Rune Blix Hagen

Ved porten til helvete

Trolldomsforfølgelse i Finnmark

© CAPPELEN DAMM AS 2015

ISBN 978-82-02-31446-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsbilde: Heinrich Fuessli «The Night-Hag Visiting Lapland Witches»(1796). © 2015. Image copyright The Metropolitan Museum of Art. © Photo

SCALA, FlorenceOmslagsdesign: Sissel Holt Boniface

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Print it, Litauen 2015

Satt i 10.5/13.5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det idéhistoriske bakteppet . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fiendebilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Forfølgelse av samisk trolldomskunst. . . . . . . . . .

Trommespill, gand og værmagi . . . . . . . . . . . . . .

Hekseprosesser, lokalsamfunn og rettspraksis . . .

Trolldomssaker fra et fiskevær . . . . . . . . . . . . . . .

Krisetider og hekseprosesser. . . . . . . . . . . . . . . . .

Tjenestejenter på heksebålet . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ekteparet Rhodius i Kristiania og Vardø1637–1667. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mandrup Pederssøn Schønnebøl – Trollkvinnenesadvokat i nord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NOTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

APPENDIKS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det rikholdige arkivmaterialet . . . . . . . . . . . . . . .

Tabeller – kilder – litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . .

ETTERORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

28

54

73

91

107

132

148

164

190

211

248

261

263

272

307

Innledning

Finnmark lå som det ytterste landskapet i kristenhe-ten langt, langt mot nord. Ved verdens ende, i de far-lige, ukjente og fremmede nordområdene holdt Satantil. Her hadde mørkets fyrste sitt urhjem. Fra nord skalulykken slippes løs over alle som bor i landet … jeg vildømme dem for all deres ondskap, heter det hos profe-ten Jeremias (1:14 og 16). Med et visst belegg i dennetypen skriftsteder fra Den hellige skrift hevdet både pres-ter, jurister og filosofer at ondskap og djevelskap komfra nord, sågar med nordavinden. Bitre vinder fra nordhylte med et vilt og djevelsk raseri. Nordområdene fram-sto som porten til Satans rike og kunne oppfattes som eteneste stort drivhus for hekseri og gudsbespottelse. Detforblåste landet var dekt av et demonisk mørke, mensnaturen var heslig, fryktinngytende og ugjestmild. Denlangvarige vinterens brennende kulde med tåke, snø, is,opprørt hav og overalt det bedrøvelige mørke, satte dris-tige utforskere og handelsfolk på store prøver. De storeukjente havområdene var kaoskreftenes inkarnasjon.Dette var en utbredt forestillingsverden blant europeerepå 1500- og 1600-tallet. Men dette var ikke bare renespekulative tanker, nei, forestillingene ble tatt på alvor,blodig alvor. Resultatet var en klappjakt på trollfolk inord.

Fra et av Europas definitive utkantstrøk kan vi i detalj

7

studere de mest brutale utslag knyttet til den typenmenneskeforfølgelse som hekseprosessene er et uttrykkfor. Hekseprosessene eller trolldomsprosessene var retts-saker der mennesker, i særlig grad kvinner, ble beskyldt,forfulgt og dømt for «djevelske» former for magi. Pro-sessene markerer en av de verste menneskeforfølgelsenei norsk historie, i alle fall i fredstid. I Finnmark var pro-sessene så intense at de aller fleste som levde i det spredtbebygde området i perioden 1620 til 1665, må, på eneller annen måte, ha kommet i berøring med fenomenet.I små fiskersamfunn langs ytterkysten og i fjordarmeneav Finnmark gikk bærere av intellektuelle forestillingerom Satans herjinger svært hardt fram for å uskadelig-gjøre det de mente var et djevelsk tyranni båret fram avnorske kvinner og samiske menn. Det måtte sterk lut tili bekjempelsen av trolldomsplagen i det høye nord vedsivilisasjonens yttergrense. Her var det nærmest som omalle djevler i helvete sto i veien for sannhetens triumf. Ogdet nyttet lite med bare forbønn. Å brenne folk i hjel vardødsstraffen som rammet flere titalls mennesker i Finn-mark.

