tidens tale 2014 02

NR.02 / APRIL 2014

Mag

asin

utg

itt a

v S

yven

ded

ags

Ad

vent

ists

amfu

nnet

i N

orge

JESUS:

Hvem var Jesus?

VERDIER:

Gi barna mulighet til å velge!

BIBEL:

Barnedåp vs. troendes dåp

J V B

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

Reservasjonsrett mot samtale og

samvittighetHar det blitt tabu å drøfte store etiske spørsmål om liv og død i Norge i dag?

side 2 / tidens tale / april 2014

LEDER

Tidens Tale er Adventistsamfunnetsmisjonsblad. Vi plasse-rer oss i markedetfor kristne livssynsma-gasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forhol-de seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan bymennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journa-listikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begi-venheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet

Bestill abbonement på [email protected]

Tidens Tale kommer ut annen hver månedog kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt medposten koster bladet, i Norge, NOK 154 årligforskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 174 og i verden ellers NOK 194. Enkelt-nummerkoster NOK 30. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner.

Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen

Redaktør: Widar Ursett

Layout og produksion: Mediegruppen as

Redaksjon:Tidens TalePostboks 1243529 RøyseTlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71E-post: [email protected]: 3000 30 32600

Forsidefoto: Colourbox

Trykk og innbinding: Prinfo Unique.

Medlem av

StorebrorTekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

«Storebror ser deg» er et odiøst uttrykk. Ingen liker ideen om overvåkingssamfunnet der enkel-tindividet får privatlivet kartlagt av en maktglad elite, og lagret på en utilgjengelig server. Men dersom Storebror er totalt forutsigbar, re-spekterer dine valg og aldri griper inn uten at du ber ham om det, blir det kanskje litt lettere å leve med ham. Men noen ganger ønsker vi faktisk at han skal gripe inn på eget initia- tiv. Når vi føler oss truet av terro-rister vil vi at Storebror skal være både informert og handlekraftig. Og hvis passasjerfly forsvinner i løse luften vil vi at han skal se det. Hvis de i skrivende stund fortsatt lever tenker jeg de 227 passa-sjerene og 12 besetningsmedlem-mene ombord på det forsvunnede Malaysia Airlines MH370 ikke har noe høyere ønske akkurat nå enn at Storebror kunne se dem. Med alle de tekniske hjelpemidler og alt det overvåkningsutstyr som kloden er fullpakket av er det nesten ubegripelig at et Boeing 777 kan forsvinne helt sporløst. Men slik er det. Storebror har litt problemer med synet for øyeblikket – og verden puster på ingen måte lettet ut av den grunn. Avisene er fulle av grafis-ke forklaringer og undring over forsvinningen (http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?ar-tid=10138239. http://www.daily-mail.co.uk/news/article-2581817/

Doomed-airliner-pilot-political-fa-natic-Hours-taking-control-flig-ht-MH370-attended-trial-jailed- opposition-leader-sodomite.html). Vi undrer oss av og til over at Gud, som ser alt og vet alt, ikke griper inn hver gang det går galt for oss. Men vil vi egentlig det? Vil vi at han ubedt skal styre begivenhe-tenes gang uten at vi har noen kontroll over hva som skjer? La oss huske at vi i sak etter sak har bedt Gud om å holde seg unna. I spørsmål om kjønn og ekteskap har vi fortalt ham at han er for gammeldags. I abortspørs-målet har vi satt hans autoritet som livgiver til side, og i spørsmål om moral og samvittighetsfrihet har vi sagt at han får underord-ne seg sekulære myndigheter. Denne listen kunne bli veldig lang, så jeg nøyer meg med disse eksemplene. Gud respekterer vår frie vilje i den grad at han aldri overstyrer oss. Når vi bruker våre valg, enten som et samfunn eller som individer, til å fortelle Gud at han er uønsket i våre liv, så tar han konsekvensen av det. Vi må imidlertid også være beredt til å leve med konsekvensene av våre valg. Det fine med Gud er at han likevel ser oss. Det er umulig å gjemme seg for ham. Han er den Store-bror som alltid ser og registrerer, men aldri griper inn uten at vi vil ha ham i våre liv.

«Herre, du kjenner min lengsel, mitt sukk er ikke skjult for deg» (Salme 38:10). «Hvor skulle jeg gå fra din pust, hvor kunne jeg flykte fra ditt an-sikt? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i døds- riket, er du der» (Salme 139:8). «Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg» (Jesaja 49:16). Selv om Gud ikke alltid løser pro-blemene våre for oss, vet han at vi sliter. Og når vi kaller på ham i vår nød er han ikke langt unna. «Her-ren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet» (Salme 145:18).

NR.02 /APRIL 2014

MG

243

0

Vi undrer oss av og til over at Gud, som ser alt og vet alt, ikke griper inn hver gang det går galt for oss. Men vil vi egentlig det? Vil vi at han ubedt skal styre begivenhetenes gang uten at vi har noen kontroll over hva som skjer?Wildar Ursett, redaktør

side 3

NR. 02APRIL 2014

04

05

06

08

10

12

16

18

20

22

24

18

12

10

06

08

Menneskets natur

Tanker om troen: Stor oppstandelse

Hvem var Jesus?

Og det var godt

Gi barna muligheten til å velge!

Reservasjonsrett mot samtale og samvittighet?


Helvete

En planet i krise

Kraften i håpet

Observert


Menneskets natur

1. Hvordan ble mennesket skapt?«Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7). • Hva ble formet av støvet? Kroppen.• Hva ble så tilført kroppen? Pust.• Hva ble resultatet? Mennesket. En levende

skapning. 2. Hvilke tre deler består mennesket av?«Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer» (1 Tessaloniker 5:23). Merk: Vi må lese denne teksten i lys av hva Bibelen ellers sier om menneskets natur. Da blir det klart at Paulus ikke tenkte at ånd, sjel og legeme er tre uavhengige enheter som har tre separate og selvstendige eksistenser. Han ønsket å legge vekt på hvor altomfattende og gjennomgripende Guds helligelse av hele mennesket måtte være, og viser dette ved å si «hellige dere helt igjennom». Denne oppdelin-gen viser bare at mennesket er sammensatt og har både sinnssevner, pust og kropp, og at absolutt hele mennesket omfattes av hans bønn. 3. Hva ble mennesket et bytte for som følge av synden?«Og Herren Gud ga mennesket dette budet: ‘Du må gjerne spise av alle trærne i hagen. Men av treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke spise. For den dagen du spiser av det, skal du dø’» (1 Mosebok 2:16-17).

«Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet» (Romerne 5:12). «Se, alt liv tilhører meg, både farens liv og sønnens liv. Den som synder, skal selv dø» (Esekiel 18:4). 4. Er menneskets natur hevet over eller underlagt døden?«La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lys-ter» (Romerne 6:12). «For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp» (2 Korin-terbrev 4:11). 5. Hva er dette livet sammenliknet med?Røyk. «…Dere er jo bare røyk, synlig en kort stund og så borte» (Jakob 4:14).En skygge. «Det spirer som blomsten og visner, flykter som skyggen, står ikke i ro» (Job 14:2). 6. Hva er den eneste måten mennesker kan oppnå udødelighet på?«… og som nå er blitt åpenbart ved at vår frelser Kristus Jesus kom til jord. Han har gjort ende på døden og ført liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet» (2 Timoteus 1:10). «Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod» (Johannes 10:10).

7. Hva bør vi da søke etter?«De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv» (Romerne 2:7). 8. Når vil vi oppleve udødelighet?«Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle for-vandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet.» (1 Korinterbrev 15:51-54). 9. Når vil den basunen lyde som kaller de døde fram og forvandler de levende?«For når befalingen lyder, når erkeengelen ro-per og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid» (1 Tessaloniker 4:16-17).

HVA SIER BIBELEN OM...

side 5

TANKER OM TROEN

I år 55 skriver Paulus om en trosbekjennelse han hadde mottatt og gitt videre til Korinterne: «For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot at Kristus døde for våre synder etter skriftene,

at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søs-ken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene» (1 Korinterbrev 15:3-8).

Det spennende er at Paulus i galaterbrevet forteller når han mottok denne trosbekjennelsen. Det var tre år etter sin omvendelse, da han dro til Jerusalem for å møte Peter og Jakob. Jesus døde rundt år 30. Seks år senere kunne Paulus motta en ferdig trosbekjennelse om det som had-de skjedd som han gav videre slik han hadde mottatt den. Antakelig er denne trosbekjennelsen fra bare tre år etter at det hele skjedde. Og selv ikke skeptiske, ateistiske bibelforskere ser noen grunn til å tro at Paulus skulle lyve om dette.

Hva så med fortellingene i Evangeliene? Noen daterer evangeliene så sent som fra år 70 og utover. Etter så lang tid kan man vel ikke stole på fortellingene?

Men hvordan skal vi forklare følgende underlige trekk ved oppstandelsesfortellingene:• Ingen referanser til Det gamle testamente enda resten

av evangeliene er fulle av dem.• Alle nevner kvinnene som de første vitnene, enda

kvinner ikke var regnet som troverdige vitner.• Portrettet av den oppstandne Jesus er underlig og

unikt og uten paralleller i annen litteratur. De kjenner ham men de kjenner ham samtidig ikke. Han er fysisk men samtidig ikke fysisk begrenset.

• Fortellingene nevner aldri det fremtidige kristne håpet, selv om det i Paulus sine skrifter er selve hoved- poenget med oppstandelsen.

• De er ikke enige om detaljene.

Alt dette tyder på at dette er rå øyenvitneskildringer som

har fått sin velkjente form lenge før de ble tatt med i evan-geliene. Hadde de vært oppdiktet ville de vært konstruert svært annerledes.

I tillegg forteller historikeren fra Paulus samtid, Josefus, at Jesu egne storebrødre begynte å tro på ham og led martyrdøden for sin tro. Hva skulle til for at du begynte å tro at lillebroren din var universets herre?

