Rick Riordan

Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originalens tittel: Percy Jackson and the Olympians: The Last OlympianTekst Copyright © Rick Riordan, 2009

Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt LiteraryAgency and Ia Atterholm Agency.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2011Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Omslagsillustrasjon og design © 2009 John RoccoSats: Type-it, Trondheim

Repro: RenessanseMedia AS, AskerTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN: 978-82-516-3612-4

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov elleravtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med

bøter eller fengsel.

www.percyjacksonbooks.com

www.schibstedforlag.no

Til Mrs. Pabst, engelsklæreren min i åttende klasse,

som sendte meg ut på veien mot Halvblodsleiren.

1 JEG DRAR PA° BOMBECRUISE

Verdens undergang begynte da en pegasus landet på panseret

på bilen min.

Inntil da hadde jeg hatt en kjempefin ettermiddag. I utgangs-

punktet hadde jeg ikke lov til å kjøre fordi det fortsatt var en

uke til jeg fylte seksten. Men mamma og stefaren min, Paul, tok

med venninnen min, Rachel, og meg til en privat strand ute

på South Shore, og Paul lot meg låne Priusen sin for en kort

prøvetur.

Nå vet jeg at du tenker: Jøss, det var skikkelig uansvarlig av

ham, og blablabla, men Paul kjenner meg ganske godt. Han

har sett meg hugge i stykker demoner og hoppe ut fra eks-

ploderende skolebygninger, så han tenkte vel at det at jeg fikk

kjøre bilen noen hundre meter, ikke akkurat var det farligste jeg

hadde gjort.

I hvert fall så kjørte Rachel og jeg av sted. Det var en varm

augustdag. Rachel hadde satt opp det røde håret i en heste-

hale, og hun hadde på seg en hvit bluse over badedrakten.

Jeg hadde aldri sett henne i noe annet enn slitte T-skjorter og

malingsflekkede jeans før, og nå så hun bare dritpen ut.

«Å, stans her da!» sa hun til meg.

Vi parkerte på en fjellhylle med utsikt over Atlanterhavet.

7

Havet er alltid et av mine yndlingssteder, men i dag var det spe-

sielt fint – glitrende grønt og jevnt som glass, som om faren min

holdt det i ro kun for oss.

Faren min er Poseidon, bare så det er sagt. Han er i stand til

å gjøre sånne ting.

«Jo,» sa Rachel og smilte til meg. «Når det gjelder den invi-

tasjonen, vet du.»

«Eh … ja, nettopp.» Jeg prøvde å høres ivrig ut. Jeg mener,

hun hadde invitert meg med til foreldrenes feriehus på St. Tho-

mas for tre dager. Jeg fikk ikke mange sånne tilbud. Ferie i

min familie er som regel en helg i en nedslitt hytte på Long

Island med noen leievideoer og et par frossenpizzaer, og her var

Rachels familie villig til å ta meg med til Karibia.

Dessuten hadde jeg et seriøst behov for ferie. Denne somme-

ren hadde vært den tøffeste i livet mitt. Tanken på å ta en pause,

selv bare for noen dager, var utrolig fristende.

Likevel – noe stort kunne komme til å skje når som helst nå.

Jeg var «satt på vent» for et oppdrag. Og det som verre var

– neste uke hadde jeg bursdag. Det fantes en spådom om at fæle

ting kom til å skje idet jeg fylte seksten.

«Percy,» sa Rachel, «jeg vet at tidspunktet ikke er perfekt. Men

tidspunktet er aldri helt perfekt for deg, er det vel?»

Hun hadde et poeng der.

«Jeg har fryktelig lyst til å dra,» sa jeg. «Det er bare det at …»

«Krigen.»

Jeg nikket. Jeg hadde ikke lyst til å snakke om den, men

Rachel visste om det. I motsetning til de fleste dødelige, kunne

hun se gjennom glemselståken – det magiske sløret som for-

dreier menneskenes syn. Hun hadde sett monstre. Hun hadde

8

møtt noen av de andre halvgudene som sloss mot titanene og

deres allierte. Hun hadde til og med vært med i fjor sommer da

Kronos, titanenes herre, steg opp av kisten sin i en grusom, ny

skikkelse, og hun hadde vunnet min evige respekt ved å kyle en

blå hårbørste av plast rett i øyet på ham.

Hun la hånda på armen min. «Bare tenk på det, da vel? Vi drar

ikke før om et par dager. Faren min …» Stemmen hennes brast.

«Er han ikke noe snill mot deg?» spurte jeg.

Rachel ristet fortørnet på hodet. «Han prøver å være snill mot

meg, og det er nesten enda verre. Han vil at jeg skal begynne på

Clarions pikeskole til høsten.»

«Skolen der moren din gikk?»

«Det er en idiotisk pensjonatskole for sossejenter, helt borte

i New Hampshire. Kan du se for deg meg på pensjonatskole?»

Jeg måtte innrømme at det hørtes ganske teit ut. Rachel var

opptatt av urbane kunstprosjekter og av å skaffe mat til de

hjemløse og gå i demonstrasjonstog for å redde truede gulbry-

stede småfugler og sånne ting. Jeg hadde aldri sett henne i kjole

engang. Det var vanskelig å se for seg at hun skulle gli inn blant

alle sossejentene.

