Verre enn døden

Sophie Hannah

Verre enn døden

© 2012 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave)© 2009 Sophie Hannah

ISBN 978-82-02-36663-6

1. opplag 2012

Originalens tittel: The other half livesFirst published in Great Britain in 2009 by Hodder & Stoughton.

The right of Sophie Hannah to be identified as the author of the work hasbeen asserted by her in accordance with the Copyright, Designs and Patents

Act 1988. All rights reserved.

Oversettelse: Linda Marie VikauneOmslagsfoto © Getty Images

Omslagsdesign: Tine WinsvoldSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2012

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov ellertillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Jane Fielder

Torsdag 13. desember 2007

Jeg hadde ikke lyst til å begynne.For tre sekunder siden – fire – hadde jeg sagt: «Okay.» Nå satt

Aidan og så på meg. Avventende. Jeg bet i meg ordene Hvorformå det være meg? Det var du som foreslo det, så hvorfor kan ikkedu begynne? Men spørsmålet ville fått ham til å tro at jeg ikkestoler på ham, og jeg ville ikke ødelegge øyeblikket ved å si noesmålig.

Luften rundt oss føltes ladet, stram av forventning. Energienstrømmet fra de klamme, sammenfoldede hendene våre. «Det tren-ger ikke være alt,» hvisket Aidan. «Bare … så mye vi kan …»Han klarte ikke fullføre setningen, så han bestemte seg for at hanallerede hadde det. «Så mye vi kan,» gjentok han, med trykk pådet siste ordet. Den varme pusten hans streifet huden min medet par sekunders mellomrom, som et tidevann han suget ut og såblåste inn igjen. Vi hadde ikke flyttet oss fra plassen vår i fot-enden av sengen, foran speilet, men plutselig føltes det som omalt begynte å gå fortere. Ansiktene våre glinset av svette, som omvi hadde løpt flere kilometer, selv om den eneste forflytningen vihadde gjort – inn gjennom hotellets svingdør i glass, bort til re-sepsjonen, inn i og ut av heisen, langs den smale korridoren med

5

spotter i taket fram mot den stengte døren med 436 på – haddevært langsom og konsentrert, tusen hjerteslag for hvert skritt. Vivisste begge at noe ventet på oss inne i det rommet, noe som ikkekunne utsettes stort lenger.

«Så mye vi kan,» sa jeg som et ekko av Aidans ord. «Og ingenspørsmål etterpå.»

Han nikket. Jeg så øynene hans skinne i dunkelheten i rommetog visste hvor mye det betydde for ham at jeg hadde sagt ja. Fryk-ten var fremdeles der, den satt sammenkrøpet inne i meg, men nåfølte jeg meg bedre i stand til å takle den. Jeg hadde sikret meg etløfte: Ingen spørsmål. Jeg hadde kontrollen, sa jeg til meg selv.

«Jeg gjorde noe dumt. Mer enn dumt. Galt.» Stemmen min vir-ket for høy, så jeg senket den. «Mot to mennesker.» Det ville havært umulig å uttale navnene deres. Jeg prøvde ikke. Ikke engangi tankene klarer jeg å si navnene deres, jeg nøyer meg med ‘Ham’og ‘Henne’.

Jeg visste i samme øyeblikk at jeg ikke ville klare å gi Aidanmer enn rene fakta, selv om hvert eneste ord av resten av det glø-det i tankene mine. Ingen ville tro hvor ofte jeg forteller meg selvdenne historien, den ene uutholdelige detaljen etter den andre. Deter som å pirke på en sårskorpe, men samtidig ikke. Det er mersom å ta en skarp negl og grave ut rått, dryppende, rosa kjøtt fraet sted jeg aldri har latt være i fred lenge nok til at det har dannetseg noen skorpe.

Jeg gjorde noe galt. Jeg håper fremdeles at jeg skal finne en nymåte å begynne på, selv om jeg vet at det ikke finnes noen annenmåte. Ingenting av dette ville ha skjedd om jeg hadde vært utenskyld.

«Det er lenge siden. Jeg ble straffet.» Hodet mitt pulserte somom en liten, hard maskin sto og roterte inne i hjernen min. «Vel-dig hardt straffet. Jeg har aldri … Jeg har ennå ikke kommet overdet. Hvor urettferdig det var, og … hva som skjedde med meg. Jegtrodde jeg kunne unnslippe ved å flytte til et nytt sted, men …»Jeg trakk på skuldrene og prøvde å gi uttrykk for en sinnsro jegikke følte.

6

«De verste tingene blir stuet bort i lasterommet og følger meddeg uansett hvor du går,» sa Aidan.

Vennligheten hans gjorde det verre. Jeg ristet hendene fri frahans og satte meg ned på kanten av sengen. Rommet vi hadde leidvar fryktelig; det var smalt og høyt under taket som en telefon-kiosk, og det var grønne og blå ruter overalt – gardinene, senge-teppet, stolene – med et nett av røde linjer som skilte hver rutefra den neste. Når jeg stirret på mønsteret, begynte det å bevegeseg foran øynene mine. Jeg trengte ikke å se alle de andre rom-mene på Drummond Hotel for å vite at de var identiske. Det vartre bilder på veggene, ett over TV-en og to på den hule veggensom skilte soverommet fra badet; tre tafatte landskap som trygletom å bli oversett, med farger som var så nær det fargeløse somdet var mulig å komme. Utenfor, bak den tykke, rektangulære pla-ten med flere lag glass som utgjorde den ene veggen i rommet,lå London som en rastløs, gulstripet gråhet som jeg visste kom tilå holde meg våken hele natten. Jeg ønsket jeg kunne være i bek-mørke, blind og usett.

Hvorfor tok jeg meg bryet med dette skinnet av en tilståelse?Hva var vitsen med å fortelle den eneste versjonen av hendelsenesom jeg kan holde ut å høre uttalt – en abstrakt skygge, et møns-ter som kunne brukes på utallige andre historier?

«Jeg beklager,» sa jeg til Aidan. «Det er ikke det at jeg ikke vildu skal vite det, det er bare … jeg kan ikke si det. Jeg kan ikke siordene.» En løgn. Jeg ville ikke at han skulle vite det; jeg haddeønsket å glede ham ved å gå med på at vi skulle åpne oss for hver-andre, men det var ikke det samme. Hvis jeg hadde ønsket at hanskulle vite, kunne jeg ha lovet å vise ham folderen under sengenmin hjemme: referatet fra rettssaken, brevene, avisutklippene.

«Jeg beklager at jeg har fortalt deg så lite,» sa jeg. Jeg trengteå gråte. Tårene var der, jeg kunne kjenne dem inne i meg, kjennedem fylle strupen og brystet, men jeg klarte ikke å presse dem ut.

Aidan knelte ned foran meg, hvilte armene på knærne mine også hardt på meg, så jeg ikke kunne se vekk. «Det er ikke så lite,» sahan. «Det er mye. For meg er det mye.» Det var da jeg innså at han

7

ikke ville trekke seg fra avtalen vår. Han kom ikke til å stille megnoen spørsmål. Kroppen min sank sammen, kraftløs av lettelse.

