1

Aftenpostens veiledning i flerkulturelt språk

Synes du det er vanskelig å vite hvilke begreper du skal bruke på det flerkulturelle området? Med denne

listen ønsker Språkutvalget i Aftenposten å gi en veiledning. Listen er en redigert og modifisert utgave av

Østlandssendingens og Inkluderingsdepartementets lister.

Begrepene er delt inn i 3 grupper:

- Greie begreper

- Vær varsom

- Bør ikke brukes

Til slutt redegjør vi for begrepsbruk innenfor islam.

Anbefaling:

Vær så presis og konkret som mulig! Velg det begrepet som er mest dekkende og relevant! Også "vær

varsom-ordene" kan brukes, når det er relevant. I sitater bør vi være mer liberale i begrepsbruken enn i

resten av teksten. Tenk gjennom om det i det hele tatt er nødvendig og relevant å bruke betegnelser for

etnisk bakgrunn i hvert konkrete tilfellet.

Greie begreper:

Asylsøker

Et juridisk begrep som brukes om en person som på egenhånd og uanmeldt ber myndighetene om

anerkjennelse og beskyttelse som flyktning. Personen kalles asylsøker inntil søknaden er avgjort hos UDI.

Etnisk/etnisitet

Henviser ofte til nasjonal opprinnelse, men det kan være ulike etniske grupper innenfor en nasjonalstat.

Alle har en etnisk bakgrunn, også hvite nordmenn.

Etnisk minoritet/majoritet

Etnisk betyr kulturelle særtrekk ved en folkegruppe og minoritet i mindretall. Begrepet er unødvendig

dersom det er underforstått at det ikke er andre typer minoriteter, f.eks seksuelle, som omtales. Da kan i

stedet det kortere minoritet brukes. Det samme gjelder for majoritet.

Etnisk norsk

Grei betegnelse for majoritetsbefolkningen i Norge.

Etterkommere (av innvandrere)

En etterkommer er en person født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Betegnelsen brukes noen ganger

også i videre betydning og inkluderer utenlandsfødte som kom til Norge i svært ung alder og som har vokst

opp her. Etterkommer kan erstatte bruken av annen- og tredjegenerasjons innvandrere osv.

2

Alternativ:

Førstegenerasjonsnordmann eller nordmann med innvandrerbakgrunn.

Fler- og tokulturell

Beskriver mennesker som har bakgrunn fra flere kulturer, for eksempel barn av innvandrere, flyktninger

eller foreldre med ulik etnisk bakgrunn.

Flerspråklig

Viser til at man kan to eller flere språk. Begrepet får i større grad enn minoritetsspråklig (se dette) fram

ressursen i det å kunne flere språk.

Flyktning

I juridisk forstand omfatter begrepet overføringsflyktninger og asylsøkere som har fått innvilget politisk asyl

eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. I dagligtale brukes ordet om mennesker på flukt.

Majoritet, minoritet og minoritetsbakgrunn

Begrepsparet minoritet/majoritet (mindretall/flertall) er nøkternt og hensiktsmessig å bruke i mange

sammenhenger. Mennesker kan tilhøre etniske, språklige, religiøse minoriteter, eller majoriteten. Disse

begrepene er mer anvendbare på dagens virkelighet enn innvandrer og utenlandsk opprinnelse. Fordi man

både kan tilhøre majoritet og minoritet samtidig – en homofil mann, en jødisk norskfødt kvinne, en kristen

vietnameser – bør begrepet ikke brukes alene, men presiseres ved å bruke religiøs minoritet, språklig

minoritet eller etnisk minoritet

Minoritetsspråklig

Brukes vanligvis til å betegne noen som ikke har norsk som sitt førstespråk. Det er viktig å huske at en

person med innvandrerbakgrunn ikke nødvendigvis er minoritetsspråklig.

Muslimer

Mennesker som har islam som religion. Karakteristikk som bør brukes på linje med kristen, katolsk osv. når

religion er relevant. Norske muslimer betegner muslimer som er bosatt i Norge.

Norsk/nordmann

Nordmenn er folk som er bosatt i Norge med plikter og rettigheter etter norsk lov, og som har en

tilknytning til landet. Det kan være personer med røtter både i Norge og i andre land. I et mangfoldig

samfunn har folk flere identiteter. Hvorvidt man føler seg norsk er en subjektiv vurdering. Det er mange

måter å være norsk på, og mange begreper brukes om ulike former for norskhet. Etnisk norsk/nordmann,

mørkhudet nordmann eller norskvietnameser brukes for å presisere nærmere hvem man snakker om.

Norsk-pakistansk, norsk-vietnamesisk

En saklig beskrivelse av mennesker med sammensatt bakgrunn. Det er mest vanlig å bruke dette om barn

av utenlandsfødte foreldre som er oppvokst i Norge, men det er heller ikke uvanlig at voksne som har bodd

lenge i Norge betrakter seg som halvveis norske.

3

Nyankomne innvandrere

Et presist begrep om innvandrere som nylig har kommet til Norge.

Synlig minoritet/-sbakgrunn

Hvem som er en synlig minoritet, kan avhenge av situasjonen. Med uttrykket synlig minoritetsbakgrunn

kommer det klarere frem at det er snakk om nordmenn med innvandrerbakgrunn som for eksempel skiller

seg fra etnisk norske når det gjelder hudfarge.

Nordmann/norsk med innvandrerbakgrunn

En mer inkluderende og presis begrepsbruk enn innvandrer, dersom man ønsker å beskrive mennesker

med utenlandsk bakgrunn som har en sterk tilknytning til Norge.

Vær varsom:

Eksotisk

Mange forbinder noe positivt med begrepet, men det kan også oppfattes som avstandskapende. Det er

som regel ønskelig å være mer konkret. Bør ikke brukes om personer, men kan godt brukes om for

eksempel mat.

Hjemlandet

Hva som oppleves som hjemme er en subjektiv erfaring. Når man bruker begrepet hjemlandet sier man

likevel noe om hvor man mener personen hører hjemme. Å karakterisere Pakistan eller Somalia som

hjemlandet til etterkommere av innvandrere er ikke riktig. Deres hjemland er Norge. Hvis man ønsker å si

noe om røttene til en etterkommer er det riktigere å si hjemlandet til foreldrene.

Hudfarge

Hudfarge beskrives oftere jo mørkere personen er i huden. Hvitfarge nevnes svært sjelden. Det kan bidra til

å skape et bilde av mørkhudede som annerledes, og krever stor grad av bevissthet ved bruk. (Se også synlig

minoritet).

Ikke-vestlig/-bakgrunn

Dette er en statistisk kategori innført av SSB for å kunne dele innvandring til og innvandrere i Norge i to

grupper etter landbakgrunn. De nye EU-landene som Polen, Latvia, Litauen og Estland kommer etter SSB sin

inndeling inn under kategorien ikke-vestlig. Ikke-vestlig blir i debatter av og til feilaktig brukt som et

synonym for mørkhudet (se hudfarge) eller muslim. Forestillinger om avstand i kultur og utviklingsnivå kan

ofte være bygget inn. Begrepet tar utgangpunkt i vesten som sentrum, der ikke-vestlige blir negativt

definert som de andre. SSBs begrepsbruk på området er under revisjon. Vær mer presis når dette er mulig.

Innvandrer

Begrepet beskriver "en utenlandsfødt person, fast bosatt i Norge, som har utenlandsfødte foreldre"

(Stortingsmelding 17). Dette er en nøktern og begrensende definisjon av innvandrerbegrepet som utelukker

de mindre presise 1. og 2. generasjons innvandrer. Vi anbefaler begrenset bruk av innvandrer fordi det i

4

dagligtalen misbrukes til å omfatte langt flere enn dem som passer inn i definisjonen over. Personer som er

født i Norge, kan ikke regnes som innvandrere. Dersom man i noen sammenhenger ønsker å omtale både

innvandrere og etterkommere (se dette) som en gruppe, er personer med innvandrerbakgrunn,

flerkulturelle, etniske minoriteter eller bare minoriteter gode alternativer.

Mørkhudet, svart, hvit, brun

kan brukes når det er hensiktsmessig å beskrive en persons utseende så presist som mulig, for eksempel i

en etterlysning, eller dersom det er tale om diskriminering.

Norsk statsborger

Et juridisk begrep som er helt klart definert. Det bør selvfølgelig bare brukes når statsborgerskap er

relevant.

Norske verdier

Ved å karakterisere noe som norske verdier kan man oppfattes dit hen at man samtidig sier at dette ikke er

andres verdier. Uttrykket vestlige verdier blir av enkelte brukt på omtrent samme måte. Men verdiene det

er snakk om er ofte verdier som finnes også andre steder i verden. Bruken kan derfor oppleves som

ekskluderende.

Utlending

bør bare brukes om turister og utenlandsfødte personer som ikke er fast bosatt i Norge. Statistisk

Sentralbyrå opererer med en grense for fast bosetting ved seks måneder.

Farget

Inneholder lite informasjon. Brukes bare dersom det er direkte relevant å snakke om hudfarge. I de fleste

tilfeller vil det være viktigere å bruke et begrep som sier mer om kulturbakgrunn.

Utenlandsk opprinnelse

Helt upresist. Vær så konkret som mulig.

