S I G N A L E RCappelen Damms årlige debutantantologi

med inviterte etablerte2014

Kristin Berget og Eivind Hofstad Evjemo (red.)

© CAPPELEN DAMM AS 2014

ISBN 978-82-02-43883-8

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Erlend AskhovSats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014Satt i 11/13,5 pkt. Bembo og trykt på Munken Print Cream 115/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Frida Lund Walø (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9Kjersti Bjørkmo (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25Pia Edvardsen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35Jan Kristoffer Dale (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57Hanne Bramness (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75Stina Vogt (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81Nils Christian Moe-Repstad (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97Ida Fjeldbraaten( debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101Dag Skogheim (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111Mads Iversen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117Inghill Johansen (invitert) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131Åsne Maria Gundersen (debutant) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139

Bidragsytere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155

FORORD

Det er en ære å, nok en gang, få ønske velkommen til Signaler! Med åretsutgivelse, den 29. i rekken, kan vi trygt si at antologien har en lang og stolttradisjon. Her har flere av Norges viktigste forfatterskap hatt sin begyn-nelse.

For meg som redaktør er det femte gang jeg har denne æren, og jeg note-rer meg med glede følgende: Det produseres mye spennende tekst i Norge!

Signaler har fra første stund presentert både nye stemmer og etablerte for-fattere. For meg er tradisjon og nyskapning komplekse størrelser; de inngåri en relativt broket vev, fordi nyskapning alltid hviler på et begrep om tra-disjon. Signaler-tekstene har siden begynnelsen hatt denne kvaliteten; de erskrevet i grenselandet mellom det uferdige og det ferdige, mellom det tra-disjonelle og det samtidige, og har gjennom dette vist frem ulike sider vedvår tid.

Årets samling er et godt eksempel i så måte. De åtte debutantene vågerseg på hver sine måter inn i dialog med de store temaene. Hvem er jeg imøte med meg selv og mine omgivelser når noen nær meg rives bort, ellerfamiliehemmeligheter avsløres? Hva kan egentlig skrives om kjærligheten,når den ligger strødd igjen langs europeiske motorveier, eller viser seg alt-for lett utbyttbar i en ung omsorgsarbeiders liv? Kan vi stole på at språkethar den formidlingsmuligheten vi tror at det har? Hva er hjemme og hvaer borte når vi stadig reiser og utgangspunktene våre forflytter seg? Ellertvert om; når hverdagene repeterer seg i monotone rytmer? Temaene søkerå finne litterære former som vil utdype og understreke, men samtidig fin-nes alltid en usynlig hånd; noe spøkelsesaktig, noe hemmelig som verkenforfatter eller teksten evner å formulere, men som kan fornemmes.

De siste to årene har jeg hatt Eivind Hofstad Evjemo som medredaktør.Det har vært utviklende for meg å ha et annet blikk å brytes mot, en som

7

ser et litt annet sted enn meg. For sånn vil det nødvendigvis være: Et utvalggjort på denne måten, forteller også noe om redaktørens blikk.

Med i årets gjeng er som nevnt alltid inviterte forfattere, som har vært igamet i lengre tid. Jeg takker Dag Skogheim, Inghill Johanssen, Nils Chris-tian Moe-Repstad og Hanne Bramness for sjenerøse bidrag. Og som enanerkjennelse av Signaler-formatet, har Hanne Bramness valgt å vise et avde første diktene hun skrev, og som aldri før har blitt publisert, sammenmed et helt nyskrevet dikt.

God lesning!Kristin Berget,Drøbak, mars 2014

FRIDA LUND WALØ

*

Det var året etter videregående og jeg hadde bestemt meg for å hjelpe.Jeg jobbet som pleieassistent, eventuelt omsorgsarbeider, i privat sektor.Jeg bodde i en liten hybel hvor jeg tilbrakte de nettene jeg ikke var pånattevakt. Når jeg lå trygt på ryggen i sengen min etter endt arbeidsdag,hadde armene foldet over dyna og ansiktet vendt mot taket, hendte det atdet prikket i føttene, i den myke buen mellom tåballen og hælen. Hvis såvar tilfellet, betrygget jeg meg med å tenke på de belastningsforebyggendejoggeskoene mine, slo meg til ro med at ubehaget kunne vært verre, ogtok innover meg at kroppen, denne dagen, hadde vært i meningsfylt akti-vitet.