Jeg viste ingen tegn til å ville si mer. Aidan måtte ha antatt atjeg hadde kommet til slutten av ikke-historien jeg ikke egentlighadde fortalt ham. Han kysset meg og sa: «Uansett hva du gjorde,så forandrer det ikke hva jeg føler for deg. Jeg er veldig stolt avdeg. Det skal bli enklere heretter.» Jeg prøvde å trekke ham opp påsengen. Jeg var ikke sikker på hva dette ‘det’ var som han menteville bli enklere; han kan ha ment å elske for første gang, ellerresten av livet vårt sammen, eller alt sammen. Jeg hadde lagt dettidligere livet mitt bak meg, og nå hadde jeg et nytt sammen medAidan. En del av meg – en stor, høylytt, påståelig del – kunneikke tro det.

Jeg var ikke nervøs for sexen, ikke nå lenger. Aidans plan haddevirket, om enn ikke på den måten han håpet. Jeg hadde betroddmeg litt, og nå var jeg desperat etter å gjøre hva som helst annet ennå snakke. Jeg ville ha fysisk kontakt for å holde ordene fra livet.

«Vent,» sa Aidan. Han reiste seg opp. Det var hans tur. Jeg villeikke vite. Hvordan kan ting noen har gjort i fortiden unngå å på-virke de følelsene du har for dem her og nå? Jeg vet for mye omde fryktelige tingene mennesker kan gjøre mot hverandre til å giAidan den samme forsikringen som han ga meg.

«For mange år siden tok jeg livet av noen.» Det var ikke noetrykk på noen av ordene, ingen tone i stemmen hans; det var somom han leste fra en autocue, som om hvert ord dukket opp aleneog uten sammenheng på en skjerm foran ham.

En fryktelig tanke slo meg: En mann. Vær så snill å la det væreen mann.

«Jeg tok livet av en kvinne,» sa Aidan som svar på det uuttaltespørsmålet mitt. Øynene hans flommet over. Han snufset og blun-ket.

Jeg kjente at kroppen min begynte å fylles av en ny, skarp trist-het, en jeg var sikker på at jeg ikke ville holde ut i mer enn et parsekunder. Jeg var desperat, sint, vantro, men ikke redd.

Ikke før Aidan sa: «Navnet hennes var Mary. Mary Trelease.»

8

1

Fredag 29. februar 2008

Der er hun. Jeg ser henne i profil og bare i et kort øyeblikk før bi-len hennes kjører forbi meg, men jeg er sikker på at det er henne.Kriminalbetjent Charlie Zailer. Hvis hun kjører forbi den delen avparkeringsplassen som er satt av til besøkende, vet jeg at jeg harrett.

Det gjør hun. Jeg ser den sølvfargede Audien sakke farten ogstoppe i et av feltene merket ‘Kun for politi’. Jeg stikker de røde,kalde hendene inn i jakkelommene og lar dem hvile i fleecevar-men et par sekunder før jeg trekker ut artikkelen fra Rawndes-ley and Spilling Telegraph. Idet Charlie Zailer stiger ut av bilen,fullstendig uvitende om mitt nærvær, bretter jeg artikkelen ut ogser på bildet igjen. De samme, høye kinnbena, den samme smale,men fyldige munnen, den samme lille, spisse haken. Det er defi-nitivt henne, selv om håret er lengre nå, skulderlangt, og i dag harhun ikke på seg briller. Hun gråter ikke heller. På det lille svart-hvittbildet har hun tårer på kinnene. Jeg lurer på hvorfor hun ikketørket dem bort, når hun visste at pressen var der med kameraenesine. Kanskje noen hadde fortalt henne at allmenheten ville likehenne bedre om hun så fortvilet ut.

Hun heiser den brune skinnvesken opp på skulderen og begyn-

9

ner å gå mot den ruvende, røde mursteinsbygningen som kasteren lang, firkantet skygge over parkeringsplassen: Spilling politi-stasjon. Jeg befaler meg selv å følge etter henne, men bena minenekter å røre seg. Jeg huker meg skjelvende ned ved siden av bi-len min. Vintersolen som varmer ansiktet får kroppen til å føleseg eldre i sammenligning.

Det er ingen forbindelse mellom bygningen foran meg og deneneste andre politistasjonen jeg har vært inne i – det er det jeg måoverbevise meg selv om. De er ganske enkelt to bygninger, akku-rat som kinoer og restauranter også er bygninger, og jeg blir aldristiv av frykt når jeg går forbi Spilling Kino eller Bay Tree Bistro.

Kriminalbetjent Zailer beveger seg langsomt mot inngangen,doble glassdører med et skilt over hvor det står ‘Resepsjon’. Hunromsterer i vesken sin. Det er en sånn veske som jeg liker al-ler minst – lang og uformelig myk, med et tåpelig antall glidelå-ser, spenner og utstikkende sidelommer. Hun tar fram en pakkeMarlboro Lights, kaster den nedi igjen, og så trekker hun frammobilen og nøler et øyeblikk før hun hakker på tastene med denlange tommelneglen. Jeg rekker fint å ta henne igjen.

Gå. Beveg deg. Jeg blir stående der jeg er.Denne gangen er helt annerledes enn forrige gang, sier jeg til

meg selv. Denne gangen er jeg her av egen, fri vilje.Hvis du kan kalle det det.Jeg er her fordi det eneste alternativet ville vært å dra tilbake

til Marys hus.Jeg presser munnen frustrert sammen for å få tennene til å slutte

å klapre. Alle bøkene mine anbefaler teknikken med å gjenta opp-muntrende mantra i hodet. Nytteløst. Du kan gi deg selv fornuf-tige instruksjoner i det uendelige, men å få dem til å slå rot i sinnetditt og styre hvordan du egentlig føler deg, det er noe helt annet.Hvorfor tror så mange mennesker på at ord har en iboende auto-ritet?

En løgn jeg fortalte da jeg var tenåring skubber seg fram i tan-kene mine. Jeg lot som om jeg hadde sagt noe lignende til faren minom Bibelen, og skrøt til vennene mine om den fryktelige krange-

10

len som fulgte. «Det er bare ord, pappa. Noen, kanskje flere men-nesker, satte seg ned for tusenvis av år siden og diktet det opp, altsammen. De skrev en bok. Akkurat som Jackie Collins.» Løgnenvar lett å fortelle, siden ordene alltid surret i hodet mitt, men jegmanglet motet til å si dem høyt. Skolevennene mine visste at Jac-kie Collins var yndlingsforfatteren min; de ante ikke at jeg gjemtebøkene hennes under sengen inne i tomme sanitetsbindpakker.

Avskyen får meg endelig i bevegelse, vissheten om at jeg ten-ker på faren min for å ta motet fra meg selv, gi meg selv en unn-skyldning for å gi opp. Charlie Zailer er på vei mot døren, på veitil å forsvinne inn. Jeg begynner å løpe mot henne. Noe har funnetveien inn i skoen min, og det gjør vondt. Jeg kommer til å bli forsen: før jeg kommer meg fram til resepsjonen, er hun på et kon-tor et sted, lager seg kaffe, begynner på dagens arbeid. «Vent!»roper jeg. «Vent, vær så snill!»

Hun stopper, snur seg. Hun har kneppet opp jakken på vei opptrappene, og jeg ser at hun har på seg uniform. Tvilen staggermeg, som et usynlig slag mot leggene, men så rykker jeg stavrendeframover igjen. Kriminalbetjenter går ikke i uniform. Hva om detikke er henne?

