prosjektrapport: sentrale funn og …...legging ved ordinært krisesenter, er både...

PROSJEKTRAPPORT: SENTRALE FUNN OG ANBEFALINGER

UTVIKLINGSPROSJEKT FOR Å STYRKE KRISESENTERTILBUDET I KOMMUNENE TIL VOLDSUTSATTE MED ALVORLIG PROBLEMATIKK KNYTTET TIL RUS, PSYKISKE LIDELSER OG FUNKSJONSNEDSETTELSE

INNHOLD

1

Innhold

Sammendrag ............................................................................................................................3

1. Innledning ...........................................................................................................................6

1.1 Bakgrunn ..............................................................................................................6

1.2 Problemstilling og struktur ...................................................................................6

2. Kunnskapssammenstilling ............................................................................................ 12

2.1 Tilgjengelig kunnskap (teoretisk og erfaringsbasert) ........................................ 12

2.2 Lovverk (rettigheter og plikter) .......................................................................... 25

3. Modellutvikling ................................................................................................................ 30

3.1 Internmodellen .................................................................................................. 31

3.2 Spesialiseringsmodellen ................................................................................... 33

3.3 Samhandlingsmodellen..................................................................................... 36

4. Modellutprøving .............................................................................................................. 40

4.1 Hvilke målsettinger har pilotkommunene hatt? ................................................. 40

4.2 Hva har de oppnådd så langt? .......................................................................... 42

4.3 Hva gjenstår før tilbudet er på fote? ................................................................. 44

5. Våre anbefalinger ............................................................................................................ 48

5.1 Organisering ..................................................................................................... 48

5.2 Modellvalg ......................................................................................................... 51

5.3 Implementering ................................................................................................. 54

6. Problemstillinger til videre diskusjon ........................................................................... 57

1

INNHOLD

2

Sammendrag

INNHOLD

3

Sammendrag

I juni 2016 startet arbeidet – initiert av Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet (Bufdir) -

med å utarbeide et kunnskapsgrunnlag, samt utvikle, prøve ut og dokumentere modeller,

for et styrket kommunalt krisesentertilbud til voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk

knyttet til rus, psykiske lidelser og/eller funksjonsnedsettelser (les: prosjektmålgruppene).

Oppdraget ble gitt til Varde Hartmark, i samarbeid med Telemarksforsking og Vista

Analyse, og en bredt sammensatt referansegruppe1 har gitt innspill i arbeidet.

Utviklingsprosjektet ble igangsatt på bakgrunn av Velferdsforskningsinstituttet NOVAs

evaluering av kommunenes implementering av krisesenterloven (2014), som konkluderte

med at kommunene ikke leverer et tilfredsstillende krisesentertilbud til disse spesielt

sårbare brukergruppene. Denne sluttrapporten oppsummerer de sentrale funnene og

anbefalingene basert på dette arbeidet.

Utviklingsprosjektet har fulgt en tredelt struktur, der de tre delene bygger på hverandre: (1)

Kunnskapssammenstilling, (2) modellutvikling, og (3) modellutprøving. Innsikten fra

kunnskapssammenstillingen har blitt brakt inn i modellutviklingen, som igjen har blitt brakt

inn i modellutprøvingen.

Kunnskapssammenstillingen har gitt oss bred innsikt i dagens tjenestetilbud til

prosjektmålgruppene, foruten lov- og regelverket som regulerer deres rettigheter på

tilrettelagte tjenester generelt, og krisesentertjenester spesielt. Overordnet viser denne

sammenstillingen at dagens tjenestetilbud er svært variert, og ulike kommuner har ulike

forutsetninger for å tilrettelegge for prosjektmålgruppene. Den viser at flere former for

tilrettelegging som ikke benyttes i dag, med fordel kan benyttes, og at et tilfredsstillende

tilbud vil kreve en «minstestandard» av tilrettelegging langs tre akser: (1) Samarbeids-

relasjoner, (2) fasiliteter, og (3) kompetanse. Sammenstillingen viser også til kommunenes

– ikke krisesentrenes – særskilte forpliktelse iht. lov om å gi prosjektmålgruppene et

helhetlig krisesentertilbud. Samtidig peker den på at lovverket gir kommunene rom for å

nedprioritere et differensiert tilbud til prosjektmålgruppene til fordel for andre grupper som

barn, menn og innvandrere – på bakgrunn av at prosjektmålgruppene må gis et individuelt

tilrettelagt tilbud «så langt rå er».

Modellutviklingen, deretter, har bygget på denne innsikten, der tre modeller for

tilrettelegging av krisesentertjenester til prosjektmålgruppene har blitt utviklet og beskrevet:

(1) Internmodellen, (2) spesialiseringsmodellen, og (3) samhandlingsmodellen. Modellene

innebærer ulike måter å tenke tilrettelegging av krisesentertjenester på, og er å anse

nettopp som modeller; idealtypiske og dermed forenklede fremstillinger av virkeligheten,

som må benyttes som retningsgivende verktøy snarere enn «oppskrifter» på tilrettelegging

for prosjektmålgruppene. Mens internmodellen er modellert rundt et tilbud om tilrette-

legging ved ordinært krisesenter, er både spesialiseringsmodellen og samhandlings-

modellen basert på at tilretteleggingen finner sted utenfor ordinært krisesenter, henholdsvis

i spesialisert tiltak eller i øvrig kommunalt tjenesteapparat. Under alle modellene vil

samarbeid om behandling i primær- og eller spesialisthelsetjeneste være nødvendig, all

den tid krisesentrene ikke skal drive noen form for behandling av noen brukergrupper, men

1 Referansegruppen har bestått av Helsedirektoratet, Fylkesmannen i Østfold, RVTS, KoRus, SAFO

og Krisesenterssekretariatet, og ledet av Bufdir. I tillegg har NAPHA, KS, AVdir og FFO blitt invitert, men har ikke deltatt.

3

INNHOLD

4

oppfølging ved behov; veiledning og voldsbearbeiding, eventuelt midlertidig bosetting, og

hjelp til å ta kontakt med øvrig tjenesteapparat ved behov.

Modellutprøvingen, til sist, har foregått over en foreløpig halvtårsperiode i tre

forsøkskommuner – Bodø, Molde og Moss – med sine respektive krisesentre i front;

Krisesenteret i Salten, Krisesenteret for Molde og Omegn, og Krisesenterer i Moss IKS.

Utprøvingen er en pågående prosess der de tre pilotene stadig erverver ny innsikt knyttet

til hvordan modellene for tilrettelegging fungerer i praksis. Per januar 2017 er det

prosesserfaringer framfor effekter som kan dokumenteres; hvordan prosjektet best kan

organiseres med hvilke ressurser og ansvar, hvem som må involveres når med hvilken

hensikt, hvilke typer møtearenaer og avtaler som trengs for å lykkes, framfor hvorvidt

endret tilrettelegging for målgruppen har skapt et bedre tilbud til målgruppen. Denne typen

effekt vil måtte måles og evalueres over tid.

På bakgrunn av at effekter av modellutprøvingen enda ikke kan måles, vil heller ikke denne

rapporten gi én tydelig anbefaling knyttet til hvilken av de tre modellene som bør

implementeres i andre kommuner som vil igangsette et eget tilretteleggingsarbeid for

prosjektmålgruppene. Istedenfor anbefales det at kommunene – med utgangspunkt i egne

forutsetninger – gjør et bevisst valg av én av modellene som «hovedmodell», for deretter

å supplere med elementer fra øvrige modeller etter behov – slik det har blitt gjort i

forsøkskommunene.

Det kan anføres – på bakgrunn av hvordan dagens krisesentertjenester ser ut – at de ulike

modellene som er utviklet og beskrevet i dette prosjektet er spesifikt tilpasset

prosjektmålgruppenes ulike problematikkområder: At internmodellen vil egne seg best for

brukergruppen med funksjonsnedsettelser, spesialiseringsmodellen for brukere med

ruslidelser, og samhandlingsmodellen for brukere med psykiske lidelser. Dette fordi det er

slik tilretteleggingen for disse brukergruppene gjerne foregår i dag, i den grad det foregår

tilrettelegging: Intern tilrettelegging (en form for «internmodell») skjer først og fremst for

brukergruppen med funksjonsnedsettelser, i form av universell utforming. Tilrettelegging i

spesialisert tiltak (i tråd med spesialiseringsmodellen) skjer først og fremst for brukere med

ruslidelser, der krisesenter typisk inngår samarbeid med frivillig rusomsorgsinstitusjon om

disponering av plasser for denne brukergruppen. En form for tilrettelegging for brukere med

psykiske lidelser, til sist, skjer gjennom at denne brukergruppen gjerne overføres fra

krisesenter til andre deler av tjenesteapparatet for oppfølging og behandling (i likhet med

grunnprinsippene i samhandlingsmodellen).

Et av våre sentrale budskap i dette prosjektet er riktignok at det kan være hensiktsmessig

for kommunene i sin videre tilrettelegging for prosjektmålgruppene å tenke «bredere» enn

dagens strukturer, og vurdere i hvilken grad det kan tilrettelegges annerledes for de ulike

brukersegmentene. En sentral erkjennelse i prosjektet er nettopp at god tilrettelegging vil

kunne kreve at ulike elementer fra de ulike modellene kombineres. Nøkkelen er å finne en

bevisst og hensiktsmessig balansegang mellom modellelementene. Denne rapporten gir

råd om hvordan.

INNHOLD

5

Innledning

5

INNLEDNING

6

1. Innledning

1.1 Bakgrunn

Lov om kommunale krisesentertilbud (krisesenterloven) trådte i kraft 1. januar 2010. Loven

gav kommunene ansvar for å sørge for et helhetlig og individuelt tilrettelagt krisesenter-

tilbud til personer som er utsatt for vold i nære relasjoner – herunder prosjektmålgruppene.

Krisesenterloven nedfeller to sentrale krav – det vi kan kalle må-krav – til kommunene.

Disse sier at kommunene skal:

1. Sørge for et krisesentertilbud som, så langt råd er, er tilrettelagt for brukernes

individuelle behov (§ 3)

2. Sørge for et tilsvarende og likeverdig tilbud (§ 2), hvis voldsutsatte ikke kan

nyttiggjøre seg det ordinære krisesentertilbudet

I NOVA-evalueringen av kommunenes implementering av loven (2014) var det sentrale

spørsmålet hvorvidt kommunene er på vei mot å realisere krisesenterlovens krav til

tilbudet. En av flere hovedkonklusjoner var at kommunene i bredt ikke er dét når det gjelder

nettopp gruppen voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk. Konklusjonen ble under-

bygget av følgende funn:

Kommunene har i liten grad oversikt over brukergruppen

Kommunene har i liten grad utviklet et tilrettelagt tilbud til brukergruppen

Kommunene er ikke i mål med å samordne hjelpetiltak for voldsutsatte i en

sammenhengende tiltakskjede

Ansvarsfordelingen i re-etableringsfasen oppleves som uklare, både blant

kommunens ansatte, og de ansatte på krisesentrene

1.2 Problemstilling og struktur

På bakgrunn av NOVA-evalueringens funn, ble arbeidet med å styrke krisesentertilbudet

til prosjektmålgruppene initiert. Følgende sentrale problemstilling ligger til grunn:

Hvordan kan kommunene etablere et tilbud til voldsutsatte med alvorlig

tilleggsproblematikk som ivaretar krisesenterlovens (må-)krav til

tilrettelegging, herunder brukernes individuelle behov?

Svaret på dette spørsmålet – som denne rapporten gir, basert på arbeidet gjennom høsten

2016 – er at det kan kommunene gjøre gjennom et bevisst valg av modell for tilrettelegging.

Vi vil i denne rapporten (kapittel 5) skissere sentrale anbefalinger knyttet til hvordan

kommunene kan gripe an denne utfordringen, som vil hjelpe dem med å tilrettelegge

krisesentertilbudet til voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk.

Først vil imidlertid sentrale funn fra det gjennomførte utviklingsprosjektet oppsummeres.

INNLEDNING

7

Formålet med dette utviklingsprosjektet har vært – i tilegg til å fremskaffe et bredt

kunnskapsgrunnlag – å teste ut (pilotere) ulike måter å tilrettelegge krisesentertilbudet til

prosjektmålgruppene. Tilrettelegging både ved og utenfor ordinært krisesenter har vært

vektlagt og testet. Under beskrives hvordan prosjektet og sluttrapporten er bygget opp.

Faseinndeling og delrapporter Prosjektet har vært delt opp i følgende fire faser, hvorav de tre første er å anse som

«hovedfaser» (markert i blått i figur 1 på neste side):

1. Kunnskapssammenstilling (juni-oktober 2016)

Formål: Sammenstille relevant og tilgjengelig kunnskap

2. Modellutvikling (august-november 2016)

Formål: Utvikle og beskrive tre ulike modeller for tilrettelegging av

krisesentertilbudet til målgruppen

3. Modellutprøving (august 2016-januar 2017)

Formål: Prøve ut modeller og dokumentere erfaringer fra tre

forsøkskommuner; Molde, Bodø og Moss

4. Avsluttende dokumentasjonsfase (januar-februar 2017)

Formål: Dokumentere og oppsummere prosjektet som helhet

Som videreføring av prosjektet (post-prosjekt), vil det utover våren (februar 2017-) gjøres

et arbeid knyttet til å henholdsvis formidle resultatene fra prosjektet, samtidig som

modellimplementeringen vil fortsette i de tre forsøkskommunene.

Faseinndelingen har vært delvis sekvensiell: Det er et poeng at fasene bygger på

hverandre slik at utviklingen av modeller hviler på den samlede kunnskapen fra

innsiktsfasen; at piloteringen av modeller hviler på modellene utviklet og beskrevet i

utviklingsfasen, osv. Fasene har også til dels foregått i parallell, nødvendiggjort (1) av en

stram tidsramme og (2) behovet for å kunne dra veksler på de ulike fasene om hverandre.

Eksempelvis har det vært nødvendig å starte pilotfasen i løpet av utviklingsfasen for å

kunne hente kunnskap og innspill fra pilotkommunene inn i utviklingen av modeller.

Modellutviklingen har dermed vært en dynamisk prosess der idealtyper av modellene har

ligget til grunn før oppstart av piloteringen, men der praksismodeller har blitt tilpasset

underveis slik at modellene har kunnet passe inn og reelt blitt testet ut under lokale forhold

(mer om modellutviklingen, idealtyper og praksismodeller i delrapport 2a).

Figur 1 beskriver også rapportstrukturen i prosjektet. Som del av de ulike prosjektfasene,

har et sett med delrapporter – 1a t.o.m. 2b og prosjektrapport – blitt forfattet løpende

gjennom prosjektet.

Tre delrapporter har blitt utarbeidet i løpet av prosjektets første fase, kunnskaps-

sammenstilling:

Delrapport 1a: Kunnskapsoppsummering

Datakilder: Tilgjengelig forskning, rapporter og annen relevant litteratur

INNLEDNING

8

Delrapport 1b: Kartlegging av relevant lov- og regelverk

Datakilder: Rettsreglene (lov og forskrifter) på området, herunder

krisesenterloven pasient- og brukerrettighetsloven, helse- og

omsorgstjenesteloven, arbeids- og velferdsforvaltningsloven, sosialtjenesteloven,

diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og helsepersonell-loven

Delrapport 1c: Erfaringskartlegging

Datakilder: Besøk ved krisesentrene i Stavanger, Oslo, Kristiansand, Trondheim,

Moss og Follo

Én delrapport har blitt utarbeidet i løpet av prosjektets andre fase, modellutvikling:

Delrapport 2a: Modeller for et tilrettelagt krisesentertilbud

Datakilder: Prosjektets kunnskapssammenstilling, samt kontinuerlige innspill fra

prosjektets forsøkskommuner (se under)

Én delrapport har blitt utarbeidet i løpet av tredje fase, modellutprøving:

Delrapport 2b: Dokumentasjon og analyse fra tre forsøkskommuner

Datakilder: Piloteringen i de tre forsøkskommunene – Bodø, Molde og Moss

Foreliggende prosjektrapport utgjør dokumentasjonen fra fase fire, avsluttende doku-

mentasjon.

FIGUR 1: Prosjektets faser og delleveranser

INNLEDNING

9

For de tre «hovedfasene» av prosjektet – fase 1-3 – har vi hatt følgende fokus:

1. Kunnskapssammenstilling: Hva vet vi om dagens tjenestetilbud?

2. Modellutvikling: Hvilke modeller for tilrettelegging av tjenestetilbudet til

prosjektmålgruppene lar seg utlede fra det vi vet om dagens tjenestetilbud?

3. Modellutprøving: Hvordan fungerer de ulike modellene for tilrettelegging i

praksis?