Rettsforfølgelsen av trollfolk

Ved en systematisk gjennomgang av tilgjengelige kilder,slik som originale rettsakter, domskonsepter, tingbøker,lagtingsprotokoller, lensregnskaper, arkivlister og sam-tidsberetninger, har jeg registrert til sammen 138 egent-lige trolldomsprosesser i løpet av perioden fra 1593 til1692. I overkant av 90 mennesker fikk dødsstraff, inklu-dert de som døde i fengselet før saken kom opp tilendelig dom. Det totale prosessomfanget har nok vært

8

noe større, men antallet av trolldomstiltalte kan ikkeha vært særlig mye høyere enn 140. Finnmark er nem-lig det eneste fylket i hele Norge hvor vi kan studerenorske hekseprosesser i en tilnærmelsesvis totalitet. Iso-lert sett er de enkelte kildeseriene mangelfulle, men vedå kombinere og utnytte ulike kildespor kan vi danne osset ganske fullstendig, tallmessig bilde av prosessintensi-teten i denne delen av Norge. Lensregnskapene med sineoversikter over bøter (sakefall) og vedlegg, justisproto-kollene (tingbøker) med utførlige referater fra hjemme-ting og lagting, saksdokumenter og gamle arkivregistreutgjør til sammen et svært godt historisk kildegrunn-lag for slike beregninger. I tillegg har vi amtmann HansH. Lilienskiolds heksestudier fra slutten av 1600-talletå støtte oss til. Finnmark er dermed den eneste region iNorge hvor vi kan studere trolldomssakene i sin totali-tet, nettopp på grunn av det rikholdige kildematerialet.Samtidig kan det være grunn til å understreke at talleneskal oppfattes som minimumstall. De bevarte kildenefanger opp mye, men ikke alt.

Trolldomsprosessene i Finnmark forløp i intervaller.De virkelige store kjedeprosessene fant sted i 1621, i1650-årene og i løpet av noen dramatiske måneder vin-teren 1662/63. Både i 1610, 1634 og i 1638 kan vikonstatere kjedeprosesser, men i et noe mindre omfang.Innenfor en relativt kort periode på vel førti år, fra 1621til 1664, rammes minst 112 mennesker av formelle troll-domsanklager. Den siste dødsdommen i trolldomssakerfra Finnmark falt i Vadsø i 1678. De fleste av de antatteheksene kom fra små kystvær i Øst-Finnmark, slik somVadsø, Ekkerøy, Kiberg og Vardø. Ingen av fiskeværenehadde et folketall som oversteg 150 personer. Folketal-let varierer noe i løpet av århundret, men viser gene-

9

relt sett en nedadgående tendens. Det er ingen tvil om athele befolkningen i disse små, tette og utadvendte lokal-samfunnene med høy gjennomtrekk kom i direkte ellerindirekte berøring med det vi må ha lov til å kalle troll-domshysteriet i det høye nord. Tar vi det lave folketalleti Finnmark i betraktning, inngår trolldomsforfølgelsenblant de verste i Europa. Med sine sterke innslag avbrutalitet og djevlepaktforbindelser – diabolisme – hartrolldomssakene fra nord likhetstrekk med tilsvarendeprosesser i de land som ble verst rammet av heksefor-følgelsen på 1600-tallet: Skottland og mange av de tysk-språklige småstatene.

