NORGES 100 STØRSTE SPORTSØYEBLIKK

© 2014 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign og layout: ConcordePapir: 130 g Hello Fat MattBoka er satt med 10/33 Garamond Premier ProRepro: Løvaas Lito ASTrykk og innbinding: Ednas Print, Slovenia

ISBN: 978-82-489-1523-2

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

Svein Tore Bergestuen Morten StokstadSvein Tore Bergestuen Morten Stokstad

Svein Tore Bergestuen Morten Stokstad

NORGES 100 STØRSTE SPORTSØYEBLIKK

Historiene bak bragdene 1885–2014

© 2014 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign og layout: ConcordePapir: 130 g Hello Fat MattBoka er satt med 10/33 Garamond Premier ProRepro: Løvaas Lito ASTrykk og innbinding: Ednas Print, Slovenia

ISBN: 978-82-489-1523-2

Kagge Forlag ASStortingsg. 120161 Oslo

www.kagge.no

rekord: Hopprennet i Holmenkollen i 1952-OL er det mest besøkte idrettsarrangementet i Norge gjennom tidene.

5

FORORDHvor var du da Brå brakk staven? Dagbladet stilte spørsmålet i en spalte mange år etter historiens mest dra-matiske langrennsstafett. Etter å ha samlet det vi mener er Norges hundre største sportsøyeblikk, er vi fristet til å stille flere spørsmål.

Hvor danset du da Norge slo Brasil i fotball-VM? Hvor-for måtte Hjallis innkvarteres i et privathus under OL i 1952? Visste du at en frisør satte tre verdensrekorder i ett og samme løp? Hvorfor lærte vi aldri på skolen at en norsk na-zist tok en hel haug av verdensrekorder i friidrett? Hvordan var det mulig å bli verdensmester på treski i 1974 da alle kon-kurrentene brukte glassfiberski? Hva gjorde at en hest og en bokser ble de største heltene i 1986? Hvorfor omtales en norsk verdensstjerne fra slutten av 1800-tallet i hvert eneste vinter-OL og -VM i dag?

Og slik kunne vi ha fortsatt. Svarene får du i denne boka. Med unntak av hvor du danset i 1998. For du verden som vi danset. Ikke noe annet øyeblikk har engasjert så mange, så sterkt og så bredt som Norges 2-1-seier over Brasil i 1998 – norgeshistoriens største sportsøyeblikk.

Mot slutten av 1800-tallet ble sport og idrett over hele verden stadig mer organisert. Beslutningen om å gjeninnføre de klassiske olympiske leker ble tatt i 1894, og de første lekene ble avholdt i Hellas i 1896. Det markerte også starten på den moderne idrettens konkurranseform. Vi har valgt å starte vår tidsregning omtrent samtidig, samme år som Ibsens Vildan-den hadde premiere. I 1885 gikk Axel Paulsen i parløp med nederlenderen Renke van der Zee og engasjerte en hel ho-vedstad. En hel nasjon. Paulsens betydning for skøytesporten spesielt og idrett generelt var enorm. Særlig etter seieren over van der Zee på Frognerkilen i Oslo for nesten 130 år siden.

Boka du sitter med, er en rangering av våre største sports-øyeblikk fra 1885 til 2014 – og historiene bak. Øyeblikk som har fenget en stadig voksende idrettsinteressert befolkning, men som i mange tilfeller også har vært samlende og opp-byggende opplevelser for hele nasjonen.

Juryen har bestått av tidligere sportskommentator og journalist i NRK gjennom over 40 år, Arne Scheie, verdens største mesterskapsalpinist, Kjetil André Aamodt, mange-årig redaktør i Norges eldste allmennkulturelle tidsskrift Samtiden (og 14 ganger norgesmester i karate), Cathrine Sandnes, i tillegg til forfatterne (begge nesten kretsmestere).

Dette er ikke en rangering av de største idrettsprestasjo-nene, eller de største idrettsutøverne, selv om både presta-sjonen og utøverens betydning er to av flere viktige kriterier som juryen har lagt til grunn for kåringen av Norges hundre største sportøyeblikk. Juryen har også vurdert sportsøye-blikkenes viktighet i sin samtid, historisk betydning, øye-blikkets dramatiske og emosjonelle karakter og idrettens posisjon. Da sier det seg selv at idretter som har vært nasjo-nalidretter i Norge, er overrepresentert i boka. Det gjelder for eksempel skøyter, langrenn og hopp. Lista har også en overvekt av øyeblikk fra nyere tid. Dette skyldes at idrettens utbredelse, popularitet og nedslagsfelt har gjort at det rett og slett skapes flere øyeblikk, i flere konkurranser og i stør-re mesterskap. Fjernsynets inntog åpnet for større felleskap, uavhengig av geografi og tilstedeværelse.