Kunnskapssammenstilling: I denne fasen har vi sett nærmere på følgende

problemstillinger:

1. Hva sier tilgjengelig kunnskap (teori og erfaringsbasert) om dagens tjenestetilbud?

a. Hvilke utfordringer og derigjennom tjenestebehov har

prosjektmålgruppene?

b. Hvilket tjenestetilbud har prosjektmålgruppene i dag?

c. Hvilke tjenestetilbud/former for tilrettelegging kan være relevant for


2. Hva sier lovverket om dagens tjenestetilbud?

a. Hvilke juridiske rettigheter har prosjektmålgruppene?

b. Hvilke juridiske plikter har kommune og krisesenter overfor


Modellutvikling: Gjennom denne fasen har vi utviklet og beskrevet tre ulike modeller for

tilrettelegging av et krisesentertilbud til prosjektmålgruppene:

1. Internmodellen: Hvordan kan det tilrettelegges ved ordinært krisesenter?

2. Spesialiseringsmodellen: Hvordan kan det tilrettelegges utenfor ordinært

krisesenter (i spesialisert tiltak)?

3. Samhandlingsmodellen: Hvordan kan det tilrettelegges utenfor ordinært

krisesenter (i samhandling med andre)?

Modellutprøving: I den siste fasen har vi igangsatt implementering og utprøving av de tre

modellene i tre pilotkommuner – Bodø, Molde og Moss. Selve utprøvingen er imidlertid per

dags dato fremdeles en pågående prosess. Pilotkommunene med krisesentrene i front –

Krisesenteret i Salten (Bodø), Krisesenteret for Molde og omegn IKS (Molde), og

Krisesenteret i Moss IKS (Moss) – får stadig ny innsikt i hvordan modellene for

tilrettelegging fungerer i praksis, samtidig som de gradvis bygger opp tilbudet til

målgruppen. Det er derfor for tidlig å måle og evaluere effektene av piloteringen for

målgruppen. De tre pilotkommunene har imidlertid gjort seg foreløpige viktige erfaringer

knyttet til modellvalg, prosess og hvordan de går frem for å implementere de ulike

modellene. De sentrale problemstillingene som vil besvares i del 3 er derfor:

Hvilke målsettinger har pilotkommunene hatt?

Hva har de oppnådd så langt?

Hva gjenstår før tilbudet er på fote?

INNLEDNING

10

I de tre neste kapitlene (kapittel 2-4) vil vi dermed oppsummere funnene som besvarer

kjerneproblemstillingene for del 1, 2 og 3, før vi i kapittel 5 skisserer våre anbefalinger for

hvordan kommunene kan ta fatt på utfordringen med å etablere et tilfredsstillende tilbud til

prosjektmålgruppene. I kapittel 6 løftes avslutningsvis et sett med problemstillinger som

har ligget utenfor dette prosjektets mandat å besvare, men som vil være interessante å

forfølge, når krisesentertilbudet i kommunene skal videreutvikles.

Figur 2 under skisserer overordnet struktur for rapporten, slik den nå har blitt beskrevet.

FIGUR 2: Overordnet rapportstruktur

KUNNSKAPSSAMMENSTILLING

11

2 Kunnskapssammenstilling


12

2. Kunnskapssammenstilling

I dette kapittelet oppsummeres hva vi vet om dagens tjenestetilbud til prosjektmål-

gruppene:

Hva vi har av tilgjengelig kunnskap om tilbudet (teoretisk og erfaringsbasert)

Hva lovverket sier om hvilke rettigheter målgruppen har på den ene siden, og hvilke

forpliktelser kommune og krisesenter har på den andre

2.1 Tilgjengelig kunnskap (teoretisk og erfaringsbasert)

2.1.1 Hvilke utfordringer og tjenestebehov har


Som den totale innsiktsinnhentingen i dette prosjektet har tydeliggjort, har voldsutsatte med

tilleggsproblematikk særlige utfordringer som vil måtte imøtekommes med tilrettelagte

tjenester, dersom brukernes individuelle behov skal ivaretas. Særlig tre utfordringer skiller

seg ut.

Høyere forekomst av vold i nære relasjoner

For det første viser studier at personer med utfordringer knyttet til rus, alvorlige psykiske

lidelser og funksjonsnedsettelse oftere er utsatt for vold enn befolkningen generelt.

Flere skandinaviske undersøkelser bekrefter sammenhengen; at voldsforekomst og denne

type utfordringer ofte samvarierer. Årsakene til samvariasjonen er imidlertid noe mindre

kjent, og hva som «kommer først» og utløser det andre, er ikke besvart. At det er en

sammenheng, tilsier imidlertid at dette er brukergrupper som har et særlig behov for et

krisesentertilbud. Det legger også føringer for at voldsproblematikk og tilleggsproblematikk

må ses i sammenheng når det skal (videre)utvikles et tjenestetilbud til målgruppen.

Utagerende atferd og manglende boevne

For det andre har det kommet tydelig frem gjennom kunnskapssammenstillingen i

prosjektet at voldsutsatte med tilleggsproblematikk – og særlig gruppen med alvorlig

rusavhengighet og psykiske lidelser – kan ha en atferd som er utagerende, og som gjør

det krevende for ordinære krisesentre å gi et tilstrekkelig botilbud til denne brukergruppen.

Forholdet fordeler seg typisk slik: Jo mer alvorlig lidelsen er, jo mer utagerende atferd har

gjerne vedkommende, og jo mindre boevne har typisk brukeren.

Manglende boevne hos voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk er en kjerne-

utfordring for dagens krisesentertjenester, og er det sentrale forholdet som gjør at bruker-

gruppen vanskelig kan nyttiggjøre seg av ordinært krisesentertilbud, men vil kreve «noe

ekstra» i sin tilrettelegging og/eller oppfølging.


13

Søker sjeldnere hjelp

For det tredje forteller undersøkelser at voldsutsatte med tilleggsproblematikk sjeldnere

søker hjelp for volden. Enkelte undersøkelser beskriver at særlig rusmiddelavhengige

voldsutsatte kan ha liten motivasjon til å oppsøke hjelp, og at de gjerne har en oppfatning

om at hjelpen ikke finnes.

Videre finner vi eksempler på at personer med funksjonsnedsettelse som er utsatt for vold

i nære relasjoner gjerne bagatelliserer volden, føler skam og skyldfølelse knyttet til volden,

og at de på grunn av dette avstår fra å søke hjelp. Undersøkelser viser også at kvinner

med nedsatt funksjonsevne har større vansker for å bryte ut av et voldelig parforhold enn

andre. Som følge av avhengighet av partner eller ansatte i pleie- eller omsorgstjenester,

reserverer de seg mot å anmelde volden eller søke hjelp.

Gitt prosjektmålgruppenes reservasjon mot å oppsøke hjelp, kan det være behov for ny-

tenkning knyttet både til kommunenes og krisesentrenes tilretteleggingsarbeid for disse

gruppene. Motivasjonsbasert arbeid fremstår som særlig aktuelt, og det samme gjør andre

former for oppsøkende virksomhet, som vil bidra til at tjenestetilbyder imøtekommer bruker

med relevant tjenestetilbud der de er. En slik praksis går imidlertid på tvers av dagens

etablerte tilbud, der nettopp krisesentrene er et lavterskeltilbud for personer som oppsøker

tilbudet.

2.1.2 Hvilke tjenestetilbud har prosjektmålgruppene i dag?

Et av de sentrale funnene i prosjektet er at dagens krisesentertilbud til prosjektmål-

gruppene er svært varierende. Kommunene tilrettelegger på ulike måter, de har ulike for-

utsetninger for å kunne tilrettelegge, og det er slik sett et betydelig potensial for å gjøre

tilbudet for brukergruppen mer likeverdig på tvers av kommuner.

Stor variasjon i tjenestetilbudet

Krisesentrene tilbyr personer utsatt for vold i nære relasjoner to typer krisesentertjenester:

Et midlertidig botilbud og et dagtilbud (samtaletilbud). Herunder inngår tilbud om

beskyttelse og overnatting, råd og veiledning, hjelp til å kontakte andre tjenester og hjelp i

en re-etableringsfase.

På nasjonalt plan er det noen flere dagbrukere av krisesentre enn det er beboere. I tilrette-

leggingen for prosjektets målgrupper er det imidlertid ikke dagtilbudet som anses som

utfordringen, men hvordan det best kan tilrettelegges slik at målgruppen får et godt nok

botilbud på eller utenfor krisesenteret ved behov, eventuelt supplert med krisesenter-

tjenester i form av dagtilbud.

Grovt sett opererer kommunene som har blitt besøkt gjennom prosjektet med tre ulike

«tilretteleggingsalternativ» for prosjektmålgruppene:

1. Bruker tilbys en plass med tilrettelegging på krisesenteret (botilbud)


14

2. Bruker tilbys en plass på spesialisert krisesentertilbud (botilbud; i regi av

kommunen/frivillige organisasjoner, hvor krisesenteret disponerer plasser)

3. Bruker vises videre og bor/oppholder seg utenfor krisesenteret, men kan

benytte seg av dagtilbudet ved krisesenteret etter behov (dagtilbud)

De tre ulike alternativene for tilrettelegging benyttes gjerne i kombinasjon, avhengig av

brukers tilleggsproblematikk. Blant sentrene som er besøkt, benyttes alternativ 1 i størst

grad for voldsutsatte med (fysisk) funksjonsnedsettelse. Denne typen tilrettelegging

(universell utforming) kan være krevende på steder der krisesentre holder til i eldre bygg

og bygårder. Tilrettelegging for personer med fysisk funksjonsnedsettelse omtales ellers

som «relativt ukomplisert», spesielt ved sentrene med relativt nye fasiliteter. Alternativ 1

benyttes også for brukere med rus eller psykiske lidelser som tilleggsproblematikk.

Tiltaksbasert, individuell tilrettelegging og særskilt tilpasning på krisesenteret oppfattes

imidlertid gjennomgående som mer problematisk for denne gruppen. Årsaken synes å

være en gjensidig enighet om at alvorlige tilfeller av rus eller psykiske lidelser vil kreve en

kompetanse og eventuell behandling som ikke ligger naturlig til, eller skal ligge på,

krisesentrene.

Alternativ 2 (der spesialiserte tilbud er tilgjengelige), eller alternativ 3, er gjerne de naturlige

alternativene for brukere med rus/psykiske lidelser som tilleggsproblematikk, selv om de to

problematikkene kan være av svært ulik karakter. Er problematikken knyttet til rus/psykiske

lidelser så alvorlig at vedkommende kan være til skade for andre, eller kan påvirke negativt

både seg selv og andre beboere, vil krisesenteret søke så snart som mulig å «sluse» ved-

kommende videre – enten til et spesialisert krisesentertilbud, til det øvrige kommunale

hjelpeapparatet, eller til spesialisthelsetjenesten (akutt, eller via fastlege). Vedkommende

vil samtidig få tilbud om å benytte seg av samtaletilbudet ved krisesenteret etter evne og

behov. Hvorvidt brukerne i slike tilfeller benytter seg av dagtilbudet ved krisesentrene, er

kun kartlagt i begrenset grad. Forholdet reflekteres ikke i årsrapporter, og på direkte

spørsmål blant sentrene er svaret gjerne at «det har man ikke oversikt over». Noen svarer

også at denne formen for «retur» eller «utveksling» av brukere ikke er godt nok satt i

system, og at det er potensial for å styrke samarbeidet med ulike aktører for å få dette til.

Ulike forutsetninger for tilrettelegging

En sentral erkjennelsene gjennom prosjektet har vært at kommuner som vil etablere et

tilrettelagt tilbud for prosjektmålgruppene må ha en «minstestandard» på plass, uav-

hengig av valg av modell for tilrettelegging. Denne minstestandarden omfatter tre

dimensjoner:

1. Samarbeidsrelasjoner: Nødvendig både med (a) samarbeid mellom verts-

kommuner og samarbeidende kommuner i eierskap og drift av krisesentertilbudet,

og (b) samarbeid mellom krisesenteret og øvrige instanser i hjelpeapparatet om

utøvelsen av krisesentertjenester.

2. Fasiliteter: Nødvendig med et minstemål av universell utforming, foruten

tilfredsstillende skjermingsmuligheter ved krisesenteret som på kort sikt sikrer

både brukers og øvrige beboeres bomiljø og sikkerhet.

3. Kompetanse: Nødvendig at (a) krisesenteransatte har et minimumsnivå av

kunnskap knyttet til hvordan både brukere med ulike grader av tilleggsproblematikk


15

og deres barn kan/skal håndteres, og (b) kompetanseflyt og en felles kompetanse-

base på tvers av tjenesteapparatet som sikrer nødvendig kunnskap om hvor bruker

og eventuelt deres barn kan motta nødvendig kartlegging, opphold, oppfølging,

bearbeiding, behandling, veiledning, og/eller videre oppfølging i en re-etablerings-

fase.

Gjennom prosjektet har det blitt tydelig at ulike kommuner med sine ulike krisesentre stiller

ulikt langs disse dimensjonene, og at de færreste har den nødvendige «minstestandarden»

på plass.

Samarbeidsrelasjoner: Det varierer hvordan samarbeidet mellom kommunene om eier-

skap og drift er regulert – gjennom samarbeidsavtaler eller gjennom selskapsavtaler. Dette

har sammenheng med eierskapsform; hvorvidt krisesenteret er (inter-)kommunalt, en

stiftelse, et interkommunalt selskap (IKS), eller en privat organisasjon. Samtidig viser

gjennomgangen at avtalene som regulerer samarbeidsformene varierer i detaljeringsnivå,

uavhengig av eierskapsform. Det synes å være en sammenheng mellom detaljeringsnivå

på avtalene og hvor vellykket samarbeidet mellom partene er: Jo mer detaljerte avtaler (jo

høyere detaljeringsnivå), jo bedre er samarbeidet. En detaljert samarbeidsavtale mellom

vertskommune og deltagende kommuner i en vertskommunemodell (en

vertskommuneavtale iht. kommuneloven) har vist seg særlig viktig i kommuner som har

slike (eksempelvis Stavanger). Her understrekes det at avtalen har lettet arbeidet til

krisesenteret betraktelig overfor deltagende kommuner. Det har også vist seg avgjørende

at selskapsavtaler mellom eierkommuner i et IKS er detaljert (eksempelvis i Follo). Det

sikrer tydelig ansvarsdeling og -forståelse mellom eierkommunene, i særlig grad knyttet til

oppfølging av den enkelte bruker i etterkant av et opphold på krisesenter.

Når det så gjelder samarbeid om utøvelsen av krisesentertjenester, er også variasjonene

mellom kommunene betydelige. Slikt samarbeid skal sikre nødvendig, tett samhandling på

tvers av kommunalt hjelpeapparat, og av kommunalt- og statlig hjelpeapparat – dersom

bruker ønsker det – herunder:

Kartlegging, bearbeiding, oppfølging og om nødvendig behandling (utenfor

krisesenteret) av voldsutsatte og deres sammensatte problematikk

At mindre alvorlige tilleggslidelser blir mer alvorlig

Det varierer imidlertid både hvilke samarbeidspartnere krisesentrene i de ulike kom-

munene har, og graden av formalisering av samarbeid mellom krisesentrene og øvrige

parter.

De mest vanlige samhandlingsaktørene for krisesentre generelt er politi, NAV, barnevern-

tjenesten og boligtjenesten. Samhandlingen med særskilt relevante aktører når det gjelder

prosjektmålgruppene – som legevakt, rusomsorgen, psykisk helsetjeneste og spesialist-

helsetjenesten – viser seg imidlertid å variere i større grad blant de besøkte krisesentrene.

Det varierer også (1) i hvilken grad samarbeid på tvers er formalisert, og (2) hvilket nivå

formaliseringen ligger på, hvis det er formalisert. Formalisering av samarbeid står sentralt

i arbeidet med å gjøre samarbeidsrelasjoner mindre personavhengig og mer forpliktende,

og i flere kommuner jobbes det aktivt med dette.


16

En kan operere med tre nivåer for formalisert samarbeid: (1) Faste kontaktpersoner, (2)

faste samarbeidsmøter, og (3) skriftlige samarbeidsavtaler/-rutiner (se figur 3 under). De

ulike nivåene kan både anses som «vanlighetsgrader» (hvor vanlige samarbeidsformene

er), og grader av kompleksitet (hvor tid- og ressurskrevende samarbeidsformer er å få på

plass):

1. Nivå 1 er mest vanlig, mens nivå 3 er minst vanlig

2. Nivå 1 er minst komplekst, mens nivå 3 er mest komplekst

NOAVs evaluering (2014) viste at det fortsatt er mer vanlig at samarbeidet mellom

krisesenter og øvrige tjenesteleverandører ikke er formalisert, enn at det er det.

Formalisering har imidlertid økt etter at krisesenterloven trådte i kraft. Mens kun et fåtall

krisesentre oppgir å ha skriftlige samarbeidsavtaler/-rutiner med øvrig hjelpeapparat i dag,

er faste kontaktpersoner og faste samarbeidsmøter noe mer vanlig – selv om det

rapporteres om at heller ikke dette er godt nok satt i system enda i kommunene.