Det var først og fremst kvinner som ble rammet avdenne menneskeforfølgelsen. Åtte samiske kvinner oghele 103 norske kvinner utgjør til sammen 81 % av pro-sessantallet. Blant disse finner vi seks pikebarn, noen avdem under 12 år. Det sterke ryktet om samenes gand-trolldom på 1600-tallet ser ikke ut til å ha slått ut imasseforfølgelse av samer. 27 samer kom i rettens søke-lys for trolldomskriminalitet – noe som gir en andel pårundt 19 %. Når det gjelder beskrivelsen av etnisk tilhø-righet, vurderer jeg de etniske markørene i kildene somgode. Likevel bør vi regne med en viss underregistreringog derfor oppfatte de 27 samene som et minimumsan-tall.1 I en undersøkelse av trolldomstro er det unekteliginteressant at det blant samene er flest menn – 19 per-soner – som rammes av trolldomsanklager. I motsetningtil i de norske kystværene, hvor trolldom først og fremstvar en kvinneforbrytelse, er forestillingen om trolldom isamiske miljøer særlig knyttet til menn. Ut fra rettskil-dene er det altså menn som primært er kulturbærere avsamisk sjamanisme.

Skulle vi anskueliggjøre det kvantitative omfanget av

10

trolldomssaker i fylket ved å trekke paralleller fra andreeuropeiske strøk, kan Kanaløyene mellom England ogFrankrike være en god målestokk. En av trolldomsforsk-ningens fremste historikere over flere tiår, William Mon-ter, refererer i en artikkel til tallmaterialet fra Jerseyog Guernsey. Han kaller Kanaløyene for «heksejaktenshovedstad i det atlantiske Europa» og skriver om øye-nes «groteske statistikk». I løpet av hundreårsperiodenfra 1562 til 1661 kom 167 personer for retten anklagetfor trolldomsaktivitet, 90 av disse fikk dødsdom og blehengt. I denne perioden hadde Kanaløyene et folketall på15 000. De to europeiske regionene hadde altså omtrentlike mange dødsdommer i heksesaker, mens Guernsey ogJersey hadde et folketall som er over fire ganger størreenn i Finnmark. En komparasjon mellom Finnmark ogKanaløyene kan vise seg fruktbar ut fra fellestrekk vedsakene, slik som stor kvinneandel, juridisk autonomi,mangel på appellmuligheter, diabolisme, kjedeprosesser,beretninger om vindmagi og fortellinger om heksesabba-ten.2

Sammenligner vi med andre strøk av Norge, foreksempel Rogaland, hvor vi finner omtrent like mangetrolldomssaker som i Finnmark, kommer den store for-skjellen fram når det gjelder eksekverte dødsdommer.Mens antallet dødsdommer i Rogaland ligger på 25,3

er tallet for Finnmark hele 88. Dertil kommer at Roga-land selvsagt hadde et atskillig større befolkningsgrunn-lag enn Vardøhus. De som måtte bøte med livet fordiøvrigheten mente de drev med trolldom, utgjør til sam-men noe i overkant av 64 % av det totale prosessom-fanget i Finnmark. Brorparten av dødsdommene, hele85, ble satt ut i livet ved «ild og brann». De tre reste-rende måtte «lide på sin hals». Antall dødsdommer blir

11

noe høyere dersom vi regner med de to som vi vet dødeav tortur før saken kom opp til endelig dom, og de tosom ble drept under forvaring. I seks av sakene kjennervi ikke det endelige utfallet. Minst to av disse har medstor sannsynlighet endt med dødsdom.

Finnmark

I geografisk utstrekning var Finnmark det største fyl-ket i Danmark-Norge og langt større enn selve Dan-mark. Finnmark, vanligvis omtalt som Vardøhus len (ogamt) på 1600-tallet, hadde mot slutten av det sammeårhundret et folketall på om lag 3 200 mennesker,inkludert knapt 1 300 personer med samisk herkomst.Et høyt innslag av flytting, befolkningsmessig gjennom-trekk og etnisk mangfold er vesentlige trekk ved etrelativt lavt befolkningsgrunnlag spredt over et stortgeografisk område.

