Barack Obamas 18 mars 2008

RACE TALE: http://www.slideshare.net/VogelDenise/031808-obama-race-speech

"Vi folket, for å danne en mer perfekt union."

To hundre og tjueen år siden, i en hall som fortsatt står over gaten, en gruppe menn samlet, og med disse enkle ord, lanserte USAs usannsynlig eksperiment i demokrati. Bønder og forskere, statsmenn og patrioter som hadde reist over et hav å unnslippe tyranni og forfølgelse endelig gjort reell deres erklæring av uavhengighet til en Philadelphia konvensjon som varte gjennom våren 1787.

Dokumentet de produserte var slutt signert, men til slutt uferdig. Den ble farget av dette landets opprinnelige synd for slaveri, et spørsmål som delt koloniene og brakt konvensjonen til en fastlåst situasjon før grunnleggerne valgte å la slavehandel å fortsette i minst tjue flere år, og la noen endelig vedtak fremtidige generasjoner.

Selvfølgelig var svaret på slaveri spørsmålet allerede innebygd i Grunnloven vår - en konstitusjon som hadde på jeg t er veldig kjerne idealet om lik statsborgerskap under loven, en grunnlov som lovet sin folk frihet og rettferdighet, og en forening som kunne være og bør perfeksjonert over tid.

Og ennå ord på et pergament ville ikke være nok til å levere slaver fra trelldom, eller gi menn og kvinner i alle farger og trosbekjennelse sine fulle rettigheter og forpliktelser som borgere av USA Hva ville være nødvendig var amerikanere i påfølgende generasjoner som var villig til å gjøre sin del -. gjennom protester og kamp, på gata og i domstolene, gjennom en borgerkrig og sivil ulydighet og alltid med stor risiko - for å begrense dette gapet mellom vårt løfte idealer og virkelighet av sin tid.

Dette var en av de oppgavene vi er fastsatt i begynnelsen av denne kampanjen - for å fortsette den lange marsjen av dem som kom før oss, en marsj for et mer rettferdig, jevnere, friere, . mer omsorgsfull og mer velstående Amerika jeg valgte å kjøre for formannskapet i dette øyeblikk i historien, fordi jeg tror dypt at vi ikke kan løse utfordringene i vår tid, med mindre vi løser dem sammen - med mindre vi perfeksjonere vår forening med å forstå at vi kan ha forskjellig historier, men vi holder felles håp, at vi ikke kan se det samme, og vi kan ikke ha kommet fra samme sted, men vi ønsker å bevege seg i samme retning - mot en bedre framtid for barn og barnebarn.

Denne troen kommer fra min urokkelige tro på anstendighet og generøsitet av det amerikanske folk. Men det kommer også fra min egen amerikanske historien.

Jeg er sønn av en svart mann fra Kenya og en hvit kvinne fra Kansas. Jeg vokste opp med hjelp av en hvit bestefar som overlevde en depresjon for å tjenestegjøre i Pattons hæren under andre verdenskrig og en hvit bestemor som jobbet på et bombefly montering linje ved Fort Leavenworth mens han var utenlands. Jeg har gått til noen av de beste skolene i USA og bodde i en av verdens

fattigste land. Jeg er gift med en svart amerikaner som bærer i henne blod slaver og slaveeiere - en arv vi passerer på til våre to dyrebare døtre. jeg har brødre, søstre, nieser, nevøer, onkler og søskenbarn, i hver rase og hver fargetone, spredt over tre kontinenter, og så lenge jeg lever, vil jeg aldri glemme at i noe annet land på jorden er min historie også mulig.

Det er en historie som ikke har gjort meg mest konvensjonelle kandidat. Men det er en historie som har brennemerket inn i min genetiske sminke ideen om at denne nasjonen er mer enn summen av delene - som av mange er vi virkelig en.

Gjennom det første året av denne kampanjen, mot alle spådommer om det motsatte, så vi hvor sulten

det amerikanske folk var for denne meldingen av enhet. Til tross for fristelsen til å vise mitt kandidatur gjennom en rent rasistisk linse, vi vant kommanderende seire i stater med noen av de hviteste populasjoner i landet. I Sør-Carolina, der Confederate Flag fortsatt flyr, bygde vi en kraftig koalisjon av afro-amerikanere og hvite amerikanere.

