UNIVERSITETET I OSLO

DET HUMANISTISKE FAKULTET

Eksamen i

NOR2111

Syntaks og morfologi

Vår 2012

Tid: 4. juni kl. 09.00-13.00

Sted / Stad:

Gymsal 2, Idrettsbygningen

Ingen hjelpemidler tillatt / Hjelpemiddel er ikkje tillatne

Oppgavesettet er på 7 sider, forside og vedlegg

medregnet / Oppgåvesettet er på 7 sider, medrekna

framsida og vedlegget

Sensur: 3 uker / 3 veker frå innlevering NOR2111 Syntaks og morfologi Eksamen vår 2012

BOKMÅL (nynorsk frå side 5) DU SKAL BESVARE 3 AV DISSE 4 OPPGAVENE OPPGAVE 1 a) Forklar forskjellen mellom unik og ikke-unik referanse, og forskjellen mellom spesifikk og ikke-spesifikk referanse. b) Forklar hva slags referanse de understrekede frasene har i setningene (1)-(10). (1) En gang så jeg kongen i Nordmarka. (2) Jeg møtte en gammel venn i byen. (3) Vi kalte Ola en klovn. (4) Alle maleriene i leiligheten min er reproduksjoner. (5) Vinneren av konkurransen vil bli kåret natt til søndag. (www) (6) Hun jenta som vil studere i utlandet, har allerede pakket sekken. (7) De studentene som ønsker å ta deler av sin utdanning i utlandet, skal få anledning til det. (8) De studenter som ønsker å ta deler av sin utdanning i utlandet, skal få anledning til det. (www) (9) Jeg vil gjerne kjøpe hytte. (10) Jeg vil gjerne kjøpe en hytte. OPPGAVE 2 a) Diskuter valget mellom bli-passiv og s-passiv i norsk. Illustrer med setningene (11)-(24) (alle fra www), og eventuelt setninger du konstruerer selv. (11) Både i Norge og utlandet brukes hest stadig oftere i behandling av pasienter med psykiske plager. (12) Hvis kameraskjermen viser feilmeldingen "Dette kortet kan ikke brukes", prøv følgende for å løse problemet (13) Derfor er dette er en bok jeg anbefaler, selv om jeg bare har lest 62 sider til nå. (14) Den blir lest ferdig i løpet av morgendagen. (15) Alle vinene, bortsett fra en, er i Vinmonopolets basisutvalg og has i fullsortimentspolene. (16) Dette blir påstått av en debattant på en av de kjente politisk ukorrekte bloggene. (17) I Den norske kirke har man faste Bibeltekster som leses hver søndag og som alle kirkene følger. (18) Påmeldingsskjema leses før påmelding, fylles ut og medbringes første kursdag.

(19) Ordet hraun bruktes også i formen rogn og hadde betydningen holme, elveaur eller jordrygg. (20) Kor ofte vaskar de regnkle og ytterdressar som brukast i barnehagen? (21) Der hvor vi angir at dine personlige opplysninger kan bli brukt i generelle/direkte markedsføringsformål, vil vi gi deg muligheten til å avslå dette og respektere ditt ønske. (22) Denne opplevelsen av en lydbok blir lest av vinneren av Lydbokstemmen 2002, skuespilleren Kai Remlov. (23) Autofokusen - hvordan brukes den? (24) Svømming påstås å være en av de beste måtene å trene hele kroppen på. OPPGAVE 3 a) Åfarli & Eide 2003 deler gruppen av enverdige verb i ergative (f.eks. forsvinne) og inergative (f.eks. banne). [I Lødrup 2000 er ergative verb kalt 'unaccusative'.] Forklar hva denne inndelingen går ut på, og hva som karakteriserer verbene i de to gruppene. b) Sett opp dypstruktur og overflatestruktur for setningene (25)-(26). (25) Det falt en stein i vannet (26) En stein falt i vannet c) Forklar hvordan theta-kriteriet og kasusfilteret er tilfredsstilt i setningene (25) og (26). d) Se på den ugrammatiske setningen (27). (27) *En stein falt en sykkel i vannet Hva er egentlig galt med setning (27)? Bryter den kasusfilteret? Bryter den theta-kriteriet? OPPGAVE 4 a) Sett opp dypstruktur og overflatestruktur for setning (28).

(28) Hva ønsker du å gjøre med alle pengene? b) Forklar hvordan theta-kriteriet og kasusfilteret er tilfredsstilt i setning (28). c) Spørreleddet i en spørresetning flytter normalt til spesifikatorposisjonen i CP både i helsetninger og leddsetninger. Hvordan kan man da forklare at rekkefølgen av spørreledd og verb og subjekt er ulik i den spørrende helsetningen (28) og den spørrende leddsetningen (29)? (29) (Jeg vet nok) hva du ønsker å gjøre med alle pengene d) Forklar forskjellen mellom PRO og et spor. Er det PRO eller et spor i subjektposisjonen for gjøre i setning (28)?

NYNORSK DU SKAL SVARE PÅ 3 AV DESSE 4 OPPGÅVENE OPPGÅVE 1 a) Forklar forskjellen mellom unik og ikkje-unik referanse, og forskjellen mellom spesifikk og ikkje-spesifikk referanse. b) Forklar kva slags referanse dei understreka frasane har i setningane (1)-(10). (1) En gang så jeg kongen i Nordmarka. (2) Jeg møtte en gammel venn i byen. (3) Vi kalte Ola en klovn. (4) Alle maleriene i leiligheten min er reproduksjoner. (5) Vinneren av konkurransen vil bli kåret natt til søndag. (www) (6) Hun jenta som vil studere i utlandet, har allerede pakket sekken. (7) De studentene som ønsker å ta deler av sin utdanning i utlandet, skal få anledning til det. (8) De studenter som ønsker å ta deler av sin utdanning i utlandet, skal få anledning til det. (www) (9) Jeg vil gjerne kjøpe hytte. (10) Jeg vil gjerne kjøpe en hytte. OPPGÅVE 2 a) Diskuter valet mellom bli-passiv og s-passiv i norsk. Illustrer med setningane (11)-(24) (alle frå www), og eventuelt setningar du konstruerer sjølv. (11) Både i Norge og utlandet brukes hest stadig oftere i behandling av pasienter med psykiske plager. (12) Hvis kameraskjermen viser feilmeldingen "Dette kortet kan ikke brukes", prøv følgende for å løse problemet (13) Derfor er dette er en bok jeg anbefaler, selv om jeg bare har lest 62 sider til nå. (14) Den blir lest ferdig i løpet av morgendagen. (15) Alle vinene, bortsett fra en, er i Vinmonopolets basisutvalg og has i fullsortimentspolene. (16) Dette blir påstått av en debattant på en av de kjente politisk ukorrekte bloggene. (17) I Den norske kirke har man faste Bibeltekster som leses hver søndag og som alle kirkene følger. (18) Påmeldingsskjema leses før påmelding, fylles ut og medbringes første kursdag.

(19) Ordet hraun bruktes også i formen rogn og hadde betydningen holme, elveaur eller jordrygg. (20) Kor ofte vaskar de regnkle og ytterdressar som brukast i barnehagen? (21) Der hvor vi angir at dine personlige opplysninger kan bli brukt i generelle/direkte markedsføringsformål, vil vi gi deg muligheten til å avslå dette og respektere ditt ønske. (22) Denne opplevelsen av en lydbok blir lest av vinneren av Lydbokstemmen 2002, skuespilleren Kai Remlov. (23) Autofokusen - hvordan brukes den? (24) Svømming påstås å være en av de beste måtene å trene hele kroppen på. OPPGÅVE 3 a) Åfarli & Eide 2003 deler gruppa av einverdige verb i ergative (f.eks. forsvinne) og inergative (f.eks. banne). [I Lødrup 2000 er ergative verb kalla 'unaccusative'.] Forklar kva denne inndelinga går ut på, og kva som karakteriserer verba i dei to gruppene. b) Set opp djupstruktur og overflatestruktur for setningane (25)-(26). (25) Det fall ein stein i vatnet (26) Ein stein fall i vatnet c) Forklar korleis theta-kriteriet og kasusfilteret er tilfredsstilte i setningane (25) og (26). d) Sjå på den ugrammatiske setninga (27). (27) *Ein stein fall ein sykkel i vatnet Kva er eigentleg galt med setning (27)? Bryt ho kasusfilteret? Bryt ho theta-kriteriet? OPPGÅVE 4 a) Set opp djupstruktur og overflatestruktur for setning (28). (28) Kva ønskjer du å gjere med alle pengane? b) Forklar korleis theta-kriteriet og kasusfilteret er tilfredsstilte i setning (28).

c) Spørjeleddet i ei spørresetning flyttar normalt til spesifikatorposisjonen i CP både i heilsetningar og leddsetningar. Korleis kan ein da forklare at rekkjefølgja av spørjeledd og verb og subjekt er ulik i den spørjande heilsetninga (28) og den spørjande leddsetninga (29)? (29) (Eg veit nok) kva du ønskjer å gjere med alle pengane d) Forklar forskjellen mellom PRO og eit spor. Er det PRO eller eit spor i subjektposisjonen for gjere i setning (28)?

OMKRING FREMVEKSTEN AV ARTIKLENE I NORSK Spraklig markering av referensielle forutsetninger

Av Helge J. J. Dyvilc

I

Frevmikvlienkgseternsoamv

oerrdkfelallsessenforardteiklveersteerureonpeaisvkedisssperagkatuetfeunllea uhat noe felles genetisk opphav, og uten at noen plausibel teori om

≪kulturelle lan>) har latt seg begrunne. Gresk hadde utviklet en bestemt artikkel allerede i oldtiden, men blant de germanske sprak er oppkomsten av artikler sarspraklig, og blant de romanske sprak er den visstnok enda senere enn blant de germanske. Det er likevel ikke vanskelig a identifisere den nye kategorien som den samme i de ulike sprakgruppene. De bestemte og de ubestemte artiklenes etymologiske opphav er nesten alltid det samme: De utvikles hen holdsvis av demonstrativer og kvantorer. Videre er der klare fellestrekk i syntaktisk opptreden og semantisk funksjon. Men til tross for at kategorien artikler forholdsvis lett lar seg identifisere pre-teoretisk — i hvert fall i indo-europeiske sprak —

har det vist seg vanskelig a gi den en presis almengyldig definisjon, fordi det hersker stor uenighet om hva artiklenes primare seman tiske funksjon egentlig er. Artiklene er blitt karakterisert som

≪gammelt rask)); som determinerende, definerende, individuali serende, beskrivende, konkretiserende; som markorer av motset ningen mellom tema og rema; som markorer av visse former for referanse; og pa mange andre mater. Vanskelighetene kan skyldes dels mangelen pa et almengyldig semantisk begrepsapparat, og dels at artiklenes funksjon i moderne europeiske sprak ikke er helt enhetlig, men varierer noe med konteksten. Dette er igjen en folge av den utvikling artikkelbruken i moderne sprak har gjennomgatt siden artiklene oppstod. Derfor kan et historisk perspektiv virke avkiarende pa den moderne distribusjon av bestemt og ubestemt artikkel. Omkring fremveksten av artiklene i norsk 41 I det folgende vil jeg presentere en hypotese om de gammel— norske artiklenes opphavlige semantiske funksjon, og soke a be grunne den ved hjelp av materiale fra en storre gammelnorsk tekst.. Dernest vil jeg trekke linjene frem til moderne norsk, og prove a vise hvordan utviklingen kan kaste lys over enkelte fenomener i

moderne norsk syntaks, forst og fremst sakalt ≪overbestemffiet≫.. Mange av enkeltobservasjonene i det som folger, cr pa ingen mate nye; det som kan vare nytt, er forsoket pa en enhetlig semantisk karakteristikjc av de ulike konstruksjonene med artikkel, og da kanskje sarlig forsoket pa a trekke ut en opphavlig semantisk fellesnevner for den bestemte og den ubestemte artikkel. Fremstillingen er disponert som folger: I avsnitt II diskuteres de semantiske be grepene som vil bli benyttet. Det gammeinorske materialet analy seres i avsnitt III, og noen viktige sider av artikkelbruken i moderne

norsk skisseres i avsnitt IV. I avsnitt V vender jeg tilbake til de

semantiske begrepene og utdyper dem noe i lys av det behandlede materiale; her vil ogsa flere moderne konstruksjoner bli trukket inn i diskusjonen.

II

Syntaktisk fungerer artiklene som adnominale storrelser innenfor nominalhypotagmet. (Det forhold at noen artikkelformer i gammelnorsk og moderne norsk fungerer som adledd og andre som boy ningsendelser, berorer neppe de problemene vi skal diskutere her.) Det aspekt av nominalets semantikk artiklene modifiserer, er, som

vi skal se i det folgende, dets referanse. Ordet ≪referanse≫ brukes ikke pa samme mate av ulike forfattere, og vi ma derfor innled ningsvis avgrense referanse fra andre aspekter av et spraktegns. betydning, og videre karakterisere ulike former for referanse. Jeg vil folge Lyons 1977: 174—229 i a skille mellom innhold, denotasjon og referanse (henholdsvis for hans sense, denotation og reference). I enkeltheter kommer jeg likevel til a avvike fra hans bruk av disse termene. Ved innholdet i et leksem, et nominalhypo tagme eller en annen storrelse forstar vi den innenomspraklige side av storrelsens betydning. Innholdet er den abstrakte side av et spraktegn som vi ma postulere for a kunne redegjore for sprak tegnets bruk (referanse og distribusjon). Spraklige storrelser inngar innholdsrelasjoner med hverandre, men ikke med storrelser i den utenomsprakligeverden. Innholdsrelasjoner kan beskrivFs ved hjelp

av semantiske trekk eller semantiske ≪felt≫; nar man sier at grensea 42 Helge J. J. Dyvik

mellom engelsk ‘wood’ og ‘forest’ gar et annet sted enn grensen mel lom norsk ‘ved’ og ‘skog’, er det innholdsrelasjoner man taler om. Innholdet i et substantiv som ‘hest’ kan man da loselig forestille seg

.som ≪det sett av egenskaper som gjor noe til en hest≫. Begrepet ‘innhold’ ligger nar logikernes begrep ‘intensjon’ (motsatt ‘eksten sjon’). Begrepet ‘synonymi’ gjelder denne siden av et spraktegns betydning: To spraktegn er synonyme hvis, og bare hvis, de har det samme innhold. Et spraktegns denotasjon er forholdet mellom •det og den storrelse eller klasse av storrelser i den utenomspraklige verden som spraktegnet kan anvendes om (dvs. referere til — se nedenfor) i kraft av sitt innhold. Denne utenomspraklige klasse eller storrelse kaller vi spraktegnets denotatum. Leksemet ‘hest’, f. eks., •denoterer alle virkelige og tenkte hester i verden. Det viktige a merke seg ved innhold og denotasjon er at spraktegn sett i isolasjon, f. eks. leksemer som ‘hest’ betraktet utenfor enhver kontekst, har et identifiserbart innhold og en identifiserbar denotasjon. Dette betyr ikke at innhold og denotasjon ikke modifiseres av konteksten; vi skal se at kontekstuell begrensning av et denotatum er et fenomen som har betydning for artiklenes funksjon. Det vesentlige her er at det gir mening a snakke om innhold og denotasjon i ‘hest’ ogsa nar dette leksem betraktes isolert, og det er dette som skiller innhold og denotasjon pa den ene siden fra referanse pa den andre. Et spraktegn har referanse bare nar det anvendes i en konkret ytring i en gitt kommunikasjonssituasjon. Leksemet ‘hest’ eller formen hest betraktet isolert refererer ikke til noe. Derimot har uttrykket ‘hesten

min’ i setningen ≪hesten min star i stallen≫, nar denne ytres i en konkret situasjon, referanse til en viss hest. Mer presist kunne man si at den person som ytrer setningen, refererer til en viss hest ved hjelp av et uttrykk med leksemet ‘hest’. Det et gitt uttrykk refererer til, kaller vi uttrykkets referent. Ettersom referenter pleier a ha flere egenskaper og dermed a tilhore mer enn en klasse, er det videre klart at man kan referere til en og samme referent ved hjelp av uttrykk som har ulik denotasjon og ulikt innhold; med andre ord kan to uttrykk vare koreferente uten a vare synonyme. ‘Kongen av

Norge’ og ‘mannen i den gra frakken’ kan i en gitt situasjon referere til samme person, men er ikke under noen omstendighet synonyme. • Det skulle etter dette vare apenbart at sporsmalet om hva et

gitt uttrykk refererer til, bare kan besvares med grunnlag i forut

setninger som ligger i den situasjon der uttrykket blir ytret. m.a.o. i kommunikasjonssituasjonen. Dette kunne fore til den antagelse at Omkring fremveksten av artikiene i norsk 43 begrepet ‘referanse’ barc er aktuelt ved analyse av tekst-setninger,

altsa av setninger definert som en viss type deler av faktisk torekommende

ytringer, og irrelevant ved diskusjonen av system setningers semantikk, dvs. setninger anskuet som abstrakte stor relser generert av en grammatikk. Forholdet er likevel ikke sa enkelt. Naturlige sprak Oppviser nemlig i varierende grad noe man

kunne kalle ≪grammatikaljsering av referensielle forutsetninger≫. Enkelte spraktegn har som funksjon — enten som sin primare funksjon, eller som en konsekvens av sin primare funksjon — a markere at det foreligger en viss type referensielle forutsetninger i den situasjon der de brukes. Slike spraktegn er pa ingen mate redundante; de forutsetninger som vanligvis ligger i en kommunika.. sjonssituasjon, er notorisk mangetydige, og de referansemodifise_ rende spraktegn kan redusere mangetydigheten ved a markere hvilken type r.~ferensielle forutsetninger som er aktuell. De omtalte spraktegnene kan ikke i seg selv angi hva det refereres til, men de kan angi hva slags referanse det dreier seg om, og hvordan refe renten forholder seg til det som er gitt i situasjonen. Hvis det anvendte spraktegn markerer en type referensiell forutsetning som ikke foreligger i situasjonen, bryter kommunikasjonen sammen: Da er spillereglene brutt — som f. eks. hvis jeg bruker bestemt form

og sier ≪jeg sa elefanten igar≫ til en person jeg ikke har diskutert elefanter med tidligere, i en situasjon der ingen elefant har vart sett eller omtalt av andre. Innenfor det gammelnorske og det moderne norske nominal hypotagme kan det opptre minst tre hovedtyper av slike referanse rnodifiserende spraktegn, nemlig demonstrativer, Icvantorer og artikler.

Disse kalles med en fellesbetegnelse ≪bestemmere≫, og adskiller seg

funksjonelt fra en annen type adnominale ledd som vi kaller ≪be skrivere≫. Beskrivende adledd horer semantisk nart sammen med kjerneleddet, og hvis de er restriktive, er de sammen med kjerne leddet om a denotere den klasse eller art som referenten tilhorer; da typisk ved a begrense ytterligere det denotatum kjerneleddet alene denoterer. Substantjvet ‘hus’ denoterer klassen av hus, adjek tivet ‘rod’ denoterer klassen av rode objekter, uttrykket ‘rodt hus’ denoterer interseksjonen av disse to denotata, altsa klassen av rode hus. I de folgende avsnitt er det bestemmeme, og altsa forst og fremst artiklene, som skal sta i sentrum. Det sporsmal vi skal prove a finne svar pa, kan na presiseres slik: Hvilke referensielle forutsetninger 44 Heige J. J. Dyvik

var det som fikk grammatikalisert uttrykk da artiklene oppstod? Med en slik problemstilling, som forer til at vi ma diskutere refe rensielle forutsetninger ogsa pa sprakstadier for de far spraklig uttrykk, er det nodvendig at vi innleder med a karakterisere visse

typer referensielle forutsetninger — eller, om man vil, visse typer referanse — uavhengig av de spraklige uttrykk de eventuelt far. Dette gir oss en referanseramme som tillater oss a sammenligne

ulike sprak og ulike sprakstadier. Hvilken status slike referensielle forutsetninger har i sprak som overhodet ikke gir dem grammati kalisert uttrykk (hvis slike sprak finnes) — om de bor oppfattes som rent pragmatiske der, eller om de tilhorer sprakets semantikk — er et sporsmal vi kan la sta apent. I hvert fall er disse logiske distink sjonene ogsa av spraklig art i sprak der de blir systematisk markert. 1. Uni/c us. ikke-unik referanse. Et nominal har unik referanse nar det er en forutsetning hos den som bruker det (avsenderen) at dets referent kan identifiseres unikt av mottageren. At mottageren kan ≪identifisere referenten unikt≫ innebarer at han kan sette likhetstegn mellom referenten og en klasse eller storrelse han allerede kjenner. At mottageren kan sette

≪likhetstegn≫ mellom referent og kjent klasse, betyr at de to er ko-eksjensive, altsa at de har samme omfang, og ikke bare at refe renten tilhorer en klasse mottageren kjenner. Denne ko-ekstensivitet er vesentlig ved unik referanse. Grunnlaget for den unike referanse — altsa grunnlaget for at mottageren kjenner en klasse eller stor relse han kan identifisere referenten med — kan vare av to hoved typer, som det riktignok neppe kan trekkes en klar grense mellom. (a) Referenten kan identifiseres unikt pa grunnlag av ytringens videre kontekst. Dette kan for det forste gjelde den spraklige kontekst: Det har vart referert til referenten tidligere, og referenten kan na unikt identifiseres som ‘den samme som det ble referert til tidligere’: (1) Per har en hund. Hunden heter Trofast.

≪Hunden≫ i (I) har unik referanse; mens ≪en hund≫ har ikke unik referarise: Idet avsender sier ≪en hund≫ forutsetter han at mottager vet hva en ‘hund’ er, men ikke at han kjenner til den spesielle hunden det tales om. For det annet kan den videre kontekst vare den situasjonsmessige kontekst. Referenten kan f. eks. vare innenfor synsvidde for bade avsender og mottager: Omkring fremveksten av artikiene i norsk 45 (2) Den mannen ma vare beruset. Eller den enda videre situasjon, som I. eks. konstitueres av at man er medlemmer av samme husholdning, kan gjore referansen unik: (3) Var sa snill a gi kunden mat.

