaring.


Treningen fokuserer ikke bare på praktiske ferdig-heter, men også på å lære seg selv og sine grenser å kjenne, på å utvikle evnen til å kommunisere, på å lære å lese andre. Ferdighetene utvikles blant annet gjennom svært realistisk simulering.

MEDLEMMENE BIDRAR – Det er medlemmene som siden 2011 har finansiert

utviklingen av treningskonseptet og opplæringen av interne instruktører. Deres støtte har også gjort at vi har kunnet spre konseptet til andre luftambulansetjenester i Europa, påpeker Bo Conneryd.

Trening er viktig, men det er også hverdagen på basen. Crewet bor sammen i flere dager når de har vakt. De ser på Skavlan, lager middag og trener. Det bidrar til at de blir kjent med hverandres personligheter, styrker og svakheter.

– Det er mye god samspillstrening i å lage felles middag, ler Conneryd.

ÅPEN KULTUREn viktig forutsetning er at man ikke opererer med en pekefingerkultur når noe ikke fungerer perfekt. At innstillingen er at når én i crewet feiler, feiler hele teamet.

–Erkjenner man ikke feil, kan man heller ikke forbedre seg. Alt dreier seg om å bli bedre, sier Conneryd.

– Når vi debriefer hverandre etter et oppdrag, må alle fakta på bordet. Hva kan vi lære, ikke bare som enkelt-personer, men som crew, sier Liss Amdal.

– Det er selvfølgelig situasjoner der vi ikke er helt eni-ge. Er det behov for en mer detaljert gjennomgang, tar vi det på bakken. På oppdrag skal vi være fullt fokusert på gjennomføringen. For eget ansvarsområde har hver av oss siste ord, påpeker Oddvar Uleberg, og legger til:

– Det som skaper mest gnisninger er det samme som hjemme: at noen lurer seg unna ryddingen og oppvasken.

«Alle i crewet har lært å se symptomene på stress. Hvis jeg er stresset, er jeg sannsynligvis den siste som oppdager det. Dersom redningsmannen merker det først, kan han bidra til å få oss ut av en dårlig situasjon. Dette er viktig for sikkerheten.»

LISS AMDAL

LISS AMDAL ER FLYGER

LISS AMDAL ER FLYGER


MIN PRIMÆROPPGAVE

Å fly helikoptret, velge flyrute, tolke værinfor-masjon og avgjøre om det er forsvarlig å fly, bidra til å finne alterna-tiv løsning om vi ikke kan fly.


Redningsmannen er i praksis min «an-nenpilot», som kan lande helikoptret dersom noe skjer med meg, og bistår med navigering, rutevalg og tolkning av værinformasjon.

Legen er jeg helt avhengig av når vi for eksempel skal lande i trangt lende, eller når vi flyr underhengende operasjoner.

Det er legen som holder utkikk om det er fritt leide bakover, i min blindsone, og hjelper til med dirigering når rednings-mannen henger i tau under helikoptret.

Både legen og redningsmannen kjen-ner helikoptret og flyprosedyrer så godt at de kan hjelpe med å oppdage feil i tide. Det gir ekstra sikkerhet.

Marerittet på hesteryggen

Da Kristins hest løp løpsk, gikk det galt. Hun ble revet av i 70 kilometer i timen og med 15 brudd, et knust kneledd og

punktert lunge, trengte hun rask hjelp.

DE VIKTIGE MINUTTENE

TEKST ERLAND KROKEN FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES


9528minutter

OPPDRAG

Kastet av løpsk hest

Den som skulle berges: Kristin Nersveen (26)

FLYTID DISTANSE UTSTYRMonitorering og stabiliserende, fikserende utstyr

MANNSKAPAnestesilege: Halvard StaveRedningsmann: Anders EidFlyger: Andreas Hjert

OPPDRAGET 16. juli 2014 Hamar

Lørenskog

kilometer

Det er den sommeren hvor asfalten damper, badestrendene er fulle og

skogen knusktørr. Kristin Nersveen (26) sitter rolig på en flott varmblodshest. Hun nyter den sene og varme julikvelden fra hesteryggen. Bak følger bestevenninnen Ellen Kristina Møystad (26). Også hun høyt på hesteryggen. De har kjent hverandre siden videregående skole. Kristin har nylig kommet hjem fra 3 ½ måneds kurs på Bali for å bli personlig trener. Den talentfulle idrettsjenta har spilt fotball på høyt nivå, i tillegg til at hun i mange år har jobbet med dyr. Å få jobb som personlig trener, drive med fysisk aktivitet, få folk i form, er drømmen.

KOSETUR Selv om det er flere år siden, har begge venninnene ridd mye. Spesielt Kristin. Hun kaller seg hestejente. Dyra har de fått låne av den snille naboen. Målet denne varme kvelden er en badetur. Mobiltelefonene er lagt igjen hjemme.

Det ser ut som om trærne i furuskogen med sine nakne og rette trestammer står i giv akt. Jentene småprater innover i skog-teppet i Elverums-skogen i hyggelig rusle-tempo. Det knaser under de tunge dyrene. I traktene finnes det både gaupe, ulv og bjørn. Kristin kjenner området svært godt.

Minuttene går. Om hun går i egne tanker som svirrer rundt fotball og Manchester United, husker hun ikke. Hun har vært i England en rekke ganger og sett laget i ak-sjon. Kanskje det er på tide å reise dit nok en gang? Var det det hun tenkte på? Hun husker ikke. De blir enige om å trave litt.

Hestene øker tempo. Det er akkurat som om hesten til Kristin har fått inn et ekstra gir. Ellen Kristina følger på. Var det meningen at det skulle gå så fort? Aller mest kjenner de spenning. Begge har ridd i galopp før og vet at det kan gå fort. Veldig fort.

MISTER KONTROLLENSå skrus tempoet enda mer opp. Hesten går over i full galopp. Kristin skjønner at noe galt er på ferde. Kan hesten ha fått ferten av noe? Blitt stukket? Den stormer gjen-nom skogen med Kristin på ryggen. Hun forsøker desperat å roe den. Hun reiser seg lett i sadelen, holder tømmene stramt, men ikke noe nytter. Å hoppe av, er uaktuelt. Varmblodshesten er en erfaren traver. I full galopp, i en tettere og tettere furuskog ser Kristin trærne som en grønn bølge. Bak kommer Ellen Kristina. Hva skjer der foran? Ellen rir også i galopp.

Hestene hiver seg inn på en lang skogsbilvei. Farten øker enda mer. Kristin vet hvor de er. De er på veien de trener hastighet med travhester. Den snorrette skogsbilveien går mer eller mindre rett ut i Trysilvegen. Riksvei 25. Turist-hovedveien til Trysil. En virkelig trafikkåre.

600 KILO MUSKLER OG FRI VILJERett før det skjer, skjønner Kristin at det går galt. 600 kilo med muskler med fri vilje, et gods-tog i nesten 70 kilometer i timen, vil kun én vei. Rett gjennom treklyngen. Vi krasjer, tenker hun.

De treffer trærne med et smell. Hesten stormer gjennom klyngen. River seg opp og gjennom. Fortsetter videre, skadet og i fri galopp. Alene. Kristin blir revet av hesten i den voldsomme kollisjonen. Treffer trærne, med bena, hofter og skuldre. Kneleddet knuses.

Den talentfulle fotballjenta blir vridd rundt, og havner på ryggen i ura. Knappe 200 meter fra trafikken til og fra Trysil. Hesten blir fun-net flere timer senere, to og en halv mil unna.

Ansiktet er fult av sand og skitt. Hun kom-mer til seg selv.

Bena ligger i unaturlige vinkler. Armen lig-ger feil vei. Forslått og med smerter. Men hun puster tungt og er våken. Hun forstår med en gang at dette er alvorlig. For første gang tar frykten henne. Hun prøver å løfte det ene beinet, men ser at leggen blir «liggende» igjen på bakken.

Så kommer Ellen Kristina løpende. Hun har sett hva som har skjedd. Ser med en gang at dette er alvorlig, men blir beroliget av at Kristin er våken. – Hva gjør jeg med hesten? Spør hun forfjamset. – Bare slipp den. Han er verdens snilleste, og vil bare gå hjem, sier Kristin liggende fra ura hvor myggen surrer rundt ansiktet hennes. Ellen hjelper til med å vifte unna og sjekker at Kristin puster skikke-lig, før hun tør løpe etter hjelp.

Ellen Kristina kommer seg ut i Trysilve-gen. Gir tydelig til kjenne at hun trenger hjelp. – Hjelp! Vifter med armene og står ute i veien. Til hennes store forskrekkelse kjører flere biler forbi. I en sitter en familie med barn i baksetet. Noen ungdommer vinker til-bake. Etter 10–12 biler ser hun en Volvo som langt der fremme gir tegn. Hun er sett.

Mannen som kommer vet hva han skal gjøre med en gang. Han varsler medisinsk nødtelefon 113 i det samme som han løper mot Kristin. Få minutter etter er ambulansen på plass.

Kristin får smertestillende, blir sikret slik at skadene ikke blir enda større og lagt inn i ambulansen. Hun er våken hele tiden. Ambulansearbeider Vegar Løberg Kristi-ansen er i kontakt med traumeenheten på Hamar sykehus. Forklarer situasjonen, og sier de er på vei. Det kan være aktuelt med luftambulanse, mener han. Kristin føler seg i trygge hender.

Ulykker med hest handler som oftest om at rytteren faller av.

Det er i hovedsak kvinner som blir skadet i disse ulykkene.

I Danmark, som vi ofte sammen-likner oss med, er det ca. 7 400 personer årlig til behandling etter ulykker med hest.Kilde: Norsk Helseinformatikk

1

2

1. GODT HUMØR: Selv fra sykesengen be-holdt Kristin Nersve-en sitt gode humør. Bestevenninne Ellen Kristina Møystad var ofte på besøk. 2. HER SKJEDDE DET: Kristin og Ellen besøker stedet hvor hun ble revet av hesten. Treet til høyre er ett av flere som fortsatt har spor etter hendelsen.


På sykehuset på Hamar konstateres en rekke brudd og punktert lunge. Idrettsutøve-ren Kristin hører det medisinske personellet snakke om brudd og andre skader. De bruker latinske navn. Navn hun kan godt. Kristin må til spesialistene på Ullevål Universitetssy-kehus. Legehelikoptret blir rekvirert.