Hun sukket. «Han tror at hvis han gjør masse hyggelige ting

for meg, kommer jeg til å få dårlig samvittighet og gi etter.»

«Er det derfor han lar meg bli med dere på ferie?»

«Ja … men Percy, du vil i så fall gjøre meg en stor tjeneste.

Det ville vært så mye bedre hvis du ble med oss. Dessuten er

det noe jeg har lyst til å snakke …» Hun tidde brått.

«Noe du har lyst til å snakke om?» spurte jeg. «Mener du …

noe så alvorlig at vi må dra helt til St. Thomas for å snakke om

det?»

9

Hun spisset leppene. «Nei, bare glem det i denne omgang.

Kan vi ikke bare late som om vi er et par helt vanlige mennes-

ker. Vi er ute på en liten biltur, og vi ser på havet, og det er fint

å være sammen.»

Jeg merket at det var noe som plaget henne, men hun satte

opp et tappert smil. Solen fikk håret hennes til å skinne som ild.

Vi hadde vært mye sammen denne sommeren. Jeg hadde ikke

akkurat planlagt det sånn, men jo mer alvorlig situasjonen ble i

leiren, desto sterkere trang fikk jeg til å ringe Rachel og komme

meg vekk, bare for å få litt pusterom. Jeg trengte å minne meg

selv om at de dødeliges verden fortsatt var her ute, borte fra alle

monstrene som brukte meg som sin personlige punchball.

«OK,» sa jeg. «Dette er bare en normal ettermiddag og vi er

to normale mennesker.»

Hun nikket. «Og … rent hypotetisk, hvis disse to mennes-

kene liker hverandre, hva skulle til for å få den dumme gutten

til å kysse jenta, tror du?»

«Åh …» Jeg følte meg som en av Apollons hellige kuer – treg,

dum og knallrød. «Æh …»

Jeg skal ikke late som om jeg ikke hadde tenkt på Rachel. Hun

var så mye lettere å være sammen med enn alle de andre jentene

jeg kjente. Jeg trengte ikke å være forsiktig, eller passe på hva jeg

sa, eller ransake hjernen for å finne ut av hva hun tenkte. Rachel

skjulte ikke mye. Hun sa alltid rett ut hvordan hun hadde det.

Jeg er ikke sikker på hva jeg ville ha gjort når alt kom til

alt, men jeg var så forvirret at jeg ikke la merke til den store,

mørke skikkelsen som kom feiende ned fra himmelen, helt til

fire hover landet på panseret på Priusen med et høyt DUNK-

DUNK-KRÆSJ!

10

Hei sjef, sa en stemme i hodet mitt. Fin bil!

Pegasusen Blackjack var en gammel venn av meg, så jeg

prøvde å la være å bli altfor sint over de dype bulkene han nett-

opp hadde lagd i panseret, men jeg var sikker på at Paul Blofis

ikke ville bli direkte begeistret.

«Blackjack,» sukket jeg. «Hva er det du …»

Så oppdaget jeg hvem som red på ryggen hans, og da skjønte

jeg at dagen min kom til å bli ganske mye mer komplisert enn

jeg hadde trodd.

«Hei sann, Percy.»

Charles Beckendorf, sjefrådgiver i Hefaistos-hytta, ville fått

de fleste monstre til å rope på moren sin. Han var svær og hadde

enorme muskler etter å ha jobbet i smiene hver sommer. Han

var to år eldre enn meg, og en av leirens beste våpensmeder.

Han hadde lagd noen utrolig oppfinnsomme innretninger. En

måned før hadde han rigget til en bombe med gresk ild på toa-

lettet i en turistbuss som kjørte en gjeng monstre rundt i landet.

Eksplosjonen gjorde kort prosess med en hel legion av Kro-

nos’ onde følgesvenner i det samme øyeblikket som den første

harpyen spylte ned etter seg.

Beckendorf var kledd for kamp. Han hadde på seg en bryst-

plate av bronse, en krigerhjelm, svarte kamuflasjebukser og et

sverd festet i beltet. Sekken med sprengstoff var slengt over

skulderen hans.

«Er tiden inne?» spurte jeg.

Han nikket bistert.

Jeg fikk en klump i halsen. Jeg visste at dette måtte komme

før eller siden. Vi hadde planlagt det i ukevis, men jeg hadde

halvveis håpet at det aldri skulle skje.

11

Rachel kikket opp på Beckendorf. «Hei.»

«Å, hei. Jeg er Beckendorf. Du må være Rachel. Percy har

fortalt meg at … eh, jeg mener at han har nevnt deg.»

Rachel hevet et øyenbryn. «Har han? Bra.» Hun kikket på

Blackjack, som klapret med hovene mot panseret på Priusen.

«Så nå må vel dere av sted og redde verden.»

«Noe i den dur,» sa Beckendorf.

Jeg så hjelpeløst på Rachel. «Vil du si til moren min at …»

«Det skal jeg gjøre. Hun er sikkert vant til det nå. Og så skal

jeg forklare for Paul hva som skjedde med panseret.»

Jeg nikket takknemlig. Jeg regnet med at dette var siste gang

Paul lånte meg bilen sin.

«Lykke til.» Rachel kysset meg før jeg rakk å reagere. «Kom

deg av gårde, halvblods. Gå og drep noen monstre for meg.»