*

Om morgenen hadde jeg en tiltalende utstråling, ansiktsuttrykket mitt varlett måpende. Jeg forestilte meg at jeg liksom så åpenhjertig ut, var sensi-tiv og virket hudløs. Når jeg stod på holdeplassen, ventende, stirret jeg rettframfor meg uten å feste blikket. Jeg samlet håret på hodet, slapp det såned igjen, med jevne mellomrom. Ved konsentrasjon, som et resultat av atbussen ankom eller at noen for eksempel henvendte seg til meg, sperret jegøynene opp, senket haken og aktiverte min absolutte oppmerksomhet.

*

Hva heter den blomsten? sa Margrethe. Det var svært lyst på badet. Tak-lampen var på og sola skinte inn gjennom vinduet. Margrethe satt, iførtnattkjole, i stolen ved vasken. Vasken var plassert i en benk på den ene lang-veggen. Det var hyller og knagger over benken, og midt imot henne hanget speil. Speilet omsluttet oss begge, Margrethe på stolen og jeg som stodbak henne, metallkantene liknet rammen på et maleri. Margrethe var sped.Hun satt krumbøyd. Hun hadde foldet de smale hendene i fanget. Hårethennes var pistrete, det munnet ut i en sky i nakkeregionen, og issen var

11

synlig. Hva slags blomst? sa jeg. Den, sa Margrethe. Hun begynte å vuggeoverkroppen fram og tilbake, hun kremtet, hun stønnet, hun gynget og gafra seg ordløse lyder, det kom betydningsløse vokaler. Hun ble omsider sit-tende stille. Hun strakte dernest på armen, lagde bevegelser med hånden iløse lufta som om hun plukket noe, før hun samlet hendene. Blikkene våremøttes i speilflaten. Hun stirret på meg og sa den som kommer og går, kom-mer og går. Da jeg fremdeles bodde hjemme, sendte moren min meg av stedom våren for å beskjære rosebuskene hennes i bygården, etter at telen haddegått og jorda var blitt bekvem i bedet mellom murveggen og asfalten. Vår-beskjæring var grunnleggende for rosenes vekst, deres trivsel. Rosebusker,sa jeg. Margrethe ristet på hodet. Ugress, sa jeg. Hun slo håndflatene motarmlenene. Det kommer nok for en dag, sa jeg. Ja, sa hun. Jeg la proppen ikummen. Jeg skrudde på kranen. Jeg plukket kluten til overdelen av krop-pen fra veggen, tok såpestykket fra hjørnet av vasken. Jeg gnurte artiklenemot hverandre i vannet, kluten ble våt, såpa ble klebrig, vannet ble hvittog dunkelt. Jeg la såpa tilbake, kluten lot jeg ligge. Jeg hjalp Margrethe avmed pysjen, hun forble i stolen og jeg dro drakten over hodet hennes, hunble værende i truse og sandaler. Jeg brettet kjolen pent sammen, la denpå benken. Margrethes hud var blek, men ikke gusten, den foldet seg vedkragebeinet hvor det var rikelig. Jeg vred opp kluten, rakte den til henne.Hun vasket det avlange ansiktet sitt med grove bevegelser, videre; ører, halsog bryster. Da hun var ferdig, tok jeg for meg ryggen. Jeg skjøv håret hen-nes til side, førte kluten over nakken, presset den langs ryggraden, gnedhoftekammene. Jeg løftet venstrearmen hennes og gnikket med kluten iarmhulen, jeg gjentok prosedyren med høyrearmen. Jeg skylte kluten, vredden opp, hengte den fra meg. Jeg masserte skuldrene hennes, de var fuk-tige, fingrene gled lett, selv når man var hardhendt. Så godt, sa Margrethe.Det er bra, sa jeg. Jeg lo litt, klukket. Det var noe jeg hadde tillagt megsom jeg ikke kunne få meg til å slutte med, å slippe løs toner som bekreftetat her var det hyggelig. Jeg hentet den andre kluten. Jeg tappet nytt vanni kummen. Jeg trakk et par hansker opp av bukselomma. Jeg tok på meghanskene. Sånn, sa jeg. Jeg festet hendene i sidene, et tegn mellom oss, etklarsignal. Hun klamret seg til kanten av vasken, reiste seg. Det var slik visamhandlet, det var en rytme i det, hun reiste seg, hun satte seg, jeg assis-terte henne med vask og påkledning. Margrethe hadde markante blodårer