Våre nye landsmenn

Opprinnelig dekkende og inkluderende begrep for innvandrerbefolkningen, men brukes i dag for det meste

ironisk/spøkefullt. Upresist.

Bør ikke brukes:

Annen- og tredjegenerasjons innvandrer

Den primære identiteten til noen som er født og oppvokst i Norge er gjerne norsk, og det blir derfor feil å

kalle vedkommende en andregenerasjons innvandrer. Etterkommere (av innvandrere) eller

førstegenerasjonsnordmann er gode alternativer.

Fremmedkulturell (eller fjernkulturell)

Disse begrepene er i utgangspunktet negative fordi de brukes til å skape distanse eller å ekskludere. De

oppsto i ekstreme høyremiljøer på 80-tallet og fikk innpass i media.

5

Etnisk opprinnelse

Brukes ofte galt. Vi har alle en etnisk opprinnelse. Står uttrykket alene, betyr det derfor ingenting.

Muslimsk utseende

Muslimer i Norge kommer fra mange forskjellige land og ser svært forskjellige ut. Vær mer presis.

Neger

Oppfattes nedsettende av mange norsk-afrikanere og bør ikke brukes. Afrikansk utseende er et godt

alternativ. Svart er også greit å bruke, men bare dersom hudfarge er relevant.

Utenlandsk utseende

er et meningsløst begrep

Islam:

Redegjørelse for begreper knyttet til islam og muslimer.

islamisme

* islamister

* radikale islamister

* moderate islamister

* militante islamister

* militante islamister

Islamisme er en politisk ideologi som har som mål at nasjoner skal styres etter islamske lover. Islamister er

folk som på forskjellig vis kjemper for å innføre religiøst styre. Det er vanlig å skille mellom radikale

islamister – som bruker udemokratiske metoder – og moderate islamister - som vil innføre dette gjennom

valg. Islamister som er villige til å bruke vold for å nå sitt mål, kalles militante islamister. * muslimer

* konservative muslimer

* liberale muslimer

De fleste muslimer er ikke islamister, men praktiserer sin religion uten å ha en politisk agenda. Det er vanlig

å skille mellom konservative og liberale muslimer (i likhet med kristne). De konservative bekjenner seg til en

tradisjonell tolkning av koranen, mens de liberale står for en friere tolkning tilpasset vår tid. Euro-islam

regnes som en liberal retning. I de flerkulturelle miljøene i Norge finnes både konservative og liberale

muslimer. * terrorisme

* ekstremisme

* fundamentalisme

Terrorisme og ekstremisme er betegnelser som karakteriserer noe som voldelig og ytterliggående, uten å

forklare religiøs, politisk eller ideologisk bakgrunn for handlingene. Fundamentalisme er opprinnelig hentet

fra kristen terminologi og betyr en konservativ bevegelse som mener at bibelen er ufeilbarlig autoritet.

Dette begrepet brukes ikke av muslimer om seg selv. Vær varsom ved bruk av fundamentalisme. Begrepet

er upresist, og kan oppfattes negativt av enkelte muslimske grupper, særlig moderate muslimer. * jihad

6

* jihadist

Jihad betyr hellig krig og den kan føres både ved bruk av sverdet eller ordet som våpen. Vær varsom ved

bruk av ordene jihad og jihadist. Alle religiøse anstrengelser (i islam) er å regne som jihad. I Vesten blir jihad

bare sett på som væpnet aksjon. Bruk heller ordet militante muslimer (eller islamister) hvis det er snakk om

våpenbruk begrunnet med islam. Listen bygger på NRK-Østlandssendingens Svarteliste og

Inkluderingsdepartementets Et inkluderende språk.

Når bør barna begynne på skolen?

Det finnes få argumenter for skolestart for 5-åringer.

Bør norske barn begynne på skolen tidligere enn de gjør i dag?

I USA starter barna normalt på skolen det året de fyller fem, mens barn i Norge starter det året de fyller

seks. Forslag om tidligere skolestart i Norge dukker opp med jevne mellomrom. På samme måte er det en

debatt om en bør utsette skolestarten, og forskningen fra USA melder om at 15-20 prosent av guttene

holdes igjen ett år før skolestart. Hva er argumentene for å starte tidlig, og hva er argumentene for å

utsette skolestart? Og ikke minst, hva sier den empiriske forskningen om dette?

Argumenter for...

Det er flere mulige forklaringer på at alder ved skolestart betyr noe for langsiktige utfall for barna, dvs

hvordan de gjør det i utdanning og arbeidsliv. Teoretisk kan en tenke seg at det er en fordel forbundet med

tidligere skolestart: Tidlig skolestart betyr at en er ferdig med skolen tidligere slik at en kan høste

avkastningen av utdanningen over en lengre periode. Videre kan det tenkes at barn lærer mer av å begynne

tidlig på skolen fremfor å tilbringe et år til i barnehagen eller i hjemmet. Argumentet kan imidlertid lett

snus, at barna ikke vil være modne nok til å motta kunnskap. Til slutt kan det hevdes at vi som foreldre

setter inn større innsats i å hjelpe barna med skolearbeid jo yngre barnet er.

... og argumenter mot

Det er også argumenter mot en tidlig skolestart: Det kan tenkes at barn lærer mindre når de er yngre og

mindre modne. Det kan også tenkes at det er en ennå større ulempe i læringen for de barna som er relativt

sett yngre enn sine medelever (det kan være et helt år i aldersforskjell innen ett klassetrinn for eksempel). I

tillegg kan det være slik at det er en fordel for barna som er relativt sett eldre og mer modne når de tar

eksamen (for eksempel i slutten av ungdomsskolen), da disse vil ha en fordel av dette i senere skolegang

siden karakterer er avgjørende for hvilken skole de blir tatt opp på.

Gitt at det er argumenter både for og imot tidlig skolestart vil empirisk forskning være viktig når vi skal

vurdere de faktiske effektene av tidlig versus senere skolestart på hvordan barn gjør det i skole- og

7

arbeidsliv. Her vil det være viktige å skille mellom forhold man ønsker å måle effekten av, i dette tilfellet

alder ved skolestart, og andre forhold som kan tenkes å spille en rolle for hvor godt man klarer en test, for

eksempel hvor gammel man er når man tar testen. Med andre ord ønsker en å isolere effekten av alder ved

skolestart fra alder i seg selv.

I artikkelen «Too Young to Leave the Nest? The Effects of School Starting Age» publisert i et av de fremste

tidsskriftene i økonomi, Review of Economics and Statistics i 2011, analyserte jeg dette fenomenet sammen

med mine kolleger Professor Sandra Black and Paul Devereux. Her benytter vi oss av det man gjerne kaller

et naturlig eksperiment for å kunne identifisere den separate effekten av alder ved skolestart og alder i seg

selv.

Har sjekket langvarige effekter

Siden barnas alder innen et kull kan variere med et helt år kan vi skille mellom alder og skolestartalder ved

å sammenligne barn født i desember et år med barn som er født i januar neste kalenderår. Disse barna har

dermed samme alder, men januar-barnet begynner på skolen et år senere. For å se på hvordan de gjorde

det senere i livet brukte vi resultater for sesjonstesting for gutter samt lønnen deres i voksen alder, etter

endt skolegang (hele aldersperioden 24 til 35). I dette tilfellet bruker vi både regelen for når en begynner på

skolen og en mer utilsiktet praksis for når en blir sesjonstestet i ulike regioner.

Vi finner at alder har en separat effekt på hvor bra en gjør det på eksamen og ved sesjonstesting, de som er

eldre når de tar testen gjør det bedre. Altså er argument for at jo eldre en er når en tar avgangseksamen i

ungdomsskolen, jo bedre karakterer. Når det gjelder den isolerte effekten av alder ved skolestart derimot,

finner vi så godt som ingen effekt på sesjonstestene for gutter. Videre finner vi kun en veldig liten positiv

effekt på kvinner og menns lønn, og den lille fordelen av tidligere skolestart forsvinner når de har passert

30 år. Disse resultatene er senere blitt støttet av tilsvarende studier fra andre land.

Liten effekt

Med andre ord ser det ikke ut til at valg av skolestart rundt den aktuelle aldersgruppen betyr mye i Norge.

Det kan jo komme av at alternativene er godt utbygd, dvs barnehage, og vi vet at fra andre norske studier

at barnehage har en svært positiv effekt på barns utfall senere i livet. Med andre ord vet vi at tidlig

investering i barna våre gir en høy avkastning, for eksempel i barnehager, mens det ikke er mye støtte i

forskningen for at framskjøvet skolestart vil gi et viktig bidrag i seg selv.

Hva kreves for å være norsk, og for å bli norsk?

Hva vil det si å være norsk? Hva skal kreves av den som ønsker å bli norsk borger? Skal innvandreren tillates

et dobbelt statsborgerskap? Grete Brochmann, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, retter

søkelyset på den nye lov om statsborgerskap i Norge som Regjeringen legger frem.

8

R EGJERINGEN LEGGER med det første frem en odelstingsproposisjon, "Om lov om norsk statsborgerskap".

