1

O

M-heftene ● Vei ledning til trosopplæreren

VerdierAv Torunn Fatlandte

ma n

r 1

3

Foto: istock

Tid for verdier

Verdier er på dagsorden i samfunnet vårt - igjen. Gjennom de siste tiårene har temaet dukket opp i samfunnsdebatten med jevne mellomrom. Hvilke verdier skal prege barns oppvekst, hva slags innhold skal de ha?

På en rystende måte førte 22. juli 2011 til at sam-funnets fellesskapsverdier ble løftet fram på nytt. Og Sigrid-saken året etter viste nestekjærlighet og en-gasjement i et utvidet nabolag. Senere gikk samtalen livlig, ikke minst i pressen og på sosiale medier: Hva er typisk norsk? Hva er de norske verdiene? På hvil-ken måte kan vi forvente at de som flytter til Norge skal akseptere og eventuelt tilegne seg de norske ver-diene?

Valg av verdier

Vi har alle en mening om hva verdier er. Det er noe som er viktig for oss, noe vi mer eller mindre bevisst bruker som grunnlag for små og store valg vi tar i dagliglivet og ved viktige veivalg i livet. Det sies at verdier er stjernene du styrer liver ditt etter, eller stabbesteinene langs veien som hjelper deg på riktig kurs. Ingebrigt Steen Jensen (1) sier det slik:

«Verdier er å ligne med personlighetstrekk – de få, sterke begrepene som skal kjennetegne bedriften, organisasjo-nen eller foreningen vår, i ett og alt.» Verdiene preger oss, de viser seg i holdninger og normer og uttrykkes gjennom regler og handlinger. Det finnes mange ord og uttrykk for verdier og nye dukker opp fra tid til annen. Men noen kjerneverdier synes å gå igjen, og som det er enighet om i mange ulike samfunn: Re-spekt, likeverd, tilgivelse, rettferdighet, ydmykhet. (Fløistad (2)).

«Ikke alt som teller kan telles» (3)

Menigheter som har utarbeidet lokal trosopplæ-ringsplan, kan kjenne en viss oppgitthet over alt som skal telles: hvor mange tiltak, hvor mange timer, hvor mange deltakere, ansatte, frivillige… I visse fa-ser av utviklingsarbeid er dette nødvendig. Men det kan også være en ulempe: Altfor mye tid og opp-merksomhet går på det målbare.

Verdier har et annet preg. De er ikke direkte målbare. De sier mer om kvalitet enn kvantitet. Men: De kom-mer ikke av seg selv. Målbevisst arbeid er nødvendig her også!

Foto: Camilla Orten

Tilgivelse, respekt, omsorg, egenverd og nestekjærlighet er fem viktige verdier

3

a) «Det sitter i veggene»

Noen sier at «det sitter i veggene»: Da tenker en gjerne på det psykiske, men også det fysiske miljøet: I rammen av kirkerom og menighetshus/bedehus: Hvordan merkes det, fysisk sett, at de gode verdi-ene er her? Barn/unge skal få oppleve at de er unike personligheter slik som de er, at de er verd noe. Og de har verdi akkurat nå, ikke som framtidige voksne. Hvordan viser dette seg i kirkebyggets arkitektur og utsmykning?

Utsmykkingen er gjerne plassert høyt og med stor avstand til sitteplassene. For små barn på store sto-ler med mange voksne som skygger, er dette vanske-lig å se. Kanskje burde det være mer vanlig med noen bilder i barnehøyde, for eksempel ved inngangen el-ler langs veggene?

Midtgangen og trapper innbyr til løping og hopping. Noen ganger gir det oss øvrige kirkegjengere glede, slik som når to glade jenter i dåpsfølget danser i midtgangen ved slutten av gudstjenesten. Andre ganger kan det oppleves forstyrrende med barn som klatrer på alterringen eller løper omkring under pre-kenen. Hvordan kan menigheten ivareta både små og store, særlig i gudstjenester med dåp?

To eksempler kan si oss noe om virkningen av ut-smykning og plakater:

I en arbeidskirke er det satt opp et sidealter bak i kirken. Det er vanlig høyde på alteret, men det er likevel barne-vennlig. Foran alteret er det satt opp en liten trapp med to trinn: Barna går opp trappen og kan selv tenne lys og sette det i en liten kasse med sand. Alteret er pyntet med tekstiler med stofftrykk av kirkesymboler, laget av barn på en samling i kirken.