LEGEHELIKOPTRET VARSLESAlarmen går på luftambulansebasen på Lørenskog.

På få minutter letter pilot Andreas Hjert, redningsmann Anders Eid og anestesilege Halvard Stave med retning mot den tidligere OL-byen langs Mjøsa. Beskjeden er tydelig; Kvinne, 26, store bruddskader etter ulykke med hest, Hamar sykehus. Det har vært travelt på Lørenskogbasen denne dagen. Hittil har de to legehelikoptrene vært ute på åtte oppdrag. Nå kom det niende.

Basen på Lørenskog er landets eneste med to legehelikoptre. I løpet av ett år er de ute på ca. 2 000 oppdrag. Mange er slike som i denne historien: En ulykke eller plutselig sykdom skjer. En pasient blir funnet og får hjelp av legfolk. Som oftest er det helt vanlige mennesker som kommer først til en plutselig syk eller skadet person. Ambulan-sen og legehelikoptrene har tett samarbeid. I denne historien kommer ambulansen først. Frakter pasienten til sykehus. Herfra blir legehelikopter rekvirert. Andre ganger er det legehelikoptret som henter pasienten direkte. Dette bestemmes når hendelsen er varslet hos medisinsk nødtelefon 113.

Etter 28 minutter lander legehelikoptret ved Hamar sykehus. Kristin har drømt om å fly helikopter en gang, men hun tenkte ikke på denne måten. For at hun skal være mest mulig stabil i helikoptret, setter anestesilege Harald Stave og redningsmann Anders Eid på henne en kraftig nakkekrage.

Klokken er 00.51 når legehelikoptret lander på Ullevål universitetssykehus.

Fra legehelikoptret bærer det rett inn til akuttmottaket, hvor akutt-teamet står klare. Det er åtte-ti spesialister, bestående av anestesileger, anestesisykepleiere og andre medisinske fagpersoner, klare til å vurdere skadene og hva de må gjøre.

TAKK TIL HELSEVESENETHeldigvis er hodet uskadet. Hjelmen reddet henne. Men det er i tillegg til punktert lunge, et kneledd i 24 deler, brudd i begge leggbein venstre fot, begge bein venstre underarm, høyre kragebein, høyre skulderblad og ni brukne ribbein. I tiden som kommer går Kristin gjennom åtte narkoser, hittil seks operasjoner og fire såkalte revideringer. Etter ulykken ligger hun nesten to måneder på sykehus.

– Når jeg tenker tilbake på alle som hjalp meg, blir jeg ydmyk og takknemlig. Vi har et flott helsevesen med folk som virkelig bryr seg om jobben sin. For eksempel fra da jeg lå på sykehuset. En av sykepleierne spurte meg uoppfordret om jeg ønsket å få vasket håret. Om jeg ville? Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Jeg ble kjempe-glad, sier hun.

Både Ellen Kristina og Kristin kjenner godt til luftambulansetjenesten i Norge, og synes det er helt fantastisk at dette er en offentlig tjeneste i helse-Norge. – Mamma og pappa har vært medlemmer i en årrekke i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og jeg vet at organisasjonens mål er å gjøre den enda bedre. Det er nok noe jeg vil vurdere å støtte nå, smiler Kristin.

KJØPT HESTDet er ett år siden ulykken. Kristin sitter på verandaen i det nyinnkjøpte huset i Elverum. Her bor hun sammen med snek-kersamboer, to viltre hunder og hesten Rikst, en nederlandsk Frieser, bare noen kilometer unna stedet ulykken skjedde. – Jeg har lenge ønsket meg en egen hest, og er ikke blitt skremt av denne opple-velsen selv om jeg har opplevd marerittet på hesteryggen. Så da muligheten til å få kjøpt Rikst dukket opp, slo vi til, smiler hun. Innenfor en stor inngjerding med masse plass rusler den flotte hesten rundt og koser seg.

I september i år venter en ny operasjon. Prognosene er at hun skal bli mye bedre. – 100 prosent frisk blir jeg ikke, det har jeg fått beskjed om. Bevegelighetene i det ene benet vil ikke bli helt bra igjen, sier hun.

Venninnen Ellen Kristina er på besøk for å se hvordan det går med henne. – Jeg er helt sikker på at ditt utrolig gode humør har hjulpet deg raskere tilbake. Det var alltid tommel opp. Selv når du lå i sykehussengen og det eneste du kunne røre var tommelen. Det var tommel opp, ler hun, henvendt til Kristin.

– Jeg har nok en litt sær humor, smiler Kristin, og tenker på da hun ble lastet inn i ambulansen, skitten og medtatt, med smerter, brudd både her og der, og sa til Ellen Kristina med sprukken stemme før de kjørte. – Blir du med på ridetur i morgen også?

Kroppen er merket med godt over 100 sting og flere arr etter alle inngrepene. To metallplater er operert inn i leggen, to pla-ter i underarmen og en plate i kragebeinet. – Nå trenger jeg ikke bruke leggbeskytter lenger på fotballen, ler hun, vel vitende om at idrettskarrieren som aktiv nok er over etter å ha opplevd noen av sine viktigste minutter.

«Jeg har lenge ønsket meg en egen hest, og er ikke blitt skremt av denne opplevelsen selv om jeg har opplevd marerittet på hesteryggen.» KRISTIN NERSVEEN


HESTEULYKKEN

Hvorfor kjørte så mange forbi?Ellen Kristina Møystad gjorde alt riktig da ulykken var ute, og venninnen Kristin Nersveen ble hardt skadd i hesteulykken i Elverum i fjor. Hun løp etter hjelp. Men i forsøket på å stanse biler langs Trysilvegen for å få hjelp, opplevde hun at 10–12 biler kjørte forbi.

– De så meg alle sammen, og jeg var overtydelig på at jeg ønsket hjelp. Jeg er evig takknemlig til mannen som stoppet og hjalp oss, men hvorfor såpass mange bare kjørte videre, undrer jeg meg over, sier hun.

I følge Veitrafikkovens § 12 er det straffbart ikke å hjelpe folk eller dyr langs veien.

1

21. EGEN HEST: Kristin er ikke skremt etter ulykken og har nå kjøpt egen hest. Rikst får godterier av Ellen Kristina. 2. BESØK PÅ BASEN: – Så hyggelig å se deg igjen. Flyger Andreas Hjert som var med på å hente Kristin på Hamar, synes det var stor stas å få hilse på henne igjen.Fra v. Ellen, Kristin, flyger Andreas Hjert og Karin Nersveen, mammaen til Kristin.

EENDELIG EVENES: Nord-Norge kan by på utfordringer: Det er værhardt, lange avstander og befolkningen bor spredt. Når

ulykken er ute, kreves det derfor mye av helsevesenet. Med den nye luftambulansebasen på Evenes får inn byggerne et enda bedre akuttmedisinsk tilbud.TEKST RANDI J. BUCKLEY FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Evenes

Tromsø


Hvordan i alle dager skal dette gå, tenkte basesjef Fritz-Ivan Gulbrandsen da han så på de to fornøyde rottene som hadde spist seg fete på matrester i hangaren. Den 900 kvadratmeter store

hangaren, som enkelt rommer fire-fem helikoptre av typen H145 , var et militært depot fullt av skrot, men skulle bli til en fullt fungerende hangar for legehelikopter. Det var seks måneder til oppstart, og oppdraget lød: Bygg en luftambulansebase så rimelig og raskt som mulig. Så enkelt – likevel så omfattende og komplisert.

UFORUTSIGBART VÆRBare ti måneder senere sitter basesjef Fritz-Ivan – som også er redningsmann – sammen med resten av luftambulansecrewet og tar seg en kaffekopp i en hjemmekoselig stue på en splitter ny luftambu-lansebase. Med anestesilege Lars-Jøran Andersson og flyger Bo Conneryd har han nylig avsluttet et oppdrag. Brødet som ligger på kjøkkenbenken er hjemmebakt og fortsatt lunt, det henger kunst på veggene. Mannskapet har selskap av fungerende basesjefpilot for Evenes, Lars Erik Bragstad. Han er på basen for å sjekkes ut på helikoptertypen H145 T2, som er helikoptret de bruker fra basen.

Basen er lokalisert til den militære delen av Harstad/Narvik lufthavn Evenes, og ligger i ensom majestet blant sheltere («parkeringshus» for ja-gerfly) av betong med gress på taket og et intrikat system av veier og taxebaner. Utsikten kan ingen klage på: Snøkledte, bratte fjell stiger opp fra fjorden og det unike nordnorske lyset vitner om at vi befinner oss i en særs vakker del av landet vårt.

Det er sommer, sol, lite vind. Det er midnattssol om nettene, vakker natur og et blåaktig lys om-hyller fjorden. Det er en drøm nå – men idyllen vil selvfølgelig ikke vare, minner Fritz-Ivan oss på.

–Pasientene er de samme som ved alle baser i landet. Men Nord-Norge skiller seg ut på to måter. For det første: Vi har mørketid og svært uforutsig-bart vær. Og da mener jeg uforutsigbart! Det snør vannrett, vinden kommer opp i høye hastigheter, og topografien gir kraftig og plutselig turbulens. For det andre kan infrastrukturen være utfordrende. Det er langt mellom sykehus og stedvis er veiene i dårlig forfatning. Mange veier blir i tillegg stengt i perioder vinterstid på grunn av uvær eller ras, sier Fritz-Ivan.

LOKALKUNNSKAP VIKTIGSom tidligere redningsmann i 330-skvadronen har han lang erfaring med å fly i nord. Flere ganger har han vært med på oppdrag som har blitt avbrutt på grunn av dårlig vær – til tross for at de store Sea King-helikoptrene tåler en trøkk og vel så det, og til tross for at besetningen brukte

nattbriller, som forsterker lyset opptil 3 500 ganger. Lokalkjennskap, både geografisk og værmessig, blir derfor svært viktig under slike forhold. Det er også essensielt at de ulike instansene i helsevese-net samarbeider godt.

