rasjonalitet og rettferdighet hos kant og rawls. er john rawls en … · 2012-07-17 · trale...

nr.13 / 2012C i v i t a - n o t a t

Norsk filosofisk tidsskrift 295vol. 46, nr 3, s 295–313

©2011 universitetsforlagetISSN 0029-1943

Norsk filosofisk tidsskrift 295vol. 46, nr 4, s 295–313

©2011 universitetsforlagetISSN 0029-1943

Rasjonalitet og rettferdighet hos Kant og Rawls. Er John Rawls en kantianer?

Morten Kinandercand.phil. og dr. juris

E-post: [email protected]

English abstract p. 328

Artikkelen er en analyse av Rawls' syn på rasjonalitet i arven fra Kant, med fo-kus på forskjellene mellom det kategoriske imperativ og den opprinnelige po-sisjon – de to filosofenes kanskje mest berømte konstruksjoner – og tilhørendebegreper med tanke på hvordan de ser på den rasjonelle aktør. I denne sam-menhengen argumenteres det for at Rawls' posisjon er overraskende lite foren-lig med Kants moralfilosofi, og selv om dette blir klarere etter hvert somRawls' filosofi utvikler seg har dette alltid har vært tilfellet. Isteden argumen-teres det for at Rawls' prosjekt ligger nærmere Kants politiske filosofi. Kantspolitiske filosofi er imidlertid ikke særlig tilstede i Rawls' egne verker, og det erikke som politisk tenker at Rawls selv har hentet inspirasjon fra Kant. Slik setter ikke Rawls den deontologen han har blitt kjent som.

Innledning

John Rawls har blitt sett på som den moder-ne politiske filosofiens redningsmann.1 Myeav denne posisjonen har han fått gjennom åknytte seg så eksplisitt til Kants moralfiloso-fi som han gjør. Som han selv sier kan hansteori «be viewed … as a procedural interpre-tation of Kant’s conception of autonomyand the categorical imperative within theframework of an empirical theory» (Rawls,1971:226),2 eller med ordene til Katrin Flik-schuh: «Within the Anglo-American world,

the assimilation of Kant into mainstream li-beralism is due almost entirely to JohnRawls’ Theory of Justice».3 Mer presist hev-des Rawls’ prosjekt i A Theory of Justice åvære kantiansk i den forstand at de rettfer-dighetsprinsippene som følger av hans teorier de prinsippene som ville ha blitt valgt avfrie og rasjonelle aktører under betingelsersom kjennetegner og anerkjenner disse aktø-rene som frie og like. Slik sett er det Kantsautonomibegrep og hans anti-konsekvensia-lisme som skal gjennomsyre Rawls’ førstehovedverk. Med dette presenterte han også

thereset

Rectangle

thereset

Sticky Note

Cancelled set by thereset

thereset

Rectangle

thereset

Rectangle

nr.13 / 2012C i v i t a - n o t a t296 · morten kinander

for alvor et alternativ til de rådende utilita-ristiske posisjonene.

Jeg skal i det følgende ta særlig for megRawls’ syn på rasjonalitet i arven fra Kant.Siden dette er et altfor ambisiøst prosjekt isin helhet, skal jeg derfor forsøksvis konsen-trere meg om forskjellene mellom det kate-goriske imperativ og den opprinnelige posi-sjon – de to filosofenes kanskje mest berøm-te konstruksjoner – og tilhørende begrepermed tanke på hvordan de ser på den rasjo-nelle aktør. Jeg vil argumentere for at Rawls’posisjon er overraskende lite forenlig medKants moralfilosofi, og selv om dette blirklarere etter hvert som Rawls’ filosofi utvi-kler seg, mener jeg at dette alltid har værttilfellet. Isteden vil jeg argumentere for atRawls’ prosjekt ligger nærmere Kants poli-tiske filosofi. Kants politiske filosofi er imid-lertid ikke særlig til stede i Rawls’ egne ver-ker, og det er ikke som politisk tenker atRawls selv har hentet inspirasjon fra Kant.

Jeg vil først presentere Rawls’ grunnleg-gende prosjekt for å skape en referansebak-grunn for den etterfølgende diskusjonen, ogderetter se nærmere på hans senere utvikletemetode, nemlig såkalt kantiansk konstrukti-visme, og hvordan denne skiller seg fraRawls’ prosjekt Justice as Fairness. Jeg vil såpresentere det velkjente kategoriske impera-tivet, før vi ser på Rawls’ begrep om den of-fentlige fornuften, et begrep Kant benyttetseg av, men som avviker fra Rawls’ bruk.Dette danner bakgrunn for den senere dis-kusjonen om Rawls’ argument om at hansposisjon er politisk, ikke metafysisk. Her ogi neste del skal vi se at Rawls i realiteten«overselger» sitt mest kjente begrep – denopprinnelige posisjon – siden det kan hevdesat det rett og slett ikke foregår noen for-handling mellom aktører i denne posisjo-nen. Dette kontrasteres med Kants moralfi-

losofi. Hovedargumentet i artikkelen lanse-res her: at Rawls med selve den kontraktensom skal inngås i den opprinnelige posisjo-nen og denne posisjonens forutsetningergjør moral i Kants forstand umulig: bådeRawls’ begrep om personlig ansvar og hansantropologi er dypt ukantiansk. Artikkelenavsluttes med å hevde at Rawls heller kanses som en kantianer i innstilling, og at deter Kants politiske filosofi som i realitetenligger Rawls nærmere.4

Den sentrale forskjellen mellom Rawls’og Kants syn på konstruktivisme er altså atRawls’ konstruktivisme er anti-metafysisk iden forstand at den suspenderer alle spørs-mål av metafysisk karakter, og avviser demsom ikke bare irrelevante, men ødeleggendefor en universell konsepsjon av rettferdig-het. Kant har tvert imot basert hele sin gjen-sidige anerkjennelsesargumentasjon på nett-opp en metafysisk forestilling om mennes-ket og moralen. Selv om målet er likt – enallmenngyldig rettferdighetskonsepsjon – ermetodene ganske forskjellige, selv om beggealtså er metodiske konstruktivister. Manskal riktignok ikke underspille innflytelsenfra den kantianske konstruktivismen iRawls’ filosofi, men det er ikke på dettepunktet at Rawls først og fremst blir assosi-ert med kantianisme. Det er som deontolog,og gjennom å knytte an til logikken bak detkategoriske imperativet at Rawls har frem-stilt seg selv som kantianer.

Rawls’ prosjekt: Rettferdighet som rimelighet

Rawls’ prosjekt, kalt Justice as Fairness –rettferdighet som rimelighet – er et forsøkpå å formulere en politisk institusjonell filo-sofi om rettferdighet. Rettferdighet som ri-melighet er et program for rettferdighet for-

thereset

Rectangle

nr.13 / 2012C i v i t a - n o t a trasjonalitet og rettferdighet hos kant og rawls · 297

stått som likhet innenfor rammene av indi-viduell frihet. Ifølge Rawls er et godt sam-funn et samfunn hvis offentlige institusjonerer strukturert på en rettferdig måte. Et vel-ordnet samfunn (A Well-Ordered Society)er strukturert i henhold til frihet og likhet,hvor likhet deles inn i rimelig a) sjanselikhet,og b) det såkalte differanseprinsippet, somvi ikke skal gå nærmere inn på her. Poengeter at disse prinsippene om frihet og likhetikke kan ses uavhengig av hverandre, menutgjør et helhetlig politisk-filosofisk pro-gram, hvis resultat er rimelighet (fairness).Det «rimelige» er ikke i denne sammenhengførst og fremst at individene i et samfunnmå være rimelige mot hverandre, eller atman må finne en rimelig løsning på sosialeproblemer,5 men at konseptet om et sam-funnsmessig fellesprosjekt inkluderer ideenom at alle individer underlegges institusjo-nelle betingelser som alle må kunne sies å ri-meligvis akseptere. Med dette knytter Rawlsan til logikken om den performative inkon-sistensen som ligger i det kategoriske impe-rativet.

Teorien om rettferdighet som rimelighethar – etter publiseringen av Political Libera-lism – i sterkere grad enn før som mål å av-dekke en felles plattform for rettferdiggjø-ring av spørsmål om politisk rettferdighetgitt faktumet av rimelig pluralisme.6 Rawlsbegrunner rettferdighet som rimelighet i ettankeeksperiment som han kaller den opp-rinnelige posisjonen. Han tenker seg en situ-asjon der representanter for samfunnsbor-gere skal velge de grunnleggende rettferdig-hetsprinsippene for samfunnets basisinstitu-sjoner. Det er denne situasjonen han kallerden opprinnelige posisjonen. I denne posi-sjonen foretar man valget av rettferdighets-prinsippene bak et såkalt slør av uvitenhet;man kjenner rett og slett ikke til en del sen-

trale kjennetegn ved seg selv eller dem manrepresenterer. Ifølge Rawls skal den opprin-nelige posisjon knytte en oppfatning om hvadet vil si å være en moralsk person sammenmed rettferdighetsprinsippene i et velordnetsamfunn. Aktørene i den opprinnelige posi-sjonen underlegges begrensninger nettoppfor å få frem hva det vil si å være en fri og li-kestilt moralsk person i et demokratisk sam-funn.7

Den opprinnelige posisjon er ikke tenktsom en deduktiv mekanisme, hvorfra manavleder prinsipper, men en prosedyre for åpeke ut de prinsippene som passer best forden – i hvert fall implisitte – rådende person-oppfatningen i et moderne, demokratisksamfunn.8 Denne oppfatningen støttes av enspesiell metode som kalles kantiansk kon-struktivisme, og vi skal se hva denne går utpå nå.