I tidlig nytid var Finnmark et omstridt og usikkertgrenseområde innenfor den danskdominerte dynastista-ten. Grensene mot Sverige/Finland ble først fastlagt i1751, mens grensen mot Russland ikke var på plass føri 1826. Før denne tid oppfattet og brukte samene heleNordkalotten som sitt fellesdistrikt i forbindelse medreindrift, jakt og fiske. Den norske fiskeribosettingenetablerte seg på øyene og i kystområdene. Fisket langsFinnmarkskysten var rikt og ekspanderende på 1400- og1500-tallet. Den europeiske etterspørselen av tørrfisk franord økte og førte til befolkningsøkning og gode øko-nomiske tider for folk flest. Det økonomiske grunnla-get for bosetting og arbeid var imidlertid svært sårbartfor både kortvarige svingninger og mer langvarige ned-

12

gangstider. Nedgangstiden setter for alvor inn fra begyn-nelsen av 1600-tallet, da hele Finnmarkskysten drev inni en langvarig økonomisk depresjon.4 Økonomiske kri-sekonjunkturer er særlig tydelige i tiårene etter 1620med lavere fiskepriser, ofte svart hav med ujevnt tilsig avfisk og et forverret klima med lavere temperatur og myeuvær. Uårene rammet hele eksistensgrunnlaget og påvir-ket levevilkår og befolkningsstørrelse. Eksterne faktoreri form av religionskriger i Europa, særlig trettiårskrigen1618–1648, slo også ut i marginale strøk, slik som fiske-værene i Nord-Norge. Sammen med mangelen på nød-vendige kornforsyninger fra sør, Bergen og Hansa-byeneførte disse krisekonjunkturene til befolkningsnedgang,nedleggelse av fiskevær og i visse tilfeller til direkte hun-gersnød blant kystbefolkningen. Sosialt press og stressmed opprivende nettverksrelasjoner fulgte i kjølvannetav krisen. Dette var noen av de sentrale økonomiske ogsosiale rammevilkårene for den intensive og brutale for-følgelsen av angivelige trollfolk som fant sted i Finn-mark og som kulminerte i Norges verste hekseforfølgelsei 1662/63, da minst 20 kvinner ble brent på bål i løpetav noen få måneder. Hvor langt man kan trekke forbin-delsen til klimatiske ekstremår er selvsagt noe usikkert,men enkelte markante uår slik som 1634 og 1661 liggertett opp til intensive intervaller av trolldomsprosesser iFinnmark.5

Trolldomsprosessene i Europa fant først og fremststed i lokalsamfunn på landsbygda, der folk flest boddepå 1500- og 1600-tallet. I enkelte mer bymessige strøk,slik som for eksempel Bergen, Basel og Trier, var hekse-prosesser utbredt, men forfølgelse av trollfolk kan ikkesies å ha vært et urbant fenomen. I forhold til et all-ment europeisk mønster kan vi si at forfølgelsen i Finn-

13

mark primært pågikk i mindre lokalsamfunn. Disse varimidlertid en type lokalsamfunn som skilte seg ut sam-menlignet med de tradisjonelle bondesamfunnene bådei Norge og andre deler av Europa. Fiskeværbosettingenvar særegen; dette var en type lokalsamfunn som baserteseg på et ekstremt ensidig næringsgrunnlag og en heltspesiell forsyningssituasjon gjennom det såkalte utreder-systemet, der bergenskjøpmenn (utredere) sto for korn-forsyninger og nødvendig utstyr i bytte mot tørrfisk fralokale fiskere (utredsfolk eller skyldfolk). Fiskerne varbundet til hver sin utreder gjennom ulike betingelser.Disse to faktorene, fiskevær og utredersystem, tilsier at«de vilkår mennesker før har levet under i Finnmarkener noget helt for sig selv».6 Årsrytmen i de norskbosattefiskeværene var bestemt av fiskeinnsig, sesongfiske oget handelsnettverk som langt på vei var preget av mar-kedskonjunkturene i Vest-Europa. De ekstremt vanske-lige og harde livsvilkårene, med stort gjennomtrekk ogliten stabilitet påvirket naboforhold, vennskapsrelasjo-ner og familieetableringer. Løst sammensatte nettverk ismå og tette samfunn førte til sosiale motsetninger oglabile forhold. I kriserammede kystbygder utgjorde slikeskjøre bånd mellom menneskene et svært gunstig klimafor de som søkte etter syndebukker bak all elendighe-ten.