Med noen unntak (for eksempel hesten Rex Rodney) er alle idrettsheltene i denne boka norske statsborgere og har konkurrert for Norge.

Lista er selvsagt ingen fasit. Dette er ikke vitenskap. Men det er et forsøk på å samle og vurdere vår kollektive opplev-else av norsk idrett og dens betydning for en nasjon av helter og deres publikum.

Det kan kanskje virke rart at en sølvmedalje i EM er verdsatt mer enn et olympisk gull. Men da for eksempel Norge tok sju OL-gull i seiling i 1920, er det verdt å merke seg at i fem av båtklassene deltok utelukkende norske båter. Seier i en verdensidrett er utvilsomt en stor prestasjon, men det er ikke sikkert det har resultert i et stort sportsøyeblikk for folk flest.

Som forfattere har oppgaven vært å beskrive og gjenska-pe de øyeblikkene som samlet nasjonen og som i flere tilfel-ler fortsatt gjør det. Noen av hovedpersonene er intervjuet på nytt, men forarbeidet med boka har hovedsakelig bestått i å samle samtidens kilder og beskrivelser av øyeblikket på nært hold, da det skjedde. Vi har gransket noen tusen av dem. Avisartikler, bøker, tv-innslag, leksikon, digitale opp-slagsverk og ulike museum. Alle eventuelle unøyaktigheter og faktafeil i boka er helt og holdent forfatternes ansvar.

Hundre sportsøyeblikk har resultert i hundre fortellin-ger. Vi håper de tar leseren med tilbake til stadion, til sko-gen, til bakken, til hallen, til banen eller til ringen.

God fornøyelse!Svein Tore Bergestuen og Morten Stokstad

6

Noen minutter tidligere, i det 86. minutt, hadde Erik Mykland lagt inn fra venstre. Midt inne i den brasilianske 16-meteren fant ballen Tore André Flo. Idet Flo skulle ta imot innlegget fra lagkameraten,

gikk han plutselig i bakken, litt uforståelig for alle som så TV-bildene. Brasils midtstopper Junior Baiano var tett oppe i nordmannen og delvis brystet ballen ut.

Så blåste den amerikanske dommeren Esfandiar Bahar-mast hardt i fløyta og pekte bestemt på straffemerket. Enten begikk han en dommertabbe av himmelstormende dimen-sjoner, eller så hadde han sett noe som verken TV-seerne el-ler kommentatorduoen Arne Scheie og Lars Tjærnås hadde fått med seg.

– Er det straffespark?! ropte en forskrekket Arne Scheie til et like overrasket norsk TV-publikum.

Tilfeldigvis og heldigvis, sto en svensk TV-fotograf bak Brasils mål og dokumenterte situasjonen som vi andre ikke så. Tore André Flo ble dratt ned. Brasils midtstopper Baiano hadde tatt tak i Flos trøye. Den sto ut som et seil. Chelsea-spissen Flo hadde ikke lagt seg ned. Han falt. Straf-fespark til Norge. Dommeren ble frikjent.

Mannen som skulle ta straffesparket, var ikke overras-ket. Han så neddragningen og hadde allerede ropt høyt om straffe og begynt å forberede seg. Ett spark på ballen. Det viktigste.

Stillingen mellom Norge og de regjerende verdensmes-terne var 1-1. Og selv om vi hadde vunnet 4-2 over Brasil i en privat-landskamp året før, var situasjonen en helt annen denne sankthansaftenen i Marseille i 1998. Norge måtte vinne for å gå videre til åttendelsfinalen i fotball-VM. Brasil hadde ikke tapt en gruppespillkamp i VM siden 1966.