Rawls’ metode: Kantiansk konstruktivisme

Et av Rawls’ selvstendige bidrag til Kant-fortolkningen – og et aspekt som muligensikke har fått den plass det fortjener i denkontinentale Rawls-fortolkningen – er hanslansering av begrepet kantiansk konstrukti-visme. I tillegg til å være en original og selv-stendig Kant-fortolkning, er dette begrepetsærlig sentralt i Rawls’ senere teori. Rawls’konstruktivismefortolkning av Kant harført til at man i den anglo-amerikanske filo-sofiske verdenen i dag nesten utelukkendeser på Kant som en filosofisk anti-realist. Defleste kjente filosofiske syn – slik som rasjo-nalisme, utilitarisme, empirisme, realisme –er alle formulert på en måte som skal angåoss direkte i alle tilfeller. Selv om disse sjel-den er teologisk fundert, er deres autoritets-kilde enten fornuften, et sett av påstått all-

thereset

Rectangle


menngyldige moralske verdier, eller en an-nen basis for universell gyldighet. I alle disseforskjellige posisjonene er de ulike synenesuniversaliseringsbestrebelser en direkte kon-sekvens av deres autoritetskilde, og hvordandenne er formulert. Særlig gjelder dette forden teorigruppen som kalles moralsk (ellerrasjonell) intuisjonisme: troen på at det fin-nes førsteprinsipper, og at disse «as state-ments about good reasons, are regarded astrue or false in virtue of a moral order of va-lues that is prior to and independent of ourconceptions of person and society, and ofthe public social role of moral doctrines».9

Det som derimot kjennetegner konstrukti-vismen – i motsetning til filosofiske grunnsyn– er at det først og fremst er en metode. I mot-setning til intuisjonismen begynner den ikkemed universelle førsteprinsipper. Den antarikke at det finnes slike forut for og uavhengigav fornuften. En konstruktivistisk metodiskinnfallsvinkel til moralske prinsipper er anti-realistisk i den forstand at den bygger på enoppfatning om at det ikke finnes moralskedata uavhengig av vår erkjennelse og denprosedyren vi benytter for å komme frem tilmoralsk gyldige prinsipper. Rawls gjør meddette det metodologiske uatskillelig fra detepistemologiske: «Apart from the procedureof constructing these principles, there are noreasons of justice».10 Alt vi har er metoden.Slik sett knytter Rawls seg til en bestemt tra-disjon i filosofien, en slags moralfilosofiskvariant av «the myth of the given», for å bru-ke Wilfrid Sellars’ begrep om troen på at detfinnes sanse- og erfaringsuavhengige datasom er tilgjengelige for oss på en objektiv, be-skrivbar måte.11 I en språkdrakt som lignerSellars’ skriver Rawls:

We have arrived at the idea that objectivity isnot given by ’the point of view of the univer-

se’, to use Sidgwick’s phrase. Objectivity is tobe understood by reference to a suitably con-structed social point of view, an example ofwhich is the framework provided by the pro-cedure of the original position. 12

Konstruktivisme er dermed den oppfatningat den erfarings- og meningsbaserte verdener et resultat av menneskets synspunkt ellerperspektiv.13 Kantiansk konstruktivismespesifiserer ifølge Rawls en bestemt oppfat-ning av mennesket som et element i en rime-lig konstruksjonsprosedyre hvis utfall be-stemmer innholdet av de første rettferdig-hetsprinsippene.14 Rettferdighetsprinsippe-ne konstrueres derfor i henhold til subjekte-nes moralske status og egenskaper – de er etresultat av en prosedyre. Det er dette som et-ter min mening gjør at metoden Rawls an-vender er så klart kantiansk. Det dreier segom en er transcendental metode anvendt påspørsmål om rettferdighet.15 Det blir der-med et spørsmål om hva slags bruk mennes-ket gjør av de situasjoner det oppfatter somrelevante.16 Denne metoden er, som ogsåklart fremgår av Kant – særlig i hans Grunn-legging til moralens metafysikk – basert pådet Kant mener er en rendyrking av hvordande aller fleste allerede tenker omkring mo-ral. I Kants konstruktivisme er det en nærsammenheng mellom hans oppfatning avpersonen – som moralsk autonom og kandi-dat for moralsk tilskrivelse – og strukturen irettferdighetsargumentasjonen. Gjennomdette skal Rawls vise hvordan kantiansk me-tode kan anvendes av folk som i utgangs-punktet ikke deler de samme verdens- oglivssynsanskuelsene. Hovedspørsmålet forhele Rawls’ prosjekt kan sies å være dette:

Now a Kantian conception of justice tries todispel the conflict between the different un-

thereset

Rectangle


derstandings of freedom and equality by as-king: which traditionally recognized prin-ciples of freedom and equality, or which na-tural variations thereof, would free andequal moral persons themselves agree upon,if they were fairly represented solely as suchpersons and thought of themselves as citi-zens living a complete life in an ongoing so-ciety? Their agreement, assuming an agre-ement would be reached, is conjectured tosingle out the most appropriate principles offreedom and equality and, therefore, to spe-cify the principles of justice.17

Med andre ord er den opprinnelige posisjontenkt som en sosial kontrakt bygget påKants moralfilosofi i en konstruktivistiskfortolkning. De prinsippene som man velgeri denne posisjonen, er prinsipper som re-spekterer det kategoriske imperativet for-stått som formålenes rike, hvor ingen kanbrukes som middel men kun som mål i segselv. Det var først og fremst dette grepet somgjorde at Rawls dreide den politiske filosofi-en bort fra den rådende utilitarismen.

Ifølge Rawls innehar Justice as Fairnessfire hovedforskjeller fra Kants konstrukti-visme. Den første og største forskjellen gårpå at Kants filosofi er det Rawls kaller enomfattende doktrine. En omfattende doktri-ne er en enhetlig samling av handlinger, ka-rakterer og verdier som til sammen uttryk-ker et syn på verden, og som danner bak-grunnen for vedkommendes verdensansku-else. Den vil ofte være basert på fundamen-tale metafysiske og/eller moralske antagel-ser, og har en grunnleggende holistiskstruktur. Den er omfattende fordi den utgjøret system av (forsøksvis) sammenhengendeoppfatninger. Dette avgrenses mot det poli-tiske, som er et frittstående moralsk begrepom de grunnleggende samfunnsstrukture-

ne.18 Det er en grunn til denne avgrensnin-gen, nemlig at folk med forskjellige tros- oglivssyn kan enes om en felles konsepsjon ompolitisk rettferdighet. Hos Kant spiller idea-let om autonomi en regulativ og konstitutivrolle for hele det erkjennelsesteoretiske, detmoralske og det politiske livet. Fra dennestammer muligheten for erkjennelse, formoralske valg og for demokrati. Dette er au-tonomi forstått som selv-lovgivning, det vilsi evne og mulighet til å gi seg selv lover somman selv følger, hva enten det er snakk ommoralske eller politiske lover.19 Hos Kantuttrykkes dette gjennom fornuften som na-turens lovgiver, at moralitet er å følge mor-alloven som man gir til seg selv, og at demo-krati oppstår ved stemmegivning. En total-konsepsjon om det gode, riktige og/eller detrettferdige er et hinder for nettopp den uni-versaliseringsbestrebelsen som ligger hosRawls. Dette kommer vi tilbake til underdiskusjonen av såkalte «comprehensivedoctrines». Den andre forskjellen somRawls skisserer er oppfattelsen av selve au-tonomibegrepet, og ikke bare dets funksjon,som over. Kants konstruktivisme er dypereog går til grunnen av eksistensen og konsti-tusjonen av verdiordningen, og er en del avden transcendentale idealisme. De kantian-ske rettferdighetsprinsippene stammer fraden praktiske fornuft, mens Rawls’ prinsip-per og verdiordning er grunnlagt i den defi-nerte og avgrensete opprinnelige posisjon.Den tredje forskjellen er Kants oppfattelseav ideen om personen og ideen om samfun-net som grunnlagt i den transcendentale ide-alisme, noe som er en metafysisk idé, og der-for ikke interessant for Justice as Fairness.Ifølge Rawls gjør nemlig avgrensningen mot«comprehensive views» en metafysikk bådeunødvendig og ikke anvendbar. Disse for-skjellene henger sammen med den fjerde for-

thereset

Rectangle


skjellen: de to synenes forskjellige mål. Jus-tice as Fairness skal avdekke en offentligrettferdiggjøring av spørsmål kun om poli-tisk og rettslig rettferdighet, gitt faktumet avrimelig verdi- og livssynspluralisme. Funda-mentalister, som ikke engang anerkjennerdette, vil ikke få en plass i Rawls’ modifiser-te rettferdighetsbegrep, og vil måtte finneseg i å være gjenstand for rettferdighetsim-perialisme.