Det var i 2012 at Helse Nord slo fast at ett områ-de hadde et langt dårligere luftambulansetilbud enn resten av landet: Midtre Hålogaland, hvor det bor 120 000 mennesker. Spredt over store avstan-der, i tettsteder og byer. Ved svenskegrensa, på fjellet og i et mektig, vidstrakt øyrike. Regionen be-står av Lofoten, Ofoten, Vesterålen og Sør-Troms, og er det tettest befolkede området i Nord-Norge. For å sikre innbyggerne et likeverdig akuttmedi-sinsk tilbud vedtok styret i helseforetaket at det var nødvendig å etablere en legehelikopterbase. Det ble bestemt at den skulle ligge på Evenes.

Det medisinske ansvaret for tjenesten ligger hos Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Anestesile-gene som flys ut til pasienten og starter behandlingen er ansatt ved UNN og jobber også klinisk på sykehus.

OMFATTENDE OPPGAVEDa Norsk Luftambulanse AS vant kontrakten og fikk i oppdrag å drifte basen med helikopter, flyger og redningsmann, hadde basesjef Fritz-Ivan ti måneder på seg før crewet skulle gå på vakt for første gang. Det er ingen enkel oppgave å etablere og bygge en luftambulansebase. Når basen i tillegg skal bygges inne på militært område og selve bygget er gammelt og nedslitt, blir det hele mer komplisert. Var det kaldt ute, viste termometeret aldri mer enn 14 grader inne. Det er langt under kravet til innetemperatur på 19 grader. Hangarporten var ikke sertifisert siden 90-tallet og måtte restaureres.

Basesjefen startet med å kjøre bort fire ti-ku-bikk containere med søppel. Planlegge, nå med god støtte fra Forsvarsbygg, Luftambulansetje-nesten ANS, Akuttmedisinsk avdeling i Tromsø og Avinor. Rive. Bygge opp og montere. Reise på IKEA. Utallige telefonsamtaler til leverandører, håndverkere og beslutningstagere. Kjøkken, teknisk rom, medisinsk rom, ops-rom, kontorer, soverom og mer til måtte bygges og fylles med alt fra bestikk til medisiner og teknisk utstyr. For ikke å snakke om alle godkjenninger og bokverk som er påkrevd for å drive luftfart og luftambu-lansetjeneste. Mangfoldige timer gikk med, men Fritz-Ivan og hans hjelpere kom i mål: 30. april i år kunne helseminister Bent Høie klippe snoren og erklære Evenes luftambulansebase for åpnet. Den 12. basen av sitt slag, 21 år siden forrige gang en legehelikopterbase ble etablert i Norge.

– Pasienten må være i fokus, og vi må sørge for å bringe dem til riktig behandlingsnivå. UNN HF er godt organisert med gode systemer og fantastiske

LUFTAMBULANSE-BASEN PÅ EVENES:

Offisielt åpnet av helseminister Bent Høie 31.april 2015

Dekker Midtre Hålogaland, som har nærmere 120.000 innbyggere. Regionen består av Lofoten, Ofoten, Vesterålen og Sør-Troms.

Luftambulansebasen betjener fire sykehus i regionen.

Universitetet Nord-Norge (UNN) har det medisinske ansva-ret for tjenesten, og spesialistle-gene er ansatt ved UNN.

Fire redningsmenn, fire piloter og ti anestesileger er tilknyttet basen. De går i turnus, og er på vakt en hel uke av gangen.

Det er utført 161 oppdrag de fire første månedene i drift.

Norsk Luftambulanse AS (NLA AS) fikk i juni i fjor tildelt kontrakten på luftambulanse-basen på Evenes i konkurranse med to andre tilbydere og flyr på oppdrag for Statens Luftambu-lansetjeneste ANS.

Kontrakten varer fra 1. mai 2015 til 31. mai 2018.

Pilot og redningsmann er ansatt i NLA AS.

Basesjef: Fritz-Ivan GulbrandsenLokalmedisinsk leder: Bård Rannestad

Se video fra EvenesSkann koden og se vår film fra Evenes-besøket. Filmen kan også sees ved å gå inn på youtu-be.com/norskluftambulanse.

1 2

3

41. Flyger Lars Erik Bragstad og instruktør og flyger Bo Conneryd (t.v.) har spektakulær utsikt fra «kontoret« sitt.2. Mellom oppdrag benyttes tiden godt, her gjennomfører flygerne treningsflyging i fjellene.3. Kjemien mellom Lars Erik Bragstad (f.v.), Fritz-Ivan Gul-brandsen, Bosse Conneryd og Lars Jøran Andersson er det ingenting å si på.4. Det er viktig å ha flyruter for dårlig vær klare. Lars Erik Bragstad (f.v.), Bo Conneryd og basesjef Fritz-Ivan Gulbrandsen planlegger flyruter for dårlig vær.


mennesker, noe som har imponert meg. Vi løser problemer i felleskap med AMK i Tromsø og Bodø, samt ambulansetjenesten, luftambulansebasen i Tromsø, 330-skvadronen og de andre redningsres-sursene. Det er helt avgjørende at vi samarbeider godt, konstaterer Fritz-Ivan.

MÅ TENKE ALTERNATIVTNår den nordnorske vinteren viser seg fra sin verste side, hender det stadig at helsepersonell må tenke alternativt for å få pasienten til sykehus. Anestesilege Lars-Jøran jobber som luftambulan-selege både på Evenes og i Tromsø, og forteller at man er vant til å måtte tenke nytt i en landsdel med så spredt bebyggelse og så lange avstan-der – ikke bare mellom hus og tettsteder, men også mellom sykehusene.

– Et typisk scenario er en ustabil pasient som befinner seg på et øde sted, og som er i en tilstand som tilsier at han eller hun bør få hjelp av luftambulansen, men hvor været setter en stopper for flygning. Det kan gjøre situasjonen komplisert, og da må vi ofte innhente mye informasjon for å finne andre løsninger, forteller Lars-Jøran.

Ofte kommer ambulansen først frem til pasien-ten. Da er en løsning at anestesilegen rykker ut i legebil og kjører ambulansen i møte. Det er også vanlig at anestesilege eller anestesisykepleier blir med ambulansen på vei ut til pasienten. Dette er et godt og viktig tilbud til befolkningen.

– Det hender at ambulansen må kjøre omvei via Finland fordi veien i Norge er stengt. Med Eve-nes-basen har vi fått flere luftambulanseressurser i området, noe som gir større fleksibilitet til å løse oppdrag. Det er positivt, sier Lars-Jøran.

ROBUST HELIKOPTERDrøyt fire måneder etter oppstart er det utført 161 oppdrag. Pasientene leveres til seks sykehus i regionen, avhengig av tilstand og behandlingsnivå. Et typisk oppdrag kan se slik ut: Helikoptret flyr til Kabelvåg for å hente en alvorlig syk eller skadet pasient, som flys til Universitetssykehuset i Tromsø før helikoptret returnerer til Evenes. Crewet har tilbakelagt rundt 50 mil i luftlinje og har vært i lufta i flere timer. De har flydd over sjø og fjell, kanskje i mørke og dårlig vær. Slike forhold krever et robust helikopter med god rekkevidde og kapasitet til å bære nok nyttelast. Dette var viktige krav for å kunne vinne kontrakten – og for å kunne utføre oppdragene.

Helikoptret som er satt inn på Evenes er et H145 T2 fra Airbus, et topp moderne helikopter med god plass i kabinen, avansert teknisk utstyr og mulighet til å frakte to bårer samtidig. Helikoptret er lite nok til å kunne lande relativt tett inntil skadestedet slik at spesialistlegen kommer nær pasienten.

– Det er utrolig gøy å få være med å bygge opp Evenes-basen flyoperativt, og personlig mener jeg H145 T2 er verdens beste luftambulanseheli-kopter. Det er verdens mest moderne helikopter, skreddersydd til vårt bruk. Jeg ser faktisk frem til å fly her oppe om vinteren. Da får vi anvendt ferdighetene vi har tilegnet oss over mange år og som vi trener mye på, forklarer den erfarne piloten og instruktøren Bo, som har vært ansatt i Norsk Luftambulanse i til sammen 18 år.

Snart er det tid for sommerens høydepunkt: For femte gang arrangerer piloten såkalt trivselsmaraton på Fårö på Gotland, hvor han bor. Det er et fullverdig maraton, men med innlagt lunsj og avslutningsvis hyg-gelig lag på kvelden. I mellomtiden må han nøye seg med en økt i treningsrommet med resten av crewet, som nettopp har blitt slått av redningsmann Fritz-Ivan i en vennskapelig rulleskikonkurranse på taxebanene, som fungerer utmerket som treningsløyper.

REALISTISK TRENINGMellom oppdrag er det viktig å spise, hvile, holde seg i form og sørge for at rutiner fungerer. Ikke minst er det viktig å trene på ulike typer oppdrag.

–Det har vært viktig å bo seg inn, la ting sette seg og bli kjent med området og samarbeidspartnere. For at vi skal kunne løse oppdragene best mulig kreves mye trening, både flyoperativt og medisinsk. Vi gjennomfører blant annet fullskala-øvelser basert på reelle oppdrag. Vi trener for eksempel på varsling, snøskred, traumer eller hjertestans. Vi har stor nytte av disse øvelsene, sier Fritz-Ivan.

Etter å ha levert en pasient til Tromsø grytidlig om morgenen fortsetter crewet med sine gjøre-mål på basen: Lars-Jøran sjekker det medisinske utstyret og datomerkingen på medisinene. Papirarbeid og småting må ferdigstilles. Fritz-Ivan setter i gang med å montere skuffeseksjoner for medisinsk utstyr, mens Bo og Lars Erik planlegger flyruter for dårlig vær og treningsflyging: Er det hekkeområder de må ta hensyn til? Ligger det naturreservat i nærheten?

Helikoptret tar av mot den blå himmelen og setter kursen mot fjellene på den andre siden av fjorden. Bo sitter ved siden av basesjefpilot Lars Erik og gir instruksjoner. Lemen og ryper skvetter unna når Lars Erik sakte, men sikkert balanserer meiene på fjelltoppene. Steinene vi trodde var så små, viser seg å være enorme kampesteiner stablet oppå hverandre. Langt der nede går fjellene over i grønne daler som flater ut før de treffer turkist vann. Skyene henger dovent på himmelen. I bakgrunnen skimtes Lofotveggen. Helt fantastisk, slår Bo fast.

