Ørjan n. karlsson: kongens råd
DESCRIPTION
En forrykende historie om kald krig, fortielser og brutal hevn.TRANSCRIPT
1958, i en nedrivningsgård i Oslo: En norsk offiser som mistenkes for sovjetisk spionasje, blir torturert til døde.
NÅTID: To norske ambassadører dør under mystiske omstendigheter. Samtidig har en kvinnelig russisk oligark nesten umerkelig klart å etablere seg i Oslo. Hvordan kan det ha skjedd?
Kyrre Kaupang er nå blitt en sentral skikkelse i etterretningsgruppen Stiftelsen, en vital og halvdemokratisk levning fra den kalde krigens dager. De er så vidt kommet i gang med å etterforske det første ambassadørdødsfallet, da de brått får be skjed fra høyeste hold om å avbryte undersøkelsene.Hvorfor?
Stiftelsen bestemmer seg for i stillhet å bryte forbudet mot å aksjonere: Hvem er den russiske kvinnen? Og hvorfor er dødsfallene så betente? Finnes det en forbindelse til etterkrigshistoriens største spionsak?
Om Gerhardsens testamente (2012):
«En energibunt av en thriller»Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
«Underholdende om kommunistfrykt og hemmelige organisasjoner i etterkrigstidens Norge» Torbjørn Ekelund, Dagbladet
«Intenst spennende er det.» Per Ivar Henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen
«Det er en spennende ’page turner’» Helge Ottesen, Varden
«Boken byr på svart humor, burleske situasjoner, et intrikat ordforråd.»May Grethe Lerum, VG
Om Hauges direktiv (2013):
«Ørjan N. Karlsson blander elegant fiksjon og fakta. Språket er rikt og oppfinnsomt – sidene oser av skriveglede.»Gunnar Gran – Stavanger Aftenblad
«Fornøyelig og fryktelig om det hemmelige Norge.»May Grethe Lerum, VG
«Ørjan N. Karlsson holder trykket oppe i sin andre kriminalroman om Kyrre Kaupang og Stiftelsen.» Helge Ottesen, Varden
ØRJAN NORDHUS KARLSSON (f. 1970) er oppvokst i Bodø. Han er sosiolog, har befalsutdanning fra hæren og har også deltatt på utenlandsoppdrag. Han har jobbet i Forsvarsdepartementet og er i dag avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Hjemmeside:www.orjankarlsson.com
Forfatterfoto: Julie Pike
© Gyldendal Norsk Forlag AS 2015
www.gyldendal.no
Printed in LithuaniaTrykk/innbinding: UAB PRINT-ITSats: Type-it AS, Trondheim 2015
Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,6Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.
Omslagsdesign: Henrik Koitz
ISBN 978-82-05-47890-9
Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo
Ørjan N. Karlsson
Kongens RådKriminalroman
«Den kampen jeg har kjempet, er ikke bare for meg selv.I dag er det mot meg det er blitt fabrikkert falske beviserfordi politiet har en fasit som ikke går opp. I morgen kandet være deg eller naboen din.»
arne treholt – vg nett 24.09.2010
Prolog
Oslo – 1. januar 1958
Korte, skarpe lydstøt invaderte søvnen. Han fomlet etterbrillene og veltet vannglasset på nattbordet. Glasset klir-ret mot golvet mens støyen fortsatte. Armbåndsuret vistehalv fire. Det nye året var kun tre og en halv timegammelt. Hvert bidige ring var som et hammerslag.
Det må være en misforståelse, tenkte han og stoppetmed hånden over røret på den sorte telefonen som verkenhadde dreieskive eller Telegrafverkets logo.
Det er tre år siden sist.Stillhet.Som om den ukjente oppringeren hadde hørt ham.Brillene dugget. Han tørket vekk kaldsvetten fra pan-
nen og pusset glassene. Kjente beskheten i munnen ettergårsdagens nyttårsselskap. Det hadde blitt en dram ellerto for mye. Fra veggen over telefonen stirret et selvportrettav den unge Munch ned på ham; anemisk og forpint.