Det siste jeg så av henne, var at hun satt i passasjersetet i Pri-

usen med armene i kors og så Blackjack kretse høyere og høyere

og løfte meg og Beckendorf opp mot himmelen. Jeg lurte på

hva det var Rachel ville snakke med meg om, og om jeg kom til

å leve lenge nok til å få vite det.

«Jeg regner med,» sa Beckendorf, «at du ikke vil at jeg skal

nevne dette lille opptrinnet for Annabeth.»

«Ved gudene,» mumlet jeg. «Ikke tenk på det engang.»

Beckendorf klukklo, og sammen suste vi ut over Atlanterha-

vet.

Det var nesten mørkt da vi fikk øye på målet vårt. Prinsesse

Andromeda glødet mot horisonten – et digert cruiseskip opp-

lyst i gult og hvitt. På avstand kunne man tro at det bare var

et helt vanlig skip for rike turister, og ikke hovedkvarteret til

12

titanenes herre. Først når man kom nærmere ville man kan-

skje legge merke til det gigantiske baugsprydet – en mørkhåret

jente i en gresk chiton, innsurret i lenker og med et skrekksla-

gent uttrykk i ansiktet, som om hun kunne kjenne stanken av

alle monstrene hun var tvunget til å frakte.

Da jeg nå så skipet igjen, knøt det seg i magen min. Jeg hadde

nesten dødd to ganger på Prinsesse Andromeda. Nå hadde skipet

stø kurs mot New York.

«Du vet hva du skal gjøre?» ropte Beckendorf gjennom vin-

den.

Jeg nikket. Vi hadde øvd oss på bryggene i New Jersey og

brukt forlatte skip som mål. Jeg visste hvor liten tid vi kom til

å ha. Men jeg visste også at dette var vår beste sjanse til å gjøre

slutt på Kronos’ invasjon før den i det hele tatt kom i gang.

«Blackjack,» sa jeg, «sett oss ned på det laveste akterdekket.»

Skal bli, sjef, sa han. Dæven, jeg som hater den balja.

For tre år siden var Blackjack blitt holdt som slave på Prin-

sesse Andromeda til han hadde klart å rømme med litt hjelp

fra vennene sine og meg. Jeg tror han ville foretrukket å få

manen sin striglet i My Little Pony-stil enn å være tilbake her

igjen.

«Ikke vent på oss,» sa jeg til ham.

Men, sjef …

«Stol på meg,» sa jeg. «Vi klarer oss på egen hånd.»

Blackjack foldet sammen vingene og stupte ned mot ski-

pet som en svart komet. Vinden plystret i ørene mine. Jeg så

monstre som patruljerte på skipets øvre dekk – dragekvinner,

helveteshunder, kjemper, og de menneskelignende sjøløvede-

monene som ble kalt telkiner – men vi feide forbi dem så fort at

13

ingen slo alarm. Vi suste langs akterenden av båten, og Black-

jack slo ut vingene og landet mykt på det laveste dekket. Jeg steg

av og følte meg svimmel.

Lykke til, sjef, sa Blackjack. Ikke la dem lage hestefôr av deg!

Og så fløy den gamle vennen min videre ut i natten. Jeg tok

pennen min ut av lomma, tok av hetten, og Anaklusmos sprang

ut i full størrelse – en meter med dødelig, overjordisk bronse

som glødet i tussmørket.

Beckendorf trakk et papirark opp av lomma. Jeg trodde det

var et kart eller noe. Så oppdaget jeg at det var et fotografi.

Han stirret på det i det svake lyset – på det smilende ansiktet til

Silena Beauregard, datter av Afrodite. De var blitt et par i fjor

sommer, etter at vi andre hadde sagt i årevis: «Herregud, dere

er jo skapt for hverandre!» Selv med alle sine farlige oppdrag

hadde Beckendorf vært lykkeligere i sommer enn jeg noen gang

hadde sett ham før.

«Vi kommer oss tilbake til leiren i live,» lovte jeg.

I et lite sekund så jeg bekymring i øynene hans. Så var det

gamle selvsikre smilet tilbake.

«Gjett om,» sa han. «Nå er det på tide å sprenge Kronos i en

million biter.»

Beckendorf ledet an. Vi fulgte en trang korridor til trappen som

førte ned til mannskapsdekket, slik vi hadde øvd oss på, men

stivnet til da vi hørte lyder over oss.

«Jeg bryr meg ikke om hva nesa di sier!» snerret en stemme

som var halvt hund, halvt menneske – en telkin. «Sist du kjente

lukten av halvblodsfolk, viste det seg å være en sandwich med

kjøttpudding!»

14

«Sandwich med kjøttpudding lukter godt!» snerret en annen

stemme. «Men dette er halvblodslukt, det sverger jeg på. De er

om bord!»

«Pøh, det er hjernen din som ikke er om bord!»

De fortsatte å krangle, og Beckendorf pekte ned trappen. Vi

gikk ned så stille vi klarte. To etasjer nede begynte telkinenes

stemmer å dø bort.

Til slutt kom vi til en metalluke. Beckendorf formet ordene

med leppene: Motorrommet.

Luken var låst, men Beckendorf tok en diger avbitertang ut

av vesken sin og skar boltene tvers av, som om de var laget av

smør.

