Knusende stillhet

Val McDermid

Knusende stillhet

Oversatt av Henning Kolstad

Val McDermidOriginalens tittel Splinter the Silence

Oversatt av Henning Kolstad

Copyright © Val McDermid 2015Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency, Copenhagen.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-50235-5

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Sean Garrehy - L,BBGOmslagsfoto: Shutterstock/Arcangel

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i Sabon 10/14 pkt og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Denne tilegnes Leslie Hillsfor mangeårig vennskap – og fordi du, kjære deg,

i likhet med så mange av mine venninnerikke lar deg kneble.

1

Helger var best. Da var det lett å unngå å arbeide.Og følgelig ble det lettere å holde øye med kvinnene han var

interessert i. For det meste gikk heller ikke de på jobb da, såhan fikk sjansen til å observere rutinene deres og pønske utden beste måten å drepe dem på.

Han var god til å følge med. Lærerne hans, og senerearbeidsgiverne, hadde alltid snakket om at han hadde så godtblikk for detaljer. At han aldri prøvde seg på et prosjekt førhan hadde vurdert risikomomentene og mulighetene. Ved sittførste drap hadde han nok vært i sjokk, følte han. Men selv dahadde han greid å legge en plan og holde seg til den. Etterpåhadde han skjønt at den handlingen åpnet døra til et kall. Nåvar kallet blitt en viktig del av tilværelsen.

Som i dag, for eksempel. Han hadde ikke helt bestemt segfor hvem som skulle bli den neste. Han hadde et par navn påden mentale lista, og han visste hvordan han ville drepe denutvalgte. Det gikk mest på å finne ut om logistikken ville fun-gere. Når du planla å henge noen, måtte du være sikker på atdet fantes noe å henge dem i. Og det hastet ikke. Han haddestadig den forrige friskt i minne, og det ga dyp tilfredshet. Per-fekt gjennomført.

Men denne her … hun oppfylte alle kriteriene. Likevel villehan ikke forhaste seg med å ta en endelig avgjørelse. Ikke sliksom første gang han hadde begitt seg ut i villmarka, som hanlikte å kalle det. Nå som han satt her og holdt øye med et hus

7

hvor ingenting skjedde, var det en fryd å hente minnene fremigjen. Opphissende, men nervepirrende også. Det var så myesom kunne gått skeis.

Hun hadde vært alene. Det kom så uventet at han mistetkoordinasjonen og snublet i sine egne bein. Knokene streifeten teglsteinmur og fikk blødende skrubbsår. Han kunne nestenikke få seg til å tro det, men alene var hun. Ingen vakt, ingensjåfør, ingen personlig assistent, ingen av de kaklende meggenehun pleide å omgi seg med for å høste løpende bekreftelse påsin sosiale verdi. Hun var helt på egen hånd der hun joggetned de fem trinnene fra utgangsdøra til den smale, gruslagteplassen som skilte det urettferdig nydelige hjemmet fra gatahvor folk av hans type ikke hørte hjemme. Han ventet nestenat døra skulle fly opp igjen, og at en eller flere fra følget hen-nes skulle komme styrtende etter og legge på sprang for å nåhenne igjen før hun kom til porten.

Men nei. Det var ingen andre. Bare hun.Han så seg vilt rundt. Vanligvis la han stor vekt på å gå i ett

med gatebildet, men det hensynet ble revet i småbiter og virvletvekk som konfetti i byluftas dieselmettede vinddrag. Likevel laoverhodet ingen merke til ham. Sent på ettermiddagen i nordreLondon var det ingen som brydde seg om noe eller noen utenklar og direkte relevans for dem selv, og minst av alt bryddede seg om henne. Hun var da heller ikke gjenkjennelig uten-for twitterære kretser. For folk flest på gata var hun ganskeenkelt en hvilken som helst kvinne i trettiårene fra nordre Lon-don. Designerjeans og en trendy hettegenser fulgte den ganskealminnelige figurens linjer i stedet for å skjule dem; årets mote-dikterte skulderveske hang ved den ene hoften, og det flertone-blekede håret var samlet i en løs hestehale. Knapt verd et blikk,slett ikke en skikkelse å feste seg ved. Rart at noen overhodethadde tatt notis av noe hun hadde sagt eller gjort.

8

Uten å ane noe om forvirringen hans åpnet hun den tungesmijernsporten med den gotiske knirkelyden han var blitt såvant til i det siste. Hun lukket den omhyggelig etter seg ogbegynte å gå.

Han kunne knapt tro at dette virkelig skjedde. I tre ukerhadde han holdt henne under oppsikt så ofte han kunne. Oghun gikk aldri ut alene. Var vel redd, antok han. Ikke redd noktil å tie stille, men redd nok til å sørge for at noen alltid var inærheten og kunne passe på henne.

Etter alt det de hadde sagt til henne kvelden før, burde hungjemt seg under dyna og ikke våget annet enn å resignere.Ikke spradet av sted langs fortauet som om hun hadde mora-len på sin side, men tvert imot innsett og godtatt at hun var etdestruktivt, uroskapende og farlig kvinnfolk som fortjente althun ble utsatt for.

Han hadde ikke planlagt å fikse henne i dag. Han haddeikke regnet med en så gyllen anledning. Men han ville ikkela den gå fra seg. Ikke godt å vite når han kunne få enslik sjanse igjen. Dessuten hadde han jo gjennomgått dette ihodet hundre ganger, søkt etter svake punkter i hvert enesteelement av planen og funnet ut hvordan han skulle unngådem.

«Ta deg sammen,» mumlet han lavt til seg selv og gikk etterhenne på noen meters avstand, med et par tenåringsjenter mel-lom seg og henne. «Ta deg sammen.»

Å ta henne på åpen gate hadde vært mye enklere enn hanhadde ventet. Kvinner som henne – middelklasse, trygge på sinstatus, vant til at verden danset etter deres pipe – gikk meden falsk følelse av sikkerhet. De stolte på folk helt til noen gadem en svært god grunn til å la være. Hun hadde stolt på ham,for han sørget for å se ut som og høres ut som alle de andreynkelige mennene som lot kvinnene sine bestemme – tuktet til

9

lydighet og forvandlet til et eller annet kvinnfolks stakkarsligetrell.