Han plukket vannglasset opp fra golvet og ville fylle detpå nytt, men rakk ikke engang bort til baderomsdøren førtelefonen på ny våknet til liv. Han presset sammen øyneneog grep røret.
«Ja!»
7
«Overlege Risør?» Stemmen i telefonen var rolig, menmyndig. Helt flat. Uten følelser. Lik kringkastingensnyhetsopplesere.
«Ja. Jeg mener nei,» stotret han innkapslet i sitt egetmørke. «Jeg har ikke jobbet som lege på mange år.»
«Men det er tidligere overlege Tormod Risør jeg snak-ker med?»
«Det er korrekt.»«Godt. Husk Deres plikt. En bil er allerede på vei for
å hente Dem. Det haster.»«Hva er det som …» Men linjen var allerede død.Husk deres plikt …Stemmen var som et ekko av kompanisjefens forma-
ning rett før avdelingen hans angrep og gjenerobret Nar-vik den 28. mai. 1940. Han hadde vært i fortroppen. Énlege med ansvar for et kompani på hundre mann. Avde-lingen kom under ild med en gang den gikk i land iRombaken. Han hadde gjort sitt beste for å lappe sam-men de sønderskutte kroppene. Frakte skadde i sikkerhet.Dra dem gjennom gjørma og blodet. Til slutt brast noe iham. Tormod Risør hadde søkt dekning. Ignorert ropenefra de skadde soldatene. Men skrikene deres rammet hamslik ingen kuler kunne.
Gjorde det fremdeles.Tormod slapp røret ned på gaffelen. Kjeften smakte
av salt og råtten tang. Han hentet vann i springen påbadet og drakk to glass i rask rekkefølge. Etter litt letingfant han legevesken gjemt bakerst i garderobeskapet. Såkledde han på seg og gikk ut.
En sortlakkert Mercedes-Benz 300d med forkrommetgrill ventet allerede på utsiden. Sjåføren hilste ikke, baretrampet inn gassen så snart Tormod hadde lukket døren.
8
Lette snøfnugg fylte lyskjeglen med hvit konfetti. Veiba-nen lå foran bilen som et blankt ark. Kun to biler passertei motsatt kjørefelt under ferden inn mot hovedstaden.Etter ti minutter girte sjåføren ned og svingte av til høyre.Bakhjulene slapp før de igjen festet grepet og klapretover trikkeskinnene. Rådhuset vokste frem i frontruten.Plassen foran mursteinsbygningen lå folketom. Gatelyk-tene i forseggjort støpejern tegnet overlappende lyssirkleri nysnøen. Tormod mer følte enn så de digre verkstedhal-lene til Akers Mekaniske Verksted ved bryggekanten.
Kom sjåføren til å stoppe om han ba om det? La hamuhindret forlate kjøretøyet? Tormod trodde ikke det. Hanflyttet blikket rundt i kupeen. Lette etter en utvei som ikkefantes. Knyttet neven og prøvde å slappe av.
Sjåføren stanset utenfor en forfallen bygård i Rødfyll-gata. Flere anleggsmaskiner var oppstilt rundt huset. Enokkuperende horde som snart skulle rive bygget for årydde plass til den nye tunnelbanen. Tormod forble sit-tende i baksetet med vesken på knærne, uvillig til å tainitiativet. Kan hende var det ikke lenger bruk for ham.Kanskje det hele, hva det nå enn var, hadde gått over avseg selv.
En slank mann med brune øyne, vannkjemmet hår ogen sort tangobart åpnet sidedøren. Fra munnviken dingleten halvrøykt f6, et østtysk sigarettmerke som var popu-lært blant arbeiderne på Akers Mek. Mannen strakte uthånden.
«Overlege Risør. Takk for at De kunne komme på såkort varsel.»
