politikk og pr: strategisk kommunikasjon om byrder og ......2018/04/05 · strategisk...

Pre-publisert versjon av kapittelet Ihlen, Ø. (2015). Politikk og PR: strategisk kommunikasjon om byrder og knappe goder [Politics and PR: strategic communication concerning burdens and benefits]. In Ø. Ihlen, E. Skogerbø, & S. Allern (Eds.), Makt, medier og politikk: Norsk politisk kommunikasjon [Power, media and politics: Norwegian political communication] (pp. 64-75). Oslo, Norway: Universitetsforlaget.

Politikk og PR: Strategisk kommunikasjon om byrder og knappe goder

Øyvind Ihlen

Sammendrag

Politisk kommunikasjon kan defineres som symbolbruk i forbindelse med styring av

samfunnet. Fagfeltet strategisk kommunikasjon/PR bringer til torgs noen spesielle teorier og

perspektiver som beriker forståelsen av denne formen for kommunikasjon. I første rekke

dreier det seg om betydningen av relasjoner mellom en virksomhet og dens omgivelser, og

hvordan disse relasjonene kan pleies. Fagfeltet har imidlertid også gitt nye forståelser av

hvordan virksomheter generelt kan plasseres i en sosial kontekst. Kommunikasjon har en

nøkkelrolle i denne sammenhengen, og den er studert så vel analytisk som kritisk. Det er altså

forståelsen av organisasjoner og deres kommunikasjon som er det viktigste bidraget til

politisk kommunikasjon fra dette fagfeltet. Det hjelper politisk kommunikasjon til å se videre

enn de politiske partiene, valgkampanjer, opinionsmålinger og mediedekning. Dette kapitlet

redegjør for, men kritiserer også deler av forskningen innen strategisk kommunikasjon/PR for

å se bort fra betydningen av interessemotsetninger. Her kan i sin tur nettopp innsikt om

politisk kommunikasjon være berikende.

Strategisk kommunikasjon/PR 2

I 1997 sto det et innlegg på trykk i fagbladet Journalisten som hevdet at «PR-byråene styrker

demokratiet» (Rossavik, 1997). Blant skribentens argumenter var at

kommunikasjonsbransjen hjelper folk til å spisse sine argumenter, og at PR-byråer kan gi

bistand til små- og mellomstore aktører som ikke har råd til store kommunikasjonsstaber (se

også kapittel 9). 17 år seinere hadde samme kommentator gjort helomvending. Nå ble PR-

byråer karakterisert som en trussel mot demokratiet, dels på grunn av det endrede

styrkeforholdet mellom kommunikasjonsbransjen og mediebransjen (Rossavik, 2014). I så

vel Norge som internasjonalt ser man nemlig en klar trend med færre journalister og, motsatt,

et økende antall kommunikasjonsfolk (Davis, 2000; McChesney & Nichols, 2010). Den

voldsomme veksten i kommunikasjonsbransjen og de mange overgangene fra politikk til PR,

har gjort at bransjen generelt og PR-byråene spesielt har fått en stadig mer sentral rolle i

diskusjonen om offentlighet og demokrati.

En rekke studier har vist hvordan strategisk kommunikasjon har vært sentralt for

politiske aktører til ulike tider og i ulike regioner (St. John III, Lamme, & L'Etang, 2014).

Faktisk er det historikere som vil argumentere med at PR oppsto i den politiske sfæren

(L'Etang, 2004; Lamme & Russell, 2009). Det såkalte Boston Tea Party i 1773 nevnes gjerne

som et erkeeksempel på et publisitetsstunt med politisk formål, nemlig å protestere mot

britenes skattlegging av de amerikanske koloniene (Cutlip, 1995). Tilsvarende finner en

tidlige eksempler på hvordan styresmakter har vært opptatt av mediehåndtering. I 1841

etablerte for eksempel den tyske statsadministrasjonen et departement som blant annet hadde

til oppgave å unngå negativ mediedekning av myndighetene (Bentele & Wehmeier, 2009;

Nessmann, 2000/2003).

Strategisk kommunikasjon/PR er imidlertid ikke bare et praksisfelt med lange

tradisjoner, men har i nyere tid også blitt gjenstand for teoretisering. Dette kapitlet tar for seg

teori- og forskningstilfanget, og spesielt forbindelsen til politisk kommunikasjon. Teorien kan


generelt grupperes i tre til dels overlappende kategorier etter hvilket formål den har: den

anvendte som skal hjelpe praktikeren, den analytiske som vil fremme forståelse av

funksjonen og den kritiske som vil gå i rette med problematiske sider ved

kommunikasjonsbransjen. Eksempler på det siste er nevnt over. I kapitlet presenteres først en

kort oversikt over disse leirene, og så diskuteres hvilket bidrag de har gitt for å forstå politisk

kommunikasjon. Særlig er fokus på den norske forskningen og den norske konteksten. Til

slutt tar jeg for meg hvilke utfordringer som finnes i denne sammenhengen.

Teoritradisjoner innen strategisk kommunikasjon og PR

Innen praksisfeltet brukes gjerne strategisk kommunikasjon og PR om hverandre. I

akademisk sammenheng er imidlertid strategisk kommunikasjon en paraplyterm som

fremmer et helhetsperspektiv på en rekke virksomhetsfunksjoner. Dette innebærer at forskere

tar for seg alle former for kommunikasjon, enten denne kalles omdømmebygging,

markedsføring, intern eller ekstern kommunikasjon (se f.eks., Hallahan, Holtzhausen, van

Ruler, Verčič, & Sriramesh, 2007; Holtzhausen & Zerfass, 2013). «Public relations» (PR) er

på sin side en eldre teoretisk tradisjon som har villet distansere seg fra markedsføring. Innen

PR-feltet har en først og fremst vært opptatt av å bygge gode relasjoner mellom virksomheter

og deres omgivelser. Dette kan også kalles strategisk PR, til skille fra den mer kortsiktige

publisitetsjaging som gjerne forbindes med PR-begrepet. Mange teoretikere kjemper mot

betegnelsen «all PR er god PR» og betrakter dette som en alt for snever tilnærming.

Relasjoner til mediene er viktige, men langt fra det eneste som praktikere innen faget bør

sysle med. Her trengs det kommunikasjon med de ansatte, medlemmer/kunder,

lokalbefolkning, byråkratiet, andre virksomheter og for manges vedkommende – politikere.