Verdier i trosopplæringen

Plan for trosopplæring GUD GIR – VI DELER (4) de-finerer hvilke verdier som skal gjelde i trosopplærin-gen i Den norske kirke. I dette utdraget fra planen er verdiene uthevet av oss:

«VI DELER TRADISJONER OG VERDIER

Det dobbelte kjærlighetsbudet rommer vår grunnleg-gende relasjon til Gud og til medmennesker.Ut fra dette springer sentrale verdier som tilgivelse, omsorg og solidaritet. Et gjennomreflektert verdi-grunnlag gir forankring. ( s. 9 )

LIVSTOLKNING OG LIVSMESTRING

Trosopplæringen skal fremme opplevelsen av egenverd og legge til rette for at barn og unge kan se seg selv og tolke sin verden som skapt, elsket og holdt oppe ved Guds kjærlighet. (s. 16)

KRISTEN TRO I PRAKSIS

Gjennom trosopplæringen skal barn og unge arbeide med hva det vil si å være elsket av Gud, elske seg selv, sin neste og Gud. De skal lære å be, lese Bibelen, feire gudstjeneste og vise nestekjærlighet i praktisk solida-ritet.» (s. 16)

Les mer: GUD GIR - VI DELER

De valgte verdiene er veivisere for ansatte og frivil-lige medarbeidere i trosopplæringen. I hovedsak kan verdier relateres til to dimensjoner, vi kan kalle dem indirekte verdiarbeid og direkte verdiarbeid. Det er ikke alltid like lett å skille disse to, de går noe over i hver-andre – og de påvirker hverandre gjensidig. Å dele dem inn på denne måten kan likevel lette oversikten over verdiarbeidet.

1. Indirekte verdiarbeid: Miljøet i trosopplæringen er preget av verdiene

Lise var småbarnsmor på besøk hos slektninger og ble med dem på gudstjeneste. Ved døra inn til kirkerommet hang det en stor innrammet plakat: Plakaten formante om at vi nå var i Herrens hus, og at vi skulle lytte og være stille. Lise, som var her for første gang og hadde med to aktive gutter i førskolealder, sa etterpå: Da jeg leste pla-katen fikk jeg mest lyst til å gå ut igjen… Mine to små greier ikke sitte lenge i ro og lytte...

— TENK OVER:

Hvordan er det tilrettelagt fysisk for barn og familier i deres kirke? Og er den tilrettelagt for alle, uansett funksjonsnivå?

Tenk deg at du er nylig flyttet inn i en menighet. Du har et barn på 2 år, og har nylig fått barn nummer to som skal døpes i den lokale kirken. Hvilke ønsker har du for dåpsgudstjenesten?

Les mer: Tor Ivar Torgauten: OM Inkludering

b) Ritualer, liturgier, tradisjoner

I dagens verdidebatt er det fokus på behovet for tra-disjon og ritualer, jf rosene ved Oslo Domkirke. Det som innebærer aktiv deltagelse sammen med andre, det vi gjentar med jevne mellomrom, er av stor vik-tighet. Kirken har allerede dette, men det er nødven-dig at slike elementer i trosopplæringen er grundig gjennomtenkte. Ord, musikk og handlinger skal få fram det vi ønsker.

— TENK OVER:

Er menigheten vår bevisst hvordan liturgier, ritualer, tradisjoner oppleves av barn/unge/foreldre innen bredden av trosopplæringen? Er det noe vi bør for-bedre/forandre?

En del barn deltar på gudstjenester med ujevne mel-lomrom, kanskje 4-5 ganger i løpet av barnehageal-deren. Hva skal til for at de skal oppleve gjenkjennel-se og trygghet, og kunne delta aktivt i sang og bønn?

c) «Ditt liv roper så høyt at jeg ikke kan høre hva du sier»

Dette kinesiske ordtaket er et godt uttrykk for at de voksnes verdier gjenspeiles i miljøet. Det er de an-satte som har et særlig ansvar for at relasjoner og virksomhet skal «ose av» verdier, som omsorg og til-givelse. Men alle som deltar i trosopplæringen – og i menighetens liv for øvrig - bidrar, enten vi vil eller ikke.

Et klassisk eksempel kan være presten som med enga-sjement og oppriktighet forteller om Jesus og barna. Samtidig får lille Ole som småprater halvhøyt og kryper opp og ned av kirkebenken, irriterte blikk fra andre kir-kegjengere. Hva vil Ole huske?

Hvis aktiviteter, samvær og relasjoner skal være preget av verdiene, forutsetter det at jeg som tros-opplærer er preget av det samme. Har jeg fått med meg disse verdiene? Er de så integrert i meg at andre merker dem?

For mange av oss kan dette variere: Ikke alt har vært like bra i vår oppvekst. Noen ganger er vi stresset og slitne og får det ikke til… Vi har våre såre punkter, reaksjoner kommer uten at vi er helt klar over det. Vi vil gjerne ha Jesus som forbilde og tenke at alle er unike, like mye verd og høyt elsket. I praksis kan vi likevel irritere oss over andre og være ganske for-dømmende. Andre ganger har vi det bedre med oss selv og greier å vise større aksept og mer omtanke for andre.

— TENK OVER:

Vi vet at vi ikke er perfekte – vi har alle våre sterke og svake sider. Hvordan kan vi sammen videreføre gode verdier, for eksempel ved å hjelpe hverandre til å hente fram de beste sidene i oss?

5

(Rom. 7,19) Uttrykket samsvar mellom liv og lære erkjent for de fleste av oss, og minner oss om at det forplikter å ville formidle Guds ord og kirkens ver-dier og tradisjoner på en god måte. Samtidig må det være rom for å feile og prøve på nytt, også som tro-sopplærer!