Tormod gjenkjente stemmen fra telefonen. «Som omjeg fikk noe valg,» gryntet han og steg ut av bilen utenå ta den andre i hånden. Mannen smilte overbærende.
9
Tørre snøflak festet seg til det glinsende håret hans ogsmeltet.
«Hvem er De egentlig?» spurte Tormod.«Mitt navn er ikke viktig. Deres tilstedeværelse er
derimot essensiell.» Tormod ble nærmest dyttet mot inn-gangsdøren til bygården. Mannen la hånden på dørhånd-taket. Slikket seg om munnen. Et tegn på nervøsitet? «Detrenger å vite følgende, herr Risør: I tredje etasje er det enmann som har behov for legetilsyn. I alle fall frem til hanforteller oss det vi ønsker.»
«Hva mener De?»«Mannen er en spion, herr Risør.» Tangobarten kakket
asken av sigaretten og stirret ut i natten før han fort-satte. «Nei, han er verre enn en spion. En ussel quisling.Deres oppgave blir å holde mannen ved bevissthet til vier ferdige med ham.»
«Hva er det De sier?!» Tormod rygget, skled på enissvull og gikk over ende. En skarp smerte skjøt ut frahalebeinet og oppover ryggraden.
Mannen satte seg ned på huk og blåste en sky stramsigarettrøyk rett i Tormods ansikt.
«Ble det noen glass for mye på deg i går, Tormod?»Han hostet og viftet bort røyken. «Hvem faen sa at vi
var dus?»Mannen utstøtte en hes, hakkende latter. «Godt. Det
er fremdeles litt stål i Dem.» For andre gang rakte hanfrem hånden. Igjen overså Tormod gesten og ble liggende.Kjente hvordan kulden gjorde kroppen nummen.
«Glem det,» mumlet han. «Dere kan ikke be meg omnoe slikt. Jeg er lege. Har avlagt ed på ikke å påføre noenskade. Gjør det heller av med meg.»
Mannen smilte fortsatt, om enn noe stivere.
10
«Samaritanernykkene Deres bør De snarest legge fraDem. Nasjonens sikkerhet står på spill.»
«Nasjonens sikkerhet,» harket Tormod. «Tror De vir-kelig på det De selv sier?»
Mannen grep fatt i frakkeslaget hans og røsket hamopp på beina. «Nok snakk, doktor. Nå gjør De det vibeordrer Dem til. En kvinne ved navn Maria venter påDem oppe i tredje.»
Tormod børstet snø av buksen og skrittet resignert inni den dunkle oppgangen.
Maria viste seg å være en kortvokst kvinne på rundtførti år. Hun ventet utenfor en halvåpen dør i tredje etasje.Det blonde håret hennes lå festet stramt til hodebunnenmed spenner. Hun minnet om en striks guvernante, tenkteTormod.
Før han rakk å introdusere seg, skar et skrik ut fraleiligheten. Et hult, desperat hyl som virvlet rundt i trap-pegangen til lyden kollapset i en tynn klynking. Mariaenset knapt utbruddet. Ansiktet hennes var fullstendiguttrykksløst. Øynene to tinnmynter som studerte hamuten å blunke. Søkte de etter svakhet?
«Følg meg.» Maria ledet an innover en trang korridorhvor gulnet tapet hang i flak fra veggene. Boligen luk-tet av mugg og råte. Tormod stagget en impuls til å snu.For hvor skulle han dra? Mannen med tangobarten ventetgarantert nede ved utgangen.
Noe beveget seg til venstre for ham. Tormod vred påhodet og kikket inn i et nakent rom knapt større enn etkott. Foran rommets eneste vindu sto en slank, høyreistskikkelse. Mannen hadde ryggen vendt mot ham. En avrutene var knust, og snø drev inn gjennom åpningen ogla seg på den fremmedes skotupper. Tormod rakk ikke
11
å grunne over hvem den andre kunne være før Mariatrakk ham etter jakkeermet inn gjennom døren nederst igangen.