Dette er ikke å si at rase ikke har vært et problem i kampanjen. På ulike stadier i kampanjen, har enkelte kommentatorer ansett meg heller "for svart" eller "ikke svart nok." Vi så rasistiske spenninger boble til overflaten i løpet av uken før South Carolina primære. Pressen har scoured hver exit poll for det siste eksempelet på rasemessig polarisering, ikke bare i form av hvitt og svart, men svart og brun også.

Og likevel har det bare vært i de siste par ukene at diskusjonen av rase i denne kampanjen har tatt et spesielt splittende sving.

På den ene enden av spekteret har vi hørt implikasjonen at mitt kandidatur er liksom en øvelse i kvotering, at det er basert utelukkende på ønsket av storøyde liberale å kjøpe rasistisk forsoning på billig På den andre enden, vi. har hørt min tidligere pastor, pastor Jeremiah Wright, bruk brannstifter språk til å uttrykke synspunkter som har potensial til ikke bare å utvide rasistiske skillet, men visninger som denigrate både storhet og godhet av vår nasjon, som med rette fornærme hvit og svart likt .

Jeg har allerede fordømt, i utvetydige termer, uttalelser fra pastor Wright som har forårsaket en slik uenighet. For noen griner spørsmål gjenstår. Visste jeg at han skulle bli behov hard kritiker av amerikanske innenriks-og utenrikspolitikk? Av kurset. Har jeg noen gang høre ham gjøre bemerkninger som kan anses som kontroversielt mens jeg satt i kirken? Ja. Hadde jeg sterkt uenig med mange av hans politiske synspunkter? Absolutt - akkurat som jeg er sikker på at mange av dere har hørt bemerkninger fra dine pastorer, prester eller rabbier som du sterkt uenige.

Men de anklager som har forårsaket denne siste Firestorm var ikke bare kontroversiell. De var ikke bare en religiøs leder forsøk på å snakke ut mot oppfattet urettferdighet i stedet uttrykte de et dypt forvrengt syn i dette landet -. Et syn som ser hvit rasisme som endemisk, og som løfter hva er

galt med Amerika fremfor alt at vi vet er rett med Amerika; et syn som ser på konfliktene i Midtøsten som forankret primært i handlingene trofaste allierte som Israel, i stedet for som kommer fra de perverse og hatsk ideologier av radikal islam.

Som sådan, var pastor Wright kommentarer ikke bare galt, men splittende, splittende i en tid da vi trenger enhet; rasistisk ladet i en tid da vi trenger å komme sammen for å løse et sett med monumentale problemer - to kriger, en terrortrussel, en fallende økonomi, en kronisk helsevesen krise og potensielt ødeleggende klimaendringer, problemer som verken svart eller hvit eller Latino eller asiatisk, men heller problemer som møter oss alle.

Gitt min bakgrunn, mine politikk, og mine bekjennende verdier og idealer, vil det uten tvil være dem for hvem mine uttalelser av fordømmelse er ikke nok. Hvorfor forbinder meg med pastor Wright i første omgang, kan de spørre? Hvorfor ikke bli med en annen menighet? Og jeg må innrømme at hvis alt det jeg visste om Reverend Wright var utdrag av disse prekener som har kjørt i en uendelig løkke på TV og You Tube, eller hvis Trinity United Church of Christ likedannet karikaturene blir peddled av noen kommentatorer, er det ingen tvil om at jeg ville reagere på samme måte

Men sannheten er, det er ikke alle som jeg vet om mannen. Mannen jeg møtte mer enn tjue år siden er en mann som hjalp introdusere meg til min kristne tro, en mann som snakket til meg om våre forpliktelser til å elske hverandre, å ta vare på de syke og løft opp de fattige. Han er en mann som tjente sitt land som US Marine, som har studert og forelest ved noen av de beste universiteter og seminarer i landet, og som i over tretti år ledet en kirke som tjener fellesskapet ved å gjøre

Guds arbeid her på jorden - av boliger hjemløse, tjeneste for de trengende, og gir barnehager og stipender og fengsel departementer, og nå ut til de som lider av HIV / AIDS.