Noe helt utenom det vanlige må ha skjedd. Graven var virkelig tom og disiplene hadde virkelig møter med den oppstandne Jesus. Det er det eneste som kan forklare både dokumentene og historien. Hadde vi ikke snakket om et enestående mi-rakel, ville det ikke vært noen grunn for noen til å tvile på at Jesus hadde stått opp. Vi som tror på en Gud som en gang skapte, kan fryde oss over at historien bekrefter at også døden er beseiret.

Stor oppstandelse

«Fortellingene om oppstandelsen er skrevet lenge etter at det skjedde, av mennesker som aldri kjente Jesus». Slik lyder en vanlig innvending

mot selve sentrum i den kristne troen. Men er det sant? Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: Colourbox

Graven var virkelig tom og disiplene hadde virkelig møter med den oppstandne Jesus. Det er det eneste som kan forklare både dokumentene og historien.


Hvem var Jesus?

Kristne i dag anerkjenner Jesus som Gud, men til å begynne med var det ikke like opplagt. Derfor demonstrerte han sin gudommelig makt på ulike måter.

Tekst: Rico Tice og Barry Cooper / Foto: Colourbox

Jesus har makt og myndighet over dødenHer stifter vi bekjentskap med en av de religiøse lederne, Jairus (Markus 5). Hans lille datter lå for døden og han er så fortvilt maktesløs. Han kaster seg ned for Jesu føtter og bønnfaller ham om hjelp. Det skulle noe til før en ansett synagogeforstander gjorde noe slikt. Men han er desperat. Jesus blir med ham hjem, men på veien skjer det noe frykte-lig: «... kom det folk fra synagogeforstander-ens hus og sa: ‘Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?’» Og i samme øyeblikk knuses mannens siste håp. De kommer for sent. Hun er borte for alltid. «Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: ‘Frykt ikke, bare tro!’» (Markus 5:36). Det skal mot til å si noe slikt til en fortvilt far. Mot – eller at man er helt trygg på hvilke krefter man rår over. «Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus, og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: ‘Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke død; hun sover’. De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: ‘talita kumi!’ Det betyr: ‘Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!’ Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at

JESUS

ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise» (Markus 5:37-43). Stort mer rystende enn dette kan det ikke bli. Mannen får høre de fryktelige ordene: «Din datter er død», men Jesus sier at han ikke skal være redd, bare tro på hans makt over døden. Jesus hevder at datteren ikke er død, hun bare sover. De sørgende tror at han mener det rent bokstavelig og ler av ham. De har da sett liket. Men Jesus griper den dødes hånd og befaler jenta å reise seg. Og det gjør hun! Saken er klar: For Jesus er det like lett å vekke noen fra de døde som det er å vekke dem av en søvn. For oss er dette utfordringen: Vi har sett Jesu myndighet over døden, men stoler vi nok på ham til å overlate vår egen død til ham? For ikke lenge siden besøkte jeg en døende kvin-ne på et hjem for kreftpasienter, og fordi hun i likhet med Jairus hadde satt sin lit til Jesus, kunne jeg trygt si til henne: «Du skal sove, og Jesus skal vekke deg fra søvnen.» Dersom vi har behov for flere beviser, trenger vi ikke gå lenger enn til Jesu egen død og påfølgende oppstandelse. Vi skal se nærmere på det i ka-pittel 6, men her og nå kan jeg si at hvis Jesus har makt over døden, da er det ren galskap å overse ham, å si «jeg er ikke interessert» eller «jeg har ikke tid» eller «det er da fint, men det passer ikke meg.» En dag skal du dø. Det bekymrer oss kanskje ikke ennå, men vi kan være helt sikker på det. Som Edward Nortons rollefigur sier det i filmen Fight Club: «På en lang nok tidslinje faller alle menneskers

overlevelsesrate til null.» Så Jesu tilsynelaten-de makt over døden er så absolutt verd vår oppmerksomhet. Tro det eller ei, men: «Stille! Vær rolig!» og: «Stå opp!» er ikke det mest uhyrlige Jesus sier. Det er noe vi finner i kapittel 2 av Marku-sevangeliet, i fortellingen om den lamme man-nen som vennene firte ned gjennom taket. Jesus har makt og myndighet til å tilgi synd«Mens han talte ordet til dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: ‘Sønn, dine synder er tilgitt’» (Markus 2:2-5). Jeg aner ikke hva huseieren tenkte da han så at taket hans ble revet av (selv om det nok var enklere takkonstruksjoner den gang enn nå…), men det som slår en her, er det første Jesus sier til den lamme: «Sønn, dine synder er tilgitt.» Folk flest ville nok mene at mannens mest opplagte behov måtte være at han ikke kunne gå, så hvorfor ikke takle det problemet først? Hvorfor konsentrerer Jesus seg om problemet med mannens «synder»? For mange mennesker er «synd» et gam-meldags ord. Det har mistet sin mening. Da avisen Independent slo opp en artikkel om de sju dødssyndene, skrev forfatteren dette:

side 7

«I våre dager har synden mistet sin brodd. Litt synd oppfattes gjerne som voksne spillopper, som gir krop-pen et deilig lite sjokk 1.

» Det er slik folk flest ser på synd – litt moro, sånn på si. Men rett forstått og skildret slik Bibelen beskriver den, er det slett ikke noe kjekt ved den. Jesus sier om og om igjen at synden er vårt største problem, ikke uførhet, global oppvarming, fattigdom, arbeidsledig-het, mangel på kjærlighet eller utdanning, men synd. Ifølge Bibelen er synd dette at vi ikke ser Gud i den verden han har skapt. Men hvorfor er det så farlig å overse Gud på denne måten? Fordi det avskjærer oss fra Gud. Jeg kutter forbindelsen med livets kilde hver gang jeg insisterer på min uavhengighet i en verden der Gud opprettholder alle ting. Bibelen sier klart at å leve på denne måten fører til død – og ikke bare død her, men evig død. I sin samtale med den lamme mannen kommer Jesus med den forbløffende påstanden om at han har myndighet til å tilgi den synden som skiller oss fra Gud. «Sønn, dine synder er tilgitt.» De skriftlærde som var til stede, skjønte hva dette innebar. Det gjør ikke dem noe at den lamme blir kalt synder, for de vet at Skriften sier at alle er syndere. Nei, deres problem med Jesus er enkelt:

«Han spotter Gud! Hvem kan tilgi synder uten én, det er Gud?» (Markus 2:7). De vet at hvis vi synder mot Gud, er det bare Gud som kan tilgi oss (For når vi gjør noe galt mot et annet menneske, så er det bare dette mennesket som har rett til å tilgi oss; det angår ingen andre). Da han påstod at han hadde tilgitt den lamme hans synd, stilte Jesus seg i Guds sted. Han presente-rer seg nærmest offentlig som Gud! De skriftlærde er dypt rystet. Som for å underbygge sin påstand helbreder Jesus straks mannen med noen få ord. Jesus snakker ikke bare som om han er Gud. Han handler også og de-monstrerer Guds makt. Så igjen stilles vi overfor dette spørsmålet: Hvem er egentlig denne mannen?

Markus’ svar er entydig. Jesus er «Guds sønn». Han er «Herre» over all sykdom, naturens ele-

menter, døden og synden. Når han underviser, stiller stormen, vekker opp døde, helbreder syke og tilgir synd, opptrer han i Guds verden med Guds myndighet. Han opptrer som om han er alle tings herre, som om han er Gud selv. Hvis det stemmer, at Jesus er Gud, da begynner det hele å bli svært så personlig for oss som lesere av Markusevangeliet. Vil jeg la Jesus være

min Herre og lærer? Innser jeg at han har myndighet over min død, enten jeg liker

det eller ei? Kan jeg gå med på at han har myndighet til å tilgi min synd, eller la den stå

utilgitt?

Noter:1 Independent, 18. desember 1990.

Ifølge Bibelen er synd dette at vi ikke ser Gud i den verden han har skapt. Men hvorfor er det så farlig å overse Gud på denne måten? Fordi det av-skjærer oss fra Gud.

SKAPELSE


Og det var godt

Skapelse, død og ondskap i naturen.Tekst: Ronny Nalin / Foto: Colourbox

Hvordan var den verden som Gud skapte? Fortellingen i 1 Mosebok gir gjentatte ganger et kortfattet svar på dette spørsmålet: Det var «godt», og til og med «svært godt», (1 Mosebok 1:31). Ordet «godt» forekommer sju ganger i Første Mosebok kapittel 1, og bidrar på den måten til en tekststruktur der tallet sju repeteres 1. Ordet brukes ikke en gang per skapelsesdag, som man kunne anta, men seks ganger, som henvisning til at enkeltkomponenter av skapelsen er gjennomført: lyset (dag 1; 1 Mosebok 1:4), havet og det tørre land (dag 3; 1 Mosebok 1:10), vegetasjon på land (dag 3; 1 Mosebok 1:12), himmellegemene (dag 4; 1 Mosebok 1:18), akvatiske og flygende skap-ninger (dag 5; 1 Mosebok 1:21), og landdyr (dag 6; 1 Mosebok 1:25). Den sjuende fore-komsten av «godt» (på slutten av dag seks; 1 Mosebok 1:31) bruker en annen konstruk-sjon (det var «svært godt») som en beskrivelse av hvor overmåte god skapelsen var som et hele. Effekten av denne punktvise progresjonen, med sin klimaktiske konklusjon, er å formidle et inntrykk av orden og fullkommenhet, og at Gud avslutter sin skaperhandling. Kviltetskontroll«Det var godt» i 1 Mosebok beskriver vanligvis ikke noe Gud sa, men noe han så. Generelt kan man kjenne igjen en tre-trins struktur for hver av de «gode» skapte enhetene: (1) Gud sa: «Det skal bli», (2) enheten ble til, og (3) Gud så at det var godt. Mens «Gud sier» kommer før tilblivelsen av enheten, og derfor uttrykker intensjonen til designeren, kommer «Gud så»-utsagnene etter den fysiske materi-

alisering av det som ble skapt. «Gud så»-utsagnene formidler en omfattende evalue-ring, der uttrykket «det var godt» kommer som en besegling og godkjenning. Dette «kvalitetsstempelet» tildeles ikke bare hver enkelt komponent i skapelsessystemet, men også på skapelsen som en helhet, og pe-ker på en harmonisk integrering av virksomme enheter fra begynnelsen.