FIGUR 3: Nivåer av formalisert samarbeid

Formalisering av samarbeid er ikke en absolutt nødvendighet for å få til tilrettelegging for

målgruppen i dette prosjektet. Noen sentre har velfungerende samarbeid med øvrig

hjelpeapparat, særlig med omkringliggende akuttjenester, uten at samarbeidet er

formalisert verken på nivå 1, 2 eller 3.

Erfaringer fra dette prosjektet tilsier imidlertid at samarbeidet om brukerne med

tilleggsproblematikk fungerer bedre ved formalisering. Formalisering tydeliggjør

ansvarsfordelingen mellom krisesenteret og andre deler av hjelpeapparatet, og forplikter

aktørene til rask oppfølging og tilrettelegging for aktuelle brukere. Dette gjelder særlig der

sentrene har velfungerende, skriftlige samarbeidsavtaler/-rutiner med øvrige tjenester.

Fasiliteter: Når det så gjelder fasiliteter, har vi også erfart gjennom prosjektet at kom-

munene med deres respektive krisesentre stiller svært ulikt når det gjelder forutsetninger

for å tilrettelegge for prosjektmålgruppene.

Fasilitetene bør ha en minstestandard av tilpasningsmuligheter for at kommunen skal

kunne tilby et tilfredsstillende tilrettelagt krisesentertilbud til målgruppen, inkludert at

lokalene:

Er universelt utformet

Har skjermingsmuligheter


17

Universell utforming er særlig viktig for å tilrettelegge for brukere med (fysiske) funksjons-

nedsettelser som tilleggsproblematikk. Skjermingsmuligheter er viktig for å kunne ta imot

og håndtere i særlig grad personer med rusmiddelavhengighet og/eller psykiske lidelser på

kort varsel – uavhengig av hvor alvorlige lidelsene er. Selv om den aktuelle brukeren

eventuelt skal hjelpes videre så fort som mulig i kommunalt eller øvrig hjelpeapparat, vil

krisesenteret komme opp i situasjoner hvor det er behov for å «huse» vedkommende som

henvender seg for en natt eller flere. Fasilitetene må slik sett være tilpasset, slik at de både

gir beskyttelse og skjerming fra øvrige beboere, og/eller eventuelt ansatte.

Langt fra alle krisesentre i dag innfrir denne minstestandarden for fasiliteter, og det går for

det første et avgjørende skille mellom eldre og nyere bygninger. Nyere bygninger gir ofte

bedre universell utforming og skjermingsfasiliteter. Et klassisk skille går også mellom bolig-

hus og mer institusjonspregede fasiliteter, der sistnevnte gjerne står bedre rustet for

tilrettelegging, selv om det ikke nødvendigvis alltid er slik.

Et godt eksempel her er krisesenteret i Stavanger. Her har krisesenteret etablert en modell

for mottak og skjerming spesielt godt egnet for voldsutsatte med alvorlig tilleggs-

problematikk, og krisesenteret i Molde vurderer en liknende utforming for sitt nybygg.

Lokalene i Stavanger er inndelt i to hovedsoner: Skjermingsavdelingen og boenheten. Alle

innkommende personer blir først tatt inn i skjermingsavdelingen for kartlegging av behov

og planlegging av videre forløp. Det vurderes hvorvidt vedkommende har evne til å bo ved

krisesenteret, før vedkommende eventuelt flyttes videre inn sammen med de øvrige

beboerne. Dersom det vurderes at det er større behov for hjelp av øvrige hjelpeinstanser,

hjelpes vedkommende raskt videre, slik at vedkommendes behov i størst mulig grad blir

ivaretatt. Skjermingsavdelingen kan også benyttes når det oppstår akutte

sikkerhetsmessige behov for å skjerme beboerne mot enkelte brukere. Dette bidrar også

til at sikkerheten bedre kan ivaretas , uavhengig av om brukeren har alvorlig tilleggs-

problematikk eller ikke.

Enhetsledelsen i Stavanger trekker selv frem utformingen av lokalene som en viktig faktor

for å levere et forsvarlig tilbud til ulike brukergrupper, spesielt brukere med alvorlig

tilleggsproblematikk. Beslutningen om å innføre en egen skjermingsavdeling med mottaks-

og beskyttelsesfunksjon ble tatt i samråd med brukere av tilbudet.

Kompetanse: Når det gjelder kompetanse, synes variasjonene å være noe mindre mellom

de ulike kommunene og deres respektive krisesentre. De færreste kommuner og krise-

sentre synes å innfri minstestandarden. Allerede i en tidlig fase i prosjektet ble særlig to

sentrale læringspunkter tydelige – læringspunkter som kun har blitt forsterket gjennom

prosjektet:

God tilrettelegging for prosjektmålgruppene på krisesentre krever et minimum av

kompetanse på rus, psykiske lidelser, traumer, konsekvenser for barn som

pårørende, i tillegg til vold – en kompetansekombinasjon som imidlertid synes å

mangle ved krisesentrene i dag

Mangel på tverrfaglighet og felles kompetanse på tvers av hjelpeinstansene i

kommunen kompliserer samarbeid og re-etablering

På grunnlag av dette ser vi to særlige kompetansemessige minstemål som vil være

avgjørende for kommunene i deres arbeid med å tilrettelegge krisesentertilbudet:


18

1. At krisesenteransatte har et minimumsnivå av kunnskap knyttet til hvordan både

brukere med ulike grader av tilleggsproblematikk og deres barn kan/skal følges

opp

2. At det sikres kompetanseflyt og en felles kompetansebase på tvers av tjeneste-

apparatet, som sikrer nødvendig kunnskap om hvor bruker og eventuelt deres barn

kan motta nødvendig kartlegging, opphold, bearbeiding, behandling, veiledning,

og/eller videre oppfølging

Når det gjelder det første punktet – minimumsnivå av kunnskap – verken kan eller skal det

kreves at krisesenteransatte skal kunne behandle tilleggsproblematikk på noen måte. De

må imidlertid både kunne vurdere brukers eventuelle boevne, og kunne veilede brukere

med tilleggsproblematikk, iht. krisesenterets mandat. De må også kunne vurdere hvilke

hjelpebehov barn som pårørende av voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk har. De

bør også kunne vurdere ulike symptomer på tilleggsproblematikk blant beboere, og

hvorvidt problematikkens alvorlighetsgrad eventuelt øker under opphold, for på denne

måten å kunne tilkalle nødvendig hjelp fra andre tjenester ved behov.

Når det gjelder punkt 2 – kompetanseflyt og felles kompetansebase på tvers av tjeneste-

apparatet – er dette noe som bør kunne kreves, da disse faktorene trekkes frem

gjentagende ganger gjennom prosjektet som en avgjørende faktor for å sikre lovpålagt

oppfølging av prosjektmålgruppene. Kompetanseflyt på sin side vil bidra til å sikre at de

ulike aktørene har tilstrekkelig kunnskap om hverandre, og at de på den måten blir bedre

skikket både til å vite hvor brukere kan sendes ved behov, og å ta kontakt med hverandre.

En felles kompetansebase, på den andre siden, skal sikre at samtlige aktører deler en

felles minstekompetanse om voldsproblematikk blant ulike brukergrupper. Uten en felles

kompetansebase som et minstemål, er risikoen større for at gruppen «faller mellom stoler».

2.1.3 Hvilke tjenestetilbud/former for tilrettelegging kan være

relevant for prosjektmålgruppene?

I undersøkelsen av relevante tjenestetilbud til prosjektmålgruppene, har vi sett nærmere

på tjenestetilbud/former for tilrettelegging som gjerne ikke, eller i liten grad, tilbys ved

krisesentre i dag, men som brukere i prosjektmålgruppene ofte vil ha behov for – enten ved

krisesenteret eller eksternt av andre (samarbeidende) aktører.

Oppsummert finner vi at særlig relevante tjenestetilbud/former for tilrettelegging typisk

involverer flere aktører enn krisesenteret selv. Det dreier seg om å tilby et samordnet

tjenestetilbud på tvers av kommunalt tjenesteapparat, eller på tvers av kommunalt

tjenesteapparat og spesialisthelsetjenesten. Dette er i tråd med den sentrale erkjennelsen

om prosjektmålgruppene; at dette er brukere som typisk har behov for langvarige og

koordinerte tjenester.


19

Samordnede tjenestetilbud på tvers

De relevante tjenestetilbudene/formene for tilrettelegging for prosjektmålgruppene omfatter

først og fremst:

Eksternoppfølging og -behandling

Fire sentrale «samordningsverktøy»: Individuell plan (I.P.), ansvarsgruppe/-møter,

voldskoordinator/-koordinerende enhet og formaliserte samarbeidsavtaler/-rutiner

Oppsøkende virksomhet

Utvidet sikkerhetsinfrastruktur (sikkerhetstiltak også i øvrig hjelpeapparat, ikke

bare ved krisesenteret)

Ekstern oppfølging/behandling: Kunnskapsinnhentingen viser at det finnes et bredt sett av

behandlings-/oppfølgingstilbud som er aktuelle for prosjektmålgruppene, men som per i

dag i liten grad er integrert som del av et helhetlig krisesentertilbud. Tilbudene er rettet mot

personer med alvorlige ruslidelser, psykiske lidelser og/eller funksjonsnedsettelser, men

gjerne ikke personer som også er utsatt for vold i nære relasjoner – altså prosjektmål-

gruppene.

En kan på bakgrunn av tilgjengelig forskning og tjenester i inn- og utland operere med fire

mottagerkategorier for relevante tjenester (aktuelle intervensjoner):

1. Personer med rusavhengighet

2. Personer med rusavhengighets- eller psykiske helseutfordringer

3. Personer med samtidig rus- og psykisk lidelse (ROP-lidelser)

4. Personer med funksjonsnedsettelse

For disse fire gruppene, nevnes følgende aktuelle intervensjoner, hvorav noen tilbys i

norske kommuner i dag, noen på tvers av kommune og spesialisthelsetjeneste, og noen

per i dag kun utenfor Norge:

Personer med rusavhengighet: Av relevante intervensjoner innenfor rusarbeid

som utføres i norske kommuner i dag, er de følgende særskilt relevante:

- Før-behandling

Ansvarsgrupper, koordinator, individuell plan (I. P.)

Motivasjonsarbeid og støttesamtaler

Praktisk bistand

- Behandling i tverrfaglig spesialisert behandling (TSB)

Samarbeid mellom kommune og TSB om lavterskel helse-

tjenester

- Rehabilitering/etter-behandling

Bolig/døgnbemannet omsorgsbolig

Bo-veiledning

Økonomisk rådgivning

Arbeidstilbud og fritidstilbud


20

Personer med rusavhengighets- eller psykiske helseutfordringer: Det er særlig

ulike former for botilbud – henholdsvis varige og akutte – som trekkes frem som

relevante for denne brukergruppen. Noen av botilbudene er kommunale, andre

tilbys som samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, eventuelt

også private:

- Varige botilbud

Døgnbasert tilbud

Bofellesskap med personalbaser (kommunalt)

Botilbud i samarbeid med spesialisthelsetjenesten

Botilbud på sykehjem (kommunalt)

Botilbud i samarbeid med private

Ordinært boligtilbud i kommunen

- Akuttiltak

Døgntilbud for øyeblikkelig hjelp (kommunalt)

Personer med ROP-lidelser: Det er som beskrevet over per i dag kommunene

som har henvisnings-, oppfølgings- og bosettingsansvaret for personer med

ROP-lidelser. Spesialisttjenesten har behandlingsansvaret. Personer med ROP-

lidelser trenger oppfølging over tid – helst av personer/team med stor stabilitet,

og gjennom samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. Særlige

aktuelle intervensjoner overfor denne målgruppen er:

- Behandling innen psykisk helsevern (ved alvorlige lidelser)

- Behandling innen TSB (dersom psykisk lidelse er stabilisert)

- Behandling i distriktspsykiatrisk senter, DPS (typisk akutt)

- ACT-team (samarbeid mellom DPS og én eller flere kommuner om opp-

søkende tilrettelegging av helhetlig tilbud til mennesker med alvorlige

psykiske lidelser, gjerne i kombinasjon med ruslidelser)

Personer med funksjonsnedsettelser: Metodene for denne brukergruppen – kjent

fra internasjonal forskning – omfatter både forebyggende tiltak og behandling:

- Forebyggende tiltak

SSP – Råd- og veiledningstjeneste for kvinner og menn med

ulike typer funksjonsnedsettelse

ASAP – Gruppebasert bevisstgjøringsprogram for kvinner med

ulike typer funksjonsnedsettelse

ESCAPE – Tredelt beskyttelses- og misbruksforebyggende

program for kvinner med utviklingsforstyrrelse

- Behandling

SASSI – Behandlingsprogram for kvinner med psykisk

funksjonsnedsetting, med fokus på å stanse vold og redusere

psykiske symptomer

De relevante behandlings-/oppfølgingstilbudene kan oppsummeres som i tabellene på de

to neste sidene.


21

TABELL: Oversikt over aktuelle intervensjoner overfor prosjektmålgruppene (side 1/2)


22

TABELL: Oversikt over aktuelle intervensjoner overfor prosjektmålgruppene (side 2/2)


23

Fire sentrale samordningsverktøy: For å få til samordning av tjenestetilbud på tvers, kreves

det at mekanismer for samordning er på plass. I noen kommuner finnes/benyttes slike

mekanismer, i flere finnes/benyttes de ikke. Det er særlig fire «samordningsverktøy» som

gjennom prosjektet har skilt seg ut som spesielt relevante for å sikre god hjelp til

prosjektmålgruppene. Hvor godt disse virkemidlene fungerer generelt, og for

prosjektmålgruppene spesielt, synes å variere. Det vil derfor være hensiktsmessig i det

videre å innhente flere erfaringer knyttet til disse for å kunne vurdere hvordan de mest

hensiktsmessig kan benyttes.

1. Individuell plan (I.P.): Brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester

har som kjent rett på individuell plan (I.P.). Dette kan gjelde en stor del av brukerne

i prosjektmålgruppene. Erfaringene fra prosjektet viser imidlertid at I. P. i begrenset

grad brukes for disse brukerne. I den grad I.P. benyttes, inngår krisesenteret som

ett av flere tiltak i planen.

Potensialet for å utnytte I.P. for prosjektmålgruppene i større grad synes derfor å

være relativt stort. For å lykkes med dette, vil imidlertid kommunene være avhengig

av å overkomme sentrale utfordringer som knyttes til bruken av I. P. En av hoved-

utfordringene som oppgis blant krisesentre som har vært involvert i dette

prosjektet, utover at I.P. ikke brukes i utstrakt grad, er at planen ikke er forpliktende

nok for de involverte partene. En annen av hovedutfordringene som trekkes frem,

er at de voldsutsatte selv ikke ønsker å inngå avtaler som forplikter dem. De er

opptatt av å beholde råderetten over eget liv, og er redde for å miste noe av denne

dersom de får en I.P.

2. Ansvarsgruppe/-møter: Hensikten med en ansvarsgruppe er å sikre et tverrfaglig

samarbeid, informasjonsflyt og koordinerte tjenester knyttet til bruker. Deltakerne

er fastere forpliktet enn om de kun kontaktes ved behov. Slike grupper kan slik sett

være spesielt nyttig for kommunene i arbeidet med å tilrettelegge for

prosjektmålgruppene. Erfaringene fra prosjektet viser at ansvarsgrupper benyttes

i større grad enn I.P. Bruken omtales også som viktig for å lykkes både med god

samhandling om bruker underveis og med god re-etablering etter endt opphold på

krisesenteret. Det er riktignok variasjoner mellom sentrene, både knyttet til hvorvidt

de inngår i ansvarsgrupper, og hvordan ansvarsgruppene tilrettelegges for og

benyttes. Noen krisesentre har faste rutiner for å innhente informert samtykke fra

bruker med én gang vedkommende ankommer krisesenteret for å bo. Da kan

krisesenteret ta kontakt med øvrig hjelpeapparat generelt, og for å invitere til

ansvarsgruppemøter spesielt. Andre sentre har ingen slike rutiner. Det varierer

også hvorvidt ansvarsgruppemøter initieres/benyttes tidlig eller senere under

brukernes opphold på krisesentrene.

3. Voldskoordinator/-koordinerende enhet: Kunnskapsinnhentingen i prosjektet

viser til gode erfaringer i Danmark med bruk av koordinerende enhet (fortrinnsvis

kontaktperson i kommunen) for å få til en mer sammenhengende innsats i opp-

følgingen av beboere på krisesentre. Ikke mange kommuner i Norge har foreløpig

erfaring med voldskoordinator/-koordinerende enhet, men Moss og Trondheim –

to av kommunene som har blitt besøkt i dette prosjektet – er blant dem som har

det.

I Moss er det lederen ved krisesenteret som også koordinerer voldsarbeidet i

kommunene på vegne nettopp av kommunene. At krisesenteret har en slik sentral


24

rolle, anses som en fordel, da voldsfeltet på denne måten blir mindre fragmentert.