I min første bok, Dreams fra min far, beskrev jeg opplevelsen av min første service på Trinity:

"Folk begynte å rope, å stige fra sine seter og klapp og rop ut, en kraftig vind som bærer pastoren stemme opp i takbjelkene .... Og i den eneste tone - håp - Jeg hørte noe annet;! Ved foten av korset, inne i tusenvis av kirker over hele byen, tenkte jeg historiene til vanlige svarte mennesker sammenslåing med historiene om David og Goliat, Moses og Farao, de kristne i løvens hule, Esekiels feltet tørre ben De fortellingene - for å overleve, og frihet og håp - ble vår historie, min historie,. Blodet som hadde sølt var vårt blod, tårer våre tårer, før denne svarte kirken, på denne lyse dagen, virket gang et fartøy som bærer historien om et folk i fremtidige generasjoner og inn i en større verden. Våre prøvelser og triumfer ble samtidig unike og universelle, svart og mer enn svart, i chronicling vår reise, historier og sanger ga oss en mulighet til å gjenvinne minner som vi ikke trenger å føle skam om ... minner om at alle mennesker kan studere og verne - og som vi kunne begynne å gjenoppbygge ".

Det har vært min erfaring at Trinity. Som andre overveiende svart kirker over hele landet, bærer Trinity det svarte samfunnet i sin helhet - legen og velferd mamma, modell student og tidligere gjengen-banger Som andre svarte kirker, Trinity tjenester er full av hes latter og noen ganger uanstendige. humor. De er fulle av dans, klapping, skriking og shouting som kan virke rystende

for det utrente øret. Kirken inneholder i full godhet og ondskap, hard intelligens og sjokkerende uvitenhet, kampene og suksesser, kjærlighet og ja, bitterhet og skjevhet som utgjør den svarte erfaring i Amerika.

Og dette bidrar til å forklare, kanskje, mitt forhold til pastor Wright. Så ufullkommen som han kan være, har han vært som familie for meg. Han styrket min tro, forrettet mitt bryllup, og døpte barna mine. Ikke

en gang i mine samtaler med ham har jeg hørt ham snakke om noen etnisk gruppe i nedsettende termer, eller behandle hvite med hvem han interaksjon med noe annet enn høflighet og respekt. Han inneholder i seg motsetningene - det gode og det dårlige - av samfunnet som han har virket flittig i så mange år.

Jeg kan ikke mer fornekte ham enn jeg kan fornekte det svarte samfunnet. Jeg kan ikke mer fornekte ham enn jeg kan min hvite bestemor - en kvinne som hjalp heve meg, en kvinne som ofret igjen og igjen for meg, en kvinne som elsker meg så mye som hun elsker noe i denne verden, men en kvinne som en gang tilstått hennes frykt for svarte menn som gikk forbi henne på gaten, og som på mer enn

én anledning har ytret etniske stereotypier som gjorde meg cringe.

Disse menneskene er en del av meg. Og de er en del av Amerika, dette landet som jeg elsker.

Noen vil se dette som et forsøk på å rettferdiggjøre eller unnskylde kommentarer som er rett og slett utilgivelig. Jeg kan forsikre deg det ikke er. Jeg antar at politisk trygt ting ville være å gå videre fra denne episoden, og bare håpe at det blekner i treverk. Vi kan avvise Reverend Wright som en sveiv eller en demagog, akkurat som noen har avvist Geraldine Ferraro, i kjølvannet av hennes siste uttalelser, som nærer noen inngrodde rasistiske fordommer.

Men rase er et problem som jeg tror denne nasjonen kan ikke råd til å ignorere akkurat nå Vi ville være å gjøre samme feil som pastor Wright gjorde i sine uakseptable prekener om Amerika -. å forenkle og stereotype og forsterke det negative til det punktet at det forvrenger virkeligheten.

Faktum er at kommentarene som har blitt gjort og problemene som har dukket opp i løpet av de siste ukene gjenspeiler kompleksiteten av rase i dette landet som vi aldri har virkelig jobbet gjennom - en del av vår forening som vi har ennå å perfeksjonere. Og hvis vi går bort nå, hvis vi bare trekke inn i våre respektive hjørnene, vil vi aldri kunne komme sammen og løse utfordringer som helsevesenet eller utdanning, eller behovet for å finne en god jobb for alle amerikanske.

