ronny bank et glimt bak masken

Ronny Bank – et glimt bak masken

Side 1 av 24

Ronny Bank

- Et glimt bak masken

Ført i tastaturet av Geir Waaler @geirwaaler

"Jeg gjør det jeg gjør - fordi jeg må" (Ronny Bank, 2004)

I disse enkle ordene finner man kjernen i Ronny

Banks person.

Den frie vilje er undertrykket, det er tvangstankene som rår hele veien. De herjer fritt med den pinede sjelen hans til kritikernes store

jubel, og til hans egen fortvilelse.


Side 2 av 24

Innhold

Oppvekst _________________________________3 Ronny ser dagens lys ________________________________________________3

Ronny og sauene ____________________________________________________4

Vai jūs runājat latviski?______________________6 Budbringeren _______________________________________________________6

Spilloppmakeren Yuri ________________________________________________7

En spanjol med spanskrør ____________________________________________8

En svenske ved porten _______________________________________________9

Ronny blir norsk __________________________10 Lykken er et lotteri __________________________________________________11

En by innerst i fjorden _______________________________________________12

Mat til folket _______________________________________________________12

Kunsteriske ringvirkninger__________________14 En vegg med råtten betong og høflige tyskere ___________________________14

En drøm blir virkelighet ______________________________________________15

En OL-floke løses___________________________________________________16

På egne ben ______________________________17 Et lekende tiår______________________________________________________17

Tilbake til penselen _________________________________________________18

Odd jobs_________________________________18 En hjelpende hånd __________________________________________________18

I faderens og sønnens fotspor _______________19

Mistrivsel må til ___________________________21 Kritikk-takk! _______________________________________________________21

Sveitserostens venner_______________________________________________22

Ronnys røde tråd__________________________22


Side 3 av 24

Oppvekst

Ronny ser dagens lys

I offisielle registre står Ronnys fødested oppført som Larvik, noe som ikke kunne ha vært lengre unna sannheten. Eller kanskje kunne det så ha vært, men Larvik er nå uansett et historisk falsum hva Ronny angår. Ronnys mor, Lettucia, er halvt gresk, halvt latvisk. Ronnys far, Dogger Bank, var fisker fra Shetland. De møttes en septemberdag i 1969 da cruiseskipet Lettucia jobber på fikk motorproblemer i Nordsjøen og fikk assistanse av en liten fiskerbåt fra Lerwick, hovedstaden på Shetland. Til tross for stiv kuling, kaputte sjøgående fartøy, sterk fiske-eim og språkvansker tok det ikke lang tid før Amor hadde finstilt siktet på buen sin, lagt an et perfekt skudd og truffet begge to med sine piler.

Ronnys slekt på farssiden har vært fiskere på

Shetland helt siden øyene het Hjaltland og var en del av det norrøne kongeriket, og den historiske tilknytningen til gamlelandet Norge skulle vise seg avgjørende senere i livet hans. Forelskelse og giftemål blir ofte etterfulgt av barnefødsler, og ekteparet Bank var intet unntak. Ronny ble født, som sedvanen var, i farens fiskerhytte i Lerwick. Etter fødselen ble han salvet i hjemkokt tran, noe som har preget matvanene hans. Yndlingsretten den dag i dag er tranmarinert moussaka med posjerte saueklover. Et par år etter kom lillebroren Jyske til verden, og familielykken var komplett.

Ronny, 6 mnd


Side 4 av 24

Ronny og sauene Som liten sov Ronny mye. Shetland er som kjent full av sauer, og Ronny var flink til å telle dem. Den opprinnelige tradisjonen med å telle sauer for å få sove kommer fra Shetland, men opphavet var det stikk motsatte enn sovemedisin. Å telle sauer er svært søvndyssende, og de som får den stygge uvanen med å telle sauer på dagtid kan få store problemer – med alt for mye søvn. Resultatet var at Ronny feilaktig ble diagnostisert med narkolepsi i tidlig alder. Å kunne telle til 500 (sauer, kun sauer) i en alder av tre år var bemerkelsesverdig, selv i en nasjon av sauer og sauetellere. Ronnys tilstand fikk fort oppmerksomhet blant barnehagetantene i Lerwick En av dem fikk den lyse ideen å be Ronny tegne sauene i stedet for å telle dem. Ingen har beviselig sovnet av å tegne sauer, og snart var Ronnys søvnproblemer en saga blott.

Ronnys første sauetegninger


Side 5 av 24

Selv den dag i dag tegner Ronny sauer når han blir trøtt. Resultatet er en mengde private sauetegninger og urovekkende få søvntimer per år. Nå skal vi ikke overdramatisere denne tendensen. Den er faktisk vanligere enn man skulle tro. Kunstneren Gunilla Holm Platou dedikerer hele sitt kunstnerarbeid til kuer (det var ingen sauer der hun vokste opp), og har ifølge hennes egne påstander ikke sovet siden 1985. Forskere har så vidt begynt å skjønne sammenhengen mellom dyrekunst og søvn. Okke som, ut fra en enkelt pedagogisk grep fra en barnehagetante på Shetland ble et kunstnerisk talent avdekket. Snart var en stadig større andel av veggene både i barnehagen, hjemmet og i den trange kahytten i farens fiskerbåt dekket med sauetegninger, den ene mer detaljert enn den andre. Det så en stund ut som at sauene ingen ende ville ta, omtrent som den virkelige sauebestanden på Shetlandsøyene. Men alt har en ende.