Senteret opplever at de står i en god, tydelig posisjon overfor andre etater i

eierkommunene, noe som er et godt utgangspunkt for å utvikle samarbeid

generelt, og om prosjektmålgruppene spesielt.

Erfaringene fra Trondheim indikerer at en voldskoordinator er et godt supplement

til samarbeidsavtaler mellom krisesenter og øvrig hjelpeapparat for å lykkes med

å koordinere tjenestene i den kommunale tiltakskjeden. En voldskoordinator jobber

på et mer overordnet faglig nivå for å styrke voldskompetansen på tvers av

tiltakskjeden, og bidrar på denne måten til å «smøre» denne. Koordinatorarbeidet

bidrar til at de ulike aktørene snakker godt sammen, har større gjensidig respekt

for hverandres fag, og har bakgrunn for å forstå rotårsaker til ulike atferdsmønstre.

På denne måten evner de i noe større grad å «sluse» brukere til hverandre.

Samarbeidsavtaler mellom krisesentre og øvrig hjelpeapparat kan også bidra til

styrket koordinering og samhandling ned på saks-/brukernivå.

4. Formaliserte samarbeidsavtaler/-rutiner: Som skissert over under opp-

summeringen av dagens tjenestetilbud, fremstår formaliserte samarbeidsavtaler/-

rutiner mellom krisesentre og øvrige hjelpeapparat som et godt virkemiddel for å

sikre god samhandling mellom etater. For at de skal fungere optimalt, indikerer

innsikten fra prosjektet samtidig at disse avtalene (1) bør inneholde en detaljert og

tydelig beskrivelse av de enkelte partenes ansvarsområder, og (2) bør forplikte

både på system- og individnivå. Hvordan slike samarbeidsavtaler/-rutiner fungerer

og påvirker tilretteleggingen av krisesentertilbudet for prosjektmålgruppene, er nå

under uttesting i samtlige av de tre kommunene som foreløpig deltar i pågående

utviklingsprosjekt. Dette vil gi viktige erfaringer på sikt knyttet til hvordan

formalisering av samarbeid påvirker tjenestetilbudet ved krisesentere til prosjekt-

målgruppene.

Oppsøkende virksomhet: Det opereres som nevnt over primært med tre alternativer for

tilrettelegging av krisesentertjenester til prosjektmålgruppene i dag (se side 14-15). Et

fjerde alternativ, som i liten grad benyttes i dag, men som fremstår særlig aktuelt på

bakgrunn av prosjektmålgruppenes utfordringer (se side 13-14), er at bruker bor/oppholder

seg utenfor krisesentertilbudet – samtidig som krisesenteret oppsøker bruker der

vedkommende er. I slike tilfeller kan brukeren bo i et behandlingstilbud ved primær- eller

spesialisthelsetjenesten, samtidig som krisesenteret vil kunne jobbe med bearbeiding av

vedkommendes voldsopplevelser også utenfor krisesenteret.

Noen av krisesentrene som har vært involvert i prosjektet uttrykker interesse for en slik

løsning. Dette forutsetter imidlertid både (1) at bruker utenfor krisesenteret er mottagelig

for å jobbe med bearbeiding, (2) at krisesenteret har gode og etablerte samarbeidsrutiner

med omkringliggende bo- og behandlingstilbud, og (3) at krisesenteret selv driver

oppsøkende virksomhet overfor bruker. Det sistnevnte bryter med etablert praksis ved

krisesentrene, som er en lavterskelinstans som oppsøkes av brukere ved behov. En

oppsøkende praksis vil slik sett kreve en re-/nytenkning av krisesentrenes virksomhet.

Utvidede sikkerhetstiltak: Beskyttelse og sikkerhet er en vesentlig del av krisesentrenes

mandat. Det finnes grovt sett tre typer sikkerhetstiltak som benyttes ved krisesentrene for

personer utsatt for vold i nære relasjoner i dag:


25

1. Fysiske tiltak: Skallsikring (utvendige sikkerhetsinstallasjoner som dører med

sikkerhetslås, porttelefon og overvåkningskameraer, etc.), daglige rutiner og

prosedyrer (rutiner for å håndtere truende situasjoner og evakuere lokalene),

skjermet eller åpen adresse, og fysisk adskilte botilbud for kvinner og menn

2. Individuelle tiltak: Kartlegging (kompetanse i å vurdere hensiktsmessige

sikkerhetstiltak), og individuelle beskyttelsestiltak (kompetanse på veiledning av

den enkelte bruker for å styrke vedkommendes grensesettingen rundt seg selv)

3. Politiets sikkerhetstiltak: Identifisere utsatte, utarbeide trusselvurderinger, og

iverksette sikkerhetstiltak for å forhindre nye overgrep

Et stort flertall av landets 46 krisesentre har i dag installert de vanligste sikkerhetstiltakene

(fysiske tiltak, individuelle tiltak, og politiets sikkerhetstiltak), med unntak av tilstrekkelig

heldøgnsbemanning.

En sentral problemstilling som har blitt særlig aktualisert gjennom prosjektet, er hvordan

voldsutsatte som trenger et botilbud utenfor krisesenteret skal få tilstrekkelig beskyttelse.

Selv om bruker hjelpes videre i tjenesteapparatet, forsvinner ikke behovet for beskyttelses-

tiltak rundt vedkommende.

Gjennom prosjektet har vi derfor identifisert utvidede sikkerhetstiltak, utover krisesenteret,

som en særlig relevant form for tilrettelegging for prosjektmålgruppene. På bakgrunn av

dette vil det være hensiktsmessig i det videre å gjøre en grundig vurdering av:

Dagens sikkerhetstiltak særlig hos krisesentrenes sentrale/aktuelle samarbeids-

partnere, med fokus på i hvilken grad disse er sikkerhetsmessig skikket til å ta

imot brukere i prosjektmålgruppene

Hvilke sikkerhetstiltak – på bakgrunn av vurderingen av dagens sikkerhets-

infrastruktur utenfor krisesenteret – som eventuelt vil være nødvendig å

implementere hos samarbeidende parter

2.2 Lovverk (rettigheter og plikter)

Det har gjennom prosjektet (delrapport 1b) blitt gjennomført en kartlegging av relevant lov-

og regelverk som belyser henholdsvis kommunenes og øvrig hjelpeapparats plikter og

brukeres rettigheter hjemlet i lover og forskrifter som er relevant for målgruppen.

Krisesenterloven står i sentrum, men i tillegg gjennomgås pasient- og bruker-

rettighetsloven, helse- og omsorgstjenesteloven, arbeids- og velferdsforvaltningsloven,

sosialtjenesteloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og helsepersonell-loven.


26

2.2.1 Hvilke juridiske plikter har kommune og krisesenter overfor


Kommunenes ansvar tydelig plassert

Kartleggingen av relevant lov- og regelverk har tydeliggjort kommunenes forpliktelser til å

levere krisesentertjenester iht. lov: Det er kommunene, og ikke krisesentrene, som iht.

krisesenterloven har det overordnede ansvaret for krisesentertilbudet. Herunder ligger

forpliktelsen om å sørge for et krisesentertilbud:

Til personer utsatt for vold eller trusler om vold i nære relasjoner med behov for

rådgiving eller et trygt og midlertidig botilbud + oppfølging i re-etablerings-

fasen

Som gir brukerne støtte, rettledning og hjelp til å ta kontakt med andre deler av

tjenesteapparatet

Som sikrer at enkeltpersoner kan henvende seg direkte uten henvisning eller

timeavtale (lavterskel)

Som er av god kvalitet, bl.a. ved at de ansatte har kompetanse til å ta vare på

brukernes særskilte behov

Som så langt råd tilrettelegger for individuelle behov

Som sikrer en helhetlig oppfølging av bruker gjennom samordning av tiltak

mellom krisesentertilbudet og andre deler av tjenesteapparatet

Kartleggingen viser samtidig at kommunenes forpliktelser overfor prosjektmålgruppene

spesielt, både i krisesenterloven og annet lovverk, ikke er entydig. Dette gjelder både

overfor bruker i prosjektmålgruppene og deres barn (barn som pårørende av voldsutsatte

med alvorlig tilleggsproblematikk).

Rom for prioritering av andre grupper enn prosjektmålgruppene

Det ligger en fleksibilitet i krisesenterloven i tråd med prinsippene for offentlig økonomi-

styring som gir kommunene mulighet til å nedprioritere et svært differensiert krisesenter-

tilbud. Dette betyr eksempelvis at menn, innvandrere og barn som målgruppe kan

prioriteres framfor voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk. Dette fremgår av for-

arbeidene, dvs. Ot. prp. nr. 96 (2008-2009) Om lov om kommunale krisesentertilbod (krise-

senterlova). Generelt gir forarbeidene uttrykk for en pragmatisk holdning til hvilke krav det

er rimelig å stille til kommunene. Ett eksempel på dette er at kommunene gis stor frihet til

å velge hvordan krisesentertilbudet skal organiseres, herunder om det skal organiseres i

en vertskommunemodell eller i et interkommunalt selskap. Den samme pragmatismen

kommer til uttrykk i drøftingen av hvilke krav det er rimelig å stille til individuell til rette-

legging.

Utgangspunktet er at alle voldsutsatte skal ha et tilbud. Dette betyr likevel ikke at

kommunene har en absolutt plikt til å gi et likeverdig krisesentertilbud til alle som måtte ha

behov for det. For det første er det menn, innvandrere og barn som brukes som de primære

eksemplene på målgrupper det kan være viktig å gi et tilbud i tillegg til de tradisjonelle, og


27

ikke personer med utfordringer knyttet til rus, psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser.

Prosjektmålgruppene er imidlertid omtalt som «valdsutsatte som […] også har behov for

eit tilrettelagt tilbod».

En nøkkelformulering i forarbeidene er «så langt råd er», jf. at kommunen i henhold til §

3 i krisesenterloven «så langt råd er» skal sørge for at tilbudet blir lagt til rette for

brukernes individuelle behov.

Kommunen skal i størst mogleg grad leggje tilbodet til rette for den enkelte brukar.

Med «individuelt tilrettelagt» er det meint at tilbodet skal leggjast til rette slik

at det så langt råd er kjem den enkelte brukaren sine behov i møte. Det gjeld

innhaldet i tilbodet, det vil seie kva slags tiltak brukaren får tilbod om, men også

den praktiske tilrettelegginga og høvet til brukarmedverknad. Individuell

tilrettelegging kan vere aktuelt på bakgrunn av kriterium som kjønn, alder,

etnisitet, språk, funksjonsnedsetjing, valdserfaringar eller andre forhold. I

formuleringa «så langt råd er» ligg det at kommunen har høve til å vurdere

krava til individuell tilpassing i kvart enkelt tilfelle (kapittel 12, merknad til §

3).

Forarbeidene er dermed klare på at brukere med utfordringer knyttet til rus, psykiske

lidelser eller funksjonsnedsettelser ikke har noen absolutt «rett» til et krisesentertilbud, og

kommunene dermed heller ingen «plikt» til å tilby det. Kommunene kan ta hensyn til lokale

forhold og prioriteringer, jf. sitat over, underforstått at det iblant vil være i orden å ned-

prioritere et svært differensiert krisesentertilbud.

Forpliktet av lovverk om barn som pårørende kun når bruker er definert

som pasient

Kommunene forpliktes av helsepersonell-loven §10a, som sier at barn av pasienter med

psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade har rett

på nødvendig informasjon og oppfølging fra helsepersonell. Forpliktelsen kan imidlertid kun

komme til anvendelse under en brukers opphold ved krisesenteret, dersom den

voldsutsatte mottar helsetjenester utenfra mens de bor på krisesenteret. I slike situasjoner

gjelder dermed forpliktelsene i helsepersonell-loven tilsvarende som for pasienter som ikke

bor på krisesentre. Ellers er den lovpålagte plikten overfor barn som pårørende en plikt

helsepersonell har overfor barn av pasienter. Det er ikke en alminnelig plikt ansatte ved

krisesentrene har overfor barna av sine brukere. Dette fordi ansatte ved krisesentre ikke

omfattes av begrepet «helsepersonell».

Særskilt henvisningsansvar

Kommunene har samtidig et særskilt henvisningsansvar hjemlet i krisesenterloven som

innebærer at personer som har behov for annen hjelp enn det krisesenteret kan tilby, skal

vises videre til andre instanser (i tråd også med kommunens ansvar hjemlet i helse- og

omsorgstjenesteloven).


28

Som det presiseres over, betyr ikke krisesenterlovens krav til individuell tilrettelegging at

kommunene har en plikt til å imøtekomme dette behovet. Det legges imidlertid vekt på

kommunens plikt til å gi en vurdering og henvise videre:

I utgangspunktet skal ingen valdsutsette bli avviste ved eit krisetilbod. Kvar

brukar må få ei individuell vurdering av sin situasjon og av kva slags hjelp

vedkommande kan få. Dersom det viser seg at vedkommande har behov for

anna hjelp enn det eit krisesenter kan tilby, og/eller utgjer ein fare for andre

brukarar eller medarbeidarar, skal ein sørgje for at vedkommande blir vist vidare

til relevante instansar. Departementet vil i denne samanhengen peike på at

kommunane har ansvar for å sikre plass i institusjon eller husvære med

heildøgns omsorgsteneste når det er behov for det. Vidare føreset

departementet at kommunen vil sørgje for gode rutinar for samarbeid, slik

at eit krisesenter/butilbod kan vise valdsutsette vidare til instansar som kan gi

dei relevant oppfølging og eventuelt behandling.

3.2.1 Hvilke juridiske rettigheter har prosjektmålgruppene?

All den tid kommunene har forpliktelser overfor prosjektmålgruppene, har også

prosjektmågruppen rettigheter i tråd med disse forpliktelsene. Dette innebærer at prosjekt-

målgruppene har rett på det krisesentertilbudet kommunene er forpliktet til å gi iht. krise-

senterloven, riktignok med de unntakene som skisseres ovenfor.

Samtidig har prosjektmålgruppene rettigheter etter andre lover, der de sentrale er:

Nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen og helsehjelp fra spesialist-

helsetjenesten

Sosiale tjenester etter sosialtjenesteloven, herunder bistand til å skaffe bolig,

økonomisk stønad, råd og veiledning

MODELLUTVIKLING

29

3 Modellutvikling

MODELLUTVIKLING

30

3. Modellutvikling

Arbeidet med å utvikle modeller hviler som kjent på funnene som er presentert ovenfor; på

kunnskapen om dagens tjenestetilbud – både teoretisk og erfaringsbasert – som har blitt

tilgjengeliggjort gjennom prosjektet. Den sentrale problemstillingen har vært:

Hvilke modeller for tilrettelegging av krisesentertilbudet til prosjektmålgruppene

lar seg utlede fra det vi vet om dagens tjenestetilbud?

Bredden av kunnskap lar seg vanskelig «bake inn» i modeller (forenklede og rendyrkede

representasjoner av virkeligheten), men må tas med inn i videreutviklingen av det

kommunale krisesentertilbudet mer generelt som relevant kunnskap. Mye lar seg imidlertid

«modellere», og basert på ervervet innsikt, har vi kunnet utvikle og beskrive tre ulike

modeller for å få på plass et tilrettelagt krisesentertilbud for målgruppen:2

1. Internmodellen: Krisesentrene gis mandat til å levere et tilrettelagt tilbud på

stedet (in-house) til voldsutsatte både med og uten alvorlig tilleggsproblematikk.

Ved behov for behandling, overføres/forflyttes bruker til aktuell

behandlingsinstans. (Tilrettelegging ved ordinært krisesenter).

2. Spesialiseringsmodellen: Spesialiserte tiltak gir et tilrettelagt tilbud utenfor

krisesentrene til ett og ett segment med tilleggsproblematikk (rus, psykiske

lidelser, eller funksjonsnedsettelse), alternativt til blandingssegmenter

(eksempelvis rus og psykiske lidelser). De ordinære krisesentrene rendyrkes for

brukere uten tilleggsproblematikk. Ved behov for behandling, overføres/forflyttes

bruker til aktuell behandlingsinstans. (Etablering av eget, tilsvarende tilbud

utenfor ordinært krisesenter).

3. Samhandlingsmodellen: Krisesentrene rendyrkes for brukere uten tilleggs-

problematikk. Gode samhandlingsrutiner sørger for at brukere med volds- og

tilleggsproblematikk overføres til øvrig tjenesteapparat, mens krisesentrene

bidrar med nødvendig voldskompetanse der det er behov. (Tilrettelegging av

tilsvarende tilbud utenfor ordinært krisesenter).

Det er viktig å presisere at de tre modellene nettopp er forenklende og rendyrkede

representasjoner av virkeligheten (idealtyper), som tydeliggjør tre grunnleggende

forskjellige måter å tenke krisesentertjenester på. De er forenklende, fordi de ikke tar opp i

seg alt av mulige nyanser og avhengighetsforhold, og de rendyrkes nettopp for å tydelig-

gjøre forskjellene mellom dem.