12

på beina. Jeg tok av henne undertøyet. Hun sov med bind om natten, jegrev det løs fra trusa, det var så vidt tilsølt på grunn av infeksjonen, jeg kastetdet i søppelkassen inntil kortveggen. Jeg slang trusa i skittentøyskurven plas-sert ved siden av. Jeg vred opp kluten, jeg ledet den langs livet hennes, nedmellom beina, vasket innsiden av lårene, skrittet, vasket ømfintlige områdersom måtte behandles forsiktig. Jeg dro kluten over korsryggen, baken, droden under rumpeballene, i sprekken. Hun ble stående. Jeg hadde lagt framrene klær og nytt bind, på en skammel. Jeg klistret bindet i trusa, jeg ikleddehenne den og hun løftet en fot av gangen. Jeg stilte meg ved stolen. Sånn,sa jeg. Hun satte seg med et dumpt dunk. Hun nikket, hun satt adekvat.Jeg tok av meg hanskene, kastet dem. Jeg fant deodorant og ansiktskrem ihylla. Jeg klinte duft under armene hennes. Det luktet skarpt, det var ikkeubehagelig. Morgenstellet nærmet seg slutten. Hun smurte krem i ansiktet,jeg jevnet ut det hun ikke tok seg av selv. Vi fikk på henne BH, singlet ogskjorte. Det var et innøvd samarbeid, jeg geleidet henne inn i klærne oghun lot seg styre, hun brukte hodet og armene etter trolig beste evne. Jegtok av henne sandalene, hun var barbeint i fottøyet, fotsålen var ru, stiv ogføltes kald mot fingrene. Tåneglene var forseggjorte, kortklipte og formetrunde, likevel bar de et gulskjær. Jeg tredde på henne buksa ved føttene.Hun reiste seg, jeg dro det høylivede plagget på henne, jeg stappet skjortainnenfor, jeg lukket glidelåsen, jeg hektet fast knappen. Hun satte seg. Jegbistod henne med sokker. Jeg strøk de bekledde føttene hennes for å få oppsirkulasjonen, temperaturen. Jeg utstyrte henne med sandalene igjen, jegsjekket at de satt ordentlig, jeg rykket litt i reimene bak hælene, jeg var til-freds. Jeg brakte fram tøyposen med hårruller fra en skuff. Jeg skrudde påvannet, jeg grep kammen fra kurven på benken, jeg vætet kammen i strålen.Jeg vannkjemmet håret hennes, jeg delte det inn i passende bunter, en rullper del, jeg rullet det opp, håret gikk to og en halv gang rundt, det ble tillite prydelige klosser. Slik går det når man har hull i hodet, sa hun. Det erikke noe hull her så vidt jeg kan se, sa jeg. Det er ikke alt som er synlig fordet blotte øyet, sa hun. Vet du hva Margrethe, det har du helt rett i, sa jeg.Føneren var på benken under stikkontakten i veggen. Jeg puttet i støpselet.Jeg slo på apparatet, viften i plastikken durte voldsomt og blåste varmt motden ene hånden min. Jeg fønet det oppsatte håret, det tørket fort. Jeg slo avføneren, fjernet ledningen fra veggen, la den fra meg. Jeg dro ut krøllene,

