HVITT HAV

Roy Jacobsen

HVITT HAV

I

1

Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest vedhavet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jen-tene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk.Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, derdansende snøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendenepå forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte segved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De såpå hverandre. Han nikket mot kniven på bordet, den lig-net en liten øks.

Hun trakk en alenlang torsk opp av skyllekaret og laden på benken, kuttet kverken, vrengte opp ørebeinet ogskar av ribbeina fra nakken og ned i buken, førte snit-tet helt ut i spolen, hogg av ryggbeinet i gattet, kut-tet alle ribbeina også på høyre side og rev ut ryggensom om hun flerret opp en rusten glidelås og ble ståendemed den i venstre hånd; fisken lignet en hvit vinge påden blodige benken, klar til å skylles og legges i la, klartil å saltes og legges om og tørkes og vaskes og stab-les og selges som det elfenbeinshvite gullet som har holdtliv i denne radmagre kysten i de åtte hundre årene som

7

er gått siden den for første gang dukket opp i et manu-skript.

– Få sjå ryggen.Ingrid flyttet beingrinda over i høyre hånd for å skjule

såret hun hadde pådratt seg mellom tommel og pekefinger.– Heilt reint.

Føyde til at hun kunne være der så lenge det varte, manvet aldri med høsten …

– Men få dæ votta.Ingrid så ned på blodet som blandet seg med fiskens og

formet en dråpe som falt idet han vendte henne ryggen oggikk inn på kontoret på surklende gummisåler.

Ingrid lengtet vekk, ut igjen til Barrøy, men ingen kanvære på en øy alene, og denne høsten var det verken dyreller mennesker der, Barrøy lå tom og øde; siden sist i okto-ber hadde den ikke engang vært synlig, og hun kunne ikkevære her på hovedøya heller.

Hun flekket fisk i ti timer per dag, holdt unna for to saltereog fikk etter en uke ikke sove om nettene på det hustrigebøkkerloftet, der hun lå sammen med Nelly og to ungjenterfra innlandet som var her på grunn av krigen. De lot somde ikke gråt seg i søvn, de ganet sild, skar og saltet i tønner,fylte lake og drakk kaffeerstatning, saltet og sov og vasketseg hver annen kveld i kaldt vann, håret én gang i uka, ilike kaldt vann, rustrødt under en stjernehimmel av blin-kende sildeskjell, og Ingrid flekket torsk som en mann.

Midt i den andre uka forsvant den ene salteren og Nellyble sendt inn for å jobbe sammen med henne. Dagen ettervar det uvær og båtene søkte nødhavn i øyene. De kom

8

ikke inn dagen etter heller, og da de den tredje morgenenendelig kunne baute seg ut av snøen, hadde de ikke en mortombord.

Men det sto mange og ventet på dem, en hel bygd sto ogventet, for å ta imot menn som vender hjem i live, enda engang. Så mer uvær, med landligge og overstått bruk, fang-ster som ikke kunne brukes, til guano kanskje, det kom anpå så mye, framfor alt prisene i en annen verden enn denne;vraket ble sperret og hengt, og høstens merkelige eventyrvar over.

Ingrid og Nelly la om saltfisken, plukket ut den dårlige ogsørget for at den som hadde ligget nederst i det forrige laethavnet øverst i det nye. Så var det også slutt på silda, ogde fremmede ungjentene ble sagt opp, fikk sin lave lønn,plukket skjell av hverandres ansikter, vasket hverandreshår i kaldt vann, tørket og gredde hverandre og sørget forat hårbøylene satt som de skulle før de reiste leende av stedmed dampen i klær ingen hadde sett før.

Med den samme dampen kom et brev, fra Ingrids tante,Barbro, som befant seg på sykehus, men ført i pennen aven pleier med skrift som en lege, som Ingrid kunne lese,men ikke fatte rekkevidden av. Tanta kom seg ikke nord-over fordi lårhalsbruddet ikke grodde, fordi det ikke gikkskyss …, men hun ville være tilbake i god tid før jul, stodet to ganger, Barbro var niogfemti og Ingrid femogtredve,den kvelden sovnet hun tidlig og drømte ikke.

Hun våknet også tidlig, og ble liggende og lytte til vin-den som krafset på skifertaket og havet som surklet ogpeste mellom kaistolpene under åndedragene til Nelly,

9

Nelly sov som et menneske, det var det eneste som var somdet skulle være her, lyden av Nellys søvn, den ene nattaetter den andre, nå var den ikke til å holde ut lenger.