Hun kommer gående mot meg. Hun må tro jeg er full, slik jegskjener over hele parkeringsplassen. «Er det meg du vil ha tak i?»roper hun ut.

Andre mennesker ser også på meg, alle dem som går inn og utav bilene sine; de hørte at jeg ropte, hørte desperasjonen i stemmenmin. Det er mitt verste mareritt, at alle skal se meg. Fremmede.Jeg klarer ikke å snakke. Jeg er forvirret, varm og kald på sammetid, i forskjellige deler av kroppen. Jeg er ikke lenger i stand til åbestemme meg for om jeg vil at denne kvinnen skal være CharlieZailer eller ikke.

Hun stiller seg like overfor meg. «Trenger du hjelp?» spør hun.Jeg tar et skritt tilbake. Tingen i skoen min presser seg inn i hu-

den mellom lilletåen og den neste idet jeg flytter all vekten overpå venstrefoten. «Er du kriminalbetjent Charlie Zailer?»

«Jeg var det,» sier hun og smiler fremdeles, men litt mer vakt-

11

somt nå. «Nå er jeg bare en helt vanlig politibetjent. Kjenner vihverandre?»

Jeg ristet på hodet.«Men du vet hvem jeg er.»Jeg har utallige ganger øvd meg på hva jeg skal si til henne,

men jeg har aldri tenkt på hva hun kunne komme til å si til meg.«Hva heter du?»«Ruth Bussey.» Jeg stålsetter meg mot det minste tegn på gjen-

kjennelse, men det kommer ingen.«Ja vel. Jo, Ruth, jeg er en del av Spilling-politiets lokalpatrulje

nå. Bor du i Spilling?»«Ja.»«Men dette dreier seg ikke om problemer i nærmiljøet, gjør det

vel? Du ville snakke med en kriminaletterforsker?»Jeg kan ikke la henne sende meg videre til noen andre. Hånden

min lukker seg rundt avisutklippet i lommen. «Nei, jeg vil snakkemed deg. Det tar ikke lang tid.»

Hun ser på armbåndsuret. «Hva gjelder det? Hvorfor akkuratmeg? Jeg vil fremdeles gjerne vite hvordan du visste hvem jegvar.»

«Det er … kjæresten min,» sier jeg monotont. Det kommer ikketil å bli noe lettere å få ordene fram når vi endelig kommer ossinn. Hvis jeg forteller henne hvorfor jeg er her, vil hun slutte ålure på hvordan jeg visste navnet hennes. «Han tror han har dreptnoen, men han tar feil.»

Charlie Zailer lar blikket gli over hele skikkelsen min. «Feil?»Hun sukker. «Okay, dette vil jeg vite mer om. Bli med inn, så tarvi en prat.»

Mens vi går, beveger jeg foten omkring inne i skoen for å prøveå riste løs hva det nå enn er som skjærer seg inn i puten av mykhud under tærne mine. Det nekter å røre seg. Jeg kjenner en klis-sen fuktighet: blod. Ikke tenk på det, steng det ute. Jeg følger etterbetjent Zailer inn i resepsjonsområdet, hvor det er enda flere men-nesker – noen i uniform, andre i blå Aertex-overdeler med ‘politi’trykt på. Det er mye blått her; det fiskebensmønstrede teppet på

12

gulvet, to sofaer i falskt, semsket skinn som står i rett vinkel i detene hjørnet. En lang disk av lys, lakkert furu med en halvsirkel-formet ende stikker ut fra den ene veggen som en frokostbar somstikker ut midt i et kjøkken.

Betjent Zailer stopper opp for å snakke med en middelaldrendemann med kulemage, søkk i haken og loddent, grått hår. Han kallerhenne Charlie, ikke Charlotte. Jeg trykker høyrehånden mot jak-kelommen og lytter til den svake knitringen i avispapir mens jegprøver å minne meg selv på forbindelsen mellom oss – mellommeg og Charlie – men jeg har aldri følt meg så ensom i hele mittliv, og det er bare smerten som skyter opp fra foten og gjennomalle nervene i kroppen min som hindrer meg i å løpe min vei.

Etter det jeg har fortalt henne, kom hun sikkert til å løpe ettermeg. Hvordan kunne hun la være? Hun ville ta opp jakten, og hunville fange meg.

«Kom igjen,» sier hun til meg når hun er ferdig med å snakkemed den gråhårede mannen. Jeg hinker etter henne. Det er en let-telse når vi blir alene i en korridor som ser ut til å være mye eldreenn resepsjonsområdet. Jeg hører lyden av rennende vann i bak-grunnen; jeg ser meg omkring, men det er ingen åpenbar årsak tildet. Langs veggen på begge sider, mot mursteinen, henger det bil-der i øyenhøyde. På høyre side er det en serie med innrammedeplakater – vold i hjemmet, sprøyteinnveksling, tryggere lokalsam-funn. Rett overfor dem er det innrammede, svart-hvite stikk avforskjellige gater i Spilling. De er stemningsfulle på en liksomforrykket måte, og beskriver den smale, klaustrofobiske følelseni den eldste delen av byen, de ujevne hus- og butikkfasadene, ga-tene med de glatte brosteinene. Jeg føler et stikk av medlidenhetmed kunstneren, vel vitende om at hans eller hennes utstilling erhengt opp her utelukkende på grunn av sin lokale relevans; ingensetter pris på disse bildene for deres egen del, som kunstverk.

«Er det noe galt?» spør Charlie Zailer meg og venter på at jegskal ta henne igjen. «Du halter.»

«Jeg forstuet ankelen min i går,» sier jeg og kjenner rødmenspre seg over ansiktet.

13

«Gjorde du det?» Hun snur seg og stiller seg like foran meg,tvinger meg til å stoppe. «Når man forstuer ankelen, hovner denofte opp og blir dobbelt så stor. Din ser ikke hoven ut. Det serut som det er foten din som verker, spør du meg. Har noen gjortdeg noe vondt, Ruth? Det virker ganske opplagt at det er noe galt,spør du meg. Kanskje kjæresten din har gjort deg noe?»

«Aidan?» Jeg tenker på hvordan han kysser den rette linjen medrosa arrvev som starter under ribbena mine og løper ned over ma-gen. Han har aldri spurt meg hva som forårsaket den, verken denførste kvelden i London eller siden.

Han er ute av stand til å gjøre noen noe vondt. Det vet jeg athan er.

«Aidan?» gjentar Charlie Zailer. «Er det kjæresten din?»Jeg nikker.«Har Aidan skadet deg?» Hun folder armene og blokkerer korri-

doren så jeg ikke kommer meg forbi henne. Jeg vet ikke hvor viskal hen uansett, så jeg har ikke noe annet valg enn å vente.

«Nei. Jeg har en … en stor blemme på foten, bare. Den gjørvondt når skoen presser mot den.»

«Hvorfor sa du ikke det, da? Hvorfor late som om en blemmeer en forstuet ankel?»

Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg er andpusten. Jeg biter ten-nene sammen, både mot smerten i foten og mot innstillingen hen-nes. Jeg vet hva hun har vært gjennom, og jeg hadde ventet at hunskulle være snill. Forståelsesfull.