• Rom for refleksjon og ettertanke

Engasjert formidling gjennom fortelling, bilder, sang/musikk bidrar til refleksjon og ettertanke. Dra-ma og rollespill er gode utgangspunkt for samtale og refleksjon. I gudstjenester, ritualer og tradisjoner kan vi sørge for nok tid og gode steder for stillhet, bønn og ettertanke.

• Øvelse, trening i praktisk verdiarbeid

Mange konfirmanter har fått øvelse i solidaritetsar-beid, erfaring med kontakt med eldre i lokalmiljøet eller med innsamling til misjons- og uhjelpsprosjekt. Barn og unges medvirkning vektlegges tydelig i Plan for trosopplæring og er her en viktig arbeidsmåte.

Les mer: Inger Bakken: OM Medvirkning

Når vi må velge mellom verdier

Verdier hjelper oss til å gjøre det som er viktig og rik-tig, for meg selv og for andre. Det betyr imidlertid ikke at det er entydig hva man skal gjøre i situasjo-nen. Ofte står vi overfor valgmuligheter:

Gjennom planlagte tiltak og aktiviteter kan vi legge til rette for at barn/unge får oppleve, lære om og praktisere verdiene.

De viktigste verdipåvirkerne er barnets foreldre. Arv er en del av det, og miljøet, særlig de første barneå-rene bidrar vesentlig. Etter hvert blir barnets om-givelser med venner, barnehage og skole av større betydning. Også kirken og andre foreninger/organi-sasjoner, samt medier, kommer inn etter hvert.Det finnes mye forskning og litteratur om hvordan barn tilegner seg verdier. Noe er man enig om, andre ting er det mer ulike meninger om. Nedenstående punkter synes å være allment kjent. For den som vil gå grundigere inn i stoffet se henvisning (5).

I møte med barna kan kirken bidra med følgende:

• Gode relasjoner Menigheten kan satse bevisst på å bygge gode rela-sjoner mellom barn/familier og lederne i trosopplæ-ringen. Ved opplegg og aktiviteter kan en også bidra til gode relasjoner deltagerne i mellom.

• Gode forbilder Gjennom å fortelle om Bibelens gode forbilder, og gjennom selv å vise at vi lever i tråd med verdiene.

Å være gode forbilder er utfordrende for mange av oss. Vi vil gjerne være gode, men «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.»

Bevisst satsning på gode relasjoner

2. Direkte verdiarbeid:Bidra til at barn og unge tilegner seg verdiene og gjør dem til sine

Foto: Camilla Orten

Hva er det riktige å gjøre nå? Det kan være at vi må velge hvilken verdi vi skal vektlegge mest, for eksem-pel: Skal vi legge mest vekt på egenverd eller på nes-tekjærlighet? Det kan også være hensynet til andre regler og hva som er praktisk mulig, som gjør at det vi ideelt sett gjerne ville gjort, er vanskelig å gjen-nomføre. Andre ganger er det vanskelige valg mel-lom hva som er bra for alle/en gruppe, og hva som vil være best for et enkeltbarn.

Når vi i trosopplæringen tenker aktivt i forhold til verdier, kan det derfor være en krevende prosess. Ikke alltid finner vi «fasit», men selve prosessen er bevisstgjørende og hjelper oss til å ta gjennomtenkte valg. Da kan vi også dempe eventuelle ulemper når vi velger det ene i stedet for det andre.

Barneegenskaper og verdier - - en sammenheng?

I to av Verktøykassas hefter brukes begrepet «Barne-egenskaper» for å beskrive barns religiøse utvikling, med basis i Tommy Hellstens tanker om barneegen-skapene.

«Egenskaper som avhengighet, tillit, sannferdighet, en grunnleggende tilfredshet med det livet byr av goder, er sentrale relasjonelle egenskaper som barn virker å eie i utgangspunktet. I starten bruker barnet disse egenska-pene i forhold til mor, far og de nære omgivelsene. Hvor grunnleggende også dets relasjon til Gud er, er vanske-lig å si eller måle. Men egenskapene er sentrale når det gjelder å eie et livslangt forhold til Gud, som vår Far.» (OM Barnets religiøse utvikling, s. 5)

«Mange barn opplever ikke aksept for barneegenskaper hjemme. For disse barna kan det å møte en kateket eller søndagsskoleleder som speiler barneegenskaper som til-lit, avhengighet og evnen til å klage, bli avgjørende vik-tig for å bli et helt menneske og i utviklingen av en sunn gudsrelasjon.» (OM Barnet og Gud, s. 7)

Det er etter min mening en naturlig sammenheng mellom verdiene i trosopplæringen og barneegen-skaper. Dersom verdiene er integrert i trosopplæ-ringen, vil de samtidig innebære en relasjon barn/voksne som støtter opp om barneegenskapene.

Ved å kombinere disse to typer begreper får vi føl-gende modell, der verdiene står først, etterfulgt av barneegenskapene i kursiv:

Modellen får fram ordet TROEN. Slik ble det også gjort i forarbeidet til Plan for trosopplæring, den gan-gen satt sammen av følgende verdier: «Troverdig Raus Omsorgsfull Engasjerende Nyskapende.»