Han hadde gjort sine undersøkelser. Han visste hvilke navnsom ville gjøre bløffen hans troverdig. Hun hadde trodd denhistorien han diktet opp om at radiostasjonen trengte henne istudio for å vikariere for en syk kollega. Hun hadde satt seginn i bilen uten protest. Og så hadde han vist henne bildenehan hadde på telefonen.

Det der hadde han vært stolt av. Han kunne dette med åpønske ut opplegg, legge planer og forberede seg. Datteren,som gikk på filmskole for å samle studiepoeng, hadde værtlatterlig enkel. Han hadde utgitt seg for fotograf og sagt athan holdt på med et prosjekt som gjaldt gisler og protest. Hanhadde engasjert tre av dem, slik at han ikke skulle se ut somen pervers avviker som peilet seg inn på en bestemt jente. Såhadde han rigget til en serie bilder der det så ut som om de bleholdt fanget og torturert. Nå hadde han en samling omhygge-lig redigerte bilder på telefonen, og de ga ham et perfekt press-middel.

Straks han viste henne det første bildet, hadde hun stivnettil. Det kom bare et lite klynk bak lukkede lepper. Hun haddetatt seg sammen. «Hva vil du?» fikk hun frem, men stemmenhadde svingt minst en oktav opp og ned.

«Det går mer på hva du vil. Du vil at datteren din skalkomme levende fra dette, ikke sant?»

«Dumt spørsmål,» sa hun med et bluss av sinne gnistrendei ansiktet.

Sånt ville han ikke vite noe av. Han slapp girspaken ogsmekket henne hardt over ansiktet med håndbaken. Hunskrek rett ut og krympet seg vekk fra ham. «Ikke provoser megtil å ringe barnevakta hennes. Du vil ikke like det som skjermed Madison hvis jeg blir nødt til å gjøre det.» Han snøftet.

10

«Madison. Hva faen er det for slags navn? Vi går ikke av veienfor noe. Vi skjærer henne, vi voldtar henne, vi gir henne slikmedfart at ingen vil røre henne mer. Unntatt av medynk. Sågjør som du får beskjed om, for helvete.»

Hun sperret opp øynene, og munnen dannet en forpint O.Det var en sann fryd å se henne svi for all klagingen og jam-ringen, det måtte han innrømme. Hun hadde kalt menn somham for kvinnehatere. Men i virkeligheten var de det stikkmotsatte. Menn av hans type var glad i kvinner. De forsto hvaslags liv som passet kvinner best. De visste hva kvinner virke-lig ønsket. Ordentlige kvinner ville ikke være ute i verden ogleke myndige og innsiktsfulle hele tiden. De ville skape hjem,ta seg av familien, markere seg i hjemmet og bruke sin maktder. Opptre som kvinner, ikke som falske menn.

Fra da av hadde det vært lett. De hadde dratt hjem til henneetter at personalet hadde gått for dagen. Inn i garasjen. Medhåndleddet lenket til armlenet for å få det til å se ut som omhun ville gjøre det umulig å ombestemme seg. En slange fraeksosrøret og inn i bilen. Boka på setet ved siden av henne,en påminnelse om bakgrunnen for det han gjorde. Han kunneombestemt seg når som helst. Han kunne benådet henne. Menhva skulle det vært godt for? Selv om hun hadde tatt skjeen ien annen hånd, ville det ikke endret noe. Han tok en siste tittog lukket garasjedøra.

Neste morgen fant de henne.

2

Carol Jordan snurret den siste centimeteren med portvin rundti glasset og tenkte nesten lengselsfullt på drap. Hun håpet attilfeldig forbipasserende trodde hun bare tuklet med stetten.I virkeligheten var grepet hennes så hardt at hun var redd glas-set kunne ryke. Mannen til venstre for henne, som ikke så uttil å være en type du hadde lyst til å slå ned, bøyde seg fremfor virkelig å understreke det han sa.

«Det er absolutt ingen sak å finne personer med høy netto-verdi hvis du leter på riktig måte,» sa han.

Og nok en gang, automatisk og uunngåelig, kom trangentil å renne knyttneven i det smale, tilfredse fjeset, kjenne denskarpe nesa bli knust under knokene, se ham sperre opp desmå griseøynene i vilt sjokk.

I stedet tyllet hun i seg resten av vinen og skjøv det tommeglasset mot den rause verten, som rolig skjenket enda en rikeligrunde med Dows 2007-årgang. Mannen til venstre for hennehadde allerede erklært at dette nok var «den beste portvinenDow har produsert noen gang»; det hadde han sagt mens hanskylte ned enda en bit Stilton. Hun visste ikke nok om portvintil å komme med innvendinger, men hun hadde lengtet etter åkunne gjøre det.

«Det har du sikkert rett i,» mumlet Carol igjen, hun prøvdeå ikke høres for vrang og uomgjengelig ut. Hun kunne ikkehuske sist hun hadde vært i en såpass formell middag somdette, men hun hadde ikke glemt hvilke forpliktelser det inne-

12

bar å ta imot en invitasjon til å spise med venner. Det haddehun fått banket inn i seg ved morens bord. Smile, nikke, si segenig, holde seg unna politikk og absolutt aldri starte en kran-gel.

Heldigvis for resten av selskapet hadde mange års overord-net tjeneste i politiet styrket morens bannlysning av politikkved middagsbordet. Når budsjettet og hele avsnittet ditt varavhengig av politikeres velvilje, lærte du fort å tie med syns-punkter som kunne komme tilbake og glefse deg i strupen somnådeløse vampyrer. I årenes løp hadde Carol lært seg å la væreå ha kontroversielle synspunkter, slik at hun slapp å være reddfor at noe skulle glippe ut av henne i feil øyeblikk. Det overlothun til de underordnede ved avsnittet, som mer enn oppveideforsiktigheten hennes.

Ikke at det hadde vært så mange anledninger av denne typeni den tiden hun var leder for et elitelag av drapsetterforskere.Jobben hadde krevd for mye av henne, den hadde slukt atskil-lig mer enn de førti timene i uka hun ifølge kontrakten skulleyte. Carol hadde tatt godt vare på resten av tiden sin og bruktden til ting hun gjerne ville gjøre. Som å sove. Ikke sitte i timeetter time ved andre menneskers bord og høre rike, utåleligeklyser rakke ned på folk de mente sto i veien for den neste mil-lionen de aktet å tjene.