Riktignok hadde «Drillos», landslaget til Egil «Drillo» Olsen, brutt stadig nye barrierer gjennom hele 90-tallet. Mot normalt hadde de kvalifisert seg til to verdensmesterskap og slått store nasjoner hjemme og borte. I tiårene før hadde det norske landslaget bestått av trenere og spillere som stort sett var fornøyd med hederlige tap. Landslaget hadde slått seg til ro med sisteplasser i kvalifiseringene til store mesterskap og var et representativt landslag for en nasjon med fire millio-ner mennesker, der snøen i deler av landet aldri blir borte. I Brasil var nasjonalsporten fotball, og trenerne plukket de beste spillerne fra en befolkning femti ganger større enn den norske. De spillerne het Ronaldo, Bebeto, Cafu og Roberto Carlos, og var alle verdensstjerner.

Skulle Norge klare det utenkelige? – Pulsen er i 410. Unnskyld, alle i Norge! Dette er så

stort for alle, utbrøt Scheie med skjelvende stemme.Kampuret viste 87.31. Kjetil Rekdal la ballen ned på kritt-

merket elleve meter fra målet til Claudio Taffarel. Den brasili-anske keeperen sto og hoppet på målstreken. Han hadde slup-pet inn fire mål i en og samme kamp mot denne skinasjonen før og ville nødig være ansvarlig for et nytt pinlig tap.

Kjetil Rekdal så ned i bakken. Nordmenn over hele ver-den så bort, holdt pusten, lukket øynene, mens andre stirret på mål, glodde på Rekdal. Nervøsiteten grep alle. Unntatt Rekdal. Han var faktisk ganske sikker på å score. Denne gan-gen var det ingen som hadde noe å utsette på arrogansen.

30-åringen hadde for vane å se på keeperen i tilløpet til et straffespark. Derfor løftet han blikket idet han beveget seg

framover. Han så at Taffarel sto stille, og han bestemte seg i løpet av et tidels sekund. Knallhardt i det venstre hjør-net. Den brasilianske keeperen kastet seg, men klarte ikke å stoppe skuddet. Før det stramme målnettet rakk å sen-de ballen i svak retur, tok hele Norge av. Anført av en hysterisk Arne Scheie,

Det sto en dust i gul drakt og hoppet opp og ned bak mål. Han fektet med armene og forsøkte åpenbart å forstyrre. Norges nummer ti slo derfor blikket ned. Millioner av spark på ballen hadde

det sikkert blitt i løpet av tretti år. Om få sekunder kom det viktigste.

DET ALLER STØRSTE ØYEBLIKKET

Øyeblikket

Sankthansaften 1998 går Norge videre til åttendelsfinale i VM-

sluttspillet, etter å ha slått Brasil 2-1. Hele Norge står på hodet.

1

7

brøt millioner av nordmenn ut i en felles gledesrus som overgikk det meste vi tidligere hadde opplevd.

Straffesparket til Kjetil Rekdal var som en kollektiv sei-er over den norske beskjedenheten, et konsentrert historisk sportsøyeblikk som selvsagt fenget fotballidioter, men også dem som ikke visste hva 11-metersmerket var. For dette var ikke fotball. Det var et øyeblikks ekstase.

Hvor var du da Norge slo Brasil? De som er gamle nok, husker det. De som ikke var født, har fått det fortalt. Nord-menn kledde seg i nasjonaldrakter. Både de med tall på ryggen og de i vadmel. Vi krabbet opp i lyktestolper, kjørte rundt med vaiende norske flagg ut av vinduer. I de få bilene med soltak stakk det mennesker opp som hadde sett lignen-de på TV. «Ja, vi elsker» ble sunget i utakt, vi klemte hver-andre, kjente og ukjente. Oslo var som Rio de Janeiro. Vi feiret den fineste dagen i fotballhistorien samme hvor vi var.

I Spjelkavik, Alta, Bergen, Mandal, Kristiansund tok alle til gatene. Et begrep vi sjelden har bruk for her i landet.

Både i samtid og senere ble det snakket om den mest samlende kvelden for Norges befolkning siden frigjørings-dagen i 1945.

– Jeg tror dette er det største i norsk idrettshistorie! I hvert fall er det det for meg nå! ropte en hes Arne Scheie da kampen ble blåst av.

Ikke bare var det stort for Arne den gangen. En enstem-mig jury mener seieren er Norgeshistoriens største sports-øyeblikk. I arbeidet med denne kåringen antydet Scheie at hans ekstatiske tilstedeværelse kanskje gjorde ham inhabil. Ikke noe mer enn alle andre nordmenn som var i live denne kvelden. Da vi slo Brasil og opphevet den idrettslige tyngde-kraften, sankthansaften 1998.