Besetningen ombord på Dogger Banks fiskebåt "Santa Maria Tex Mex”. Dogger Bank i første rekke med Ronny på kneet og Lettucia ved sin side.


Side 6 av 24

Vai jūs runājat latviski?

Budbringeren Som sønn av en latvisk kvinne på 70-tallet (tidsepoken, ikke morens alder!) fikk Ronny automatisk latvisk/russisk statsborgerskap. Lettucias høyeste ønske var at Ronny skulle gå på skole i Latvia. Latvia har alltid vært kjent for sine barneskoler, og for Lettucias sønn var kun det beste godt nok. I en alder av kun 5 år ble Ronny derfor sendt til Riga for innskrives i morens barneskole. En skulle tro at dette var en umulighet under den kalde krigen, men dette er et vanlig feilgrep av mange historikere. Sovjetveldet var riktignok et vanskelig regime å unnslippe, men andre veien var alle grenser åpne. Takket være Ronnys multinasjonale statsborgerskap kunne han fritt reise til og fra så vel Shetland, Hellas og Latvia, både før og etter murens fall. Ettersom det kommunistiske regimet anså seg selv som eneste dugelige forelder et ekte barn trengte, behøvde ikke moren være med til Latvia. Hun tok imidlertid opp arbeidet ombord på cruisebåten som gikk i trafikk mellom Gdansk og Reykjavik for å være litt nærmere sin førstefødte. Veldannet som Ronny var, kunne han lese og skrive allerede før han gikk på skolen. Han holdt derfor en løpende brev-korrespondanse med sine foreldre under hele Riga-perioden. Så sterkt var dette postale båndet at drømmen om å bli postbud ble sådd i hjertet til en ung Ronny med hjemlengsel i Riga.

Postbudet, budbringeren, har i alle kulturer hatt en aura av mystikk over seg. Han var den som holdt kommunikasjonen i gang mellom så vel keisere, statsledere som hattemakere. Hattemakere var det ikke mange av i Latvia på denne tiden. Ronny henga seg ofte til postbudsdrømmene, og så seg selv som den etterlengtede som bringer

nytt til store og små. I stedet for å skrive det ene

brevet etter det andre til sine kjære, kunne han selv være den som tok turen over havene med sine egne brev.

Pjotr i hverdagsuniformen sin.


Side 7 av 24

Ronny lurte ofte på hvordan gatens postbud, Pjotr, kunne rekke å levere alle disse brevene over slike distanser, for så å gå samme rute i samme gate dagen etter. Som å så mange andre yrker hadde også uniformene en egen tiltrekning. Og Sojvetveldet visste å bekle sine postbud i uniformer som innga status. Det er et anerkjent faktum at dette bunner ut i den klassiske historien om ”Tsarens Kurer” som ga postmanns-standen bak jernteppet et realt image-løft. Dette til tross for at det handlet om postbudet til Tsaren, ikke akkurat noe typisk kommunist-forbilde.’ Mange myter ble knust i senere tid da Ronny så en postterminal for første gang, og skjønte at det ikke var postbudet Pjotr som ene og alene sto for postleveransene til og fra Latvia. Men nok om postbud for denne gang, selv om postbud-drømmen skulle følge ham resten av livet. Fremdeles hender det at Ronny i et svakt øyeblikk handler postbud-effekter på Ebay. Han har i dag postuniformer fra 53 land liggende hjemme, trygt pakket ned i plast og møllkuler. Og alt skyldes budbringeren Pjotr i Latvia. Det kan med rette kalles post-traumatisk stress.

Spilloppmakeren Yuri Plassert i et strengt regulert, sauefattig Riga i 1976 måtte Ronny, eller Ronji som han nå ble kalt, finne andre måter å tilbringe fritiden på enn å drodle krøllebefengte dyr. Det var slik han møtte Yuri. Under den kalde krigen var all media statssensurert propaganda, ikke minst barneunderholdningen. Østblokklandene i alle år har vært storprodusenter av tegnefilmer av høy kvalitet. Dessverre har dette gått deres egne barn hus forbi - det var jo ytterst få som hadde TV, må vite. Det trykte mediet derimot, fikk en annen skjebne. I Norge kunne unge gutter hvile sine oppspilte øyne på Donald Duck, Tex Willer, Bamse eller aller helst Månestråle (du må ha vært gutt, oppvokst på 70-tallet for å kunne forstå). Ronji og hans klassekamerater i Riga hadde tegneseriefiguren Yuri!


Side 8 av 24

Yuri var den kommunistiske spilloppmakeren som alltid fant på rampestreker mot dem som ikke fulgte partiboken til punkt og prikke, gjerne fulgt av eplekjekke sitater fra Pravda. Yuri var alle barns helt og alle foreldres drømmebarn. Alle ønsket å være som Yuri. Ikke uten grunn var Yuri med mest populære guttenavnet helt frem til det ble avløst av ”Gorby” i 1989. I tillegg til å være propaganda av ypperste klasse, var tegneserien om Yuri og hans sibirske hamster Nadja er kunstnerisk mesterverk som har inspirert kunstnere på

begge sider av jernteppet. Det skulle med tiden vise seg at Ronny også var en av dem.