Men nå hadde hun ikke annet enn ledig tid. Karrieren hunhadde definert seg etter var over. I slike situasjoner måtte huninnprente seg at hun hadde valgt det selv. Hun kunne værtkriminalsjef Jordan ennå. Men hun hadde valgt å simpelthenvære Carol Jordan, en ganske alminnelig innflytter i en dalpå landsbygda i Yorkshire, en dal invadert av folk som ikkehadde den ringeste tilknytning til landskapet rundt seg, bort-sett fra at de likte det bedre enn forstadslivet de hadde lagt bakseg.

13

Verten hennes, George Nicholas, var et unntak. Familienhans hadde bygd herregården i enden av dalen på slutten avsyttenhundretallet og bodd der sammenhengende i litt over tohundre år. Han hadde en slik velsituert, privilegert bakgrunnsom Carol var tilbøyelig til å forakte. Første gang de møtteshadde hun bare behøvd et eneste blikk på den lyserøde, nyvas-kede huden, den patrisiske profilen og et antrekk som kunnekommet rett fra en katalog over herrekonfeksjon, så haddehun resolutt bestemt seg for å mislike ham og betrakte hammed mistro. Men etter hvert ble hun avvæpnet av den ufor-styrrelige sjarmen som møtte fiendtligheten hennes rett på ogvalgte å ignorere den. Det og de forbaskede bikkjene.

Senere hadde hun fått vite grunnen til at han trodde han villebli den siste i sin arvefølge som bodde på herregården. Hanvar blitt enkemann tre år tidligere, da kona mistet livet i entrafikkulykke. Han bar sorgen lett, men Carol hadde såpassgod kjennskap til traumer at hun tydelig så hvordan det plagetham.

Carol kremtet og skjøv stolen ut fra bordet. «Jeg får si takkfor meg, George,» sa hun. Verken nøling eller snøvling røptehvor mye hun hadde drukket.

Latterrynkene rundt øynene hans forsvant sammen medsmilet som kvinnen ved siden av ham hadde utløst med en iro-nisk bemerkning Carol ikke hadde hørt ordentlig. «Er du nødttil det?» Han hørtes skuffet ut, og det kunne hun forstå. I flereuker hadde han prøvd å overtale henne til å komme på mid-dag, og nå som hun omsider var her, stakk hun av så snart hunså sitt snitt. «Vi har ikke engang drukket kaffe ennå.»

Carol gjorde seg bedrøvet. «Flash er fortsatt litt for ung tilå være særlig lenge alene.»

Han senket munnvikene og anla en like sørgmodig mineselv. «Der lagde jeg altså ris til egen bak.»

14

«Hvem er Flash?» Spørsmålet kom fra en eldre mann et parplasser fra dem. Det lubne, rødmussede fjeset og dobbeltha-kene fikk ham til å minne om en av de mer muntre illustrasjo-nene fra Dickens.

«Carol var så snill at hun tok seg av en av valpene til Jess,»forklarte George, han gikk inn i rollen som elskverdig vertigjen. «Den som er redd sauer.»

«Redd sauer?» Dickens-illustrasjonens uttrykk var like van-tro som tonen hans.

«Det skjer nå og da,» sa George mildt. «Ei søye behøverbare breke litt, så rømmer Flash med halen mellom beina.Carol reddet henne fra å bli til overs.»

«Og det er godt selskap i henne,» sa Carol. «Men hun erikke stort mer enn en valp. Og som alle border collier liker hunikke å være alene særlig lenge av gangen. Så jeg bør kommemeg tilbake.»

Det kom et fnys fra mannen hun hadde lyst til å slå. «Bik-kja di høres mer tyrannisk ut enn barnevakten vår. Og det sierikke så rent lite.»

«Langt ifra, Charlie,» sa George. «Carol har helt rett.Behandler du en valp ordentlig, får du en virkelig bra hund.»Han smilte, de mørke øynene var godlynte. «Jeg skal få Jackietil å kjøre deg hjem. Du kan hente bilen din når du er ute medFlash i morgen tidlig.»

Carol rynket panna. Så han hadde lagt merke til hvormye hun hadde drukket. Tanken ergret henne. Alkoholinn-taket var hennes egen sak. Ingen kunne forventes å tåle dethun hadde vært gjennom uten en eller annen form for støtte.Hun visste at hun hadde kontroll over drikkingen, det varikke den som styrte henne, uansett hva andre måtte innbilleseg.

Hun skjøv den tanken fra seg og presset frem en henslengt

15

tone. «Det er ikke nødvendig. Jackie har nok å gjøre på kjøk-kenet. Jeg er fullt skikket til å kjøre.»

Mannen til venstre for henne lagde en litt foraktelig lyd.«Jeg skal få sjåføren din til å kjøre deg,» sa han og klappethenne nedlatende på hånden.

Carol reiste seg klippestøtt. «Snilt av deg, men det er ikkenødvendig. Det er bare noen få kilometer bortover langs veien.Det er stille som i graven såpass sent på kvelden.» Den myn-dige tonen viste at hun var vant til å bli adlydt.

George reiste seg raskt og skjøt leppene frem. «Jeg skal følgedeg til bilen,» sa han med den høfligheten som aldri slo sprek-ker.

«Hyggelig å treffe dere,» løy Carol og smilte seg rundt bor-det, hvor det hersket et kveldskaos av krystall og sølv, porse-len og osteanretninger. Åtte personer som hun aldri behøvdeå treffe mer, om hun var heldig. Åtte personer som sikkerttrakk et lettelsens sukk nå som den firkantede pluggen forlotdet runde hullet. George åpnet spisestuedøra, ga plass og lothenne gå foran ut i den steinflislagte hallen. Diskré belysningfikk gamle tepper til å skinne – eller kanskje det skyldtes vinen,tenkte Carol da hun gikk til den brede hoveddøra.