Ingrid sto opp, vasket seg i sinkbøtta og pakket koffer-ten, spiste ikke og kokte ikke kaffe, gikk med det stinkendearbeidstøyet ned bak hermetikkfabrikken, der tyskernebrente søppel, og hev det i tønna, ble stående og stirre inni flammene til det kom folk på kaia, det snødde lett.

Hun gikk opp igjen og kokte en slags kaffe, fylte en koppog satte den på stolen ved hodegjerdet til Nelly, som stadigså ut som en lykkelig død, ventet til gjenskinnet på brygge-veggen fortalte henne at også formannen var ankommet,at nå gryr dagen, i mørket, før hun reiste seg og gikk nedmed kofferten og sa at hun ville ha oppgjør.

Han la ned en tynnslitt blyant og så ut som om han varforbauset, sa både at nå kom hun ham i forkjøpet og at hanikke kunne unnvære henne, de ville få fangster i kveld, hunvar både nødvendig og overflødig, lønnsarbeidets sedvan-lige, innfløkte svindel, og Ingrid var fra en øy, med him-melen som tak og vegger, så hun gjentok at hun ville hapengene nå, og ventet tålmodig på alle skuffene som skulleåpnes og lukkes, papirene det skulle rasles med, de tvety-dige sukkene over timeseddelen og den like omstendeligeopptellingen av de krøllete sedlene, som om det var en for-nærmelse å be om lønn, som om det på lønningsdagen erherren det er synd på og ikke slaven.

Ingrid gikk oppover den isete veien til krambua og ventettil Margot åpnet, tok ut de varene hun trengte, fikk ogsåkaffe og margarin, mot merker og penger, lånte Margots

10

vogn og trillet varene ned til prammen som gjennom helehøsten hadde ligget under kaia.

Hun skuffet den tom for snø med øsekaret, lastet om-bord varer og koffert, gikk opp igjen med vogna og pas-serte på veien ned igjen to tyske soldater som satt i le avsalteriet og røkte, de måtte ha sittet der hele tiden, og settpå henne.

Hun gikk ned trappa og ombord, løsnet fortøyninga ogsatte seg ved årene. Den ene soldaten kom ut på kaia ogropte noe etter henne, fektet med hånda og sigaretten, etrødt øye i vinteren. Hun hvilte på årene og så spørrendeut. Han gjentok noe hun ikke hørte, snødrevet tetnet, bå-ten gled videre og soldaten forsvant.

Ingrid rodde over til den langstrakte Gråholmen, fulgtesvabergene på årelengdes avstand til de forsvant, det varingen sikt, havet var tungt og rolig.

Fra merket på det siste skjæret stakk hun ut en kurs ogholdt vinkelen mellom kjølvannsstripa og dønningene tilhun traff Oterholmen etter en drøy time. Hun fikk den påbabord side, og hun skulle ha hatt den på styrbord. Hun laom kursen, fortsatte med en ny vinkel mellom dønningeneog den buktende kjølvannsstripa og traff Barrøy en halv-time etter at Oterholmen forsvant.

Hun fikk varene på land, åpnet portene i naustet ogtrakk båten inn med vinsjen som faren hadde montert engang i barndommen hennes, rettet ryggen og så seg om,husene der oppe i den grå massen på øyas krumme rygg,i klarvær synlig på femten, tjue mils avstand, nå bare småsvarte kasser under et tynt lag melk, ikke lys, og ingen spori snøen.

11

Hun fikk børtreet opp på skuldrene, hektet på varene oggikk oppover. Kassene ble hus og hjem, omgitt av trær somlignet forkullede fingre. Hun kom seg inn og gikk fra romtil rom og tente lampene, fyrte i både kjøkken og stue. Hunkunne ikke være her heller. Hun gikk ut igjen og ned tilnaustet, sjekket at det var stengt og satte bukkene i le, somom hun ikke hadde gjort det da hun kom. Rullesteinsmo-loene og gitteret av lunner i det grønne havet, Oterholmenkom til syne og forsvant igjen. Ikke en båt. Ikke fugl. Hunsnudde seg og rettet blikket mot husene, det ene nå med togule øyne, før hun gikk oppover for annen gang, så var deti hvert fall tre spor.