13

jeg danderte dem så de balanserte så tett som mulig, så de dekket tilstrekke-lig, uten å miste fasongen. Jeg ryddet bort utstyret. Hun pekte mot hyllene,på hårsprayen. Hun holdt seg for øynene og jeg dynket håret hennes. Hunpekte på sminkepungen på benken. Litt sminke, sa jeg. Til øynene, sa hun.Jeg hentet øyensverte. Jeg mante forsiktig fram de få øyevippene hennes.Hun lagde trutmunn. Jeg strøk leppestift mot de formløse leppene og deble farget. Klar for frokost, sa jeg. Jeg vil ut i hagen, sa hun. Det er dagensviktigste måltid vet du, sa jeg. Hagen, sa hun. En tur i hagen og så frokost,sa jeg. Jeg samlet sammen sminken. Jeg gikk etter stokken.

*

Jeg våknet, liggende på sofaen. Harald ropte gjentatte ganger fra soverommetog han banket i veggen, jeg kjente de kakkende lydene og den repeterendestemmen. Jeg rev av meg teppet med den ene hånden mens jeg fremde-les lå utstrakt, jeg slengte den heklede kreasjonen over sofaryggen. Jeg sattemeg opp sidelengs. Jeg støttet albuene på knærne, la hodet i hendene, gnedfingrene mot ansiktet. Jeg hadde gløttet bort på de tunge gardinene som vartrukket tilbake ved siden av vinduene, sovnet stille, inntatt en drømmeløssøvn. Det strakte seg en belyst gang gjennom leiligheten, en grense mel-lom rommene. Jeg hadde funnet roen i stua, i halvmørket der, med dennebelyste terskelen et sted bak meg i ryggen, og den glimrende bykjernen etstykke framfor meg på utsiden av rutene.

Jeg krysset listen inn til Harald. Jeg skrudde på nattbordslampen. Han satti sengen, var kledd i pysj, og lente seg inntil hodegjerdet. Han myste, spenterynkene i ansiktet. Det tykke hvite håret pekte i flere retninger. Dyna nåddeham til magen. Jeg bredde av ham. En svak, men distinkt svettelukt gjordeseg gjeldende. Han var klam. Bekledningen formet seg etter den kraftigekroppen. Han plantet de bare føttene i gulvet. Jeg satte meg på huk. Tøflenevar oppstilt under nattbordet, jeg strakte meg etter dem, tok de på ham. Jegreiste meg. Han rakte meg hånden. Jeg knyttet neven i hans. Han dro segmot meg, kom seg opp og ut av sengen. Jeg støttet ham i siden. Han vartidligere slagpasient. Stod han oppreist uten min hjelp, var han skjev, hanhadde en kroppspositur som om han bar en tung bøtte. Vi begynte å gå.Jeg holdt rundt albuen og håndleddet hans med hendene. Jeg holdt armenbøyd, den veien det var naturlig for armen å bøye seg, og i rett vinkel. Det