Fanden i Finnmark

Trolldom er ikke et entydig begrep. Det har etter hvertblitt vanlig å skille mellom tre hovedtyper. Den førstetypen er den hvite magien, også kalt legetrolldom. Herer det tale om alle typer magi som kan bringe lykke eller

14

helbredelse. Til denne typen hører også beskyttelsesmagi– vernemagi som kan nøytralisere skadelige trolldoms-anslag. Utøvere av denne typen mottrolldom ble gjernekalt heksedoktorer eller kloke folk. For det andre harvi den svarte magien, også omtalt som skadetrolldom.I hekseforskningen er det vanlig å bruke den latinskebetegnelsen maleficium når man taler om skadevoldendetrolldomsutøvelse. I sakene fra Finnmark blir ordet for-gjøring oftest anvendt når det dreier seg om magi iforbindelse med ondskapsangrep på mennesker, husdyreller livsgrunnlag. Den hvite og svarte magien utgjør tilsammen den folkelige oppfatningen av trolldom. Noenmennesker har i seg indre, iboende krefter som andreikke besitter. Disse gir seg utslag gjennom eksempel-vis ond hug og ondt øye. Den trollkyndiges onde øyekunne forgjøre omgivelsene. Visse mennesker besitteren iboende ondskapskraft, på samme måte som vissemennesker har iboende evner til å helbrede. Trolldom-men utøves gjennom bestemte ord, tegn, ting og ritualersom aktiviserer de overnaturlige kreftene. I den folke-lige tradisjonen er troen på ordets makt stor. Det kunnebokstavelig talt gå troll i ord. Den folkelige trolldoms-oppfatningen fokuserer på magiens konkrete manifesta-sjoner og på det individuelle ved utøvelsen. Et poeng vedfolkekulturens magiske univers er at en og samme per-son kan gjøre både godt og ondt. Folketroens oppfat-ning av trollfolk balanserer mellom magi og motmagi.Lokalsamfunnets velgjørende magiske eksperter prakti-serte kjærlighetsmagi, behersket helbredende ritualer ogkunne oppspore både tyver og tyvegods, men de behers-ket også teknikker og kunnskaper som kunne anven-des til onde formål.7 Det er interessant å konstatere atnærmest alle sakene mot samer tematiserer denne typen

15

trolldomsoppfatninger. Disse sakene handler om forgjø-ring eller forsøk på sjamanistisk inspirert magi. Sataner nærmest fraværende i disse sakene. Samenes «finne-kunst» er tilsynelatende mindre alvorlig enn norske troll-kvinners åpne djevlepakt. Amtmann Lilienskiold somskrev om hekseprosessene i Finnmark allerede på sluttenav 1600-tallet, forsøkte å forstå samenes gand- og rune-trolldom ved å vise til at samisk visdom og kunnskapi realiteten er djevlekunst. Det er den samme læremes-ter som står bak, uansett om magien er svart eller hvit,samisk eller norsk, skrev han.8 Den samiske magien vari prinsippet like djevelsvart som den norske. Lilienskioldgir altså en diabolsk tolkning av den folkelige magi-oppfatningen. For øvrig kan det her være på sin plasså understreke at direkte sjamanistiske trekk kan etter-spores bare i et fåtall av prosessene. Bente Gullveig Alverer blant dem som har konstatert at det ikke primært erden samiske minoritet som blir rammet av trolldomsfor-følgelsen. Samtidig hevder hun at finnmarksprosesseneskiller seg ut gjennom innslag av sjamanistiske forestil-linger i heksenes bekjennelser. Det er god grunn til ånedtone sjamanismens betydning i heksesakene fra nord,men samtidig kan Alver ha noe rett i at samiske forestil-linger kan etterspores i enkelte deler av aktmaterialet.9

Men samisk naturreligion og sjamanisme er ulike feno-men og kan ikke reduseres til hverandre.