I dette kapitlet er det teori fra området strategisk PR som skal diskuteres selv om jeg

foretrekker betegnelsen strategisk kommunikasjon for å slå et slag for det norske. Både PR og

strategisk kommunikasjon kan nemlig defineres som en «virksomhets målrettede bruk av


kommunikasjon for å oppfylle sin misjon» (Ihlen, 2013:20). «Virksomhet» skal her forstås

vidt og inkluderer da bedrifter, frivillige organisasjoner, offentlige etater, og så videre. Og

virksomhetene forsøker noe mer enn bare å skaffe fordelaktig oppmerksomhet. Teoriene på

feltet kan grupperes i tre:

Anvendte perspektiver: Tradisjonelt har PR-forskningen vært instrumentelt orientert,

og hatt som mål å hjelpe virksomheter til å nå sine mål på en effektiv og etisk måte.

Strategisk kommunikasjon/PR har da også gjerne blitt betraktet som en anvendt disiplin

(f.eks. Botan & Taylor, 2004). På organisasjonsnivå har forskningen poengtert hvordan

kommunikasjonsaktiviteten bør være strategisk og basert på omverdensanalyser. Det må

dessuten være gjennomslag for kommunikasjonstenkning på ledelsesnivå og kommunikasjon

skal være et lederansvar. I tillegg bør virksomhetene være åpne og inkluderende for å sikre

samarbeid og gode forhold internt og eksternt (se f.eks., L. A. Grunig, Grunig, & Dozier,

2002). Forskningen innenfor denne retningen har også understrekt hvordan virksomheter bør

legge opp til dialog med sine omgivelser. Til dette formål er det blinket ut aspekter som

gjensidighet og empati for å utvikle en god dialog (Kent & Taylor, 2002). Det siste skuddet

på stammen for dialogforskerne er å se på ’engagement’ i denne forbindelse, da forstått som

en forpliktelse som oppstår mellom virksomheten og omgivelsene (Taylor & Kent, 2014). Et

sentralt poeng de gjør er at sivilsamfunnets talspersoner også må få trening og bli forberedt

på risiko, utfordringer og muligheter som forbindes med dialog. Her vil de skjele til praktiske

modeller for hvordan grupper kan jobbe sammen gjennom serier med diskusjoner hvor de

deler synspunkter, bygger tillit, og tar opp uenigheter.

Virksomheter trenger gode relasjoner til sine interessenter (’stakeholdere’), da forstått

som dem virksomheten er avhengig av for å lykkes på lang sikt og vice versa. Gode

relasjoner kan hjelpe virksomheter med å nå sine mål, mens dårlige relasjoner kan gjøre det

vanskelig eller umulig. Til sjuende og sist er det interessentenes opplevelse som avgjør.


Forskere har anbefalt å måle relasjonene ved å be respondenter plassere utsagn om tillit,

åpenhet, involvering, investering i lokalsamfunnet, og grad av engasjement på en skala fra 1

til 5. Slik kan virksomheter ringe inn kvaliteten på relasjonene og få en forståelse av hvor det

trengs forbedring (Ledingham, 2006). Tanken om at virksomheter bør ha symmetriske

relasjoner til omgivelsene har stått sterkt (J. E. Grunig, 2001). Symmetriske relasjoner er

preget av gjensidig forståelse, aksept og felles løsning av eventuelle konflikter. Begge parter

skal ha tilnærmet like stort utbytte og være fornøyd med resultatet av kommunikasjonen. Slik

kan virksomheten nå sine mål. Dette er imidlertid et problematisk perspektiv, for eksempel er

det grunn til å spørre om alle situasjoner har et potensial for kompromiss og for den saks

skyld om dette er et mål i seg selv. Kritikere poengterer gjerne at dialogen og symmetrien

som eksellent-teorien foreskriver først og fremst er strategiske verktøy. Det er det som tjener

virksomheten som står i høysete, og dermed er det ikke noen genuin dialog, men en

oppgivelse av et mål for å oppnå et annet. Dermed mener mange kritikere at det etiske

grunnlaget for teorien blir borte (Cheney & Christensen, 2001; L'Etang, 1996; Roper, 2005;

se Ihlen, 2013 for øvrige kritiske innvendinger).

Virksomheter konstruerer også mange tekster når de skal kommunisere med sine

omgivelser. Dette kan ses i vid forstand som å inkludere nettsider og internaviser, men også

grafisk profil og klesdrakt. Forskningen om retorikk og strategisk kommunikasjon har

presentert ideer om forsvarsstrategier, og hvordan virksomheter skal styrke sin troverdighet

når de kommuniserer om miljø og samfunnsansvar. I tråd med klassisk retorikk har mange av

studiene gjerne hatt som formål å si noe om hvordan kommunikasjonen burde være (Ihlen,

2013).

Analytiske perspektiver: Spesielt det siste tiåret har forskningen på feltet fått flere

studier som foregir å være mer tradisjonelt akademisk-analytiske. Her vil forskere først og

fremst fremme forståelse uten noen forpliktelse til at funn skal kunne anvendes av praktikere


(se Ihlen, van Ruler, & Fredriksson, 2009). For eksempel er Niklas Luhmann’s teorier brukt

til å studere kommunikasjonsbransjen som en av samfunnets koordineringsprosesser

(Holmström, 2009). Virksomheter må utvise større grad av refleksjon i dagens samfunn for å

håndtere omverdenens krav. Kommunikasjonsfunksjonen tilbyr et blikk utenfra og gjør at

virksomhetene lærer og endrer seg. Andre eksempler på sosiologisk teori brukt på strategisk

kommunikasjon er Bruno Latour og nettverksteori (Verhoeven, 2009) som viser hvilken rolle

praktikere spiller i konstruksjon av virkeligheten; og Max Weber og teori om legitimitet som

et kjerneområde for strategisk kommunikasjon (Wæraas, 2009).

Selvsagt kan analysene i denne leiren også brukes til å gi råd til praktikere, men dette

er ikke nødvendigvis hovedoppgaven. Isteden er det primære målet å gi en beskrivelse av

konteksten som virksomhetene arbeider innen og den rollen eller funksjonen strategisk

kommunikasjon har her. Dette kan dreie seg om hvordan teorien beskriver forholdet mellom

aktør og struktur, altså hvilken frihet praktikere har til å opptre på vegne av sin virksomhet.

Det er for eksempel mulig å problematisere hvor langt en praktiker eller en bedrift kan gå i

opptre sosial ansvarlig innenfor det rådende økonomiske systemet der profitt til sjuende og

sist vil avgjøre (Ihlen, Bartlett, & May, 2011). Et annet forskningsfokus i denne retningen tar

for seg hvordan kommunikasjonsfunksjonen bidrar til eller hindrer sosial endring, eller som

beskrevet over: hvordan den skaper doxa, forstått som det som er felles oppfatninger i et

samfunn. Hvordan har det seg at vi blir enige om for eksempel hva som er god miljøpolitikk

eller et akseptabelt nivå av forurensning? Hvordan har det seg at de vitenskapelige

anbefalingene om drastiske kutt i klimagassutslipp ikke følges opp? Studier av strategisk

kommunikasjon og PR kan stille skarpt på den rollen som ulike organisasjoner spiller i denne

sammenhengen. Suksessen til migrasjonsaktivister kan analysere ved at en ser på bruken av

identifikasjonsstrategier og pathosbruk, og hvordan migrasjonsmyndighetene er bundet av sin

byråkratiske ethos (Ihlen & Thorbjørnsrud, 2014).


