To ganger er en vane

Tidligere bøker av Denise Rudberg:

VenninnenStr 37PrinsenJenny SMatildeSøsterenEt lite sidesprang

Denise Rudberg

To ganger er en vane

Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

© CAPPELEN DAMM AS, 2012 (norsk utgave)© 2011 Denise Rudberg

ISBN 978-82-02-36587-5

1. opplag 2012

Originalens tittel: Två gånger är en vana

Først utgitt av Norstedts, Stockholm 2011.Published by agreement with Norstedts Agency.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtalerom kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversettelse: Kirsti Vogt, MNOOmslagsdesign: Valentin & Byhr

Forfatterfoto: Thron UllbergSats: Type-it AS

Trykk: Livonia Print Sia

www.cappelendamm.no

Til min far, Åke, verdens beste pappa,som i mine øyne alltid kommer

til å være sterkest i verden.

PERSONGALLERI

MARIANNE JIDHOFF: Nybleven enke som har gjenopptatt singamle jobb som statsadvokatsekretær og lever et rikt sosialt liv medmange venner.

TORSTEN EHN: Herdet og erfaren etterforsker hos Rikskriminal-polisen (det svenske Kripos), glad i både blomster og mat.

AUGUSTIN MADRID: Politibetjent. Hans skreddersydde klesstilog hans spesielle navn er like kontroversielle i politiets korridorer.

OLLE LUNDQVIST: Råbarket førstestatsadvokat som holder styrpå sakene.

IRENE SUNDBERG: Stockholms nye politimester, som er rede tilå gå over lik for å komme dit hun vil.

NINA LARSON: Mariannes eldste datter, som bor hjemme hos sinmor igjen etter en separasjon.

SIGRID LARSON: Mariannes nest eldste barn, som driver et fa-sjonabelt dameskredderi.

PEDER LARSON: Mariannes yngste barn, som nettopp har flyttethjem etter å ha avsluttet økonomistudier i Australia.

7

NOAH EHN: Torstens tenåringssønn, som ikke bare går på ballett-skolen i Stockholm, men også har begynt å fly ute om nettene.

LUNDSBERGS SKOLA: Fasjonabel og konservativ pensjonatskolei Värmland.

PROLOG

Hun visste at hun burde la være. Det kom bare til å bli verre, menlikevel greide hun ikke å stanse seg selv. Det gikk på rent instinkt.Hun hevet armen for å beskytte ansiktet da slaget kom. Lyden avraseriet hans skremte henne ikke lenger, men hun valgte å lukkeøynene. Slik virket han lenger unna. Så grusomt stygg han ble nårhan var sint, rakk hun å tenke før neste slag kom, denne gangenrettet mot hennes høyre øre. Ørene var det verste, det gjorde hennealltid så ør. I tillegg var det de som ble leget saktest. Ringingenkunne vare i månedsvis etterpå. Hun opplevde ikke engang slagenemot nyrene som like ille. Å tisse blod i en uke var tross alt mindresmertefullt enn ringende ører.

Det aller verste slapp hun tross alt denne gangen. Han pleide åvelge enten eller. Aldri begge deler på en gang. Det fikk hun i allefall være takknemlig for.

Helt fra begynnelsen hadde han sagt at dersom hun gjorde mot-stand, kom det bare til å bli verre for henne. Det var best om hunbare tok imot. At hun hadde hevet armen for å verge seg, ga hamekstra styrke. Han ga seg selv rett til å slå enda hardere, ettersomhun trosset ham. Da slagene gikk inn i fase to og hun seg sammen,begynte sparkene.

Hun ventet på bevisstløsheten og så frem til den.

Harry gikk bort til juletreet, stilte seg i elegant givakt og hevet glas-set mot resten av familien, som lå henslengt og slappet av i sofa-gruppen hjemme hos Marianne Jidhoff. Marianne sukket over farensin og hevet glasset motvillig. Alle tre barna så på henne og mo-ret seg, og hun skjønte at hennes lett pubertale oppførsel ganskesikkert kom til å bli kommentert ved frokosten neste morgen. Mensannheten var at Marianne hadde problemer med å oppholde seg isamme rom som faren sin i lengre tid av gangen. Et par–tre timergikk helt utmerket, men deretter var det som om hun begynte å kløav irritasjon. Hun lurte på om hun hadde den samme effekten påsine barn. Det var ikke slik at forholdet mellom Marianne og fa-ren, Harry, var vanskelig. Tvert imot. De var mye mer sammen ennandre fedre og døtre, og det hadde de alltid vært. Men det måtte somsagt være i passe store doser. Ellers kom irritasjonen krypende.

