Om hundre årer allting gjemt

Les mer om de faktiske hendelsene, personene og stedene i

denne fortellingen på bokens Facebook-side: Om hundre år er

allting gjemt. Der kan du også kommentere romanen og stille

spørsmål til forfatteren.

Per Arne Totland

Om hundre årer allting gjemt

© CAPPELEN DAMM AS 2015ISBN 978-82-02-47897-1

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslag: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: © Kite_rin/Shutterstock, © Avatar_023/Shutterstock,

© remik44992/Shutterstock og Alexei Daniline/ShutterstockSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015Satt i 10,7/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Forspill

Moskva, vår tid

Major Alexandr Sergejevitsj Titov hadde ventet i overen time. Femten minutter før den avtalte tiden haddehan meldt seg i vakten utenfor den store gule bygnin-gen i Kreml. Han var blitt fulgt inn i de storslagne hal-lene og gjennom korridorer til et venteområde utenforkontoret til presidenten for Den russiske føderasjonen.Der ble major Titov plassert i en sofa som var litt formyk etter hans smak. Han kjente at ryggen begynte åprotestere etter bare noen minutter. Det hadde sin priså være nesten tjue centimeter høyere enn gjennomsnit-tet for russiske menn. Den 192 centimeter lange krop-pen var mer komfortabel med det spartanske inventareti hovedkvarteret til SVR i Jasenevo, sydvest i Moskva.

Sluzhba Vnesjnej Razvedki, Russlands etterretnings-organisasjon for operasjoner i utlandet, hadde værtAlexandr Titovs arbeidsplass i nøyaktig ti år. Han varblitt rekruttert under militærtjenesten og hadde begynti SVR på full tid umiddelbart etter fullført utdannelse.De siste åtte årene hadde han tilhørt organisasjonensDirektorat S, den divisjonen i SVR som hadde ansvaretfor de mest krevende og illegale operasjonene utenforhjemlandet.

Alexandr Titov visste at han hadde gjort en ene-

5

stående karriere i SVR. Han var bare 34 år gammel,men hadde allerede hatt ansvar for vanskelige og farligeoperasjoner mot terrorister i Kaukasus og inne blantravgale islamister i Syria. Den siste operasjonen handeltok i hadde vært ganske ufarlig, men kanskje denmorsomste han hadde hatt. I Ukraina hadde Titov ny-lig ledet en liten innsatsgruppe som arbeidet med de-stabilisering, folkereisning og bruk av såkalte sivile mi-litsgrupper på Krim og i Donetsk-regionen i Ukraina.Operasjonen ble usedvanlig vellykket, og hadde vært etbidrag til at Krim-halvøya nå var en del av Russland.Ganske ufarlig, og altså morsomt. Det hadde vært somå stjele sjokolade fra en femåring.

Prestasjonene hans var blitt lagt merke til. Forfrem-melsene hadde kommet tett, og like etter operasjonen iUkraina var han blitt utnevnt til major. En av de yngstei SVR. Han valgte å tro at det først og fremst skyldtesdyktighet i tjenesten, og ikke bare det faktum at hansbestefar var pensjonert general i KGB og at onkel Vla-dimir var Russlands viseutenriksminister. Men også dethjalp, selvsagt.

Alexandr Titov så på klokken nok en gang. Nå haddehan ventet i nærmere halvannen time. Det var kanskjeikke så overraskende. Mannen der inne var kjent for åla folk vente, eller selv å komme demonstrativt for sent.En gang hadde han visstnok latt selveste Paven i Romavente i nesten en time før han dukket opp til audien-sen.

For å få tiden til å gå, betraktet han seg selv i et av demange store speilene som dekket veggene i hallen derhan satt. Alexandr Titov hadde aldri vært nevneverdigplaget av lav selvtillit. Men han merket at det kriblet imagen foran møtet med mannen innenfor den store dø-ren. Det var viktig å gjøre et så godt inntrykk som mu-

6

lig, presidenten hadde jo selv bedt om å få Titov til opp-draget.

I speilet så han sin egen lange og slanke skikkelse.Blikket fra blå øyne under mørke, markerte øyenbryngransket kritisk sitt eget speilbilde. Håret var sort ogskjeggveksten sjenerende kraftig. Selv nå, bare tre timeretter at han hadde barbert seg, syntes Titov at han såubarbert ut. Han håpet at det inntrykket ble oppveidav en elegant koksgrå dress, den hvite skjorten og detmellomblå, ensfargede silkeslipset. Alexandr Titov likteå kle seg pent. Kvinner påpekte av og til forfengelighe-ten hans, men Titov visste at det samtidig var noe av detsom gjorde at russiske kvinner fant ham attraktiv. Penemenn var ikke akkurat overskuddsvare i Russland.

I SVR hadde han ikke utmerket seg i nærkamp ellervåpenbruk. Han var jevnt god, men andre var langtbedre i slike disipliner. De aller beste slåsskjempenehavnet i SVRs hemmelige elitegruppe Zaslon, som hanhadde jobbet sammen med mange ganger. AlexandrTitovs unike egenskaper lå derimot i omgangen medandre mennesker. Han sjarmerte, overbeviste og kunnegli naturlig inn i de fleste miljøer. Enten det var blantrussiske investorer i London eller jihadister i Midt-Øs-ten. Mentoren hans i SVR hadde en gang sagt at Ti-tov burde vært politiker, med en slik evne til å forføremennesker. I Ukraina hadde akkurat disse egenskapenekommet bedre til nytte enn noe annet sted.