Kritiske perspektiver: Den tredje leiren kombinerer teoretiske analyser som dem

beskrevet over med et eksplisitt kritisk perspektiv på de problematiske sidene ved

kommunikasjonsbransjen (se L'Etang, McKie, Snow, & Xifra, 2015). Stadig flere forskere

har begynt å fokusere på de samfunnsmessige aspektene ved strategisk kommunikasjon med

et mer eller mindre kritisk perspektiv (Bardhan & Weaver, 2011). Slike studier tar for seg

hvordan bransjen bidrar til å fremme visse maktinteresser på bekostning av andre, og

diskuterer hva kommunikasjonsbransjen gjør med demokratiet. For eksempel har feministisk

teori blitt brukt for å teoretisere betydningen av de ulike erfaringene menn og kvinner har og

hvordan dette gir utslag for strategisk kommunikasjon (Rakow & Nastasia, 2009). Dominans

og manipulasjon er to viktige stikkord for denne forskningen, og det er også mulig å trekke

på retorisk teori i denne forbindelsen (Ihlen, 2015). Igjen: hva slags ord og uttrykk er det som

brukes for å fremme spesielle interesser? Hvordan kan det ha seg at myndighetene under

finanskrisen igangsatte redningsoperasjoner for bankene som forårsaket krisen på tross av

intens motstand fra store deler av befolkningen (Conrad, 2011).

Spesielt teoretikere i de to sistnevnte leirene har altså ofte bedrevet forskning som har

tatt for seg politiske aspekter ved kommunikasjon. I den seinere tid har også betegnelsen

«political public relations» blitt plukket fram, særlig i forbindelse med utgivelse av

antologien Political public relations: Principles and applications (Strömbäck & Kiousis,

2011b). Her gis det også innspill til hvordan anvende teori. Neste avsnitt diskuterer

forbindelsen mellom politisk kommunikasjon og studier av PR grundigere.

«Political public relations»

De første som brukte betegnelsen «public relations» var også opptatt av

opinionspåvirkning og hvordan propaganda hadde fungert under første verdenskrig (Bernays,

1923/1934, 1928/2005). Propaganda defineres gjerne som forsøk på å styre informasjon og

presentere vridd informasjon til det beste for propagandisten. Hensikten og identitet til


sistnevnte, og direkte løgn tas i bruk i såkalt svart propaganda (Jowett & O'Donnell, 2011).

Flere teoretikere har hevdet at PR-feltet ikke har klart å riste av seg denne arven og ikke

vedkjenner seg at de driver med påvirkning (Moloney, 2006; Weaver, Motion, & Roper,

2006). I bunn og grunn, mener disse teoretikerne, så er PR en form for svak propaganda.

Uansett, er det klart at både PR og propaganda spiller en sentral rolle på den internasjonale

politiske arenaen fortsatt, spesielt i forbindelse med krig og konflikter mellom stater.

Konfliktene i Ukraina og på Krim-halvøya er konkrete eksempler (se f.eks., McGreal, 2015,

25. april). Igjen vil imidlertid de fleste PR-teoretikere insistere på at dette er en form for

illegitim virksomhet ettersom den baserer seg på manipulasjon som ingen av dem vil gå god

for eller anbefale til virksomheter generelt.

Den første boka som eksplisitt brukte betegnelsen «political public relations» ble først

publisert i 1956. I introduksjonen pekes det på hvordan styresmakter er avhengig av

opinionen og hvordan den som jobber med PR bør hjelpe politikere til å nærme seg folket og

folket til å nærme seg politikerne (Kelley, 1956:3). På tross av den nære forbindelsen mellom

politikk og PR er det likevel få som har brukt akkurat betegnelsen «political public relations»

(Martinelli, 2011; Strömbäck & Kiousis, 2011a), selv om det ikke har vært mangelvare på

studier av politiske aspekter ved strategisk kommunikasjon/PR.

I sin bok om politisk kommunikasjon kommer Brian McNair også inn på «public

relations»-begrepet, noe han først og fremst knytter til det å skaffe fordelaktig publisitet

(McNair, 2011). To tyske forskere har på sin side argumentert med at hovedmålet til

«political public relations» er å bruke mediene for å fremme spesifikke politiske

tolkningsrammer for å oppnå støtte for en konkret politikk på området (Froehlich & Rudiger,

2006). Begge disse arbeidene peker altså hen på relativt smale og mediesentrerte forståelser

av hva strategisk kommunikasjon/PR er for noe.

Strömbäck og Kiousis (2011a) argumenterer med at «political public relations» er et


område som henter inspirasjon fra politisk kommunikasjon, statsvitenskap, og politisk

markedsføring. Følgende definisjon presenteres:

Political public relations is the management process by which an organization or

individual actor for political purposes, through purposeful communication and action,

seeks to influence and establish, build, and maintain beneficial relationships and

reputations with its key publics to help support its mission and achieve its goals

(Strömbäck & Kiousis, 2011a:8).

Forfatterne mener at politisk kommunikasjon og PR er konsentrert rundt relasjoner

som er formet gjennom kommunikasjon, at begge felt er opptatt av relasjoner og omdømme,

og at mediene har en sentral rolle. Det dreier seg ikke bare om valgkampperioden eller

politiske partier, men alle aktører som har et politisk formål. Interessant nok fjerner de det

normative fokuset på at relasjonene skal være gjensidig nyttige (slik mange PR-definisjoner

legger vekt på) og sier at det er et empirisk spørsmål om dette er tilfellet.

I den nevnte antologien behandles medierelasjoner, kampanjer, «issues management,»

politisk markedsføring, tolkningsrammer, krisekommunikasjon, relasjonsbygging, «public

diplomacy» og bruk av digitale medier, for å nevne noe. I det store og hele overfører

forfatterne ulike teorier fra andre områder til det politiske og viser deres relevans der.

Litteraturen innen PR har for eksempel en rekke preskriptive råd som kan være nyttige for

politiske formål: For eksempel at kommunikasjon må inn på ledelsesnivå og være strategisk.