I Kants konstruktivisme knyttes det helesammen og prosjektet funderes i den meta-fysiske ideen om den transcendentale idea-lismen. Prosjektet blir dermed dypere ogmer ambisiøst hos Kant, og dette prøverRawls helt eksplisitt å unngå ved å begrenseprosjektet til det politiske. Det er hverkentid eller plass til å gå inn på dette her, menslik jeg ser det, ligger følgende innebygget iden kantianske konstruktivismen: Kantskritikk av tidligere metafysikk, ideen omden kopernikanske vendingen og ideen omformålenes rike.20 Utover problemstillingenog innfallsvinkelen, hva blir da slektskapetmellom Rawls’ rettferdighetsteori og Kantsmoralfilosofi, hvis det finnes i det hele tatt?Tilsynelatende ikke mye.21

Rawls lanserer en distinksjon mellom detrasjonelle og det rimelige, hvor partene i denopprinnelige posisjon er «rasjonelle», mensborgerne i et velordnet samfunn i tillegg er«rimelige». Borgerne følger da en konstruk-tivistisk argumentasjonsprosedyre som haropprinnelse i en posisjon som helt enkelt erutarbeidet med utgangspunkt i den basaleoppfatningen av person og samfunn, prin-sippene om en praktisk fornuft og den of-fentlige rollen for den politiske oppfatnin-gen av rettferdighet. Det betyr at kun deprinsippene som spesifiserer innholdet i po-litisk rett og rettferdighet er konstruert, ogkonstruktivismen er innført for å spesifisere

rimelig fornuftige vilkår for samarbeid.22

Rawls antyder også at borgerne selv må haet konstruktivistisk syn på prinsippene forpolitisk rettferdighet for å forvente at slikeprinsipper kan bli allment godtatt.: «...it isonly by affirming a constructivist concepti-on – one which is political and not metaphy-sical – that citizens generally can expect tofind principles that all can accept».23

Det kategoriske imperativet og dets funksjon

Et av de mest kjente begrepene i Kants filo-sofi er det kategoriske imperativ. Dette er et iutgangspunktet formalt prinsipp som skalfungere som en målestokk for moralitet ogutføringen av moralske handlinger.24 Mangekommentatorer og kritikere av Kant synes åtro at det er plikten som skal styre handlin-gen, som skal være dens eneste motivasjons-grunnlag. Pliktmotivet, qua motiv, er imid-lertid sekundært i forhold til selve handlin-gens moralske tilskrivelse. Det er ikke slik atvi føler tilstedeværelsen av et pliktmoment,og så bestemmer oss for å handle eller athandlingen bare kan kreve full moralsk verdisåfremt den utelukkende er motivert at plik-ten. Det er heller ikke slik at en handlingikke kan være moralsk uten å inneholde etpliktmotiv som så å si strider mot våre natur-lige tilbøyeligheter, men som allikevel «vin-ner» motivasjonskampen. Kants moralfilo-sofi er derfor verken rigorøs eller innholds-løst formalistisk. 25 I visse formuleringer slårKant nesten an en dygdsetisk tone:

Natural inclinations, considered inthemselves, are good, that is, not a matterof reproach, and it is not only futile towant to extirpate them but to do so wouldalso be harmful and blameworthy. Rather,

thereset

Rectangle


let them be tamed and instead of clashingwith one another they can be brought intoharmony in a wholeness which is calledhappiness. Now the reason which accomp-lishes this is termed prudence.26

Kant kritiserer bruken av fornuften innenden teoretiske erkjennelsen – i den forstandat den ikke er tilstrekkelig for erkjennelse –men til gjengjeld lar han den være eneråden-de på etikkens område. Det betyr ikke atmoralsk innsikt er forbeholdt filosofien ellerden abstrakte refleksjonen; tvert imot hev-der Kant at ethvert menneske som er vedsine fulle fem godt vet hva som er rett oggalt. Moralfilosofiens oppgave får dermeden klargjørende funksjon ved at den skalvise hva vi gjør når vi handler og tenker mo-ralsk. Denne klargjøringen skjer ved sam-spillet mellom det materielle innholdet tilmaksimen og de formale trekkene til det ka-tegoriske imperativet. Fornuften opptrer dai evalueringen av dette samspillet. Dissetrekkene er gitt i den første formuleringenav det kategoriske imperativet: Handle bareetter en slik maksime gjennom hvilken dusamtidig kan ville at den skal bli en allmennlov.27 At imperativet er kategorisk betyr atdet påbudet som eksisterer i imperativetikke tar hensyn til hvilke ønsker og behovman eventuelt måtte ha, men at det finnersin begrunnelse gjennom rasjonell konsis-tens som ligger i selve formen.

Det er i denne konteksten Rawls ser sittprosjekt, som en empirisk demonstrering avdet kategoriske imperativet, når han sier athans teori kan «be viewed […] as a procedu-ral interpretation of Kant’s conception ofautonomy and the categorical imperativewithin the framework of an empirical theo-ry».28 Kant omhandler også et hypotetiskimperativ som er avhengig av våre ønsker og

behov, men som ikke inneholder moralitetpå samme måte. Dette kommer vi kort tilba-ke til under behandlingen av Rawls’ skillemellom det «rasjonelle» og det «rimelige».Gjennom et konstruktivistisk syn på fornuf-ten prøver Kant å vise at menneskelig tankeog handling stammer fra vanlig sunn fornuft(sensus communis), som danner grunnlagetfor filosofisk refleksjon.29 Det er vanskelig åvære kantianer uten å akseptere og slutte segtil denne tenkningen om moralske spørsmål.Rawls gjør også det, et stykke på vei. Men viskal se hvordan forholdet mellom det kate-goriske og det hypotetiske imperativet hosKant finner sin parallell hos Rawls, men forhelt andre og etter min mening ukantianskeformål. Først skal vi imidlertid se på et an-net begrep som Rawls baserer seg på i sinsenfilosofi, og som har en klar kantianskhistorikk og inspirasjon, nemlig begrepetom den offentlige fornuft.

Rawls og den offentlige bruken av fornuften

Rawls’ begrep om offentlig fornuft, eller of-fentlig fornuftsbruk («Public use of rea-son»), er et forholdsvis uklart begrep. Detstrider mer eller mindre eksplisitt mot detinnhold som Kant legger i det samme begre-pet,30 og det innbefatter ikke alle temaersom vanligvis ses som gjenstand for offentligargumentasjon og begrunnelse. Den gjelderkun spørsmål som angår grunnleggenderettferdighet og konstitusjonelle spørsmål.Vi benytter den offentlige fornuftsbruken isin egentligste form når vi knytter våre egnegrunner sammen med andres, for derigjen-nom å etablere en felles plattform for å løsepolitiske, grunnleggende spørsmål.31 SomRawls skriver: «In sum, public reason is theform of reasoning appropriate to equal citi-

thereset

Rectangle


zens who as a corporate body impose ruleson one another backed by sanctions».32 ForRawls er den offentlige fornuften viktig for-di den knytter an til gjensidigheten som eta-bleres når hver enkelt borger lover å over-holde de grunnleggende rettferdighetsprin-sippene som etableres i den opprinnelige po-sisjon. Det er nettopp kun ved offentliggjø-ringen og det faktum at andre også lover åoverholde de samme prinsippene, at den so-siale kontraktsmodellen kan fungere.