Hva betyr «godt»?Fordi den bibelske teksten er så tydelig på at den opprinnelige skapelsen var god, er det viktig å forstå hva det ordet «godt» er ment å betegne. Skal det bare beskrive et arbeid som er feilfritt utført? Betyr det bare fravær av det som i filosofien kalles naturlig ondskap (for eksempel hungersnød og naturkatastrofer)? Og hva med døden? Kunne Gud mene at en verden som bærer i seg muligheten for biolo-gisk død, er god? Den umiddelbare sammenhengen i teksten gir et klart svar. Etter beretningen om skapelses-dagene, presenterer Første Mosebok ideen om «ikke anda»-konseptet, der det snakkes om ting som enda ikke var til stede i denne verdenen (1 Mosebok 2:5-6) 2. Dette per-spektivet skaper en spenning mellom den opprinnelige gode skapelsen og ting som dukket opp etterpå.

Deretter gir 1 Mosebok 3 en beskrivelse av når og hvorfor ting endret seg, som et resul-tat av synd. Vi lærer at konsekvensene av synd, inkludert død (1 Mosebok 2:17; 3:19), var knyttet til lidelse og slit (1 Mosebok 3,16-19) og påvirket det uorganiske (vers 17), samt planter, dyr og det menneskelige (vers 14-19). Selve strukturen i teksten leder oss derfor til å konkludere med at ting som død, strid, smerte og vold ikke var en del av Guds opprinnelige «gode» skapelse. To motstridende ideerIdeen om at moderne former for liv er et resultat av millioner av år med evolusjon har blitt så vitenskapelig respektabelt at noen forskere forsøker å integrere disse syns-punktene med det bibelske begrepet om en Skaper Gud. Dermed blir fenomener som død, kata- strofer, og kampen for livet forklart som nødvendige komponenter i Guds opprinnelige design. «Forgjengelighet og død, og den smerte, lidelse og tap de medfører, har sine røtter i naturens underliggende egenskaper», sier en evolusjonist 3. «Ethvert univers som har sin egen interne integritet og dynamikk og er materielt, relasjonelt, internt sammenkoblet, som utvikler seg, og samtidig åpner for nye muligheter, forutsig-barhet, og er potensielt personlig, må være slik 4.» Uavhengig av hvor intellektuelt attraktive disse synspunktene kan være, prøver de å presentere naturlig ondskap som en ibo-ende del av Guds måte å handle på. Dette strider fundamentalt mot skapelsesberet-ningen slik vi finner den i Første Mosebok,

Når jeg tenker på opprinnelsen av naturlige ondskap, blir jeg min-net om at Gud bekrefter selv de uorganiske komponentene i den opprinnelige skapelsen som gode.

side 9

som fokuserer klart på å skille den opprinnelig «gode» skapelsen fra den nye økonomien etter syndefallet. Et lite ord med store implikasjonerI sin enkle skjønnhet lyser den sjufoldige gjentakelsen av «godt» som et fyrtårn i det moderne filosofiske og vitenskapelige syn på opprinnelse. Når jeg tenker på opprinnelsen av naturlige ondskap, blir jeg minnet om at Gud bekrefter selv de uorganiske kom-ponentene i den opprinnelige skapelsen som gode. Når jeg vurderer teologiske anvendelser av evolusjonsteorien, kan jeg ikke la være å tenke på Guds eksplisitte god-kjenning av de biologiske systemene slik de ble skapt. Når jeg leser om fremveksten og utviklingen av livet som en lang og møysommelig prøving og feiling, ser jeg en grenseløs avstand fra den bibelske beskrivelsen av et in-tegrert system, som fra begynnelsen «var svært god.»

Noter:1 For mer om bruken av sjutallet i Første Mosebok, se U. Cassuto, A Commentary on the Book of Genesis, Part One, fra Adam til Noah (Jerusalem: The Hebrew University / Magnes Press, 1961), s. 12-15.

2 For en vitenskapelig analyse av «ikke enda»-konseptet, se J. Doukhan, «The Genesis Creation Story : Tekst, Issue, og sannhet,» Origins 55 (2004): 22-23. Tilgjengelig for nedlasting på http://grisda.org/ origins/55012.pdf.

3 WR Stoeger, «Entropy, Emergence and the Physocal Roots of Natural Evil», i N. Murphy, R. J. Russell, og W. R. Stoeger, eds, Physics and Cosmology: Scientific Perspectives on the Problem of Natural Evil (Notre Dame, Ind.: University of Notre Dame Press, 2007), vol. 1, s. 93.

4 N. Murphy , «Introduction», i Murphy, Russell, og Stoeger, s. xviii.

Hvis du vil lese mer For refleksjoner om muligheten til-, og teo-logiske implikasjoner av død og ondskap i biologiske systemer før synd, se: • L. Brand, «What are the Limits of Death in

Paradise?» Journal of Adventist Theological Society 14, nr. 1 (2003): 74-85. Tilgjengelig on-line på http://www.atsjats.org/publication_file.php?pub_id=38&journal=1&type=pdf.

• M. T. Terreros, «Is All Death a Consequence

of Sin? Theological Implications of Alternative Models,» Journal of Adventist Theological Society 14, nr. 1 (2003): 150-175. Tilgjengelig online på http://www.atsjats.org/publication_file.php?pub_id=43&journal=1&type=pdf.

• J. T. Baldwin, «Christ, Character, and Cre-

ation,» Adventist Review, Oct. 24, 2013. Tilgjengelig online på http://adventistreview.org/2013-1530-p14.

Andre nettressurser: www.grisda.orghttp://grisda.wordpress.com/www.facebook.com/Geoscienceresearchinstitute

VERDIER


Gi barna muligheten til

å velge!Hvordan formidle troen din til ditt barn?

Tekst: Gry Beate Marley / Foto: Colourbox

side 11

I dagens samfunn får man ofte høre at barna skal oppdras trosnøytralt, at de skal selv få bestemme hva de velger å tro når de blir voksne. Det vi som foreldre kan

gjøre er å legge et grunnlag hvor vi formidler hvilken tro og verdier vi mener er viktige, og dermed gi våre barn et reelt valg. Barn i dag vokser ikke opp i et trosnøytralt samfunn, men i et samfunn hvor mange kristne verdier og tro blir latterliggjort og sett på som avleggs, mens personlig lykke og velstand vektlegges. Det handler om å pre-stere og være suksessfull. Det blir et veldig egoistisk og overfladisk fokus. Problemet blir da at barna føler et press som de ikke kan leve opp til, verken med prestasjoner eller utseende. Dermed har vi fått et samfunn hvor flere barn enn noen sinne sliter med usikkerhet, depresjoner og lavt selvbilde. Ekseplets maktBarn har behov for trygge rammer, hvor de også opplever at de får konkrete svar som de kan forholde seg til. Mange som vokser opp med grunnleggende kristne verdier og tro vil behold det de kaller for «barnetroen» resten av livet nettopp fordi den gir en trygg-het. Det som er viktig for kristne foreldre er å være bevisst på å formidle en sunn, god og oppbyggende tro. Den viktigste tros-formidlingen til barn og unge skjer nemlig i hjemmene. Det første vi må være bevisst på er hvordan vår egen tro og vårt gudsforhold er. Hvis bar-na ser at vi bruker tid til bibellesning og bønn så er det mer sannsynlig at de også vil ønske å gjøre det samme. Men kun hvis de opple-ver dette som positivt. Hvis de opplever at bibellesningen og bønnen gir foreldrene kref-ter, tålmodighet, kjærlighet og omsorg, så vil barna merke at dette er noe som gjør dem til bedre foreldre, til bedre mennesker, og de vil ønske det samme for seg selv. Så mye av troen blir formidlet gjennom noe så enkelt som hvordan foreldre lever sine hverdagsliv. Ordets for dagenI tillegg til hvordan du som forelder lever og praktiserer din tro, så et det også viktig at du formidler din tro gjennom ord. Snakk med barna om hva troen din betyr for deg. Snakk om ditt forhold til Gud. Dette kan f.eks. gjøres når du deler en gang du har opplevd noe av det samme som ditt barn går gjennom, og hvordan du brukte troen til å hjelpe deg gjennom det. Eller det kan være gjennom andaktsstunder hvor dere bruker tid sammen som en familie. Det er viktig å være åpen og ærlig med barna så man bør også dele historier og opplevelse når man selv har tvilt og hvordan Gud har hjulpet en i tvilen.

For å få til en hverdag preget av troen, er det er viktig å lage rutiner for hvor og når man har andakter sammen. Det er også viktig å gjøre det så enkelt at man makter å følge det opp. Finn tidspunkter som faktisk kan fungere. Hos oss har vi valgt å ha andakter sammen mens vi spiser frokost. Da er alle barna og begge foreldrene til stede, vi har ikke mye tid, så vi har en andaktsbok hvor vi leser en liten fortelling mens barna spiser frokosten sin. Så har vi en liten sam-talestund, hvor barna eller voksne kan komme med kommentarer eller spørsmål, før vi avslutter med en liten bønn for dagen. Det er også en gylden anledning til å be for hverandre og det som skal skje den dagen. Små og store tanker og bekymringer blir lagt frem for Gud. Dette tar i praksis ca. 10 mi-nutter mens barna spiser mater sin, og gjør at dagen starter på en god måte. I tillegg til morgenandakter i løpet av uken så har vår familie en litt lengre andaktsstund på fredag kveld. Dette kaller vi «familietid». Vi begynner alltid denne stunden med å dele «ukens høydepunkt» med hverandre. Da går vi en runde hvor alle forteller om hva som har vært bra for dem i uken som har gått. Vi tar også en liten omgang med «lavpunkter», om noen har opplevd noe som har vært van-skelig den uken, og så deler de hvordan de håndterte det. Hvis de fortsatt synes det er vanskelig så kan de andre i familien komme med innspill. Vi kan også ta det med oss i bønnestunden som vi har etter vi har lest en bibelfortelling sammen. Det er viktig at disse andaktstidene blir positive, interessante og fine. Det er mange gode andaktsbøker som er skrevet spesielt for barn. Det er også viktig å investere i nye bøker jevnlig, da både barna og deres bibel-forståelse vokser. Det er fint og bruke selve Bibelen også. Mens barna er små kan man kanskje bare slå opp et vers i forbindelse med andakten man leser, og etterhvert som barnas forståelse vokser kan man begynne å lese fortellingene direkte fra Bibelen. Da kan man også få gode samtaler omkring tiden og samfunnet som eksisterte da Bibelen ble skrevet. Bønn er særdeles viktig i trosformidlingen. Når vi ber for dem og viser dem hvordan de kan be for seg selv og andre gir det barna en trygghetsfølelse. Det gir dem også en reel opplevelse av at Gud er med dem i hverda-gen. Her er det også fint om man kan hjelpe barna til å se etter bønnesvar og snakke med dem om hvordan Gud besvarer bønner.