ET MÅL FOR EVIGHETEN: Kjetil Rekdal har scoret i Marseille!

Straffesparket senket Brasil og sendte Norge til en historisk åttendelsfinale i fotball-VM.

Det magiske øyeblikket samlet nordmenn over hele verden i en

nasjonal lykkerus.

DET ALLER STØRSTE ØYEBLIKKET

8

23 000 tilskuere på Bislett. 23 000 hjerter. Hjallis vant dem alle. Sjel-den har et norsk idrettspublikum stått mer på hodet enn i disse febru-ardagene i 1952. Ville Hjallis innfri?

Hjalmar Andersen er født på Rødøy i Nordland, men foreldrene slo seg ned i arbeider-strøket på Svartlamon i Trondheim og fikk seks barn. Hjal-mar var eldst og fikk etter hvert selskap av fem søstre. Det ble en hard, men utpreget sosial oppvekst der lek, humør og idrett ble viktig. Som tiåring begynte guttungen å gå skøyte-løp for Falken og Arbeidernes Idrettsforbund. Krigen kom da Andersen var 17 år og satte en stopper for en flying start som idrettsmann. Men det første nasjonale mesterskapet vant han på Kongsberg i 1947, før han slo gjennom interna-sjonalt i EM i Davos i 1949 og satte verdensrekord på 10 000 meter. Hjallis, som han etter hvert ble kalt, ble norgesmester, europamester og verdensmester i alle årene -50, -51 og 52.

I forkant av lekene i Oslo satte Hjalmar Andersen en sensasjonell verdensrekord på 10 000 meter i et stevne på Hamar. Han forbedret sin egen rekord med nesten tjue sekunder. Tida 16.32,6 ble regnet som umenneskelig og re-korden uslåelig. Det var den, helt til 1960.

Men det er prestasjonene i OL på hjemmebane i 1952, 14 dager senere, som forklarer legendestatusen som «kong Glad» etter hvert fikk.

OL-ilden ble unnfanget i skisportens vugge, Morgedal og over hundre skiløpere var med på å frakte den fra Telemark og inn til Bislett stadion. Der foretok prinsesse Ragnhild og kronprins Harald den offisielle åpningen. Norsk flaggbærer: Hjalmar Andersen. Han var allerede så populær at han og kona Gerd måt-te skjermes fra journalister, fotografer og autografjegere. De ble innkvartert i

et privathus på Jar, mens resten av den norske OL-troppen bodde i «Ullevål-leiren».

33 nasjoner skulle kjempe om flere vintermedaljer enn noen gang i OL-historien. Den store femmilskongen Lau-ritz Bergendahl overleverte fakkelen til Fridtjof Nansens sønnesønn, som fikk æren av å tenne selve OL-ilden. Hop-peren Torbjørn Falkanger avla den olympiske ed, og lekene var i gang.

Skøyteløperne skulle måle krefter på Bislett. 17. februar var det klart for 5000 meter. Over 20 000

tilskuere hadde møtt fram for å heie fram Hjallis, Sverre Haugli, Roald Aas og andre skøyteløpere i verdensklasse. Forholdene var gode. Nederlenderne hadde en slu plan om å distrahere Hjallis. Hans nederlandske parkamerat skulle gjøre mye ut av seg, tjuvstarte og gå ut i et unormalt tempo for å ødelegge rytmen til favoritten. Hjallis lot seg verken affisere av skuespillet eller det store forventningspresset. Han vant klart og satte like godt olympisk rekord. Hjallis var rett og slett i kjempeform og slo Kees Broekman med over ti sekunder.

Dagen etter var det klart for 1500 meter. Hjallis gikk i første par. Han var ikke favoritt på distansen, og han visste at han måtte prestere sitt aller beste, skulle han være i nærheten av seier. Parkameraten fra England falt i inngangen til første sving, så Hjallis måtte holde tempo oppe på egen hånd. Og for et tempo. Hjallis åpnet for raskt og måtte pine seg i mål. Han var ergerlig fordi han hadde sprukket. Bakfra kom de

sterke konkurrentene. Men det holdt! Han vant knepent, to tideler foran fa-voritten, nederlenderen Wim van der Voort.