Den såkalte situasjonsteorien er også trukket fram som potensielt nyttig. Situasjonsteorien tar

sikte på å forutsi teorien tar sikte på å forutsi når og hvorfor interessenter blir aktive,

organiserer seg og kommuniserer om et tema. Fire uavhengige variabler blinkes ut i den

nyere versjonen av teorien (Kim & Grunig, 2013): 1) hvorvidt folk oppfatter noe som et

problem, 2) hvorvidt folk mener de kan gjøre noe for å løse problemet, 3) i hvilken grad folk

er engasjert i problemet, og 4) referansekriterier, det vil si, tidligere løsninger på problemer


eller kognitive beslutningsstrukturer som anvendes i nye situasjoner.

Situasjonsteorien er altså et bidrag på organisasjonsnivå som kan hjelpe politiske

aktører. Imidlertid må politiske organisasjoner potensielt forholde seg til mange flere

publikumsgrupper som kan organisere seg og kommunisere om noe de oppfatter som et

problem. Det er altså noen viktige forskjeller mellom politiske organisasjoner og

korporasjoner. Politiske organisasjoner, og spesielt politiske partier, er avhengige av å ha

gode relasjoner til omgivelsene samtidig som konteksten er mer konfliktpreget. Mens en i

politisk kommunikasjon har vært konsentrert om konflikter og uoverstigelige

interessemotsetninger, har PR-teori ofte vektlagt at en kan løse konflikter ved hjelp av

kommunikasjon. I den sammenhengen kan den såkalte eventualitetsteorien (’contingency

theory’) være verdt å se nærmere på. Denne teorien postulerer at det ikke alltid er riktig å

imøtekomme og kompromisse, slik mye av PR-teorien anklages for å legge opp til. Isteden

mener teoretikerne bak denne teorien at det finnes minst 87 faktorer (for eksempel

relasjonstrekk og økonomiske konsekvenser) som vil påvirke om det er riktig av

virksomheten å imøtekomme eller gå i rette med sine motstandere (Pang, Jin, & Cameron,

2010). Et hovedpoeng med teorien er at den skal få praktikere til å tenke langs et kontinuum

for tiltak og holdninger til omverdenen, og at den får fram hvor kompleks situasjonen gjerne

er for virksomheter. Strömbäck og Kiousis (2011a) understreker at teorien i det minste får

fram betydningen av å drive omverdensanalyse for å identifisere og segmentere mellom

publikumsgrupper. Som de imidlertid er opptatt av å understreke, så er det fremdeles et

empirisk spørsmål om PR-teoriene kan gjøre nytte for seg innen politiske kommunikasjons-

konteksten.

Strategisk kommunikasjon/PR og makt

Selv om det altså ikke har vært flust av arbeider som eksplisitt har brukt tittelen

«political public relations,» så er det en rekke eksempler som kunne plasseres i denne


kategorien dersom en også vil inkludere analytiske og kritiske perspektiver. Særlig fra

mediesosiologisk hold har det blitt gitt flere bidrag som tar for seg hvordan aktører jobber

overfor mediene med det ultimate mål å fremme virksomhetens interesser gjennom symbolsk

dominans på denne arenaen (Cottle, 2003; Davis, 2002). Dette perspektivet legger gjerne til

grunn at aktørene engasjeres i en kontinuerlig maktkamp og at ressursene deres er ulikt

distribuert.

Spesielt i England og USA har betegnelsen ’spin’ vært hyppig i bruk av journalister

for å beskrive hvordan politiske aktører forsøker å påvirke mediene gjennom til dels

aggressive metoder (de Vreese & Elenbaas, 2009; Esser, Reinemann, & Fan, 2000; Palmer,

2000). Noen fordømmer ’spin’ (Dinan & Miller, 2009), mens andre betrakter dette som en

del av infrastrukturen til politisk kommunikasjon og mener at teknikkene og verktøyene kan

tas i bruk av alle politiske aktører (McNair, 2004). I denne sammenhengen er det også

sentralt å trekke fram diskusjonen om hvilket bidrag strategisk kommunikasjon/PR gir til en

sunn offentlighet.

Den tyske offentlighetsteoretikeren Jürgen Habermas har kritisert

kommunikasjonsbransjen for å underminere en kritisk offentlighet ettersom den framdyrker

en konsensus som ikke er basert på rasjonalitet eller gode argumenter. Isteden skjules

egeninteressen, og virksomheter forsøker å framstille sin sak som noe som vil tjene

samfunnet:

Selv om «public relations» skal fremme avsetningen av bestemte varer, griper dens

virkning likevel stadig utover dette; fordi publisitet utfoldes for spesifikke produkter

via omveien om en fingert allmeninteresse, skaper den og sikrer den ikke bare

varemerkets profil og et klientell av forbrukere – den mobiliserer samtidig kvasi-

politisk kreditt for firmaet, for bransjen, for et helt system – en respekt av det slag

som man viser offentlige autoriteter. Den framskapte konsensus har naturligvis ikke


egentlig så mye til felles med offentlig mening, med den endelig enstemmighet som

er resultatet av en langvarig og gjensidig opplysningsprosess; for den

«allmeninteresse» som alene kunne danne grunnlag for en rasjonell og tvangløs

overensstemmelse mellom offentlig konkurrerende meninger, er forsvunnet nøyaktig i

samme grad som privilegerte privatinteresser har adoptert den til sin publisistiske

selvframstilling ... Den konsensus som er framskapt i et fingert «public interest»s tegn

ved hjelp av raffinerte «opinion-molding services», mangler kriterier på rasjonalitet

overhodet (Habermas, 1991:181-182).

Andre, som for eksempel Maureen Taylor, argumenterer derimot med at «Public

relations’ role in society is to create (and re-create) the conditions that enact civil society

[kursiv i originalen]» (Taylor, 2010:7). Andre trekker også fram en potensiell positiv rolle for

PR ved at fagfeltet kan brukes til å skape rammer som gjør det mulig å treffe beslutninger i

fellesskap (Heath, Waymer, & Palenchar, 2013).

Med utgangspunkt som dem over betrakter en altså strategisk kommunikasjon/PR

som et bidrag til at demokratiet fungerer bedre gjennom at virksomheter kommuniserer klart

og tydelig, samtidig som de jobber for at alle parter skal tjene på beslutningene som fattes.

Selv om verken McNair (2011) eller Taylor (2010) vil underslå at det finnes praksis som ikke

er etisk fundert og som ikke gir slike positive bidrag, så vil de ikke gå med på noen ensidig

fordømming eller demonisering av kommunikasjonsbransjen (f.eks. Stauber & Rampton,

1995). McNair, Taylor, og etterhvert også Habermas (Bentele & Wehmeier, 2007),

anerkjenner strategisk kommunikasjon som en del av samfunnets kommunikasjonssystemer.