Rawls avgrenser også den offentlige bru-ken av fornuft til det politiske området ogskiller mellom «public» og «non-public useof reason».33 Kant skiller som vi så tidligeremellom offentlig og privat bruk av fornuft.For Rawls, derimot, tas den offentlige for-nuft i bruk når basisprinsippene skal fast-slås.34

Det er kun når spørsmål angående konsti-tusjonell rettferdighet skal avgjøres av allesom likeverdige borgere, at den offentligebruken av fornuft tas i bruk. «... in a de-mocratic society public reason is the reasonof equal citizens who, as a collective body,exercise final political and coercive powerover one another in enacting laws and inamending their constitution».35 Ikke-offent-lig eller «non-public» bruk av fornuften skil-ler seg fra den offentlige bruken ved at detbare eksisterer én offentlig, mens det finnesmange slags ikke-offentlige.36 Blant «ikke-offentlig fornuftsbruk» er den som tas i bruki foreninger, universiteter, forskningssentraog andre profesjonelle grupper.37

Denne offentlige fornuften skiller seg fraden såkalte bakgrunnskulturen, som rett ogslett er det sivile samfunn. Borgerne er detRawls kaller rimelig fornuftige når de aner-kjenner hverandre som frie og likeverdige iutøvelsen av sine rettferdighetskonsepsjo-ner.38 Det er i dette klart kantiansk inspirer-

te idealet vi også ser gjensidighetsprinsippet,som er tenkt som en politisk reformuleringav det kategoriske imperativet. Dette er ogsågrunnlaget for den legitime retten, for nårdet er snakk om konstitusjonell rett eller etspørsmål om grunnleggende rettferdighet,vil kun den rett som følger av argumenta-sjon underlagt den offentlige fornuftenskrav føre til legitim rett. Dette er det kanti-anske autonomiidealet, forstått som selv-lovgivning, på aggregert nivå.

Den offentlige bruken av fornuften er vik-tig for både Kant og Rawls, men på forskjel-lige måter. Rawls knytter legitimiteten til lo-vene mye tettere opp til dette idealet om pu-blic reason enn det Kant gjør, som heller lardette idealet fremkomme gjennom det kate-goriske imperativet slik dette fremstilles iMoralens Metafysikk, det såkalte frihetsim-perativet, som ligger til grunn for hans retts-filosofi: «Enhver handling er rett som i segselv eller etter sin maksime er slik at enhversfrie valg kan bestå sammen med alle andresfrihet, etter en allmenn lov».39 Her frem-kommer gjensidighetsprinsippet negativt,gjennom at den lov som gjør det umulig årespektere alles frihet på den samme måteog til samme grad, bryter mot det allmennerettsprinsippet. Hos Rawls er gjensidighets-prinsippet en del av den sterkt avgrensete of-fentlige fornuften, og gjelder slik sett kun ut-øvelsen av politisk makt.40

Det er verdt å merke seg at alle grunner ogall fornuftsbruk er sosial, men ikke nødven-digvis offentlig. Slik sett benytter Rawls segav et institusjonelt begrep om offentlighet;det er den offentligheten som man utøver exofficio.41 Spørsmålet er derimot om dennedistinksjonen, som er ulik den Kant trekkermellom offentlig og ikke-offentlig fornufts-bruk, er holdbar eller normativt attraktiv.Som også Thomas McCarthy spør:

thereset

Rectangle


Can we even imagine political culturewhich, the one hand, citizens form theiropinion by reading, listening to, and enga-ging in open discussions of political issues,but then are expected to participate in elec-toral campaigns and give support to legisla-tive programs and administrative policieson different grounds?42

Larmore stiller et likelydende, men ikke re-torisk, spørsmål: «Why, one might ask,should the domain of public reason be limi-ted to these fundamentals [dvs etableringenav de grunnleggende rettferdighetsprinsip-pene] instead of extending to all the politicaldecisions which a community must ma-ke?.»43 Kant går klar av denne innvendin-gen fordi hans kategoriske imperativ og ide-en om mennesket som selv-lovgivende ikketrekker de skillene mellom offentlig og ikke-offentlig bruk av fornuften som Rawls gjør.For Kant er det ikke noe spesielt ved den of-fentlige argumentasjonen som gjør at denmå skilles fra bakgrunnskulturens og det si-vile samfunns argumentasjon. Kant opere-rer med andre ord ikke med forestillingenom verdipluralismen som hinder for gjensi-dig anerkjennelse slik Rawls gjør. Og det eri samspillet mellom flere såkalte compre-hensive doctrines at den offentlige fornufts-bruken kommer til syne.44 Det er nemlig pu-blic reason, som er den typen fornuftsbruksom danner grunnlaget for rettferdighets-prinsippene, og som stammer fra den delenav comprehensive doctrines, som skal kun-ne godtas av andre som har andre typercomprehensive doctrines.

Å holde comprehensive doctrines utenfordet rettferdighetspolitiske spektrum harimidlertid sin kantianske pris. Med det av-skjærer Rawls en forholdsvis stor del av detKant baserer seg på når man kommer frem

til rettferdighetsprinsippene. Spørsmålet forKant er om man kan ville universaliseringenav et prinsipp, ikke om det er fornuftig ellerikke. Særlig gjelder dette det metafysiskeelementet, som vi skal se nærmere på nå.

«Political, not metaphysical»?

For Rawls er den offentlige bruken av fornuf-ten avgrenset fra all annen type resonneringog fornuftsbruk. I tillegg er det et krav, somogså nevnt, at den offentlige bruken av for-nuften skal følge visse regler for argumenta-sjon som ikke skal inneholde elementer sominngår i våre religiøse, moralske eller filoso-fiske overbevisninger.45 Det er dette skilletsom gjør at Rawls ikke vil operere med enmetafysikk. Som fremhevet tidligere: «Publicreason ... is now best guided by a politicalconception the principles and values ofwhich all citizens endorse. That political con-ception is to be, so to speak, political and notmetaphysical».46 Denne anti-metafysikken,og insisteringen på det politiske på bekost-ning av det metafysiske, gjelder for hele kon-struktivismen til Rawls. For at Rawls skal hanoen som helst forhåpninger om at man skalkunne komme til enighet om basisprinsippe-ne, er også dette den eneste løsningen. Noeannet ville innebære en epistemologisk ellermetafysisk påstand av et eller annet slag.

Rawls’ anti- eller ikke-metafysiske syn erskreddersydd for, og et produkt av, en tid utentro på fundamentale ideers styringskraft i nor-mative spørsmål. Slik sett er teorien et frem-skritt, siden den i prinsippet kan deles av langtflere enn Kants autonomi-tilhengere. Det erallikevel en del innvendinger mot Rawls’ ikke-metafysiske system. Rawls skriver:

If we look at the presentation of justice asfairness and note how it is set up, and note

thereset

Rectangle


the ideas and conceptions it uses, no parti-cular metaphysical doctrine about the na-ture of the persons, distinctive and opposedto other metaphysical doctrines, appearsamong its premises, or seems required byits arguments». 47

Påstanden om at en metafysikk ikke «ap-pears among its premises, or seems requi-red by its arguments», vil da være den sen-trale.48 Her tenker Rawls først og fremst påde store ideologiers og filosofiers grunnleg-gende premisser. At den opprinnelige posi-sjon er nøytral mellom slike, kan vi godtgodta, og det er dette Rawls legger i at in-gen metafysikk kreves for å godta hans te-ori. Men Rawls’ redegjørelse for upartisk-het i den opprinnelige posisjon som grunn-lag for moral og essensen i Kants autono-mibegrep, har allikevel en stilltiende forut-setning: Deltagelse i en upartisk bestem-melse av prinsipper er en konsekvens av etfaktum som bare kan bli uttrykt ved meta-fysisk påstand – at mennesket har fri vilje.Individet i den opprinnelige posisjon un-derlegger seg nemlig informasjonsbegrens-ningene frivillig.49

Det at rettferdighet er «political, not me-taphysical» skaper også et problem for for-ståelsen av personen. En slik forståelse gårforut for bestemmelsen av rettferdighets-prinsippene, noe den må gjøre. Hvis denneoppfatningen kun er historisk relativ, somRawls indikerer, kan det tenkes at noenmenneskelige vesener kan bli nektet statussom personer og derfor også plass i «the in-itial situation» – begynnelsessituasjonen. Pågrunn av dette trenger vi en sterkere basisfor å hevde at alle menneskelige vesener erpersoner med en medfødt rett, eksempelvisen naturrett. Denne basisen får man kungjennom en moralens metafysikk, slik som

hos Kant, og gjennom påstanden om atmennesket har en fri vilje.