2

Det var blitt lunt på kjøkkenet. Ingrid tok av seg halv-parten av ytterklærne, malte kaffe og satte over kjelen,ryddet varene på plass i spiskammeret, hentet mer bren-sel, og kaffen var klar. Hun kledde av seg resten av yt-tertøyet og drakk den sittende på sin egen stol ved slag-vinduet, skottende ut mot skyggene i vest, Moltholmen,Skogsholmen, Lundeskjærene og den døsige havkanten etsted langt inni denne dagen som aldri ville bli til noe.Hun spiste stadig ikke. Hun så seg om etter et sted å be-gynne, under ovnen eller bordet, i kråa mot spiskamme-ret?

Hun reiste seg og trakk fram torvkassa og begynte årive i filler avisene, knadde flakene sammen til små ballerog stablet dem som en snølykt på golvet. De falt fra hver-andre. Hun stablet dem opp igjen, en avis hun hadde holdtden gang Barrøy var et samfunn, med mennesker og dyrog fyrlykt, med uvær og standhaftighet, med arbeid, som-mer og vinter og rikdom, støttet kulene opp med pinner ogtorvbiter for å lage et bål, en tanke ingen hadde kommet påfør, å brenne ned et hus på en øy; det var noen ruiner øst

13

på Barrøy, men ingen branntomt, og det var plutselig in-gen tvil lenger, om at de som hadde forlatt Karvika, haddegjort det frivillig, ikke på grunn av en katastrofe; de haddebare gått lei, sett seg i speilet, pakket og reist, det var enuutholdelig tanke.

Hun grep en lampe og gikk opp på Nordsalen, deretterinn på Sørsalen, var innom Barbros kammers i øst, hen-nes eget barnerom med skuvseng og potte og nattbord ogfalmede tegninger fra skoledagene, som hun ikke haddesett siden hun var her og tok opp potet i september; hu-set var blitt mindre, dørene lavere, vinduene smalere; luktaav mennesker hadde sittet som maling i disse veggene, nåbare duften av tung, våt jord; hun dro fingertuppen gjen-nom doggperlene og satte seg på foreldrenes seng, der mo-ren hadde dødd.

La Lars ta over Barrøy, var det siste hun hadde sagt.– Og reis, du er ung og klok, vend havet ryggen, lær avmeg …

Ingrid sa nei.Du er ikke sterk nok.Jo, sa Ingrid til en døende mor.Og våren etter kom Lars ikke tilbake fra Lofoten, han

hadde funnet kjærligheten, skrev han, og ble der med båtog bruk og mannskap, det ene året etter det andre, ogsågjennom krigsutbruddet. Og Ingrid og Barbro ble mer en-somme for hver sol som steg og hver storm som sank, forhvert dyr de slaktet og hver sekk dun de sanket og ikkesolgte, en ung og en middelaldrende kvinne på en øy, somventet på brev fra Lars, sirlige og regelmessige skriverier,som en dag også var forsynt med noen grønne kruseduller,

14

signaturen til Lars’ tre år gamle sønn, Hans, de lengste treår i Ingrids liv. Nå hadde krigen vart i fire, og Hans haddefått en bror, Martin; med ham kom flere kruseduller, til entante og en farmor som ikke skrev tilbake, fordi den enevar for stolt og den andre ikke kunne.

Ingrid gikk inn på Nordsalen og bestemte seg for å soveher hvor det var en luke i golvet ned til kjøkkenet så var-men kunne stige opp. Hun ristet og slo i dynene og reddesenga og gikk ned igjen og drakk lunken kaffe mens hunleste brevet fra Barbro om igjen, krøllet det sammen og ladet i haugen på golvet.

Men hun tente ikke på.Hun gikk inn i stua for å legge i ovnen og så at døra til

bestefarens kammers sto på gløtt. Hun la en hånd på klin-ken og ville lukke den, men det hadde hun gjort for littsiden, hun hadde lukket denne døra, og nå sto den åpenigjen, det var stille, og ingen trekk i huset.

Hun hørte et knepp, så fjern, vedvarende torden i ver-dens buk, og rygget tilbake til kjøkkenet og ble stående ilås, altfor lenge, før hun gikk inn igjen og rev opp kam-mersdøra og ble rasende på seg selv for at hun ikke haddegjort det med én gang, for nå kunne vedkommende ha for-svunnet igjen.