Maktspørsmålet har blitt flittig diskutert av teoretikere, spesielt hvordan

kommunikasjonsvirksomhet er med på å støtte visse politiske verdier framfor andre (Berger,

2005; Heath, Motion, & Leitch, 2010). Her setter en fokus på hvordan

kommunikasjonsvirksomhet spiller inn i etableringen av visse forestillinger som støtter visse


verdier. Til grunn for den offentlige mening ligger ofte et kommunikasjonsarbeid der

kommunikatører har trykka på de «riktige» knappene basert på grundige

markedsundersøkelser eller inngående kjennskap til målgruppene. Når det er slik at det

hovedsakelig er de med ressurser som får gjennomslag for sine syn på denne måten, svekker

det demokratiet (Deetz, 1992; Mayhew 1997). Samtidig er det, som McNair (2004) og Davis

(2002) understreker, ikke slik at strategisk kommunikasjon/PR utelukkende er forbeholdt dem

med store ressurser. Et minimum av ressurser er likevel påkrevd og i flere arbeid har jeg vist

hvordan teori om ressurstyper kan brukes for å analysere strategisk kommunikasjon generelt,

og ikke bare den aktiviteten om knytter seg til medierelasjoner. Virksomheter må ha noe

kunnskap om politiske prosesser, en viss symbolsk kapital for å bli tatt seriøst, og sosial

kapitla kan bidra til at en får tilgang til og forståelse i de «riktige» sirklene (Ihlen, 2007a,

2007b). Når det er sagt, så er mediedekning en svært viktig komponent i politisk PR.

«Politisk public relations» forbindes gjerne nettopp med forsøk på å skaffe god mediedekning

og unngå negativ medieoppmerksomhet.

I tillegg til slike perspektiver, finnes det også forskere som har trukket fram teori om

tolkningsrammer og pekt på hvordan politiske aktører forsøker å fremme visse politiske

perspektiver, løsninger, og tolkinger ved hjelp av disse (Froehlich & Rudiger, 2006; Ihlen &

Nitz, 2008). Sammen med det å få satt tema på dagsorden og er nettopp det å introdusere

tolkningsrammer nevnt som kommunikasjonsprosesser som har stor innvirkning på offentlig

politisk debatt og politikkutforming (Berger, Hertog, & Park, 2002). Flere studier har for

eksempel vist hvordan kommunikasjonsbransjen har hegnet om privilegerte privatinteresser

og vært med på å propagandere for tanken om et fritt næringsliv med minst mulig statlig

innblanding (Crable & Vibbert, 1995; Ewen, 1996). PR blir derfor ofte forbundet med

interessene til store selskaper og politiske agendaer som tilgodeser disse. Det er næringslivets

respons til kritikk og det å demonstrere samfunnsansvar har vært en viktig strategi for å


legitimere makt (Miller & Dinan, 2008; Pearson, 2009). Noen forskere leser også strategisk

kommunikasjon/PR inn i et ny-kolonialistisk prosjekt der globalisering, frihandel og

utbytting av land i den tredje verden blir forsøkt legitimert (Dutta, 2009).

Poltikk og strategisk kommunikasjon/PR i Norge

Verken strategisk kommunikasjon eller PR er store fagfelt i Norge, men det finnes

enkeltforskere som har trukket på noe av litteraturen og diskutert politisk kommunikasjon (se

også kapitlene om PR-byråer og lobbyisme). Særlig har debatten gått omkring

kommunikasjonsbyråenes vekst og virkemidler, slik det ble poengtert i innledningen. Sigurd

Allern har tatt for seg hvordan kommunikasjonsbyråer jobber med politiske saker (Allern,

1997), og også hvilken plass PR har i demokratiet (Allern, 2011). Allern har kommentert

overgangene mellom politikk og kommunikasjonsbransjen og poengterte at det er i sistnevnte

bransjen en får best avsetning på kompetanse om politisk kommunikasjon.

I tidligere studier har jeg tatt for meg hvordan strategisk kommunikasjon ble brukt i to

store konflikter om energi og miljø (Ihlen, 2004), og sett nærmere på hvordan oljebransjen

jobber for å få politisk gjennomslag (Ihlen, 2007b; Ihlen & Berntzen, 2007). Bruken av

tolkningsrammer er også sentralt i denne forbindelse, og da særlig i situasjoner der ulike

politiske aktører presenterer ulike rammer (Ihlen & Allern, 2008). Mens mye av politisk

kommunikasjon forskning har vært konsentrert rundt forholdet mellom journalister og

politikere er det all grunn til å inkludere også andre aktører, som for eksempel det offentlige

byråkratiet. Innen migrasjonsfeltet brukes for eksempel strategisk kommunikasjon aktivt for å

støtte oppom de politiske målene, samtidig som en søker å ta hensyn til den byråkratiske

lojaliteten (Ihlen & Thorbjørnsrud, 2014). Innsikter fra PR-feltet har også vært sentrale i

studier av hvordan byråkratiet tilpasser seg nyhetenes (1) rytme og (2) format, legger vekt på

(3) betydningen av å være i mediene, noe som fører til (4) en omfordeling av ressurser og

ansvar. Dette representerer både begrensninger og muligheter for byråkratiet (Thorbjørnsrud,


Figenschou, & Ihlen, 2014). Som andre har poengtert (Gulbrandsen & Eriksen, 2013),

opplever mange i byråkratiet at den tradisjonelle byråkratrollen i stigende grad er i skvis med

rollen som den som skal bidra til å profilere politikerne og deres politikk (se også kapittel

11).

Det er en del trekk ved det norske samfunn som kan løftes fram som sentrale for

strategisk kommunikasjon. Betydningen av å ha et godt omdømme synes å ha økt, både innen

privat og offentlig sektor (Brønn & Ihlen, 2009; Wæraas, Byrkjeflot, & Angell, 2011). De

korporative trekkene, den inkluderende politiske kulturen og de små avstandene til og

mellom maktsentraene nevnes også som viktig (Ihlen & Rakkenes, 2009). Personlige nettverk

er og blir sentralt for kommunikasjonsbransjen, selv om spesielt byråene bestrider at det er

dette som er deres viktigste ressurs. Isteden vil de framheve for eksempel sin evne til å

analysere politiske situasjoner, identifisere politiske behov, samt muligheter for å knytte sine

kunders agenda sammen med mer overordnende politiske mål (se også kapittel 18).

Norsk kommunikasjonsforening ga i 2012 Institutt for samfunnsforskning i oppdrag å

lage en maktutredning om kommunikasjonsbransjen, og året etter ble det publisert en rapport

som blant annet konkluderte med at yrkesgruppas posisjon i samfunnet hadde endret seg. Et

økt mediepress, økte forventinger, og mer rettslig regulering av informasjonsplikt har ført til

en vekst i bransjen (Gulbrandsen & Eriksen, 2013). Den beste illustrasjonen på dette siste er

at Norsk kommunikasjonsforening i skrivende stund har over 4000 medlemmer, nesten en

fordobling fra år 2000.