I rommet innenfor var det en rekke gule turbiner på stør-

relse med kornsiloer som kvernet og summet. Langs den andre

veggen sto trykkmålere og dataterminaler på rad og rekke. En

telkin sto bøyd over en arbeidsstasjon, men han var så opp-

slukt av arbeidet sitt at han ikke la merke til oss. Han var

omtrent halvannen meter høy, med glatt, svart sjøløvepels og

små, korte føtter. Han hadde hodet til en dobermann, men de

kloaktige hendene hans virket nesten menneskelige. Han knur-

ret og mumlet mens han skrev på tastaturet. Antagelig sendte

han meldinger til vennene sine på uglyface.com.

Jeg gikk forover, og han rykket til – antagelig luktet han at

noe var galt. Han gjorde et byks til siden mot en stor, rød alarm-

knapp, men jeg sperret veien for ham. Han freste og gjøv løs på

meg, men ett hugg med Anaklusmos var nok til å få ham til å

eksplodere og bli til støv.

«Der tok vi én,» sa Beckendorf. «Da er det bare sånn cirka fem

tusen igjen.» Han kastet til meg en krukke med tyktflytende,

15

grønn væske – gresk ild, en av de farligste magiske substansene

i verden. Så slengte han til meg et annet av halvgudheltenes

uunnværlige verktøy – nemlig isoleringsteip.

«Ødelegg arbeidsstasjonen med det der,» sa han. «Så skal jeg

ta meg av turbinene.»

Vi satte i gang med å jobbe. Det var varmt og fuktig i rommet,

og på null komma niks var vi helt våte av svette.

Imens tøffet skipet av sted. Siden jeg er sønn av Poseidon,

har jeg full kontroll over hvor jeg befinner meg når jeg er ute

på havet. Ikke spør meg hvordan, men jeg visste at vi var ved

40,19 grader nord og 71,90 grader vest og at vi kjørte i atten

knop i timen, noe som betydde at vi ville være framme i New

York ved daggry. Dette var vår eneste sjanse til å stoppe skipet.

Jeg hadde akkurat festet en ny krukke med gresk ild til

kontrollpanelene da jeg hørte lyden av trampende føtter mot

metall – så mange skapninger var på vei ned trappen at jeg

kunne høre dem gjennom støyen fra motorene. Ikke noe godt

tegn.

Jeg satte øynene i Beckendorf. «Hvor lang tid tar det?»

«For lang tid.» Han banket på armbåndsuret sitt, som var

fjernutløseren vår. «Jeg må feste ledningen til mottakeren og

gjøre klar tennladningen. Jeg trenger minst ti minutter til.»

«Jeg skal oppholde dem,» sa jeg. «Så sees vi på det avtalte

møtestedet.»

«Percy …»

«Ønsk meg lykke til.»

Han så ut som om han ville protestere. Hele ideen hadde vært

å komme inn her nede uten å bli oppdaget. Men nå var vi nødt

til å improvisere.

16

«Lykke til,» sa han.

Jeg føk ut av døra.

Seks–sju telkiner kom trampende ned trappen. Jeg kappet dem

i to med Anaklusmos raskere enn de rakk å utstøte et eneste

klynk. Så fortsatte jeg videre oppover – forbi en annen telkin

som ble så forskrekket at han slapp matboksen sin med bilder

av små demoner på rett i gulvet. Jeg lot ham leve – delvis fordi

matboksen var så kul, delvis fordi han kunne slå alarm og for-

håpentligvis få vennene sine til å følge etter meg i stedet for å

sette kursen mot motorrommet.

Jeg braste gjennom en dør og ut på dekk seks og fortsatte å

løpe. Jeg er sikker på at den teppebelagte korridoren en gang i

tiden hadde vært skikkelig elegant, men i løpet av de tre årene

som det hadde vært monstre om bord, var både tapetet, gulv-

teppet og dørene til suitene blitt så oppkloret og tilsølt av slim,

at de så ut som innsiden av svelget til en drage (og ja, jeg snakker

dessverre av erfaring).

Under mitt første besøk på Prinsesse Andromeda, hadde min

gamle fiende Luke beholdt noen turister om bord for syns skyld,

innhyllet i glemselståke for at de ikke skulle forstå at de befant

seg på et skip fullt av monstre. Nå så jeg ingen tegn til turister.

Jeg likte ikke tanken på hva som kunne ha skjedd med dem,

men jeg tvilte sterkt på at de hadde fått lov til å dra hjem med

bingogevinstene sine.

Jeg kom til promenaden, et stort kjøpesenter som opptok

hele midtseksjonen av skipet, og bråstoppet. Midt på plassen

sto en fontene. Og i fontenen lå en diger krabbe.

Da snakker jeg ikke om en Alaska-kongekrabbe som du får

17

kjøpt for 7,99 dollar på super’n. Jeg snakker om en krabbe

som var større enn selve fontenen. Monsteret raget mer enn tre

meter opp av vannet. Skjellene var spettet i blått og grønt, og

klørne var lengre enn kroppen min.

Hvis du noen gang har sett munnen på en krabbe, ekkel og

skummende med værhår og ting til å bite med, kan du kanskje

forestille deg at en krabbe i megastørrelse ikke ser noe bedre ut.

De runde, svarte øynene stirret stygt på meg, og jeg kunne se

intelligens der inne – og hat. Det at jeg var sønn av havguden

kom ikke til å gi meg noen poeng hos krabbefar.