Men det var ingen lukt, ingen subbende skritt, mum-lende stemmer eller lyden av en katt, kun det samme svakesuset, ute som inne. Hun hektet lampa ned fra stueveggen,gikk helt inn og slo fast med en hammer at det ikke varnoen der, verken i senga eller under den, i kråskapet ellerkista, som hun åpnet og lukket før hun ble sittende på lok-

15

ket med den vedvarende stillheten fresende så hardt i øreneat skriket måtte ut.

Så var stillheten total.Hun kledde seg og gikk ut i den dalende snøen, ble

stående og betrakte husene, låven og bryggene og naus-tet ved havet, i en plutselig forundring over alt det somhadde holdt henne på øya, som strengt tatt ikke var noesom helst. Snart ville snøen forvandles til regn, øya ville blibrun som skabb og havet grått, hvis vinden ikke dreide.

Ingrid gikk sørover gjennom hagene, unngikk porteneog kløv over gjerdene som da hun var barn. Men hunvar ikke noe barn. Hun fortsatte ut på sørspissen og blestående og stirre på restene av fyrlykta, som hun og Bar-bro hadde sprengt med siste rest av farens dynamitt dakrigen brøt løs, knust glass i klare, skrikende farger, tang-filler og tare som svart hår rundt rustne, forvridde jernbjel-ker, parafintanken lignet en nedbrent rose. Hun satte segpå trestammen de hadde funnet på rek en gang og gjortfast med bolter og barduner så havet ikke skulle ta den fradem igjen, den uhorvelige, knokkelhvite kjempen som detrodde en dag skulle bli verdt noe, kanskje en formue, nåhadde den i tre tiår tjent som benk for mennesker som aldrisatt.

Og hun var ikke noe barn lenger.Hun ventet til hun begynte å fryse, gikk nordover langs

klippene i vest, uten å se spor og uten å høre annet ennhavets øde jammer, forbi hammeren med nykaia og de trebryggene, det var minst én bygning for mye; hun innså atdersom hun hadde vekket Nelly i morges, og tillatt seg åhøre en stemme og se smilet hennes, ville hun fortsatt ha

16

stått der inne på bruket og revet ryggraden ut av død torskmens tankene steg og sank.

Ingrid sto i nybrygga og viklet det våte håret opp i knutersom hun lot falle fra hverandre igjen, gjentok bevegelseneog lurte på hvorfor hun stadig ikke var sulten. Hun opp-daget et hull i ermet på ullgenseren og husket ikke hvordet stammet fra. I en avlang boks på benken lå garnkjevlerordnet etter størrelse. Hun grep det største og ble ståendeog fomle med det, så tannmerkene etter Lars, som åt påalt da han var barn. Hun hadde fortsatt størknet fiskeblodi neglerendene. Hullet i genseren stammet fra et sammen-støt med en spiker i trappa da hun gikk ned med kofferteni morges. På hylla over arbeidsbenken lå sneller med trådi alle dimensjoner, kniver, bryner, kroker, kork … og nåler,Babros nåler.

Ingrid dro fram krakken og satte seg foran jernkrokenunder vinduet, la tråd i en nål og gikk i gang med å bindegarn. En time senere hadde hun tre favner på femten om-far. Hendene var myke og fine i den kjølige lufta. Hun varskrubbsulten, gikk ut i nattemørket og tilbake til huset,hun hadde tatt feil av været, det våte var blitt snø, lett ogtørr som sot, og hun var ikke redd lenger.

3

Ingrid spiste og sov og våknet og var stadig ikke redd. Hunspiste langsomt, kledde seg også langsomt og gikk ut i detsprø novemberlyset og satte ut prammen. Vinden haddedreid nok en gang, og det hadde blåst opp, fra sørvest. Hunrodde rundt neset og inn i meterhøye bølger, sørover gjen-nom sundet til bolten som Lars hadde slått ned her, festetenden på en ile uten å gå ut av båten – og uten å skamslåden –, rodde med sjøene på tvers over sundet til Molthol-men, der fetteren også hadde slått ned en bolt, og der dethang en talje. Hun trædde ilen gjennom øyet, igjen utenå gå ut av båten – og uten å skamslå den – og rodde til-bake mot Barrøy, hun hadde tenkt at det kunne være åtti,nitti favner, det var nærmere hundre og femti, ilen var forkort.