Alexandr Titov lot blikket gli rundt i rommet. Denstore salongen var opplyst av tre store prismelysekro-ner som hang under et hvelvet tak smykket med de-korasjoner i bladgull. Veggene var dekket med storespeil og parkettgulvet var lagt i et komplisert møns-ter. Myke, persiske tepper dempet de få lydene somvar i rommet, og bidro til det særdeles eksklusive inn-

7

trykket. Møblene var i rokokkostil, en stilart som komsent til Russland, men som var populær i tsarfamilienog blant borgerskapet helt fram til revolusjonen. EtterSovjetunionens fall hadde stilen fått en renessanse. Ti-tov tenkte at disse omgivelsene så ut slik de måtte hagjort på tsarens tid. Bygningen han nå satt i hadde husetVladimir Lenin etter revolusjonen i 1917 og syv gene-ralsekretærer i det sovjetiske kommunistpartiet, fra Jo-sef Stalin til Mikhail Gorbatsjov. Og nå altså presiden-ten for Den russiske føderasjonen. Selv om han visstnokforetrakk å arbeide på hjemmekontoret, i residensenutenfor byen.

Alexandr Titovs hånd var i ferd med å børste bort etusynlig støvkorn fra jakkeslaget, da en dør gikk opp ogen liten, tettbygget mann med glattbarbert hode, litt fortrang Armani-dress og et par blå designerbriller komglidende inn i rommet.

«Han vil ta imot Dem nå, major Titov.»Alexandr Titov reise seg og fulgte etter mannen gjen-

nom en kort korridor og inn en ny dør. Han hørte dø-ren bli lukket bak seg. Rommet han hadde kommet inni var litt enklere i stilen, men hadde fortsatt spor av for-tiden. Dette var et rom for tøffe beslutninger, ikke sel-skapelighet. Et konferansebord med seks stoler på hverside sto i den ene enden av rommet. Til høyre, vedvinduene, var det plassert en sittegruppe. På veggen tilvenstre hang et stort kart over Russland. Og rett fram etrikt dekorert skrivebord med en skrivebordstol i mørktskinn. På veggen bak skrivebordet hang det russiskeriksvåpenet: ørnen med de to hodene og våpenskjoldetforan. Riksvåpenet var omkranset av to flagg, det rus-siske til venstre og presidentflagget til høyre. Ved sidenav skrivebordet gløttet en sort labrador opp på ham.Hunden så spørrende på eieren sin. Men da den åpen-

8

bart ikke fikk noen form for tillatelse til å komme oghilse, lukket den øynene igjen.

Titov stilte seg i givakt foran skrivebordet og kas-tet et raskt blikk på riksvåpenet der oppe. Ganske pas-sende at tsarens gamle symbol henger akkurat her, varen tanke som for gjennom Titovs hode. Så tok han segsammen, forbannet taust sin hang til ironi, og konsen-trerte seg om mannen i stolen bak skrivebordet.

Ett minutts stillhet fulgte. Mannen satt fordypet i etdokument, og gjorde et par ganger notater i margen.

Så hevet han blikket, og et par isblå øyne målteAlexandr Titovs lange kropp. Mannen var taus en godstund. Han misliker høyden min, han er jo bare så vidt1,70 selv, tenkte Titov, før han skjøv tanken ut av hodetog bukket formelt.

«Takk for at De kunne komme, Alexandr Sergeje-vitsj. Jeg er klar over at De allerede har fått en full brie-fing om operasjonen, men jeg hadde lyst til å møte Demselv før De drar av gårde.»

«Det er en stor ære, herr president.»«Det er jeg som er beæret, over å ha kommandoen

over slike førsteklasses offiserer som deg. Jeg kjenner jogodt både din farfar og din onkel, som du vet. Så jeg ervel kjent med dine fremragende meritter. Og jeg forstårat du har en helt egen motivasjon for å ta dette oppdra-get? En operasjon i Norge tiltaler deg?» Titov la merketil at presidenten hadde gått over i du-form, antakeligfor å skape en slags kameratslig intimitet med den ungemajoren.

«Motivasjonen er sterk, herr president. Og det erklart at det er litt spesielt for meg å skulle operere iNorge.»

Titovs tanker streifet hans egen familiehistorie, ogfortellingene han hadde hørt mange ganger om at beste-

9

faren hadde blitt utvist fra Norge da KGB-agent Haa-vik ble avslørt, og at han senere ble eksponert for en helverden i forbindelse med Treholt-affæren. Selv om dettehadde skjedd for mer enn tretti år siden, da AlexandrTitov bare var en liten gutt, merket han at mulighetentil å gjøre aldri så lite gjengjeld ga ham en god følelse.Han så at presidenten nikket, som om han kunne lesetankene hans.

«Jeg er glad for å høre det. Vi russere har som duvet god hukommelse, men så har vi også tålmodighettil å vente til rettferdighetens klokker slår. Og det er joakkurat hva dette oppdraget handler om. Etter nestenett hundre år skal Russland få det som fedrelandet harrett på og fortjener. Ikke bare skal en gammel avtale bligjort virkelig. Arktis er, som vi alle vet, en viktig del avRussland. Gjennomfører du dette oppdraget slik vi øns-ker, vil du ha gjort en uvurderlig innsats for fedrelandet,Alexandr Sergejevitsj.»