Stanken overrumplet ham. Fra en bjelke i taket dingleten lyspære. I den grelle lyssirkelen under satt en nakenmann på en pinnestol. Mannens hode hang ned på bryst-kassen, det blonde håret rødspettet av blod. Armene varlenket fast til radiatoren på veggen bak stolen. Blod pipletseigt fra flenger og kutt på overkroppen.
På golvet ved siden av stolen lå nøkkelen til håndjer-nene, en tollekniv, en avbitertang og to metallklyper medisolerte håndtak. Ledningene til metallklypene lot til åvære koblet direkte til husets elektriske anlegg.
«Herregud …» Tormod la hånden over munnen. Pres-set tilbake resten av utbruddet. Det knirket i en dør. Enung mann i sorte bukser og hvit skjorte kom ut fra detTormod gjettet var kjøkkenet. Han hadde en kopp i hån-den. Duften av kaffe blandet seg med stanken av frykt,urin og oppkast. Tormod bekjempet den første breknings-fornemmelsen.
«Det var jammen på tide at De fikk somlet Dem hit.»Mannens stemme var lys og litt nasal; dialekten plas-serte ham på Vestlandet. «Svinet besvimer stadig oftere.Men nå er det like før jeg knekker ham.» Mannen token slurk av koppen. Tormod merket seg at han mang-let øverste ledd på høyre lillefinger. Mens mannen drakkkaffen sin, gikk Maria inn på kjøkkenet og lukket dørenetter seg.
«Hvem er han?»Mannen skottet bort på Tormod. «Det har ikke De noe
med. Bare få liv i ham.»«Men dette er tortur!»
12
Mannen satte fra seg kaffekoppen med et smell. «Deter ikke mer enn han fortjener. Quislingen har solgt for-svarshemmeligheter til russerne. Gode nordmenn kan hamistet livet som følge av sviket hans.» Mannen boretpekefingeren inn i Tormods brystkasse. Ånden hans varharsk. «Vekk ham. Hold ham våken til jeg får de svarenejeg ønsker. Forstått?»
Tormod så ned. Strammet neven om håndtaket pålegevesken.
«Forstått?» gjentok mannen.Tormod nikket. Avskyen over egen feighet sildret ut i
kroppen slik den hadde gjort den vårdagen i Narvik.Den andre hadde tydeligvis ikke noe ønske om å pre-
sentere seg. Tormod ba ham finne et håndkle og vri detopp i kaldt vann. Mannen forsvant og returnerte med etskittent kjøkkenhåndkle. I mellomtiden hadde Tormodfunnet frem en flaske konsentrert peppermynteolje. Handraperte håndkleet over fangens nakke og løftet varsomtopp hodet hans.
Om mannen i stolen hadde vært en gammel kjenning,ville Tormod likevel hatt problemer med å gjenkjenneham. Fangens ansikt var sønderslått; et smertekart hvorterrenget besto av sprukne lepper, knekt nese, blodigekinn og opphovnede øyne. For hvert anstrengte åndedragvislet det fuktig i mannens bryst.
«Hva venter De på?» Vestlendingen hadde rullet oppskjorteermene og sto klar med de elektriske metallkly-pene.
«De kan ikke gjøre dette.»«Sympatiserer De med De røde?»«Nei, men …» Brått så Tormod seg selv i fangens sted.
Hjelpeløs. Ute av stand til å forsvare seg. Han innså at den
13
eneste veien ut av dette marehuset var å gjøre som han blefortalt. Tormod ristet flasken med peppermynteolje, tokav korken og holdt tuten under mannens nese.
Hodet skjøt bakover så raskt at det knaket i nakke-virvlene. Det våte kjøkkenhåndkleet skled ned på golvet.Vidåpne øyne sveipet over Tormod og vandret videre tilvestlendingen.