«Nå skal du høre her,» sier hun med høy, tydelig stemme, somom hun snakker til et lite barn. «Jeg plasserer deg i et av mottaks-rommene våre, ordner med noe te til oss, ser om jeg kan finne etplaster til foten din …»

«Jeg trenger ikke noe plaster,» sier jeg. Nå har svetten begyntå perle på overleppen min. «Det går helt fint. Du trenger ikke å–»

«… og så skal vi snakke om kjæresten din. Aidan.» Hun be-gynner å gå igjen. Jeg er nødt til å småløpe for å holde tritt medhenne. Er det en prøve? Smerten er konstant nå; jeg ser for megen vid, væskende flenge under tærne mine, med hva det nå er som

14

har forårsaket det sittende dypt inne i såret, hvor det presser seglenger og lenger inn for hvert skritt. Anstrengelsen for å ikke tenkepå det er som en spent streng i hodet mitt, og den blir strammereog strammere. Øynene mine verker etter å lukke seg. Jeg er opp-merksom på lyden av min egen pust, av luften som strømmer utav lungene mine og må dras inn igjen.

Jeg følger etter Charlie Zailer rundt et hjørne, og så er vi i en an-nen korridor, kaldere enn den forrige, med vinduer langs hele denene siden. Ingen bilder her, bare en rekke innrammede vitnemål,alle med et slags offisielt utseende stempel, men de henger høytoppe på veggen, og vi går for fort til at jeg rekker å lese skriften.

Jeg stopper da jeg får se en blekgrønn dør foran meg. Jeg hargjort dette før: gått nedover en lang korridor mot en lukket dør.Grønn. Mørkegrønn.

«Ruth?» Betjent Zailer roper på meg og knipser med fingrene iluften. «Du ser ut som du er i sjokk. Hva er det? Er det foten din?»

«Ingenting. Det er ingenting.»«Har du astma? Har du en inhalator?»Astma? Jeg skjønner ikke hva hun snakker om. «Jeg har det

bra,» sier jeg.«Ja vel, kom igjen, da.» Når jeg ikke flytter meg, snur hun og

kommer tilbake, tar meg i armen og styrer meg nedover korri-doren med en hånd på ryggen mens hun sier noe om te og kaffesom høres mer komplisert ut enn et enkelt enten-eller. Jeg mumler:«Takk,» og håper at det er riktig svar. Hun låser opp den grønnedøren, loser meg mot en stol, ber meg om å vente. Jeg vil ikke athun skal la meg være alene, men jeg vil ikke be henne om å ikkegjøre det, for jeg vet hvor ynkelig det kommer til å høres ut.

Rommet inneholder to stoler i tillegg til den jeg sitter på, ensøppelbøtte og et bord med en hvit alpefiol på. Planten er for storfor potten sin. Den må ha vært det en god stund, men noen harfortsatt å vanne den regelmessig, ellers ville ikke bladene ha værtså frodige. Hvilken tosk ville vanne en plante dag etter dag ogikke skjønne at den trenger en større potte?

Grønn. Døren til rommet vårt på Drummond Hotel i London

15

var grønn. Det var én natt i livet mitt, én natt i løpet av trettiåtteår, men en del av meg er fremdeles fanget der, fanget i den nattenda Aidan fortalte meg det. En del av meg forlot aldri det hotellet.

Alle bøkene mine hevder at det ikke er noen vits i å kaste borttiden med ‘hva om’. De tilbyr ingen råd om hva du skal gjøre omdu er hektet på dem. Det er ingen plaster å få på apoteket som en‘om bare’-avhengig kan klistre på armen for å klare å bryte denødeleggende vanen.

Om bare jeg og Aidan ikke hadde dratt til London sist desem-ber, ville det marerittet jeg lever i nå aldri ha startet.

*

«Kjæresten min fortalte meg at han har drept en kvinne, men dethar han ikke.»

«Jeg må få vite denne kvinnens navn og hvor jeg kan treffehenne,» sier betjent Zailer, og sitter klar til å skrive ned det jegmåtte svare. Da jeg ikke svarer med det samme, sier hun: «Ruth,hvis Aidan har mishandlet noen så alvorlig at–»

«Nei! Han har ikke rørt henne.» Jeg er nødt til å få henne til åforstå. «Hun er ikke skadet. Ingen er skadet. Jeg … Han har ikkevært nær henne engang, det er jeg sikker på.»

«Ingen er skadet?» Charlie Zailer ser perpleks ut.«Nei.»«Er du sikker?»«Ja.»Hun tenker seg om et kort øyeblikk, så smiler hun mot meg.

«Nei vel. La oss komme tilbake til kjæresten din og denne kvin-nen senere,» sier hun. «Jeg vil bare skrive ned et par detaljer først,hvis det er greit.» Med ett virker hun fullstendig annerledes; huner ikke lenger utålmodig eller mistenksom. Hun har kvittet segmed den litt for høye, nedlatende stemmen og oppfører seg somom vi er venner – vi kunne være på en pubquiz, på samme lag, oghun skriver ned svarene. «Navn? Ruth Bussey, ikke sant? B-U-S-S-E-Y?»

«Ja.»

16

«Mellomnavn?»Vil hun virkelig vite det? Eller er det en spøk? «Zinta.»Hun ler. «Mener du det?»«Moren min er latvisk.»«Det er et flott navn,» sier hun. «Jeg har alltid ønsket meg et

mer interessant mellomnavn. Mitt er Elizabeth. Og adressen din?»«Blantyre Lodge, Blantyre Park i Spil–»«Bor du inne i parken?»«I portnerhuset, like innenfor porten inn til parken.»«Det rare, lille huset som er svart og hvitt øverst?»Trepanelt frontispis. Jeg retter ikke på henne. Jeg nikker.«Jeg ser det huset hver dag på vei til jobben. Er det ditt?»«Jeg leier det. Jeg eier det ikke.»«Det er en ting jeg alltid har lurt på; hvordan får du de røde bla-

dene til å vokse nedover taket på den måten, som en pannelugg?Har du plantet noe i pipa? Jeg mener, jeg kan forstå at en plantevokser oppover utsiden av huset, men …»

«Hvorfor er det viktig?» utbryter jeg. «Jeg er bare leietaker. Jeghar ikke plantet noe noe sted.»

«Hvem leier du huset av?»«Kommunen,» sukker jeg og innser at jeg er nødt til å være tål-

modig, uansett hvor umulig det kan virke. Hvis jeg prøver å få tingtil å gå fortere, kommer hun til å sørge for at det går langsommere.Den muntre målbevisstheten hennes er som et stramt bånd rundtmeg, det holder meg naglet til stolen så lenge hun vil ha meg der.

«Hvor lenge har du bodd der, Ruth?»«Nesten fire år.»«Og du har aldri hatt problemer med å betale husleien til rett

tid i løpet av disse årene?»Enda et underlig spørsmål. Det må være en grunn til det. «Nei.»«Du har ikke vært fristet til å kjøpe deg et hus? Komme deg

inn på eiendomsmarkedet?»«Jeg …» Dette er latterlig. «Jeg er ikke klar til å …»«Forplikte deg til en eiendom? Slå røtter?» foreslår Charlie Za-

iler, og smiler fremdeles. «Greit nok. Jeg hadde det sånn lenge.»