Den tredje hovedtypen er diabolismen. Denne fore-stillingen fokuserte på trolldommens opphav, som altsåer Satan. Forestillingen var utbredt i lærde miljøer ogbæres fram av prester, jurister, embetsmenn og andrerepresentanter for den herskende eliten. I den lærdetrolldomsoppfatningen, demonologien, var djevlepaktenkjernepunktet, som egentlig var det samme som frafal-

16

let fra Gud. Djevlepakt og gudsfornektelse gikk hånd ihånd. Heksene syndet grovt mot den første og viktigs-te delen av Guds lov, de ti bud. Trollfolk hadde i segselv ingen makt til å gjøre skade eller helbrede. Troll-domskraften kom utenfra, fra aktive demoner styrt avSatan. Forutsetningen for all trolldom var altså paktenmed djevelen. Trolldommen var knyttet til en demoniskkonspirasjon og var dermed et kollektivt prosjekt. Gjen-nom lovgivning både i Norge og i andre land ble troll-folk definert som mennesker som har inngått en paktmed Satan. I den dansk-norske trolldomsforordningenav 1617 heter det at rette trollfolk er de som med «dieff-velen sig bebundet haffver, eller med hannem omgaais».I Finnmark finner vi nesten utelukkende «rætte trold-folch». Finnmarksheksene drev med et svært mangfoldigskadeverk, men deres virksomhet var nesten alltid sam-menvevd med demontilbedelse. Overlatt til seg selv varfinnmarksheksa harmløs. Oppfatningen om at visse ord,tegn og annen type ritualmagi hadde en egen kraft, bliri den intellektuelle hekselæren stemplet som villfarelseog overtro. I sin selvforståelse satte altså demonologientrolldommen inn i sin rette sammenheng. Demonologenevar ute etter å avsløre overtro og avdekke det sanne opp-havet ved okkulte og overnaturlige fenomener. De teks-tene vi finner i rettsprotokollene fra Finnmark kan lesesi relasjon til en slik lærd forståelseshorisont.

I de historiske hekseprosessene var det helt avgjørendehvem som tok initiativet til prosessene. Dersom kra-vet om rettsforfølgelse primært kom fra allmuen, villevi få vitneprov om maleficium. Var det myndighetsap-paratet som stevnet mistenkte, kunne vi forvente størreeller mindre bruddstykker av diabolisme der retten varute etter bevis for samrøre med Satan. Denne typen hek-

17

seprosesser ville gjerne føre med seg innslag av brutali-tet og tortur, nettopp fordi vitneprov om forbindelser tilSatan var vanskeligere å framskaffe enn vitneprov omkonkret skade. Trolldomssaker hvor det diabolske ele-mentet står sentralt, ville ofte kunne føre til massepro-sesser. Vanligvis var det bare allerede dømte trollfolksom kunne vitne om at de hadde sett andre, navngittepersoner på sabbaten. I rettsreferatene fra tingsesjoneri Finnmark møter vi flere som under trussel om tortureller etter såkalt pinlig forhør forteller at de har sett denog den sammen med Satan. De forfulgte kunne beretteom en fremmed, annerledes og hemmelig kvinneverden,der kvinnene spilte en framtredende rolle sammen medSatan. Uten anvendelse av pinlig forhør hadde rettenstore vanskeligheter med å få innsikt i dette diabolskeriket.

Selv om diabolisme og annet demonologisk tankegodskommer utenfra og fra lærd hold, kan det være på sinplass å ta med at slike ideer hadde kulturelle berørings-punkter med allerede eksisterende forestillinger blantfolk. Dette gjelder i særlig grad for områder der sjama-nistiske forestillinger gjorde seg gjeldende. I relasjon tilde norske kyststrøkene i Finnmark på 1600-tallet bør viogså framheve at vi har å gjøre med utadvendte småsam-funn preget av en kosmopolitisk kulturånd, som vi knaptfinner maken til i andre norske bygder på denne tid.Formidlere og budbringere av hekserelaterte fortellingerkom altså fra flere hold. Kulturmøtet mellom de ulikefortellingene kunne bety en eksplosiv blanding. I situa-sjoner med høyt press og sosialt trykk fungerte diabolis-men som et nokså tynt slør som tiltalte trollfolk kunneforholde seg til og trenge igjennom. På den måten kunnede også, fortsatt forutsatt sosialt trykk, bidra med for-

18

tellinger fra sin egen kulturbakgrunn til aktoratets lærdefantasier.