Titov kjente at han vokste enda et par centimeter.Den nervøsiteten han hadde følt mens han ventet uten-for presidentens kontor hadde veket plassen for stolthetover oppdraget som ventet. Presidentens ord var kan-skje litt svulstige, men det reduserte ikke følelsen av atlandets øverste leder hadde gitt ham en oppgave somkunne skape historie.

«Takk, herr president. Ja, jeg er fullt orientert og harfått de ressurser og fullmakter som er nødvendig for åløse oppdraget. Jeg reiser til Norge allerede i morgen.»

«Strålende. Jeg må innrømme at jeg misunner deg.Som du vet var mitt liv før jeg gikk inn i politikken ikkeså ulikt den tilværelsen du har nå. Jeg kan ikke si at jeglengter tilbake, men operasjoner som denne liker jeg åha et nært forhold til. Hvordan tenker du å begynne?»

«Planen er å starte i det lille tettstedet Longyearbyen,

10

hvor dokumentet dukket opp. Jeg reiser til Oslo i et-termiddag og videre til Svalbard i morgen tidlig. Det eretter det jeg forstår et lite og gjennomsiktig samfunn,men jeg har en god dekkhistorie, som kommer til å fun-gere. Det er alltid mange russere i Longyearbyen. Dess-uten er de forsterkningene jeg kan komme til å trengeallerede på vei til Barentsburg sjøveien.»

«Dere vet ikke sikkert hvor dokumentet befinner segnå?»

«Nei, den seneste informasjonen vi har er den e-pos-ten vi fanget opp fra sysselmannen på Svalbard til detnorske justisdepartementet.»

Den forhenværende oberstløytnanten i KGB smilteet av sine svært sjeldne smil. Han likte åpenbart følel-sen av fortsatt å være nær sagmuggen.

«Godt. Da skal jeg ikke holde på deg lenger. Jeg øns-ket bare å møte deg for å ønske deg lykke til og un-derstreke hvor umåtelig viktig dette oppdraget er forfedrelandet. Takk for at du kom innom, og god reise,Alexandr Sergejevitsj.»

Titov kom seg på bena og tok imot presidentens ut-strakte hånd. Han var på nippet til å gjøre honnør, menhusket i siste øyeblikk at han var kledd i sivil.

«Takk, herr president. Jeg skal ikke skuffe Dem. Far-vel.»

Da døren hadde lukket seg bak Alexandr Titov, tok pre-sidenten fram igjen papirene han hadde arbeidet medfør samtalen med den unge majoren begynte. Men etternoen sekunder måtte han legge dem til side igjen. Hanvar mer opprømt over denne saken enn han ville trodd.Det ville vært en viktig seier for Russland om operasjo-nen lyktes. Maktbalansen i Arktis kom til å bli fullsten-dig endret. Et enormt nederlag for det lille nabolandet

11

i vest, og nok en triumf for statssjefen i Den russiskeføderasjonen. Enda et landområde ville bli innlemmeti det russiske imperiet. Og den strategiske betydningensom dette området hadde i Arktis, kunne fullt ut måleseg med Krims betydning for Russland i Svartehavet,Middelhavet og Midt-Østen.

Dokumentet var han blitt informert om allerede i2000, helt på begynnelsen av sin aller første president-periode. Den angivelige avtalen med Norge var noe aven legende i Kreml. Hele rekken av generalsekretæreri kommunistpartiet i sovjettiden var blitt orientert omdokumentet da de tiltrådte. Etter Sovjetunionens fallvar både Boris Jeltsin og han selv blitt briefet om dettemytiske dokumentet, som ingen i Moskva noen ganghadde sett.

Presidenten skjenket seg et glass vann fra karaffelenpå skrivebordet. I motsetning til hvordan han haddelevd som KGB-offiser i Dresden, var han etter hvert blittsvært måteholden med alkohol, og skålte sjelden. Nåløftet han vannglasset til en taus skål for seg selv. Tan-ken på at det nå var mulig å gjøre Svalbard til en del avRussland føltes tilfredsstillende.

Del 11920-1924

Kapittel 1

Paris, mandag 9. februar 1920

Ekspedisjonssjef Eilert Wide i Utenriksdepartementetvåknet i baronens seng. Vel, strengt tatt hadde han for-latt baronens egen seng for noen timer siden, og haddeden siste halvdelen av natten sovet i vertens gjestevæ-relse. Men også denne sengen tilhørte jo baronen. Ogfor å unngå tjenerskapets nysgjerrige blikk, var de enigeom at ekspedisjonssjefen burde begynne dagen i et avgjesteværelsene.

Eilert Wide hadde kommet til Paris fire dager tidli-gere. Og det hadde vært dager med en ekstravagansesom han aldri hadde opplevd maken til. Riktignok varhan vant til å omgås samfunnets ledende menn, bådefra sin oppvekst blant borgerskapet i Bergen og gjen-nom sin karriere i Utenriksdepartementet. Men baro-nens vennekrets var en tilsynelatende endeløs rekke avadelige, statsmenn og diplomater fra alle kanter av klo-den. Og baronen unnlot på ingen måte å sole seg i glan-sen av alle sine internasjonale bekjentskaper.