Med innsikt fra feltet strategisk kommunikasjon/PR vil en altså gjerne studere

organisasjonene i den politiske næringskjeden – bedrifter, frivillige organisasjoner,

fagforeninger, og kommunikasjonsbyråer, men også politiske partier. Disse virksomhetenes

arbeid for å bygge relasjoner og fremme spesielle tolkningsrammer i politiske konflikter kan

analyseres med utgangspunkt i teoriene som er diskutert over. I en situasjon der


kommunikasjonsbransjen vokser og der medielandskapet er i radikal endring trengs det

imidlertid mer forskning og ikke minst mer tverrfaglig forskning.

Utfordringer for forskningen

Strategisk kommunikasjon og PR etter hvert har gitt selvstendige teoretiske bidrag,

men er i bunn og grunn satt sammen av andre teoretiske områder, så som retorikk, og teori

om medier og kommunikasjon. Av den grunn er det også nødvendig å låne fra for eksempel

statsvitenskap, historie og sosiologi for å gripe vilkårene for politisk kommunikasjon i Norge.

Det å jobbe tverrfaglig er en opplagt utfordring for feltet og noe som stiller store krav til

forskerne. Dersom analysene ikke skal blir for overflatiske må forskerne ofte beherske flere

teoretiske tilnærminger fra ulike disipliner.

Som for alle studier av politisk kommunikasjon er det metodisk problematisk å

«komme bak» fasadene for å studere strategisk atferd. Kvalitative intervjuer og analyse av

medieutsagn, rapporter og andre tekster kan bringe en et stykke på vei. I kombinasjon med

etnografiske metoder kommer man et stykke lenger. Dette løser likevel ikke det

grunnleggende problemet at det er vanskelig å undersøke strategier. Tilsvarende er det også

vanskelig å slutte om påvirkning som resultat av kommunikasjon. «Løsningen» blir som

alltid å undersøke alternative forklaringer, inkludere andre forklarende faktorer, samt ikke å

trekke for bastante slutninger.

En utfordring for anvendt forskning er at mye av PR-teorien hviler på en forutsetning

om at organisasjoner ønsker å tekkes flest mulig og unngå å angripe, provosere eller

konfrontere. Selvsagt vil de fleste virksomheter velge seg ut noen målgrupper, og være

forberedt på kritikk fra andre hold. I politisk sammenheng er imidlertid offentlig kritikk og

angrep på grupper langt vanligere enn i nærings- eller organisasjonslivet for øvrig. Dermed

kan nok teori om relasjonsbygging og dialog være nyttig på et plan, men feltet politisk

kommunikasjon trenger også teori om øvrige kommunikasjonsformer og -situasjoner.


Forskere som anlegger et analytisk og/eller kritisk perspektiv har også en rekke uløste

oppgaver å ta fatt på. På tross av tittelen så tok den nevnte rapporten fra Institutt for

samfunnsforskning bare i liten grad for seg bransjens politiske makt og innflytelse. Det er

klart behov for mer omfattende studier av hvordan strategisk kommunikasjon/PR brukes for å

fremme visse interesser framfor andre. Hvilken nettverk finnes? Hvordan har det vært jobbet

i konkrete politiske konflikter? Hvem får gjennomslag, hvorfor og med hvilke argumenter?

Hvilke betydning har framveksten av sosiale medier i en slik sammenheng? Hvilke

tolkningsrammer er konstruert og vinner fram på hvilke områder? Hvordan bidrar

kommunikasjonsbransjen til politisk doxa og på hvilke områder? Går det an å «friskmelde»

bransjen, slik som McNair (2011), Taylor (2010) og andre gjør? Eller er den grunnleggende

«mørk» og med på å forsterke tendensen til at stemmer teller, men ressurser avgjør? Eller, for

den saks skyld, hvordan ser en mellomposisjon ut?

Konklusjon

Fagfeltet strategisk kommunikasjon/PR byr på teori av både den anvendte, analytiske

og kritiske sorten som kan brukes i forbindelse med politisk kommunikasjon. Den anvendte

delen legger gjerne vekt på hvordan virksomheter kan oppnå gode relasjoner med sine

omgivelser, noe som også er sentralt for de langt fleste virksomheter. Som poengtert er det

imidlertid ikke alltid teorifeltet her kan hjelpe eksplisitt politiske aktører som like gjerne kan

velge seg ut fiender og søke konflikt. Mye av teorien baserer seg på tanken om at

kommunikasjon oppløser interessemotsetninger og at virksomheter generelt etterstreber gode

relasjoner med alle. Her kan en derimot hente mer fra den analytiske og kritiske retningen.

Mens politiske aspekter har vært et naturlig tema for den sistnevnte retningen, er de av nyere

dato for dem som jobber med anvendte og/eller analytiske perspektiver. Den analytiske

retningen peker gjerne på hvordan strategisk kommunikasjon er en del av samfunnets

kommunikasjonssystemer og hvordan forhandlinger om legitimitet er sentralt for yrket. De


kritiske teoretikerne trekker på sin side fram hvordan bransjen bidrar til å styrke visse

interesser på bekostning av andres. Det er betydningen av organisasjoner som aktør, som er

det samlende bidraget fra feltet strategisk kommunikasjon/PR. I sum har feltet gitt verdifulle

bidrag til vår forståelse av politisk kommunikasjon, men diskusjonen om hvorvidt strategisk

kommunikasjon/PR styrker eller svekker demokratiet bør fortsette. At bransjen har blitt

viktigere, synes imidlertid hevet over enhver tvil.


Litteratur Allern, S. (1997). Når kildene byr opp til dans. Oslo: Pax Forlag.

Allern, S. (2011). PR, politics and democracy. Central European Journal of Communication,

4(1), 125-139.

Bardhan, N., & Weaver, C. K. (Red.). (2011). Public relations in global cultural contexts:

Multi-paradigmatic perspectives. London: Routledge.

Bentele, G., & Wehmeier, S. (2007). Applying sociology to public relations: A commentary.

Public Relations Review, 33(3), 294-300.

Bentele, G., & Wehmeier, S. (2009). From literary bureaus to modern profession: The

development and current structure of public relations in Germany. I K. Sriramesh &

D. Verčič (Red.), The global public relations handbook: Theory, research, and

practice (Expanded and revised ed., s. 407-429). New York: Routledge.

Berger, B. K. (2005). Power over, power with, and power to relations: Critical reflections on

public relations, the dominant coalition, and activism. Journal of Public Relations

Research, 17(1), 5-28.