Hun brast i gråt, bandt en kavl i enden på ilen og slappden, rodde med havet nordover til nybrygga og hentet merile. Sjøen var blitt grovere. Hun kavet seg ut igjen og fantkavlen, skjøtte ilene og rodde inn til fortøyninga på Barrøymed den ene parten, våt til skinnet, glovarm, utkjaset ograsende, men nå hadde hun en løpestreng over sundet og

18

kunne trekke ut et garn eller to, fiske uten å gå i båt, i allslags vær, til den tyngste frosten satte inn, kanskje endalenger.

Hun lot seg drive nordover og satte inn båten, la merketil at sjøen falt og ble stående og stusse, hun hadde troddden steg, men hun var stadig ikke redd.

Hun gikk opp i huset og sovnet på benken ved siden avovnen og våknet ikke før det var blitt kveld. Hun var kaldog støl, sto opp og fyrte, lagde mat og lurte på om hunskulle sette garn i mørket, slo det fra seg og åpnet en avbøkene hun hadde med seg, det sto ikke noe i den.

Hun kledde seg, gikk til nybrygga og hentet to garn,gikk sørover til fortøyninga ved sundet og trakk det førstesom lydløst spindelvev inn i de svarte dønningene, skjøttei øyet på det andre og trakk det etter, en lenke på to garn,det er ikke rare lenka, hun trakk dem femten favner lengerut, gjorde fast og gikk hjem.

Hun sov lenge og naken i foreldrenes seng på Nordsalen,sto opp i enda en morgen, trakk garna og kunne koke fersktorsk, gikk deretter ut og satte ett garn til. Tre. Hun kunneøke til fire eller fem. Hun hadde tørrfisk fra sist vinter,hun hadde jordkjelleren full av potet, hun hadde rødsei ogen halv tønne sild. Hun hadde syltetøy, mel, kaffe, sirup,tørrerter, kjøpesmør og sukker. Nå hadde hun også fersk-fisk. Haugen med avispapir lå ikke lenger på kjøkkengol-vet, men sammen med opptenningsveden i trekassa underovnen. To fly kom til syne i en glipe i skylaget, hun hørteskyting mot fortet nord på hovedøya, og glipen lukket segigjen.

19

Morgenen etter fikk hun åtte torsk og en storsei. Hunspiste igjen ferskfisk og lever og saltet resten, ble sittende ivarmen på kjøkkenet og se seg om, til noe fikk henne til åreise seg og gå på låven over fjøset der de oppbevarte dun-sekkene. På den første hang en lapp med navnet Barrøy. 1kilo. 1939. Hun åpnet den og stakk hånda inn i en sommer.Hun lukket den og åpnet den andre. På den sto det 1937.Enda en sommer. Hun tenkte at hun ville ro inn i bygda ogskaffe seg en katt.

Hun gikk tilbake til huset og satte over vann, vasket segog skrubbet neglebåndene til de fliset seg opp, vasket hå-ret og vred det rundt i knuter og lot det henge langs krop-pen så det varme vannet kunne renne over mage og hofterog lår før det fortapte seg i balja. Hun kledde seg og satteseg ved kjøkkenbordet og åpnet den samme boka. Det stostadig ikke noe i den. Men nå kunne hun sove som Nelly.

Hun la seg og tenkte på katten. Snart ville Barbrokomme. Tanken på Barbro. Og Suzanne.

Suzanne hadde vært som en datter for Ingrid. Men hunhadde forlatt både henne og Barrøy da hun ikke var merenn fjorten, også hun hadde gjort det frivillig.

Ingrid sto opp igjen og gikk ned i stua og fant brevene ikommoden som faren hennes hadde kjøpt en gang han vargal, Suzannes veldreide håndskrift fra hovedstaden, derhun først hadde tjent i en velstående familie, så som tele-fondame i en sentral av vesentlig størrelse og med et impo-nerende navn. Ingrid leste langsomt, svaiende i takt medordene, nikkende, ristet på hodet og stakk dem ned igjenog så Suzanne for seg den dagen hun reiste fra øya i de fi-neste klærne de hadde klart å oppdrive, oppspilt og sprud-

20

lende, og skjør som glass, hun hadde ikke bare reist medsitt dyrebare vesen, men med alle øyas sparepenger, det varikke noe vakkert syn.