Dette betyr at de ulike modellene ikke kan anvendes som «oppskrifter» på tilrettelegging i

seg selv, og at det verken er mulig eller ønskelig å implementere én valgt modell alene.

Modellene bør heller fungere som «rettesnorer» eller verktøy for å fokusere og prioritere i

arbeidet med å tilrettelegge krisesentertilbudet til prosjektmålgruppene. De bør også

2 Iht. oppdragsbeskrivelsen for utviklingsprosjektet skal det ved hjelp av tre ulike modeller kunne

piloteres en tilrettelegging for voldsutsatte med tilleggsproblematikk ved ordinære krisesentre, og en tilrettelegging/etablering av egne eller tilsvarende tilbud utenfor det ordinære krisesentertilbudet.

MODELLUTVIKLING

31

fungere som verktøy for å måle utvikling og erfaringer opp imot, når nettopp utvikling og

erfaringer skal dokumenteres og analyseres.

Det er et viktig poeng at andre tjenester har samme lovpålagte forpliktelser, uavhengig av

modell for tilrettelegging, og at ansatte på krisesenteret ikke kan eller skal erstatte andre

tjenester. Samarbeidet kan imidlertid uformes på ulike måter, noe som modellene er ment

å illustrere.

Under presenteres de tre modellene hver for seg. For mer detaljerte beskrivelser av hver

enkelt modell, henvises det til delrapport 2a.

3.1 Internmodellen

Internmodellen kan fremstilles visuelt som i figuren under (figur 4). Overordnet innebærer

denne modellen at krisesentrene gis mandat til å levere et tilrettelagt tilbud til voldsutsatte

både med og uten alvorlig tilleggsproblematikk. I dette ligger det at krisesenteret rigges opp

og utvides både kompetanse- og fasilitetsmessig, slik at tilbudet kan levere det meste av

nødvendige tjenester på stedet (in-house), med unntak av behandling (som fortsatt vil

måtte finne sted ved etablerte behandlingsinstanser).3 Dette bidrar til å minimere

overføringsproblematikk mellom krisesenteret og øvrig hjelpeapparat, og sikrer større grad

av tilrettelegging for målgruppen ved ordinært krisesenter. Tilbudet utgjør fortsatt et

lavterskeltilbud i førstelinjen.

FIGUR 4: Internmodellen for tilrettelegging av krisesentertilbudet til målgruppen

Rolle- og ansvarsdeling: Inngangen til internmodellen er at rus, psykiske lidelser og

3 En ville kunne se for seg at tjenestetilbudet under internmodellen i sin mest rendyrkede form

kunne inkludere behandling, i tillegg til øvrig oppfølging av bruker. Dette ville imidlertid gå på akkord med både krisesenterloven og spesialisthelsetjenesteloven, og er slik sett verken realistisk eller ønskelig.

MODELLUTVIKLING

32

funksjonsnedsettelser er tilleggsproblematikk til vold. Voldsproblematikken er med andre

ord hovedproblematikken som primært knytter bruker til hjelpeapparatet, og bruker bør

derfor gis et tilbud ved den hjelpeinstansen hvis ekspertise er vold, nemlig krisesenteret.

Som et tilrettelagt tilbud har krisesenteret også ansvaret for å levere oppfølging som

håndterer tilleggsproblematikken. Dette gir følgende rolle- og ansvarsfordeling mellom

myndighetsnivåer og hjelpeinstansene:

Kommune: Kommunene er overordnet ansvarlig for kommunens krisesenter-

tjenester, og har plikt iht. krisesenterloven til å sørge for et krisesentertilbud som

er tilrettelagt for brukernes individuelle behov (§ 3).

Krisesenter: Krisesenteret har det delegerte ansvaret for leveransen av et

tilrettelagt krisesentertilbud til brukere med og uten alvorlig tilleggsproblematikk.

Krisesenterets oppgaver omfatter dermed:

- Trygging og sikring

- Bearbeiding

- Hjelp m/re-etablering

Eventuell behandling vil fortsatt måtte finne sted i spesialisthelsetjenesten.

Alle brukere vil kunne benytte seg av botilbudet ved krisesenteret dersom det er

ledig kapasitet og bruker ønsker det.

Helse- og omsorgstjenester i kommunen: Ikke direkte involvert (i modellens mest

ren-dyrkede form), da det nødvendige av kommunale helse- og omsorgstjenester

vil tilbys ved krisesenteret. Da kommunen fortsatt har plikt til å levere helse- og

omsorgstjenester, vil det være nødvendig med kontakt og samarbeid mellom

krisesenteret og aktuelle tjenester.

Spesialisthelsetjenesten: Behandlende instans

NAV-kontor: NAV-kontor vil som i dag ha ansvar for koordinering og oppfølging av

bruker i re-etableringsfasen. Dette innebærer blant annet å finne en mer

permanent boløsning for bruker etter endt opphold på krisesenteret. For å lykkes

med god reetablering, bør NAV imidlertid være involvert tidlig i et

krisesenteropphold.

Samhandlingsstrukturer: Samhandling med øvrige instanser i den kommunale helse- og

omsorgstjenesten skal i noe mindre grad enn i dag være nødvendig/påkrevet, da

nødvendige intervensjoner/oppfølging i prinsippet vil tilbys ved krisesenteret (med unntak

av behandling).

Nettopp i behandlingsøyemed vil det imidlertid være nødvendig med løpende samarbeid

med legevakt og spesialisthelsetjenesten. Også løpende og formalisert samarbeid mellom

spesialisert tiltak og NAV-kontor vil være viktig, for å sikre at bruker følges opp og om mulig

re-etableres etter endt opphold ved krisesenteret.

MODELLUTVIKLING

33

Intervensjoner/oppfølging: Internmodellen vil innbefatte en bred og betydelig opprigging av

dagens krisesentre som sikrer en tett og tilpasset tilrettelegging av bruker med

tilleggsproblematikk. Oppriggingen (intervensjonene) vil omfatte:

Tilpassede fasiliteter, herunder universell utforming og muligheter for skjerming

Sikkerhetstiltak, både fysiske (sikkerhetsinstallasjoner) og kompetansebaserte

(kartleggings- og veiledningskompetanse), i tillegg til politiets sikkerhetstiltak

Ny kompetanseprofil - En betydelig kompetanseheving/-base på rus, psykiske lidelser og

funksjonsnedsettelse (fysisk og psykisk) – i tillegg til vold – tilsvarende kompetansebasen på de tre områdene i øvrig kommunalt hjelpeapparat

- Eventuelt psykologtilbud

Behandling (utenfor krisesenter)

Aktuelt lov- og regelverk: Som i dag – det er et bredt sett av lover og regelverk som forplikter

både kommune og stat til å tilby helhetlige tjenester til voldsutsatte med tilleggs-

problematikk. Tilsvarende reguleres også disse brukernes rettigheter på helhetlige

tjenester. Disse lovverkene er:

Krisesenterloven: Regulerer kommunens plikt til å levere et tilrettelagt krisesenter-

tilbud til personer utsatt for vold i nære relasjoner

Pasient- og brukerrettighetsloven: Regulerer brukernes rett til (1) nødvendige

helse- og omsorgstjenester i kommunen og spesialisthelsetjenesten, samt (2)

øyeblikkelig hjelp fra kommunen og spesialisthelsetjenesten

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester: Regulerer kommunens plikt til å

(1) levere et faglig forsvarlig primærhelsetjenestetilbud til brukere som oppholder

seg i kommunen, og (2) tilrettelegge for samhandling mellom ulike deltjenester

innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig

Lov om spesialisthelsetjenesten: Regulerer spesialisthelsetjenestens plikt til å gi

bruker nødvendig behandling/øvrig oppfølging i og utenfor sykehus

Sosialtjenesteloven: Regulerer kommunens plikt til å yte sosiale tjenester til bruker

som oppholder seg i kommunen, herunder bistand til å skaffe bolig, økonomisk

stønad, råd og veiledning

3.2 Spesialiseringsmodellen

Spesialiseringsmodellen kan fremstilles visuelt som i figuren under (figur 5). Overordnet

innebærer modellen etablering av spesialiserte tiltak (spesialiserte krisesentre), som gir et

tilrettelagt tilbud til brukere med tilleggsproblematikk. De ordinære krisesentrene rendyrkes

for voldsutsatte uten tilleggsproblematikk.

Modellen er på mange måter et «speilbilde» av internmodellen når det gjelder kompetanse-

profil og hva som tilbys av krisesentertjenester (trygging og sikring, bearbeiding, og hjelp

til re-etablering). Den skiller seg imidlertid fra internmodellen på tre grunnleggende måter:

MODELLUTVIKLING

34

1. Spesialiseringsmodellen innebefatter tilrettelegging for målgruppen gjennom

etablering av tilbud utenfor ordinært krisesentertilbud

2. Spesialiseringsmodellen innbefatter tilrettelegging (et spesialisert tiltak) for ett og

ett segment innenfor målgruppen (rus, psykiske lidelser eller funksjons-

nedsettelse), ikke for alle samlet på ett sted

3. Mens internmodellen er bygget på tilnærmingen at det er rus, psykiske lidelser

og/eller funksjonsnedsettelse som utgjør tilleggsproblematikken til vold, er

inngangen til spesialiseringsmodellen at det er vold som utgjør tilleggs-

problematikken, mens rus, psykiske lidelser eller funksjonsnedsettelse utgjør

hovedproblematikken. Rus, psykiske lidelser, eller funksjonsnedsettelse er med

andre ord problematikken som primært knytter bruker til hjelpeapparatet, og bruker

gis et tilbud der den faglige ekspertisen er knyttet til ett av disse områdene. Som

spesialisert tilbud har tiltaket riktignok i tillegg ekspertise på vold.

Et spesialisert tiltak kan i prinsippet ta ulike former. Det kan dreie seg om et spesialisert

krisesenter likt Babettes hus i Kristiansand. I den grad denne typen tiltak finnes i dag, dreier

det seg gjerne om at det inngås samarbeid mellom krisesenter og en frivillig organisasjon

på rusfeltet, at krisesenteret disponerer noen plasser i et tiltak allerede etablert av den

frivillige organisasjonen, slik tilfellet er med Babettes hus. Tilbudet gis i regi av kommunen

og eksempelvis rusomsorgen.

Et spesialisert tiltak kan teoretisk sett også dreie seg om at eksisterende miljøer på rus,

psykiske lidelser eller funksjonsnedsettelse rigges opp med voldsekspertise, eksempelvis

at et tilbud likt Heidrunsenteret i Trondheim suppleres med voldseksperter, i tillegg til rus-

ekspertisen de besitter i dag.

FIGUR 5: Spesialiseringsmodellen for tilrettelegging av krisesentertilbudet til målgruppen

Rolle- og ansvarsdeling: Av spesialiseringsmodellen følger følgende rolle- og ansvars-

deling mellom myndighetsnivåer og tjenesteinstanser:

Kommune: Kommunene er overordnet ansvarlig for kommunens krisesenter-

tjenester, og har plikt iht. krisesenterloven til å sørge for et krisesentertilbud som

er tilrettelagt for brukernes individuelle behov (§ 3).

MODELLUTVIKLING

35

Krisesenter: Ordinært krisesenter har delegert ansvar for leveranse av krise-

sentertilbudet (bo- og dagtilbud) til voldsutsatte uten alvorlig tilleggsproblematikk.

Noen brukere kan ha tilleggsproblematikk som følger naturlig av volden de er utsatt

for, men som tar en moderat form (går ikke utover vedkommendes boevne, og

krever ikke behandling). Disse brukerne vil kunne bo på ordinært krisesenter.

Krisesenteret vil kunne ha ansvar for inntak og oppfølging ved samtaler ved det

spesialiserte tiltaket/krisesenteret.

Spesialisert tiltak: Det spesialiserte tiltaket har delegert ansvar for leveranse av

tilrettelagt krisesentertilbud til brukere med alvorlig tilleggsproblematikk innen rus,

psykiske lidelser eller funksjonsnedsettelse. Det spesialiserte tiltakets oppgaver

omfatter dermed:

- Trygging og sikring

- Bearbeiding

- Hjelp m/re-etablering

Helse- og omsorgstjenester i kommunen: Ikke involvert (i modellens mest ren-

dyrkede form), da det nødvendige av kommunale helse- og omsorgstjenester vil

tilbys ved spesialisert tiltak

Spesialisthelsetjenesten: Behandlende instans

NAV-kontor: NAV-kontor vil som i dag ha ansvar for koordinering og oppfølging av

bruker i re-etableringsfasen. Dette innebærer blant annet å finne en mer per-

manent boløsning for bruker etter endt opphold på krisesenteret.

Samhandlingsstrukturer: Samhandling med øvrige instanser skal i mindre grad enn under

dagens modell være nødvendig/påkrevet, da nødvendige intervensjoner/oppfølging i

prinsippet vil tilbys ved det spesialiserte krisesenteret, med unntak av behandling. Nettopp

i behandlingsøyemed vil det imidlertid, som under internmodellen, være nødvendig med

løpende samarbeid med legevakt og spesialisthelsetjenesten.

Det vil også være nødvendig med: (1) Formalisert samarbeid mellom ordinært og

spesialisert krisesenter, for å sikre eventuell slusing av brukere med tilleggsproblematikk

fra ordinært tilbud til spesialisert tiltak, og (2) løpende og formalisert samarbeid mellom

spesialisert tiltak og NAV-kontor/koordinerende enhet i kommunen, for å sikre at bruker

følges opp og om mulig re-etableres etter endt opphold ved krisesenteret.

Intervensjoner/oppfølging: Spesialiseringsmodellen innebefatter betydelige intervensjoner

sammenlignet med hva intern tilrettelegging på ordinære krisesentre under dagens modell

gjør. Intervensjonene omfatter:

Etablering av spisskompetansemiljø på vold og (hoved)problematikken

Etablering av fasiliteter tilpasset både vold og (hoved)problematikken

(rus, psykiske lidelser, eller funksjonsnedsettelse)

Behandling (utenfor spesialisert tiltak)

Aktuelt lov- og regelverk: Som i dag (se over, under 3.1 Internmodellen).

MODELLUTVIKLING

36

3.3 Samhandlingsmodellen

Samhandlingsmodellen kan fremstilles visuelt som i figuren under (figur 6). Av de

alternative modellene, er det denne som kan sies å likne mest på hvordan tilrettelegging

foregår i dag.

Overordnet innebærer modellen at krisesentrene rendyrker voldskompetansen; at de selv

bosetter brukere uten tilleggsproblematikk, samtidig som gode samhandlingsrutiner sørger

for at brukere med tilleggsproblematikk overføres til øvrig kommunalt hjelpeapparat/

spesialisthelsetjenesten ved ønske og behov. Samtidig bidrar krisesentrene oppsøkende

og støttende med voldskompetanse der brukeren oppholder seg, og det er behov.

FIGUR 6: Samhandlingsmodellen for tilrettelegging av krisesentertilbudet til målgruppen

Rolle- og ansvarsdeling: Av samhandlingsmodellen følger følgende rolle- og ansvarsdeling

mellom myndighetsnivåer og instanser:

Kommune: Overordnet ansvarlig for kommunens krisesentertjenester, og har plikt

iht. krisesenterloven til å:

- Sørge for et krisesentertilbud som er tilrettelagt for brukernes individuelle

behov (§ 3)

- Hvis voldsutsatte ikke kan nyttiggjøre seg det ordinære krisesentertilbudet,

sørge for et tilsvarende og likeverdig tilbud (§ 2)

Krisesenter: Delegert ansvar for leveranser av:

MODELLUTVIKLING

37

- Krisesentertilbudet (bo- og dagtilbud) til voldsutsatte uten alvorlig tilleggs-

problematikk

- Krisetjenester til voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk ved krise-

senteret i form av dagtilbud, eller utenfor krisesenteret i form av oppsøkende

virksomhet

Primærhelse- og omsorgstjeneste: Ansvarlig for leveranse av lokale helsetjenester

og/eller midlertidig omsorgstilbud (herunder botilbud lokalt) for brukere med

tilleggsproblematikk

Spesialisthelsetjeneste: Ansvarlig for behandling av brukere med alvorlig rus- og

psykiske lidelserproblematikk

NAV-kontor: Ansvarlig for koordinering og oppfølging av bruker i re-etablerings-

fasen

Samhandlingsstrukturer: Samhandlingsmodellen krever mer enn noen annen modell en

finmasket samhandlingsstruktur med et utstrakt samarbeid mellom krisesenter og øvrig

hjelpeapparat på de ulike myndighetsnivåene. Den vil også kreve tettere og mer koordinert

samhandling enn det som praktiseres under dagens (sekvensielle) modell. Koordinert

samhandling skal sørge for at de ulike hjelpeinstansene – krisesenteret og spesialisthelse-

tjenesten inkludert – jobber samtidig ved siden av hverandre for å bearbeide brukerens

voldsproblematikk, bearbeide og eventuelt behandle øvrig problematikk, og ellers følge opp

bruker etter behov. Samhandlingsstrukturen kan visualiseres som i figuren under (figur 7),

her eksemplifisert gjennom tilfellet psykiske lidelser som tilleggsproblematikk (logikken vil

kunne anvendes også på øvrige problematikkområder; ruslidelser og funksjons-

nedsettelse).