Forstå denne virkeligheten krever en påminnelse om hvordan vi kom til dette punktet. Som William Faulkner skrev en gang: "Fortiden er ikke død og begravet. Faktisk er det ikke engang forbi." Vi trenger ikke å resitere her historien om rasemessig urettferdighet i dette landet. Men vi trenger å minne oss selv at så mange av de ulikhetene som finnes i den afrikansk-amerikanske samfunnet i dag kan være direkte spores til ulikheter overlevert fra en tidligere generasjon som led under det brutale arv av slaveri og Jim Crow.

Segregerte skoler var, og er, mindreverdige skoler, vi har fortsatt ikke fikset dem, femti år etter Brown v. Board of Education, og mindreverdig utdannelse de ga, da og nå, bidrar til å forklare den gjennomgripende prestasjon gapet mellom dagens svart og hvitt studenter.

Legalisert diskriminering - der svarte ble forhindret, ofte gjennom vold, fra å eie eiendom eller lån ble ikke gitt til afro-amerikanske bedriftseiere eller svart huseiere fikk ikke tilgang FHA boliglån, eller svarte ble ekskludert fra fagforeninger, eller politi, eller brannvesen - betydde at svarte familier kunne ikke samle noen meningsfull formue å testamentere til fremtidige generasjoner. at historien bidrar til å forklare den formue og inntekt gap mellom svart og hvitt, og de konsentrerte lommer av fattigdom som vedvarer i så mange av dagens urbane og rurale lokalsamfunn.

Mangel på økonomiske muligheter blant svarte menn, og skam og frustrasjon som kom fra ikke å kunne forsørge sin familie, bidro til erosjon av svarte familier - et problem som velferdspolitikken i mange år kan ha forverret Og mangel på. grunnleggende tjenester i så mange urbane svarte nabolag - parker for ungene å spille i, politi vandre i takt, vanlig søppel pick-up og bygge kode håndhevelse - alle bidratt til å skape en syklus av vold, sykdom på planter og omsorgssvikt som fortsetter å hjemsøke oss.

Dette er den virkeligheten som pastor Wright og andre afrikanske-amerikanere i sin generasjon vokste opp. De kom av alder i slutten av femtiårene og begynnelsen av sekstitallet, en tid da segregering var fortsatt lov i landet og mulighet var systematisk innsnevret. Hva er bemerkelsesverdig er ikke hvor mange sviktet i møte med diskriminering, men heller hvor mange menn og kvinner overvant oddsen, hvor mange var i stand til å lage en vei ut av ingen måte for de som meg som ville komme etter dem.

Men for alle dem som riper og klorte seg å få en del av den amerikanske drømmen, var det mange som ikke gjør det - de som ble til slutt beseiret i en eller annen måte, ved diskriminering som arv av nederlag ble vedtatt. til kommende generasjoner - de unge menn og stadig yngre kvinner som vi ser står på gatehjørner eller vansmekter i våre fengsler, uten håp eller fremtidsutsikter. Selv for de svarte som gjorde det, spørsmål om rase, og rasisme, fortsetter å definere deres livssyn på grunnleggende måter for menn og kvinner i pastor Wrights generasjon, har minner fra ydmykelse og tvil og frykt ikke gått bort,. Eller har sinne og bitterhet av disse årene. at sinne kan ikke få uttrykt offentlig, foran hvitt kolleger eller hvite venner. Men det finner stemme i barbershop eller rundt kjøkkenbordet. Til tider er at sinne utnyttes av politikere, for å gin oppstemmer langs

rasemessige linjer, eller for å gjøre opp for en politiker egne svakheter.

Og noen ganger den finner stemme i kirken på søndag morgen, på talerstolen og i benkene. Det

faktum at så mange mennesker er overrasket over å høre at sinne i noen av Reverend Wright prekener minner oss ganske enkelt av den gamle truism at den mest segregerte time i amerikansk liv oppstår på søndag morgen. At sinne er ikke alltid produktiv, ja, alt for ofte det distraherer oppmerksomhet fra løse reelle problemer, det holder oss fra holdent mot vår egen medvirkning i stand vår, og hindrer den afrikansk-amerikanske samfunnet fra smir allianser den trenger for å skape reell endre Men sinne er reell,. er det kraftig, og å bare ønske den bort, for å fordømme den uten å forstå sine røtter, bare tjener til å utvide kløften av misforståelser som eksisterer mellom løpene.