Den videst tenkelige ≪kontebt≫ konstituej-es av den alminnelige kunnskap som avsender forutsetter at mottager deler; f. eks, det faktum 4t den klassen ‘sol’ denoterer, bare har ett medlem over hodet: (4) Sola forsvant bak en sky. Nart beslektet med denne typen er den unike referanse ved egennavn, som typisk forutsettes a ha bare en mulig referent nar de brukes: (5) Ole reiste til England. (b) Klassen av referenter kan identifiseres unikt fordi den er ko-e/csjen.cj~ med nominalets denotatum: Det refereres til alle av den denoterte art. Denne typen referanse er sarlig aktuell ved nominaler som kvalifiseres av restriktive beskrivende adledd, enten adjektiv eller adjektival leddsetning. Den klasse eller storrelse mottager forutsettes a kunne identifisere referenten med, ligger da sa a si latent i hans kunnskap om verden, og selve nominalet etablerer denne kategorien for ham. Sammenlign: (6) De menneskene som bor i denne byen, er usympatiske.

(7) Noen mennesker som bor i denne byen, er usympatiske I (6), i motsetning til i (7), refereres det til hele den klasse som kjerneledd + leddsetning denoterer. Mottager forutsettes a vite at det bor mennesker i denne byen; ‘mennesker som bor i denne byen’ er derfor en latent kategori hos ham, og referentene til nominalet i (6) kan identifiseres med denne kategorien: Klassene er ko-eksten sive. (Denne typen unik referanse ma ikke forvebles med egentlig generisk referanse, som vi kommer til.) En type som narmer seg (a) ovenfor (hvorvidt den egentlig er distinkt fra (a), skal ikke oppta oss — det er uvesentlig for resonne mentet) Opptrer nar nominaleft denotatum er begrenset av kon teksten. Slike nomjnaler har unik referanse hvis klassen av refe renter er ko-ekstensjv med dette begrensede denotatum, Hvis man, 46 Helge J. J. Dyvilc

f. eks. i spokefull hensikt, velger a overse den kontekstuelle begrens ningen, vil det oppsta tvetydigheter som i folgende (autentiske) replikkveksling fra et selskap: (8) A: Er du han som bor i Asane?

B: A, der bor da noen tusen til.

A mener naturligvis at situasjonen begrenser denotatum til gjestene i selskapet, og forutsetter apenbart at bare en av gjestene bor i Asane, slik at referent og denotatum er ko-ekstensive og refe ransen unik. 2. Spe4fikk vs. ikke-spesifikk referanse. Et nominal har spesifikk referanse hvis det valgte uttrykk bare brukes til a utpeke en referent uten a vare essensiell for den til siktede referanse, i den forstand at et ikke-synonymt uttrykk kunne ha vart valgt for a referere til den samme referent. Dette innebarer at referenten forutsettes a ha flere egenskaper enn dem som impli seres av det valgte uttrykk, og dette innebarer igjen at referenten

forutsettes a eksistere. Med ≪eksistens≫ forstar vi her ikke bare til stedevarelse i den virkelige verden; ogsa tilstedevarelse i samtale

universet (<universe of discourse≫) er ‘eksistens’. ‘Eksistens’ kan da narmere presiseres som ‘lokaliserbarhet’; sammenhengen mellom eksistens og lokativ vil bli utdypet i senere avsnitt. Betingelsene for spesifikk referanse kan da oppsummeres i to punkter; (i) Det ma

refereres til en del av nominalets denotatum, og ikke bare til dets innhold; (ii) referenten forutsettes a eksistere, dvs, a vare lokaliser bar i verden eller i samtaleuniverset. Et nominal har ikke-spesifikk referanse hvis en eller begge av de nevnte betingelser ikke er oppfylt. Det vil si enten at selve det valgte uttrykk med sitt innhold er essensielt for referansen — utskiftning med et ikke-synonymt uttrykk ville endre referansen fordi det ikke refereres til ett eller flere individer som forutsettes a eksistere, men til slike som matte vare av den beskrevne art, dvs, sa a si direkte til nominalets innhold. (Et terminologisk sporsmal er om man

overhodet burde kalle ikke-spesifikk referanse for ≪referanse≫; vi velger a bruke ≪referanse≫ i en sa vid betydning at vi kan tale om referanse til nominalets innhold.) Eller det refereres til en eller annen, dvs, et ikke lokalisert medlem, av en gitt klasse (deno tatum). Omkring fremveksten av artiklene i norsk 47 Eksempler pa nominaler med spesifikk referanse er (1) —(6) ovenfor. De har alle ogsa unik referanse. Et nominal med spesifikk og ikke-unjk referanse er (7) ovenfor, og (9) —(10):

(9) Mange grunnfagsstudenter strok til eksamen. (10) En svale kom flyende. Eksempler med nominaler med ikke-spesifikk referanse kan inndeles i flere grupper. I visse, sakalte ≪opake≫, kontekster, der andres eller e~ne holdninger eller formodninger gjengis, er nomj naler ofte tvetydige mellom spesifikk og ikke-spesifikk lesning: (11) Jeg tror at noen grunnfizgssjudenger kommer til a stryke. (12) Per onsker a gifte seg med en redhdret pike. (13) Per er ute for a fange en et-rei.

Med spesifikk lesning av nominalet i (11) har ≪jeg≫ en bestemt gruppe studenter i tankene; med ikke-spesifikk lesning uttaler jeg meg pa grunnlag av det alminnelige niva blant grunnfagsstudcnter. I (12) har Per funnet sin tilkommende hvis nominalet leses med spesifikk referanse, og man kunne ha skiftet ut med I. eks. ≪en

fregnet pike≫ uten at referansen ble endret. Med ikke-spesifikk lesning er en slik utskiftning ikke mulig uten at referansen endres: Da har Per bare bestemt seg for hvilke egenskaper hans fremtidige kone skal ha. I (13) kan det vare tale om en bestemt orret som Per har sett i kulpen (spesifikk lesning), eller om en eller annen av arten orret, hvis han far tak i noen (ikke-spesifikk lesning). (14) inneholder et eksempel med spesifikk referanse, der refe— renten er lokaliserbar bare i samtaleuniverset: (14) Jeg har tenkt a ansette en ny sekretar. Den nye sekretaren ma vare en dyktig maskinskriver.

≪En ny sekretar≫ skal leses med ikke-spesifili referanse: ≪Jeg≫

har ingen bestemt i tankene. Likevel har ≪den nye sekretaren≫ spesifikk referanse; det refereres til ‘den nettopp nevnte’. Ikke-spesifikk referanse er ogsa mulig i andre kontekster enn de eksemplifiserte: (15) En svale gjor ingen sommer. (16) En elefant har snabel. (17 (De) mennesker som gjor slikt, er umoralske. (18) Den mann som kunne myrde Hansen, ma ha vart gal. (19) Vis meg den hest som loper fortere enn min. (20) Den elev som opptrer i miniskjert, blir utvist. 48 Helge J. J. Dyvik

I (17) —(20) er spesifikk lesning mulig hvis vi skifter ut med

dobbelt bestemmelse: ≪De menneskene)>, ≪den mannen)>, ≪den hesten≫, ≪den elever≫>. Slik det star, er det tale om mennesker, en mann, en hest og en elev med de og de egenskaper, uten at noen form for eksistens impliseres av avsender. Enkelte av nominalene i (15) —(20) vil bli klassifisert som

≪generiske≫. Generisk referanse er et kontekstbetinget sartilfelle av ikke-spesifikk referanse; den forutsetter bl. a. subjektposisjon og

tempus presens. Forovrig er ≪en elefant≫ i (16) av samme referen

sielle type som ≪en rodharet pike)> i (12). Vi kan ikke ta opp problemene ved generisk referanse i full bredde, men vil likevel skille mellom den egentlige generiske referanse i (16) og referansen i (21):- (21) Elefanten har snabel. Forskjellen mellom de to typene fremtrer tydelig i folgende par: (22) Elefanten er utryddet i India. (23) *En elefant er utryddet i India. Poenget er at egentlig generiske utsagn som (16) utgir seg for a vare analytiske: De eksplikerer et begrep. (21) —(22) er syntetiske,

empiriske utsagn om en klasse anskuet som individ. I (22) er denne klassen (denotatum) kontekstuelt begrenset til de elefantene som har eksistert i India, mens (23) er uakseptabel fordi det ikke er tale om noe denotatum, men om et innhold. I egentlig predikative setninger har predikativet ikke-spesifikk referanse: Noe predikeres om subjektets referent; han tilskrives en egenskap eller en funksjon. I identitetsutsagn, pa den annen side, har predikativet spesifikk referanse, med derav folgende mulighet for a bytte om subjekt og predikativ. (24) —(26) er egentlig predi kative setninger, (27) er et identitetsutsagn: (24) Han er baker. (25) Han er medlem av klubben. (26) Han er president i U.&A. (27) Han er presidenten i U.S.A. III Nar ikke annet er oppgitt, er eksemplene i den folgende fremstilling hentet fra Barlaams ok Josaphats saga, Sth. perg. 6. som er en tekst Omkring fremveksten av artiklene i norsk 49 pa 76.428 ord’. Den del av fremstillingen som gjelder artiklene, bygger pa ekserpering fra bare denne teksten, ettersom det er grunn til a vente variasjoner i bruken av denne nye grammatjs~e kategorien fra tekst til tekst. Artiklene i gammelnors~ utviklet seg som tidligere nevnt av demonstrativer og kvantorer. Som en bakgrunn for disku sjonen av artiklene ma vi derfor forst skissere funksjonene til de viktigste demonstrativer og kvantorer i norr~nt. De viktigste demonstragivene i norront er ‘sa’ og ‘sja’/’JI’essi’ (de sistnevnte med her-deiksis) Demonstrativer har utpekende funk sjon. Det vil si at de indikerer at en storrelse som kan bestemme nominalets referent, befinner seg i den umiddelbare kontek.st, enten den situasjonsmessige eller den spraklige. Hvis det forutsettes at referenten kan ideri4fiseres med denne storrelse, er referansen unik (smi. s. 44). De norrone demonstrativene impliserer likevel ikke unik referanse; i visse typer nonjinaler impliseres det bare at refe renten tilhorer den indikerte kategori, ikke at den er ko-ekstensiv med den (se nedenfor). Videre er det bare visse former for unik referanse som kan antydes ved demonstrativ, idet demonstrativer som nevnt bare kan indikere storrelser i den umiddelbare kontekst. Konstruksjoner med demonstrativ kan inndeles i grupper etter den indikerte kategori5 karakter. For det forste kan den indikerte kategori vare noe det er referert til like for (anaforisk funksjon av demonstrativet); (28) 0k fyrir J’vf at peir sau ~enna fagnao fjarri ser,

fl f~sti fl alla til at sem fyrst krmi sa

fagnaor fram. En p6 var ~eim auait at fa ~enna fagnao.

En fl er sa hinn sjuki maor heyroi ~essi oro hans, fl... Ved slik anaforisk funksjon vil det normalt vare tale om en identifikasjon av referenten med den indikerte kategori, altsa unik referanse For det annet kan den indikerte storrelse befinne seg i den situa sjonsmessige kontekst (deiktisk funksjon). Ogsa da vil formodentlig unik referan~e vare det normale. Slik deiktisk funksjon av demon Ved ekserperingen har jeg benyttet Magnus Rindals og Harald Solevags datamasjejnelt produserte konkordans til denne teksten, et hjelpemiddel som

har gitt en uvurderlig mulighet til a skaffe oversikt over hele materialet.

50 Helge J. J. Dyvik

strativet er naturlig nok sjeldnere i et skriftsprak enn den ma antas a ha vart i talespraket. En tredje type foreligger nar den indikerte kategori denoteres innenfor selve det nominale ledd, narmere bestemt av en restriktiv adjektival leddsetning. Demonstrativet peker da mot leddsetningens begrensende innhold; det indikerer at referenten befinner seg innenfor leddsetningens denotatum. Vi ma skille mellom to hoved typer av slike nominaler. (a) Nominalet har spesifikk referanse; dvs. referenten forutsettes a eksistere. I nominaler med demonstrativ og spesifikk referanse er referansen ogsa alltid unik: Klassen av referenter er ko-ekstensiv med, og skal altsa identifiseres med, det denotatum som er be grenset gjennom leddsetningen. Eksempler:

(29) I borginni var Hgfaingi sa er Obinn var kallaor. (Hkr.;

Nyg. s. 256) Per rjufit dom alls herjar ~ann er gorr var a Uppsalapingi. (11kr.; Nyg. s. 256)

Ert fl sa Barlaam, er alla fl skemd ok svivirbing gerir?

Sd demarrinn, er alt veit, Sva er vist, herra minn, at l’essi er sd hinn mykli ok hinn m6.ttulegi kraptr, er leyndr ok folginn hefir vent fyrir mQnnum fra upphafi heimsins. (b) Nominalet har ikke-spesifikk referanse; det refereres til ≪en

ikke-spesifikk som har den betegnede egenskap≫. Denne typen fore kommer ogsa i moderne norsk — smi. (19) ovenfor — men er der stilistisk markert. I norront er konstruksjon med demonstrativ den

vanlige maten a betegne ≪en som er av den art≫ pa; slik at ≪en mann som gjor denslags≫ pa norront gjennomgaende heter ≪maor

sa er )‘at gerir≫. (Hvis det gir mening a tale om +1— unik ved

denne form for ikke-spesifikk referanse, har slike nominaler i entall ikke-unik referanse, mens flertall kan sies a markere ko~ekstensivitet og dermed unik referanse. Dette kan imidlertid virke kunstig, ettersom det er vanskelig a se at motsetningen entall : flertall har semantisk funksjon ved denne typen ikke-spesifikk referanse.) Eksempler: Entall: (30) ... at engi er sa lifandi maor er eigi deyr 6r pema heimi. Sa er dvelr at snuast til guos, hann gerir haska Qnd sinni. Omkring fremveksten av artiklene i norsk 51 Pvi er betr, sagoi hann, at sa er engi meb oss, er fals finzt meo. Hverr sa er eigi veror endrgetinn af vatni ok helgum anda, pa komr eigi i himiniriki. En sa guo er af gulli er ggrr, eoa af silfri Hverr er sa vitr mabr er pola viii at saurga munn sinn ok upp at taka ok telja ~eirri lQstu ok l9ti? Varla matti ~ann mann finna, er nu matti par fatakan kalla. 0k er hann J’egar buinn ok booinn til hjalparinnar ef hann finnr )ann ngkkurn mann er fulikomiega kallar a. hann. Flertall: (31) Nu )‘6 at nQkicurjr se ~eir menn er aptriukj augum sinum fltaluleg dcemi finnast til ~ess at ~eir heigir menn er

meb skilum vilja bua sitt akall til guos, J’iggja mjgk sva. )‘at alt er J’eir bioja. Margir menn i vergldinni eru fteir geoir ok guohraddir er J’essa heims J’ola margskyns Prongslir. En folge av at konstruksjon med demonstrativ er det vanlige ved denne form for ikke-spesifikk referanse, er at demonstrativ er en tilnarmet automatisk folge av restriktiv adjektival leddsetning, uavhengig av nominale~ semantiske egenskaper. Som vi skal se, kan dernonstrativ ogsa sta i nominaler med spe4fik/r, ikke-unik refe ranse nar disse kvalifiseres av en restriktiv leddsetning, men da

innenfor rekkevidden til en artikkel eller kvantor: ≪0k par af

malti einn sa maor er ~ar var . .≫; ≪margir fteir er fallit hafa . . .

(Karakteriserende adjektivale leddsetninger, derimot, betinger ikke demonstrativ: ≪Visburr atti son, er Damaldi het≫ (11kr.; Nyg.

s. 256); ≪0kr skaltu grata baoa, er her sitjum feigir a. mcirum≫ (Hamd.; Nyg. 256). Men i nominaler der demonstrativet ikke faller innenfor rekkevidden til andre bestemmere ser vi av de ovenstaende eksempler at demonstrativ og spesifikk referanse impliserer unik referanse. Av dette folger igjen at demonstrativ og ikke-unik refe ranse impliserer ikke-spesifikk referanse~~kan formuleres slik: (32) Demonstr. & spesifikk —. unik Demonstr & ikke-unjk — ikke-spesifikk (Merk at disse implikasjonene ikke forbyr kombinasjonen de monstrativ, unik og ikke-spesifikk referanse, som i (31).) 52 Helge J. J. Dyvik

Demonstrativ i nominaler med ikke-spesifikk referanse ≪peker≫ altsa sa a si mot den restriktive leddsetningens innhold, og indikerer at referenten ei’ en med en viss egenskap. Dette forer til at demonstra tivet lett kan bli tillagt innholdet ‘slik’ i slike forbindelser, dvs, det kan bli lest som et slags beskrivende adledd. I enkelte tekster far dette syntaktiske folger, idet demonstrativet kan bli modifisert av

en adverbial at-setning (som i moderne norsk: ≪Han er ikke den mann at han sier nei til en drink≫): (33) Hann er matnioingr sti, at hann kvelr gesti sina, el honum pikkjaofmargirkoma. (Grimn.,innl.; Fritzner III: 156). Av kvantorer i norront skal vi her bare diskutere dem som er av betydning for forstaelsen av artiklenes funksjon. Det kvantorer har felles, er at de gjor eksplisitt eller presiserer narmere det kvanti tative forhold mellom referent(er) og denotatum; de angir om det refereres til en, noen, fa, mange, alle, hver osv, av den denoterte klasse. Generelt gjelder at kvantorer har direkte innflytelse pa nominalets referanse bare nar de ikke faller innenfor rekkevidden av andre bestemmere. Nar de gjor det, fungerer de som beskrivende, karakteriserende (ikke restriktive) adledd; sammenlign ≪mange ut

lendinger som spiser her, . . . ≫, med egentlig kvantifiserende funk

sjon, og ≪de mange utlendinger som spiser her. - . . ≫, med karak

teriserende funksjon (== ≪de utlendinger — som forovrig utgjor et hoyt antall — . . . ≫).

Av de to hovedtypene kvantorer, allkvantorer og delkvantorer, skal vi konsentrere oss om en undergruppe av delkvantorene, nemlig ‘sumr’, ‘einhvcrr’ (med sideformen ‘hver?) og ‘ngkkurr’. Kvantoren ‘sumr’ markerer at det refereres til noen bestemte av en viss klasse. Mer presist: ‘sumr’ impliserer for det forste at det refereres til en del av nominalets denotatum. og ogsa at dette deno

tatum er kontekstuelt gitt. eller kontekstuelt begrenset (smi. s. 45); denotatum anskues som en eksisterende mengde eller klasse. For det annet impliserer ‘sumr’ at den del av dette denotatum det refereres til, er en viss, eksisterende del; m.a.o. releransen ved ‘sumr’ er spesifikk (men ikke-unik, ettersom det dreier seg om en delkvantor). Denne kvantifiseringen som noen bestemte av en gitt klasse er ofte sa tydelig at nominaler med ‘sumr’ best kan

oversettes med partitive konstruksjoner: ≪Sumt kom≫ ‘noe av kornet’. Omkring fremveksten av artiklene i norsk 53 Eksempler: (34) l’vilikast sem vazaojr, er renna ar jgrou. Sumar greinast ok renna mjpk grunt ok eru sumar abir }‘ar, er baoj renna reinlega ok eru lystilegar a at bergja.