I det følgende går vi kort gjennom verdiene og bar-neegenskapene, noen av dem illustreres med eksem-pler fra direkte eller indirekte verdiarbeid. Dette er kjent stoff for mange trosopplærere. Det kan være lett å tenke at «dette gjør vi jo hele tiden». Men vi kan bli blinde for hva som skjer i praksis, eller sitte fast i gamle vaner. Ta derfor en titt på stoffet - disku-ter med andre, tenk videre!

T - Tilgivelse Tillit

R - Respekt Nysgjerrighet, undring

O - Omsorg Avhengighet

E - Egenverd Evne til å være tilfreds og til å klage

N - Nestekjærlighet, solidaritet Kreativitet

7

Vi kan bidra til å styrke trygghet og tillit på mange måter:

- Være godt forberedt både praktisk og mentalt, så vi virkelig har tid for barn og foreldre når de kommer. Og husk: Vår trygghet smitter over.

- Ha navnelapper klare, bruke barnas navn, øve oss på å huske navnene.

- Ha en tydelig struktur i programmet som gjentas hver gang. Fortelle barna hva som skal skje, forberede dem før endringer.

- Be for hver enkelt av barna.

- Legge merke til barnas naturlige grenser, ikke trenge oss på et barn som er reservert og observerende i starten.

Når barnet (og familien) skal møtes på en slik måte at det bidrar til tillit mellom oss, er det viktig at de kan stole på at vi realiserer det vi inviterer til.

Ett av menighetens første prosjekt i reformen var et tilbud til 1. klassinger etter skoletid. Entusiasmen var stor i menigheten, mye arbeid ble lagt ned i forkant. Så meldte det seg bare tre barn! Staben var i tvil: skal vi gjennomføre likevel?Samlingene ble gjennomført som planlagt – og neste gang meldte det seg 15 barn.

— TENK OVER:

Hva kan tale for å avlyse et tiltak en har invitert til?

På hvilken måte kan en ved avlysing ivareta dem som har gledet seg til tiltaket?

T for tillit og tilgivelse

«Tillit er den menneskelige grunnverdien som er ufravi-kelig, hvis ikke livene våre skal gå i stykker. Tilliten er alltid gjensidig...Vi kan ikke leve uten tillit.» (6)

Å være tillitsfull er en av barneegenskapene. Hvis ev-nen til tillit skal fortsette å utvikle seg både i forhold til Gud og til mennesker, må barnet bli møtt med til-lit i trosopplæringen.

Et tillitsfullt barn har opplevd trygghet og kjærlig-het i livet, fra foreldre og familie. Slike barn er godt rustet til å møte andre mennesker og miljøer. De blir lettere trygge når de møter fremmede, og er tillits-fulle også i nye relasjoner.

Innimellom kan barn ha perioder der de er mer usi-kre og engstelige for nye ting. Det kan slå ut på flere måter: De blir støyende og urolige, eller de trekker seg unna. Noen trenger tid til å se hva de andre gjør, før de blir med.

I møte med nye barn må vi være forberedt på ulike grader av tillit. Selve holdningen vår er det viktigste: Tenke på barnet som elsket av Gud, hente fram kjær-ligheten i oss og respekten for dette lille mennesket.

Noen trenger tid til å se hva de andre gjør - før de blir med

Foto: Camilla Orten

Å bygge tillit handler også om kontakt over tid. Noen steder er en heldig å ha en stabil gruppe av frivillige og ansatte medarbeidere som barna møter gjentatte ganger. Andre ganger er det lokaler, steder, tradisjo-ner som er det kjente og trygge. Uansett er det viktig å tenke over: Hvordan kan vi sørge for gjenkjennelse og forventning når vi med jevne mellomrom invite-rer til tiltak i trosopplæringen? Kan vi - til de som deltok på forrige tiltak - skrive på en personlig «takk for sist» på den trykte invitasjonen? Er det noe spe-sielt vi opplevde som vi kan minne om, finnes det bilder vi kan ta med på invitasjonen?

Verdien tilgivelse hører til kristendommens sær-preg. Å kunne tilgi, uforbeholdent, betyr å legge ting bak oss. I praksis sammen med barn innebærer det at noe vi har hatt et oppgjør om, noe vi har måttet være strenge med, blir avsluttet og glemt. Da trekker vi det ikke fram igjen ved f.eks. å si: «Husk det som skjedde på weekenden sist, det skal ikke gjenta seg denne gangen!!»

Også som voksne medarbeidere har vi bruk for å praktisere tilgivelse. Overfor hverandre hvis det har vært en konflikt som vi har ordnet opp i. Og over-for oss selv hvis vi gjør noe vi angrer på: Be Gud og medmennesker om tilgivelse – og tilgi oss selv. Bruk ikke tid og krefter på å klandre oss selv etter at vi har gjort opp for oss.