Et problem med ideen om overlappingconsensus er at de forskjellige livssynene måkunne konvergere på noen grunnleggenderettferdighetsspørsmål dersom man skalkunne leve sammen. Som Rawls sier: «Peo-ple can make arguments from the Bible ifthey want to. But I want them to see thatthey should also give arguments that all rea-sonable citizens might agree to. Again,what’s the alternative?».50 Store deler avden muslimske verden vil neppe kunne god-ta et slikt skille som hele Rawls’ teori er av-hengig av. Og det er også klart mulig å fore-stille seg andre doktriner som ikke i prinsip-pet kan tenkes å bifalle gjensidighetskravetfor alle når det kommer til anerkjennelsenav sine medborgere. Man kan også forestilleseg at en prinsipiell islamist eller tilhenger avkastesystemer selv bak uvitenhetssløret vilkunne tenkes – med fare for at vedkommen-de viste seg å være kvinne når uvitenhetsslø-ret ble løftet – å nekte og anerkjenne det sen-trale vilkåret som sløret er tenkt å rendyrke;at alle er frie og like. Når det ikke finnesnoen deler av ens comprehensive doctrinesom kan stå på egne ben uavhengig av alleandre deler av doktrinen, vil det bli vanske-lig å få til en overlappende konsensus somsynes robust nok til å fungere som sam-funnsbyggende og rettferdiggjøring avspørsmål om grunnleggende rettferdighet.Det er muligens gode grunner for å eksklu-dere slike «unreasonable» doktriner, menspørsmålene er da hvor lenge man kan ute-lukke disse, og hva slags status de som ikkeanerkjenner prosedyren får. Dette proble-met diskuterer ikke Rawls, utover kravetom at doktrinene må være «reasonable».Poenget i denne sammenheng er ikke å føreen separat kritikk av Rawls’ idé om overlap-

thereset

Rectangle


pende konsensus og tilhørende begreper,men å vise hvordan dette kan være et pro-blem som Kant ikke ender opp i med sinsterkere fornuftsbaserte og eksplisitt ikke-empiriske innfallsvinkel. Etter min meninger dette fordi Rawls, som tidligere sitert,skal gi en «procedural interpretation ofKant’s conception of autonomy and the ca-tegorical imperative within the frameworkof an empirical theory».51 Det er forsøketpå å gi en empirisk kontekst til det katego-riske imperativet som i bunn og grunn førerRawls til dette problemet. Det står fremde-les uløst.

Til tider karakteriserer Rawls også ho-vedpoenget i den opprinnelige posisjonensom om det er konstruksjonen av et rimeligfornuftig ståsted som gjør det mulig for osså se vår plass i samfunnet fra evighetenssynsvinkel: «[T]o see our place in societyfrom the perspective of this position is tosee it sub specie aeternitatis: it is to regardthe human situation not only from all soci-al but also from all temporal points of vi-ew».52 Dette ståstedet, altså den opprinne-lige posisjon, er i tillegg «objective and ex-presses our autonomy». Disse to påstande-ne ligner veldig på Kants begrep om «trans-cendental principles of public rights», selvom Rawls hevder det ikke er «the view of atranscendent being rather it is certain formof thought or feeling that rational personscan adopt within the world» (ibid.) Detteer et argument som neppe kan sies å væretilstrekkelig for å fjerne skyggen av Kantsmetafysikk som ligger i bakgrunnen. At deter en «certain form of thought or feeling»,sier ingenting om at ikke en metafysikk kaninngå i denne formen eller følelsen, som dakan sies å representere den såkalte allmen-ne rettsfølelsen hos rasjonelle vesener. Oger det noe som kjennetegner Kants trans-

cendentale idealisme, er det nettopp at detikke er snakk om «a transcedent being»,men en «certain form of thought».

Enhver teori som ilegger fornuften en såstor rolle som det både Kant og Rawls gjør,spiller et høyt spill i utgangspunktet. His-torien har vist at mennesket ikke alltidnødvendigvis er fornuftig i situasjoner dernettopp fornuften skulle ha vært den ene-rådende kraften. Og det er lenge siden So-krates’ ord om at den som vet hva som erdet rette, gjør det rette, ble falsifisert. Kanter klar over problemet med fornuften oghar på ingen måte et utopisk syn på men-neskets natur, men prøver å løse det ved åkonstruere et epistemologisk, moralsk ogpolitisk system. Rawls møter på problemeri sin mangel av en metafysikk å støtte segtil, og mye avhenger derfor av et ikke-me-tafysisk rasjonalitetsbegrep, noe som lettkan bli et intellektuelt bananskall forRawls. Man kan også fort redusere enfruktbar filosofi til kun ren politisk teorihvis man konsekvent unngår slike metafy-siske begreper.

Den monologiske innvendingen

I realiteten kan det stilles spørsmål ved omRawls, i den politisk-filosofiske kontekstenhan står, i det hele trenger ideen om en kon-trakt: Det foregår åpenbart ingen særlige for-handlinger i denne kontraktssituasjonen.Den er rett og slett monologisk, all den tidman har strippet vekk informasjonen somgjør et annet resultat enn rettferdighetsprin-sippene mulige. Posisjonen leder ubønnhørligtil nettopp de prinsippene som Rawls velger.

Den samme type kritikk har også blittfremsatt fra såkalt kommunitaristisk hold,som poengterer at ingen av de valgene somvisstnok skal gjøres i den opprinnelige posi-

thereset

Rectangle


sjon kan bety noe for noen. Rettferdighets-prinsippene er derfor monologiske, og vilikke kunne bære den vekten som menneskerav kjøtt og blod vil kreve av de prinsippenesom skal styre deres samhandling.53 Det er ihvert fall liten tvil om at den opprinneligeposisjon ikke er en dialogisk-deliberativ are-na, men en tankemodell for hvilke prinsip-per som bør velges av enhver som følger sli-ke prinsipper.54 Selv om dette er i overens-stemmelse med Kants formål med det kate-goriske imperativet – å rentenke våre inner-ste moralske forestillinger – kan det neppehevdes at dette er utpreget dialogisk eller de-liberativt, slik Rawls fremstiller sin teori.55

Denne kritikken kan synes relevant – utenat man behøver å akseptere kommunitaris-men – når vi tenker på de rawlsianske kra-vene til argumentasjon for rettferdighets-prinsippene og hans avgrensning av tilgjen-gelige data for bestemmelsen av dem.56 Mantrenger altså i prinsippet ikke et «communi-ty of investigators» – i Charles Sanders Peir-ce’ forstand57 – eller tilstedeværelsen av fle-re subjekter når man anvender denne kon-struktivismen; man kommer til det sammesvaret uansett. For antakelsen ligger fast; desom skal delta i en slik prosedyre, og de somskal være beskyttet av, og gjenstand for,dens resultater, er alle rimelig fornuftige ve-sener. De som ikke er slike rimelig fornuftigevesener blir ikke invitert til forhandlings-bordet, hvor det strengt tatt ikke nødvendig-vis er så mange.

I forlengelsen av dette oppstår det et in-teressant spørsmål om forholdet mellomrett og moral, eller rettferdighetsprinsippene– som danner grunnlaget for legitim rett –og den kantianske oppfatningen av moral iRawls’ teori om rettferdighet. Det modell-grepet Rawls er mest kjent for, den opprin-nelige posisjonen og dets slør av uvitenhet,

skal sikre ikke bare partenes nøytralitetgjennom å ta fra dem egeninteressen, menogså deres status som frie og like moralskepersoner.58

Det er anerkjennelsesprosessen Rawls ten-ker på her. Det er selvfølgelig ikke slik atmennesker får moralsk status som frie og likei en normativ forstand kun bak uvitenhets-sløret. Det er prosedyren og konstruktivis-men som bestemmer hva som skal være mo-ralsk status, og da tjener dette sløret denfunksjonen; den klargjør vilkårene for valget.

Det er åpenbart at Rawls her bruker be-grepet «moral persons» på en helt spesiellmåte. Det er i hvert fall ikke en dagligdagsbetydning av hva det vil si å være en mo-ralsk person det kan være snakk om, nårman må abstrahere vekk mange personligeegenskaper for at man skal situeres moralsk.Tvert imot er det nettopp det som gjør atKant med en viss rett kan si at hans pliktba-serte etikk – hvor vi overkommer tilbøyelig-heter til å handle i egeninteresse og følgerdet rette – representerer grunnleggende mo-ralske intuisjoner hos de fleste av oss. En avKants aller største bedrifter er etter min me-ning at han pekte på sammenhengen mellomfrihet og moral; det er kun han som selv vel-ger å følge lover han gir til seg selv, som er friog har mulighet til å leve et moralsk liv. Po-enget i denne sammenheng er at uten en klarforståelse av hva det vil si å være en moralskperson tar Rawls bort mye av mulighetenfor å være moralsk og leve i et fritt samfunn,slik Kant (og mange andre med ham) forut-setter det, nemlig gjennom viljen til et mo-ralsk liv. Men så viser det også at Rawls harnettopp en spesiell oppfatning av hva det vilsi å være en «moral person»: «They are mo-ral persons in that, once they have reachedthe age of reason, each has, and views theothers as having, a realized sense of justice;

thereset

Rectangle


and this sentiment informs their conduct forthe most part».59 Det er altså en helt be-stemt oppfatning av den moralske personensom legges til grunn her, en oppfatning somer intimt knyttet til de rettferdighetsprinsip-pene som Rawls legger til grunn at skal ek-sistere i et velordnet samfunn. Utover dettehar ikke Rawls noen oppfatning av hva detvil si å være en moralsk person. Og merk,det er uvitenhetssløret som situerer de mo-ralske aktørene som moralske; ja, det er det-te sløret som også gjør at de anerkjennerhverandre som frie og like moralske aktører.Med dette har Rawls i praksis skjøvet utmoralen fra grunnleggingen av rettferdig-hetsprinsippene i et velordnet samfunn, ogmed det også fra selve grunnlaget for den le-gitime retten. Med dette løsriver i realitetenRawls retten fra moralen, og blir en rettspo-sitivist. Denne rettspositivismen hviler på etannet grunnlag enn den kantianske, hvorrettens rolle adskilles fra moralens ved atmoralloven regulerer de indre forholdene,mens retten regulerer de ytre.60 Og det ertvangselementet som gjør at retten aldri di-rekte kan representere moralen; man kanikke slutte fra rett og demokrati til personligmoral, eller omvendt.61 Den politiske frihe-ten bestemt gjennom rettssystemet, er ifølgeKant å sikre den politiske autonomien somgjør at du selv kan bestemme hvordan duskal leve.62 Hos Rawls, derimot, er det ut-skillelsen av den moralske statusen til perso-nene som inngår den opprinnelige posisjo-nen som gjør at man står tilbake med et be-grep om retten uten moral.