En spanjol med spanskrør Med Ronnys shetlandske språk (en aksent selv de lokale shetlendere har vanskelig for å forstå) er det ikke vanskelig å se at han fort fikk problemer på en Latvisk skole. At all undervisningen foregikk på russisk gjorde ikke saken stort bedre. Å være multinasjonal er ikke alltid lett. Ronny brukte mye av skoletimene å drodle og tegne i margen på de statseide bøkene sine. Men tiden gikk fort når tankene var hos Yuri og Nadja, og snart dannet det seg en egen fantasiverden i Ronnys marger. En skulle kanskje tro at en latvisk lektor ville finne frem spanskrøret straks en slik vandalisering ble avslørt. Men skjebnen skulle igjen stå vår unge venn bi. Klasseforstanderen var en spansk/latvisk herre ved navn Aragones. Han var selv en kreativ sjel med forkjærlighet for drodling. Han hadde riktignok tatt med seg spanskrøret fra hjemlandet, men brukte det sjelden. Ronnys drodling overbeviste ham om at dette talentet måtte dyrkes.


Side 9 av 24

Klassebilde fra skolen i Riga. Ronny i første rekke helt til venstre. Sergio Aragones i midten i øvertse rekke. Den dårlige billedkvaliteten skyldes at bildet at tatt med et provisorisk "Tampax"-kamera. Slik gikk det til at Ronny fikk innpass på barnekunstskolen ”Tartu” i en alder av 6 år. Læreren selv, Sergio Aragones, sluttet kort tid etter og spesialiserte seg på marg-tegninger. Han oppnådde stor berømmelse og snart var fast innslag i humorblader som ”MAD”. Få historikere har imidlertid klart å finne hans egentlige inspirasjon, en fiskersønn fra Lerwick ved navn Ronji.

En svenske ved porten Kunstskolen Tartu ligger vis a vis ”Zviedru Varti”, ”svenskeporten”. Riga var i sin tid under svensk herredømme og nøt selv under den kalde krigen en utstrakt kulturell utveksling med Sverige. Ronny pleide ofte å sitte utenfor svenskeporten for å se på de mange fremmede besøkende som var så annerledes enn vanlige sovjetborgere. Slik var det at han en vårdag i 1979 kom i samtale med en eldre svensk kvinne. Etter en stunds samtale på tegnspråk (verken shetlandsk, latvisk eller svensk ligner særlig på hverandre) viste han henne noen av sine tegnebøker. De var fylt med tegninger, drodlinger og egenkomponerte tegneserier, alle inspirert av Yuri og Nadja. En av seriene Ronny hadde laget handlet om en jente som bodde i en fiskerlandsby, ikke ulik Lerwick. Hun het Ronja, og tilhørte en av to fiskerklaner som kjempet om retten til å fiske rundt øya. Ronja hadde en shetlandshamster som het Noddy.


Side 10 av 24

Til å være så ung var de kulturelle påvirkningene ganske gjennomskinnelige, men tegningene var livaktige og særegne, og gjorde inntrykk på så vel lærere som tilfeldig svenske forbipasserende. Den svenske kvinnen falt pladask for kunstneren og hans verk, og fikk noen av tegningene hans med seg hjem.

Vi skal selvfølgelig være forsiktige med å fremme anklager. Men kun to år senere publiserte Atrid Lindgren romanen ”Ronja Røverdatter” uten å nevne Ronji i Riga med et ord. Onde tunger vil ha det til at Lindgren også plagiert historiene om Yuri og Najda i sine egne Emil-historier. Dette har aldri latt seg påvise. Sammenhengen mellom Ronji i Riga og Ronja Røverdatter derimot, er ikke til å ta feil av.

Ronny blir norsk Etter endt skolegang i Latvia, var det en utmattet Ronny som kom hjem til Shetland. Man skulle tro at han var glad for å vende tilbake til dette sauefylte landet igjen, men nei. Ikke orket han å tegne sauer lenger, langt mindre telle dem, tvangstanker til tross. Å spise sauser gikk fremdeles greit. Med eldstesønnen vel hjemme sluttet Lettucia jobben sin på ny og familien kunne samles til mang en middag med moussaka og posjerte saueklover. Så rotfast var denne matretten blitt i Bank-familien at en lokal kafé drevet av en fetter forsøkte å sette den på sin egen meny. Det ble dessverre en miserabel katastrofe. Fundamentalistiske shetlendere gikk i protestmarsjer og truet med å svi av så vel kafeen som Bank-familiens residens. Det som skulle ha blitt en lykkens tid etter hjemkomsten ble alt annet. Noe måtte gjøres. Alternativene var like mange som fåfengte. Faren Dogger Bank funderte på å dyrke opp en egen flytende øy og bosette seg på denne. Dessverre var yngstesønnen Jyske sterkt sjøsyk og planene måtte skrinlegges. Øyas norrøne historie kom til unnsetning.