George stoppet i vindfanget og kastet et vurderende blikkpå yttertøyet som hang på gjesteknaggene. Han strakte hån-den mot en lang, svart kasjmirjakke, så stoppet han og sendtehenne et smil over skulderen. «Allværsjakka, ikke sant?»

Carol følte et stikk av forlegenhet. Hun hadde bevisst valgtden jakka hun brukte når hun luftet hunden. Ville ikke staseseg helt opp for noe hun ikke hadde lyst til å være med på. Mennå føltes det som en tilsiktet krenkelse av en mann som aldrihadde vist henne annet enn godhet og et vennlig ansikt. «Denmatcher Land Roveren bedre enn kjolen,» sa hun og pekte pådet smale silkeplagget, som passet henne bedre enn før. Hun

16

hadde en annen figur nå enn da hun i sin tid kjøpte kjolen;hardt kroppsarbeid hadde gitt henne bredere skuldre og nyekonturer på hofter og lår.

Han hjalp henne på med den regntette jakka. «Jeg har igrunnen sans for kontrasten,» sa han. Hun kunne ikke seansiktet, men hørte smilet i stemmen hans. «Takk for at dukom, Carol. Jeg håper det ikke var for stor plage. Neste ganglover jeg deg en mer avslappet kveld. En rolig aftens på kjøk-kenet, kanskje?»

«Standhaftigheten din er imponerende.» Hun snudde segmot ham, og de grå øynene hennes møtte hans. «Jeg ville gittmeg opp for lenge siden.»

«Standhaftighet er hemmeligheten bak min suksess. Jeg haraldri vært den gløggeste eller beste i flokken, men jeg harlært at hvis jeg holder tålmodig på med det jeg har satt megfore, blir resultatet stort sett akseptabelt. Det var sånn jeg fikkDiana til å gifte seg med meg.» Han åpnet døra, og et surt dragav kjølig luft slo mot dem. «Apropos standhaftighet – holderdu fast ved at du vil kjøre? Det et absolutt ikke noe problem åfå Jackie til å svippe deg hjem.»

«Det er ingen fare med meg, George. Absolutt ingen fare.»Hun gikk ut på den rimdekkede grusen og knaste over den,glad for å ha armen hans i nærheten da de høye, uvante hælenevippet henne ut av balanse et par meter fra bilen. «Jøss, det erså lenge siden jeg har brukt disse skoene,» bemerket hun meden anstrengt latter.

«En av de mange grunnene til at jeg er glad for å væremann.» George tok et skritt bakover da hun åpnet døra tilLand Roveren og svingte seg opp i det høye setet. «Vær ende-lig forsiktig. Ser deg kanskje på haugen i morgen?»

«Antakelig. La meg takke enda en gang for en herlig mid-dag.» Hun smekket igjen den tunge bildøra og startet den brå-

17

kete dieselmotoren. Frontruta hadde fått en tynn ishinne, menet par sveip med viskerne fikk bukt med den. Carol satte viftapå full kraft for å holde ruta ren, la inn et gir og kjørte ut motveien. At George hadde nevnt den avdøde kona – drept i enulykke hvor en promillekjører hadde vært inne i bildet – føltessom en irettesettelse for å sette seg bak rattet etter noen glassvin. Men hun følte seg helt patent, med full kontroll over reak-sjonene. Dessuten var det mindre enn en halv mil. Og hun vardesperat etter å komme vekk herfra.

Herregud for en kveld. Hadde de ikke vært slike selvtil-fredse naut, ville hun skammet seg over å være en så elendiggjest. Nå nøyde hun seg med å angre på at hun hadde gjen-gjeldt Georges vennlighet så dårlig. Hun hadde mistet grepetpå å omgås mennesker. Før hadde hun stått en mann nær noktil å erte ham kontinuerlig for hans manglende sosiale ferdig-heter. Nå var hun blitt som ham.

Hun kom til utkjørselen og svingte inn på den smale veiensom gikk mellom herregården til George Nicholas og steinlå-ven hvor hun hadde brukt de siste månedene på å rive ut altunntatt bærestrukturen og innrede bygningen slik hun ville haden. Hun hadde skrelt vekk alt som kunne vekke minner, menlåvens historie plaget henne like fullt.

Billyset bleket fargene vekk fra vegetasjonen langs veien, oghun var lettet da hun så detaljene som markerte at hun snartvar hjemme. De forvridde restene av en død eik, klyveledenog veiviserskiltet for turstien. Den skitne, gule plastkassa medstrøsand, plassert der som kompensasjon for at kommunenaldri ville strø en vei som var så ubetydelig at den ikke enganghadde midtstripe.

Brått kom en helt annen form for markering. En slik somaldri fører noe godt med seg. Blå, rytmiske diskoglimt fyltespeilet.

3

Politimester James Blake var ikke tålmodig anlagt. I årenesløp, mens han hadde klort seg oppover mot toppstillingen,hadde han tvunget seg til å fremstå som tålmodig. Han haddeforestilt seg at når han kom i lederposisjon, kunne han driveopp tempoet dit han ville ha det. Til hans store ergrelse haddedet ikke fungert slik under den første sjefsstillingen hans nedei det sørvestre hjørnet av landet. Å sette fart i kollegene haddevært vanskeligere enn å skyve tjukk fløte oppoverbakke, somhan ofte hadde sagt til kona. Han hadde trodd det kom av atalt gikk tregere i de traktene, derfor hadde han bitt tennenesammen og bestemt seg for å søke den første og beste jobbensom bød seg et sted hvor de maktet å riste av seg sirupen.

I Bradfield-politiet måtte det være bedre, hadde han gått utfra, ellers ville de ikke greid å holde lov og orden i et modernestorbymiljø. Det var nok et sted etter hans hjerte. En anspentnordengelsk by med en solid porsjon grov og organisert krimi-nalitet, akkurat hva han trengte for å markere seg slik at hanble husket. Slik at han kunne regne med et knippe styrevervnår han gikk av med pensjon. Han hadde overbevist intervju-panelet, fått familien med på at de ville trives med storbytilvæ-relsen og seilt inn i Bradfield, sikker på at han ville få alt til ågå som smurt før noen visste ordet av det.