Den rasjonelle aktør: Er Rawls egentlig en kantianer?

Det kategoriske imperativ er kanskje et avde viktigste av Kants begreper for Rawls, og

den opprinnelige posisjon kan sees som etforsøk på å sette det kategoriske imperativinn i en klarere kontraktteoretisk kontekstenn det Kant selv gjorde, og som et argu-mentativt utgangspunkt for aktivt å benyttedette begrepets muligheter i denne sammen-heng.63 Den opprinnelige posisjon kan ogsåsees som et uttrykk for Kants noumenaleverden der ideene om likhet og frihet eksis-terer uavhengig av deres empiriske manifes-tasjoner. Den opprinnelige posisjon vil jo al-dri – i motsetning til det kategoriske impera-tivet – representere en faktisk situasjon. Deter nettopp dette utgangspunktet som gjør atman kan komme frem til universelle, all-menngyldige moralske prinsipper som de torettferdighetsprinsippene til Rawls gir seg utfor å være. Rawls forsyner oss her med et ar-gument som viser hvilke prinsipper frie oglike rasjonelle mennesker vil velge i en opp-rinnelig posisjon. Det vil da si, mener Rawls,at å handle ut fra rettferdighetsprinsippeneer å handle i tråd med det kategoriske impe-rativet.64

Dette ser jeg på som problematisk. At enoppfatning er politisk, ifølge Rawls, betyr atden er en moralsk oppfatning utarbeidet iden opprinnelige posisjon for et særskiltområde; de politisk-rettslige basisinstitusjo-nene. Dette vil si de grunnleggende struktu-rene i vårt samfunn, også kalt rettferdighets-prinsippene.

En innvending er da spørsmålet om hvordet blir av moralen, i hvert fall slik vi kjennerden fra Kant, når disse politisk-moralskeoppfatningene som Rawls snakker om er av-hengige av en kontrakt. Et moralbegrep skalikke være avhengig av en forsikring om atandre oppfyller sine plikter såfremt du ogsågjør det og vice versa. Man handler moralsknår man setter normen i seg selv, ut fra sinegen fornuft, som også Rawls, i tillegg til

thereset

Rectangle


Kant, kaller «the final court of appeal». Servi nærmere på hvordan Rawls innimellomordlegger seg, ser vi en slående likhet mellomen tradisjonell (og etter min mening liteholdbar) tolkning av Kant, nemlig den hvorvi for å gjøre krav på moralitet må handle ifravær av våre personlige tilbøyeligheter. Til-bøyelighetene hos Kant tilsvarer langt på veidet Rawls kaller «special psychologies».65

Som tidligere påpekt er den Kant-tolknin-gen hvor tilbøyeligheter og pliktfølelsen ståri et kampforhold til hverandre, både en vel-kjent og en (over)forenklet og lite represen-tativ forståelse av Kants moralpsykologi.Hele Kants prosjekt kjennetegnes av en opp-lysningsfilosofi hvor formålet er dannelse avmenneskets mørkere sider til en moralskfullkommenhet. Kant har aldri satt som be-tingelse for moralitet at man må overkjøresine personlige tilbøyeligheter. Det er kun itilbakevisningen av utilitarismens tilsideset-telse av alle personlige motivasjoner som re-levante, at Kant peker på at negative tilbøy-eligheter ikke kan gi grunnlag for moral selvom de tilfeldigvis produserer gode resulta-ter.

Rawls’ rasjonelle individ, som rangerer«options according to how well they furtherhis purposes» og «follows the plan whichwill satisfy more of his desires rather thanless»,66 står slik sett i klar motsetning tilKants rasjonelle individ som handler i hen-hold til den tredje formuleringen av det ka-tegoriske imperativ, som forplikter det til al-dri å behandle andre som middel, men sommål, også kalt formålenes rike. Når Rawls’rasjonelle aktør kommer ut av den opprin-nelige posisjon, aksepterer hun rettferdig-hetsprinsippene, mens Kants aktør refererertil rasjonell konsistens i den første formule-ringen i det kategoriske imperativ og måkunne ville at rettferdighetsprinsippene skal

gjelde som en allmenn universell lov. Ogsådet at Rawls trenger et slør av uvitenhet forå hindre at partene i den opprinnelige posi-sjon velger egoistiske prinsipper, fører til atvi ender opp med et annet moralpsykologiskbegrep, fordi aktøren hos Rawls viser tyde-lige tegn på å kun være opptatt av egeninte-ressen i begynnelsessituasjonen.

Når sløret lettes, og prinsippene er lagt,har man en kontrakt å se tilbake på som for-hindrer egeninteresse. I tillegg er aktørene ri-melige og innser at disse prinsippene er for-nuftige. Det er først her at Rawls’ mer positi-ve syn på mennesket som fornuftig kommertil syne, hvor han forventer at aktørene er ri-melige og rasjonelle og faktisk følger prinsip-pene.67 Men de ville aldri ha valgt dem utendette sløret og denne uvitenheten.

Rawls ender på en slik måte opp med enhelt annen dreining i moral og antropologi –to temaer som er intimt sammenknyttet hosbåde Kant og Rawls – enn det Kant gjør.Denne dreiningen medfører at det kantian-ske elementet får en betydelig mindre rolle åspille i Rawls’ argumentasjon enn det mankan få inntrykk av.68

Med andre ord er spørsmålet om Rawlsikke skal forventes å være noen streng kan-tianer lenger, men på dette punktet heller be-dømmes i innstilling og analogi enn som enklar arvtaker og viderefører. Allikevel er detinteressant å se på hvilke grunnlag og hvor-dan Rawls’ doktrine eventuelt avviker fraKants. Det videre spørsmålet er om det fin-nes andre forbindelser mellom Rawls ogKant enn den mellom Kants moralfilosofi ogRawls’ politiske filosofi.

Avslutning: Kantiansk «innstilling»?

Vi har nå sett at de direkte forbindelsenemellom Rawls og Kant kan sies å være pro-

thereset

Rectangle


blematiske – også der Rawls ikke eksplisittmarkerer sin avstand fra Kant. Dette gjeldersærlig rasjonalitetsbegrepet og dets begrun-nelser. Ser vi utover selve moralfilosofien tilKant, hvor de fleste forbindelser til Rawlshar blitt gjort, og inn i erkjennelsesteorienhans, kan vi også finne likheter. Som vi harvært inne på, reformerte Rawls den politiskefilosofien ved å vende fokus fra det person-lig-moralske og en rådende metodologiskindividualisme, til de politiske og rettsligeinstitusjonene. Disse var tidligere sett påsom nøytrale og dermed som uinteressante.Ved å vise at det er etableringen av institu-sjonene som er utgangspunktet for en nor-mativ politisk filosofi, snudde Rawls debat-ten på hodet. Hvis man ser på Kants kritikkav tidligere metafysikk kan man finne noeav det samme. Filosofien var ikke lenger ste-det hvor man nødvendigvis fant svar på detDostojevskij kaller de «fordømte spørsmå-lene»; meningen med livet og vår plass påjorden. Denne innfallsvinkelen finner viogså hos Rawls. Vi finner også mer direkteforbindelser mellom Kants politiske filosofiog Rawls i Kants artikkel Til den evige fredder han legger planene for et fornuftig sam-arbeid både innen en stat og mellom stater.Kant møter de samme problemene somRawls har som sitt fokus, nemlig problemetom hvordan mennesker med radikalt for-skjellige oppfatninger av sannhet og detgode liv allikevel skal kunne leve sammen:

As hard as it may sound, the problem ofsetting up a state can be solved even by anation of devils (so long as they possess un-derstanding). It may be stated as follows:‘In order to organise a group of rationalbeings who together require universal lawsfor their survival, but of whom each sepa-rate individual is secretly inclined to

exempt himself from them, the constitutionmust be so designed that, although the citi-zens are opposed to one another in theirprivate attitudes, these opposing views mayinhibit one another in such a way that thepublic conduct of the citizen shall be thesame as if they did not have such evil atti-tudes’. A problem of this kind must be so-luble.69