Side 11 av 24

Lykken er et lotteri Shetland forsvant ut av norske hender etter finanskrisen - i 1469. Øyene ble pantsatt til Skottland av Norskekongen, og noe finansgeni kan han ikke sies å ha vært. "Luksusfellen" var ennå ikke oppfunnet, og manglende betaling gjorde shetlenderne om fra nordmenn til skotter på forfallsdagen. Shetlenderne har aldri glemt at de en gang var norske. I mange år var den norrøne herkomsten ikke så mye å skryte av, men etter at Norge ble en oljenasjon blusset gamle følelser opp igjen. På øyene vokste drømmen om Norge til nye høyder, og mange tok til orde for å få øyene innunder norsk herredømme igjen. Shetlenderne er ikke mange, men i et basketak slår de godt fra seg, selv mot en gjeng kiltkledde skotter.

For å bøte på opprørsstemningen ble det igangsatt et lotteri på øyene. Hver 17. mai avholdes det et lotteri utenfor rådhuset i Lervick. Èn heldig familie får lov til å emigrere til Norge og gjøre nordmenn av seg igjen. Denne gangen gjorde lotteritradisjonen sitt til at Ronny igjen var flyttefot, men denne gangen sammen med hele familien. Stor var oppstandelsen da resultatet ble offentliggjort og det gikk med enda større mengder moussaka og saueklover den kvelden.

I begynnelsen var Lettucia og Dogger litt bekymret over denne drastiske miljøforandringen, men etter forsikringer om at det fantes så vel sau som fisk i Norge svant bekymringene hen.

17.mai tog i Lerwick


Side 12 av 24

En by innerst i fjorden Slik hadde det seg altså at Ronny i en alder av 14 kom tøffende inn Drammensfjorden i Dogger Banks fiskeskøyte. Ronny sto i baugen og stirret henrykt på landskapet og bygningene som gled forbi, men lille Jyske sto akter og vrengte magen. Jyske skulle aldri mer våge seg utpå sjøen etter den forferdelige turen over fra Shetland. Havet hadde vært blikk stille, men som tidligere nevn; Jyske hadde en svært sart mage. At det ble Drammen av alle steder, berodde på rene tilfeldigheter; byen hadde så vel latvisk som gresk konsulat på den tiden, noe Lettucia følte betryggende. At det latviske konsulatet to år etter ble flyttet til Brønnøysund kom som litt av et sjokk på henne. Men Drammen altså. En nedslitt by delt av en elv, en bitte liten fiskeflåte og ikke langt til Skoger, byens saueeldorado. Siden Familien Dogger var nye i byen, ble de innkvartert i Nybyen. På 80-tallet var andelen innvandrere i Drammen allerede merkbar, men mange shetlendere var det ikke å se. Storparten av innvandrerne i Drammen var tyrkere fra Taurusfjellene i Tyrkia, og de ble naturlig nok innlosjert på Fjell, en annen bydel i Drammen. Ronny snakket både engelsk, latvisk og russisk, og følte at det norske språket var en salig blanding av alle tre. Helt perfekt ble Drammensdialekten ikke, og selv i dag ligger det et eksotisk preg over måten Ronny trykklegger preposisjoner, for ikke å snakke om pluskvamperfektum, noe han aldri har fått til. Familien Dogger blomstret i Drammen. Jyske gikk på BI og ble, naturlig nok, bankmann. Noe mobbing på grunn av navnet møtte han naturlig nok i bransjen, men etter en opptreden på TV-programmet "Dette er ditt liv" fikk han økt respekt blant sine like(bank)menn.

Mat til folket Lettucia forsøkte seg på restaurantbransjen, men slet i mange år. I likhet med shetlenderne var kombinasjonen moussaka og saueklover en anelse for eksotisk. Det var ikke før hun begynte med gresk kebab at forretningene virkelig tok av. Som med det meste i vår sivilisasjon kommer også kebaben fra Hellas. Enkelte villfarne sjeler hevder kebaben kommer fra Tyrkia, men da tar de ikke hensyn til landegrensene slik de så før det stor-ottomanske riket.


Side 13 av 24

Lettucia hadde kun en latvisk-svensk ordbok, og da hun skulle finne navn på matboden, falt navnet på SnabbSpis. Hun viste at det ikke var helt norsk, så hun fornorsket navnet til Snappys. Lettucia er i dag ikke lenger å se bak disken på Snappys, men maten er den samme gode som alltid. Dogger Bank utviklet etter en stund en stygg brakkvanns-allergi og måtte fortøye fiskeskuta for godt. Han var vant til å jobbe i kalde og ugjestmilde miljøer, og fikk snart en jobb som passet godt. Midt i den travleste gaten i nabolaget lå en stor murbygning hvor Dogger fikk jobbe i kjølige temperaturer. Og det var her Ronny skulle oppdage sin andre store kulinariske kjærlighet; is. Bygningen hadde et stort skilt hvor det sto ”Drammens IS”.

Etter Moussaka med posjerte saueklover troner isen på topp i Ronnys favorittmeny. Han hevder hardnakket at en nedkjølt hjerne er mer kreativ enn en varm hjerne. Varm eller kald hjerne, Ronnys kreativitet var upåklagelig. Men en kreativ hjerne kombinert med en shetlendings energinivå kan fort skape konflikter i en norsk skole.