Ingrid blåste ut lampa og gikk på loftet og sov som Nellyetter igjen å ha tenkt på Barbro, og at hun ville løse utklokka hun hadde pantsatt hos Margot, lodduret med ro-mertall og ornamenterte visere; selv en øyboer trenger etlydløst skille mellom de to dagene som går mellom hvergang et ur må trekkes.

4

Da Ingrid hadde vært så lenge på Barrøy at også tanken pået urverk var forsvunnet, gikk en sel i det ytterste garnet.

Hun trakk den på land og så at den var død. Det var enliten sel, kanskje en unge. Hun lot den ligge til ørna. Menden hadde ødelagt store deler av bruket, så hun dro medseg lenka nordover for å bøte den, da hun fikk øye på noken sel, som lå oppe i snøen og så vidt rørte på luffene. Hungikk nærmere. Den kikket på henne med ett svart og etthvitt øye. De hadde hatt sel på øya før, men den var sky oggikk i havet når det kom folk. Denne virket slapp og sykog var ikke større enn den døde.

Ingrid la fra seg bruket, gravde fram en stein og slo deni hjel. To ørner lettet fra Moltholmen og kom kavendemot henne. Hun skjøt en arm i været, de steilet, rodde påveldige vinger og sank tilbake på holmen, ble sittende ogkakke og kikke over mot henne. Den ene hadde nestenhvitt hode, den andre var brunere og litt mindre.

Ingrid lurte på om hun skulle flense selen, men vissteikke hvordan det skulle gjøres, og faren hadde sagt at manskal være forsiktig med selkjøtt, det kan være trikiner i det.

22

Hun ville gå videre, men idet hun løftet bruket, fikk hunøye på noe brunt tøy under snøen, det lignet vadmel. Hunløftet en fillete trøye og noen dotter av treull falt ut. Festettil den med et hampsnøre hang en brok med et halvt bein,og mer treull. Hun hadde aldri sett sånne klær. Hun tokdem med bort på hjellen og hengte dem opp som en kles-vask, gikk i nybrygga og spente garna mellom krokene,plukket ut tang og gras og avgjorde at hun hadde nok bruktil å la dem henge til de tørket, da var de enklere å bøte.

Hun lurte på om hun skulle sette nye garn, men kom tilat hun kunne spise saltfisk noen dager, og gikk hjemover ilett snø. Nå sto det en mann der borte på hjellen og så påhenne, en mann med ett bein. Bak ham var de to ørnene iferd med å rive opp den ene selen. Det så ut som om ogsåmannen sto og så på dem, det var ikke mulig å se hvilkenvei han så, han hadde ikke hode.

Ingrid gikk inn og lagde mat og spiste, skrubbet golvetpå kjøkkenet og i bislaget og gangen, tørket trappa opp tilloftet og fant fram ulltråd og sydde igjen hullet i genseren,innså at det ikke stammet fra en spiker på bruket, men fraflekkarkniven. I morgen skulle hun bake, brød og lefse ogpotetlefse, en bakedag, fylle huset med lukta av et levendehjem – og med bedøvende hardt arbeid.

Hun gikk på låven og fant en sekk ull og gikk i gangmed å rense og karde. Hun hentet rokken inn på kjøkke-net og brukte resten av dagen på å spinne. Rytmen. Det varikke lenger doggdråper på innerveggene. Det luktet ikkevåt jord. Hun hadde sluttet å fyre i stua. Almanakken hangpå en spiker i spiskammeret, katten hun snart skulle skaffeseg, vegguret hun ikke trengte lenger, tråden som løp mel-

23

lom de lanolinglatte fingrene, og hver gang hun rettet blik-ket gjennom vinduet, sto den fremmede der borte på hjel-len og så på henne.

Hun lurte på om hun skulle venne seg til å ha ham der,som et fugleskremsel, eller rive ned fillene og hive dem påhavet, grave dem ned, brenne dem …

Før mørket falt kledde hun seg og gikk bort og kjente atde hang som spikret i frosten. To mørke flekker på snøennede i fjæra der selene hadde ligget. Ørnene var ikke åse. Men hun hørte lydene, også av annen fugl, pulserendeskyer av kosmisk støy som fulgte henne inn i nybrygga, derhun konstaterte at garna var tørre og hun kunne begynneå bøte. Lyden av fugl som fulgte henne også på veien hjem,men da var det natt, og mannen på hjellen var usynlig.