adrians hemmelighet

,!7II2F3-begade!ISBN 978-82-531-4603-4

Adrians hemmelighet 16-09-09 1 drians AdriansdriansAA A driansAdrianshemmelighetAA

Adrians hemm

elighetK�� V��

K��

��

�

K�� V ��

ISBN 978-82-531-4603-4

Adrian var barnas venn. Han var nok veldig gammel, for han hadde langt, hvitt skjegg og nesten ikke hår på hodet. Barna snakket ofte om Adrians hemmelighet. Hadde han gjemt en skatt et sted, eller var han med i en bande som hadde hemmelige møter? En dag oppdager Finn og Sjur Adrians hemmelighet. Kari Vinje (f. 1931) er Norges mest leste kristne barnebokforfatter. Hun er kjent for bøkene om Den vesle jenta og den store tyven, som også ble til fi lmene om Kamilla og tyven. Hun har også skrevet blant annet Den usynlige vennen og Mannen med arret. Adrians hemmelighet (1966) er hennes debutbok.

Adrian_omslag 153x211.indd 1 01-10-09 11:35:41

4 Adrians hemmelighet

Adrians hemmelighet

Copyright © 1966 Luther Forlag ASIllustrasjoner: Kari Vinje Omslagsillustrasjon: Hanne HalvorsenSats: Kristian KapelrudSkrift: Adobe Garamond Pro 16/22,5 pt.Trykk og innbinding: AIT Trykk Otta ASTidligere utgitt i 7 opplag Ny utgave, 1. opplag 2009

ISBN 978-82-531-4603-4

Bøker av Kari Vinje:Adrians hemmelighet og andre fortellinger (1966)

Den vesle jenta og den store tyven (1972)Kamillas venn (1976)

Gud og jeg er venner (1979)Ekornløven (1981)

Mannen med arret (1985)Tyven og tyvebarnet (1991)

Den lille spionen (1992)Den usynlige vennen (1994)

Pelle og de to hanskene: ei bok om døden (1999)

Adrian_innmat 150x205.indd 4 30-09-09 18:22:50

INNHOLD: 5

INNHOLD:

Adrians hemmelighet .................................................... s. 7Tilgivelsen ............................................................................ s. 15Frøet ......................................................................................... s. 27Farlig forbryter på frifot ........................................... s. 35Du var med, du også ................................................... s. 49Det store selskapet ........................................................ s. 59Hvem kommer til himmelen? ............................. s. 71Sånn kan det gå .............................................................. s. 81Gode gjerninger ........................................................... s. 101Konkurransen ................................................................ s. 119Brød ....................................................................................... s. 129


Adrians hemmelighet 7

Adrians hemmelighet

Adrian Quist var nok veldig gammel, for han hadde langt, hvitt skjegg og nesten ikke hår på hodet. Helt fra den dagen han kom flyttende til bygda med ei dragkiste og et slitt orgel, var han omringet av barn. Til å begynne med var de bare nysgjerrige. De hadde aldri før sett en mann med så langt skjegg og med sånn en underlig smal, svart frakk.

Noen håpet nok på å få et glimt av innholdet i kista, men de fleste var mest opptatt av orgelet som kusken hadde satt fra seg ved siden av trappa.

Adrian dro fram en svær nøkkel og låste opp



døra. Så vendte han seg mot barna og smilte så lunt at de fleste vågde seg litt nærmere.

«Nå, karer,» sa han, «har dere lyst til å hjelpe meg inn med orgelet?»

Om de hadde! De hvinte og stønnet og bar så det så ut som om orgelet selv spaserte oppover trappetrinnene på mange små og to store ben.

«Nå var dere jammen flinke,» sa Adrian og humret fornøyd, «vil dere høre når jeg spiller på det også?»

«Åja!» De klappet i hendene av begeistring, men så sa Adrian at nå måtte de ikke klappe mer, for han skulle spille noe oppbyggelig. Barna visste ikke hva «noe oppbyggelig» var, men de satte seg stille ned på golvet og ventet. Så spilte Adrian og sang om det himmelske Jerusalem, om perleporten og om Gud og Jesus så barna nesten trodde de var i himmelen selv. Siden hendte det ofte at han spilte for dem, og alltid ba de ham om å spille «noe oppbyggelig», for det var det fineste de visste.



Barna snakket ofte om hemmeligheten til Adrian.



Iblant tok Adrian fram Bibelen og leste for dem om Jesu kjærlighet til menneskene, og så formante han dem til å være gode mot hverandre.