I dag ville stakkars Ronny sikkert blitt diagnostisert med AD/HD, dopet ned og institusjonalisert vekk i skolevesenet. Legevitenskapen på 80-tallet hadde heldigvis ikke kommet så langt. På 80-tallet var AC/DC fremdeles mer utbredt enn AD/HD. Ronnys kreativitet blomstret, og fikk stadig nye utløp. Han var blitt en ung kunstner og trengte nye utfordringer. Til tross for at 80-tallet generelt var avvisende overfor kreative unge sjeler, hadde Ronny funnet sin vei. Han kalte seg ikke kunstner, visste ikke at dette skulle bli et levebrød. Han visste bare at han likte dette mer enn noe annet. Dette å kunne tegne, bare forme, skape. Dette å kunne ha et bilde i hodet og få det ned på papir, på lerret, ut fra en leirklump. Så mens andre ungdommer gikk i flokk fra økonomiskolene til karatetreningen, var Ronnys tanker helt andre steder. Jo, han hadde da venner. Ikke mange, men gode. Og jo, en kunstnerisk tilbøyelighet gjorde mer inntrykk på det annet kjønn enn stresskofferter i aluminium (stoort på 80-tallet). Det gikk fint an å ha både et liv og å være skapende. Ronny likte begge deler.

En kjølig bylegende


Side 14 av 24

Kunsteriske ringvirkninger

En vegg med råtten betong og høflige tyskere I 1989 ble Ronny invitert til å delta på en utstilling i et nedslitt galleri i Øst-Berlin. Hans skolegang fra Latvia var ikke glemt, og noen av sauetegningene hadde funnet veien til en kurator som mente det ville være en fjær i hatten å vise frem en kunstner fra kapitalistiske Norge i et kommunistisk Øst-Tyskland. Et Øst-Tyskland som ærlig talt hadde sett bedre dager. Ronny dro ned, og ble overrasket av et stort presseoppbud og flust av folk. I kommunistiske gallerier (og dem var det ikke mange av) var selve riggingen av en utstilling like viktig, om ikke mer viktig enn utstillingen selv. Riggingen var både kunst OG arbeid, begge dyder som ble holdt høyt. Å se Ronny banke inn den første spikeren i veggen var derfor en begivenhet. Om du tar Ronny i nærmere øyesyn er ikke akkurat uttrykket spjæling det mest nærliggende, og i 18-års alder var Ronny i særdeles god form. Murveggen i galleriet var det stikk motsatte. Faktisk var det ikke galleriveggen i det hele tatt. Østtyske kommunister var fornuftige folk. Om det sto en mur et sted fra før, trengte man jo bare å bygge tre vegger til for å få et hus ut av det. Ronnys første slag bommet på spikeren, og traff i stedet tommelen. Et høyt "Faen!" gjallet gjennom rommet. Å slå seg på tommelen med en hammer har det med å avstedkomme slike uttrykk, uansett hvem andre som er i rommet. Den stappfulle salen ble dørgende stille, før et unisont "Faen!" ble gitt som tilsvar fra alle sammen. Åpenbart trodde de fremmøtte at dette var en høytidelighets-erklæring på norsk og gjengjeldte den, høflige som de var. Fremdeles kan man i dag høre et og annet "Faen!" i østtyske høytideligheter, bare for å høre resten av salen rope "Faen!" tilbake av full hals. Som takk for denne norske skikken fikk vi den tyske fugledansen i gjengjeld, en ekkel dansetradisjon som heldigvis ikke har overlevd andre steder enn på danskebåten og enkelte dalstrøk rundt Østerdalen. Etter det første bomslaget og den påfølgende forvirringen glemte Ronny alt han hadde lært fra Latvia om kommunismens skrøpelige arkitektur. Han kylte hammeren mot spikeren med all kraft. Hammeren bommet på fingrene med god margin, traff spikeren og kjørte den rett gjennom murpuss og skjør betong. En stor del av veggen bikket utover og raste sammen utenfor huset, og Ronny måtte hoppe av gardintrappen han sto på for ikke å følge med.


Side 15 av 24

På enkelte av TV-bildene fra denne dagen kan man fremdeles se Ronny med gardintrappen i utkanten av bildet. Men kameraene glemte fort Ronny der forvirrede østtyskere strømmet gjennom muren og ut i en annen virkelighet. Ut gjennom en ødelagt Berlin-mur og inn i Vest-Tyskland. Strømmen var jo ikke til å stoppe og bildene gikk verden rundt.

Kort tid etter var en ny verdensorden født, og kommunistiske gallerier en saga blott. Ronny fikk aldri erstatning for maleriet som gikk tapt denne dagen; et pop-art bilde av Yuri, sin barndomshelt. Han klarte imidlertid å fikse haik fra Øst-Berlin til Drammen ved å lure en aldrende østtysk lektor til å tro at strekningen Berlin-Drammen bare var en snarvei til Vest-Berlin. Lektoren ble sist sett på Pers Hotell ved Gol, der han insisterte på å søke om politisk asyl. Hans vesle Trabant står visstnok ved personalinngangen den dag i dag.