Berger, B. K., Hertog, J. K., & Park, D.-J. (2002). The political role and influence of business

organizations: A communication perspective. Communication Yearbook, 26, 160-200.

Bernays, E. L. (1923/1934). Crystallizing public opinion. New York: Boni and Liveright.

Bernays, E. L. (1928/2005). Propaganda. New York: Ig Publishing.

Botan, C. H., & Taylor, M. (2004). Public relations: State of the field. Journal of

Communication, 54(4), 645-661.

Brønn, P. S., & Ihlen, Ø. (2009). Åpen eller innadvendt: Omdømmebygging for

organisasjoner. Oslo: Gyldendal.

Cheney, G., & Christensen, L. T. (2001). Public relations as contested terrain: A critical

response. I R. L. Heath (Red.), Handbook of public relations (s. 167-182). Thousand


Oaks, CA: Sage.

Conrad, C. (2011). Organizational rhetoric: Strategies of resistance and domination.

Cambridge, UK: Polity.

Cottle, S. (Red.). (2003). News, public relations and power. London: Sage Publications.

Crable, R. E., & Vibbert, S. L. (1995). Mobil's epideictic advocacy: ”Observations” of

Prometheus bound. I W. N. Elwood (Red.), Public relations inquiry as rhetorical

criticism: Case studies of corporate discourse and social influence (s. 27-46).

Westport, CT: Praeger.

Cutlip, S. M. (1995). Public relations history: From the 17th to the 20th century. Hillsdale,

NJ: Lawrence Erlbaum.

Davis, A. (2000). Public relations, news production and changing patterns of source access in

the British national media. Media, Culture & Society, 22(1), 39-59.

Davis, A. (2002). Public relations democracy: Public relations, politics and the mass media

in Britain. Manchester, UK: Manchester University Press.

de Vreese, C. H., & Elenbaas, M. (2009). Spin doctors in the spotlight: Effects of strategic

press and publicity coverage on perceptions of political PR. Public Relations Review,

35(3), 294-296. doi: 10.1016/j.pubrev.2009.03.001

Dinan, W., & Miller, D. (2009). Journalism, public relations, and spin. I K. Wahl-Jorgensen

& T. Hanitzsch (Red.), The handbook of journalism studies (s. 250-264). New York:

Routledge.

Dutta, M. J. (2009). On Spivak: Theorizing resistance: Applying Gayatri Chakravorty Spivak

in public relations. I Ø. Ihlen, B. van Ruler, & M. Fredriksson (Red.), Public relations

and social theory: Key figures and concepts (s. 278-300). New York: Routledge.

Esser, F., Reinemann, C., & Fan, D. (2000). Spin doctoring in British and German election

campaigns: How the press is being confronted with a new quality of political PR.


European Journal of Communication, 15(2), 209-239.

Ewen, S. (1996). PR! A social history of spin. New York: Basic Books.

Froehlich, R., & Rudiger, B. (2006). Framing political public relations: Measuring success of

political communication strategies in Germany. Public Relations Review, 32(1), 18-

25.

Grunig, J. E. (2001). Two-way symmetrical public relations: Past, present, and future. I R. L.

Heath (Red.), Handbook of public relations (s. 11-30). Thousand Oaks, CA: Sage.

Grunig, L. A., Grunig, J. E., & Dozier, D. M. (2002). Excellent public relations and effective

organizations: A study of communication management in three countries. Hillsdale,


Gulbrandsen, T., & Eriksen, I. (2013). Kommunikasjonsrådgivere: En yrkesgruppe med

innflytelse i samfunns- og arbeidsliv? (rapport 2013:06). Oslo: Institutt for

samfunnsforskning.

Habermas, J. (1991). Borgerlig offentlighet: En analyse av offentlighetens endrede struktur.

Oslo: Gyldendal.

Hallahan, K., Holtzhausen, D., van Ruler, B., Verčič, D., & Sriramesh, K. (2007). Defining

strategic communication. International Journal of Strategic Communication, 1(1), 3-

35. doi: 10.1080/15531180701285244

Heath, R. L., Motion, J., & Leitch, S. (2010). Power and public relations: Paradoxes and

programmatic thoughts. I R. L. Heath (Red.), The SAGE Handbook of Public

Relations (s. 191-204). Thousand Oaks, CA: Sage.

Heath, R. L., Waymer, D., & Palenchar, M. J. (2013). Is the universe of democracy, rhetoric,

and public relations whole cloth or three separate galaxies? Public Relations Review,

39(4), 271-279. doi: 10.1016/j.pubrev.2013.07.017

Holmström, S. (2009). On Luhmann: Contingency, risk, trust and reflection. I Ø. Ihlen, B.


van Ruler, & M. Fredriksson (Red.), Public relations and social theory: Key figures

and concepts (s. 187-211). New York: Routledge.

Holtzhausen, D. R., & Zerfass, A. (Red.). (2013). Handbook of strategic communication.

New York: Routledge.

Ihlen, Ø. (2004). Rhetoric and resources in public relations strategies: A rhetorical and

sociological analysis of two conflicts over energy and the environment. [Doctoral

dissertation]. Oslo, Norway: Unipub forlag.

Ihlen, Ø. (2007a). Building on Bourdieu: A sociological grasp of public relations. Public

Relations Review, 33(3), 269-274.

Ihlen, Ø. (2007b). Petroleumsparadiset: Norsk oljeindustris strategiske kommunikasjon og

omdømmebygging. Oslo: Unipub.

Ihlen, Ø. (2013). PR og strategisk kommunikasjon: Teorier og fagidentitet. Oslo:

Universitetsforlaget.

Ihlen, Ø. (2015). Critical rhetoric and public relations. I J. L'Etang, D. McKie, N. Snow, & J.

Xifra (Red.), Routledge Handbook of critical public relations. New York: Routledge.

Ihlen, Ø., & Allern, S. (2008). This is the issue: Framing contests, public relations and media

coverage. I J. Strömbäck, M. Ørsten, & T. Aalberg (Red.), Communicating politics:

Political communication in the Nordic Countries (s. 233-248). Göteborg: Nordicom.

Ihlen, Ø., Bartlett, J., & May, S. (Red.). (2011). Handbook of communication and corporate

social responsibility. Malden, MA: Wiley-Blackwell.

Ihlen, Ø., & Berntzen, Ø. (2007). When lobbying backfires: Balancing lobby efforts with

insights from stakeholder theory. Journal of Communication Management, 11(3),

235-246.

Ihlen, Ø., & Nitz, M. (2008). Framing contests in environmental disputes: Paying attention to

media and cultural master frames. International Journal of Strategic Communication,


1(4), 1-18.

Ihlen, Ø., & Rakkenes, K. (2009). Public relations in Norway: Communication in a small

welfare state. I K. Sriramesh & D. Verčič (Red.), The global public relations

handbook: Theory, research, and practice (s. 466-487). New York: Routledge.