17

Hun kakker pennen mot det harde omslaget på notisboken sin.«Hva var adressen din før Blantyre Lodge?»

«Jeg … Kan jeg få noe å drikke, er du snill?»«Teen er på vei. Hvor bodde du før Blantyre Lodge?»Jeg ramser opp den forrige adressen min med blikket festet stivt

på bordplaten foran meg. «Pople Street 84 i Lincoln.»«Leide du det også?»«Nei. Det eide jeg.»«Så du hadde funnet deg til rette i Lincoln. Hvorfor flyttet du?»Jeg åpner munnen for å lyve, men så husker jeg hvordan jeg

rotet det til sist jeg forsøkte å føre henne bak lyset: den falskeforstuede ankelen min. Jeg gnir håndflatene mot jeansene for åfjerne den klebrige fuktigheten. «Hvorfor stiller du meg alle dissespørsmålene? Hvilken rolle spiller det hvorfor jeg flyttet? Jeg harkommet hit for å snakke om kjæresten min …»

Døren går opp. En høy, tynn mann som virker så ung at hanfremdeles burde være på skolen, kommer inn med to krus te. Or-dentlige krus som ser ut som porselen, en med grønne striper ogen med brune. Mitt har et skår langs kanten. «Perfekt timing.»

Betjent Zailer smiler mot kollegaen sin, og så mot meg. Hanmimer noe mot henne og peker på notisboken hennes. Hun sier:«Det er visstnok ingen som er skadet,» og sender ham et blikk jegikke klarer å tyde. «Takk skal du ha, Robbie.» Så snart Robbie harforlatt oss og lukket døren bak seg, sier hun: «Drikk teen din ogslapp av, Ruth. Vi har det ikke travelt. Jeg vet at du har noe du vilfortelle meg, og vi skal komme til det, det lover jeg. Og spørsmå-lene jeg stiller – det er standard prosedyre. Ingenting å bekymreseg om.»

Med andre ord, jeg kommer ikke unna å måtte svare på dem.Så dum jeg var som forestilte meg at Charlie Zailer ville væremer sensitiv enn noen andre politifolk. Etter det som skjedde medhenne, bestemte hun seg sikkert for å fylle tomrommet der følel-sene hennes hadde vært med metallplater. Jeg prøvde å gjøre detsamme selv en lang stund, så jeg skjønner logikken bak det.

Til min store lettelse spør hun ikke mer om hvorfor jeg forlot

18

Lincoln. I stedet vil hun vite om jeg har en jobb. Jeg lener megfram. Dampen fra tekruset fukter ansiktet mitt. Det er beroligende,på en måte.

«Jeg jobber for kjæresten min,» sier jeg.«Hva heter han?» Hun betrakter meg inngående.«Du vet hva han heter.»«Aidan?»«Ja.»«Etternavn?»«Seed.»«Og hva gjør Aidan?»«Han har sitt eget rammeverksted, Seed Innramming.»«Å, jeg har sett skiltet. Dere er nede ved elven, ikke sant? I

nærheten av den puben, hva er det den heter …?»«Ja.»«Hvor lenge har du jobbet for Aidan?»«Siden august i fjor.»«Hvor jobbet du før det? Når du flyttet til Spilling?»Det er snart over, sier jeg til meg selv. Til og med de verste tin-

gene tar slutt før eller siden.«Jeg hadde ingen jobb til å begynne med. Så jobbet jeg på Spil-

ling Galleri.»«Som rammemaker?»«Nei.» Ordet kommer ut som et smerteskrik. Det føles som

en straff, dette lange, uttrukne, meningsløse avhøret. «Jeg vissteingenting om rammer den gangen. Sjefen min tok seg av det. Jegvar salgsassistent – resepsjonist, egentlig, men jeg solgte bildertil kundene også. Aidan lærte meg opp da jeg begynte å jobbe forham.»

«Så nå kan du å ramme inn bilder.» Charlie Zailer virker for-nøyd med prestasjonen min. «Jobbet du da du bodde i Lincoln?»

«Jeg hadde mitt eget firma.»Hun smiler oppmuntrende. «Jeg er ikke synsk.»«Jeg hadde mitt eget firma innenfor hagedesign. Green Haven

Garden,» sier jeg fort, før hun rekker å spørre.

19

«Det må være litt av en overgang – fra hagedesign til innram-ming. Hva het sjefen din på Spilling Galleri?»

«Saul Hansard,» sier jeg spakt.Hun legger fra seg notisboken og pennen. Hun betrakter meg

mens de benete fingrene på den høyre hånden leker med ringenpå den venstre. Det er en enkelt diamant – en liten en med gull-klør rundt, som stikker opp fra gullringen den er festet til. Hun erforlovet. Jeg føler meg ekskludert fra den private lykken hennes,selv om jeg vet at jeg ikke har noen rett til det. Det er et tegn påhvor mye jeg ikke har fått med meg siden London.

Jo bedre du kjenner deg selv, jo lettere er det å forandre seg,står det i bøkene mine.

«Så du og Aidan Seed jobber sammen, dere lager rammer nedeved elven. Har dere hatt oversvømmelse noen gang?» spør betjentZailer muntert. «Jeg vet at puben har det. Å – The Star, det er detden heter. Jeg har sett skiltet deres – Seed Innramming, konserve-ring og innramming – men jeg gikk ut fra at dere hadde lagt ned.Hver gang jeg ser bort dit, er det et skilt i vinduet hvor det står atdet er stengt.»

Jeg stirrer på henne. Jeg klarer ikke dette lenger. Jeg reiser meg,stanger knærne mot bordet, søler te. Mer fra hennes krus enn mitt.«Aidan tror han har drept en kvinne som heter Mary Trelease,»forteller jeg henne enda en gang. «Men jeg vet at han ikke gjordedet.»

«Vi kommer til det om et øyeblikk,» sier hun. «Sett deg ned,Ruth. Jeg stilte deg et spørsmål: Er Seed Innramming fremdelesi drift?»

«Ja, det er den,» bjeffer jeg og føler meg ydmyket. «Aidan ogjeg jobber der seks dager i uken, av og til sju. På skiltet i vinduetstår det ‘Stengt bortsett fra avtaler og leveranser’. Vi har det fortravelt til at vi kan la folk stikke innom med småting. Hvis noenvil ha noe innrammet og de bruker en halv time på å bestemmeseg for ramme og passepartout, taper vi penger på den jobben.»

Charlie Zailer nikker. «Så hvem er kundene deres, da?»«Hvorfor spør du om det? Herregud, hva har noe av dette med

20

saken å gjøre? Lokale kunstnere, museer og gallerier, enkelte for-retningskunder …»

«Og hvor lenge har Aidan hatt dette firmaet? Verkstedet hanshar vært der så lenge jeg kan–»

«Seks år,» avbryter jeg. «Vil du vite hvor vi gikk på skole også?Eller pikenavnene til mødrene våre?»

«Nei, men jeg vil gjerne vite hvor Aidan bor. Sammen meddeg?»