Om han ikke var historisk før den 19. februar 1952, skulle han bli det nå. Hjallis var soleklar favoritt på 10 000 meter, men likevel svært nervøs. Han hadde blitz-historien fra 1951 friskt i

2

Norge har aldri hatt en mer populær idrettsutøver enn arbeidergutten Hjalmar «Hjallis» Andersen. Ikke bare var han alltid i godt humør, han dominerte fullstendig hurtigløp på skøyter i

årene 1950, -51 og -52. Så kom OL på hjemmebane.

FOLKEHELTEN

Øyeblikket

Hjalmar Andersen blir tredobbelt olympisk mester på

Bislett i 1952, og med det Norges mest populære idrettsprofil

gjennom tidene.

minne: da han falt og fikk gå om igjen, fordi juryen trodde han hadde blitt blendet av fotograf Johan Bruns blitz. Kun-ne det skje noe i dag? Nei, det eneste som skjedde, var at vår største idrettshelt gikk det som minnet om 25 seiersrunder i stedet for en hard 10 000 meter. For hver runding jublet folk enda mer. Hjallis vant den avsluttende distansen med 25 sekunders margin, foran den samme Broekman, og satte Bislett og nasjonen på hodet. Tre olympiske gull på hjem-mebane. Dette manglet sidestykke. Hjallis selv klarte ikke å holde tårene tilbake. Kong Olav og kronprins Harald sto først i rekken av gratulanter.

Hjalmar Andersen hadde alt som skulle til for å bli et symbol på nasjonal glede og stolthet. Først som skøyteløper, senere som historieforteller og populær velferdssekretær i Handelsflåten gjennom tretti år etter endt idrettskarriere.

Som Kjartan Rødland skrev i Bergens Tidende ved Hjallis’ 75-årsdag: «Norge hadde sine store idrettsgrener, langrenn, hopp og faktisk alpin. Men Norge hadde én nasjo-nalsport, og den het Hjallis. Unge Hjalmar Andersen samlet liksom opp i seg alt som hørte det ferske etterkrigsfedrelan-det til: Han var Einar Gerhardsen, Husbanken, Kong Haa-kon og Langebrød i en og samme person.»

Hjalmar Andersen døde like etter at han fylte nitti år. Han ble bisatt på statens regning, som Birger Ruud og Grete Waitz.

KONG GLAD BLE KRONET: Foran et fullsatt Bislett vant Hjalmar Andersen sitt tredje OL-gull på hjemmebane på 10 000 meter.

FOLKEHELTEN

10

Lars Erik Eriksen på Norges første-etappe gjorde som han hadde gjort mange ganger før i internasjonale stafetter. Med startnummer to gikk han en strålende ti kilometer, vekslet likt med svenske Thomas Wassberg

og sendte Ove Aunli ut på andreetappen. Aunli ristet kjapt av seg svensken Jan Ottosson.

Kommentatorene Jon Herwig Carlsen og Rolf Hovden var rolige på dette tidspunktet. Sistnevnte minnet seerne likevel om det åpenbare, sju kilometer ut på andre etappen med Aunli i klar ledelse: – Det skjer alltid noe uventet i stafett.

Ikke bare skulle det skje noe. Vi var snart halvveis i det som den dag i dag står som den mest dramatiske stafetten i skihistorien. Det startet først da yngstemann Pål Gunnar Mikkelsplass hadde blitt så stiv i beina at han var oppriktig redd for at de ikke skulle bære ham ned den siste bakken. Det fikk han helt rett i. Han ledet klart, men så ut som en danske på vinterferie. Først holdt han på å falle én gang. Så én gang til, før den stiveste av de to pipestilkene hans til slutt skar ut til høyre, ut i intet. Mikkelsplass mistet den fine VM-lua idet hodet boret seg ned i den råtne snøen. Unggutten fra Brom-ma i Hallingdal visste at dette fallet kunne ødelegge selvtilli-ten til en hel nasjon. Han kom seg på beina og hentet noen ekstra krefter, men Mikkelsplass klarte likevel ikke å forhin-dre at russeren tok ham igjen og vekslet 12,9 sekunder foran.