Faktisk eksisterer et lignende sinne innenfor segmenter av det hvite samfunnet. Mest arbeids-og middelklassen hvite amerikanere ikke føler at de har vært spesielt privilegert ved sin rase. Deres erfaring er innvandrer opplevelsen - så langt som de er opptatt av, er ingen ga dem noe, de har bygget det fra scratch. De har jobbet hardt hele livet, mange ganger bare for å se jobbene sine sendt utenlands eller deres pensjon dumpet etter en levetid på arbeidskraft. De er engstelige for deres framtid, og føler sine drømmer slippe unna, i en tid med stillestående lønn og global konkurranse, kommer muligheten til å bli sett på som et nullsumspill, der dine drømmer på min bekostning Så når de blir bedt om det. buss barna sine til en skole på tvers av byen, når de hører at en afroamerikansk er å få en fordel i landing en god jobb eller et sted i en god høyskole på grunn av en urettferdighet at de selv aldri begått; når de blir fortalt at deres frykt om kriminalitet i urbane nabolag er noe forutinntatt, bygger harme over tid.

Som sinne i den svarte samfunnet, er disse resentments ikke alltid uttrykt i dannet selskap. Men de har bidratt til å forme politiske landskapet i minst en generasjon. Sinne over velferd og kvotering hjalp smi Reagan Coalition. Politikere rutinemessig utnyttet frykt for kriminalitet for sine egne valgprosessen ender. Talkshow-verter og konservative kommentatorer bygget hele vår karriere avsløre falske påstander om rasisme, men avviser legitime diskusjoner om rasemessig urettferdighet og ulikhet som bare politisk korrekthet eller omvendt rasisme.

Akkurat som svart sinne ofte vist seg mot sin hensikt, så har disse hvite resentments tatt

oppmerksomheten vekk fra de virkelige gjerningsmennene av middelklassen presse - en bedriftskultur florerer med innsiden håndtere, tvilsom regnskapspraksis, og kortsiktig grådighet, en Washington dominert av lobbyister og spesielle interesser, økonomisk politikk som favoriserer de få over mange. Og likevel, å ønske bort resentments av hvite amerikanere, for å merke dem som misguided eller rasistisk, uten å anerkjenne de er forankret i legitime hensyn - dette også utvider rasistiske skillet, og blokkerer veien til forståelse.

Det er her vi er akkurat nå. Det er en rase fastlåst situasjon vi har vært fast i mange år. I motsetning til krav fra noen av mine kritikere, svart og hvitt, jeg har aldri vært så naive å tro at vi kan få utover våre rasistiske divisjoner i en enkelt valg syklus, eller med en enkelt kandidatur - spesielt en kandidatur som ufullkommen som min egen.

Men jeg har hevdet en fast overbevisning - en overbevisning forankret i min tro på Gud og min tro på det amerikanske folk - at det å arbeide sammen kan vi gå utover noen av våre gamle rasistiske sår, og at faktisk vi har ikke noe valg er vi skal fortsette på banen til en mer perfekt union.

For den afrikansk-amerikanske samfunnet, betyr at banen omfavner byrdene av vår fortid uten å bli ofre for vår fortid. Det betyr fortsetter å insistere på et fullt mål av rettferdighet i alle aspekter av den amerikanske livsstilen, men det betyr også binde våre spesielle klager -. For bedre helsetjenester og bedre skoler, og bedre jobber - til de større ambisjoner for alle amerikanere - det hvit kvinne sliter med å bryte glasstaket, den hvite mann som er permittert, innvandreren prøver å mate sin familie. Og det betyr å ta fullt ansvar for eget liv - ved å kreve mer fra våre fedre, og tilbringe mer tid med våre barn, og lese for dem, og lærer dem at mens de kan møte utfordringer og diskriminering i sine egne liv, må de aldri gi etter til fortvilelse eller kynisme, må de alltid tror at de kan skrive sin egen skjebne.

Ironisk nok, dette typiske amerikanske - funnet oppfatningen av selvhjelp hyppig uttrykk i Reverend Wright prekener - og ja, konservative. Men hva min tidligere pastor for ofte unnlatt å forstå er at du tar fatt på et program for selvhjelp krever også en tro på at samfunnet kan endres.