Hun hadde vokst opp alene med Harry, ettersom moren hen-nes hadde dødd i barsel den januardagen i 1955. En handlingslam-met Harry hadde vært nødt til å bære rollen som både far og morfor den vesle jenta, og hadde taklet det med bravur. I svært mo-derne stil hadde han greid å være enslig far og samtidig hatt engod karriere i flyvåpenet. Marianne hadde aldri opplevd oppvekstensin som utrygg eller kjærlighetsløs, og kanskje hadde hun fremde-les vanskelig for å forstå farens motvilje mot å snakke om hennesdøde mor. Han hadde konstant nektet å gjøre det gjennom hele Ma-riannes barndom, og senere hadde han forklart at han hadde trodddet hadde vært altfor vondt for datteren å snakke om moren hun

11

aldri hadde lært å kjenne. Marianne hadde en mistanke om at detsnarere handlet om en ubearbeidet sorg over å ha mistet sin kone,men klandret ham ikke. Å bearbeide sine næres død kunne ikkealltid gjøres etter regelboken. I Harrys tilfelle hadde det resultert iat han aldri hadde giftet seg på nytt og ikke engang hadde hatt etlengre forhold til en kvinne. Han hadde riktignok hatt venninner,men ingen av dem var blitt presentert for Marianne, og han haddeikke hatt noen langvarige forhold som hadde vært synlige i dags-lys.

– Tenk at jeg nok en gang får stå her med dere alle sammen sam-let foran meg. Det har vært et turbulent år som har ført med segstore forandringer, men jeg må si at vi tross alt har gått sterke ut avdet. Vi er her for hverandre, og jeg håper dere føler det på sammemåte. Marianne, min kjære datter, du er et fantastisk menneske somhar åpnet hjemmet ditt for oss alle sammen. Jeg er også veldig gladfor at du har gått tilbake til arbeidet. Gudene vet om vi andre haddeorket å ha deg surrende rundt her hjemme.

Alle lo, og Marianne skar en grimase samtidig som hun hevetglasset for å skåle med faren sin.

– Spøk til side, Marianne, jeg er forferdelig stolt av deg og kanogså se at det har gjort deg godt. Du har hatt et vanskelig år, ogjeg er imponert over den styrken du har vist for å holde familiensammen. Vi vil også ønske Ralph, din venn fra studieårene i Lund,velkommen nok en gang. Ralph, jeg vil du skal føle deg hjerteligvelkommen i familien. Skål, alle sammen, nå som vi har vår sistemiddag med juletema. Selv om jeg personlig aldri blir lei av jule-mat, ser jeg frem til at det nye året ringes inn om noen dager. Laoss gå en lys fremtid og et nytt år i møte. Skål!

Alle hevet glassene og nikket til hverandre. Marianne på sin sidegledet seg vilt til å kunne kaste de siste restene av julematen. Ikkefordi det var ting hun ikke likte der, men fordi hele julen og feirin-gen den innebar alltid fikk henne til å føle seg kvalt når annen jule-dag var omme. Hun var ivrig når hun julepyntet og tente lys rundtførste søndag i advent, og hun var like fornøyd når hun ryddet vekkalt sammen etter annen juledag. Denne julen hadde faktisk vært eks-

