Vesenet i vinduet

Det var lørdag, og om kvelden skulle foreldrene ut.

«Hvor skal dere i kveld?» spurte Anton om

ettermiddagen da moren stod på badet og satte

papiljotter i håret.

«Tja,» svarte moren, «først skal vi spise, og så går vi

kanskje og danser.»

«Hva mener du med kanskje?» spurte Anton. «Vi vet

det ikke ennå,» sa moren. «Men må du vite det?»

«Neida,» mumlet Anton. Han ville helst ikke

innrømme at han hadde lyst til å se krimfilmen

som begynte klokka elleve. Men moren hadde alt

fått mistanke.

«Anton,» sa hun og snudde seg så hun kunne se

ham inn i øynene, «du har vel ikke tenkt å se på

fjernsyn?»

«Men mor da,» ropte Anton, «hvordan kan du tro

noe slikt?»

Heldigvis hadde moren begynt å stelle med håret

sitt igjen, så hun ikke kunne se at han rødmet.

«Kanskje går vi på kino også,» sa hun, «i hvert fall er

vi ikke hjemme før etter midnatt.»

Det var blitt kveld, og Anton var alene hjemme. Han

hadde tatt på seg pyjamas og satt i senga. Dyna hadde

han trukket helt opp under haka og han leste

«Sannheten om Frankenstein». Handlingen foregikk på

et marked. En mann med flagrende svart kappe hadde

akkurat trådt inn på scenen for å meddele at

monsteret dukket opp. Da ringte vekkeruret. Ergerlig

over å bli forstyrret så Anton opp fra boka. Å! Klokka

var alt elleve, og det var på høy tid å slå på fjernsynet!

Anton hoppet ut av senga og trykket på knappen. Så

satte han seg godt til rette under dyna igjen og ventet.

Men det var et sportsprogram som holdt på ennå.

Rommet hans var koselig og halvmørkt. King Kong på

veggplakaten skar en forferdelig grimase som passet til

Antons humør: han følte seg vill og forlatt, som om

han var den eneste overlevende etter et skipsforlis og

hadde karret seg i land på en sydhavsøy der det bodde

menneskeetere.

Og senga var en hule der han kunne krype inn og gjøre

seg usynlig når han ville. En stor haug med proviant lå

foran huleinngangen, det var bare ildvannet som

manglet. Lengselsfullt tenkte Anton på flaska med

eplesaft i kjøleskapet — men det var langt dit gjennom

den mørke gangen! Skulle han svømme tilbake til

skipet, forbi de blodtørstige haiene som bare ventet på

et offer? Brrr!!!

Men omkom ikke skipbrudne oftere av tørst enn av sult?

Han tok flaska med eplesaft ut av kjøleskapet og skar seg

en tykk osteskive. Mens han gjorde det, lyttet han mot

rommet sitt for å høre om krimfilmen i mellomtiden

hadde begynt. Han hørte en kvinnestemme. Antagelig

var det hallodamen som annonserte filmen. Anton

klemte flaska fast under armen og la på sprang.

Men han kom ikke langt, for allerede i gangen merket

han at det var noe som ikke stemte. Han ble stående

og lytte ...

Og plutselig visste han hva det var: han hørte ikke lyden

fra fjernsynet lenger! Det kunne bare bety en eneste

ting: En eller annen måtte ha sneket seg inn på

rommet hans og slått av fjernsynet! Anton merket at

hjertet hans gjorde et hopp. Og en merkelig kribling

steg opp fra magen og satte seg fast i halsen.

Grusomme bilder dukket opp for ham — bilder av

menn med strømper foran ansiktet, med kniver og

pistoler, som trengte seg inn i forlatte leiligheter om

natta for å rane og drepe alle som stod i veien for dem!

Med ett husket Anton at vinduet i rommet hans var

åpent — innbruddstyven kunne altså ha klatret inn til

ham fra nabobalkongen.

Plutselig lød det et brak: Anton hadde mistet flaska med

eplesaft som rullet helt bort til døra hans. Anton holdt

pusten og ventet ... men ingenting hendte. Hadde han

bare innbilt seg det med innbruddstyven? Men hvorfor

hørte han ikke fjernsynet lenger?

Han tok opp flaska og åpnet forsiktig døra.

En merkelig lukt stakk ham i nesa, muggen og råtten som

i kjelleren og som om noe var blitt tent på. Kom det fra

fjernsynet? Fort trakk han kontakten ut av veggen.

Sannsynligvis var det noe inne i ledningen som hadde

smeltet.

Da hørte Anton en merkelig banking, og det virket som

om den kom fra vinduet. Og bak gardinet syntes han

med ett at han så en skygge som avtegnet seg mot

mot det klare måneskinnet. Langsomt listet han seg

nærmere med skjelvende knær. Den merkelige lukta

ble sterkere. Det luktet som om noen hadde tent på en

hel eske med fyrstikker. Også bankingen ble høyere.

Plutselig ble Anton stående som om han hadde vokst

fast til golvet — i vinduskarmen, foran gardinet som

blafret i trekken, satt det noe og stirret på ham. Det så

så fryktelig ut at Anton trodde han skulle falle død om.

To små blodsprengte øyne glitret mot ham fra et

et snøhvitt ansikt, bustete hår hang i lange tjafser helt

ned til en flekkete, svart kappe. Den kjempestore

blodrøde munnen åpnet og lukket seg så tenne ne, som

var skinnende og hvite og spisse som dolker, slo mot

hverandre med en avskyelig klir ring. Håret reiste seg

på Antons hode, og blodet stivnet i årene. Vesenet i

vinduskarmen var verre enn King Kong, verre enn

Frankenstein og verre enn Dracula! Det var det

forferdeligste Anton noensinne hadde sett!