Hele verden var i Paris denne vinteren. Fredsforhand-lingene etter den store krigen hadde pågått i mange må-neder og seiersmaktene hadde etter hvert løst de flesteflokene. Men ikke alle hadde fått være med. Krigenstaper, Tyskland, måtte finne seg i å ta diktat. Russ-

15

land var etter den bolsjevikiske revolusjonen ikke ansettsom stuerent, og var heller ikke blitt invitert til bordet.Men Amerika, England, Frankrike og Italia hadde fun-net løsningene på hvordan freden skulle fordeles. Ogmidt i dette en norsk toppdiplomat som pendlet mellomsupéer, fortrolige konferanser og mottagelser. MannenWide nå var gjest hos benyttet aktivt barontittelen somhan hadde arvet fra sine danske forfedre, til tross for atadelskapet i Norge hadde vært avskaffet i hundre år.

Det var ingen uenighet om at baronen var en dyktigdiplomat. Men Wide visste også at hans selvtilfredse ogpompøse væremåte var drøy kost for mange hjemme,og at den ved flere anledninger hadde stått i veien forutnevnelsen til Norges utenriksminister. Kong Haakonskulle visstnok selv ha satt ned foten for å hindre at ba-ronen fikk statsrådposten.

Etter en rask barbering og morgenstell i det tilstø-tende badeværelset, iførte ekspedisjonssjef Wide segformiddagsantrekk. Han stanset et kort øyeblikk ved etav de store speilene i rommet. Han så en ganske spedskikkelse, med en høyde som gjorde at han måtte se opptil de fleste andre menn. Men det var som regel hen-dene hans folk la spesielt merke til. Svært ofte når hanhåndhilste på ukjente mennesker kunne han se at deforsøkte å skjule forbløffelsen over å trykke det de opp-fattet som en barnehånd. Ansiktet sto godt til den lillemannskroppen, et vakkert og symmetrisk ansikt inn-rammet av blonde krøller.

Bak den barnlige fremtoningen skjulte det seg et for-midabelt intellekt. Det var dette som hadde ført EilertWide gjennom en enestående karriere i Utenriksdepar-tementet. I en alder av 36 år var han nå den ene avto ekspedisjonssjefer i departementet. De fleste kjentehans evne til å se tvers gjennom kompliserte saker og

16

finne de gode løsningene. I Regjeringen og på Stortin-get ble hans vurderinger og råd lyttet til med stort al-vor. Men noen vennekrets hadde han ikke. I diploma-tiet forble han en underlig, liten karakter. De ondestetungene i departementet hadde en gang gitt ham klenge-navnet Lille Lord Fauntleroy, og merkelappen var blitthengende.

Det ingen i Utenriksdepartementet kjente til var Ei-lert Wides mørke hemmelighet. Trodde han, da. Enhemmelighet som ikke bare ville sende ham i fengsel,men også skape en omfattende skandale dersom denkom ut.

Derfor bar ekspedisjonssjefen på en konstant uro. Desiste dagene hadde uroen kommet på avstand, baronenhadde vist ham sider av livet som var annerledes her iParis enn hjemme i Kristiania. Samtidig var han bekym-ret. Baronen lot av og til falle hentydninger som Widevar redd ville få andre medlemmer av delegasjonen til åfatte mistanke.

Ekspedisjonssjefens tanker ble avbrutt av banking pådøren. En tjenestepike kom inn og satte fra seg et brettmed frokost, neide forlegent og forlot rommet. Widesatte seg ned, skjenket kaffe, smurte marmelade på enfersk croissant og inntok dagens første måltid.

Som leder av delegasjonen fra Utenriksdepartemen-tet i Kristiania var Eilert Wide blitt invitert til å bo i ba-ronens private palé i 25 rue de Surène. De øvrige med-lemmene av den norske kontingenten var innlosjert i ethotell like ved den norske legasjonen i syvende arron-dissement, på den andre siden av Seinen. Så langt haddeingen stusset over dette utslaget av baronens gjestfrihet.

Baronens palé i 25 rue de Surène dekket et halvt kvar-tal i åttende arrondissement, med Elyséepalasset og denfranske republikkens president som en av de nærmeste

17

naboene. Paléet besto av to fløyer. En toetasjes fløy utmot rue de Surène inneholdt hovedinngangen gjennomto porter og store salonger. En fireetasjes fløy ut mot rued’Aguessau inneholdt blant annet baronens og barones-sens private værelser. Da Wide forlot baronens seng tid-ligere på natten, hadde han litt nervøst spurt hvor ba-ronessen befant seg. Baronen hadde smilende svart atMary var på besøk hos en venninne i Lyon og ikke varventet tilbake før ved lunsjtider. Dessuten var de to velforlikte med hverandres levesett. Baronen hadde tilføydat det ekteskapelige liv i hans miljø muligens foregikknoe annerledes enn i det småborgerlige og perifere Kris-tiania.

«Ikke slik å forstå at vi ikke har samkvem. Men vårtekteskap er basert på andre verdier enn de rent korpor-lige,» hadde baronen betrodd sin nesten tretti år yngrevenn.

Omgivelsene talte tydelig om baronens rikdom.Mannen kom fra en velstående adelsslekt, og haddedessuten giftet seg rikt ikke mindre enn to ganger. Hansnåværende hustru var opprinnelig amerikansk, og etterdet Wide kunne forstå svært ettertraktet i parisersosie-tetens selskapsliv.

Han fant baron Fritz Wedel Jarlsberg nede i en avpaléets salonger. Baronen reiste seg straks Wide kominn, brettet sammen dagens utgave av Le Figaro somhan hadde sittet og lest, og håndhilste formelt. En høy,kraftig bygget mann, hårløs på hodet og med en grå-sprengt, velpleid mustasje. Et intenst blikk og en per-sonlig utstråling som Wide syntes fylte hele salongen.Igjen tenkte han på at mange der hjemme oppfattet We-del Jarlsberg som en brautende, men tidvis ganske sjar-merende spradebasse. Andre mente at han uten side-stykke var Norges fremste diplomat. Alle hadde de rett.