Les mer: Når vi vil arbeide med tilgivelse som tema i en gruppe: Se arbeidsmåte beskrevet i OM Filoso-fiske samtaler av Guro Hansen Helskog

R for respekt - også for barnets undring og nysgjerrighet

Respekt kommer av re spectare og betyr «Se en gang til». En annen måte å si det på er «vi er mer enn du ser». Vi har lett for å tolke hverandre ut fra ord og oppførsel, men vi vet ikke hele sannheten.

Ett ord som gjerne brukes i forbindelse med respekt, er raus. Det skrives ofte om en raus og tydelig kirke, og i forarbeidet til Plan for trosopplæring var ordet ført opp som en av grunnverdiene. Vi har gode for-bilder på raushet i Bibelen. Jesus viser oss igjen og igjen hvordan han er raus mot menneskene rundt seg. For meg betyr raushet å vise omsorg, samtidig som jeg viser respekt for dem jeg møter.

Det skal være Lys våken-arrangement i Småby menig-het. Informasjon har gått ut i god tid, med tydelig på-skrift om påmeldingsfrist. Komiteen har god oversikt over hva de trenger av mat og formingsmateriell. Denne gangen skal barna lage hver sin julekrybbe, og en snek-ker har på forhånd skåret ut delene i riktig antall.

Dagen kommer og barna strømmer på. Ved opptelling er det tre barn for mye. Hva nå? Mat er det nok av, men ikke av julekrybber.

Diskusjonen blant de voksne foregår på bakrommet:

• Vi må selvsagt ta i mot de som kommer!• Foreldrene har fått tydelig beskjed, det er sløvt at de ikke melder fra!• Ja, de får forholde seg til frister her som ellers i samfunnet.• Det kan være mange grunner til det, vi vet ikke hvorfor!• Hvis menigheten skal bli oppfattet som en profesjonell arrangør, må vi holde oss til det som står i invitasjonen.

Påmeldingsfristen er tydelig annonsert.

— TENK OVER:

Hvordan kan denne situasjonen håndteres?

Hvordan – og overfor hvem - viser dere respekt? Eller raushet?

9

Gamle ord kan endre betydning, og nye ord dukker opp. Det skjer også med begrepet respekt: For meg er det et noe høytidelig ord, knyttet til utsagn som respekt for livet, respekt for skaperverket. Og: Vise respekt for læreren, for «øvrigheta»/autoriteter. I dagens urbane og flerkulturelle samfunn blir det fortsatt brukt slik: Å ha respekt for andres syn, kul-tur osv. Men det blir også noen ganger, særlig blant ungdom, brukt som en slags trussel: «Vis respekt, mann…!»

Respekt handler også om å være redelig. I dagens samfunn er kampen om oppmerksomheten stor. For å nå fram med info til mulige deltakere, kan det være fristende å forsterke enkelte elementer i pro-grammet og nedtone andre. Av og til dukker det opp saker i media der foreldre har følt seg ført bak lyset fordi informasjonen var for uklar. Det kan skape frustrasjon dersom barn/foreldre føler seg lurt av at forholdet lek og «action»/Bibel var helt annerledes enn forventet. For å oppnå gjensidig respekt, må vi være redelige i det vi lover. Om vi likevel får kritikk, kan vi minne oss selv på å «re spectare», se en gang til, og prøve å forstå og akseptere foreldrenes inter-esser og tenkemåter.

Å vise respekt - og raushet - overfor barn og unge styrker barneegenskapene undring og nysgjerrighet. Ved en aksepterende og åpen holdning til hva barna tenker og lurer på, gir vi rom for vekst på dette områ-det. Undring og nysgjerrighet kan utvikles ved:

• La barna bli godt kjent med bibelfortellingene• Tenk høyt sammen med barna • Vis dem bilder og lytt til deres ulike tolkninger • La barna gjengi/forme/leke fortellingene på ulike måter • Lytt, gjenta og ta imot/bekreft det barna sier

8-åringene hørte fortellingen om den barmhjertige samaritan. I samtalen etterpå:

Anders: Kunne mannen hinke hjem etterpå røverne hadde slått ham?Den voksne: Du tenker at han måtte hinke? At han hadde skadet det ene benet?Anders: Du sa jo at han var halvdød, da kunne han vel bare bruke halve kroppen...

O for omsorg – med rom for barnets avhengighet

I tilknytning til Plan for dåpsopplæring på 90-tallet ble uttrykket «Døpe, lære og holde omkring» brukt av en prest. Å holde omkring er et godt bilde på om-sorg. Og god, varmende omsorg er en nødvendig-het om barneegenskapen avhengighet skal kunne ha gode vilkår. Det lille barnet er totalt avhengig av voksne på alle områder. Større barn og unge er fort-satt avhengige av omsorg for å kunne oppleve gode og trygge relasjoner.

Noen ganger oppstår det særskilte utfordringer i grupper for barn eller ungdom:Det kan være babyen som stadig gråter, og mor som ikke håndterer det. Det kan være 6-åringen som av-bryter og alltid vil være først og størst, som «gjør mye av seg». Eller noen jenter i konfirmantgruppa som hvisker og tisker, himler med øynene og ikke vil sitte ved siden av hvem som helst.