Lovforslaget har hatt et langt svangerskap. Lovutvalget som gjorde forarbeidene ble oppnevnt i 1999, og

innstillingen som forelå i 2000, var preget av grunnleggende dissens på flere viktige punkter. Flertallet

ønsket å myke opp statsborgerretten med bl.a. åpning for dobbelt statsborgerskap. Mindretallet la vekt på

statsborgerretten som en sentral del av den demokratiske tradisjon og det politiske fellesskap i Norge, med

viktige koblinger til det nasjonale kulturelle landskap.

Mindretallet ønsket å opprettholde krav om ett statsborgerskap, og ville samtidig innføre språkferdighet og

samfunnskunnskap som vilkår for naturalisering.Regjeringens lovforslag nå i 2004 (sammenholdt med

Mangfoldsmeldingen - Stortingsmelding nr. 49 - som ble presentert tidligere i høst) støtter seg interessant

nok på mindretallets forslag på viktige punkter. Regjeringen ønsker en sterkere vektlegging av de

grunnleggende fellesskapsverdier, den vil ikke ha dobbelte statsborgerskap, men derimot språkkrav og

seremoni med edsavleggelse ved naturalisering. De to viktige dokumentene som har kommet fra Erna

Solbergs departement i høst, signaliserer en dobbelthet vi gjenfinner i mange andre europeiske

innvandringsland: Man ønsker å styrke nasjonalstatens og fellesskapets interesser, samtidig som man

satser på at individer er viktigere enn kulturer når det gjelder nykommeres rettigheter. Statsborgerrettens

rolle i dette terrenget er kontroversiell.

KOLLEKTIV IDENTITET.Tradisjonelle begreper om statsborgerskap forutsetter kollektiv identitet i en eller

annen grad eller form. Det flerkulturelle samfunn setter derfor et nytt tema på dagsordenen: Hvordan

skape fornyet samfunnsmessig samhold og solidaritet med utgangspunkt i kulturelt mangfold? Og hvor går

grensene for mangfoldet; hva kan det forhandles om, og hvor setter majoriteten ned foten?

Statsborgerskapsinstitusjonen, som mange trodde var på vei inn i solnedgangen med globalisering,

europeisk integrasjon og den internasjonale rettighetsutviklingen, skaper mange steder heftig debatt. Og

nasjonalfølelse - et fenomen samfunnsvitere iherdig har nedgradert i nyere tid - viser seg å være en nisse

på lasset i kosmopolitismens farvann.Temaene i "Om lov om norsk statsborgerskap" handler om hva som

kreves for å bli norsk.

Et kraftfullt underliggende tema er imidlertid hva det betyr å være norsk. Dette er et grunnleggende ugreit

spørsmål, der to tenkemåter er i spill samtidig: Majoritetskulturen er noe, men den er ikke essensialistisk

eller gudegitt - den er skapt, men den pelles lett fra hverandre ved nærmere ettersyn, den er inkonsistent,

umulig - men veldig viktig.Hvis man forsvarer retten til at minoritetskulturer er noe som også bør bevares,

er det vanskelig å argumentere mot at det samme gjelder majoritetskulturen.

Vi kommer ikke utenom nasjonsbegrepet. Når vi blir perfekte til å dekomponere nasjonalfølelsen, reiser

den seg igjen bak vår rygg. Å dekomponere folks følelser er et tveegget sverd. Vi kan sole oss i forklarelsens

lys, mens kamper kjempes rundt oss. Innlemming av nykommere er blitt forstått på forskjellige måter i ulike

historiske epoker. Vesentlig for de ulike tilnærmingene er hvilket syn toneangivende krefter har på

9

samfunn, og basisvilkårene for å få samfunn til å fungere og opprettholde seg selv. I grove trekk har det før

og nå vært enighet om at majoriteten har og bør ha rett til å beskytte det økonomiske og sosiale systemets

rett til å gjenskape seg selv, eller med samfunnsforskeren Michael Walzers ord: et politisk fellesskap har

rett til å bevare integriteten til sin livsform.

M AJORITETENS KJERNEVERDIER.Men hva som ligger i dette, er langt mer kontroversielt. Basisvilkårene kan

gis ulike ideologiske betydninger. Er nasjonal identitet og nasjonal/etnisk homogenitet for eksempel et

basisvilkår for å reprodusere et samfunns livsform? Eller holder det med tilslutning til en felles politisk

kultur og - i moderne demokratier - til rettsstatsprinsipper?Hvilke "kjerneverdier" er det majoriteten vil

forsvare, og hvilke interesser representerer disse? Hvilke juridiske virkemidler har man til rådighet for å

forme det fellesskap man ønsker at borgere i Norge skal være en del av? Ønsker vi primært individer som er

fleksible på det globale markedet, eller ønsker vi et politisk fellesskap? Hvilke krav stilles og hvilke

rettigheter gis?

Samfunnsvitere diskuterer for tiden hvorvidt majoriteten kan kreve tilslutning til det liberal-demokratiske

fundamentet i samfunnet. Toneangivende fagpersoner på dette området, som f.eks. canadiske Will

Kymlicka, kombinerer en klar støtte til multikulturalisme med sterke krav til tilpasning på dette området:

Innvandrere plikter å lære seg majoritetens språk, samt sette seg inn i landets historie og styresett. Han

understreker at alle innbyggere i et land har plikt til å gjøre sitt for å opprettholde sentrale institusjoner, og

han finner det også rimelig at nykommere faktisk presses til å bli en del av majoritetskulturen.

Majoritetskulturen har en legitimitet til selvbevaring hos Kymlicka. Men majoritetens legitimitet hviler på et

fundamentalt premiss om at samfunnet er pluralistisk i utgangspunktet, med varierte innslag av grupper -

etniske/religiøse og andre - som skiller seg fra majoriteten. Nykommere skal således presses til å bli en del

av en mangfoldig og liberal kontekst - de skal gjøres til en del av en moderne og tolerant pluralisme.

K RAV TIL INNVANDRERE.Inntil nylig har norske myndigheter vært langt mindre eksplisitte når det gjelder

majoritetens legitimitet når det gjelder å stille krav overfor innvandrere. De svakere, eller mer tvetydige,

kravene norske myndigheter har stilt til innvandrere, kan paradoksalt være en refleksjon av et annet syn på

samfunnet og den nasjonale kultur. Vage krav og forventninger i det multikulturelle feltet kan være et

resultat av en mye "tykkere" forståelse av nasjonal-kultur, representert i det minste i deler av befolkningen:

At det er noe som er distinkt norsk, og at dette er noe som vanskelig kan annammes av nykommere. Det

kan være vanskelig for den norske staten å mobilisere i forhold til rettsstatsprinsipper når man samtidig

legger vekten på "kulturarven" basert på kristendom som grunnverdi. Hvordan kan man presse nykommere

til å annamme majoritetens kultur hvis man langt på vei betrakter det som et umulig foretagende?

Mange land vi ofte sammenligner oss med, har også nylig revidert sin statsborgerrett. Resultatet tegner et

sammensatt og tvetydig bilde. På begynnelsen av 90-tallet så det ut til at USA og Europa var på vei inn i en

omvendt utvikling, der USA prøvde å stramme inn på rettighetene til tatsborgerskap, mens Vest-Europa

10

gjorde det motsatte, dvs. ønsket å av-etniifisere statsborgerskapet samtidig som man la hovedvekten på

politiske verdier. Flere land tillot dobbelt statsborgerskap som et ledd i denne utviklingen. Nå, en del år

senere, ser det ut til at prosessen der stadig flere land tillot dobbelt statsborgerskap, i det minste flater ut -

Nederland har sogar reversert prosessen: de innførte dobbelt statsborgerskap i 1992, men gikk bort fra det

igjen i 1997. Andre steder, der man står fast ved dobbelt statsborgerskap, har man imidlertid innført nye og

strengere krav for å bli naturalisert, av typen språkkunnskaper, samt kjennskap til demokratiske prinsipper

og samfunnslære.

Flere steder har man innført naturaliserings-seremonier og avlegging av lojalitetsed til det nye hjemlandet.

(Slike krav har forøvrig lenge eksistert i lovgivningen til de store innvandringslandene USA, Canada og

Australia.) Det tas eksplisitt til orde for å oppgradere statsborgerskapet som institusjon.Slående er det like

fullt hvor mye variasjon som stadig finnes mellom statsborgerretten i liberal-demokratiske stater i denne

internasjonaliserte tid. Bare innen Norden er det nå vesentlige forskjeller når det gjelder flere sentrale

spørsmål: Island, Finland og Sverige tillater dobbelt statsborgerskap, men skiller lag når det gjelder krav til

antall års botid for å oppnå statsborgerskapet (Island 7 år, Finland 6 år, Sverige 5 år).

Norge og Danmark ønsker ikke dobbelte statsborgerskap, og har henholdsvis 7 og 9 års botidskrav. Sverige

og Island er de eneste landene i Norden som nå hverken krever språkferdigheter eller andre kunnskaper for

å innvilge statsborgerskap. Uansett hvordan statsborgerretten vil ta form etter stortingsbehandlingen nå i

høst, vil prosessen være en påminnelse om at den flerkulturelle stat også er avhengig av en ramme for sin

eksistens. Man trenger en form for samhørighet å leve ut sin forskjellighet innenfor et eller annet "vi". Men

dette viet er foranderlig. Det nye forandrer viet, noe 1000 års norsk innvandringshistorie vitner om. Med de

to ferske innspillene plasserer Regjeringen seg midt i spenningsfeltet mellom det liberale og det nasjonale:

tolerant mangfold og nasjonalt fellesskap.