Som figuren viser, samarbeides det under dagens modell etter en mer sekvensiell

samhandlingsstruktur (se mer under Dagens modell over). Gitt at bruker eksempelvis får

behandling ved psykisk helsevern-/tjenester (markert i mørkegrått), kan det være at bruker

har vært på krisesenter for voldsbearbeiding forut for behandlingsoppholdet (markert i

lysegrått), og det kan være at bruker returnerer til krisesenteret etter behandling, eller til

øvrig hjelpeapparat i det kommunale (i lysegrått). En eventuell retur til krisesenteret er i

liten grad satt i system, riktignok, og i alle tilfeller er voldsbearbeidingen i liten grad

koordinert med behandling og eventuelt øvrig bearbeiding av tilleggsproblematikk.

Under samhandlingsmodellen, derimot, kan det være at bruker har oppholdt seg på

krisesenteret forut for et gitt behandlingsopphold, men i alle tilfeller vil det være formaliserte

samarbeidsavtaler som regulerer retur/re-etablering av bruker utenfor institusjon.

Krisesenteret vil komme inn med sin voldskompetanse og bistå med voldsbearbeidingen,

gjerne i løpet av brukers behandlingsopphold. Samtidig vil øvrig hjelpeapparat ivareta

brukers behov for bosetting og bearbeiding av eventuelt gjenstående tilleggsproblematikk

etter endt opphold på institusjon. Denne praksisen vil samtidig kreve at det jobbes aktivt

på tvers av instanser og myndighetsnivåer med felles syn på behandling, metodikk, og

kultur.

MODELLUTVIKLING

38

FIGUR 7: Sekvensiell vs. koordinert samhandling under henholdsvis dagens modell og samhandlingsmodellen, eksemplifisert gjennom tilfellet psykiske lidelser som tilleggsproblematikk

Intervensjoner/oppfølging: Et nøkkelgrep under samhandlingsmodellen vil være

formalisering av samarbeid mellom krisesenter og øvrig hjelpeapparat – både i primær-

helse- og omsorgstjenesten, og i spesialisthelsetjenesten – som i større grad vil sikre flyt

mellom «skjøtene» og koordinert samhandling om bruker mellom instansene. De sentrale

intervensjonene vil dermed omfatte:

Koordinering og formalisering av samarbeid både på nivå 1, 2 og 3

Oppsøkende krisetjenestevirksomhet der bruker oppholder seg, utenfor krise-

senteret

Behandling (utenfor krisesenter)

Aktuelt lov- og regelverk: Som i dag (se over, under 3.1 Internmodellen).

MODELLUTPRØVING

39

4 Modellutprøving

MODELLUTPRØVING

40

4. Modellutprøving

Selve utprøvingen av de utviklede modellene (internmodellen, spesialiseringsmodellen og

samhandlingsmodellen) har foregått i tre forsøkskommuner (Bodø, Molde og Moss) siden

august/september 2016. Det er kommunenes respektive krisesentre (Krisesenteret i

Salten, Krisesenteret for Molde og omegn IKS, og Krisesenteret i Moss IKS) som har vært

«navene» i prosjektene, og som slik sett har drevet prosjektene framover.

Det er for tidlig å måle og evaluere effektene av piloteringen for prosjektmålgruppene. De

tre kommunene generelt, men krisesentrene spesielt, bygger imidlertid gradvis opp tilbudet

til målgruppene, og de sentrale problemstillingene som vil besvares i dette kapittelet er

dermed:

Hvilke målsettinger har pilotkommunene hatt?

Hva har de oppnådd så langt?

Hva gjenstår før tilbudet er på fote?

4.1 Hvilke målsettinger har pilotkommunene hatt?

Den overordnede målsetningen er for alle de tre forsøkskommunene å styrke krisesenter-

tilbudet til prosjektmålgruppene. De respektive krisesentrene har samtidig valgt ulike

modeller for utprøving, basert på spesifikke prosjektmål.

Bodø: Å etablere et tilrettelagt tilbud på tvers av kommunen, supplert med

interne tilretteleggingstiltak

I Bodø ble det ved første oppstarts-workshop i august 2016 bestemt at modellen som i all

hovedsak skulle piloteres var samhandlingsmodellen, supplert med elementer fra intern-

modellen. Per i dag gjøres det ingen særskilt tilrettelegging av krisesentertilbudet i Bodø

for voldsutsatte med alvorlig tilleggsproblematikk, med unntak av delvis tilrettelegging ved

krisesenteret for personer med fysisk funksjonsnedsettelse (tilrettelagt inngangsrampe,

bad og hybel i første etasje). Primærmålet i Bodø er derfor å etablere et tilrettelagt tilbud,

der det ikke finnes i dag – med vekt på koordinering på tvers av det kommunale

tjenesteapparatet. Dette innebefatter å sikre:

Større grad av universelt utformede lokaler

Egne boenheter for brukere med alvorlighetsgrad på tilleggsproblematikk som

tilsier at de ikke kan bo på krisesenteret per i dag

Styrket kompetanse på krisesenteret, men også på tvers av tjenesteapparatet, for

å kunne håndtere brukergrupper med ulike alvorlighetsgrader av tilleggs-

problematikk

Koordinert oppfølging av aktuelle brukere på tvers av tjenesteapparatet gjennom

styrket og formalisert samhandling med prioriterte samarbeidspartnere

MODELLUTPRØVING

41

Molde: Å etablere et integrert tilbud i nytt krisesenterbygg, supplert med

forsterkede samarbeidsrelasjoner på tvers av kommunen

Krisesenteret for Molde og omegn var på tidspunktet for prosjektstart midt i en

flytteprosess, der virksomheten skulle etableres i nye lokaler. Disse lokalene muliggjorde

inntak av personer med nedsatt funksjonsevne og personer med behov for skjerming fra

de øvrige beboerne. Det ble derfor en god anledning til å velge internmodellen som

(hoved)utprøvingsmodell, i tillegg til en styrking av samarbeidet (samhandlingsmodellen).

Det ble bestemt at prosjektet i første omgang skulle konsentrere seg om Molde kommune,

for så på lengre sikt å utvide til de andre kommunene i IKS-et.

Målene for prosjektperioden har vært:

Utprøving av internmodell, herunder flytte virksomheten inn i nybygg som er

tilrettelagt for mennesker med funsksjonsnedsettelser, som har rom som kan

adskilles fra den øvrige virksomheten, og som har høyt sikkerhetsnivå

Inngå samarbeidsavtaler med sentrale partnere, faste kontaktpersoner, og årlige

samarbeidsmøter med evaluering av samarbeidsavtalen

Ha varslingsrutiner, handlingsberedskap og avtaler med andre etater med tanke

på hva som gjøres ved ankomst av kvinner og menn med tilleggsproblematikk

Prøve ut styrket bemanning i prosjektperioden

Økt kompetanse innad ved krisesenteret

Økt kunnskap om krisesenteret hos andre enheter

Utvikle samarbeidet med RVTS Midt

Moss: Å etablere et spesialisert tiltak for kvinner i aktiv rus, supplert med

tiltak for samarbeid på tvers

Krisesenteret i Moss IKS har på vegne av eierkommunene fått i oppdrag å etablere og lede

et prosjekt for å utrede alternative krisesentertilbud til kvinner i aktiv rus. Dette prosjektet

var allerede i gang, på midler fra Justisdepartementet, da Bufdirs forespørsel om deltakelse

i det foreliggende utviklingsprosjektet ble gitt. Det ble bestemt å slå sammen de to

prosjektene, slik at videreutvikling av krisesentertilbudet i Moss ble utvidet til også å gjelde

voldsutsatte med alvorlige psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser (i tillegg til kvinner i

aktiv rus). Målsettingen for prosjektet i Krisesenteret i Moss IKS er derfor todelt:

1. Finne og iverksette en løsningsmodell som gir voldsutsatte kvinner i aktiv rus

et krisesentertilbud i Mossregionen, også til personer som ikke ønsker å bli

rusfrie

2. Styrke tilbudet til voldsutsatte personer med tilleggsproblematikk knyttet til

alvorlige psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser gjennom tettere på tvers-

samarbeid

Modellen Krisesenteret i Moss IKS jobber mot, er derfor en spesialiseringsmodell når det

gjelder kvinner i aktiv rus. For de andre prosjektmålgruppene vil det suppleres med

elementer fra samhandlingsmodellen.

MODELLUTPRØVING

42

4.2 Hva har de oppnådd så langt?

De tre pilotene har hatt ulik fart gjennom prosjektperioden. Per januar 2017 har riktignok

både Molde og Moss kommet langt i å legge strukturene for et nytt tilbud på plass, mens

Moss jobber særlig målrettet med etableringen av et krisesentertilbud til kvinner i aktiv rus.

Bodø: Mange parallellinitiativ igangsatt, med vekt på samarbeid

Etter noen krevende oppstartsmåneder har Bodø – med krisesenteret i spissen allerede

kommet langt i prosessen med å tilrettelegge «det nye tilbudet»:

Samarbeid: Det er etablert kontakt med og på tvers av prioriterte samarbeids-

partnere i det kommunale tjenesteapparatet, og det er igangsatt arbeid med å:

- Formalisere samarbeidsrelasjonene gjennom egne samhandlingsrutiner

- Utvikle og sette i operativ drift en egen tverrkommunal aksjonsgruppe som

skal jobbe for å sikre nødvendig bistand til voldsutsatte med alvorlig

tilleggsproblematikk i kommunen. Det vil først utarbeides en instruks som

tydeliggjør mandat/formål, målgruppe, roller, ansvar, møtehyppighet, mv.,

før denne eventuelt godkjennes, og gruppen settes i operativ drift.

Fasiliteter:

- Det er gjennomført befaring av dagens krisesenterfasiliteter, med fokus på

universell utforming, og det er bevilget midler til oppgradering av lokalene

iht. anbefaling

- Det er igangsatt en vurdering ved den kommunale boligetaten av aktuelle

boenheter for prosjektmålgruppen

- Iht. politisk vedtak á desember 2016 skal det også utbedres bygging av et

nytt krisesenter i Bodø. Dersom det bygges vil krisesenteret gis nye

muligheter for styrket tilrettelegging for målgruppen internt

Kompetanse:

- Det er påbegynt en rekke på firedagers fagsamlinger med fokus på (1)

intern opplæring av krisesenterpersonalet, og (2) tverretatlig kompetanse-

utveksling

Molde: Kommet langt i å bygge nettverket rundt krisesenteret

Molde kom raskt i gang med sitt prosjekt, og har jobbet målrettet og pro-aktivt iht.

retningsvalg (internmodellen supplert med elementer fra samhandlingsmodellen).

Foreløpig har de kommet lengst i arbeidet overfor samarbeidspartnere, og overordnet kan

det oppsummeres at Molde i særlig grad har lyktes med:

MODELLUTPRØVING

43

Forankring

- I eget styre (IKS), som viser stor interesse for prosjektet, og har gått inn

for økt bemanning fordi de ser behovet for dette

- I eierkommunene, som har blitt bevisstgjort i løpet av prosjektet

- I kommunal ledelse, som selv har vært initiativtagende i prosjektet

- Hos samarbeidspartnere, som har deltatt villig i prosjektet

Formalisering og styrking av samarbeidsrelasjoner

- Formalisering av allerede eksisterende, men uformalisert samarbeid,

gjennom underskriving av samarbeidsavtaler, avtale om faste møte-

punkter og faste kontaktpersoner

- Bevisstgjøring og styrking av eksisterende samarbeidsrelasjoner gjennom

invitasjoner til møter, oppsøkende møter på det enkelte stedet, og

invitasjoner til fagdager

- Økt etterspørsel av krisesenterets kompetanse, og økt oppmerksomhet på

vold i nære relasjoner

Kompetanseheving og kompetanseflyt

- Økt faglig bevissthet og økt faglig fokus om målgruppen blant ansatte i alle

roller, som blant annet har bidratt til at ansatte ønsker å hospitere på

rusinstitusjon for å få mer kunnskap (og bli mindre engstelig)

- Økt intern oppmerksomhet også om andre utsatte grupper, spesielt eldre

og demente

- Økt kunnskaps- og erfaringsutveksling på tvers av tjenesteområder

Øvrig intern «opprigging»

- Oppjustering av handlingsberedskap for å kunne ta imot brukere med

tilleggsproblematikk gjennom kompetanseheving og revidering av rutiner

- Gjennomgang av interne rutiner og prosedyrer

Moss: Særlig godt i gang med etableringen av spesialisert tiltak

Moss har hatt et noe annet prosjektløp enn de to andre pilotkommunene. På den ene siden

var de allerede i gang med sitt arbeid knyttet til å finne og iverksette en løsningsmodell for

kvinner i aktiv rus da de ble invitert inn i utviklingsprosjektet initiert av Bufdir. På den andre

siden ble de invitert inn i dette utviklingsprosjektet som pilotkommune noe senere enn de

øvrige to pilotkommunene. Dette har bidratt til at arbeidet nettopp med deres første

målsetting – å finne og iverksette en løsningsmodell som gir voldsutsatte kvinner i aktiv

rus et krisesentertilbud i Mossregionen – foreløpig har kommet noe lenger enn arbeidet

med målsetting 2. Målsetting 2 kom til gjennom dette utviklingsprosjektet og er; å styrke

tilbudet til voldsutsatte personer med tilleggsproblematikk knyttet til alvorlige psykiske

lidelser og funksjonsnedsettelser. Dette er imidlertid iht. avtale med Bufdir.

Overordnet har Moss lyktes med følgende i prosjektet så langt:

Igangsetting av prosjekt for voldsutsatte kvinner i aktiv rus

Krisesenteret i Moss IKS har utarbeidet en handlingsplan mot vold i nære

relasjoner, Mosseregionens handlingsplan mot vold i nære relasjoner «Sammen

mot vold» (2015-2019). I planen inngår tiltak rettet mot mennesker med psykiske

MODELLUTPRØVING

44

lidelser, rusproblematikk og funksjonsnedsettelser. Krisesenteret har tatt initiativ til

utredninger som spesielt tar for seg utfordringer knyttet til det å gi voldsutsatte

kvinner i aktiv rus et godt krisesentertilbud, og har igangsatt et lokalt prosjekt for å

utrede dette videre – med tanke på å etablere et spesialisert tilbud til disse

kvinnene.

Samarbeid med frivillig sektor

Krisesenteret har et godt samarbeid med frivillig sektor, som utfyller krisesenteret

og bidrar til å øke sikkerhetsnettet for de gruppene som er spesielt utsatt, nettopp

brukere i målgruppen for prosjektet.

Etablering av fellesarena for diskusjon og planlegging

Det er i prosjektperioden etablert en arena for felles diskusjon og planlegging av

samarbeid mellom krisesenteret og andre etater med fokus på voldsutsatte

mennesker med psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser.

Tilsyn av eksisterende krisesenterbygning

Det er gjennomført tilsyn av dagens krisesenterbygning, med fokus på eventuelle

utbedringsbehov for å utforme den med universell tilgjengelighet, og enkle

utbedringer vil være gjennomført innen februar 2017.

4.3 Hva gjenstår før tilbudet er på fote?

Som tidligere nevnt, gjenstår det noe før de tilrettelagte tilbudene i de ulike pilotkommunene

er endelig på plass, og de kan iverksettes for prosjektmålgruppene.

Bodø: Å etablere selve tilbudet iht. plan

Mens de sentrale prosessene for å lykkes med tilrettelegging for prosjektmålgruppen er i

gang i Bodø, gjenstår det siste stykket; å få på plass selve tilbudet, iht. hvordan det nå

planlegges. Dette innebærer:

At prosjektmålgruppene tilbys koordinert oppfølging og eventuell behandling

ved behov på tvers av det kommunale tjenesteapparatet, og på tvers av kommunalt

tjenesteapparat og spesialisthelsetjenesten. Dette iht. samhandlingsrutiner for

tverrkommunal aksjonsgruppe som nå er under utarbeidelse

At prosjektmålgruppene tilbys tilrettelagte fasiliteter, herunder

- Universelt utformede lokaler ved krisesenteret

- Egne boenheter utenfor krisesenteret

- Eventuelt nybygg med eventuelle skjermingsfasiliteter

MODELLUTPRØVING

45

At personalet ved krisesenteret har oppdatert sin kompetanse om prosjekt-

målgruppene iht. plan for intern kompetanseheving

At det er etablert en felles kompetansebase på tvers av det kommunale

tjenesteapparatet iht. plan for tverretatlig kompetanseutveksling

Ferdigstilling av dette arbeidet jobbes det med videre utover våren, 2017.