«FFFffffff,» freste den, mens havskum dryppet fra den digre

munnen. Den luktet som en søppelkasse full av crabsticks som

hadde ligget i sola en hel uke.

Alarmer gjallet. Snart kom jeg til å få selskap, så jeg måtte

komme meg videre.

«Hei, krabbefar.» Jeg ålte meg rundt den åpne plassen. «Jeg

skal bare komme meg rundt deg, sånn at jeg …»

Krabben beveget seg med en forbløffende fart. Den pilte ut

av fontenen og kom rett mot meg med klakkende klør. Jeg

stupte inn i en gavebutikk og pløyde meg gjennom et stativ

med T-skjorter. En krabbeklo slo glassveggene i tusen knas og

feide gjennom rommet. Jeg smatt ut igjen og pustet tungt, men

krabbefar snudde seg og fulgte etter.

«Der!» sa en stemme fra en balkong over meg. «En inntren-

ger!»

Hvis jeg hadde ønsket å skape en avledningsmanøver, hadde

jeg lykkes, men det var ikke her jeg hadde lyst til å slåss. Hvis

jeg ble presset i dørken midtskips, var jeg krabbemat.

Det demoniske skalldyret gjøv løs på meg. Jeg hogg løs med

18

Anaklusmos og kappet tuppen av kloen dens. Den freste og

frådet, men den virket ikke særlig skadd.

Jeg prøvde å huske noe fra de gamle historiene som kunne

hjelpe meg i denne situasjonen. Annabeth hadde fortalt meg

noe om en monsterkrabbe – var det noe med at Herkules hadde

knust den under foten? Det kom ikke til å funke her. Denne

krabben var nok litt større enn joggeskoene mine.

Så fikk jeg en sprø idé. I fjor jul hadde mamma og jeg tatt

med Paul Blofis til den gamle hytta vår i Montauk, hvor vi hadde

dratt på ferie så lenge jeg kunne huske. Paul og jeg hadde gått

for å fiske krabber, og da han heiste opp et nett fullt av dem,

viste han meg at krabber har en sprekk i rustningen sin, midt

på den stygge magen.

Det eneste problemet nå var å komme til den stygge magen.

Jeg kikket på fontenen, deretter på marmorgulvet, som alle-

rede var glatt av krabbespor. Jeg strakte ut hånda og konsen-

trerte meg om vannet, og så eksploderte fontenen. Vann sprutet

overalt, tre etasjer høyt, og ga balkongene og heisene og butikk-

vinduene en real dusj. Men krabben ga blaffen. Den elsket vann.

Nå kom den mot meg sidelengs, glefsende og fresende. Jeg løp

rett mot den og skrek «AHHHHHHHH!»

Rett før vi kolliderte, kastet jeg meg i bakken som en base-

ballspiller og gled på det våte marmorgulvet rett under skapnin-

gen. Det var som å gli under en sju tonn tung panservogn. Alt

krabben behøvde å gjøre, var å sette seg og mose meg flat, men

før den rakk å forstå hva som foregikk, stakk jeg Anaklusmos

gjennom sprekken i rustningen, slapp skjeftet og skjøv meg ut

på baksiden.

Monsteret skalv og freste. Øynene gikk i oppløsning. Skallet

19

ble mørkerødt idet innmaten fordampet. Det tomme skallet falt

skramlende i gulvet i en diger haug.

Jeg hadde ikke tid til å beundre resultatet. Jeg løp mot den

nærmeste trappen, mens monstre og halvguder ropte ordre og

spente på seg våpen overalt rundt meg. Jeg var tomhendt. Ana-

klusmos, det magiske sverdet mitt, kom til å dukke opp i lomma

mi før eller senere, men for øyeblikket lå det fastklemt et eller

annet sted under krabbevraket, og jeg hadde ikke tid til å hente

det.

I heislobbyen på åttende dekk gled et par dragekvinner inn

foran meg. Fra livet og opp var de kvinner med grønn, skjel-

lete hud, gule øyne og kløftede tunger. Fra livet og ned hadde

de doble slangekropper i stedet for bein. De holdt spyd og nett

som var tynget ned med lodd i kantene, og jeg visste av erfaring

at de kunne bruke dem.

«Hva er dette for noe?» sa en av dem. «Et trofé for Kro-

nosssss!»

Jeg var ikke i humør til å leke. Foran meg sto et stativ med

en modell av skipet, med et «Du er her»-skilt. Jeg rev model-

len løs fra stativet og slengte den mot den nærmeste dragekvin-

nen. Båten traff henne i ansiktet med et klask, og hun gikk ned

med skipet. Jeg hoppet over henne, grep venninnens spyd og

svingte henne rundt. Hun smalt inn i heisen, og jeg fortsatte å

løpe forover i skipet.

«Ta ham!» skrek hun.

Helveteshunder gjødde. En pil kom susende fra et eller annet

sted og boret seg inn i mahognipanelet i trappeoppgangen.

Jeg ga blaffen – så lenge jeg klarte å holde monstrene borte

fra motorrommet og ga Beckendorf mer tid.

20

Da jeg løp opp trappen, kom en gutt springende nedover.

Han så ut som om han nettopp hadde våknet fra en lur. Rust-

ningen hans var halvveis på. Han trakk sverdet og brølte «Kro-

nos!», men han lød mer redd enn sint. Han kunne ikke ha vært

mer enn tolv – omtrent like gammel som jeg var da jeg kom til

Halvblodsleiren første gang.