Den dype feil Reverend Wright prekener er ikke at han snakket om rasisme i vårt samfunn er det at han snakket som om vårt samfunn var statisk, som om ingen fremgang har blitt gjort,. Som om dette landet - et land som har gjort det mulig for en av hans egne medlemmer til å kjøre for den høyeste kontor i landet og bygge en koalisjon av hvitt og svart, Latino og asiatiske, rike og fattige, unge og gamle - er fortsatt ugjenkallelig bundet til en tragisk fortid Men det vi vet -. - hva vi har sett - er at Amerika kan forandre seg. Det er sant geni av denne nasjonen. Det vi allerede har oppnådd gir oss håp - audacity å håpe - for hva vi kan og må oppnå i morgen.

I det hvite samfunnet, betyr banen til en mer perfekt union anerkjenner at hva som feiler den afrikansk-amerikanske samfunnet ikke eksisterer bare i hodet av svarte mennesker, at arven diskriminering - og nåværende tilfeller av diskriminering, mens mindre utilslørt enn i fortiden - er reelle og må tas opp ikke bare med ord, men med. gjerninger - ved å investere i våre skoler og våre lokalsamfunn, ved å håndheve våre rettigheter lover og sikre rettferdighet i vårt rettssystemet, ved å gi denne generasjonen med stiger av muligheter som var utilgjengelig for tidligere generasjoner. Det krever at alle amerikanere til å innse at dine drømmer ikke trenger å gå på bekostning av mine drømmer, at det å investere i helse, velferd og utdanning av svarte og brune og hvite barn til slutt vil hjelpe alle America blomstre.

Til slutt, da er det som kalles for er ingenting mer, og intet mindre enn hva alle verdens store religioner etterspørsel -. At vi skal gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss La oss være vår brors vokter, forteller Skriften oss. La oss være vår søster keeper. La oss finne det felles innsats vi alle har i hverandre, og la vår politikk gjenspeiler at ånd også.

For vi har et valg i dette landet. Vi kan akseptere en politikk som raser divisjon, og konflikt, og kynisme. Vi kan takle rase bare som skuespill - som vi gjorde i OJ rettssaken - eller i kjølvannet av tragedien, som vi gjorde i kjølvannet av Katrina - eller som fôr for nyhetssendinger. Vi kan spille Reverend Wright prekener på hver kanal, hver dag og snakke om dem fra nå og fram til valget, og gjøre det eneste spørsmålet i denne kampanjen hvorvidt det amerikanske folk tror at jeg liksom tro eller sympatiserer med hans mest krenkende ord. Vi kan slå ned på noen gaffe av en Hillary-supporter

som bevis på at hun spiller på rase kortet, eller vi kan spekulere på om hvite menn vil alle flokk til John McCain i valget uansett hans politikk.

Vi kan gjøre det.

Men hvis vi gjør det, kan jeg fortelle deg at i neste valg, vil vi snakke om en annen distraksjon. Og så en annen. Og så en annen. Og ingenting vil endre seg.

Det er ett alternativ. Eller, i dette øyeblikk, i dette valget, kan vi komme sammen og si, "Ikke denne gangen." Denne gangen ønsker vi å snakke om de falleferdige skoler som stjeler fremtiden for svarte barn og hvite barn og asiatiske barn og spanske barn og indianar barn. Denne gangen ønsker vi å avvise kynisme som forteller oss at disse barna ikke kan lære, at de barna som ikke ser ut som oss er noen andres problem. Er barn av Amerika ikke disse barna, de er våre barn, og vi vil ikke la dem falle bak i et 21. århundre økonomi. Ikke denne gangen.

Denne gangen ønsker vi å snakke om hvordan linjene i akuttmottaket er fylt med hvite og svarte og latinamerikanere som ikke har helsevesenet; som ikke har makt på sine egne for å overvinne de spesielle interesser i Washington, men som kan ta dem på hvis vi gjør det sammen.

Denne gangen ønsker vi å snakke om de shuttered fabrikkene som en gang leverte en anstendig liv for menn og kvinner av alle raser, og boliger for salg som en gang tilhørte amerikanere fra enhver religion, hver region, alle gå av livet. Denne gangen ønsker vi å snakke om det faktum at det virkelige problemet er ikke at noen som ikke ser ut som du kan ta jobben, det er at selskapet du jobber for vil sende den utenlands for noe mer enn et overskudd.