0k meoan hann er a veginum, fl felir sumt [kornj nior i

hja veginum, ok koma fuglar at ok eta pat. En sumt fellr i J’urra jc’ro ok grjatuga. Hvi segja J’at sumir menn, at eigi er upprisa dauora marina? 0k J’egar tak hann sjalfr p11 gua sin sum gprr af gulli, en sum af silfri, Sum& kvaoust eignir hafa keyptar ser. fJ’eir] er hann let grimliga meo agirnd deyoa ok drepa, suma meo eldj en suma meo sveraj. En sumjr blesu ok steyptu af malmi ser guoa. Sumjr klukku, en sumir gretu. Sumum let hann augun ar hpfoi stinga. Innenfor den generative semantikk har man sokt a la den logiske funksjon til denne type kvantifisering komme direkte til uttrykk i

setningenes dypstruktur ved a gjore kvantorer til ≪verbaler i hoyere

setninger≫. Dypstrukture~ til en setning som ≪sumir menn varu

drepnir≫ ville innenfor denne tradisjonen se ut som (35):

(35) • s~ir menn(x) ~

x varu dsepnir En slik dypstruktur kan man lese: ≪Ckeir) menn er varu drepnir,

varu sumir.≫ Et interessant apropos til denne analysen er det at dette faktisk er en mulig overflatestruktur i norront. Konstruksjonen gjor den spesifikke referansen sarlig tydelig, men er ellers ekviva lent med konstrubjonene med adnominalt ‘sumr’: 54 Helge J. J. Dyvik

(36) Par eru ok sumar, er mjQk myrkt ok neoarlega eru i djupi. Varu l’eir ok sumir menn er allar vii natr varu matlausir millum sunnudaga. Sumir va.ru ok )‘eir, er eigi kvaoust mega missa at reka kaup feroar sinar. Peir varu ok margir er ser hgfou kvanfangs leitat, ok kvaoust ]‘vi eigi mega koma. Peir eru ok sumir, er sva mjgk firrast manna na.vist, at hverr hefir einn herbyrgi langt fra corum. Peir eru ok margir er fyrr letu lifit, en J’eir fengu ngkkura ibran. ‘Mange’ kan riktignok sta som predikativ i moderne norsk ogsa:

(<De som lot livet, var mange≫, men da fungerer ‘mange’ som beskrivende adjektival, ikke som kvantor (dvs. ‘de som lot livet,

utgjorde et hoyt antall’). Spisstilling av dette predikativet synes likevel a kunne gi en mod. no. konstruksjon som tilsvarer den

norrone: <(Mange var de som lot livet≫ = Ieir varu margir. er letu lifit≫. ‘Sumr’ og ‘margr’ kan ogsa forekomme s~mmen med demonstra tiv, som faller innenfor kvantorenes rekkevidde, nar nominalet kvalifiseres av en restriktiv adjektival leddsetning:

(37) Sumir )eir er ?6 at peir syndgist nauogir at kalla, fl vildu

l’e aldri sioan upp risa af syndinQi n6 viar skiljast. Margir ~eir er fallit hafa, fengu sioan aldri uppreist. Slike konstruksjoner avslorer noe av nominalets hierarkiske oppbygning; demonstrativene kan sies S bestemme det denotatum som ‘sumr’/’margr’ utskiller en del av (~rnl. s. 15). Dette indikerer igjen at motsetningen mellom referanse og denotasjon kan bunne i ulike nivaer i denne hierarkiske strukturen; kfr. avsnitt V. Slike kon struksjoner med delkvantorer ma oversettes med partitive kon struksjoner i moderne norsk: Preposisjonen ‘av’ markerer nivastrukturen

i nominalet helt entydig: ≪Mange au dem som har falt, . . ≫.

t mod. no. kan bare all-kvantorer fungere slik: ≪Alle de som gjor slikt . . . ≫, ≪hver den som tror pa meg ...≫ — som de ogsa

kan i norrent: ≪Mlir ~eir. er - . . ≫, ≪Hverr sa, er . . . ≫. Et in teressant forhold er at bade i norront og i mod. no. kan de samme kvantorene som kan sta slik, ogsa sta pa den plass som vanligvis fylles av et setningsmodifiserende adverbial, mens ingen andre Omkring fremveksten av artiklene i norsk 55

kan sta slik. I norront har vi typen ≪?eir varu allir sarir≫, ≪J’eir

gengu hverr til sin≫, ≪peir varu sumir sarir≫, ≪}2eir varu rnargir sarir≫; i mod. no. bare ≪de var alle saret≫, ≪de gikk hver til sitt≫,

men ikke *≪de var noen saret≫, *≪de var mange saret≫, like lite

som vi har *<(noen de som var saret, . . . ≫, *≪mange de som var saret, . . . ≫. Der er altsa apenbart en sammenheng mellom kvan tor foran demonstrativ og kvaritor pa adverbialplass Kvantoren ‘einhverr’ markerer at det refereres iIclce.spesjfj~t til en-eller_annen med den betegnede egenskap, eller til en_elierannen av en viss klasse. Mer presist: I motsetning til ‘sumr’ forutsetter ikke ‘einhverr’ et kontekstuelt gitt eller begrenset denotatum (men utelukker det heller ikke), og markerer entydig ikke-spesifikk refe ranse. altsa at referenten ikke forutsettes a vare en eksisterende, lokaliserbar storrelse. Avhengig av om det foreligger et kontekstuelt begrenset denotatum eller ikke, farvi da to semantiske typer nomi naler med ‘einhverr’: (a) Typen ‘einhverr rnaor’, lest som refe_ rerende til en~ellerannen/noen ubestemte med egenskapen ‘mann’ (brudd bade pa (i) og (ii). s. 46); (b) typen ‘einhverr J’eirra manna’, lest som refererende til en~ellenannenInoen ubestemte av den kontekstuelt gitte klassen av menn (brudd bare pa (ii)1 s. 46). Eksempler: (38) Ef einn/werr skynsamr maor }‘janar jaroeskum konungi, ok finna pat aorir menn at hann er konunginum karr, Hvar sem menn veroa staddir i settum eoa hoen-j mein semi Hyggr ~u J’at meo J’vi at ~u ert maor, at J’u megir gera guo? Nei, vist eigi. Heldr skapar J’u likneskju manns, eoa einshvers annars kvikvendis En J’at [cl. e. kosmos] er sem smio einshvers hags manns.

Hon dttaoist mjgk at hon [d. e. hennes fosterdatter] myndi til einnarhvmar fyrri villu snuast. 0k ~6 at einnhven ~eirra af vangazlu brjati ar sina, J’a er ~at ~o cillum skiparum litill he.ski. Nar bar nekkurum manni fyrir augu J’eirra einnhven’ [d. e. noen av avgudene] vitrleg athcfn eoa val farandi? I den undersokte tekst fungerer ‘n9kkurr’ normalt pa samme mate som ‘einhven’. (Av og til kan ‘nQkicurr’ ogsa fungere som ubestemt artikkel, en funksjon vi kommer til.) Eksempler: 56 HeIgeJ. J. Dyvik

(39) Kann vera, at nQkkurr nytsamligr atburor kunni oss fyrir augu at bera. El nykicurr vildi eptir peirra sioum nema at lifa, Hardemr veror af samlagi likams meo konu ngkkurri eoa i nglckvi coru saurlifi. S~. er nqkkurn lut elskar meir en mik, pa at hverju sinni er hann vildi npkkurn mann lata drepa...

Josaphat spuroi: ≪Eru npkkur dcemi til pess meo yor, at En el npkkurr guas vinr sendir oss brauo meo almosu Nar heyroi nQkkurr maor rao eoa rcebu af peirra munni? Eoa man nQkkut annat lif vera pegar er l’etta lior? Ved bestemmere som ikke entydig markerer spesifikk eller ikke spesifikk referanse (som demonstrativer, tallord, og i norront ogsa possessiver, m. fl.) kan ‘einhverr’ og ‘ncikkurr’ tilfoyes for entydig a markere ikke-spesifikk referanse. I slike forbindelser har de den motsatte funksjon av artiklene, som vi skal se. Eksempler: (40) Pa bao Parar, at tveir hverir menn skyldi ganga fram a fjallit feru pa tveir menn afjallit. (Sturl.; Fritzner 11:13). 0k vilda ek heldr ~ann einnhuern utveg finna, er ek matta mik fri misgeroum halda. Pess f9stist hann yfir alla luti, at hann skyldi nQkkurn mann ~ann unna, er honom kynni rettan veg sins lifs at visa.

En borgarmenn hgfou pa sibvenju at gndverbu, at peir

tQku ser til konungs einnhvern ukunnan mann ,bann er hvarki kynni lQg ne landssio peirra. 0k pvi Ut ek pik skjatast inn ganga. sva sem minn einnhvern sannan fulltrua ok kunningja. [Josaphat lurer pa hvorfor hans far har isolert ham fra omgang med andre:] Vissi hann ~6 g~r1a at til )‘essa gengu einirhverir lutir ,heir sem honom varu ukunnigir. Grunar hann at a myndi pa af gaou vera, en eigi treystist hann pa at spyrja fcour sinn pessa mals, pvi at hann grunaoi at ~eir lutir ve.ru par nQkkurir, er honum bari eigi at spyrja. 0k er hann pegar buinn til hjalparinnar ef hann finnr ~ann n~kkurn mann, er fulikomlega kallar a hann.

Veizt fl npkkur pau fleiri dccmi er gbo gerai slikar jarteinir

fyrir pessa manns sakir. pa seg mer. Omkring fremveksten av artiklene i norsk 57 I den forste av disse setningene, f. eks., markerer hverir at Peror ikke spesifiserte hvilke to menn som skulle ga frem pa fjellet. Hvis man i den femte setningen, f. eks., sloyfer einnhvern, blir setningen tvetydig mellom ikke-spesifikk og spesifikk lesning: Da kan den

ogsa innebare en sammenligning med en bestemt ≪sann fullbetrodd og bekjent>;. Hvis ein.nhvern erstattes med adjektivets bestemte

artikkel hinn, far nominalet entydi,g spesifikk (og unik) lesning. (Sannan endres da automatisk til svak form sanna.) Vi vil sammenfatte det som er sagt om funksjonene til de sentrale demonstrativer og kvantorer i norront. Demonstrativene indikerer en storrelse i den umiddelbare (spraklige eller situasjonsmessige) kontekst som begrenser denotatum. Ved spesifikk og unik referanse (som demonstrativ ikke nodvendigvis medforer) er da klassen av referenter ko-elcstensiv med et slikt kontekstuelt begrenset deno tatum. Unik, spesifikk referanse kan altsa bare markeres nar deno tatum slik er kontekstuelt begrenset. Kvantoren ‘sumr’, som mar rnerer ikke-unik, spesifikk referanse, forutsetter ogsa et slikt kon tekstuelt gitt denotatum, Kvantorene ‘einnhverr’/’nc~kkurr’ som ikke forutsetter et slikt denotatum, markerer ikke-spesifikk referanse. Ingen av demonstrativene/kvantorene kan altsa markere spes~fikk referanse uten som en folge av henholdsvis demonstrativitet eller kvantifisering; dvs, uten at det allerede foreligger en kontekstuelt begrenset storrelse/klasse (denotatum) som de kan peke mot/ kvantifisere av. Ingen av disse spraktegn har altsa klassedannende fisnhsjon — de kan ikke markere at det refereres til ‘en spe4fi/ck storrelse/klasse med den betegnede egenskap’, dvs, danne en klasse pa grunnlag av nominalets innhold. Endelig bor det papekes at et substantiv i norront kan sta uten bestemmere, og at slike nominaler er umarkerte for disse distink

sjonene: ≪konungr≫ kan bety bade ‘kongen’, ‘en viss konge’ og ‘en eller annen av arten konge’. -

Som artikler i gammelnors~ fungerer i forste rekke de bestemte ‘-inn’ (substantivets etterhengte) og ‘hinn’ (adjektivets foranstilte), og den ubestemte ‘einn’. Den bestemte artikkel er utviklet av et demonstrativ; adjektivets foranstilte i hvert fall av demonstratjvet ‘hirin’, som fremdeles kan fungere som demonstrativ i norront. Demonstrativer kan som nevnt sta bade ved nominaler med spesifikk og ved nominaler med ikke

spesifikk referanse. Utviklingen til artikkel skjer ved nominaler med

58 Helge J. J. Dyvik

spesjfikk referanse. Som en folge av implikasjonen (32) har de samme nominalene ogsa unik referanse, slik at den bestemte artikkel kommer til a markere spesifikk og unik referanse. Det som skiller den fra demonstrativet, er at den ikke har utpekende funksjon, dvs, den indikerer ikke at det i den umiddelbare kontekst befinner seg en storrelse som begrenser denotatum. Den bestemte artikkel markerer ko-ekstensivitet mellom klasse av referenter og en storrelse mottage ren forutsettes a kjenne, men forutsetter ikke noe kontekstuelt gitt denotatum: Det er tilstrekkelig at denotatum forutsettes kjent av mottageren, eller at det er deduserbart fra konteksten. Den bestemte artikkel gir dermed mulighet for markering av en mer abstrakt form for unik referanse enn tidligere. Den ubestemte artikkel er utviklet av en delkvantor, tallordet ‘einn’, i sammenhenger der dette fungerte pa linje med ‘sumr’, dvs. impliserte spesifikk og ikke-unik referanse. Den ubestemte artikkel markerer dermed spesjfikk og ikke-unik referanse, men uten a med fore den kvantifisering som ‘noen bestemte av en gitt storrelsef klasse (denotatum)’ som kvantoren markerer. Artikkelen forutsetter ingen kontekstuelt gitt klasse, men markerer bare en/noen spesi fikk(e) med den betegnede egenskap — dvs, den har klassedannende funksjon. (Dette var enda tydeligere ved den bestemte artikkel i gresk,

som kunne omgjore predikater til nominaler ved a stilles foran dem, dvs, nettopp danne klasser pa grunnlag av egenskaper. Klr. Som merstein 1972.) Av dette folger at det den bestemte og den ubestemte artikkel opprinnelig hadde felles, var at de markerte spe4fikk referanse, en form for referensiell forutsetning som tidligere enten ikke hadde fatt uttrykk, eller bare indirekte uttrykk gjennom bestemmere som primart hadde andre funksjoner. Som uttrykk for spesifikk refe ranse star artiklene i motsetning til bestemmerlose nominaler. som • er umarkerte for distinksjonen, og til kvantorer som ‘einnliverr’ og ‘nQkkurr’, som markerer ikke-spesifikk referanse. Det som skiller

artiklene innbyrdes, er motsetningen +1— unik. Forholdet kan

~il1ustreres som i (41), der ‘einhverr’ er tatt med for fullstendighets :skyld: (41) Bestemt art. Ubestemt art. ‘einhverr’ Spesifikk referanse + + Unik referanse + Omkring fremveksten av artiklene i norsk

59 Disse opprinnelige forholdene er tilsiort i moderne norsk. Dette er en folge av at utviklingen, som har bestatt i en stadig storre generalisering av artikkelbruken, har medfort at markerthetsfor_ holdet mellom artikicel i’S, manglende artikkel er blitt omsnudd. Som man skulle vente, var bruk av artikkel markert i norront i forhold til manglende artikicel. Dette innebarer at nominaler uten artikkel fortsatt, som for, kunne vare tvetydjge med hensyn til motsetningen

+i— spesifikk, mens bruk av artikkel entydig medforte spesjfik/c

referanse. I mod. no. er manglende artikkel den markerte term: Mens artikler brukes bade ved nominaler med spesifilck og ved nominaler med ikke-spesifikk referanse, markerer manglende ar tikkel gjennomgaende ikke-spesifikk referanse. (Vi kommer tilbake til eksempler.) I det folgende skal vi se hvordan artikkelbruken i Barlaam,r ok Josapliats saga forholder seg til denne beskrivelsen. Den bestemte artikkel 1. Substantj~,~ etterhengte artikkel. Teksten inneholder ca. 810 former med etterhengt artikkel, fordelt pa 140 ulike substantiv. Det er sjelden tvil om at referansen er spesifikk og unik. Et utvalg eksempler: (42) (a) Pa la sa Dagon frammi a golfi, ok var nu sundr halsbejn hans, ok hgfua brottu fra bilkinum, ok sundrbrotnjr armleggirtz& ok sva fatleggir, (b) Hinn helgi Anthonius, sa hinn sami er fyrr var getit i bakinni, (c) Nu spuroist um alla borgina at Barlaam var kominn. (d) En byskopinn bao J’a bioa til morgonsins. (e) Pa kom hann um si5ir upp a eina hava fjallsgnipu . -.

ok leit hann undir fjallinu (nQkkurn) flokk reinlifra manna. (f) 0k pa tekfolkig at van i verc’ldinnj (g) 0k kom J’egar dynr fyrir dyrr ok allavega un’ihverfjs Ijilsit.

(h) 0k ~a er ~eir kamu skamt ut er stauinum, fl sa hann

(i) 0k skalt ~u pa i sta4inn i )‘rQnga grQf, ok alla vega

PrOt at per moldin meo maokum ... ok eptir ~at er engi annarr vegrinn en til pinsla ok kvala. 60 HelgeJ.J. Dyvik

Grunnlaget for den unike og spesifikke referanse er ulikt i de ulike eksemplene. I (b) ligger grunnlaget i den umiddelbare situa sjonsmessige kontekst, og i (e) i den umiddelbare spraklige kontekst. I (a), derimot, er de storrelser referentene skal identifiseres med ikke direkte foreliggende i konteksten, men bare deduserbare. Det har ikke vart referert til noen ‘bukr’ eller noen ‘armleggir’ for, men den allmenne kunnskap at mennesker er i besittelse av slike legems deler, forutsettes, og de storrelser referenterie skal identifiseres med, lar seg derfor dedusere av den tidligere referansen til Dagon. Til

svarende forholder det seg med ≪moldin≫ og ≪vegrinn≫ i (i). Den

unike referent til ≪moldin≫ lar seg dedusere av referansen til en ‘grQf’, mens referansen ved ≪vegrinn≫ (som er subjekt, mens ≪engi

annarr≫ er predikativ) har et mer generelt grunnlag: Det forutsettes

at en eller annen ≪vei≫ alltid er aktuell, og referenten til ≪vegrinn≫ kan derfor identifiseres unikt som ‘den vei som er aktuell i den beskrevne situasjon’. Eksempler som (a) og (i) illustrerer det som er sagt om forskjellen mellom bestemt artikkel og demonstrativ.

Nar grunnlaget for den unike referanse er av denne ≪indirekte≫ typen, kan den bestemte artikkel ikke erstattes med et demonstra tiv; mens konstruksjon med demonstrativ kan alternere med be stemt artikkel (noe avhengig av hvilke substantiv det dreier seg om) nar grunnlaget for den unike og spesifikke referanse er av den mer direkte typen, dvs, nar den storrelse referenten skal identifiseres med er umiddelbart foreliggende eller direkte referert til i den nare

kontekst. Slik kunne ≪bakinni≫ i (b) tenkes erstattet med ≪?essari bak≫, og ≪fjallinu≫ i (e) med ≪J’vi fjalli≫, mens en tilsvarende

substitusjon (qeim buki≫ osv.) ikke er tenkelig i (a) og (i). Vi ser altsa at spraket med artiklene har fatt et middel til a markere en mer abstrakt form for unik referanse enn tidligere. Eksempel med demonstrativ: (43) 0k ~eystu J’eir inn utalulegr fjgldi fja.nda ok fyltu alt husit [...] 0k jamskjatt hvarf i brott alIr safjandaflokkr. L-e.n konstruksjon er demonstrativ narmest eneradende pa be kostning av bestemt artikkel; det er i konstruksjonen med restriktiv adjektival leddsetning, der den unike referanse folger av ko-eksten sivitet mellom referent og denotatum: (44) 0k kom honom fl f hug sa maar er hann fann i mQrkinni. 0k~ er nu sa timi kominn, er }‘er ber at hefna heit J’inn. Omkring fremveksten av artiklene i norsk 61 - at guo minn Mi allan ~ann krapt aptr, er hann hafoi fyrir $na tilkomu. Ettersom demonstrativet kan sta savel ved spesifikk og unik som ved ikke-spesifilc]c og ikke-unik referanse, blir spesifikk og unik referanse ikke entydig markert i slike konstruksjoner: De er formelt like nomzinaler med ikke-spesifikk og ikke-unik referanse: (45) Ni at sa maCr er vio hvem lut eoa atburo skiptir sinu skaplyndi, sA sj~nir slik sannlega ustaalegan ok meo litlum manndamj. Varla matti ~ann mann finna, er ml mattj J’ar fatcekan kalla. Den spesifikke referanse ved nominalene i (44) ville ha vart

entydig markert ved tilfoyelse av den etterhengte artikkel: ≪sa maorjnn≫ osv. (≪overbestemthep>) Overhestemthet er likevel svart

sjeldent ved den elterhengte bestemte artikkel i denne teksten; jeg har bare funnet fire eksempler. De har, som ventet, spesifikk og unik referanse: (46) Par sitr sd domarinn, er alt veit, De ovrige har ikke restriktiv adjektival leddsetning: Hann herbyrgoi sik i einni ,heirra mqyjanna, er allar par sigraoi baoi at frioleik ok allri annarri as~Jn. En einn af ~eirn byskopunum, er Noimus er nefndr, Fylgio mer ml }‘ingat 5cm as er vatsins ~essa ok utras. Hyppigere blir ildce-spesffikk referanse markert i slike konstruk sjoner ved hjelp av ‘einnhverr’; se eksempler under (40) ovenfor. Som nevnt er manglende artikkel umarkert i norront i forhold til artikkelbruk, og vi finner folgelig flere eksempler pa bestemmerlose substantiver med spesifikk og unik referanse. Forholdet mellom antallet tilfeller der spesifildc og unik referanse er markert ved hjelp av artikkel, og tilfeller der den er umarkert, varierer fra substantiv

til substantiv. Eksempler er formene ≪hcfuo≫ og ≪fatleggir≫ i (42) (a). Andre substantiv der artikkellos form veksler med form med artikkel, er ‘konungr’, ‘jpro’, ‘himinn’, ‘sal’; sammenlign: (47) Konun,gr hafoi optlega heyrt getit Barlaams. Konungrinn J’akka5i honum. • .. ok saurguou af sinum illum verkum baai jgra ok himin. 0k er J’vi pat s9nt, at sol er eigi guo. 62 Helge J. J. Dyvik

at hann myrkti salina som guo ok let jQraina skjalfa, j’a er hann de. Pa er J’at vist, at jcrtJin er eigi gu& 0k eptir Eat skal himinninn ok sjarinn, lopt ok jQrC brenna.

Den etterhengte bestemte artikkel forekommer ogsa ved ≪kvasi generisk≫ referanse av den typen som er eksemplifisert i (21); dette kan betraktes som unik referanse til hele den denoterte klasse anskuet som individ. Slik referanse er sarlig vanlig ved ‘maor’: (48) Nu af p1 at maarinn er breyskr i sinu sjalfraai, Nu hctfir meo engum hatti at maCr&zn kalli mann guo. 2. Adjektivets foranstilte artikkel. Teksten inneholder omkring 650 eksempler pa adjektivets foranstilte artikkel ‘hinn’. Eksempler: (49) Ver, er truuin ok d9rkum hin mattugu ok km matu guo (pi.) Hinn gamli maar svaraoi. Faair ok sonr ok hinn helgi andi. Hinn forni andsicoti ok hinn illi doinr. ok sva viroulega gatti hins reina meydams sinnar salu meour eptir sinn buro, sem i tima buroarins, Slike nominaler har spesifikk og unik referanse, med en unn tagelse: Hvis adjektivet star i superlativ. brukes alltid ‘hinn’, enten referansen er spesifikk eller ikke. (Superlativ ved ikke-spesifikk referanse er ≪absolutt superlativ≫.) Eksempler:

(50) En varoveit sva reina hugrenningar, sem km eigurligustu

auCafi. Slikt er km mesta arsla. En fyrir honum staa kerling hans, ok skenkti honum meo glerkeri, ok sgng hinafegrstu s~nga. Peir gerou fagran ok s~tan ok hinn dhejrilegastan spn,g. (NB! Sterk form av adjektivet!)