Molde: Primært å sikre bemanningsplan iht. mål om integrert tilbud

Samtidig som Molde så langt har lyktes med mye i løpet av prosjektperioden, har den korte

prosjektperioden og mangel på personalressurser gjort at krisesenteret enda ikke har

kommet endelig i mål med sine prosjektmålsettinger. Det har vært et omfattende arbeid

med tanke på det merkantile og det personalmessige. Mye ressurser har gått med til å

omkalfatre personalkabalen på billigst mulig måte, og innsatsen i prosjektet så langt har

vært kostbar. Oppsummeringsvis gjenstår følgende for å lykkes iht. plan i Molde:

Gjennomslag for ny bemanningsplan

Målsettingen for prosjektet i Molde var å prøve ut internmodellen f.o.m. uke 46, da

innflyttingen til det nye bygget skulle skje. Tiltakene som er beskrevet foran gjorde

at krisesenteret var godt rustet til å teste ut denne modellen. For å klare oppgaven,

var det riktignok nødvendig å styrke bemanning og kompetanse på rus/psykiatri i

utprøvingsperioden på kveld, natt og helg. Det ble satt på dagsorden å lage en

egen turnus for prøveperioden, der det alltid var minimum to ansatte på vakt. Det

ble fremmet en sak om kompetanse-/bemannings-/lønnsplan til styret i Molde og

omegn IKS som ble behandlet, og som fikk gjennomslag, i styremøtet 19. oktober.

Imidlertid fikk ikke forslaget flertall i representantskapet i november. Krisesenteret

vil fremme saken igjen for formannskapet til våren.

Innføring av nye rutiner og prosedyrer

Dette arbeidet er ikke avsluttet, men vil fortsette i det videre.

Hospitering

Det har kommet ønsker fra staben om å hospitere ved en rusinstitusjon i Molde

(RIM), noe som er planlagt, men ikke gjennomført.

Moss: Ferdigstille arbeidet iht. plan

Som det beskrives over, har Moss av naturlige årsaker foreløpig kommet lenger i sitt arbeid

med å etablere et spesialisert tiltak for kvinner i aktiv rus, enn de har kommet i sitt arbeid

med å styrke tilbudet til voldsutsatte med øvrig tilleggsproblematikk (psykiske lidelser og

funksjonsnedsettelser). For begge målsettinger gjenstår det arbeid, iht. prosessplanene for

de to løpene.

Prosessen med å finne og iverksette en løsningsmodell for voldsutsatte kvinner i aktiv rus

er delt opp i følgende tre hovedfaser, der gjennomføring av de to siste gjenstår:

MODELLUTPRØVING

46

1. Utredning av modell Uke 44 – 52, 2016

2. Vedtak, samarbeidsavtaler, gjennomføringsplan Uke 1 – 16, 2017

3. Implementering 2017 – 2018

Prosessen med å styrke tilbudet til voldsutsatte personer med tilleggsproblematikk

gjennomføres iht. plan i perioden oktober 2016-juni 2017. Når det gjelder denne prosessen,

kan det overordnet sies at det gjenstår arbeid i Moss knyttet til:

Etablering av samarbeidsavtaler

Krisesenteret har enda ikke inngått samarbeidsavtaler med samarbeidspartnere i

løpet av prosjektperioden september 2016 – januar 2017.

Utarbeidelse av konkrete tiltak overfor øvrige segmenter i målgruppen

Arbeidet for kvinner i aktiv rus er godt i gang i Moss. Når det gjelder de øvrige

segmentene i målgruppen, foreligger det planer for bygningsmessige justeringer

som vil måtte gjøres utover våren 2017.

VÅRE ANBEFALINGER

47

5 Våre anbefalinger

VÅRE ANBEFALINGER

48

5. Våre anbefalinger

Det gjenstår fremdeles en del arbeid i pilotkommunene før en kan komme med endelige

konklusjoner knyttet til effekten av ulike modeller; altså hvordan de ulike modellene faktisk

påvirker tjenestetilbudet til prosjektmålgruppene. Denne rapporten vil derfor heller ikke gi

en endelig anbefaling knyttet til hvilken modell kommunene bør velge i sitt arbeid med å

tilrettelegge sitt krisesentertilbud for disse målgruppene. Ulike modeller har ulike fordeler

og ulemper, som samtidig kan slå ulikt ut i ulike kommuner, avhengig av deres

forutsetninger og lokale forhold.

Den betydelige summen av kunnskap og erfaringer som er hentet inn gjennom dette

utviklingsprosjektet, gir oss imidlertid muligheten til å gi noen sentrale anbefalinger knyttet

til retningsvalg og prosessgjennomføring. Det er dermed nettopp slike anbefalinger denne

rapporten vil gi, med vekt på henholdsvis organisering, valg av modell, og implementering

– i den rekkefølgen.

5.1 Organisering

Som første steg i prosessen med å videreutvikle krisesentertilbudet i kommunene, må det

nedsettes en hensiktsmessig organisering av arbeidet. Vil vil trekke frem tre sentrale

anbefalinger hva gjelder nettopp organisering:

1) Organiser og gjennomfør arbeidet som prosjekt

2) Forankre prosjekteierskapet og -ledelsen på kommunenivå

3) Ansett prosjektlederen (PL) på fulltid

1. Organiser og gjennomfør arbeidet som prosjekt

Et arbeid knyttet til videreutvikling av kommunale tjenester kan overordnet organiseres på

to måter: I linje eller som prosjekt. Vår klare anbefaling når det gjelder kommunenes videre

arbeid med tilrettelegging av krisesentertilbudet, er at dette gjøres som prosjekt. Utover at

en gjennom en prosjektorganisering legger tydelige budsjettrammer til grunn for arbeidet,

er prosjektorganiseringen hensiktsmessig for å sikre at det legges nok trykk bak og

gjennomføringskraft inn i arbeidet.

Et prosjekt har fem sentrale kjennetegn, som skiller det fra annet linjearbeid:

1) Endring; et prosjekt igangsettes fordi noe må/skal gjøres annerledes enn i dag

2) Midlertidighet; et prosjekt har en tydelig avgrenset tidsramme det skal gjennom-

føres innenfor

3) Tverrfaglighet; et prosjekt settes typisk sammen med ressurser på tvers av fagfelt,

avdelinger, instanser, og/eller myndighetsnivåer

4) Unik; et prosjekt organiseres nettopp som et prosjekt, fordi det skal skille seg ut fra

annet linjearbeid som en dedikert arbeidsoppgave

VÅRE ANBEFALINGER

49

5) Høyere grad av usikkerhet; et prosjekt skiller seg fra annet linjearbeid ved at det

tas noen grad av risiko ved å gjennomføre det, som eller ikke tas under «business

as usual»

Til sammen innebærer disse fem kjennetegnene at en gjennom et prosjekt – i betydelig

større grad enn gjennom annet linjearbeid – legger trykk bak utviklingsarbeidet. Det inne-

bærer at ressurser dedikeres, der det må defineres:

Et tydelig prosjekteierskap

Én eller flere prosjektledere

Om mulig en egen prosjektgruppe

Og gjennom at ressurser dedikeres, legger en også forholdene til rette for at arbeidet kan

gjennomføres med større grad av gjennomføringskraft.

Som ved alt annet arbeid, kommer riktignok ikke resultater av seg selv, og en prosjekt-

organisering sikrer ikke alene at en oppnår det en setter seg som mål. Hvilke personer man

setter inn i de ulike prosjektrollene – i særlig grad prosjektlederrollen – er avgjørende for

prosjektets suksess.

2. Forankre prosjekteierskapet og -ledelsen på kommunenivå

I piloteringen som nå gjennomføres i de tre forsøkskommunene – Bodø, Molde og Moss –

har prosjektorganiseringen vært «utenom det vanlige» - på to måter:

1) Siden prosjektet har vært initiert av Bufdir, har prosjekteierskapet også ligget hos

Bufdir

2) Samtidig er det krisesentrene i de respektive kommunene, og ikke kommunene

selv, som primært har drevet prosjektene fremover

a. Prosjektet ble først og fremst forankret på krisesenternivå, ikke på

kommunenivå (underforstått i kommuneledelsen) 4

b. Lokal prosjektleder har vært ansatt ved krisesenteret

Denne prosjektorganiseringen har vist seg utfordrende, og det anbefales for videre

tilretteleggingsarbeid i kommunene at en legger en annen organisering til grunn, der både

prosjekteierskap og prosjektledelse forankres på kommunenivå.

For det første både bør og vil det ha betydning for gjennomføringen av prosjektet hvor eier-

skapet og derigjennom selve prosjektet er forankret. Som prosjekteier er man overordnet

beslutningsansvarlig, og man legger prosjektets rammer (budsjett og tidsomfang). Man er

med andre ord den som sitter med den overordnede «hånden på rattet». Når

krisesentertilbudet skal videreutvikles i kommunene, er det derfor naturlig at det også er

kommunene ved kommuneledelsen som inntar denne rollen: Det er kommunene som er

ansvarlige for å levere et krisesentertilbud iht. lov.

4 Dette har riktignok stilt seg annerledes i Moss enn i de to andre forsøkskommunene, da det her er

eierkommunene som har gitt Krisesenteret i Moss IKS i oppdrag å etablere og lede et prosjekt for å utrede alternative krisesentertilbud til kvinner i aktiv rus på vegne av eierkommunene.

VÅRE ANBEFALINGER

50

Tilsvarende er det for det andre naturlig at den lokale prosjektlederen (PL) som ansettes,

nettopp ansettes på kommunenivå, og ikke på krisesenternivå. I de tre forsøkskommunene

har som kjent den lokale prosjektlederen vært ansatt ved krisesenteret. Dette har fungert

relativt godt der PL (1) tidlig har etablert fast kontaktpunkt hos kommunal ledelse (se mer

under 5.3 Implementering), og (2) har fått reelt delegert prosjektansvar og full tillit hos

krisesenterleder. På bakgrunn av erfaringer fra pilotprosjektene, anbefales det imidlertid at

PL er tilknyttet kommunenivået framfor krisesenteret.

Utover at prosjektlederen må inneha generiske prosjektlederegenskaper,5 er det

avgjørende at prosjektleder:

Kjenner lokale forhold, både på person- og systemnivå, og har umiddelbar

tilgjengelighet og tilgang på miljøet modellen skal implementeres i

Evner å jobbe innenfor komplekse kommunale strukturer, og at vedkommende

kjenner til særegenhetene både ved kommunenes og krisesentrenes

«institusjonslogikk»

- Eksempelvis har krisesentrene en særegen historie som frivillige tiltak

drevet av ildsjeler, som det er en fordel at prosjektlederen kjenner til

Det er ikke gitt at en PL ansatt på kommunenivå slik sett er bedre skikket til å innta prosjekt-

lederrollen enn en PL ansatt ved krisesenteret. Likevel anbefales det at prosjektleder

ansettes på kommunenivå, og begrunnelsen er tredelt:

1) For det første er det i tråd med behovet for forankring av prosjektet på

kommunenivå at også prosjektledelsen er tilknyttet dette nivået.

2) For det andre krever det å skulle få det kommunale tjenesteapparatet til å spille

sammen en kjennskap til kommuneorganisasjonen, foruten et nettverk å spille på.

Det er nærliggende å se for seg at en PL i kommuneledelsen ville ha posisjon til

lettere å få til samhandling mellom virksomheter. Kjennskap og nettverk bidrar til å

lette koordinering av møter, og man unngår å måtte bruke tid på å forstå det

kommunale systemet.

3) For det tredje har det – med referanse særlig til piloten i Bodø – vist seg krevende

å være PL for det som i realiteten er et tverrkommunalt prosjekt, samtidig som en

er tilknyttet krisesenteret i førstelinje. Utformingen av krisesentertilbudet – både

hva gjelder struktur, kapasitet og lokaliteter – gjør at en ansatt alltid vil være nødt

til å bidra i akutte situasjoner. Det er vanskelig å jobbe med isolerte oppgaver, og

arbeidsdagen preges av stor uforutsigbarhet. Lokal PL har delt sin stilling mellom

prosjekt og andre oppgaver, noe som har medført utfordringer knyttet til roller,

grenser og tidsbruk.

5 Vedkommende bør kjenne og forstå prosjektet som arbeidsform, og aller helst ha erfaring fra å

jobbe i og lede prosjekt fra før. Vedkommende bør også ha systematiske evner, være pro-aktiv og

ha gjennomføringsevne. Det er også nyttig dersom vedkommende har evne til å håndtere og holde

oversikt over flere prosesser samtidig, og kunne styre og motivere eventuelle prosjektmedarbeidere

underveis i prosjektarbeidet. Dette er imidlertid en liste over «drømmekvaliteter» hos en

prosjektleder, og bør ikke stilles som krav til funksjonen. Personlig egnethet bør først og fremst

vektlegges.

VÅRE ANBEFALINGER

51

3. Ansett prosjektleder (PL) på fulltid

Det siste punktet over – at det har vist seg krevende for lokal PL å være ansatt ved

krisesenteret i førstelinjen, samtidig som vedkommende skal lede et tverrkommunalt

prosjekt – berører også et viktig poeng knyttet til prosjektlederens generelle arbeidsvilkår.

Prosjekterfaringene så langt viser at det er avgjørende at den lokale prosjektlederen får

frigjort nok tid til å jobbe med prosjektet. For pilotprosjektene i de tre forsøkskommunene

var det i utgangspunktet satt av midler og derav rom til en 20 prosent stilling. Dette har vist

seg å langt fra være nok i den oppstartsfasen prosjektene nå har gått gjennom. Det

anbefales derfor at prosjektlederen som ansettes går inn i en stilling opp mot eller

tilsvarende en fulltidsressurs for en avgrenset prosjektperiode.

5.2 Modellvalg

Neste steg i prosessen med å videreutvikle krisesentertilbudet i kommunene vil være å

gjøre et bevisst valg av modell, slik de har blitt utviklet og beskrevet gjennom dette

prosjektet; internmodellen, spesialiseringsmodellen og samhandlingsmodellen.

Oppsummert er de sentrale anbefalingene knyttet til modellvalg, de følgende:

Bruk de ulike modellene som verktøy for retningsvalg og lokale prioriteringer, ikke

som «oppskrifter» som må følges slavisk

Kombinér om nødvendig elementer fra de ulike modellene

- Én hovedmodell bør legge føringer for retning, mens elementer fra ulike

modeller hentes inn for å styrke tilretteleggingen i det daglige, operative

arbeidet

Legg (a) dagens tilbud («nullpunktet»), (b) modellens designkriterier, og (c)

vurdering av fordeler og ulemper ved de ulike modellene til grunn for valg av

modell(er)

Behov for «litt av alt»

En av de sentrale erkjennelsene fra prosjektet er at et tilrettelagt tilbud for målgruppen vil

kreve «litt av alt», da behovet for tilrettelegging til enhver tid vil variere på bakgrunn av:

Hvilke brukersegmenter i målgruppen som oppsøker tilbudet (voldsutsatte med

rusavhengighet, psykiske lidelser og/eller funksjonsnedsettelse)

Alvorlighetsgraden på brukers tilleggsproblematikk

På bakgrunn av dette, er det vår klare anbefaling at kommuner ikke velger én modell som

«oppskrift» på tilrettelegging av krisesentertilbudet til disse målgruppene, men heller gjør

et bevisst valg av «hovedmodell» som vil bidra til å sette retning. Retningsvalget vil kunne

så kombineres med nødvendige elementer fra øvrige modeller – avhengig av den enkelte

kommunenes forutsetninger, og hva kommunen behøver av tilrettelegging.

Blant de tre pilotkommunene har hver kommune valgt én modell som «hovedmodell», som

setter en tydelig retning for utprøvingsarbeidet. Samtidig har de «plukket» elementer fra

de øvrige modellene, avhengig av lokale behov. Dermed prioriteres det eksempelvis i Bodø

å etablere et bredt sett av formaliserte samarbeidsrelasjoner med prioriterte aktører, i tråd

VÅRE ANBEFALINGER

52

med valgt hovedmodell (samhandlingsmodellen). Samtidig jobbes det både med å styrke

tilretteleggingen av eksisterende fasiliteter, og å finne nye (i tråd med en internmodell-

tenkning). Tilsvarende: I Molde er internmodellen valgt som hovedmodell, supplert av

elementer fra samhandlingsmodellen, mens Moss jobber med implementering av

spesialiseringsmodellen som hovedmodell, supplert med elementer fra samhandlings-

modellen.

Fremgangsmåte

Det sentrale spørsmålet er så:

Hvordan kan kommunen best gå frem for å gjøre et bevisst modellvalg?

Her vil kommunene naturligvis ha ulike preferanser, og det er ikke gitt at én fremgangsmåte

er riktig. Vår konkrete anbefaling er imidlertid – utover at kommunene starter med å lese

særlig dette prosjektets delrapport 2a, som beskriver modellene i detalj – at det legges tre

elementer/verktøy til grunn for valget:

1) Dagens tilbud og behov («nullpunktet»)

2) Modellenes designkriterier

3) Vurderingen av modellenes fordeler og ulemper

Dagens tilbud og behov: Ethvert valg av modell må naturligvis følge av hva som er

«nullpunktet»; hvilket tilbud kommunen har i dag, hvilke rammer/forutsetninger kommunen

har å spille på (finansielle og strukturelle), og hva kommunen faktisk behøver av

tilrettelegging.