Ihlen, Ø., & Thorbjørnsrud, K. (2014). Tears and framing contests: Public organizations

countering critical and emotional stories. International Journal of Strategic

Communication, 8(1), 45-60. doi: 10.1080/1553118x.2013.850695

Ihlen, Ø., van Ruler, B., & Fredriksson, M. (Red.). (2009). Public relations and social

theory: Key figures and concepts. New York: Routledge.

Jowett, G. S., & O'Donnell, V. (2011). Propaganda and persuasion (5 utgave). London:

Sage.

Kelley, S. J. (1956). Professional public relations and political power. Boston, MA: Johns

Hopkins University Press.

Kent, M. L., & Taylor, M. (2002). Toward a dialogic theory of public relations. Public

Relations Review, 28(1), 21-37.

Kim, J.-N., & Grunig, J. E. (2013). Situational theory of problem solving: Communicative,

cognitive, and perceptive bases. New York: Routledge.

L'Etang, J. (1996). Corporate responsibility and public relations ethics. I J. L'Etang & M.

Pieczka (Red.), Critical perspectives in public relations (s. 82-105). London:

International Thomson Business Press.

L'Etang, J. (2004). Public relations in Britain: A history of professional practice in the

Twentieth Century. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum.

L'Etang, J., McKie, D., Snow, N., & Xifra, J. (Red.). (2015). Routledge handbook of critical

public relations. London: Routledge.

Lamme, M. O., & Russell, K. M. (2009). Removing the spin: Toward a new theory of public


relations history. Journalism & Communication Monographs, 11(4), 280-362. doi:

10.1177/152263791001100402

Ledingham, J. A. (2006). Relationship management: A general theory of public relations. I C.

H. Botan & V. Hazelton Jr. (Red.), Public relations theory II (s. 465-483). Mahwah,


Maarek, P. J. (2011). Campagin communication and political marketing. London: Routledge.

Martinelli, D. K. (2011). Political public relations: Remembering its roots and classics. I J.

Strömbâck & S. Kiousis (Red.), Political public relations (s. 33-53). London:

Routledge.

McChesney, R. W., & Nichols, J. (2010). The death and life of American journalism: The

media revolution that will begin the world again. New York: Perseus.

McGreal, C. (2015, 25. april). Vladimir Putin’s ‘misinformation’ offensive prompts US to

deploy its cold war propaganda tools Guardian.

McNair, B. (2004). PR must die: spin, anti-spin and political relations in the UK, 1997-2004.

Journalism Studies, 5(3), 325-338.

McNair, B. (2011). An introduction to political communication (5 utgave). London:

Routledge.

Miller, D., & Dinan, W. (2008). A century of spin: How public relations became the cutting

edge of corporate power. London: Pluto Press.

Moloney, K. (2006). Rethinking public relations: PR propaganda and democracy (2 utgave).

London: Routledge.

Nessmann, K. (2000/2003). The origins and development of public relations in Germany and

Austria. I D. Moss, D. Verčič, & G. Warnaby (Red.), Perspectives on public relations

research (s. 211-225). London: Routledge.

Palmer, J. (2000). Spinning into control: News values and source strategies. London:


Leicester University Press.

Pang, A., Jin, Y., & Cameron, G. T. (2010). Strategic management of communication:

Insights from the contingency theory of strategic conflict management. I R. L. Heath

(Red.), The SAGE Handbook of Public Relations (s. 17-34). Thousand Oaks, CA:

Sage.

Pearson, R. (2009). Perspectives on public relations history. I R. L. Heath, E. L. Toth, & D.

Waymer (Red.), Rhetorical and critical approaches to public relations II (s. 92-109).


Rakow, L. F., & Nastasia, D. (2009). On feminist theory of public relations: An example

from Dorothy E. Smith. I Ø. Ihlen, B. van Ruler, & M. Fredriksson (Red.), Public

relations and social theory: Key figures and concepts (s. 252-277). New York:

Routledge.

Roper, J. (2005). Symmetrical communication: Excellent public relations or a strategy for

hegemony? Journal of Public Relations Research, 17(1), 69-86.

Rossavik, F. (1997). PR-byråene styrker demokratiet. Journalisten.

Rossavik, F. (2014, 28. mai). Den manipulerende statsmakt. Bergens Tidende.

St. John III, B., Lamme, M. O., & L'Etang, J. (Red.). (2014). Pathways to public relations:

Histories of practice and profession. London: Routledge.

Stauber, J., & Rampton, S. (1995). Toxic sludge is good for you! Lies, damn lies, and the

public relations industry. Monroe, ME: Common Courage.

Strömbäck, J., & Kiousis, S. (2011a). Political public relations: Defining and mapping an

emergent field. I J. Strömbâck & S. Kiousis (Red.), Political public relations:

Principles and applications (s. 1-32). London: Routledge.

Strömbäck, J., & Kiousis, S. (2011b). Political public relations: Principles and applications.



Taylor, M. (2010). Public relations in the enactment of civil society. I R. L. Heath (Red.), The

SAGE handbook of public relations (s. 5-16). Thousand Oaks, CA: Sage.

Taylor, M., & Kent, M. L. (2014). Dialogic engagement: Clarifying foundational concepts.

Journal of Public Relations Research, 26(5), 384-398. doi:

10.1080/1062726X.2014.956106

Thorbjørnsrud, K., Figenschou, T. U., & Ihlen, Ø. (2014). Mediatization in public

bureaucracies: A typology. Communications, 39(1), 3-22. doi: 10.1515/commun-

2014-0002

Verhoeven, P. (2009). On Latour: Actor-Network-Theory (ANT) and public relations. I Ø.

Ihlen, B. van Ruler, & M. Fredriksson (Red.), Public relations and social theory: Key

figures and concepts (s. 166-186). New York: Routledge.

Wæraas, A. (2009). On Weber: Legitimacy and legitimation in public relations. I Ø. Ihlen, B.

van Ruler, & M. Fredriksson (Red.), Public relations and social theory: Key figures

and concepts (s. 301-322). New York: Routledge.

Wæraas, A., Byrkjeflot, H., & Angell, S. I. (Red.). (2011). Substans og fremtreden:

Omdømmehåndtering i offentlig sektor. Oslo: Universitetsforlaget.

Weaver, K., Motion, J., & Roper, J. (2006). From propaganda to discourse (and back again):

Truth, power, the public interest and public relations. I J. L'Etang & M. Pieczka

(Red.), Public relations: Critical debates and contemporary practice (s. 7-21).

Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum.

politikk og pr: strategisk kommunikasjon om byrder og ......2018/04/05 · strategisk...

Documents