«Mer eller mindre.»«Siden når?»«To, to og en halv måned siden.» Siden natten i London. «Han

har sin egen leilighet i tillegg, sammen med verkstedet. Det eregentlig mer et lagerrom enn en leilighet. Det er et bitte lite kjøk-ken i det ene hjørnet som bare så vidt fungerer. Du kan ikke haplatene og ovnen på samtidig.» Jeg stopper, vel vitende om at jeghar fortalt henne mer enn jeg behøvde.

«De fleste menn kunne bo i en skitten bøtte uten å la seg merkemed det.» Betjent Zailer ler. «Så eier han eller leier han … eien-dommen?»

«Han leier.» Jeg stryker håret vekk fra øynene. «Og før du spør,ja, han betaler alltid leien til rett tid.»

Hun folder armene og smiler. «Okay, Ruth. Takk for at du harvært så tålmodig. Fortell meg nå om Aidan og Mary Trelease.»

Jeg er usikker på om jeg har bestått eller strøket på den bisarreprøven hun nettopp har utsatt meg for, men prøver å ta meg sam-men og si tydelig: «Han drepte henne ikke.»

«La meg gjøre dette helt klart enda en gang: Så vidt du vet, haringen – verken Aidan eller noen andre – skadet eller drept MaryTrelease. Stemmer det?»

Jeg nikker.«Hun er uskadd?»«Ja. Hvis du sjekker …»«Det skal jeg.»«… så ser du at jeg har rett.»«Så hvorfor tror Aidan at han har drept henne?»

21

Jeg trekker pusten dypt. «Jeg vet ikke. Han vil ikke snakke omdet.»

Øyenbrynene hennes fyker i været. «Skal dette være en spøk?»«Nei. Det holder på å ødelegge livet til oss begge.»Hun slår den venstre håndflaten flatt i bordet. «Jeg trenger litt

mer informasjon her. Hvem er denne Mary Trelease? Hva gjørhun? Hvor bor hun? Hvor gammel er hun? Hvordan kjenner duog Aidan henne?»

«Hun bor i Spilling. Hun er kunstner. Maler. Hun … jeg vetikke hvor gammel hun er. Jeg tror kanskje hun er på min alder.Trettiåtte, førti. Kanskje eldre.» Ingen av svarene jeg vet er desvarene vi trenger. Charlie Zailer har ikke innsett dette ennå, mendet vil hun. Jeg er livredd for at når hun først gjør det, kommerhun til å gi opp hele meg.

Hun ser ut sånn som jeg er lut lei av å føle meg: uforstående.Til slutt sier hun: «Vel, dette er nytt. Du sier at Aidan – hvor

lenge har han vært kjæresten din, forresten?»«Siden i august i fjor.»«Okay. Så mer eller mindre siden du begynte å jobbe for ham,

da.»Jeg nikker.«Aidan tror han har drept Mary Trelease, men likevel vet du

helt sikkert at hun verken er død eller skadet?»«Det stemmer.» Jeg synker tilbake i stolen, takknemlig over at

jeg endelig blir forstått.Charlie Zailers øyne smalner.«Unnskyld om dette høres ut som et tåpelig spørsmål, Ruth,

men … har du fortalt Aidan at Mary Trelease ikke er død?»«Ja.» Jeg begynner å gråte. «Jeg har fortalt ham det om og om

igjen. Jeg har fortalt ham det til jeg blir sår i halsen og misterstemmen.»

«Og hvordan reagerer han?»«Han bare rister på hodet – han virker så sikker. Han sier at

hun ikke kan være i live, fordi han tok livet av henne.»«Så dere har hatt denne samtalen mange ganger?»

22

«Hundrevis av ganger. Jeg har fortalt ham hvor hun bor. Hankunne dra til huset hennes og se med egne øyne at hun lever, menhan vil ikke. Han vil ikke dra dit og se selv, han vil ikke ta mittord for det – jeg begynner å bli desperat.»

Charlie Zailer kakker pennen mot siden av ansiktet. «Det duforteller meg er veldig underlig, Ruth. Hører du selv hvor under-lig det høres ut?»

«Selvfølgelig gjør jeg det! Jeg er ikke dum.»«Hvordan kjenner Aidan og Mary hverandre?»«Jeg … jeg vet ikke.»«Fabelaktig,» mumler hun. «Er du sikker på at han ikke bare

tuller med deg? Han fortalte deg ikke dette på 1. april, vel?» Nårhun ser reaksjonen min, strammer hun opp ansiktet og sier: «Nårfortalte han deg det? Hvor var dere, hvilken situasjon var det? Jegbeklager, Ruth, men denne historien er altfor sprø for meg.»

«Vi var i London. Det var i fjor, trettende desember.»«Var det noen spesiell grunn til at dere var i London den kvel-

den?»«Vi … vi dro på en kunstmesse.»Hun nikker. «Fortsett.»«Vi var på hotellet. Det var sent. Vi hadde vært ute og spist mid-

dag og kom tilbake rundt halv elleve. Vi gikk rett opp på rommetvårt, og … og det var da han fortalte meg det.»

«Helt uten foranledning? Uten forvarsel, bare ‘Å, forresten, jeghar myrdet noen’?»

«Han sa ikke myrdet. Han sa ‘tatt livet av’. Og nei, det var ikkeuten foranledning. Aidan var oppskaket. Han sa at han ikke troddeforholdet vårt kom til å fungere med mindre vi … med mindrehan betrodde seg til meg, men han hadde tydeligvis ikke lyst tildet. Jeg så på ham at han gruet seg. Det gjorde jeg også.»

«Hvorfor det?» Charlie Zailer lener seg framover. «De flestemennesker gruer seg ikke til at partnerne deres skal betro seg tildem. De fleste kvinner, i hvert fall, ville ha klødd etter å finne uthva det var. Hadde du noen grunn til å tro at Aidan kunne ha be-gått en voldelig handling?»

23

«Nei, jeg … nei. Slett ikke.» De fleste kvinner. Hun snakkerom mennesker som hører ‘hemmelighet’ og ser for seg et pirrendespenningsmoment, ikke en kilde til fortvilelse.

«Nøyaktig hva sa han?»Jeg lukker øynene. «Han sa: ‘For mange år siden tok jeg li-

vet av noen. Jeg tok livet av en kvinne. Navnet hennes var MaryTrelease.’»

«’Navnet hennes var Mary Trelease’?» Betjent Zailer ser for-bauset ut. «Så han sa det som om hun var noen du aldri haddehørt om, da? Han visste ikke at du kjente henne?»

Jeg skulle ha forutsett dette spørsmålet. Tankene mine begyn-ner å kverne. «Jeg kjente henne ikke.»

«Hva?»«Jeg kjente ikke Mary Trelease.»«Så … Igjen, Ruth, du må tilgi meg hvis jeg er litt treg her,

men hvis du ikke kjente henne, hvordan visste du at hun fremde-les var i live den første gangen Aidan fortalte deg at han haddedrept henne?»