Avleggs statsborgerskapslov

Debatten om dobbelt statsborgerskap bør gjenopptas. Norge har en avleggs lovgivning på området, skriver

Marta Bivand Erdal og Tove Heggli Sagmo, Institutt for fredsforskning.

Debatten om norsk statsborgerskap er igjen aktuell i lys av krigen i Syria, radikaliseringstrusselen og frykten

for at norske borgere rekrutteres til terrorisme. En annen debatt blir stadig glemt: Vi oppfordrer til å

gjenoppta debatten om dobbelt statsborgerskap, der Norge har en avleggs lovgivning, som det eneste

landet i Norden. Begge diskusjonene er viktige, og begge bør tas nå. Men det er separate diskusjoner.

I Danmark besluttet man i sommer å tillate dobbelt statsborgerskap. Nå kan dansker som flytter ut,

beholde sitt danske statsborgerskap, selv om de også søker et nytt. Utenlandske borgere i Danmark kan

11

også søke om dansk statsborgerskap, i tillegg til å beholde sitt opprinnelige. Danmark hadde et konservativt

lovverk, men har nå valgt en ny linje.

Den danske justisministeren, Karin Hækkerud, begrunnet endringen slik i en pressemelding: «Lovgivningen

om dobbelt statsborgerskab er af stor betydning for mange mennesker, fordi den i høj grad vedrører

national identitet og tilhørsforhold ... Mange vælger i dag at bosætte sig i fremmede lande, men bevarer

stadig en stærk tilknytning til oprindelseslandet. Vi skal ikke tvinge folk til at vælge mellem tilhørsforhold».

Danmark har dermed klart å skille debatten om dobbelt statsborgerskap fra terrormistenkte danske

statsborgere og hvorvidt man bør frata dem deres danske pass.

ARTIKKELFORFATTERNE. Marta Bivand Erdal (øverst) og Tove Heggli Sagmo.Den danske argumentasjonen

for dobbelt statsborgerskap står i sterk kontrast til norske politikeres argumenter da man debatterte

statsborgerskapslovgivningen i Odelstinget i 2005. Signe Øye fra Ap sa blant annet at: « ...

statsborgerskapet er et viktig symbol på tilhørighet og lojalitet til det norske felleskapet. Vi tror også at

tilknytningen til Norge kan svekkes ved at man har dobbelt statsborgerskap». Frps Per Sandberg mente at

statsborgerskap er noe man skal gjøre seg fortjent til og at det kan fungere som en «gulrot som hadde vært

med å styrket også integreringsarbeidet.»

Den norske loven gjennomgikk dermed ingen større endringer, og det var bredt politisk flertall om å

opprettholde forbudet mot dobbelt statsborgerskap. Argumentene var preget av en kobling mellom

statsborgerskap og det nasjonale fellesskapet, men en underliggende forståelse av at mennesker enten er

du norsk (og norsk statsborger), eller så er du ikke norsk (og ikke norsk statsborger). Virkeligheten viser at

dette bildet i økende grad slår sprekker, fordi stadig flere, både med og uten innvandrerbakgrunn, lever liv

med tilhørighet til flere land.

Snart ti år er gått siden den nye statsborgerloven kom, og både politikken og samfunnet forøvrig er i dag

sterkere preget av det mangfoldet økt innvandring til Norge har medført. Bevisstheten og forståelsen

omkring menneskers tilhørigheter til flere land har vokst. Forskning på Prio viser at det er liten

sammenheng mellom oppfatninger om god eller dårlig integrering og tilknytninger til andre land enn

Norge. Det viser seg at de som er mest aktive utenfor Norges grenser, gjerne er de samme som er mest

aktive i det norske samfunnet. Tilhørigheter til to land lever ofte i beste velgående i praksis, men her i

Norge kan dette ikke formaliseres med to statsborgerskap og to pass.

Analyser fra Statistisk sentralbyrå peker også på andre problematiske sider ved dagens lovgivning. Den

fører til at en voksende gruppe av innvandrere fra Nord-Amerika og Europa ikke deltar i norsk politikk

gjennom stortingsvalg. Denne gruppen velger stort sett ikke norsk statsborgerskap til fordel for sitt

opprinnelige. De fleste innvandrere i Norge tilhører denne gruppen, og manglende deltagelse fra disse i

norske politiske prosesser bør tas på alvor.

12

UDI-direktør Frode Forfang beskriver i en kronikk på NRK/ytring i juni de utfordringene prinsippet om kun

ett statsborgerskap i Norge skaper i praksis: Det innvilges stadig flere dispensasjoner, hvor personer som får

innvilget norsk statsborgerskap likevel får beholde sitt opprinnelige statsborgerskap. Å opprettholde en

lovgivning på prinsipielt grunnlag, som i praksis er umulig å gjennomføre, svekker det potensialet som ligger

i statsborgerskapet som et virkemiddel for å bygge et fellesskap blant borgere i en stat. Dette

fellesskapspotensialet er man i hele Norden, unntatt Norge, enige om at opprettholdes, også når man

åpner for dobbelt statsborgerskap.

Det ansvarlige er å si nei til OL nå

Behov for byutvikling og investering i idrettsanlegg i Oslo er ikke et argument for OL. Det er å snike i køen

av utfordringer som skal løses.

Debatten om et OL i Oslo 2022 er høyaktuell, og den engasjerer. Beslutningen som skal tas er stor,

krevende og viktig.

Det står respekt av at statsminister Erna Solberg foreløpig holder kortene tett til brystet og har latt

prosessen gå sin gang i påvente av beslutningsgrunnlaget.

Men nå forstår jeg at stortingsrepresentantene ikke engang har full oversikt over hva man egentlig skal ta

beslutning tilnår det skal stemmes.

Må lytte når meningsmålingene sier nei

Jeg er selvsagt spent på hvor mitt eget parti står i spørsmålet og hva den endelige beslutningen blir. Og av

det jeg forstår, kan vi få svar fra Høyres stortingsgruppe allerede førstkommende onsdag.

I påvente av det vet jeg at høyrefolk er gode lyttere. Både til sine egne og til hele folket. Reservasjonssaken

for leger i abortspørsmålet er et flott og strålende eksempel på nettopp det.

Derfor ser jeg verdien av å si til mitt Høyre, et tydelig klart og langt nei til å søke om å arrangere OL i 2022

- selv om idrettsgleden er stor.

Jeg håper flere i Høyre sier tydelig ifra om hvor de står i spørsmålet førstortingsgruppen avholder sitt møte

på onsdag. IOC må gjerne svares med en «kald skulder», og politikere må lytte til folket. Om vi skal tro på

meningsmålingene, og det gjør man vel, så er motstanden overveldende.

Behovene er over hele landet

Behov for ny infrastruktur, byutvikling, investering i nye og opprusting av eksisterende idrettsanlegg i Oslo

er ikke et argument - det er i beste verste fall å snike i køen av utfordringer som skal løses, og nesten som

et lite tyveri.

13

Det er vel ikke et lokalmiljø eller en by i dette land som ikke trenger det samme. Nei til denne

feilprioriteringen og skjevdelingen! Har vi økonomiske muskler til det, bør det satses i bredden og i hele

landet!

Det er ikke vanskelig å forstå at bystyret og ordføreren i Oslo ønsker seg et OL. Noe annet er jo nærmest

ulogisk. Alle andre må bruke sunn fornuft.

En slik folkefest hadde vært helt fantastisk - men så langt ifra riktig å prioritere.

Budsjettsprekk

35 milliarder kroner blir fort og erfaringsmessig det dobbelte. Argumentet om de 8 miliardene man

proklamerer og pynter med at man har kuttet, er noe av det dummeste jeg har hørt. Gjør heller den ærlige

beregningen på merkost.

Vårt eget Ski-VM sprakk budsjettet, det gikk fra 180 millioner kroner til 2,6 milliarder kroner. Vi må ikke

innbille oss at vi er høyt hevet over andre som ikke kan regne.

Historien viser en gjennomsnittlig budsjettsprekk på 179 prosent. Om man regner at Oslo-OL sprekker like

mye som det gjennomsnittlige for vinter-OL (135 prosent), vil prislappen bli 79 milliarder kroner.

Lillehammer-OL var heller ikke unntatt dyster statistikk og ble mange ganger dyrere enn de første

estimatene.

En vanvittig prioritering

I forhold til den bejublede «eldremilliarden» som Stoltenberg blir husket for - som for øvrig ble som en hån

mot de mange eldre som ønsket seg en verdigere alderdom og trodde de skulle få det - blir det vanvittig å

tenke på å skulle prioritere en idretts- og folkefest i noen få skarve uker.

De enorme summene kan vanskelig forsvares som riktig bruk av penger. Vi kunne fått noen skole-, eldre-,

idretts-, kultur-, forskning-, samferdsel- og helsemilliarder for de samme pengene.

Kommune-Norge sliter med dårlig økonomi, og svært mange er i realiteten teknisk konkurs og har store

utfordringer med å holde tritt med grunnleggende og lovpålagte tjenester.