La barna gjengi/forme/leke bibelfortellingeneFoto: Camilla Orten

For oss som ikke kjenner disse barna så godt, kan det være lett å bli fokusert på det som skjer i øyeblik-ket, uten at vi vet så mye om barnets/den unges bak-grunn. Noen ganger kan det være nødvendig og rik-tig å være tydelig på hva vi har sett, og hva vi ønsker annerledes. Gjerne i enerom med den/de det gjelder. Andre ganger er det først og fremst omsorg og om-tanke som trengs:

- Så slitsomt det må være for deg når babyen gråter så mye! Det er ikke alle babyer som er vant til en slik grup-pe, skal vi prøve å gjøre slik eller sånn?

Hva kan skjule seg bak fasaden til den urolige 6-årin-gen og konfirmantjenta som leder an i utfrysing av andre? Det vet vi ikke, men vi kan prøve å få bedre kontakt. Vi kan for eksempel lage mat eller forberede en lek/aktivitet sammen. Slik kan vi bli bedre kjent, og kanskje byr det seg en mulighet for å kommentere positivt noe de gjør. - Jo bedre relasjon vi får, dess lettere er det å snakke om vanskelige ting.

Innimellom møter vi barn med en diagnose innen området adferdsvansker/konsentrasjon. Selv om vi ber foreldre melde fra om at barnet trenger tilret-telegging/støtte, er det en del som unnlater å gjøre det. Noen håper nok at det skal gå bra i en ny setting, og vil ikke henge «merkelapp» på barnet. For tros-opplæreren kunne det vært godt å være forberedt på situasjonen for å kunne gi best mulig omsorg.

I et samarbeid mellom skolefritidsordningen og kirken ble det nevnt til presten at en av guttene var en «skik-kelig utfordring». På samlinger i kirken hadde menig-heten mulighet for å styrke bemanningen, og kateketen hadde et ekstra godt blikk – med glimt i øyet – på denne gutten. Da gruppa skulle være med på en gudstjeneste, valgte menigheten å vise bilder/video fra gruppas akti-vitet, i stedet for at barna skulle stå foran menigheten. Bakgrunnen var bl.a. at de visste at gutten i slike tilfeller ble ekstra urolig. Med store bilder av dem på veggen fun-gerte det fint både for aktive 6-åringer – og for spente

og usikre foreldre som var redd for at barnet skulle for-styrre. Senere kom guttens far til de ansatte og takket for at gutten hadde hatt det så bra på 6-årsklubben.

Det er viktig at menigheten har slike utfordringer i minne når de planlegger, og at de har muligheter for å ha en ekstra leder som kan ha det våkne blikket for barn med ekstra behov.

Les mer: Inger Bakken: OM Det sårbare barnet

Noen ganger er det først og fremst omsorg og omtanke som trengs

Foto: Camilla Orten

11

forsyner seg med alle lakrisbitene, og begynner straks å pakke dem opp. Lederen kjenner at irritasjonen vokser, tar seg i det og sier rolig: Oi sann, du er visst veldig glad i lakris! Skjønner godt at du har lyst på mange biter! ---- Nå er det andre som venter, vi skal dele med hverandre, så nå må jeg få to av bitene og så sender vi kurven videre.

Blant barneegenskapene nevnes evnen til å klage, og i eksempelet overfor kan en gjerne tenke seg følgende fortsettelse:

4-åringen protesterer: Jammen, jeg har lyst på flere, jeg vil ha mer!

Klagen kan møtes med bekreftelse: Ja, jeg skjønner at du blir skuffet nå, det hadde vært godt med mer. Når vi setter ord på følelsene og aksepterer dem, opplever barnet i større grad å bli hørt og forstått, også når det ikke kan få viljen sin.

Barns evne til å klage er varierende. Noen sier ting «rett fra hjertet». Hos andre kommer klagen i for-kledning; som sutring, som sinne, som innadvendt-het. Igjen gjelder det for oss voksne å få tak i det som ligger bak, og akseptere at barnet har behov for å kla-ge. Og vi kan hjelpe barnet til å klage til Gud, blant annet gjennom bønn og symbolhandlinger.

(Oskar Stein Bjørlykke, fra Perlekransen, Verbum 2006)

En grunnskole i lokalmiljøet har valgt visjonen «Rom for alle – blikk for den enkelte». En god visjon som handler om både egenverd og fellesskap, og som like gjerne kunne være et delmål i trosopplæringen. Hva ligger i at barn og unge skal oppleve egenverd? GUD GIR – VI DELER knytter egenverd sammen med å «legge til rette for at barn og unge kan se seg selv og tolke sin verden som skapt, elsket og holdt oppe ved Guds kjærlighet.» (s. 16) Dette er nesten trosopplæringen i et nøtteskall, og gjelder både innhold og arbeidsfor-mer. Som en liten brikke i dette skal jeg peke på noen konkrete tiltak.

Å bli sett er viktig. Hvordan?