Uheldigvis hadde han kommet samtidig med at staten skarned budsjettet. I hans øyne var ikke det noen unnskyldning forden innbitte staheten han møtte på alle plan mens han kjem-

19

pet for å drive Bradfield-politiet mer effektivt og rasjonelt. Detslo ham aldri at grunnen til mannskapenes sviktende respektfor ham var at han manglet erfaring fra den operative sidenav slikt politiarbeid som Bradfield krevde. I stedet la Blakeskylda på sine underordnedes nordengelske fordommer – hanmåtte være en bortreist nisse siden han kom fra de sørvestredelene av landet. Han var skuffet, og noen ganger kunne hanbli ganske motløs, det måtte han innrømme. Det var derforhan hadde hatt store forventninger til dette møtet. En arbeids-middag med en visestatsråd fra Justisdepartementet, et par avfunksjonærene hans og en spesialrådgiver. Det var ikke noe åkimse av, selv om spesialrådgiveren var den pensjonerte politi-mesteren som hadde vært forgjengeren hans i Bradfield. Blakehadde ikke særlig høye tanker om John Brandon – hvis man-nen hadde gjort jobben sin skikkelig, ville Blakes oppgave blittmye greiere.

Uansett hva de hadde tenkt å legge frem for ham, haddeingen av dem hastverk med å komme til poenget. De hadde sit-tet for seg selv i et atskilt rom i restauranten i to timer og nyttamuse-bouche, forrett, sorbet, hovedrett og dessert. Matenhadde vært rikelig, for ikke å si overdådig. Vinen hadde devært mer tilbakeholdne med, men den var ikke mindre god.Samtalen hadde streifet vilt rundt politiarbeid og politikk,ispedd underholdende anekdoter og et par mildt fascinerendeløsmunnetheter, men Blake hadde fortsatt ikke fått klarhet ihvorfor de var samlet der. Utålmodigheten tæret på ham, likeplagsom som fordøyelsesbesvær.

Til slutt kom kelnerne med en bugnende osteanretning, enfruktbolle og en kjekskurv, så gikk de og lot de fem være i fred,uten flere avbrytelser på programmet. Nå skulle de tydeligviskomme til saken.

Christopher Carver, visestatsråden, bøyde seg frem og for-

20

synte seg med et stykke svett Époisses. Et tilløp til vom satteskjorteknappene i spenn og tydet på at dette ikke var førstegang han hadde mesket sin buk på skattebetalernes bekost-ning. Han kikket opp på Blake og smilte skøyeraktig. «Dulurer vel på hva alt dette dreier seg om, James.»

Etter hvert som kvelden hadde gått sin gang, var Blake blittoverbevist om at han skulle skytes opp i den politifaglige stra-tosfæren. En middag av dette kaliberet, og gjester på dettenivået – det kunne ikke simpelthen være et klapp på ryggenfordi han hadde fått mye ut av budsjettet sitt i Bradfield-poli-tiet. «Jeg har vært inne på tanken, visestatsråd Carver.»

«Du husker sikkert at vi var inne på prinsippet med å la fleredriftsenheter dele på den administrative arbeidsbyrden,» saCarver. Ansiktet hans var rødsprengt av rikelig mat og drikke,men øynene var klare og rettet mot Blake.

Blake nikket. «Det er ikke dumt. Det er vanskelig å få tilmed driftsenheter så store som Bradfield-politiet, men vi harhatt et visst hell med å slå sammen åstedsarbeid.»

«Noen av oss mener det kan tas mer radikale skritt. Ikkebare når det gjelder kostnadseffektivitet, men også når detgjelder å bedre politiets innsats overfor alvorlige forbrytelser.John, vil du forklare tankegangen vår for James her?»

I motsetning til Blake hadde John Brandon hatt hele sin kar-riere på den operative siden. Ingen tvilte noensinne på hansvurderinger når det gjaldt operative strategier, noe Blake opp-fattet som litt overdreven respekt. Tross alt var ingen perfekt.Men han smilte og ga Brandon et ærbødig nikk mens handrakk av vannglasset og kremtet. Jo eldre Brandon ble, destomer liknet han en blodhund, tenkte Blake. Langt fjes, henge-kinn, kjøttfolder under øynene.

«Drap,» sa Brandon; den nordengelske dialekten tøyde utstavelsen. «Tross alle politiseriene på TV har vi ikke så mye av

21

det utenfor storbyene. Og de drapene vi får, er stort sett i for-bindelse med husbråk. Å finne ut av dem ville ikke være noensak for en rimelig oppegående manikyrist, og slett ikke foretterforskere. Men nå og da dukker det opp ting som ikke erhelt alminnelige drap. Et lemlestet lik i skogen, kanskje. Elleret bortført barn som blir funnet kvalt på en øde plett. Eller eijente som ikke kommer hjem etter en kveld på byen, og så fin-ner en hundelufter liket hennes ved kanalen. Vanskelige, kom-plekse saker. Siden de eksisterer, og siden det er vår jobb åoppklare dem, finner ethvert kammer frem de beste etterfors-kerne sine og gjør dem til et team for store saker. Enig?»

«Klart det. En må ha spesialiserte etterforskere som har lærtå takle slike vanskelige, innviklede saker. Vi har en forpliktelseoverfor folk. Men vi må også utnytte personellet maksimalt.Vi kan ikke bare la dem sitte med hendene i fanget og vente påneste drap.» Blake prøvde å ikke høres defensiv ut. «Og meden slik reorganisering som den vi har hatt i Bradfield, kan visette sammen et helt bestemt team ved behov, tilpasset de kra-vene hver enkelt sak stiller.»

Brandon smilte trett. «Ingen kritiserer deg for å ha oppløstStorsakavsnittet i Bradfield, James. Vi er kanskje ikke enige ibeslutningen, men vi forstår motivasjonen.»

Visestatsråden skjøv den uregjerlige, sølvgrå luggen vekk frapanna. «Ja, James, det var faktisk den djerve beslutningen dinom å spre spesialistene over hele kriminalavdelingen som fikkoss til å revurdere våre generelle retningslinjer på dette feltet.Hvis et politidistrikt som Bradfield følte at det gikk an å klareseg uten et fast storsakavsnitt, hva kunne det lønne seg forandre kamre å gjøre?» Han viftet med en lubben hånd i retningBrandon. «Så jeg ba John tenke i nye baner. Forklar James hvadu kom frem til.»