I vurdering av faktisk behov, vil det være hensiktsmessig å legge «minstestandarden» til

grunn (se kapittel 3.1.2 Hvilke tjenestetilbud har prosjektmålgruppene i dag?). Minste-

standarden kan på denne måten fungere som en «sjekkliste» dagens tilbud kan vurderes

opp imot, og vil avdekke hvilke eventuelle hull tilbudet har som må dekkes som et

minstemål.

Designkriterier: I utviklingen av modeller ble det lagt et sett med designkriterier til grunn

(les utdypende om dette i delrapport 2a, kapittel 3 Designkriterier, side 26-37). Design-

kriteriene har flere funksjoner (ibid., side 26), men den sentrale for kommunenes

vedkommende i denne sammenhengen er implementeringsfunksjonen, der det viktige

spørsmålet kommunene vil måtte stille seg er:

Hva betyr disse kriteriene for hvordan vi tilrettelegger vårt krisesentertilbud i

det videre, og hvilke valg vil dette kreve at vi tar?

Designkriteriene vil på denne måten fungere som et strukturerende verktøy for kommunene

i deres valg av «hovedmodell». Kriteriene skal bidra til å tydeliggjøre hva som kreves av

kommunene for å iverksette de ulike modellene, herunder hvilke avveininger og valg som

må tas i den videre tilretteleggingen. Ingen av modellene vil gi full effekt på alle kriterier.

Istedenfor må man bestemme seg for hvilken effekt – hvilke resultater – en ønsker å oppnå,

og velge modell (les: retning) ut ifra dette.

Fordeler og ulemper: Hver av modellene har samtidig sine fordeler og ulemper. Når

kommunene skal velge modell, er det viktig å kjenne til disse.

VÅRE ANBEFALINGER

53

De ulike modellenes fordeler og ulemper presenteres i detalj i delrapport 2a, delkapittel 5.1

(side 44-47). Overordnet kan de oppsummeres som følger.6

Internmodellen: Har overordnet sett én grunnleggende fordel og én grunn-

leggende ulempe.

Fordelen er at den vil være den mest brukervennlige av alle modellene: Alt av

nødvendig tilrettelegging – med unntak av behandling – skal kunne skje på ett sted,

uavhengig av eventuell tilleggsproblematikk, og uten at bruker blir sluset rundt fra

én hjelpeinstans til en annen.

Ulempen er at modellen vil kunne være både dyr å drifte og relativt kompetanse-

ineffektiv: En komplett «in-house»-løsning vil kreve investeringer i fasiliteter og

kompetanse, som samtidig vil kunne føre til en «opphopning» av både lokaler og

menneskelige ressurser som en ikke får utnyttet til enhver tid – gitt at det ikke er

nok tilfeller av brukere som krever denne kompetansen.

En solid vurdering av internmodellen vil kreve en grundig veiing av fordeler og

ulemper opp mot hverandre, og det vil være nødvendig å gjøre grundige

kalkuleringer av nytte og kostnad lokalt. Nettopp størrelsen på brukermassen vil

være blant de sentrale parameterne som spiller inn, og kommunene vil måtte ta

høyde både for den faktiske og den latente størrelsen på denne i et fremtidig

perspektiv.

Spesialiseringsmodellen: Har også én grunnleggende fordel og én grunn-

leggende ulempe.

Fordelen er at modellen i særlig grad imøtekommer spesifikke

tilretteleggingsbehov. All den tid målgruppen ikke har boevne til å bo på ordinære

krisesentre, vil de ha muligheten til å bo i et spesialisert tiltak, med tilrettelegging

som er spesialtilpasset både fasilitets- og kompetansemessig til deres kombinerte

problematikk (vold og rus, psykiske lidelser, og/eller funksjonsnedsettelse).

Ulempen er som for internmodellen at spesialiseringsmodellen kan være spesielt

kostnadsintensiv, sammenlignet med dagens modell. For å kunne tilby nødvendig

bosetting og øvrig tilrettelegging for bruker i det spesialiserte tiltaket, kreves

tilrettelagte fasiliteter og kompetanse. Hvor kostnadsintensiv løsningen vil være,

avhenger imidlertid av lokale forutsetninger og muligheter. Noen steder vil det

være naturlig å bygge opp et spesialisert tiltak i/ved allerede etablerte fagmiljøer

og/eller tilgjengelige fasiliteter. Dette vil kunne være en betraktelig mindre

kostnadsintensiv ordning enn å bygge opp et nytt, spesialisert krisesentertilbud i

egne lokaler.

I likhet med internmodellen, vil også en solid vurdering av spesialiseringsmodellen

kreve en grundig veiing av fordeler og ulemper opp mot hverandre, og det vil være

nødvendig å gjøre grundige kalkuleringer av nytte og kostnad lokalt. Summen av

6 Det gjøres oppmerksom på at vurderinger av fordeler og ulemper vil kunne avhenge av øyet som

ser. Et forhold som vil kunne være fordelaktig i én kommune, vil kunne være en ulempe i en annen. Dette må tas med inn i den lokale vurderingen av fordeler og ulemeper.

VÅRE ANBEFALINGER

54

fordeler og ulemper med spesialiseringsmodellen, som kan identifiseres basert på

en vurdering opp mot etablerte designkriterier, kan oppsummeres som følger.

Samhandlingsmodellen: Når det gjelder samhandlingsmodellen, kan en

overordnet si at den grunnleggende fordelen, først og fremst, er at den spiller

videre på allerede etablerte og kjente strukturer. Slik sett vil den kreve moderat

med finansielle investeringer sammenlignet med de to øvrige modellene.

Den grunnleggende ulempen med samhandlingsmodellen – til tross for at den

sørger for nødvendig tilrettelegging iht. lov – er at brukervennligheten teoretisk sett

er lav, sammenlignet med de andre modellene. Et grunnleggende premiss for

samhandlingsmodellen er at brukere med tilleggsproblematikk ikke vil bosettes

midlertidig ved ordinære krisesentre, men at de vil flyttes til øvrige hjelpeinstanser

utenfor krisesenteret så snart som mulig. Bruker vil altså fortsatt måtte «sluses»

fra sted til sted, med den belastningen det påfører bruker. Mange av stedene det

må sluses til har også lang ventetid, og det vil også være utfordrende å sikre

nødvendig sikkerhet rundt bruker som sluses fra sted til sted. Summen av fordeler

og ulemper med samhandlingsmodellen, som kan identifiseres basert på en

vurdering opp mot etablerte designkriterier, kan oppsummeres som følger.

5.3 Implementering

Siste steg i prosessen med å videreutvikle krisesentertilbudet, vil være å sikre en effektiv

implementering av valgt modell og modellelementer. Implementering er krevende, og er en

pågående prosess i de tre forsøkskommunene; Bodø, Molde og Moss. Noe lærdom

gjenstår å hente herfra, men to sentrale anbefalinger knyttet til foreløpig prosess kan løftes

frem:

1) Sørg for tidlig topplederforankring

2) Etabler en dynamisk, forankret og forpliktende arbeidsplan

1. Sørg for tidlig topplederforankring

For å lykkes med implementering av prosjektet, er som argumentert over forankring på

ledernivå i kommunen avgjørende. Som «grunninnstilling» til prosjektet anbefales det

derfor at prosjekteierskapet og derigjennom også prosjektet forankres på kommunenivå,

inneforstått i kommunledelsen (se over under 5.1 Organisering).

I kommuner der prosjekteierskapet – herunder også prosjektledelsen – imidlertid forankres,

ikke på kommune-, men på krisesenternivå, vil det være avgjørende at denne forankringen

på ledernivå gjøres som del av prosjektarbeidet (implementeringen), og at det skjer så tidlig

som mulig. Forankringen må skje på to nivåer, i prioritert rekkefølge: Først hos (1)

kommunal ledelse, deretter på (2) enhetsledernivå.

Som kjent fra arbeidet i forsøkskommunene (delrapport 2b), er dette nettopp

fremgangsmåten de involverte krisesentrene har måttet ta – all den tid prosjektene i

utgangspunktet ble forankret på krisesenternivå og ikke kommunenivå. Eierskapet har

ligget til Bufdir som initiator, men «prosjektnavet» og -ledelsen har ligget til krisesentrene,

som slik sett har vært «motoren» i prosjektene. For å lykkes i arbeidet med implementering

VÅRE ANBEFALINGER

55

av modeller, har de vært avhengig av topplederforankring i kommunen. I de kommunene

hvor denne forankringen har skjedd tidlig i prosjektperioden, har utfordringene vært færre

enn der forankringen har skjedd senere i prosjektperioden, og det anbefales derfor at

topplederforankringen som skjer gjennom denne tilnærmingen skjer nettopp så tidlig som

mulig i implementeringsprosessen.

Topplederforankringen er viktig av flere årsaker. For det første er det avgjørende å

tydeliggjøre kommunenes ansvar for å ha et tilrettelagt krisesentertilbud, herunder

henvisningsansvaret de har, og forplikte kommunal ledelse til å påta seg sitt lovpålagte

ansvar for å sikre et helhetlig tilbud til målgruppen. En tydelig definisjon og avgrensning av

ansvarsområder mellom krisesenter og øvrige etater er også avgjørende, som det ble

understreket i delrapport 1c, for (1) å tydeliggjøre når den enes ansvar slutter og den

andres begynner, men også (2) for å kunne utforske muligheter for nye former for

samarbeid mellom etatene.

For det andre sender forankringen på øverste nivå avgjørende signaler nedover i det

kommunale hjelpeapparatet om at kommunal ledelse er «om bord». Slik blir

samarbeidspartnere på enhetsledernivå oppmerksom på at initiativet har prioritet og er noe

man som enhetsleder ikke kan ha et frivillighetsforhold til, men er noe som må følges opp.

Og for det tredje, i tråd med det andre, kan signalene kommunal ledelse sender ut også

bidra til å motvirke at krisesenteret blir satt litt «på siden» av øvrig kommunalt hjelpe-

apparat, og styrke integreringen av tilbudet i den kommunale tjenestehelheten, noe som

var en sentral intensjon ved lovfestingen av krisesentertilbudet.

2. Etabler en dynamisk, forankret og forpliktende arbeidsplan

Arbeidsplanen er et avgjørende arbeidsredskap i ethvert prosjekt – også i dette. For at

arbeidsplanen skal være god, er det for det første viktig at den er dynamisk, altså at den

gir rom for suppleringer og justeringer etter hvert som prosjektet skrider fremover. Tiltak og

leveransefrister kan eksempelvis vise seg å være for ambisiøse, og det må være rom for å

justere disse i løpet av et prosjekt. Det er imidlertid viktig at en slik sett også sporer status

på gjennomføring av tiltak, og at eventuelle justeringer dokumenteres og rapporteres.

For det andre er det en stor fordel dersom arbeidsplanen er utarbeidet i et format/verktøy

som gir en enkel og umiddelbar oversikt over prosjektets arbeidsstrømmer,

leveranser/tiltak og status. Det finnes flere egnede verktøy. Planene kan lages i Excel og

PowerPoint, men det finnes også spesialiserte, digitale prosjektstyringsverktøy.

For det tredje, og kanskje det viktigste, må arbeidsplanen være godt forankret hos

prosjektleder og eventuelle prosjektdeltakere, og den må være forpliktende. Forankring og

forpliktelse henger sammen: Når planen er godt nok forankret hos de sentrale

prosjektdeltakerne, innebærer det at de ikke kan forholde seg frivillig til planen, men er

forpliktet til å levere på aksjoner/tiltak iht. plan.

PROBLEMSTILLINGER TIL VIDERE DISKUSJON

56

6 Problemstillinger til videre

diskusjon


57

6. Problemstillinger til videre diskusjon

Det har gjennom prosjektet blitt løftet et sett med sentrale problemstillinger som har ligget

utenfor dette prosjektets rammer å besvare, men som vil være interessante å forfølge i det

videre, når krisesentertilbudet i kommunene skal videreutvikles. Disse problemstillingene

er som følger:

En av de største utfordringene for kommunens tilrettelegging av krisesenter-

tilbudet er brukere med rusmiddelavhengighet, alvorlige psykiske lidelser og

gjerne også rusutløste psykoser. Dette er typisk brukere uten evne til å bo på

krisesenter. Alternativet er oppfølgings- eller behandlingstilbud andre steder i

tjenesteapparatet. Gjennom erfaringskartleggingen understrekes det imidlertid at

en sentral utfordring ulike steder er at heller ikke øvrig hjelpeapparat, eksempelvis

distriktspsykiatriske sentre (DPS) eller psykiatriske sykehusavdelinger, har

tilstrekkelig kapasitet til å ta imot brukere med behov for hjelp. Brukerne faller

mellom to stoler. Hvordan kan det sikres at denne brukergurppen får den

oppfølgingen de trenger, når de trenger den?

Ansatte ved krisesentre omfattes ikke i dag av begrepet «helsepersonell», og

forpliktes derfor heller ikke av helsepersonell-loven. Likevel finnes det

helsepersonell slik som sykepleiere ansatt på krisesentrene. Og gjennom videre

tilrettelegging av krisesentertilbudene i tråd med særlig intern- og samhandlings-

modellen, slik som beskrevet i dette prosjektet, vil det også være aktuelt å ansette

flere personer ved krisesentrene med denne typen bakgrunn. Vil utviklingen i

retning av å ha flere ansatte med helsefaglig bakgrunn på krisesentrene

påvirke hvilket lovverk de ansatte ved krisesentrene reguleres etter, og i

tilfellet hvordan?

Gjennom prosjektet har ulike kommuner blitt besøkt, som har organisert sitt

krisesentertilbud etter ulike eierskapsformer (kommunalt, IKS eller stiftelse).

Hvorvidt eierskapsform i seg selv påvirker krisesentertilbudet, har imidlertid ikke

blitt undersøkt nærmere. En interessant problemstilling til videre diskusjon vil slik

sett være: Hvordan påvirker eierskapsform (kommunalt, IKS eller stiftelse)

kvaliteten på krisesentertilbudet generelt, og måten det tilrettelegges for

ulike brukergrupper spesielt?

Gjennom erfaringskartleggingen (delrapport 1c) og modellutprøvingsarbeidet

(delrapport 2b) i dette prosjektet, har det blitt gjort en grov, overordnet kartlegging

av:

- Hvorvidt de ulike kommunene som har vært involvert har hatt kommunale

handlingsplaner mot vold i nære relasjoner

- Hvorvidt krisesentrene og/eller deres arbeid har stått sentralt i disse

planene

- Hvorvidt prosjektmålgruppene har blitt konkretisert og/eller problematisert

i planene


58

På bakgrunn av denne grove kartleggingen, finner vi at det synes å være et

fellestrekk mellom kommunene som har krisesentertjenester som er kjent i

kommunen, og som er godt integrert i det kommunale tjenesteapparatet, at:

De har kommunale handlingsplaner

At disse handlingsplanene omtaler krisesenterets ansvar i arbeidet mot

vold i nære relasjoner

Med andre ord synes det – forenklet sagt – å være en sammenheng mellom

velintegrerte krisesentertjenester og forekomsten av kommunale handlingsplaner

som konkretiserer krisesenterets rolle i arbeidet mot vold i nære relasjoner.

Det synes samtidig å være et potensial for å konkretisere handlingsplanene

betraktelig, for at disse skal kunne fungere som reelle og nyttige verktøy for

kommunene i arbeidet mot vold i nære relasjoner generelt, og i tilretteleggingen av

krisesentertjenester spesielt. Et sentralt anliggende hva gjelder kommunale

handlingsplaner mot vold i nære relasjoner – og som vil være avgjørende for om

disse har reell nytteverdi – er om disse forplikter involverte parter i tilstrekkelig grad,

herunder både kommunal ledelse og kommunale tjenesteutøvere. Konkretisering

av tiltak og ansvar er viktig i så måte. Mosseregionens handlingsplan med

tilhørende veileder mot vold i nære relasjoner kan løftes frem som et godt

eksempel (se mer i delrapport 2b, under kapittel 3. Moss).

Utover denne overordnede kartleggingen, har det imidlertid ligget utenfor

prosjektets mandat å undersøke sammenhengen mellom kommunale handlings-

planer mot vold i nære relasjoner og kommunale krisesentertjenester nærmere, og

for å verifisere «funnene» over, behøves mer innsikt. En siste sentral

problemstilling som bør løftes til videre diskusjon er dermed: Hvordan påvirker

kommunal handlingsplan mot vold i nære relasjoner kommunenes arbeid

med tilretteleggingen av helhetlige krisesentertjenester til ulike bruker-

grupper?


59

www.vardehartmark.no

prosjektrapport: sentrale funn og …...legging ved ordinært krisesenter, er både...

Documents