En drøm blir virkelighet Vel tilbake i Norge fortsatte Ronny sin kunstneriske karriere. Fremdeles var ikke kunsten noe som kunne skaffe mat på bordet daglig, og Ronny trengte en fast jobb for å kunne leve. Morens kebab og farens medbrakte Drammens IS var alltid hjertelig velkomne i magen, men en kunstner skal ikke være avhengig av almisser. Ronny fulgte i sitt forbilde Pjotr sine forspor, og ble postal. Selvfølgelig ble han ikke postbud. Ikke med en gang. I posten er det en strengt etablert rangordning. Ingen, absolutt ingen blir postbud i en håndvending. Man må jobbe seg møysommelig opp i sorteringshierarkiet. Først på bakrommet på et lite postkontor på ettermiddagen, så etter en stund forfremmes til sorteringsavdelingen på postterminalen. Det var på dette tidspunktet stakkars Pjotr mistet litt av glansen da Ronny så den sammenhengende kjeden av lastebilder som kjørte posten av gårde. Dette var ikke Latvia, men høyst sannsynligvis hadde heller ikke Pjotr vært alene som sin postale gjerning. Men budbringerrollen var allikevel noe å trakte etter og i 1992 kunne Ronny sette på seg den gjeve postbudlua. Han var blitt som Pjotr.


Side 16 av 24

Staut og stolt bar Ronny rundt tonnevis med intetsigende reklame, inkassokrav og regninger til en utakknemlig horde som likte bedre å klage enn å takke for budbringerens innsats. Postbudjobben skulle dessverre falme i glansen uhyggelig fort. Da var det flere lysglimt å se innen kunsten hans.

En OL-floke løses I 1994 skulle det arrangeres OL i Norge, og en kunstkonkurranse ble utlyst. Ronny som lenge hadde holdt seg til tegninger og skisser bestemte seg for å male et maleri til konkurransen. Han kjøpte inn et konkurslager av gammel maling og satt i gang. Dessverre var malingen så gammel at den nektet å tørke, og innen Ronny hadde kjørt til Lillehammer med sitt bidrag, hadde den våte malingen danset salsa over lerretet på egen hånd. Maleriet var en atlet løpende med OL-fakkelen, men nå var det blitt så utydelig av det så mer ut som en barnetegning enn et kunstverk. Såret og vonbroten kastet Ronny bildet fra seg, men et jurymedlem på røykepause fikk øye på ham og stanset ham i siste liten.

Godt var det. Han var nemlig i ferd med å kaste maleriet i en papircontainer, og det ville jo blitt helt feil. Kildesorteringen var kommet til landet. Men i tillegg til å forhindre søppelkriminalitet fattet jurymedlemmet interesse for det selv-vandaliserte maleriet. Med sin grå stær fant han kvaliteter i kunstverket ingen andre kunne ha sett. Resultatet var at Ronnys deformerte atlet ble inspirasjonen til helleristningsfigurene som kjennetegnet OL på Lillehammer. Å få sitt eget kunstverk hugget ut i et skogsterreng var en ny opplevelse for Ronny.


Side 17 av 24

På egne ben

Et lekende tiår 90 tallet var ellers det tiåret som gikk så altfor fort. Dette skyldes for Ronnys del Playstation. Kunsten holdt på å miste et stort talent til gamingmiljøet. Ronny gjør som kjent ingenting halvveis, og Playstationspillingen var intet unntak. Natt og dag gikk med til spillingen, og en periode bestod kosten kun av mammas kebab og farens medbrakte isbokser. Pinneis var ikke lenger tilstrekkelig, 2-litrene gikk ned på høykant.

Oppvåkningen slo bokstavlig ned som en bombe. Drammens IS ble offer for en MC-krig og ble bombet i 1997. Abstinenssjokket etter isen som uteble fikk Ronny til å innse at noe måtte endres. Han ble en av de første i landet som fikk en vellykket behandling for avhengighet av denne forbaskede spill-konsollen. Den dag i holder Ronny seg borte fra all spilling, unntatt nett-poker da. Etter hans eget utsagn er det kun

Bispesønner som taper på sånt. Hans nærmeste er fortsatt litt på vakt, men en kunstner har sjelden store verdier å spille bort… Selv om Playstation var tiårets store fenomen for Ronny, var det ikke til å komme utenom at 90-tallet brakte med seg internett, og dermed en løsning for så vel Ronny som mange av hans gamingkamerater. Etter år med spilling døgnet rundt ble det etter hvert et betydelig hull i Ronnys CV. Men takket være Ronnys internett-kunnskaper ble dette raskt fylt med vitnemål fra skoler som Westerdahls Reklameskole i Oslo og Birmingham Institute of Art and Design. Denne skolegangen er fremdeles ikke dementert av Ronny til tross for den enkle kjensgjerning at ingen av skolene faktisk eksisterer. På den oppgitte adressen til Westerdahls finner man i virkeligheten ”Abdullahs Kebab”, en av Lettucias mindre suksessrike konkurrenter.


Side 18 av 24

Tilbake til penselen Vel ute av abstinensen etter Drammens IS og etter spill-rehabiliteringen tok Ronny penslene fatt igjen. Kunsten utgjorde ennå ikke et levebrød, men Ronnys pensler og palett har vært i konstant bruk siden. Mange tror dette er en helt frivillig kreativ flom, men faktum er at det er fremdeles søvnproblemene fra barndommen som gjør deg gjeldende. Fremdeles var kunsten ikke annet for Ronny enn en måte å unngå sauetellingen ved leggetid. I motsetning til andre har Ronny klart å holde seg unna dyremotivene i ditt daglige virke. Men tegneserienes besettelse har på ingen måte gitt seg. Ennå er gamle og nye tegneseriehelter synlige i Ronnys pennestrøk, selv om gamle Yuri er et tilbakelagt kapittel. Supermann, Donald Duck og til og med Pondus vitner om en stamkunde hos Narvesens bladutsalg, og en kan bare gjette seg til hvordan Ronnys økonomi har klart seg etter alle disse utallige handleturene. Gudene skal vite at tegneserier ikke er billig.