Riktignok antyder Kant at det finnes mye«evil attitudes» blant folk, og han har en an-nen løsning på de forskjellige personligeoppfatninger, nemlig makt, men ut fra dettesitatet ser man at Kant og Rawls langt på veideler de samme oppfatningene om hva manbør ta hensyn til når man skal bygge en rett-ferdig og stabil stat. Ja, på mange måter kanman se Kants problemformulering ovenforsom nettopp formuleringen av det spørsmå-let som Rawls gir seg som oppgave å besvaregjennom sin teori om Justice as Fairness, slikdenne fremkommer etter publiseringen avPolicial Liberalism. Rawls bygger mye avsitt prosjekt i troen på at mennesker er rime-lig fornuftige («so long as they possess un-derstanding»), innser prinsippene og nød-vendigheten av å følge dem og har en forsik-ring om at andre vil følge dem såfremt enselv også gjør det. Til sammenligning skriverogså Kant i Til den evige fred:

For each individual believes of himself thathe would by all means maintain the sancti-ty of the concept of right and obey it faith-fully, if only he could be certain that all theothers would do likewise, and the govern-ment in part guarantees this for him. 70

Her, og ikke i det kategoriske imperativet,finner vi den rawlsianske problemstilling,med sitt behov for forsikring om at andre

thereset

Rectangle


handler på samme måte. Det er åpenbart atdet er moralfilosofien til Kant som har influ-

ert Rawls mest, men det er kanskje Kantspolitiske filosofi som ligger ham nærmest.

Noter1 Den kjente Cambridge-historikeren Peter Laslett

uttrykte en generell oppfatning i innledningen til første volum i serien Philosophy, Politics and So-ciety i 1956 med ordene: «For the moment any-way, political philosophy is dead». Se Peter Las-lett (red.), Philosophy, Politics and Society. Ox-ford: Blackwell, 1956. Det var først etter 1971 – året for publiseringen av A Theory of Justice – at ingen kunne si det samme.

2 John Rawls, A Theory of Justice, Massachusetts: Harvard University Press, 1971.

3 Katrin Flikschuh, Kant and Moderen Political Philosophy, Cambride: Cambridge University Press, 2000:4.

4 En av grunnenne til at det kan være interessant å kontrastere Rawls and Kant, er at begge jobber innenfor en utpreget liberal-politisk tradisjon, hvor rettferdighetsprinsipper forsøkes grunnlagt uten referanse til andre holdepunkter enn den menneskelige fornuft og erfaring, og hvor folks dagligdagse erfaring og intuitive oppfatninger om rettferdighet danner utgangspunktet for ambisiø-se teoretiske konstruksjoner som forsøksvis skal rendyrke nettopp disse gjengse oppfatningene.

5 Det er altså ikke en pragmatisk, rimelighetsbasert innfallsvinkel til løsningen av samfunnsmessige grunnspørsmål om rettferdighet som foreslås, el-ler som skal impliseres i tittelen. Slik sett kan man avgrense Rawls’ prosjekt mot pragmatisk rettsfi-losofi, for eksempel slik den fremstilles i bl.a. Sverre Blandhol, Nordisk rettspragmatisme. Sa-vigny, Ørsted og Schweigaard om vitenskap og metode. København: Jurist- og Økonomforbun-dets Forlag, 2005. I dette verket fremstilles prag-matisme som en teori som unndrar seg distinksjo-ner, som har fokus på «gode konsekvenser» (hva de enn måtte være), og generelt er mer eller min-dre i løselig opposisjon til en liberal, ikke-utilita-ristisk rettsfilosofi. Utover dette er det imidlertid vanskelig å få noe intellektuelt klarere forhold til pragmatismen, slik den fremstilles her.

6 Se Thomas McCarthy, «A Reasonable Law of Pe-oples», i Perpetual Peace. Essays in Kant’s Cos-mopolitan Ideal, James Bohmann & Matthias

Lutz-Bachmann (red.), Cambridge, Mass.: The MIT Press, 1997:201–219:208. Se også John Rawls, Lectures on the History of Moral Philo-sophy, Barbara Herman (red.), Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 2000:1–21.

7 Rawls skriver: «[The role of the original position] is to establish the connection between the model-conception of a moral person and the principles of justice that characterize the relations of citizens in the model-conception of a well-ordered socie-ty. It serves this role by modelling the way in which the citizens in a well-ordered society, vie-wed as moral persons, would ideally select first principles of justice for their society. The con-straints imposed on the parties in the original po-sition, and the manner in which the parties are described, are to represent the freedom and equa-lity of moral persons as understood in such a so-ciety» (1999:356).

8 Rawls, 1999:358.9 Rawls, 1993:303. Se også Rawls, «Themes in

Kant’s Moral Philosophy», i 1999:497–528. For en nærmere analyse av Rawls’ forhold til Kant i lys av denne intuisjonismen, se Flikschuh, 2000:30.

10Rawls, 1999:351.11Se Wilfrid Sellars, Empiricism and the Philosophy

of Mind, Cambridge, Mass.: Harvard University Press, 1997.

12Rawls, 1999:356.13Dette betyr ikke at Sellars inntar det radikale

standpunktet, nemlig at verden ikke eksisterer uten et slikt menneskelig synspunkt eller perspek-tiv. Slik sett er ikke Sellars – eller denne typen konstruktivisme som diskuteres her – en ontolo-gisk konstruktivisme.

14Rawls, 1999:304.15For en fortolkning av Kants transcendentale ide-

alisme som en erkjennelsesteoretisk metode, se Henry E. Allison, Kant’s Transcendental Idea-lism: An Interpretation and Defense, New Ha-ven: Yale University Press, 1983. For øvrig er det verdt å bemerke at det ikke nødvendigvis er helt vanlig å spore kantianisme gjennom metode på

thereset

Rectangle


denne måten. Vanligvis blir Rawls’ kantianisme som sagt sporet gjennom deontologien. Denne ar-tikkelen et forsøk på å vise hvor feilaktig denne oppfatningen er.

16«Thus an essential feature of Kant’s moral con-structivism is that the first principles of right and justice are seen as specified by a procedure of con-struction (the C[ategorical] I[imperative]-proce-dure) the form and structure of which mirrors our free moral personality as both reasonable and ra-tional. This conception of the person he regards as implicit in our everyday moral consciousness» (1993:304).

17Rawls, 1993:305.18Rawls, 1993:11ff.19 I hvilken grad Kant er demokratiets forsvarer kan

diskuteres, men det er på det rene at den såkalte frihetsmaksimen er ment å fungere som legitime-rende også for statsordinger, dvs. at de ordninge-ne som ikke respekterer den er illegitime.

20Disse punktene, da særlig ideene om den koperni-kanske vendingen og formålenes rike, kan da sies å fungere som perspektiver som rasjonelle vesener antar for å konstituere en meningsfylt fundering av moralitet og erkjennelse. I henhold til den ko-pernikanske vendingen blir dette perspektivet et spørsmål om å se mennesket som lovgiver av ytre objekter islettet for omvendt, og i henhold til for-målenes rike konsulterer man da en verden hvor man tenker seg et samsvar mellom alle handlinger og prinsipper. Dette er et perspektiv om rasjonell konsistens i konstitueringen av moralitet. Se for øvrig også litteraturen henvist til i note 7.

21Rawls sier i Political Liberalism: «Justice as Fair-ness would, however, accept Kant’s view of philo-sophy as defense this far: given reasonably favo-rable conditions, it understands itself as the de-fense of the possibility of a just democratic regi-me» (1993:101). Men det er det også flere teorier enn de kantianske som gjør.

22Rawls, 1993:97.23 Ibid.24 Jeg skal ikke her ta stilling til graden av formalitet

i det kategoriske imperativ, og således verken imøtegå eller bekrefte kritikken som allerede He-gel fremstilte i en noe karikert form, men som si-den har blitt utviklet og gjentatt i forskjellige for-mer. For mer om dette, se Henry Allison, Kant’s Theory of Freedom, New York: Cambridge Uni-versity Press, 1990:184–191.

25Dette er selvfølgelig altfor kort til å kunne funge-re som en redegjørelse for Kants maksimebegrep.

Det kan for dette formålet være tilstrekkelig å henvise til Kants religionsfilosofi, hvor det heter: «[F]reedom of the will is of a wholly unique na-ture in that an incentive can determine the will to an action only so far as the individual has incor-porated it into his maxim (has made it the general rule in accordance with which he will conduct himself (1960:19).

26 Immanuel Kant, Religion Within the Limits of Reason Alone, New York: Harper & Brothers, 1960:51.

27 Immanuel Kant, Grundlegung zur Metaphysik der Sitten, Akademieausgabe, vol 4, Berlin: Wal-ter de Gruyter, 1902:421.

28Rawls, 1971:226.29Det er ikke videre selvsagt at Kants syn på fornuf-

ten er konstruktivistisk. Selve begrepet konstruk-tivisme har i mange sammenhenger til og med blitt sett på som nettopp motpolen til idealisme. Når jeg nå hevder at dette synet er konstruktivis-tisk, legger jeg Rawls’ tolkning og bruk av kon-struktivisme til grunn.