Den tanken gjorde meg deprimert. Denne gutten kom til å bli

hjernevasket – opplært til å hate gudene og herje vilt fordi han

var født som halvt olympier. Kronos brukte ham, men gutten

visste bare at jeg var fienden hans.

Aldri i verden om jeg ville skade ham. Dette trengte jeg ikke

noe våpen til. Jeg smatt til siden idet han kom mot meg, grep

ham rundt håndleddet og slo hånda hans mot veggen. Sverdet

falt skramlende ut av hånda hans.

Så gjorde jeg noe jeg ikke hadde planlagt. Det var sikkert

dumt. Det satte definitivt oppdraget vårt i fare, men jeg kunne

ikke dy meg.

«Hvis du har lyst til å leve,» sa jeg til ham, «kom deg av dette

skipet nå. Gi beskjed til de andre halvgudene.» Så dyttet jeg ham

ned trappen og sendte ham tumlende ned på dekket under.

Jeg fortsatte oppover.

Vonde minner: En korridor gikk forbi kafeen. Annabeth,

Tyson – halvbroren min – og jeg hadde sneket oss forbi her

under det første besøket mitt for tre år siden.

Jeg løp ut på hoveddekket. Utenfor baugen var himmelen i

ferd med å mørkne og gå over fra lilla til svart. Et svømmebas-

seng glødet mellom to glasstårn med flere balkonger og restau-

rantdekk. Hele den øvre delen av skipet virket skummelt øde

og forlatt.

21

Alt jeg måtte gjøre, var å komme meg over til motsatt side.

Derfra kunne jeg ta trappen ned til helikopterplattformen

– som var møtestedet vi hadde avtalt på forhånd. Med litt hell

ville Beckendorf finne meg der. Så ville vi hoppe ut i havet.

Vannkreftene mine ville beskytte oss begge to, og vi kunne

detonere ladningen når vi var to–tre hundre meter unna skipet.

Jeg var halvveis over dekket da lyden av en stemme fikk meg

til å stivne. «Du er for sent ute, Percy.»

Luke sto på balkongen over meg med et smil i det arrete

ansiktet. Han var kledd i jeans, en hvit T-skjorte og flipflopper,

som om han var en helt vanlig skoleelev, men øynene hans røpet

sannheten. De var av massivt gull.

«Vi har ventet på deg i dagevis.» Først hørtes han normal

ut, som gode, gamle Luke. Men så ble ansiktet hans fordreid.

Det gikk en rykning gjennom kroppen hans som om han nett-

opp hadde drukket noe skikkelig guffent. Stemmen hans ble

tyngre, eldre og mektigere – stemmen til Kronos, titanenes

herre. Ordene hans skrapte mot ryggraden min som en kniv.

«Kom og bukk for meg.»

«Ja, det kan du tro,» mumlet jeg.

Laistrygonske kjemper marsjerte inn på hver side av svøm-

mebassenget, som om de hadde ventet på et stikkord. Hver av

dem var to og en halv meter høy med tatoverte armer, lærrust-

ning og stridsklubber. Flere halvguder med pil og bue dukket

opp på taket over Luke. To helveteshunder bykset ned fra bal-

kongen tvers overfor der jeg sto og snerret mot meg. I løpet

av noen sekunder var jeg omringet. Det måtte ha vært en felle.

De kunne umulig ha kommet seg på plass så fort hvis de ikke

hadde visst at jeg var på vei.

22

Jeg stirret opp på Luke og kjente at jeg kokte av sinne. Jeg

visste ikke om Luke engang hadde samvittighet i kroppen len-

ger. Kanskje, slik som stemmen hans hadde endret seg … eller

kanskje det bare var Kronos som tilpasset seg sin nye skikkelse.

Jeg sa til meg selv at det ikke spilte noen rolle. Luke hadde

vært ond og ufordragelig lenge før Kronos tok kroppen hans i

besittelse.

En stemme i hodet mitt sa: Jeg blir nødt til å slåss mot ham

før eller siden. Hvorfor ikke nå?

Ifølge den store spådommen ville jeg måtte ta et valg som

enten reddet eller ødela verden når jeg fylte seksten. Det var bare

sju dager til. Hvorfor ikke nå? Hvis jeg virkelig hadde kreftene,

hvilken forskjell gjorde en uke fra eller til? Jeg kunne gjøre slutt

på denne trusselen nå med det samme ved å bekjempe Kronos.

Jeg hadde da slåss mot monstre og guder før.

Som om han leste tankene mine, smilte Luke. Nei, han var

Kronos. Det var jeg nødt til å huske fra nå av.

«Kom forover,» sa han, «hvis du våger.»

Mengden av monstre delte seg. Jeg gikk opp trappen med

hamrende hjerte. Jeg var sikker på at noen ville dolke meg i ryg-

gen, men de slapp meg forbi. Jeg kjente etter i lomma og merket

at pennen min lå der. Jeg tok av hetten, og Anaklusmos vokste

til sverdstørrelse.

Kronos’ våpen dukket opp i hendene hans – en to meter lang

sigd, halvt av overjordisk bronse, halvt av dødelig stål. Bare det

å se på det fikk knærne mine til å bli til gelé. Men før jeg rakk

å tenke meg om, gikk jeg til angrep.