Men Norges sisteetappe skulle gås av vår beste mann, Oddvar Brå, fersk verdensmester på 15 kilometer to dager tidligere. Den mannen hele Norge, ja, hele skiverde-nen unnet suksess i mesterskap. Han trente mer enn de fleste, han domi-nerte langrennssporten fra midten av 70-tallet. Men i mesterskap fikk han det aldri helt til, som følge av cocktai-len dårlige ski, dårlig kropp og dårlig

timing. Men endelig stemte alt. Og det i VM på hjemme-bane.

– Der er Oddvar! Der er han! Unnskyld at vi snakker i munnen på hverandre.

Herwig Carlsen og Hovden så tydelig at Oddvar hadde tatt innpå. Og det etter bare én kilometer. Avstanden hadde krympet til fem sekunder.

Oddvar kom raskt opp i ryggen på Savjalov og de gikk sammen de neste kilometerne. De kriget og lurte.

– Nå må det skje ting, nå må det skje ting!Herwig Carlsen var utålmodig da løperne startet på den

lille bakken opp mot Gratishaugen. Så skjedde det ting. Oddvar lå bak, men bestemte seg for å rykke. Frekvensen økte, han la seg ut til venstre for russeren. Men Savjalov var stor. Savjalov var bred. Og brukte stor plass.

– Også faller russer’n! Så faller russer’n. Kan det være protest?

I all viraken så verken Herwig Carlsen eller Hovden at Brå brakk staven da han passerte Savjalov. Det var den gam-le verdensmesteren Gjermund Eggen som gjorde alle opp-merksomme på det fra sin plass ute i løypa.

– Brå brakk staven!!Herwig Carlsen skrek det alle tenkte. – Nei, men la ham få en annen stav, da mann!Og det var da han dukket opp. Den småkorpulente man-

nen i topplue, startnummer på brystet og glippe mellom Adidas-jakka og olabuksa. Han løp desperat på den hard-

pakka snøen ved siden av VM-løypene med en stav i høyrehånda, pekende framover mot Brå. Riktig høyde, men med slapp hempe. Brå kastet den bruk-ne staven og tok imot den nye fra den lubne engelen i løypa, identifisert som Terje Bogen, Bjerke-trener og senere sponsor-gudfar.

De neste hundre meterne lå Brå

Da Pål Gunnar Mikkelsplass falt sammen som en potetsekk i målområdet etter å ha sendt ankermannen Oddvar Brå ut på sisteetappen, hadde ikke Brå egentlig noen tro på seier. Det var

nesten tretten sekunder fram til russeren Aleksander Savjalov. Men verdensmesteren bestemte seg for å prøve. Gå ut hardt. Og øke.

ODDVAR OG STAVEN

3

Øyeblikket

Oddvar Brå brekker staven i tidenes mest dramatiske

langrennsstafett. Han får ny stav og går fra Sovjet, men blir tatt

igjen på oppløpssiden.

11

foran. Kraftig irritert over russeren som han mente hadde opptrådt ureglementert. Alle skjønte at russeren var farlig. Ikke minst fordi han med sine perfekte ski gled enkelt opp i ryggen på Brå igjen.

– Dette er det mest spennende jeg har opplevd i mitt liv, altså.

Hovden klarte snart ikke mer. Så var det oppløpet. Femti meter igjen. – Dette kan da ikke Oddvar tape, kan han det??!– Nei, det kan du ikke tape, Oddvar. Du kan ikke tape

det nå.– Men ikke si det, da, for nå kommer’n!! Savjalov la seg ut til venstre for Oddvar og staket som

den største av alle russiske bjørner. På vei over i sitt eget spor kom han igjen i kontakt med Brås stav, som i kombinasjon med den løse hempa gjorde at Brå mistet et avgjørende dob-belttak. Mot mål var det helt likt. Oddvar Brå kastet seg over mållinja med et slags desperat skøytetak mens han falt om. Savjalov sto på beina og jublet hemningsløst etter målgang, sikker på seier.

– Det blir fotofinish!Etter to lange timer kom juryen med sin avgjørelse: Delt

førsteplass mellom vertslandet Norge og Sovjetunionen. Det var torsdag 25. februar 1982. Hvor var du?

BRÅ BRAKK STAVEN: Den dramatiske VM-stafetten i 1982 når sitt foreløpige klimaks. Oddvar Brå rykker, Aleksander Savjalov faller og den norske ankerman-nen brekker staven.