Odd jobs For en fattig kunstner er svaret igjen bijobber. Mange, og tildels tvilsomme bijobber. Servitør, murer, vaktmester, hundelufter og gatemusikant. Men kun èn bijobb har gitt Ronny overskrifter i landsdekkende media, selv om hans navn ikke ble nevnt. Det vakte stor oppstandelse da kunstneren Morten Viskum anskaffet seg en død manns hånd som maleverktøy isteden for pensler. Hvor han hadde skaffet denne kroppsdelen fra ville han ikke ut med. I dag har Ronny eget lokale vegg i vegg med likskjenderen, og historien bak hånden har lenge vært et uskrevet kapittel mellom disse herrene.

En hjelpende hånd Etter at muren falt for Ronnys hånd i 1989, har Ronny beholdt sine gamle kontakter bak det falne jernteppet. En ny, skakkjørt økonomi formet seg, og enkelte var villig til å gjøre alt for en slant penger. Historien om skjebnehånden er for mørkt et kapittel til å rippe opp i, men kort fortalt kan den oppsummeres med at håndens eier er langt fra død. Et sted i Latvia sitter Pjotr, et tidligere postbud som etter murens, og det latviske postvesenets fall var desperat etter å skaffe seg sitt daglige brød. Og etter hvert, dessverre sin daglige vodka.


Side 19 av 24

Som en formidlende omstendighet skal nevnes at Pjotrs høyre hånd allerede var til liten nytte for ham. Mange års overdreven postsortering hadde ødelagt den fullstendig. Hånden var redusert til et ubrukelig lem, skjelvende som et løv. Fremdeles er ikke Pjotr bitter over handelen. Den ga ham brød og vodka i mange uker i strekk, en luksus i Latvia på den tiden. Viskum har også inkludert

andre kroppsdeler i sin kunst, men disse har han fått tak i via andre kanaler enn Ronny. Stakkars Pjotr trengte resten av kroppen sin selv, må vite.

I faderens og sønnens fotspor Lettucias barnetro, dels gresk-ordodoks, dels russisk-ortodoks, har levd videre i Ronny, ispedd en og annen protestantisk søndagsskoletime som har satt sine spor. I 1999 laget han en samling religiøse motiver, en samling som var spiren til en lang religiøs søken. En tidligere latvisk student får lett tilgang i de tidligere østblokklandene. Der vestlige borgere blitt møtt med skepsis, var dørene åpne for Ronny. I ly av den kommunistiske kulden levde religionen i hemmelighet i alle landene bak jernteppet. Gammel lære og eldgamle hemmeligheter ble vel bevart på bortgjemte steder.. På en av sine reiser kom Ronny over et gammelt religiøst skrift som hevdet av Jesus død ikke var slutten på slektsbåndet mellom Gud og menneskeheten. Dette skulle innlede en to år lang reise som skulle bringe han fra det ene klosteret etter det andre. Avsløringene han fant var underligere enn han turte forestille seg. Men bevisene var entydige, kildene for mange og tegnene for tydelige. Den endelige åpenbaringen kom over ham i et nedslitt kloster i Sofia i Bulgaria. Dette var for stort til å holde for seg selv.

Pjotrs skjelvende hand.


Side 20 av 24

En stund funderte Ronny på hva han skulle gjøre med dette materialet. En bok kunne han jo ikke skrive, han var forlengst diagnostisert dyslektisk. Denne diagnosen var naturlig nok feil, men et skriftspråk som var en salig blanding av shetlandsk, latvisk/russisk og norsk fikk jo enhver norsklærer til å tviholde ekstra hardt på rødblyanten. Han fant fort ut at han skulle ta med alle notatene til en venn av Dogger, som hadde vært kateket og kirkehistoriker. Han satte derfor kursen til nærmeste flyplass i Sofia. Bulgarske flyplasser er neppe rette sted for å lære om punktlighet, og med sin backpackersekk og en liten dokumentveske ble han sittende noen timer for lenge blant bulgarer, japanere og en og annen amerikaner. En amerikansk prest ved navn Daniel Brown var en hyggelig samtalepartner, men i ettertid har Ronny ofte tenkt på at tungen må ha sittet løst den gang, oppspilt som han var. Etter en lengre dupp på flyplassen var presten borte, og Ronnys dokumentmappe med. Han lette over hele den overfylte flyplassen, men begge var som sunket i jorden, eller rettere sagt fløyet. Det var en nedbrutt Ronny som ankom Gardermoen et døgn etter. Ronny trodde historien var tapt, men så feil kan man ta. Kun to år etter dukket det opp en bok som ikke kunne ha annet enn Ronnys notater som grunnlag. Forfatteren, en Dan Brown, hadde filtrert inn mye for å skjule opphavet, men historien, grunnhypotesen var den samme. Som så mange ganger før; et verdensfenomen ble født med ”DaVinci koden”, men Ronny forble en unevnt kilde. En internasjonal rettssak ville en ung kunstner aldri ha råd til. Dessuten fantes det nok av kvakksalvere som uten blygsel hevdet at Dan Brown hadde stjålet historien fra dem.