Berikende oppvekstSom kristne foreldre bør man også være positive og aktivt engasjert i et menighetsliv. Barn har behov for et kristent fellesskap. Selv om hjemmet er hovedformidleren i deres tro, så trenger de også å oppleve en forsterkning fra et godt kristent fellesskap. Et sted hvor de opplever å bli sett, tatt på alvor og inkludert. Positive og engasjerte foreldre fører som oftest også til positive og engasjerte barn. I oppveksten bør barna oppleve en tro som beriker livene deres. En tro som gir dem trygghet og sikkerhet i en krevende og ut-fordrerne hverdag. Som gir dem verdier som varer, hvor fokuset er bredere enn bare dem selv og deres egen lille verden. Hvor de både mottar kjærlighet og lærer seg til å gi kjærlig-het til menneskene de møter i sine liv. For at dette skal skje må barn oppleve nåde i sine hjem. Hvor de blir elsket for dem de er, hvor de kan gjøre feil uten at de føler at verden faller i grus og de er fullstendig mislykket av den grunn. Hvor man opplever å bli møtt med tålmodighet. Slik som Gud er tålmodig med oss skal vi også være tålmodig med våre barn. De må føle og oppleve at de er verdifulle. Så verdifulle at foreldrene faktisk prioriterer å bruke tid sammen med dem. Både hvor de gjør ting sammen og hvor de lytter til barna og prater sammen. De viktigste elementene i den kristne oppdragelsen blir da at foreldre tar vare på sitt eget gudsforhold, for barna lærer mer gjennom hva vi gjør enn det vi sier, samt å sette av tid sammen hver dag hvor fokuset i familien er troen. Dette kan skje gjennom andaktsstunder, samtaler, lek og hygge. Så hvis man med dette som basis i tillegg er en trygg, god og tilstedeværende foreldre har gjort noen gode og riktige ting for å formid-le en sunn og oppbyggende tro med gode verdier til sine barn.

Barn har behov for et kristent fellesskap. Selv om hjemmet er hovedformidleren i deres tro, så trenger de også å oppleve en forsterkning fra et godt kristent fellesskap.

SAMVITTIGHETSFRIHET


Samtalen om abort og etikk, hvis den fin-nes, blir enten en tom og meningsløs debatt eller en skytter-gravskrig.

Reservasjonsrett mot samtale og samvittighet?

Har det blitt tabu å drøfte store etiske spørsmål om liv og død i Norge i dag? Og er samvittigheten blitt et begrep vi helst skulle sett

hadde blitt igjen på historiens skraphaug?Tekst: Atle Haugen / Foto: Colourbox

side 13

Vi har nå i lengre tid kunnet observere at etiske spørsmål om forhold til liv og død som kan knyt-tes til abortloven og kvinners «rett til å bestemme over egen kropp», blir møtt med et fordømmende

hylekor av ressurssterke politisk korrekte nordmenn og kvinner som ikke vil snakke om saken. Oppslutningen om hovedparolen «Nei til reservasjonsrett» i demonstrasjonene på kvinnedagen 8. mars, var en forstemmende demon- strasjon på dette. På motsatt side av debatten stod politikere som uttalte at det var «trist og pinlig» at så mange mobiliserte til kamp mot en sak som angikk enkeltmenneskers rett til å følge sin samvittighet. – Hvis det er slik vi skal takle etiske debatter i fremtiden, kan det bli tøft for noen hver, skrev Kristin Clemet, leder av tenketanken Civita, på sin blogg et par dager etter kvinnedagen. Og tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla sa klart fra i et intervju i Stavanger Aftenblad om at hun mente debatten om reser-vasjonsretten var «ufin og ute av proporsjonar». At den har engasjert et stort antall nordmenn er det i alle fall ingen tvil om. Så hva handler dette egentlig om? Etisk uryddigI utgangspunktet er selve dette ønsket om å kunne reservere seg mot å gi henvisning til abort, en litt spesiell problemstilling etisk sett. Mange av disse legene har sendt kvinner som ønsket henvisning videre til en annen lege som de visste ville gjøre jobben. Da vil det kunne argu-menteres at dette etisk sett er en «Pilatus-vask». Man vas-ker sine hender ved å unngå å sette sitt navn på søknaden. Like fullt bidrar man til gjennomføringen av det inngrepet man er imot. Skal man derfor være etisk konsekvent, må man forhåndsannonsere sin reservasjon slik at kvinner velger en annen lege.

Det er noe av bakgrunnen for at politikere ønsker å regi- strere slike «reservasjonsleger» på forhånd. Da unngår man å bli avvist når man i en sårbar situasjon kommer for å få abort. Det handler om perspektiv Isolert sett, er det altså gode grunner til å sette spørs-målstegn ved hele problematikken. Imidlertid ble denne saken underveis til noe helt annet enn spørsmålet om unntak for disse få legene. Flere reflekterte kommentatorer utenfor hylekoret, har påpekt at begge fløyer i abortspørs-målet bidro til å gjøre saken til noe den ikke var: – Det var aldri spørsmål om å endre loven som gir kvin-ner rett til å velge abort. – Det var heller ikke spørsmål om å tvinge leger til å utføre abort. Der har helsepersonell i dag fortsatt rett til å reservere seg.

Saken handlet om et lite mindretall fastleger som ønsker å være konsekvente mot sin samvittighet. I seg selv burde dette heller ikke være noe problem da pasienten ikke en-gang trenger å få slik henvisning. Man kan selv ta kontakt med sykehuset for slike inngrep, kom det etter hvert fram. 90 % av de som i dag tar abort går allerede direkte til sykehuset. Men av ulike grunner ønsket altså taleføre krefter på flere sider av abortdebatten å gjøre mer ut av dette enn det var grunn til. Noen har også forsøkt å gjøre dette til en poli-tisk kampsak mellom høyre- og venstresiden i politikken. Slik debatten utviklet seg, har den kommet til å handle om noe mye større enn det lille utgangspunktet la opp til. Nå handler det om individets samvittighetsfrihet i møte med samfunnsflertallets vedtatte lover. Da blir dette plut-selig en stor og viktig debatt som burde engasjere langt flere enn en liten gruppe fastleger.


Reservasjonsrett mot samtaleAllerede i januar, før debatten nådde sitt høydepunkt på kvinnedagen, skrev journalist og lektor i journalistikk, Anki Gerhardsen, en artikkel i fagbladet «Journalisten» som berører en viktig side av denne debatten. – Hva er det da som skaper en slik dirrende stemning på så vel Facebook som i debatt-programmene på TV? Nesten ingen bryr seg når psykisk syke må vente i et halvt år på lov-bestemt helsehjelp, men nå reiser kommenta-torene seg i samlet flokk. Fordi tjue outsidere ber om å få følge sin dypeste overbevisning og sette en «R» bak legenavnet sitt. Hva er det vi er så redde for?» Hun konkluderer selv:– Kanskje handler det heller om vår tids store tabu: Linken mellom abort og etiske spørsmål. Vi er blitt kollektivt enige om å late som om den linken ikke finnes. Hun spør altså om vi vil ha reservasjonsrett mot samtale om de vanskelige etiske spørs-målene.

Samtalen om abort og etikk, hvis den finnes, blir enten en tom og meningsløs debatt eller en skyttergravskrig, mener hun. Noe vi er mange som har erfart. – Saken handler om de grunnleggende holdningene vi har til livet i dets mest sårbare faser, skrev professor i idehistorie, Reidar Aasgaard i Dagsavisens nettdebattforum «Nye meninger». Han trekker fram problematiske sider rundt hvilke nye grunner til abort vi skal godkjenne. Vi har f.eks. en pågående debatt om etikken i å velge bort et antall fostre i de tilfellene hvor man er gravid med trillinger, eller om det er akseptabelt med abort på bakgrunn av kjønn. Videre trekker Aagaard frem den logiske konsekvensen av å ikke ta enkeltindividets samvittighet på alvor i det aktuelle spørsmå-let: Hva vil skje dersom, eller når, folkefler-tallet tvinger gjennom en lov som gir rett til legeassistert eutanasi, dødshjelp? Vil man da også nekte leger rett til å reservere seg mot å ta del i prosessen?

Det er blitt sagt at det ikke tar mange minut-ter i etiske debatter om liv og død før man trekker inn erfaringen fra Nazi-Tyskland. Det er det all grunn til i en debatt som denne. Le-ger utførte de uhyrligste eksperimenter under dekke av nasjonens interesser og de vedtatte lovene. Ønsker vi oss virkelig et samfunn uten etisk reflekterte leger med personlig integri-tet?