18

Så langt Wide kunne vurdere, ville Norge i mange sam-menhenger stått langt svakere internasjonalt, hadde detikke vært for Fritz Wedel Jarlsberg.

Ekspedisjonssjefen la også merke til at den norskeministeren i Paris var svært moderne antrukket. Hanvar iført en koksgrå, nålestripet ulldress i amerikansksnitt. Den hvite skjorten hadde lange snipper av sistemote og silkeslipset var karmosinrødt med store, lyse-grå prikker. Wide følte seg brått umåtelig gammeldagsi sitt klassiske formiddagsantrekk; lang sort jakke medgråstripede benklær. Men det var åpenbart ikke konfek-sjon som opptok Wedel Jarlsberg denne morgenen.

«I dag skaper vi norsk historie, min kjære Wide. Den9. februar 1920 kommer til å gå inn i historiebøkenesom den dagen Spitsbergen ble en del av Norge!»

Wide nikket.«En stor dag, uten tvil. Og det er De, Wedel, som skal

ha det meste av æren. Uten Deres visjoner, pågangs-mot og diplomatiske kløkt hadde ikke dette vært mulig.Men selv ikke De har fått alt De ønsket Dem? Det bleverken noen norsk koloni i Afrika eller noe nytt norskland langs Murmansk-kysten?»

Wedel Jarlsberg tok åpenbart til seg smigeren, ogvalgte å overhøre syrligheten i Eilert Wides spørsmål.Det var baronen som hadde sett mulighetene for å sikrenorsk kontroll over Spitsbergen gjennom fredsforhand-lingene etter krigen. I årenes løp var det avholdt flerediplomatiske konferanser om Spitsbergen og resten avøygruppen der oppe i nord. Men noen løsning var detikke blitt. En rekke land i tillegg til Norge hadde vistvekslende interesse for området, som til nå hadde værtsåkalt terra nullius – ingenmannsland.

I 1914 kom den store krigen, som hadde endret såmye. Etter freden i 1918 hadde Amerika og England

19

viktigere saker enn Spitsbergen på sin dagsorden. Tysk-land lå med brukket rygg og uten innflytelse. Russlandhadde nok med revolusjon og borgerkrig, og var ute-stengt fra det gode internasjonale selskap. Og det nøy-trale Norge møtte stor sympati blant seiersmaktene.Landets handelsflåte hadde tross alt lidd store tap un-der krigen. Utallige norske sjøfolk og handelsskip varblitt ofre for tyskernes ubåtkrig.

Og det var her den erfarne diplomaten Wedel Jarls-berg hadde sett muligheten. Han fikk Regjeringen ogStortinget med på å fremme et norsk krav om Spits-bergen under Paris-forhandlingene. Men Wedel Jarls-berg stanset ikke der. Han hadde også tatt til orde forat Norge i tillegg burde få tildelt en koloni i Afrika oget stykke av det nordlige Russland, øst for Finnmark.Disse kravene ble møtt med bestyrtelse hjemme i Kris-tiania og overbærende smil i Paris.

Men Spitsbergen var alle nå enige om skulle bli norskterritorium. Etter flere måneders tautrekking, med bådeRegjeringen hjemme og den spesialoppnevnte Spitsber-genkommisjonen på Paris-konferansen, var en traktatklar til å signeres.

«Resultatet må vi vel si er godt. Vet De, jeg ser ikkebort fra at vi kunne oppnådd mer både i Afrika og iMurmansk. Men der satte som De vet både Hans Maje-stet og Regjeringen bremsene på. Det er selvsagt helt isin orden for min del.»

Wedel Jarlsberg snudde seg og gikk bort til et bordved det ene vinduet. Der lå et lite treskrin. Han løftetskrinet, bar det tilbake til Wide og åpnet det.

«Her skal De se, Wide. Dette praktfulle blekkhuset isølv og penneskaftet i massivt gull er gitt meg i gave avden norske kolonien her i Paris i anledning traktatinn-gåelsen. Det skal benyttes under seremonien i ettermid-

20

dag. Nordmenn her nede forstår å sette pris på min inn-sats, selv om ikke alltid Regjeringen og Stortinget gjørdet. Annet er kanskje ikke å vente. For å være ærlig erjo våre politiske organer stort sett befolket med setes-døler og jærbønder, som ikke forstår seg så mye på in-ternasjonal politikk og diplomatiske anliggender.»

Den korrekte embetsmannen Eilert Wide syntes mi-nisterens karakteristikker var i groveste laget og åpnetmunnen for å protestere. Både mot omtalen av stortingog regjering, og for å påpeke at traktaten var et resul-tat av en laginnsats både fra Regjeringens og embetsver-kets side. Men han ombestemte seg. I stedet valgte hanå lede samtalen inn på et tryggere spor.

«Resultatet er i alle fall blitt så godt som vi kunnehåpe på.»

Forhandlingene i Paris hadde resultert i norsk høy-hetsrett over Spitsbergen, en lik rett for borgere av alleland som slutter seg til traktaten til å drive næring oppei isødet, og en internasjonal aksept av øygruppen som etdemilitarisert område. Hjemme i Kristiania hadde trak-taten stor symbolverdi, og ble betraktet som en viktigvidereføring av Norges polare tradisjoner, og enda enbyggestein i den unge nasjonens identitet.