Denne gangen ønsker vi å snakke om menn og kvinner i alle farger og trosbekjennelse som tjener sammen, og kjempe sammen, og blø sammen under samme stolte flagg. Vi ønsker å snakke om hvordan man skal bringe dem hjem fra en krig som aldri skulle ' ve blitt godkjent og skulle aldri ha vært ført, og vi ønsker å snakke om hvordan vi skal vise vår patriotisme ved omsorg for dem og deres familier, og gi dem de fordelene de har tjent.

Jeg ville ikke kjøre for president hvis jeg ikke tror av hele mitt hjerte at dette er hva det store flertallet av amerikanerne ønsker for dette landet. Denne foreningen kan aldri bli perfekt, men generasjon etter generasjon har vist at det kan alltid være fullkommen. Og i dag, når jeg finner meg selv føler tvilsomt eller kynisk om denne muligheten, hva gir meg mest håp er neste generasjon - de unge som holdninger og oppfatninger og åpenhet for å endre allerede har skapt historie i dette valget.

Det er en historie i spesielt at jeg har lyst til å forlate deg med i dag - en historie jeg fortalt når jeg hadde den store ære av å snakke om Dr. King bursdag i sitt hjem kirke, Ebenezer Baptist, i Atlanta.

Det er en ung, tjuetre år gammel hvit kvinne som heter Ashley Baia som organisert for vår kampanje i Florence, South Carolina. Hun hadde jobbet for å organisere en hovedsakelig afrikansk-amerikanske samfunnet siden begynnelsen av denne kampanjen, og en dag hun var på en rundebordsdiskusjon der alle gikk rundt og forteller sin historie, og hvorfor de var der.

Og Ashley sa at da hun var ni år gammel, hennes mor fikk kreft. Og fordi hun måtte gå glipp dagers arbeid, var hun slapp og mistet sin helse. De måtte fil for konkurs, og det er da Ashley besluttet at hun måtte gjøre noe for å hjelpe sin mor.

Hun visste at maten var en av de dyreste kostnader, og så Ashley overbevist moren at det hun virkelig likte, og virkelig ønsket å spise mer enn noe annet var sennep og velsmak smørbrød. Fordi det var den billigste måten å spise.

Hun gjorde dette for et år før hennes mor fikk bedre, og hun fortalte alle på rundebord at grunnen til at hun sluttet seg til vår kampanje var slik at hun kunne hjelpe de millioner av andre barn i landet som ønsker og trenger for å hjelpe sine foreldre også.

Nå Ashley kan ha gjort et annet valg. Kanskje noen fortalte henne underveis at kilden til hennes mors problemer var svarte som var på velferd og for lat til å jobbe, eller latinamerikanere som skulle komme inn i landet ulovlig. Men hun gjorde ikke det. Hun oppsøkte allierte i sin kamp mot urettferdighet.

Uansett, avslutter Ashley hennes historie og deretter går rundt i rommet og ber alle andre hvorfor de støtter kampanjen. De har alle forskjellige historier og grunner. Mange ta opp et spesifikt problem. Og til slutt de kommer til denne eldre svart mann som har sittet der stille hele tiden. Og Ashley spør ham hvorfor han er der. Og han ikke ta opp et spesifikt problem. Han sier ikke helsevesenet eller

økonomien. Han sier ikke utdanning eller krigen. Han sier ikke at han var der på grunn av Barack Obama. Han sier rett og slett til alle i rommet, "Jeg er her på grunn av Ashley."

"Jeg er her på grunn av Ashley." Av seg selv, er at eneste øyeblikk av erkjennelse mellom den unge hvit jente og at gamle svart mann ikke nok. Det er ikke nok til å gi helsetjenester til syke, eller jobber til arbeidsledige, eller utdanning for våre barn.

Men det er der vi starter. Det er der vår forening vokser sterkere. Og som så mange generasjoner har kommet til å innse i løpet av de to-hundre og tjueen år siden en gruppe med patrioter undertegnet dokumentet i Philadelphia, det er der perfeksjon begynner.