«Er du rede til å snakke, Sverre?» Mannen førte kly-pene sammen. Blå gnister sprang ut fra metallet.
«Vær så snill … Jeg har jo fortalt alt jeg vet.»Mannen i stolen begynte å hulke. «Dokumentene,
Sverre. Hvor har du gjemt dem? Dette er siste sjanse.»«Men jeg vet jo ingenting om …»Vestlendingens hender skjøt frem. Metallklypene ble
presset inn i huden like under hver brystvorte. Fangenskropp låste seg i en spasme, en dirrende bue av elektrifi-sert smerte.
«Nå snakker du! Hører du. Snakk for faen!» Spyttdusjet fra vestlendingens kjeft og blandet seg med dengrå røyken som steg opp fra det fresende kjøttet. Tormodbrakk seg. Falt på kne og brakk seg på ny. Kjente smakenav sprit og galle i halsen. Svetten piplet frem i pannen.Herregud som han trengte en dram.
Bare en liten støyt.Stolbeina begynte å klapre.«Hva er det som skjer?» Den nasale stemmen kom
langt borte fra. Tormod tørket seg om munnen og kik-ket opp. Klypene var fjernet fra huden, likevel sto frådeom munnen på fangen samtidig som kroppen hans rykketurytmisk i stolen.
Hjerteinfarkt.«Få ham løs!»
14
«Nå vet jeg ikke helt om …»Tormod rev til seg nøkkelen fra golvet og låste opp
håndjernene. Fangen skled ned på golvet mens rykningenefortsatte. De oppsvulmede leppene begynte allerede å bliblå.
«Han må på sykehus!»«Beklager, det er umulig.» Vestlendingen tok et steg
tilbake; røsten en anelse mindre sikker.Tormod åpnet skinnvesken. Rotet rundt til han fant
boksen med aspirin. Noen leger mente medisinen kunnebegrense skaden av et infarkt. Han ristet fem tabletter uti håndflaten og bøyde seg over den nakne mannen.
«Elena …» Fangen grep om Tormods håndledd. Trakkham mot seg. «Pass på Elena og …»
Grepet løsnet. Brystkassen sank sammen og krampenslapp taket i kroppen. Tormod reiste seg. Vek unna blik-ket som stirret tvers gjennom ham. Bak ham gikk dørentil kjøkkenet opp.
«Sverre!» Skriket kom fra en ung, sorthåret kvinne medoppsperrede brune øyne. Bak henne skimtet Tormod enliten gutt. Kvinnen rev seg løs fra Maria og styrtet inn irommet i retning den døde. Et slag med flathånden fravestlendingen sendte henne i golvet før hun rakk frem.Inne på kjøkkenet begynte den vesle gutten å gråte.
Maria slepte kvinnen tilbake til kjøkkenet. Mannenslo av lyset på kjøkkenet og låste døren. Kvinnen ogguttungen var alene i mørket.
Tormod sto fremdeles ved siden av den døde kroppen.Men det virket som om han hadde opphørt å eksisterefor de to andre. Han lot legevesken stå, og gikk. Lukketdøren ut til mellomgangen bak seg.
På utsiden stoppet han og la øret inn mot dørbladet.
15
«Jeg tar meg av quislingen og den russiske hora,» hørtehan vestlendingen si med nøktern stemme nå.
«Hva med guttungen?» Gjennom treverket fremstoMarias stemme like følelsesløs som tidligere.
«Send ham til barnehjemmet på Breidablikk.»Tormod ønsket ikke å høre mer. Hadde egentlig hørt
nok. Han snudde og gikk ut av leiligheten. Rommet medden knuste ruten var tomt. Et enslig fotavtrykk var frem-deles synlig i snøen under den knuste ruten. Ventet de påham på utsiden? Var det derfor vestlendingen lot ham gå?Fordi de allerede sto rede til å føre ham bort?