– Jeg bor på Gotland, får fly på Lørenskog og i vill og vakker natur her på Evenes. Jeg får rett og slett det beste av alt, ler han.

PROFILENFRITZ-IVAN GULBRANDSEN (46)

Den engasjerte finnmarkin-gen fra Kjøllefjord har 22 års erfaring som redningsmann og er basesjef ved luftambulanse-basen Evenes.

Som 18-åring fikk han ved en tilfeldighet tilbud om å kjøre ambulanse. Han fullførte tidlig fagbrev som ambulanse-arbeider i Finnmark og jobbet i ambulansetjenesten, før han begynte som redningsmann i Forsvarets 330-skvadron i Ba-nak i 1993. Der jobbet han i til sammen 19 år, sju av disse som redningsteknisk sjef. Han har tidligere jobbet i Norsk Luftam-bulanse, hatt en prosentstilling som redningsteknisk rådgiver i Luftambulansetjenenesten ANS, som er oppdragsgiver for all luftambulansetjeneste i Norge. Han har i tillegg vært involvert i anskaffelsen av nye redningshelikoptre (NA-WSARH-prosjektet).

Fritz-Ivan er bosatt i Bodø, og har selv tegnet huset sitt. Nå tegner han hytte. Om vinteren er han en ivrig skiløper, og bytter ut skiene med sykkel og rulleski om sommeren. Selv reflekterer han ofte over hvor heldig han er som bor og jobber i Nord-Norge.

1

2 3

41. Den medisinske innredningen må være sertifisert, og bæres på plass av basesjef Fritz-Ivan og anestesilege Lars-Jøran Anders-son.2. Fjell og fjorder ba-der i sol, det vil endre seg med mørketiden.3. Basen ligger på den militære delen av Evenes flyplass. 4. Taxebanene utenfor basen fungerer supert som rulle-skiløyper. Basesjef Fritz-Ivan leder an.


På slike brett ble skadde og bevisstløse pasienter tidligere stroppet fast på

ryggen for transport – for å unngå å eventuelt

forverre en nakkeskade.


FORSKNING

Vil flere overleve?

TEKST MARIANNE ALFSEN/FELIX MEDIA FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

For ti år siden endret ambulansetjenesten på Sørlandet måten de frakter skadde, bevisstløse

pasienter på. Nå har hele landet fulgt etter.

I dag legges pasientene i traumesideleie, som sikrer frie luftveier samtidig som nakken blir liggende rett.


«Det er vanskelig å få støtte til slik forskning. Beklageligvis er det ikke ‘sexy’ nok.»

PER KRISTIAN HYLDMO, DOKTORGRADSSTIPENDIAT

Som ung førstehjelper i Norsk Folkehjelp var han med på å instruere

andre i viktigheten av å legge en bevisstløs, skadet person i stabilt sideleie til hjelpen kom for å sikre frie luftveier.

Da Per Kristian Hyldmo ble ambulansear-beider, lege og etterhvert medisinsk ansvar-lig for ambulansetjenesten ved Sørlandet Sykehus, møtte han helt andre dogmer: Frykten for å gjøre pasienter med potensiell nakke- eller ryggskade lamme fra halsen og ned gjorde at skadde og bevisstløse ble stroppet fast flatt på ryggen på et ryggbrett, før de ble transportert til sykehus – i tråd med internasjonale retningslinjer.

Her var det noe som ikke stemte.

PUST ER VIKTIGST – Å ligge på ryggen når en er bevisstløs

kan være farlig. Tunga og øvrige bløtdeler i svelget kan falle tilbake og blokkere luftveiene. I tillegg kan oppkast og blod renne ned i lungene. Ufrie luftveier er det som dreper raskest, påpeker Hyldmo, og legger til:

– Det hjelper jo lite om du unngår å bli lam, dersom du ikke får puste. Samtidig er det jo ingen som med vitende vilje vil gjøre ubotelig skade på nakke og rygg.

Lenge grunnet Hyldmo og kollegaene ved Sørlandet sykehus på dilemmaet. Løsningen ble såkalt traumesideleie:

Når pasienten kommer inn på sykehuset, blir han eller hun alltid snudd rundt med en såkalt «tømmerstokkrulle», for å undersøke ryggen. En teknikk som blir ansett som trygg og som også kan brukes i felt.

Problemet er at ordinært stabilt sideleie gjør at hodet kan bli liggende i en skadelig vinkel. Men ved å bygge opp under hodet, blir nakken liggende rett i forhold til resten av ryggen. Ved å bruke nakkekrage og beltene på båra, oppnår man nær samme stabiliserende effekt som ved å stroppe pasienten fast på ryggen.

SPREDTE SEG RASKTDet var bred faglig enighet i det akuttmedi-sinske miljøet på Sørlandet om at trau-mesideleie var best for bevisstløse, skadde pasienter. Dessuten tilsa all erfaring at

nakke- og ryggskader er sjeldne, i forhold til for eksempel alvorlige hodeskader.

I 2005 valgte Sørlandet Sykehus å endre sine prosedyrer.

– Til vår overraskelse ble traumesideleie raskt tatt i bruk over hele Norge, forteller Hyldmo. Også andre land begynte å snuse på nordmennenes metode.

Da begynte tankene å fare igjen. Hva har vi satt i gang? All erfaring tilsier at det vi gjør er riktig, at det er tryggere for pasienten å ligge på siden, så de har frie luftveier. Med tømmerstokkrulle og nakkekrage var de rimelig sikre på at de kunne holde ryggen stabil. Men burde vi ikke være helt sikre?

– Ingen hadde jo faktisk forsket på dette, forteller Hyldmo.

Dermed var kimen sådd. Med midler fra Stiftelsen Norsk Luftambulanse har han siden 2011 jobbet for å bygge ut den erfaringsbaserte kunnskapen med forskningsbasert kunnskap.

TO HOVEDSPØRSMÅLMed sin forskning vil Hyldmo svare på to grunnleggende spørsmål:

Forskning foregår ikke bare i felt eller på laboratoriet, men også foran datamaskinen. Jo Røislien er statistiker og matematiker, ansatt i Stiftelsen Norsk Luft-ambulanse, blant annet kjent fra det populærvitenskapelige programmet Siffer på NRK. Han har bistått Per Kristian Hyldmo i tolkningen av enorme mengder data.


1) Er det farlig å ligge på ryggen når du er bevisstløs?

2) Er det farlig å bli snudd over på siden hvis du har nakkebrudd?

For å finne svarene har han tatt utgangs-punkt i alt han kunne finne av relevante internasjonale studier – en mye brukt metode i medisinsk forskning, særlig der det av praktiske eller etiske hensyn er vanskelig å gjennomføre egne studier. Dette kalles en systematisk oversikt, og følger strenge regler.

For å ta det første først: Er det farlig å ligge på ryggen når du er bevisstløs?

– Jeg fant faktisk ingen studier som hadde undersøkt dette på skadde eller bevisstløse pasienter. Men, jeg fant mange studier på snorkere og pasienter med hjerneslag, som er sammenlignbare med bevisstløse, skadde pasienter, forteller Hyldmo.

Dermed kunne han bruke data fra disse studiene til å finne svaret på sitt første spørsmål. Og det var tydelig: Hyldmo fant klare indikasjoner på at ryggleie hindrer luftveiene, og at det er bedre å ligge på siden.

– Dette visste vi jo fra før, tenker du kanskje. Vi trodde det, ja, men nå vet vi det. Dette var dessuten et nødvendig skritt for å kunne gå videre, sier Hyldmo.

DET STØRSTE SPØRSMÅLETDermed er den grunnleggende hypotesen be-kreftet, men det tøffeste spørsmålet gjenstår: Er det farlig å bli snudd over på siden hvis du har nakkebrudd? Er «tømmerstokkrullen» virkelig en så trygg metode som vi antar?

Også her er en systematisk gjennomgang av alt som finnes av relevante internasjonale studier et viktig utgangspunkt.

– I tillegg har jeg fått bli med en gjeng i USA som forsker på døde mennesker som har gitt sin kropp til forskningen, forteller Hyldmo.

Samarbeidet har gjort det mulig å teste i praksis hvordan et ustabilt nakkebrudd oppfører seg når kroppen blir snudd rundt med «tømmerstokkrulle» og lagt i traumesi-deleie med nakkekrage. Hvor mye bevegelse er det i nakken? Klarer man å holde den stabil nok til å ikke forårsake ubotelig skade?

Og resultatet? Det blir publisert i Scandinavi-an Journal of Medicine i løpet av høsten. Før det skjer, må forskeren holde kortene tett til brystet, men han kan røpe at man sannsynligvis ikke har vært helt på ville veier med å innføre de nye traumesideleieprosedyrene i Norge.

MEDLEMMENES STØTTE – I medisinsk forskning er det sjelden slik

at man kan sette to streker under svaret. Ofte har vi bare én. Det dreier seg heller om å veie kunnskap opp mot hverandre, og anslå at man har en rimelig god sjanse for helsegevinst, og at farene er tilsvarende få, sier Hyldmo, som disputerer i løpet av 2016.

–Det er vanskelig å få støtte til slik forskning. Beklageligvis er det ikke «sexy» nok å forske på hvordan vi kan forhindre at folk dør de første minuttene etter en skade. Jeg hadde derfor ikke kunnet gjennomføre dette uten støtten fra stiftelsen og medlemmene. Kunnskapen om fagfeltet akuttmedisin gjør at Stiftelsen ser viktigheten av å forske på disse tingene, sier Hyldmo, og føler seg sikker i sin sak: Forskningen hans vil redde liv.

Her tester Per Kristian Hyldmo (helt til venstre) og amerikanske forskere hvordan et ustabilt nakkebrudd oppfører seg etter ulike typer brudd. Mennesker som gir kroppen sin til forskning etter sin død gjør en viktig gjerning.


