utdrag fra julekongen

10
1. krønike av Harald rosenløw eeg • lars gudmestad BJørn BroCHmann

Upload: de-norske-bokklubbene

Post on 08-Mar-2016

226 views

Category:

Documents


1 download

DESCRIPTION

utdrag fra boka

TRANSCRIPT

1. krønike

av Harald rosenløw eeg • lars gudmestadBJørn BroCHmann

Julekongen_1. krønike_30.indd 1 04.09.12 14.07

(Eller hvordan jeg oppdaga en hemmelig ridderdal og fant en måte å redde jula for hele familien min som var nødt til å bo hos min

verste fiende, og i tillegg ble konge for et helt folk)

Av HARALD ROSENLøw EEG OG LARS GUDMESTADBJøRN BROCHMANN

1. krønike

Julekongen_1. krønike_30.indd 3 04.09.12 14.07

4

kapittel 1

Mitt navn er Kevin Gran. Jeg er ti år og kommer fra et lite sted som heter Sølv-skogen. Forrige jul skjedde det noen helt sprø ting i livet mitt. Og jeg lover deg at det ikke bare er eventyr. Så jeg har bestemt meg for å skrive ned alt som skjedde. Alt jeg husker i hvert fall. Og siden jeg er fast leser av pappas gamle Fantomet-blader, så kaller jeg det for en krønike. Jeg vet ikke helt hva en krønike er, men det høres jo ganske kult ut.

Alt sammen begynte med at jeg våkna i senga. Ting starter jo ofte sånn, med at man våkner, men dette var helt spesielt. Det var første desember! Og jeg trenger ikke å nevne hvorfor første desember var en utenom det vanlige bra dag? Kunne lagd ei liste herfra til Jupiter, men starten av lista mi lød omtrent sånn: 1. Første desember kunne vi åpne første luke i julekalenderen. 2. Første desember var bare tjuetre dager igjen til julaften, og 3. Første desember betød at planen min skulle tre i kraft. Jeg var på vei ut. Sjokoladen i julekalenderen min hadde noen spist allerede. Det var ulempen med familien min. Ting hadde en tendens til å for-svinne, viskelær, sokker, mat, kalendersjokolade. Pappa Anton hadde rimelig orden på ting, han elska orden og pene tall, så ting forsvant sjelden for godt, det var bare sånn at hvis du ikke var tidlig nok oppe eller rask nok på labben var det noen andre som tok det du skulle bruke, eller noen andre som spiste det du hadde tenkt å spise. Lista over mistenkte var ikke uendelig lang. øverst, Lillesøster Mira, delt andreplass tvillingene Katrine og Ada. Og nederst pappa. Mamma var Sølvskogens beste politi, og for såvidt eneste, men hun ville aldri stjålet sjokolade.

Julekongen_1. krønike_30.indd 4 04.09.12 14.07

5

Men det var viktigere ting å tenke på i dag enn en sjokolade. Jeg dro med meg skolesekken og stakk ut mens resten av familien sloss om plass ved frokostbordet. Skulle jeg få til noe som helst, trengte jeg mitt eget sted, såpass mye hadde jeg skjønt. Så ute i skogen, under en diger rot hadde jeg innreda en perfekt hule. Ut hit dro jeg når jeg skulle få fred, jobbe på en genial plan eller finne opp noe kult. Her ute hadde jeg strøm fra et bilbatteri, musikk og lys, og det var riktig så koselig. Lista mi over oppfinnelser jeg jobba med løp omtrent sånn: 1. sjokolademelkmiksmaster, 2. snowboard med motor, og 3. snøball- kanon. Men planen i dag var å legge siste hånd på gaven til klassens julekalen-der. Alle skulle ha med hver sin gave, og så skulle vi trekke én hver dag fram til jul. De fleste kjøpte gaver, sjokolade eller billige plastikkting, mens jeg pleide å gi bort en av mine oppfinnelser. Det var en liten plastnisse som kunne lyse. Jeg pakka den inn. Så fint jeg kunne. Og så gjorde jeg en liten ting til, det som gjorde at det ikke bare var en oppfinnelse, men en masterplan.