Skal vi virkelig unne oss magisk stemning, idretts- og folkefest i et par uker, og investeringer som i stor grad

og hovedsak tilkommer hovedstaden og omkringliggende kommuner isolert sett?

Ja, toppidretten vil ha et uvurderlig stort utbytte - og i bredden vil synergien ha verdi. Oslo får løst

utfordringer på mange felt og områder, og ja, dette har også positive ringvirkninger for resten av landet.

14

Det er selvsagt ikke alt som skal settes opp mot hverandre. Kultur og idrett er langt viktigere enn vi på

mange vis kan ta innover oss, og gleden og opplevelser som kommer ut i andre enden kan ikke måles i

penger. Alt dette og mer til kan forsvares med uendelig mange gode argumenter. Men nei, likevel!

Skyver på mange nødvendige investeringer

Er det en total skandale om det er flertall i Høyre og på Stortinget for et OL?

Politikere skyver på tvingende nødvendige og enorme investeringer på så mange områder

Jeg mener oppriktig at politikere, både lokalt og sentralt, skyver på tvingende nødvendige og enorme

investeringer på så mange områder - selv de hjerteskjærende og direkte lønnsomme - at vi hadde hatt godt

av å erkjenne at det kreves et visst beslutningsmot og vilje på andre områder før man kan be folket slutte

seg til en slik gigantprioritering.

Med et OL i Oslo i 2022 har vi som nasjon de beste forutsetninger for å dra vinterlekene i havn og, ikke

minst, ned på et plan resten av verden vil beundre og takke oss for, og OL må så absolutt bestå.

Men, kanskje er vi enda tydeligere på forventninger til IOC om en ny form på lekene og en justering av de

kravene man setter overfor vertslandene ved ikke å søke nå.

Det ansvarlige er å si nei

Forrige ukes nyhet om at IOC forlanger skatte- og avgiftsfritak under OL er direkte skremmende. Det viser

også at IOC ikke lært noe som helst av den diskusjonen og debatten som vi har hatt i Norge denne tiden. De

har kanskje ikke engang hørt etter. Hvilken arroganse!

Tror vi virkelig at vi blir lyttet til etter at vi er utpekt som vertsnasjon? Nei, skal vi påvirke IOC i ny retning,

må vi si klart nei takk nå.

Vår flotte Høyrepolitiker Fabian Stang gjør - som den strålende ordføreren han er blitt - ikke noe annet enn

hva en opplagt må forvente. Det ville være høyst oppsiktsvekkende om han hadde en annen tilnærming og

holdning til den fantastiske muligheten som ligger i det å få OL til Oslo.

Hva vi i Høyre og som parti lander på er jeg mer spent på, og det er jo noe komisk ved det at det noen

omtaler som det «uansvarlige» Frp, faktisk sier klart nei til OL. Men de har rett - det ansvarlige vil være å

ikke søke OL nå!

Vi bør prioritere å investere i fremtiden for våre barn og unge, ta vare på dem som har gjort det mulig, og

så kan vi søke OL når pampen har gått fra bordet og når våre barn og unge i dag kan heies frem i løypene og

opp på pallen fordi idrettstilbudet og fasilitetene for trening og fysisk fostring i kommune-Norge har vært

de aller beste.

15

Galskapen lenge leve - idrettsgleden like så. La beslutningen sørge for det siste - i hele landet.

En månedslønn pr. person i Oslo

Hvor mye er egentlig 25 milliarder kroner? Statsbudsjettposten i 2012 for hele universitets- og

høyskolesektoren var på 26 milliarder. Oslo kommunes samlede inntekter fra skatt i 2012 var 23,4

milliarder kroner. Oslos samlede budsjett i 2012 var på 45 milliarder, så OL vil etter planen koste over et

halvt Oslo-budsjett. Den totale bypotten i Nasjonal transportplan 2014–2023 er på 26 milliarder. Men alt

dette blir abstrakt. Tenk at en flunkende ny bil koster 400 000 kr. Da vil 25 milliarder være nok til å kjøpe

62 500 biler. Et middels stort parkeringshus har plass til omkring 400 biler, så det ville være nok til å fylle

over 150 parkeringshus.

Kommunen beregner et tap på rundt 10 milliarder, et tap som må dekkes av det offentlige – dine og mine

skattepenger. Basert på historikk fra tidligere OL er det grunn til å tro at dette tapet blir mange ganger

større, men hva betyr 10 milliarder i en kommune som Oslo? I dag har Oslo rundt 350 000 skatteytere. 10

milliarder tilsvarer omtrent 30 000 kr pr. skatteyter, mer enn en gjennomsnittlig månedslønn. Et

gjennomsnittlig Oslo-par kunne kjøpt et nytt kjøkken for den samme summen. Og det er nok pr. person til

nesten én øl pr. dag i et helt år på Aker Brygge. Hvis det er folkefest man ønsker, er ti milliarder nok til å

kjøpe flere hundre liter øl til hver eneste av byens innbyggere. Og det er dersom alt går til budsjett – noe

Olympiske leker aldri gjør. Dette blir dyrere. Mye dyrere.

OL lønner seg ikke

Det er forsket en del på de økonomiske konsekvensene av å holde Olympiske leker, og det er trist lesing. OL

lønner seg ikke. Slett ikke. OL er dyrt, risikabelt, og de varige investeringene har stort sett begrenset varig

nytte. Arbeidsplassene som skapes under planlegging og gjennomføring ville også blitt skapt dersom man

brukte pengene på andre ting, men da ville gevinstene være større og mer langvarige. Etter at festen er

over, forsvinner de ekstra arbeidsplassene, og en del tusen bygningsarbeidere og andre har opparbeidet

seg rettigheter hos Nav. Selv handelsorganisasjonen for europeiske turistoperatører skrev i en rapport fra

2006 at «Attendances at the Games displace normal visitors and scare tourists away for some time. There

appears to be little evidence of any benefit to tourism of hosting an Olympic Games, and considerable

evidence of damage.»

Hvem skal bestemme over den dødes organer?

Om donasjoner ved plutselig død bør være en borgerplikt, eller en frivillig gave, er ett av mange dilemmaer

i arbeidet med en ny transplantasjonslov.

Stortingets helse- og omsorgskomité skal innen 10. mars utarbeide forslag til ny transplantasjonslov.

Dagens lov fra 1973 ble vedtatt etter bare fire innlegg. Den transplantasjonsmedisinske virkelighet er siden

16

den gang blitt mer kompleks, blant annet på grunn av en rekke nye helselover, noe den kommende

stortingsdebatt sikkert vil avspeile.

Lovens formål er ikke lenger bare å sikre best mulig tilgang på organer, men å balansere hensynet til

avdødes vilje, organmottageres interesser og pårørendes rettigheter.

7 av 10 er positive

TV-programmer og reportasjer i mediene betyr at transplantasjonsmedisin er langt bedre kjent nå enn i

1973. Ca. 70 prosent av befolkningen stiller seg positivt til organdonasjon. Men mens komitéinnstillingen

fra 1971 var enstemmig, var hverken den offentlige utredning i 2011 (NOU: 2011:11) eller den

etterfølgende høring samlet i sine konklusjoner.

Likevel har det vært påfallende lite offentlig debatt om den forestående nye loven. Ett unntak var et møte i

Bioteknologirådet høsten 2013, men heller ikke dette utløste noen meningsutveksling eller diskusjon om

individets rettigheter og forpliktelser overfor fellesskapet – når det gjelder organdonasjon. Noen sentrale

spørsmål i lovforslaget om donasjon fra avdøde, er følgende:

Hvordan skaffe flest mulige organer uten at donasjon blir oppfattet som obligatorisk samfunnsplikt?

Bør 1973-lovens antatt samtykke-prinsipp skjerpes, eller skal donasjon fortsatt praktiseres etter

informert samtykke?

Skal de dødes organer forstås som et slags statlig "felleseie", ut fra et rent nytteperspektiv, for å hjelpe

de organtrengende?

Hvordan skal pårørendes rettigheter ivaretas?

Skal organer kunne tas fra en avdød (når det ikke er grunn til å tro at vedkommende ville vært mot

donasjon) før de pårørende har fått dødsbudskapet og er blitt opplyst om planlagt organuttak?

Eller skal 1973-lovens bestemmelse om at denne informasjon (bare) skal gis "så vidt mulig", føres videre

slik NOU-flertallet mente. Hva når avdøde ikke har kjente pårørende?

Skal de pårørende (fortsatt) kunne nekte donasjon hvis avdødes holdning er ukjent?

Hvor omfattende skal helsepersonells informasjonsplikt overfor pårørende være?

Køene vokser

Transplantasjonsmedisinens stadige landevinninger gjør at flere pasienter settes på venteliste. Gapet

mellom tilbud og etterspørsel øker.

For å korte køene, er nye måter å gjøre flere organer tilgjengelige på innført i mange land. I for eksempel

Nederland og Storbritannia har det lenge vært tillatt å transplantere organer også fra pasienter som dør

etter varig hjerte- og åndedrettsstans, ut fra nøye spesifiserte kriterier. I Norge har hjernedødskriteriet hittil

vært regelen.

17

Det som skiller departementets 2014-utkast fra 1973-loven er en viss svekkelse av prinsippet om antatt

samtykke, klarere respekt for viljen til avdød donor samt en sterkere informasjonsplikt overfor de

pårørende.