14

var hensiktsmessig. Slik var det lettere for ham å stabilisere seg, rette ryggenog nyttiggjøre seg av egen muskulatur. Jeg beveget meg forsøksvis i hanstempo, vi gikk på det blanke gulvet med langsomme skritt. Grepet følteslite anstrengende, det betydde at han bar hovedvekten sin selv, vår atferd varkorrekt. Harald brukte den ledige hånden sin til å åpne døren. Da vi nåddevasken, støttet han seg til den og jeg kunne slippe ham. Han ble ståendeforoverlent, var bredskuldret, kortpustet, og hadde blikket rettet mot sluket.Jeg kunne se ham i speilet. Han hevet, senket brystkassen, han trakk tydeliginn med den grove nesa, slapp ut gjennom munnen som han åpnet og luk-ket. Jeg hektet fingrene i bukselinningen, dro buksa og bleia som begge varav en medgjørlig type med strikk i livet, ned rundt anklene hans. Jeg blottlaen svunnet rumpe og kraftige bein. Jeg stelte meg ved vannklosettet. Detvar konstruert med et stativ og befant seg innenfor rekkevidde av vasken.Jeg løftet opp lokket. Han bukserte seg etter, holdt seg i hjelpeanordningen,forberedte seg på å sette seg, hadde ryggen til meg og armene på hver sinkant. Jeg hadde hendene mine fremme, klare, bak ham, skulle han slippe segmed større kraft enn beregnet. Han satte seg. Du kan gå, sa han. Jeg lukketdøren. Jeg hørte ham gjennom treverket, han harket. Jeg bestemte meg forå åpne et vindu, lufte litt, i stua. Det var en nyoppusset leilighet i et gam-melt hus med et bosted i hver etasje. Vinduene hadde blitt beholdt som deopprinnelig hadde vært, doble og kuriøse. Jeg vippet opp noen hasper. Jegvendte et glass inn i rommet og et glass ut av rommet. Jeg så silhuettene avkronene på bjørketrærne, luften føltes sval og god mot ansiktet. Det var vik-tig med sjokklufting. Harald skulle slippe å sove i trekken og dermed utsettesfor faren for å pådra seg et eller annet. Jeg ville lukke det når jeg la meg.Jeg gikk tilbake, banket på døren. Ja, sa Harald. Jeg entret badet. Han virkettrøtt, satt med åpen munn og gapte i den vonde lukten. Jeg hjalp ham borttil vasken. Jeg hentet hanskene ut av brystlomma, tredde dem på. Jeg nap-pet papir fra hyllene rundt speilet. Naboen har en hund, sa han. Det visstejeg ikke, sa jeg. Jeg hadde aldri truffet personen nedenunder. Jeg tørket hambak, kastet skittent papir i do, tok nytt. Den uler når den er alene, sa han.Uff da, sa jeg. Jeg trykket forsiktig oppover for å sjekke at alt som skulleut, var ute. Det er til å bli sprø av, sa han. Det kan jeg godt forstå, sa jeg.Jeg visste ikke om han forvekslet drøm med virkelighet. Jeg gikk over dethele med en våtserviett til slutt. Jeg gransket setet, vurderte det som lettere

15

irritert. Det stod en tube med vannavstøtende ved springen. Jeg smurte ettynt lag over feltet. Jeg kastet hanskene i søppelkurven. Jeg trakk ned. Jegfestet buksa og bleia i livet.

*

Det var ettermiddag og overskyet. Jeg dro fra kontoret hvor jeg hadde levertnøkler, fulgte fortauet som det var plantet trær langs, svingte inn mellommurblokkene. Blader lå tilfeldig omkring på bakken, i veikanten. Jeg varør i hodet. Jeg var fornøyd med egen innsats, så for meg den oppskåredefrukten jeg hadde satt fram til Margrethe. Jeg frøs. Jeg hadde på meg enlett ytterjakke, holdt hendene i kryss under brystene. Jeg hadde inntatt enlukket holdning. Det var et paradoks. Ved å legge armene i kors utstråltejeg at jeg ikke var åpen for kontakt med andre, at jeg ikke var mottakeligfor dem rundt meg. Jeg ønsket imidlertid å by på meg selv. Det innebar etansvar å ha det godt, å tilhøre de privilegerte i øvre middelklasse. Jeg villebidra, yte i jobben, og burde også ha et kroppsspråk som tilsa at jeg haddenoe å gi.