GODT FORBEREDT TIL LØPETUREN Redningsmann Asle Stenseter elsker å presse grenser og løpe langt. Men han har erfart hvordan en frisk trenings økt kan bli en farlig opplevelse og ende med redningsaksjon.TEKST ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Var det hans tur til å oppleve hvor-dan det kjennes å være den som venter på hjelp? Var det han selv som skulle sitte frysende og lytte

etter lyden fra fjellredningsgrupper? Først kom tåka sigende innover fjellet. Så kom snødrivet. Asle Stenseter (41) visste at ingen helikopter ville klare å lande i dette været. Han så knapt et par meter foran seg der han løp. Det var ingen ting å utsette på formen. Løpeturen oppover fjellstien hadde gått lett. Men nå var alt hvitt omkring ham. Det var ikke langt hjem. Men i hvilken retning? Da han stanset kjente Asle at den tynne løpetightsen og treningsjakka ikke var laget for å holde ham varm i vindkastene.

Hvor unødvendig var det ikke om han – en erfaren redningsmann som de siste par årene har fullført to Norseman Xtrem Tri-athlon – skulle sette helsa på spill på en vanlig løpetur, bare noen få kilometer hjemmefra?

– MANGE ER DÅRLIG FORBEREDTRedningsmann Asle Stenseter rister smi-lende på hodet over opplevelsen han hadde for noen måneder siden. Sammen med kolle-gene, flyger Marius Malmo og anestesilege Bård Heradstveit, er han på vakt på Norsk Luftambulanses base i Bergen.

–Det er stor forskjell mellom det å klare seg selv og det å starte en redningsaksjon, å dra masse folk opp i fjellet for å lete etter deg. Å væ-re forberedt handler ikke bare om å holde seg varm til hjelpen kommer, men om at man skal slippe å be om hjelp, forklarer redningsmannen.

LIVET PÅ VAKT


Fra basen kan de se byfjellene, hvor toppe-ne innimellom er dekket av tåkeskyer. Det skiftende vestlandsværet er likevel ikke til hinder for at stadig flere spreke bergensere gir seg ut på lange løpeturer i fjell og mark.

– Det er en voldsom løpebølge på gang. Alle skal ut på løpetur og alle skal pushe grensene sine hele tiden. Til alle døgnets tider er folk ute på fjellet her. Enten det er tidlig om morgenen eller sent på kvelden, ser jeg lysene fra hodelyktene som svirrer oppi der, sier Stenseter og peker på fjellsiden.

– Det er kjempebra at folk er ute i fjellet, men mange som er der ute nå, er ikke godt nok forberedt. Det er ganske annerledes enn for noen få år siden. Da var de som gikk i fjellet godt forberedt, med bukse, jakke og sekk med niste. Men nå løper de, selv i snøvær, bare i tights og joggesko, sier han.

FLERE LØPERE HENTES I HELIKOPTERBergenserne deler sansen for lange løpetu-rer med resten av Norge. Krevende løp og konkurranser, som også redningsmannen selv trener ivrig mot, er fullbooket på kort tid.

Mannskapet på luftambulansebasen i Bergen merker treningsbølgen ved at stadig flere mosjonister hentes ned fra byfjellene med helikopter.

– Det er oftere enn det burde vært. Det er såpass ofte at vi lurer litt på hvordan de kom seg ned før helikoptret ble funnet opp. Før i tiden hadde folk i det minste med seg klær, sier flyger Marius Malmo.

Redningsmann Asle tror mange glemmer at en løpetur er noe helt annet om man løper for seg selv langt inne i skoger og oppe på fjellet, enn om man løper på veier i sitt eget nabolag.

– Jeg tror ikke folk lenger klarer å se når tightsen alene ikke er egnet. Den er et godt plagg her nede, men det er ikke nødven-digvis et godt plagg når du løper 600 meter lenger oppe, sier han.

Det er ikke så mye som skal til for å være bedre forberedt for lange løpeturer, i følge luftambulansemannskapet.

–Jeg tror man bare må tenke: Hvis jeg skader meg og må sitte i ro, hvor lang tid tar det før hjelpen kommer? Hvis du kan sitte og vente minst en time uten å bli kald, så har du med deg riktige klær, sier redningsmann Asle.

Den typiske mosjonistskaden på fjellet er at løperen tråkker over, hører det smelle i foten og ikke lenger klarer å gå på det beinet, i følge luftambulansemannskapet.

På en godværsdag med mye folk i fjellet og marka vil det trolig ta kort tid før en luf-tambulanse er på pletten for å hjelpe. Men hva hvis været er dårlig og luftambulansen ikke kan fly? Det kan ta timer før rednings-grupper kommer til.

– Mange tenker at de holder seg varme når de løper. Men hvis du brekker noe, blir du sittende, og da blir du fort kald hvis du i tillegg er våt, forklarer flyger Marius.

KROPPSTEMPERATUR: 31 GRADERDenne dagen er det over ti grader ute i Bergen by, men kjøligere i høyden. Bare få uker tidligere rykket luftambulansen ut til en ellers sprek mann som hadde gått seg vill i byfjellene.

– Han hadde en kroppstemperatur på 31 grader. Det er hypotermi som er det skumle, forklarer lege Bård Heradstveit.

Folk som blir såpass nedkjølt, har vanske-ligheter med å ta rasjonelle valg og ta vare på seg selv, forklarer legen.

Selv har redningsmann Asle Stenseter alltid med seg en liten sekk med klær og litt ekstra utstyr på lange løpeturer utenfor allfarvei, sommer som vinter.

– Du kan selvsagt se an været litt. Er det over 20 grader og blå himmel ute, er det kanskje ikke nødvendig. Men jeg har alltid sekken med en ekstra bukse, jakke, lue og hansker stående. Du trenger ikke pakke ut og inn, det er bare å ta den med seg. Den veier ingen ting, sier Asle.

–Det gjør jo ikke noe om den veier litt heller, du skal jo på trening, skyter lege Bård inn.

–Og hvis du er så skral at du ikke orker å bære med deg den halvannen kiloen ekstra, så kanskje du ikke bør ta den turen, fleiper han.

For det er i utgangspunktet ganske veltrente folk som tar de lengste turene iført løpetights, har luftambulansemannskapet inntrykk av.

–Det er en del middelaldrende menn på om-kring 40, sånne som meg, som blir dratt med i den løpebølgen som er nå. De som virkelig skal finne storformen og som trener til maraton og ekstreme løp. Noen veltrente kvinner, også selvsagt. Og så er det studentene, som er litt yngre og som skal opp på fjellet og kose seg. Det er de jeg synes jeg ser, forteller Asle.

Redningsmannen, som selv løper mellom fem og sju mil på en god uke, skjønner godt hva som driver dem.

–Frihetsfølelsen! Den er fin. Og følelsen av å være i god form og kunne bevege deg langt over kort tid, det er en utrolig god følelse, sier han.

Men på løpeturene vil Asle gjerne møte andre sprekinger med en lett liten løpesekk på ryggen. Selv var han sjeleglad han hadde pakket de riktige tingene med seg den gan-gen i februar da han møtte tåke og snøkav på toppen av byfjellet Ulriken.

– Man skal klare å komme seg ut av uføret man har havnet i på egen hånd. Det liker alle, vil jeg tro, sier Asle.

SJEKK VÆRMELDINGEN! Med på løpeturen i vinter hadde han mobiltelefonen, med kart som hjalp ham til å skjønne hvor han var. Derfor klarte han å finne fram til en hytte som ga le for vinden. I sekken lå en tynn overtrekksbukse, en jakke og et lite sitteunderlag som gjorde at han kunne sette seg ned og likevel holde varmen til vinden løyet litt.

– Hva jeg lærte? At jeg ikke skulle vært der i det hele tatt, sier Asle.

Han tipser om at det også før løpeturer kan være lurt å sjekke værmeldingen.

–Jeg hadde jo overlevd. Det er ikke dèt det-te er snakk om. Men at jeg klarte meg alene, at jeg klarte meg uten å starte en redningsak-sjon, det var fordi jeg hadde med meg noen ekstra klær. Det handlet om at jeg klarte å betjene telefonen min, at jeg klarte å finne ut hvor jeg var og navigere meg hjem igjen selv, sier redningsmann Asle Stenseter.

«Det er stor forskjell mellom å klare seg selv og å starte en redningsaksjon.»

ASLE STENSETER

DETTE HAR ASLE I LØPESEKKENDet finnes mange lette sekker spesiallaget for løpeturer. Du kjenner nesten ikke at du har dem på ryggen, forteller Asle Stenseter. Hans sekk er alltid pakket med dette utstyret:

Plastpose til å pakke inn disse klærne: Tynn vindtett jakke, til å trekke utenpå løpejakka. Tynn vindtett bukse, til å ha utenpå tightsen. Tynn lue. Å holde hodet varmt er god førstehjelp. Tynne hansker. Selv bruker Asle noen med

vindtette trekk. Og det er fint om hanskene er av den typen du ikke trenger å ta av for å bruke mobiltelefonen.

En energibar eller en sjokolade. Kompress, som kan brukes til å stanse blødnin-

ger, pakket inn i et par engangshansker.

REDNINGSMANNENS TIPS FØR LANGE LØPETURER

Sjekk vær og værmelding. Og respekter den!

Tenk over: Hva skjer hvis du må sitte stille ute minst en time og er svett?

Fortell noen som vil savne deg hvilket område du skal løpe i.

Ikke sett deg for høye mål eller lås deg til at treningsturen skal ha supereffekt. Det er lov å gå innimellom og turen blir mer lystbetont hvis du ikke sliter deg helt ut.

Ta det med ro hvis underlaget er sleipt og i bratte og steinete nedoverbakker. Da slipper du de mest spektakulære fallene.

Lær deg å bruke kart og navigasjonsutstyr på mobilte-lefonen.

Last ned 113-appen til Norsk Luftambulanse. Den kan hjelpe luftambulansen til å finne deg hvis du er skadet ute i terrenget.

1

2

3 4

1. GODT UTSTYRT: Den lette, men godt utstyrte løpesekken har reddet Asle Stenseter ut av en lei knipe på fjellet.2. LØPER LANGT: Asle Stenseter trener mot lange løp. 3. LANDER: Når sikten er god, kan helikop-tret lande. Hvis ikke, må folk som skader seg i fjellet være forberedt på å vente noen timer på hjelp. Lege Bård Heradstveit sitter i døråpningen.4. REDNINGSMANN: – Løpetights holder ikke i kaldt og surt vær, mener Asle Stenseter.