ODDVAR OG STAVEN

12

Hun hadde allerede revolusjonert sporten. Hun hadde vunnet to OL-gull og hvert eneste verdensmester-skap siden 1927. Nå handlet alt om å vinne det tredje olympiske gullet slik at hun kunne legge Hollywood

for sine føtter. Det å avslutte amatørkarrieren med et tredje OL-gull ville øke markedsverdien i den amerikanske film-industrien kraftig. Pappa Wilhelm, en dreven forretnings-mann med store ambisjoner på vegne av datteren, hadde millioner av dollar i kikkerten. Han visste at et nederlag i Garmisch-Partenkirchen ikke ville se pent ut.

Som et ledd i oppkjøringen til OL sikret hun seg et nytt europamesterskap i Berlin. På tribunen satt Adolf Hitler, en av Sonja Henies store beundrere, og smilte bredt. Den ariske, blonde og uovervinnelige norske kunstløperen var den tyske nazilederens yndling. Han inviterte henne til og med på lunsj i Ørneredet i Berchtesgaden under Tyskland-oppholdet.

Men både pappa Wilhelm Henie, selve arkitekten bak eventyret Sonja Henie, og skøytedronningen selv var urolige foran lekene i Garmisch-Partenkirchen.

Ved en feiltagelse hadde ingen norsk representant fått plass i dommerkollegiet. Aldri før hadde det vært påmeldt så mange deltagere i kvinnenes singelkonkurranse. Spesielt hadde den britiske femtenåringen Cecilia Colledge tatt sto-re steg, og Sonja var plutselig blitt eldst i klassen, snart tjue-fire år. Tolv år var gått siden hun som elleveåring deltok i de første vinterlekene i Chamonix og endte sist.

I løpet av en tiårsperiode hadde hun løftet sporten til å bli en av de mest krevende og prestisjetunge øvel-sene. Hun hadde innført eleganse og knekorte skjørt. Sonja Henie beveget seg over isen som en ballettdanserinne, og var blitt en glamorøs verdensstjerne som ble tiljublet hvor enn hun var.

På tribunen under OL i Garmisch-Partenkirchen satt igjen Adolf Hitler og heiet. Den politisk naive Sonja Henie hadde ikke noe ønske om å skuffe nazilederen heller.

Da resultatene etter kunstløpkonkurransens første del viste at Colledge var helt oppe i ryggen på Henie, reagerte hun med et voldsomt sinne og rev i stykker dommerkarakte-rene som ble hengt opp på veggen. Den regjerende mesteren følte at hun hadde dommerne mot seg og mente hun hadde levert en langt bedre prestasjon enn sin britiske utfordrer.

Den avsluttende delen skulle gå langt bedre. Sinnet fra kvelden i forveien hadde lagt seg etter en lang natts søvn. Nervøsiteten hadde sluppet taket. Kledd i hvitt leverte Son-ja Henie en strålende oppvisning: Ballettinspirert, fylt med fart og luftige, feilfrie sprang. Hun økte differansen til åtte år yngre Colledge, og neiet ærbødig da Hitler gratulerte henne fra sin plass på tribunen. Til høyre på det velkjente bildet kan vi se at propagandaminister Joseph Goebbels smiler bredt, tydelig fornøyd med at føreren fikk viljen sin – og at Sonja Henie vant sitt tredje strake OL-gull.

«De olympiske leker i Garmisch-Partenkirchen står for meg som det største idrettsarrangement jeg har opplevd», beskrev Henie i biografien Mitt livs eventyr.

At hun, i motsetning til for eksempel Birger Ruud, valgte å møte Hitler med nazihilsen under olympiaden, har i ettertid blitt mye diskutert. Det problematiserte utvilsomt forholdet hennes til Norge under krigen, men mange mener det hele var ment som en smiskende gest uten politisk betydning.

Etter 1936-sesongen la hun opp som amatørutøver og flyttet til Hollywood. Der hadde hun i flere år en enorm suksess som skue-spiller og kunstløpdronning. På et tids-punkt var hun verdens rikeste kvinne. Og utvilsomt verdens mest kjente nordmann. Takket være en voldsom treningsiver og en ambisiøs far er hun tidenes største kunstløpikon.

4

ISDRONNINGEN

Presset var enormt. Sonja Henie hadde aldri vært mer nervøs.

Øyeblikket

Verdenssensasjonen og legenden Sonja Henie tar sitt tredje strake OL-gull i kunstløp i 1936, under

et enormt selvpålagt press.