• Vi har blikk-kontakt.• Vi husker navnet på dem vi har i gruppa vår, også lenge etterpå.• Vi legger til rette for at alle deltar aktivt: får oppgaver og ansvar tilpasset alder, får mulighet for medvirkning.• Vi kommenterer deres positive bidrag.• Vi legger merke til om de vil si noe til oss, fortelle noe, også når det skjer indirekte, for eksempel gjennom uro.

Noen ganger kan våre normer for hvordan vi skal oppføre oss, kollidere med hva et barn er vant til eller i stand til. Det kan også være store ulikheter mellom barn: Alder, hjemmebakgrunn, tidligere er-faringer; mye spiller inn på hvordan de ter seg. Som trosopplærer er det min oppgave å møte hvert enkelt barn slik det er, med vennlighet og omsorg. Dette er mulig samtidig som jeg kan være tydelig mht hvilke grenser vi har, og hvorfor vi må ha slike grenser.

4-åringene har sitt avsluttende samvær i kirkebok-klubben. De har hatt morsomme leker, og stemningen er god. En kurv med twist sendes rundt i ringen: Ta to biter hver! sier lederen. Ett av barna roter rundt i kurven og

E for egenverd og for evnen til å bli tilfreds og til å klage

JEG VET SÅ MYE

jeg vet så mye noe kan jeg fortelle til andre

bare til Gud kan jeg fortelle

alt

Den andre viktige barneegenskapen som her nevnes, er evnen til å være tilfreds med livet. Dette henger nært sammen med egenverd: Barn som får oppleve å bli satt pris på for den de er, vil lettere være tilfreds med livet. Av tilrettelagte aktiviteter som støtter glede over livet kan nevnes:

• Gode opplevelser som sprudler: Lek, sang/ musikk/bevegelse – bruke hele kroppen!• Aktiviteter og oppgaver der barna opplever mestring• Sette ord på det de setter pris på, takke• Samtale om: Dette gjør meg glad. Det beste jeg vet er…• Lage/skrive takkebønner, be/synge• Lage kort de kan gi til noen de er glad i, skrive/tegne noe de vil takke dem for

Vi kan også spørre oss selv: Hvor mye tilfredshet/glede vises i vår menighet? En trofast kirkegjenger begynte å tenke over dette, også når hun var på besøk i andre menigheter. Ofte var det gode gudstjenester med godt forberedt pre-ken, god salmesang, mange rundt nattverdbordet. Men, som hun sa: Må det alltid være så alvorlig? Her var det høytid, men ingen smil. Hvor blir det av gle-den? Hvor blir det av takknemlighet, av smilet?

N for Nestekjærlighet og solidaritet – med hjelp av barnas kreativitet Som nevnt tidligere, har mange menigheter gode tradisjoner for tiltak der nestekjærlighet, begrunnet i Bibelen, blir uttrykt gjennom solidaritet. Wikipedia sier om solidaritet at det er «å handle ut fra mer enn egeninteresse, – å foreta valg ut fra deres konsekvenser for andre eller for å dekke andres behov». Det er først når solidaritet omsettes i praktisk handling at det gir

forståelse hos barn/unge. Det finnes mange konkre-te program/opplegg, blant annet hos misjonsorgani-sasjoner og innen diakoni, som kan bidra til dette. Nestekjærlighet som viser seg gjennom solidaritet kan også knyttes opp mot forvaltning av naturen og de ressurser den gir oss. De fleste steder er det konfirmanter som er med på slike tiltak. Temaer kan gjerne tas inn i den lokale trosopplæringsplanen tidligere, for eksempel for 8-åringer. Biskop Lønnebo bruker to røde kjærlig-hetsperler i Kristuskransen som symbol på at vi er elsket av Gud og at vi elsker hverandre. Han bruker noen steder «godhetstrening» om å øve seg i å gjøre godt for andre - et godt uttrykk for yngre barn. (7)

Mange barn viser glede over å kunne hjelpe. Da ser vi også at barneegenskapen kreativitet tas i bruk: Tenk på alle som lager basar/utlodning på gatehjørnet; med selvlagede gevinster og loddsedler. Noen lager festival med mange kreative aktiviteter. Og ved å lytte til barnas innspill og idéer til ulike tiltak for å samle inn penger eller arrangere noe for fellesskapet, kan vi ta barns medvirkning på alvor.

Les mer: GUD GIR - VI DELER, s. 28

Foto: Anna Berit Føyen

13

for, å peke på sammenhenger mellom allmenne ver-dier og en viktig del av deres røtter: Bibelen.

Vi har pekt på at verdiarbeidet inngår på mange plan i trosopplæringen. I modellen for trosopplæringens innhold (s. 15) er verdiene integrert i den dynamiske sirkelen med Livstolking og livsmestring, Kirkens tro og tradisjon og Kristen tro i praksis. Verdiene vokser når de deles - og kjernen i dem er Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

Nestekjærlighet og solidaritet er imidlertid minst like viktig i dagligliv og nærmiljø.