Adrian var ofte ute og spaserte, og da fikk barna nesten alltid lov å være med. Bare når han gikk opp den lille, mosegrodde stien til heia, ville han være alene. Og dit gikk han hver eneste dag hele sommeren.

Adrian var støtt i godlage, men av og til kunne han sukke og stønne og se veldig lei seg ut. Da gikk han alltid opp den forbudte stien og ble lenge borte, men når han kom tilbake, var han lys og glad igjen.

Finn og Sjur som bodde i huset ved siden av Adrian, hadde en gang spurt hva han gjorde der oppe i heia. Da hadde han bare smilt og sagt: «Det er min egen, lille hemmelighet.»

Barna snakket ofte om hemmeligheten til Adrian. Noen mente at han hadde en skatt gjemt der oppe et sted, andre trodde heller at han var



med i en bande som hadde hemmelige møter. Men ingen torde følge etter ham og spionere.

En dag da Finn og Sjur var ute i hagen og lette etter metemark, så de at Adrian kom ut av huset sitt og begynte å gå oppover mot heia. Finn og Sjur så fort på hverandre. Begge tenkte det samme: Skal vi følge etter og få rede på hemmeligheten?

Fristelsen var for stor.De kikket både til høyre og venstre, men det var

ingen andre i nærheten. Så klatret de over gjerdet og lurte seg inn i småskogen.

Adrian merket ingen ting. Han fulgte stien et stykke, men ved ei gammel kronglefuru tok han av og forsvant. De stanset rådville. Hvor var han nå?

«Der!» hvisket Sjur og pekte. De så den blanke issen til Adrian bare noen meter unna. Forsiktig listet de seg videre. De måtte ikke knekke en eneste kvist, for da ville han oppdage dem.

«Her var det vi så ham sist,» hvisket Finn, «men



hvor er han nå?» Ingen Adrian var å se. Han var som sunket i jorda.

Plutselig for de sammen og lyttet intenst. De hørte noen snakke like bak buskene.

«Adrian!» hvisket Finn i øret på Sjur. «Hør, han snakker om oss!»

«Så må du, kjære Far, ta deg av alle som er syke og har det vondt,» sa Adrian. «Velsign Finn og Sjur og alle barna her omkring, og hjelp dem til å vokse opp som dine stridsmenn –.»

Finn og Sjur torde nesten ikke puste. Nå visste de Adrians hemmelighet: Han gikk hit opp for å be til Gud.

Nå ba han om nåde og fred, om syndenes forlatelse og om hjelp til å leve som et Guds barn. Han ba for misjonærene og predikantene og for folk og land.

Aldri hadde de hørt et menneske snakke med Gud på den måten. Det var jo akkurat som om Gud selv sto like ved siden og hørte på.



Lenge etter at Adrian var gått, sto Finn og Sjur på samme flekken. Så bøyde de buskene forsiktig til side og kom inn på en liten, flat flekk som var dekket av mose og lyng. Foran en stor stein var det merker etter Adrians knær, og på steinen hadde han skrevet med kritt:

«Helliget Herren.»Finn og Sjur syntes det var veldig høytidelig.

Derfor var det ingen av dem som sa noe før de var på hjemveien.

Da dyttet Sjur bort i Finn og sa:«Du Finn, jeg skulle gjerne være en sånn

stridsmann som Adrian snakket om.»«Jeg også.» «Vet du hvordan man blir det?»«M-nei, vi får spørre Adrian.»Og det gjorde de, men det er en annen historie.


,!7II2F3-begade!ISBN 978-82-531-4603-4

Adrians hemmelighet 16-09-09 1 drians AdriansdriansAA A driansAdrianshemmelighetAA

Adrians hemm

elighetK�� V��

K��

��

�

K�� V ��

ISBN 978-82-531-4603-4

Adrian var barnas venn. Han var nok veldig gammel, for han hadde langt, hvitt skjegg og nesten ikke hår på hodet. Barna snakket ofte om Adrians hemmelighet. Hadde han gjemt en skatt et sted, eller var han med i en bande som hadde hemmelige møter? En dag oppdager Finn og Sjur Adrians hemmelighet. Kari Vinje (f. 1931) er Norges mest leste kristne barnebokforfatter. Hun er kjent for bøkene om Den vesle jenta og den store tyven, som også ble til fi lmene om Kamilla og tyven. Hun har også skrevet blant annet Den usynlige vennen og Mannen med arret. Adrians hemmelighet (1966) er hennes debutbok.

Adrian_omslag 153x211.indd 1 01-10-09 11:35:41

adrians hemmelighet

Documents