12

tra krevende, og det hadde selvfølgelig noe med Hans’ bortgang ågjøre. Hennes første jul som enke, selv om hun vel ikke akkurat villekalle seg noen sørgende enke. Bare det faktum at Ralph var der ikveld, invitert av henne og barna, var vel et tydelig bevis på at hunhadde gått videre. Men det hadde vært noe anstrengt over julefei-ringen. Hun gledet seg til å legge julepynten tilbake i kjelleren ogkjøpe tulipaner. Nyttårsaften skulle feires sammen med nesten desamme menneskene, men Marianne visste allerede at stemningenkom til å være helt annerledes, selv om det bare var noen dager til.Hun hadde også bestemt seg for å jobbe noen dager førstkommendeuke, og gleden over å skulle gå på kontoret var stor. Å komme seghjemmefra og kunne drikke en kopp kaffe ved skrivebordet sitt vir-ket fantastisk akkurat nå. Datteren Nina hadde flyttet hjem igjentidlig på høsten etter at det ble slutt mellom henne og forloveden.Like før jul hadde også sønnen Peder flyttet hjem etter et par årsstudier i Australia. Selv om Marianne ikke hadde lyst til å si dethøyt, var det å ha to voksne barn boende hjemme noe av en påkjen-ning. Rutinene deres kolliderte, og selv om barna var voksne, blede like fullt barn hjemme. Kjøleskapet måtte stadig fylles opp, ogde kom ramlende hjem etter sene kvelder på byen med venner. Detvar egentlig ingenting Marianne heller ønsket for barna sine, mendet forstyrret både hverdagsvanene og nattesøvnen hennes, og dable det umulig ikke å irritere seg. Hun var blitt glad i ensomhetenog stillheten hun fant i den store leiligheten, selv om hun visste atdet var både bortskjemt og barnslig. Nina skulle snart flytte til enleilighet i gården som ble ledig om kort tid, og for Peders del komde antagelig til å kunne ordne en annen bolig lenger utpå våren.

Marianne reiste seg og smilte bredt til Harry.– Tusen takk, pappa, det var en fin tale. Nå synes jeg vi skal gå

ut på kjøkkenet, og jeg forlanger at dere spiser så mye dere baregreier, siden det kommer til å være et helt år til neste gang. Sistesjanse til å få julemat, med andre ord.

Alle reiste seg og gikk mot kjøkkenet. Ralph kom bort til Ma-rianne, la armen rundt midjen hennes og ga henne et kyss på kin-net.

13

– Det var veldig hyggelig av dere å invitere meg i familieselska-pet. Jeg synes virkelig det er en ære å få være her.

Marianne smilte.– Barna var veldig opptatt av at du skulle komme. Og så lover

du å spise opp all sylten, ok?Nina kom bort og ga dem hver sin tallerken og lente seg mot

Ralph.– Mamma har fortalt at du elsker sylte, er det virkelig sant?Ralph lo og ristet på hodet.– Jeg skjønner at jeg blir ertet her. Og jeg skulle aldri ha fortalt

din sladrehank av en mor om min traumatiske barndomsopplevelsemed den råtne sylten jeg ble tvunget til å spise opp.

Nina smilte og ristet på hodet.– Du får ta det som en måte å ønske deg velkommen i familien

på at vi tar oss den frihet å tulle med deg. Har du ellers hatt en finjul?

Ralph nikket.– Det synes jeg absolutt. Riktignok ikke i samme klasse som dere,

det virker som om dere har hatt en ordentlig Fanny og Alexander-jul, men likevel bra nok. Og du da, går det greit nå etter bruddet?

Nina nikket.– Ja, det gjør det. Det var nok det beste som kunne skjedd for

begge to. Vi passet faktisk veldig dårlig sammen nå som jeg ser til-bake på det. Men det er vel sånn det gjerne er, og så rasjonalisererman vel litt i ettertid også.

– Så hvordan føles det å være singel? Er det like morsomt å væreung og enslig som det fremstilles i de amerikanske TV-seriene?

Nina lo.– Bedre. Nå som Peder flytter hjem blir det enda morsommere,

omgangskretsene våre har flytt mer og mer sammen de siste årene.Så jeg har ingenting å klage på.

Ralph nikket.– Du får nyte det mens du kan, for hvis jeg skal gjette, kommer

ikke Stockholms giftelystne til å la deg være singel så veldig lenge.Marianne snøftet brått.

14

– Giftelystne? Herregud, kan man i det hele tatt si det lenger?Ralph dultet ertende til henne.– Ja, det er klart, det er det samme markedet som det alltid har

vært.Marianne rynket pannen.– Kjøttmarked, mener du?– Jeg tenkte snarere på ekteskapsmarkedet, men det er kanskje

ikke noen større forskjell på det lenger.Nina kremtet.– Ralph har et poeng, mamma. I våre kretser dreier det seg dess-

verre fremdeles ganske mye om å bli gift. Men er det så rart, egent-lig? At folk vil treffe noen de kan dele livet med? Få barn og stiftefamilie?

Marianne sukket.– Nei, det er vel ikke noe rart med det. Det er bare måten å ord-

legge seg på jeg ikke liker. At det er et marked. Og å gifte seg skalvel ikke være et mål i seg selv?