Flere av endringene i lovforslaget vil bidra til å øke antall donasjoner:

Legene er i 2014-forslaget forpliktet til å spørre de pårørende om avdødes syn, noe de ifølge 1973-loven

ikke har vært, men som departementets 2008-rundskriv oppfordrer til.

Man skal sikre at avdødes mulig positive donasjonsholdning oppdages og respekteres.

De pårørende kan ikke gå imot avdødes uttrykte donasjonsønske.

Det vil bli tillatt å iverksette behandling med sikte på mulig donasjon når det er "sannsynlig at pasienten vil

dø innen kort tid" – altså før døden er formelt erklært. Dette har lenge vært praktisert for å hindre at

organer går til spille mens donasjonsspørsmålet avklares, men ofte uten at de pårørende er blitt informert.

Regionsykehusene skal heretter peke ut donorsykehus som ikke bare skal ha nødvendig kompetanse, men

også kapasitet. Informasjon skal tilpasses partene (språk og kulturbakgrunn). Dette er nå nedfelt i

lovforslaget - noe som trolig vil redusere antall nei til donasjon.

Når kan de pårørende nekte?

Det råder likevel betydelig uoverensstemmelse mellom NOUS mindretall (Alnæs, Solberg og Aarsland) og

departementets forslag på den ene siden – og NOU-flertallet og høringsresultat på den annen side.

Uenigheten gjelder særlig situasjoner der avdøde ikke har uttrykt noen holdning til organdonasjon.

Mindretallet (og departementet) mener at de nærmeste pårørende i slike situasjoner skal ha rett til å

motsette seg donasjon, og at de skal opplyses om denne retten.

NOROD (Norsk ressursgruppe for organdonasjon) hevdet derimot i høringsmøtet at en slik "vetorett" ville

gjøre donasjonsarbeidet vanskeligere. Lovforslaget sier imidlertid intet om når i samtalene med

helseteamet de pårørende skal informeres om sin rett til å nekte. Ofte går det flere døgn og mange

pårørendesamtaler før det blir klart om donasjon er aktuelt.

Mindretallet fremholdt videre at uttak av organer fra en avdød som ikke harpårørende, er etisk betenkelig

og vil kunne tolkes som et overgrep, hvis det senere blir kjent at organer er fjernet uten at en nærstående

har forhåndsgodkjent det. Å utnevne en "(haste)-verge", slik NOROD antydet i stortingskomitémøtet nylig,

kan ikke skape sikkerhet om avdøde var for donasjon, og vil kun dokumentere at man har forsøkt å

oppspore pårørende. Situasjoner der den døde ikke har pårørende oppstår imidlertid svært sjelden og vil

dermed i svært liten grad påvirke antall donasjoner.

18

Hensyn til språk- og kulturbakgrunn

Argumenter for og imot en mer konsekvent antatt-samtykke-praksis, ble i NOU-utvalget også drøftet ut fra

dagens mer etnisk sammensatte samfunn. Man kan ikke anta at alle med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn

kjenner til eller forstår konsekvensene av et generelt antatt samtykke til organdonasjon.

Kommunikasjonsutfordringene i slike situasjoner er ekstra store og må vies ekstra stor oppmerksomhet for

å øke forståelse av og kunnskap om behovet for donasjoner.

Noen mener at den døde ikke eier sin kropp og at det er usolidarisk ikke å fristille det døde legemets

organer til transplantasjonsformål. Hensynet til dem som trenger nye organer kan delvis forsvare en slik

nyttetankegang. Mange pårørende synes dessuten i ettertid at donasjon skapte mening i det meningsløse. I

disse traumatiske plutselig død-situasjoner er det likevel gode grunner for å ivareta de pårørendes reelle

valgmuligheter ved å informere om deres rett til å si nei. Mennesker som av ulike grunner velger å si nei til

donasjon, er ikke nødvendigvis hverken usolidariske eller uopplyste.

Delte meninger om søndagsåpent

I turistkommunen Øyer har de hatt søndagsåpne butikker i flere år. – Vi har kultur for å ha en fridag i uka.

Den dagen trenger vi, og derfor vil jeg ikke ha søndagsåpne butikker, sier kunde Brit Ragnhild Manengen.

edag legger regjeringen fram sitt forslag om søndagsåpne butikker. Hedmark og Oppland er landets største

hyttefylker. Derfor har mange kommuner hatt søndagsåpne butikker i flere år. Likevel er meningene delt

om butikkene skal være åpne på søndager.

– Folk må kunne planlegge!

Det er heftig diskusjon om søndagsåpent blant de ansatte ved Rimi i Øyer.

– Det er unødvendig å ha åpent også søndag, sier Thea Kloppen, ansatt ved Rimi Øyer. Folk må kunne

planlegge såpass at de slipper å dra på butikken hver dag! sier hun.

Hun får støtte fra butikksjef Laila Torgersen.

– Våre ansatte diskuterer dette nå, og de fleste synes nok det er greit å ha en fridag i uka. Det synes jeg

også, sier hun.

Hun viser til at det er flest turister som handler på søndagene, ikke lokalbefolkningen.

– Må være åpent i turistkommuner

Øyer har søndagsåpne butikker i vintersesongen fra jul til og med påske. Omar Bjørnstad har hytte i Øyer.

Han mener en turistkommune må ha åpne butikker på søndager.

– Turistene trenger mat og lokalbefolkningen trenger mat. Da må butikkene være åpne, sier han.

Ordfører i Øyer, Mari Botterud (H), er enig.

– Det gir god service til de som besøker oss, som hyttefolket i Øyer og på Tretten, sier hun.

Og tilføyer: – Det gir også god service til lokalbefolkningen og i nabokommunene.

19

Butikk-Norge splittet om søndagsåpent: - Kan føre til høyere priser

Den blåblå regjeringen vil ha åpne butikkdører syv dager i uken. Men butikkene selv er delt i synet på om

det er klokt.

Det skal bli slutt på å frede søndagen for shopping og matsanking. Hvis den nye regjeringen får viljen

sin i Stortinget, skal alle butikker kunne holde åpent hele uken.

Vil se på arbeidstiden

Dette kom frem i et forslag i Sundvolden-erklæringen som ble lagt frem i går:

«Tillate butikker å holde åpent på søndager. Regjeringen vil sammen med partene i arbeidslivet

vurdere hvordan de butikkansatte kan bli omfattet av et godt lovverk når det gjelder arbeidstid og

medbestemmelse.»

- Kan gi høyere priser

Hos ICA Norge, som driver lavpriskjeden Rimi og ICA-butikkene, blir den blåblå regjeringens

søndagsforslag møtt med skepsis.

- Vi er litt lunkne til det. Det fører til at handelen blir spredd over flere dager, i stedet for at folk

handler mer, sier Lise Mette Kjellberg, presseansvarlig i ICA Norge.

Matvarekjeden tror søndagsåpent vil svi mer enn det smaker.

- Vi vil få høyere kostnader for butikkene med flere ansatte på jobb, noe som kan føre til høyere

priser på sikt, sier Kjellberg.

Flere varsler prishopp

Kiwi-sjef Jan Paul Bjørkøy støtter seg til det Kjellberg i ICA Norge varsler om økt konkurranse og

prisstigning.

- Hvis alle skal holde søndagsåpent, blir kundene fordelt på flere og kostnadene i bransjen vil øke.

- Over tid er det veldig sannsynlig at prisen på varene blir høyere, sier Bjørkøy.

Det samme spår administrerende direktør Torbjørn Skei i Trondos, som er Coops Trondheims-

avdeling.

- Det fører til et høyre kostnadsnivå, som havner over på produktene vi selger til syvende og sist, sier

Skei til Adresseavisen.

Rema 1000 vil åpne på søndager

20

Tom Kristiansen, administrerende direktør i Rema 1000 Norge, hevder derimot at det motsatte vil

skje. Han mener det er på tide å endre reglene for åpningstider. Dagens ordning er utvannet, sier

Kristiansen.

Rema 1000 vil åpne butikkene på søndager så fort de får klarsignal fra politisk hold.

- Vi tror at vi kommer til å øke omsetningen vår. Dette kommer til å gå på bekostning av de butikkene

som har søndagsåpent i dag, sirr Kristiansen til VG.

Han trekker frem Danmark som et godt eksempel.

- Tradisjonelt har fredag og lørdag vært kjempetopper handlemessig, men disse toppene har jevnet

seg litt ut. Omsetningen har flatet ut og i stedet fordelt seg på fredag, lørdag og søndag, sier han.

Presset situasjon i Danmark

I Danmark er imidlertid ikke søndagsåpne butikker noen udelt suksess. Det har gått ni måneder siden

danskene endret sin åpningstidslov. Nå pågår det en stor debatt om hvor smart denne endringen var.

De danske dagligvarebutikkenes omkostninger har økt med flere hundre millioner,ifølge Jyllands-

Posten.

Bransjen er under et så hardt press, at det kun er et spørsmål om tid før noen av de store kjedene må

skru ned ambisjonene og stenge butikkene, skriver avisen.