Pa samme mate som ved substantivene uten adjektiv kan ogsa her demonstrativ sta nar grunnlaget for den unike referanse er av den

≪direkte≫ typen; og som der er dette sarlig vanlig ved etterfolgende restriktiv adjektival leddsetning. Som vi har diskutert, markerer ikke demonstrativet i seg selv spesifikk og unik referanse; men ved

konstruksjoner medadjektiv er ≪overbestemthet≫, dvs. ‘sa’ + ‘hinn’, Omkring fremvekst~ av artiklene i norsk 63 en meget vanlig mate a markere dette pa, i motsetning til den sjeldne forekomst av overbestemthet ved den etterhengte artijdcel.

Teksten inneholder ca. 110 eksempler pa ‘sa’ + ‘hinn’ + adjektiv,.

som alle later til a ha spesifikk og unik referanse. ‘sa’ + adjektiv, derimot, er umarkert for denne distinksjonen, og ved slike kon struksjoner finner vi bade spesifikk og ikke-spesifikk referanse. Dette er ett av de forhold som tydeligst viser at artikkelens primare funksjon er a uttrykke spesifikk referanse. Eksempler med ‘sa’ + ‘hinn’ + adjektiv: (51) (a) Sd hinn vitri ok hinn skynsami munkr, er meir elskaoi guos rettendj en agnir eaa reioi konungs, svaraoj (b) Hvar er sd hinn vandifatsari er villt hefir konungs son varn? (c) En sd hinn gadi madt, forstj6ri J’eirra, er skreppuna bar

(d) Barlaam, s9n mer ~ann hinn mata 51cm, er J’u hefir sagt

i fra,

(e) kai hitt sama guds bodord, er Qllum b9br at scema fyour sinn (f) SeO ~au hinf9gru blcSm, er jproin berr! Eksenipler med ‘sa’ + adjektiv, og ikke~spesifikk referanse: (52) (a) Hverr er sa vitr madr er pola vill at saurga munn sinn ok upp at taka ok telja ~eirrj lcistu ok l~hi? (b) Engi er sa ljfandj madr er eigi deyr er pema heimi. (c) Nu seg mer ~at meo hverri skynsemd er J’u villt J’d Pungu byroi mer a bak binda, er J’u villt sjalfs ~ins heraar undan Icera? (d) Margir menn i vergldinni eru peir gdctir ok gudhradd& er yessa heims pola margskyns Prongslir. (52a) er et retorjsk spOrsmal~ Det underforstaes at en slik vis mann ikke finnes, Tilfoyelse av ‘hinn’ (≪Hverr er s4 hinn vitri

maor . . . ≫) ville gjore setningen til et sporsmal etter en spesifikk mann, pa linje med (51b). Formodentlig bor (52c) ogsa leses ikke spesifikt: Det er tale om ‘en tung byrde av den art som du selv ikke vil bare’. (52d) har ogsa ikke-spesifikk referanse hvis vi leser setningen som en egentlig predikasjon (og ikke et identitetsutsagn) og det synes a vare det eneste rimelige pa grunn av subjektets

ikke~unike referanse (≪margir . .

64 Helge J. J. Dyvik

Siden konstruksjon uten artikkel er umarkert, finner vi imidlertid ogsa konstruksjoner som i (52) med spesifikk referanse: ≪. . . at

hann hefoi einu sinni lostasemd via pafridu mey.≫ Teksten inne holder ca. 6—7 slike eksempler. Det er verd a merke seg at possessivene ikke impliserer spesilikk og unik referanse. Dette fremgar av at de dels opptrer sammen med ‘hinn’, som altsa ma tilfoyes for a markere slik referanse, dels ved nominaler med ikke-spesifikk og/eller ikke-unik referanse.

Eksempler: (53) N skildu 3’eir sik fra guoi. er peir skildu hans hinn sala son i fra ser. Minn hinn blezaCifadir ok meistari! 0k pvi let ek J’ik skjatast inn ganga, sva sem minn einhuern sannanfulitrila ok kunningja. En ek man uppvekja einn ftesskonar vin minn af lostasemdar cndum, er i )‘esskyns lutum hefjr mer optlega val reyntst. Den ubestemte artikkel ‘Einn’ forekommer som ubestemt artikkel omkring 130 ganger, og i 120 av disse har nominalet spesifikk referanse. De omkrihg ti eksemplene med ‘einn’ og ikke-spesifikk referanse bor formodentlig betraktes som utslag av en begynnende utvikling mot den mod. no. tilstand, der bruk av artikkel er umarkert i forhold til fravar av artikkel. Det normale monster i teksten er likevel at nominaler med ikke-spesifikk, ikke-unik referanse star uten artikkel. Eksempler med artikkel og spesifikk referanse: (54) 0k fyrir }‘vi sendi hann til hans einn skynsaman mann. Einn auoigr maor atti tve. sonu. 0k ~vi nast fann hann einn gamlan munk. Ef l’u gerir sve., J’a J’ykki mer ~‘u likast einum geoum ok vitrum ungum manni er var borinn allavega af st6rum mgnnum ok rikum. Faoir hans fekk honum Sa hinn sami bendi e.tti eina frioa dettur. Ek hefi einn agatan gimstein falan. Faoir hans fekk honum eitt hitt gQfugligasta kvanfang. Sjalfr guos sonr svaraoi einum rikum manni p~. er hann spuroi hversu hann skyldi af la ser himneskrar d~roar Omkring fremveksten av artikiene i norsk 65 I fjerde eksempel, f. eks., bekrefter konteksten at det er en

spesjfikk god og vis ung mann ≪J’u≫ sammenlignes med, og ikke en god og vis ung mann i sin alminnelighet. Sammenlign med folgende artikkeljose nominaler, som har ikke-spesifikk referanse:

(55) 0k geroi hann ?egar i }‘vi sem vitr mat≫, at hann bao til gubs meo mjQkilleik tara ok meo harri rgddu innan hjarta. Varr Herra, pu er eigi vilit at syndugr maO,- dey. Mjpk er umattulegt at koma rikum manni til himinrikis, [r’eir skyldu hann] ser jafnan firir hpfCin,gja hafa. er ek var purfandi hzis eba herbyrgi.r. Hann er nu fulikominn krist inn maar, (De ca. ti forekomstene av artikkel ved ikke-spesifikk referanse

omfatter eksempler som: ≪0k sn~st ]‘a himinninn sva bratt sarnan

sem ein bek se saman vellt~>; ≪rnjQk uberiligt er ?at guoi at hann

se bundinn ok bakfeljaor eoa kastaor san titt kef li≫.) Med unntagelse av de ti nevnte moteksemplene, som stikker av fra det som er vanlig praksis i teksten, er artikkelbruken i den undersokte tekst i overensstemmelse med den beskrivelsen som ble gitt innledningsvis, Artikkellos form er umarkert, slik at et sub

stantiv helt uten bestemmere, som f. eks. ≪konungr≫, ikke bare kan ha ikke-spesifikk referanse, som i mocl. no,, men dessuten bade

spesifikk, unik referanse (= ≪konungrinn≫) og spesifikk, ikke-unjk

referanse ( ≪einn konungr≫). For substantiv med demonstrativ foreligger ikke muligheten spesifikic, ikke-unik, p.g.a. implikasjonen

(30), men ellers kan ≪sa konungr≫ ha bade spesifikk, unik refe

ranse (= ≪konungrinn≫), ikke-4~esifikk unik referanse (i flertall: <q’eir konungar er slikt gera≫), og ikke-spesifikk, ikke-unik referanse (= ‘en slik konge’). Bare konstruksjoner med artikler er entydige:

≪konungrinn≫ og ‘≪sa hinn g6oi konungr≫ har spesifikk, unik

referanse; ≪einn konungr≫ har (normalt) spesifikic, ikke-unik refe ranse. Andre tekster har ulike systemer, uten at det er grunn til a tro at grunnmOnstere~ er fundamentalt forskjellig. F. eks, har Gammel.. norsk homiliebok, AM 6194°, ‘sa’ som bestemt artikkel ved siden av ‘hinn’, noe som ligger narmere den mod. no. tilstand, der adjek tivets bestemte artikkel, ‘den’, gar tilbake pa former av ‘si’. (K.fr. Nygaard s. 53.)

66 Helge J. J. ]Dyvik

Iv Den viktigste ulikhet mellom artikkelbruken i norront og artikkelbruken i moderne norsk bestar som nevnt i at konstruksjon med artikkel er blitt generalisert til stadig flere forbindelser, slik at det idag er fravar av artikkel som er den markerte term i opposisjonen. Det er likevel ikke vanskelig a se at det fremdeles er den samme referensielle motsetning som er involvert: Artikkellose konstruksjo ner har gjennomgaende ikke-spesifikk referanse. Siden bruk av artikkel er blitt den umarkerte term, finner vi imidlertid ogsa artikkel brukt i nominaler med ikke-spesifikk referanse, og i slike tilfeller har artikkelbruken stundom utviklet sekundare funksjoner. Vi skal begrense oss til a betrakte et utvalg eksempler.

(56) (a) Jeg bad ham om a kjope en bil. (b) Jeg bad ham om a kjope biI (c) Vi leter etter et hus.

(d) Vi leter etter hzis. Nominalene i (56a) og (c) kan 1~eses med spesifikk eller ikke spesifikk referanse: Det kan vare tale om en bestemt bil og et bestemt hus, eller om en bil og et hus i sin alminnelighet. Sistnevnte lesning, den ikke-spesifikke, er den eneste mulige i (56b) og (d). Predikativer i egentlig predikative setninger har ikke-spesifikk referanse (kfr. (24) —(26)), og predikativer star ofte uten artikkel. I enkelte tilfeller star likevel predikativ med artikkel, til tross for den ikke-spesifikke referanse. Her synes artikkelen a ha utviklet en sekundar funksjon, idet predikativer med artikkel ofte fungerer subjektivt karakteriserende, mens predikativer uten artikkel fun gerer objektivt klassifiserende. Sammenlign: (57) (a) Pettersen er direktor. (b) ?Pettersen er en direktor. (c) ?Den gutten er fjols. (d) Den gutten er et Ijols. (e) Pettersen er administrerende direktor. (f) Pettersen er en dyktig direktor. (g) Hansen er fungerende rektor. (h) ?Hansen er en fungerende rektor. De objektivt klassifiserende predikativer. med eller uten adjektiv, (57a), (e) og (g). star uten artikkel, mens de subjektivt karakteri Omkring fremveksten av artiklene i norsk 67 serende, (d) og (f), star med. Tilfoyelse av artikkel i en setning som (h) gjor predikativet karakteriserende istedenfor klassifiserende, og impliserer derfor i dette tilfelle at ikke alle rektorer er like fun

gerende. Ved den bestemte artikkel finner vi den gamle nyansen igjen i motsetningen mellom enkelt bestemt og dobbelt bestemt substantiv: (58) (a) Jeg skulle gjerne se den sekstiaring som kan klare dette. (b) Jeg skulle gjerne se den sekstiaringen som kan klare dette. (c) Lykkelig er den mann som far deg til kone. (d) Lykkelig er den mannen som far deg til kone. (e) Det medlem som onsker billett. bes henvende seg i luken. (f) Det medlemmet som onsker billett, bes henvende seg i luken. (g) Den ondskapsfulle artikkel er ofte blendende morsom. (h) Hvis dere absolutt vil ha tilbake den gammeldagse, huslige ungpiketypen, sa forlanger vi a fa tilbake den ridderlige, hensynsfulle unge mann. (i) Han var blitt den fine mann. De enkelt bestemte (d. e. artikkellose) nominalene ma her leses

med ikke-spesifikk referanse: ≪En sekstiaring av den art . . .≫ osv. De dobbelt bestemte kan derimot ogsa gies en spesifikk lesning: ≪Den bestemte≫. (h) (fra en roman av Sigrid Boo, sitert etter Hansen 1966) viser begge typer. Det dobbelt bestemte nominal refererer til en spesifikk t,pe, mens det enkelt bestemte refererer til en mann av en viss art — forskjellen avhenger altsa av at substan tivet i forste tilfelle er ‘type’, ikke ‘pike’, mens det i det andre er ‘mann’. (Hansen 1966 soker a forklare motsetningen som et resultat

av ulike grader av ≪bekjenthet≫, men det synes ikke rimelig her.) (i) er en egentlig predikativsetnjng, der predikativet har ikke

spesifildc referanse og enkelt, bestemmelse; utskiftning med ≪den fine mannen≫ ville gjore referarisen spesifikk og setningen til et identitetsutsagn — i dette tilfellet et utsagn om overtagelse av en annens identitet. Lundeby 1965: 293 ff~~diskuterer en rekke eksempler pa ulik be tydning av enkelt bestemt og dobbelt bestemt substantiv, og det er

gjennomgaende motsetningen +1— spesifikk som gar igjen. Det

68 HelgcJ. J. Dyvik

synes altsa som vi kan registrere en fortsettelse av de gammelnorske forhold, selv om flere av de dobbelt bestemte konstruksjonene i moderne norsk ikke er syntaktisk identiske med de gammelnorske konstruksjonene vi har diskutert. Den viktigste forskjell er at ‘den’ i eksempler som (58g), (h) og (i), dvs, i eksempler uten etterfol gende restriktivietlds~thing, neppe ka si~fliungere demonstra tivt, slik som ‘sa’ i de gammeinorske eksemplene. Likevel er funk sjonen parallell: ‘den’ er betinget av tilstedevarelsen av et adjektiv, slik som ‘sa’ er betinget av en adjektival leddsetning. og ingen av dem medforer i seg selv spesifikk referanse —z- det ma i begge tilfeller tilfoyelse av en artikkel til, henholdsvis ‘hinn’/’-inn’ og ‘-en’. Dette samsvaret mellom eldre og nyere norsk gjor det rimelig a anta en historisk sammenheng, i den forstand at nyansen kan tenkes a vare bevart i hvert fall i det norske talemal som fungerte norm givende ved fornorskningen av riksmal/bokmal, nemlig den norma liserte dagligtale i byene. Enkeltbestemt form som markor av ikke spesifikk referanse er riktignok utvilsomt statistisk sjelden, men dette folger av det omtalte forhold at artikkellos form i dag er den markerte term, kombinert med at ikke-spesifikk referanse i sin

alminnelighet er begrenset til visse kontekster. Det vesentlige er at det fortsatt synes a vare den samme nyanse som uttrykkes. (Mar kerthetsforholdet er forovrig tilsiort i norsk bokmal som en folge av bokmalets rotter i dansk. Disse rottene har hos mange forfattere medfort et langt friere spillerom for enkelt bestemmelse enn kon struksjonen kan forutsettes a ha hatt i noe norsk talemal — kfr. Lundeby s. 288 ff.) Pa bakgrunn av dette historiske samsvaret kan Lundebys tanker om de moderne nyansenes opphav fortone seg noe

usikre. Han sier (s. 307 1.): ≪Nar bokmalet har kunnet utvikle sin sarskilte nyanseringsmulighet, er det takket vare sprakets dobbelte opprinnelse. Fra norsk talemal kommer den overbestemte kon struksjonen med det konkrete, individualiserte innhold, fra det danske litteratursprak er beholdt enkel bestemmelse til a betegne

art eller type og til uttrykk som utgjor egennavn. Denne utviklingen

er foregatt i vart hundrear.≫ Ett forhold som svekker denne anta

gelsen at de omtalte nyansene har et moderne ≪blandingsopphav≫, er at den forutsetter at samsvaret med de gammeinorske forholdene er tilfeldig. Et annet er at vi finner enkelt bestemmelse som uttrykk for ikke-spesifikk referanse ogsa i svensk, og i svensk er naturligvis et moderne blandingsopphav utelukket. Satnsvaret mellom norsk bokmal og svensk pa dette punkt matte da ogsa bli tilfeldig, og Omkring fremveksten av artiklene i norsk 69 dette virker lite rimelig. Dahi 1976 diskuterer de svenske forholdene og nevner folgende eksempler: (59) (a) Studenten som har kort pa den har skrivningen ar en idiot. (b) Den student som har kort pa den har skrivningcn Ar en idiot. (≪har kort pa skrivningen≫ = ‘har stroket til eksamen’.) (c) Prova dom har skorna och vAlj det par/ ?paret som passar dig bast. (d) Den flicka/ ?Flickan jag gifter mig med maste kunna spela piano. (e) Den elev/i’eleven som har skrivit de fula orden pa tavlan ska anmala sig for rektorn.

Om de to forste eksemplene sier DahI: ≪The case which interests us here is the one where the speaker does not know il anyone has actually failed the exam, but wants to state that the exam is so easy that only an idiot would fail. In such a situation, it is alinost

impossible to use [(59a)} whereas [(59b)] is completely natural.≫

(s. 12). Lenger nede sier han om (59b) at den ≪does not carry any

existentjal implication or presupposition≫ (s. 13). Det er uten videre klart at det han beskriver, er hva vi har kalt ≪ikke-spesifikk refe

ranse≫. (At demonstratjvt ‘den’ mangler i Dahls eksempler med artikkel, er uvesentlig — det kunne utvilsomt settes inn. Poenget er at enkelt bestemmelse forekommer med den samme semantiske funksjon som i norsk.) I den grad det er sant at nynorsk mangler enkelt bestemmelse, kan vi da fastsla at i denne henseende star dansk og nynorsk strukturelt pa linje med hverandre vis a vis bokmal og svensk: De sistnevnte har bevart den gamle nyanseringsmulighe~en mellom artikkel og manglende artikkel i en konstruksjon der de forstnevnte mangler den, idet dansk og nynorsk mekanisk har gjennomfort enkelt resp. dobbelt bestemt konstruksjon. Pa den annen side kan den samme semantiske nyansen uttrykkes pa annen mate i de

samme konstruksjonene i moderne norsk (og formodentlig ogsa svensk og dansk) talemal; dette diskuteres i neste avsnitt.

v I de senere ar har flere forfattere villet analysere den (engelske)

bestemte artikkels funksjon ved hjelp av en abstrakt lokativ ≪der≫ 70 Helge J. J. Dyvik

komponent (kfr. f. eks. Sommerstein 1972, Thorne 1972, Lyons 1975, 1977). Lyons 1975 hevder at deiksis bade diakront og synkront kan betraktes som grunnlaget for referanse, og mener at den ≪der≫ komponent vi finner i den bestemte artikkel (heretter ‘der1’) adskiller seg fra det deiktiske adverb ‘der’ (heretter ‘der2’) bare ved ikke a vare markert for den deiktisk~ motsetningen mellom ‘nar avsenderen’ og ‘fjernt fra avsenderen’. Dette siste synes a vare utilstrekkelig som en redegjorelse for forskjellen mellom ‘der2’ og et eventuelt ‘der1’. Selv et ‘der2’ som ikke er markert for den nevnte motsetningen, vil fremdeles ha et viktigdeiktisk innholdselement som vi ikke finner i den bestemteartikkel, nemlig ‘lokaliserbarhet ett eller annet sted i den umiddelbare spraklige eller situasjonsmessige kontekst’. Dette er analogt med den motsetning vi fant mellom demonstrativ og artikkel i gammelnorsk i diskusjonen ovenfor (III). Hvis vi imidlertid helt fjerner tilknytningen til den umiddelbare kontekst, og analyserer ‘der1’ som ‘lokaliserbarhet? overhodet, star vi igjen med den presisering av ‘e~istens’ som dannet grunnlaget for var definisjon av spes~fikk referanse i avsnitt II. (Om ‘der1’ da kan kalles ≪deiktisk≫, er et sporsmal som ikke behover oppta oss.) Som lokalistene flittig papeker, oppviser naturlige sprak mange trekk som tyder pa at det for sprakbrukerne bestar en nar forbin delse mellom begrepene ‘eksistens’ og ‘lokaliserbarhet’. Det disse betraktningene leder opp til, er at det kan vise seg fruktbart a analysere — ikke den bestemte artikkel som sadan —

men spe4fikk referanse som en folge av at et slikt ‘der1’ er inkorporert eller underforstatt i nominalet. Hvordan et slikt fenomen bor ana lyseres syntaktisk, vil vare et kontroversielt sporsmal; her vil jeg bare skissere en mulighet, og diskutere noen eksempler som kan tas til inntekt for analysen. Diskusjonen vil omfatte sarlig to typer konstniksjoner; nominaler med adnominalt ‘der1’ og den sakalte

≪presenteringskonstruksjonen≫. Eksempler pa den sistnevnte: (60) (a) Der/det er tigre i India. (b) Der/det satt noen fugler pa taket.

Slike setninger. ogsa kalt ≪eksistensielle setninger≫, har et apen bart lokativt preg. Deres analyse er kontroversiell; men en plau sibel redegjorelse for dem synes mulig hvis vi aksepterer Lyons’ (1977: 475 ff.) begrep ‘lokativt subjekt’ — dvs, at det underlig gende grunnmonster for en setning ogsa kan ha et stedsrefererende ledd i subjektposisjon, slik at setningen sa a si blir et utsagn om et Omkring fremvek.sten av artikiene i norsk 71 sted snarere enn om en enhet eller enheter. (60a) betyr da narmest ‘India inneholder tigre’. Med et slikt utgangspunkt er det mulig a analysere setninger som (60) som en folge av en obligatorisk ekstraponering av et slikt lokativt subjekt. Det som star igjen i subjektposisjon er det abstrakte lokative element ‘der1’, som bare impliserer ‘lokaliserbarhet’ generelt. (At det eldre ‘der’ i slike set ninger i flere norske dialelcter er erstattet med proriomenet ‘det’, er en naturlig folge av funksjonen som subjekt.) Analysen kan frem stilles som i (61):

(61) ioC ‘~“ P

A kop pred I kop pred

j~Indj,a v~re. ti’gre Der1 v~re ti’gre i India Symbolet ≪ex≫ star for ‘eksistens’, som vi har definert som ‘lokaliserbarhet’ — det er det abstrakte lokative element som gjen star i subjektsposisjon Konstrubjonen er derfor anvendelig i utsagn om eksistens generelt, og inneholder da ikke nodvendigvis noe ekstraponert lokativt ledd: (62) (a) Der/det finnes enhjorninger. (b) Der/det finnes en gud. Filosofer har oppfattet ≪predikasjon av eksistens≫ som et problem. Det kan vare verd a merke seg at i setninger som disse er det etter den foreslatte analyse ikke tale om predikasjon av eksistens til enhjorninger, men tvert imot om predikasjon av enhjsrninger til eksistens: ‘Eksistens omfatter enhjorninger’; ‘lokaliserbare enheter inkluderer enhjorninger’. Nominalet ‘enhjorninger’ har ikke-spesi fikk referanse. Men etter at et utsagn som (62a) har etablert en hjorningers eksistens, kan de refereres til spesifikt som <((de der1) enhjorningene,>.