Tiden saktnet farten. Og da mener jeg bokstavelig talt saktnet

farten, fordi Kronos hadde den evnen. Det føltes som om jeg

23

beveget meg gjennom sirup. Armene mine var så tunge at jeg

bare såvidt klarte å løfte sverdet. Kronos smilte og svingte sig-

den sin med normal hastighet og ventet på at jeg skulle lunte

mot min egen død.

Jeg prøvde å kjempe mot magien hans. Jeg konsentrerte meg

om havet rundt meg – kilden til min makt. Jeg var blitt bedre

til å styre den i årenes løp, men nå virket det ikke som om noe

skjedde.

Jeg tok et nytt langsomt skritt forover. Kjemper flirte. Dra-

gekvinner hveste av latter.

Hei, hav, bønnfalt jeg. Nå hadde det passet godt om du lystret

meg.

Plutselig kjente jeg en røskende smerte i mellomgulvet. Hele

båten krenget sidelengs og veltet monstre over ende. Tjue tusen

liter saltvann fosset ut av svømmebassenget og skylte over meg

og Kronos og alle de andre på dekk. Vannet ga meg nye krefter

og brøt tidsforbannelsen, og jeg styrtet forover.

Jeg hogg etter Kronos, men jeg var fortsatt for langsom. Jeg

gjorde den tabben å se ham inn i ansiktet – Lukes ansikt, han

som en gang var vennen min. Til tross for at jeg hatet ham, var

det likevel vanskelig å drepe ham.

Kronos hadde ingen slike skrupler. Han svingte sigden i et

mektig hogg. Jeg gjorde et byks bakover, og den onde klingen

bommet med en millimeter og skar en sprekk i dekket rett foran

føttene mine.

Jeg sparket Kronos i brystet. Han snublet bakover, men han

var tyngre enn Luke burde ha vært. Det var som å sparke til et

stappfullt kjøleskap.

Kronos svingte sigden på nytt. Jeg parerte med Anaklusmos,

24

men slaget var så kraftig at sverdet mitt bare skled av. Kanten

av sigden skar av meg skjorteermet og sneiet armen min. Det

burde ikke vært noe alvorlig kutt, men hele siden av kroppen

min eksploderte likevel av smerte. Jeg husket hva en havdemon

en gang hadde sagt om Kronos’ sigd: Vær forsiktig, din tosk. Én

berøring, så vil sverdet skille sjelen fra kroppen din. Nå forsto jeg

hva han mente. Det var ikke bare det at jeg mistet blod. Jeg følte

at kreftene mine, viljestyrken, hele identiteten min ble tappet

ut av meg.

Jeg snublet bakover, byttet sverdet over i venstre hånd og

gjorde et desperat fremstøt. Bladet burde ha gått tvers gjennom

ham, men i stedet bare gled det av magen hans, som om jeg

traff massiv marmor. Det burde ikke vært mulig å overleve noe

sånt.

Kronos lo. «En ynkelig forestilling, Percy Jackson. Luke for-

teller meg at du aldri har vært noe tess i sverdkamp.»

Synet mitt begynte å bli uklart. Jeg visste at jeg ikke hadde

mye tid igjen. «Luke hadde et digert ego,» sa jeg. «Men det var

i hvert fall hans ego.»

«Det er nesten synd å drepe deg nå,» sa Kronos, «før den

endelige planen utfolder seg. Jeg skulle gjerne ha sett skrekken i

øynene dine når du forstår hvordan jeg vil ødelegge Olympos.»

«Du kommer aldri til å få denne båten til Manhattan.»

Armen min verket. Svarte flekker danset foran øynene mine.

«Og hvorfor skulle jeg ikke det?» Krono’s gylne øyne glitret.

Ansiktet hans – Lukes ansikt – så ut som en maske, unaturlig

og opplyst bakfra, som av en ond makt. «Stoler du på vennen

din med sprengstoffet, kanskje?»

Han så ned på svømmebassenget og ropte: «Nakamura!»

25

En tenåringsgutt i full gresk rustning albuet seg fram gjen-

nom mengden. Det venstre øyet var dekket av en svart lapp. Jeg

kjente ham igjen, naturligvis. Ethan Nakamura, sønn av Neme-

sis. Jeg hadde reddet livet hans i Labyrinten i fjor sommer, og

som takk hadde den lille drittsekken hjulpet Kronos tilbake til

livet.

«Full klaff, min herre,» ropte Ethan. «Vi fant ham akkurat

der vi ble fortalt.»

Han klappet i hendene, og to kjemper luntet forover. De

slepte Charles Beckendorf mellom seg. Hjertet mitt sluttet nes-

ten å slå. Beckendorf hadde et hovent øye, og kutt over hele

ansiktet og på armene. Rustningen hans var borte, og skjorten

var nesten revet helt av ham.

«Nei!» brølte jeg.

Beckendorf møtte blikket mitt. Han kikket ned på hånda si

som om han prøvde å fortelle meg noe. Armbåndsuret hans.

De hadde ikke tatt det, og det var detonatoren. Var det mulig

at sprengstoffet var klargjort? Monstrene måtte da vel ha des-

armert det samtidig?

«Vi fant ham midtskips,» sa en av kjempene, «i ferd med å

snike seg inn i motorrommet. Kan vi spise ham nå?»