Hun ville ikke tro meg om jeg fortalte henne det. Men jeg villeuansett ta sjansen på det hvis jeg trodde jeg kunne klare å uttaleordene uten å mane det første møtet med Mary Trelease fram igjensom om det skjedde her og nå. Bare tanken på å fortelle historiengjør meg svett og panisk. Jeg stirrer ned i den halvdrukne teenmin, vrir meg på stolen, ønsker at hun skal stille et annet spørsmål,men det gjør hun ikke. Hun venter. Da jeg ikke holder ut stillhe-ten lenger, sier jeg: «Hør her, det eneste du trenger å gjøre, er åsjekke at hun er i live. Hun bor i Megson Crescent nummer 15 …»

«Ute i Winstanley?»«Ja, jeg … jeg tror det.» Jeg kan ikke virke for sikker, siden

jeg har påstått at jeg ikke kjente henne.«Megson Crescent er en sterk kandidat til tittelen Spillings

verste gate. De fleste vinduene i første etasje er spikret igjen.» Be-tjent Zailer hever det ene øyenbrynet. «Miss Trelease er en sul-tende kunstner, antar jeg? Hun kan ikke tjene stort på å male hvisdet er der hun bor.»

24

Jeg kjenner en hysterisk latter stige opp i meg. «Hun tjeneringenting på det.»

«Har hun en jobb på si?»«Jeg vet ikke.»«Gjør du ikke det?» sier Charlie Zailer mildt, som om hun bare

kommenterer været. «Tror du ikke jeg vet når noen lyver for meg,Ruth? Tror du ikke jeg møter løgnere hver dag? Jeg gjør det – løg-nere av verste skuffe. Skal jeg fortelle deg om noen av dem?»

«Jeg er ingen løgner. Jeg kjente ikke Mary, og jeg hadde ikkehørt om henne da Aidan fortalte meg … da han fortalte meg …»

«Da han fortalte deg at han hadde tatt livet av henne for mangeår siden.»

«Det stemmer.» Ordene mine høres ut som om de tilhører noenandre, som om de ikke kommer inne fra meg, men fra et sted langtunna.

«Du begynner å få panikk, Ruth, og du spyr ut løgner raskereenn den magiske grøtgryta kokte grøt. Husker du den historien frada du var liten?» Betjent Zailer gjesper og lener seg tilbake i sto-len sin. «Er det mulig at Aidan drepte en annen kvinne ved sammenavn?» sier hun, så likegyldig som om hun foreslo et løsningsordi et kryssord. «Jeg vet at Trelease ikke er noe vanlig etternavn,akkurat, men …»

«Nei,» sier jeg, og stemmen min brister. «Jeg kunne se at hankjente til alt sammen da jeg fortalte ham det. At hun bor i MegsonCrescent, at hun er maler, rundt førti, med langt, svart, krølletehår med sølvstriper i der det begynner å bli grått.» Ansiktet hans:den åpenbare gjenkjennelsen, frykten, i øynene hans. «Det er densamme kvinnen, hun som han påstår at han har tatt livet av. Detteer ikke noe jeg har funnet på! Hvorfor skulle jeg det?»

«Sølvgrått hår, og så er hun bare førti? Jøss, men de sier jo atde med mørkt hår blir grå tidligst.» Charlie Zailer trommer medfingrene på bordet og hever det ene øyenbrynet mens hun betrak-ter meg. «Så du har truffet henne, altså? Hvis du vet hvordan hå-ret hennes ser ut, må du ha sett henne, selv om du ikke kjennerhenne personlig.»

25

Jeg sier ingenting.«Eller kanskje du har sett et bilde av henne? Nei, jeg tror du

har sett henne i levende live. Et bilde ville ikke ha vært nok til åberolige deg. Aidan fortalte deg at han hadde drept henne, og dutrengte å se henne med egne øyne, du trengte å se at hun var ilive. Det er vanvittig usannsynlig at noen skulle late som de haddedrept noen når de ikke har det, men du lot ikke det stoppe deg– nei, du satte deg fore å finne denne kvinnen likevel, og har dusett, hun var slett ikke død. Var det slik det skjedde?»

Tausheten mellom oss er uutholdelig. Jeg prøver å late som omhun ikke er her, som om jeg er alene i rommet.

«Merksnodigere og merksnodigere,» mumler hun. «Okay, herer et spørsmål du kanskje har mer lyst til å svare på: Hva er detegentlig du vil, bortsett fra å kaste bort tiden min?»

«Hva?»«Hvorfor er du her? Aidan har ikke drept noen – flott. Mary

Trelease er i live – hurra. Hva er det egentlig du vil at jeg skalgjøre?»

Nå kan jeg snakke fritt. «Jeg vil at du skal sjekke at det jeg sierer sant. Og hvis det er det, kunne du … overbevise Aidan. Jeg harprøvd, men feilet. Du er politi – han kommer til å høre på deg.»

«Hvis det er sant? Så nå er du ikke hundre prosent sikker på atAidan ikke har drept denne kvinnen som er i live. Bestem deg.»

«Jeg er så sikker som jeg kan få blitt, men … tenk om kvinnenjeg tror er Mary Trelease ikke er det? Tenk om … jeg vet at dethøres sinnssvakt ut, men tenk om hun er en annen kvinne som lig-ner på Mary Trelease, en slektning eller … eller …» Eller noensom later som om de er henne. Jeg sier det ikke høyt; det ville fåmeg til å virke paranoid. «Politiet kan finne ut ting jeg ikke kanfinne ut.»

Charlie Zailer sukker. «Politiet finner ut ting i løpet av en et-terforskning. Men det har ikke skjedd noe her, ifølge deg. Det eringen forbrytelse å etterforske. Stemmer ikke det?» Hun åpner oglukker munnen flere ganger og lager en poppende lyd. Det ser utsom hun tenker. Kanskje hun kjeder seg, kanskje hun dagdrøm-

26

mer. Etter et par sekunder sier hun: «Slik jeg ser det, er det trespørsmål her. Én: Drepte Aidan den kvinnen du snakker om, denneMary Trelease?»

«Nei, det gjorde han ikke. Det kan han ikke ha gjort. Hun er ilive.»

«Ja vel. Så drepte han en annen person som heter eller kallerseg Mary Trelease? Og sist, men ikke minst, spørsmål tre: Harhan drept eller skadet noen i det hele tatt? Ligger det et lik et stedog bare venter på å bli funnet? Ikke at det fremdeles kommer tilå finnes et lik nå, hvis drapet skjedde for flere år siden.»

«Aidan kan ikke ha gjort noen noe vondt. Jeg kjenner ham.»Hun blåser kinnene fulle av luft og slipper alt ut i ett utpust.

«Hvis du har rett, skulle du ha kontaktet en psykiater, ikke meg.»Jeg rister på hodet. «Han er ikke syk. Jeg ser det på måten han

reagerer på andre ting, normale ting, på. Det er derfor dette er såuforståelig.» Det slår meg at Charlie Zailer kanskje stilte meg allede meningsløse spørsmålene om jobben og husleien min av nøy-aktig samme grunn: for å se hvordan jeg reagerte på normale ting.«Har du hørt om Cotards fornektelses-vrangforestilling?» spør jeghenne.

«Nei. Jeg har hørt om Dawkins’ Guds-vrangforestilling.»«Det er en mental sykdom, eller et symptom på en mental syk-

dom, som vanligvis forbindes med fortvilelse og en ekstrem man-gel på selvrespekt. Det er når du tror du er død, selv om du ikkeer det.»

Hun gliser. «Hvis jeg hadde hatt det, hadde jeg ikke bekymretmeg så mye over at jeg røyker femten sigaretter om dagen.»