– Når det gjelder leger spesielt, er det ge-nerelt viktig at ikke profesjonene utøves i et moralsk vakuum, skriver Kristin Clemet på sin blogg, også hun med referanse til Nazi-Tyskland. Toleranse for samvittigheten?– Et støvete, merkelig ord er plutselig tilbake i offentligheten – samvittighet, skrev Ingunn Økland i en klok kommentarartikkel i Aftenposten på kvinnedagen. Hva er samvittigheten og hvilken plass skal den ha i vårt moderne samfunn? I debatten om legers reservasjonsrett eller -mulighet, ble enkeltindividets samvittighet stilt opp mot samfunnets lover. V.B. Vyller i Legeforeningens Tidsskrift bely-ser dette. – Striden…kan forstås som en konflikt mel-lom to livssyn, et idealistisk og et pragmatisk. Idealisten – som tilhører et mindretall – be-kjenner seg til visse overordnede moralprin-sipper som i sin tur er forankret i samvittig-heten, og han hevder at disse prinsippene enkelte ganger «lyser over loven». Idealisten vil ofte være kristen eller muslim, men ikke nødvendigvis – han kan også begrunne sitt ståsted sekulært (gjennom for eksempel naturrettstanken, som ligger til grunn for FNs menneskerettighetserklæring). I abort-spørsmålet mener idealisten at et foster er et fullverdig menneske, og at en abortkonsulta-sjon alltid berører to personer – moren og det ufødte barnet. – Pragmatikeren, som tilhører et flertall, er skeptisk til overordnede moralprinsipper. Han mener at moral hovedsakelig kommer til uttrykk gjennom samfunnets lover, som i sin tur er formet gjennom rasjonell tenkning

og demokratiske prosesser. Helsearbeidere må underordne seg disse lovene, fordi de gjennom en kontrakt forvalter en oppgave på samfunnets vegne. I samfunnslivet er prag-matikeren tilhenger av liberale politiske ideer, som toleranse. Samvittigheten er derimot en privatsak og dessuten en usikker kilde til mo-ralsk innsikt fordi den er koplet til følelseslivet. Pragmatikeren ender fort opp i et etisk dilem-ma, argumenterer Wyller. På den ene siden er han motstander av at samvittigheten settes opp mot loven. På den annen side er toleran-se en av hans liberale grunnverdier. Han vil derfor komme i konflikt med sine verdier hvis han ikke tolererer en annens rett til å følge sin samvittighet. Det er paradoksalt å legge merke til at mange av de mest høyrøstede i debatten vi nå har vært gjennom, nettopp er personer som vanligvis gjør krav på å anerkjenne toleranse som en av de viktigste verdiene i et moderne samfunn. – Reservasjonsdebatten illustrerer det liberale dilemma. Samfunnet må verne samvittighets-friheten og sikre reservasjonsadgang, i mot-satt fall svikter det sine liberale grunnverdier, konkluderer Wyller. Samvittighet og integritet– Det er ofte mennesker med stor integritet som gjør etiske valg til samvittighetsspørs-mål. Unge menn som ikke vil bruke våpen mot andre, og leger som vil verne om livet, skrev Økland. Hun tok også en gjennomgang av samvit-tigheten i filosofihistorien. Det er en tynn historie, sier hun og henviser til at Nietzsche og Kierkegaard er de som har vært mest opptatt av den. Ellers er det særlig med refor-masjonens oppgjør med den katolske kirkes autoritet og pietismens fokus på individets ansvar overfor Gud, at samvittigheten blir tillagt økende betydning. Samvittigheten har altså en lang tradisjon for å stå i opposisjon til autoriteter, påpeker Økland. I dag er det de sekulære kreftene som domi-nerer det offentlige rom i Norge. Den etiske debatten rundt spørsmålene om liv og død er nesten forstummet. Da vekker religiøst begrunnede protester oppsikt og provoserer den dominerende politiske korrekthet. – Konkret moralsk kritikk fremstår som ensbetydende med moralisme, forstått som besserwissen av utålelig sort, sier filosofen Arne Johan Vetlesen sitert av Ingunn Økland. – Når stormløpet mot reservasjonslegene roer seg ned, vil det kanskje være tid for å erkjenne at denne ufarlige minoriteten speiler en uro som ligger og slumrer også i deler av

SAMVITTIGHETSFRIHET

– Reservasjonsdebatten illustrerer det liberale dilemma. Samfunnet må verne samvittighets-friheten og sikre reservasjonsadgang, i mot-satt fall svikter det sine liberale grunnverdier.

side 15

den kompakte majoritet, det være seg helse-arbeidere eller kvinner som selv har stått midt i valgsituasjonen, avslutter Økland. Gud eller mennesker?I Bibelen er samvittighetsspørsmål sentrale. Det er nettopp i en slik konflikt mot samtidens autoriteter som Økland er inne på, at et avgjø-rende prinsipp i kristen etikk presenteres.Peter, Johannes og de andre disiplene blir kalt inn på teppet til de religiøse lederne i Israel etter å ha forkynt at Jesus har stått opp fra de døde. De har også gjort undre i hans navn. Dette faller lederne tungt for brystet og de pålegger disiplene å tie. Da svarer Peter og Johannes: «… Dere får selv avgjøre om det et-ter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham» (Apostlenes gjerninger 4:19). Allerede i neste kapittel er argumentet gjengitt i «lovs» form: «Men Peter og de andre apostle-ne svarte: ‘En skal lyde Gud mer enn mennesker’.» (Apostlenes gjerninger 5:29). Dette er en nytestamentlig stadfestelse av et prinsipp vi får tydelig demonstrert også i Det gamle. Flere dramatisk eksempler på dette finner vi i Daniels bok. Også her er sammen-hengen opposisjon mot samtidens autorite-ter, denne gangen sekulære myndigheter i Babylon. Mest dramatisk er kanskje historien i Daniel 3 om Daniels venner som trosser kongens ordre om å tilbe ham som gud. Konsekvensen er dødsdom. Imidlertid griper Gud inn og redder dem fra den brennende ovnen. Dette blir til et vitnesbyrd om integritet og tro på en høyere makt enn den lovgivende politiske makten kongen representerte. Vi har også den like kjente historien om Daniel som velger løve-hulen fremfor å svikte sin Gud. Det er ingen tvil om at historier som dette ligger til grunn for kristnes samvittighetskamp når man opplever verdikonflikter i møte med et sekulært samfunn. Paulus uttrykker det samme på en litt annen måte: «… og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Korinter 10:5). Igjen en tydelig prioritering av hvilke autoriteter en kristen velger å forholde seg til. Det er dette som har drevet mennesker til å velge martyriet heller enn å svikte sin samvittighet. Den troen-des perspektiv på liv og død går langt utover de begrensede antall år vi får leve her og nå. Dette er argumenter den som ikke tror har vanskeligheter med å forholde seg til. Derfor blir det konflikt.

Norge var en gang et land som tydelig marker-te sitt kristne verdigrunnlag. I år feirer vi 200

årsdagen for Grunnloven av 1814 som tydelig fremhevet vår kristne arv. Fremdeles har vi korset i flagget selv om det virker som det mest provoserende man kan gjøre i dagens samfunn er å stå opp for kristne verdier. Selv om kanskje «den kompakte majoritet» i dag er mer sekulær enn kristen, bør vi ha toleranse og storsinn nok til å respektere men-neskers samvittighet. Denne gangen gjaldt det noen få legers rett til å reservere seg mot å bli involvert i abortprosesser. Neste gang gjelder det våre nye landsmenn og deres muslimske, buddhistiske eller andre religioners samvittig-hetsbånd. Ønsker vi virkelig at retten til å ta liv skal overstyre alle etiske normer eller grunn-leggende verdier? Det bør være et betimelig spørsmål i kjølvannet av denne saken. PS! Artikkeloverskriften er som det fremgår nedenfor «nesten» stjålet fra Anki Gerhardsen. Kilder:Reservasjonsrett mot samtale», Anki Gerhardsen i Journalisten, 29. januar 2014http://www.journalisten.no/node/41539 Samvittigheten er blitt et tabu», Ingunn Økland i Aftenposten 8. mars 2014http://www.aftenposten.no/meninger/kommen-tarer/Samvittigheten-er-blitt-et-tabu-7493721.html#.UyHafSTKy71 Reservasjon og det liberale dilemma», Y. B. Wyller i Tidsskrift for Den norske legeforening, 11. mars 2014http://tidsskriftet.no/article/3146872 «Kvinnedagen, legeforeningen og reservasjons-retten», Reidar Aagaard i Nye meninger, Dagsavisen 12. mars 2014http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thre-ad298844/#post_298844 «Reservasjonsrett på avveie», Kristin Clemet på Civita blogg, 10. mars 2014http://clemet.blogg.no/1394457891_reservasjonsdebatt_p_.html


BIBEL


Selv om dette kan se ut som et uvesentlig anliggende, er det ikke sikkert at kirkehistorien er like mild i sin dom.

Tekst: Vidar Hovden / Foto: Silja Leknes, Colourbox

Man skal ikke ferdes mye i kristne menigheter før man oppdager at kristne praktiserer dåpen forskjel-lig. Det er kanskje nærliggende

i vår tid og kultur å trekke på skuldrene og si: Gjør det egentlig en forskjell? Er det ikke bare alder og antall liter vann som skiller de forskjellige dåpspraksisene?

Dåpens opprinnelseForskjellige dåpsformer har en bakenfor-liggende teori. Alle tar utgangspunkt i Jesu misjonsbefaling: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matteus 28:19-20). Vi vet ikke med sikkerhet hvor selve riten dåp kommer fra, eller når den

oppstår, men den kristne dåpen synes tidlig å være modellert over dåpen til Johannes døperen i Jordanelven (Apostlenes gjerninger 18:25; 19:3). Hans bevegelse var en slags jødisk «vekkel-sesbevegelse», og folk lot seg neddykke 1 i Jordan som et symbol på overgangen fra det

Nærmere vår egen tid kan vi trekke fram den reformerte teologen Karl Barth, som mange lutheranere så på som den sanne kristen-dommens redningsmann fra liberalismen i mellomkrigstiden. I boka «Kirkens lære ved-rørende dåp» anfører han tre argumenter mot barnedåpen. For det første mener han den er uten bibelsk grunnlag. For det andre mener han den har ført til den «katastrofale» oppfat-ningen at personer er kristne som et resultat av sin fødsel. Relatert til dette påpeker han også at barnedåpen svekker den sentrale sammenhengen mellom dåp og etterfølgelse av Jesus; et barn kan jo ikke velge å være en disippel før mange år etterpå.