Ralph trakk henne inntil seg.– Jeg tror ikke du trenger å være redd for at din datter kommer

til å havne i et marked uten å ha muligheten til å påvirke sine egnevalg selv. Denne unge damen har tilstrekkelig bein i nesen til at hunkan sette hvem som helst på plass.

– Inkludert sin mor. Nei, jeg er vel bare dum.Nina smilte bredt og himlet konspiratorisk med øynene mot Ralph.

Marianne fnøs og dultet til Ralph i siden.– Ærlig talt trives jeg godt som singel. Jeg og Robert hadde det

ikke særlig bra sammen de siste årene, og av naturlige årsaker stovi ved et veiskille, enten måtte vi få barn eller gjøre det slutt. Athan valgte å være utro hadde kanskje ikke noen større betydning tilsyvende og sist. Jeg var ganske ferdig med forholdet, jeg også.

Ralph nikket ettertenksomt.– Ja, sånn er det nok ofte.Marianne syntes samtalen begynte å bli ubehagelig og følte slett

ikke for å følge den retningen videre. Hun hørte seg selv si over-drevent raskt:

15

– Nei, hva sier dere? Er det på tide å lesse innpå resten av jule-maten?

Da Nina gikk fra dem og bort til det bugnende bordet, hvisketMarianne til Ralph: – Tror du vi kan snike oss ut og ta en sigarettfør maten?

Ralph lo, og de smilte i gjensidig forståelse og smøg seg ut i hal-len. Marianne nappet med seg kåpen sin, og Ralph tok med seg etskjerf.

Det var stille i trappeoppgangen, og bare stemmene til Mariannesfamilie kunne høres svakt i bakgrunnen. Døren til den bitte lillebalkongen en halv trapp ned var treg, men Ralph greide å få dyttetden opp. Den vesle plassen der ute var dekket av et tykt lag is somfikk dem til å bevege seg ekstra forsiktig.

– Vi får ha døren åpen, så vi ikke låser oss ute her ved et uhell.Ralph lo.– Nei, det kunne kanskje bli vanskelig å forklare for faren din

hvordan det har seg at vi sto her i tjueto minusgrader helt uten grunn.For jeg tipper at han, til tross for at du har passert femti, ikke harden minste anelse om at du røyker.

– Men jeg røker ikke.– Ikke det?Marianne lente seg mot ham og dro inn et trekk mot lighteren

han holdt opp for henne. Så viftet hun med den glødende sigaret-ten.

– Du, gi deg. Dette er ikke å røke. Det er å ta en blås av og til,bare.

De lo.– Greit, men jeg går ut fra at faren din ikke vet om det heller?– Nei, slett ikke. Han ville antagelig bli rasende. Ikke barna hel-

ler. Men de er mistenksomme, de slu rakkerne. De erter meg heletiden, men jeg har ikke tenkt å røpe meg.

Ralph himlet med øynene.– Nei, det ville jo vært helt forferdelig. At dine fullvoksne barn

skulle oppdage at du har en last og ikke er deres fullstendig feilfrieforbilde.

16

Marianne nikket og tok enda et trekk.– Ja, noe sånt.De lo igjen, og Ralph trakk henne inntil seg.– Du er helt skjønn, vet du det?Han strøk henne over det mørkebrune håret og lente seg frem

for å gi henne et kyss, men hun greide diskré å vende kinnet til.Det smakte ikke noe særlig å kysse rett etter at man hadde tatt ensigarett. Ralph smilte skjevt.

– Det var en subtil avvisning. Er det ikke moralsk korrekt å kysseen mann under familieselskapet heller?

Marianne stumpet sigaretten mot balkongrekkverket og holdtsneipen mellom tommelen og pekefingeren. Hun nikket og gjentoksmilende det samme som hun hadde sagt før.

– Ja, noe sånt.De gikk tilbake til leiligheten, og Marianne grunnet over det hun

hadde gjort. Det var en god stund siden hun hadde hatt lyst til åkysse Ralph, enten det var sigaretter inne i bildet eller ei. Og nåhadde han gått hen og blitt en del av familien.

Amy Burehorn snek seg forsiktig ut av soverommet og tok medseg klærne hun hadde lagt frem kvelden i forveien. Når barna varhjemme ved juletider, ville hun ikke fly rundt i morgenkåpen, fordet føltes ikke som om det passet seg.