- Uklart hva som blir tillatt

Senterdirektør Carl Nicolai Lundegren Vold ved Sandvika storsenter, et av Norges største kjøpesentre,

er positiv til å åpne senteret på søndager. Samtidig er han spent på hva forslaget til den nye

regjeringen innebærer i praksis.

Vold forstår den politiske plattformen slik at alle butikker skal kunne holde åpent, men

på pressekonferansen i går synes han ikke det var like tydelig.

- Det er uklart hva som konkret blir tillatt. Vi vet ennå ikke om alle kan holde søndagsåpent, eller

om det det snakk om den og den typen butikker, sier Vold.

Tror søndagsjobbing blir en ungdomssuksess

Vold har tro på at han vil få med seg staben på å åpne skyvedørene på søndager. Regjeringen har

varslet en oppmykning av arbeidsmiljøloven, og senterlederen ser dette i sammenheng med

søndagsåpne butikker.

21

- Erfaringen vi har fra søndagsåpent i julen, er at det er de dagene som kanskje er mest populære å

jobbe blant butikkpersonale, spesielt blant de unge. Det er ikke snakk om de ansatte skal jobbe mer,

men at flere blir sysselsatt.

- For studenter og skoleungdom vil dette være kjempemulighet til å øke inntekten sin når de har fri

fra skole, mener Vold.

Dagen for elektro og møbler

På spørsmål om vinningen ikke vil gå opp i spinningen når det gjelder kostnader knyttet til

søndagsbemanning og det salget kjøpesenteret faktisk vil generere, svarer Vold:

- Jeg tror det helt klart vi vil øke omsetningen. I Sverige, der de har hatt søndagsåpent i flere år, er

søndag den største omsetningsdagen i uken etter lørdag, sier senterlederen, og legger til at i Sverige

er det elektro og møbler folk flest handler på en søndag.

Lettere i små butikker

Lise Mette Kjellberg i Ica Norge sier at matvarekjeden blir nødt til å analysere den økonomiske

situasjonen butikk for butikk for å finne svaret på om de kan slutte seg til den blåblå

handelspolitikken.

- Vi har søndagsåpne butikker i dag som gjør det veldig bra. Dette er snakk om mindre butikker som

ikke krever mange ansatte i områder der det er mye folk. Likevel blir vi nødt til å se dette an.

Alle eller ingen, mener Jerniagruppen

Knut Thjømøe, konsernsjef i Jerniagruppen, synes i utgangspunktet søndagsåpent er en dårlig idé.

I dag er det kun enkelte aktører som har lov til å selge unna varer sju dager i uken.

- Vi i Jernia får ikke lov selv om vi har nesten de samme produktene som enkelte av aktørene som

holder søndagsåpent. Sånn sett er det fint at alle kan holde åpent på søndager. Vi er opptatt av like

konkurransevilkår.

- Vi driver med små marginer. Vår organisasjon er ikke rigget for søndagsåpent per dags dato.

Ifølge Thjømøe er åpent syv dager i uken uproblematisk for bedriftens totale økonomi hvis alle Jernia-

butikkene inkludert kjøpesentre har åpent.

- Ville dine ansatte godtatt å jobbe på søndager?

- Ja, jeg ville fått med meg de ansatte, svarer Thjømøe.

Kiwi-sjefen: - Søndag er en dyr dag

22

Kiwi-sjef Jan Paul Bjørkøy stiller seg bak regjeringens forslag.

- Vi har de lengste åpningstidene i dag og det akter vi å ha i fremtiden også, sier han.

Om alle 576 Kiwi-butikker i Norge på sikt skal ha oppe på søndager, er for tidlig å si, mener Bjørkøy.

- Søndag er en dyr dag. Det betyr økte kostnader å holde åpent, men vi ser også muligheter i å

tilfredsstille kundene våre.

Kiwi har allerede hundre søndagsåpne butikker, og disse går ifølge butikksjefen godt, spesielt i

turistområder som Hemsedal og Trysil.

Kleskjedene: Ikke interesse

Varner-kjeden, som driver blant annet Bikbok, Carlings, Cubus, Dressmann, Volt og Vivikes, hevder at

kundene får handlet fra seg resten av uken.

- Fornøyde kunder er det viktigste for oss og vi opplever ikke at det er noen stor interesse blant

kundene våre for søndagsåpne butikker. Det er heller ikke er noe våre ansatte ønsker seg, sier

pressekontakt Julie Bragli Eckhardt.

Fortsatt nei til EU

Det er et stort paradoks at samtidig som vi aldri har hatt så sterk EU-motstand i Norge, har EU aldri hatt

så mye makt i landet vårt.

Etter ti år som leder av Nei til EU har jeg bestemt meg for å gå av. Jeg er 65 år, og jeg mener ledere ikke bør

sitte for lenge. Det kan lett stenge for fornyelse.

Nei til EU trenger fornyelse, og foryngelse. Det ser ut til at vi kan få begge deler. Valgkomiteen har innstilt

yngre, kompetente kvinner både som ny leder og på nestlederplassen.

Et spørsmål jeg ofte har fått, og spesielt ettersom nei-siden har økt vår oppslutning fra 60 til 70 prosent

de siste årene, er: Trenger Nei til EU fremdeles?

Spørsmålet er forståelig, dersom man har et overfladisk forhold til problemstillingen. Det gjelder dessverre i

for stor grad for journalister – spesielt fra medier som er erklærte ja-medier.

Hvorfor fortsatt nei?

Det ene poenget er at ja-siden ikke har kapitulert.

23

Statsminister Erna Solberg og Ap-leder Jonas Gahr Støre sier spørsmålet er «uaktuelt». Det er

politikerspråk for å «vente og se, og håpe at tidevannet snur».

Vårt svar på den manglende kapitulasjonen – og respekten for at folket to ganger har sagt nei i

folkeavstemminger – er å opprettholde Nei til EU som en beredskapsorganisasjon.

Og som en samlende kraft og kunnskapsbank for hele nei-bevegelsen. Opprettholdelse av et medlemstall

på 25.000 sier sitt om motstandskraften blant det norske folk.

Ikke respekt for folkets nei

Det andre poenget ligger i at EU-spørsmålet ikke bare er et spørsmål om EU-medlemskap.

Kjernen i norsk EU-motstand uttrykkes i metaforen «Vi vil styre selv – ikke styres fra Brussel». Det handler

om folkestyre og nasjonal selvstendighet, om «sjølråderett» om man vil.

Her er det åpenbart slik at ja-siden i Høyre og Ap, og ulike regjeringer, ikke har respektert innholdet i

folkets nei, bare tatt selve resultatet «til etterretning».

Hoveddøren til EU er stengt, men det finnes en bakdør. Den bakdøren prøver ja-siden å utvide mest mulig,

via EØS, men også ved en tilpasningspolitikk overfor EU på en rekke andre områder, som Frontex,

forsvarssamarbeidet, det utenrikspolitiske samarbeidet m.m.

Det er et stort paradoks at samtidig som vi aldri har hatt så sterk EU-motstand i Norge, har EU aldri hatt så

mye makt i landet vårt.

Arbeide for en folkeavstemming

Dermed tvinges nei-siden i stadig sterkere grad til å fokusere på EØS-avtalen og de øvrige 73 avtalene

Norge har med EU. Vi har som program å erstatte EØS med en tosidig fornyet handelsavtale med EU. En

avtale som sikrer handel og samarbeid, men som avskaffer underleggelsen under Brussels vilje. En

demokratireform, som vil restaurere det nasjonale folkestyret og Grunnloven.

For å komme dit, trengs det en folkeavstemming. Den vil vi arbeide for å få til, sammen med alle gode

krefter som tar demokratiet alvorlig og som kjenner hvor skoen trykker når det gjelder EUs makt i Norge.

Det er særlig norsk fagbevegelse som merker EU-overhøyheten, men også landbruket, distriktsinteresser og

andre krefter vil med sannsynlighet komme mer på banen etter hvert.

Stortinget og EU-spørsmålet

Det andre store paradokset i norsk EU-politikk, er Stortingets stilling.

24

Stortinget er selve innbegrepet på folkestyre.

Samtidig er Stortinget totalt ute av takt med sitt eget folk i dette spørsmålet, som er et helt overordnet

spørsmål i norsk politikk – forholdet til EU.

I folket er det 70 prosent nei – 20 prosent ja.

På Stortinget er det flertall for norsk EU-medlemskap.

Svekker tiltroen

Folket er delt i synet på EØS, muligens med en overvekt ja. I Stortinget slutter 90 prosent av

representantene opp om EØS-avtalen. Dette skaper noen åpenbare demokratiske utfordringer, som

Stortinget selv burde være mer opptatt av.

Men partiene og mediene sørger effektivt for å holde alt som smaker av EU og EØS unna enhver valgkamp.

Dermed får man et storting som altså aksepterer hundrevis av EU-lovverk som norsk lov hvert år – uten

at velgerne har fått sagt sitt. Det svekker tiltroen til systemet.

En folkeavstemming om EØS kan dermed sees også som en revitalisering og en demokratisering av norsk

politikk.

Husk: I 1994 var oppslutningen om EU-avstemmingen 88,4 prosent!

Selv om en EØS-avstemming neppe vil nå slike tall, ville det uten tvil representere en

folkeopplysningsmulighet og en politisk vitalisering som det norske demokratiet ville ha godt av. Uansett

utfall.