Støttebedriften

Oppdal Sten ASOppdal Sten AS, er en av mange viktige støttespillere til Norsk Luftambulanse. Siden 2006 har bedriften som produserer skifer vært støttebedrift, og i tillegg gitt betydelig bidrag som julegave de siste årene. Odd Bakk i Oppdal Sten AS synes det er hyggelig å bidra på denne måten.

Hvorfor valgte Oppdal Sten å bli støttebedrift?

I vårt grisgrendte og langstrakte land er det viktig å få rask hjelp ved

en alvorlig ulykke. Det kan være forskjellen på liv eller død. Derfor ønsker Oppdal Sten å støtte Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Hva må man passe på når man produserer skifer for ikke å skade seg?

Vi er veldig opptatt av helse, miljø og sikkerhet for våre ansatte. Det aller viktigste er høy kompe-tanse og bevisstgjøring når det gjelder risiko, bruk av verneutstyr, maskiner og verktøy.

Bli med på kalender-fotokonkurransenFor tredje år på rad inviterer vi alle til å sende inn bilder til vår fotokonkurranse for kalenderen 2016. Får vi bildene dine innen 5. oktober rekker vi å få de med i vurderingen til kalenderen for neste år.

Ett bilde kan si mer enn tusen ord, er et velkjent utsagn. Vi har gjort konkurransen ganske enkel: Hva tenker du på når du sier Norsk Luftambulanse? Hva betyr Norsk Luftambulanse for deg og dine?

Alle bilder som blir levert innen fristen vil være med i vurderingen i å bli med på Norsk Luftambulanses kalender for 2016. Blant de innsendte bildene vil vi, som vi har gjort de siste tre årene, avholde en avstemning om å kåre årets Norsk Luftambulanse-bilde. I fjor vant Steinar Bleken tittelen.

I tillegg til at vinnerne får bildet sitt i en kalender som mer enn 20 000 mennesker har på veggen, vil de også motta hyggelige premi-er som takk. Vinneren av årets bilde inviterer vi også til fototur med Norsk Luftambulanse.

LEVERING AV BILDERNytt i år er at du også kan sende inn Insta-gram-bilder.

Bruk #NLAkalender. Hvis dere sender inn telefonbilder, blir vi svært glade hvis en kopi av bildet ligger i telefonens fotoarkiv. Da har vi mulighet til å trykke slike bilder i litt større format.

Vanlige fotografier kan lastes ned via vår webside kalenderfoto.norskluftambulanse.no.

Lykke til!

10 prosent av bedriftene støtterMer enn 5 000 norske bedrifter er støttebedrifter og bidrar med et årlig beløp til NLAs livreddende arbeid. Støttebedriftene er spredt over hele landet.

I to kommuner er 10 prosent av bedriftene støttebedrifter: Rømskog i Østfold og Rendalen i Hedmark.

Odd Bakk.

Støtten vi får fra medlemmer, givere og støttebedrifter gjør at vi kan utvikle luftambulansetjenesten i Norge slik at flere liv kan reddes.

GAVE VIA INTERNETTGå inn på norskluftambulanse.no. Velg «Gi en gave».

KONTO FOR GAVEBankkonto nummer 1617 20 74689. Oppgi gavens anledning + givers navn/adresse. Ved minnegave oppgi avdødes navn og pårørendes navn/adresse for takkebrev.

FASTGIVERFaste gaver kan enkelt gis pr. avtalegiro eller ved å motta giroer. De fleste av våre fastgivere bidrar med månedlig støtte. Ta kontakt med medlemsservice 09044.

GAVE PÅ SMSSend TID til 2380 og du støtter med kr 200.

MEDLEMØnsker du å støtte oss ved å bli medlem, bruk SMS og send MEDLEM til 09044, se www.norskluftambulanse.no eller kontakt medlems-service telefon 09044.

STØTTEBEDRIFTBli støttebedrift ved å gå inn på norskluftambulanse.no, samarbeid med bedrifter.

INFOFor informasjon om minne- gaver og testamentariske gaver, kontakt medlemsservice 09044.

Slik kan du støtte oss


BANESERVICE AS

Ny samarbeidspartner

Bedrift med fokus på sam-funnsansvar. I juni signerte Baneservice AS og Stiftelsen Norsk Luftambulanse en lang-siktig samarbeidsavtale.

Bedriften ønsker å være med på å gjøre luftambulansetjenesten enda bedre ved å støtte stiftelsens formålsprosjekter.

– Dette er en samarbeidsavtale vi er svært glade for. Baneservice har, som oss, stort fokus på trygghet og sikkerhet. Bedriften driver en virksomhet som ofte er langt unna folk og hjelp. Skinne-gangene krysser jo hele landet. Dette er veldig spennende. Vi har og mye å lære av denne bransjen. Derfor gleder vi oss til å samarbeide i årene som kommer, sa leder for markedsavdelingen i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hilde-Marie Rustad, da avtalen ble signert på Grorud i Oslo.

Baneservice leverer maskin- og entrepre-nørtjenester til jernbanerelatert virksomhet i Skandinavia. Selskapet bygger og vedli-keholder spor, kontaktlednings-, signal- og teleanlegg.

Baneservice har ikke ansvaret for at togene går når de skal, men når selskapet vinner et anbud gjør de sitt beste for å reparere feil, vedlikeholde eller bygge nytt på jernbanen.

– Vi driver i en risikoutsatt bransje, og ansattes trygghet og sikkerhet er noe vi setter i høysetet hver eneste dag. Samarbeidsavta-len med Norsk Luftambulanse er tatt svært godt imot av de ansatte. Vi ønsker å bidra til at stiftelsen kan satse ytterligere på alle de livsviktige formålsprosjektene. I tillegg skal vi også kurses i førstehjelp av Norsk Luftam-bulanse, smiler administrerende direktør i selskapet, Ingvild Storås.

«Vi ønsker å bidra til at Stiftelsen Norsk Luftambulanse kan satse ytterligere på alle de livsviktige formåls prosjektene.» INGVILD STORÅS, ADM. DIR. I BANESERVICE

SAMARBEIDSAVTALE PÅ SKINNER: Leder av marked i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, Hilde Marie Rustad (til venstre) og administrerende direktør Ingvild Storås i Baneservice AS ser frem til å samarbeide i årene som kommer.


Mange bedrifter betaler medlems-kontingenten samlet for sine ansatte. De støtter en god sak, og får medlemsfordeler.

I tre år har Oslo-bedriften Relekta AS hatt alle ansatte som medlemmer. Nylig benyttet de seg av medlemsfordelen første-hjelpskurs.

Det er rett etter sommerferien. Noen steinkast unna Jordal Amfi, hovedstadens ishockeyarena fra vinter-OL 1952. Her holder Relekta AS til. En salgsbedrift med vel 105 ansatte som leverer produkter til repara-sjon og vedlikehold, som blant annet Tec7. Arbeidsmiljøet er tydelig tatt godt vare på.

Bedriften er høyt oppe på listene til kåringe-ne til Great Place To Work, en internasjonal organisasjon som kårer de beste arbeidsplas-sene, og fikk femteplass i årets kåring.

FØRSTEHJELPSKURS PÅ NETTPå et kontor i lokalene i Østerdalsgata sitter Simon Roberto Blystad foran datamaskinen. I to og et halvt år har han jobbet som team-leder marked i bedriften. En av hovedopp-gavene er å støtte selgere og markedsavdeling med materiell og trykksaker. Kompetansen som grafisk designer kommer godt med. 39 åringen er nylig blitt pappa, og kjenner at han er blitt mer og mer opptatt av trygghet.

På dataskjermen har han web-delen av førstehjelpskurset Akutt-ABC, det nye medlemskurset på nett. Han er en av mange Relekta-ansatte som skal ta kurset. Aller først må alle ta dette nettkurset.

– Jeg tenkte at det bare var å komme i gang. Dette var ikke noe å utsette, og det var helt fint å komme gjennom alle oppgavene når man først hadde startet. Jeg brukte vel 45-50 minutter på å ta alle elementene, sier Simon Roberto etter avsluttet nettkurs. Han forteller at han har hatt førstehjelpskurs i militæret, og syntes dette var en super oppfrisker.

NYTT MEDLEMSKURS

Førstehjelpsløft for ansatte i RelektaTEKST ERLAND KROKEN FOTO TERJE HEIESTAD


PRAKTISK KURS MED INSTRUKTØRNoen dager senere treffer vi Simon på et hotell i Oslo. Hele Relekta-organisasjonen er samlet et par dager. Det er produktlan-seringer, opplæring, foredrag, sosial hygge. Og ikke minst: førstehjelpskurs. Etter at web-delen er fullført har alle som skal på kurset fått tilsendt en liten øvingsdukke i hjerte-lungeredning, MiniAnne.

Instruktør Asle Halvorsen ser utover forsamlingen. Flere har MiniAnne-pakken på fanget. Han får en av jentene til å legge seg på ryggen midt foran forsamlingen. I rommet ved siden av er instruktør Lisbeth Imset i gang med sin gruppe. To kurs samtidig.

– Hvis dere finner en person liggende på ryggen med lukkede øyne, da er det åpenbart at noe ikke er bra. Hva vil dere gjøre? Spør Halvorsen. Hender går i været og forslagene kommer på rekke og rad. – Helt riktig, sjekk om hun er våken, sier instruktøren.

I løpet av to og en halv time øver og trener forsamlingen på livreddende tiltak som hjerte-lungeredning, kvelning, hva sier du når du ringer 113, og hva gjør du om du er førstemann til en trafikkulykke, blant annet. Asle Halvorsen er opptatt av at man skal øve praktisk. – Da gjør vi det mye bedre når vi virkelig må gjøre en livreddende innsats, sier han.

SVÆRT FORNØYDVi treffer Simon i hotellgangen etter kurset. Han er svært fornøyd. – Dette har vært lærerikt. Det er jo superviktig. Det er en fin løsning med en web-basert del og en praktisk del over to og en halv time. Det er flott at bedriften betaler for de ansatte slik at vi kan få til kurs som dette. Jeg må bare få lov til å skryte av Relekta som støtter en god sak, og samtidig gir oss fordeler, smiler han.

Daglig leder og gründer av selskapet Rune Arnhoff, som var innom kurset, er svært fornøyd med at så mange tok kurset. – Vi har jevnlige sam-linger for alle medarbeidere, og dette var en fin anledning til å løfte en livsviktig kompetanse.