På badet benyttet hun anledningen til å børste håret og tok enrask runde med tannbørsten. Hun fikk gjøre det litt grundigere etterfrokost. Det kom små skrapelyder fra underetasjen, og hun skjønteat hun måtte slippe ut Gino. Den seks år gamle springer spanielenvåknet alltid samtidig som matmoren sin.

– Hei, Gino, god morgen! Kom da, så skal mamma slippe deg ut.Hun lokket hunden med seg ut på kjøkkenet og åpnet kjøkken-

døren.– Sånn, vær så god!Hunden spratt fornøyd ut i snøen, og Amy skyndte seg å lukke

døren bak ham. Hun skvatt til av en lyd like bak seg.– Men lille venn, hva gjør du oppe så tidlig? Sover mamma og

pappa?Det to år gamle barnebarnet nikket alvorlig og tok tak i beinet

hennes. Hun smilte, løftet ham opp og kysset ham forsiktig på detmyke kinnet. Han sukket og lente seg mot henne.

– Oi, du virker varm.Hun la leppene mot pannen hans, og den var glovarm.– Jeg skal se om vi har et termometer.De feberblanke øynene så på henne. Den lille stakkaren virket

helt utslått.

18

– Kom, så går vi og ser i medisinskrinet.Hun bar ham med vante bevegelser til anretningen, der hun opp-

bevarte det røde skrinet.– Se! Her har vi både termometer og Alvedon. Nå skal vi se at

feberen snart forsvinner. Dette ordner farmor.De satte seg ved kjøkkenbordet, og Amy lot termometeret være

i øret hans til det pep. Trettini komma åtte.– Hvis farmor hadde hatt så høy feber, ville hele rommet ha snur-

ret. Vi kan knuse en halv tablett i syltetøy, det pleide jeg å gjøreda pappaen din var like liten som deg og hadde feber. Han syntesmedisin smakte blæ.

Hun rørte det hvite pulveret inn i litt syltetøy på en skje. Hanåpnet den lille munnen og fikk i seg alt sammen.

– Så flink gutt! Nå skal du se at du føler deg bedre snart.Han lente seg mot henne og sukket igjen.– Sånn, ja. Farmor passer på deg.– Å, han er her! Herregud, så redd jeg ble. Jeg våknet, og Knut

var borte.Svigerdatteren hennes kom inn på kjøkkenet og så takknemlig

på Amy. Linn hadde på seg morgenkåpe og pysjamas, og Amy varglad for at hun i alle fall hadde rukket å kle på seg. Så godt kjentede hverandre ikke.

– Ingen fare. Han sto plutselig bare her på kjøkkenet og kremtet.Han våknet sikkert da jeg sto opp. Jeg forsøkte å liste meg, mengulvene knirker sånn. Men du kan gjerne gå opp og legge deg enstund til, jeg passer på ham. Han har feber, forresten, så jeg ga hamen halv Alvedon.

– Alvedon? Hvorfor spurte du ikke meg først? Vi pleier aldri ågi ham smertestillende.

Amy så nervøst på svigerdatteren.– Unnskyld, det var ikke meningen å gjøre noe galt. Jeg tenkte

bare at når han har feber …– Jo, men vi vil ikke at han skal få smertestillende når han er så

liten.– Han hadde trettini komma åtte.

19

– Så mye? Ja, da var det vel kanskje bra. Men Theodor liker detikke. Han synes ikke at barn skal få i seg noe kjemisk.

– Du, det der er bare tull. Man må vel få ned feberen på barn?Hvor har han fått alt det der fra?

Linn sukket. – Nei, du har sikkert rett. Men du vet hvordan hankan være.

Linn så trøtt på sønnen som satt så fredelig på fanget til farmor.Øynene til Linn så triste ut, og Amy lurte på hvor mye søvn hunfikk om nettene. Hvor mye Theodor hjalp henne. Linn var magrereenn vanlig, og hendene hennes skalv. Amy la hånden bekymret pådem.

– Hvordan har du det?Linn blunket og svelget. Så reiste hun seg og trakk morgenkåpen

tettere rundt seg, men rykket til midt i bevegelsen, som om hunfikk et smertestøt. Hun smilte unnskyldende, og mens hun gikk utav kjøkkenet, sa hun:

– Uff, jeg må ha ligget på en nerve.Det vred seg i magen til Amy. Panikken og den velkjente bekym-

ringen spredte seg oppover mot brystet, og hun presset den lille tet-tere inntil seg og vugget ham sakte. Det var ytterligere en ting somtalte for beslutningen hun hadde tatt. Noe måtte gjøres.