Side 21 av 24

Mistrivsel må til

Om reisen ble en skuffelse, knyttet han kontakter som kom til nytte i kunsten. Utstillinger i Bulgaria, samarbeid via morens bekjentskaper i Latvia og Hellas. Europa var blitt Ronnys tumleplass. Og i 2004 var hans kunst etablert nok til å gi til salt til maten. Eller salt i såret. En fornøyd kunstner er en dårlig kunstner. Og der Ronnys kreative tvangstanker kom til kort, sto joggingen parat. Ronny hater, absolutt hater å jogge. Men mistrivselen med å jogge, løpe, svette, slite seg ut, er som fullgjødsel for en kunstnersjel.

Ofte kan du se Ronny i fullt firsprang langs Drammenselvens bredder, men aldri smilende. Alltid drit sur. Men så er da heller ikke smilende joggere et vanlig syn. De fleste ser heller misfornøyde ut.

Kritikk-takk! Ronny er heller ikke glad for gode kritikker. Det er når den sure gallen velter over ham at han er fornøyd i sitt indre. Derfor er kunstnersuksessen et tveegget sverd, og Ronny passer regelmessig på å provosere sitt publikum. Og det med hell. Noen kan få lov til å like det han gjør, men slettes ikke alle. Ikke majoriteten. Majoriteten skjønner ikke kunst.


Side 22 av 24

Sveitserostens venner I 2001 laget han en installasjon på Bragernes torg som omhandlet byens lite kjente, men frynsete befatning med slavehandelen på 1700-tallet. Mange land, nederlendere, briter og dansker drev utstrakt handel med tilfangetatte afrikanere som ble sendt jorden rundt til ulike slavemarkeder.

Det var bare lille Norge som av en eller annen årsak sendte ekspedisjoner til Sveits for å hente gratis arbeidskraft, da først og fremst til innvortes bruk. Mang en sveitservilla er oppført med nettopp sveitserslaver, derav navnet på byggestilen. Drammensområdet har også sine sveitservillaer, og som en sentral havneby på den tiden ble byen fort senter for handelen med sveitserslavene. Sveitserslavene var et mørkt kapittel i landets og byens historie, og heldigvis et kortvarig et. Sveitsergarden ble etter få år opprettet for å beskytte landets innbyggere mot nordmennene. Etter at slavehandelen ble avviklet falt behovet for garden bort, og hele vaktstyrken ble gitt bort til Roma, likesågodt.

Enhver påminnelse som dette er svært dårlig likt av øvrigheta, og Ronnys slaveinstallasjoner i 2001 falt heller ikke i god smak. Bystyre, formannskap og ordfører var i harnisk. Ronny var storfornøyd. At han ble fordrevet til Vestfossen fikk så heller være. At gamle damer hyttet mot ham med blomstrete paraplyer var en opptur. Det var kunstneren i kunstnerens rette element. Hyllet av noen, hatet av mange. Endelig kunne Ronnys tvangstanker plage andre enn bare ham selv.

Ronnys røde tråd Nå skal vi ikke forledes til å tro at Ronny er en ond sjel. Men et rotløst liv har satt sine spor, og fred er vanskelig å finne. Drammens Is finnes ikke lenger, og Lettucias kebab alene er ikke nok. Enda godt at tranmarinert moussaka med posjerte saueklover fremdeles er å finne på bordet i Bank-residensen med jevne mellomrom. Denne underlige retten har egen evne til å knytte sammen Ronnys mange fasetter som en rød tråd.

Den norske slavehandelen med sveistere vakte stor internasjonal oppsikt


Side 23 av 24

En rød tråd som spinner seg fra et lite forblåst fiskersamfunn på Shetland, via en latvisk kunstkole og til Drammenselvens bredder. En rød tråd som samler sauetelling, margkruseduller, postmenn og en ung kunstners motvillige suksess. En spennende kunstner med mange fasetter, hver og en reflekterer lyset på sin egen måte, like livfullt som kunstersjelen selv. Ronny gjør det Ronny gjør fordi Ronny må. Og vi elsker ham for det.


Side 24 av 24

Forfatterens kommentarer:

Joda, Ronny. Du ER sannsynligvis født i Larvik, med mindre dine foreldre har noe de ønsker å fortelle deg?

Shetland har vært norsk, og ble i sin tid pansatt til Skottland i forbindelse med et giftemål. Gjelden ble ikke betalt, og Shetland forsvant ut av norske hender.

17. mai feires fremdeles i Lerwick, Shetland Latvia har vært svensk, og svenskeporten er et kjent landemerke. Skolen Tartu eksisterer i Riga, men jeg tviler på at den ligger rett ved

svenskeporten. Om du ikke kjenner Sergio Aragones verk, har du gått glipp av mye god

humor! Fyren er spansk, men har så vidt jeg vet ikke satt sine ben i Latvia. Drammes is er sterkt savnet. Postbudyrket er sterkt overdrevet.

ronny bank et glimt bak masken

Documents