Jeg er ikke interessert i vitsene hennes. «Så vidt jeg vet – ogjeg har undersøkt litt – er det ingen mutasjon av det syndromet,og heller ikke av noe annet syndrom jeg kunne finne, hvor pasi-enten tror han har tatt livet av mennesker som fremdeles er i live.Det er en stund siden jeg slo fra meg tanken på en psykologiskforklaring. Jeg tror ikke at Aidan har begått noen voldelig hand-ling. Jeg vet at han ikke har det, og at han ikke ville ha gjort det,men … Jeg er redd for at det skal skje noe, noe virkelig fælt.» Jeg

27

visste ikke at jeg hadde tenkt å si dette før ordene er ute. «Jeg erredd, men jeg vet ikke for hva.»

Charlie Zailer ser på meg en lang stund. Så sier hun: «Har Ai-dan fortalt deg noen detaljer om det han gjorde? Det han sier athan har gjort. Når, hvor og hvorfor tok han livet av Mary Trelease,ifølge ham selv?»

«Jeg har allerede fortalt deg alt han fortalte meg: at han tok li-vet av henne for mange år siden.»

«Hvor mange år?»«Det sa han ikke.»«Når, hvor og hvorfor tok han livet av henne?»«Han sa ikke noe om det.»«Hva var forbindelsen mellom dem? Når og hvordan møttes de

første gang?»«Jeg har jo allerede sagt at jeg ikke vet det!»«Jeg trodde Aidan ønsket å betro seg til deg. Ombestemte han

seg på halvveien? Ruth? Hva sa han da du ba om flere detaljer?»«Jeg gjorde ikke det.»«Gjorde du ikke det? Hvorfor ikke?»«Jeg … jeg stilte ham ett spørsmål. Jeg spurte ham om det var

et uhell.» Jeg takler ikke minnet om det. Måten han så på meg på,som om jeg hadde trampet på hjertet hans. Ingen spørsmål. Hanholdt seg til avtalen vår; jeg brøt den.

«Nei vel,» sier betjent Zailer. «Fordi du ikke trodde at han kunneskade noen med vilje. Hva sa han?»

«Ingenting. Han bare stirret på meg.»«Og du stilte ham ingen flere spørsmål?»«Nei.»«Ærlig talt, det har jeg store problemer med å tro på. Alle ville

ha spurt. Hvorfor gjorde ikke du det?»«Har du tenkt å hjelpe meg eller ikke?» sier jeg, og henter fram

det jeg har igjen av håp og krefter.«Hvordan kan jeg det, når du holder tilbake minst halvparten

av den informasjonen du vet er relevant, med mindre du da hardiktet opp alt sammen. En underlig måte å oppføre seg på hvis

28

du vil at jeg skal hjelpe deg.» Hun retter seg opp i stolen. «Aidankom med denne betroelsen den trettende desember i fjor. Hvorforventet du helt til nå, to og en halv måned senere, før du kom tiloss?»

«Jeg håpet at jeg skulle få ham til å ta til fornuften,» sier jeg,vel vitende om at det høres ynkelig ut, selv om det er sant.

«Problemet mitt er at jeg ser sammensvergelser overalt, skjøn-ner du,» sier betjent Zailer. «Men jeg er jammen ikke sikker påhvem akkurat denne er myntet på – deg eller meg? Det høres utsom en eneste stor skrøne, spør du meg.»

Det føles som jeg holder på å besvime. Jeg har en skarp smertemellom skulderbladene. Jeg ser for meg at jeg trykker på en stor,rød knapp: stopp. Jeg forestiller meg at fingeren min holder knap-pen nede – det er meningen det skal få de fæle tankene til å trekkeseg tilbake. Den boken som påsto at det skulle virke, tok feil.

Sammensvergelser: det er dem som skremmer meg aller mest.Jeg tok feil i sted. Marerittet mitt startet ikke da jeg dro til Lon-don sammen med Aidan. Det startet før det, lenge før det. Listenover mulige startpunkt er uendelig lang: da Mary Trelease kominn i livet mitt, da jeg traff Ham og Henne, da jeg kom til verdensom Godfrey og Inge Busseys datter.

Betjent Zailer holder hendene i været. «Ikke vær redd – hvisdet er noen sjanse for at en forbrytelse har funnet sted, skal jeggjøre alt jeg kan for å komme til bunns i det,» sier hun. Det eringen trøst i ordene hennes. Aidan og Mary Trelease, sammen-svorne, dem mot meg. Hvis det er sant, vil jeg ikke vite det. Jegkunne ikke holde det ut. Er det der han har vært alle de nettenehan ikke har vært sammen med meg?

Jeg reiser meg og skjærer en grimase idet jeg legger vekten påden skadde foten. «Det var dumt av meg å komme hit. Jeg er leifor det.»

«Det skal du ikke være. Sett deg igjen. Hvis jeg skal gå videremed dette, må vi ordne med en ordentlig forklaring …»

«Nei! Jeg vil ikke komme med noen forklaring. Jeg har ombe-stemt meg.»

29

«Ruth, ta det med ro.»«Jeg kjenner til loven. Du kan ikke tvinge meg til å vitne. Jeg

har ikke gjort noe galt. Du kan ikke arrestere meg – og det betyrat jeg kan gå når jeg vil.»

Jeg halter bort til døren, åpner den, skynder meg nedover korri-doren så fort jeg kan, og det er ikke særlig fort. Betjent Zailer tarmeg snart igjen. Hun spaserer ved siden av meg, sier ingentingidet vi passerer resepsjonen og går ut i den kalde luften, som ersom et slag i ansiktet. Hun plystrer og gransker de lange neglenesine, som om det er helt tilfeldig at vi to går side om side. Langtom lenge sier hun, som om vi småprater: «Vet du hva som skjeri morgen kveld, Ruth?»

«Nei.»«Det er forlovelsesfesten min. Du er vel ikke … hele denne

greia har vel ikke tilfeldigvis noe med det å gjøre? Du har ikketenkt å hoppe ut av en kake i morgen kveld og rope: ‘Ta-raaaa!’,vel? Og hvis du har det, så har det vel aldri noe med en viss ColinSellers å gjøre?»

Jeg stanser og snur meg mot henne. «Jeg aner ikke hva ellerhvem du snakker om. Glem alt jeg sa, okay?» Og så begynner jegå løpe, virkelig løpe, så smerten blir gnuret lenger og lenger inn ifoten min, og hun følger ikke etter meg. Hun roper etter meg, ro-per at hun skal ta kontakt. Jeg river opp bildøren og kjenner blik-ket hennes brenne mot ryggen.

Hun vet hvor jeg bor, hun kommer ikke til å slippe taket i dette.Men hun kommer ikke etter meg nå. Det er det eneste jeg bryrmeg om for øyeblikket. Hvis jeg bare kan komme meg vekk frahenne et par minutter, skal alt bli bra.

Jeg låser bildørene så snart jeg har startet motoren. Hjulene hvi-ner idet jeg rygger for fort, og så er jeg på veien, og jeg kan ikkese henne lenger. Gudskjelov.

Det tar et par minutter før jeg innser at jeg skjelver av kulde.Jeg har ikke på meg jakken. Jeg lot den bli igjen inne i rommetpå politistasjonen, over ryggen på stolen min. Med avisartikkelenom Charlie Zailer i lommen.

30