Som antydet vil vi undersoke muligheten for a analysere spesifikk referanse som tilstedevarelsen av et slikt eksistensielt ‘der1’ i nomi nalet. Som ved prcsenteringskonstru~jo~~~ kan vi ta utgangspunkt i nominaler med lokative adnomjnale ledd. Etter~ytringen av (60b) kan fuglene refereres til som 72 Helge J. J. Dyvik

(63) (De der) fuglene pa taket. Chomsky og andre har pavist’den nare sammenheng mellom nominalhypotagmers og setningers syntaks; folgelig kunne man analysere (63) som resultatet av en obligatorisk ekstraponering analog med (61): (64) NP NP

1÷ unik] [+ unik]

beK’ lik ‘~‘N be~‘CC? ‘14 ~~Nok

de pa taket fugler de der1 fugler ‘ pa taket

Tilstedevarelsen av ex (og [+ unik]) medforer obligatorisk be

stemt artikkel, og fakultativt separat realisasjon av eksistenselemen tet som ‘der’, som i (63). ‘der’ fungerer som et vanlig beskrivende adledd pa overflaten (som f. eks. ‘rod’): Det betinger bestemmeren

≪de≫ og kan til og med boyes svakt i visse dialekter: ≪De derre fuglene .

Det bor presiseres at tilstedevarelsen av lokative adledd i nomi nalhypotagmer ikke nodvendig-vis medforer at referenten markeres som eksisterende, dvs.’ spesifikk referanse. De kan ogsa sta pa lavere

nivaer og bare kvalifisere innholdet: ≪De personer i Norge som

sier slikt≫ = ≪De nordmenn som sier slikt≫, altsa ‘slike som er av den art at de bor i Norge’. Dette kan fremstilles som i (65):

(65) be~ [+,unik]~ ~ok I _

de personer i Norge som sier slikt

Som i presenteringskonstruksjonen (kl r. (62)) kan ‘der1’ ogsa i nominaler forekomme uten at det foreligger noe ekstraponert loka tivt ledd: (66) Hvor er de der(re) fuglene (du snakket om)? Omkring fremveksten av artiklene i norsk 73 Etter var analyse av ‘der1’ skulle vi vente at slike nominaler impliserer at referenten (e) forutsettes a eksistere, altsa at slike nomi naler nodvendigvis har spesifikk referanse. La oss se hvilken inn flytelse tilfoyelse av ‘der1’ har pa referansen ved nominaler som dem eksemplifisert i (58): (67) (a) Jeg skulle gjerne se den der(re) sekstiaringen som kan klare dette. (b) Lykkelig er han/den der(re) mannen som far deg til kone. (c) . . . sa forlanger vi a fa tilbake han/den der(re) rid derlige. hensynsfulle unge mannen. (d) Han var blitt han/den der(re) fine mannen. Ingen av disse nominalene kan gies annet enn spesifikk lesning: Det kan bare vare tale om en bestemt, og helst tidligere omtalt. sekstiaring, mann osv. Norske nominalhypotagmer med demonstrativ kan altsa vare av tre formelt skilte referensielle typer: (I) Enkelt bestemmelse, ((den mann som . . . ≫, med ikke-spesifikk referanse i flere konstruksjoner;

(II) dobbelt bestemmelse, ≪den mannen som . . . ≫, umarkert for distinksjonen +/— spesifikk (selv om spesifikk lesning kanskje vil vare det eneste mulige i visse stilplan); (III) dobbelt bestemmelse med ‘der1’, ≪den der(re) mannen som . . . ≫, med spesifikk referanse. Norske dialekter som matte ha gjennomfort dobbelt bestemmelse

≪mekanisk≫, har altsa likevel ikke tapt muligheten til a nyansere formelt mellom nominaler med spesifikk og nominaler med ikke spesifikk referanse. Hittil har vi bare betraktet nominaler med demonstrativ, men motsetningen +1— spesifikk gjelder jo ogsa nominaler med kvan torer. Det sporsmal som reiser seg, er om vi kan finne spor av noen ‘deri’-komponent i slike nominaler ogsa. Vi ~il da betrakte kvanti fiserte nominaler med entydig spesifikk referanse: Hvis spesifikk referanse skyldes et ‘der1’, burde en slik komponent vare erkjennbar der. Det er vanskelig a finne sikre eksempler pa kvantifiserte nomi naler med spesifikk referanse formelt markert i bokmal. Nynorsk, derimot, har bevart (og utviklet) flere distinksjoner i kvantor systemet som bokmal mangler: Der bokmal bare har ≪noen epler≫

(med varierende modulasjon), har nynorsk ≪somme eple≫, ≪nokre

eple≫ og ≪nokon eple≫. Nynorsk ‘somme’ fungerer temmelig ana 74 HelgeJ.J. flyvik

logt med gammelnorsk ‘sumr’ (smi. avsnitt III , og synes i flere konstruksjoner a medfore spesifikk referanse — sammenlign: (68) (a) Eg vil gjerne verta kjend med nokre damer. (b) Eg vil gjerne verta kjend mcd somme damer, I (68b), i motsetning til i (68a), kan det bare vare tale om bestemte damer (eller eventuelt bestemte dametyper — det beror pa hva slags klasse (denotatum) som er dannet pa grunnlag av inn

holdet i ‘dame’ — sml. ≪eg likar somme vinar≫, der ‘type’ er eneste mulighet.) Vi ser umiddelbart at ‘der1’ ikke kan foreligge realisert i slike nominaler — (69) er umulig:

(69) *Eg vil gjerne verta kjend med somme der damer. Likevel finnes der indikasjoner pa at den semantiske storrelse ‘spesifikk referanse’ som ‘somme’ markerer, er identisk med den storrelse som uttrykkes av ‘der1’. For a vise dette ma vi vende til bake til presenteringskonstruksjonen. Som kjent er det restriksjoner pa typen av nominaler som kan forekomme som predikativer i denne konstruksjonen. Vanligvis formuleres regelen slik at bestemte (definitte) substantiver sies a vare utelukket, mens ubestemte sub .stantiver tillates; f. eks. er (70) umulig: (70) *Der/det satt fuglene pa taket. Denne regelen er ikke presist formulert — sarlig ikke hvis man

betrakter ≪enkelt bestemte≫ substantiver som ≪bestemte≫; kfr.: (71) Der/det var ikke den mann (til stede) som kunne gjore ham det etter. Dette er nettopp et nominal av typen (58a) —(c) —(e). dvs, et nominal med ikke-spesjJikk reJ’eranse. Restriksjonen synes da snarere a vare at nominaler med spesffikk referanse ikke tillates i presen teringskonstruksjonen — kfr.: (72) (a) ?Der/det var ikke den mannen (til stede) som kunne gjore ham det etter. (b) *Der/det var ikke den der(re) mannen (til stede) som kunne gjore ham det etter. (NB! (72a) og (b) ma ikke leses som utbrytningskonstruksjoner

— da ville de vare akseptable, men det er irrelevant: ≪Det var ikke den derre mannen som .. .

Omkring fremveksten av artiklene i norsk 75 (72a) vil formodentlig vare akseptabel i dialekter der dobbelt bestemte nominaler kan ha ikke-spesifildc referanse, mens (72b), som har entydig spesifikk referanse, er ugrammatikalsk. Det uakseptable i nominaler med spesifikk referanse i presen teringskonstruksjonen synes a folge av denne konstruksjonens funk

sjon, som vi beskrev som a ≪predikere noe til eksistens≫, dvs, a predikere at noe befinner seg ‘der1’, altsa er lokaliserbart. Hvis det

nominal som refererer til dette ≪noe≫ selv inneholder et (underforstatt

eller uttrykt) ‘der1’, blir setningen tautologisk, og fordi det er tale om grammatikaliserte distinksjoner, ugrammatikalsk. (Tau tologien er analog med den i ≪spannet inneholder melken i span

net≫, selv om denne setningen neppe bor kalles ugrammatikalsk, ettersom tautologien involverer leksikalske, ikke grammatiske, distinksjoner.) Denne restriksjonen stotter da den antagelse at det ‘der1’ vi finner i presenteringskonstruksjonen markerer den samme underliggende

storrelse ≪ex≫ som gir nominaler spesifikk referanse. I nynorsk finner vi den samme restriksjonen ved nominaler kvantifisert av ‘somme’: (73) (a) Det sat nokre fuglar pa taket. (b) tDet sat somme fuglar pa taket. (c) Det er nokre eple i den korga. (d) *Det er somme eple i den korga. (e) Sag du om det lag nokon brev pa skrivebordet?

(= eng. ‘any’). (f) Sag du om det lag nokre brev pa skrivebordet?

(= eng. ‘some’). (g) *Sag du om det lag somme brev pa skrivebordet? (73b), (d) og (g) er uakseptable, og det synes a folge av antagelsen

at kvantoren ‘somme’ i seg selv markerer eksistensstorrelsen ‘der1’. slik at setningene blir tautologiske pa samme mate som (72b). Forholdet er likevel ikke sa enkelt. Under gitte forutsetninger kan ‘somme’ forekomme i presenteringskonst~ksjonen. (74) A: Studentane i dag eig ikkje evner.

B: A, det finst da somme studentar som er duglege.

Dessuten kan det vare grunnlag for a hevde at ‘nokre’ i ek sempler som (73a,e,f) refererer spesifikt — sammenlign: 76 Helge J. J. Dyvik

(75) (a) Det sat nokre fuglar pa taket. (b) Det sat fuglar pa taket. — der man kan beskrive ulikheten mellom (75a) og (75b) slik at (a) refererer til en viss gruppe fugler, mens (b) bare angir arten av det som satt pa taket — dvs. spesifikk vs. ikke-spesifikk referanse. -.

Det som skiller ‘somme’ fra ‘nokre’ er derfor neppe motsetningen

+1— spesifikk referanse i slike eksempler som dette. Men ‘somme’

har en annen egenskap, som den deler med gammelnorsk ‘sumr’:

I motsetning til ‘nokre’ forutsetter den et gitt denotatum, en gitt klasse den kvantifiserer av; enten en kontekstuelt begrenset klasse eller den universelle klasse. ‘Nokre’, derimot, kan i setninger som (75a) snarere betraktes som ubestemt artikkel i flertall: Den danner

en klasse pa grunnlag av substantivets innhold: ≪Nokre studentar sat

der≫ vs. ≪somme studentar sat der≫. Det som ikke tillates i presenteringskonstruksjonen, synes da a vare den spesifikke referanse som folger av at det refereres til en viss del, eller til det hele, av et (spesifikt) denotatum. Merk at denne formuleringen fortsatt utelukker de unikt refererende nominalene i (70) og (72) fra presenteringskonstruksjonen, ettersom jo klasse av referenter og denotatum er ko-ekstensive i slike unike nominaler. slik at den spesifikke referanse folger av at det foreligger et spesifikt denotatum. Men hva sa med B’s replikk i (74)? La oss forst fastsla at nominal

hypotagmet ‘somme studentar som er duglege≫ er tvetydig. Det kan bety: (a) ‘somme av dei studentane som er duglege’, eller (b) ‘somme som er duglege av studentane’. Det er apenbart at bare lesning (b) er mulig i presenteringskonstruksjonen. De to lesningene kan fremstilles som i (76). ‘Somme’ forutsetter som nevnt et spesifikt

denotatum. og dette er symbolisert med ≪ex≫ pa ≪denotatum-niva≫ i nominalhypotagmet: (76)(a) NP

[-. unik] best If • ex If S somme ~, studentar som er duglege

Omkring fremveksten av artiklene i norsk 77

(b) NP unik] best N N E •

stud4ntar I (76a) refereres det bare til en del av et gitt denotatum som

allerede forutsettes a eksistere, og det er derfor tautologisk a plassere et slikt nominal i en presenteringskonstruksjon — det ville gi inn holdet ‘noen av de enheter som eksisterer, eksisterer’. I (76b), derimot, refereres det til noen med en viss egenskap innenfor et gitt denotatum; og det er ikke et tautologisk utsagn at ‘noen av de enheter som eksisterer, eksisterer med egenskap X’. * * *

I denne artikkelen har jeg forsokt a trekke opp noen hovedlinjer i utviklingen av formelle uttrykk for de referensielle forutsetninger unik og (sarlig) spesifikk referanse. Den opprinnelige situasjon vi aner for fremveksten av artiklene, var den at disse forutsetningene nesten helt og holdent matte ligge i den konkrete kommunikasjons_ situasjon uten a komme til direkte formalisert uttrykk i sprakets grammatikk; bare indirekte kunne forutsetningene komme til ut trykk i visse typer situasjoner gjennom bruken av demonstrativer

og visse kvantorer. Med fremveksten av artiklene far +1— unik

og +1— spesifikk referanse direkte grammatikalisert uttrykk abstra

hert fra savel demonstrativitet som kvantifisering. I lopet av sprakutviklingen frcm til moderne norsk er markerthetsforholdet mellom nominal med artikkel og artikkellost nominal blitt omsnudd, slik at artikkellost nominal idag er den markerte term; men det er fortsatt de samme referensielle forutsetninger som finner uttrykk gjennom artikkelbruken. Dette er av sarlig interesse i den norske og svenske motsetningen mellom enkelt og dobbelt bestemte nominaler. Spesi

fikk referanse (definert som ‘forutsetning om eksistens’, dvs. ‘forut

setning om lokaliserbarhet’) har dessuten funnet nye uttrykk gjen nom utviklingen av et eksistensielt adnominalt ‘der1’. Dette ‘der1’ kan identifiseres med det ‘der’/’det’ vi finner i presenteringskon struksjonen, som er nok en tilvekst til sprakets uttrykksmidler, og som man bare finner ansatser til i gammelnorsk.

som er ciuglege Helge J. J. Dyvik

LITTERATUR

DahI, 0. 1976: ≪How do Noun Phrases Refer?≫, Logical Grammar Reporis 21,

Dept. of Linguistics, Univ. of Gateborg. Donnellan, K. 1966: ≪Reference aud definite descriptions≫, opptrykt i Steinberg

& Jakobovits (red.): Semantics, Cambridge Univ. Press 1971.

Fritzner, J. 1886: Orilbog over Det gamle norske Sprog, Kra., opptrykt Oslo 195+.

Hansen, Aa. 1966: ≪Overbestemthed≫, ANF 81.201—213.

Lundeby, E. 1965: Overbestemt substantiv i norsk, Oslo/Bergen/Tromso.

Lyons, J. 1975: ≪Deixis as the source of reference≫, i Keenan (red): Forynal

Semantles af Natural Language, Cambridge Univ. Press. — 1977: Semantics 1—2, Cambridge Univ. Press. Nygaard, M. 1906: J\Torren syntax, opptrykt Oslo 1966. Partee, B. H. 1970: ≪Opacity, reference and pronouns≫, opptrykt i Davidson &

Harman (red): Semantles qf Natural Language, Dordrecht 1972. Perlmutter, D. M. 1970: (<On the article in English≫, i Bierwisch & Heidolph:

Progress in Linguistics, The Hague/Paris. Rindal, M. 1975 (utg.): .Barlaams okJosaphats saga (Sth. Perg. fot, nr. 6) (i data maskinell utskrift), Nordisk institutt, Prosjekt for datamaskinell sprak behandling, Univ. i Bergen. — og Solevag, H. 1976: Barlaams ok Josap/wis saga, kwic-konkora’ansar og

frekvensora’Jiste (mikrokort), Nordisk institutt, Prosjekt for datamaskinell sprakbehandling, Univ. i Bergen. Sommerstein, A. 14. 1972: <(On the So-Called Definite Article in English>’, Linguistic Inquiry 3.197—209.

Thorne, J. P. 1972: ≪On the notion ‘definite’≫, Foundations ofLanguage 8.562—568.

The choice between bli-passive and s-passive in Danish, Norwegian and Swedish Elisabet Engdahl Göteborg University June 1999 Contents 1. Introduction 2. Factors affecting the choice of passive 2.1. Conditions of use of the passive forms 2.1.1. The choice of passive as an indication of mood 2.2. Tense 2.3. Semantic properties of the verb and the verb phrase 2.3.1. Aktionsart and aspect 2.3.2. Semantic roles 2.3.3. Control 2.4. Lexical restrictions 2.4.1. ‘Blocking’ 2.4.2 Lexical differentiation 2.5. Syntactic restrictions 2.5.1. Raising verbs 2.5.2. Impersonal passives 2.6. Summary 3. The form-function correlation 3.1. ‘Bare’ passives 3.1.1. ‘Bare’ passives as a mood indicator in Danish 3.2. Interaction between passives and modal/temporal auxiliaries 3.2.1 kan 3.2.2. skal 3.2.3. vil 3.3. Summary 4. The missing tense forms 5. Semantic properties 5.1. Aktionsart and aspect 5.2. Semantic roles 5.3. Abstract versus concrete 5.4. Control vesus single/repeated events 6. More on lexical restrictions 6.1. Verbs with propositional complements 6.2. sägs versus bli sagt 6.3. ses versus bli sedd 6.4. Directions of differentiation 2 7. Syntactic constructions 7.1. Raising verbs 7.2. Perception verbs 7.3. Presentational constructions

7.4. Impersonal passives 7.5. Summary 8. Conclusion References 1. Introduction*

Danish, Norwegian and Swedish all have two ways of forming passive sentences. One way is morphological and consists of adding –s to the verb. The other way is periphrastic and involves a form of the verb bli (become) plus a perfect participle. Both passives are used productively in all the languages, but there are systematic differences in the ways they are used. In this report I want to discuss what kind of factors can potentially influence which passive form is chosen. I believe that the factors that can influence the choice of passive can be grouped together in five major types:

factors having to do with the use of the utterance (as a general rule, an instruction, a description, a warning etc)

factors having to do with the morphological availability of the passive forms (spassive is not available in the past and perfect tense in some languages)

factors having to do with semantic properties of the verb or the verb phrase (such as aktionsart, aspect and semantic roles)

factors having to do with lexical restrictions (some verbs only have one passive form)

factors having to do with syntactic restrictions (in certain syntactic constructions only one passive is possible). In section 2, I will give a brief presentation of these factors, without trying to be exhaustive and without attempting to evaluate their overall importance. I will then look at to what extent the different factors are relevant for each of the languages. Finally I will try to summarise my current understanding of why different forms may be used in the different languages to express the same meaning. For this report I have made use of traditional grammars, native speakers’ intuitions and large text corpora, * This paper reports on work carried out within the NORDSEM project, funded by NOS-H. I am grateful to the other participants in the project, especially Jens Allwood, Joakim Nivre, Kjell Johan Sæbø and Carl Vikner, for data, reactions and suggestions. I have also benefitted from discussions of this material at the Tenth Conference of Nordic and General Linguistics, Reykjavík 1998, the Department of Swedish Language at Göteborg University, Grammatik i Fokus, Feb. 1999 in Lund, and the Linguistics Department in Trondheim, March 1999. I am particularly grateful to Daniel Ridings for initiating me to the joys and intricacies of searching corpora and to Janne Bondi Johannesen for giving

me access to a test version of the Oslo corpus as well as helpful suggestions. I also thank Kirstin Didriksen, Torbjørn Nordgård and Dagfinn Rødningen for help with data and spelling. In this version I have incorporated some comments made by Östen Dahl and Lars Heltoft at a NORDSEM meeting in June 1999.

3 in particular the Swedish PAROLE corpus at Språkbanken, Göteborg, the Bokmål corpus at the Text Laboratory at the University of Oslo and the Norwegian Text Archive at the University of Bergen. 1

2. Factors affecting the choice of passive 2.1. Conditions of use of the passive forms Many traditional grammars address the difference in use between the two passive forms. For instance the Danish grammarian Kristian Mikkelsen writes in Dansk ordföjningslære (1911:381) that for those verbs that may occur in both forms, the simple passive (s-passive) is used to express states and unfinished actions, repeated actions and what usually happens. The periphrastic passive is preferably used to express singular completed actions. A couple of his examples that contain both forms are given in (1).2

(1) a Vi kan snart komme til at spise; for mens maden (D) we can soon come to to-INF eat; for while the.food laves i køkkenet, bliver der dækket bord i lysthuset. make-S in the.kitchen, BLI there set table in the.pavillion ‘We can soon eat, for while the food is being prepared in the kitchen, the table is laid in the pavillion’ b I dette hus spises der i almindelighed til middag klokken 12, in this hous eat-S there in general dinner at 12 o’clock, men i dag bliver der först spist klokken 4. but today BLI there first eaten at 4 o’clock ‘In this house, dinner is normally served at 12 o’clock, but today we won’t eat until 4 o’clock.’ A few years later, the Norwegian grammarian August Western makes a similar statement in Norsk riksmåls-grammatik (1921:159-161). He says that the general practical rule is that the bli-passive is used to express completed actions whereas the s-form is used for actions which are not restricted to a particular time. From this general rule, he derives certain tendencies for the different forms to occur in different tenses. For instance, bli-passive is most common in the past tense, whereas s-passive is often used in the present tense and in infinitives. When both forms are used in the present tense, they conform to the general rule as shown in (2).