Sigrid sank ned i den myke lenestolen med et glass champagne ogsparket av seg de høyhælte skoene. Hun var en rev på å gå medhøyhælte sko, og gjorde det uansett om det var hverdag eller fest.Marianne misunte omtanken hun la i utseendet sitt. Sigrid oppfylteikke de gjengse kriteriene på Östermalm når det dreide seg om ut-seende og stil. Hun hadde vært rund allerede da hun ble født. Demyke kinnene hadde alltid nydelige roser, perfekt plassert på dehøye kinnbeina. Hun hadde runde, fyldige former og lot klærnefremheve det vakre ved dem, noe hun for øvrig hadde lykkes fintmed allerede som tenåring, selv om det da for det meste hadde værtnoe hun sukket over. Sigrid hadde hatt problemer med å finne klærsom passet, og til slutt var hun blitt lei av det og hadde begynt å syklær selv. Da det nærmet seg avslutningen på videregående skole,sydde hun kjoler til omtrent alle venninnene, og så hadde det fortsattlangs samme vei. Hun hadde utdannet seg til syerske, og arbeidetfor flere av de store navnene i motebransjen i Paris før hun flyttethjem igjen og startet atelieret i bygården. At hun til og med greidedet kunststykket å ha to ansatte, imponerte Marianne voldsomt. Dethadde også imponert Hans, som ellers var så kritisk til andre for-mer for utdannelse enn de klassisk akademiske fagene. Det skyld-tes kanskje Sigrids lidenskapelige forhold til yrket sitt og at det vartydelig for alle at hun hadde et stort talent.

For anledningen var Sigrid iført en rød strikkejakke i kasjmir oget smalt, skotskrutet skjørt som endte like under knærne, og lakk-skoene hun nettopp hadde sparket av seg var like skarlagensrøde

21

som strikkejakken – Marianne hadde en mistanke om at hælene varminst ti centimeter høye. Det tykke, kornblonde håret var satt oppi en høy hestehale som førte til at hun så yngre ut enn sine tjueåtteår. Marianne kom nok uansett aldri til å venne seg til at noen avbarna hennes hadde passert tjue. Hun hadde satt grensen ved tjueog sluttet å telle der. De kom jo alltid til å være barna hennes oghennes ansvar, på en eller annen måte. Og det hadde hun ingentingimot.

Sigrid strakte seg etter en pute i beige plysj og trakk sakte i desmå frynsene på puten mens hun gjespet stort. Nina halvveis lå isofaen, lent mot Peder, som satt med hendene bak hodet og så sløvtinn i det sprakende peisbålet. Det mørke, blanke håret til Nina låglatt utover de spede skuldrene hennes. Det var ikke mulig å se atSigrid og Nina var helsøstre. Ingenting ved kroppene eller fargenederes avslørte det, og hvis Marianne ikke hadde gått gravid medbegge, ville hun nok ha lurt litt selv også. Det eneste de egentlighadde felles, var føttene, som var like lange og pene – med perfektetær – hos begge. Marianne var svært stolt over at i det minste ettav hennes penere trekk hadde gått i arv til begge døtrene.

Peder, derimot, var en salig blanding av begge to. På mange måtervar han en tro kopi av Hans som ung, med det mellomblonde, krøl-lete håret og de kantete trekkene. Han var like høy som faren, menhadde litt kraftigere kroppsbygning, noe som førte til at han så at-letisk ut selv når han ikke trente. Hans hadde vært mye spedere ogvirket magrere, og det hadde i stedet Nina arvet i sin helhet. MenPeder hadde også arvet morens mørke farger, og takket være debrune øynene kunne man se at han var hennes sønn.

Marianne visste at det var tåpelig, men hun greide ikke å la væreå føle seg stolt av de tre svært pene barna sine, som lå og slappetav i stuen hennes. De var trette og mette, men de var sammen, allesammen, og hadde det faktisk forholdsvis bra. Hun hadde lykkesmed dem, til tross for at det innimellom hadde vært både tungt ogvanskelig å være mor til tre barn uten større støtte fra faren deres.Men det hadde gått.

Ralph hadde gått hjem. Han hadde oppført seg uklanderlig og

22

vært både underholdende og sympatisk overfor barna. De hadde rik-tignok truffet hverandre før, men under betraktelig mer uformelleomstendigheter enn julefeiring.