1

3 4

2

1. Simon Roberto Blystad i full gang med web-delen av førstehjelpskurset Akutt ABC. 2. Slik skal du løfte frem. Instruktør Asle Halvorsen viser grep. 3. Hei er du våken? Hva skal du gjøre om du er først til en trafikkulykke. Simon Roberto sjekker kollegaen. 4. Hjerte-lungeredning på øvingsdukkene.

Når pasienter blir syke eller skadet i høyfjellet, kan det være vanskelig å nå dem. Tynn luft, temperatur og høydemeter påvirker helikoptrets ytelsesevne. Kan en videreutvikling av dagens helikoptertype fungere bedre i høyden? Norsk Luft- ambulanse AS gikk grundig til verks for å finne svaret.

GODT FORBEREDT TIL LØPETUREN: Redningsmann Asle Stenseter elsker å presse grenser og løpe langt. Men han har erfart hvordan en frisk treningsøkt – selv i nærområdet – kan bli en farlig opplevelse og ende med redningsaksjon. Selv den beste løpetightsen kommer til kort i surt og kaldt vær.

TEKST RANDI J. BUCKLEY FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Tester grensene på Norges takHELIKOPTERTEST

1

3

5

1. Produsenten Airbus stilte med et helikopter av typen H135 T3.2. I fjellet er vær og vind uforut-sigbart, og i den tynne lufta har helikoptret mindre ytelsesevne.3. Flygesjef i Norsk Luftambulanse AS, Erik Normann, undersøkermed stor interesse alle detaljer i Airbus-helikoptret H135 T3.4. Lastet med maksimal vekt lander helikoptret i nærheten av Juvasshytta.5. Flygerne Ole Anders Listad (f.v.), Lars Erik Bragstad og ingeniør Mario Hamers fra Airbus plan-legger dagens ytelsestester i den norske fjellheimen.


Turbulensen tar tak, og det gule helikoptret rister kraftig. Tåka truer med å sluke maskinen i det flyger Ole Anders Listad forsøker å lande ved Juvasshytta

i Jotunheimen. Han avbryter. Prøver igjen. Avbryter på ny. Listad konkluderer med at værforholdene og høy vekt gjør det uforsvarlig å lande. Denne gangen er det ikke vesentlig; helikoptret driver med test-flygning. Men hadde det dreid seg om en alvorlig syk eller skadet pasient på toppen av Galdhøpiggen, kunne situasjonen ha vært prekær.

– Vi utfører en del oppdrag i Jotunhei-men, spesielt på sommeren. Når vi skal så høyt opp som eksempelvis Galdhøpiggen, kan det bli en utfordring for helikoptret vi bruker i dag, forteller flygeren.

MÅ TØMME HELIKOPTRETFra fjellbasen på Dombås flyr Listad og hans kollegaer anslagsvis 20 til 30 oppdrag i Jotun-heimen, Rondane og andre høyfjellsområder hvert år. I høyden er lufta tynnere, noe som fører til dårligere yteevne. Det betyr også at helikoptrene kan ta mindre vekt. Er det i tillegg varmt i været, går ytelsen og vektka-pasiteten ytterligere ned. Derfor må flygeren gjøre noen grep for å kunne nå pasientene på Norges tak: Helikoptret må tømmes for alt unødvendig utstyr, og kan ikke ta av med maksimal drivstoffmengde.

Det finnes flere versjoner av helikopterty-pen H135 fra Airbus, og i dag utgjør H135 P2+ ryggraden i Norsk Luftambulanses flåte. Det er en pålitelig og sikker arbeidshest, som flyr på åtte av selskapets ni luftambulansebaser. Likevel møter den sin overmann enkelte ganger – i dette tilfelle høyden.

– Kontrakten på alle de 12 luftambulan-sebasene i Norge går ut i 2018, og vi skal derfor levere et stort anbud. Vi mener at H135-helikoptrene har sin plass i flåten også i fremtiden, men ser at H135 P2+ i enkelte tilfeller har nådd sin grense når det gjelder ytelse. Vi ønsker derfor å teste den opp mot H135 T3, som er en videreutviklet versjon, for å finne ut hva de faktisk kan yte i krevende omgivelser, sier flygesjef Erik Normann.

TESTER DRIFTSTALLHan sitter i det det ærverdige biblioteket på Fossheim Hotell i Lom og planlegger tester sammen med flygerne Ole Anders Listad og Lars Erik Bragstad fra Norsk Luftambulanse AS. Med seg har de testpilotene Rene Nater og Erich Faul, og testflygningsingeniøren Mario Hamers fra produsenten Airbus, som stiller med et sølvgrått H135 T3 for anledningen.

På en sommerdag i høyden skal de to he-likoptrene testes og sammenlignes, og med høy vekt skal ulike driftstall registreres. Ikke minst skal det sjekkes om ytelsestallene produsenten oppgir, stemmer. Ikke bare på papiret, men i den røffe, norske fjellheimen.

«Vi utfører en del oppdrag i Jotunheimen, spesielt på sommeren. Når vi skal så høyt opp som Galdhøpiggen, kan det bli en utfordring for helikoptret vi bruker i dag.» OLE ANDERS LISTAD, FLYGER

4

2


– Vi tester blant annet hvordan de to helikoptrene fungerer med mye vekt. Vi registrerer hvilken ytelse de har ved bortfall av én motor, i tillegg til hvordan helikoptret står i sidevind. Vi simulerer også under-hengende oppdrag, hvor redningsmannen henger i tau under helikoptret for å hente opp pasienter fra vann eller ulendt terreng, sier flyger Lars Erik Bragstad.

IMPONERT OVER NIVÅETEtt grått og ett gult helikopter er to små prikker på himmelen i det massive fjellriket. De flyr til utvalgte punkter, lander etter tur på de høyeste topper og peiler ut nye ruter. Flygerne fra Norsk Luftambulanse er begeis-tret. H135 T3 har innfridd forventningene og vel så det. Selv om den var betydelig tyngre lastet, oppnådde den bedre resultater enn sin forgjenger. Det vil kunne få betydning for lange flygninger og i høyden.

– Det røffe terrenget er svært krevende, både for helikoptret og crewet. Etter å ha flydd sammen med Norsk Luftambulanse AS i en uke, er jeg imponert over det svært høye kvalitets- og sikkerhetsnivået og kom-petansen hos crewene. Dette er en kunde vi kan være stolte av, sier Rene Nater, som er testpilot i Airbus Helicopters.

Han forteller at H135 T3 presterte godt, selv med betydelig høyere vekt enn hva et oppdrag i høyden krever. Dette bekrefter flyger Lars Erik Bragstad.

– Resultatene viser at et H135 T3 gir økt sikkerhetsmargin, økt nyttelastkapasitet og lengre rekkevidde. Det vil gi oss mer fleksi-bilitet – og muligens vil vi kunne utføre flere oppdrag i høyden og dermed hjelpe enda flere pasienter, sier han.

«H135 T3 gir økt sikkerhetsmargin og lengre rekkevidde. Det vil gi oss mer fleksibilitet – og muligens vil vi kunne utføre flere oppdrag i høyden og hjelpe flere pasienter.»LARS ERIK BRAGSTAD, FLYGER


PRINS WILLIAMS NORSKE KOLLEGA

TEKST ERLAND KROKEN

Prinsen er stasjonert på basen som ligger ved Cambrigde flyplass. Det er innbyggerne i Bedfordshire, Cambrigdeshire, Norfolk og Suffolk

som i hovedsak får en tryggere hverdag med legehelikopter. I sommer har prinsen vært gjennom mye trening. Noe som kreves for å kunne få jobben som flyger i luftambu-lansen. Prins William er imidlertid ingen fersking. Han har lang erfaring som flyger i Royal Air Force.

Prins William har en norsk kollega som har jobbet i selskapet de siste tre årene. Anestesilege Audun Langhelle, med fartstid som luftambulanselege siden 1998, synes han er heldig som også kan jobbe som luftambulanselege i England, i tillegg til hans faste base på Ål. – Det er svært lærerikt å jobbe i England, erfaringen min fra Norge kommer godt med. Jeg opplever det beste fra to tjenester, forteller Langhelle. Han er svært imponert over sine engelske kollegaer. – Det er et voldsomt fokus på kompetanse-heving hele tiden. Det gjennomsyrer hele organisasjonen, sier han.

East Anglian Air Ambulance er en tjeneste som ene og alene finansieres med støtte og gaver. Mens luftambulanse-tjenesten i Norge er offentlig finansiert, er situasjonen en ganske annen i prins Williams England.

DRIVES AV IDEELLEI England finnes hele 26 ideelle stiftelser

som sørger for at det er en legehelikopter-tjeneste i nærmiljøet. En ekstra tjeneste som sikrer hverdagen for millioner av briter. Dette i tillegg til den offentlige bilambulansen. East Anglian Air Ambulan-ce er en av dem.

De ideelle stiftelsene og organisasjonene samarbeider tett med sykehusene om det medisinske. Legene jobber som regel begge steder, på sykehus og på legeheli-koptret. En slik virksomhet koster mye. Selve helikoptret, drift og vedlikehold, flyger og redningsmann må de ideelle organisasjonene selv skaffe inntekter til. Stiftelsen som står bak East Anglian Air Ambulance, oppgir at de trenger årlig 7,5 millioner pund i året for å kunne drive (ca. 97 millioner kroner).

I NORGEI Norge er luftambulansetjenesten offent-lig finansiert. De 12 legehelikopterbasene i Norge, hvor Norsk Luftambulanse AS driver ni av basene, drives etter kontrakt med staten etter anbudsprinsippet. Stiftelsen Norsk Luftambulanse, som eier operatørselskapet Norsk Luftambu-lanse AS, er en ideell stiftelse som ikke mottar noen offentlige midler. Stiftelsens mål er å gjøre luftambulansetjenesten i Norge enda bedre gjennom forskning og utvikling, utviklingsprosjekter og kompe-tanseheving.