Oppsummering:Bibelen omtaler eksplisitt kun den troendes dåp, og da som handling som bekrefter en foregående omvendelse. Det er liten tvil om at barnedåpen er en ordning som kommer inn i kirken etter Det nye testamentes tid, og følgelig bør ha «bevisbyrden». Flere teologer har med rette også stilt spørsmålstegn ved enkelte av argumentene bak barnedåpen, som at barn fødes med skyld og mulighet for fortapelse for udøpte barn.

Noter:1 Ordet for dåp i Det nye testamente betyr «neddykkelse».2 I tråd med dette omtaler Peter dåpen som en «en bønn til

Gud om en god samvittighet» (1 Peter 3:21).3 «Didachè», det betyr «læren», er en slags ur kristen

katekisme. Man kan lese skriftet på norsk i boka De apostoliske fedre, s.21-29.

4 Jonathan Hill, Handbook to the History of Christianity, s. 60-62.

5 Ordet ble i alminnelig latin på den tiden benyttet om den «hellige lojalitetseden» soldater måtte avgi i krig. Tertul-lian gjorde dermed deltakelsen i de kristne ritualene dåp og nattverd, til en slags lojalitetsed.

6 Hill, s. 421.7 Per Næsheim, red., Jeg søkte og fant, s. 151-152.8 Bernt Oftestad m.fl., Norsk kirkehistorie, s.107 og 171.

Ordene som ble brukt var: «far ut av ham/henne, du onde ånd, og gi rom for Den hellige ånd».

9 Sammenlign dette med Jesu lære i Johannes 9:1-3. Se for øvrig 5 Mosebok 24:16; Jeremia 31:30; Esekiel 18:20.

10 Alister McGrath, Christian Theology, 5. utg., s. 421.

side 17


gamle til det nye livet, ettersom Israelittene krysset Jordan på vei fra slaveriet i Egypt og inn i friheten i Kanaan 2. Dåp ved neddyk-kelse er for øvrig den eneste formen for dåp man eksplisitt finner i Det nye testamente (se f.eks. Apostlenes gjerninger 8:36-38; Johannes 3:23; Romerne 6:1-5, etc.). Utenombibelske kilderVi har nokså tidlige utenombibelske kilder etter Det nye testamente som vitner om at kristne kunne være fleksible på hvor mye vann de brukte ved dåp. I det urkristne skriftet «Didache»3, f.eks., gis det instruksjon om at dåpen skulle foretas «i rennende vann» eller «i annet vann», og har man «ikke noen av delene, så øs vann tre ganger over hodet i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» (Did, 7,1.2). Ut fra Didachès og andre urkristne teksters vektlegging av opplæring før man døpes, er det likevel klart at dåpen gjelder dåp av troende mennesker, ikke barn. Magiske ritualerSå hvordan og hvorfor oppstår praksisen med barnedåp? Det vi vet er at i løpet av det første århundret går den kristne kirke fra å bestå nærmest utelukkende av jøder, til å få et flertall av ikke-jøder. Utover etthundretal-let påvirkes derfor den kristne kirke av alle mulige slags strømninger i den hellenistiske kulturen som preget middelhavsområdet på den tiden 4. Troen på «magiske» ritualer og gjenstander var svært utbredt, og var årsaken til at kristne etter hvert æret sine avdøde og tilla relikvi-er magisk kraft. Etter et lignende mønster begynte kristne å se på dåpsvannet som noe «magisk». Det såkalte Barrabasbrevet fra ca. 130 e.Kr. beskriver dåpen som et «vidunder-middel» mot synden, der man «stiger ned i vannet fulle av synder og urenhet, men stiger opp med frukt i hjertet, idet vi har frykt og håp til Jesus ved Ånden» (Bar 11,11). Kirkefaderen Tertullian (160-220) lanserte begrepet «sakramentum», et begrep vi i dag kjenner som sakrament, eller nådemiddel 5. Tertullian var likevel mot barnedåpen, noe som illustrerer at selv om barnedåpen ble normalen i løpet av det andre og tredje århundret, var det betydelig debatt rundt praksisen allerede da 6. ArvesyndslæreBarnedåp får en helt ny nødvendighet over seg etter hvert som læren om arvesynd utvikler seg. Det er imidlertid Augustin (354-430) som regnes for denne lærens far. Han framholdt at «nettopp fordi små barn er belemret med syndeskyld, må de bli døpt, for på den måten å få del i nåden», uttalte Augustin. Kirkemøtet i Kartago (418) er det

første som formaliserer seremonien med barnedåp, og fordømmer dessuten i kraftige ordelag de som ikke døper barna 7. Et nesten makabert utslag av denne læren finner vi i eksorsisme-leddet i dåpslitturgien i vårt eget protestantiske land helt fram til 1783 8. Det er ikke overraskende at mange har satt spørsmålstegn ved Augustins arvesyndslæ-re. På hvilket bibelsk grunnlag kan man si at barn blir født med skyld? Hvor rettferdig er Gud hvis han sender små barn i fortapelsen, på grunnlag av forhold de på ingen måte kan holdes ansvarlig for? I det hele tatt, hvor i Bi-belen holdes mennesker ansvarlig for synder de selv ikke har begått 9? Og sa ikke Jesus selv, uten å trekke inn dåp eller noe annet kvalifiserende, at barna i utgangspunktet «hører Guds rike til» (Lukas 18:6)? Hvor blir det av menneskets frie vilje hvis man før sin bevissthet må «tvangsinnmeldes» ved dåp for å unngå fortapelsen? Kristen «omskjærelse»Noen kirkehistorikere framholder også en annen mulig og parallell årsak til at barne-dåpen vokser fram: Tidlige kristne så på barnedåpen som en kristen parallell til den jødiske omskjærelsen. I likhet med den ble barnedåpen sett på som en identitetsmarkør, et tilhørighetstegn. Det hersker likevel en betydelig usikkerhet om en slik tankegang faktisk fantes i den tidlige kristne kirke, selv om det isolert sett kan finne en viss støtte hos Paulus i Kolosserne 2:11-12. Det er likevel reformatoren Zwingli som i første rekke bruker denne argumentasjonen, i et forsøk på å «redde» barnedåpen etter hans forkastelse av arvesyndslæren 10.

Reaksjoner mot barnedåpUnder den radikale reformasjonen (anabap-tistene) på 1500- og 1600-tallet, oppfattes barnedåpen som et frafall fra ur-menighetens utgangspunkt, og en praksis som i likhet med andre kjernesaker i reformasjonstiden, var i behov av forandring.

Dåp ved neddykkelse er for øvrig den eneste formen for dåp man eksplisitt finner i Det nye testamente.


HELVETE

HelveteEr det slik at Gud vil holde deg i live i et evigvarende

branninferno som straff for dine synder? Tekst: Tor Tjeransen / Foto: Colourbox

Ilden som utslettet byene på sletten ved den sydlige enden av Dødehavet be-skrives som en evig ild. Hva var evig ved den ilden, flammene brenner jo ikke i dag? Det er ildens straffen-de konsekvens som er evig.

side 19

NRKs radiodokumentar om helvete har satt temaet ettertrykkelig på den norske dagsorden. Forkynnere og forstandere i trossamfunnene har

sprikende syn på saken. Noen mener fortapel-sen er en bevisst tilstand i evig lidelse. Der-som dette synet er riktig, er det ikke rart om noen hevder at Gud er verre enn Adolf Hitler, for i Hitlers ovner døde man jo i det minste. De som mener at Bibelen snakker om fortapelsen som en bevisst tilstand i et evig brennende helvete, unnlater å ta med noen grunnleggende fakta fra Bibelen. FortapelsenBibelens grunnleggende tale om fortapelsen finnes godt formulert i Romerne 6:23 «Syn-dens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» Kontras-tene Bibelen trekker opp er evig liv eller evig død. Bibelen snakker ikke om at fortapelsen er et evig liv i smerte. Grunnlaget for å tolke Bibelen dithen at fortapelsen handler om et evig liv i pine ble lagt av de greske filosofene som hevdet at sjelen var menneskets indre vesen. Og sjelen var udødelig, mens kroppen var dødelig. Men å skille kropp og sjel i to separate en-heter er en ubibelsk tanke. Den stammer fra Guds motstander gjennom historiens første løgn. Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mosebok 3:4). Den eneste som er udødelig er Gud (1 Timoteus 6:16). Mennesket, derimot, er dødelig og forgjengelig. Og det er først «når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er opp-slukt, seieren vunnet (1 Korinterbrev 15:54). Guds straffPå den annen side er det ingen tvil om at Bibelen bruker sterke bilder i omtalen av fortapelsen. Ild er et av disse bildene. I det korte Judas-brevet nevnes Sodoma og Gomorra som eksempler på Guds straff: «De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel» (Judas 7). Ilden som utslettet byene på sletten ved den sydlige enden av Dødehavet beskrives som en evig ild. Hva var evig ved den ilden, flammene brenner jo ikke i dag? Det er ildens straffende konsekvens som er evig. Det samme er poenget når Bibelen snakker om en uslokkelig ild. Det er nytteløst å tenke at et effektivt brannvesen skal kunne skjerme oss fra den ilden som skal utrydde all ond-skap og ugudelighet for godt.