«Men rent praktisk er det selvsagt tilgangen på kull-ressurser som er det viktigste. Kullprisene har jo stegetdramatisk etter at krigen tok slutt, og med denne trak-taten på plass kan Norge bli selvforsynt med kull.» Ei-lert Wide var ikke så glad i de store ordene som såmange av sine kolleger i utenrikstjenesten, han så på segselv som en mer praktisk innrettet byråkrat.

Wedel Jarlsberg viftet lett utålmodig med den enehånden mens han lette i lommene etter fyrstikker til åtenne sigaren han hadde tatt fram under ekspedisjons-sjefens forsøk på å få samtalen inn på et litt annet spor.

21

«Alt dette er jo selvsagt riktig. Men det gjenstår å sehvor mange som egentlig ønsker å drive med noe deroppe i isødet. At Spitsbergen er demilitarisert, er deri-mot viktig for Norge. Vi er jo ingen militær stormaktmed mulighet til å holde Spitsbergen militært ved eneventuell konflikt. Men det vi skal nyte i dag, kjæreWide, er at vi har fått til en diplomatisk og politisk tri-umf for Norge. Vi har satt vårt land på kartet, og vist atNorge må regnes med når viktige internasjonale spørs-mål skal behandles.»

Ekspedisjonssjef Eilert Wide valgte igjen å holdemunn.

Det hadde regnet hele morgenen, men da Wedel Jarls-berg og Wide ved 13-tiden skulle av sted for å møteresten av den norske delegasjonen hadde regnet tatt enpause. Skydekket hang fortsatt tungt over den franskehovedstaden.

Wedel Jarlsberg hadde invitert delegasjonen til lunsj isin klubb, Cercle de l’Union interalliée. Baronen haddeved flere anledninger de siste par dagene påpasseliggjort nordmennene oppmerksom på at dette var denmest eksklusive herreklubben i Paris, hvor bare de al-ler fremste innen politikk, diplomati og næringsliv varmedlemmer. Klubbens lokaler lå i 33 rue du FaubourgSaint-Honoré, bare noen kvartaler fra Wedel Jarlsbergspalé. Han og Wide besluttet derfor å spasere de firehundre meterne ned rue d’Aguessau og bort FaubourgSaint-Honoré til Cercle interalliée.

Etter å ha gått inn gjennom en anonym port i 33 ruedu Faubourg Saint-Honoré, krysset Wedel Jarlsberg ogWide en gårdsplass og steg så opp trappen og inn i klub-ben. Det Eilert Wide fant mest slående ved lokalene varikke det utsøkte interiøret, kunsten på veggene eller de

22

overdådige prismelysekronene som hang overalt, menstillheten. Selv om det var mennesker i alle salonger depasserte, og man kunne se at de konverserte, hersket endempethet som mer enn noe annet understreket etablis-sementets fornemme karakter.

I en av salongene stanset Wedel Jarlsberg og hånd-hilste entusiastisk på en svært elegant antrukket mannpå omkring førti år. De to førte en livlig samtale, hvorWide bare fikk med seg enkelte fragmenter. Men hanforsto såpass at de snakket om biler. Mannen utstrålteen uvanlig positiv energi og Wide så at han erklærte segenig i alt baronen sa. Wide fikk en følelse av at man-nen kunne være en selger av noe slag. Franskmannen ogWedel utvekslet nok et håndtrykk, før de to nordmen-nene gikk videre innover i klubben.

«Det var min gode venn André Citroën. En megetvellykket forretningsmann. Han bygget seg en betydeligformue som våpenfabrikant under krigen. Nå er ikkemarkedet for våpen det samme lenger, så André har ak-kurat begynt å produsere biler i stedet. Bilene hans erlitt for små for mitt bruk, men jeg har bestilt en til Mary.Hun simpelthen elsker den lille bilmodellen hans.»

«Pussig navn. Citron betyr sitron, gjør det ikke?»«Det er helt riktig. Andrés farfar var forhandler av

tropiske frukter i Nederland, der han var kjent av kun-dene sine som sitronmannen. Andrés far, som for øvrigvar en svært vellykket diamanthandler, tok navnet Cit-roën. Vi skal denne veien.»

Wedel Jarlsberg førte ekspedisjonssjefen opp en bredtrapp omkranset av små marmorskulpturer til klubbensandre etasje. Han kunne høre baronen informere en avtjenerne om at han ventet flere norske gjester, og at devennligst skulle bli vist til denne salongen. Deretter baWedel Jarlsberg om champagne.

23

Fra vinduet i salongen kunne Wide se klubbens lillepark. Ingen av medlemmene hadde blitt fristet til å sitteute i gråværet, og alle bordene der nede var tomme. Dethadde begynt å regne igjen. Bak de nakne trærne i par-ken kunne Eilert Wide skimte trafikken på Avenue desChamps-Élysées.

Stillheten i Cercle interalliées klubblokaler ble bruttav norske stemmer. Et øyeblikk senere ble fire mennvist inn i salongen. De var alle antrukket på samme,litt gammeldagse måte som Wide. Dette var resten avden norske delegasjonen som hadde gjennomført sistedel av forhandlingene om Spitsbergentraktaten: ArnoldRæstad, som var dr. juris og Utenriksdepartementetsrådgiver i Spitsbergen-saker, polarforskeren GunnarIsachsen og tidligere justisminister Fredrik Stang, somvar engasjert som juridisk rådgiver i forhandlingene.Sistemann i følget var den norske Chargé d’Affaires iParis, legasjonsråd Fredrik Jakhelln.