Sigrid sukket.– At man alltid må spise så mye i julen. Kan vi ikke bare blåse

i alt sammen neste år og reise bort? Det gjør jo alle andre.Nina og Peder nikket samtykkende, og Marianne så på alle tre

etter tur.– Ville dere hatt lyst til det? Å reise bort?Peder lo.– Må du se så forferdet ut? Du ser ut som om vi akkurat foreslo

å slakte et lam her i stuen.Marianne ristet på hodet.– Dere får bare kalle meg konvensjonell, men jeg ville faktisk sy-

nes det var vanskelig. Ikke fordi jeg er en slags juledyrker, men kandere virkelig se oss for dere der vi sitter ved et eller annet svømme-basseng og ønsker hverandre god jul? Eller ligger på en sandstrandog utveksler julegaver?

Alle tre lo og svarte i kor:– Ja!Marianne sukket oppgitt.– Synes dere virkelig julen er så forferdelig at dere må flykte fra

Sverige for å komme vekk fra den? Er det takken for at man harstått og strevd med juleskinke og riskrem og gud vet hva? Hva?

– Ja, det er akkurat det det dreier seg om. Du har gjort julenevåre traumatiske, og derfor har vi behov for å reise til et varmt landder det ikke er toogtyve minusgrader og sørpe, der man kan få segen drink under en parasoll. Gi deg, da, du har gjort alt for oss medhele dette julestyret, men hvor står det at det alltid må være sånn?Det er faktisk ganske mange som reiser bort nå for tiden.

Marianne knep munnen sammen.– Ja, da får dere dra alene. Det er greit for meg, men jeg drar in-

gen steder.Hun følte seg som et furtent barn, og kjente hvordan alt ved

kroppsspråket hennes signaliserte motstand.

23

Sigrid slo ut med hendene i en avvergende gest.– Ta det med ro, mamma. Vi trenger ikke reise bort. Det var bare

en tanke.– Men jeg skjønner likevel ikke hvorfor dere plutselig begynner

sånn. Har dere ikke hatt det koselig her i julen?Barna så på hverandre, og Peder kremtet.– Mamma, alvorlig talt. Du har slitt som et dyr for at alt skal være

på plass, akkurat sånn som det alltid har vært. Du har vært sliten,og man kan ikke akkurat si at du har slappet av og hatt fri. Synesdu egentlig dette er så utrolig fantastisk, eller handler det bare om åholde seg krampaktig fast i noe? Noe du kanskje ville ha mer godtav å slippe? Ingen av oss har barn, og det er liksom ikke noen grunntil at vi skal sitte her hjemme når vi faktisk kan forsøke å gjøre noeannet. Hvis det ikke føles bra, kan vi bare gå tilbake til å feire julsånn som vi alltid har gjort. Verre er det ikke.

Sigrid nikket.– Og om noen år har vi kanskje massevis av barn og annet som

gjør at vi ikke kan dra noe sted. Hadde det ikke vært hyggelig åprøve, i alle fall?

Marianne så opp, og plutselig slo det henne.– Dere har snakket en del om dette, ikke sant?Alle tre så litt skamfullt på henne og nikket. Sigrid kremtet.– Men det er faktisk mest fordi vi har vært bekymret. For at du

skal holde på og overkompensere for at pappa er borte og liksomtro at vi er nødt til å ha det på samme måte som det alltid har vært.Vi har følt det litt som om du har gjort det mer for vår skyld enn fordin egen. Og da tenkte vi at det kanskje kunne være deilig å slippeå føle det sånn.

– Og det skulle ordnes ved at vi reiste bort, alle sammen?De nikket til henne.Marianne svelget en slurk av champagnen og så inn i peisilden.

Hun strøk hånden over det myke pleddet som lå over armlenet ogkonstaterte at Peder trengte en hårklipp. Men han holdt vel fast påden australske surferstilen. Hun hadde likevel ikke tenkt å legge segopp i det, uansett hva hun mente om saken. Dessuten fremsto det

24

som en bagatell, og det var det da virkelig også, sammenlignet meddette med julefeiringen. Det føltes som om en stor klump i magenvar i ferd med å vokse seg stadig større. Noe var i ferd med å for-andre seg, og Marianne likte det ikke. Hun likte det ikke i det heletatt.