Det synes å være enighet blant framtredende histo-rikere om at hekseforfølgelsen på 1500- og 1600-talletprimært hadde sin basis blant folk i nabolaget til denmistenkte. Kravet om rettsoppgjør kom altså nedenfra.De aller fleste europeiske hekseprosessene hadde et indi-viduelt preg der anklagene inneholdt beskyldninger omkonkret skade på dyr og mennesker og om manipule-ring av naturkreftene. Den engelske historikeren RobinBriggs skriver at anklagerne i heksesaker først og fremstvar folk på lokalt nivå som rettet sine beskyldninger ogmistanker mot folk i nabolaget. Kjedeprosesser var unn-tak og rammet bare en liten del av de trolldomsforfulgte iEuropa, hevder Briggs.10 Selv om Briggs må sies å repre-sentere hovedstrømningen blant dagens hekseforskere,finnes det andre synspunkter.

Øystein Rian hevder at det var myndighetene som sattei gang kampanjer mot trolldom. Myndighetene styrte oghadde pådriverrollen i trolldomsprosessene. Trolldoms-aksjoner ble gjennomført av autoritære embetsmenn pålandsbygda. Han skriver at disse etter hvert klarte å brytened den solidaritet som fantes mellom mennesker i lokal-samfunnene, slik som eds- og skussmålsordningen.11 Påbakgrunn av dansk og norsk arkivmateriale skriver Rianom ei øvrighetskvern som malte i stykker menneskeskjeb-ner i jakten på angivelige trollfolk.12 Den svenske troll-domsforskeren Per Sörlin legger vekt på at det var elitensom bestemte hekseprosessenes karakter. Uten eliteinte-ressen hadde ikke mellommenneskelige konflikter fåttfritt spillerom, påpeker han.13 Det er samme oppfatningden danske historikeren Knud E. Korff gir uttrykk for nårhan skriver at det i høy grad er øvrighetens håndtering av

19

sakene som avgjør om den utvikler seg til en trolldoms-sak.14 Her har vi to helt ulike oppfatninger omkring driv-kraften bak hekseprosessene. Hvordan skal vi plasseredet som skjedde i Finnmark i forhold til disse oppfatnin-gene?

I ei innføringsbok fra 2006 om den europeiske hek-sejakten skriver den amerikanske historikeren Brian P.Levack at diabolismen aldri fikk fotfeste i Europas peri-fere regioner. I sitt periferiperspektiv trekker Levackfram Russland og Norge som eksempler. I slike land bletrolldomskriminalitet oppfattet som ondskapsfulle ska-deverk og ikke som djevletilskrivelse, forklarer han.15

Rent geografisk er det ingen regioner verken i europeiskeller dansk-norsk sammenheng som ligger mer perifertenn Finnmark. Allikevel passer ikke landskapet inn iden sentrum–periferi-modellen Levack konstruerer foreuropeiske trolldomssaker. Som prosessfortegnelse i kil-dene med all tydelighet viser, er det djevlepaktforbin-delser som i særlig grad forfølges i Finnmark. Detteer også grunnen til finnmarksprosessenes store omfangog grufulle form. Masseforfølgelse «ble først utløst idet øyeblikk myndighetene var overbevist om at sabba-ten fant sted og at heksene virkelig fløy gjennom luf-ten til denne sabbaten», for å sitere Norman Cohn.16

Rene saker omkring hvit magi og skadetrolldom fore-kommer, men bare unntaksvis. Det sterke innslaget avforestillinger om samrøre mellom djevelen og mennes-ker er derimot et særdrag ved heksesakene fra Finnmark.Her florerer det med demonologiske klisjeer. Satan inn-tar gjennomgående en sentral rolle. Demonologenesheksebegrep kommer til uttrykk gjennom paktinngåelse,omskaping, nattflyvende hekser, hemmelige hekseselska-per og anvendelse av djevlekraften til å gjøre stor skade.