Brandon begynte å plukke i stykker en havrekjeks med den

22

ene hånden. «Ulempen med å sette sammen et provisoriskteam for alvorlige saker er at det kan gå ut over sakene deaktuelle etterforskerne sto midt oppi fra før. For ikke å snakkeom at du ikke aner hvordan den personlige kjemien blir i denbrokete gjengen. For det er nettopp det den vil være. En broketgjeng. Ikke et team. Ikke som den sammenhengende enhetendu får når folk arbeider sammen en stund. Når de har kvittetseg med dovenpelsen eller den vrange jævelen eller mannegri-sen som irriterer damene ved avsnittet. Det er et team, og derfår du politiarbeid på sitt mest effektive.»

«Og på sitt dyreste,» sa den yngste av funksjonærene meden foraktelig grimase.

«Derfor måtte jeg finne en måte å forene alle motstridendehensyn på,» fortsatte Brandon ufortrødent. «Og jeg tenkte athvis flere kamre kan dele på kontorarbeid, hvorfor ikke delepå det operative også? En ghostbusters-styrke for innviklededrap, kan en si. Et team som ikke er knyttet til noe bestemtkammer, og som rykker ut dit den trengs når behovet oppstår.»

Blake ble klar over at han satt og måpte i tausheten somfulgte Brandons beskrivelse. Alle så på ham og ventet på svar.Han prøvde hektisk å danne seg et bilde av hva dette kunneinnebære. De ville be ham lede dette radikale prosjektet. Dethørtes ut som ren galskap. Det hørtes ut som noe man ikkeengang ville røre med ildtang. Men på den annen side, hvis detskulle vise seg å virke … Alle dører ville stå åpne for mannensom omstrukturerte det britiske politiet og satte denne tankenut i livet. Han famlet etter noe fornuftig å si. «Men sett at merenn ett innfløkt drap dukker opp med få dagers mellomrom?»Det var ingen dum innvending, prøvde han å innprente seg.

«Det skjer ikke.» Den yngste funksjonæren tok frem tele-fonen sin og tuklet med den, så snudde han skjermen slik atBlake kunne se den i all sin meningsløshet. «Vi har analysert

23

tallene for de fem siste årene. Bare en eneste gang har to sakerfalt så nær hverandre at det ga grunn til uro.»

«Og John har sett nøye på det sammenfallet av hendelser,»innskjøt visestatsråden.

«Det har jeg, og jeg fikk ikke inntrykk av at det varnoen uovervinnelige hindringer inne i bildet,» sa Brandon. «Idagens digitale verden kan vi fjerndele ressurser på måter somikke var mulig for få år siden.»

«Og derfor,» sa Carver, «setter vi i gang dette prosjektetmed en god styrmann.» Han gikk løs på osteanretningen igjen;denne gangen skar han av et stykke Ossau-Iraty og spiddet todadler med spissen på en ostekniv.

Blake kjente tilfredshetens varme bre seg gjennom kroppen.Dette ville bli et godt stikk mot alle som hadde sagt at han vartrangsynt. «Det høres ut som en flott utfordring,» sa han hjer-telig.

Carvers smil var like skarpt som kniven. «Nemlig. Det erderfor det er så viktig å ha rett person til rors. Det er derforvi ba deg komme hit i kveld – for å hjelpe oss å treffe riktigbeslutning.»

Blake var så begeistret over sin egen oppfatning av kvel-dens utvikling at han ikke oppfattet nyansene i det visestatsrå-den hadde sagt. «Absolutt,» utbrøt han overstrømmende. «Jegkan påta meg alt dere måtte ønske.»

Carver hevet øyenbrynene, noe som forvirret Blake. Hvor-for så mannen forbauset ut? «Godt å høre. Vi har en heltbestemt person i tankene for denne rollen. Men John ville ikkeat vi skulle basere oss bare på hans vurdering i utnevnelsenav lederen for den nye regionale storsakenheten. Derfor hen-vendte vi oss til deg, siden du er den siste som har samarbeidetdirekte med den etterforskeren vi har i tankene.»

Blake hørte en svak ulyd i ørene, som om noen ringte med

24

en messingbjelle langt unna. Hva i all verden var det Carversnakket om? Hvem kunne han ha i tankene? Det var ingen avhans underordnede i Bradfield som var skikket til en slik jobb,det var han rimelig sikker på. «Unnskyld, nå er jeg ikke heltsikker på hva du mener,» stammet han med stigende uro.

Brandon la underarmene på bordet og bøyde seg mot Blakemed et lite smil som la rynkene i en parentes rundt mun-nen. «Han mener Carol Jordan. Visestatsråden vil vite hva dumener om Carol Jordan.»

4

Tony Hill åpnet munnen bestyrtet. Men den underlige spra-kingen og putringen fortsatte. De tre andre rundt bordet smiltebredt og moret seg over forfjamselsen hans. Yngstemann, fjor-tenårige Torin McAndrew, lo så han fikk tårer i øynene. Kri-minaloverkonstabel Paula McIntyre dultet ham i siden medfingrene. «Vis gjesten vår litt respekt,» skjente hun ironisk.

Partneren hennes, doktor Elinor Blessing, forbarmet segover Tony. «Det er bruspulver,» forklarte hun. «Jeg drysset detover sjokoladetrekket før det stivnet.»

Tony lukket munnen og rynket panna. «Og folk liker den …den eiendommelige fornemmelsen i munnen?»

«De fleste gjør det,» sa Elinor.«Men Tony er ikke de fleste,» lo Torin.«Han har bare kjent deg i noen måneder, men likevel er han

blitt klok på deg, Tony,» sa Paula.Tony smilte. «Tydeligvis.» Han ristet på hodet. «Det var en

virkelig underlig fornemmelse.» Forsiktig tok han en ny skjeav sjokoladekaka Elinor hadde servert til dessert. Denne gan-gen var han forberedt på bruspulveret, men likevel kunne hanikke riktig godta at fornemmelsen var noen nytelse. Derimotmåtte han medgi at den var mer interessant enn noe han selvville laget seg til middag. Og interessant var alltid et plusspo-eng i hans verden.