Tormod åpnet døren til gangen og stavret ned trappen.Trinnene knirket under ham.
Hvordan ville de gjøre det? Et skudd i hodet? En klutmed eter over ansiktet før de dumpet ham i fjorden?
Tormod trakk pusten, dyttet opp utgangsdøren og mar-sjerte rett mot mannen med tangobarten. Ventet å blistoppet. Men mannen tok bare et steg til side. Så ham ikkeengang inn i øynene.
Da Tormod endelig snudde seg, var bygården borte isnødrevet. Visket bort.
Når han kom hjem, skulle han knuse den sorte telefo-nen og drikke vekk både denne og neste natt.
Stiftelsen fikk finne seg en annen tåpe til drittjobbenederes.
Innen han kom seg hjem til villaen ved Bestumkilen,forsøkte et skjørt dagslys å gjenskape verden på nytt.Tormod sparket av seg skoene og satte seg ved kjøkken-bordet med vekten av den våte frakken som et lodd motskuldrene. Kortviseren på veggklokken pekte på sjutallet.Tormod slo på radioen. Nyhetsoppleseren fortalte om enrolig start på det nye året. Men i Oslo hadde det vært en
16
tragisk trafikkulykke. På det glatte føret hadde en mannog en kvinne kjørt av veien. Bilen hadde tatt fyr, og livenederes sto ikke til å redde. Mannens navn var Sverre Løven-quist, en av forsvarssjefens adjutanter. Kvinnen haddeennå ikke blitt identifisert. Det ble spekulert på om hunvar utenlandsk statsborger.
Tormod slo av radioen og fant frem flasken.
1958, i en nedrivningsgård i Oslo: En norsk offiser som mistenkes for sovjetisk spionasje, blir torturert til døde.
NÅTID: To norske ambassadører dør under mystiske omstendigheter. Samtidig har en kvinnelig russisk oligark nesten umerkelig klart å etablere seg i Oslo. Hvordan kan det ha skjedd?
Kyrre Kaupang er nå blitt en sentral skikkelse i etterretningsgruppen Stiftelsen, en vital og halvdemokratisk levning fra den kalde krigens dager. De er så vidt kommet i gang med å etterforske det første ambassadørdødsfallet, da de brått får be skjed fra høyeste hold om å avbryte undersøkelsene.Hvorfor?
Stiftelsen bestemmer seg for i stillhet å bryte forbudet mot å aksjonere: Hvem er den russiske kvinnen? Og hvorfor er dødsfallene så betente? Finnes det en forbindelse til etterkrigshistoriens største spionsak?
Om Gerhardsens testamente (2012):
«En energibunt av en thriller»Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
«Underholdende om kommunistfrykt og hemmelige organisasjoner i etterkrigstidens Norge» Torbjørn Ekelund, Dagbladet
«Intenst spennende er det.» Per Ivar Henriksbø, Gudbrandsdølen Dagningen
«Det er en spennende ’page turner’» Helge Ottesen, Varden
«Boken byr på svart humor, burleske situasjoner, et intrikat ordforråd.»May Grethe Lerum, VG
Om Hauges direktiv (2013):
«Ørjan N. Karlsson blander elegant fiksjon og fakta. Språket er rikt og oppfinnsomt – sidene oser av skriveglede.»Gunnar Gran – Stavanger Aftenblad
«Fornøyelig og fryktelig om det hemmelige Norge.»May Grethe Lerum, VG
«Ørjan N. Karlsson holder trykket oppe i sin andre kriminalroman om Kyrre Kaupang og Stiftelsen.» Helge Ottesen, Varden
ØRJAN NORDHUS KARLSSON (f. 1970) er oppvokst i Bodø. Han er sosiolog, har befalsutdanning fra hæren og har også deltatt på utenlandsoppdrag. Han har jobbet i Forsvarsdepartementet og er i dag avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.
Hjemmeside:www.orjankarlsson.com
Forfatterfoto: Julie Pike