Mens champagne ble servert, berømmet nordmen-nene Wedel Jarlsberg for klubbens eksklusive lokaler.Baronen strålte fornøyd.

«Dette, mine herrer, er et sete for gammeldags, menalltid like sjarmerende høflighet. Man vet ikke hva høf-lighet er før man har vært i disse kretser i Frankrike.Høflighet, mine venner, er det beste våpen man har iomgangen med mennesker, og tilfredsstiller ikke aleneden som får del av den, men også en selv.»

Flere av nordmennene vekslet blikk, men ingen kom-menterte baronens uttalelse.

Kort etter kom en tjener glidende inn i salongen oghvisket diskré til Wedel Jarlsberg at herrenes lunsj varservert. Wedel Jarlsberg utbrakte en skål for Norge sompolar stormakt, hvoretter han geleidet følget ned trap-pen til klubbens første etasje.

24

Utenfor spisesalongen la Wide merke til en høyreist,bistert utseende mann som kunne være omkring sytti år.Til tross for sin alder virket mannen kvikk og sterk. We-del Jarlsberg ba herrene unnskylde seg et øyeblikk, oggikk bort og tok mannen i hånden. Den eldre herren varenda høyere enn Wedel Jarlsberg, og Wide la merke tilat han virket avmålt i forhold til nordmannen, blikkethan sendte den entusiastisk snakkende baronen grensettil nedlatende.

Kort etter kom Wedel Jarlsberg tilbake til gruppen.«Dere kjente muligens igjen general Ferdinand Foch,

øverstkommanderende for Ententestyrkene. Jeg måttebare gratulere ham. General Foch er nettopp valgt tilklubbens nye president. Fantastisk mann. Men jeg erredd den gamle kriger er overveldet av pessimisme. Hanmener at Versaillestraktaten ikke er en fredsløsning.Han hevder hardnakket at den ikke kan betraktes somannet enn en våpenhvile for de neste tjue årene. Mennok om det. Nå spiser vi lunsj.»

De seks nordmennene ble eskortert til hovedbordet,midt i Cercle interalliées store spisesal. Rundt dem sattklubbens medlemmer og deres gjester ved mindre bordlangs veggene. Den ene langveggen av den rektangulærespisesalen var dekket av speil, mens den andre langveg-gen besto av dører ut til klubbens park. Spisesalen varforholdsvis full, men all samtale var lavmælt, slik atklubbens avdempede eksklusivitet besto også gjennommåltidet.

Nordmennenes ikke fullt så stillferdige samtale un-der lunsjen dreide seg naturlig nok om Spitsbergen-traktaten. Alle var de selvsagt tilfreds med at Spitsber-gen og øyene omkring, eller Svalbard som arkipelet nåogså ble kalt, omsider skulle bli norsk. Men samtidigdelte de en usikkerhet om når Norges suverenitet fak-

25

tisk kunne utøves i praksis. For først når alle land meden interesse i nord hadde akseptert traktaten, ville detnorske flagget kunne heises på Spitsbergen. Og det varhøyst uklart om eller når Tyskland og Russland villeanerkjenne norsk overhøyhet. Så Spitsbergentraktatenkunne egentlig ses på som bare en halv seier. Men enviktig seier på vei mot suverenitetshevdelse på Spitsber-gen. De fleste rundt bordet nikket da Fritz Wedel Jarls-berg oppsummerte.

«Russland kommer helt sikkert til å protestere på detsterkeste mot traktaten. Men hva gjør vel det? Ingenønsker å ha noe med disse bolsjevikene å gjøre. Menvi må erkjenne at de likevel kan skape problemer forgjennomføringen av traktaten. Min vurdering er at denneppe kan ratifiseres av Stortinget, og Norge ikke kanta Spitsbergen i besittelse, før også Russland har sluttetseg til traktaten. Og jeg frykter at det kan ta mange år.Russland kommer nok til å stå hårdnakket på at Spits-bergen fortsatt skal være ingenmannsland – terra nul-lius. Men jeg er overbevist om at de på et eller annettidspunkt må gi seg. De kan ikke kjempe imot til evigtid, når jeg har lyktes med å få hele verden med på Nor-ges side.»

Det ble taust rundt bordet i noen sekunder. Et parblikk ble utvekslet før Fredrik Stang, den politisk mesterfarne i forsamlingen, tok ordet.

«Jeg er redd at vi kan forvente motstand og konfliktmed Russland om Spitsbergen i all fremtid, selv om deformelt skulle anerkjenne traktaten. Russland vil nokkunne reise seg igjen og bli en stormakt. Deres enestepassasje til Atlanterhavet nordfra kan bli stengt dersomnoen kontrollerer Spitsbergen. I alle fall vil russerne sedet slik. Det er ikke min hensikt å fremstå som pessi-mist. Jeg er selvsagt like glad for denne traktaten som

26

alle andre. Men den kan også ha åpnet døren til et evig-varende problem i forhold til vår nabo i øst.»

Fredrik Stangs innlegg la en umiddelbar, men kortva-rig demper på humøret rundt det norske bordet. Stem-ningen steg imidlertid igjen da Wedel Jarlsberg utbrakteen ny skål.