«Elinor har lengtet etter å prøve det helt siden hun så det påMasterchef,» sa Torin.

26

«Kan ikke benektes,» medga Elinor. «Det er ikke ofte jeg fårsjansen til å lage et treretters måltid, så når det først skjer, viljeg gjerne gjøre mest mulig ut av det.»

«Vaktene på akutten er vel vanskelige å forene med kulina-riske eksperimenter, går jeg ut fra,» sa Tony. «Og det er synd,med tanke på den herlige middagen vi nettopp har spist. Medeiendommelige overraskelser og det hele.»

«Det skal jeg hilse deg og si,» sukket Elinor. «Hvorfor trordu det har gått så lang tid før vi ba deg hit på middag?»

Tony kunne tenke seg en mengde grunner til at de fleste villevri seg unna å be ham på middag. Han hadde alltid mangletevnen til å bygge opp vennskap. Det var som om han mang-let genet for sosiale ferdigheter. I sin faglige tilværelse var hankjent og respektert for sin empati med pasienter. Innenfor veg-gene i et lukket mentalsykehus eller et konsultasjonrom visstehan alltid hvordan han burde forholde seg. Hva han burdesi, hvordan han burde opptre. Men utenfor var han keitetog klosset. Under arbeidet for politiet i årenes løp hadde hanvært omgitt av det ledige, utvungne kameratskapet som knyt-tet menn sammen som kompiser. Men av en eller annen grunnomfattet det aldri ham.

Med Paula var det annerledes. Hun var blitt en venninne,tenkte han. Det hadde begynt da de var forbundsfeller i innsat-sen for å forsvare og beskytte Carol Jordan. Det ante ham atPaula var litt forelsket i sjefen sin. Og det var han vel selv også.Men alliansen deres var blitt bredere og dypere; hver av demdekket visse behov hos den andre. Og så hadde hun truffet Eli-nor, som hadde befridd henne fra den meningsløse lengselenetter Carol. Det som ble igjen var en gjensidig vennskapsvarmemellom Tony og Paula, og den ble bare beriket av at Torin såuventet kom inn i bildet.

Gutten hadde havnet på bar bakke da moren ble myrdet.

27

De eneste slektningene hans var langt borte, fremmede blantfremmede. Han hadde klamret seg til Elinor, morens venninne,som en druknende mann til en mastebom. Selv om Elinor ogPaula hadde krevende arbeid og lite tid til overs, hadde degjort plass til Torin i tilværelsen sin. Guttens psykiske skaderhadde tiltrukket Tony som en magnet, og til sin store forbau-selse hadde han glidd inn i noe som kunne minne om familie-liv.

Paula avbrøt tankene hans: «Er du sikker på at jeg ikkekan friste deg med litt dessertvin? Den teller ikke akkurat somalkohol.»

Tony viftet med hånden; tommelen var bandasjert til dob-bel størrelse. Han nikket til Elinor. «Dere ga meg dødsangstpå akutten. Og det mener jeg bokstavelig.» Han anla en alvor-lig mine og senket stemmen. «’Blodforgiftning er en svært far-lig infeksjon, doktor Hill. Ta hele antibiotikakuren og unngåalkohol.’» Han smilte og ble som han pleide igjen. «Så for engangs skyld gjør jeg som jeg får beskjed om.»

«Og det er riktig av deg,» sa Elinor.Paula ristet på hodet. «Jeg har aldri vært borti noen som kan

pådra seg så usannsynlige skader som du. Tenk å rive av segtommelroten ved å skru kapselen av en vinflaske. Hvem skulletrodd at et glass Pinot Grigio kunne være så risikabelt?»

Tony så i bordet. «Det var ikke Pinot Grigio.»Det ble taust et øyeblikk. Alle visste hvem som drakk Pinot

Grigio. Et øyeblikk så Paula ut som om hun hadde lyst til åbite av seg tunga. «Nei. Unnskyld.»

«Det var en frekk liten primitivo,» sa Tony, forbauset overat han fant en måte å lette stemningen på.

«Frekk og direkte voldelig,» sa Elinor. «Hvordan går detmed tommelen?»

«Den gjør litt vondt når jeg bruker hånden.»

28

«Det er naturlig. Sånne betente kutt er noe svineri. Jaha,hvem vil ha mer kake?»

Da dessertens atspredelse var over, gikk Torin i tenårings-modus igjen. Han trakk mobilen opp av lomma og fortapte segi den forføreriske skjermen. Mens de voksne pratet om ukasnyheter, danset tomlene hans over telefonen og manet fremet og annet spredt pip som brøt tausheten hans. Så bråstop-pet han og stirret på skjermen. «Øy,» utbrøt han. «Det derrehadde jeg ikke venta.»

«Hva da?» Elinor kastet et blikk på ham.«Det er vel ikke et tenåringsidol som har klippet av seg dåre-

lokken?» sa Paula og pekte på Torins forseggjorte sveis.«Ha! Nei, det er mye verre,» sa han. «Husker du den dama

vi så på The Big Ask for noen uker siden? Jasmine Burton?»«Kan ikke si jeg husker navnet,» sa Elinor.Paula rynket panna. «Jo, du husker henne nok. Det var hun

som mente at voldtektsdømte ikke burde ha rett til jobber hvorde kom i kontakt med kvinner eller barn etter at de haddesonet straffen sin.»

«Det er jo et synspunkt,» sa Tony. «Ut fra min egen erfaringmed serievoldtektsmenn må jeg si at det er en tiltalende tanke.Men det ville nok være umulig å gjennomføre en slik ordninguten å sette til side hele menneskerettslovgivningen.»

«Ja, nå husker jeg det, hun snakket lidenskapelig om stand-punktet sitt,» sa Elinor. «Hva er det med henne?»

«Hun har tatt livet av seg,» sa Torin. «Hun ble netthetsetnoe så inderlig etter The Big Ask. Du vet åssen det er: ’Du erfor støgg til å bli voldtatt’, ’Jeg håper du får kreft og kreperersakte og smertefullt’, ’Di forbudskåte kvinnesakslesbe, det dutrenger er et skikkelig mannfolk’. Sånt noe.» Han smilte for-legent. «Og det som verre er.»