Nei til EU som solidaritetsbevegelse

Ja-siden og ja-mediene dyrker noen myter om Nei til EU. Karikaturen av nisseluen og den norske

selvgodheten har fått råde grunnen i en del mediehus altfor lenge.

Min erfaring etter ti år som leder av Nei til EU, er at vi nyter stor respekt i Europa og EU.

Det har dels sammenheng med at vi er den største og sterkeste nei-organisasjonen i Europa. Dels med at vi

har vunnet en folkeavstemming to ganger, og dermed sikret at Norge kan opptre med en selvstendig

stemme i verden.

Jeg fremholder alltid dette som eksempler på den norske EU-uavhengigheten:

25

At Norge har stått i spissen for et verdensomspennende forbud mot kvikksølv. At Norge har gått i front for

et globalt moratorium mot landminer og klasevåpen. At Norge er ettertraktet i fredsforhandlinger, og at vi

har spilt en betydelig rolle ved flere klimaforhandlinger – langt utover det vår størrelse skulle tilsi.

Men denne rollen har vist seg kontroversiell for norsk ja-side ved flere anledninger. For eksempel da Norges

daværende statsråd Terje Rød-Larsen i 1996 ga uttrykk for at «Norges rolle som megler i Midtøsten

forutsetter at vi ikke oppfattes som sendebud for makter som USA og EU» (Sitat fra Dag Seierstad: Folket sa

Nei). «Dette går ikke an» , sa Kristin Clemet, da nestleder i Europabevegelsen. Aftenpostens lederskribent

mente dette var en «torpedo gjennom et hovedargument for norsk EU-medlemskap» . (Ibid).

EUs skånselløse kuttpolitikk

Nei til EU anno 2014 deltar i internasjonale protestaksjoner mot EUs skånselløse kuttpolitikk i Hellas og

andre land.

Vi har foreslått at Norge skal bevilge penger utenfor EØS-bidraget i et solidaritetsprosjekt med Portugal, for

å bidra til at portugisisk ungdom kan sikres utdanning eller arbeid, gjerne i Norge.

Vårt nei er et solidarisk nei. Det vil det fortsatt være, også etter min tid.

Bør vi forby niqab og burka?

Selv om det finnes gode argumenter for å forby niqab og burka, er det noe umusikalsk i et forbud mot

spesielle klesplagg i det offentlige rom, skriver nestleder i Antirasistisk senter, Ervin Kohn.

Min datter pleier å utfordre meg i moralske/etiske spørsmål. Vi liker å diskutere dilemmaer. Jeg sier at jeg

er usikker på om det er riktig å innføre et forbud mot niqab og burka. Du kan da ikke mene det, du som er

pluralist, sier min datter.

Kvinnen som mannens eiendom

Min motstand mot niqab og burka er ideen bak. Den baserer seg på en patriarkalsk holdning om kvinnen

som mannens eiendom. Ett av argumentene mot et forbud er at det vil gjøre det umulig for kvinnene å

delta i samfunnet. De vil bli isolert i sine hjem.

Dette tror jeg er riktig og bidrar til å vanskeliggjøre å støtte et forbud. På den annen side er vi ved

praksisens kjerne. I samfunn der bruken av heldekkende plagg for gifte kvinner er utbredt er

utgangspunktet at kvinnens plass er i hjemmet og ute av syne for andre menn.

Dersom kvinnen allikevel skal bevege seg utendørs så må hun være tildekket. På samme måten som noen

gjemmer sine verdisaker i pengeskap, gjemmer mannen i slike patriarkalske samfunn sin mest verdifulle

eiendel, nemlig kvinnen.

26

Sømmelighet står sentralt

Bruken av niqab og burka blir gjerne forsvart med religiøse forpliktelser. Samfunn der tildekking er vanlig er

gjerne religiøse samfunn. I slike religiøse samfunn er sømmelighet sentralt. Det er relevant å diskutere

grenser for sømmelighet. Hvor mye av kroppen skal tildekkes.

I religiøse samfunn, både muslimske, jødiske og kristne, går diskusjonen på hvor mye hud kvinnen kan vise.

Jo mindre hud, desto frommere. Men går det ikke alltid en grense? Bør det ikke, i dette tilfellet, gå en

grense ved de internasjonale denneskerettigheter vedtatt av FN i 1948. Idéen og praksisen med å gjemme

bort kvinnene sine ser ut til å bryte med både artikkel 1 og 2.

Frihet kontra forbud

Enkelte niqabbrukere argumenterer med at bruken er selvvalgt og at konsekvensen av et forbud vil bli at de

holder seg hjemme. Dette er et dilemma. Mitt motiv er blant annet å tilkjenne kvinnene det samme

menneskeverd og de samme muligheter til utfoldelse på alle samfunnets arenaer som menn. Noen

niqabbrukere hevder at det både er selvvalgt og at de ønsker å utfolde seg i samfunnslivet.

De aller fleste ortodokse muslimer dekker ikke til ansiktet

Deres argumentasjon for bruken er religiøs. Dette er et minefelt for oss med en annen religion. Her må ens

egne religiøse ledere og lærde komme på banen. Det vi imidlertid kan observere er at de aller fleste

muslimer i samfunn med muslimsk majoritetikke bruker niqab eller burka. De aller fleste ortodokse

muslimer dekker ikke til ansiktet.

Man kan diskutere så fillene fyker om hvor grenser for sømmelighet skal gå. Hvor mye hud man kan vise.

Det går imidlertid en grense når du visker helt bort din identitet. Når du gjør deg selv helt usynlig. Da er

man forbi religion.

Kan føre til isolasjon

Som pluralist forsøker jeg å se verdi i alle verdisystemer. For meg går det imidlertid en grense ved praksiser

som er til skade. Bruk av heldekkende plagg er selvsagt ikke til skade fysisk, som for eksempel

kjønnslemlestelse.

Men det er til skade sosialt, psykisk og emosjonelt ved at man holdes avsondret og ens deltagelse i

samfunnet blir sterkt begrenset. Det kan også være hemmende for disse kvinnenes barn å bli oppdratt av

en mor som er isolert fra samfunnet.

«Lufta er for alle»

27

Mitt dilemma er ikke som pluralist, men som liberal demokrat. Selv om argumentene er gode er det noe

umusikalsk i et forbud mot spesielle klesplagg i det offentlige rom. Da jeg var barn lekte vi av og til «lufta er

for alle».

Den enkelte institusjon og bedrift må ha nokså vide rammer til å nekte maskering på arbeidsplassen

Når det er sagt så består det offentlige rom også av bedrifter og institusjoner som ofte vil ha legitime

grunner for ikke å ansette en medarbeider som er tildekket i det daglige.

Det er viktig at samfunnet ikke støter disse kvinnene fra seg eller stenger dem ute. Selv om jeg er imot et

nasjonalt forbud mot niqab og burka, er det likevel vanskelig å unngå at den enkelte institusjon og bedrift

må ha nokså vide rammer til å nekte maskering på arbeidsplassen.

Burka og sikkerhet

Samfunnet tillater i dag ikke at mennesker besøker postkontoret eller banken i finnmarkshette. I et åpent

demokrati er det vanlig at man skal se ansiktet til folk – både på gaten, i banken eller på posten. Dette

handler også om trygghet og sikkerhet. At burkaen skjuler identiteten i så stor grad at det ikke lengre

engang er mulig å fastsette om en persons kjønn er en ting. Enda mer alvorlig er det at identifikasjon på

bakgrunn av overvåkningsbilder og vitnerblir umulig, og politiets jobb med å fysisk avdekke en persons

identitet blir betydelig vanskeligere dersom tiden er knapp.

I praksis har vi med andre ord allerede i dag i praksis et forbud mot å skjule identiteten sin i det offentlige

rom, men dette gjelder ikke for religiøse og undertrykkende plagg som burka. For meg fremstår det som

åpenbart at den reelle begrunnelsen er norske myndigheters redsel for å «støte» minoritetsgrupper. Dette

er rett og slett de små forventningers rasisme. Vi stiller andre standarder ovenfor enkelte

minoritetsgrupper, fordi vi forventer mindre av dem. Jeg mener slike holdninger er forkastelige. Skal vi få

på plass en god integrering er vi nødt til å behandle innvandrere som likemenn, noe som selvfølgelig

innebærer at innvandrere skal møtes av de samme krav vi stiller til etniske nordmenn. I Norge behandler vi

ikke kvinner som mannens eiendom, og vi dekker ikke til halve befolkningen i offentligheten.

Opprettholdelse av kvinneundertrykkelse

Fremskrittspartiet mener niqab og burka er plagg som bidrar til opprettholdelse av kvinneundertrykkelse.

Mennesker i 2014 som må dekke seg til 100 prosent, står på utsiden av samfunnet. Begrunnelsen for bruk

av burka er at kvinnen er mannens eiendom, og hun må derfor dekkes til for at andre ikke skal kunne se

henne. Dette er holdninger vi oppfatter som uholdbare i dagens likestilte, norske samfunn.

Likevel er en slik grunnleggende kvinnediskriminering i alle høyeste grad til stede i Norge i dag. Spørsmålet

er om vi kan godta en slik urett eller ikke? Fremskrittspartiets svar på dette er et åpenbart nei.