I Lukas 3:17 poengteres at Guds straffende ild brenner opp «agnene», et bilde på ugudelige. «Han har kasteskovlen i hånden for å rense kornet på treskeplassen. Hveten skal han samle i låven sin, men agnene skal han bren-ne opp med en ild som aldri slukner.» Teksten i Markus 9:47-48 kan nok virke kre-vende å forstå: «Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut! Det er bedre for deg å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner.» Poenget er at ilden er uslokkelig. Det greske ordet som brukes her, asbestos, formidler først og fremst tanken at ilden ikke lar seg slukke. Men når det brennbare er fortært, dør ilden ut. I den vestlige kulturens folketro er helvete et sted. Men Bibelen omtaler Guds straff på en måte som gjør det mer naturlig å tenke på en hendelse. Bibelens siste bok beskriver dem som går til angrep på Guds nye Jerusalem og omtaler deres straff slik: «Men ild fór ned fra himmelen og fortærte dem» (Åpenbaringen 20:9). Et kapittel senere omtaler Åpenbaringsboken Guds straff som «den annen død». «Men de feige, de vantro og vanhellige, de som myrder, driver med hor og trolldom, avgudsdyrkere og alle løgnere, deres plass skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død» (Åpenbaringen 21:8). Menneskelig liv er helt avhengig av Livgiveren. Liv uten Gud er en umulighet. De som bevisst vender Gud ryggen kan ikke leve videre som om livet var en iboende egenskap hos dem. «Deres straff blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og makt,» forteller Paulus i 2 Tessaloniker 1:9. Jesus brukte legenden om den rike mannen og Lasarus (Lukas 16:19-31) til å understreke nødvendigheten av å ta Guds Ord på alvor uten at ordet følges av overnaturlige effekter som at mennesker står opp fra de døde. Den historien må ikke tas til inntekt for at fortapel-sen er en bevisst tilstand i evig lidelse. Hallesbys radiotale fra 1953, med beskrivel-sen av helvete, forferdet en hel nasjon. Tanken på en Gud som holder mennesker i live i en evighet med lidelse er fremdeles avskyelig. Men når alle Bibelens beskrivelser av Guds straff ses i sammenheng, må vi konklude-re med at fortapelsen er alvorlig, men ikke barbarisk. Fortapelsen er evig død, ikke evig liv i lidelse, det er ikke pinefull eksistens, men opphør av eksistens.


ENDETIDEN

En planet i kriseBetyr det noe at vi har en tilsynelatende økning i naturkatastrofer og vold?

Tekst: John Bradshaw / Foto: Colourbox

Noen sier at en vesentlig hendelse blir en krise når den påvirker ditt liv. Når en tragedie berører ukjente mennesker langt unna, er det ikke

så mye en krise som det er trist å høre. En tornado, flom eller stor brann i en annen by er selvfølgelig trist. Men når det rammer din by – og det er du som må lete gjennom huset ditt etter rester du kan ta med deg, og du må plukke familiebildene dine ut av gjørmen, og du ikke har noe sted å sove eller rent vann å drikke – da er det en krise. Jesus brukte mye energi på å vise disiplene observerbare tegn på verdens ende. Og det Jesus åpenbarte tyder sterkt på at vi nå lever i den tiden han refererte til. Etter at han hadde snakket om tegn i den religiøse verdenen, om internasjonale konflikter, naturkatastrofer og sykdommer, kunngjorde han sitt andre komme ved å si: «Slik skal også dere vite, når dere ser alt det-te, at han er nær og står for døren» (Matteus 24:33). Det er ikke tvil om at vi burde tyde disse tegnene slik de var ment: Som tegn på at tiden vi har igjen på jorden er kort – selv om vi ikke vet akkurat hvor kort.

Feilslåtte spådommerJeg vet like godt som alle andre at men-nesker til alle tider har prøvd å få folk til å innse at tiden er kort, og mange har skrevet og sagt mye dumt. En av de første bøkene jeg leste om bibelprofetier, påstod at Jesu gjenkomst kunne skje i 1988. I over 20 år

etter dette har mennesker som knyttet datoer til Bibelens profetier, kommet og gått. Det kommer ikke som noen overraskelse at alle tok grundig feil. Selv disiplene tok feil når det gjaldt Jesu gjenkomst. Den dagen Jesus fòr opp til him-melen, spurte disiplene: «’Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?’ Han svarte: ‘Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt’” (Apostlenes gjerninger 1:6-7). Til tross for at de hadde vært sammen med Jesus i mer enn tre år og fått opplæring av den beste bibellæreren som har levd, var disiplene fortsatt forvirret når det gjaldt om-stendighetene rundt Jesu annet komme. Tegn i tiden Selv om historien har avslørt hvor dumt det er å fastsette den eksakte datoen for Jesu gjenkomst, så har Gud fortalt oss at når tiden nærmer seg. Og det er akkurat det som skjer i dag. Men hvordan kan vi være så sikre? Jesus ga oss tegn vi kunne se etter. Etter-prøvbare, konkrete tegn. Empiriske bevis. Dette er ikke som å spå i kaffegrut. Det er sant at mange profetier ikke er verdt papiret de er skrevet på. Men dersom vi ser på verden rundt oss og analyserer det vi ser i forhold til profetiene i Bibelen, så er det ikke vi som forutsier noe. Den eneste som forutsa noe, var Jesus. Alt vi trenger å gjøre er å åpne øynene våre for å se at det han forutsa, har begynt å skje.

I stedet for å prøve å finne ut hvor mange da-ger det er igjen til Jesus kommer, burde vi ta tidens tegn for det de virkelig er: tegn i tiden. Og den tiden vi lever i, er veldig nærme Jesu gjenkomst. Å speide etter endenMin kone og jeg har kjørt tvers over USA mange ganger, som regel på Interstate 40. Veien strekker seg helt fra North Carolina til California, er 4000 kilometer lang, og hvis du ser bort fra 300 kilometer av den, har vi kjørt hele ruten flere ganger i begge retninger. Når du reiser ut av Mojaveørkenen, og du vet at du har flere dagers kjøring foran deg, er det ikke viktig å vite nøyaktig hvor mange kilome-ter det er til du er fremme. Du vil uten tvil ha en viss peiling, og du kan tenke deg at hvis du reiser så og så langt hver dag, vil du komme dit du skal, omtrent når du skal. Det essensi-elle er å vite hvilken vei du er på. Det du først og fremst må passe på, er at du ikke kjører feil. Hvis du skulle kjøre inn på Interstate 15, så kjører du i feil retning. Men hvordan kan du skille den ene veien fra den andre? Fordi vi gjorde størstedelen av kjøringen på tvers av USA i tiden før GPS ble allemannseie, måtte vi stole på gammeldagse verktøy, som kart og skilt. Hvis vi dro til North Carolina, måtte vi være sikre på at vi var på Interstate 40; og måten vi kunne være helt sikre på det, var ved å se på skiltet som var formet som et rødt og blått skjold, merket med «40».

side 21

Bibelen har advart oss om at vi kommer til å leve i en tid med virkelige kriser før Jesu gjenkomst.

Selv etter at du har kjørt et par dager, er det ikke avstanden du har igjen som opp-tar deg mest. Men så lenge du ser et skilt der det står «40» på nå og da, så vet du at du er på rett vei. Med mindre målet ditt er en stor by, står det vanligvis ikke noe skilt om hvor langt det er igjen, før du begynner å nærme deg. Dette kan sammenlignes med tegnene på Jesu annet komme. Et jordskjelv eller en krig betyr ikke at alle skal løpe ut for å titte opp mot himmelen, i tilfelle Jesus er på vei. Men selv om disse tegnene ikke nød-vendigvis betyr at han er rett rundt hjørnet, så betyr de at vi kan være trygge på at det Jesus sa var sant – spesielt når tegnene opptrer med økende frekvens og styrke. Midt i krisenBibelen har advart oss om at vi kommer til å leve i en tid med virkelige kriser før Jesu gjenkomst. Profeten Daniel beskrev det som «en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslag oppsto» (Daniel 12:1). Paulus kalte jordens siste da-ger for «vanskelige tider» (2 Timoteus 3:1), og Jesus forutså at det ville bli en «treng-selstid» (Matteus 24:21). Som barna mine sa da de var små og vi akkurat hadde kjørt hjemmefra, med en lang reise foran oss: «Er vi fremme snart?»

Så hvis vi nå ser på dagens problemer: Terrorisme, overbefolkning, ødeleggelse av jordsmonn, vannmangel, forurensning, økologisk kaos, naturkatastrofer, helseut-fordringer, sykdommer. For ikke å nevne økonomien, og en haug med andre ting – slik som vold. Og ja, det har vært skole- massakrer, naturkatastrofer, offentlige hel-seutfordringer, økologiske og miljømessige utfordringer og terrorisme tidligere også. Men det har aldri vært sånn som det er nå. Noensinne. Hvis det vi opplever nå er normalt, så kan vi bare snu oss og legge oss til å sove igjen. Men det er umulig å være vitne til det som skjer i verden, og likevel tenke at dette er normalt. Planeten vår er i krise. Men når vi ser fremover mot krisen som skal finne sted i løpet av jordens siste tid, så kan vi likevel være trygge på Guds trofasthet og hans store makt. Hvis han vil, kan han redde oss ut fra alle kriser. Og dersom han skulle velge ikke å gjøre det, er han uansett med oss – gjennom alle slags kriser vi møter.


HVERDAGSKRISTENDOM

Kraften i håpet Hva gjør du når livet møter deg med den ene hindringen etter den andre? Jay Sheen foreslår en redningsbøye.

Tekst: Jay Sheen / Foto: Colourbox

Jessica hadde tre ulike ansettelsesfor-hold i tillegg til studiene ved univer-sitetet, og var utslitt da hun krøp inn i baksetet til vennens bil. Hun sovnet

umiddelbart. Det demret for henne at hun hadde hørt et skrik og sirener, før hun våknet opp i en sykehusseng tre dager senere. Bilen som hun lå i ble truffet av en fyllekjører. Lee var den eneste som ble skadet og hennes skader var alvorlige; hun var blitt lam fra livet og ned. Livet hennes var knust. Helt siden barndom-men hadde hun drømt om bare en ting; å bli fitnessinstruktør og personlig trener.

Som liten jente, når mor inviterte venner på et godt måltid, så ledet Lee dem ofte i gruppegymnastikk. Og ikke uventet var dette det første hun tenk-te på da legen fortalte at hun var lam; «Hva med treningen? Kan jeg trene?» Legen sa nei, og la til at hun fortsatt trengte flere operasjoner for å behandle de to brukne ryggvirvlene. «Selv da kan det hende du aldri kan gå igjen» fortalte han. Med et fortvilet utgangspunkt be-stemte Lee seg fort for å håpe på det beste.