«Men det er da forferdelig,» sa Elinor.

29

«Skjer til stadighet,» sa Tony. «I dag er slikt standardre-aksjonen til menn som er misfornøyd med tilværelsen. De erfrustrert og har en ganske urealistisk følelse av maktesløshet,for de har ikke lært å sette pris på det de har og det de kanstrebe mot. Derfor bruker de kreftene sine på å skape ofre såsnart sjansen byr seg. Anonymiteten på nettet er det naturligehjemmet deres.»

«Svin,» sa Paula. «Men jeg har fulgt henne på Twitter heltsiden The Big Ask. Og hun tok det ikke imot uten å forsvareseg. Folk sier at en bør ignorere slike drittsekker. Ikke gi nett-hetserne noen respons. Rapporter dem, blokker dem og glemdem. Men hun var ikke sånn. Hun fløy rett på dem.»

Torin nikket. «Akkurat. Hun har gjesteblogget om det allemulige steder. Det er som om hun har gått et hakk videre i for-hold til det hun skrev om til å begynne med, og nå holder hunpå med ytringsfrihet, og hun vil ikke vike for nettbøllene. Hunvar helt sånn derre ’Bare prøv dere, jeg er stor nok, og dere ernoen ynkelige små stakkarer’.»

«Men nå har de lyktes, de har drevet henne til å ta livet avseg,» sa Elinor rett ut; fortørnelsen hennes var tydelig.

Torin rynket panna. «Jeg begriper det ikke. Ja, for det der erlitt av et sprang, ikke sant? Den ene dagen hadde hun mot tilå møte alt folk kunne utsette henne for, og den neste heiv hunseg på elva.»

«Det er vel noe av det samme som vi ser hos alvorlig syke.»Elinor skjøv det lange, mørke håret vekk fra ansiktet. Det varsom om hun hadde mistet glimtet i øyet. «De overbeviser segom at det finnes håp. De snakker som om det er en kamp dekan vinne. Men det er ikke det som foregår der. Sykdommener nådeløs. Den slipper ikke taket. Det går bare én vei. Og endag våkner pasienten og ser en annen virkelighet, en virkelig-het hvor det ikke er noen vits i å kjempe, for det finnes ikke

30

noe lys i enden av tunnelen. Og svært ofte dør han eller hunbare noen timer etter å ha sett den situasjonen i øynene. Kan-skje det var slik det føltes for stakkars Jasmine Burton.»

«Eller kanskje det ved ren uflaks var noen som rammet akil-leshælen hennes,» sa Paula. «Noe som fant en brist i panserethennes og boret seg inn i hjertet. Slike hemmelige svake punk-ter har vi alle.»

«Har vi det?» sa Torin. «Jeg tror ikke jeg har noe.»Tony var ikke så sikker på det. Drapet på moren kom all-

tid til å være akilleshælen i Torins psyke. Allerede noen timeretter Bev McAndrews’ dødsfall hadde Paula tatt ansvaret forå verne om ham. Hun hadde sperret kontoene hans på sosialemedier og passet på at bare en betrodd håndfull venner haddetilgang til ham den første tiden. Da videre kretser begynte åfinne frem til ham, hadde de ondskapsfulle bemerkningenebeveget seg bort fra moren og i stedet fokusert på at han boddehos lesbiske. Og det var noe Torin følte seg godt pansret mot.«Kanskje ikke ennå,» sa Tony og prøvde å høres sikker ut.«Men før eller senere kommer du til å gjøre noe som du ikkevil at noen skal få rede på.»

Paula fulgte opp med en latter. «Det er det vi har tenårenetil.»

«Ser du mye netthets blant skolekameratene dine?» Elinorgikk som vanlig opp i rollen som engasjert reserveforelder, ognå hadde hun ikke oppfattet at de andre prøvde å skifte emne.

Gutten vred seg beklemt og så på Tony som for å søke vei-ledning. Tony gjorde en liten skuldertrekning og smilte opp-muntrende til ham. «Jeg tror ikke jeg kjenner folk som gjørsånt,» sa Torin.

«Det kan jeg ikke tenke meg at du gjør,» sa Elinor. «Jeg lurtebare på om noen av kameratene dine hadde opplevd å bli pla-get på den måten.»

31

Torin skar en grimase. «Ingen har sagt noe.» Han sukketfrustrert. «Men vi snakker i grunnen ikke om sånt, Elinor.Hvis en av kameratene mine hadde vært oppbrakt over noe,ville han kanskje nevnt det. Men det er ikke sikkert, skjønnerdu. Dessuten ville vi sett det sjøl, enten på Instagram eller påSnapchat eller Facebook eller hvor det måtte være.»

Elinor smilte. «Greit. Du må huske at nettverdenen din erukjent mark for oss. Da vi vokste opp, kommuniserte vi nes-ten bare ansikt til ansikt.»

«Ja, hvis jeg pratet med en venninne i telefonen i mer ennfem minutter, sto pappa i gangen og pekte på klokka ogmumlet om telefonregningen,» sa Paula. «Ville du plage noen,måtte du gjøre det rett opp i ansiktet på offeret. Denne ano-nyme netthetsen fantes ikke.»

Tony tuklet med kniven. «Ofte vet vi ikke engang hvilkespørsmål vi skal stille.» Han kikket opp og møtte Torins mildeblikk. «Vi er avhengig av at dere holder oss orientert.»

Torin gned høyre hånds fingre i det fine, korte håret overøret. «Skjønner. Jeg aner jo ikke hva som foregikk i JasmineBurtons hode. Men du hører om folk på min alder som gårnord og ned fordi bare en håndfull skolekamerater plagerdem. Og hun ble vel plaget mye, mye verre. Og da visste hunikke om det var folk hun aldri hadde sett på gata engang, ellerfolk som satt ved siden av henne på jobben. Det må være detverste, skulle en tro. Å ikke vite hvem som hater deg så fælt.Med skolemobbing vet du på en måte hvem som gjør det, sådu kan ta igjen: ’Jeg veit du er dødskorka, så hvorfor skulle jegbry meg om hva du synes om meg?’ Men tenk når du ikke vetom det er den såkalte bestekompisen din eller en aldeles for-skrudd fremmed. Det ville være for jævlig.»