(2) Fluesoppen spises ikke (er ikke spiselig; (N) toadstool-DEF eat-S not (is not edible; men allikevel blir den kanske undertiden spist). but still BLI it maybe off and on eaten) ‘The toadstool should not be eaten, but off and on it gets eaten’ 1 See the references for net addresses. I have not been able to access any tagged Danish corpus. Carl Vikner has been very helpful and extracted some data from the Bergenholz corpus. 2 In this paper I will gloss the two passives as follows: The s-passive will be glossed with the corresponding English tensed verb form plus S. The periphrastic forms will be glossed with the tensed form of the verb bli (i.e. BLI for present and infinitive, BLEV for past tense and BLIVIT for the supine) followed by the perfect participle of the verb.

4 Western mentions specifically that the s-form is used in instructions, rules and advertisements. (3) a Melet røres i mens vannet koker (N) the flour stir-S in while the water boils ‘Stir in the flour while the water is boiling’ b Komma settes foran men. (N) comma put-S before but ‘A comma should be put before but’ c Gammelt jern køpes og selges (N) old iron buy-S and sell-S ‘Old iron bought and sold’ The contemporary Swedish linguist Adolf Noreen interestingly enough doesn’t address the issue of the use of the two passives at all in his monumental Vårt språk (Volume V, 1925) although he gives examples of both s-passive and bli-passive. The grammarian Natanael Beckman also does not mention any general rule governing the choice of passive. In Svensk språklära (1916:158) he says that the s-form is preferred when you want to express a norm or a general prescription, but otherwise focusses more on the interaction between the choice of passive and the aktionsart (see section 2.3.1). In addition to the uses that Western notices, let us add that the s-passive is often the only possible form on signs (see (4a)) and that the s-passive can also be used as a warning that something is about to happen, as for instance when a tube driver announces (4c). (4) a Døren åpnes utover. (N) the.door open-S outward

‘The door opens outward’ b * Døren blir åpnet utover. c Dørene lukkes! the.doors close-S ‘The doors are about to be closed’ b * Dørene blir lukket! Western’s description characterises the situation for one of the official written standards in Norway, bokmål. For the other standard, nynorsk, thesituation is somewhat ddifferent. According to Hellevik (1977) only the periphrastic passives are used. He claims that the morphological passive, which in nynorsk has an –st ending, is only used in connection with modal auxiliaries. Cf the following examples from Hellevik (1977:86). (5) a Varene måtte seljast med tap (Nynorsk) the.goods had-to sell-S with loss ‘The goods had to be sold with a loss’ 5 b Det kan ikkje seiast for ofte at … it can not say-S too often that ‘It cannot be said too often that …’ Previous research on the passives in the Scandinavian languages has also looked at the frequency of the passive forms in spoken and written language as well as in different genres. All the grammarians mentioned here associate s-passive with the written mode, in particular bureaucratic writings. This still seems to be the case in Danish and Norwegian, but less so in Swedish. In this report I will have little to say about this factor, but see Holm (1952, 1967), Hansen (1967) and Jones & Gade (1990) for discussion. 2.1.1. The choice of passive as an indication of mood Let us follow the Danish tradition a bit further. Heltoft (1994) and Heltoft & Falster Jakobsen (1996) claim that in present day Danish, the choice of passive is correlated with a choice of mood. s-passive is used to express that something holds objectively, because of a norm, generally and independently of the speaker; bli-passive is used for reporting singular events which are ‘subjectively anchored’. This distinction allows the authors to account for the following examples (their (6)). (6) a Der tales ikke mere dansk i Skåne. (D) generic interpret. there speak-S no longer Danish in Scania ‘Danish is no longer spoken in Scania’ b Der bliver (ofte) talt dansk i Skåne (D) actual events

there BLI (often) spoken Danish in Scania ‘Danish is (often) spoken in Scania’ The generic statement in (6a) is not contradicted by the report in (6b) of individual Danish speaking events. According to Heltoft & Falster Jakobsen, the choice of passive interacts with other constructions such as the presentational construction to signal whether a particular utterance is to be understood as objectively or subjectively. Heltoft (1994) assumes that the s-passive is the unmarked form. The bli-passive is marked in that it requires subjective anchoring to be used. 2.2. Tense One thing that clearly affects the choice of passive forms in Danish and Norwegian is the fact that the morphological passive, the one obtained by adding –s to the tense marked verb, is only productively used in the present tense and in the infinitive. Western sees this as a consequence of his general rule, viz. that the s-form is used when the actions do not have specific time reference. The situation is actually rather complicated. In both Danish and Norwegian there are some verbs that have past tense s-passive forms (see e.g. Mikkelsen 1911:379f. for some detailed observations regarding phonological and morphological conditions) but these are rather few. In Swedish on the other hand, s-passive is used productively in all tenses, including the supine form used to form the perfect and the pluperfect e.g. boken har skrivits (the book has been written). 6 2.3. Semantic properties of the verb and the verb phrase 2.3.1. Aktionsart and aspect Both aktionsart and aspect have been assumed to play a role. In general writers take the s-passive to be stative and the bli-passive to be dynamic. Mikkelsen (1916:381ff) writes for instance that for stative (atelic) verbs the s-form is preferred and that the bli-passive is only used if you want to focus on the inception of the state, cf (7a). The same point is made in Svenska Akademiens Grammatik (SAG)3 from where (7b) is taken. The adverbial picks out the time until the state begins to hold. (7) a Hvor han kommer hen, bliver han elsket af alle. (D)

wherever he goes BLI he loved by everyone ‘Wherever he goes, people start to love him.’ b Läkarna blev på kort tid intensivt avskydda SAG §27 (S) the.doctors BLEV in short time intensely despised av hela den övriga personalen by all the remaining staff When the bli-passive is used with a telic verb, there may be some focus on the resultant state. (8) Här blir man fort glömd (om man inte ser till att synas) SAG §27 (S) here BLI one quickly forgotten (if one not sees to to-INF see-S) ‘Here you are quickly forgotten (if you don’t see to it that you are seen)’ 2.3.2. Semantic roles Many traditional grammars note that certain verb types prefer one or the other of the passives. The most systematic presentation is given in SAG, which tries to correlate the choice of passive with the semantic roles of the verbs. Here I will just give a few examples of such correlations. Verbs with an experiencer role often take the s-form, as do verbs with a recipient role. (9) a Klockorna hörs vida omkring SAG §3b (S) the.bells hear-S widely ‘The bells can be heard from far away’ b Guldringen hittades av ett par småpojkar the.gold ring found-S by a couple of small boys Sundman (1983) and Hedlund (1992) look at which argument subject oriented adverbs like gärna (‘willingly’) modify. Looking primarily at Swedish, they find that subject oriented adverbs tend to be construed with the surface subject of a bli-passive and with the (sometimes unexpressed) agent of an s-passive.4

3 All references to SAG are to chapter 34 which deals with passives. 4 There also seems to be an interaction with semantic roles. Hedlund (1992) gives the minimal pair below.

7 (10) b Flyktingar blir gärna mottagna av Röda Kors-personal. (S) refugees BLI willingly received by Red Cross personnel ‘Refugees like to be received by staff from the Red Cross’ a Flyktingar tas inte gärna emot (sedan bidragen sänktes). refugees receive-S not willingly (since the.subsidies reduced-S) ‘The councils don’t want to receive refugees since the subsidies were reduced.’ What semantic roles favour the bli-passive? One generalisation proposed in SAG is that the bli-passive is preferred if the subject of the passive sentence can influence the

situation to some extent. This might explain why in the complement of subject control verbs like försöka (‘try’), the bli-form is preferred. (11) a Representanten försökte bli omvald (S) the.representative tried BLI reelected b ??Representanten försökte omväljas the.representative tried reelect-S SAG also claims that animate (agentive) subjects are more likely to take bli-passive and that inanimate subjects are more likely to occur with an s-passive. 2.3.3. Control The notion of influence, or control, mentioned in the preceding section also seems to be relevant for other constructions. Sundman (1983) notices a parallellism between imperatives and bli-passive, illustrated in (12)-(14). (12) a Tappa inte glaset! (S) drop not the.glass ‘Don’t drop the glass!’ b ? Tappa glaset! (13) a Bli inte rånad i Chicago! (S) BLI not robbed in Chicago ‘Don’t get robbed in Chicago!’ b ? Bli rånad i Chicago! BLI robbed in Chicago (i) Harry blev gärna opererad Harry BLI willingly operated ‘Harry willingly subjected himself to the operation’ (ii) Harry opererades gärna Harry operated-S willingly ‘The doctors liked to operate Harry.’ I find it hard to get an agent oriented interpretation of (ii), but in (10b), the interpretation where the unexpressed recipient is understood to be willing is fine.

8 (14) a * Rånas inte i Chicago. (S) rob-S not in Chicago b * Rånas i Chicago! rob-S in Chicago The verb tappa means ‘drop unintentionally’. Whereas (12a) is a plausible utterance, (12b) is strange, unless it is for instance part of a director’s instructions to an actor. Similarly, the negative imperative in (13a) is possible whereas the positive imperative in (13b) is strange. According to Sundman (1983:107), this is because “it is easier not to make oneself susceptible of an action … than to make some other participant

perform an action of a particular kind.” Note that there is a clear contrast between the imperative bli-passive and the imperative s-passive, which doesn’t allow even the coerced interpretation ‘don’t let yourself be’. SAG also notes that passive imperatives in the bli-form tend to get an interpretation where the understood subject willingly submits to undergoing the action. (15) Bli omskött /*omsköts av världens mest serviceinriktade personal. (S) BLI cared for by the.world’s most service minded staff SAG §22. ‘Allow yourself to be cared for by the most serviceminded staff in the world!’ 2.4. Lexical restrictions In order for there to be a choice of passive forms, both the bli-passive and the spassive must be available for a given lexical item. Whereas there has been a lot of research on which verbs in general occur in the passive (see Lødrup (in prep.) for a recent proposal), the question which passive forms are actually used for individual verbs does not seem to have received much attention. I was prompted to investigate this when I tried to translate Heltoft & Falster Jakobsen’s examples in (6) into Swedish. (16) a Det talas inte längre danska i Skåne. generic interpret. (S) there speak-S no longer Danish in Scania ‘Danish is no longer spoken in Scania’ b ?? Det blir (ofta) talat danska i Skåne ?? there BLI (often) spoken Danish in Scania c Det talas (ofta) danska i Skåne actual events there speak-S often Danish in Scania ‘Danish is often spoken in Scania’ (16a) with the s-passive seems to have the same interpretation as the correponding Danish example. However, rendering the Danish bli-passive in (6b) with a bli-passive in Swedish, as in (16b), is not felicitous. This is a strange utterance and it is not clear what it would mean. In order to convey the meaning associated with the Danish (6b) you use (16c) in Swedish, with the s-passive. When I looked for occurrences of tala in 9 the bli-passive in the 25 million word Swedish PAROLE corpus5, I found no instances. But there were 854 examples involving s-passive forms. I then did a brief search of some other frequent verbs. The result is given in (17).6

(17) s-form bli-form tala 854 0 stänga 390 0 öppna 764 0 It thus turns out that in Swedish, many frequent verbs are not or hardly used at all in the bli-form. This clearly affects the range of possible interpretations of the s-passive. 2.4.1. ‘Blocking’ Mikkelsen (1911:379) notes that the s-form is avoided in the passive sense if it also has a reciprocal interpretation. He gives minimal pairs as in (18) and (19) and notes that the s-form can be used if there is no fear of misunderstanding (cf (19c) where the adverbial sammen (‘together’) preempts the reciprocal reading). (18) a Ægtefolket blev skilt passive (D) the.couple BLEV divorced b Ægtefolket skiltes aldrig et öjeblik reciprocal the.couple separated-S never a moment ‘The couple never left each other for a moment’ (19) a De to unge blev aldrig set i selskaber passive (D) the two young BLEV never seen at parties b De to unge sås aldrig uden om söndagen reciprocal the two young saw-S never except on Sunday ‘The young couple only saw each other on Sundays’ c De ses næsten aldrig sammen passive they see-S almost never together ‘They are almost never seen together’ A different type of lexical blocking in Swedish is provided by the verb finna (‘find’). A regularly formed s-passive is homophonous with the verb finnas (‘exist’).7 One might expect that the passive meaning of finna would be expressed using the bli-form. 5 The PAROLE corpus is tagged for morphosyntactic information, including passive s-forms. In order to search for occurrrences of bli + perfect particple I used search terms such as the one in (i). (i) ”(bli|blir|blev|blivit)’ []{0,4} [word="tala.*" & msd="AF.*"] within S This returns all uses of the perfect participle talad, talade, talat which occur after a form of the verb bli, separated by zero to four words. 6 If you use a larger corpus such as the 60 million word Language Bank of Swedish, you find maybe 1-2 examples of bli-forms of these verbs. A more thorough investigation should be based on the larger corpus, but for this preliminary overview, the PAROLE corpus is sufficient. 7 Historically there is clearly a connection between the two uses, but synchronically finnas (exist) is a distinct verb.

10 This form is available, but this strategy doesn’t appear to be very common. Only one example was found in the PAROLE corpus, given in (20). (20) att en annan bomb hade blivit funnen och desarmerad i Jerusalem (S) that another bomb had BLIVIT found and desarmed I suspect that finna in the passive is replaced by other lexical items such as hitta and påträffa where the s-forms are not blocked. 2.4.2. Lexical differentiation When you look at concordances of verbs that occur in both passives, you often see a tendency towards lexical differentiation. If the active verb has two or more senses, it is often the case that the diffferent senses are expressed with different passives. As a brief illustration of this, consider the Swedish verb anta which has the three senses ‘accept’, ‘admit (to a course)’ and ‘assume’. Some examples are shown in (21). (21) a när deklarationen om kvinnors rättigheter antogs av FN (S) when the.declaration of women’s rights accepted-S by UN b Karin Johnsson blev antagen som första utländska elev Karin Johnsson BLEV admitted as (the)first foreign student c Inlärningen antas bli mer effektiv om man delar upp skolklasserna the.instruction assume-S become more effective if one divides up … Looking at all occurrences of passive forms of anta, the senses correlate with the forms in the following way: (22) a In the sense ‘accept’, s-passive was used in 98% b In the sense ‘admit’, bli-passive was used in 90% c In the sense ‘assume’, s-passive was used in 100% We will return to this issue in section 6. 2.5. Syntactic restrictions The final type of factor that we will consider has to do with syntactic configuration. Are there particular configurations which require (or block) one of the forms, regardless of the use of the utterance and the particular verb chosen? I believe that this is the case and will here give two examples that seem to be relevant in Swedish. In section 7 we will look at how these restrictions interact with other factors. 11 2.5.1. Raising verbs Verbs that occur in the syntactic context [_ NP VP [+INF]] are particularly interesting. These verbs are divided into (object) control verbs and (object) raising

verbs. Control verbs like tvinga (‘force’) and hindra (‘prevent’) assign a semantic role to the NP which at the same time controls the missing subject of the infinitival VP. For raising verbs like anse (‘consider’) and anta (‘assume’, the NP is not a semantic argument of the raising verb but only expresses the role of the subject of the VP. In Swedish. control verbs occur in both passives but the s-passive is about 10 times more frequent than the bli-passive. However, passive raising verbs in Swedish only appear in the s-form, as shown in (23). Note that anta in the active only takes a finite complement. (23) a Vi antar att problemet är löst (S) we assume that the.problem i solved b * Vi antar problemet vara löst we asume the.problem be solved c Problemet antas vara löst problem-DEF assume-S be solved d * Problemet blir antaget vara löst problem-DEF BLI assumed be solved 2.5.2. Impersonal passives All three languages allow impersonal passives and passive presentational constructions as in (26) and (27). In Swedish these constructions require the spassive, as shown. In the other languages, the bli-passive is sometimes preferred, when other factors interact (see section 7.4.). (24) a Det dansades på bryggan (S) it danced-S on the.jetty ‘There was dancing on the jetty’ b * Det blev dansat på bryggan (25) a Det dracks mycket öl den kvällen (S) it drunk-S much beer that evening ‘A lot of beer was drunk that evening’ b * Det blev drucket mycket öl den kvällen 2.6. Summary After this brief overview of the kind of factors that are able to affect the choice of passives in the Scandinavian languages, we will look in more detail at how important they are in the different languages. We will also try to identify cases where the different factors may run inteo conflict. 12 3. The form-function correlation In this section we will look at how tight the correlation is between the form of the

passive ant the function of the utterance. We will first look at utterances with only a passive verb and then look at the interaction between modals and passives. 3.1. ‘Bare’ passives As we have seen, the Danish and Norwegian grammatical tradition maintains that the primary use of the s-passive is in normative, generic utterances where the temporal anchoring is unimportant. The bli-passive on the other hand is used to report individual, completed events. This contrast in use is apparent e.g. in example (2) from Western, repeated here: (2) Fluesoppen spises ikke (er ikke spiselig; (N) toadstool-DEF eat-S not (is not edible; men allikevel blir den kanske undertiden spist). but still BLI it maybe off and on eaten) ‘The toadstool should not be eaten, but off and on it gets eaten’ Let us look at the way Western indicates the intended interpretation of the first clause fluesoppen spises ikke. He paraphrases this as er ikke spiselig (‘is not edible’) a parphrase which clearly conveys a modal component which could be rendered ‘the toadstool should not be eaten’. Is the fact that the clause gets this modal interpretation due to the s-passive? I suspect that it is partly due to the context in which the sentence occurs, for instance in a biology textbook or in a cookery book. In this context it is natural to interpret the statement as expressing a general fact about this particular mushroom. Similarly, the other contexts we identified for the s-passive, viz. in recipes, in grammar books, in advertisements, on signs and as warnings, are all contexts which invite a particular type of interpretation, i.e. as a norm or instruction to be obeyed. The question then becomes whether this type of interpretation is really something that is conveyed by the s-passive per se or whether it is an interpretation that is due to the context of the linguistic expression. The answer to this question, I think, depends on the language. In Danish and Norwegian the correlation between form and function seems to be so tight that the use of an s-passive automatically carries with it interpretational effects such as normativity or genericity. In Swedish on the other hand, this is not the case. Here the interpretation of the s-passive is much

more context dependent as the following contrasting examples show. Signs in Swedish always take the s-passive (28a). But the s-passive can also be used to report an individual event (28b), or be embedded under a verb of perception as in (28c). (28) a Dörren öppnas utåt. (S) the.door open-S out b När Lisa ringde på klockan, öppnades dörren. when Lisa rang the bell, opened-S the.door c Vi såg dörren öppnas. we saw the.door open-S 13 It seems reasonable to assume that the argument of a perception verb is an event. (28c) thus shows that the s-passive in Swedish can be used to describe an individual event. Interestingly enough the Danish and Norwegian counterparts are ungrammatical. (29) a * Vi så vinduet åbnes (D,N) we saw the.window open-S b Vi så vinduet blive åbnet (30) a Jag hör sällan dörren öppnas (S) I hear seldom the.door open-S b * Jeg hører sjældent døren åbnes (D) I hear seldom the.door open-S c ? Jeg hører sjelden døra åpnes (N) I hear seldom the.door open-S I take this contrast in grammaticality (between the unavailable s-passive and the fully acceptable bli-passive) as evidence that the s-passive in Danish is not compatible with a single event interpretation. In Swedish. the s-passive is not inherently associated with a particular interpretation and can be used both in contexts which invoke a generic-normative interpretation and in contexts where an event interpretation is most natural. The situation in Norwegian seems to have changed from being more or less like the Danish system at the time of Western’s grammar, to a contemporary system where the s-passive can be used in more contexts. Whereas there still seems to be a preference for using the bli-passive for single event descriptions, the s-passive is not impossible in the same way as it apparently is in Danish.8

The fact that the s-passive in Swedish is used for reporting individual events also shows up in the past tense, as in the following example from Heltoft (1994: (26)) who notes that in Danish you have to use a bli-passive. (31) a Den ryska ubåten hittades på bottnen av Stockholms skärgård (S) the russian submarine found-S on the bottom of Stockholm’s archipelague b Den russiske ubåd blev fundet på bunden af Stockholms skærgård (D) the russian submarine BLEV found on the bottom of Stockholm’s archipelague However, given that the availability of past tense s-passives is very limited in Danish, the preference for the bli-passive may be due to this factor. The examples in (29)-(30) use infinitival s-passives, and there the ungrammaticality can not be due to a form being unavailable. 8 I am grateful to Kjell Johan Sæbø for pointing this out to me. In connection with a course at the University of Oslo in 1992, the students extracted all passive sentences out of a 40 000 word bokmål text. They found that the s-passive was 4-6 times more frequent than the bli-passive. More interestingly, when they tried to replace one passive with the other, they found that all bli-passives could be replaced by s-passives without significant choice of meaning, but not the other way round.