• Hvem vil leke med den kameraten som ikke er så kul?• Hvem vil åpne gjengen/omgangskretsen for en nykom- mer? (dette gjelder også oss voksne…)

I arbeid med slike temaer er refleksjon og samtale viktig, med utgangspunkt i for eksempel film og rol-lespill. Å leve seg inn i en annens situasjon gir større innsikt, og motiverer for å hjelpe. Også ulike leker og aktiviteter kan tas i bruk for å øke bevisstheten om å vise større omtanke for andre. Se eksempler i heftet Kristuskransen med barn ( 7).

Verdier - samfunn - kirke

I starten av heftet pekte jeg på at samfunnet er opptatt av verdier. Mange vil vise til at nytt fokus på verdier er nødvendig. Vi opplever at egoismen er økende, at mobbing inntar nye former, at vi ikke tar nok hensyn til at kloden vår fortsatt skal være leve-lig noen tiår og hundreår framover – eksemplene er mange. Gjennom fokus på verdier i trosopplæringen, kan vi bidra til økt bevissthet og gode handlinger, både innen kirken og i samfunnet ellers. Og som tros- opplærere har vi en genuin mulighet til, og et ansvar

— Tenk over - gjerne i tverrfaglig gruppe:

Verdiarbeid i vår menighet:

• Hvor mye av det som her nevnes om verdier, gjør vi allerede, mer eller mindre bevisst? Vi beskriver konkret hva vi gjør. • På hvilke punkter kan vi gjøre dette enda bedre? • Hva skal til for å oppnå disse endringene? • Hvem skal gjøre hva? • Når skal endringene tre i kraft?

Til hjelp i slike prosesser: Bruk redskaper fra www.verktøykassa.no for eks Praksisfortellinger.

Oppsummering

• Bevissthet om verdier er viktig i dagens samfunn.

• I GUD GIR - VI DELER pekes det på sentrale verdier i trosopplæringen: Tilgivelse, egenverd, omsorg, respekt, nestekjærlighet.

• For ansatte og frivillige trosopplærere gir disse verdiene retning og dybde for trosopp- læringen. Verdiene er en hjelp til å identifisere konkrete tiltak i arbeidet med å nå tros- opplæringens mål.

• Verdiarbeidet kan deles i to: Indirekte verdiarbeid: Verdiene preger det fysiske miljøet, tradisjoner og ritualer, relasjoner i menigheten. Direkte verdiarbeid: Bevisst arbeid for at barn/unge selv får praktisere, øve seg, lære seg verdier.

• Verdier og barneegenskaper som tillit, undring, avhengighet, kreativitet kan sees i sam- menheng: Når verdiene praktiseres, blir barn/unge møtt på en måte som kan bli avgjør- ende viktig for å bli et helt menneske. Dette er også viktig i utviklingen av en sunn gudsrelasjon.

• Bevisst verdiarbeid støtter opp om innholdet i trosopplæringen – gir samsvar mellom «liv og lære». Samtidig er det samfunnsbyggende: Barn/unge som opplever og praktise- rer gode verdier, påvirker samfunnsutviklingen i positiv retning.

• Mye godt verdiarbeid skjer i allerede i trosopplæringen. For å komme videre: Analyser det som skjer, vurder behov og muligheter for endringer, velg tiltak, sett i gang!

Bevisst verdiarbeid er samfunnsbyggende

Foto: Camilla Orten

15

Torunn Fatland, pedagog og gestaltterapeut. Mentor i Skal - skal ikke og i arbeidet med

trosopplæring i Den norske kirke.

Har bl.a. skrevet flere hefter om høytider i barnehagen (IKO-forlaget)

og Kristuskransen med barn (Verbum)

Kilder

1. Ona fyr (Dinamo forlag, 2005) : Ingebrigt Steen Jensen

2. Verdier i verditapets tid (Flux, 2012): Guttorm Fløistad

3. Ikke alt som teller kan telles (Høyskoleforlaget 2005) Torhild Roland Vetvik og Trygve Bergem (red). Boka er knyttet til verdiprosjektet Skal – Skal ikke ( se 5).

4. Plan for trosopplæring GUD GIR - VI DELER. Den norske kirke 2010

5. Kristent Pedagogisk Forum drev tidligere verdiprosjektet Skal – Skal ikke. På prosjektets gamle nettsider www.skal-skalikke.no finnes mange interessante artikler om verdiarbeid, bl.a. Frode Jøssang: Verdier i skolen.

6. Inge Eidsvåg henviser til Knud Løgstrup, dansk teolog og filosof, s. 73 i Ikke alt som teller kan telles.

7. Kristuskransen med barn (Verbum, 2006) Torunn Fatland. Se bl.a. side 58-60

OM - heftene er en del av prosjektet ”Verktøykassa for medarbeidere i trosopplæringen”. Prosjektet støttes av Kirkerådet.

Les mer på www.verktøykassa.no eller www.kpf.no

Andre hefter i serien: OM Medvirkning OM Filosofiske samtaler OM Barns religiøse utvikling OM Barn og kreativitet OM Barnet og Gud OM Det utsatte barnet OM Å bevare sitt hjerte OM Symboler OM Den kreative prossesen OM Frivillige OM Inkludering OM Barnet og det vonde - et kompass for trosformidling OM Diakoni OM Å komme i gang

KPFKristent Pedagogisk Forum