Julekongen_1. krønike_30.indd 5 04.09.12 14.07

6

kapittel 2

Den første jeg møtte på skolen var selvfølgelig Peder. Han driver med kamp-sport, mora hans er rik og han har veldig mange kule ting. Så mange at han kan gi bort mye, derfor er han populær og har mange venner også, men jeg har aldri fått noe av han, bortsett fra en blåveis og noen dytt i ryggen. Men heldigvis var det snart jul. Det er jo mye fint med jul, presanger, god mat og kaker, men aller best: skolefri betydde Peder-fri! Jeg kan ikke si hvor mye jeg gleda meg til det. Peder sto og stirra på kalendergaven jeg hadde i hendene. Pent pakka inn. – Hva er det i den? spurte Peder. – Ingenting, svarte jeg. – Særlig, du lager alltid så kule ting, sa han og nappa gaven ut av hend-ene mine. Han rista på den. La øret mot den og lytta. – Hvis det ikke er noe i den, foreslår jeg at vi skal bytte gave, sa Peder. – Hva har du med da? spurte jeg. Og da slo Peder hånda mot panna. – Nei, jeg glemte min hjemme. Uflaks. Så gikk Peder inn i klasserommet. Med min gave. Uflaks, særlig. Peder hadde ikke hatt uflaks om han hadde slått det opp i ord-boka. Da vi skulle henge opp kalendergavene våre på julekalenderen bakerst i klasserom-met, var alle veldig spent på gavene. Peder sto der og gliste og hengte opp sin gave lik-som. Det var den største. Men det var jo da planen min trådte i kraft. Masterplanen! For helt rolig smøyg jeg en gave til opp av sekken

Julekongen_1. krønike_30.indd 6 04.09.12 14.07

7

min og hengte den opp på kalenderen. Og den andre kalendergaven var kan-skje bittelitte større enn den første gaven min som Peder hadde tatt. Det var mange i klassen som begynte å glede seg allerede. Men i blikket til Peder så jeg noe jeg ikke akkurat gleda meg til: Hevn? Eiril kom bort til meg etterpå. Hun er den i klassen som kanskje er enda mer utafor enn meg. Hun har en evne til å si ting litt rett ut. Noe som får henne i problemer. – Så lur du var som hadde med en ekstra gave, sa Eiril. – Jeg vet ikke, svarte jeg. – Kanskje Peder bare blir mer plagsom? – Da kan du trenge en venn? sa hun. – Deg? svarte jeg. Hun nikka fornøyd. Jeg er ikke noen ekspert på ven-ner. Jeg trives jo ganske bra i mitt eget selskap, men skulle jeg, Kevin Gran, klassens nest dummeste, bli venn med Eiril, klassens største taper? vi to sam-men var ingen oppskrift på suksess akkurat. – Så skal vi gå sammen hjem? spurte hun. – Det er jo sånn venner gjør. – vel..., vi bor jo ikke samme sted, svarte jeg. Klarte å lure meg unna.

Julekongen_1. krønike_30.indd 7 04.09.12 14.07

8

Jeg kom hjem fra skolen. Utenfor huset sto pappa og rydda vekk snø med en spade. Jeg så med en gang at det var noe galt. Og da mener jeg ikke at han hadde lua på vranga. Det var ansiktet hans. Pappa smiler nesten alltid. Men nå så han bare trist ut. Han planta spaden i snøen og så på meg. – Hei, Kevin. – Hei, pappa. Er det noe? Pappa sukka og så på meg. – vi har sopp, sa han. – Til middag? – Nei, nei. Det har vært noen eksperter her og undersøkt, og huset vårt er fullt av sopp. Ikke sånn som man spiser. Sånn som vokser på vegger og i kjel-lere. Farlig sopp som gjør at huset råtner og ramler sammen til slutt. – Hva skal vi gjøre da? spurte jeg. – Jeg har snakka med Randi, og jeg er redd jeg har noen dårlige nyheter. De som skal fjerne soppen kommer på lille julaften. Og da kan ingen være i

huset på en uke. Det tok noen sekunder før det gikk opp for meg. – En uke? Men hva med julaften, da? – Akkurat det sa jeg til Randi også, men du vet jo hvordan hun er. Pappa klappa meg på skuldra og smilte tap-pert. – Du. Ikke vær lei deg. vi finner sik-kert på noe, Kevin. Her er det et par ting jeg må fortelle. Randi er den rikeste på Sølvskogen og eier et stort kjøpesenter, Krohnsen-teret. Hun eier også huset som vi bor