Hans Morten Lossius, generalsekretær i Stiftelsen Norsk Luftambulanse og professor i akuttmedisin, sitter i styret i den europeiske luftambulanseorganisasjonen, EHAC. Han bekrefter at denne tjenesten drives på flere ulike måter i Europa. – En ren offentlig finansiert tjeneste er det ikke så mange land som har. I tillegg til Norge, er det blant annet Danmark, som Norsk Luftambulanse AS fikk kontrakten på i 2014, og Finland. Vi må heller ikke glemme at da lege Jens Moe og hans medsammen-svorne ville etablere Norsk Luftambulanse på slutten av 70-tallet, ble det gjort med ren idealisme og støtte fra medlemmer og bedrifter. Først ti år senere ble luf-tambulansetjenesten offentlig finansiert. Vår rolle i dag gjennom Stiftelsen Norsk Luftambulanse er like viktig som for snart 40 år siden, avslutter Lossius.

Prins William flyr med norsk luftambulanselege

Hertugen av Cambridge, prins William, hadde i sommer sin første dag på jobb som flyger i East Anglian Air Ambulance. Nå er prinsen blitt

kollega med den norske anestesilegen Audun Langhelle.

ANESTESILEGE: Audun Langhelle. Foto: Privat


Hertugen av Cambridge, prins William startet i sommer som flyger i East Anglian Air Ambulance, her har han en norsk kollega i anestesilege Audun Langhelle. Foto: NTB/Scanpix.


Norsk Luftambulanse flyr pasi-enter alle dager, hele året. I tåke og overskyet vær kan det være en utfordring å fly pasienten til

sykehuset.I sommer testet flygerne ut nye naviga-

sjonsruter inn til Ullevål Universitetssy-kehus og til AHUS på Lørenskog basert på avansert satelitt-teknologi. Dette er en videreutvikling av de såkalte «Point in Spa-ce»-rutene (PinS) som Norsk Luftambulanse har vært med på å utvikle og satt i drift de siste ti årene.

– Det er Norsk Luftambulanse som er først ute i dette pionerarbeidet som gir sikrere flyginger, sier flygerinspektør Thor Magnar Olsen i Luftfartstilsynet, i følge etatens nettsider.

Teknologien gjør det mulig for flygeren – ved hjelp av instrumentene – å lande på sykehus selv når sikten er dårlig. De GPS-ba-serte innflygingsrutene finnes i dag inn til

en rekke sykehus og andre steder i landet. Hvert eneste år må rundt 700 luftambu-

lanseoppdrag avbrytes på grunn av været. Videreutvikling av teknologien, som nå pågår, kan gjøre de instrumentbaserte innflygingsrutene enda mer nøyaktig.

Testingen av helikopterflyginger basert på satelittsignaler er en del av et EU-prosjekt med mål om bedre og mer tidsriktig bruk av luftrommet. Arbeidet er finansiert av EU og medlemmene i Norsk Luftambulanse.

VIKTIG Å DELTA – For Norsk Luftambulanse er det svært

nyttig å kunne være med i dette prosjektet. Vi får utviklet flere og bedre ruter. De nye prosedyrene tar hånd om både høyde og kurs, noe som gir sikrere og mer nøyaktig inn- og utflygningsmuligheter når vi flyr ved hjelp av instrumenter i skyet vær med dårlig sikt. Det er også viktig å være med i fora som driver utvikling og forskning på ny

teknologi og bruk av nytt regelverk, sier Lars Amdal, flyger og prosjektleder for Norsk Luftambulanse AS.

LAVERE BESLUTNINGSHØYDETil sammen skal det gjennomføres 80 testflygninger i Sveits og Norge.

De nye prosedyrene betyr blant annet at flygeren kan fly lavere før han avgjør om det er mulig å lande, noe som er en fordel hvis det haster for pasienten. Den såkalte beslutningshøyden reduseres fra 350 fot ned til 250 fot.

– Det høres kanskje ikke mye ut, men for luftambulansetjenesten kan det utgjøre en forskjell, sier Amdal.

Luftfartstilsynet mener at arbeidet som gjøres av EU og Norsk Luftambulanse vil føre til større presisjon og bedre beredskap.

– Dette er fremtidens teknologi for både fly og helikopter, ifølge flygerinspektør Thor Magnar Olsen i Luftfartstilsynet.

NY TEKNOLOGI: Sammen med EU utvikler Norsk Luftambulanse satelittbaserte ruter som skal gi pasientene sikrere flytur til sykehus. Flyger Lars Amdal tester ut nye instrumentbaserte innflygingsruter over Oslo-området.

SIKKERHET I LUFTA

Ny teknologi gjør det lettere for legehelikoptrene å få pasienter raskt og trygt fram til sykehuset. Arbeidet Norsk Luftambulanse driver for å øke sikkerheten i lufta blir omtalt som pionerarbeid av Luftfartstilsynet.TEKST RANDI J. BUCKLEY/ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Ny teknologi gir bedre beredskap


Støttemedlemskap i Stiftelsen Norsk Luftambulanse bidrar til å styrke og utvikle akuttmedisinsk beredskap i Norge

Støttemedlemmer har mulighet for medisinsk rådgivning og assistanse under reiser i utlandet, kan ta gratis førstehjelpskurs og motta stiftelsens magasin.

ALARM- OG RÅDGIVNINGSSENTRAL VED MEDISINSKE PROBLEMER PÅ REISE I UTLANDETStøttemedlemmene kan 24 timer i døgnet kontakte alarmsentralen for utlandet. Alarmsentralen er betjent av sykepleiere og leger som gir medisinske reiseråd og assistanse til våre støtte-medlemmer hvis det i forbindelse med reiser i utlandet oppstår situasjoner hvor dette er nødvendig.

ASSISTANSE AV SYKEPLEIER UNDER SYKEHUSOPPHOLD I UTLANDETStøttemedlem som blir uventet syk eller skadet under reiser i utlandet og innlagt på sykehus kan, hvis det finnes grunnlag for det, få assistanse fra stiftelsens sykepleiere. Vår tilsendte sykepleier kan, i samarbeid med det lokale sykehuset, bistå med sykepleie, forståelse av medisinsk informasjon og andre hjelpetiltak på det praktiske og medmenneskelige plan i en vanskelig situasjon for pasient og pårørende. Beslutning om assistanse og hvordan assistanse best kan gis, tas utelukkende av stiftelsens sykepleiere og leger. Støttemedlemskapet er ikke et alternativ til reiseforsikring. For å kunne få tilbud om assistanse fra sykepleier må støttemedlemmet ha gyldig reise-forsikring som dekker kostnadene ved sykehusopphold og hjemtransport. Det ytes ikke assistanse fra sykepleier

til destinasjoner hvor det er fare for krig, lokale konflikter, naturkatastrofer, epi-demier eller der Utenriksdepartementet fraråder reise. Der stiftelsen mener det er fare for vårt personells sikkerhet og helse gis heller ikke slik assistanse. Det samme gjelder for behandlings- reiser og ekspedisjoner.

LÆR Å REDDE LIVAlle medlemmer får tilgang til et nytt web-basert kurskonsept, AKUTT-ABC. Kurset gir grunnleggende kompetanse i ulike livreddende tiltak ved livstruende hendelser.

MEDLEMSMAGASINAlle støttemedlemmer får kostnadsfritt tilsendt Norsk Luftambulanse Magasin med informasjon om vårt arbeid innen akuttmedisin, medisinske reisetips, spesielle medlemstilbud, førstehjelps-tips og annet aktuelt stoff.

KATEGORIER STØTTEMEDLEMSKAPStiftelsen Norsk Luftambulanse utste-der støttemedlemskap til enkeltperso-ner, ektepar/samboere og familier med bostedsadresse i Skandinavia.

A. Enkeltpersoner B. Ektepar/samboere eller 1 voksen

og 1 barn C. Familie

Barn omfattes av medlemskap til første forfall etter fylte 20 år.

GULL-, SØLV- OG BRONSEMEDLEMSKAPBronsemedlemskap oppnås etter 5 år, sølvmedlemskap etter 10 år og gull-medlemskap etter 15 år.

Fremme den spesialiserte akuttmedisinske utryknings-tjeneste enten med legeheli-kopter, fly, båt eller bil

Støtte tiltak som fremmer akuttmedisin i ambulanse- og primærhelsetjenesten

Støtte tiltak som styrker den akuttmedisinske behand-lingskjeden fra skadested til definitiv sykehusbehandling

Fremme førstehjelps- opplæring for legfolk, prehospitalt personell og for medisinsk personell

Støtte og drive akuttmedisinsk forskning

Stiftelsen Norsk Luftambulanse har som formål å fremme akutt-medisin. Dette gjøres blant annet gjennom å:

MEDLEMSFORDELER (gjeldende fra 1.1.2015)

SKATTEFRADRAG FOR GAVERGaver til Stiftelsen Norsk Luftambulanse på til sammen kr 500 - 20 000 per år (2015),gir deg rett til skattefradrag. Det er kun pengegaver som er fradragsberettiget.Kjøp av produkter, medlemskontingent og lignende kan ikke trekkes fra.

TEKST RANDI J. BUCKLEY/ELINE DALLAND FOTO FREDRIK NAUMANN/FELIX FEATURES

Returadresse:Stiftelsen Norsk LuftambulansePostboks 253, 1441 Drøbak

Nå kan du sitte i godstolen hjemme og tilegne deg livsviktig kunnskapLær deg de livsviktige grepene på en ny og spennende måte.

Kurset består av en web-del og en praktisk del.Web-delen kan gjennomføres på PC, Mac,

nettbrett og smarttelefoner. Lær blant annet hjerte-lungeredning, faresignalene ved hjer-neslag, hva skal du gjøre? Om hjertesykdom og det å være først til en trafikkulykke.

Etter gjennomført web-del, kan du bestille

et praktisk kurs med en instruktør hjem til deg eller til for eksempel bedriften. Før kurset vil alle få tilsendt en øvingsdukke – MiniAnne – til odel og eie.

Minimum 10 eller maksimum 15 personer. Alle må være medlemmer og ha gjennom-ført web-delen av Akutt ABC.

IKKE MEDLEM? Du har tilgang til en av modulene. Så ser du hvor flott kurset er. Kurset finner du påhttp://www.norskluftambulanse.no/akutt-abc/.

Informasjon på medlemsservice: 09044.

AKUTT-ABC

nla magasin nr 3.2015

Documents