«Snart.» Kronos skulte mot Ethan. «Er du sikker på at han

ikke rigget til sprengstoffet?»

«Han var på vei mot motorrommet, min herre.»

«Hvordan kan du vite det?»

«Eh …» Ethan flyttet usikkert på seg. «Han var på vei i den

retningen. Og han sa det til oss. Vesken hans er fortsatt full av

sprengstoff.»

Langsomt begynte det å gå opp for meg. Beckendorf hadde

26

narret dem. Da det gikk opp for ham at han ville bli tatt til fange,

snudde han seg for at det skulle se ut som om han gikk motsatt

vei. Han hadde klart å overbevise dem om at han ikke hadde

rukket fram til motorrommet ennå. Den greske ilden kunne

fortsatt være armert! Men det ville ikke være til noen hjelp hvis

vi ikke kom oss av skipet og fikk detonert den.

Kronos nølte.

Tro på det, ba jeg inni meg. Smertene i armen var så ille nå

at jeg nesten ikke klarte å holde meg oppreist.

«Åpne sekken hans,» beordret Kronos.

En av kjempene rev sekken med sprengstoff av Beckendorfs

skuldre. Han kikket nedi den, gryntet og snudde den opp

ned. Panikkslagne monstre rygget bakover. Hvis sekken virkelig

hadde vært full av krukker med gresk ild, ville vi ha blitt sprengt

i lufta alle sammen. Men det som falt ut, var ti–tolv bokser med

hermetisk fersken.

Jeg kunne høre Kronos puste tungt mens han prøvde å

kontrollere raseriet sitt.

«Dere skulle vel ikke tilfeldigvis,» sa han, «ha tatt denne

halvguden til fange i nærheten av byssa?»

Ethan bleknet. «Æh …»

«Og dere sendte vel ikke tilfeldigvis noen for faktisk å

UNDERSØKE MOTORROMMET?»

Ethan rygget skrekkslagent bakover, så snudde han på hælen

og la på sprang.

Jeg bannet stille. Nå hadde vi bare noen minutter på oss før

bombene ble uskadeliggjort. Jeg fanget Beckendorfs blikk igjen

og stilte et taust spørsmål og håpet at han ville forstå: Hvor lenge

til?

27

Han formet en sirkel med fingrene og tommelen. NULL. Det

fantes ingen forsinkelsesmekanisme i det hele tatt. Hvis han

klarte å trykke på utløserknappen, ville skipet bli sprengt med

det samme. Vi ville aldri klare å komme oss langt nok unna

før vi brukte den. Monstrene ville drepe oss først, desarmere

sprengstoffet, eller begge deler.

Kronos snudde seg mot meg med et skjevt smil. «Du må unn-

skylde mine udugelige hjelpere, Percy Jackson, men det spiller

ingen rolle. Vi har deg nå. Vi har visst at du skulle komme i

ukevis.»

Han strakte ut hånda og dinglet med et lite sølvarmbånd med

et anheng formet som en sigd – symbolet til titanenes herre.

Såret i armen min tappet meg for evnen til å tenke, men jeg

mumlet: «Kommunikasjonsutstyr … en spion i leiren.»

Kronos humret. «Man kan ikke stole på venner. De vil alltid

svikte deg. Luke lærte det på den tøffe måten. Nå – slipp sverdet

ditt og overgi deg til meg, ellers vil vennen din dø.»

Jeg svelget. En av kjempene hadde hendene rundt halsen på

Beckendorf. Jeg var ikke i stand til å redde ham, og selv om jeg

prøvde, ville han være død før jeg kom dit. Det ville vi begge

to.

Beckendorf formet ett ord med munnen: Løp.

Jeg ristet på hodet. Jeg kunne ikke bare forlate ham.

Den andre kjempen romsterte fortsatt gjennom haugen med

ferskenbokser, noe som betydde at Beckendorfs venstre arm var

ledig. Han løftet den langsomt – mot armbåndsuret på høyre

håndledd.

Jeg hadde lyst til å skrike NEI!

Da var det en av dragekvinnene nede ved svømmebassenget

28

som hveste: «Sssseee! Hva er det han gjør? Hva er det han har

på håndleddet!»

Beckendorf knep øynene hardt igjen og løftet hånda til arm-

båndsuret.

Jeg hadde ikke noe valg. Jeg kastet sverdet mitt som et spyd

mot Kronos. Det prellet harmløst av brystet hans, men det for-

virret ham et øyeblikk. Jeg skjøv meg gjennom en gjeng med

monstre og hoppet over rekka på skipet – mot vannet tretti

meter under meg.

Jeg hørte en rumling dypt inne i skipet. Monstre brølte til

meg ovenfra. Et spyd suste forbi øret mitt. En pil boret seg inn

i låret mitt, men jeg hadde knapt tid til å registrere smerten. Jeg

stupte ned i vannet og manet havstrømmene til å frakte meg

langt, langt bort – femti meter, hundre meter.

Selv på den avstanden fikk eksplosjonen verden til å riste.

Varmen sved mot bakhodet mitt. Prinsesse Andromeda eksplo-

derte på begge sider, som en enorm ildkule av grønne flammer

som skjøt opp mot den mørke himmelen og slukte alt.

Beckendorf, tenkte jeg.

Så ble alt svart, og jeg sank som et anker mot havets bunn.