14 Another example illustrating this difference was brought to my attention by Thorstein Fretheim who had heard (32a) on Swedish radio. To Swedish listeners, this conveyed a descriptive report of something that regularly happens. (32) a Varje år dödas omkring 550 personer i trafiken (S) every year kill-S around 550 people in the.traffic ‘Every year around 550 people are killed in traffic’ b Hvert år blir omtrent 550 mennesker drept i trafiken. (N) every year BLI around 550 people killed in the.traffic But Thorstein’s Norwegian coloured interpretation was that there must be a rule in Sweden to the effect that every year 550 people should die on the roads and somehow the Swedes make sure that this happens. In order to convey the actual Swedish interpretation in Norwegian, one would have to phrase the utterance as in (32b), with a bli-passive. 3.1.1. ‘Bare’ passives as a mood indicator in Danish As we saw in section 2.1.1., Heltoft (1994) and Heltoft & Falster Jakobsen (1996) (henceforth H&FJ) propsoe that the choice of passive reflects a intentional choice of

mood: the s-passive is used for objective, speaker independent mood, and the blipassive is used for speaker dependent mood. Accordding to the authors this difference shows up in simple sentences with dynamic verbs as in (33) (cf H&FJ (7)). (33) a Inledningen skrives til sidst (D) the.introduction write-S last ‘The introduction is to be written last’ b Inledningen bliver skrevet til sidst (D) the.introduction BLI written last ‘The introduction will be written last’ The present tense s-passive in (33a) indicates that this is a general rule for writing books, or a regulation imposed by someone else. The bli-passive in (33b) on the other hand indicates that this is the speaker’s predicition of what will happen. From the examples discussed so far one might conclude that the s-passive is never used to describe individual events in Danish. According to H&FJ, this is correct as far as actual individual events go, but the s-passive can also be used to describe singular events in fictional mood. Cf (34) (from Heltoft 1994:(7)). (34) Langsomt drejes nøglen om. Håndtaget trykkes ned og døren går op. ( D) slowly turn-S the.key around the.handle press-S down and the.door opens Apparently the choice of the s-passive here clearly conveys that this is part of a story. The Swedish counterpart of (34) could be used to describe an actual event, but not so in Danish. 15 3.2. Interaction between passives and modal/temporal auxiliaries As many traditional grammars are aware, there is a systematic interaction between the choice of passive and the interpretation of the modal (cf Mikkelsen 1911:383). This is also one of the main topics in H&FJ, from where I will take several examples.9

The generalisation seems to be that in utterances where a modal can have both a root and an epistemic interpretation, then a bli-passive in the complement phrase forces the epistemic reading, wheras an s-passive in the complement favours the non-epistemic interpretation. In this section we will look at the three verbs kan, skal and vil in Danish and then look at some corpus data from Swedish and Norwegian to see whether the interpretational differences we find in Danish are relevant in these

languages as well. 3.2.1. kan H&FJ use the near minimal pair in (35), their (13), to illustrate that after kan in Danish, a bli-passive gets an epistemic (subjective) interpretation whereas the spassive gets a non-epistemic (non-subjective) reading. (35) a Kaninerne kan blive spist af ræven epistemic (D) the rabbits KAN BLI be eaten by the fox ‘The rabbits may be eaten by the fox’ b Spidsmus kan ikke spises non-epistemic shrews KAN not eat-S ‘Shrews cannot be eaten (i.e. are inedible)’ This difference has been noted for Swedish as well. SAG cites the following examples (§26d). (36) a Man kan bli påkörd epistemic (S) one KAN BLI run-over ‘You may be run over’ b * Man kan påköras c Kursen kan tenteras non-epistemic the.course KAN examine-S ‘It is possible to be examined on this course’ d * Kursen kan bli tenterad (36a) is most naturally interpreted as an epistemic modal and only the bli-passive is possible. In (36c) on the other hand, the root interpretation is more plausible, and it must be expressed with an s-passive. 10

9 In this article the discussion of the choice of passive is embedded in a comprehensive theory of mood in Danish which I will not be able to discuss within the scope of this report. 10 I suspect that other factors are also relevant in these examples. For instance, the animate subject of (36a) presumably has some control of the situation whereas the inanimate subject of (36c) cannot exercise control.

16 To see whether this interpretational difference is systematically realised in the predicted fashion, I looked at occurrences of kan followed by either a passive infinitive in s-form or bli followed by a perfect participle. It turned out that it was much more common for kan to be followed by an s-passive (more than 1000 occurrences) than a bli-passive ( around 60 occurrences).11 As far as I can tell from my preliminary investigation of these data, one of the predictions is borne out, namely that kan followed by an s-passive has a non-epistemic interpretation. A few examples are shown in (37).

(37) a … demonstrerar hur informationsteknologin kan användas (S) demonstrate how the.information-technology KAN use-S inom samhälle och näringsliv. within socciety and commerce b Bara vattenkraften kan produceras till ett lägre genomsnittspris only the.hydro-power KAN produce-S to a lower average-price ‘If only the hydro-electric power could be produced at a lower average price’ The majority of the bli-examples clearly had an epistemic reading (38a,b), but some were ambiguous between a root and an epistemic reading as in (38c). Note that this ecample contains the verb anta in the sense ‘admit’. We saw earlier that this sense is predominantly expressed with a bli-passive, cf (21)-(22). (38) a Reversen kan bli underkänd av skattemyndigheterna (S) the.IOU KAN BLI not-passed by the.tax-authorities The tax authorities may not accept the IOU’ b Vi kan bli utplånade av araberna we KAN BLI extinguished by the.arabs c …om de vet att de kan bli antagna på högskolan. (S) if they know that they can BLI admitted in the.university ‘If they know that they have the qualifications necessary to be accepted ‘If they know that they may be accepted However, there were also some examples where KAN + bli-passive can not be given an epistemic interpretation. One example is given in (39a). The epistemic interpretation, paraphrased in (39b), seems impossible. (39c), suggested by Joakim Nivre, is a more appropriate paraphrase. (39) a Antalet patienter som kan bli botade … ökar the.number patients that KAN BLI cured … increases ‘The number of patients that can be cured increases’ b * ‘the number of patients that, as far as I know, will possibly be cured ... increases’ c The number of patients that, given their physical condition and the 11 One limitation of the web interface to PAROLE that I used is that it only returns the 1000 first hits, without randomisation. The results reported in the text are based on rather limited analyses of the concordances obtained and need to be verified by more detailed investigations.

17 current state of medical knowledge and hospital resources, etc., have a chance of being cured (regardless of the state of my knowledge) ... increases. A search in the 15 million word tagged Norwegian (bokmål) corpus yielded similar

results. There were around 4000 occurrences of kan followed by an s-infinitive and as far as I can tell from a quick look at these, they all had the root interpretation (40). Amongst the significantly fewer bli-passives, some had the predicted epistemic reading (41), but there were some that seem only to have a root interpretation (42). (40) Venner kan ikke kjøpes for penger og gull. (N) friends KAN not buy-S for money or gold (41) a …å få gislene løslatt. De kan bli drept når som helst (N) to get the.hostages freed they KAN BLI killed any time b Vikingeskipet kan bli fylt med vann. the.viking-ship KAN BLI filled with water (42) …halvt år før de nye forslagene kan bli vedtatt. (N) half year before the new proposals KAN BLI adopted Unfortunately I have not yet had access to a tagged Danish corpus, so I have not been able to look at a wider range of Danish data. 3.2.2. skal According to H&FJ the choice of passive also brings out two distinct readings of skal. When followed by bli-passive, skal indicates the speaker’s (subjective) prediction of what will happen (43a), whereas the s-passive brings out a deontic reading (obligation) (cf H&FJ (16)). (43) a Denne postej skal blive spist inden ugens udgang prediction (D) this paté SKAL BLI eaten before the.week ‘s end ‘This paté will be eaten before the week end’ b Denne postej skal spises inden ugens udgang deontic this paté SKAL eat-S before the.week’s end ‘This paté is to be eaten before the week end’ A search in the Swedish PAROLE corpus shows again that ska + bli-passive is less frequent (around 60) than ska + s-passive (> 1000). In most cases ska + bli-passive expresses a prediction, but it doesn’t have to be the speaker’s subjective judgment. It can be part of a report of some planned event. (44) a Sara från Syrien har just fått veta att hon ska bli avvisad från Sver. (S) Sara from Syria has just got to know that she SKA BLI expelled from b …eftersom fler och fler säger att de ska bli uppkopplade since more and more say that they SKA BLI connected 18 Most of the ska + s-passive express an obligation, as predicted, but there are exceptions: (45) a Jordbruksverket oroar sig för att också Sverige ska drabbas (S)

the.agriculture-department worry for that also Sweden SKA affect-S ‘The Department of Agriculture are worried that Sweden also will be affected’ b Stockholmskantaten ska uppföras våren 1998 i Berwaldhallen the.Stockholm-cantata SKA perform-S spring 1998 c Frågor som ska behandlas är bland annat vilka fritidsaktiviteter questions that SKA take-up-S are among other things which … ‘The questions that we plan to take up at the meeting…’ ‘The questions that ought to be taken up (for which this is the appropriate meeting)’ To me, (45c) is ambiguous between a pure plan reading and an obligation reading as shown by the paraphrases. It looks like there are tendencies in Swedish which agree with the Danish pattern, but we don’t find the strict complementary distribution that H&FJ claim obtains in Danish. I have not yet been able to study the Norwegian distribution in detail, but the situation seems to be like in Swedish, i.e. strong tendencies towards the predicted readings but a not negligible number of examples with other interpretations. The question then becomes whether Danish corpus data would be as systematic as H&FJ claim or more like what we see in the Swedish and Norwegian corpus data. 3.2.3. vil In Danish and Norwegian, vil is ambiguous between a volitional (control) verb, which can be translated by ‘want’ and a temporal auxiliary (raising) verb, corrresponding to English ‘will’. In Swedish, vill only has the volitional sense. The interesting question now becomes: which sense goes with which passive? According to H&FJ, the subjective, epistemic or volitional interpretation should cooccur with the bli-passive. However, this turns out to be incorrect. The volitional interpretation is readily available with the s-passsive, whereas the bli-passive tends to prompt the future interpretation, as noted already in Mikkelsen (1911: 383) from where the examples in (46) are taken. (46) a Han vil roses volition (D) he VIL praise-S ‘He wants to be praised’ b Han vil blive rost future he VIL BLI praised ‘He will be praised’ 19

(46b) fits in with H&FJ’s system in that it can be interpreted as the speaker’s subjective prediction about what will happen, but it presumably does not express any subjective wish. The situation in Norwegian is supposed to be the same as in Danish. However, the corpus data is not as clear, as one might have expected. Consider the example in (47), from a Bergen newspaper. (47) Begge disse fergene vil tas ut i streiken future (N) both these ferries VIL take-S out in the.strike ‘Both these ferries will be taken out in the strike’ Despite the form, this can only be interpreted as involving the future auxiliary, since ferries are not things that can have wishes. As mentioned earlier, the s-passsive is not used in nynorsk. Here both the future and the volition reading are expressed with the bli-passive, as shown in (47’). The s-form in (47’b) is considered ‘not pure’. (47’) a Per vil bli sent til Odda volition or future (Nynorsk) Per VIL BLI sent to Odda ‘Per wants to be sent to Odda’ ‘Per will be sent to Odda’ b ??Per vil sendast til Odda In Swedish, vill is only a control verb meaning ‘want’. It seems to be more common with bli-passive complements, provided that the missing subject position is controllable (cf (11) above). However there are a few examples with s-passives from the PAROLE corpus. More research is neded into when they occur. Is it for instance an accident that many of the attested examples involve a negative? (48) a … en symbol för “det flummiga“ som kyrkan inte vill besudlas av (S) a symbol for the flakey that the.church not VIL tarnish-S by ‘a symbol for flakeyness that the church doesn’t want to be tarnished by’ d Det är väl egentligen ingen av oss som vill påminnas om it is PRT really noone of us that VIL remind-S det hemska året 2001 the horrible year 2001 ‘Nobody here really wants to be reminded of the horrible year 2001, do they?’ 3.3. Summary At first glance it looks like passive forms in Danish and Norwegian are more clearly defined in terms of their function than in Swedish. In Danish and Norwegian, a particular form carries with it a restriction on function whereas this is not so in

Swedish. Here it seems that the context of the utterance is more important for determining its function. This applies both to ‘bare’ passives and to passives occurring as complements of modals. With the help of corpus data, we were able to 20 document a certain amount of variability in Swedish, and to some extent in Norwegian, which is not accounted for by the form-function correlation. 4. The missing tense forms In this section we will briefly address the following question. Given that s-passives are only productively used in the present tense and as infinitives in Danish and Norwegian, what effects does this have on the range of possible interpretations? The morphological unavailability of s-passive forms outside the present tense paradigm is clearly an important factor. Grammar textbooks in Danish and Norwegian tend to organise their presentation of the passive according to tense, presumably because this is considered so fundamental. Heltoft (1994) and H&FJ don’t consider this problematic. They point out that there is an expected use of the past tense s-passive, namely in reports on norms that held previously, as in (49) from Heltoft 1994: (20)12

(49) a I Kina serveredes maden tidliger aldrig med andet end vand (D) in China servere-PAST-S the.food earlier never with other than water ”In China food was earlier only served with water” Mikkelsen (1911:382) conveys the impression that it is straight forward to replace the s-passive by a bli-passive in the past tense. consider his example, given in (50). (50) a Det siges i hele byen, at han skal skilles fra konen. present (D) it say-S in whole village that he SKA b Det blev sagt i hele byen, at han var rejst bort på grund af gæld. past it BLEV said in whole village that he had left because of debt Nevertheless the non-occurrence of s-passive forms in the past and perfect most likely has an impact. My impression is that in the past and perfect tenses, the passive is often replaced by impersonal constructions with man. (‘one’). It would be an interesting topic in itself to look at how non-present passive constructions are rendered in Danish and Norwegian, for instance by using parallel corpora. 5. Semantic properties From the point of view of the project Comparative Semantic for Nordic Languages,

this section is central. It should contain an investigation of which semantic factors are relevant in each of the languages, and to what extent are they relevant in the other languages as well. Is there more or less variation regarding the semantic factors than e.g. morphological and syntactic factors? Most of this work still remains to be done. Here I will just note a few observations. 12 It is maybe worth pointing out that the order of the morphemes on the verb don’t mirror the order of interpretation. (49) is normally interpreted as in (ii), not as in (i). (i) *GEN PAST (It is normally the case that food in China was only served with water (ii) PAST GEN (It was normally the case that …..)

21 5.1. Aktionsart and aspect It has been suggested that the distinction between stative and dynamic aktionsart, or between imperfective and perfective aspect, is central to the choice of passive forms. H&FJ (section 2.6) don’t agree with this and point out that the choice of passive form cuts across traditional aktionsart categories. For instance, it is not the case that all dynamic verbs only appear in the bli-passive, nor is it true that the bli-passive necessarily conveys perfective aspect. Lødrup (in prep.) argues that aspect is only relevant for bli-passive, and uses aspectual facts to explain why many verbs that take an experiencer subject cannot be used with a bli-passive. 5.2. Semantic roles One interesting case is perception verbs. All the languages use the s-passive in sentences like (9a), repeated here in (51a), together with the Norwegian parallel. (51) a Klockorna hörs vida omkring SAG §3b (S) the.bells hear-S widely ‘The bells can be heard from far away’ b Klokkene høres vidt omkring (N) Note that the examples in (51) don’t entail that someone actually hears the bells. Rather the sentence has a modal flavour, the bells can be heard. Compare this use with the examples in (52) and (53) which are inended to be reports of an actual event. (52) a Nödropet hörs (av en fiskare) actual event (S) the.help-cry hear-S by a fisherman ‘The call for help is heard by a fisherman’ b * Nödropet blir hört (av en fiskare) c Nödropet hördes av en fiskare

the.help-cry heard-S by a fisherman d * Nödropet blev hört (av en fiskare) (53) a Nødropet blir hørt (av en fisker) actual event (N) the.help-cry BLI heard by a fisherman b ??Nødropet høres (av en fisker) c Nødropet ble hørt (av en fisker) the.help-cry BLEV heard by a fisherman d ??Nødropet hørtes (av en fisker) When we compare the Swedish and Norwegian examples here, we note several things. In the reading reporting an actual event, Swedish usses s-passive, whereas Norwegian prefers the bli-passive, although the s-passive is not impossible. The explanation for this difference has nothing to do with the semantic roles involved since they presumably have not changed. Rather other factors are coming into play that are relevant for the choice of passive. In order to report an individual (completed) 22 event, Norwegian prefers the bli-passive. In Swedish, the s-passive can very well be used for this purpose. In this particular example, the s-form in Swedish sounds more natural than the bli-passive. The reason for this is probably that bli hörd has acquired more specialised senses. It is used either in the sense ‘be heard as a witness’ or ‘be recognised or taken seriously’. This is then a case where the lexical differentiation in Swedish outweighs other factors. The judgment for the present tense carry over to the past tense for both languages. The past tense form hørtes exists in Norwegian but the periphrastic form ble hørt sounds more natural. 5.3. Abstract versus concrete Some authors identify the use of the s-passive with a more abstract use of a verb, whereas the bli-passive is seen to express concrete uses (Thorell 1973). This may be related to the use of the s-passive for generic events and the bli-passive for individual events. It also seems relevant to the way the arguments of the verb are interpreted. Take the Swedish verb överfalla (‘attack’) which may be used both with a concrete and an abstract agent argument. (54) a Rånarna överföll honom (S)

the.robbers attacked him b Ånger överföll honom remorse attacked him With a concrete agent, both passives are possible, as shown in (55), but in the more metaphorical use, only the s-passive is possible (The examples are taken from Lindfors Viklund (1997)). (55) a Han överfölls av rånare (S) he attacked-S by robbers b Han blev överfallen av rånare he BLEV attacked by robbers (56) a Han överfölls av ånger he attacked-S by remorse ‘He was taken over by remorse’ b * Han blev överfallen av ånger Lindfors Viklund (1997) also mentions some verbs which are almost exclusively used with abstract agents. Only the s-passive is available. (57) a Han genomfors av en rysning (S) he went-through-S by a shudder ‘A shudder went through him’ b * Han blev genomfaren av en rysning I believe that Danish and Norwegian counterparts to the data in (55)-(57) behave in a similar fashion, but I have not had time to investigate this in detail yet. This would mean that in addition to general factors having to to with completed vs. incomplete 23 action and mood, we also need to recognise semantic distinctions having to do with whether the agent is concrete or abstract. 5.4. Control versus single/repeated events I mentioned in section 2.3. that one factor that seems to influence the choice of passive in Swedish is whether the subject (understood or overt) has control over the event. If the subject is perceived as able to influence the situation, the bli-passive is preferred, as shown in (11), repeated here. (11) a Representanten försökte bli omvald (S) the.representative tried BLI reelected b ??Representanten försökte omväljas the.representative tried reelect-S One thing that needs further investigation is how important this factor is in current Danish and Norwgian. Earlier, this factor was apparently not relevant compared with

the distinction between singular and repeated actions. Mikkelsen (1911:384) mentions the following contrast. (58) a Hun kan godt lide at roses af folk repeated event (D) she can well suffer to praise-S by people ‘She likes to be praised by people’ b Udsigterne til at blive rost ved denne lejlighed singular event the.prospects to to-INF BLI praised on this occcasion var ikke store were not great ‘The prospects of being prased on this occasion were not great’ However, according to my Danish informants, (58a) is no longer used; instead the bliform is preferred. The same applies to attitude verbs like bang for (‘be afraid to’). This makes the Danish pattern more similar to present-day Swedish where the bliform is preferred in both in both examples. The s-form is not impossible, which suggests that controllability is a rather weak factor, which may be overridden by other factors such as lexical preferences. (59) a Hon tycker om att bli lovordad repeated event (S) she likes to BLI praised b Utsikterna att bli lovordad vid detta tillfälle singular event the.prospects to BLI praised on this occasion var inte goda were not good 5. 5. Summary One factor that seems to cut across the various semantic factors mentioned here is animacy. According to SAG, inanimate subjects tend to cooccur with s-passives whereas animate subjects are more common with bli-passives. This preference is 24 probably balanced by other factors, but it is probably significant for Swedish and probably more relevant for Danish than previously thought. 6. More on lexical restrictions How can you find out if a particular verb occurs in both passives or not? Some grammars contain explicit lists of verbs that lack one or the other form (e.g. Mikkelsen (1911), SAG) but it is rare that this information is also available in dictionaries. Here I find the large corpora to be very valuable as you can tell rather easily if a verb is used in a particular form or not. So far I have been able to confirm that certain fairly frequent telic verbs in Swedish are not used in the bli-passive at all.

I have not found any verb that is only used in the bli-passive, but there are some that are more frequent in the bli-passive. These include adversative verbs such as köra över (‘run over’).13 This verb also occurs in the s-passive, but then only in a metaphorical sense.14

(60) a Hon blev överkörd av ett expresståg (S) she BLEV over-run by an express-train ‘She was run over by an express train’ b När ärendet drogs i kommunstyrelsen kördes Björn över, … when the.issue pulled-S in the.council-board drove-S B. over ‘When the issue came up in the council, Björn was overruled’ The fact that the bli-passive is preferred in adversative constructions is probably not an acccident, but seems to follow a common typological pattern (Ö.Dahl, p.c.). More research is needed here as well as into similarities with the use of the get passive in English. In order to be able to look looking at the effect of other factors, it is of course important to use verbs that occur in both passive forms. I am compiling a list of such verbs in Swedish. Some verbs that are productively used in both forms are given in the following table. acceptera accept framföra present avbryta interrupt mörda murder behandla treat råna rob bjuda invite rädda save erbjuda offer välja choose 13 In Swedish, the perfect participle normally incorporates any particle or adverb, whereas these may be separated in the s-passive, as shown in (60). Danish and Norwegian often use the separate forms in the participle construction as well. I have not yet investigated to what extent the ability of the participle to be prefixed to the verb affects the choice of passive. 14 The PAROLE corpus also contains a few examples where the metaphorical sense is expressed by the bli-passive. (i) ett resultat av att hans vilja blev överkörd a result of that his wish BLEV over-run ‘a consequence of the fact that his wishes were overruled’ One might argue that this shows that the bli-passive is the ‘unmarked’ passive for this particular verb and that this explains why it generalises to the metaphorical sense.