Paris var enda tettere innpakket i grått da den norskegruppen ved 16-tiden skulle gi seg av sted til traktat-seremonien i det franske utenriksdepartementet påQuai d’Orsay. Alle som skulle delta var samlet på dennorske legasjonen i 38bis rue Fabert. Derfra kunne manse tvers over Esplanade des Invalides til den store depar-tementsbygningen ved Seinens venstre bredd. Avstan-den var ikke mer enn noen hundre meter, men WedelJarlsberg hadde bestemt avvist å spasere over esplana-den til departementet. Et slikt forslag anså han somuhørt og fullstendig uforenlig med hvordan man skulleankomme Ministère des Affaires Étrangères i offisieltærend.

Derfor var det en kortesje på tre biler som tok fattpå den korte kjøreturen. Den første bilen var WedelJarlsbergs private Panhard & Levassor X13. Mørkgrønn lakk og gullforgylte detaljer bidro, sammen meddet dyprøde skinninteriøret, til at dette var en ekvipa-sje man la merke til, selv i Paris. Karosseriet var spe-siallaget hos den kjente karosserimakeren La Bourdettepå Champs-Élysées etter baronens personlige instruk-ser. I baksetet satt Wedel Jarlsberg selv og hans kone,baronesse Mary Alice Wedel Jarlsberg.

Resten av følget var plassert i de to andre bilene,som begge var sorte og vesentlig mindre påfallende ibybildet enn baronens Panhard & Levassor. Ettermid-dagstrafikken i Paris hadde ennå ikke tettet seg til, og

27

overfarten til Quai d’Orsay tok bare et par minutter.Underveis kunne Eilert Wide se at det lave skydekkethadde gjemt det meste av Eiffeltårnet. Mens tankenekretset om den forestående seremonien, la han fra bil-vinduet merke til at bare de fire bena på tårnet kunneskimtes et stykke unna, de øverste to hundre meternevar det ikke mulig å få øye på. Det slo Wide at dettesynet egentlig var et godt symbol på traktaten. Funda-mentet var synlig for alle, men hva eierskapet til Spits-bergen ville vise seg å bety for Norge var foreløpiggjemt i tåken.

Ved hovedinngangen til Utenriksdepartementet blede møtt av en alvorlig og svært formell tjenestemann.Wide antok at dette måtte være departementets Intro-ducteur des Ambassadeurs et Directeur du Protocole.Nordmennene ble ledet i prosesjon gjennom hallene tilSalon d’Horloge – klokkesalen. En rikt dekorert sali gull og rødt, med et vakkert, rutemønstret parkett-gulv. Den ene langveggen besto av vinduer mot Seinen.Alle de øvrige deltakerne på seremonien hadde alleredekommet og satt nå ved et bord som var oppstilt i en hes-teskoform. Inne i hesteskoen sto et mindre bord, og pådet kunne Eilert Wide se traktaten som skulle gi Norgeråderetten over Spitsbergen. Han visste at traktaten varskrevet på engelsk og fransk og at den nå skulle signeresi tre eksemplarer. På bordet var også et blekkhus i sølvog en gullpenn som Wide kjente igjen.

En middelaldrende mann med en tett, hvit hårmankeog briller med tykke glass reiste seg. Mannen gikk framforan hesteskoen og kremtet. Wide kunne se at det varFrankrikes statsminister Alexandre Millerand.

«Vi er samlet for å signere traktaten mellom Norge,Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia,Japan, Nederlandene, Storbritannia, Irland, de britiske

28

oversjøiske besittelser og Sverige angående Spitsbergen.Jeg er glad for at Norge nå kan få oppreisning for sittlangvarige og inderlige ønske om disse landområder.»

Statsminister Millerand fortsatte å tale enda noen mi-nutter, før ordet ble gitt til minister Wedel Jarlsberg. Foren gangs skyld fattet baronen seg i korthet. Han tak-ket på vegne av den norske regjering og det norske folkParis-konferansen generelt og statsminister Millerand isærdeleshet for den enighet som var oppnådd.

Sendemannen for Amerikas Forente Stater var første-mann til å gå fram og signere traktaten. Deretter sig-nerte representantene for de øvrige tilstedeværende lan-dene i tur og orden. Eilert Wide lot blikket gli rundt irommet. De norske i salen var tydelig rørt, mens diplo-matene fra de andre landene så ut til å synes at dette varen helt vanlig dag i diplomatiets tjeneste.

Til slutt var det Norges tur. Wedel Jarlsberg reiste seglangsomt fra sin plass, gikk med rolige skritt over tilbordet, satte seg ned og tok opp gullpennen. Han for-hastet seg ikke, og Wide kunne se at Norges minister tilParis nøt øyeblikket. Idet han satte sin signatur på detførste dokumentet glimtet det i en magnesiumspære, ogdet historiske øyeblikket var fotografisk dokumentert.Etter å ha signert alle tre eksemplarene reiste WedelJarlsberg seg. Det var tydelig for alle at baronen var fø-lelsesmessig berørt. Han var blank i øynene, og gjordeikke noe forsøk på å skjule sin sinnstilstand. Spitsber-gen var blitt norsk territorium.

Ekspedisjonssjef Eilert Wide kjente på de sammefølelsene. Glede og stolthet fylte den lille kroppen, oghan kjente at en tåre presset seg fram. Samtidig huskethan Fredrik Stangs spådom og følte på tvilen: HaddeNorge nå skaffet seg et problem?