30Rawls, 1993:213.31Se Charles Larmore, «Public Reason», i The

Cambridge Companion to Kant, Samuel Freeman (red.), New York: Cambridge University Press, 2003:368–394, på side 368.

32 John Rawls, Justice as Fairness. A Restatement, Cambridge, Mass.,: Harvard University Press, 2001:92.

33Rawls, 1993:220–223.34Som han sier: «Public reason is public in three

ways: as the reason of citizens as such, it is the re-ason of the public; its subject is the good of the public and matters of fundamental justice; and its nature and content is public, being given by the ideals of political justice, and conducted open to view on that basis» (1993:213).

35Rawls, 1993:214.36Rawls, 1993:220.37Dette er et av de klareste uttrykkene for en såkalt

«two-subject theory» hvor man opererer med et skille mellom subjektet som deltager i den private sfære og på institusjonsnivå. Se Rawls, «the Basic Structure as Subject», 1993:257ff. Mer konkret har den offentlige fornuften fem karakteristika; 1) den angår fundamentale politiske spørsmål, 2) den gjelder demokratiske representanter; 3) dens innhold er gitt av et sett av rimelig fornuftige rett-ferdighetskonsepsjoner; 4) resultatet av disse rett-ferdighetskonsepsjonene vedtas som lover; og 5) borgerne har muligheten til å sjekke at prinsippe-

thereset

Rectangle


ne som avledes fra deres rettferdighetskonsepsjo-ner møter gjensidighetsprinsippet. Slik sett gjel-der dette argumentasjon omkring spørsmål i det offentlige politiske forum, nærmere bestemt som 1) domskriving, særlig Høyesterettsargumenta-sjon, 2) regjeringsmedlemmers og lovgiveres ar-gumentasjon, samt 3) valgkampsargumentasjon (ibid.). Ideen om den offentlige fornuften varierer i noen grad i henhold til hvilken av disse tre argu-mentasjonsformene det er snakk om, og særlig gjelder den offentlige fornuften for Høyeste-rettsargumentasjon.

38«Citizens are reasonable when, viewing one another as free and equal in a system of social co-operation over generations, they are prepared to offer one another fair terms of cooperation accor-ding to what they consider the most reasonable conception of political justice; and when they agree to act on those terms, even at the cost of their own interests in particular situations, provi-ded that other citizens also accept those terms» (1997:765).

39 Immanuel Kant, Metaphysik der Sitten, Akade-mieausgabe, vol 6, Berlin: Walter de Gruyter, 1902:230.

40Rawls, 1997:771.41«Thus an essential feature of Kant’s moral con-

structivism is that the first principles of right and justice are seen as specified by a procedure of con-struction (the C[ategorical] I[imperative]-proce-dure) the form and structure of which mirrors our free moral personality as both reasonable and ra-tional. This conception of the person he regards as implicit in out everyday moral consciousness» (1993:220).

42Thomas McCarthy, «Kantian Constructivism and Reconstructivism: Rawls and Habermas in Dialogue,» Ethics 105 (October 1994): 44–63.

43Larmore, 2003:381.44«[Political liberalism] holds that even though our

comprehensive doctrines are irreconcilable and cannot be compromised, nevertheless citizens who affirm reasonable doctrines may share rea-sons of another kind, namely, public reasons gi-ven in terms of political conceptions of justice» (1999:612).

45Rawls, 1993:225.46Rawls, 1993:10.47Rawls, 1993:29 fn.48 Bare det å hevde at man ikke har en metafysikk, kan

være en metafysisk påstand, men denne innvendin-gen ser Rawls ut til å være klar over (1993, s. 29 fn).

49Rawls, 1971:148.50Bernard Prusak, «Interview with John Rawls», i

1999:616–623:620.51Rawls, 1971:226.52Rawls, 1971:587.53Se særlig Sandel, 1998:176ff.54Rawls, 1993:26, min uth.55Som Rawls selv sier om konteksten av sin demo-

kratiteori: «Here I am concerned only with a well ordered constitutional democracy – a term I used at the outset – understood also as deliberative de-mocracy», 1997:771–72, uth her.

56Som også Rawls sier om Kant: «A conception of objectivity must include an account of our agre-ement in judgments, how it comes about. Kant accounts for this agreement by our sharing in a common practical reason. For this idea to succeed, we must suppose, as Kant does, that whoever applies the CI-procedure, roughly the same judgments are reached, provided the proce-dure is applied intelligently and conscientiously, and against the background of roughly the same beliefs and information» (1993:307).

57Se særlig hans «Some Consequences of Four Inca-pacities» i The Essential Peirce. Selected Philo-sophical Writings. Vol I, Nathan Houser & Christian Kloesel (red), Bloomington: Indiana University Press, 1992:28–56, hvor det erkjennel-sesmessige hovedpoenget er at sannhet forutsetter et dialogisk fellesskap: «The real, then, is that which, sooner or later, information and reasoning would finally result in, and which is therefore in-dependent of the vagaries of me and you. Thus, the very origin of the conception of reality shows that his conception essentially involves the notion of a COMMUNITY, without definite limits, and capable of an indefinite increase of knowledge» (1992:52), og «The individual man, since his se-parate existence is manifested only by ignorance and error, so far as he is anything apart from his fellows, and from what he and they are to be, is only a negation. This is man, ’proud man, Most ignorant of what he’s most assured, His glassy es-sence» (1992:55).

58«[T]he veil of ignorance implies that persons are represented solely as moral persons and not as persons advantaged or disadvantaged by the con-tingencies of their social position, the distribution of natural abilities, or by luck and historical acci-dent over the course of their lives. As a result they are situated equally as moral persons, and in this sense fairly (1999:316, min uth).

thereset

Rectangle


59 John Rawls, «A Kantian Conception of Equali-ty», i Rawls 1999:254–266:255

60Se Jeremy Waldron, «Kant’s Legal Positivism» i Harvard Law Review vol 109, 1996:1535–1566, og særlig Wolfgang Kersting, Wohlgeordnete Freiheit. Immanuel Kants Rechts- und Staatsphi-losophie. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag, 1993:175 med videre henvisninger til Kant.

61Dette betyr naturligvis ikke at maksimer som ikke kan universaliseres i prinsippet vil kunne bli gjort ulovlig ved hjelp av legitim lovgivning i henhold til Kants rettsfilosofi.

62For en gjennomført utlegning av Kants rettsfilo-sofi med dette fokuset, se Arthur Ripstein, Force and Freedom, Cambridge, Mass.; Harvard Uni-versity Press, 2010, særlig ss. 1–30.

63Kant opererer jo med begrepet om en sosial kon-trakt, som langt på vei de fleste i den liberale po-litisk filosofiske tradisjonen som Kant skriver i gjorde – en tradisjon som Rawls aktivt gjenåpner – men dette begrepet har hos Kant en helt annen funksjon enn å utmeisle prinsipper for rettferdig-het. For mer om denne tradisjonen, se David Boucher & Paul Kelly (red.), The Social Contract Tradition from Hobbes to Rawls, London: Rout-ledge, 1994.

64Rawls, 1971:253.65Se for eksempel Rawls, 2001:184. Eller som han

også formulerer seg: «In the first part, in which the principles of justice are provisionally chosen,

the parties assume that the persons they represent are not moved by the special psychologies (or at-titudes), as we called them. That is, the parties ig-nore persons’ inclinations to be envious or spite-ful, or to have a will to dominate or a tendency to be submissive, or to be peculiarly averse to uncer-tainty or risk (2001:180, min uth.).

66Rawls, 1971:143.67Dette er den «snille» tolkningen av Rawls’ men-

neskesyn. Den strenge ville da være at det er ret-tens og institusjonenes oppgave å sanksjonere i henhold til disse prinsippene og ikke opp til indi-videne selv, siden Rawls opererer med et sterkt skille mellom privat og offentlig moral.

68Se også Robert Paul Wolff, Understanding Rawls, Princeton, N.J.: Princeton University Press, 1977:155ff og Oliver A. Johnson, «The Kantian Interpretation», i Ethics, 85, 1974:58–66. Rawls er for så vidt også klar over dette. I innledningen til sine forelesninger om Kants konstruktivisme, sier han: «[T]he adjective «Kantian» expresses analogy and not identity; it means roughly that a doctrine sufficiently resembles Kant’s in enough fundamental respects so that it is far closer to his view than to the other traditional moral concep-tions that are appropriate for use as benchmarks of comparison» (1999:304–5).

69Kant, 1970:112–113 fn. Min uth.70Rawls, 1970:121 fn. Min uth.

thereset

Rectangle

rasjonalitet og rettferdighet hos kant og rawls. er john rawls en … · 2012-07-17 · trale...

Documents