Julekongen_1. krønike_30.indd 8 04.09.12 14.07

9

i, så vi må gjøre som hun sier. Randi er sjefen til faren min, og hun får han til å jobbe både dag og natt. Hvis han ikke leverer regnskapene i tide, kjefter hun så høyt i telefonen at jeg kan høre det selv om jeg sitter i et annet rom. Og siden hun også er mora til Peder og har ansvaret for oppdragelsen hans, så er det kanskje ikke så rart at han er som han er. Det er som mamma pleier å si: Eplet (Peder) faller ikke langt fra stammen (Randi). Etter å ha snakka med pappa gikk jeg opp på rommet mitt. Jeg slengte igjen døra og satte meg skuffa ned på sengekanten. Randi Krohn brydde seg visst ikke om at en familie på seks ikke hadde noe sted å være på julaften. Jeg trodde det var sånn at folk flest begynte å bry seg mer om hverandre når det nærmet seg jul. Men folk flest er jo ikke griske millionærer. Heldigvis! Så der og da bestemte jeg meg. Randi Krohn skulle ikke få ødelegge julestemninga for meg. Her gjaldt det å tenke positivt, og få opp humøret igjen. På den ene sida var det jo litt rart å ikke feire jula hjemme. Men når alt kom til alt, så var det jo ikke så viktig hvor jeg var. Nei, Kevin Gran var villig til å feire jul med familien i venterommet på togstasjonen, han, så lenge han fikk en Peder-fri jul.

Julekongen_1. krønike_30.indd 9 04.09.12 14.07

10

Hvis pappa hadde sagt at han skulle finne på noe, så gjorde han vel det. Jeg ville ikke la dette ødelegge julestemninga, så for å glede meg sjøl, og snart alle andre, stakk jeg tilbake i hulen. Jeg hadde en seriøs plan om å fullføre snøball-kanonen. Uansett hvor vi skulle feire jul, så ville den oppfinnelsen garantert bli et høydepunkt i julefeiringa. Jeg hadde funnet en gammel støvsuger, jeg hadde dimensjonert kaliberet på snøballene, og jeg hadde lagd et perfekt kanonløp på støvsugeren. Så da var det vel bare noen små detaljer igjen. Som å få en støv-suger til å blåse i stedet for å suge. Det var kanskje ikke en detalj, men mester-hjernen Kevin skulle nok finne en løsning. Men akkurat da jeg var på sporet av en idé, jeg tror jeg skjønte hva jeg skulle gjøre med støvsugeren, begynte det å drysse jord ned på arbeidspulten min. Jeg så opp i taket på hulen. Og idet jeg strakk ut armen for å sjekke, kom det mer jord fra taket. Støvet sto rundt meg. Og plutselig raste det og knaste og brakte og dundra i hulen. Jord og stein hagla

Julekongen_1. krønike_30.indd 10 04.09.12 14.07

11

rundt meg. Så var det stille igjen. Og når jeg fikk gnidd støvet ut av øya, blei jeg møtt av et sørgelig syn. Alt i hulen var dekt av jord og støv, og den ene veggen hadde rast inn. Lyset i hula hadde gått, og oppfinnelsene mine var fulle av jord. Jeg er ikke en negativ type, men mitt fantastiske skjulested var rett og slett helt herpa. Men midt i elendigheten var det noe som gjorde meg ganske så nysgjer-rig. Jeg gikk innover i støvet, i jordhaugen, og der, midt i veggen som hadde rast, stakk det opp noe som ligna på ei hånd. Men det var ikke ei hånd. Jeg bøyde meg over den, og flaks at jeg hadde spist fiskekakene mine hele november, for etter en frisk brytekamp fikk jeg dradd den løs. Og det var noe av det kuleste jeg hadde sett i mitt liv. Den var svart, og rusten og gammel, sikkert tusen år. Eller kanskje hundre tusen år? Midt i hulen hadde jeg funnet en fantastisk, gammel ridderhanske.

Julekongen_1. krønike_30.indd 11 04.09.12 14.07