*

Harald var naken og stod krøket over vasken. Han hadde gjort fra seg. Jeghadde tørket ham. Toalettet var hvitt, upersonlig og tilrettelagt med gelen-der rundt doen og håndtak på veggene. Det passet meg ypperlig når jegassisterte ham med å gjennomføre sitt fornødne. Det luktet stramt. Mendet var som om rommets sterilitet, lysstoffrørene i taket og linoleumsgulvettillot skittlukten å henge i løse luften – jeg forbandt den ikke engang medHarald, kun med rutinen i seg selv som én av en rekke gjøremål i løpetav morgenstellet. Det var vaskevann i kummen og jeg gikk over ham meden våt klut. Jeg startet foran, jobbet meg bakover. Jeg vasket ham grundig.Jeg trakk forhuden tilbake, ble kvitt eventuelle antydninger til belegg der.Jeg vasket innsiden av lårene, pungen og rumpesprekken. Jeg skylte kluten,vred opp kluten, hengte den på plass. Jeg stakk hånden ned i vannet for åta tak i lenken til proppen. Haralds fingre lukket seg om håndleddet mitt,rundt kanten på plasthansken. Jeg ble forbauset over nærheten, det var formeg en hittil fremmed og uforutsett gest fra hans side. Jeg så på ham, søkteen forklaring, han møtte meg ikke med blikket. Han støttet seg til vasken

16

med den ene hånden og dro i meg med den andre. Det virket som omhan mobiliserte all sin kraft og konsentrasjon på å rykke armen min framog tilbake. Jeg så hvordan hånden min ble dyttet ned mot bunnen av vas-ken, kjente håndflaten over proppen. Skittent og lunkent vann piplet inni hansken og skvulpet ned på gulvet. Han var tillenket meg og henvendteseg endelig til meg med hva jeg forstod som et lidende oppsyn. Han bev-ret om munnen og var blank i øynene. Forløs meg, sa han. Stemmen vartynn, liksom bedende. Jeg rev armen til meg og ble våt på klærne. Hansvaiet, flyttet vekten fra den ene foten til den andre, og gjenfant balansen.Hånden han hadde dratt i meg med, førte han mot skrittet hvor han ga segtil å plukke ubehersket. Oppførselen slo meg som en etteraping av tidligeredrifter, det virket desperat, malplassert, det var som en siste skjelving drevgjennom Harald og slutten nærmet seg. Jeg ble het i kinnene og pannen.En sterk medlidenhet vokste i meg, beina føltes tunge. Vi ble stående og sepå hverandre. Det hørtes langstrakte ul fra et sted under oss. Harald flyttethånden til vasken igjen, var tilsynelatende nødt til det skulle likevekten iva-retas. Han skalv. Han hevet hodet, han lyttet og nakken var tørr. Det måttevære naboens hund, hylene var blottet for aggresjon og hadde en trengsel iseg. Jeg rygget bakover, økte avstanden til Harald. Det minnet meg om nårjeg låste Laika inne da jeg var liten, hun ble motvillig værende på den andresiden av ytterdøren og jeg hadde kvaler med å forlate henne. Jeg husketgårsdagen. Etter middag hadde jeg tatt meg selv i å vaske opp i kaldt vannfor å spare strøm, et innfall av å ville begrense forbruket og slik ha betyd-ning for noen. Det hadde gjort meg trøtt. Jeg syntes synd på Harald. Jegreagerte, noe tok overhånd, jeg strøk ham på ryggen, jeg festet meg i ham.

*

Han forankret seg i meg, gled inn i meg, jeg strøk hendene mine langs rygg-raden hans og han støtte meg ned i madrassen, lå over meg i mørket. Jegpustet dypt, prøvde å slappe av og følge ham, jeg gynget med. Det hendtenår jeg drakk at jeg fant meg selv fylt til randen av følelser, at jeg mistetoversikten over følelseslivet og opplevde det som befriende hvis noe ellernoen kunne hjelpe meg med å kanalisere kaoset, ideelt sett ved å gjøre megglad eller kåt, for hvis jeg først ble lei meg, ville det ingen ende ta. Hanhadde ren hud, jeg hadde sett det i lyset fra varmelampene da vi røyket.

17