«Jeg kan kanskje ikke trene med en gang, men jeg kan håpe og be og tro at en dag vil jeg bli i stand til å gjøre det jeg elsker mest av alt. Dette var mental trening for meg.» Operasjonene var vellykkede, men Lee måtte lære seg å gå igjen, noe som ville ta nesten et år. Bare to uker etter operasjonene startet hun med gangtrening, på tross av sterke smerter. Hun lærte seg å gå igjen på under to måne-der, og var tilbake på treningssenteret for å delta på treningen. «Jeg hadde en rullator og en stor ryggskinne, og klarte ikke å gjøre noen av øvelsene, men jeg var verdens lykkeligste», sa hun.

side 23

Kraften i håpet

Lee fant etter hvert igjen formen. I dag un-derviser hun i forskjellige typer fitnessklasser, inkludert favoritten cardio-step, bootcamp og til og med kickboksing. Men hvordan? Et viktig redskapHåp er et sterkt mentalt verktøy for å takle livets utfordringer, og Lee klarte å gripe tak i håpet, og brukte det som et kraftfullt instru-ment i rehabiliteringstreningen. Lege og forfatter Daniel Goleman sier: «Leger har funnet at håp spiller en overras-kende viktig rolle i å gi folk en målbar fordel i å få kontroll over noe så omfattende som akademiske prestasjoner, krevende arbeid og å skulle takle alvorlig sykdom. På den andre siden, kan tap av håp bli en sterkere indikator på at en person vil begå selvmord enn andre faktorer som man lenge anså som en mer sannsynlig risiko.» Bibelen viser at håp er en vesentlig åndelig dimensjon. Apostelen Paulus sier at det er tre realiteter som er fundamentale i livet: Tro, håp, og kjærlighet (1 Korinterbrev 13:13). Istedenfor å bli handlingslammet av skuffelse og stiv av skrekk, kan man gripe tak i håpets kraft. Det kan gjøres på følgende måter. Ta kontroll over dine følelserIkke la dine følelser få styre livet ditt. Selvsagt er det naturlig å ha en følelsesmessig reaksjon etter en vanskelig eller tragisk hendelse, som frykt, fortvilelse, sinne, angst eller frustrasjon. Men de som griper tak i håpet når de står overfor utfordringer, lar ikke de negative følel-sene ta overhånd. «I konflikter og krise utøver resilliente mennesker selvkontroll», sier Andrew Shatte, en assisterende professor i psykologi på universitetet i Pensylvania, og forfatter av The Resilience Factor.

«De rir ikke på følelsen av intens sinne og angst. De pisker heller ikke opp stemningen eller brenner broer. Det de gjør er å sette sine følelser til side for å se perspektivet klart og svare fornuftig på saken.» Tenk også over at Bibelen oppmuntrer oss til å legge mer energi i de positive følelsene enn de negative. «Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det som blir fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne. Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri. Nei, Kristus er alt og i alle. Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i in-derlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige» (Kolosserne 3:8-12). Ta ett skritt av gangenRoberto Goizuerta, tidligere styreleder i Coca-cola, kom med disse visdomsordene: «Du må drømme stort, og så gjennomføre denne drømmen med små steg. Fordi selv en maler, etter å ha drømt om sitt mesterverk, må male et lite penselstrøk av gangen.» Bygg ditt håp med små delmål og beveg deg i den retningen ett skritt av gangen. Når et mål er synlig er det psykologisk enklere å nå. Florence Chadwick var første kvinne til å svømme over Den engelske kanal begge veier. 34 år gammel tok hun imot sin neste utfordring: å bli den første kvinne til å svømme 40 km fra Cataline-øyene til Californiakysten. Hun startet 4. juli 1952. Sjøen var iskald, og tåken som la seg gjorde det nesten umulig for henne å se båten med supportere. Hai sirklet rundt henne mens hun svømte, men de ble drevet bort av hagleskudd. Mens millioner så henne på riks-TV, kjempet Chadwick mot de kalde bølgene.

Selv om det virker selv-motsigende når du har det veldig vondt, så vil du få større håp når du rekker ut en hjelpende hånd til andre. Hvis du lyser opp veien for en annen, vil du også gjøre din egen sti lysere.

I den ene båten satt hennes trener og mor og ga henne oppmuntringer, og fortalte henne at land var under en kilometer unna. Men alt hun kunne se var tåke. Hun ble mismodig og ba om å bli dratt opp i båten. Senere fortale hun repor-terne, «Jeg unnskylder ikke meg selv, men hadde jeg sett land, så hadde jeg kanskje klart det». Det som gjorde Chadwick motløs på turen var ikke det

kalde vannet, men tåken som hindret henne fra å se sitt mål.

Hjelp noen andre Selv om det virker selvmotsigende når du har det veldig vondt, så vil du få større håp når du rekker ut en hjelpende hånd til andre. Hvis du lyser opp veien for en annen, vil du også gjøre din egen sti lysere. Mor Teresa sa: «Jeg har kommet frem til dette paradoks; at hvis jeg gir kjærlighet til det gjør vondt, så er det ikke noe vondt igjen, men bare mer kjærlighet.» Lucy Larcom skrev noe liknende: «Hvis verden virker kald, så tenn et bål for å varme den.» Da Cami Walker fikk diagnosen Multipel Sclerose (MS), utfordret hennes pastor henne til å gi en gave hver dag i 29 dager. Den enes-te betingelsen var at gaven skulle gis med bevissthet og en hensikt. Så i 29 dager ga Walker en gave: et pent skjell til et barn som bygde sandslott, penger til en person på gata, et oppmuntringsord til en venn. «Det snudde livet mitt helt på hode», sier Walker. «Jeg ser nå at jeg er en liten del av en mye større sammenheng, istedenfor å være en isolert, øde øy som jeg tidligere følte at jeg var.» Se muligheteneSpør deg selv: Hvilke gode og positive ting kan komme ut av denne opplevelsen? Uansett hva du møter i livet så tren deg opp til å se på den lyse siden, og på mulighetene i hindringer. Husk på at uansett hvor stor utfordringen er, uansett hvor skremmende situasjonen virker, kan vi alle ha håp. Stol på GudGud sier: «Jeg vet hvilke tanker jeg har med dere… Jeg vil gi dere fremtid og håp» (Jeremia 29:11). Selv når stormskyene ser ut som de aldri vil forsvinne, selv når alt ser van-skelig ut, har Gud lovet at Han «svikter deg ikke og forlater deg ikke» (5 Mosebok 31:6). Derfor uansett hvilke vanskeligheter du møter i livet, så grip tak i det håpet som Gud har gitt deg, og du vil oppleve at det river ned frykt og frustrasjoner og vil gi deg til krefter og entusiasme i stedet.


OBSERVERT

Av: Atle Haugen Foto: Colourbox

Det største religiøse jordskjelvet i Skandinavia

Nyheten om at Ulf Ekman blir katolikk, overrasker og be-drøver norske kirkeledere Dagen har vært i kontakt med. Pas tor Sten Sø ren sen om ta ler ny he ten som det størs te re li giø se jord skjel vet han har opp levd i sitt liv i Skan di na-via, og det er med be drø vel se han hører om det. – Vi hadde hatt så behov for Ulf Ekman i re for mert set ting i Fri kir ke-Skan di na via, sier han. Leif Ja cob sen, pas tor i Me to dist kir ken og tid li ge re en del av tros be ve gel sen er over ras ket når han får høre ny he ten, og be grun ner det med den store lære mes si ge for skjel len det er mel lom lu thersk re for ma to risk tra di sjon og Den ka tols ke kirke. – Jeg vet hva han har stått for lære mes sig. Det er et kvante sprang fra der han har mar kert seg tid li ge re til der Den ka tols ke kirke be fin ner seg.

Dagen.no, Johanna Hundvin Almelid

Fra isolasjon til pavetroskap

Ulf Ekman representerte den mest markante opposisjonen til etablert kristenhet. Han er ikke den eneste som har gått fra hånlatter til utstrakte hender, men han er den som har gått lengst… For ti år siden kunne dette ha vært aprilspøken i av-isen Magazinet. Mens Ekman sto på barrikadene og ristet på hodet da paven besøkte Sverige i 1999, har han etterpå uttalt seg i stadig mer positive ordelag om de historiske kirker og om verdien av tradisjon og lange linjer. Så hvor dramatisk er det egentlig når gründeren av Livets Ord og trosbevegelsens ledestjerne i Norden gjennom 30 år, slutter seg til Moderkirken under pavens ledelse? Enkelt sagt: Det var kanskje ikke annet å forvente når man ser tilbake på den utviklingen Ekman har gjennomgått, men samtidig er nyheten oppsiktsvekkende og med en betydelig wow-effekt.

Verdidebatt.no, Trygve W. Jordheim

Veien til Rom

Ny he ten som Ulf Ekman selv slapp fra ta ler sto len på Li vets Ord i Upp sa la søn dag for mid dag ska per det størs te ut sla-get på den ka ris ma tis ke Rich ter-ska la en i Skan di na via siden Le ven de Ords im plo de ring i 2006. Men teg ne ne på at det gikk denne veien – altså til Rom – for Ekman har egent lig vært klare en god stund. Og de har blitt bare mer ty de li ge i det siste… Vi kom mer ikke bort fra at Ek mans hand ling ska per be ty de li ge pro ble mer både for Li vets Ord og den ka ris ma tis ke be ve gel se i Skan di na via. Ikke bare mis ter den en av sine mest frem tre den de le de re og in tel lek tu el le ka pa-si te ter som den har hatt de siste ti åre ne. Ek mans kon ver te-ring in ne bæ rer også i prak sis en gans ke klar kri tikk av den be ve gel sen han selv har vært med å skape og lede.

DAGEN.no - Vebjørn Selbekk, ansvarlig redaktør i Dagen

«Personlig tragedie»

Av alle kris ten le de re som har kom-men tert ny he ten om at Ulf Ekman skal bli ka to likk er det Åge Åleskjær som bru ker de aller ster kes te or de ne. – Dette er en per son lig tra ge die for Ulf og Bir git ta og et slag i an sik tet på alle oss som er evan ge lis ke krist ne, sier Åge Åleskjær til Dagen.

Dagen.no, redaksjonen

tidens tale 2014 02

Documents