25 6.1. Verbs with propositional complements

An interesting group of verbs are those which take finite propositional complements such as anta (‘assume’) and inse (‘realise’). These often occur in the passive in which case the propositional complement becomes a subject. Having a sentential subject in preverbal position is possible (61b) but tends to be avoided. When another constituent occupies the initial position, the sentential subject will follow the verb (61c). In other cases an expletive subject is often inserted as in (61d). As far as I am aware, this whole lexical class only allows the s-passive in Swedish. (61) a Man antar att sossarna vinner valet (S) one assumes that the.social-democrats winn the.election b Att sossarna vinner valet antas allmänt that the.soc-dem winn the.election assume-S generally ‘It is generally assumed that the Social Democrats win the election’ c Allmänt antas att sossarna vinner valet. generally assume-S that the.soc-dem wiu d Det antas att sossarna vinner valet it assume-s that the.soc-dem win e * Det blir antaget att sossarna vinner valet Danish and Norwegian allow more variation as shown in (62) and (63). (62) a Det antages at serberne vil angribe (D) it assume-S that the.serbs will attack ‘It is generally assumed that …’ b Det blir antaget at serberne vil angribe it BLI assumed that the.serbs will attack ‘There are people who assume that …, i.e. there are some actual events where people assume that …’ (63) a På den annen side blir antatt at Milosevic fortsatt har … (N) on the other side BLI assumed that M. still has b Det blir antatt at Milosevic står bak et nytt utspill it BLI assumed that M stands behind a new move c Det antas at også mange av de 70 vitnene vil nekte it assume-S that also many of the 70 witnesses will deny … Note that the different passives convey different meanings in Danish. (62a) is the normal way of reporting that something is generally assumed. (62b) can not be used to convey the meaning of (62a). To the extent that (62b) is used, it highlights the fact that there are actual assuming events. I don’t know whether there are corresponding interpretational differences associated

with the Norwegian examples. A quick look in the corpus at Tekstlaboratoriet reveals that antas is about ten times more common than bli antatt. 26 It thus seems that there is a lexical restriction in Swedish concerning propositional verbs, probably characterisable in semantic terms, that is not directly relevant in the other languages. 6.2. sägs versus bli sagt One of the relevant verbs in Swedish actually has both passives, namely säga (say). But when you look at a concordance of examples, it becomes obvious that there is also lexical differentiation at play. The s-passive of säga is very frequent. The form is used for the ‘general saying’ sense (64a), to report on the content of printed works etc (64b) and also in the sense of something concrete that gets uttered (64c). (64) a Det sägs att av erfarenhet blir man vis men inte rik (S) it say-s that by experience you get wise but not rich b I FN:s deklaration om de mänskliga rättigheterna in UN’s declaration about the human rights sägs att alla är berättigade till … say-S that all are entitled … c Kan ni höra vad som sägs? can you hear what that say-S ‘Can you hear what is (being) said?’ When we look at a concordance of bli sagt we only find the concrete sense, when the NP subject denotes that which is uttered, or rather isn’t uttered, as the examples indicate. (65) a Inte mycket blir sagt under resan (S) not much BLI said during the.journey b Något nytt blir inte sagt something new BLI not said c Han påstår, att orden "nu och framgent" aldrig blivit sagda he claims that the.words ‘now and in the futre’ never BLIViT said Given that this sense can also be expressed with the s-form, replacing the bli-passives in (65) with an s-form is possible (66a). However, in the other senses associated with the s-form, the bli-form is impossible (66b). (66) a Inte mycket sägs under resan (S) not much say-S during the.journey b * I FNs deklaration blir det sagt att alla är berättigade …

in UN’s declaaration BLI it said that all are entitled We can contrast this systematic use of lexical differentiation in Swedish with the situation in Danish. There it seems that the option for lexical differentiation is smaller, given that the choice between the s-form and the bli-form often is a consequence of some other factor such as tense, as shown in (50). 27 6.3. ses versus bli sedd It will be useful to look at some further data involving the frequent verb se (‘see’) in Swedish. Just as the English counterpart, se is highly polysemous. But when you sort the passive occurrences by form, an interesting pattern emerges. It turns out that the sform is used for concrete seeing events (67a), when something is visible (67b), cf. (51a), as a bare infinitive taking verb (67c) and in a more abstract sense ‘be seen as something’ (67d). (67) a Tranorna sågs av 170000 personer (S) the.cranes saw-S by 170000 people b Här ses Bohustrafikens styrelseordförande Lennart J. here see-S Bohus traffic board-director LJ c I samma ögonblick sågs en man komma ut på balkongen as same moment saw-S a man come out on the.balcony d Socialdemokraterna sågs allmänt som lite maktfullkomliga the.social democrates saw-S generally as somewhat Compare these examples with some examples involving the bli-passive: (68) a EN KARL hade blivit sedd med diskförkläde i grannhuset (S) a man had BLIVIT seen with a washing up apron in the.neighbour-house b främlingen som ser utan att bli sedd the.stranger that sees without to BLI seen c absolut ingen anledning att oroa sig för att bli sedd absolutely no reason to worry about to BLI seen d men ständigt garderad för att bli sedd av butiksägaren but always on the guard for to BLI seen by the.shop-owner The examples in (68) all bring out a sense of se where it means ‘to be noticed or observed’. se thus appears to provide another example of a case where the choice of passive differentiates between two senses in Swedish. To what extent are lexical restrictions and differentiation relevant in Danish and Norwegian? I don’t have the full answer to this question as I have only looked at a few cases. bli sedd in Norwegian can clearly be used in a wider range of senses than the Swedish counterpart. Consider the data in (69) from the Bergen Tidende. Both these examples

would have to be expressed with the s-form in Swedish. (69) a De er lysår unna oss og ifølge astronomer (N) (S: ses) they are light-years away (from) and according to astronomists "for svake til å bli sett med et nakent øye" . to weak to BLI seen with a naked eye b Filmen tåler nemlig å bli sett om igjen. (N) (S: ses) the.film stands PRT to BLI seen again ‘This film can very well be seen again’ 28 6.4. Directions of differentiation So far we have only looked at a few cases of lexical differentiation. Nevertheless it seems that this differentiation is not arbitrary but tends to follow the Danish/Norwegian patterns. When a Swedish verb is used with both passives, and when these have slightly different senses, it appears that the s-passive usually expresses a sense that involves iteration or progressivity (something is seen or heard on many occasions) whereas the bli-passive is used for senses that involve the result of an individual event (of having been seen or heard).15

7. Syntactic constructions In addition to the functional, morphological, semantic and lexical factors discussed above, I think it is useful to distinguish a factor which I am calling ‘syntactic construction’. Although it may sometimes be difficult to distinguish the properties of a syntactic construction per se from contextual factors which determine whether a particular construction is used at all and from the lexical characterisation of e.g. verbs that may occur in the construction, I nevertheless think it is motivated to have a separate heading since I suspect that this factor is not equally relevant in all the languages under investigation. I will first look at verbs that occur in the syntactic context [_ NP XP] where the XP is interpreted as being predicated of the NP and then at constructions involving expletive subjects. 7.1. Raising verbs We will first consider some cases of (object) raising in the three languages. (70) a Vi anser henne (vara) lämpligast (S) we consider her be most suitable b Hon anses vara lämpligast she consider-S most suitable c * Hon blir ansedd vara lämpligast she BLI considered most suitable (71) a Hun anses for at være klog (D)

she say-S to be clever b Hun bliver anset for at være klog she BLI considered to be clever (72) a skelv som måles til 7 eller mer anses for å være kraftige skjelv (N) tremors that measure 7 or more consider-S for to be strng tremors b I dag er han tatt til nåde og blir ansett for å være en glimrende today he has been pardoned and BLI considered for to be en glimrende administrator a brilliant administrator 15 I am grateful to Joakim Nivre for suggesting this generalisation.

29 In Swedish these verbs are construed with a bare infinitive or a predicative AP or PP and they only allow the s-passive. In Danish and Norwegian, these verbs tend to take an infinitive marker (at, å). Both passives are possible in Danish, but only the spassive in Norwegian. Note also that anses in Danish requires the prepositional complementiser for which may mean that this is not a straightforward raising verb. More research into the different syntactic patterns in the different languages is clearly needed, but it seems to me that the pattern of possible and impossible passive forms shown in (64)-(66) is independent of the use, the mood, semantic roles, lexical restrictions and other factors that we have looked at so far. Instead it seems to be a specific syntactic property of the languages which passives are available for (object) raising verbs. 7.2. Perception verbs In Swedish perception verbs with infinitival complements only allow the s-passive, whereas with other complements both passives are allowed, possibly subject to some differentiation in the meaning. (73) a Per hörs öppna dörren (S) Per hear-S open the.door b * Per blir hörd öppna dörren Per BLI heard open the.door An interesting case arises with the verb se. In section 6.3. we saw that bli sedd is normally interpreted as ‘to be noticed’. What happens if we want to express this sense of the verb together with an infinitival complement, i.e. a context where only the spassive is possible? Which factor wins out? It turns out that the syntactic restriction is

‘stronger’ than the lexical in Swedish. There is no problem to express the intended reading with a subordinate temporal clause as in (74a), but (74b) is not possible. Presumably one has to use (74c) although this has other senses as well. (74) a Mannen blev sedd när han gick över gatan. (S) the.man BLI seen when he crossed the street ‘The man was noticed when he crossed the street’ b * Mannen blev sedd gå över gatan the.man BLI seen cross street-DEF c Mannen sågs gå över gatan the.man saw-S cross street-DEF In Danish, perception verbs occur in both passives, and the choice of which passive form to use seems to follow the general rule regarding the choice of passives. (More work needed here16) (75) a Manden bliver tit set gå over gaden (D) the.man BLI often seen go across the.street b Pensionister ses ikke mere fodre dyrene i parken 16 One difference between Danish and Swedish which may very well be relevant is that the perfect participle in Swedish agrees with the passive subject but not so in Danish.

30 retired see-S not anymore feed the.animals in the.park ‘You no longer see retired people feed the animals in the part’ In Norwgian the situation appears to be rather complex. According to one informant, passivising a perception verb with an infinitival complement is not very felicitous. The bli-passive is perceived as clumsy (76b) and the s-passive as impossible (76c). A circumlocution is preferred as in (76d) (cf (74a). (76) a Jon ser mannen gå øver gaten (N) Jon sees the.man go across the.street b ??Mannen blir sett gå øver gaten the.man BLI seen go across the.street c * Mannn ses gå øver gaten the.man see-S go across the street d Mannen blir sett i det han går øver gaten the.man BLI seen in that he walks across the.street 7.3. Presentational constructions In this section we will look briefly at passives occurring in presentational (existential) constructions. In Danish, both passives can be used, as shown in the following example from H&FJ (1996: (39)). (77) a Der drikkes en tør hvidvin til forretten (D) there drink-S a dry white-wine to the.first-course ‘A dry white wine will be drunk with the first course’

b Der bliver drukket en tør hvidvin til forretten there BLI drunk a dry white-wine to the.first-course ‘A dry white will be drunk with the first course’ Lars Heltoft (p.c.) confirms that (77a) would be used to report a general custom. It is the kind of statement you would find in a book on etiquette. (77b) is either a prediction of what will happen at a particular dinner or a report of what is actually drunk in general without implying that this follows a norm. In Norwegian, both passives forms are also used in presentational constructions, as can be seen in the examples in (78), taken from the Oslo corpus. Again it seems that the choice is determined by other factors. (78a) could be a description of an individual event. (78b) reports on a rule or plan and (78c) describes the lack of some regular event. The s-passive in (78d) is maybe less clear and this is actually a case where the bli-passive could also be used (K.J.Sæbø p.c.). (78) a Det blir delt ut løpesedler mot rasisme (N) it BLI distributed leaflets against racism b På avslutningen av festivalen skal det deles ut tre priser. at the.end of the.festival shall it award-S three prizes c Så lenge det ikke deles ut kongepokal i kvinneklassen, … so long it not award-S king-trophy in the.woman-class 31 ‘As long as no royal trophy is awarded in the women’s class, …’ d … foreslår for selskapets generalforsamling at det deles ut …suggests to the.society’s general-meeting that it distribute-S et utbytte på kroner 1,50 pr aksje. a dividend of crowns 1,50 per share Turning finally to Swedish, it would of course be desirable to look at Swedish counterparts of the Danish and Norwegian examples. We would then find that presentational sentences with dricks and delas ut are OK but that no examples with bli drucket or bli utdelat can be attested in the corpus. However, this is not very revealing since it turns out that these verbs are not used in the bli-passive at all. We need to find a verb that is used in both forms and can also be used in a presentational construction. erbjuda (‘offer’) is a candidate. (79) a Knark har jag aldrig själv blivit erbjuden (S) drugs have I never self BLIVIT offered ‘I myself have never been offered drugs’ b Är ni intresserade av att köpa ett vodkamärke? are you interested of to buy a vodka-brandname

-Om det erbjuds ett tillfälle, visst. if there offer-s an opportunity, sure ‘Sure, if an opportunity arises.’ c * Om det blir erbjudet ett tillfälle (79a) shows that erbjuda is used in the bli-passive, (79b) is a presentational sentence in the s-passive. But the bli-passive is not possible in the presentational construction (79c).17 This is not just true for this verb. A search for det blir|blev followed by a perfect participle in the PAROLE corpus yielded hardly any hits. I conclude that this is not a lexical restriction in Swedish but a more general restriction on the syntactic construction as such. In the previous section we looked at a case of conflict between lexical and syntactic factors in Swedish. Another potential conflict arises between the syntactic factor that favours the s-form in presentational constructions and the lexical factor that may require the bli-form in certain cases. Let us look at the choice between sägas and bli sagd, where the latter form is used preferably when you refer to concrete words that are actually said. Here it seems that the lexical factor is strong enough to override the syntactic restriction against bli-passives in presentational construcitions. Note that the s-passive is also possible. (80) a Det blev inte så mycket sagt kanske (S) it BLEV not so much said maybe ‘Maybe not very much was said’ b Det sades inte så mycket it said-S not so much 17 A closer look at the examples with bli erbjuden reveals that is all cases, it is an anaimate recipient that is the subject. The presentational constructions very rarely have an overt recipient, although it is possible. This may be a relevant factor in this case.

32 However this is not always the case. It seems to me that although anta in the sense ‘admit’ is normally expressed with the bli-form, the s-form is nevertheless preferred in presentational constructions. No examples of bli antagen with non-human subjects are attested in the PAROLE corpus. (81) a Det antogs ytterligare 20 elever (S)

it admitted-S another 20 pupils b ?*Det blev antaget ytterligare 20 elever it BLEV admitted another 20 pupils The presentational example in (80a) is actually an instance of a common pattern in Swedish involving negative objects and the bli-passive. Note that the negative object and some measure adverbials can occur before the particple. Other objects seem less felicitous in this construction and the s-passive is clearly preferred. (81’) a Men då blev det ingenting gjort (S) but then BLEV it nothing done ‘But nothing got done then’ b Då blev det mycket gjort then BLEV it a-lot done ‘A lot got done then’ c Då gjordes det ett nytt försök then did-S it a new attempt ‘A new attempt was made then’ d ?* Då blev det gjort ett nytt försök e ?*Då blev det ett nytt försök gjort 7.4. Impersonal passives The final construction we will look at is the so-called impersonal passive. The same pattern as for presentational constructions emerges. Danish and Norwegian allow both passives and the choice between them reflects the importance of other factors. Swedish only allows the s-passive, which does not by itself carry any connotations of normativity or genericity. H&FJ discuss the examples in (82)-(83), their (36)-(37). (82) a Der snydes (D) there cheat-S ‘People/they cheat, as a rule’ b Der bliver snydt there BLI cheated ‘Actual cheating is going on’ (83) a Her rulles (D) here press-S 33 ‘Pressing (using a mangle) offered’ b Her bliver rullet here BLI pressed ‘Pressing is (actually) going on’ In Swedish, only the s-passive is possible. (84a) can be used for the sense expressed

by (82b) as well. If you want to make it clear that you are talking about the current situation, you would have to say something like (84c). (84) a Det fuskas (S) it cheat-S ‘People/they cheat, as a rule’ ‘Actual cheating is going on’ b * Det blir fuskat c Någon här fuskar someone here cheats Here are some Norwegian examples showing that it is the use of the utterance that determines the choice of passive. (85a) is from the Oslo corpus, (85b,c) are from Western (1921:164).18

(85) a Til gjengjeld drikker nordmenn mer når det blir drukket. (N) on the other hand drink Norwegians more when it BLI drunk ‘On the other hand, Norwegians drink more when drinking is on’ b Der drikkes meget her i landet there drink-S a-lot here in the.country ‘People drink a lot in this country’ c Ved slike leiligheder blir der ikke stort drukket on such occasions BLI there not much drunk ‘On such occasions, people don’t drink a lot’ 7.5 Summary The four syntactic constructions that we have looked at gave rather similar results. In Danish and Norwegian, the construction per se does not seem to be important; rather it is the other factors that determine which passive will be used. A complete analysis of Swedish, on the other hand, probably needs to refer to in which syntactic context the passive is going to be used. We found some examples of interesting interactions between lexical and syntactic factors in Swedish. I suspect that there may well be such interactions in Danish and Norwegian as well, but this awaits further research. 18 If you take the presence of an object (or derived subject) as charachteristic for presentational constructions, then (85b) really belongs in the preceding section. However, for the present purpose, the distinction is not so important. Östen Dahl pointed out that this example normally is interpreted as a description of something factual, not something that should be the case according to a norm. The interpretation of (85b) thus differs from e.g. (32a). This is most likely due to the function of the impersonal passive construction.

34 8. Conclusion

One way to summarise my current understanding of what determines the choice of passive in the mainland Scandinavian languages is as follows. In Danish and to a somewhat lesser extent in Norwegian, the form determines the possible use and interpretation. If an s-passive is used, then the utterance will be interpreted e.g. as expressing a general norm, describing an incomplete event etc. If the context doesn’t permit this interpretation, the form is judged unacceptable. This explains why the spassive cannot be used in a context which is only compatible with an event interpretation, as shown in (29), repeated here. (29) a * Vi så vinduet åbnes (D,N) we saw the.window open-S b Vi så vinduet blive åbnet In Swedish, on the other hand, the interpretation is largely determined by the context. If an s-passive occurs on a sign, it will be interpreted as a rule (28a), and when it occurs embedded under a perception verb, it will be interpreted as describing an individual event (28c). (28) a Dörren öppnas utåt. (S) the.door open-S out c Vi såg dörren öppnas. we saw the.door open-S For all three languages, the availability of the passive forms is relevant. But the availability seems to depend on different factors. In Danish and Norwgian, the main factor is the tense; s-passive is only productive in the present tense and in infinitives. In other tenses, s-passives are replaced by bli- forms with little or no effect on the interpretation. In Swedish, availability should rather be seen as a lexical fact. Certain verbs in Swedish lack the bli-passive altogether. Other verbs have both passive forms, but the senses may be restricted in a systematic fashion. I suspect that this factor may be relevant in Danish and Norwegian as well, but more research is required to investigate this. Another factor that appears to be significant in Swedish is whether the subject of the passive verb has any control over the situation. This is probably linked to animacy. The possible role of animacy in Danish and Norwegian needs to be explored. Finally it looks like the syntactic context in which the passive occurs plays a more

important role in Swedish than in Danish and Norwgian where other factors are more important for determining the actual form. These conclusions are by necessity rather tentative since there are many areas which I have not investigated in sufficient detail yet. But at least they provide a basis for investigating the interaction between the different factors more systematically. 35 References Anward, Jan (1981) Form and Function of Passive and Impersonal Constructions in Swedish. Uppsala. Beckman, Natanael (1964)[1916] Svensk språklära. Bonniers. Faarlund, Jan Terje, Svein Lie & Kjell Ivar Vannebo (1997) Norsk referansegrammatikk. Universitetsforlaget, Oslo. Hansen, A. (1967) Moderne Dansk, III. Grafisk forlag. Hedlund, Cecilia (1992) On Participles. Dept of Linguistics, Stockholm University. Hellevik, Alf (1977) Norsk på ny: NYNORSK. Det norske samlaget, Oslo. Heltoft, Lars (1994) S-modus og perifrastisk modus. In Språkbruk, grammatik och språkförändring. En festskrift till Ulf Teleman. Inst för nordiska språk, Lunds universitet. Heltoft, Lars and Lisbeth Falster Jakobsen (1996) Danish Passives and Subject Positions as a Mood System. In E.Engberg-Pedersen et al. (eds) Content, Expression and Structure: Studies in Danish Functional Grammar. John Benjamins, Amsterdam, 199-234. Holm, Gösta (1952) Om s-passivum i svenskan. Lundastudier i nordisk språkvetenskap 9. Gleerup, Lund. Holm, Gösta (1967) Om s-passivum i svenskt talspråk. In G.Holm (ed) Svenskt talspråk. Almqvist & Wiksell, Stockholm. Holmes, Philip and Ian Hinchliffe (1994) Swedish: A comprehensive Grammar. Routledge, London. Jones, G. & K.Gade (1990) Danish Grammar.Gyldendal, København. Lindfors Viklund, Maja (1997) Passivens retorik i danska och svenska. Ms. Dept of Swedish, Göteborg University. Lødrup, Helge (in prep) Exceptions to the Norwegian passive: Unaccusativity, aspect and thematic roles. ms. Stanford and Oslo. Mikkelsen, Kristian (1975)[1911] Dansk ordföjningslære. Hans Reitzells forlag, København. Noreen, Adolf (1925) Vårt språk V. Gleerups, Lund. Rogström, Lena (1997) Svenska passivkonstruktioner. Ms. Dept of Swedish, Göteborg University. Sundman, Marketta (1983) Control, subject and voice in Swedish. In F.Karlsson (ed)

Papers from the Seventh Scandinavian Conference of Linguistics, Dept of General Linguistics, University of Helsinki. Thorell, Olof (1973) Svensk grammatik. ESSELTE Studium, Stockholm. Teleman, Ulf, Staffan Hellberg and Erik Andersson (in press) Svenska Akademiens Grammatik. Western, August (1921) Norsk riksmålsgrammatikk. Kristiania. 36 Corpora Norwegian Text Archive at the University of Bergen http://www.hit.uib.no/nta/. Oslo Corpus of Bokmål: http://www.tekstlab.uio.no/

Swedish PAROLE Corpus: http://ldb20.svenska.gu.se/.