20

I sak etter sak står kvinner fram og forteller om sitt møtemed Satan og hans demoner. Mange viser fram djevle-merke som fysisk bevis. Retten får høre at Satan vanlig-vis åpenbarte seg for dem som en askekledd mann medhorn og klør. Smådjevlene har gjennomgående et eien-dommelig og skremmende utseende. Som tjenestejentehadde Sigrid Olsdatter truffet en av Satans demoner iSør-Troms i begynnelsen av 1650-årene, noen år før hunkom til Kiberg i Øst-Finnmark. Under saken mot henne20. desember 1662 fortalte hun at demonen kom inn istua, hilste og presenterte seg som Ole. I en noe nor-malisert gjengivelse av den gotiske teksten i tingboka,beskrev Sigrid utseendet til Ole slik: «Han hadde på segen prestehabitt, nemlig en prestekjole, og satte seg ned ihøysetet på krakken foran bordet. Hodet hans var svartmed to horn på. Han hadde langt hår og svart skjegg,to store grumme, glødende øyne som på ei ku, hatt påhodet og sko på føttene. Hendene var svarte og lodne, oghans ånde var som en rød ildlue.»17 Sigrid fikk båldomfor sin omgang med den prestelignende Ole. Underret-ten i Vardøhus var generelt sett svært interessert i å fåvite hvilken skikkelse Fanden åpenbarte seg i når han blemanet opp fra helvete.

Forestillingen om djevlepakten ser ut til å ha fått lettog hurtig fotfeste i Finnmark, og dermed gitt prosessfor-løpet en intensiv og brutal form. De lokale myndighe-tene spilte en helt sentral rolle både i innledningsfasen,forløpet og ved den endelige domsslutningen i sakene.De var ute etter tilståelser om djevleforbindelser som ennødvendig forutsetning for å lage vind, ta melk fra andrefolks husdyr eller gjøre skade på annen måte. Saker sombegynte ganske uskyldig med hvit magi, endte gjernesvært alvorlig med sterke diabolske motiver og innrøm-

21

melser. I dommen var det så frafallet fra Gud og til-skrivelsen til Satan som kom i forgrunnen, og ikke foreksempel det mislykkede forsøket på å helbrede et men-neske med hvit magi. I nesten hver dom fra 1650-åreneheter det at trollkvinnen dømmes til ild og bål fordi hunhar gitt seg fra Gud til djevelen.18 Deretter nevnes hennestrolldomskunster og forgjøringer, og da gjøres det ikkeforskjell på skadeverk eller lykkebringende magi. Gjen-nom de gamle dokumentene møter vi folk som anro-per Satan om assistanse til å senke seilskuter, til å talivet av husdyr eller for å kunne ramme mennesker ogdyr på annen måte. De blåser pipe, spytter og binderuværsknuter i Fandens navn, de ønsker djevelen i mat, ølog brennevin som de gir folk de er forbannet på. Satanmerker sine folk i Finnmark, de drar på heksesabbatsammen med ham, personlige demoner er alltid til stedesom menn i svarte klær eller omskapt til svarte hunderog lignende. Heksenes tjenende demoner har egne navnsom for eksempel Gammel-Erik og Lange-Rømer, og deblir gjerne omtalt som apostler. Kvinnenes djevlekuns-ter er ofte rettet mot myndighetspersoner og framtre-dende menn i fiskeværene, slik som bergensborgere. Vifår unektelig inntrykk av at det konstrueres en organisertform for kriminalitet rettet mot den herskende ordenen.Det er dessuten viktig å peke på at i de tilfeller repre-sentanter for lokalbefolkningen på egen hånd anklagerog stevner folk i trolldomssammenheng, har de atskilligvanskeligere med å vinne fram med sine beskyldninger.I slike tilfeller setter fogd og sorenskriver plutselig sværtstrenge krav til bevisførsel.

22